I denne proposisjonen legger Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet frem forslag om en ny lov om forbud
mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk.
Departementet legger også frem forslag om ny likestillingslov,
ny lov om etnisk diskriminering og ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov. De
nye lovene viderefører i all hovedsak gjeldende regler i likestillingsloven,
diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven,
men de fremmes som nye lover fordi det er gjort relativt omfattende lovtekniske
og språklige endringer i gjeldende lover. Formålet med endringene
er å fremme likestilling gjennom å styrke diskrimineringsvernet.
Likere og mer tilgjengelige lovtekster innebærer også et styrket
diskrimineringsvern.
I stedet for å foreslå å samle gjeldende diskrimineringslover
i én lov, foreslår departementet i denne proposisjonen å videreføre
dagens system med særlover for det enkelte diskrimineringsgrunnlag.
I denne proposisjonen foreslår departementet
en ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering,
kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. I dag gjelder vernet mot diskriminering
på grunn av seksuell orientering bare i arbeidslivet (arbeidsmiljøloven)
og i boligmarkedet (boliglovene). Transseksuelle har hatt et vern
gjennom vernet mot kjønnsdiskriminering i likestillingsloven. Lovforslaget
innebærer en utvidelse av vernet mot diskriminering på grunn av
seksuell orientering til alle samfunnsområder (bortsett fra privatlivet) og
at alle transpersoner får et diskrimineringsvern.
Videre foreslår departementet lovtekniske og språklige
endringer i gjeldende lover. Hensikten er å få mest mulig lik struktur
i lovene, lik språkbruk og et mer tilgjengelig språk.
Departementet foreslår endringer i reglene om oppreisning
og erstatning i gjeldende diskrimineringslover. I dag er det ulike
regler for de ulike diskrimineringsgrunnlagene. Departementet mener
at det er behov for samme reaksjoner ved brudd på diskrimineringsforbudene
og derfor like regler om oppreisning og erstatning i de ulike lovene.
Behovet for et effektivt diskrimineringsvern er det samme for alle
som utsettes for diskriminering. Ulikhetene gjør det også vanskeligere
å håndheve diskriminering på flere grunnlag, og ulike regler gjør
det vanskeligere å forstå og å få oversikt over reglene.
Departementet foreslår også å lovfeste en rett
til å få lønnsopplysninger ved mistanke om lønnsdiskriminering på
grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne,
seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Formålet
med lovendringen er å skape større åpenhet om lønn på arbeidsplassen
og dermed gjøre forbudene mot lønnsdiskriminering mer effektive.
Departementet foreslår også endringer i diskrimineringsombudsloven
for å effektivisere Likestillings- og diskrimineringsnemndas saksbehandlingskapasitet.
I kapittel 2 i proposisjonen redegjøres det
for innholdet i begrepene diskriminering, direkte og indirekte forskjellsbehandling,
lovlig forskjellsbehandling, positiv særbehandling og sammensatt
diskriminering. Utgangspunktet er menneskerettighetene og diskrimineringslovgivningens
vern mot diskriminerende handlinger.
I kapittel 3 blir det gitt en kortfattet oversikt
over Norges internasjonale forpliktelser på området. Norge er bundet
av en rekke internasjonale konvensjoner som forplikter statene til
å sikre ikke-diskriminering. FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter har sitt grunnleggende diskrimineringsforbud i artikkel
26. FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
har et tilsvarende diskrimineringsforbud i artikkel 2. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon,
FNs rasediskrimineringskonvensjon, FNs konvensjon om rettighetene
til personer med nedsatt funksjonsevne og FNs barnekonvensjon omtales
også. Sentrale ILO-konvensjoner er nevnt. Den europeiske menneskerettskonvensjon
har et diskrimineringsforbud i artikkel 14. Den europeiske sosialpakt
og rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter er
også omtalt, samt Europarådets anbefaling til medlemsstatene om
å sikre effektiv lovgivning for å bekjempe diskriminering på grunnlag
av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Det er også redegjort
for relevante EU-/EØS-traktatbestemmelser og -direktiver om ikke-diskriminering.
Kapittel 4 omtaler vernet mot diskriminering
i gjeldende norsk rett. Diskrimineringsvernet er spredt på flere
lover, og de ulike diskrimineringsgrunnlagene har ulik grad av vern.
Likestillingsloven gir vern mot diskriminering på
grunn av kjønn. Lovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene
og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling.
Diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn
av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk,
religion og livssyn. Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering
på disse grunnlagene.
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gir vern
mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Lovens formål
er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter
til samfunnsdeltakelse for alle uavhengig av funksjonsevne og å
hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal
dessuten bidra til nedbygging av samfunnsskapte barrierer og hindre
at nye skapes.
Arbeidsmiljølovens kapittel 13 forbyr diskriminering
i arbeidsforhold på grunn av seksuell orientering, alder, politisk
syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, samt diskriminering av
midlertidig ansatte eller deltidsansatte.
Boliglovene (dvs. husleieloven, borettslagsloven,
boligbyggelagsloven og eierseksjonsloven) forbyr diskriminering
på grunn av kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning,
hudfarge, språk, religion eller livssyn, homofil orientering eller
nedsatt funksjonsevne.
Diskrimineringslovgivningen håndheves av særskilte
håndhevingsorganer, Likestillings- og diskrimineringsombudet og
Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Ombudets og nemndas myndighet
og organisering følger av diskrimineringsombudsloven.
I kapittel 5 gjøres det rede for utredninger
og høringer som ligger til grunn for lovforslagene i denne proposisjonen.
Den mest sentrale er Diskrimineringslovutvalgets forslag til ny
diskrimineringslov i NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern.
Likestillingsutvalget har i NOU 2011:18 Struktur for likestilling
og NOU 2012:15 Politikk for likestilling fremmet forslag om endringer
i diskrimineringslovgivningen. I tillegg har en evaluering av likestillingsloven § 21
om kjønnsbalanse i offentlige utvalg og styrer vært på høring. Høringsnotat
om åpenhet om lønn (oppfølging av Meld. St. 6 (2010–2011)) og høringsnotat
om endringer i organiseringen av Likestillings- og diskrimineringsnemnda
med formål å øke nemndas saksbehandlingskapasitet omtales også.
I kapittel 6 gjøres det rede for hvorfor departementet
foreslår å videreføre dagens system med flere diskrimineringslover
i stedet for å samle reglene om forbud mot diskriminering i én lov. Departementet
har lagt vekt på at i en felles diskrimineringslov vil ikke de enkelte
diskrimineringsgrunnlagene kunne fremheves på samme måte som i særlover.
Departementet har kommet frem til at det ikke er ønskelig å oppheve
likestillingsloven. Etter departementets vurdering vil en egen lov
om kjønnslikestilling gi de beste rammene for arbeidet for likestilling
mellom kvinner og menn. På samme måte mener departementet at egne
lover vil gi de beste rammene for likestillingsarbeidet med hensyn
til etnisitet, religion og livssyn og nedsatt funksjonsevne. Det
foreslås en egen, ny lov som forbyr diskriminering på grunn av seksuell
orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Kapittel 7 omhandler departementets forslag
til utforming av diskrimineringslovene. Etter departementets vurdering
er det behov for å harmonisere diskrimineringslovenes innhold, struktur
og språk. De språklige og strukturelle endringene er av lovteknisk
karakter. Gjeldende diskrimineringslovgivning videreføres, men endringene
i ordlyden gjør at lovene formelt blir vedtatt som nye lover. Den
nye diskrimineringsloven om seksuell orientering er bygd opp med tilsvarende
innhold, struktur og språk som de reviderte lovene.
Kapittel 8 handler om vern for juridiske personer.
Etter diskrimineringsloven er direkte diskriminering av foretak
på grunn av etnisitet, religion eller livssyn forbudt. Vernet etter
de øvrige diskrimineringslovene gjelder kun fysiske personer. Departementet
foreslår at det ikke innføres et generelt diskrimineringsvern for juridiske
personer. Den særlige regelen om juridiske personer i diskrimineringsloven
foreslås likevel videreført.
Kapittel 9 omhandler lovenes saklige virkeområde.
Departementet foreslår at diskrimineringslovene i utgangspunktet
skal gjelde på alle samfunnsområder. Gjeldende regler i diskrimineringsloven
og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven om unntak for personlige
forhold videreføres. Vernet mot diskriminering på grunn av seksuell
orientering får samme unntak for personlige forhold. Det foreslås
ingen endringer i likestillingslovens saklige virkeområde. Likestillingsloven
gjelder på alle områder, men håndheves ikke i «familieliv og rent
personlige forhold».
Kapittel 10 handler om hvilke grunnlag som foreslås
omfattet av diskrimineringslovgivningen. Et diskrimineringsgrunnlag
er et kjennetegn forbundet med en person som brukes som grunnlag
for å behandle en person forskjellig fra andre personer i en tilsvarende
situasjon. Departementet foreslår å videreføre dagens diskrimineringsgrunnlag
kjønn, etnisitet (herunder nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge
og språk), religion og livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell
orientering, alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon,
deltidsansettelse og midlertidig ansettelse. I tillegg foreslår
departementet at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk blir nye diskrimineringsgrunnlag. Lovenes
diskrimineringsgrunnlag skal være uttømmende, dvs. at diskrimineringsvernet
fortsatt bare skal gjelde usaklig forskjellsbehandling som kan knyttes
til diskrimineringsgrunnlagene som er angitt i lovene.
Kapittel 11 handler om lovenes formålsbestemmelser.
Departementet foreslår at diskrimineringslovenes formål skal være
å fremme likestilling. Dette forklares i lovteksten som likeverd,
like muligheter og rettigheter samt tilgjengelighet og tilrettelegging.
Departementet foreslår at det fortsatt skal stå i likestillingsloven at
loven særlig tar sikte på å bedre kvinners stilling. Videre foreslår
departementet at det fortsatt skal stå i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
at loven skal bidra til å bygge ned funksjonshemmende barrierer
og hindre at nye skapes. Det foreslås ingen endringer i arbeidsmiljølovens
formålsbestemmelse.
Kapittel 12 handler om hvordan diskrimineringsforbudet
og adgangen til lovlig forskjellsbehandling foreslås utformet. Departementet foreslår
en likelydende bestemmelse i diskrimineringslovene som fastslår
hovedregelen om at direkte og indirekte forskjellsbehandling er
forbudt. Forbudsbestemmelsen skal uttrykkelig regulere forskjellsbehandling
på grunn av eksisterende, tidligere, fremtidige eller antatte forhold,
samt tilknytningsdiskriminering.
Departementet foreslår en likelydende, generell bestemmelse
om lovlig forskjellsbehandling i hver lov.
Endringene er av lovteknisk karakter og innebærer
ingen endringer i gjeldende rett når det gjelder forbud mot diskriminering
og adgangen til lovlig forskjellsbehandling.
Kapittel 13 omhandler sammensatt diskriminering,
dvs. diskriminering på flere grunnlag samtidig, eller at det er
kombinasjonen av flere diskrimineringsgrunnlag som utgjør grunnlaget for
diskriminering. Sammensatt diskriminering er allerede forbudt etter
gjeldende diskrimineringslovgivning. Departementet har vurdert om forbudet
mot sammensatt diskriminering bør tydeliggjøres i hver lov, men
har kommet til at det ikke bør lovfestes en egen bestemmelse om sammensatt
diskriminering i diskrimineringslovene.
Kapittel 14 handler om håndheving av lovene. Ved
brudd på forbud mot diskriminering eller gjengjeldelse kan det gis
oppreisning (kompensasjon for ikke-økonomisk skade) eller erstatning
(kompensasjon for økonomisk tap). I dag er det ulike regler om oppreisning
og erstatning i diskrimineringslovene. Departementet foreslår like
regler om oppreisning og erstatning i de fire diskrimineringslovene.
I arbeidslivet skal brudd på loven utløse ansvar uten hensyn til
skyld (objektivt ansvar). Utenfor arbeidslivet skal oppreisning
og erstatning kunne kreves dersom den som har diskriminert har opptrådt
uaktsomt (vanlig uaktsomhet, skyldansvar). Dette er en innholdsmessig
endring for å gjøre lovene like og styrke diskrimineringsvernet.
Departementet har vurdert om Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal få myndighet til å fastsette oppreisning
ved brudd på diskrimineringsforbudene. Departementet har kommet
til at det ikke bør fremmes forslag om dette. Departementet har
særlig lagt vekt på rettssikkerhetshensyn.
Departementet mener det er behov for å endre organiseringen
av Likestillings- og diskrimineringsnemnda, og foreslår å endre
diskrimineringsombudsloven ved at leder og nestleder skal møte i
hver sin avdeling og at antallet medlemmer av nemnda økes. Formålet
er å effektivisere nemndas saksbehandlingskapasitet, og å legge til
rette for at flere møter kan avholdes og flere saker kan behandles.
Departementet har vurdert om Likestillings-
og diskrimineringsombudet og -nemnda skal få myndighet til å håndheve
saker om seksuell trakassering. I dag håndhever domstolene forbudet
mot seksuell trakassering. Departementet har kommet til at det ikke
bør fremmes forslag om dette. Hensynet til rettssikkerhet veier
tungt i denne vurderingen.
Kapittel 15 omhandler aktivitets- og redegjørelsesplikten.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende aktivitets- og redegjørelsesplikt
i likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven. Departementet foreslår en tilsvarende aktivitets-
og redegjørelsesplikt i diskrimineringsloven om seksuell orientering.
Likestillingsutvalget har i NOU 2011:18 Struktur for likestilling
foreslått endringer i forvaltningsstrukturen på likestillingsfeltet.
Departementet mener det er nødvendig å avvente eventuelle endringer
i virkemiddelapparatet før det er aktuelt å vurdere ytterligere
endringer i aktivitets- og redegjørelsesplikten. Likestillingsutvalgets
forslag om endringer i forvaltningsstrukturen vil bli vurdert i
en stortingsmelding om kjønnslikestilling, som departementet tar
sikte på å legge frem i 2013.
I kapittel 16 foreslår departementet en ny lov
om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk. Den nye loven vil gi et diskrimineringsvern for homofile,
lesbiske, bifile og transpersoner på alle samfunnsområder, med unntak
av personlige forhold. Den nye loven utformes etter samme mønster
som de øvrige diskrimineringslovene.
I kapittel 17 gjøres det rede for gjeldende
rett med hensyn til rett til lik lønn for arbeid av lik verdi og
behovet for større åpenhet med hensyn til lønn på arbeidsplassene.
Departementet vurderer hvilke hensyn som må legges til grunn for at
lønnsstatistikk fordelt på kjønn kan bli et egnet verktøy for likelønn.
Departementet konkluderer at det bør utredes hvordan eksisterende
data og registre over lønn, yrke og kjønn kan tas i bruk for å skape
et godt verktøy i arbeidet for likelønn. Departementet vil også
utrede hvordan data fra det planlagte rapporteringssystemet EDAG
(Elektronisk Dialog med Arbeidsgiver) kan utvikles og bli en egnet
datakilde til samme formål. Dette er en del av oppfølgingen av Meld. St.
6 (2010–2011) Likestilling for likelønn.
I kapittel 18 foreslår departementet en rett
for arbeidstaker til å få lønnsopplysninger ved mistanke om lønnsdiskriminering
på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne,
seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Også dette
er en oppfølging av Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn.
I kapittel 19 drøftes de økonomiske og administrative
konsekvensene av lovforslagene.
Kapittel 20 inneholder særmerknader til de enkelte
lovbestemmelsene i diskrimineringsloven om seksuell orientering,
likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven. Videre omfatter kapittelet særmerknader
til de foreslåtte endringene i andre lover (diskrimineringsombudsloven,
arbeidsmiljøloven, boliglovene og sjømannsloven).
Et flertall av høringsinstansene støtter utvalgets forslag
om å samle gjeldende diskrimineringslover i én lov. Det er imidlertid
også flere som i høringen har uttrykt bekymring for at en samlet diskrimineringslov
vil kunne svekke diskrimineringsvernet for kvinner ved at likestillingsloven oppheves.
I en felles diskrimineringslov vil ikke de enkelte diskrimineringsgrunnlagene
kunne fremheves på samme måte som i særlover.
Departementet har, etter en samlet vurdering
av innspillene fra høringen, kommet frem til at det ikke er ønskelig
å oppheve likestillingsloven. Etter departementets vurdering vil
en egen lov om kjønnslikestilling gi de beste rammene for arbeidet
for likestilling mellom kvinner og menn. På samme måte mener departementet
at egne lover vil gi de beste rammene for likestillingsarbeidet
med hensyn til etnisitet og religion og nedsatt funksjonsevne.
Departementet foreslår at diskriminering på grunn
av kjønn, etnisitet og religion og nedsatt funksjonsevne fortsatt
skal reguleres av særlover, slik som i dag.
I dag har arbeidsmiljøloven og boliglovene forbud
mot diskriminering på grunn av seksuell orientering i arbeidslivet
og ved boligutleie.
Homofile, lesbiske, bifile og transpersoner
utsettes for forskjellsbehandling og trakassering også utenfor arbeidslivet
og boligmarkedet. Det er derfor behov for å utvide deres diskrimineringsvern.
Ingen av de eksisterende særlovene er egnet til å regulere det diskrimineringsvernet som
foreslås. Det er derfor nødvendig med en egen ny lov.
Departementet foreslår derfor en ny lov om forbud
mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk. Den nye loven vil styrke rettssikkerheten og bidra
til holdningsendringer.
Departementet foreslår at vernet mot diskriminering
på grunn av seksuell orientering utvides til alle samfunnsområder
med unntak av privatlivet, på lik linje med diskriminering på grunn
av etnisitet og nedsatt funksjonsevne.
