Departementet foreslår i proposisjonen å endre fristen
for retten til vurdering etter henvisning til spesialisthelsetjenesten
fra 30 til 10 virkedager. Videre foreslår departementet at når vurderingen av
henvisningen viser at pasienten har behov for helsehjelp, skal spesialisthelsetjenesten
gi informasjon om tidspunkt for når helsehjelpen i form av utredning
eller behandling senest skal starte.
Departementet foreslår å oppheve skillet mellom rettighetspasienter
og ikke-rettighetspasienter, slik at nå vil den som henvises til
spesialisthelsetjenesten, enten få rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste
eller bli avvist/eventuelt henvist tilbake til den kommunale helse-
og omsorgstjenesten.
Departementet foreslår at istedenfor pasienten skal
spesialisthelsetjenesten kontakte HELFO dersom den ikke er i stand
til å oppfylle den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal
gis.
Proposisjonen inneholder også lovforslag som
er nødvendige for å gjennomføre europarlamentets- og rådsdirektiv
2011/24/EU om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester (pasientrettighetsdirektivet).
Høringsnotat om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
og implementering av pasientrettighetsdirektivet ble sendt på høring
i oktober 2012 med høringsfrist i januar 2013. 72 høringsinstanser
har hatt kommentarer til høringen.
Det gis en orientering om historikk, omfang
og utforming av pasient- og brukerrettigheter i Norge.
Det gis videre en oversikt over lovgivningen
i Sverige, Danmark, Finland og Island på det aktuelle området.
Bestemmelsen om vurderingsfrist i pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-2 gir en pasient som henvises til sykehus, spesialistpoliklinikk
eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling
for rusmiddelmisbruk, rett til å få sin helsetilstand vurdert innen
30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det
er nødvendig med helsehjelp, og gis informasjon om når behandlingen
forventes å bli gitt. Pasienten har rett til raskere vurdering ved
mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom. Dersom pasienten
ikke er enig i det utfallet vurderingen har medført, kan pasienten
kreve en fornyet vurdering, jf. pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-3.
Departementet foreslår at vurderingsfristen
endres fra 30 virkedager til 10 virkedager, og at vurderingen skal
baseres på henvisningen. Departementet understreker at forslaget
ikke er til hinder for at sykehusene tar kontakt med henvisende
instans for tilleggsopplysninger dersom det faktisk er et behov
for dette. Det er likevel et mål at henvisningene skal være så utfyllende
og gode at det ikke er behov for å innhente tilleggsopplysninger.
Videre foreslås det at spesialisthelsetjenesten ikke
bare skal vurdere om pasienten har behov for nødvendig spesialisthelsetjeneste,
men også gi informasjon om tidspunkt for når utredning eller behandling
skal starte dersom pasienten har behov for helsehjelp. Departementet
mener at det bør være et mål at alle som har rett til nødvendig
helsehjelp i spesialisthelsetjenesten med frist innen fire måneder,
bør få en konkret dato og klokkeslett (time). Det innebærer at de
som får en frist som er lenger enn fire måneder, likevel skal gis
et tidspunkt, men dette behøver ikke være en time. Departementet
mener at tidsangivelsen i de tilfellene pasienten ikke gis en dato
og klokkeslett, bør fastsettes slik at den viser til et framtidig
tidsintervall som ikke strekker seg ut over en uke. Det uttales
at det på sikt bør arbeides mot et mål om at alle pasienter skal
få en dato og et klokkeslett for oppmøte i spesialisthelsetjenesten,
uavhengig av frist for når helsehjelp senest skal starte. Departementet
foreslår derfor en hjemmel som innebærer at det kan gis nærmere
bestemmelser om hvor konkret dette tidspunktet skal forstås. Departementet
understreker at det tidspunktet for oppmøte som skal gis pasienten,
ikke er juridisk bindende. Dersom det oppstår et behov for å endre
tidspunktet, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart gi pasienten et
nytt tidspunkt. Tidspunktet skal aldri være senere enn den juridiske
fristen for når helsehjelp senest skal gis.
Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1
b at pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene
står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Vilkårene for å ha
rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten er nærmere presisert
i prioriteringsforskriften. Pasienter som faller utenfor disse kriteriene,
skal også tilbys spesialisthelsetjeneste dersom det er et medisinsk
behov for hjelp, dvs. pasienter som ikke vurderes til å være rettighetspasienter,
men som har behov for helsehjelp. Selv om pasienten ikke har materiell
rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-1 b andre ledd, har det regionale helseforetaket plikt til å sørge
for et tilbud av spesialisthelsetjenester til beboerne i helseregionen,
jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. I pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-1 b andre ledd pålegges også spesialisthelsetjenesten å fastsette
en konkret, individuell frist for når en rettighetspasient senest
skal få oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget
for at en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten,
får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunkt som er fastsatt,
har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold,
om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.
Det er fremdeles det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion
som har ansvaret for at pasienten får helsehjelp ved fristbrudd.
Det regionale helseforetaket må derfor dekke kostnadene ved å tilby
pasienten nødvendig helsehjelp privat eller i utlandet. For å sikre
at pasientens rettighet oppfylles til tross for spesialisthelsetjenestens
brudd på behandlingsfristen, vil pasienten som en konsekvens av
fristbruddet, kunne henvende seg direkte til HELFO for å få et tilbud.
Dagens lovbestemmelse innebærer at helsepersonellet
i tillegg til en helsefaglig vurdering av behov også skal foreta
en vurdering av om det helsefaglige behovet er stort nok til at
det innebærer at pasienter også skal ha en juridisk rett til helsehjelp
fra spesialisthelsetjenesten. Ventelistedata fra Norsk pasientregister
viser at det er store forskjeller i rettighetstildelingen mellom de
regionale helseforetakene, og at det er til dels betydelige forskjeller
på helseforetaksnivå og innenfor de enkelte pasientgrupper. Det
framholdes at bestemmelsen har skapt et juridisk skille mellom pasienter
med og uten rett til nødvendig helsehjelp som har vist seg vanskelig
å praktisere, og som ikke stemmer med de helsefaglige vurderingene.
Departementet mener det er problematisk og en utfordring for pasientenes rettssikkerhet
at dagens lovbestemmelse kan medføre at to pasienter får forskjellig
vurdering for samme sykdom.
Departementet mener at skillet ikke bidrar til likeverdige
tjenester, og foreslår at det oppheves. Det vil innebære at alle
pasienter som har behov for helsehjelp, får en juridisk rettighet til
nødvendig helsehjelp og rett til individuell fastsatt frist for
når helsehjelpen senest skal settes i gang. En rettslig regulering
som tar høyde for den helsefaglige og teknologiske utviklingen over
tid, er etter departementets oppfatning den reguleringen som best
ivaretar pasien-tenes behov og rettssikkerhet. På denne bakgrunn foreslår
departementet at bestemmelsen om rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten utformes som en rettslig standard på samme
måte som i dag, og at vurderingen skal forankres i en konkret helsefaglig
vurdering av behov.
