Det pekes i proposisjonen på at sterke kommuner
er en viktig del av grunnmuren i et godt norsk samfunn og at kommunene
er avgjørende for gode velferdstjenester og trygge lokalsamfunn.
Det vises i proposisjonen til at Norge gjennom en
lang periode har stått i en økonomisk særstilling sammenliknet med
andre land og at man nå står overfor nye utfordringer. Lav oljepris,
høyere arbeidsledighet og en økende flyktningstrøm er noen av utfordringene.
Det pekes i proposisjonen på at man nå må være forberedt på strammere
offentlige budsjetter i årene framover og at tiden har kommet for
omstilling. Skal man finne nye løsninger, skape verdier og sikre
velferd, trenger man et levende lokaldemokrati og kommuner som er
rustet for framtiden.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
har tatt initiativ til en kommunereform. I tråd med Stortingets
vedtak foreslår regjeringen også en regionreform som vil skape sterkere
regioner. Regjeringen vil fortsatt sørge for en stabil, forutsigbar
og god kommuneøkonomi. For å sikre en mer rettferdig inntektsfordeling
foreslår regjeringen i proposisjonen et nytt inntektssystem for
kommunene.
Det vises i proposisjonen til at kommunesektoren
har et godt fundament til å møte framtidens utfordringer. Kommuneøkonomien
er i balanse. Inntektsrammene de senere år har gitt handlingsrom
for sektoren. Kommuner og fylkeskommuner bygger ut tjenestetilbudet.
Samtidig oppnådde kommunesektoren i 2015 det beste netto driftsresultat
siden 2006. Antall kommuner i ROBEK er på et stabilt, lavt nivå.
Kommunene har ansvaret for grunnleggende velferdstjenester
som barnehage, skole, barnevern og helse- og omsorgstjenester. For
å realisere regjeringens mål om et sterkere sosialt sikkerhetsnett,
et kunnskapsløft og et bedre tilbud til syke og eldre, er det nødvendig
å styrke de kommunale tjenestene. Regjeringen legger opp til en realvekst
i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 3 1/4 og 4 mrd. kroner
i 2017. Regjeringen legger opp til en vekst i frie inntekter på
mellom 3 3/4 og 4,0 mrd. kroner, hvorav 300 mill. kroner er begrunnet
med opptrappingsplanen på rusfeltet.
Den foreslåtte inntektsveksten legger til rette
for styrking av det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg er det
rom for en mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren. Dersom kommunesektoren
klarer å ta ut effektiviseringspotensialet i sektoren, vil det kommunale
tjenestetilbudet styrkes utover det som følger av inntektsveksten.
Kommunene skal sørge for et bredt spekter av tjenester
som er svært viktig for mennesker i ulike livssituasjoner og livsfaser.
Den demografiske utviklingen vil gi økt behov for offentlige velferdstjenester
de neste tiårene. Det er i kommunesektoren mange av de grunnleggende velferdstjenestene
gis, og hvor utfordringene knyttet til endret befolkningssammensetning
må håndteres. Et stort antall mennesker søker beskyttelse i Norge.
Bosetting av flyktninger gir kommunene utfordringer med å skaffe
boliger og velferds- og integreringstilbud.
Samtidig vil utfordringsbildet variere fra kommune
til kommune. Noen kommuner opplever fraflytting og merker i større
grad effektene av en aldrende befolkning. I takt med at tjenestene stadig
har blitt mer komplekse, kan det være utfordrende å rekruttere og
beholde arbeidstakere med etterspurt kompetanse. Andre kommuner har
utfordringer knyttet til rask befolkningsvekst. Byområdene vokser
og det er forventet at befolkningen vil øke kraftig i disse områdene
i årene framover. Rask befolkningsvekst gir stort behov for utbygging
av infrastruktur og offentlige tjenester. Kommunegrenser som skjærer gjennom
tettsteder og integrerte arbeidsmarkeder kan også gjøre det utfordrende
å planlegge for boligutbygging, næringsutvikling og en god utbygging
av kollektivtrafikk.
Norsk økonomi er på vei inn i en krevende periode-.
Strammere offentlige budsjetter vil påvirke det økonomiske handlingsrommet
til kommunene. Dersom det kommunale tjenestetilbudet skal kunne
styrkes i årene framover, i takt med demografiske endringer, må kommunene
rette oppmerksomheten mot effektiviseringspotensialet i sektoren.
Produktivitetskommisjonen viser i sin første rapport (januar 2015)
til analyser fra Senter for økonomisk forskning som har anslått
potensialet for effektivisering i kommunesektoren til 15 pst. for kommunene
samlet innenfor sektorene barnehage, skole og pleie og omsorg, dersom
alle kommuner blir like effektive som den mest effektive av sammenliknbare
kommuner. I sin andre rapport (februar 2016) peker kommisjonen på
at oppmerksomheten i offentlig sektor må flyttes fra bevilgninger
til de faktiske resultatene for innbyggerne. For kommunesektoren
vil god økonomistyring og planlegging være helt sentralt for å utnytte
ressursene til beste for innbyggerne. En vellykket kommunereform
vil legge til rette for å velge de beste løsningene.
Det er grunn til å følge med på valgdeltakelsen som
et tegn på interessen for lokalpolitikk og innbyggernes muligheter
til å påvirke utviklingen i eget lokalsamfunn. Ved lokalvalget i
2015 var det en moderat tilbakegang i valgdeltakelsen. Videre er
det en tendens til at unge velgere og innvandrere bruker stemmeretten
i mindre omfang enn andre grupper. Samtidig er det ikke bare valgdeltakelse
som er en målestokk på et levende lokaldemokrati. En viktig del
av lokaldemokratiet er knyttet til samspillet mellom kommunen og innbyggerne
mellom valg. Det har vært en klar utvikling de siste 20 årene at
innbyggerne mellom valgene i økende grad og på ulike måter gir uttrykk
for sine meninger overfor kommunene. Når det gjelder kvinnerepresentasjon
i kommunestyrene er det fortsatt et stykke igjen til kjønnsbalanse.
Imidlertid er det et lyspunkt at vi ser en klar økning i andelen
kvinner i kommunestyrene i kommuner som i utgangspunktet hadde lav
kvinnerepresentasjon.
Det lokale selvstyret påvirkes av regelverksutviklingen
som skjer i EU og EØS. Dette reiser en rekke prinsipielle spørsmål
som kan være rettslig krevende og hvor utfallene kan få betydning for
kommunal virksomhet.
I meldingens kap. 1 gis også en omtale av levende
lokaldemokrati, herunder kommunereformen, og om å fornye, forenkle
og forbedre.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser
til Prop. 123 S (2015–2016) Kommuneproposisjonen 2017. Kommunal-
og forvaltningskomiteen hadde høring om proposisjonen 23. mai 2015.
Komiteen viser til at kommunesektoren
er svært viktig for landet. Kommuneforvaltningen forvalter på vegne
av skattebetalerne årlige inntekter på 435,2 mrd. kroner i 2015.
Målt i brutto nasjonalprodukt sto kommunesektorens inntekter for
om lag 17,5 pst. både i 2013, 2014 og 2015.
Komiteen viser til at regjeringen
i revidert nasjonalbudsjett 2016 anslår veksten i kommunesektorens
samlede inntekter til 8,3 mrd. kroner i 2016.
Kommunesektoren er viktig for innbyggerne i landet,
da norske kommuner sammenlignet med mange andre land har store og
relevante oppgaver.
Komiteen vil understreke at gode
og forutsigbare rammevilkår for kommunesektoren er nødvendig for
å kunne yte gode velferdstjenester over tid.
Komiteen vil vise til at det
er bred oppslutning om kommunesektorens viktige rolle som grunnmur
i det norske velferdssamfunnet, og vil understreke betydningen av
kommunenes posisjon som arena for et sterkt lokaldemokrati. Kommunene
representerer nærhet, tilhørighet og mulighet for innflytelse for
innbyggerne.
Kommunesektoren er også viktig som arbeidsplass
da 15,6 pst. av timeverkene i 2015 var knyttet til sektoren. Målt
i antallet personer er sysselsettings-andelen nær 19 pst.
Komiteen viser til at mye av
den viktigste velferden skjer i den enkelte kommune.
Komiteen viser til at det er
i distriktene det meste av våre naturressurser ligger. Verdiskapingen
i lokalsamfunnet danner grunnlaget for velferden både i distriktene
og i urbane strøk. Komiteen mener det skal være likeverdige levekår
i hele landet, og at det må legges til rette for bosetting over
hele landet. Komiteen vil peke på at kultur- og fritidstilbudet
stadig blir viktigere når folk velger bosted. Det skal være tilgang
til et bredt spekter av kulturopplevelser også i distriktene. Satsing
på barn og unge er god distriktspolitikk. Distriktspolitikken skal
også jevne ut forskjeller mellom ulike deler av landet.
Komiteen mener at inntektssystemet
skal sikre forutsigbarhet og gode velferdstjenester i alle kommuner. Komiteen mener
det må være samsvar mellom pålagte oppgaver til kommunene og økonomien
til kommunene.
Komiteen peker på at kommunene
er førstelinjetjeneste med tanke på å legge til rette for næringsliv
og samfunnsutvikling. Komiteen mener også dette krever
at inntektene må stå i forhold til det ansvaret og plikter dette
fører med seg.
Komiteen peker på at tillit til
lokalpolitikere blir bygd gjennom å sørge for et så lite gap som mulig
mellom de skapte forventningene til det kommunale tjenestetilbudet
og den faktiske innfrielsen av disse. Komiteen viser
til at det gjennom undersøkelser blant ordførere og rådmenn har
kommet fram at forventningene til innbyggerne overstiger den økonomiske gjennomføringsevnen
til kommunen.
Komiteen viser til at tidligere
er en stor del av tjenestetilbudet og «førstelinjen» blitt lagt
under kommunal styring uten at det følger tilstrekkelig med midler.
Komiteen understreker at det
er avgjørende for et godt tjenestetilbud i kommunene, og videreføring
av tilliten mellom kommuneforvaltningen og innbygger, at alle nye
tjenestetilbud som blir delegert til kommunene, eller overført fra
stat til kommune, blir fullfinansiert fra dag én.
Komiteen mener at effektivisering,
fornying og modernisering av offentlig sektor også er avgjørende
for å sikre velferden for enkeltmennesket og for å forvalte fellesskapets
ressurser på en god måte. Utgangspunktet for fornyingsarbeidet må
være å sikre et godt og verdig velferdstilbud for kommende generasjoner
og å ta på alvor de store utfordringene befolkningsutviklingen gir
oss. Høyere levealder og lavere fødselstall fører til at tallet
på eldre øker i forhold til tallet på personer i yrkesaktiv alder.
Effektivisering, omstilling og fornying er helt nødvendig for å
sikre nok arbeidskraft innenfor viktige velferdsområder i årene
framover.
Komiteen mener at statens krav
til kommunenes rapportering må forenkles. Fellesmidlene må i større
grad benyttes til aktiv tjenesteyting, og byråkratiet utover det
nødvendige må reduseres.
Komiteen mener at det er viktig
å ha en kritisk innstilling til et voksende byråkrati. Komiteen mener
det må være et politisk mål å jobbe for et enklere, mer oversiktlig
og effektivt byråkrati.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
høye ambisjoner for bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole i
kommunesektoren og viser til at sektoren under regjeringen Stoltenberg
II fikk et betydelig økonomisk løft.
Disse medlemmer viser til at
gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens samlede inntekter
i perioden 2006–2013 var 2,5 pst. Med Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen
er veksten redusert til 1,8 pst., ifølge regjeringens egne tall.
Disse medlemmer viser til at
veksten i sektorens frie inntekter også er redusert med denne regjeringen.
I perioden 2006–2013 var gjennomsnittlig årlig realvekst 1,8 pst.,
mens veksten nå er 1,5 pst., ifølge regjeringens egne tall.
Disse medlemmer mener regjeringen
har lagt fram et svakt økonomisk opplegg for kommunesektoren. Etter
at utgifter til befolkningsvekst og pensjon, samt regjeringens føringer
og underliggende vekst i diverse kostnadstunge tjenester er trukket
fra, kan sektoren ende opp med reelt negativt handlingsrom i 2017.
For å oppfylle disse medlemmers ambisjoner trengs
det et betydelig bedre opplegg for kommunesektoren.
Disse medlemmer viser til at
lederen i KS bekreftet under komiteens høring at regjeringens økonomiske
opplegg for kommunesektoren for 2017 ikke gir rom for å styrke kvaliteten
innenfor skole og eldreomsorg.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har lagt inn et effektiviseringskrav på 1,2 mrd. kroner
i sitt økonomiske opplegg for kommunesektoren. Disse medlemmer mener
det foregår et konti-nuerlig effektiviseringsarbeid i norske kommuner
og at lokalpolitikerne er opptatt av dette. Disse medlemmer mener
regjeringens tallfesting av effektiviseringskravet kun er nyttig for
å framstille regjeringens svake økonomiske opplegg på en bedre måte.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen prioriterer store skattekutt til de som har mest fra før,
foran utbygging av velferden i kommunene. Når regjeringen har prioritert
mer enn 20 mrd. kroner i skattekutt siden den tiltrådte, så gir
det mindre rom for å satse på skole og kommunale velferdstjenester.
Regjeringen har senket nivået på overføringene til kommunene.
Disse medlemmer mener dette også
viser at det er lang avstand mellom tverrpolitisk uttalte ambisjoner
om å satse på skole og eldreomsorg, og regjeringens vilje til å
prioritere skole og eldreomsorg i budsjettene.
Disse medlemmer vil styrke kommunesektorens
økonomi. På den måten vil kommunene bedre settes i stand til å bygge
ut sentrale velferdstjenester for innbyggerne som barnehage, skole,
eldreomsorg og helsetjenester.
Disse medlemmer foreslår å styrke
kommunesektorens inntekter med minimum 3 mrd. kroner ut over regjeringens
forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 øke kommunesektorens inntekter med minimum 3 mrd. kroner
utover regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2017.»
Disse medlemmer vil fordele denne
veksten med 2 mrd. kroner til primærkommunene og 1 mrd. kroner til
fylkeskommunene.
Disse medlemmer vil peke på at
dette vil gi rom for at kommunene blant annet kan satse på flere
barnehageplasser, styrke kvaliteten i barnehagene, flere lærere
og tidlig innsats i skolen, styrke eldreomsorgen og forebyggende
helsearbeid blant barn og unge. Fylkeskommunene gis rom til satsing
på fylkesveier og bedre kvalitet i videregående opplæring med en
særskilt satsing på yrkesfag.
Disse medlemmer støtter regjeringens forslag
om 300 mill. kroner til opptrappingsplan på rusfeltet. Disse
medlemmer vil imidlertid øremerke midlene og fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øremerke 300 mill. kroner
til opptrappingsplan på rusfeltet.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til komiteens felles
merknader hvor det heter at det må være samsvar mellom pålagte oppgaver
til kommunene og økonomien til kommunene. Det vises videre til at
det gjennom undersøkelser blant ordførere og rådmenn har framkommet
at forventningene fra innbyggerne overstiger den økonomiske gjennomføringsevnen
til kommunene.
Disse medlemmer mener regjeringens forslag
til økonomiske rammer for kommunesektoren i 2017 ikke dekker behovet
for å sikre at kommunene og fylkeskommunene kan dekke behovet for
velferdstjenester og legge til rette for næringsliv og samfunnsutvikling.
Dette er særlig alvorlig i en situasjon med stor arbeidsledighet og
behov for innsats for å stimulere til ny virksomhet og nye arbeidsplasser
over hele landet.
Disse medlemmer er sterkt kritisk
til den sentralisering av Norge som regjeringens politikk medfører.
Det er gjennomført eller foreslått reformer innen politi, rettsvesen,
helsevesen, skattevesen, organiseringen av Innovasjon Norge m.v.,
som alle medfører flytting av arbeidsplasser fra distriktene inn
mot de største byene. Kommuneproposisjonen følger opp dette gjennom videreføring
av ambisjonene om sterk reduksjon i antallet kommuner og gjennom
forslag til inntektssystem for kommunene som flytter overføringer
fra små og mellomstore til store kommuner.
Disse medlemmer viser til uttalelser
i Aftenposten 25. mai 2016 fra Kåre Dybvad, medlem av Folketinget
i Danmark for Socialdemokratene. Han sier at den danske kommunereformen,
som den norske er en kopi av, har endret det danske samfunnet for
alltid. Forutsatt effektivisering er ikke oppnådd, tjenestene er ikke
blitt bedre, men sentraliseringen har skutt fart. Tettsteder under
20 000 innbyggere som har inngått i nye storkommuner, er svekket.
«Det offentlige flyttes inn til de store byene – og befolkningen
flytter etter,» sier Dybvad.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har lagt inn et effektiviseringskrav på 0,5 pst., tilsvarende
1,2 mrd. kroner, i sitt opplegg. Det økte handlingsrommet regjeringen
mener kommuneopplegget gir i 2017, er avhengig av at kommunene klarer
å hente ut denne effektiviseringsveksten. Disse medlemmer ser
et stort behov for å effektivisere og fornye forvaltningen, både
statlig og kommunal. Det statlige byråkratiet vokser raskere under
den nåværende regjeringen enn under den rød-grønne regjeringen.
Omfanget av statlig styring av kommunesektoren gjennom øremerking,
regelstyring og krav til rapportering er ikke redusert. Disse
medlemmer ønsker større folkevalgt styring av den lokale
forvaltningen.
Disse medlemmer viser til at
kommuneproposisjonen for 2017 legger opp til at fylkeskommunene
skal tildeles 300 mill. kroner av rammeøkningen i frie midler på
3 ¾ til 4 mrd. kroner. Denne økningen vil langt fra være tilstrekkelig
for at fylkene skal oppfylle sine oppgaver. Regjeringen mener fylkeskommunene skal
styrke sin rolle som regional utviklingsaktør. Disse medlemmer er
enig i det og mener det da er viktig at fylkene har ressurser til
å sikre god infrastruktur og bidra til næringsutvikling. Innenfor
foreslåtte rammer er dette svært vanskelig. Det vises til de respektive
partiers forslag til rammeøkning. Disse medlemmer vil
dessuten øke bevilgningene til regionalt utviklingsarbeid gjennom
fylkeskommunene i statsbudsjettet for 2017.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen styrker kommuneøkonomien,
og legger opp til en vekst i de frie inntektene som er på linje
med veksten som regjeringen Stoltenberg foreslo for 2011 og 2012.