Departementet har vurdert hvordan diskrimineringslovene
bør utformes. Etter departementets syn er det behov for å harmonisere
diskrimineringslovenes innhold samt å gjøre lovtekstene mer språklig
tilgjengelig for brukerne ved at bestemmelsene i størst mulig grad
har en felles språkdrakt. Departementet har også lagt vekt på at
likere struktur av lovtekster og oppbygning av kapitler i diskrimineringslovene,
bidrar til å gjøre diskrimineringsvernet mer tydelig og tilgjengelig
for brukerne. De språklige og lovstrukturelle endringene er av en
lovteknisk karakter. Materielle endringer i innholdet i gjeldende
lover drøftes i egne kapitler, se proposisjonens kapittel 14 og
18.
Departementet foreslår derfor å revidere de
tre lovene likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven. Gjeldende diskrimineringslovgivning videreføres,
men endringene i dagens ordlyd gjør at de formelt blir vedtatt som
nye lover. Lovenes utforming bygger på strukturen i Diskrimineringslovutvalgets
forslag til en samlet diskrimineringslov i NOU 2009:14.
Departementet foreslår også en ny diskrimineringslov
om seksuell orientering med lik språkdrakt, innhold og lovstruktur
som de reviderte lovene.
Departementet har vurdert gjeldende regel i
diskrimineringsloven om vern for juridiske personer og foreslår
ingen endringer i denne, men beholder vernet for «foretak». Departementet har
videre vurdert behovet for om juridiske personer skal være vernet
etter de øvrige diskrimineringslovene. Departementet foreslår at
bare fysiske personer skal være vernet etter de øvrige diskrimineringslovene.
I vurderingen av om de øvrige diskrimineringslovene
skal gi et vern for juridiske personer, har departementet lagt vekt
på at diskrimineringslovene i all hovedsak bare gir et vern for
enkeltpersoner, det vil si individer.
Departementet har også lagt vekt på at utvalget foreslår
at kun fysiske personer skal være rettighetssubjekter etter diskrimineringslovene,
og viser til at flertallet av de høringsinstansene som kommenterte
utvalgets forslag (NOU 2009:14), støttet forslaget om at diskrimineringsvernet
kun skal omfatte fysiske personer.
Departementet er enig med utvalget i at det
må legges til grunn at usaklig forskjellsbehandling av juridiske
personer kan forekomme i enkelte situasjoner, selv om det ikke er
dokumentert hvor utbredt slik forskjellsbehandling er.
Departementet mener at spørsmålet om diskrimineringsvern
må vurderes i lys av at juridiske personer etter dagens regler allerede
har et visst vern, som for eksempel ulovfestede saklighetsregler
i offentlig sektor, reglene om offentlige anskaffelser og avtalerettslige
regler.
Det er videre slik at små foretak der eieren
selv utfører alle, eller størstedelen av virksomhetens oppgaver,
etter omstendighetene kan være vernet etter gjeldende diskrimineringslovgivning som
fysisk person.
Departementet foreslår at det ikke innføres
vern for juridiske personer i de øvrige diskrimineringslovene. Dette
betyr at virksomheter, organisasjoner og andre juridiske personer
ikke skal kunne påberope seg diskrimineringsvern etter andre diskrimineringslover
enn diskrimineringsloven om etnisitet. I slike tilfeller vil virksomheter
uansett kunne påberope seg alminnelige offentligrettslige saklighetskrav hvis
det er tale om usaklig forskjellsbehandling fra det offentliges
side, og eventuelt vernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon
og menneskerettsloven.
Departementet foreslår at alle diskrimineringslovene
– likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering
– i utgangspunktet skal gjelde på alle samfunnsområder.
Dette er en videreføring av gjeldende rett når
det gjelder vernet mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet,
religion, livssyn og nedsatt funksjonsevne.
Vernet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering
blir utvidet.
Departementet har vurdert om diskrimineringsloven
om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven
om seksuell orientering skal gjelde i personlige forhold (dvs. familie-
og vennskapsforhold og samvær med andre i forbindelse med privatlivet).
Departementet mener at det ikke er kommet nye momenter
som gir grunnlag for å endre gjeldende regler i diskrimineringsloven
om etnisitet og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven om unntak
fra virkeområdet for familieliv og personlige forhold.
Diskrimineringsloven om seksuell orientering bør
ha samme innretning som diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven.
Departementet understreker at unntakene ikke skal
legitimere diskriminering og trakassering som skjer innen den enkelte
familie eller vennekrets. Departementet viser til at familieliv
og andre personlige forhold potensielt kan være en arena for diskriminering
og trakassering.
Departementet mener at lovgiver bør være varsom
med å gripe inn i slike personlige relasjoner ved å la diskrimineringsforbudet
komme til anvendelse. Noen personlige konflikter er ikke egnet til
å løses gjennom rettsregler og domstolsbehandling.
Departementet legger særlig vekt på at håndheving
og bevisføring er vanskelig på familielivets/privatlivets område.
Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig
å vedta nye forbud som ikke kan håndheves. Departementet anser det
ikke som ønskelig med lovregler som har en rent symbolsk funksjon.
Departementet ønsker imidlertid ikke å innskrenke
likestillingslovens virkeområde i forhold til dagens regler og foreslår
ingen endringer i disse reglene. Likestillingslovens diskrimineringsforbud
vil dermed fortsatt omfatte familielivet og personlige forhold,
men skal, som i dag, ikke håndheves av ombudet, nemnda eller domstolene.
Departementet foreslår at unntakene i alle lovene
får samme ordlyd, og endres til «familieliv og andre rent personlige
forhold». Dette innebærer ingen endringer i gjeldende rett.
Departementet har vurdert hvilke diskrimineringsgrunnlag
som skal lovfestes og om de lovfestede diskrimineringsgrunnlagene
skal suppleres med en samlekategori.
Et diskrimineringsgrunnlag er et kjennetegn
forbundet med en person som brukes som grunnlag for å behandle en
person forskjellig fra andre personer i en tilsvarende situasjon.
Diskrimineringsgrunnlagets funksjon i lovgivningen er å angi et
forhold som i utgangspunktet ikke kan begrunne dårligere behandling
av mennesker. Forskjellsbehandling foretatt på et slikt grunnlag vil
være rettsstridig dersom det ikke kan godtgjøres at forskjellsbehandlingen
er saklig.
Departementet mener at dagens diskrimineringsgrunnlag
som kjønn, etnisitet (herunder nasjonal opprinnelse, avstamning,
hudfarge og språk), religion og livssyn, nedsatt funksjonsevne,
seksuell orientering, alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon,
deltidsansettelse og midlertidig ansettelse bør videreføres.
Departementet foreslår at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk
lovfestes som nye diskrimineringsgrunnlag i den nye diskrimineringsloven
om seksuell orientering. Dette skal gi et tydeligere diskrimineringsvern
for transpersoner enn i dag.
Departementet har vurdert om lovens liste over diskrimineringsgrunnlag
bør utvides med flere grunnlag.
Diskrimineringsvernet dekker en del helsetilfeller
som ikke følger av en naturlig språklig forståelse av begrepet nedsatt
funksjonsevne. I flere av disse tilfellene er det tale om personer som
er særlig utsatt for usaklig forskjellsbehandling.
Departementet mener likevel at det ikke er behov
for en endring i diskrimineringsreglene når det gjelder ulike helsetilstander.
Lovfesting som eget diskrimineringsgrunnlag i tillegg ville innebære
en stor grad av unødvendig dobbeltregulering. Videre vil helse som
et eget diskrimineringsgrunnlag skape vanskelige avgrensninger nedad
mot diagnoser og lidelser som ikke påvirker funksjonsevnen.
Departementet har vurdert om diskrimineringsgrunnlagene
i diskrimineringslovgivningen bør angis uttømmende som i dag, eller
om listen over diskrimineringsgrunnlag bør suppleres med en samlekategori
i hver enkelt lov.
Formålet med en samlekategori vil være å utvide diskrimineringsvernet.
En samlekategori vil bety at grunnlag som ikke er uttrykkelig nevnt
i lovene etter omstendighetene likevel vil kunne påberope seg diskrimineringsvernet.
Departementet mener at diskrimineringslovene fortsatt
bør angi diskrimineringsgrunnlagene uttømmende.
Departementet har, som mange av høringsinstansene,
særlig lagt vekt på at en samlekategori vil føre til en uklar rettstilstand,
og dermed uforutsigbarhet og svak rettssikkerhet for arbeidsgivere
og andre som kan trekkes til ansvar.
Denne uforutsigbarheten vil også gjøre det vanskelig
for de som utsettes for forskjellsbehandling å vite om det er tale
om ulovlig diskriminering slik at de kan påberope seg diskrimineringsvernet.
Svak forutberegnelighet kan føre til flere (unødige) tvister og
vanskeliggjøre ombudets håndhevingsoppgave.
Departementet mener at det først og fremst bør være
en politisk oppgave for lovgiver, og ikke for ombudet, nemnda og
domstolene, å bestemme hvem som skal ha et diskrimineringsvern.
En samlekategori vil i utgangspunktet overlate avgjørelsen til håndhevingsorganene
og domstolene.
Departementet foreslår at diskrimineringsgrunnlagene
i diskrimineringslovgivningen angis uttømmende som i dag. Departementet
foreslår med andre ord at de lovfestede diskrimineringsgrunnlagene
ikke suppleres av en samlekategori.
Departementet foreslår, på samme måte som Diskrimineringslovutvalget,
at diskrimineringslovenes formål skal være å fremme likestilling. Departementet
foreslår videre at likestilling skal forstås som likeverd, like
muligheter og rettigheter, samt tilgjengelighet og tilrettelegging.
I formålsbestemmelsene bør likestilling knyttes til
det eller de diskrimineringsgrunnlagene som den enkelte lov omfatter.
Departementet mener at de særlige diskrimineringslovene
i utgangspunktet bør ha samme formål. Arbeidsmiljøloven står imidlertid
her i en særstilling fordi loven kun gjelder i arbeidslivet og fordi
lovens formål er knyttet til alle lovens bestemmelser og ikke bare
diskrimineringsreglene. Departementet foreslår derfor ingen endringer
i arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse.
Ett formål med diskrimineringslovgivningen er
å styrke utsatte individers stilling i samfunnet. Diskrimineringslovgivningen
skal påvirke holdninger og øke bevisstheten om diskriminerende praksis
og barrierer. Diskrimineringsvernet skal fremme demokratiet.
Likestilling innebærer også tilgjengelighet.
Med det menes at samfunnet organiseres og innrettes slik at alle
kan delta på ulike arenaer, benytte rettigheter og tjenestetilbud,
ta utdanning, få arbeid, ha egen inntekt osv. Bygninger, transportmidler
mv. må gjøres tilgjengelige for alle. Tilgjengeligheten er en forutsetning
for samfunnsdeltakelse. Tilgjengelighet betyr at det må tas hensyn
til at vi er forskjellige. Samfunnet må tilpasses våre ulike behov
og forutsetninger.
Departementet mener at målet om tilgjengelighet
og tilrettelegging bør tas inn i alle diskrimineringslovene. At
dette løftes frem i formålsbestemmelsen vil ikke innebære innholdsmessige
endringer i diskrimineringsvernet.
Departementet mener at det fortsatt bør stå
i likestillingsloven at loven særlig tar sikte på å bedre kvinners
stilling og at det fortsatt bør stå i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
at loven skal bidra til å bygge ned funksjonshemmende barrierer
og hindre at det skapes nye.
Likestillingsloven forbyr kjønnsdiskriminering av
både kvinner og menn.
Departementet vil bemerke at selv om menn kan diskrimineres
på grunn av kjønn i noen situasjoner, er det fremdeles slik at kvinner
diskrimineres i større grad enn menn, og at kvinner har en svakere
stilling enn menn på mange samfunnsområder.
Departementet legger vekt på at forbud mot diskriminering
er kjernen i diskrimineringsvernet, og at diskrimineringsforbudet
er den helt sentrale bestemmelsen i diskrimineringslovene. Departementet
legger derfor til grunn at diskrimineringsforbudet bør ha en generell
og overordnet standard, med samme ordlyd og struktur. Dette betyr
at forbudsbestemmelsen har samme innhold uavhengig av diskrimineringsgrunnlag.
Det er videre et mål å gjøre diskrimineringslovenes
bestemmelser mer forståelige og tilgjengelige for brukerne av diskrimineringslovene.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at diskrimineringsforbudet
i hver diskrimineringslov får lik utforming. Departementet understreker
at dette er lovtekniske endringer i diskrimineringsforbudenes språk
og struktur. Endringene innebærer ingen endring i gjeldende rett
og alle bestemmelsene skal fortolkes på samme måte.
Departementet har vurdert hvilke av begrepene forskjellsbehandling
eller diskriminering som bør videreføres i den nye felles formuleringen
av diskrimineringsforbudet. Diskrimineringslovutvalget foreslo et
forbud mot diskriminering, og ikke et forbud mot forskjellsbehandling.
Departementet støtter utvalgets forslag.
Etter departementets syn bør begrepet diskriminering
forbeholdes den lovstridige forskjellsbehandlingen.
Departementet foreslår at begrepet diskriminering
videreføres i den nye felles forbudsbestemmelsen og at hovedregelen
i diskrimineringslovene er at diskriminering er forbudt. Det skal
videre fremgå av lovteksten at med diskriminering menes direkte
eller indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter lovbestemmelsene
om lovlig saksbehandling og positiv særbehandling. Dette er malen
i utvalgets forslag samt i gjeldende diskrimineringslov, diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven og kapittel 13 i arbeidsmiljøloven.
Departementet foreslår at forbudsbestemmelsen i
diskrimineringslovene definerer hva som menes med direkte forskjellsbehandling.
Departementet viser til at definisjonen av direkte forskjellsbehandling
i de nye forbudsbestemmelsene er en videreføring av gjeldende diskrimineringsbegrep,
men i en annen språkdrakt. Departementet understreker at dette ikke
innebærer noen endring av gjeldende rett i diskrimineringslovene.
Departementet foreslår følgende definisjon av direkte
forskjellsbehandling:
«Med direkte forskjellsbehandling menes: en handling
eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person
behandles dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette
skyldes… (det respektive diskrimineringsgrunnlaget).»
Departementet foreslår at forbudsbestemmelsen definerer
hva som menes med indirekte forskjellsbehandling.
Departementet foreslår følgende definisjon på indirekte
forskjellsbehandling:
«Med indirekte forskjellsbehandling menes: enhver
tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse eller praksis, handling
eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn
andre, og at dette skjer på grunn av…(det respektive diskrimineringsgrunnlaget).»
Departementet støtter utvalgets vurdering, og foreslår
en felles definisjon i diskrimineringslovene av indirekte forskjellsbehandling
som ikke skiller mellom forskjellsbehandling i eller utenfor arbeidslivet.
Departementet foreslår å tydeliggjøre i lovteksten
at diskrimineringsforbudet i diskrimineringslovene uttrykkelig omfatter forskjellsbehandling
på grunn av eksisterende, antatte, tidligere og fremtidige forhold.
Forbudet mot diskriminering skal ikke bare gjelde
diskriminering på grunn av eksisterende egenskaper, men også diskriminering
på grunn av egenskaper man tror at en person har, har hatt eller
vil kunne komme til å få.
Departementet foreslår å tydeliggjøre i lovteksten
at diskrimineringsforbudene omfatter forskjellsbehandling på grunn
av andres egenskaper. Dette er i samsvar med diskrimineringslovutvalgets
forslag.
Departementets forslag om at diskrimineringsforbudene
skal omfatte forskjellsbehandling på grunn av andres egenskaper,
er en presisering og innebærer ingen endring av gjeldende rett i
diskrimineringsvernet.
Departementet legger vekt på at det er behov
for et diskrimineringsvern for personer som har tilknytning til
andre personer som har/besitter egenskaper som er vernet etter diskrimineringslovene.
Departementet viser til at ikke all forskjellsbehandling
er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle
personer forskjellig. Alle diskrimineringslovene har derfor regler
om saklig forskjellsbehandling.
Diskrimineringslovutvalget viser til at en står overfor
valget mellom en forenkling i lovverket der det legges til grunn
en felles, generell standard i lovteksten, eller flere unntaksregler
som reflekterer de presiseringer og differensieringer i saklighetsvurderingen
som uansett skal gjelde med hensyn til diskrimineringsgrunnlag og
den konkrete situasjon. Utvalgets vurdering er at det er best med
en felles standard i lovteksten og utvalgets forslag er basert på
gjeldende unntaksadgang og innebærer ingen innholdsmessig utvidelse
eller innskrenkning av gjeldende rett.
Departementet mener det er behov for å forenkle dagens
lover og støtter derfor utvalgets forslag.
Departementet foreslår å erstatte alle gjeldende unntaksbestemmelser
med en generell, likelydende bestemmelse i hver diskrimineringslov om
lovlig forskjellsbehandling.
Forslaget innebærer ingen innholdsmessige endringer
i unntaksadgangen etter gjeldende rett.
Departementet støtter utvalgets vurdering i
at lovregulering av spesifikke unntaksregler for bestemte sektorer
eller virksomheter gir mer utilgjengelige og uoversiktlige lover.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
når det gjelder kjønn, religion og livssyn, skal tros- og livssynssamfunnenes
adgang til å forskjellsbehandle følge av den generelle bestemmelsen om
lovlig forskjellsbehandling og ikke av egne bestemmelser.
Departementet understreker at forslaget om en likelydende,
generell bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling ikke innebærer
innsnevring av tros- og livssynssamfunnenes adgang til lovlig forskjellsbehandling
og er således ingen endring i gjeldende rett.
Med sammensatt diskriminering menes diskriminering
på flere grunnlag samtidig, eller at det er kombinasjonen av flere
diskrimineringsgrunnlag som utgjør grunnlaget for diskriminering.
Sammensatt diskriminering er allerede forbudt etter
gjeldende diskrimineringslovgivning. Spørsmålet for departementet
har derfor vært om forbudet mot sammensatt diskriminering bør tydeliggjøres
i en egen lovbestemmelse, ikke om slik diskriminering skal være
forbudt. Departementet mener at det ikke er behov for å lovfeste egne
bestemmelser om sammensatt diskriminering. Praksis viser at diskriminering
på mer enn ett grunnlag både blir påberopt og håndheves.