Departementet finner det viktig å understreke
at oppfyllelsen av fristen skal være en reell start av et pasientforløp
uavhengig av om pasientforløpet starter med utredning eller behandling.
Selv om fristen kun gjelder starten på pasientforløpet, skal ventetiden
underveis i pasientforløpet være forsvarlig og i tråd med normal
medisinsk praksis for det aktuelle pasient-forløpet.
Departementet mener at når spesialisthelsetjenesten
ikke er i stand til å gi helsehjelp innen forsvarlig tid, må lovverket
sikre at pasientene faktisk får et forsvarlig tilbud. Departementet foreslår
at spesialisthelsetjenesten skal kontakte HELFO dersom den ser at
den ikke er i stand til å oppfylle den juridiske fristen for når
helsehjelp senest skal gis. Departementet presiserer at dette ikke
innebærer at pasienten ikke selv kan ta kontakt med HELFO i slike
situasjoner. Pasienten vil stå fritt til å velge om han eller hun
ønsker å benytte seg av tilbudet fra HELFO eller bli stående på
venteliste hos det opprinnelige sykehuset.
Dersom spesialisthelsetjenesten ikke klarer
å finne et tilbud til pasienten innenfor fristen for når helsehjelp
senest skal gis, innebærer forslaget at spesialisthelsetjenesten
må kunne gi opplysninger om pasienten til HELFO uten at taushetspliktreglene
er til hinder for dette.
Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 gir pasien-ter
rett til fritt sykehusvalg. Denne retten omfatter offentlige sykehus,
distriktspsykiatriske sentre og institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert
behandling for rusmiddelmisbruk. Det er en forutsetning at institusjonen
eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt
helseforetak. Retten gjelder i forbindelse med planlagt undersøkelse
og/eller behandling innenfor psykiatri, rus og somatikk. Pasienten gis
ikke rett til å velge behandlingsnivå og kan følgelig ikke velge
mer spesialisert behandling enn pasienten er henvist for.
Departementet foreslår at retten til fritt sykehusvalg
også skal omfatte private radiologiske institusjoner som har avtale
med et regionalt helseforetak. Forslaget innebærer at pasienter fritt
kan velge mellom institusjoner som tilbyr radiologi innenfor det
offentlige helsevesenet, og at de private radiologiske institusjonene
som har avtale med et regionalt helseforetak, vil komme på listen
på www.frittsykehusvalg.no.
Departementet har startet et arbeid med å utrede organisatoriske,
juridiske og økonomiske konsekvenser av en utvidelse av ordningen
med fritt sykehusvalg til også å gjelde private opptrenings- og
rehabiliteringsinstitusjoner.
Det påpekes at forslag til endring av bestemmelsen
om rett til vurdering i stor grad er av rettsteknisk karakter, og
at det følgelig ikke vil innebære økonomiske og administrative konsekvenser.
Endringen av vurderingsfristen fra 30 til 10 virkedager er i all
hovedsak i samsvar med hvordan henvisninger vurderes i dag, og departementet
mener at forslaget ikke vil innebære økonomiske og administrative
konsekvenser.
Det framholdes at innføring av individuell frist for
ikke-rettighetspasienter ikke vil innebære endringer i når disse
senest skal ha behandling, og at dette tilsier at forslaget ikke
vil medføre økte kostnader. Det vil kreve noe økte administrative kostnader
å håndtere flere pasienter med individuell tidsfrist. Samtidig vil
det å fjerne skillet mellom rettighetspasienter og ikke-rettighetspasienter
kunne innebære noe mindre administrative kostnader. Departementet
mener derfor at forslaget kan gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske
rammer.
Forslaget om at alle pasienter skal få et tidspunkt for
når utredning eller behandling skal starte, forutsetter at poliklinikker
og sykehusavdelinger har oversikt over kapasiteten lenger fram i
tid enn i dag. Å etablere slike planleggingssystemer kan medføre
noe økte administrative kostnader. Departementet mener at forslaget
kan gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer, men at det
vil ta noe tid å få dette på plass.
Det er departementets vurdering at forslaget
om plikt til å kontakte HELFO ikke vil ha økonomiske og administrative
konsekvenser ut over det som følger av utviklingsarbeid som er nødvendig
også i dagens situasjon.
Samlet sett mener departementet at lovforslaget kan
gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer.
Det framholdes at det er flere forutsetninger
som må være på plass før de foreslåtte lovendringer kan tre i kraft:
De eksisterende prioriteringsveilederne
må revideres.
Det må utarbeides veiledere som sier hvilke
opplysninger henvisningene må inneholde for å gi grunnlag for fristfastsettelse.
Det må utarbeides nye og lett forståelige
maler for informasjon til pasienter.
Det må gjøres nødvendige tilpasninger i
pasientadministrative systemer og annet planleggingsverktøy.
Helse- og omsorgsdepartementet fremmer forslag
om endringer i folketrygdloven § 5-24 a, spesialisthelsetjenesteloven
§ 5-3 og helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2. Lovendringene er et
ledd i gjennomføringen av pasientrettighetsdirektivet.
Det har kommet merknader fra 31 høringsinstanser
til departementets forslag om gjennomføring av pasientrettighetsdirektivet.
Det redegjøres for EU- og EFTA-domstolens praksis
med hensyn til dekning av utgifter til helsetjenester i utlandet.
Med hjemmel i blant annet folketrygdloven § 5-24
a er det gitt forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et
annet EØS-land.
Det følger av forordning (EF) nr. 883/2004 at personer
som er bosatt i et annet EØS-land enn trygdelandet (for eksempel
personer som arbeider i ett land, men bor i et annet), som hovedregel
har rett til naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel i bostedslandet.
Forordningens artikkel 19 nr. 1 gir også rett til helsehjelp som
blir nødvendig under midlertidig opphold i et annet EØS-land enn
trygdelandet. Retten etter artikkel 19 nr. 1 omfatter som hovedregel
ikke planlagt behandling. Pasienter kan også få dekket utgifter
til legemidler kjøpt under midlertidig opphold i andre EØS-land.
Det foretas som hovedregel oppgjør for helsehjelpen mellom landene
basert på de faktiske utgiftene.
Pasient som ønsker å reise til et annet EØS-land i
den hensikt å motta (planlagt) helsehjelp der, kan søke myndighetene
i trygdelandet eller bostedslandet om forhåndsgodkjenning. Det er
myndighetene i trygdelandet som behandler søknaden om forhåndsgodkjenning.
I Norge behandles søknad om slik forhåndsgodkjenning av HELFO.