Det økonomiske handlingsrommet som regjeringen har lagt opp til
for kommunene, har vært bedre i årene 2014–2016 enn de tre foregående
årene. Disse medlemmer viser videre til at kommunesektorens
driftsresultat for 2015 var det beste på ti år.
Komiteens medlem fra Venstre mener
at et levende folkestyre forutsetter at de lokale folkevalgte organene
har rammevilkår og politisk handlingsrom som er tilpasset dagens
samfunn og fremtidens utfordringer. Dette medlem viser
til at kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for barn og unges
oppvekstvilkår, samt helse- og omsorgstjenester gjennom hele livsløpet,
og således representerer selve grunnmuren i velferdssamfunnet.
Dette medlem mener det er viktig
å styrke lokaldemokratiet ved å flytte makt fra staten til lokale
folkevalgte organer og på den måten gi borgerne økt innflytelse
over egen hverdag. Kommunestrukturen fra 60-tallet står i sterk kontrast
til dagens reelle bo-, arbeidsmarkeds- og serviceområder. Mange
av kommunene har ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig grep
om næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer
kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, blant annet innen
helse og omsorg. Det lokale selvstyret innskrenkes stadig mer av
statlig detaljstyring og taper terreng overfor statlige forskrifter,
rundskriv og stortingspolitikeres trang til å blande seg opp i små
ting. Dette medlem ønsker større og sterkere kommuner.
Kommunereformen handler om å flytte mer makt nedover og nærmere
folk, og legge til rette for at borgerne får bedre tilbud i sine
nærmiljø. Dette medlem mener at interkommunale foretak
begrenser innbyggernes innsyn, og forringer det lokale selvstyret.
Skal man lykkes med å styrke det lokale selvstyre, så må også kommunene
være store nok til å kunne håndtere nåværende og fremtidige oppgaver.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartivil styrke kommunesektorens økonomi.
Dette er et verdivalg der fellesskapet settes foran skattelette
til de rikeste. God offentlig velferd er avhengig av en god kommuneøkonomi.
Kommunesektorens frie inntekter må økes betydelig slik at tilbudet
i barnehagen, skolen og eldreomsorgen, klimaarbeidet og helse- og
omsorgstjenester kan bedres.
Dette medlem viser til at forskjellen
mellom partiene handler om hvor høyt man vil prioritere velferd.
Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor som er for
dyr. Det som mangler er mot og evne til å prioritere det som er
viktigst.
Dette medlem mener dagens regjering
fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste prioriteres
foran velferd. Velstanden til dem som har mest, øker.
Samtidig vil barns barnehagetilbud, barns skoletilbud
og eldreomsorgen bli satt under sterkt press i mange kommuner fordi
regjeringens forslag ikke gir rom verken for den kvaliteten eller
det volumet som er nødvendig for å dekke behovene. Dette
medlem er uenig i dette verdivalget.
Dette medlem mener det er behov
for flere kvalifiserte ansatte i barnehagene, i skolen, økt satsing
på lavterskel helsetilbud og forebyggende helsearbeid både i psykiatrien
og rusomsorgen. I tillegg er det viktig med økt bemanning og mer
rehabilitering og aktivitet i eldreomsorgen. En slik satsing vil
gi arbeid til mange og bedre liv til store og små.
Dette medlem mener en større
andel av samfunnets ressurser må brukes på trygg oppvekst og god
utdanning. Det bidrar til like muligheter og til å utjevne forskjeller
i samfunnet. Investeringer i oppvekst og utdanning er de mest lønnsomme
investeringer et samfunn kan gjøre, og mye mer langsiktige enn investeringer
i skattekutt.
Dette medlem vil framheve at
en styrking av kommunesektorens inntekter vil øke sysselsettingen
samtidig som det vil øke arbeidstilbudet. Mange jobber i offentlig
sektor anses blant annet å være attraktive for kvinner, og gjør
at de melder seg på arbeidsmarkedet. Økt sysselsetting gir økt verdiskaping.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i budsjettet for
2017 utrede og legge fram en modell for hvordan ekstraordinære statlige
tiltaksmidler i perioder med økende ledighet kan settes inn for
å bygge ned vedlike-holdsetterslepet i kommunal sektor.»
Dette medlem viser til at det ikke
er forsk-ningsmessig belegg for at disse urettferdige og skeivfordelte
skattekuttene skaper flere arbeidsplasser. Dette medlem vil
blant annet vise til at Finansdepartementet selv skrev i skatteproposisjonen
at «Det er ikke grunnlag for å budsjettere med dynamiske effekter
i 2015 av forslagene til skatteendringer». Men det er derimot godt
belegg for å si at det skaper økende sosiale forskjeller. Dette
medlem vil peke på at en sterk kommuneøkonomi er en forutsetning for
et godt velferdstilbud i hele landet, og det er en bærebjelke i
distriktspolitikken.
Dette medlem konstaterer at regjeringen og samarbeidspartiene
er mer opptatt av å tegne nytt kommunekart og bruke penger på en
dyr kommunereform, heller enn av å sikre økonomien og kvaliteten
i velferd, omsorg og skole.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstre-parti støtter en frivillig kommunesammenslåing, og kan ikke
se at regjeringens planer og prosess rundt kommunereform vil føre
til mer demokrati og bedre velferd. Dette medlem mener
at dette forsterkes av at regjeringen og Venstre i tillegg har blitt
enige om endringer i kommunenes inntektssystem som ikke er reformnøytralt og
som er utformet for å tvinge kommuner til å velge sammenslåing. Dette
medlemer uenig i at det er nødvendig
å gi et tilskudd til de kommunene som velger å slå seg sammen, på
samme måte bør også de som ikke ønsker å slå seg sammen, ikke få
kutt i basistilskuddet.
Dette medlem er uenig i å legge
til rette for at omsorg eller annen velferd skal bli satt ut på
anbud. Dette medlem mener dette er feil bruk av fellesskapets
midler. Penger avsatt til velferd skal i sin helhet gå til å sikre
kvaliteten på velferd og omsorg og at pleietrengende faktisk får
den hjelpen som de trenger. Ved å sette ut på anbud er det ikke
mulig å sikre at pengene går til dette formålet, i stedet for å
gå til profitt i selskapene.
Dette medlem er sterkt uenig
i utviklingen mot at skole og omsorg ses på som resultatenheter
for produksjon. Velferdsoppgaver som opplæring og omsorg er vesensforskjellig
fra forretningsvirksomhet, og har sin begrunnelse i verdigrunnlaget
solidaritet, felleskap og rettferdighet. Jakten på forretningsmessige
resultater skal ikke være et mål i velferdstjenestene.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstre-partis kommunesektorsatsing vil bidra til å stabilisere
økonomien, redusere arbeidsløshet og bidra til rask og god bosetting
og integrering av flyktninger.
Dette medlem understreker at
kommunene har en svært viktig rolle i å forebygge fattigdom og utstøting
og i å bistå vanskeligstilte slik at de kan komme ut av en vanskelig
livssituasjon. Det er derfor viktig at kommunene både har rammer til
å drive godt forebyggende arbeid for alle aldersgrupper, at de legger
til rette for gode møteplasser og lokalsamfunn der alle har mulighet
til deltakelse og aktivitet, og at de gjennom egne tiltak ikke bidrar
til fattigdom ved eksempelvis å avkorte sosialhjelpen for barnetrygden
for fattige barnefamilier.
Dette medlem mener det må føres
en offensiv satsing for at byer og vekstkommunene skal ha gode inkluderende
boområder. Derfor trengs det en økt områdesatsing for å hindre utvikling
av parallellsamfunn og byer delt etter økonomiske skiller. Det er
avgjørende viktig at miljø- og klimahensyn legges til grunn når
byer, tettsteder og infrastruktur planlegges. Dette medlem viser til
merknader under kapittel 7.2 om økning og endring i vekst- og storbytilskuddet.
Regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens
samlede inntekter i 2017 på mellom 3 1/4 og 4 mrd. kroner.
I statsbudsjettet for 2017 vil regjeringen komme tilbake med endelig forslag
til inntektsrammer.
Regjeringen legger opp til en vekst i frie inntekter
på mellom 3 3/4 og 4 mrd. kroner. Dette tilsvarer en realvekst i
frie inntekter på mellom 1,1 og 1,2 pst.
Den varslede inntektsveksten må ses i sammenheng
med konsekvenser av den demografiske utviklingen for kommunesektoren.
Beregninger indikerer at kommunesektoren kan få merutgifter i 2017
på om lag 2,5 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen,
hvorav om lag 2,1 mrd. kroner må finansieres innenfor de frie inntektene.
Sektorens økonomiske handlingsrom må også sees i sammenheng med
pensjonskostnadene.
Den foreslåtte inntektsveksten legger til rette
for styrking av det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg er det
rom for en mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren.
Produktivitetskommisjonen anslår potensialet for
effektivisering til 15 pst. for kommunene samlet innenfor sektorene
barnehage, skole og pleie og omsorg, dersom alle kommuner blir like effektive
som den mest effektive av sammenliknbare kommuner.
Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv
bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene.
I statsbudsjettet for 2016 er overføringen satt til 0,7 pst. av
alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet.
Regjeringen ønsker å synliggjøre effektivitetspotensialet
som ligger i kommunesektoren. Dersom kommunesektoren setter et effektiviseringskrav
til egen virksomhet på 0,5 pst., tilsvarer det 1,2 mrd. kroner i
2017 som kan brukes til styrking av tjenestene i tillegg til det
som følger av inntektsveksten.
Regjeringen legger opp til at kommunene får mellom
3,45 og 3,7 mrd. kroner av veksten i frie inntekter. Av denne veksten
er 300 mill. kroner begrunnet med opptrappingsplanen på rusfeltet. Avhengig
av det økonomiske handlingsrommet vil det fram mot statsbudsjettet
vurderes om deler av veksten skal begrunnes med satsing på habilitering
og rehabilitering.
Regjeringen legger opp til at fylkeskommunene får
0,3 mrd. kroner av den foreslåtte veksten i frie inntekter. Avhengig
av det økonomiske handlingsrommet vil det fram mot statsbudsjettet vurderes
om deler av veksten skal begrunnes med satsing på fylkesveier.
På vanlig måte legges det opp til at de kommunale
og fylkeskommunale skattørene for 2017 fastsettes ved behandlingen
av statsbudsjettet for 2017. Det legges opp til at skattøren fastsettes
på grunnlag av målsettingen om at skatteinntektene skal utgjøre
40 pst. av kommunenes samlede inntekter.
I kommuneproposisjonen for 2016 ble det varslet
at kommunene ville få tilbakeført en andel av selskapsskatten fra
og med 2017. Regjeringen foreslår å utsette tilbakeføringen av selskapsskatten.
For kommuner med et konjunkturutsatt næringsliv vil tilbakeføring
av selskapsskatten i en situasjon med stor omstilling i næringslivet
kunne medføre økt usikkerhet på inntektssiden. Regjeringen vil komme
tilbake til saken i kommuneproposisjonen for 2018.
Det har de siste årene vært en sterk vekst i
pensjonspremiene som kommuner og fylkeskommuner betaler inn til
pensjonsordningene.
Pensjonspremiene har over flere år vært høyere enn
de regnskapsmessige pensjonskostnadene. Dette ga en oppbygging av
et akkumulert premieavvik i regnskapene i perioden 2002–2014. Premieavviket
er en regnskapsmessig forpliktelse som sektoren skal amortisere
årlig de kommende årene. Størrelsen på det akkumulerte premieavviket
ved utgangen av 2015 vil ikke medføre vekst i pensjonskostnadene
fra 2017.
Forventninger til en moderat lønnsvekst i 2016 gir
grunn til å tro at veksten i pensjonspremiene vil være noe lavere
i 2016 enn tidligere.
De siste årene har Kommunal- og moderniseringsdepartementet
strammet inn på de økonomiske forutsetningene for beregning av de regnskapsmessige
pensjonskostnadene (langsiktig lønnsvekst, diskonteringsrente og
avkastning mv.). Departementet vil på nytt stramme inn noe på de
økonomiske beregningsforutsetningene for regnskapsåret 2017. Kommunal-
og moderniseringsdepartementets vurdering er at parameteren for
avkastning på pensjonsmidlene bør reduseres med ytterligere 0,1
prosentpoeng fra 2016 til 2017. Effekten av innstrammingen anslås
til om lag 500 mill. kroner i økte pensjonskostnader.
I tillegg til effekten av innstrammingen i beregningsforutsetningene,
vil også amortiseringskostnadene øke i 2017 som følge av anslått premieavvik
i 2016. Økningen i amortiseringskostnadene i 2017 anslås til om
lag 350 mill. kroner.
Departementets anslag innebærer at veksten i kommunesektorens
samlede pensjonskostnader vil være i størrelsesorden 850 mill. kroner
i 2017, utover det som dekkes av den kommunale deflatoren. Anslaget
er beheftet med betydelig usikkerhet.
Lavt rentenivå har over tid bidratt til veksten
i pensjonspremier og pensjonskostnader. Kommunesektoren har samtidig
betydelig gjeld, og har dermed også fordeler av det lave rentenivået. Departementet
understreker i proposisjonen at kommuner og fylkeskommuner har et
selvstendig ansvar for pensjon, som er en del av lønns- og avtalevilkårene
i kommunesektoren.
Komiteen viser til
at kommunesektoren i 2015 oppnådde sitt beste netto driftsresultat
siden 2006.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at regjeringspartiene forsøker å ta æren for det gode netto driftsresultatet
i kommunesektoren i 2015. Disse medlemmer mener det
er bra at driftsresultatet i kommunesektoren er godt. Dette skyldes
i hovedsak at skatteinntektene tok seg opp i sektoren i siste halvdel
av 2015.
Disse medlemmer mener dette også
er et resultat av at vi nå ser at regjeringens senkede ambisjoner
for utbygging av velferdstjenestene i kommunene slår inn etter snart
tre år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering.
Disse medlemmer viser til at
i 2014 sviktet skatteinntektene i kommunesektoren med 2,7 mrd. kroner.
Regjeringen kompenserte ikke for dette. Disse medlemmer mente
skattesvikten burde vært kompensert.
Disse medlemmer vil peke på at
dette var en inntektssvikt som kommunene tok med seg inn i 2015
og som førte til lavere aktivitet. Kommunene måtte kutte i budsjettene
for å tilpasse seg de økonomiske betingelsene fra stortingsflertallet.
Det ser vi blant annet på tallene fra nasjonalregnskapet fra 2015,
der sysselsettingsveksten i kommunesektoren er den laveste på ti
år.
Disse medlemmer viser videre
til at skattesvikten fortsatte inn i 2015, og regjeringen kompenserte
for dette i revidert nasjonalbudsjett 2015. Dette støttet disse
medlemmer, men mener at man også burde kompensert skattesvikten
i 2014.
Disse medlemmer viser til at
i siste halvdel av 2015 tok heldigvis skatteveksten seg opp igjen,
og dette er ifølge Teknisk beregningsutvalg for kommuneøkonomien
(TBU) hovedårsaken til at driftsresultatene i kommunesektoren blir
så sterke som det nå viser seg. Lavere aktivitet og økte skatteinntekter
er en forklaring på driftsresultatet som støttes av KS.
Disse medlemmer vil peke på at
siden regjeringen tiltrådte, har eiendomsskatten økt med 2,5 mrd.
kroner og kommunenes gebyrinntekter har økt med 7 mrd. kroner.
Komiteen viser til
at av veksten i 2017 er det lagt opp til at mellom 3 3/4 og 4 mrd.
kroner er frie inntekter. Dette er på linje med den veksten som
regjeringen Stoltenberg la opp til for 2011 og 2012.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
kommunesektorens skatteinntekter i 2011 og 2012 ble hhv. 4,5 mrd. kroner
og 5,7 mrd. kroner høyere enn anslått i saldert budsjett, jf. Meld.
St. 2 (2014–2015). Disse ekstra skatteinntektene på totalt 10,2
mrd. kroner lot regjeringen Stoltenberg kommunene beholde. Det er
på bakgrunn av dette oppsiktsvekkende at regjeringen og representanter
for regjeringspartiene ved flere anledninger trekker fram 2011 og
2012 som år med lite handlingsrom i kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det er høyst relevant å sammenligne
regjeringers forslag til vekst i kommuneøkonomien for kommende år,
slik dette presenteres i de årlige kommuneproposisjonene. For regjeringen
Stoltenberg II viser kommuneproposisjonene for 2011 og 2012 det handlingsrommet
regjeringen la opp til. Ser man bort fra dette, og kun ser på hva
som ble fasiten for de aktuelle årene med tanke på inntektsvekst, innebærer
dette etter disse medlemmers oppfatning at man mener
regjeringen kan presentere stramme kommuneopplegg og deretter håpe at
kommunene får høyere skatteinngang enn forutsatt. Dette er ikke
en linje disse medlemmer vil anbefale.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
regjeringens forslag til rammeøkning ikke er tilstrekkelig til at
kommunesektoren kan løse sine oppgaver.
Dette medlem vil ut fra ovenstående
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
en økning i kommunesektorens inntekter med 3 mrd. kroner slik at
veksten i frie inntekter for 2017 settes til intervallet 6 3/4 til
7 mrd. kroner.»
Dette medlem viser til at Senterpartiet
legger følgende til grunn for sine forslag:
2 mrd. kroner av
økningen i de frie inntektene fordeles til kommunene for å styrke
tjenestetilbudet innen helse, omsorg, skole og barnehage. Det legges
videre inn midler for å dekke kostnadene til integreringsarbeidet
i kommunene ved mottak av flyktninger, herunder bosetting av enslige
mindreårige asylsøkere.
1 mrd. kroner av økningen i de frie inntektene
til fylkeskommunene. Styrket infrastruktur, som fylkesveiene, manglende
kostnadsdekning for båt- og ferjedrift, ras-, skred- og flomsikring
skal prioriteres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
derfor til at Sosialistisk Venstre-parti i sitt alternative budsjett
har prioritert en kraftig økning i kommuneøkonomien og totalt styrker
kommunesektoren med anslagsvis 6–7 mrd. kroner. Sosialistisk Venstreparti
vil øke kommunenes frie inntekter med over anslagsvis 3–3,5 mrd.
kroner utover regjeringens forslag. I tillegg kommer øremerkede
midler til kommunenes arbeid med rus og psykiatri, økning og øremerking
av midler til helsestasjons- og skolehelsetjenesten og til aktivitetsstøtte
til barnefamilier.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 øke kommunesektorens inntekter med minimum 6 mrd. kroner
utover regjeringens forslag i kommuneproposisjonen for 2017.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til sterkere inntektsutjamning i inntektssystemet for kommunesektoren.»
