Justis- og beredskapsdepartementet fremmer et forslag
om endringer i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
(forvaltningsloven). Forslaget tar sikte på å styrke forvaltningens
adgang til å kommunisere elektronisk gjennom å oppheve dagens krav
om først å måtte innhente et samtykke fra den enkelte mottaker.
I stedet vil forvaltningen som hovedregel ha lov til å kommunisere
elektronisk. Forvaltningsloven skal imidlertid åpne for at privatpersoner
kan reservere seg mot elektronisk kommunikasjon og i stedet motta
tradisjonell post fra forvaltningen.
Det er hovedsakelig samfunnsøkonomiske argumenter
som taler for forslagene. Dersom det legges til rette for at forvaltningens
kommunikasjon som hovedregel skjer elektronisk, vil det gjøre offentlig
sektor mer effektiv og frigjøre ressurser. Digital kommunikasjon
som hovedregel vil også kunne bidra til en ytterligere digitalt
aktiv befolkning. Dersom det legges til rette for at innsending
av private søknader og liknende gjøres elektronisk, vil det dessuten
kunne bli mindre tidkrevende for den enkelte å forholde seg til
det offentlige.
Videre foreslås det å presisere og utvide den
forskriftskompetansen Kongen har etter forvaltningsloven for så
vidt gjelder elektronisk kommunikasjon. Kongen skal kunne gi forskrift om
registrering av kontaktinformasjon for privatpersoner mv. og deres
fullmaktsforhold og om adgang for privatpersoner mv. til å reservere seg
mot elektronisk kommunikasjon og den registrering dette forutsetter.
Det foreslås presisert at Kongen kan gi regler om hvordan elektronisk kommunikasjon
kan skje. Sammen med de fullmaktsbestemmelsene som foreslås videreført,
vil dette gi grunnlag for å gi nærmere regler om en sikker løsning
for digital post fra det offentlige som ledd i forvaltningens elektroniske
kommunikasjon med den enkelte.
Det foreslås videre en bestemmelse om at den enkelte
kan kommunisere elektronisk med forvaltningsorganer dersom disse
har lagt til rette for dette og det skjer på den anviste måten.
Reguleringen av dette finnes i dag hovedsakelig i forskrift 25. juni
2004 nr. 988 om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen
(eForvaltningsforskriften).
Økt bruk av elektronisk kommunikasjon fra forvaltningens
side vil innebære en samfunnsøkonomisk gevinst. Gevinsten knytter
seg ikke minst til økt effektivitet og til besparelser i portoutgifter.
Lovforslaget vil ikke i seg selv medføre noen økte utgifter for
det offentlige og krever ikke bestemte løsninger for digitale postkasser. For
innbyggere og næringsliv antas de økonomiske konsekvensene å være
ubetydelige. Privatpersoner mv. som ikke opplever det som en fordel
å motta henvendelser fra forvaltningen elektronisk, vil for øvrig
kunne reservere seg. Innføring av elektronisk kommunikasjon som
forvaltningens hovedregel vil innebære administrative forenklinger
i form av blant annet redusert håndtering av fysiske dokumenter.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
at regjeringen har lagt frem sak om endringer i forvaltningsloven
med forslag som skal styrke forvaltningens adgang til å kommunisere
elektronisk gjennom å oppheve dagens krav om først å måtte innhente
samtykke fra den enkelte mottaker. Forvaltningen vil etter forslaget
som hovedregel ha lov til å kommunisere elektronisk. Komiteen har
merket seg at forvaltningsloven skal åpne for at privatpersoner skal
kunne reservere seg mot elektronisk kommunikasjon og i stedet motta
post fra forvaltningen. Videre merker komiteen seg
at overgang til digital post anslagsvis vil bidra med store besparelser
for forvaltningen i størrelsesorden 2,5–2,8 mrd. kroner.