Forskrift 22. november 2010 nr. 1466 om stønad til
helsetjenester mottatt i et annet EØS-land gir rett til å få dekket
utgifter for helsehjelp mottatt i andre EØS-land. Hovedvilkåret
er at pasienten ville ha fått stønad eller bidrag til helsehjelpen etter
folketrygdloven eller fått bekostet helsehjelpen i den offentlige
helsetjenesten dersom den aktuelle helsehjelpen var mottatt i Norge. Videre
gjelder de samme vilkårene for refusjon som for å få dekket tilsvarende
helsehjelp på det offentliges bekostning i Norge. Det redegjøres for
hvilke typer helsehjelp det ytes stønad til, og for hvilke vilkår
for stønad som gjelder. Stønaden er begrenset slik at utgiften for
det offentlige ikke skal bli høyere enn om helsehjelpen ble mottatt
i Norge. Reise- og oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager
dekkes etter reglene i og i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-6. Utgifter dekkes for reise til annet EØS-land dersom dette
var det nærmeste stedet der helsehjelpen kunne gis. Reise- og oppholdsutgifter
dekkes bare for reise med utgangspunkt i Norge.
Pasient med rett til nødvendig helsehjelp som ikke
mottar helsehjelpen innen den fastsatte fristen, vil ha rett til
helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller
i utlandet. Pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som
ikke kan få den nødvendige helsehjelpen i Norge fordi det ikke finnes
et adekvat medisinsk tilbud her, har rett til å få helsehjelpen
fra tjenesteyter i utlandet innen den fastsatte fristen. I begge
tilfeller dekkes utgiftene ved helsehjelpen av det regionale helseforetaket
i pasientens bostedsregion.
Den 9. mars ble direktiv 2011/24/EU om pasient-rettigheter
ved grenseoverskridende helsetjenester vedtatt av Europaparlamentet
og Rådet for den europeiske union. EU-landene har fått frist til
25. oktober 2013 til å gjennomføre direktivet. Formålet med direktivet
er å fastsette bestemmelser som gjør det lettere å sikre grenseoverskridende
helsehjelp av høy kvalitet, sikre pasientmobilitet i overensstemmelse
med prinsippene som er fastslått av domstolene, og bidra til samarbeid
mellom medlemslandene på helseområdet.
Medlemslandene skal etter artikkel 6 etablere
ett eller flere nasjonale kontaktpunkt som skal gi informasjon til
pasienter.
I artikkel 4 gis det bestemmelser om det behandlende
medlemslands ansvar ved grensekryssende helsehjelp. Helsehjelpen
skal ytes i overensstemmelse med lovgivningen i eget land, i samsvar
med de standarder og retningslinjer for kvalitet og sikkerhet som
er fastsatt av behandlingslandet og EU-lovgivningen om sikkerhetsstandarder.
Prinsippet om ikke-forskjellsbehandling med hensyn
til nasjonalitet gjelder for pasienter fra andre medlemsland. Behandlingslandet
har imidlertid mulighet til å begrense pasientstrømmen inn i landet,
dersom tvingende allmenne hensyn gjør seg gjeldende.
Trygdelandet, det vil si det landet der pasienten er
medlem i trygden eller tilsvarende, skal sikre at utgiftene ved
helsehjelp i annet medlemsland refunderes i samsvar med reglene
i direktivet. Etter direktivet har pasienten rett til å få refundert
utgifter til helsehjelp, dersom pasienten har rett til å få dekket
den aktuelle helsehjelpen i trygdelandet. Refusjonen er begrenset
til det beløpet som tilsvarende helsehjelp ville belastet det offentlige
med, dersom helsehjelpen var mottatt i trygdelandet. Det skal ikke
ytes refusjon ut over det beløpet som helsehjelpen rent faktisk
kostet.
Etter direktivets artikkel 8 nr. 2 kan medlemslandene
innføre eller opprettholde krav om forhåndsgodkjenning for helsehjelp
som innebærer overnatting eller krever bruk av høyt spesialisert
eller kostnadskrevende medisinsk infrastruktur eller medisinsk utstyr
(sykehusbehandling). Hvis medlemslandet har krav om forhåndsgodkjenning,
er det forpliktet til å gi pasienten godkjenning dersom pasien-ten
har rett til å få den aktuelle helsehjelpen dekket i trygdelandet
og slik helsehjelp ikke kan ytes innen en tidsfrist som er medisinsk
forsvarlig basert på en objektiv medisinsk vurdering. Pasienten
har ikke krav på å få dekket reise- og oppholdsutgifter etter direktivet.
Medlemslandene kan selv bestemme om de vil dekke slike utgifter. Trygdelandet
skal også sørge for at pasient som har fått helsehjelp i annet medlemsland,
mottar medisinsk oppfølging på samme betingelser som om helsehjelpen
var blitt gitt i trygdelandet.
Departementet vurderer direktivet som EØS-relevant.
Av de øvrige nordiske landene er det kun Sverige
og Finland som på nåværende tidspunkt har sendt ut høringsnotat
med forslag til gjennomføring av direktivet.
Det redegjøres for de ordninger som er foreslått i
Sverige og Finland.
Norge har etablert en refusjonsordning for helsehjelp
som ikke innebærer sykehusbehandling, jf. forskrift hjemlet i folketrygdloven
§ 5-24. Utgifter til sykehusbehandling dekkes på visse vilkår etter
pa-sient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b fjerde og femte ledd.
Videre kan pasienten ha rett til å motta helsehjelp i annet EØS-land etter
forordning (EF) nr. 883/2004. Etter departementets vurdering oppfyller
imidlertid ikke de gjeldende ordningene for dekning av utgifter
til sykehusbehandling i utlandet pasientrettighetsdirektivet fullt
ut.
Det redegjøres for forskjeller mellom rettighetene
etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b og pasientdirektivet.
Bestemmelsene er forskjellige når det gjelder muligheter til fritt valg
av tjenesteyter og i tilfeller der et behandlingsforløp stopper
opp. For å sikre at pasienter som fritt ønsker å velge tjenesteyter
eller som stopper opp i et behandlingsforløp, gis en mulighet til
å få refundert utgifter til sykehusbehandling, foreslår departementet
å utvide dagens refusjonsordning til å omfatte sykehusbehandling.
Departementet foreslår en mindre lovendring i folketrygdloven § 5-24
a, men en slik utvidelse vil for øvrig framgå av forskriften som må
endres.
Etter EU-domstolens praksis har forhåndsgodkjenning
vært godkjent som restriksjon i den frie flyten av tjenester under
henvisning til behovet for å planlegge sykehustjenester for å sikre
befolkningen sykehusbehandling, ha kontroll med kostnadene og forhindre
sløsing med økonomiske, tekniske og menneskelige ressurser. Etter pasientrettighetsdirektivet
artikkel 8 nr. 2 er det åpnet for at medlemslandene kan kreve forhåndsgodkjenning
for refusjon av enkelte helsetjenester.
Det redegjøres for pasientdirektivets bestemmelser
angående hvilken helsehjelp det kan kreves forhåndsgodkjenning for,
og når en søknad om forhåndsgodkjenning kan avslås.
Departementet ser adgangen til å kreve forhåndsgodkjenning
for refusjon av utgifter til sykehusbehandling som et viktig virkemiddel for
å ha kontroll over pasientstrømmen ut når det gjelder slik helsehjelp.