«Stortinget ber regjeringen øremerke satsinger
i rusomsorg, psykiatri og skolehelsetjenesten.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 øke den statlige medfinansieringen for ordningen med særlige
ressurskrevende tjenester.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 legge fram en plan for opptrapping av lavterskel psykiatritilbud
i kommunene.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 styrke fylkeskommunenes inntekter til regional utvikling.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at øremerkede midler krever
at kommunene både søker om midler og rapporterer på bruk av midlene.
Dette er administrativt krevende, og Riksrevisjonens undersøkelser
viser at mange kommuner derfor ikke nyttiggjør seg midlene. Gjennom
vekst i de frie inntektene legger regjeringen til rette for at satsingen
kommer brukere i alle kommuner til gode, og at kommunene kan bruke
mer ressurser på tjenester og mindre på administrasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er fornøyd med at regjeringen fortsetter å styrke kommunesektorens
økonomi, slik at kommunene kan møte utfordringene med økte kostnader
til folketallsøkningen, økte kostnader til pensjon, og i tillegg
styrke de kommunale velferdstjenestene. Flertallet mener
at den varslede inntektsrammen er god, men at kommunene også i framtiden
må ha fokus på effektiv drift og prio-riteringer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil påpeke at etter at pensjonsutgifter og endret
demografi er ivaretatt, er den reelle veksten svært begrenset.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er enig med regjeringen i at det er viktig å formidle rammene nøkternt
slik at det ikke blir skapt et urealistisk bilde av situasjonen.
På den måten unngår en at storting eller regjering skaper store
forventninger som lokalpolitikerne vil slite med å innfri. Kommunesektoren
vil alltid stå overfor behov for prioritering og fokus på effektiv
drift.
Flertallet viser til Produktivitetskommisjonens
omtale av effektiviseringspotensialet i kommunesektoren. Dersom
alle kommunene driver like effektivt som den beste av sammenlignbare kommuner,
vil det kunne oppnås en effektiviseringsgevinst på 15 pst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er enig i at det er viktig
å formidle rammene nøkternt slik at det ikke blir skapt et urealistisk
bilde av situasjonen. Disse medlemmer er også enig
i at storting eller regjering ikke må skape store forventninger
som lokalpolitikerne vil slite med å innfri. Dette må imidlertid
ikke forveksles med at disse medlemmer mener vi har
en regjering som har for lave ambisjoner når det gjelder utbygging
av velferdstjenestene i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre er enig med regjeringen i at dette effektiviseringspotensialet
må synliggjøres, men understreker at dette ikke er en del av, men
kommer i tillegg til, den veksten i kommuneøkonomien for 2017 som regjeringen
varsler. Det er derfor feil å hevde at dette er en effekt som trekkes
inn for reduserte rammeoverføringer. Synliggjøringen viser hva effektivisering
kan frigjøre av ytterligere handlingsrom, en gevinst kommunene kan
bruke til ytterligere å styrke tjenestetilbudet. Legger en inn 0,5
pst. effektivisering, som er langt lavere enn potensialet, vil kommunene
få frigjort 1,2 mrd. kroner i 2017 som kan benyttes til reduksjon
av eiendomsskatt eller styrking av velferdstjenestene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til kapittel 4.2 der Sosialistisk Venstrepartis kritiske merknader
til regjeringens effektiviseringspolitikk står.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Norge gjennom en lang periode har stått i en økonomisk særstilling
sammenliknet med andre land.
Flertallet viser til at nå står
vi overfor nye utfordringer. Lav oljepris, høyere arbeidsledighet og
en økende flyktningstrøm er noen av utfordringene. Flertallet deler
derfor regjeringens varsel om at vi må være forberedt på strammere
offentlige budsjetter i årene framover. Flertallet viser
til at også kommunesektoren må ta sin del av omstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
i en situasjon med lav oljepris, rekordhøy arbeidsledighet og økende flyktningstrøm
velger stortingsflertallet å bruke de store pengene på skattekutt. Disse
medlemmer vil peke på at siden regjeringen tiltrådte, har
de kuttet skattene med over 20 mrd. kroner, mest til dem med mest
fra før, og økt avgiftene for folk flest. Regjeringen har heller ikke
dokumentert at skattekuttene har nevneverdig effekt på verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at til tross for disse utsiktene prioriterer
regjeringen kommunesektoren sterkt, og kombinert med effektivisering
vil det være et stort økt handlingsrom for kommunene i 2017.
Disse medlemmer viser til at
det i kommuneproposisjonen for 2016 ble varslet og samtykket til
at en andel av selskapsskatten skulle tilbakeføres til kommunene
i 2017. Dette er et viktig prinsipp for at kommunene skal være ja-kommuner
som legger til rette for næringsliv og verdiskaping. Disse
medlemmer viser til at regjeringen varsler utsetting av
dette. Dette ut fra den situasjonen som er med stor omstilling i næringslivet
som i den fasen vil kunne skape usikkerhet om inntektssiden. Disse
medlemmer er enig med regjeringen i dette, men understreker
viktigheten av at prinsippet om tilbakeføring ligger fast. Disse
medlemmer imøteser at regjeringen kommer tilbake til saken i
kommuneproposisjonen for 2018.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med at regjeringen
foreslår å utsette tilbakeføringen av selskapsskatten til kommunene.
Det ville etter disse medlemmers mening gitt en negativ
fordelingseffekt, favorisert store kommuner og gitt en ekstra belastning
for kommuner med høy arbeidsledighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
et effektiviseringspotensial i hele offentlig sektor, både statlig
og kommunal. Dette potensialet må tas ut. Gevinsten ved et tydelig
fokus på effektivisering må komme innbyggerne til gode i form av
bedre tjenester. Regjeringen legger ikke opp til dette, men derimot
at hele effekten skal trekkes inn til fordel for reduserte rammeoverføringer.
Disse medlemmer er tilfreds med
at regjeringen ikke gjennomfører de varslede omlegginger av selskapsskatten
fra 2017. Som det framgår av kommuneproposisjonen, er det sterk
motstand mot omleggingene fra kommunene, siden dette vil svekke
målsettingen om at overføringene til kommunene skal bidra til at
kommunene har likeverdige muligheter til å løse sine pålagte oppgaver.
Det er dessuten svakt faglig belegg for at kommunal selskapsskatt
bidrar til innovasjon og næringsutvikling i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre selskapsskatten
som en statlig skatt.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
økt lærertetthet er et viktig tiltak for å sikre skolens og lærernes
mulighet til å tilpasse opplæringen ut ifra elevenes behov, bidra
til mer praktisk og variert undervisning og skape et inkluderende
og trygt læringsmiljø.
Dette medlemmener
framtidens skole skal ivareta et bredt kunnskapssyn, der elever
får anledning til å utvikle sine talenter og seg selv som et helt
menneske, i samvirke med andre i et trygt og inkluderende læringsmiljø.
Sosialistisk Venstreparti mener at heldagsskolen kan bidra til å
gi elever og lærere tid og muligheter for en praktisk, variert og
motiverende skolehverdag der læring, trivsel, kreativitet, fysisk
aktivitet og helse skaper en naturlig helhet.
Dette medlem viser til at på
fylkeskommunenes budsjett foreslår Sosialistisk Venstreparti en
styrking med anslagsvis 100 mill. kroner til å oppfylle elevenes
behov for å få lærlingeplass.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er stort behov for å øke voksentettheten og kompetansen i barnehagene,
og det krever at kommunene har økonomisk mulighet til å ansette
flere barnehagelærere og faglærte. Dette medlem viser
også til forslag under andre rammeområder der Sosialistisk Venstreparti
foreslår å gi alle barn mellom ett og seks år som har vært lenger
i asylmottak enn to måneder rett til barnehage.
Dette medlem viser til foreslått
styrking i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett av områdesatsingen
med gratis halvdagsplass i barnehage og utvidelse av prosjektet
med gratis deltidsplass i SFO. Dette medlem vil følge opp
disse satsingene i kommuneøkonomien for 2017.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti vil lage en ny og bedre skoledag
for elevene. I heldagsskolen er det bedre tid til dybdelæring og
kreativ læring med kunnskap som virkelig sitter. Flere lærere gir
mer tid til hver elev. Leksene gjøres på skolen med lærer til stede,
så barn og familie faktisk har fri når skoledagen er over. Et sunt
skolemåltid og fysisk aktivitet hver dag gir påfyll underveis.
Som en oppstart på denne satsingen med heldagsskole
og ressursnorm for lærere mener dette medlem at kommuneøkonomien
må økes med anslagsvis 1,5 til 2 mrd. kroner.
Dette medlem viser til erfaringen
fra regjeringen Stoltenberg II hvor økte midler til skolehelse-tjenesten
og til helsesøstre ikke ble øremerket, med den effekt at mye av
midlene ble brukt til andre tjenester. Dette medlem mener derfor
de økte midlene til skolehelsetjenesten og helsestasjonene, og de
økte midlene til styrking av kommunale tjenester til rusavhengige
og personer med psykiske lidelser, må øremerkes. Dette medlem foreslår
et stort løft for skolehelsetjenesten slik at satsingen til sammen
blir anslagsvis 200 mill. kroner i øremerkede midler.
Dette medlem mener midlene som
regjeringen har satt av til rehabilitering og behandling innen rus
og psykiatri, må øremerkes, og ikke inngå i frie midler til kommunene.
Spesielt ikke når det gjør at økningen i frie midler nesten ikke eksisterer
siden pensjonsutgiftene vil spise dette opp.
Dette medlem mener også det må
igangsettes en ny opptrappingsplan for psykisk helse og at den må
finansieres. Slik kan samhandlingsreformens prinsipp om økt kommunalt
ansvar gjennomføres. Dette medlem mener første steg
i en opptrappingsplan må være å sikre kommunale lavterskeltilbud
i psykiatri i kommunene. Sosialistisk Venstreparti har derfor satt
av anslagsvis 100 mill. kroner til en slik opptrappingsplan i øremerkede
midler.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til forpliktelser i klimaforliket om å redusere klimautslippene
og at regjeringen sektor for sektor unnlater å følge opp dette.
I Stortingets klimaforlik fra 2012 slås det fast at kommunene kan
spille en viktig rolle for å redusere klimagassutslippene. Videre
er det et enormt behov for klimatilpassninger i kommunene. Til tross
for dette har ikke regjeringen foreslått noe til dette, men har
gjennom budsjettforlik gått med på en satsing på 100 mill. kroner totalt
i et klimatilskuddsfond som nå videreføres. Dette medlem mener
dette er altfor svakt og vil derfor foreslå at det opprettes en
permanent finansieringsordning for lokale klimatiltak som skal støtte
kommuner og fylkeskommuner i å gjennomføre prosesser for klimavennlig
omstilling.
Ekstremvær gjør det nødvendig å styrke kommunenes
mulighet til å foreta klimatilpasninger av viktig infrastruktur.
Sosialistisk Venstreparti foreslår til sammen over ulike budsjett
å bevilge anslagsvis 120 mill. kroner til kommunene og fylkeskommunene
til oppfølging av klimaforliket og klimatilpasninger i kommunesektoren.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det må vedtas bemanningsnormer i omsorg og skole som sikrer nok kvalifiserte
ansatte til å gjøre de viktige jobbene og viser til Representantforslag
129 S (2014–2015) om bemanningsnorm i omsorgen.
Dette medlem viser også til egne
forslag om menneskerettigheter i eldreomsorgen, jf. Representantforslag
108 S (2014–2015), Innst. 58 S (2015–2016). Skal kommunen klare
å sikre god omsorg til alle som trenger det, må staten forpliktes
til økt medfinansiering til nok kvalifiserte ansatte.
Dette medlem viser til satsinger
i Alternativt statsbudsjett for 2016 og vil følge dette opp med styrkinger
i kommuneøkonomien med anslagsvis 225 mill. kroner.
Dette medlem viser også til satsinger
på skolehelsetjenesten og lavterskeltilbud innen psykiatri.
Dette medlem viser til at regjeringen
har lagt inn 300 mill. kroner til rusfeltet i frie midler. Dette
gir ikke sikkerhet for at pengene går til formålet. Dette er særlig
viktig for å kunne bygge opp kommunal kompetanse og kapasitet for
å følge opp pasienter som skrives ut raskere fra spesialisthelsetjenesten
nå enn før. Skal kommunen kunne makte oppgaven med å inkludere disse
pasientene i samhandlingsreformen i de nærmeste år, må både rusfeltet
og psykiatrien styrkes lokalt og penger til slike satsinger øremerkes.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at kulturaktivitet, friluftsliv og ulike idretts- og aktivitetstilbud
gir mennesker mulighet til nødvendig deltaking, aktivitet og livsutfoldelse.
Skal lokalsamfunn være gode å bo i og attraktive for næringsetablering,
må kulturlivet blomstre. Kommunenes mulighet til å sikre gode tilbud
er avhengig av statlig medfinansiering og godt samarbeid med frivillig
sektor.
Bibliotekene er særlig viktige og viser seg
også å være en meget viktig arena for integrering av flyktninger
og innvandrere. Dette medlem foreslår derfor at det
gjennomføres et biblioteksløft. Sosialistisk Venstreparti har foreslått
én mrd. kroner til et løft for bibliotekene over en femårsperiode,
og vil derfor også i år bevilge anslagsvis 200 mill. kroner for
å løfte bibliotekene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til behovet for å styrke kollektivtrafikken i hele landet og mener
derfor at fylkeskommunen må få en ekstra satsing til dette formålet.
Videre er det er stort behov for å øke innsatsen for flere lærlingplasser
og for å tilby flere elever alternative opplæringsopplegg som innebærer
mer praksis. Dette medlem viser til behov for at
fylkeskommunene også reduserer klimautslipp og har utgifter til
nødvendige klimatilpasninger som følge av mer ekstremvær, og det
forutsetter sterkere statlig medfinansiering.
Dette medlem mener derfor at
fylkeskommunene trenger en styrking på anslagsvis 450 mill. kroner. Dette
medlem viser til at regjeringen har kuttet kraftig i de
regionale utviklingsmidlene. Det er dårlig nærings- og distriktspolitikk, og dette
medlem mener at fylkeskommunene snarere må få økte bevilgninger
til lokal og regional næringsutvikling.
Dette medlem vil derfor styrke
fylkeskommunenes mulighet til å arbeide for å styrke næringslivet
og vil øke fylkeskommunenes rammer med 50 mill. kroner til dette
formålet.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstre-parti foreslår en økning i fylkeskommunenes ramme med anslagsvis
500 mill. kroner til blant annet kollektivtrafikk for å sikre en
satsing på klima, men også tilgjengelig transport for alle. Sysselsetting
og kvalifisert personale er svært viktig. I tillegg er det viktig
at ungdommer som starter på et utdanningsløp får anledning til å fullføre
dette.
Dette medlem støttet ikke omlegging
av inntektssystemet for fylkeskommunene som ble gjennomført uten
utredning og grundig høringsrunde med fylkeskommunene og påpeker
at omleggingen har skapt store økonomiske utfordringen i flere fylker. Dette
medlem mener denne behandlingsmåten som regjeringen og flertallet
har lagt seg på når det gjelder store systemendringer i kommune
og fylkeskommune, er uakseptabel. Sosialistisk Venstreparti vil
derfor sørge for at fylkeskommunene også i dette budsjettet kompenseres.
Dette medlem er uenig i de foreslåtte
endringer i selskapsskatten. Det bidrar til enda større skeivfordeling
av kommunenes muligheter til å drive næringsutvikling og til å være
en god samarbeidspartner for næringslivet, fordi ordningen nå kun
vil forsterke de kommunene som fra før av er i positiv utvikling,
mens det vil bli tap og mindre penger til kommuner som sliter med nedgang
i antall arbeidsplasser. Dette medlem vil understreke
at kommuner som mister inntekter vil ha mindre muligheter til å
legge til rette for næringslivet og snu negativ utvikling.
Samtidig med kommuneproposisjonen har regjeringen
lagt fram revidert nasjonalbudsjett 2016 (Meld. St. 2 (2015–2016))
og forslag til bevilgningsendringer i 2016.
Stortingets budsjettvedtak for 2016 (saldert
budsjett) innebar at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter
ble anslått til 8,7 mrd. kroner, tilsvarende 2,0 pst. Veksten i
de frie inntektene ble anslått til 4,7 mrd. kroner, tilsvarende
1,4 pst.
Etter at statsbudsjettet for 2016 ble vedtatt,
har det kommet til ny informasjon av betydning for kommunesektorens
inntekter i 2016. Se proposisjonen pkt. 3.1.
Etter dette kan realveksten i kommunesektorens samlede
inntekter i revidert nasjonalbudsjett for 2016 anslås til 8,3 mrd.
kroner, tilsvarende 1,9 pst. Realveksten i frie inntekter i 2016
anslås til 3,4 mrd. kroner, tilsvarende 1,0 pst. Inntektsveksten
anslås noe lavere enn i saldert budsjett 2016. Inntektsnivået i
2016 anslås imidlertid høyere i revidert nasjonalbudsjett 2016 enn
i saldert budsjett 2016.
Regjeringen foreslår et engangstilskudd på 250 mill.
kroner til kommunene på Sørlandet og Vestlandet til vedlikehold
og rehabilitering. Disse midlene kommer i tillegg til realveksten
i kommunesektorens inntekter.
Forslag til bevilgningsendringer er fremmet
i Prop. 122 S (2015–2016) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet 2016. For saker som berører integreringsfeltet
vises det også til Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv
– en effektiv integreringspolitikk.
Regjeringen har foreslått et engangstilskudd
på 250 mill. kroner til vedlikehold og rehabilitering av veier,
bygg og anlegg som er eid av kommunen eller kommunalt foretak. Hensikten
er å bidra til økt aktivitet på Sørlandet og Vestlandet som særlig
er rammet av nedgangen i petroleumsrelaterte næringer.
