Per 1. januar 2014 var det ifølge SSB 526 703 virksomheter i Norge. En overveiende andel av disse virksomhetene er eid av private aktører.

Regjeringen mener at privat eierskap bør være hovedregelen i norsk næringsliv, og at statlig eierskap bør begrunnes særskilt. Etter regjeringens syn er det flere gode grunner til at staten bør være eier i ulike selskaper. Begrunnelsene varierer fra selskap til selskap og tar utgangspunkt i at statlig eierskap kan bidra til å ivareta samfunnsøkonomiske og samfunnsmessige hensyn. Norge vil på bakgrunn av dette i overskuelig fremtid ha et betydelig statlig eierskap. Det er redegjort for slike begrunnelser i kapittel 6.1 i meldingen.

Selv om det er stor variasjon blant private eiere, er det regjeringens oppfatning at det knytter seg noen grunnleggende forhold til det private eierskapet som gjør at dette i utgangspunktet er godt egnet til å bidra til verdiskaping og til å styrke norsk konkurransekraft.

Privat eiendomsrett er grunnleggende i et velfungerende samfunn. Dette bør også danne et grunnleggende utgangspunkt for eierskap til selskaper og virksomheter.

Det er i all hovedsak private aktører som tar initiativ og står bak nyetableringer, eierskapet og drift av virksomheter i norsk næringsliv. I kommersielle virksomheter i velfungerende konkurranseutsatte markeder vil det ofte være private eiere som har best forutsetning for å være en god eier.

Private eiere kan ofte mer direkte ivareta egne preferanser og eiendom og utøve et mer direkte personlig eierskap enn staten som utøver eierrollen på vegne av fellesskapet. Når eieren er personlig, vil det normalt være færre beslutningsledd mellom eiere og ledelse enn dersom eierskapet forvaltes av institusjoner. Dette tilsier at personlige (private) eiere kan ha sterkere insentiver til å ivareta egne eierinteresser. Det kan gi bedre eierstyring, økt forventet lønnsomhet og en mer hensiktsmessig styring av risiko, i tråd med eiernes interesser.

Private eiere har gjerne sterkere insentiver for effektiv drift og høy avkastning. Sterke insentiver for private med tanke på både kostnadsreduksjon og innovasjon er et grunnleggende argument for at privat eierskap er mer hensiktsmessig. Dette har blitt underbygd av flere empiriske studier som viser at privatisering som regel medfører produksjon til lavere kostnad og med bedre kvalitet.

Mangelfull og skjevt fordelt informasjon mellom selskaper og dets eier(e) og ulike insentiver mellom ledelse og eiere kan også tilsi at privat eierskap i utgangspunktet er å foretrekke.

1.2.3.1 Utfordringer med statlig eierskap

Det er regjeringens vurdering at utøvelsen av det direkte statlige eierskapet håndteres på en profesjonell og god måte. Gjennom åpenhet om eierstyringsprinsipper, aksept av rolledelingen i selskapslovgivningen, eierstyring gjennom generalforsamling og vekt på å velge kompetente og uavhengige styrer, kan den statlige norske eierutøvelsen sies å ligge langt fremme – også i internasjonal sammenheng.

Det er imidlertid særskilte utfordringer knyttet til det statlige eierskapet som trekker i retning av å begrense omfanget av det direkte statlige eierskapet i kommersielle selskaper i velfungerende konkurranseutsatte markeder, særlig på områder hvor det er enkelt å skille mellom statens bruk av regulerende virkemidler og den produserende virksomheten.

Utover argumentene for privat eierskap som er nevnt i kapittel 4.1 i meldingen, vil regjeringen peke på tre særskilte utfordringer knyttet til det statlige eierskapet:

• konflikt mellom eierskap i selskaper og statens øvrige roller

• fare for maktkonsentrasjon som svekker privat sektor

• begrensninger i industriell kompetanse

Det ligger potensielle konflikter mellom utøvelse av rollen som eier av næringsvirksomhet og utøvelse av statens øvrige roller. For å unngå rollekonflikter vil det, på områder hvor det er politiske mål, være hensiktsmessig at disse målene i størst mulig grad søkes oppnådd ved hjelp av andre virkemidler enn statlig eierskap. Statens hovedoppgave overfor næringslivet bør, der det er private aktører og velfungerende markeder, være å legge til rette for høy verdiskaping i økonomien gjennom stabile og gode rammebetingelser, fremfor at staten skal drive eller være eier av næringsvirksomhet.

Så lenge staten har eierinteresser, er det neppe mulig å organisere staten og opptre slik at ikke noen kan eller vil reise tvil om statens nøytralitet i myndighetsutøvelsen. Det er derfor nødvendig løpende å vurdere berettigelsen og omfanget av statens eierskap i forretningsmessige selskaper.

I et demokratisk samfunn er private initiativ og investeringsvilje drivkraften for utviklingen i økonomien. Regjeringen mener at dette er en særlig utfordring i et lite land som Norge, hvor staten eier en stor del av den finansielle kapitalen. Et betydelig statlig eierskap vil bidra til økt maktkonsentrasjon hos statsforvaltningen på bekostning av borgerne. Regjeringen mener at dette er et element som bør tillegges betydelig vekt og som bør trekke i retning av at staten over tid bør redusere sitt eierskap.