Det er bred enighet om at det er nødvendig å
se diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng. En slik flerdimensjonal
tilnærming til diskriminering bidrar til økt forståelse om art og
omfang av diskriminering, fordi en slik tilnærming avdekker relevante
samvirkende momenter som bidrar til ulikestilling.
Departementet mener at en flerdimensjonal tilnærming
vil bidra til et mer effektivt diskrimineringsvern. En slik tilnærming
fanger opp og synliggjør diskriminering som ikke lar seg tilbakeføre
til et enkelt diskrimineringsgrunnlag, eller lar seg påvise. Tilnærmingen
kan også skape økt bevissthet om personer som er særlig sårbare
når det gjelder diskriminering, og om faktorer som spiller sammen
slik at enkelte kommer dårligere ut.
En egen lovbestemmelse om sammensatt diskriminering
er etter departementets vurdering ikke nødvendig for å sikre en
flerdimensjonal tilnærming.
Departementet viser til at sammensatt diskriminering
allerede er forbudt og håndteres av domstolene, ombudet og nemnda.
Egne lovbestemmelser i særlovene vil ikke i
seg selv føre til et mer effektivt vern mot sammensatt diskriminering.
Slike bestemmelser vil ikke ha noen rettslig betydning, siden bestemmelsen ikke
er ment å «tette hull» i diskrimineringsvernet eller på andre måter
regulere noe som ikke allerede ligger i gjeldende regler.
Departementet mener at det fortsatt bør være
slik at det må kunne bevises at det foreligger diskriminering på
minst ett grunnlag. Vi bør ikke ha en lovbestemmelse som skaper
uklarhet om dette.
Oppreisning og erstatning er reaksjoner ved brudd
på diskrimineringsforbudene. Med oppreisning menes kompensasjon
for ikke-økonomisk skade som vederlag for den krenkelse den som
er blitt diskriminert er blitt utsatt for. Med erstatning menes
kompensasjon for økonomisk tap.
Departementet foreslår en lik bestemmelse om oppreisning
og erstatning i alle diskrimineringslovene (likestillingsloven,
diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
og diskrimineringsloven om seksuell orientering).
Departementet foreslår
at oppreisning og erstatning ved diskriminering i arbeidslivet skal
kunne kreves uavhengig av skyld (objektivt ansvar). Departementet
legger til grunn at det er arbeidsgiver som skal ha slikt ansvar,
og ikke andre mulige rettssubjekter som kan tenkes å diskriminere i
arbeidslivet i videre forstand.
På andre områder enn arbeidslivet skal
ansvaret for oppreisning og erstatning være betinget av at den som
har diskriminert er noe å bebreide (vanlig uaktsomhet, skyldansvar).
Departementet mener at det er behov for samme reaksjoner
ved brudd på diskrimineringsforbudene og derfor like regler om oppreisning
og erstatning i de ulike lovene.
Forslaget bygger i all hovedsak på gjeldende
regler, og er først og fremst en forenkling av, og opprydning i,
gjeldende regler.
Forslaget innebærer i noen henseender en lemping
av kravene til skyld:
Diskrimineringsloven
om seksuell orientering får regler om objektivt ansvar for oppreisning
og erstatning i arbeidslivet og vanlig uaktsomhetsansvar for oppreisning
og erstatning utenfor arbeidslivet.
Likestillingslovens skyldkrav ved oppreisning på
andre områder enn arbeidslivet, endres fra krav om grov uaktsomhet
til vanlig uaktsomhet.
Diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven og arbeidsmiljøloven kapittel 13 endres
slik at skyldkravet ved erstatning i arbeidslivet blir objektivt
ansvar.
Bakgrunnen for dette er at det har vist seg
svært vanskelig å påvise skyld i diskrimineringssaker, slik at den
som utsettes for diskriminering i praksis sjelden blir tilkjent
erstatning eller oppreisning. Et ansvar uten skyld i arbeidslivet
anses dessuten som en nødvendig reaksjon etter EUs direktiver om
forbud mot diskriminering i arbeidslivet.
Departementet har vurdert om Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal få utvidet myndighet til å fatte vedtak.
Særlig har departementet vurdert om nemnda skal få myndighet til
å fastsette oppreisning ved brudd på diskrimineringsforbudene.
Departementet er enig i at håndhevingen av diskrimineringsvernet
vil kunne bli mer effektivt dersom nemnda får utvidet myndighet.
Departementet mener at spørsmålet byr på vanskelige
avveininger. Etter gjeldende regler må den som har vært utsatt for
diskriminering, reise sak for domstolene for å få oppreisning og
eventuelt erstatning for økonomisk tap. Samtidig er det slik at
svært få diskrimineringssaker kommer for domstolene. Domstolsbehandling
tar lang tid, og den som mener seg diskriminert løper en økonomisk
risiko ved å reise søksmål.
Departementet ønsker likevel ikke å fremme forslag
om at nemnda skal få oppreisningsmyndighet. Departementet mener
det er behov for å innhente mer kunnskap om hvordan nemnda fungerer
som håndhevingsorgan og lavterskeltilbud i så henseende.
Departementet legger til grunn at Likestillings- og
diskrimineringsnemnda må ha kapasitet til å behandle saker om diskriminering
på en effektiv og god måte. Departementet mener det er behov for
endringer i organiseringen av Likestillings- og diskrimineringsnemnda,
og foreslår å endre diskrimineringsombudsloven ved at leder og nestleder
skal møte i hver sin avdeling og at antallet medlemmer av nemnda
økes.
Samlet vil disse endringene kunne effektivisere nemndas
saksbehandlingskapasitet, og legge til rette for at flere møter
kan avholdes og flere saker kan behandles.
Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet
å endre diskrimineringsombudsloven § 5 første ledd ved at nemndsleder
og nestleder skal møte i hver sin avdeling.
Departementet legger til grunn at effekten av
at leder og nestleder ikke lenger behøver å stille i samme nemndsmøte,
vil være at det kan avholdes opp mot femten møter i nemnda årlig mot
ti møter i dag. Dette vil gi et mer effektivt tilbud, og dermed
bedre rettsvernet.
Departementet har vurdert behovet for å sikre enhetlig
praksis mellom nemndas to avdelinger.
Departementet ser at det kan være en viss utfordring
å sikre enhetlig praksis i nemnda. Departementet mener likevel at
sekretariatets rolle i forberedelsene av sakene vil avhjelpe dette.
Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet
å endre diskrimineringsombudsloven § 5 første ledd ved at det oppnevnes
ytterligere to ordinære medlemmer til nemnda. I tillegg foreslår
departementet at det også oppnevnes ytterligere to varamedlemmer.
Endringsforslaget innebærer at nemnda vil bestå av
totalt 16 medlemmer; 10 medlemmer og 6 varamedlemmer.
Departementet har vurdert om ombud og nemnd skal
få myndighet til å håndheve saker om seksuell trakassering. Domstolene
håndhever i dag forbudet mot seksuell trakassering.
Departementet ser at det kan være behov for
å styrke etterlevelsen av forbudet mot seksuell trakassering.
Departementet mener imidlertid at spørsmålet byr
på vanskelige avveininger.
Departementet ønsker ikke å fremme forslag om at
ombud og nemnd skal få myndighet til å håndheve saker om seksuell
trakassering. Hensynet til rettssikkerhet veier tungt i denne vurderingen. Disse
sakene innebærer ofte store bevismessige utfordringer med påstander
og opplevelser som partene kan forstå og oppleve svært ulikt.
Departementet vil følge utviklingen på området.
Departementet foreslår å videreføre aktivitets- og
redegjørelsesplikten i likestillingsloven, diskrimineringsloven
om etnisitet og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Departementet tar sikte på å legge frem en stortingsmelding
om kjønnslikestilling i 2013. I denne meldingen vil regjeringen
ta stilling til Likestillingsutvalgets forslag om fremtidig forvaltningsstruktur
på feltet. Departementet mener at dette er premisser som må avklares
før det er aktuelt å vurdere eventuelle endringer i aktivitets-
og redegjørelsesplikten.
Departementet foreslår en aktivitets- og redegjørelsesplikt
i den nye diskrimineringsloven om seksuell orientering tilsvarende
plikten i gjeldende diskrimineringslover.
Formålet med diskrimineringsloven om seksuell orientering
er ikke bare å forhindre diskriminering, men også å sikre like muligheter
og rettigheter for alle uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk. Departementet mener at et forbud mot diskriminering
ikke er tilstrekkelig for å oppnå lovens formål. I tillegg til et
diskrimineringsforbud er det etter departementets vurdering nødvendig med
aktive og målrettede tiltak for å hindre diskriminering og sikre
alle like muligheter.
Departementet foreslår en ny lov om forbud mot diskriminering
på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Den nye loven vil gi et diskrimineringsvern for homofile, lesbiske,
bifile og transpersoner (LHBT-personer) på alle samfunnsområder,
med unntak av personlige forhold.
Departementet mener at diskrimineringsvernet knyttet
til seksuell orientering bør gjelde på alle samfunnsområder, og
ikke bare arbeid og bolig som i dag. Departementet foreslår derfor
å utvide diskrimineringsvernet til alle samfunnsområder, bare med
unntak av familieliv og andre rent personlige forhold. Diskrimineringsloven
om seksuell orientering får dermed samme saklige virkeområde som
diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Departementet foreslår at vernet mot diskriminering
på grunn av seksuell orientering videreføres i en ny diskrimineringslov
om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Departementet
foreslår ingen endringer verken i ordlyd eller innhold når det gjelder
begrepet seksuell orientering.
Departementet presiserer at diskrimineringsvernet
skal gjelde for bifile på linje med homofile og lesbiske.
Departementet mener at det er et like stort
behov for et vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering
når det gjelder offentlig og privat tjenesteyting, utdanning, helse-
og omsorgstjenester, utesteder, organisasjoner osv., som det er
når det gjelder arbeid og bolig.
Departementet foreslår at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk
lovfestes som egne diskrimineringsgrunnlag. Departementet foreslår
videre at diskrimineringsforbudet skal gjelde på alle samfunnsområder,
bare med unntak for familieliv og andre rent personlige forhold.
Departementet mener at transpersoner har behov for
diskrimineringsvern fordi de er særlig utsatt for diskriminering
og trakassering. Departementet viser til at transpersoner utfordrer
tradisjonelle forestillinger om kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Departementet mener at det ut fra et menneskerettslig perspektiv
er nødvendig å etablere et tydelig diskrimineringsvern for transpersoner.
Kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er ikke
egne diskrimineringsgrunnlag i norsk diskrimineringslovgivning eller
i menneskerettighetene.
Departementet mener at et uttrykkelig lovfestet vern
med kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som egne diskrimineringsgrunnlag
vil gjøre lovteksten klarere og mer informativ enn dagens lovgivning.
Departementet mener at alle transpersoner bør omfattes
av diskrimineringsvernet, og ikke bare transseksuelle som frem til
nå har vært aktuelt i rettsavgjørelsene om kjønnsidentitet.
Departementet mener at det ikke bør trekkes
noe skille mellom transseksuelle og andre transpersoner, ved at
noen skal ha et vern og andre ikke.
Departementet mener at en egen lov om diskriminering
på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk
vil gjøre diskrimineringsvernet tydeligere. En slik lov vil gi et
viktig signal om likestilling og rettsvern for homofile, lesbiske,
bifile og transpersoner. Dette vil motvirke diskriminering og dermed
fremme likestilling og bidra til bedre livskvalitet.
Vernet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering,
kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bør tas inn i en egen lov, og ikke
innfortolkes i andre diskrimineringsgrunnlag eller reguleres i andre lover.
Selv om arbeidsmiljøloven allerede har regler om diskriminering
på grunn av seksuell orientering, kan de nye reglene ikke tas inn
der siden vernet skal gjelde også utenfor arbeidslivet.
Det følger av departementets forslag at diskriminering
på grunn av transseksualitet som sådan ikke lenger skal regnes som
kjønnsdiskriminering etter likestillingsloven. Vernet etter likestillingsloven
gjelder kvinner og menn, uavhengig av transseksualitet. Transseksuelle
vil således kunne påberope seg begge lovene, avhengig av hva som
er grunnen for diskrimineringen.
Departementet foreslår at diskrimineringsloven om
seksuell orientering får samme ordlyd og oppbygning som den nye
likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven. Det gjøres imidlertid enkelte tilpasninger
i lovtekstene ut fra diskrimineringsgrunnlagene i loven.
Utvidelsen av diskrimineringsforbudet betyr
at alle aktiviteter i trossamfunnene vil bli omfattet av loven.
Dette betyr at trossamfunnene i utgangspunktet må behandle alle
likt uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk
– ikke bare når det gjelder ansettelse, men også når det gjelder
ulønnede verv og ulike aktiviteter i regi av trossamfunnet.
Hvilken adgang trossamfunnene skal ha i lys
av tros- og livssynsfriheten til å forskjellsbehandle personer i
slike situasjoner, drøftes nærmere i det følgende.
Departementet legger til grunn at tros- og livssynsfriheten
tilsier at trossamfunnene må ha et handlingsrom slik at det blir
samsvar mellom trossamfunnets lære og religionsutøvelsen.
Trossamfunnene og virksomheter med et religiøst
formål må fortsatt kunne påberope seg tros- og livssynsfriheten
og dermed ha adgang til å forskjellsbehandle.
Adgangen til å forskjellsbehandle bør som etter gjeldende
regler for ansettelsesforhold vurderes konkret fra sak til sak.
Eventuell forskjellsbehandling må være religiøst begrunnet og nødvendig
ut fra trossamfunnets lære.
Departementet foreslår at trossamfunnenes adgang
til forskjellsbehandling skal vurderes etter den generelle bestemmelsen
i § 6 om lovlig forskjellsbehandling. Det følger av denne bestemmelsen
at adgangen til forskjellsbehandling bestemmes ut fra en konkret
vurdering av følgende tre vilkår:
1. Forskjellsbehandlingen
må ha et saklig formål. For trossamfunnenes del må forskjellsbehandlingen
regnes for å ha et saklig formål dersom den er religiøst begrunnet.
For at en handling kan sies å være religiøst begrunnet, må det være
tale om forhold som har nær sammenheng med selve religionsutøvelsen,
dvs. praktiseringen av religionen.
2. Forskjellsbehandlingen må være nødvendig for
å oppnå formålet. Forskjellsbehandlingen må være nødvendig for religionsutøvelsen.
3. Det må være et rimelig forhold mellom
det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen
er for den eller de som stilles dårligere. Forholdsmessighetskravet
betyr at den virkning som forskjellsbehandlingen får i form av ulik
stilling, reduserte rettigheter, begrensninger i religionsutøvelse,
utestengning fra å delta i trossamfunnets aktiviteter osv., for
den enkelte eller for homofile generelt, skal tillegges vekt og
veies mot betydningen for trossamfunnet å fastholde sin praksis.
Departementet har vurdert hvordan lønnsstatistikker
fordelt på kjønn kan utformes for å bli et egnet virkemiddel mot
lønnsdiskriminering. Departementet konkluderer at det bør utredes
hvordan eksisterende data og registre over lønn, yrke og kjønn kan
tas i bruk for å skape et godt verktøy i arbeidet for likelønn.
Departementet vil også utrede hvordan data fra det planlagte rapporteringssystemet
EDAG (Elektronisk Dialog med Arbeidsgiver) kan utvikles og bli en
egnet datakilde til samme formål.
Departementet foreslår en rett til å få lønnsopplysninger
ved mistanke om lønnsdiskriminering på grunn av kjønn, etnisitet,
religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk.
Formålet er å skape større åpenhet om lønn på arbeidsplassen.
Departementet viser til at forslaget om åpenhet om
lønn er en del av oppfølgingen av regjeringens stortingsmelding
om likelønn (Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn).
I meldingen omtales både arbeidstakers rett til å få lønnsopplysninger
ved mistanke om lønnsdiskriminering og en plikt for arbeidsgiver
til å utarbeide lønnsstatistikk fordelt på kjønn.
Departementet mener at større åpenhet om lønn vil
gjøre forbudet mot lønnsdiskriminering mer effektivt og være et
godt verktøy i arbeidet for likelønn mellom kvinner og menn på arbeidsplassen.
Et effektivt og formålstjenlig verktøy setter imidlertid store krav
til hvordan verktøyet utformes.
Arbeidsgivere har etter likestillingsloven allerede
en plikt til aktivt likestillingsarbeid og til å redegjøre for status
med hensyn til kjønnslikestilling og likestillingstiltak i virksomheten.
Erfaringene viser imidlertid at det er stor
usikkerhet om hva redegjørelsesplikten konkret innebærer for arbeidsgivere
og at redegjørelsene ofte er mangelfulle.
Departementet mener at et godt verktøy for likelønn
må være både et hensiktsmessig og et effektivt verktøy for praktisk
arbeid mot lønnsdiskriminering.
Departementet mener at følgende forutsetninger bør
legges til grunn for at lønnsstatistikk skal bli et praktisk verktøy
for likelønn:
Statistikken må utformes
slik at den blir et effektivt verktøy i virksomhetens likelønnsarbeid
i tråd med kravene i likestillingsloven om både rett til lik lønn
for samme arbeid og lik lønn for arbeid av lik verdi.
Lønnsstatistikken skal være et lett tilgjengelig verktøy
i likelønnsarbeidet, åpent for alle ansatte.
Statistikken må utarbeides på et faglig
grunnlag og være egnet til å vurdere lønnsforskjeller mellom kvinner
og menn i og mellom yrkesgrupper.
Arbeidet med lønnsstatistikkene skal være
minst mulig arbeidskrevende for virksomhetene .
Statistikken skal ikke knytte lønnsopplysninger til
enkeltpersoner.
Departementet mener at det bør utredes nærmere hvilke
data som bør legges til grunn for lønnsstatistikker som skal sammenlikne
lønn for kvinner og menn på virksomhetsnivå.
Departementet mener det bør utredes hvordan data
fra Navs arbeidsgiver- og arbeidstakerregister og SSBs lønnsstatistikk
kan tas i bruk for å utvikle en hensiktsmessig lønnsstatistikk fordelt på
kjønn på virksomhetsnivå.