Tilskuddet fordeles til kommunene uten søknad.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
mottatt søknad fra Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommuner
om sammenslåing fra 1. januar 2018. Staten gir delvis kompensasjon
for engangskostnader ved sammenslåing av fylker, jf. inndelingsloven
§ 15.
Det foreslås å opprette en ny post 61 Engangskostnader
ved fylkessammenslåing på kapittel 573 Kommunereform. Det er foreslått
en bevilgning på 30 mill. kroner på posten i 2016 for å dekke engangskostnader
ved sammenslåing av Nord-Trøndelag fylkeskommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune.
Fra 1. mai 2016 er det satt i gang forsøk med statlig
finansiering av omsorgstjenestene. Forsøket innebærer at deltakerkommunene
i perioden 1. mai 2016 til 30. april 2019 mottar tilskudd til omsorgstjenester
som statlige tilskudd eller et øremerket tilskudd, og ikke som rammetilskudd.
Forsøket finansieres i hovedsak ved omdisponering
fra kommunenes innbyggertilskudd til kap. 761 Omsorgstjeneste, post
65 Forsøk med statlig finan-siering av omsorgstjenestene på Helse-
og omsorgsdepartementets budsjett.
Barne- og likestillingsdepartementet har fra 1. april
2016 iverksatt forsøk med ny oppgave- og ansvarsfordeling mellom
kommunalt og statlig barnevern.
Bevilgningen på posten ble økt med 247,6 mill. kroner
i saldert budsjett for 2016 for å kompensere kommunene som deltar
i forsøket. Beregningen som lå til grunn for dette ble gjort før forsøkskommunene
var valgt ut. De valgte forsøkskommunene skal ha en samlet kompensasjon
på 53,8 mill. kroner i 2016. Det er derfor foreslått å redusere
bevilgningen på posten med 193,8 mill. kroner.
Fra 1. januar 2016 ble er det innført en veibruksavgift
på naturgass. Dette medfører en økning i fylkeskommunenes utgifter
i tilknytning til inngåtte avtaler om offentlig kjøp av persontransporttjenester.
I statsbudsjettet for 2016 er det satt av 90 mill. kroner over rammetilskuddet (kap.
572 post 60) som kompensasjon for fylkeskommunenes merutgifter.
Ved behandlingen av statsbudsjettet ba et flertall i kommunal- og forvaltningskomiteen
regjeringen om å vurdere en mer målrettet fordeling av midlene,
og komme tilbake med en ny fordeling for 2016 i kommuneproposisjonen
(jf. Innst. 16 S (2015–2016)).
Naturgass blir brukt til lokal kollektivtransport
i fem fylker. Samferdselsdepartementet har på dette grunnlag beregnet
fordeling av kompensasjonen for veibruksavgift.
Fylkeskommunenes samlede merutgifter som følge
av innføringen av veibruksavgiften er nå beregnet til 67,1 mill.
kroner. Dette er 22,9 mill. kroner mindre enn anslått i statsbudsjettet
for 2016. Fordelingen av restbeløpet på 22,9 mill. kroner vil bli
vurdert i forbindelse med nysalderingen av statsbudsjettet 2016.
Ved behandlingen av Dokument 8:135 S (2014–2015)
19. juni 2015 om økt norsk innsats i forbindelse med den humanitære
krisen i Syria og nærområdene vedtok Stortinget følgende anmodningsvedtak
nr. 800:
«Stortinget ber regjeringen om å foreta en utredning
av om bostøtteordningen bør gjøres gjeldende for personer bosatt
i bokollektiver.»
Regjeringen har foreslått å utvide bostøtteordningen,
slik at det kan gis bostøtte individuelt til personer i bokollektiv
ut i fra helse- og sosialformål, forutsatt at kommunen har godkjent
boligen. Tiltaket vil forenkle bosettingen av flyktninger og andre
vanskeligstilte på boligmarkedet. Samtidig vil dette innebære at
flere kan skaffe seg en rimelig bolig og bli selvhjulpne.
Med en iverksetting 1. juli 2016 anslås det
at om lag 2 200 nye husstander i bokollektiv vil få bostøtte i 2016.
På bakgrunn av dette er det foreslått å øke bevilgningen på kap.
580 post 70 med 21 mill. kroner.
Regjeringen skal etablere integreringsmottak
for personer med beskyttelsesbehov og prøve ut ulike modeller for
slike mottak. De første integreringsmottakene skal etableres innen
utgangen av 2016. Formålet er å legge til rette for raskere arbeids-
og samfunnsdeltakelse for nyankomne innvandrere med fluktbakgrunn.
Det er foreslått totalt 5,4 mill. kroner til
tiltaket i 2016. Midlene bevilges over ulike poster på Justis- og
beredskapsdepartementets budsjett.
Med bakgrunn i anmodningsvedtak nr. 436:2 (2015–2016)
har regjeringen foreslått at det legges til rette for at kommunene
fra barnehageåret 2016–2017 kan tilby gratis kjernetid i barnehage for
barn som har fått innvilget opphold, men som fortsatt bor i asylmottak.
Regjeringen har foreslått at ordningen innrettes tilsvarende
den nasjonale ordningen for gratis kjernetid med 20 timer gratis
per uke, og at ordningen skal gjelde 2- og 3- åringer som har fått innvilget
opphold, men som fortsatt bor i asylmottak. Det forutsettes at 4-
og 5-åringer fortsatt vil få mulighet til ordinær barnehageplass
dekket over vertskommunetilskuddet.
Tiltaket foreslås etablert gjennom ordningen med
vertskommunetilskudd. Regjeringen har foreslått en økning i bevilgningen
på kap. 490 post 60 med 3,6 mill. kroner for å finansiere tiltaket,
jf. Prop. 122 S (2015–2016). Det er foreslått en tilsvarende reduksjon
i kap. 231 post 21 Barnehager, spesielle driftsutgifter for å dekke
utgiftene til tiltaket i 2016.
Når barnefamiliene med oppholdstillatelse blir bosatt,
vil barnet ha rett til barnehageplass etter rettighetsbestemmelsen
i barnehageloven.
I anmodningsvedtak nr. 436:2 (2015–2016) ba også
Stortinget regjeringen om å legge fram forslag som gjør at barn
av familier som har stor sannsynlighet for opphold, kan tilbys gratis
kjernetid i barnehage. Denne gruppen er krevende å avgrense, og
regjeringen vil komme tilbake til saken på et senere tidspunkt.
Komiteen viser til
at det etter at statsbudsjettet for 2016 er vedtatt er noe ny informasjon
som er av betydning for kommunenes inntekter for 2016.
Blant annet viser foreløpige regnskapstall for 2015
at det er grunnlag for å oppjustere skatteanslaget for 2016 med
0,7 mrd. kroner. Det er også grunnlag for å nedjustere lønnsveksten
fra 2,7 pst. til 2,4 pst. i tråd med resultatet i frontfaget. Oppjustering
av konsumprisindeksen fra 2,5 til 2,8 pst. trekker i motsatt retning.
Samlet er kostnadsdeflatoren nedjustert med 0,1 prosentenheter.
Summen av endringene i lønnsvekstanslag og konsumprisindeks bidrar
til økning av den reelle inntektsveksten i 2016 med vel 0,4 mrd. kroner.
Komiteen viser videre til at
det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett ble foreslått tilleggsbevilgninger
som bidrar til å trekke inntektsveksten opp i 2016 med om lag 0,6
mrd. kroner.
Komiteen viser til at etter dette
kan realvek-sten i kommunesektorens inntekter anslås til 8,3 mrd. kroner
tilsvarende 1,9 pst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslår en
engangsbevilgning på 250 mill. kroner til kommuner på Sør- og Vestlandet
som har arbeidsledighet over landsgjennomsnittet. I forbindelse
med partienes avtale om revidert nasjonalbudsjett for 2016 er beløpet
styrket med 150 mill. kroner. Midlene kan brukes til vedlikeholds-
og rehabiliteringsprosjekter. Dette er et viktig bidrag til aktivitet
og omstilling i det området som rammes hardest av omstillingen i norsk
økonomi, som også vil forbedre de kommunale tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2016 der Arbeiderpartiet
foreslår en dobling av regjeringens forslag til tilskudd til kommunalt
vedlikehold i sør- og vestlandsfylkene, og at bevilgningen øker
med 250 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at arbeidsledigheten øker, særlig på Sør- og Vestlandet, men
det er også høy ledighet i andre deler av landet. Det vises til
Senterpartiets forslag i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett
hvor Senterpartiet foreslår å øke den foreslåtte engangsbevilgningen
på 250 mill. kroner til 550 mill. kroner og gjøre tiltaket landsdekkende.
Det vil si at alle kommuner med en arbeidsledighet på over 3,1 pst.
vil bli tildelt midler til vedlikeholds- og rehabiliteringsprosjekter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Sosialistisk Venstrepartis satsing mot arbeidsledighet i budsjett
for 2016 og revidert nasjonalbudsjett 2016 som øker innsatsen med
om lag 180 mill. kroner til alle landets kommuner med ledighet over
landsgjennomsnittet på 3,1 pst. I tillegg kommer en rekke andre
satsinger som vil gi god sysselsettingseffekt. Dette vil være et
langt sterkere bidrag mot ledighet enn et vedlikeholdsfond alene,
selv om dette medlem også er positiv til det.
Komiteen viser til
at Nord- og Sør-Trøndelag har vedtatt å ville slå seg sammen til
én fylkeskommune. Regjeringen foreslår å etablere en ny post for
engangskostnader ved fylkessammenslåing på 30 mill. kroner. Komiteen støtter dette
og viser til egen proposisjon om fylkessammenslåingen og innstillingen
til denne, Innst. 360 S (2015–2016).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at det i 2016 blir gjennomført forsøk
med statlig finansiert eldreomsorg i noen kommuner som har meldt
seg etter søknad. Dette gjelder Spydeberg, Hobøl, Lillesand, Os
(Hordaland), Stjørdal og Selbu. Disse medlemmer viser
til at det gjennom media er knyttet usikkerhet til noen kommuners
deltakelse. Disse medlemmer viser til omtale av trekk
i disse kommunenes inntekter basert på KOSTRA-funksjoner i 2015.
I tillegg er det satt av egne midler på statsbudsjettet til dekning
av forsøket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
forsøket med statlig finansiert eldreomsorg i kommunene er mislykket.
Få kommuner meldte seg til forsøket, og flere påmeldte har i ettertid
trukket seg. Forsøket bidrar ikke til å styrke eldreomsorgen og
sikre bedre tjenester, men medfører at kommunene bindes til modeller
som ikke er tilpasset lokale behov.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utfase forsøket
med statlig finansiert eldreomsorg fra 2017.»
Komiteen viser til
at komiteen i statsbudsjettet for 2016 ba regjeringen fordele kompensasjon for
veibruksavgift på naturgass til fylkeskommunene på en mer målrettet
måte. Komiteen viser til at regjeringen har gjennomført
innhenting av data og lagt fram slikt forslag som komiteen støtter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at kommunene har en nøkkelrolle i å bosette og integrere mennesker som
får bli i Norge fordi de fyller kravene til asyl. Da må kommunene
få en langt større del av de pengene som nå går til årelange, dyre
og skadelige opphold på mottak. Da kan flyktningene bosettes raskt
og komme i gang med språkopplæring og arbeid raskere. Mange flere vil
kunne bidra raskere og positivt til kommunene de bor i hvis vi får
ned ødeleggende, passiviserende og kostbar ventetid.
Dette medlem mener alle barn
i barnehagealder som bor i mottak må har rett til å gå i barnehage.
Da lærer de norsk og foreldrene kommer raskt i kontakt med norsk
samfunn. Å være på flukt og bo i mottak er ingen naturlig og god barndom.
Å kunne være i barnehage sammen med andre barn i en helt normal
hverdag vil derfor være svært positivt for barna.
Dette medlem mener integreringsmottak
ikke er løsningen, men at det trengs rask saksbehandling og bosetting.
Det letter integrering. Regjeringen øker ventetiden for dem som
får bli så de må bo lenger på mottak, i en unaturlig bosituasjon
med mindre kontakt med lokalbefolkning og det norske språk, noe
som hemmer integrering. Alle mottak må være integreringsmottak,
noe som og mottak for barn må styrkes. Disse barna er redde og traumatiserte
og trenger god voksenkontakt for å klare seg godt.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
har satt i gang et bredt og målrettet arbeid med å fornye, forenkle
og forbedre offentlig sektor. Innbyggerne skal møte en effektiv
og brukerrettet offentlig forvaltning som er opptatt av resultater og
gjennomføring. Modernisering innebærer også forbedring av arbeidsformer
og oppgaver. Regjeringen vil skape en kultur for kontinuerlig fornyelse.
Den teknologiske utviklingen skaper nye muligheter.
Regjeringen er opptatt av digitalisering i offentlig sektor og har
lagt fram en stortingsmelding om IKT-politikk våren 2016. En av regjeringens
hovedprioriteringer i IKT-politikken er å sette brukeren i sentrum
og å få en effektiv digitalisering av offentlig sektor. Målet er
at de digitale løsningene er så gode at de aller fleste velger bort
manuelle kanaler. Gjennom informasjons- og kommunikasjonsteknologi
vil regjeringen skape et enklere møte med en døgnåpen offentlig
sektor, høyere kvalitet i tjenestene, økt verdiskaping og bedre
beslutninger.
Et eksempel på en ny digital tjeneste er overgangen
til sikker digital post. Stadig flere kommuner inngår avtaler om
å koble seg på løsningen. Overgangen til digital post gjør hverdagen
enklere for innbyggerne og vil innebære betydelige besparelser for
offentlig sektor i årene framover. Effektiviseringsgevinstene kommer
imidlertid ikke av seg selv. Offentlig sektor har mye å hente på
ytterligere digitalisering av arbeidsprosesser og virksomhetsutvikling
gjennom digitalisering. Mange oppgaver løses i dag på tvers av statlig
og kommunal sektor. Gode offentlige tjenester forutsetter et godt
samarbeid mellom stat og kommune. Gode IKT-løsninger er viktig for
å lykkes. Regjeringen vil at de statlige virksomhetene framover
tar et større ansvar for å utvikle helhetlige digitale løsninger
som også kommunesektoren kan benytte. Selv om staten tar en større
rolle, har kommunene et selvstendig ansvar.
Regjeringen vil legge til rette for private
og frivillige initiativ og slippe flere til også innen velferdstjenestene.
Det vil skape mer innovasjon, større valgfrihet og et mer variert
tilbud til brukerne. Private og frivillige skal i større grad kunne levere
velferdstjenester. På den måten vil brukere av offentlige tjenester
få et mer variert tilbud og større valgfrihet. For å legge til rette
for at brukerne kan få økt valgfrihet og dermed større innflytelse
over egne liv, har regjeringen laget en veileder for brukervalg
innenfor kommunale tjenester. Regjeringen ønsker også mer samarbeid
mellom kommunene og frivilligheten. Regjeringen lanserte høsten
2015 et inspirasjonshefte om hvordan kommunene og frivillige organisasjoner
kan samarbeide bedre.
Enklere regelverk vil gi et viktig bidrag til
en enklere hverdag for folk. En rekke forenklinger i lover, forskrifter
og annet regelverk er allerede gjennomført eller er under gjennomføring.
Effekten treffer i mange tilfeller innbyggerne direkte. For eksempel
er regler endret slik at det er lettere å gjennomføre små byggetiltak
på egen eiendom uten å søke kommunen.
Regjeringen er opptatt av å fremme klart språk
i offentlig forvaltning, fordi uklart språk i brev, lov-tekster
og skjemaer gjør forståelsen og kommunikasjonen mellom forvaltningen
og brukerne vanskelig. Dette fører i sin tur til unødvendig bruk
av tid og ressurser.
Å fjerne tidstyver er en del av regjeringens
arbeid med å skape en mer effektiv offentlig sektor. Staten samarbeider
med kommunesektoren om en verktøykasse for kommunal tidstyvjakt
og vurderer også om det er andre tidstyvtiltak som staten og kommunesektoren
kan samarbeide om.
Utviklingsprogrammet Sammen om en bedre kommune
er avsluttet. 110 kommuner har fått støtte til lokale utviklingsprosjekter
som bidrar til fornying og forbedring av kommunenes tjenestetilbud.
Programmet har gitt resultater og læring som kommunene kan dra nytte
av.
Komiteen viser til
at regjeringen har satt i gang et arbeid med å fornye, forenkle
og forbedre offentlig sektor ved å digitalisere tjenester, forenkle
lovverk, fjerne rapporteringskrav og fjerne tidstyver. Komiteen mener
det er rom for forbedring og digitalisering av interne arbeidsprosesser,
og innbyggere og næringsliv kan bruke selvbetjente løsninger på
nett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er fornuftig å legge til rette for private og frivillige
initiativ og slippe til flere tilbydere, også innen velferdstjenestene
for å skape mer innovasjon, større valgfrihet og et mer variert
tilbud til brukerne.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at regjeringen har en
politikk hvor omstilling og effektivitet forveksles med privatisering,
og hvor målet er å legge til rette for at omsorg og velferdsoppgaver
skal bli satt ut på anbud. Disse medlemmer mener
dette er feil bruk av fellesskapets midler. Det vil heller ikke
sikre kvaliteten på velferd og omsorg og heller ikke sikre at pleietrengende
faktisk får den hjelpen de trenger av kommunene. Det vil på ingen
måte sikre at fellesskolen blir så god at ingen føler behov for
å velge seg vekk fra den.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener offentlige
oppgaver løses best når de ansatte har kompetanse og tid til å bruke
sitt faglige skjønn i arbeidet sitt. Mange ansatte opplever i dag
at deres faglige handlingsrom begrenses av byråkratiske krav eller markedsprinsipper
som griper inn i deres arbeidshverdag. Tiden den ansatte bruker
i møtet med eleven, pasienten eller andre innbyggere blir spist
opp av andre og mindre viktige oppgaver – enten det er i skolen,
i barnehagen, i helsevesenet, i politiet eller i Nav.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener tiden er inne for en
tillitsreform, der de ansattes faglige handlingsrom styrkes på bekostning
av markedsprinsipper og byråkratisk kontroll. Disse medlemmer sier
nei til privatisering av oppgaver innen oppvekst, omsorg og helse,
og vil redusere antall mål og rapporter i det offentlige. Grunnbemanningen
i det offentlige må styrkes, slik at de ansatte får bedre tid til
sine kjerneoppgaver. God kommuneøkonomi er avgjørende for å nå dette
målet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behovet
for omstillingsarbeid for å gi innbyggerne best mulig velferd og
de ansatte et godt arbeidsmiljø med mindre sykefravær og utstøting.