Departementet mener at en slik kontroll er viktig for å ivareta
et kvalitetsmessig godt offentlig helsetilbud i Norge. Etter departementets
oppfatning er det derfor viktig at det stilles vilkår om forhåndsgodkjenning
for refusjon av utgifter til sykehusbehandling, og at adgangen til
å få slik godkjenning er begrenset til de tilfeller hvor pasienten
ikke har fått slik helsehjelp i Norge innen en forsvarlig tidsfrist.
Det framholdes at en forhåndsgodkjenning vil gi pasienten visshet
om at utgifter til helsehjelpen vil bli refundert, noe som vil gi
bedre forutsetninger for å vurdere om en vil motta helsehjelp i annet
EØS-land, og gi bedre sikkerhet når det gjelder å påta seg de økonomiske
forpliktelsene som oppstår.
Departementet er i folketrygdloven § 5-24 a
gitt hjemmel til å gi forskrifter om blant annet hvilke helsetjenester
og varer det skal ytes stønad til, og hvilke vilkår som skal gjelde
for å yte slik stønad. Departementet foreslår at det presiseres
i lovbestemmelsen at det i forskrift også kan stilles vilkår om
forhåndsgodkjenning.
Departementet mener at når krav til henvisning gjelder
for å få spesialisthelsetjenester på det offentliges bekostning
i Norge, bør det som hovedregel også gjelde for å få refusjon av
utgifter til sykehusbehandling i annet EØS-land. Det påpekes at
det imidlertid kan oppstå situasjoner hvor det må kunne gjøres unntak
fra denne hovedregelen i forbindelse med sykehusbehandling. Etter
departementets oppfatning bør derfor unntaksbestemmelsene som følger
av forskriften § 5 andre og tredje ledd, komme til anvendelse ved
refusjon av utgifter til sykehusbehandling.
Pasientrettighetsdirektivet legger opp til en
refusjonsordning. Dette innebærer at pasienter som kommer fra andre
EØS-land for å motta helsehjelp i Norge, i utgangspunktet skal betale utgiftene
til helsehjelpen selv. Pasienten kan deretter kreve utgiftene refundert
fra trygdelandet.
Departementet foreslår at det i spesialisthelsetjenesteloven
§ 5-3 første ledd fastslås at den aktuelle helseinstitusjonen eller
tjenesteyteren før planlagte spesialisthelsetjenester ytes, skal kunne
kreve dokumentasjon på at pasienten vil kunne dekke behandlings-
og forpleiningsutgiftene. Departementet foreslår videre at det fastsettes
at helseforetaket eller tjenesteyteren må sørge for at det utstedes
regning som viser hvilke ytelser pasienten har mottatt, og hvilken pris
som er beregnet for ytelsene. Det foreslås også at det gis en hjemmel
i helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 andre ledd til å stille
krav om å utstede spesifisert regning til pasienten.
Etter departementets oppfatning er det viktig
at departementet har hjemmel til å gi forskrift om beregning av
behandlings- og forpleiningsutgifter i spesialisthelsetjenesten,
dersom det skulle bli behov for å etablere nasjonale løsninger for
faktureringen av pasienter fra andre land. Departementet foreslår
derfor at en slik hjemmel tas inn i spesialisthelsetjenesteloven § 5-3
fjerde ledd.
Departementet foreslår at HELFO skal vurdere søknader
om forhåndsgodkjenning og behandle refusjonssøknader. Departementet
forslår også at HELFO skal være nasjonalt kontaktpunkt som skal
informere og gi praktisk bistand til pasientene. Dette innebærer
økte administrative oppgaver for HELFO, men departementet antar
at de økonomiske konsekvensene for HELFO ikke vil være store på
kort sikt.
Departementet viser til at kap. 720 Helsedirektoratet
er styrket med 1,7 mill. kroner i 2013 til oppfølging av pasientrettighetsdirektivet.
Departementet vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet.
I tillegg til de administrative kostnadene i HELFO
vil det være kostnader forbundet med selve refusjonen av utgifter
til helsehjelp i andre EØS-land. Etter direktivet plikter ikke medlemslandene
å betale mer i refusjon enn hva tilsvarende behandling ville ha
belastet det offentlige med om helsehjelpen var mottatt i Norge.
Departementet finner det nærliggende å tro at den samlede bruken
av sykehusbehandling (i Norge og andre EØS-land) ikke vil øke vesentlig
som følge av lovforslaget, men at noen pasienter vil motta behandling
i utlandet istedenfor i Norge. Det antas også at merutgifter ved ordningen
vil bli begrenset fordi pasientene allerede i dag har rettigheter
ved fristbrudd som gir en bedre kostnadsdekning for pasienten enn retten
til refusjon etter pasientrettighetsdirektivet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Håkon Haugli, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Wenche Olsen,
Anita Orlund og Heidi Ørnlo, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari
Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene
Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Line
Henriette Hjemdal, mener det er viktig for befolkningen
å få utredning og behandling innen rimelig tid, og at pasien-tene
får god informasjon om behandlingsforløpet. Pasientenes individuelle
rettigheter har kontinuerlig blitt styrket, og komiteen oppfatter
at intensjonen med forslagene i proposisjonen er ytterlige å styrke pasientens
rettigheter, forbedre informasjonen til pasientene og forenkle reglene
slik at en mer lik oppfølging av reglene blir enklere for spesialisthelsetjenesten.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å endre fristen for vurdering etter henvisning til spesialisthelsetjenesten
fra 30 til 10 virkedager. Videre slutter komiteen seg
til at når vurdering av henvisning viser at pasienten har behov
for helsehjelp, skal spesialisthelsetjenesten gi informasjon om
tidspunkt for når helsehjelpen i form av utredning eller behandling
senest skal starte.
Komiteen slutter seg også til
å oppheve skillet mellom rettighetspasienter og ikke-rettighetspasienter
og at spesialisthelsetjenesten skal ha ansvar for å kontakte HELFO
dersom den ikke er i stand til å oppfylle den juridiske fristen
for når helsehjelp senest gis. Komiteen slutter seg
videre til å utvide ordningen med fritt sykehusvalg til å omfatte
private radiologiske institusjoner som har avtale med regionale
helseforetak.
Komiteen viser til de lovforslagene
som er foreslått som nødvendige endringer for å gjennomføre Europaparlamentets-
og rådsdirektiv 2011/24/EU om pasientrettigheter ved grensekryssende
helsetjenester, og slutter seg til disse.
Komiteen viser til at gjeldende
§ 2-2 lyder:
«…har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30
virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det
er nødvendig med helsehjelp og gis informasjon om når behandlingen forventes
å bli gitt.»
I proposisjonen foreslås det at dette endres
slik at spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager skal gi pasienten
informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp.
Vurderingen skal nå skje på grunnlag av henvisningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette er en endring
i innholdet i loven. I gjeldende lov er det pasientens helsetilstand som
skal vurderes innen 30 virkedager, mens i lovforslaget er det henvisningen
som skal vurderes innen 10 virkedager.