Departementet vil vurdere om en slik utredning
i første omgang skal baseres på et representativt utvalg.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om rett
for arbeidstaker til å få lønnsopplysninger ved mistanke om lønnsdiskriminering
på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne,
seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Opplysningsplikten lovfestes
i diskrimineringslovene.
Departementet viser til at forslaget om opplysningsplikt
er en del av oppfølgingen av regjeringens Stortingsmelding om likelønn
(Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn).
Departementet mener at en opplysningsplikt med
hensyn til kollegers lønn vil bidra til større åpenhet om lønn på
arbeidsplassen. Åpenhet om lønn er viktig av hensyn til diskrimineringsvernets
effektivitet og for å realisere retten til likelønn mellom kvinner
og menn samt de andre forbudene mot diskriminering.
Kunnskap om andre ansattes lønn er nødvendig for
at en arbeidstaker skal kunne vurdere om hun eller han kan være
diskriminert ved avlønningen.
Manglende rett til opplysninger om lønn er med på
å redusere effektiviteten av forbudene mot lønnsdiskriminering.
Departementet mener at hensynet til likelønn
er et så viktig formål at det kan begrunne en plikt til å gi ut
lønnsopplysninger. Det er en avveining av hensynet til åpenhet om
lønn som virkemiddel mot lønnsdiskriminering mot hensynet til personvernet.
En ny bestemmelse om lovfestet opplysningsplikt
vil få praktisk betydning først og fremst i privat sektor. Departementet
viser til at i statlige, kommunale og fylkeskommunale virksomheter har
alle arbeidstakere allerede innsyn i andre ansattes bruttolønn etter
offentlighetsloven.
Departementet har vurdert hvem som skal kunne kreve
lønnsopplysningene fra arbeidsgiver: tillitsvalgt, representant
for arbeidstaker (i vid forstand), verneombud eller den enkelte
arbeidstaker. Departementet foreslår at den enkelte arbeidstaker
som har mistanke om at han/hun er utsatt for lønnsdiskriminering
skal få opplysninger om lønn direkte fra arbeidsgiver.
En arbeidstaker som har mistanke om diskriminering
ved lønnsfastsettelsen, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser
om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn for den eller de
vedkommende sammenlikner seg med.
Departementet foreslår at retten til å kreve lønnsopplysninger
skal gjelde hvis arbeidstakeren har mistanke om at han eller hun
kan ha blitt utsatt for lønnsdiskriminering. Dette reiser spørsmål
om hva som menes med «mistanke» og om retten til å kreve lønnsopplysninger
skal kunne utløses av enhver arbeidstaker som hevder at han/hun
har mistanke om lønnsdiskriminering.
Departementet mener det ikke bør settes krav
i lovteksten slik at terskelen for å få opplysningene blir for høy.
Behandling av lønnsopplysninger som kan knyttes
til en person krever at det tas hensyn til personvernet til den
som opplysningene gjelder. Departementet har derfor vurdert hvordan
opplysningsplikten bør utformes for å være minst mulig personverninngripende.
Departementet foreslår at det lovfestes at arbeidsgiver
som utleverer lønnsopplysninger om en ansatt etter denne bestemmelsen,
samtidig skal informere vedkommende om hvilke opplysninger som er
utlevert og til hvem.
Arbeidsgivers plikt til å utlevere lønnsopplysninger
må følges av en plikt til å orientere den opplysningene gjelder
om at opplysninger er gitt ut. Personopplysningsloven kapittel 3
setter informasjonsplikt ved behandling av opplysninger, og det
vil være i strid med personvernhensynet om opplysningene ble levert
ut uten at den det gjelder skal få vite om det.
Arbeidsgiver som utleverer lønnsopplysninger om
en ansatt skal samtidig informere vedkommende om hvilke opplysninger
som er utlevert, til hvem og at utleveringen har skjedd på bakgrunn
av mistanke om lønnsdiskriminering.
Departementet foreslår at denne informasjonsplikten
omtales i lovteksten.
Departementet foreslår at det lovfestes at den som
mottar lønnsopplysningene har taushetsplikt.
Departementet foreslår at den som mottar lønnsopplysningene
skal skrive under en taushetserklæring. Det bør fremgå av denne
erklæringen at opplysningene, i samsvar med reglene i personopplysningsloven,
kun skal brukes i en eventuell sak om lønnsdiskriminering, at opplysningene
ikke skal utleveres og at de skal slettes når saken er avsluttet.
Departementet legger til grunn at brudd på taushetsplikten
vil være et mislighold av arbeidsavtalen, som etter omstendighetene
vil kunne få konsekvenser i samsvar med gjeldende arbeidsrettslige
eller tjenestemannsrettslige regler.
Departementet mener at opplysningsplikten bør gjelde
alle diskrimineringsgrunnlagene som er lovfestet i diskrimineringslovene.
Arbeidstakerens fremste interesse vil være å
få ut lønnsopplysningene for å kunne vurdere om det er grunn til
å fremme en sak om diskriminering. Hvis arbeidsgiver ikke etterkommer
kravet kan arbeidstakeren gå til Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Ombudet vil, uavhengig av opplysningsplikten, kunne kreve å få opplysningene
utlevert.
Departementet foreslår i tillegg at opplysningsplikten
skal håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet, på samme
måte som dagens opplysningsplikt ved ansettelser. Dette betyr at
ombudet kan ta stilling til om loven er brutt, jf. diskrimineringsombudsloven
§ 3.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
vil vise til at regjeringen med denne proposisjonen legger frem
et forslag om en helt ny lov som forbyr diskriminering på grunn
av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Komiteen er tilfreds
med at homofile, lesbiske, bifile og transpersoner gjennom lovforslaget
får fullt diskrimineringsvern som gjelder alle samfunnsområder og
ikke som i dag gjelder kun arbeidsliv og bolig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot enhver form for diskriminering basert på religion, kjønn, seksuell
legning eller lignende, og mener det er en selvfølge at alle mennesker
skal behandles likt som individer. Disse medlemmer mener
at det øvrige politiske miljø har feil fokus hva gjelder å fremme likestilling.
I forlengelsen av dette er det derfor naturlig å se på all form
for kvotering som diskriminering, siden dette er ordninger som baserer
seg på å fremheve ulike ikke-kompetansebaserte egenskaper ved mennesker.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at Fremskrittspartiet har en lang tradisjon for å ivareta hensyn
til reell likestilling, likebehandling og antidiskriminering – både
«negativ» og «positiv» – og påpeker at dette er den mest rettferdige og
nøytrale tilnærming til likestillings- og diskrimineringspolitikk.
Komiteen viser til
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 10 «Det er forbudt å
instruere noen om å diskriminere … i strid med denne loven» og § 13
der «Offentlige virksomheter skal arbeide aktivt og målrettet for
å fremme universell utforming innenfor virksomheten» … «og har plikt
til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon
…», samt § 14 annet og tredje ledd. Komiteen peker
på at IKT-systemer i dag er en del av norske skolers alminnelige
virksomhet, både når det gjelder den enkelte elevs læring og til
deres foreldres mulighet til å følge opp sine barn. Komiteen peker på
behovet for en utvikling av læringsplattformene som brukes i skolen,
slik at de også blir tilgjengelige for blinde og sterkt svaksynte. Komiteen peker
på at spesielt blinde og sterkt svaksynte elever med dysleksi er
helt avhengige av disse plattformene for å kunne klare sin skolehverdag,
ta del i undervisningen og få utbytte av sin læring.
Komiteen peker på at de fysiske
forholdene ved utdanningsinstitusjonene allerede er omfattet av
loven, og mener det derfor er logisk at det samme kravet skal gjelde
for IKT-løsninger. Komiteen peker også på at den
enkelte skole i liten grad kan forhandle om spesielle løsninger med
den enkelte IKT-leverandør, men at leverandørene vil kunne tilpasse
produktene også for denne gruppen dersom det stilles nasjonale krav
til å utvikle slike løsninger.
Komiteen mener også at offentlige
virksomheter må velge IKT-systemer innenfor sine områder som er
universelt utformet. Komiteen viser til at dersom
dette ikke gjøres kan det medføre så store kostnader ved å tilrettelegge,
for blant annet blinde som blir ansatt, at det ikke er økonomisk
mulig å gjøre det på et senere tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at IKT i utdanning
er relevant for elever i grunnskolen, videregående skole, studenter
i høyere utdanning, personer som tar videreutdanning senere i livet
og foreldre og andre foresatte til barn og unge under utdanning,
som har plikt til å holde seg orientert om informasjon på læringsplattformer.
Denne gruppen er så stor at den må forstås som «allmennheten», og
dermed omfattes av § 14. Disse medlemmer mener det
kan reises tvil om hvorvidt opplæringsloven i tilstrekkelig grad
sikrer universell utforming av IKT i skolen, og ber derfor regjeringen
vurdere dette.
Komiteen viser til
at regjeringen i Prop. 115 L (2012–2013), som er til behandling
i arbeids- og sosialkomiteen, har lagt frem forslag om en ny skipsarbeiderlov,
som vil avløse sjømannsloven. Etter komiteens mening
har det derfor liten hensikt å ta inn nye regler i sjømannsloven
nå. Komiteen vil derfor ta ut endringene i sjømannsloven
i departementets forslag til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov
§ 35 nr. 1. § 35 nr. 2 til 7 i lovforslaget blir dermed nr. 1 til 6.
Komiteen vil vise
til at diskrimineringslovutvalgets mandat var å utrede og komme
med forslag til én samlet lov mot diskriminering. Bakgrunnen var
at gjeldende regler gir ulikt vern avhengig av hvilket diskrimineringsgrunnlag
og hvilke samfunnsområder det er tale om, og at regler som i praksis
fortolkes likt, i flere tilfeller likevel er ulikt formulert. Komiteen vil
peke på at formålet med utredningen var å sørge for et mer helhetlig
og styrket diskrimineringsvern i norsk lovgivning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at selv om forslaget ikke kommer opp med en samlet diskrimineringslov,
men beholder særlovene, er formålet oppnådd ved at det er blitt
en styrking av diskrimineringsvernet og at lovene er blitt harmonisert
og mer enhetlige. Flertallet er av den oppfatning
at det avgjørende ikke er at diskrimineringsvernet samles i én lov,
men at diskrimineringsvernet reelt styrkes.
Komiteen har merket
seg at regjeringen har tatt hensyn til at noen instanser gjennom
høringsrundene uttrykte bekymring for at en samlet diskrimineringslov
kunne svekke diskrimineringsvernet for kvinner ved at likestillingsloven
oppheves.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at likestillingsloven
gjelder både for kvinner og menn, men da loven ble vedtatt, erkjente
lovgiver at kvinner på mange områder i samfunnet utsettes for diskriminering
i større grad enn menn. Dette synliggjøres blant annet i lovens
formålsbestemmelse om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens
stilling».
Flertallet vil vise til at det
fortsatt er slik at kvinner i mange tilfeller utsettes for diskriminering
i større grad enn menn. Dette viser for eksempel Likestillings-
og diskrimineringsombudets statistikk over saker.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at en egen lov om kjønnslikestilling gir de beste rammene
for arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. På samme måte
mener dette flertallet at egne lover vil gi de beste
rammene for likestillingsarbeidet med hensyn til etnisitet og religion
og nedsatt funksjonsevne. I en felles diskrimineringslov vil ikke
de enkelte diskrimineringsgrunnlagene kunne fremheves på samme måte
som i særlover.
Komiteen viser til
den fremlagte Prop. 88 L (2012–2013) som omfatter likestillingsloven, diskrimineringsloven
om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og den nye
diskrimineringsloven om seksuell orientering.
Komiteen finner det svært positivt
at alle mennesker i Norge nå har fått et styrket diskrimineringsvern
uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Komiteen vil videre
påpeke det positive i at man i proposisjonen har gjennomført en
harmonisering av diskrimineringslovene.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
her vise til Høyres tidligere forslag om generell og overordnet
lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag, og den
påfølgende utredningen fra Diskrimineringslovutvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Diskrimineringslovutvalget
i NOU 2009:14 la frem forslag til én felles lov mot diskriminering
på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon,
etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion,
livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold
ved en person. Disse medlemmer merker seg at et flertall
av høringsinstansene til Diskrimineringslovutvalget støttet utvalgets
forslag om å samle gjeldende diskrimineringslover i én lov. Utvalget foreslo
altså én lov som i utgangspunktet omfatter alle diskrimineringsgrunnlag
og alle samfunnsområder. Disse medlemmer merker seg videre
at regjeringen i den fremlagte proposisjonen påpeker at én felles
lov ville gitt rettstekniske forbedringer, bedre vern mot sammensatt diskriminering,
og samtidig ville gitt en viktig signaleffekt.
Disse medlemmer ser den fremlagte
proposisjonen fra regjeringen som et viktig steg på veien frem mot
universell likestilling for alle. Disse medlemmer mener
en universell likestillings- og diskrimineringslov best vil fremme universell
likestilling, og samtidig vil gi det beste vernet mot diskriminering
uavhengig av diskrimineringsgrunnlag.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå eksisterende
likestillings- og diskrimineringslovgivning med tanke på å fremme
forslag om en generell og overordnet lov for universell likestilling
og mot diskriminering uavhengig av grunnlag, og komme tilbake til
Stortinget med sak om dette.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det imidlertid også er flere som i
høringen har uttrykt bekymring for at en samlet lov vil kunne svekke
diskrimineringsvernet for kvinner ved at likestillingsloven oppheves. Dette
medlem vil understreke at det fortsatt er behov for et sterkt
kjønnslikestillingsvern. Det er fortsatt slik at kvinner i mange
tilfeller utsettes for diskriminering i større grad enn menn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener en felles diskrimineringslov
vil styrke vernet for alle grupper, også kvinner. En reell styrking
av diskrimineringsvernet for alle grupper er hovedformålet i denne
sammenheng, og disse medlemmer mener en samling av
diskrimineringslovgivning samlet i én lov er viktig i så måte, det
ville gitt en viktig signaleffekt, best mulig harmonisering og rettstekniske
forbedringer.
Komiteen støtter regjeringenes
forslag om at bare fysiske personer skal være vernet etter de øvrige
diskrimineringslovene, selv om diskrimineringsloven gir vern for
juridiske personer. Verken likestillingsloven, diskrimineringsloven om
nedsatt funksjonsevne eller kapittel 13 i arbeidsmiljøloven gir
i dag et vern for juridiske personer. Selv om diskrimineringsloven
gir et vern for juridiske personer, mener komiteen at hovedformålet
med diskrimineringslovene er å gi mennesker et diskrimineringsvern. Komiteen vil
understreke at dette også gjenspeiles i formålsbestemmelsene til
diskrimineringslovene.
Komiteen vil understreke at juridiske
personer etter dagens regler allerede har et visst vern i de ulovfestede
saklighetsregler i offentlig sektor, reglene om offentlige anskaffelser
og avtalerettslige regler.
Komiteen har merket
seg at det foreslås at diskrimineringslovene i utgangspunktet skal
gjelde på alle samfunnsområder, men med unntak for personlige forhold.
Samtidig har komiteen merket seg at regjeringen opprettholder
likestillingslovens virkeområde som også innbefatter familieliv
og rent personlige forhold. Komiteen vil vise til
at denne bestemmelsen i likestillingsloven ikke håndheves av Likestillings-
og diskrimineringsombudet og -nemnda og heller ikke domstolene. Komiteen vil
peke på at ut fra ordlyden i loven kan domstolene håndheve loven
også her, men ut fra forarbeidene fremgår det at meningen var en
ren symbolbestemmelse som heller ikke skulle håndheves av domstolene jf.
Ot.prp. nr. 33 (1974–1975) kapittel 3.1.1 side 22 og Ot.prp. nr.
1 (1977–1978) kapittel 3.2.2 side 6. Dette er også slik gjeldende
likestillingslov har blitt forstått, jf. forarbeidene til diskrimineringsloven
(Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 9.2.8.1 side 75). Komiteen vil
også vise til at det heller ikke har vært noen slike saker for domstolene.
Komiteen er enig med regjeringen
i at lovenes virkeområde ikke bør gjelde personlige forhold. Komiteen vil
peke på at håndheving og bevisføring er vanskelig på familielivets/privatlivets område.
Ofte vil det være vanskelig å avdekke diskriminering innen familien
eller andre rent personlige livsforhold. Det vil også være svært vanskelig
å håndheve et diskrimineringsforbud i den private sfære. Komiteen er
enig med regjeringen i at det ikke er hensiktsmessig å vedta nye
forbud som ikke kan håndheves.
Komiteen flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil presisere at unntaket for familieliv og andre rent personlige
forhold må tolkes snevert. Med familieliv menes aktiviteter innenfor
en smalt avgrenset personkrets hvor alle er i et familieforhold.
Unntaket omfatter kun forhold mellom nære familiemedlemmer. Grensen
mot hva som er rent personlige forhold er vagere. Grensen må trekkes
i praksis etter en helhetsvurdering. Forhold som knytter seg til
personlige bekjentskaper, omgangskrets og privat samvær med andre
vil normalt måtte anses som rent personlige forhold. Forhold innenfor
hjemmet vil typisk være unntatt fra lovens virkeområde. I slike
tilfeller vil også ervervsmessige forhold, som utleie av rom i egen bolig,
være unntatt fra virkeområdet. Flertallet understreker
at utleie av bolig generelt, for eksempel dersom utleier eier to
selvstendige leiligheter og vil leie ut den han ikke selv bebor,
enten dette skjer som ledd i ervervsvirksomhet eller privat, vil
rammes av lovens generelle forbud mot diskriminering. Dessuten vil
instruks (til for eksempel en eiendomsmegler) eller annonsering
med diskriminerende innhold i forbindelse med utleie av rom i egen
bolig bringe forholdet ut av den private sfære, og således være
omfattet av diskrimineringsforbudet. Det snevre unntaket fra lovens
ansvarsområde må dessuten tolkes i samsvar med Norges folkerettslige
forpliktelser.