Utviklingsarbeidet må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres
organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
gode pensjonsvilkår er viktig for å sikre trygge arbeidstakere. Disse
medlemmer vil vurdere hvordan det kan motvirkes at bruk
av anbud i offentlig sektor svekker ansattes pensjonsvilkår.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at arbeidstakernes lønns-,
arbeids- og pensjonsvilkår ikke må svekkes som følge av konkurranseutsetting
av offentlige tjenester.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener ideelle
organisasjoner er et nyttig supplement til det offentlige tilbudet. Mange
ideelle aktører har lang erfaring, høy kompetanse og stort engasjement,
og kan både bidra med nye løsninger og være en pådriver for utvikling
i det offentlige tilbudet. Sosiale entreprenører kan bringe med
seg erfaringer og perspektiver som vil supplere og fornye det offentlige
tilbudet.
Disse medlemmer viser til at
kommersialisering og privatisering kan medføre hemmelighold og at
viktige kvalitetsindikatorer ikke er offentlig tilgjengelig med
begrunnelse i bedriftshemmeligheter. Disse medlemmer mener åpenhet
rundt mangfoldet av metoder, innovasjon og nyskapning vil kunne
bidra til videreutvikling av tjenestetilbudet.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag
som, uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift, sikrer full
åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, herunder bemanningssituasjonen,
ved tjenester kommunene har ansvaret for.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag om å forby profitt i velferd, jf. Dokument 8:128
S (2014–2015) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin
Andersen, Kirsti Bergstø og Snorre Serigstad Valen om profitt i
offentlig finansierte velferdstjenester.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at en god kommuneøkonomi
er en viktig forutsetning for å tiltrekke seg og beholde gode arbeidstakere.
Behovet for arbeidskraft for å løse velferdsoppgaver i åra framover
vil øke sterkt, og konkurransen om arbeidskraften øker. Kravene
til arbeidsgivere vil øke både når det gjelder å legge til rette
for et godt og interessant arbeidsliv, og til å kunne følge opp
ansatte med videre- og etterutdanning. Det er nødvendig å ha en
tilstrekkelig bemanning til at det ikke oppstår helse- og belastningsskader.
Disse medlemmer vil også understreke
kommunesektorens betydelige ansvar for å rekruttere og beholde seniorer
og mennesker med funksjonsnedsettelser. Videre er det nødvendig
at kommunesektoren tar et større ansvar når det gjelder å være lærebedrift
i yrkesopplæringene og treningsarena for arbeidsledige med behov for
arbeidstrening.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig i at veksttilskuddet og storbytilskuddene må økes, men foreslår
at de finansieres som et påslag til de kommunene det gjelder uten
uttrekk av ramma for alle kommunene.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag
om at finansieringen av veksttilskuddet og storbytilskuddet gjøres
som et rent påslag til kommunene det gjelder, uten uttrekk av ramma.»
Komiteen viser til
at det er ferdigstilt nye saksbehandlingssystemer og eSøknad for
bostøtte. I 2016 er det bevilget 21,2 mill. kroner for å ferdigstille
eSøknad om startlån, og utvikle tilhørende saksbehandlingssystem
for kommunene. Komiteen har forventninger til at
de nye systemene og tjenestene vil gi brukerne bedre tjenester samtidig
som kommunene og husbanken både får utnyttet kompetanse bedre og
reduserte administrative kostnader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen har gjort forenklinger i krav for eksisterende bygg
i byggesaksforskriften og byggteknisk forskrift for å gjøre det
både enklere og rimeligere for folk å tilpasse eksisterende bolig
til egne behov. Flertallet peker på at dette innebærer
at det blir enklere og billigere for folk å leie ut deler av egen
bolig. Dette bidrar også til at flere kan få et egnet sted å bo. Flertallet viser
til at disse forenklingene trådte i kraft 1. januar 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
Stortinget har vedtatt forenklinger i plan- og bygningsloven ved
å erstatte ordningen med søknadsplikt til en registreringsordning
for mindre bygg på privat eiendom, slik den rød-grønne regjeringen
foreslo i et høringsnotat fra juni 2013 og som er fulgt opp av nåværende
regjering i Prop. 99 L (2013–2014). Disse medlemmer viser
til at regjeringens endringer i byggteknisk forskrift (TEK10) ble
tatt opp i Stortinget gjennom et representantforslag hvor det var
flertall for å beholde strengere miljøkrav til oppvarming i bygg
over 1 000 m2. enn det regjeringen har
lagt opp til, jf. Representantforslag 8:31 S (2015–2016).s
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at energibruk i nye bygg og rehabiliteringer er regulert gjennom
byggteknisk forskrift (TEK) som regjeringen har vedtatt endret.
Forskriften har til nå bidratt til å utvikle et marked for miljøvennlige
varmeløsninger. Regjeringen foreslår å endre kravet om bruk av energi
i bygg. Dette medlem er imot at de tekniske kravene
for energiutnyttelse i bygg skal reduseres. Dette medlem mener
det er kortsiktig å tillate at bygg under 1 000 kvadratmeter nå
skal kunne bruke panelovner som eneste varmeløsning. Dette vil gjøre
det vanskeligere å ta i bruk fornybar fjernvarme, bioenergi, varmepumper
eller solvarme. Det er dårlig miljøpolitikk og ødeleggende for bioenergiindustrien.
Dette medlem viser til at regjeringen
har svekket kravene til å bruke alternativ til elektrisitet til
oppvarming i større bygg og viser til Representantforslag 31 S (2015–2016)
om å beholde strenge miljøkrav til oppvarming i ny byggeforskrift. Dette
medlem vil også påpeke at regjeringen har ønsket å svekke
kravene til universell utforming med begrunnelse av det skal bli
rimeligere boliger. Dette medlem vil påpeke at boligprisen
i Norge settes i markedet, at boligprisen i pressområdene ligger
langt over byggekostnadene, og at SSB påviser at boligprisene stiger
langt mer enn byggekostnadene. Dette medlem mener
det er avgjørende viktig at ny bygningsmasse må være i tråd med
kravene til redusert klimautslipp både i bygge-, drifts- og rivingsfasen
og ikke innebære flere nye samfunnsskapte barrierer som hindrer
funksjonshemmede i normalt arbeids-, familie- og fritidsliv.
Komiteen er kjent
med at regjeringen har varslet at det vil bli fremmet forslag til
forenklinger i plandelen av plan- og bygningsloven for å effektivisere
planprosessen og gjøre den mer forutsigbar.
Videre varsler regjeringen i kommuneproposisjonen
2017 at flere av forslagene innebærer økt lokalt handlingsrom ved
behandling av plansakene, noe komiteens flertall, medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, er positivt innstilt til. Flertallet viser
til at regjeringen tar sikte på å fremme lovforslagene i juni 2016.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter i utgangspunktet
forenkling av offentlige planprosesser, men påpeker at dette må
ikke svekke miljøhensyn i arealplanleggingen.
Komiteen viser til
at regjeringen har utvidet forsøksordningen med fylkesmennenes samordning
og avskjæring av innsigelser, og at ordningen nå omfatter tolv fylker.
Tiltaket ser ut til å ha bidratt til å redusere antall innsigelser. Komiteen mener
det er viktig at de aktuelle fylkesmennene tar en lederrolle i arbeidet,
etablerer nær kontakt med andre aktuelle statlige myndigheter og
er pådriver for raske avklaringer. En offensiv tilnærming til oppgaven
er viktig, og vil bidra til gode resultater selv om etatenes regionale
inndeling er ulik.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at regjeringen har lagt større vekt
på hensynet til lokalt selvstyre ved behandling av innsigelsessaker. Flertallet viser
til at departementet i et flertall av sakene har avgjort innsigelsene
helt eller delvis i samsvar med kommunens vedtak. Videre viser flertallet til at
KMD har bedt fylkesmennene og andre innsigelsesmyndigheter om å
være aktive tidlig i planprosessene, at det kun skal fremmes innsigelser
der det er nasjonale eller viktige regionale interesser, og at det
skal legges mer vekt på det lokale selvstyret. Uten at flertallet har inngående
kjennskap til enkeltsakene som har vært til behandling i kommunaldepartementet,
er flertallet tilfreds med at det legges større vekt på
det lokale selvstyret enn tidligere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det kan være rom for store forbedringer i statens rolle i å være
aktiv tidlig i planprosessene for å spare tid og samordne innsigelser. Dette
medlem viser til at Stortinget ikke har fått seg forelagt
utslagene på ivaretakelsen av viktige hensyn som konsekvenser for
vern av strandsona, vern av viktige naturkvaliteter, jordvern osv. Dette
medlem mener det er avgjørende at Stortinget får informasjon
om dette for å kunne ta stilling til om endringen fører til at nasjonale
hensyn svekkes på en uønsket måte.
Dette medlem mener regjeringen
må melde tilbake til Stortinget hvordan det økte lokale handlingsrommet
har innvirket konkret på ivaretakelsen av disse viktige nasjonale
hensynene.
Komiteen viser til
at kommunene årlig bruker om lag 1,5 mrd. kroner på saksbehandling
av byggesaker. Hvert år sendes det om lag 100 000 byggesøknader
til kommunene. Komiteen mener det er potensial for
å forenkle og effektivisere byggesaksbehandlingen og at gevinstene ved
å gjøre dette er store. Komiteen er tilfreds med
at staten ved DiBk arbeider for å utvikle digitale løsninger for
byggesøknader. Komiteen peker på at arbeidet forventes
å gi store gevinster i kommunene og for andre aktører.
Komiteen viser til at det i 2015
og 2016 er igangsatt flere prosjekter for økt digitalisert samhandling
i byggesektoren for å standardisere, digitalisere og automatisere
planprosessene i kommunene. Komiteen mener det er
viktig at det investeres ressurser i å forenkle og effektivisere
behandlingen av byggesaker for å tilfredsstille innbyggernes forventninger
til en profesjonell kommune i framtiden.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen prioriterer arbeidet med å fjerne tidstyver.
Tidstyver stjeler både tid og ressurser i forvaltningen, og fjerning
av flere tidstyver er en forutsetning for å skape en mer effektiv
offentlig sektor. Komiteen peker på at tidstyver
finnes i mange former, for eksempel utdatert regelverk, unødvendig rapportering
eller tungvinte prosedyrer. Komiteen er fornøyd med
at staten nå samarbeider med kommunesektoren om en verktøykasse
for kommunal tidstyvjakt. Verktøykassen er planlagt ferdigstilt
i 2016.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker
viktigheten av kamp mot ulike tidstyver i offentlig forvaltning. Dette medlem vil
påpeke at regjeringens kommunereform allerede er en stor tidstyv
som til nå har stjålet tid og penger fra kommunesektoren, tid og penger
som heller burde vært benyttet til å styrke kvaliteten på velferden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at det
er behov for en tillitsreform i kommunesektoren. Reformen må ta
utgangspunkt i mindre rapportering og byråkrati, ikke svekkelse
av rettigheter og kontroll. En tillitsreform vil gi bedre kvalitet
til de pleietrengende fordi ansatte får tid til omsorg og mulighet
til å bruke sin faglighet. I København ble det innført et prøveprosjekt
med tillitsreform i hjemmetjenesten i 2012. Reformen innebar å fjerne
tidkrevende byråkrati, rapportering, kontroll og detaljstyring,
og i stedet la de ansatte få bruke sitt faglige skjønn og stole
på de vurderingene de gjør. Reformen har gitt gode resultater, og
både de ansatte og brukerne er mer fornøyd.
Disse medlemmer viser til at
det nå er i gang forsøk med tillitsreformer også i Norge. I Oslo
er det etter maktskiftet i lokalvalget i 2015 blitt satt i gang
et forsøksprosjekt med tillitsreform i hjemmetjenesten i bydelene
Grorud, Ullern, Gamle Oslo og Østensjø. Dette er forsøk som bør
følges med stor interesse, og kunnskapen fra disse forsøkene bør
danne grunnlaget for tillitsreform også i andre kommuner. Dette
vil innebære en betydelig effektivisering og forbedring av eldreomsorgen.
Det må derfor være et ansvar for nasjonale myndigheter å arbeide
for tillitsreform i kommunene.
Disse medlemmer understreker
at god eldreomsorg er fleksibel og ikke styrt av stoppeklokker.
Om man ønsker å gi de eldre et best mulig tilbud, må man ha en eldreomsorg
der tiden går til omsorg, og pleie, ikke rapportering, kontroll
og detaljstyring, og budsjettene må brukes til kvalitet og ikke
til utbytte til private selskaper.
Komiteen er opptatt
av at det offentlige må fokusere på å bruke klart språk i kommunikasjon med
brukerne. Uklart språk i brev, lovtekster og skjemaer gjør kommunikasjonen
mellom forvaltningen og brukerne vanskelig. Komiteen er
kjent med at uklart språk koster det offentlige store summer hvert
eneste år ved at innbyggerne må ringe inn til virksomhetene og etatene
for å få hjelp til å tyde tekstene. Komiteen mener
dette er unødvendig ressursbruk. Komiteen viser til at
KS i 2014 og 2015 fikk støtte fra departementet for å gjennomføre
et pilotprosjekt for klart språk i kommunesektoren. Komiteen viser
til at dette prosjektet er vedtatt videreført fram til 2020 og er
tilfreds med at arbeidet med å gå fra et byråkratisk og vanskelig
språk til et ubyråkratisk og enkelt språk fortsetter.
Komiteen viser til
at produktivitetskommisjonen er tydelig på at det er store samfunnsmessige
gevinster ved å øke digitaliseringen i offentlig sektor. Komiteen viser
videre til at regjeringen la fram Meld. St. 27 (2015–2016), Digital
agenda for Norge, 15. april 2016 hvor regjeringens hovedmål og hovedprioriteringer presenteres.
De fem hovedprioriteringene som presenteres i meldingen er: brukerne
i sent-rum, IKT er en vesentlig innsatsfaktor for innovasjon og
produktivitet, styrket digital kompetanse og deltakelse, effektiv
digitalisering av offentlig sektor samt godt personvern og god informasjonssikkerhet. Komiteen mener
det er viktig at brukerne er i sent-rum når IKT-politikken skal
utformes og er for øvrig tilfreds med at regjeringen prioriterer
å legge fram en ny Digital agenda for Norge.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter arbeidet for økt digitalisering
i offentlig virksomhet, og at det er avgjørende viktig at hele offentlig
sektor samarbeider slik at mulig effektivisering i saksbehandling
kan komme alle parter til gode. Disse medlemmer vil
peke på et problemområde som må ivaretas i dette arbeidet. Offentlige
etater i stat og kommune må ta hensyn til at ikke alle klarer å
bruke disse verktøyene. Det forutsettes at disse innbyggerne får personlig
bistand til det andre kan klare digitalt selv. Det forutsettes videre
at systemene må ha rutiner for å kunne rette opp utilsiktede feil
som legges inn, slik at dette ikke rammer innbyggeren urettmessig.
Bare saker som innebærer bevisst juks, skal rammes av eventuelle
sanksjoner. Det er også viktig å sikre at kravet fra statlige etater
om bruk av digital kommunikasjon ikke skyver økt arbeidsbelastning
over på ansatte i førstelinjen i kommunene. Som eksempel kan nevnes
kommunale flyktningkonsulenter som må bruke mye tid på å hjelpe
flyktninger med utfylling av digitale søknader, noe de ulike statlige etatene
før tok ansvar for ved personlig frammøte og veiledning i etatene.
Arbeidsbelastningen som knytter seg til dette har økt svært mye for
førstelinjetjenesten som skal hjelpe alle, også de som ikke kan
norsk eller av andre grunner ikke kan håndtere digitale løsninger.
Tid som skulle vært brukt på integ-rering, spises opp av å hjelpe
flyktninger med å fylle ut digitale skjemaer de ikke har noen forutsetning
for å klare å fylle ut selv. Dette kan framstå som effektivisering
i staten, men har bare dyttet oppgaven over på kommunene. Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen sikrer at dette blir
rettet opp og at dersom endringer i én etat fører til merbelastning
ett annet sted i forvaltningen, blir det fulgt opp med økte ressurser
til oppgaven.
Det fremgår av proposisjonen at regjeringen
ønsker å fremme en samfunnsutvikling hvor samfunnet utvikles nedenfra.
Det innebærer mindre statlig detaljstyring og større rom for lokaldemokratiet.
Kommunereformen skal gi sterkere kommuner med flere oppgaver og
utvidet lokalt handlingsrom. Innbyggerne vil dermed få mer innflytelse
over saker som angår deres eget lokalsamfunn. En kommunereform er
en god anledning for den enkelte kommune til å gjennomgå sin demokratiske
praksis. Gjennom kommunereformen ønsker regjeringen å øke kommunenes
muligheter for å ta egne valg innenfor flere saksområder. Velgerne
vil slik kunne oppleve lokalpolitikken som mer relevant for sin
hverdag og i større grad benytte stemmeretten og mulighetene til
å påvirke politikken mellom valg.
Regjeringen ønsker at kommunene skal ha en mer
sentral rolle i samfunnet og viser til at man da trenger større
og sterkere kommuner. Forventningene og behovene øker, mens ressursene er
begrenset. Dette innebærer at kommuner må ha tilstrekkelig kapasitet
og kompetanse til å løse de oppgavene de er pålagt i dag, og til
å kunne løse nye oppgaver som Stortinget ønsker å legge til kommunene
i årene framover. Blant annet uttrykte stortingsflertallet (Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre) ved
behandlingen av primærhelsemeldingen (Meld. St. 26 (2014–2015))
at «en ny kommunestruktur med større fagmiljø kan gjøre kommunene
bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet
i tråd med både dagens og fremtidens behov».