Komiteen viser til
at det er avgjørende at kvaliteten på henvisningene er god, slik
at sykehusene blir satt i stand til å gjøre en vurdering av pasienten
innen vurderingsfristen. Jo kortere vurderingsfrist, jo viktigere
er det at henvisningene er gode og inneholder de opplysninger som sykehuset
trenger for å foreta en forsvarlig vurdering av pasienten.
Komiteen mener at det er en forbedring
av pasientenes rettigheter at tiden reduseres fra 30 virkedager
til 10 virkedager. I proposisjonen fremkommer det at dette imidlertid
i all hovedsak er i samsvar med hvordan henvisninger vurderes i
dag. I gjeldende frist har pasienten rett til å få vurdert sin helsetilstand
innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt, mens forslaget
innebærer at det er henvisningen som skal vurderes. Kreftforeningen
har i sitt høringsinnspill fremhevet at det for kreftpasienter dermed
vil være en svekkelse av fristen.
Komiteen viser til at Kreftforeningen
imidlertid er enig i at det positivt at alle pasienter
får en lovfestet rett til vurdering innen 10 dager.
Komiteen vil understreke at loven
er tydelig på at ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom
har pasienten rett til raskere vurdering. Dette foreslås videreført.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er problematisk
at en slik rett vil være avhengig av at henvisende lege har en klar
mistanke om dette, og at dette fremkommer tydelig i henvisningen.
I mange tilfeller der det er alvorlig eller livstruende sykdommer,
vil symptomene imidlertid være uklare, og pasienten risikerer å
måtte vente lenge på undersøkelse. For disse pasientene vil lovendringen
dermed kunne innebære en svekkelse av muligheten til å få en rask
vurdering. Disse medlemmer ber om at det følges nøye
opp at dette ikke skjer.
Komiteen viser til
arbeidet med å igangsette et prosjekt å utvikle nasjonale henvisningsveiledere.
Dette er et viktig arbeid for å sikre at de med alvorlige sykdommer
får rask vurdering og helsehjelp. Gode henvisninger er ikke bare viktig
for å kunne vurdere pasienten tidlig, men det er også avgjørende
for å komme i gang med et godt og forsvarlig pasientforløp. Dårlige
henvisninger medfører at sykehusene må gjøre den jobben som den
henvisende instans skulle ha gjort. Det er dårlig utnyttelse av
de totale ressursene i helse- og omsorgssektoren, og det er pasientene
som blir den tapende part.
Komiteen viser til at pasienter
med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten i løpet
av vurderingsperioden skal få fastsatt en frist for når vedkommende
senest skal få nødvendig helsehjelp, og en konkret time for første konsultasjon. Komiteen viser
til at det konkrete tidspunktet for første konsultasjon ikke er juridisk
bindende.
Komiteen viser til at det gjøres
et skille mellom pasienter med en avklart og en uavklart tilstand.
Har pasienten en avklart tilstand, skal den individuelle juridisk
bindende fristen gjelde behandling, mens når pasienten har en uavklart
tilstand, skal fristen gjelde utredning. Fristen er innfridd når
henholdsvis behandling eller utredning er igangsatt.
Komiteen viser til at det i proposisjonen
understrekes at både fristen for nødvendig helsehjelp og det videre
behandlingsforløpet skal være forsvarlig. Komiteen viser
til at Den norske legeforening i sitt høringsinnspill problematiserer
bruken av begrepet «forsvarlig» i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at terskelen mellom
forsvarlig og uforsvarlig er lavere enn pasientenes forventning,
og en så lav terskel vil innebære en for høy risiko for pasienter
med en uavklart situasjon.
Komiteen vil vise
til Ot.prp. nr. 63 (2002–2003) hvor retten til individuell medisinsk
fastsatt frist ble innført. I merknadene til paragrafen står det:
«Fristen kan heller ikke settes så marginalt at det ikke
blir mulig å skaffe pasienten et meningsfylt tilbud privat eller
i utlandet, jf. forslaget i nytt fjerde ledd, i det fristen går
ut. Dersom fristen brytes, og Rikstrygdeverket skaffer pasienten
et behandlingstilbud i utlandet, vil det nødvendigvis ta noe tid
før pasienten kan komme under behandling hos tjenesteyteren i utlandet.
Fristen må derfor ikke settes så marginalt at slik behandling med
nødvendighet vil bli uforsvarlig etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-2.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det viser at lovgiver
opprinnelig har lagt vekt på at det skal fastsettes en frist som
har en sikkerhetsmargin som ligger over nedre grense for forsvarlighet. Disse
medlemmer mener at en slik sikkerhetsmargin må videreføres.
Disse medlemmer viser til at
det i proposisjonen er drøftet behovet for å etablere en felles juridisk
vurderingsfrist i tillegg til 10-dagers-fristen for vurdering av
henvisningen, den konkrete timen for første konsultasjon og den
individuelle medisinske tidsfristen for nødvendig helsehjelp. Disse
medlemmer slutter seg til at dette vil innebære at en ikke
oppnår den forenklingen av pasientrettighetene som proposisjonen
legger opp til.
Disse medlemmer mener derfor
at det er behov for å presisere følgende for å unngå at de foreslåtte
endringene ikke innebærer en svekkelse av pasientens juridiske rettigheter
i forhold til dagens lov:
Den juridisk bindende
fristen for når nødvendig helsehjelp skal gis som settes i løpet
av vurderingsfristen, skal settes godt innenfor grensen for forsvarlighet.
Den konkrete timen for konsultasjon for pasienter
som gis en individuell frist innen fire måneder, må settes før den
juridisk bindende fristen for nødvendig helsehjelp.
Spesialisthelsetjenesten skal kontakte
HELFO ikke bare hvis første juridisk bindende frist for nødvendig
helsehjelp ikke kan innfris, men også hvis spesialisthelsetjenesten
vurderer at en ikke er i stand til å følge opp med et forsvarlig pasientforløp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at den foreslåtte lovendringen gjelder alle pasienter
og ikke kun dem som gis frist innen fire måneder, jf. proposisjonens
kap. 6.5.2.
Flertalletmener
at det å innføre en ny rettslig standard som skal ligge over forsvarlighet,
ikke vil forenkle, men komplisere regelverket. Flertallet kan
heller ikke se hvilken rettslig standard som skal benyttes i tillegg
til forsvarlighet, og når denne skal benyttes. Forslaget om at HELFO
skal kontaktes også i løpet av pasientforløpet, mener flertallet vil
innebære en ytterligere rettsliggjøring og byråkratisering uten at
det nødvendigvis resulterer i bedre pasientforløp. Flertalletviser til at formålet med lovforslagene
er det motsatte, nemlig å forenkle og forbedre regelverket samtidig
som viktigheten av gode pasientforløp presiseres. Forslaget vil også
kunne innebære ikke ubetydelige administrative og økonomiske konsekvenser.