Komiteen støtter regjeringens
forslag om at dagens diskrimineringsgrunnlag kjønn, etnisitet (herunder
nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk), religion og
livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, alder, politisk
syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, deltidsansettelse og
midlertidig ansettelse bør videreføres.
Komiteen mener forslaget om å
lovfeste kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som nye diskrimineringsgrunnlag
er et svært viktig initiativ for å sikre både et helhetlig diskrimineringsvern og
beskytte en gruppe som er svært sårbar.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig med regjeringen i at diskrimineringsgrunnlagene i diskrimineringslovgivningen
forblir uttømmende og ikke suppleres av en samlekategori.
Flertallet mener en samlekategori
i for stor grad vil overlate hva som er beskyttelsesverdig grunnlag
til håndhevingsorganene og domstolene og ville ha gitt en uforutsigbar
situasjon for både den som påstås å ha brutt regelen og den som
eventuelt skulle vernes. Samtidig ville man fått vanskelige avgrensninger
med hensyn til hva som er «lignende vesentlige forhold». Flertallet vil
også understreke at uforutsigbarheten og svekket fokus på de grunnlagene
der det er særlig behov for vern, kan svekke diskrimineringslovgivningens
effektivitet som virkemiddel for å fremme likestilling. Flertallet er
av den formening at det er en politisk oppgave for lovgiver og ikke
for domstolene å bestemme hvem som skal ha et diskrimineringsvern.
Det er et bedre alternativ å ta de grunnlagene som man ønsker å gi
et vern inn i loven og på denne måten gi dem et tydelig og fullstendig
vern, samt å fortolke de opplistede grunnlagene vidt som i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Diskrimineringslovutvalgets
flertall foreslo at lovens liste over diskrimineringsgrunnlag ikke
skal være uttømmende, men at den skal suppleres med samlekategorien
«liknende vesentlige forhold ved en person». Disse medlemmer viser
til at Likestillings- og diskrimineringsombudets (LDO) begrunnelse
for å støtte utvalgets forslag om en samlekategori først og fremst
er at internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har ikke-uttømmende
lister over diskrimineringsgrunnlag. LDO anfører videre at en sekkekategori
vil sikre et fleksibelt regelverk som tar høyde for samfunnsutviklingen. Disse
medlemmer viser videre til at Menneskerettsalliansen påpeker
at å ta med «liknende vesentlige forhold ved en person» betyr at
alle mennesker beskyttes mot all reell diskriminering når og hvis
dette skulle inntreffe. Disse medlemmer viser også
til at LLH mener det er et problem at man i norsk rett først må anerkjennes
som eget diskrimineringsgrunnlag før man kan få noe vern mot diskriminering. Disse
medlemmer mener en samlekategori bør innføres fordi det
vil gi vern for personer som er spesielt utsatte, fordi det er vanskelig
å identifisere og dokumentere i dag hvilke personer som er spesielt
utsatt, og fordi det vil gi et mer fleksibelt regelverk som også
er i tråd med menneskerettighetskonvensjoner som har en slik samlekategori.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven
om seksuell orientering) gjøres følgende endringer:
§ 5 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk er forbudt. Det samme gjelder
diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved
en person. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk,
antatt, tidligere eller fremtidig seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av
seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk til en
person som den som diskrimineres har tilknytning til.»
«I lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 5 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering på grunn av andre
liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering
på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes
som diskriminering på grunn av kjønn. Forbudet gjelder diskriminering
på grunn av en persons faktiske, antatte, tidligere eller fremtidige
graviditet eller permisjon. Forbudet gjelder også diskriminering på
grunn av kjønn til en person som den som diskrimineres har tilknytning
til.»
«I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet)
gjøres følgende endringer:
§ 6 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller
livssyn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering
på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering
på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk
regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet. Forbudet gjelder
diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig
etnisitet, religion eller livssyn. Forbudet gjelder også diskriminering
på grunn av etnisitet, religion eller livssyn til en person som den
som diskrimineres har tilknytning til.»
«I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 5 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
er forbudt. Det samme gjelder diskriminering
på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Forbudet
gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig
nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn
av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres
har tilknytning til.»
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår at det tas inn en presisering i lovens
diskrimineringsforbud som sier at diskriminering på grunnlag av
graviditet eller permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes som
kjønnsdiskriminering. Komiteen har merket seg at
de lovtekniske endringene dette medfører i nåværende likestillingslov § 3
(ny likestillingslov § 5) viderefører gjeldende rett med hensyn
til diskrimineringsvernet når det gjelder graviditet, fødsels- og
foreldrepermisjon. Lovteksten bringes mer i samsvar med dagens praksis,
som innebærer at både mor og far under hele foreldrepermisjonen
har et særlig sterkt vern, og i mange tilfeller et absolutt vern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Norsk Kvinnesaksforening
(NKF) mener regjeringens forslag faktisk svekker kvinners vern mot
diskriminering i stedet for å styrke vernet. NKF etterlyser en grundig
vurdering av forholdet mellom FNs konvensjon mot kvinnediskriminering
og den nasjonale lovgivningen, og påpeker at lovforslaget ikke er sendt
på høring til berørte instanser.
Disse medlemmer viser til at
NKF påpeker blant annet at regjeringen fjerner det absolutte vern
mot forskjellsbehandling i forbindelse med graviditet, fødsel og
foreldrepermisjon. Også Likestillings- og diskrimineringsombudet
er svært bekymret for at diskrimineringsvernet for gravide og foreldre
som tar ut foreldrepermisjon i praksis vil bli svekket dersom lovforslaget
blir vedtatt. Disse medlemmer legger til grunn at diskrimineringsvernet
for gravide og foreldre som tar ut foreldrepermisjon ikke skal svekkes, og
ber regjeringen sikre at dette ikke skjer.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av lovendringens virkninger og konsekvenser for
diskrimineringsvernet for gravide og foreldre som tar ut foreldrepermisjon,
innen to år etter lovens ikrafttredelse.»
Komiteen vil vise
til at formålsbestemmelsene i de fire diskrimineringslovene skal
inneholde følgende hovedelementer:
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig
i forslaget om at formålsbestemmelsene i likestillingsloven og diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven fortsatt skal angi henholdsvis at loven
særlig tar sikte på å bedre kvinners stilling og bidra til nedbygging
av samfunnsskapte funksjonshemmede barrierer og hindre at nye skapes. Dette
korresponderer med FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og konvensjonen
om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, som i dette
aspektet skiller seg fra de andre FN-konvensjonene om diskriminering. Flertallet er
enig i at det er behov for å presisere dette i lovteksten og ikke
bare i forarbeidene. Å løfte frem noen særlige hensyn knyttet til
bestemte grunnlag i lovteksten er i tillegg lovteknisk enklere når
disse grunnlagene reguleres i egne lover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen foreslår
at gjeldende særbestemmelser om tros- og livssynssamfunnenes adgang
til saklig forskjellsbehandling fjernes, og at adgangen til saklig
forskjellsbehandling skal følge av den generelle bestemmelsen om
lovlig forskjellsbehandling. Den generelle bestemmelsen vil ifølge
proposisjonen altså erstatte særreglene i likestillingsloven og diskrimineringsloven,
og forslaget innebærer ingen endring av gjeldende rett:
«Departementet understreker at forslaget om en likelydende,
generell bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling ikke innebærer
innsnevring av tros- og livssynssamfunnenes adgang til lovlig forskjellsbehandling
og er således ingen endring i gjeldende rett.»
Disse medlemmer viser til at
regjeringens forslag er i tråd med Diskrimineringslovutvalgets forslag,
og at også utvalget viser til at dette ikke vil innebære noen endringer
i den materielle unntaksadgangen.
Disse medlemmer viser til at
trosfriheten er en grunnleggende menneskerettighet forankret i internasjonale
konvensjoner. Trosfriheten bør derfor være eksplisitt nevnt i lovteksten.
Det er unaturlig å utforme lovteksten slik at man må gå til lovens
forarbeider for å finne grunnlag for trosfriheten i loven. Disse
medlemmer viser til at en rekke høringsinstanser uttrykker
bekymring for at lovforslaget vil innebære en innsnevring i trossamfunnenes
og religiøse institusjoners mulighet for å ta hensyn til søkeres
livssyn og livsførsel ved ansettelse. Disse medlemmer er
tilfreds med at regjeringen ser betydningen av at trossamfunn fortsatt
har adgang til lovlig forskjellsbehandling og foreslår å videreføre
gjeldende rett. Disse medlemmer mener imidlertid
gjeldende særbestemmelser om tros- og livssynssamfunnenes adgang
til saklig forskjellsbehandling bør videreføres og ikke tas bort. Disse
medlemmer ønsker å verne om religionsfriheten og trossamfunnenes
autonomi og mener unntaksparagrafen har en viktig signaleffekt i
denne sammenhengen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 6 andre ledd skal lyde:
Forskjellsbehandling i
trossamfunn på grunn av kjønn som er nødvendig for å oppnå et saklig formål,
og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem
som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn
må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning
for utøvelsen av arbeid eller yrke.»
«I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven
om seksuell orientering) gjøres følgende endringer:
§ 6 andre ledd skal lyde:
Forskjellsbehandling i
trossamfunn på grunn av samlivsform som er nødvendig for å oppnå
et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor
den eller dem som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser
i trossamfunn må kravet til samlivsform i tillegg ha avgjørende
betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke.»
Komiteen vil vise
til at sammensatt diskriminering er allerede forbudt etter gjeldende
diskrimineringslovgivning. Det er derfor ikke et spørsmål om dette
skal være forbudt, men om det skal reguleres i egen lovbestemmelse. Komiteen er
enig i at det ikke er behov for å lovfeste egne bestemmelser om
sammensatt diskriminering. Komiteen vil peke på at
praksis viser at diskriminering på mer enn ett grunnlag både blir
påberopt og håndheves. Av 244 saker som ombudet behandlet i perioden
2008–2009 var det registrert 53 saker (eller 22 pst.) med spørsmål
om diskriminering på flere grunnlag (jf. NOU 2011:18 kapittel 3.4.2
side 45). Ombudet er også pålagt i forskrift å ha en flerdimensjonal
tilnærming. Mulighetene for å håndtere sammensatt diskriminering
var også et argument for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat for
saker om diskriminering, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004–2005). Komiteen er
dessuten av den oppfatning at det fortsatt bør være slik at det
må kunne bevises at det foreligger diskriminering på minst ett grunnlag.
Det bør ikke utformes en lovbestemmelse som skaper uklarhet om dette.
Komiteen støtter forslaget
om å endre organiseringen av Likestillings- og diskrimineringsnemnda
slik at leder og nestleder møter i hver sin avdeling og at antallet
medlemmer av nemda økes. Dette forslaget vil kunne effektivisere nemndas
saksbehandlingskapasitet, og legge til rette for flere møter. Komiteen er
kjent med at saksbehandlingstiden over år har økt, og var ved utgangen
av 2011 nesten åtte måneder. Lang saksbehandlingstid svekker rettsvernet
til den som mener seg diskriminert.
Komiteen har merket seg at departementet mener
håndhevingen av diskrimineringsvernet vil kunne bli mer effektivt
dersom Likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til
å fastsette oppreisning ved brudd på diskrimineringsforbudene, men
at departementet på grunn av forhold knyttet til nemndas saksbehandlingsform
likevel ikke foreslår dette. Komiteen har videre
merket seg at det er få diskrimineringssaker som kommer opp for
domstolene. Komiteen ber regjeringen om å utrede
hvordan nemnda fungerer som håndhevingsorgan og lavterskeltilbud,
og hvilke endringer i nemndas saksbehandlingsform, sammensetning
og ressurser som eventuelt bør gjøres for å ivareta hensynet til
rettssikkerheten dersom nemnda skal få utvidet sin myndighet til
å fastsette oppreisning i diskrimineringssaker.
Komiteen ber også regjeringen
om å utrede alternative muligheter for å etablere et lavterskeltilbud
for oppreisning i diskrimineringslovene.
Komiteen har merket seg at det
er svært få saker om seksuell trakassering som kommer for domstolene
og at departementet mener det kan være behov for å styrke etterlevelsen
av forbudet mot seksuell trakassering. Komiteen har
videre merket seg at departementet på grunn av forhold knyttet til
rettssikkerhet og ombudets og nemndas saksbehandlingsform, ikke
foreslår at ombud og nemnd skal få myndighet til å håndheve saker
om seksuell trakassering. Komiteen ber regjeringen
om å utrede etablering av en veiledningstjeneste for personer som
utsettes for seksuell trakassering, hvor man kan få informasjon
om rettigheter, om muligheter for hjelp og om hvordan man går fram
dersom man ønsker å bringe saken til domstolen.
Komiteen vil vise
til NOU 2011:18 hvor det foreslås endringer i forvaltningsstrukturen
på likestillingsfeltet. Komiteen mener det er nødvendig
å få avklart eventuelle endringer i virkemiddelapparatet før det
kan vurderes ytterligere endringer i aktivitets- og redegjørelsesplikten. Komiteen er
kjent med at regjeringen planlegger å fremme en stortingsmelding
om likestilling i 2013 hvor dette blir videre fulgt opp.
Komiteen ser det som et stort
fremskritt både at diskrimineringsvernet utvides til også å gjelde seksuell
orientering og at aktivitets- og redegjørelsesplikten også vil gjelde
på dette diskrimineringsgrunnlaget. Dette vil bety at offentlige myndigheter
får en plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling
uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.
Tilsvarende får arbeidslivets organisasjoner og arbeidsgivere en
plikt til å følge opp dette arbeidet.
Komiteen er svært
tilfreds med at det endelig kommer på plass et diskrimineringsvern
på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Frem til nå har homofile, lesbiske og bifile kun hatt et begrenset
vern knyttet til arbeid og bolig. Lovforslaget innebærer et vern
mot diskriminering på alle samfunnsområder. Komiteen vil
bemerke at seksuell orientering inkluderer både seksuell legning
og seksuell praksis. Dette innebærer at loven forbyr diskriminering
også på grunnlag av seksuell praksis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at begrepet seksuell orientering ikke omfatter seksuelle
preferanser eller aktiviteter som for eksempel fetisjisme eller sadomasochisme.
Loven gir ikke noen beskyttelse basert på aktiviteter, men på grunnlag
av seksuell orientering. Flertallet vil likevel understreke
at forskjellsbehandling på grunnlag av fetisjisme, sadomasochisme
og liknende forhold som er omfattet av privatlivet ikke kan anses som
saklig grunn i arbeidsmiljøloven, husleieloven og andre spesiallover,
selv om det ikke er omfattet av det spesielle vernet i loven her.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at diskrimineringsgrunnlagene i diskrimineringsloven om
seksuell orientering er seksuell orientering, kjønnsidentitet og
kjønnsuttrykk. Begrepet seksuell orientering omfatter homofile, lesbiske,
bifile og heterofile. Begrepet peker på hvilket kjønn en persons
kjærlighet og/eller seksualitet er rettet mot, om det er personer
av motsatt kjønn og/eller av samme kjønn. Diskrimineringsgrunnlaget
seksuell orientering omfatter ikke seksuelle preferanser, atferd
eller aktiviteter som for eksempel sadomasochisme eller fetisjisme. Dette
flertallet mener at det er nødvendig å avgrense hva som
beskyttes av loven og å forbeholde diskrimineringsvernet personer
og situasjoner der vi vet at det er et særlig behov for et diskrimineringsvern. Dette flertallet bemerker
at denne avgrensningen er i tråd med internasjonal praksis knyttet
til diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering. Dette
flertallet viser imidlertid til at annet lovverk kan beskytte
mot diskriminering, for eksempel arbeidsmiljølovens vern mot usaklig oppsigelse
og forbud mot trakassering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at en rekke høringsinstanser
påpeker at begrepet seksuell orientering kan være egnet til å misforstås.
Flere av høringsinstansene uttrykker at de ikke ønsker å bidra til
at enkeltmenneskers seksuelle legning skal danne grunnlag for forskjellsbehandling
eller diskriminering, det er noe de ønsker å arbeide aktivt imot.
Det er retten til å stille krav til livsstil og samlivsform som
er det sentrale for trossamfunnene. Begrepet seksuell orientering
inkluderer også livsstil og samlivsform. Flere uttrykker tvil om
hvorvidt trossamfunnene vil ha rett til å praktisere ansettelser
og forvalte verv i tråd med egen lære og etiske normer, også når
heterofile agerer i strid med disse eller dersom homofile tar etiske
valg i strid med dem. Disse medlemmer vil også i denne
sammenheng understreke retten til autonomi i indre anliggender for
trossamfunnene. Det må være tillatt å forskjellsbehandle på grunn av
samlivsform i trossamfunn der det er nødvendig for å oppnå et saklig
formål.
Komiteen ser det som
svært viktig at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk også sikres et
tilsvarende vern. Selv om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er blitt
innfortolket i forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn eller
på grunn av seksuell orientering, mener komiteen at
et uttrykkelig lovfestet vern vil gjøre lovteksten klarere og mer
informativ enn dagens lovgivning. Komiteen vil spesielt
fremheve at transpersoner og andre personer med kjønnsuttrykk- eller
kjønnsidentitetstematikk har behov for diskrimineringsvern fordi
de er særlig utsatt for diskriminering. Disse er særlig sårbare
og utsatt for vold, trakassering og forskjellsbehandling som reduserer
deres livskvalitet og mulighet til deltakelse i samfunnet. Komiteen mener
det er nødvendig å etablere et tydelig vern for transpersoner og
andre personer med kjønnsuttrykk- eller kjønnsidentitetstematikk.
Komiteen har merket seg de sterke
reaksjoner Harry Benjamin ressurssenter har på bruken av begrepet
transpersoner. Deres pasientgruppe har gjennomgått kjønnsbekreftende
behandling og de ønsker ikke å gå inn under samlebetegnelsen transpersoner.
Bakgrunnen for dette er at mange i deres gruppe ikke definerer seg
som transpersoner. Komiteen har stor respekt for
disse synspunktene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samtidig
vil man understreke at noe av intensjonen med å inkludere kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk i loven er nettopp å bidra til å endre samfunnets
holdninger og motvirke negative og fordomsfulle holdninger.