Dagens kommunesystem bygger på at alle kommuner
skal være i stand til å løse de samme oppgavene på en forsvarlig
måte. Den betydelige veksten i kommunale oppgaver gjennom flere tiår
har foregått innenfor dette generalistkommunesystemet. Stortinget
har slått fast at generalistkommunesystemet fortsatt skal være hovedmodellen
for kommunesektoren. Mange små kommuner vil kunne utfordre prinsippet over
tid. Det pekes i proposisjonen på at økt omfang av interkommunalt
samarbeid gir et komplekst styringssystem, økt byråkratisering og svekket
lokaldemokrati. Interkommunalt samarbeid vil i de fleste tilfeller
være en dårligere løsning enn kommunesammenslåing når kommunene
må kompensere for manglende kapasitet og kompetanse på et område.
Når kommuner samarbeider i så stor grad som de gjør, både om tjenester
til små brukergrupper som barnevern, men også innen kvalitetsutvikling
i barnehage og skole, kan det være hensiktsmessig for kommunene
å slå seg sammen.
Da kommunereformen ble behandlet i Stortinget i
juni 2014, ba et flertall på Stortinget om at oppgavene til fylkeskommunene
ble gjennomgått parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene.
I Meld. St. 22 (2015–2016) legger regjeringen fram forslag til en
regionreform som gjennomføres parallelt med kommunereformen. Målet
er å utvikle et folkevalgt mellomnivå som spiller godt på lag med
stat og kommune, som kan gripe sentrale samfunnsutfordringer og
legge til rette for utvikling og vekst i alle deler av landet. For
å styrke folkevalgte regioners rolle som samfunnsutvikler, er det
behov for endringer i regionstruktur, virkemidler, roller og ansvar. Større
regioner ses som en forutsetning både for håndtering av viktige
samfunnsutfordringer og tilførsel av nye oppgaver.
Kommuner over hele landet er inne i de siste
diskusjonene og vurderingene av om de skal slå seg sammen, og eventuelt
hvem de ønsker å slå seg sammen med.
Hovedløpet i reformen går frem mot sommeren 2016.
Innen 1. juli skal kommunene beslutte hvem de ønsker å slå seg sammen
med. Minstekravet til vedtak 1. juli er om og eventuelt hvem kommunen
ønsker å slå seg sammen med.
Svært mange kommuner har kommet langt i å bli enige
om hvordan en ny og større kommune kan se ut. Kommunene har sett
det som nyttig å framforhandle intensjonsavtaler for en ny kommune.
Mange kommuner gjennomfører denne våren innbyggerhøringer
i form av folkemøter, innbyggerundersøkelser og folkeavstemninger. Innbyggerhøringer
med høy deltakelse gir viktig informasjon til kommunestyrene. Det
enkelte kommunestyre skal så beslutte om og eventuelt hvem man vil
slå seg sammen med.
Ved behandlingen av Prop. 121 S (2014–2015) Kommuneproposisjonen
2016, jf. Innst. 375 S (2014–2015), vedtok Stortinget følgende anmodningsvedtak
nr. 691:
«Stortinget ber regjeringa syta for at fylkesmennene
kjem med sin tilråding om kommunestrukturen i fylket etter at kommunane
har gjort sine vedtak seinast 1. juli 2016.»
I tråd med dette har departementet bedt om at alle
kommunestyrevedtakene om sammenslåing skal sendes fylkesmannen.
Fylkesmannen skal innen 1. oktober oppsummere og vurdere om vedtakene
er i tråd med målene for reformen, og gi en tilrådning om kommunestrukturen
i fylket.
Med bakgrunn i fylkesmennenes oppsummering og
tilrådninger legger regjeringen fram en proposisjon for Stortinget
våren 2017. Kommunene som foreslås sammenslått vil i hovedsak bli slått
sammen med virkning fra 1. januar 2020, eventuelt 1. januar 2019
etter lokale ønsker.
Regjeringen vil bygge samfunnet nedenfra, og
gi mer makt til innbyggere og lokalsamfunn slik at de får større
innflytelse over egen samfunnsvikling. Det vises i proposisjonen
til at utviklingstrekk og utford-ringer peker i retning av og forsterker
behovet for at kommunene må bli større for å ivareta sine oppgaver
i framtiden. Svekkede økonomiske rammebetingelser, den demografiske
utviklingen med en høyere andel eldre, en sterk vekst i kommunenes
oppgaver og ansvar samt behovet for en mer samordnet planlegging,
legger press på kommunenes kapasitet og kompetanse. Færre og større
kommuner vil bidra til å opprettholde og videreutvikle kommunenes
muligheter til å gi gode tjenester til innbyggerne og en god samfunnsutvikling.
Det gis i proposisjonen omtale av barnevern, helse-
og omsorgstjenesten, grunnskole, behov for fagmiljøer med tilstrekkelig
kapasitet og kompetanse samt behovet for samordnet planlegging.
I kommuneproposisjonen for 2015 presenterte departementet
rammene for kommunereformen. Under kapittel 4.9 Økonomiske virkemidler
står det: «Virkemidlene gjøres gjeldende for kommuner som slår seg
sammen i reformperioden, det vil si sammenslåinger der det er fattet
nasjonale vedtak innen 1.1.2018». Dette vil si at alle kommuner
som blir vedtatt slått sammen av Stortinget våren 2017 får støtte
til engangskostnader, reformstøtte og inndelingstilskudd, med utgangspunkt
i inntektssystemet i 2016. Se kapittel 7.9.2 i proposisjonen for
en nærmere omtale av inndelingstilskuddet og overgangsordninger.
Ved behandling av statsbudsjettet for 2016 vedtok
Stortinget å opprette en bevilgning til fylkesveier og andre infrastrukturtiltak
i kommuner som vedtar sammenslåing innen 1. juli 2016. Det ble satt
av 50 mill. kroner til ordningen i 2016.
Kriteriene for ordningen ble gjort kjent gjennom brev
til kommunene og fylkeskommunene 28. februar. Det gis tilskudd til
etablering eller forbed-ring av veier, bredbånd og andre digitaliseringstiltak.
Søknadsfrist for ordningen var 11. april. Søknadene
vil bli behandlet etter at det er fattet formelle vedtak lokalt
om sammenslåing, dvs. etter 1. juli 2016. I tråd med avtalen med
Venstre i Stortinget, settes det av 100 mill. kroner i 2017 innenfor
skjønnsrammen til ordningen.
Departementet la i desember 2015 fram en veileder
som angir de formelle rammene en sammenslåing skal skje innenfor.
Før sommeren legger departementet frem en veileder som supplerer
denne.
Departementet har også samtaler med partene
i arbeidslivet om et eventuelt oppfølgingstilbud til kommuner som
har vedtatt sammenslåing.
Departementet inngikk i 2015 kontrakt med Senter
for økonomisk forskning, NIVI Analyse, Telemarksforskning, og Samfunnsøkonomisk analyse
om gjennomføring av en nullpunktsmåling med utgangspunkt i de fire
målene med kommunereformen.
Departementet har også gitt Forskningsrådet
i oppdrag å lyse ut midler til forskning på kommunereformen, gjennom
programmet DEMOS. Et samarbeid mellom Rokkansenteret, Universitetet
i Bergen, Universitetet i Oslo, Institutt for samfunnsforskning,
NIBR, Universitetet i Århus og danske KORA fikk midler til prosjektet
«Reshaping the map of local and regional self-government. A study
of the Norwegian local government reform processes 2014–2019».
Den regionale prosjektorganiseringen med støtte til
prosessveiledere i det enkelte fylkesmannsembete varer ut 2016.
Dersom to eller flere kommuner som befinner seg
i ulike soner slår seg sammen, vil satsen på arbeidsgiveravgiften
i den sammenslåtte kommunen bli videreført innenfor de «gamle» kommunegrensene
som om det fortsatt var to eller flere kommuner, fram til neste
revisjon. Neste revisjon vil skje med virkning fra og med 1. januar
2021.
I enkelte kommuner har konsekvenser for jakt- og
fiskerettigheter og fjellstyrestruktur vært viktige spørsmål i debatten
om kommunesammenslåing.
Det er en rekke individrettede ordninger som
er knyttet til dagens administrative grenser. Utgangspunktet er
at innbyggerne og bedriftene i de kommunene som i dag nyter godt
av gunstige ordninger, skal få beholde ordningene selv om de blir
en del av en større kommune. Samtidig er det som et utgangspunkt
ikke aktuelt at flere innbyggere eller bedrifter skal komme inn
under de gunstige ordningene.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Landbruks-
og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet samarbeider
om forenkling av utmarksforvaltningen. I den forbindelse ble det
i oktober 2015 satt ned en bredt sammensatt arbeidsgruppe som fikk
i oppdrag å konkretisere løsninger for å styrke førstelinjetjenesten
for utmarksforvaltningen i kommunene og forenklingstiltak innen
IKT.
For å kunne prøve ut noen av de forslagene som arbeidsgruppen
har kommet med, har Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2016 etablert
en forsøksordning for å kunne prøve ut de forslagene og tiltakene
som er fremmet fra arbeidsgruppen.
Ordningen er forbeholdt kommuner som søker om
kommunesammenslåing.
Departementet beskrev i Meld. St. 14 (2014–2015)
at regjeringen har satt i gang et arbeid med en generell gjennomgang
av den statlige styringen av kommunene, med sikte på redusert detaljstyring
av større kommuner. Resultatet av gjennomgangen av statlig styring
vil bli presentert for Stortinget våren 2017, samtidig med forslagene
til beslutninger om ny kommunestruktur og nye oppgaver til kommunene.
Fylkesmannen samordner praktiske sider og bruk
av reaksjoner ved statlig tilsyn rettet mot kommunene, jf. kommuneloven
kapittel 10 A. Departementet mener at en ennå ikke har nådd målet
om et mer koordinert, målrettet og effektivt statlig tilsyn, og
ser behov for et sterkere faktagrunnlag for å understøtte den ønskede utviklingen.
Difi har derfor fått et omfattende kartleggingsoppdrag som skal
være ferdig i løpet av 2016. I tillegg intensiverer departementet
oppfølgingen av fylkesmannsembetene når det gjelder denne samordningsoppgaven.
Departementet har fastsatt retningslinjer for
statlig styring av kommuner og fylkeskommuner. Retningslinjene er
førende for hvordan statlige tiltak og reformer som har konsekvenser
for kommunesektoren skal utformes og håndteres.
Departementet tar sikte på å oppdatere veilederen
H-2277 B Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner i løpet av
2016.
Som en del av kommunereformen og arbeidet med
redusert statlig detaljstyring av kommunesektoren, foreslår regjeringen
å innlemme enkelte øremerkede tilskudd i kommunenes rammetilskudd.
I forbindelse med behandlingen av Meld. St.
14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner
har Stortinget sluttet seg til at ansvaret for tilskuddet til frivilligsentraler bør
overføres til kommunene, jf. Innst. 333 S. (2014–2015). Flertallet
gikk inn for at tilskuddet skal øremerkes og trappes opp. Regjeringen foreslår
imidlertid at kommunene overtar ansvaret for tilskuddet til frivilligsentraler
fra 2017, og at tilskuddet innlemmes i kommunenes rammetilskudd.
Det vises til nærmere omtale i kapittel 10.7.1. Det legges opp til
at midlene fordeles særskilt innenfor rammetilskuddet (tabell C)
i en overgangsperiode på fire år. Fordelingen av midlene for 2017
vil bygge på Kulturdepartementets fordeling i 2016. Dette innebærer
at kommuner som mottar tilskudd vil få videreført dette, men uten
krav om søknad. Kommuner som oppretter eller nedlegger frivilligsentraler
i overgangsperioden vil bli bedt om å rapportere om dette til Kulturdepartementet,
slik at det kan tas høyde for dette i fordelingen av midler i påfølgende
år. Tilskuddet trappes opp i fireårsperioden. Regjeringen foreslår
også at deler av tilskudd knyttet til boligsosialt arbeid over Arbeids-
og sosialdepartementets og Kommunal- og moderniseringsdepartementets
budsjett innlemmes i rammetilskuddet fra 2017. Innlemming av tilskuddene
er nærmere omtalt i kapittel 10.1.2 og 10.6.5.
En endret kommunestruktur med større kommuner
vil legge grunnlaget for å kunne overføre flere oppgaver til kommunene.
Stortinget behandlet Meld. St. 14 (2014–2015) 9. juni 2015 på grunnlag
av Innst. 333 S (2014–2015). Flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen
sluttet seg til meldingens forslag om oppgaveoverføringer, med noen
unntak: ansvaret for videregående opplæring skal fortsatt ligge
hos fylkeskommunen, mens arbeids- og utdanningsreiser og familievernet
skal forbli et statlig ansvar. Flertallet sa videre at kollektivtransport
kan overføres til større kommuner på de vilkår som skisseres i meldingen,
forutsatt at det inngås et samarbeid/partnerskap med det øvrige
fylket/regionen om å sikre et helhetlig kollektivtilbud i regionen.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil etter
planen sende forslag om nye oppgaver til kommunene på høring sommeren
2016. Departementet tar videre sikte på å fremme en lovproposisjon
for Stortinget våren 2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur
og nytt regionalt nivå.
I Innst. 333 S (2014–2015) ba Stortinget regjeringen
vurdere å øke det kommunale selvstyret innenfor navnsettings/adresse-
og skiltpolitikken, samt å vurdere å øke det kommunale ansvaret
for finansiering av skoleskyss for grunnskoleelever. Stortinget
ba videre regjeringen komme tilbake med hvordan den kommunale og
den statlige delen av Nav kan samordnes bedre. Stortinget mente
også at kommunenes mulighet for å utvide selvkostområdet innenfor vann,
avløp og renovasjon gjennom et mer helhetlig miljøgebyr bør utredes.
Disse sakene omtales i proposisjonens pkt. 5.3.1. For øvrig oppfølging
av Stortingets behandling av Meld. St. 14 (2014–2015) vises det
til at det tas sikte å sende et høringsnotat om nye oppgaver til
kommunene på alminnelig høring sommeren 2016. Når det gjelder enkelte
oppgaver på politiområdet, vises det til omtale i revidert nasjonalbudsjett
for 2016.
Kulturdepartementet har satt i gang et arbeid med
å revidere forskrift om skrivemåten av stadnamn og ser på mulighetene
for å gi kommunene mer myndighet. Kulturdepartementet vil foreslå endringer
i en egen høring.
Skiltforskriften § 28 om myndighet for trafikkregulerende
skilt ble endret med virkning fra 1. januar 2015. Endringen i skiltforskriften
åpner for ytterligere myndighetstildeling på skiltområdet til kommuner
som ønsker dette, forutsatt at de har den nødvendige kompetanse til
å ivareta sentrale overordnede hensyn til trafikksikkerhet, framkommelighet,
trafikkstyring samt rettssikkerhet og forutsigbarhet for trafikantene.
På denne bakgrunn mener regjeringen at det ikke er behov for ytterligere
endringer i regelverket.
Fylkeskommunen er etter opplæringsloven ansvarlig
for skyss av skoleelever, både i grunnskolen (kommunal) og i videregående
opplæring (fylkeskommunal). Kommunen betaler vanlig persontakst
for grunnskoleelever som skysses av fylkeskommunen. Ansvaret for
skyss av skoleelever ble overført fra kommunene til fylkeskommunene
i 1986. Bakgrunnen var et ønske om å se dette i sammenheng med den
øvrige kollektivtransporten.
Det er på generelt grunnlag ikke mulig å si
noe om hvilken betydning en skolenedleggelse har for de totale skysskostnadene
og fordelingen av disse mellom kommune, fylkeskommune og trafikkselskap.
Siden det ikke er noen klar sammenheng mellom skolenedleggelser
og økte kostnader til skyss hos fylkeskommunene, vil en ev. sjablongmessig
økning av det kommunale finansieringsansvaret ikke gi vesentlig
bedre treffsikkerhet. Dersom målet er å fordele de reelle kostnadene
ved hver enkelt skolenedleggelse, vil man blant annet måtte vurdere
kapasitetsutnyttelsen på eksisterende ruter og behovet for nye ruter
og deres passasjergrunnlag utover grunnskoleelever. Et slikt system
vil være preget av skjønn, og det vil være krevende å administrere.
Etter en helhetsvurdering legger regjeringen derfor ikke opp til
å øke det kommunale ansvaret for finansiering av skoleskyss for grunnskoleelever.
Våren 2016 vil regjeringen legge fram en melding
for Stortinget om videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det tas sikte på å gi meldingen en tydelig retning mot arbeid, brukerrettede
tjenester og Nav-kontor med økt handlefrihet. Partnerskapet mellom
stat og kommune og samordning mellom den kommunale og statlige delen
av arbeids- og velferdsforvaltningen vil også være tema i meldingen.
Klima- og miljødepartementet vurderer å utvide selvkostområdet
som bygger på identifiserte behov. Overvannsutvalget har i NOU 2015:16
sett nærmere på kommunenes lovgrunnlag for å gebyrfinansiere overvannstiltak
gjennom regelverket om kommunale vann- og avløpsgebyrer, og har
foreslått endringer av regelverket. Overvannsutvalgets utredning
ble overlevert til klima- og miljøministeren i desember 2015, og
det gjennomføres nå en bred høring. Klima- og miljødepartementet
vurderer å åpne for å finansiere opprydding av forsøpling på visse
offentlige områder med avfallsgebyret. Et forslag til lovendring
har vært på høring. På denne bakgrunn foreslås det ikke å utvide
selvkostområdet innenfor vann, avløp og renovasjon gjennom et mer
helhetlig miljøgebyr.
Departementet varslet i Meld. St. 14 (2014–2015)
at det vil utrede om kommunene skal kunne gis pålegg om samarbeid
i situasjoner der kommunene ikke selv kan sikre forsvarlige tjenester.
Formålet med en slik samarbeidsregel vil være å sikre innbyggerne
et faglig forsvarlig tilbud. Den aktuelle kommunens fagkompetanse vil
være sentral for vurderingen av når det vil kunne være aktuelt å
anvende bestemmelsen. I meldingen står det videre at departementet
også vil utrede om pålegget skal kunne brukes for å sikre innbyggernes
rettssikkerhet i kommuneforvaltningen.
Kommunene har selv et klart ansvar for å legge til
rette for et godt lokaldemokrati. Kommunereformen vil skape en egen
dynamikk for endring. Endringer i kommunestørrelse og geografisk
utstrekning vil også påvirke lokalpolitikken på ulike måter. Både
vilkårene for politisk styring, deltakelse og identitet vil kunne
endre seg. Kommunereformen gir samtidig en anledning for kommunene
til å sette demokratispørsmål på dagsordenen, og å arbeide for å
fornye og utvikle sitt lokaldemokrati. For å ivareta lokaldemokratiet
når kommuner blir større, vil regjeringen tilby kommuner som har
vedtak om sammenslåing å delta i et eget utviklingsprosjekt. Prosjektet skal
gi støtte og rom til å arbeide systematisk med utvikling av lokaldemokratiet
i en omstillingsperiode.
I Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regio-ner
– rolle, struktur og oppgaver la regjeringen fram forslag til regionreform
som gjennomføres parallelt med kommunereformen.
Stortinget har vedtatt at det fortsatt skal
være tre folkevalgte nivåer. Stortinget har også bedt regjeringen
gjennomgå oppgavene til det regionale folkevalgte nivået parallelt
med arbeidet med kommunereformen, jf. Innst. 262 S (2013–2014),
Innst. 300 (2013–2014) og Innst. 333 S (2014–2016). Med det utgangspunktet
mener regjeringen tiden er moden for en reform som gir større og
mer funksjonelle regioner. Regjeringen ønsker å fremme en samfunnsutvikling
hvor samfunnet utvikles nedenfra. Det innebærer mindre statlig styring
og større rom for lokaldemokratiet. Regjeringen vil legge til rette
for at regionalt folkevalgt nivå skal kunne kan ta en tydeligere
samfunnsutviklerrolle. Målet er å utvikle et folkevalgt mellomnivå
som spiller godt på lag med stat og kommune, som kan gripe sentrale
samfunnsutfordringer og legge til rette for utvikling og vekst i
alle deler av landet. Reformen skal legge til rette for utvikling
ut fra regionale fortrinn, samordning av sektorer og prioriteringer
og sektoroverskridende initiativer som er viktige for utviklingen
av regionen. Dette vil også styrke lokaldemokratiet.
Den regionale inndelingen må være i samsvar med
samfunnsutfordringene som skal håndteres, og områdene som bør ses
i sammenheng i et utviklingsperspektiv. For å styrke folkevalgte
regioners rolle som samfunnsutvikler er det behov for endringer
i både regionstruktur, virkemidler, roller og ansvar. Større regioner
ses som en forutsetning både for håndtering av viktige samfunnsutfordringer
og tilførsel av nye oppgaver.
Fylkeskommunene og Oslo kommune er invitert til
å ta nabosamtalen og å fatte vedtak om sammenslåing i løpet av høsten
2016. Regjeringen tar sikte på å fremme forslag til ny regionstruktur våren
2017, ut fra målene for reformen, kriteriene for regioninndelingen
som er presentert i stortingsmeldingen og de fylkeskommunale vedtakene.
Nye folkevalgte regioner kan dermed tre i kraft samtidig med kommunereformen
fra 1. januar 2020.
Stortinget vedtok 5. april 2016 å avvikle samkommunemodellen.
Vedtaket innebærer at ingen nye samkommuner kan opprettes. De eksisterende
samkommunene får en overgangsperiode slik at dagens to samkommuner
må være avviklet innen 1. januar 2020.
Regjeringen fremmet i mars 2016 forslag for Stortinget
til endringer i inndelingsloven og kommuneloven, Prop. 76 L (2015–2016)
Endringar i inndelingslova og kommunelova (behandling av kommunesamanslåingar
mv.).
Gjennom arbeidet med konkrete inndelingssaker så
departementet et behov for noen endringer i inndelingslova, for
at den skal gi gode rettslige rammer ved grenseendringer. Proposisjonen fremmer
også forslag om enkelte endringer i kommuneloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at regjeringen har bedt
kommunene sende sine vedtak til fylkesmannen. Videre har fylkesmannen
fått frist 1. oktober med å komme med sin tilråding.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er behov for større og sterkere kommuner i Norge. Dette flertallet mener
at samfunnet må bygges nedenfra med betydelig makt i kommunene som er
førstelinjen i kommunikasjonen med innbyggerne. Samtidig kreves
det sterke kommuner som også i framtiden vil klare å løse enda flere og
større oppgaver enn i dag. Dette flertallet viser
til at vi står overfor utvik-lingstrekk som forsterker behovet for
at kommunene må bli større for å ivareta sine oppgaver i framtiden;
andelen eldre øker i forhold til andelen av befolkningen i arbeidsdyktig
alder, en sterk vekst i kommunenes oppgaver og ansvar samt behovet for
mer samordnet planlegging legger press på kommunenes kapasitet og
kompetanse.
Dette flertallet viser til at
Stortinget i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen
2015 vedtok flere økonomiske virkemidler til kommunene som slår
seg sammen i reformperioden. Dette flertallet viser
til at de økonomiske virkemidlene innebærer at alle kommuner som
blir vedtatt slått sammen av Stortinget våren 2017, får støtte til
engangskostnader, reformstøtte og inndelingstilskudd med utgangspunkt
i inntektssystemet 2016. Dette flertallet viser videre
til at Stortinget ved behandling av Statsbudsjettet for 2016 vedtok
å bevilge 50 mill. kroner til en søknadsordning hvor kommuner som slår
seg sammen kan søke om midler til infrastrukturtiltak. Denne potten
er foreslått ytterligere økt til 100 mill. kroner i 2017. Dette flertallet peker
på at hensikten med bevilgningen er at infrastruktur kan forsterke
effekten av en ny og mer hensiktsmessig kommunestruktur.
Dette flertallet vil generelt
gi ros til kommunesektoren for å sette reformen og dette arbeidet høyt
på dagsordenen. Etter at kommunene høsten 2014 fikk invitasjon til
å delta i kommunereformen, har dette vært tema i alle norske kommuner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive partiers
utgangspunkt om å være positive til endringer i kommunestrukturen.
Mange lokalt fra alle partier, også Arbeiderpartiet, har gjennomført
prosesser rundt kommunestrukturen. At man lokalt ser på om kommunegrensene
er til hinder for å gi innbyggerne et best mulig tjenestetilbud,
er det ingen uenighet om.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener i motsetning
til regjeringen at det skal legges til grunn reell frivillighet
i prosessene. Disse medlemmer mener regjeringen gjennom
blant annet endringer i det kommunale inntektssystemet og at fylkesmennene
skal komme med sine anbefalinger uavhengig av de lokale vedtakene,
kan ha påvirket de lokale prosessene på en negativ måte. Regjeringen
har også vært avvisende overfor kommuner som har behov for noe lengre
tid for å komme i mål med sine prosesser.
Disse medlemmer mener regjeringen
må ta et betydelig ansvar for at entusiasmen rundt kommunereformen
er lav. Regjeringen burde ikke grepet inn i de lokale prosessene
ved å endre spillereglene underveis i arbeidet med kommunereformen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstrepartiviser
til at regjeringens og stortingsflertallets utgangspunkt om at kommunereformen
skulle baseres på frivillighet og lokale prosesser, systematisk
er underminert gjennom trusler om tvangsbruk og tiltak som skal
gjøre det vanskelig å bestå som egen kommune. Mens det i kommuneproposisjonen
for 2015 ble lagt vekt på forutsigbare økonomiske virkemidler gjennom
bestemmelser om tildeling av reformstøtte, engangsstøtte og inndelingsstøtte,
er det kommet til nye tiltak som infrastrukturmidler, særlig støtte
til kommuner over 9 000 innbyggere som er tyngdepunkt i en region
og tildeling av engangsbeløp for å «smøre» prosessen.
Disse medlemmer er særlig bekymret
over den rollen fylkesmennene er gitt i gjennomføring av kommunereformen.
Forutsetningene var at fylkesmennene og KS skulle bidra som prosessveiledere.
Disse forutsetningene er endret til at fylkesmannen nå skal gi tilråding
til regjeringen. Det er særlig grunn til å reagere på Fylkesmannen
i Buskerud som to måneder før kommunene har frist til å fatte sine
vedtak, har gitt sin tilråding om etablering av seks kommuner i
Buskerud.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen trekke tilbake forslagene
om å bruke 100 mill. kroner av skjønnsmidlene til en ordning med
infrastrukturtiltak til kommuner som slår seg sammen. Likeledes
å ikke gjennomføre ordningen med ekstra overføring på 200 mill.
kroner (halvårsvirkning på 100 mill. kroner for 2017) til kommuner
med over 9 000 innbyggere etter sammenslåing som danner nytt regionsenter.»
Komiteen viser til
at det i kommunereformen er lagt opp til to hovedløp. Ett med vedtak
i Stortinget våren 2017 og ett med behandling av Kongen i statsråd
i forkant (hurtigløpet). Elleve kommuner har inngått i hurtigløpet
disse vil bli fem kommuner når alle formelle vedtak er gjort. Komiteen viser
til at dette gjelder: Sandefjord kommune (Stokke, Andebu og Sandefjord),
Larvik og Lardal, Færder kommune (Nøtterøy og Tjøme), Indre Fosen
kommune (Rissa og Leksvik) og Holmestrand kommune (Hof og Holmestrand). Komiteen viser
til at alle disse sammenslåingene vil tre i kraft 1. januar 2018. Komiteen viser
til at Sandefjord kommune etableres allerede 1. januar 2017, de
øvrige sammenslåingene trer i kraft 1. januar 2018.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at disse kommunene har gjort arbeid som vil være til nytte
for andre i reformen og støtter derfor at regjeringen har gitt dem
2 mill. kroner pr. sammenslåing slik at det er rom for å spre kunnskap og
gode råd i prosessen fra dem som har vært tidlig ute.
Flertallet viser til at innen
1. juli 2016 skal kommunene vedta hvem de ønsker å slå seg sammen
med. Flertallet viser til at minstekravet 1. juli
er vedtak om og eventuelt hvem kommunen ønsker å slå seg sammen
med. Et eventuelt vedtak om å fortsette som egen kommune krever god
saksutredning der kommunen har vurdert det standpunktet opp mot
målene for reformen, ekspertutvalgets kriterier og andre forventninger som
fylkesmannen gjennom prosessen har gjort kjent for kommunen.
Flertallet viser til at Stortinget
den 16. juni 2015 med solid flertall vedtok dette:
«Stortinget ber regjeringa syta for at fylkesmennene
kjem med sin tilråding om kommunestrukturen i fylket etter at kommunane
har gjort sine vedtak seinast 1. juli 2016.»
Vedtaket ble gjort med stemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
at fylkesmennene oppsummerer vedtakene i kommunene i løpet av høsten
2017. Disse medlemmer mener det vil være klokt av
fylkesmennene å legge avgjørende vekt på kommunenes egne anbefalinger.
Disse medlemmer viser til at
fylkesmannen i Buskerud før fristen for sammenslåingsvedtak 1. juli
gikk ut med sin anbefaling om kommunestrukturen i Buskerud. Disse
medlemmer vil påpeke at dette er strid med Stortingets anbefalinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er sterkt uenige med regjeringen
som i kommuneproposisjonen 2017 skriver at «med bakgrunn i fylkesmennenes
oppsummering og tilrådninger legger regjeringen fram en proposisjon
for Stortinget våren 2017». Disse medlemmer vil på det
sterkeste anbefale regjeringen å følge frivillighetslinjen ved at
kommunenes egne anbefalinger legges til grunn for proposisjonen
som skal fremmes for Stortinget våren 2017.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen understreke overfor fylkesmennene
at deres rolle er å veilede kommunene og oppsummere prosessene,
og ikke overprøve lokaldemokratiske beslutninger.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at departementet i Meld.
St. 14 (2014–2015) beskrev at regjeringen har satt i gang et arbeid
med en generell gjennomgang av den statlige styringen av kommunene,
med sikte på redusert detaljstyring av større kommuner. Regjeringen
varsler at resultatet av gjennomgangen vil bli presentert for Stortinget
våren 2017, og flertallet ser fram til presentasjonen
av resultatene.
Flertallet viser til Oppgavemeldingen
(Meld. St. 14 (2014–2015)) som ble behandlet våren 2015, hvor flertallet
sluttet seg til meldingens forslag om oppgaveoverføringer. Kommunal-
og moderniseringsdepartementet sendte den 1. juni 2016 forslag om
nye oppgaver til kommunene på høring.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at en målsetting i forbindelse med
kommunereformen er å skape et sterkere lokaldemokrati. Detteflertallet er kjent med
at regjeringen vil tilby kommuner som har vedtak om sammenslåing
å delta i et eget utviklingsprosjekt for å ivareta og utvikle- lokaldemokratiet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener en sterk reduksjon i
antall kommuner som er basert på statlige ønsker og ikke lokale
behov, gir et svekket lokaldemokrati. Nærheten mellom innbyggerne,
folkevalgte og tjenesteprodusenter blir mind-re, og færre gis mulighet
til å delta i utforming av lokalsamfunnet sitt. Kommunereformen
er en sentraliseringsreform og ikke en lokaldemokratireform.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at
regjeringen våren 2016 fremmet Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte
regioner – rolle, struktur og oppgaver. Flertallet peker
på at Stortinget har vedtatt at det fortsatt skal være tre folkevalgte
nivåer. Stortinget har også bedt regjeringen gjennomgå oppgavene
til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med
kommunereformen, og flertallet er kjent med at regionmeldingen
ble fremmet etter vedtak i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine
merknader og forslag i behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016).
Regionmeldingen er en strukturmelding og ikke en oppgavemelding,
slik forutsetningene må være for å drøfte fylkeskommunenes framtid. Det
vises bl.a. til KS sin påpeking av dette.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at de respektive
partiene har fremmet konkrete forslag om overføring av oppgaver
fra fylkesmennene, direktoratene og regional stat til fylkeskommunene.
Dette er oppgaver som kan overføres uten at det forutsettes en endret
fylkesinndeling. Disse medlemmer legger til grunn at
endring i antall fylker må komme som en følge av regionale prosesser
og gjennom frivillighet. Det vil ikke være aktuelt for Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti å bidra til tvangssammenslåing av fylker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
Høyre og Fremskrittspartiets kommunereform er en sentraliserings-
og sparereform. Den er kjørt fram under dekke av behovet for større
faglighet i tjenestene, men reformen løser verken behovet for flere
fagfolk eller behovet for bedre planlegging der det er knapt med
areal og kollektivtrafikk, boligetablering og næringsutvikling,
og der behovet må løses slik at en samtidig når målet om reduserte klimautslipp. Dette
medlem vil påpeke at det ikke er felles arealplanlegging mellom geografisk
store kommuner i Distrikts-Norge som er problematisk. Det er samarbeid
om areal og transport mellom store kommuner rundt byene som må løses,
og kommunene vil antakelig ikke bli store nok uansett. Da må en
tenke større enhet for å få det til, og da er fylkeskommunene/regioner
svaret.
Dette medlem vil påpeke at istedenfor
å vingeklippe fylkeskommunene, slik regjeringen foreslo, må dette
nivået styrkes.
Dette medlem viser til at kvalitet
i offentlige tjenester koster. Da er det penger og ikke størrelsen
av kommunene det kommer an på, slik at en kan utdanne og ansette
nok fagfolk og ta grep for å sikre mer overordnet planlegging i
pressområdene for å nå klimamålene, som er utfordringen framover.
Dette medlem viser til at slik
storparten av Distrikts-Norge ser ut, er storstilt sammenslåing ikke
gjennomførbart uten at folk får mange mil til kommunesenteret og
hjemmehjelpa må bruke helikopter. Det har lite for seg å slå sammen
områder som i hverdagen ikke er en naturlig felles bo- og arbeidsregion.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag
under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016).
Det fremgår av proposisjonen at regjeringen
ønsker å styrke lokaldemokratiet. Kommunereformen skal gi sterkere
kommuner, og kommunene skal få flere oppgaver og utvidet lokalt
handlingsrom. Lokalpolitikerne får dermed i samspill med innbyggerne
større innflytelse over viktige spørsmål som angår dem. Kommunene
har et klart ansvar for å legge til rette for et godt lokaldemokrati,
med gode muligheter for deltakelse fra innbyggerne innenfor rammene
av det representative demokratiet. Derfor har departementet i forbindelse
med kommunereformen utarbeidet en veileder til hjelp for kommunene
i utvikling av lokaldemokratiet. I tillegg har departementet satt
i gang et arbeid med å gi et forsterket tilbud til kommuner som
har vedtak om å slå seg sammen og som vil utvikle lokaldemokratiet
sitt. Tilbudet skal være en støtte og stimulans til å fornye og
utvikle lokaldemokratiet i den nye kommunen. En kommunereform er
en god anledning for den enkelte kommune til å gjennomgå sin demokratiske
praksis.
Det vises i proposisjonen til at kommunene bør bestrebe
seg på å ha åpne kanaler til innbyggerne, og sørge for god informasjon.
Kommunene bør vektlegge dialog med innbyggerne. Det er viktig å
ta vare på det generelt gode tillitsforholdet det er mellom innbyggerne
og lokalpolitikerne.
En tilfredsstillende høy valgdeltakelse er et
viktig tegn på interesse for og oppslutning om lokaldemokratiet.
Kommunene skal sikre at valglokalene er lett tilgjengelige for innbyggerne ved
lokalvalg. Departementet har gjennomført eksperimenter for å teste
ut virkemidler som kan øke valgdeltakelsen på kort og lang sikt.
Nytt forsøk med nedsatt stemmerett til 16 år kan gi kunnskap om
tidligere stemmerett kan føre til økt valgdeltakelse senere i livet.
Departementet har sendt et lovforslag om en
ny tvisteløsningsmekanisme mellom staten og kommunene på høring.
Regjeringen mener forslaget vil bidra til å styrke det lokale selvstyret.
Kommunestyret skal på en best mulig måte ta hensyn
til interessene til ulike befolkningsgrupper. Kommunestyrer hvor
kvinner og menn, ulike aldersgrupper, ulike samfunnssektorer og næringer
er representert, kan bidra til dette. Departementet har sendt ut
et høringsnotat som omtaler lovendringer knyttet til kommunale medvirkningsordninger
for unge, eldre og mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet sendte
4. april 2016 på høring utredningen til kommunelovutvalget, NOU
2016: 4 Ny kommunelov. Utredningen inneholder flere lovforslag som
skal bidra til å styrke det lokale selvstyret. Det foreslås å lovfeste
det kommunale selvstyret, videre å lovfeste enkelte prinsipper for
nasjonale myndigheters forhold til det kommunale selvstyret, samt
å styrke den kommunale egenkontrollen med sikte på å redusere behovet for
statlig tilsyn.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet sendte
i januar 2016 på høring to lovforslag som skal bidra til et levende
lokaldemokrati. I høringsnotatet foreslår departementet at kommuner som
offentlig organ får adgang til å reise sak mot staten. Departementet
foreslår også en lovendring som skal redusere adgangen en statlig klageinstans
har til å prøve det kommunale frie skjønnet. Forslagene er en oppfølgning
av Sundvolden-erklæringen.