Komiteen vil understreke
at selv om det ikke settes juridiske frister for det videre forløp,
skal pasien-ten ha et forsvarlig pasientforløp. Det innebærer at
det ikke er anledning til å innkalle pasienten før den individuelle
juridiske fristen er gått ut, for så å la pasienten vente uforsvarlig lenge
på videre utredning eller behandling. Fristen oppfylles ikke ved
å sette opp en time for dialog med pasienten. Fristen relaterer
seg til når helsehjelpen skal igangsettes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at dersom spesialisthelsetjenesten
er i tvil om muligheten for å holde et forsvarlig pasientforløp
videre, skal en kontakte HELFO for videre oppfølging.
Disse medlemmer viser til at
det er etablert forløpstider for kreftpasienter. De innebærer en vurdering
av henvisning innen 5 dager, utredning innen 10 dager og oppstart
av behandling innen 20 dager. Disse forløpstidene er faglig begrunnet
og skal som hovedregel følges, med mindre det er medisinske grunner
til å bruke lengre tid. Disse medlemmer mener det
må utvikles forløpstider for flere diagnosegrupper, og at forløpstidene
også bør få en juridisk status. Disse medlemmer mener
det kan gjøres ved at en henvisning til vedtatte forløpstider tas
inn i loven på en slik måte at ved brudd eller ved antagelse om
brudd på disse konkrete forløpstidenes frister gis pasienten juridiske
rettigheter og helseforetakene tilsvarende forpliktelser som ved
fristen for nødvendig helsehjelp. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå en endring
av lov om pasient- og brukerrettigheter der vedtatte frister for
forløpstider for pasientbehandling gis tilsvarende rettigheter og
plikter som den juridisk bindende fristen for nødvendig helsehjelp.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at forslaget fra mindretallet vil innebære at man går bort
fra dagens system der kriteriene hastegrad og alvorlighet er avgjørende
for den individuelle rettigheten. Flertallet vil
hevde at forslaget gjør at forløpstidene blir juridiske rettigheter,
og at dette vil bidra til at ulike grupper får ulike rettigheter. Flertallet mener
at det da er fare for at grupper kan settes opp mot hverandre, og
et slikt forslag vil kunne frata helsepersonell mulighet til å prioritere
pasienter ut fra alvorlighet og hastegrad. Flertallet vil
også hevde at regelverket vil bli komplisert både for helsepersonell
og pasienter.
Komiteen slutter seg
til at pasienter som får en juridisk bindende frist for nødvendig
helsehjelp som er under fire måneder frem i tid, også ved svar på
henvisningen skal få fastsatt en konkret dato og klokkeslett (time)
for oppstart av utredning eller behandling. De som får en frist
som er lengre enn fire måneder, skal likevel gis et tidspunkt, men
dette behøver ikke være en time. Et fremtidig tidsintervall bør
imidlertid ikke strekke seg ut over en uke.
Komiteen mener at pasienten også
bør ha et ansvar for å melde fra hvis en ikke har mulighet for eller
ønske om å benytte seg av den fastsatte timen. Hvis ikke det blir
gjort, mener komiteen at spesialisthelsetjenesten
bør ha mulighet til å kreve at pasien-ten betaler for manglende
oppmøte, for eksempel tilsvarende egenandel ved poliklinisk behandling.
Manglende oppmøte til avtalt time er et betydelig problem for spesialisthelsetjenesten.
Innbyggerne er vant med denne type økonomiske konsekvenser for manglende tilbakemelding
hvis en ikke kan benytte seg av tilbud om time for eksempel hos
tannhelsetjenesten.
Komiteen deler vurderingene knyttet
til opphevelse av dagens skille mellom pasienter med og uten rett
til nødvendig helsehjelp. Komiteen er imidlertid
bekymret for at de minst prioriterte pasientene vil få en frist
som oppleves som så langt frem i tid at den ikke oppfattes som reell.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener derfor
at det er behov for en vurdering av om noen av disse pasientene
heller bør komme i kategorien «ikke rett til nødvendig helsehjelp».
Det bør også vurderes om det i tillegg bør tas i bruk mer differensierte
egenandeler som et bedre prioriteringsverktøy i samsvar med Lønning-utvalgets
anbefalinger. Disse medlemmer ber regjeringen ta
disse problemstillingene inn i mandatet for det nye prioriteringsutvalget
som er i ferd med å bli opprettet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at en slik løsning som Høyre skisserer, vil innebære at pasientene
ikke får behandling i det hele tatt. Flertallet viser
til at det foreliggende lovforslaget legger opp til kun to grupper,
rett eller ikke rett. Flertallet viser til at det
er behovet som avgjør.
Flertallet er imidlertid enig
i at det må gjøres en vurdering på overordnet nivå om det er noen pasient-grupper
som bedre kan ivaretas utenfor spesialisthelsetjenesten, istedenfor
at de får frister med lang ventetid på sykehus. Flertallet viser
til at i NOU 1997:18 «Prioriteringer på ny» vurderte Lønning-utvalget
inntektsgraderte egenbetalinger, slik at de med høy inntekt betaler mer
enn dem med lav inntekt. Utvalget uttalte;
«Ved første øyekast kan et slikt system virke fornuftig,
men det er store vanskeligheter forbundet med å praktisere det.
For det første vil systemet i seg selv være tungvint å administrere;
pasienten må vise frem ligningsattesten før hun kan avkreves riktig
egenbetaling. For det andre vil individuell årsinntekt ofte være
en dårlig indikator på pasientens reelle betalingsevne. For det tredje
vil inntektsavhengige egenbetalinger øke den reelle progresjon i
beskatningen, særlig for dem som har et stort forbruk av legetjenester.»
Komiteen viser til at i merknadene
til § 2-2 Rett til vurdering står det:
«I bestemmelsen brukes begrepet ‹spesialisthelsetjenesten›.
Med det menes den hel-offentlige spe-sialisthelsetjenesten.»
I merknadene til samme paragraf i Ot.prp. nr.
63 (2002–2003) står det følgende:
«Pasienten har et krav på at den offentlige helsetjenesten
foretar en slik vurdering, men det er ikke noen til hinder for at
regionale helseforetak avtaler med et privat sykehus eller en avtalespesialist
at de skal foreta vurderingen på vegne av den offentlige spesialisthelsetjenesten. I
så fall vil vurderingen av pasientens rettigheter være bindende
for den offentlige helsetjenesten dersom pasienten senere henvises
dit.»
Komiteen er enig i at som hovedregel
er det den heloffentlige spesialisthelsetjenesten som skal vurdere
henvisningen, gi rett til nødvendig helsehjelp og fastsette frist
for dette. Komiteen viser til at en slik absolutt
avgrensning av spesialisthelsetjenesten ikke er omtalt under § 2-1, der
kravet om fastsettelse av frist er hjemlet. I denne paragrafen er
det imidlertid konkret omtalt at de regionale helseforetakene kan bestemme
hvilke institusjoner som skal fastsette tidsfrist når pasienten
er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk.