Komiteen viser til
skriftlige innspill til komiteen som viser at kjønnskorreksjonspasienter reagerer
på at proposisjonen bruker samlebetegnelsen transpersoner i stedet
for personer med kjønnsuttrykk- eller kjønnsidentitetstematikk,
når også kjønnskorreksjonspasienter er omtalt. Komiteen registrerer
at departementet i proposisjonen viser til at det ikke er noen fast definisjon
eller enighet om hvem som skal regnes som transpersoner eller hvordan
de skal beskrives. Transpersoner er seg imellom så ulike at det
kan gi et feil bilde å omtale transpersoner som én gruppe. Komiteen er
kjent med at kjønnskorreksjonspasienter og kjønnsopererte kvinner
og menn opplever at begrepet transperson fratar dem deres identitet
som mann eller kvinne. Komiteen går derfor inn for
å bruke nøytrale paraplybegreper som personer med kjønnsuttrykk-
eller personer med kjønnsidentitetstematikk. Det er opp til enkeltindividet
å definere seg selv.
Komiteen vil påpeke at kjønnskorreksjonspasienter
på OUS-Rikshospitalet skifter navn senest når behandlingen starter,
og ikke først ved avsluttet behandling, slik det fremgår av proposisjonen.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen gjennomgå eksisterende
likestillings- og diskrimineringslovgivning med tanke på å fremme
forslag om en generell og overordnet lov for universell likestilling
og mot diskriminering uavhengig av grunnlag, og komme tilbake til
Stortinget med sak om dette.
Forslag 2
I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven
om seksuell orientering) gjøres følgende endringer:
§ 5 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk er forbudt. Det samme gjelder
diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved
en person. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk,
antatt, tidligere eller fremtidig seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av
seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk til en
person som den som diskrimineres har tilknytning til.
Forslag 3
I lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 5 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering på grunn av andre
liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering
på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes
som diskriminering på grunn av kjønn. Forbudet gjelder diskriminering
på grunn av en persons faktiske, antatte, tidligere eller fremtidige
graviditet eller permisjon. Forbudet gjelder også diskriminering på
grunn av kjønn til en person som den som diskrimineres har tilknytning
til.
Forslag 4
I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet)
gjøres følgende endringer:
§ 6 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller
livssyn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering
på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering
på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk
regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet. Forbudet gjelder
diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig
etnisitet, religion eller livssyn. Forbudet gjelder også diskriminering
på grunn av etnisitet, religion eller livssyn til en person som den
som diskrimineres har tilknytning til.
Forslag 5
I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 5 første ledd skal lyde:
Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
er forbudt. Det samme gjelder diskriminering
på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Forbudet
gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig
nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn
av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres
har tilknytning til.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av lovendringens virkninger og konsekvenser for
diskrimineringsvernet for gravide og foreldre som tar ut foreldrepermisjon,
innen to år etter lovens ikrafttredelse.
Forslag 7
I lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 6 andre ledd skal lyde:
Forskjellsbehandling i
trossamfunn på grunn av kjønn som er nødvendig for å oppnå et saklig formål,
og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem
som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn
må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning
for utøvelsen av arbeid eller yrke.
Forslag 8
I lov om forbud mot diskriminering på grunn
av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven
om seksuell orientering) gjøres følgende endringer:
§ 6 andre ledd skal lyde:
Forskjellsbehandling i
trossamfunn på grunn av samlivsform som er nødvendig for å oppnå
et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor
den eller dem som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser
i trossamfunn må kravet til samlivsform i tillegg ha avgjørende
betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering,
kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk
(diskrimineringsloven om seksuell orientering)
Kapittel 1 Formål og virkeområde
§ 1 Formål
Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av seksuell
orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Likestilling innebærer:
1. likeverd,
2. like muligheter og rettigheter,
3. tilgjengelighet og
4. tilrettelegging.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder på alle områder i samfunnet, med unntak av
familieliv og andre rent personlige forhold.
§ 3 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder i hele landet, herunder på Svalbard og Jan
Mayen. Loven gjelder også på faste og flyttbare installasjoner i
virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip og norske
luftfartøyer.
Kongen gir forskrift om lovens anvendelse for utsendte
arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven § 1-7.
§ 4 Ufravikelighet
Bestemmelsene i denne loven kan ikke fravikes ved avtale.
Kapittel 2 Forbud mot diskriminering
§ 5 Hovedregel om forbud mot
diskriminering
Diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk er forbudt. Forbudet gjelder diskriminering
på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig seksuell
orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Forbudet gjelder
også diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk til en person som den som diskrimineres har
tilknytning til.
Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling
som ikke er lovlig etter § 6 eller § 7. Med direkte forskjellsbehandling
menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning
at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon,
og at dette skyldes seksuell orientering, kjønnsidentitet eller
kjønnsuttrykk. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende
nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse
som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette
skjer på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.
§ 6 Lovlig forskjellsbehandling
Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i § 5
når:
a) den har et saklig formål,
b) den er nødvendig for å oppnå formålet og
c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som
stilles dårligere.
§ 7 Positiv særbehandling
Positiv særbehandling på grunn av seksuell orientering,
kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er ikke i strid med forbudet
i § 5 dersom:
a) særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål,
b) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som
stilles dårligere og
c) særbehandlingen opphører når formålet med den er oppnådd.
§ 8 Forbud mot trakassering
Trakassering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk er forbudt. Med trakassering menes handlinger,
unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke
krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.
§ 9 Forbud mot gjengjeldelse
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som har fremmet
klage om brudd på denne loven, eller som har gitt uttrykk for at
klage kan bli fremmet. Dette gjelder ikke dersom klageren har opptrådt
grovt uaktsomt. Forbudet gjelder også overfor vitner i en klagesak.
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som unnlater
å følge en instruks som er i strid med § 10.
§ 10 Forbud mot instruks
Det er forbudt å instruere noen om å diskriminere, trakassere
eller gjøre gjengjeld i strid med denne loven.
§ 11 Forbud mot medvirkning
Det er forbudt å medvirke til å diskriminere, trakassere,
gjøre gjengjeld eller instruere i strid med denne loven.
Kapittel 3 Aktivt likestillingsarbeid
§ 12 Offentlige myndigheters
plikt til aktivt
likestillingsarbeid
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og
planmessig for likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk.
§ 13 Arbeidslivets organisasjoners
aktivitetsplikt
Arbeidslivets organisasjoner skal arbeide aktivt, målrettet
og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sitt virkefelt.
§ 14 Organisasjoners og utdanningsinstitusjoners plikt
til å forebygge og forhindre trakassering
Ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal
innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 8.
Kapittel 4 Supplerende regler i arbeidsforhold
§ 15 Diskrimineringsforbudet
i arbeidsforhold
Forbudene i kapittel 2 gjelder alle sider av et ansettelsesforhold.
Dette omfatter blant annet:
a) utlysning av stilling,
b) ansettelse, omplassering og forfremmelse,
c) opplæring og kompetanseutvikling,
d) lønns- og arbeidsvilkår og
e) opphør av ansettelsesforholdet.
Første ledd gjelder tilsvarende for arbeidsgiveres valg
og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere.
§ 16 Forbud mot innhenting av
opplysninger ved
ansettelse
En arbeidsgiver må ikke i ansettelsesprosessen, herunder
under intervju eller på annen måte, innhente opplysninger om søkerens
seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Dette gjelder
likevel ikke opplysninger om søkerens samlivsform dersom:
a) innhentingen av opplysningene er begrunnet
i stillingens karakter eller
b) det inngår i formålet for virksomheten å fremme bestemte
religiøse, kulturelle eller politiske syn, og arbeidstakerens stilling
vil være av betydning for gjennomføringen av formålet.
Dersom slike opplysninger vil bli krevet, må dette angis
i utlysningen av stillingen.
§ 17 Arbeidsgivers opplysningsplikt
overfor
arbeidssøker
En arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med denne
loven, kan kreve at arbeidsgiveren skriftlig gir opplysninger om
den som ble ansatt. Arbeidsgiver skal opplyse om utdanning, praksis
og andre formelle kvalifikasjoner.
§ 18 Arbeidsgivers opplysningsplikt
om lønn
En arbeidstaker som har mistanke om diskriminering ved
lønnsfastsettelsen, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser
om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn for den eller
de vedkommende sammenlikner seg med.
Den som mottar opplysninger om lønn i medhold av denne
bestemmelsen, har taushetsplikt og skal underskrive en taushetserklæring.
Dette gjelder ikke opplysninger som omfattes av offentleglova.
Arbeidsgiver som utleverer lønnsopplysninger om en ansatt
etter denne bestemmelsen skal samtidig informere vedkommende om
hvilke opplysninger som er utlevert, og til hvem.
§ 19 Arbeidsgivers aktivitetsplikt
Arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig
for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten
omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter
og beskyttelse mot trakassering. Aktivitetsplikten gjelder for:
a) arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig
sysselsetter mer enn 50 ansatte og
b) arbeidsgivere i offentlig sektor.
§ 20 Arbeidsgivers redegjørelsesplikt
Arbeidsgivere skal redegjøre for likestillingstiltak som
er iverksatt og som planlegges iverksatt for å oppfylle aktivitetsplikten
etter § 19.
Redegjørelsesplikten gjelder for virksomheter som har aktivitetsplikt
etter § 19 og som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning. Disse
skal ta redegjørelsene inn i virksomhetens årsberetning.
Redegjørelsesplikten gjelder også for offentlige myndigheter
og offentlige virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning.
Disse skal ta redegjørelsene inn i årsbudsjettet.
§ 21 Arbeidsgivers plikt til
å forebygge og forhindre trakassering
Arbeidsgivere skal forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 8.
Kapittel 5 Håndheving, bevisbyrde og reaksjoner
§ 22 Håndheving av loven
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal håndheve og medvirke til gjennomføringen
av denne loven, jf. diskrimineringsombudsloven. Ombudet og nemnda
skal likevel ikke håndheve reglene om:
a) aktivt likestillingsarbeid i kapittel 3 og
§ 19,
b) behandling av lønnsopplysninger i § 18 andre ledd eller
c) oppreisning og erstatning i § 24.
§ 23 Bevisbyrde
Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet
sted hvis:
a) det foreligger omstendigheter som gir grunn
til å tro at det har skjedd diskriminering og
b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering
likevel ikke har funnet sted.
Dette gjelder ved påståtte brudd på bestemmelsene i kapittel
2 og §§ 15 og 16.
§ 24 Oppreisning og erstatning
Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og
erstatning. Dette gjelder ved brudd på bestemmelsene i kapittel
2 og §§ 15 og 16.
I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiveren
kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder
ansvaret dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.
Erstatningen skal dekke økonomisk tap som følge av diskrimineringen.
Oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsettes til det som er rimelig
ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene
for øvrig.
Disse reglene begrenser ikke personens rett til å kreve
oppreisning og erstatning etter alminnelige erstatningsregler.
§ 25 Organisasjoners adgang
til å opptre som
fullmektig
I saker som behandles av Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, kan en organisasjon
som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering
brukes som fullmektig.
I saker for domstolene kan en person utpekt av og med tilknytning
til en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide
mot diskriminering, brukes som prosessfullmektig. Dette gjelder
ikke for Høyesterett. Retten kan nekte å godta en prosessfullmakt
hvis det etter rettens skjønn er fare for at prosessfullmektigen
ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å ivareta partens interesser
på en tilfredsstillende måte. En prosessfullmektig skal ved siden
av fullmakt som nevnt i tvisteloven § 3-4 til samme tid fremlegge
skriftlig orientering fra organisasjonen om prosessfullmektigens
kvalifikasjoner.
Kapittel 6 Ikrafttredelse m.m.
§ 26 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
§ 27 Videreføring av forskrifter
Forskrifter gitt i medhold av lov 17. juli 2005 nr. 62
om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. og lov 9. juni
1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene gjelder også etter at
loven her har trådt i kraft.
B.
Vedtak til lov
om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven)
Kapittel 1 Formål og virkeområde
§ 1 Formål
Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn.
Likestilling innebærer:
a) likeverd,
b) like muligheter og rettigheter,
c) tilgjengelighet og
d) tilrettelegging.
Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder på alle områder i samfunnet.
Kongen kan gi forskrift om at kvinners tjeneste i Forsvaret
helt eller delvis skal unntas fra lovens virkeområde.
§ 3 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder i hele landet, herunder på Svalbard og Jan
Mayen. Loven gjelder også på faste og flyttbare installasjoner i
virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip og norske
luftfartøyer.
Kongen gir forskrift om lovens anvendelse for utsendte
arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven § 1- 7.
§ 4 Ufravikelighet
Bestemmelsene i denne loven kan ikke fravikes ved avtale.
Kapittel 2 Forbud mot diskriminering
§ 5 Hovedregel om forbud mot
diskriminering
Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Diskriminering
på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes
som diskriminering på grunn av kjønn. Forbudet gjelder diskriminering på
grunn av en persons faktiske, antatte, tidligere eller fremtidige
graviditet eller permisjon. Forbudet gjelder også diskriminering
på grunn av kjønn til en person som den som diskrimineres har tilknytning
til.
Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling
som ikke er lovlig etter § 6 eller § 7. Med direkte forskjellsbehandling
menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning
at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon,
og at dette skyldes kjønn. Med indirekte forskjellsbehandling menes
enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis,
handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere
enn andre, og at dette skjer på grunn av kjønn.
§ 6 Lovlig forskjellsbehandling
Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i § 5
når:
a) den har et saklig formål,
b) den er nødvendig for å oppnå formålet og
c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som
stilles dårligere.
§ 7 Positiv særbehandling
Positiv særbehandling av det ene kjønn er ikke i strid
med forbudet i § 5 dersom:
a) særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål,
b) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som
stilles dårligere og
c) særbehandlingen opphører når formålet med den er oppnådd.
Kongen kan gi forskrift om hvilke former for særbehandling
som tillates i medhold av denne loven, herunder bestemmelser om
særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for
barn.
§ 8 Forbud mot trakassering
Trakassering på grunn av kjønn og seksuell trakassering
er forbudt.
Med trakassering på grunn av kjønn menes handlinger, unnlatelser
eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende,
skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Med seksuell
trakassering menes uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom
for den oppmerksomheten rammer.
§ 9 Forbud mot gjengjeldelse
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som har fremmet
klage om brudd på denne loven, eller som har gitt uttrykk for at
klage kan bli fremmet. Dette gjelder ikke dersom klageren har opptrådt
grovt uaktsomt. Forbudet gjelder også overfor vitner i en klagesak.
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som unnlater
å følge en instruks som er i strid med § 10.
§ 10 Forbud mot instruks
Det er forbudt å instruere noen om å diskriminere, trakassere
eller gjøre gjengjeld i strid med denne loven.
§ 11 Forbud mot medvirkning
Det er forbudt å medvirke til å diskriminere, trakassere,
gjøre gjengjeld eller instruere i strid med denne loven.
Kapittel 3 Aktivt likestillingsarbeid
§ 12 Offentlige myndigheters
plikt til aktivt
likestillingsarbeid
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og
planmessig for likestilling mellom kjønnene.
§ 13 Kjønnsbalanse i offentlige
utvalg
Når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer,
råd, nemnder, delegasjoner mv., skal begge kjønn være representert
på følgende måte:
a) Har utvalget to eller tre medlemmer, skal
begge kjønn være representert.
b) Har utvalget fire eller fem medlemmer, skal hvert kjønn
være representert med minst to.
c) Har utvalget seks til åtte medlemmer, skal hvert kjønn
være representert med minst tre.
d) Har utvalget ni medlemmer, skal hvert kjønn være representert
med minst fire.
e) Har utvalget flere medlemmer, skal hvert kjønn være
representert med minst 40 prosent.
Første ledd gjelder også ved valg av varamedlemmer.
Departementet kan gi dispensasjon når det foreligger særlige
forhold som gjør det åpenbart urimelig å oppfylle kravene.
Første ledd gjelder ikke for utvalg mv. som etter lov bare
skal ha medlemmer fra direkte valgte forsamlinger. For utvalg mv.
valgt av folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner, gjelder
bestemmelsene i kommuneloven.
Kongen gir forskrift om håndheving og rapportering. Kongen
kan også gi forskrift med utfyllende bestemmelser etter denne bestemmelsen.
§ 14 Arbeidslivets organisasjoners
aktivitetsplikt
Arbeidslivets organisasjoner skal arbeide aktivt, målrettet
og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sitt virkefelt.
§ 15 Organisasjoners og utdanningsinstitusjoners plikt
til å forebygge og forhindre trakassering
Ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal
innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 8.
§ 16 Læremidlers innhold
I skoler og andre undervisningsinstitusjoner skal læremidlene
bygge på likestilling uavhengig av kjønn.
Kapittel 4 Supplerende regler i arbeidsforhold
§ 17 Diskrimineringsforbudet
i arbeidsforhold
Forbudene i kapittel 2 gjelder alle sider av et ansettelsesforhold.
Dette omfatter blant annet:
a) utlysning av stilling,
b) ansettelse, omplassering og forfremmelse,
c) opplæring og kompetanseutvikling,
d) lønns- og arbeidsvilkår og
e) opphør av ansettelsesforholdet.
Første ledd gjelder tilsvarende for arbeidsgivers valg
og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere.
§ 18 Forbud mot innhenting av
opplysninger ved
ansettelse
En arbeidsgiver må ikke i ansettelsesprosessen, herunder
under intervju eller på annen måte, innhente opplysninger om graviditet,
adopsjon eller planer om å få barn.
§ 19 Arbeidsgivers opplysningsplikt
overfor
arbeidssøker
En arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med denne
loven, kan kreve at arbeidsgiveren skriftlig gir opplysninger om
den som ble ansatt. Arbeidsgiver skal opplyse om utdanning, praksis
og andre formelle kvalifikasjoner.