Staten er eier av virksomhet i mange bransjer og næringer hvor markedsforholdene endrer seg raskt. Det kan være krevende ut fra eierposisjon alene, særlig i betraktning av den bransjemessige spredningen mellom selskaper med statlig eierandel, å ivareta behovet for aktiv eierdeltakelse i slike selskaper. Også dette tilsier at det direkte statlige eierengasjementet bør begrenses.

1.2.3.2 Regjeringens politikk for å styrke det private eierskapet

Regjeringen har et mål om å styrke det private eierskapet i Norge og innrette politikken slik at det lønner seg mer å etablere virksomhet, jobbe, spare og investere. Flere nye private virksomheter og flere private eiere vil over tid bidra til regjeringens mål. Målet er økt verdiskaping og flere trygge og gode arbeidsplasser.

Regjeringen vil føre en fremtidsrettet politikk som legger til rette for verdiskaping og sysselsetting i norsk økonomi. Det er de ansattes, virksomhetenes og eiernes omstillings- og innovasjonsevne som har gjort virksomhetene konkurransedyktige. Regjeringen skal legge til rette for at de kan videreføre dette ved forutsigbare og gode rammevilkår. Det bidrar til at næringslivet har god konkurransekraft og mulighet til å skape større verdier.

Det er de samlede rammevilkår og deres virkning på evnen til ønsket omstilling, innovasjon og verdiskaping som er sentralt for konkurransekraften. Disse bør derfor sees i sammenheng. Sentrale rammevilkår er et forutsigbart og godt skattesystem, effektiv infrastruktur, muligheter for forskning og innovasjon, tilrettelegging for entreprenørskap, tilgang på kompetent arbeidskraft og tilgang på kapital.

Politikken bør innrettes slik at kostnadene ved omstilling blir lavest mulig. Den offentlige virkemiddelbruken bør legge til rette for endringer i næringsstruktur og i produksjon som gir økt lønnsomhet.

Fra et næringspolitisk ståsted er det først og fremst ønskelig å redusere de skattene som er mest hemmende for verdiskapingen. Regjeringen tok det første steget med vekstfremmende skattelettelser i statsbudsjettet for 2014. Samlede skattelettelser i det vedtatte budsjettet utgjorde i overkant av 7 mrd. kroner påløpt.

Lavere skatt på alminnelig inntekt for personer og selskaper bidrar til å gjøre økonomien mer vekstkraftig.

Lavere formuesskattesats demper betydningen av at bolig og annen fast eiendom har lav ligningsverdi. Det legger til rette for at en større del av sparingen kan bli kanalisert til investering i næringsvirksomhet. Lavere formuesskatt kan også redusere eventuelle likviditetsutfordringer blant private norske eiere.

Bortfallet av arveavgiften fra 2014 vil lette likviditetsbelastningen ved generasjonsskifter, være en forenkling for skattyterne og redusere de administrative kostnadene for skatteetaten. Endringen kan styrke det private eierskapet som følge av at mer kapital forblir hos privatpersoner og familieselskaper.

Regjeringen ønsker å stimulere til økt FoU i næringslivet og gjennomførte i statsbudsjettet for 2014 en omfattende styrking av Skattefunn. Endringene fra 2014 innebærer økte fradragsmuligheter for foretak som benytter seg av ordningen. Økte FoU-investeringer kan bidra til å styrke det private eierskapet ved at nyskaping gir fremvekst av ny virksomhet i nye eller eksisterende virksomheter.

Selskapsskattesatsen er en vesentlig del av en virksomhets økonomiske rammebetingelser og kan ha betydning for hvor virksomheter lokaliseres. Reduksjonen av selskapsskattesatsen til 27 pst. var et første skritt i en nødvendig tilpasning av selskapsskatten til den internasjonale utviklingen. Det kan bli behov for ytterligere satsreduksjoner for å styrke de generelle rammebetingelsene for næringsvirksomhet i Norge. Scheel-utvalget er bedt om å vurdere dette nærmere. Utvalget skal legge frem sine forslag til endringer høsten 2014. En reduksjon i selskapsskattesatsen vil gjøre det mer attraktivt å investere i næringsvirksomhet og gjennom dette kunne bidra til å styrke det private eierskapet i norsk næringsliv.

Regjeringen vil også vurdere andre tiltak som kan styrke det private eierskapet, herunder tiltak for å øke småsparernes eierskap i norske selskaper og tiltak for å stimulere ansattes medeierskap.

Regjeringen har som mål å redusere næringslivets årlige kostnader med å oppfylle lover og regler med 15 mrd. kroner innen utløpet av 2017, sammenlignet med kostnadsnivået i 2011, noe som utgjør en reduksjon på 25 pst. Slike tiltak vil bidra til å redusere virksomheters kapitalbehov, og kommer særlig nye og små virksomheter til gode. Dette kan legge til rette for økte investeringer og styrke det private eierskapet.

Regjeringen vil gjennomgå virkemidlene og arbeide for et treffsikkert og helhetlig offentlig virkemiddelapparat. Målet er mer effektiv ressursbruk og bedre effekt av de næringsrettede virkemidlene.