Ut fra dette finner komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti det
nødvendig å presisere at de regionale helseforetakene også konkret
kan avtale med private sykehus og spesialister som har avtale med
foretaket, at disse skal kunne vurdere henvisninger og fastsette
frist for nødvendig helsehjelp, eksempelvis Lovisenberg Diakonale
Sykehus som har driftsavtale med Helse Sør-Øst og er lokalsykehus
for deler av Oslo.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at også private sykehus med driftsavtale kan tildele pasient-
og brukerrettigheter, som for eksempel Lovisenberg Diakonale Sykehus.
Flertallet viser til proposisjonens
kap. 7.5.6 der det uttales at departementet tar sikte på å utrede
spørsmålet om avtalespesialist skal kunne tildele pasient- og brukerrettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
regjeringens grep er positive, men likevel utilstrekkelige. Disse
medlemmer viser til at selv om fristen for at henvisningen
skal vurderes settes til 10 virkedager, har dette i realiteten ingen
innflytelse på hvor raskt pasientene faktisk får konsultasjon og
behandling. Disse medlemmer mener det er positivt
at pasientene nå i større grad har rett på å få informasjon tidligere,
men tror imidlertid at de fleste pasienter er mest opptatt av hvor
raskt man faktisk får den behandlingen man har behov for. Disse
medlemmer mener derfor at den nye fristen ikke vil medføre
vesentlig bedre tilbud for pasienter som har behov for behandling.
Disse medlemmer mener videre
at omleggingen der man endrer dagens ordning med pasienter som er
inndelt i kategorier med «rett til helsehjelp» og «ikke rett til
helsehjelp» i stor grad er en teoretisk omlegging. Disse
medlemmer mener det er sent-ralt at alvorlig sykdom blir
prioritert først. Dette skal også etter omleggingen reguleres gjennom
prioriteringsforskriften. Disse medlemmer mener dette
i praksis betyr at helsetjenestens prioriteringer vil fortsette
som i dag, og at pasientene vil merke minimal endring. Disse
medlemmer legger derfor til grunn at lovforslaget heller
ikke svekker prioriteringen av eksempelvis kreftpasienter slik Kreftforeningen
gir uttrykk for at den frykter. Disse medlemmer deler
derimot Kreftforeningens bekymring over at pasientgrupper som ikke
er tydelig diagnostisert med kreft, kan falle lenger bak i prioriteringen. Disse
medlemmer mener dette faktum nok en gang understreker behovet
for et pakkeforløp innen kreftbehandling i tråd med Representantforslag 102 S
(2012–2013) fra Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer mener det er
behov for en større gjennomgang av rettighetene til norske pasienter
enn regjeringen legger opp til i denne proposisjonen. Disse
medlemmer mener pasientrettighetene bør styrkes på flere
områder. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til
at man i Danmark opererer med to ulike behandlingsgarantier. Den
ene av garantiene er på én måned og gjelder eksempelvis for kreftpasienter
og pasienter med alvorlig hjertesykdom. Den andre garantien gjelder
øvrige pasienter som er garantert oppstart av behandling innen to
måneder. Dersom denne fristen ikke overholdes, får pasientene tilbud
om å velge behandling ved private institusjoner. I tillegg innføres
det i Danmark i disse dager en ny garanti for forundersøkelser/diagnostisering
på én måned. Disse medlemmer mener dette viser at
det er mulig å styrke pasientrettighetene betraktelig også i Norge. Disse
medlemmer mener det er på høy tid å gi norske pasienter
tilsvarende rettigheter som man har i Danmark.
Disse medlemmer mener også det
er grunn til å styrke pasientenes muligheter til å foreta valg gjennom
fritt sykehusvalg basert på kvalitetsindikatorer og oppdaterte ventetider fremfor
historiske data. Disse medlemmer mener dette vil
styrke pasientenes muligheter til å foreta bevisste og gode valg
i samråd med helsepersonell.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre styrkede pasient-rettigheter
og kortere garanti for behandling etter dansk modell.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at med et slikt forslag blir det umulig å drive kostnadskontroll, og
man får problemer med overbehandling. Man vil også få store helseforskjeller
mellom de ulike delene av landet. Forslaget vil måtte innebære økt
bruk av stykkpris i helsetjenesten. Vi vil se et voksende helsebyråkrati
som skal godkjenne, kontrollere, og betale ut offentlige penger
etter stykkpris. Forslaget vil by på de samme administrative utfordringene
som land med forsikringsbaserte ordninger møter. Tall fra OECD viser
at land med skattebaserte helsesystemer generelt sett bruker en
lavere andel av helsebudsjettet til administrasjon sammenliknet
med land med forsik-ringsbaserte ordninger.
Komiteen slutter seg
til at retten til fritt sykehusvalg også skal omfatte private, radiologiske institusjoner
som har avtale med regionale helseforetak.
Komiteen viser til at det i høringsutkastet
også var omtalt muligheten for å utvide ordningen til å gjelde rehabiliteringsinstitusjoner
i spesialisthelsetjenesten som eies av regionale helseforetak eller
har avtale med et regionalt helseforetak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet har startet arbeidet med å utrede hvilke organisatoriske,
juridiske og økonomiske konsekvenser en slik utvidelse vil innebære.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at de fleste høringsinstansene
var positive til en slik utvidelse, og finner ingen grunn til at
dette skal utredes nærmere. Det vises til at det er flere av de
foreslåtte endringene som krever ulike forutsetninger for at de
skal tre i kraft. Disse medlemmer mener derfor at
spesialisert rehabilitering bør løftes inn i loven og omfattes av
ordningen med fritt sykehusvalg, og at dette trer i kraft når nødvendige
tilpasninger er på plass.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
skal § 2-4 første ledd lyde:
Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk
senter, på hvilken privat radiologisk institusjon, privat institusjon
som tilbyr rehabilitering innen spesialisthelsetjenesten, eller
institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk,
eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas.
Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak
eller har avtale med et regionalt helseforetak.»
Disse medlemmer legger til grunn
at vurdering av henvisning til og innvilgelse av rehabiliteringsopphold
i spesialisthelsetjenesten foretas som i dag. Det er når en pasient
er innvilget rehabiliteringsopphold, at retten til fritt valg av
rehabiliteringsinstitusjon innenfor det fagområde som rehabiliteringen
skal omfatte, inntrer. Disse medlemmer viser til
at dette innebærer at de rehabiliteringsinstitusjonene som har avtaler med
regionale helseforetak, vil komme på listen på www.frittsykehusvalg.no.