§ 20 Arbeidstakeres rettigheter
ved
foreldrepermisjon
En arbeidstaker som er eller har vært i foreldrepermisjon
etter arbeidsmiljøloven § 12-5 har rett til å:
a) vende tilbake til samme, eventuelt tilsvarende, stilling,
b) nyte godt av forbedringer av arbeidsvilkårene som arbeidstakeren
ellers ville vært berettiget til under fraværet og
c) fremme lønnskrav og å bli vurdert i lønnsforhandlinger
på samme måte som de øvrige arbeidstakerne i virksomheten.
Første ledd regulerer ikke fastsettelse eller endringer
av lønns- og arbeidsvilkår som er en følge av andre forhold enn
foreldrepermisjon.
Paragrafen her gjelder tilsvarende ved andre permisjoner
knyttet til graviditet og fødsel, jf. arbeidsmiljøloven § 12-2 til
§ 12-8.
§ 21 Lik lønn for arbeid av
lik verdi
Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for
samme arbeid eller arbeid av lik verdi. Lønnen skal fastsettes på
samme måte for kvinner og menn uten hensyn til kjønn.
Retten til lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik
verdi gjelder uavhengig av om arbeidene tilhører ulike fag eller
om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler.
Om arbeidene er av lik verdi, avgjøres etter en helhetsvurdering
der det legges vekt på den kompetanse som er nødvendig for å utføre
arbeidet og andre relevante faktorer, som for eksempel anstrengelse, ansvar
og arbeidsforhold.
Med lønn menes det alminnelige arbeidsvederlag samt alle
andre tillegg eller fordeler eller andre goder som ytes av arbeidsgiveren.
Kongen kan i forskrifter gi nærmere regler om hva som regnes
som samme virksomhet i stat og kommune.
§ 22 Arbeidsgivers opplysningsplikt
om lønn
En arbeidstaker som har mistanke om diskriminering ved
lønnsfastsettelsen, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser
om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn for den eller
de vedkommende sammenlikner seg med.
Den som mottar opplysninger om lønn i medhold av denne
bestemmelsen har taushetsplikt og skal underskrive en taushetserklæring.
Dette gjelder ikke opplysninger som omfattes av offentleglova.
Arbeidsgiver som utleverer lønnsopplysninger om en ansatt
etter denne bestemmelsen skal samtidig informere vedkommende om
hvilke opplysninger som er utlevert, og til hvem.
§ 23 Arbeidsgivers aktivitetsplikt
Arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig
for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten
omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter
og beskyttelse mot trakassering.
§ 24 Arbeidsgivers redegjørelsesplikt
Arbeidsgivere skal redegjøre for:
a) den faktiske tilstanden når det gjelder kjønnslikestilling
i virksomheten og
b) likestillingstiltak som er iverksatt og som planlegges
iverksatt for å oppfylle aktivitetsplikten etter § 23.
Redegjørelsesplikten gjelder for virksomheter som i lov
er pålagt å utarbeide årsberetning. Disse skal ta redegjørelsene
inn i virksomhetens årsberetning.
Redegjørelsesplikten gjelder også for offentlige myndigheter
og offentlige virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning.
Disse skal ta redegjørelsene inn i årsbudsjettet.
§ 25 Arbeidsgivers plikt til
å forebygge og forhindre trakassering
Arbeidsgivere skal forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 8.
Kapittel 5 Håndheving, bevisbyrde og reaksjoner
§ 26 Håndheving av loven
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal håndheve og medvirke til gjennomføringen
av denne loven, jf. diskrimineringsombudsloven. Ombudet og nemnda
skal likevel ikke håndheve reglene om:
a) seksuell trakassering i § 8,
b) aktivt likestillingsarbeid i kapittel 3 og § 23,
c) behandling av lønnsopplysninger i § 22 andre ledd og
d) oppreisning og erstatning i § 28.
Ombudet og nemnda skal ikke håndheve forbudet mot diskriminering
i familieliv og andre rent personlige forhold.
§ 27 Bevisbyrde
Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet
sted hvis:
a) det foreligger omstendigheter som gir grunn
til å tro at det har skjedd diskriminering og
b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering
likevel ikke har funnet sted.
Dette gjelder ved påståtte brudd på bestemmelsene i kapittel
2 og §§ 17, 18, 20 og 21.
§ 28 Oppreisning og erstatning
Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og
erstatning. Dette gjelder ved brudd på bestemmelsene i kapittel
2 og §§ 17, 18, 20 og 21.
I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiveren
kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder
ansvaret dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.
Erstatningen skal dekke økonomisk tap som følge av diskrimineringen.
Oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsettes til det som er rimelig
ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene
for øvrig.
Disse reglene begrenser ikke personens rett til å kreve
oppreisning og erstatning etter alminnelige erstatningsregler.
§ 29 Organisasjoners adgang
til å opptre som
fullmektig
I saker som behandles av Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, kan en organisasjon
som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering
brukes som fullmektig.
I saker for domstolene kan en person utpekt av og med tilknytning
til en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide
mot diskriminering, brukes som prosessfullmektig. Dette gjelder
ikke for Høyesterett. Retten kan nekte å godta en prosessfullmakt
hvis det etter rettens skjønn er fare for at prosessfullmektigen
ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å ivareta partens interesser
på en tilfredsstillende måte. En prosessfullmektig skal ved siden
av fullmakt som nevnt i tvisteloven § 3-4 til samme tid fremlegge
skriftlig orientering fra organisasjonen om prosessfullmektigens
kvalifikasjoner.
Kapittel 6 Ikrafttredelse m.m.
§ 30 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid
oppheves lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene.
§ 31 Videreføring av forskrifter
Forskrifter gitt i medhold av lov 9. juni 1978 nr. 45 om
likestilling mellom kjønnene § 2 fjerde ledd gjelder også etter
at loven her har trådt i kraft.
C.
Vedtak til lov
om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion
og livssyn (diskrimineringsloven om
etnisitet)
Kapittel 1 Formål og virkeområde
§ 1 Formål
Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av etnisitet,
religion og livssyn. Likestilling innebærer:
a) likeverd,
b) like muligheter og rettigheter,
c) tilgjengelighet og
d) tilrettelegging.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder på alle områder i samfunnet, med unntak av
familieliv og andre rent personlige forhold.
§ 3 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder i hele landet, herunder på Svalbard og Jan
Mayen. Loven gjelder også på faste og flyttbare installasjoner i
virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip og norske
luftfartøyer.
Kongen gir forskrift om lovens anvendelse for utsendte
arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven § 1-7.
§ 4 Ufravikelighet
Bestemmelsene i denne loven kan ikke fravikes ved avtale.
§ 5 FNs rasediskrimineringskonvensjon
De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember
1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering skal gjelde
som norsk lov.
Kapittel 2 Forbud mot diskriminering
§ 6 Hovedregel om forbud mot
diskriminering
Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn
er forbudt. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning,
hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet. Forbudet
gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller
fremtidig etnisitet, religion eller livssyn. Forbudet gjelder også
diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn til
en person som den som diskrimineres har tilknytning til.
Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling
som ikke er lovlig etter § 7 eller § 8. Med direkte forskjellsbehandling
menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning
at en person eller et foretak blir behandlet dårligere enn andre
i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion
eller livssyn. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral
bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som
fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer
på grunn av etnisitet, religion eller livssyn.
§ 7 Lovlig forskjellsbehandling
Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i § 6
når:
a) den har et saklig formål,
b) den er nødvendig for å oppnå formålet og
c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som
stilles dårligere.
§ 8 Positiv særbehandling
Positiv særbehandling på grunn av etnisitet, religion eller
livssyn er ikke i strid med forbudet i § 6 dersom:
a) særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål,
b) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den som stilles
dårligere og
c) særbehandlingen opphører når formålet med den er oppnådd.
§ 9 Forbud mot trakassering
Trakassering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn
er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller
ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende,
fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.
§ 10 Forbud mot gjengjeldelse
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som har fremmet
klage om brudd på denne loven, eller som har gitt uttrykk for at
klage kan bli fremmet. Dette gjelder ikke dersom klageren har opptrådt
grovt uaktsomt. Forbudet gjelder også overfor vitner i en klagesak.
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som unnlater
å følge en instruks som er i strid med § 11.
§ 11 Forbud mot instruks
Det er forbudt å instruere noen om å diskriminere, trakassere
eller gjøre gjengjeld i strid med denne loven.
§ 12 Forbud mot medvirkning
Det er forbudt å medvirke til å diskriminere, trakassere,
gjøre gjengjeld eller instruere i strid med denne loven.
Kapittel 3 Aktivt likestillingsarbeid
§ 13 Offentlige myndigheters
plikt til aktivt
likestillingsarbeid
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og
planmessig for likestilling uavhengig av etnisitet, religion eller
livssyn.
§ 14 Arbeidslivets organisasjoners
aktivitetsplikt
Arbeidslivets organisasjoner skal arbeide aktivt, målrettet
og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sitt virkefelt.
§ 15 Organisasjoners og utdanningsinstitusjoners plikt
til å forebygge og forhindre trakassering
Ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal
innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 9.
Kapittel 4 Supplerende regler i arbeidsforhold
§ 16 Diskrimineringsforbudet
i arbeidsforhold
Forbudene i kapittel 2 gjelder alle sider av et ansettelsesforhold.
Dette omfatter blant annet:
a) utlysning av stilling,
b) ansettelse, omplassering og forfremmelse,
c) opplæring og kompetanseutvikling,
d) lønns- og arbeidsvilkår og
e) opphør av ansettelsesforholdet.
Første ledd gjelder tilsvarende for arbeidsgivers valg
og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere.
§ 17 Forbud mot innhenting av
opplysninger ved
ansettelser
En arbeidsgiver må ikke i ansettelsesprosessen, herunder
under intervju eller på annen måte, innhente opplysninger om hvordan
de stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål. Dette gjelder
likevel ikke dersom:
a) innhentingen av opplysningene er begrunnet
i stillingens karakter eller
b) det inngår i formålet for vedkommende virksomhet å fremme
bestemte religiøse eller kulturelle syn, og arbeidstakerens stilling
vil være av betydning for gjennomføringen av formålet.
Dersom slike opplysninger vil bli krevet, må dette angis
i utlysningen av stillingen.
§ 18 Arbeidsgivers opplysningsplikt
overfor
arbeidssøker
En arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med denne
loven, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig gir opplysninger om den
som ble ansatt. Arbeidsgiver skal opplyse om utdanning, praksis
og andre formelle kvalifikasjoner.
§ 19 Arbeidsgivers opplysningsplikt
om lønn
En arbeidstaker som har mistanke om diskriminering ved
lønnsfastsettelsen, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser
om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn for den eller
de vedkommende sammenlikner seg med.
Den som mottar opplysninger om lønn i medhold av denne
bestemmelsen, har taushetsplikt og skal underskrive en taushetserklæring.
Dette gjelder ikke opplysninger som omfattes av offentleglova.
Arbeidsgiver som utleverer lønnsopplysninger om en ansatt
etter denne bestemmelsen skal samtidig informere vedkommende om
hvilke opplysninger som er utlevert, og til hvem.
§ 20 Arbeidsgivers aktivitetsplikt
Arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig
for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten
omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter
og beskyttelse mot trakassering. Aktivitetsplikten gjelder for:
a) arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig
sysselsetter mer enn 50 ansatte og
b) arbeidsgivere i offentlig sektor.
§ 21 Arbeidsgivers redegjørelsesplikt
Arbeidsgivere skal redegjøre for likestillingstiltak som
er iverksatt og som planlegges iverksatt for å oppfylle aktivitetsplikten
etter § 20.
Redegjørelsesplikten gjelder for virksomheter som har aktivitetsplikt
etter § 20 og som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning. Disse
skal ta redegjørelsene inn i virksomhetens årsberetning.
Redegjørelsesplikten gjelder også for offentlige myndigheter
og offentlige virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning.
Disse skal ta redegjørelsene inn i årsbudsjettet.
§ 22 Arbeidsgivers plikt til
å forebygge og forhindre trakassering
Arbeidsgivere skal forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 9.
Kapittel 5 Håndheving, bevisbyrde og reaksjoner
§ 23 Håndheving av loven
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal håndheve og medvirke til gjennomføringen
av denne loven, jf. diskrimineringsombudsloven. Ombudet og nemnda
skal likevel ikke håndheve reglene om:
a) aktivt likestillingsarbeid i kapittel 3 og
§ 20,
b) behandling av lønnsopplysninger i § 19 andre ledd,
c) oppreisning og erstatning i § 25 og
d) straff for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet
begått av flere i fellesskap i § 26.
§ 24 Bevisbyrde
Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet
sted hvis:
a) det foreligger omstendigheter som gir grunn
til å tro at det har skjedd diskriminering, og
b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering
likevel ikke har funnet sted.
Dette gjelder ved påståtte brudd på bestemmelsene i kapittel
2 og §§ 16 og 17.
§ 25 Oppreisning og erstatning
Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og
erstatning. Dette gjelder ved brudd på bestemmelsene i kapittel
2 og §§ 16 og 17.
I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiveren
kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder
ansvaret dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.
Erstatningen skal dekke økonomisk tap som følge av diskrimineringen.
Oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsettes til det som er rimelig
ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene
for øvrig.
Disse reglene begrenser ikke personens rett til å kreve
oppreisning og erstatning etter alminnelige erstatningsregler.
§ 26 Straff for grov overtredelse
av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap
Den som forsettlig i fellesskap med minst to andre personer
grovt overtrer eller medvirker til grov overtredelse av §§ 6 til
12, straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Den som tidligere
er ilagt straff for overtredelse av denne bestemmelsen, kan straffes selv
om overtredelsen ikke er grov.
Ved vurderingen av om en overtredelse er grov skal det
særlig legges vekt på graden av utvist skyld, om overtredelsen er
rasistisk motivert, om den har karakter av trakassering, om den
innebærer en legemskrenkelse eller alvorlig krenkelse av noens psykiske
integritet, om den er egnet til å skape frykt og om den er begått
mot en person som er under 18 år.
Før tiltale tas ut for forhold som nevnt i første ledd,
skal det vurderes om det vil være tilstrekkelig å ilegge en administrativ
reaksjon.
Reglene om bevisbyrde i § 24 kommer ikke til anvendelse
ved håndhevingen av denne bestemmelse.
Dersom overtredelsen er ledd i virksomheten til en organisert
kriminell gruppe, gjelder straffeloven §§ 162 c og 60 a.
§ 27 Organisasjoners adgang
til å opptre som
fullmektig
I saker som behandles av Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, kan en organisasjon
som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering
brukes som fullmektig.
I saker for domstolene kan en person utpekt av og med tilknytning
til en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide
mot diskriminering, brukes som prosessfullmektig. Dette gjelder
ikke for Høyesterett. Retten kan nekte å godta en prosessfullmakt
hvis det etter rettens skjønn er fare for at prosessfullmektigen
ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å ivareta partens interesser
på en tilfredsstillende måte. En prosessfullmektig skal ved siden
av fullmakt som nevnt i tvisteloven § 3-4 til samme tid fremlegge
skriftlig orientering fra organisasjonen om prosessfullmektigens
kvalifikasjoner.
Kapittel 6 Ikrafttredelse m.m.
§ 28 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid
oppheves lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på
grunn av etnisitet, religion mv.
§ 29 Videreføring av forskrifter
Forskrifter gitt i medhold av lov 3. juni 2005 nr. 33 om
forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. gjelder
også etter at loven her har trådt i kraft.
D.
Vedtak til lov
om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
(diskriminerings- og
tilgjengelighetsloven)
Kapittel 1 Formål og virkeområde
§ 1 Formål
Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av funksjonsevne.
Likestilling innebærer:
a) likeverd,
b) like muligheter og rettigheter,
c) tilgjengelighet og
d) tilrettelegging.
Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende
barrierer og hindre at nye skapes.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder på alle områder i samfunnet, med unntak av
familieliv og andre rent personlige forhold.
§ 3 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder i hele landet, herunder på Svalbard og Jan
Mayen. Loven gjelder også på faste og flyttbare installasjoner i
virksomhet på norsk kontinentalsokkel, på norske skip og norske
luftfartøyer.
Kapittel 3 og §§ 18, 19, 24, 25 og 26 om universell utforming,
individuell tilrettelegging, aktivt likestillingsarbeid og arbeidsgivers
aktivitets- og redegjørelsesplikt gjelder likevel ikke på Svalbard
og Jan Mayen, på installasjoner i virksomhet på norsk kontinentalsokkel,
på norske skip i utenriks fart og norske luftfartøyer i internasjonal
trafikk. Kongen kan gi forskrift om anvendelsen av lovens bestemmelser
på disse områdene.
Kongen gir forskrift om lovens anvendelse for utsendte
arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven § 1-7.
§ 4 Ufravikelighet
Bestemmelsene i denne loven kan ikke fravikes ved avtale.
Kapittel 2 Forbud mot diskriminering
§ 5 Hovedregel om forbud mot
diskriminering
Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.
Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere
eller fremtidig nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres
har tilknytning til.
Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling
som ikke er lovlig etter § 6 eller § 7. Med direkte forskjellsbehandling
menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning
at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon,
og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne. Med indirekte forskjellsbehandling menes
enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis,
handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere
enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne.
§ 6 Lovlig forskjellsbehandling
Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i § 5
når:
a) den har et saklig formål,
b) den er nødvendig for å oppnå formålet og
c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som
stilles dårligere.
§ 7 Positiv særbehandling
Positiv særbehandling på grunn av nedsatt funksjonsevne
er ikke i strid med forbudet i § 5 dersom:
a) særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål,
b) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå
og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som
stilles dårligere og
c) særbehandlingen opphører når formålet med den er oppnådd.
§ 8 Forbud mot trakassering
Trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.
Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som
virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige,
nedverdigende eller ydmykende.
§ 9 Forbud mot gjengjeldelse
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som har fremmet
klage om brudd på denne lov, eller som har gitt uttrykk for at klage
kan bli fremmet. Dette gjelder ikke dersom klageren har opptrådt
grovt uaktsomt. Forbudet gjelder også overfor vitner i en klagesak.