Komiteen er av den oppfatning
at det er viktig at offentlige organer i utstrakt grad tar i bruk teknologi
og de muligheter som denne teknologien representerer både for det
offentlige selv og for den enkelte bruker og borger. Ved å ta i
bruk moderne teknologiske løsninger vil offentlige organer bli lettere
tilgjengelige for borgerne, og en vil på sikt kunne få en offentlig
sektor som tilnærmet vil være tilgjengelig for befolkningen 24 timer
i døgnet. Det vil også bli langt raskere å få svar på søknader,
spørsmål, skatteoppgjør o.l.
Komiteen har merket seg at privatpersoner selv
fortsatt skal kunne velge om vedkommende ønsker elektronisk kommunikasjon
eller ikke. Den som velger å ikke reservere seg, har dermed en klar
oppfordring til å innrette seg slik at elektroniske henvendelser
ikke overses. Komiteen har på den bakgrunn merket
seg at regjeringen presiserer at denne valgfriheten skal være reell og
at reservasjonsordningen skal utformes slik at personer som ikke
mestrer eller har tilgang til nødvendige teknologiske løsninger,
ikke må reservere seg gjennom bruk av slike verktøy. Komiteen vil
presisere viktigheten av at gjennomføringen av reservasjonen gjennomføres
på en brukervennlig måte slik at alle får et reelt valg til å kunne
reservere seg. Komiteen presiserer at det fortsatt
er mange innbyggere som fortsatt ikke bruker teknologiske verktøy, har
sperrer mot å benytte slike eller fortsatt føler størst trygghet
med å få offentlig korrespondanse på papir. Komiteen har
for øvrig ikke ytterligere merknader og slutter seg til forslaget.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i forvaltningsloven
I
I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
gjøres følgende endringer:
§ 15 a skal lyde:
§ 15 a (elektronisk kommunikasjon)
Et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon
når det henvender seg til andre. Dette gjelder ikke når annet følger
av lov eller forskrift gitt i medhold av lov.
Alle som henvender seg til et forvaltningsorgan kan
benytte elektronisk kommunikasjon dersom forvaltningsorganet har
lagt til rette for dette, det skjer på den anviste måten og ikke
annet følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov.
Kongen kan gi forskrift om elektronisk kommunikasjon
mellom forvaltningen og publikum og elektronisk saksbehandling og
kommunikasjon i forvaltningen, herunder blant annet om:
a) hvilken elektronisk kommunikasjonsform
som kan benyttes,
b) registrering av kontaktinformasjon for privatpersoner
mv. og deres fullmaktsforhold,
c) rett for privatpersoner mv. til å reservere
seg mot elektronisk kommunikasjon og om registrering av reservasjoner,
d) hvordan fristregler i forvaltningsloven og
annen lovgivning skal anvendes ved elektronisk kommunikasjon,
e) signering, autentisering, sikring av integritet
og konfidensialitet,
f) krav til de produkter, tjenester og standarder som
kan benyttes,
g) forvaltningens rett til å sperre for brukere
som misbruker data ment for signering, autentisering, sikring av
integritet eller konfidensialitet, og om hva som skal regnes som
misbruk.
§ 16 andre ledd tredje punktum oppheves. Nåværende
fjerde punktum blir tredje punktum.
§ 27 første ledd femte punktum oppheves. Nåværende
sjette til åttende punktum blir femte til syvende punktum.
§ 30 første punktum skal lyde:
For at klage skal være fremsatt i tide, er det nok at erklæringen
før utløpet av fristen er avgitt til postoperatør som skal sørge
for å få sendingen frem til forvaltningsorganet eller til offentlig
tjenestemann som har fullmakt til å ta imot erklæringen.
§ 32 fjerde ledd oppheves.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan gi nærmere overgangsregler, herunder om adgang for register
som opprettes etter forvaltningsloven § 15 a til å innhente personopplysninger
fra kontaktregisteret tilknyttet ID-porten.
Oslo, i justiskomiteen, den 23. mai 2013
Per Sandberg |
Hans Frode Kielland Asmyhr |
leder |
ordfører |