Disse medlemmer mener at de foreslåtte forbedringene
av pasientrettighetsloven ikke er tilstrekkelige til å sikre pasienter
raskere behandling og reduserte ventelister. Disse medlemmer mener
at det bør innføres en ordning med fritt behandlingsvalg som omfatter
alle pasienter med rett til behandling og vurdering, der pasientene
som har fått vurdert sin henvisning og er innvilget rett til behandling,
kan velge mellom offentlige, godkjente behandlingssteder. Innføring
av en slik ordning vil kreve en rekke endringer i dagens lov og
etablering av en ny finansieringsordning for offentlig godkjente
private klinikker for behandlingen som foretas ut over avtalene
med de regionale foretakene. Disse medlemmer vil
komme tilbake med forslag om å igangsette utredning og etablering
av en slik ordning etter stortingsvalget 2013.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at innføring av denne typen etterspørselsdrevet finansiering vil
måtte føre til økt bruk av stykkpris i helsetjenesten. Flertallet mener
at fritt behandlingsvalg vil føre til at en større del av helsebudsjettet
vil måtte brukes på administrasjon istedenfor pasientbehandling,
både for å godkjenne enkeltinstitusjoner for ulike behandlinger og
for å godkjenne og vurdere hvert enkelt oppgjør. Helseforvaltningen
vil møte mange av de samme administrative utfordringene som land med
forsikringsbaserte ordninger. Tall fra OECD viser at land med skattebaserte
helsesystemer generelt sett bruker en lavere andel av helsebudsjettet
til admini-strasjon sammenliknet med land med forsikringsbaserte
ordninger. En modell med fritt behandlingsvalg innebærer at det
ikke lenger vil være noen kontroll av den samlede kapasiteten og
kvaliteten. Det legges til grunn at etterspørselen etter helsetjenester
vil øke kraftig dersom en slik ordning kombineres med fortsatt gratis
helsetjenester. Det vil være svært vanskelig å gi gode anslag over
kostnader og andre konsekvenser av en slik ordning, spesielt på
lang sikt. Flertallet mener at dagens modell med
avtaler med regionale helseforetak innenfor de rammene Stortinget
fastsetter, bør videreføres.
Komiteen viser til
at i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a om pasientkoordinator står
følgende:
«For pasienter med behov for komplekse eller langvarige
og koordinerte tjenester etter loven her, skal det oppnevnes koordinator.
Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pa-sient,
sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold
og overfor andre tjenesteytere samt sikre fremdrift i arbeidet med
individuell plan.
Koordinatoren bør være lege, men
annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig
og forsvarlig.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke oppgaver koordinatoren skal ha.»
Komiteen er bekymret for at denne
lovbestemmelsen ikke følges tilstrekkelig opp av spesialisthelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det derfor er et behov for å vurdere ordlyden i bestemmelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at pasientkoordinatorordningen
er så viktig for denne pasientgruppen at pålegget til tjenesten
om å tilby ordningen bør ha et motsvar i pasient-rettighetsloven,
slik at ordningen også blir en individuell rett for pasientene.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring
i pasientrettighetsloven slik at spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a
om plikt for helsetjenesten til å opprette koordinator også blir
en individuell rett for denne pasientgruppen til å få oppnevnt en
koordinator.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
skal § 2-4 første ledd lyde:
Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk
senter, på hvilken privat radiologisk institusjon, privat institusjon
som tilbyr rehabilitering innen spesialisthelsetjenesten, eller
institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk,
eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas.
Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak
eller har avtale med et regionalt helseforetak.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen foreslå en endring
av lov om pasient- og brukerrettigheter der vedtatte frister for
forløpstider for pasientbehandling gis tilsvarende rettigheter og
plikter som den juridisk bindende fristen for nødvendig helsehjelp.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til
endring i pasientrettighetsloven slik at spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5a om plikt for helsetjenesten til å opprette koordinator også
blir en individuell rett for denne pasientgruppen til å få oppnevnt
en koordinator.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen innføre styrkede pasient-rettigheter
og kortere garanti for behandling etter dansk modell.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité
med unntaket av tilrådingen til § 2-4 første ledd som fremmes av
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstre-parti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv.
(rett til nødvendig helsehjelp og
pasientrettighetsdirektivet m.m.)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
gjøres følgende endringer:
§ 2-1 b andre ledd skal lyde:
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
Spesialisthelsetjenesten skal i løpet av vurderingsperioden, jf.
pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd, fastsette en
frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp. Fristen
skal fastsettes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. De
regionale helseforetakene kan bestemme hvilke institusjoner som
skal fastsette tidsfrist når pasienten er henvist til tverrfaglig
spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Rett til vurdering
Pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten, skal
innen 10 virkedager etter at henvisningen er mottatt av spesialisthelsetjenesten,
få informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp,
jf. § 2-1 b andre ledd. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen.
Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten
rett til raskere vurdering. Dersom pasienten vurderes til å ha rett
til nødvendig helsehjelp, skal pasienten samtidig informeres om
tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang.
Tidspunktet for oppstart av utredning eller behandling
skal settes før fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal
gis, jf. § 2-1 b andre ledd. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke
kan gi pasienten et tidspunkt før fristen for når nødvendig helsehjelp
senest skal gis, eller tidspunktet senere må endres slik at fristen
ikke overholdes, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte
HELFO, jf. § 2-1 b fjerde ledd.
Pasienten skal opplyses om klageadgang, klagefrist
og den nærmere fremgangsmåten ved klage.
Henvisende instans skal gis samme informasjon som
pasienten får etter første og andre ledd.
Spesialisthelsetjenesten kan uten hinder av taushetsplikten
gi nødvendige helseopplysninger til HELFO- dersom det er nødvendig
for å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp innen forsvarlig
tid, jf. andre ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om tidspunktet etter første ledd og om at visse pasientgrupper skal
ha rett til vurdering raskere enn innen 10 virkedager.
§ 2-4 første ledd skal lyde:
Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk
senter, privat radiologisk institusjon eller
institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk,
eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas.
Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak
eller har avtale med et regionalt helseforetak.
II
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
skal § 5-24 a andre ledd bokstav c ledd lyde:
c) vilkår for stønad,
herunder forhåndsgodkjenning og krav til tjenesteyteren
III
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. gjøres følgende endringer:
§ 5-3 første ledd skal lyde:
Pasient som ikke har bosted i riket, skal dekke behandlings-
og forpleiningsutgiftene selv. Før planlagt spesialisthelsetjeneste
ytes, kan helseinstitusjonen eller tjenesteyteren kreve dokumentasjon
på at pasienten kan dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene.
Helseinstitusjonen eller tjenesteyteren skal sørge for at pasienten
mottar en spesifisert regning som viser hvilke ytelser pasienten
har mottatt, og hvilken pris som er beregnet for ytelsene. Dersom
pasienten ikke kan dekke utgiftene selv, skal de dekkes av vedkommende
helseinstitusjon eller tjenesteyter.
§ 5-3 nytt fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om beregning av behandlings-
og forpleiningsutgifter som nevnt i første- ledd.
IV
I lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og
omsorgstjenester m.m. skal § 11-2 andre ledd lyde:
Departementet kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om vederlag for helse- og omsorgstjenester og
stille krav om at det utstedes spesifisert regning til pasienten.
V
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 30. mai 2013
Bent Høie |
leder og ordfører |