Det er forbudt å gjøre gjengjeld mot noen som unnlater
å følge en instruks som er i strid med § 10.
§ 10 Forbud mot instruks
Det er forbudt å instruere noen om å diskriminere, trakassere
eller gjøre gjengjeld i strid med denne loven.
§ 11 Forbud mot medvirkning
Det er forbudt å medvirke til å diskriminere, trakassere,
gjøre gjengjeld eller instruere i strid med denne loven.
§ 12 Brudd på plikten til universell
utforming eller individuell tilrettelegging
Brudd på plikten til universell utforming etter § 13 eller
plikten til individuell tilrettelegging i §§ 16, 17 og 26 regnes
som diskriminering.
Diskriminering som skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging
er uttømmende regulert i §§ 13 til 17 og § 26 for de rettssubjekter
og på de områder disse bestemmelsene gjelder.
Kapittel 3 Universell utforming og individuell
tilrettelegging
§ 13 Universell utforming
Offentlige virksomheter skal arbeide aktivt og målrettet
for å fremme universell utforming innenfor virksomheten. Tilsvarende
gjelder for private virksomheter rettet mot allmennheten.
Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging
av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons-
og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjon
kan benyttes av flest mulig.
Offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten
har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige
funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for
virksomheten. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen
medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på
tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt
virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige
kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige
hensyn og vernehensyn.
Det er ikke plikt til universell utforming etter denne
loven dersom virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov eller
forskrift om innholdet i plikten til universell utforming.
Kongen kan gi forskrift om innholdet i plikten til universell
utforming på områder som ikke er omfattet av krav i eller i medhold
av annet lovverk.
§ 14 Særlig om universell utforming
av IKT
Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes
teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke,
skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller
som på annen måte gjør informasjon anvendbar.
Nye IKT-løsninger skal være universelt utformet. Denne
plikten inntrer tolv måneder etter at det foreligger standarder
eller retningslinjer for innholdet i plikten, jf. fjerde ledd. Alle
IKT-løsninger skal være universelt utformet fra 1. januar 2021.
Håndhevingsorganet utpekt etter § 29 kan gi dispensasjon fra fristene
dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner.
Plikten gjelder IKT-løsninger som underbygger virksomhetens
alminnelige funksjoner og som er hovedløsninger rettet mot eller
stillet til rådighet for allmennheten.
Kongen gir forskrifter med nærmere bestemmelser om avgrensning
av virkeområdet og innholdet i plikten til universell utforming
av IKT-løsninger.
§ 15 Universell utforming av
bygninger, anlegg mv.
For bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten
gjelder kravene til universell utforming i eller i medhold av plan-
og bygningsloven.
§ 16 Rett til individuell tilrettelegging
av kommunale tjenester
Barn med nedsatt funksjonsevne har rett til egnet individuell
tilrettelegging av kommunale barnehagetilbud for å sikre likeverdige
utviklings- og aktivitetsmuligheter. Personer med nedsatt funksjonsevne
har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud
etter helse- og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte,
for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig
tilbud.
Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig
byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig
byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for
å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene
ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.
§ 17 Rett til individuell tilrettelegging
i skole- og
utdanningsinstitusjoner
Elever og studenter med nedsatt funksjonsevne ved skole-
og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging
av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplærings-
og utdanningsmuligheter.
Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig
byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig
byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for
å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene
ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.
Kapittel 4 Aktivt likestillingsarbeid
§ 18 Offentlige myndigheters
plikt til aktivt
likestillingsarbeid
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og
planmessig for likestilling uavhengig av nedsatt funksjonsevne.
§ 19 Arbeidslivets organisasjoners
aktivitetsplikt
Arbeidslivets organisasjoner skal arbeide aktivt, målrettet
og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sitt virkefelt.
§ 20 Organisasjoners og utdanningsinstitusjoners plikt
til å forebygge og forhindre trakassering
Ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal
innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 8.
Kapittel 5 Supplerende regler i arbeidsforhold
§ 21 Diskrimineringsforbudet
i arbeidsforhold
Forbudene i kapittel 2 gjelder alle sider av et ansettelsesforhold.
Dette omfatter blant annet:
a) utlysning av stilling,
b) ansettelse, omplassering og forfremmelse,
c) opplæring og kompetanseutvikling,
d) lønns- og arbeidsvilkår og
e) opphør av ansettelsesforholdet.
Første ledd gjelder tilsvarende for arbeidsgivers valg
og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere.
§ 22 Arbeidsgivers opplysningsplikt
overfor
arbeidssøker
En arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med denne
loven, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig gir opplysninger om den
som ble ansatt. Arbeidsgiver skal opplyse om utdanning, praksis
og andre formelle kvalifikasjoner.
§ 23 Arbeidsgivers opplysningsplikt
om lønn
En arbeidstaker som har mistanke om diskriminering ved
lønnsfastsettelsen, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser
om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn for den eller
de vedkommende sammenlikner seg med.
Den som mottar opplysninger om lønn i medhold av denne
bestemmelsen har taushetsplikt og skal underskrive en taushetserklæring.
Dette gjelder ikke opplysninger som omfattes av offentleglova.
Arbeidsgiver som utleverer lønnsopplysninger om en ansatt
etter denne bestemmelsen skal samtidig informere vedkommende om
hvilke opplysninger som er utlevert, og til hvem.
§ 24 Arbeidsgivers aktivitetsplikt
Arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig
for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten
omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter
og beskyttelse mot trakassering. Aktivitetsplikten gjelder for:
a) arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig
sysselsetter mer enn 50 ansatte og
b) arbeidsgivere i offentlig sektor.
§ 25 Arbeidsgivers redegjørelsesplikt
Arbeidsgivere skal redegjøre for likestillingstiltak som
er iverksatt og som planlegges iverksatt for å oppfylle aktivitetsplikten
etter § 24.
Redegjørelsesplikten gjelder for virksomheter som har aktivitetsplikt
etter § 24 og som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning. Disse
skal ta redegjørelsene inn i virksomhetens årsberetning.
Redegjørelsesplikten gjelder også for offentlige myndigheter
og offentlige virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning.
Disse skal ta redegjørelsene inn i årsbudsjettet.
§ 26 Rett til individuell tilrettelegging
Arbeidstakere og arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne
har rett til egnet individuell tilrettelegging av arbeidsplass og
arbeidsoppgaver for å sikre at de kan få eller beholde arbeid, ha
tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og
ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre.
Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig
byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig
byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for
å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene
ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.
§ 27 Arbeidsgivers plikt til
å forebygge og forhindre trakassering
Arbeidsgivere skal forebygge og søke å hindre at det forekommer
trakassering i strid med § 8.
Kapittel 6 Håndheving, bevisbyrde og reaksjoner
§ 28 Håndheving av loven
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal håndheve og medvirke til gjennomføringen
av denne loven, jf. diskrimineringsombudsloven. Ombudet og nemnda
skal likevel ikke håndheve reglene om:
a) universell utforming av IKT i § 14,
b) universell utforming av bygg, anlegg mv. i § 15,
c) behandling av lønnsopplysninger i § 23 andre ledd,
d) aktivt likestillingsarbeid i kapittel 4 og § 24 eller
e) oppreisning og erstatning i § 31.
§ 29 Håndheving av reglene om
universell utforming av IKT
Kongen utpeker hvilket organ som skal føre tilsyn med at
kravene i § 14 om universell utforming av IKT overholdes.
Organet kan gi pålegg om retting mot en virksomhet som
ikke oppfyller kravene gitt i medhold av § 14 fjerde ledd, og kan
treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegg
dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. Reglene
i diskrimineringsombudsloven § 8 første til tredje ledd gjelder
tilsvarende.
Organet kan kreve de opplysningene som er nødvendige for
å gjennomføre sine oppgaver etter loven, samt kreve adgang til IKT-løsninger
som nevnt i § 15. Det samme gjelder klageinstansen ved klage over
vedtak etter annet ledd.
Søksmål om gyldigheten av vedtak truffet av dette organet
eller av klageinstansen, må reises innen tre måneder etter at underretning
om vedtaket er mottatt. Vedtaket kan ikke bringes inn for domstolene
uten at klageadgangen er utnyttet og klagen er avgjort.
Kongen kan gi forskrift om fastsettelse og gjennomføring
av vedtak om tvangsmulkt.
§ 30 Bevisbyrde
Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet
sted hvis:
a) det foreligger omstendigheter som gir grunn
til å tro at det har skjedd diskriminering og
b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering
likevel ikke har funnet sted.
Dette gjelder ved påståtte brudd på:
a) bestemmelsene i §§ 5 til 11 og § 21,
b) reglene om universell utforming i § 13 og
c) reglene om individuell tilrettelegging i §§ 16, 17 og
26.
§ 31 Oppreisning og erstatning
Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og
erstatning. Dette gjelder ved brudd på:
a) bestemmelsene i §§ 5 til 11 og § 21 og
b) reglene om individuell tilrettelegging i §§ 16, 17 og
26.
I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiveren
kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder
ansvaret dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.
Erstatningen skal dekke økonomisk tap som følge av diskrimineringen.
Oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsettes til det som er rimelig
ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene
for øvrig.
Disse reglene begrenser ikke personens rett til å kreve
oppreisning og erstatning etter alminnelige erstatningsregler.
§ 32 Organisasjoners adgang
til å opptre som
fullmektig
I saker som behandles av Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, kan en organisasjon
som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering
brukes som fullmektig.
I saker for domstolene kan en person utpekt av og med tilknytning
til en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide
mot diskriminering, brukes som prosessfullmektig. Dette gjelder
ikke for Høyesterett. Retten kan nekte å godta en prosessfullmakt
hvis det etter rettens skjønn er fare for at prosessfullmektigen
ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å ivareta partens interesser
på en tilfredsstillende måte. En prosessfullmektig skal ved siden
av fullmakt som nevnt i tvisteloven § 3-4 til samme tid fremlegge
skriftlig orientering fra organisasjonen om prosessfullmektigens
kvalifikasjoner.
Kapittel 7 Ikrafttredelse og endringer i andre
lover m.m.
§ 33 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid
oppheves lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på
grunn av nedsatt funksjonsevne.
§ 34 Videreføring av forskrifter
Forskrifter gitt i medhold av lov 20. juni 2008 nr. 42
om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne gjelder
også etter at loven her har trådt i kraft.
§ 35 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. I lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner skal § 3 a
lyde:
§ 3 a Forbud
mot diskriminering
I vedtektene kan det ikke settes vilkår for å være sameier
som tar hensyn til kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt
funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.
Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte godkjenning
av en sameier eller bruker av eiendommen eller tillegges vekt ved
bruk av eventuell forkjøpsrett. Ved diskriminering gjelder likestillingsloven,
diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
og diskrimineringsloven om seksuell orientering.
2. I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler skal
§ 1-8 lyde:
§ 1-8 Forbud
mot diskriminering
Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn,
etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering,
kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Slike omstendigheter kan ikke
regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie,
personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved
diskriminering gjelder likestillingsloven, diskrimineringsloven
om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven
om seksuell orientering.
3. I lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag skal
§ 1-4 lyde:
§ 1-4 Forbod
mot diskriminering
I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår for å vere andelseigar
som tek omsyn til kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsett funksjonsevne,
seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Slike
omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning
av ein andelseigar eller ha vekt ved tildeling av bustad. Ved diskriminering
gjeld likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering.
4. I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag skal §
1-5 lyde:
§ 1-5 Forbod
mot diskriminering
I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår for å vere andelseigar
som tek omsyn til kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsett funksjonsevne,
seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Slike
omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning
av ein andelseigar eller brukar eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett.
Ved diskriminering gjeld likestillingsloven, diskrimineringsloven
om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven
om seksuell orientering.
5. I lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda gjøres følgende endringer:
§ 1 andre ledd skal lyde:
Ombudet og nemnda skal føre tilsyn med og medvirke til
gjennomføringen av følgende lover:
1. Likestillingsloven, hvis ikke annet fremgår av denne
loven.
2. Diskrimineringsloven om etnisitet, hvis ikke annet fremgår
av denne loven.
3. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, hvis ikke
annet fremgår av denne loven.
4. Diskrimineringsloven om seksuell orientering, hvis ikke
annet fremgår av denne loven.
5. Arbeidsmiljøloven kapittel 13, med unntak av § 13-1
tredje ledd og § 13-9.
6. Eierseksjonsloven § 3 a annet ledd.
7. Husleieloven § 1-8 annet ledd.
8. Budstadbyggjelagslova § 1-4 annet ledd.
9. Burettslagslova § 1-5 annet ledd.
§ 3 første ledd skal lyde:
Ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling uavhengig
av kjønn, nedsatt funksjonsevne, etnisitet,religion,livssyn, seksuell
orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk på alle samfunnsområder. På
arbeidslivets område skal ombudet også arbeide for å fremme likebehandling
uavhengig av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon
og alder.
§ 5 første ledd skal lyde:
Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal bestå av en
leder, en nestleder og åtte øvrige medlemmer. Det skal i tillegg
være seks varamedlemmer. Nemnda inndeles i to avdelinger. Lederen
og nestlederen deltar i hver sin avdeling.
6. I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid
og stillingsvern mv. gjøres følgende endringer:
§ 13-1 skal lyde:
§ 13-1 Forbud mot diskriminering
(1) Direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk
syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon eller alder er forbudt.
(2) Trakassering og instruks om å diskriminere personer
av grunner nevnt i første ledd anses som diskriminering.
(3) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder tilsvarende
ved diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er
midlertidig ansatt.
(4) Ved diskriminering på grunn av kjønn gjelder likestillingsloven.
(5) Ved diskriminering på grunn av etnisitet, religion
og livssyn gjelder diskrimineringsloven om etnisitet.
(6) Ved diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
gjelder diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
(7) Ved diskriminering på grunn av seksuell orientering,
kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk gjelder diskrimineringsloven om
seksuell orientering.
§ 13-4 skal lyde:
§ 13-4 Innhenting av opplysninger ved ansettelse
(1) Arbeidsgiver må ikke i utlysing etter nye arbeidstakere
eller på annen måte be om at søkerne skal gi opplysninger om hvordan
de stiller seg til politiske spørsmål eller om de er medlemmer av
arbeidstakerorganisasjoner. Arbeidsgiver må heller ikke iverksette
tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte.
(2) Forbudet i første ledd gjelder ikke dersom innhenting
av opplysninger om hvordan søkerne stiller seg til politiske spørsmål
eller om de er medlemmer av arbeidstakerorganisasjon er begrunnet
i stillingens karakter eller det inngår i formålet for vedkommende
virksomhet å fremme bestemte politiske syn og arbeidstakerens stilling
vil være av betydning for gjennomføringen av formålet. Dersom slike
opplysninger vil bli krevet, må dette angis i utlysingen av stillingen.
(3) Arbeidsgiver kan heller ikke innhente opplysninger
som angitt i likestillingsloven § 18, diskrimineringsloven om etnisitet
§ 17 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 16.
§ 13-9 første ledd skal lyde:
(1) Den som er blitt diskriminert i strid med § 13-1 kan
kreve oppreisning og erstatning uavhengig av om arbeidsgiveren kan
bebreides for diskrimineringen.Erstatningen skal dekke økonomisk
tap som følge av diskrimineringen. Oppreisning for ikke-økonomisk
skade fastsettes til det som er rimelig ut fra skadens omfang og
art, partenes forhold og omstendighetene for øvrig.
§ 13-9 andre ledd oppheves.
§ 13-9 tredje ledd blir nytt andre ledd.
Jeg viser til brev fra Stortingets familie-
og kulturkomité 30. mai 2013. Komiteen ber om lovteknisk bistand
til å legge inn særbestemmelser om trossamfunn i likestillingsloven
og diskrimineringsloven om seksuell orientering. Komiteen ber videre
om lovteknisk bistand til å legge inn og plassere samlekategorien
"liknende vesentlige forhold ved en person" i det nye diskrimineringslovverket.
Et særlig unntak for trossamfunn kan formuleres på
følgende måte:
Forskjellsbehandling i
trossamfunn på grunn av kjønn som er nødvendig for å oppnå et saklig formål,
og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem
som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn
må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning
for utøvelsen av arbeid eller yrke.”
Forskjellsbehandling i
trossamfunn på grunn av (seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk)/(samlivsform)
Jf. arbeidsmiljøloven § 13-4 (2), hvor
begrepet samlivsform brukes.
som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og
som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som
forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn må
kravet til (seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk)/(samlivsform)
i tillegg ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller
yrke.”
Jeg vil bemerke at det er vanskeligere å innpasse en
samlekategori på en måte som gir mening i en lovmodell med særlover
enn i en samlet lov, slik Diskrimineringslovutvalget foreslo. Samlekategorien
"liknende vesentlige forhold ved en person" kan lovteknisk eventuelt
tas inn på følgende måte:
Diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk er forbudt. Det samme gjelder
diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved
en person. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk,
antatt, tidligere eller fremtidig seksuell orientering, kjønnsidentitet
eller kjønnsuttrykk. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av
seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk til en
person som den som diskrimineres har tilknytning til.
Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering på grunn av andre
liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering
på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes
som diskriminering på grunn av kjønn. Forbudet gjelder diskriminering
på grunn av en persons faktiske, antatte, tidligere eller fremtidige
graviditet eller permisjon. Forbudet gjelder også diskriminering på
grunn av kjønn til en person som den som diskrimineres har tilknytning
til.
Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller
livssyn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering
på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering
på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk
regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet. Forbudet gjelder
diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig
etnisitet, religion eller livssyn. Forbudet gjelder også diskriminering
på grunn av etnisitet, religion eller livssyn til en person som den
som diskrimineres har tilknytning til.
Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
er forbudt. Det samme gjelder diskriminering
på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Forbudet
gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig
nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn
av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres
har tilknytning til.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 6. juni 2013
Gunn Karin Gjul |
ordfører og leder |