Generisk bytte i apotek ble innført i 2001,
og fører til reduksjon i kostnader til legemidler. Apotekene kan
bare bytte mellom legemidler i henhold til byttelisten. Legen kan
reservere mot bytte når det er medisinske grunner som taler mot
bytte, mens pasienten kan si nei til bytte uten å oppgi grunn. Både
leger og pasienter reserverer mot bytte i 7–8 prosent av tilfellene.
To norske studier har vist at generisk bytte
kan skape bekymring og bidra til at pasienten mister oversikten
over legemidlene. Den vanligste feilen etter bytte er at pasienten
bruker både original- og kopilegemidlet samtidig.
Det mangler fortsatt mye kunnskap om de faktiske
kostnader og problemer med bytteordningen. Det bør fremskaffes mer
kunnskap om hvilke tiltak som kan motvirke de negative konsekvensene
av ordningen, som eksempel standardisert merking av legemiddelpakninger
eller hjemmebesøk hos pasienter med komplisert legemiddelbruk.
Legemiddelverket arbeider for økt bruk av generisk
forskrivning. Det viktigste argumentet for dette er at bruk av virkestoffnavnet
vil lette kommunikasjonen mellom helsepersonell og mellom helsepersonell
og pasienter. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere informasjonstiltak overfor
leger, apotek, pasienter og interesseorganisasjoner for å fremme
generisk forskrivning.
Bruken av biotilsvarende legemidler er økende
i Norge. Apotekloven åpner ikke for bytte i apotek mellom biologiske
og biotilsvarende legemidler.
Byttestudien NOR-SWITCH gjennomføres i samarbeid
mellom de regionale helseforetakene under ledelse av Helse Sør-Øst
RHF. Byttestudien skal øke kunnskapen om skifte av behandling med
det biologiske legemidlet Remicade med det biotilsvarende legemidlet
Remsima. Studien vil omfatte om lag 500 pasienter fra alle helseregioner.
Det arbeides i EU med et identifiseringssystem (2D-merking)
av biologiske legemidler for nøyaktig å kunne spore hvilket legemiddel pasienten
har fått. For å høyne sikkerheten ved bruk av biologiske legemidler
skal man til enhver tid spore hvilket produkt (original produkt eller
biotilsvarende, handelsnavn, batchnummer mv.) som blir administrert.
Komiteen viser til
den besparelsen generiske legemidler utgjør, og ber regjeringen
styrke arbeidet for å fremme generisk forskrivning. Komiteen viser
til at det i enkelte land er innført obligatorisk generisk forskrivning.
I Norge er UNN et eksempel der dette er innført.
Komiteen viser til at bruken
av biotilsvarende legemidler er økende, og dette medfører store besparelser
for samfunnet. Bytte mellom biotilsvarende legemidler kan ikke sammenlignes direkte
med generiske legemidler. Apotekloven åpner ikke for bytte mellom
biotilsvarende legemidler, og det er derfor medisinsk ansvarlig lege
som skal vurdere dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, ber regjeringen vurdere obligatorisk generisk
forskrivning /virkestofforskrivning i Norge som et bidrag til å
oppnå lavere legemiddelkostnader, lette kommunikasjonen mellom helsepersonell
og pasienter, samt fjerne feilkilder ved navneforveksling.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at både leger og pasienter reserverer seg mot bytte i 7–8 prosent
av tilfellene, og at to norske studier har vist at generisk bytte
kan skape bekymring og bidra til at pasienten mister oversikten
over legemidlene. Dette medlem er enig med departementet,
som i meldingen viser til at det fortsatt mangler mye kunnskap om
de faktiske kostnader og problemer med bytteordningen, og at det
heller ikke er gjort systematiske undersøkelser av legenes erfaringer
med generisk bytte. Dette medlem støtter regjeringen i
at det bør fremskaffes mer kunnskap om hvilke tiltak som kan motvirke
de negative konsekvensene av ordningen.