Internasjonale avtaler, og da særlig EØS-avtalen,
påvirker norske kommuners rammebetingelser og det lokale selvstyret.
Det pågår for tiden flere viktige prosesser i departementet for å
avklare problemstillinger hvor EØS-retten griper inn i, og stiller
krav til kommunesektoren og kommunenes organisering. Regjeringen
er opptatt av å støtte opp om det lokale handlingsrommet og å finne
helhetlige løsninger for kommunesektoren på disse områdene. Det
er også viktig at kommunene utnytter de mulighetene internasjonale
avtaler gir for utvikling og innovasjon.
Frie, direkte og hemmelige valg er grunnleggende
verdier i det norske demokratiet. Tilliten til valgordningen og
valggjennomføringen er høy i befolkningen, og det er et mål at den opprettholdes.
Det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for forberedelsene
og gjennomføringen av valg. For å sikre åpenhet og uavhengighet
i valgarbeidet også i framtiden, flyttes driftsoppgaver knyttet
til valggjennomføring fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet
til et eget direktorat. Valgdirektoratet ble opprettet 1. januar
2016 i Tønsberg. Direktoratet har det operative ansvaret på statlig
nivå for å forberede og støtte kommuner og fylkeskommuner i gjennomføringen av
stortings-, sametings-, kommunestyre- og fylkestingsvalg, samt for
valg til kommunedelsutvalg. Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har fremdeles det overordnede ansvaret for valgordningen og valgregelverket.
Komiteen viser til
at kommunene har et klart ansvar for å legge til rette for et godt
lokaldemokrati med gode muligheter for innbyggerne til å delta innenfor
rammene av det representative demokratiet. Komiteen mener
at kommunene jevnt over klarer å legge til rette for et godt lokaldemokrati
på mange forskjellige måter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at en del av hensikten med kommunereformen er å skape sterkere
kommuner, og at kommunene skal få flere oppgaver og utvidet lokalt
handlingsrom. Innbyggere får dermed større innflytelse over saker
som berører dem.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
regjeringens kommunereform svekker lokaldemokratiet, ikke styrker
det slik regjeringen hevder. En reform hvor antallet folkevalgte reduseres,
hvor avstandene mellom innbyggerne og beslutningstakere øker og
hvor det ikke tilføres nye oppgaver, bidrar ikke til et mer levende
lokaldemokrati.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at en aktiv befolkning som deltar er grunnlaget for et godt folkestyre
og levende lokaldemokrati. Deltakelse i politiske parti, idrettslag,
velforeninger eller frivillige lag og organisasjoner er grunnlaget
for at lokalsamfunnet skal bloms-tre. Dette medlem mener alle
innbyggerne skal ha like muligheter til demokratisk deltakelse og
til å forme sine lokalsamfunn.
Dette medlem ønsker et aktivt
og levende lokaldemokrati med reell makt over lokal utvikling. Dette
krever at makt er desentralisert, og at demokratiske organ i kommuner
og fylkeskommuner har reell beslutningsmyndighet. Dette medlem vil
at så mange som mulig av innbyggerne er politisk aktive og deltar
i beslutninger. Forutsetningen for å rekruttere folk til politisk
arbeid lokalt, er at arbeidet oppfattes som lokalt og at det er
mulig for den enkelte å ha oversikt over sin kommune.
Komiteen viser til
at valgdeltakelsen sank både ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg
i 2015 sammenlignet med lokalvalget 2011. Komiteen viser
til at valgdeltakelsen ved kommunestyrevalget var på 60,0 pst.,
mens det ved fylkestingsvalget var 55,8 pst. av de stemmeberettigede
som avla stemme. Samlet sett var valgdeltakelsen på 62 pst. ved
kommune- og fylkestingsvalgene. Komiteen peker på
at valgdeltakelsen økte med 4 prosentpoeng ved valget i 2011 sammenlignet
med valget i 2007 og ser i likhet med proposisjonen en sammenheng mellom
den økte valgdeltakelsen og terrorangrepene 22. juli 2011, som var
en hendelse som rammet hele befolkningen. Komiteen peker
på at valgdeltakelsen har vært nedadgående de siste tiårene, med
noen svingninger. Komiteen er ikke tilfreds med utviklingen
med nedadgående valgdeltakelse de siste fire–fem tiårene. Komiteen er
kjent med at det var en nedgang i valgdeltakelsen i de fleste befolkningsgrupper.
Et unntak her var gruppen over 67 år med høyere utdanning hvor valgdeltakelsen
steg med et par prosentpoeng. Komiteen er kjent med
at valgdeltakelsen blant de unge fremdeles er vesentlig lavere enn
befolkningen for øvrig. I gruppen 20–24 år var valgdeltakelsen på
36,4 pst., noe komiteen mener er synd med tanke på
at politikk angår alle deler av befolkningen. Komiteen viser
til at aldersgruppen 67–79 år er gruppen med høyest valgdeltakelse,
hvor oppslutningen om valget var på 75,9 pst.
Komiteen viser til
at 20 kommuner deltok i forsøket med nedsatt stemmealder ved kommunestyrevalgene
i 2015. Forsøket innebærer at velgere som fyller 16 år i løpet av
valgåret, kan avlegge stemme ved kommunestyrevalget i de aktuelle
kommunene. Komiteen er kjent med at det ikke er politisk
enighet på Stortinget knyttet til hvorvidt umyndige personer bør
få stemmerett, men komiteen mener at forsøket utløste
et engasjement blant de unge i de aktuelle kommunene, og komiteen vil
rose kommunene for godt arbeid med å inkludere de unge, spesielt
gjennom samarbeid med ungdomsrådene. Komiteen viser
til at 57 pst. av 16- og 17-åringene som fikk stemmerett i forsøket
ved kommunestyrevalget 2015, gikk til stemmeurnene. Dette er 3 prosentpoeng
lavere enn valgdeltakelsen i landet som helhet. Komiteen er
kjent med at det var store varia-sjoner mellom forsøkskommunene
knyttet til forsøket. I Kristiansund stemte 37 pst. av 16- og 17-åringene, noe
som var 19 prosentpoeng lavere enn valgdeltakelsen i kommunen som
helhet. I Austevoll kommune avla 77 pst. av de aktuelle ungdommene
stemme, noe som er 10 prosentpoeng over den generelle valgdeltakelsen
i kommunen.
Komiteen viser til at tilsvarende
forsøk ble gjennomført ved kommunestyrevalgene i 2011 hvor 16- og
17-åringer fikk stemmerett i 20 utvalgte kommuner. Dette for å få
et bredere erfaringsgrunnlag.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti mener at å gi stemmerett er
å gi tillit og ansvar og at det må være helt særlige argumenter
for å begrense innbyggeres stemmerett. Disse medlemmer er ikke
i tvil om at ungdommer på 16 år vil forvalte den tilliten godt og
på linje med de over 18. Disse medlemmer mener vi
som samfunn vil tjene på at mange flere får gitt sin stemme i valg. Disse
medlemmer viser til at ved lokalvalget i 2011 gjennomførte
20 kommuner, samt Longyearbyen, et forsøk med stemmerett for 16-åringer.
Ifølge NTB 13. januar 2014 viser sluttrapporten om forsøket at den
politiske interessen blant forsøksdeltakerne ikke økte. Samtidig viste
forsøket at valgdeltakelsen lå på 58 pst. blant forsøkspersonene,
og det er betydelig høyere enn for vanlige førstegangsvelgere mellom 18
og 21 år, som har en deltakelse på rundt 46 pst. Dette er bra. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at flere unge stemmer og
at det ikke bør stilles andre krav til interesse hos unge enn hos
voksne og eldre, for å ha stemmerett. Det er ingen krav til innbyggere
over 18 til at de skal få økt politisk interesse av å stemme ved
valg. Disse medlemmer vil at demokratiet skal utvides,
inkludere flere og fordele mer makt.
Disse medlemmer påpeker at konklusjonene etter
forsøket med 16 års stemmerett må være å utvide forsøket med målsetting
om å gjøre det til en permanent ordning.
Disse medlemmer viser til at
det i Oslo bystyre var et klart flertall 15. mai 2013 som ønsket å
være med i et eventuelt nytt forsøk i 2016. Oslo er landets største
kommune, og det er derfor gode argumenter for at Oslo burde delta,
blant annet et stort antall ungdommer og mange av de unge med minoritetsbakgrunn.
Ett av kriteriene som skulle legges til grunn
var at det skulle være store, mellomstore og mindre kommuner. Ti
av kommunene skulle være blant de samme som ved forsøket i 2011,
og ti kommuner skulle være nye.
Disse medlemmer påpeker at ingen
av de ti nye kommunene som ble valgt kan karakteriseres som store
kommuner. De nye kommunene er hver for seg vesentlig mindre enn
alle Oslos bydeler. Den eneste store kommunen som er med fra forrige
gang er Stavanger kommune, som på nytt blir med i prosjektet nå.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at Kommunal- og moderniseringsdepartementet ikke har anerkjent
det potensialet som ligger i å innlemme Oslo kommune i dette forsøket.
Oslo er Norges største- kommune, med en svært variert befolkningssammensetning.
Et forsøk også her ville ha gitt et enda bredere grunnlag for å
vurdere konsekvensene av å senke stemmerettsalderen til 16 år. Det
er også vanskelig å forstå at ikke departementet ser verdien av
å la Norges største kommune delta i et slikt forsøk, når det etter
en bred drøfting var et klart ønske om det.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er behov for å lovfeste ungdomsråd og lage nasjonale retningslinjer
slik at uansett hvilken kommune en bor i så skal barn og unge kunne
bli hørt og få delta. Unge har erfaringer som voksne trenger i planlegging
og iverksetting. Og unge må oppmuntres til å bli aktive og ansvarsfulle
gjennom å bli tatt på alvor. I 80 pst. av kommunene er det jo allerede
et slikt råd. Det er en riktig og viktig utvidelse av lokaldemokratiet. Dette
medlem viser til at ungdomsorganisasjonene ønsker dette.
Ifølge Grunnloven, FNs barnekonvensjon og barneloven skal barn høres
i saker som angår dem. Det er ikke valgfritt fordi det er en rettighet
for barna og svært nyttig for samfunnet.
Dette medlem påpeker at vi har
eldreråd og råd for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er
bra, og det vil alle ha. Det er ikke fremført en eneste god begrunnelse
for at ikke unge uten stemmerett har like stort behov for å bli
systematisk hørt i vedtak som angår dem, som eldre som har stemmerett
har.
Komiteen viser til
at kommunelovutvalget, som ble oppnevnt 21. juni 2013, fikk i oppdrag
å foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven for å styrke det
lokale selvstyret. Utvalget avleverte sin utredning, NOU 2016:4
Ny kommunelov i mars 2016, hvorpå departementet sendte utredningen
på seks måneders høring med frist 6. oktober 2016. Komiteen er
kjent med at regjeringen etter høringen vil gjennomgå høringsinnspillene
med sikte på å fremme lovproposisjon til Stortinget. Komiteen ser fram
til å behandle en lovproposisjon med tanke på å styrke det lokale
selvstyret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at departementet med utgangspunkt
i Sundvolden-erklæringen sendte på høring lovforslag knyttet til
å opprette et tvisteløsningsorgan som skal håndtere konflikter mellom
stat og kommune. Flertallet vil være positivt innstilt til
forslag som handler om å styrke lokaldemokratiet og er tilfreds
med at regjeringen jobber med å gi kommunene adgang til å reise sak
mot staten i tvister. Flertallet mener at det ligger
en sikkerhet i at kommuner kan få en uavhengig prøving av statsforvaltningens
vedtak og mener det gir et bedre vern av kommunene så vel som det
kommunale selvstyret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har
hatt ute på høring forslag til ny tvisteløsningsordning mellom stat
og kommune. Disse medlemmer har ved tidligere anledninger
uttrykt skepsis mot en slik ordning, men imøteser regjeringens forslag
og vil behandle dette på ordinær måte.
I kommuneproposisjonen for 2016 ble det varslet
at regjeringen vil foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet
for kommunene, og det ble understreket at denne gjennomgangen av inntektssystemet
også skal ses i sammenheng med kommunereformen. Regjeringen legger
i proposisjonen fram forslag til endringer i inntektssystemet for
kommunene, herunder endringer i kostnadsnøkkelen for kommunene,
kompensasjonen for smådriftsulemper i inntektssystemet og de regionalpolitiske
tilskuddene. Forslaget bygger på avtale om nytt inntektssystem for
kommunene, inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre 21. april
2016. Nytt inntektssystem for kommunene innføres fra og med 2017.
Regjeringen foreslår i proposisjonen endringer
i kompensasjonen for smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon,
slik at man skiller mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper,
og graderer kompensasjonen mellom kommunene ut fra dette. Det vil
bidra til å gjøre inntektssystemet mer nøytralt med hensyn til kommunestruktur.
I dag får alle kommuner full kompensasjon for smådriftsulemper i
kommunal tjenesteproduksjon gjennom kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen,
uavhengig av om deler av disse kostnadene kan ses på som frivillige.
Etter departementets vurdering bør ikke kommuner kompenseres for
frivillige smådriftsulemper på kommunenivå. Det foreslås derfor
at det gjøres endringer slik at det ikke lenger blir gitt full kompensasjon
for frivillige smådriftsulemper gjennom basiskriteriet. Basiskriteriet
dekker i hovedsak administrative kostnader i kommunen. Det skal
fortsatt gis full kompensasjon for smådriftsulemper på tjenestenivå
grunnet bosettingsmønster.
Regionalpolitiske tilskudd skal fortsatt være
en viktig del av inntektssystemet, og vil være et viktig virkemiddel
i distriktspolitikken for å oppnå næringsutvikling og en god samfunnsmessig
utvikling. Regjeringen ønsker å knytte de regionalpolitiske tilskuddene
tettere opp til den øvrige distriktspolitikken og gjøre også disse
tilskuddene mer nøytrale med hensyn til kommunesammenslutninger.
Det er lagt opp til at kostnadsnøklene i utgiftsutjevningen
skal oppdateres om lag hvert fjerde år, og denne revisjonen av kostnadsnøkkelen
er en oppfølging av dette. Kostnadsnøklene bør oppdateres jevnlig
for å fange opp endringer i befolkningssammensetning, levekår, reiseavstander
og andre strukturelle forhold.
Forslag til nytt inntektssystem for kommunene ble
sendt på høring i desember 2015, med høringsfrist 1. mars 2016.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har mottatt i overkant av
400 høringsuttalelser til forslaget, hvorav om lag 330 er fra kommuner.
Departementet har gått gjennom høringsuttalelsene, og disse er oppsummert
i proposisjonens pkt. 7.2.
I etterkant av høringen har regjeringspartiene
og Venstre kommet fram til en avtale om et justert forslag til endringer
i inntektssystemet. Avtalen omfatter blant annet kostnadsnøkkelen,
inklusive strukturkriteriet og gradert basistilskudd, regionalpolitiske
tilskudd, skatteelementene og overgangsordning.
Mange av innspillene i høringsrunden omhandlet
forslaget om å gradere kompensasjonen for smådriftsulemper (gradert
basistilskudd), og flere pekte på fordelingsvirkningene. I tråd
med avtalen med Venstre legger departementet fram en justert modell
for gradert basistilskudd. Hovedprinsippene i modellen er beholdt,
men fordelingsvirkningene er mindre enn i den opprinnelige modellen.
Med denne modellen for gradert basistilskudd sikres alle kommuner
minimum 50 pst. av fullt basistilskudd, mens tilskudd mellom 50
og 100 pst. av fullt basistilskudd graderes ut fra kommunens verdi på
strukturkriteriet.
I høringsnotatet ble det lagt fram forslag til
nye delkostnadsnøkler på alle sektorer som er omfattet av utgiftsutjevningen,
og det ble ikke foreslått å gjøre endringer i hvilke sektorer som skal
omfattes av utgiftsutjevningen. Flere høringsinstanser har i høringen
påpekt at kommunale veier er en sektor som bør omfattes av utgiftsutjevningen.
I henhold til avtalen med Venstre skal departementet foreta ytterligere utredninger
om kommunale veier kan inkluderes i kostnadsnøkkelen, og legge fram
denne vurderingen for Stortinget senest i kommuneproposisjonen for
2018. I tråd med avtalen skal departementet også foreta en ytterligere
utredning av verdien på kriteriet psykisk utviklingshemmede i delkostnadsnøkkelen
for pleie og omsorg, og i påvente av dette beholdes vektingen av
dette kriteriet uendret i forhold til dagens delkostnadsnøkkel for
pleie og omsorg. For øvrig innføres ny kostnadsnøkkel som foreslått
i høringsnotatet. Etter avtalen med Venstre skal departementet også
jobbe videre med delkostnadsnøkkelen for sosialhjelp, og blant annet
vurdere om det er mulig å konstruere et kriterium som fanger opp
utford-ringer knyttet til rus og psykiatri.
I høringsnotatet var det ikke lagt fram en konkret modell
for de regionalpolitiske tilskuddene. Departementet legger i proposisjonen
fram forslag til endringer i de regionalpolitiske tilskuddene, i tråd
med avtalen som er inngått i Stortinget. Departementet foreslår
å erstatte de tre tilskuddene Nord-Norge- og Namdalstilskuddet,
distriktstilskudd Sør-Norge og småkommunetilskuddet med to nye tilskudd,
ett for Nord-Norge og ett for Sør-Norge. Småkommunetilskuddet videreføres
innenfor de to nye tilskuddene som et eget småkommunetillegg. I
henhold til avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre vil departementet
foreta en videre utredning av hvordan disse to tilskuddene kan målrettes
bedre mot kommuner med reelle distriktsutfordringer.
Som en del av avtalen innføres det en ny tilskuddsordning
som vil omfatte mellomstore kommuner som slår seg sammen og dermed
utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region. Ordningen skal omfatte
kommuner som blir fra 9 000–10 000 innbyggere etter sammenslåing.
Departementet vil i statsbudsjettet for 2017 komme tilbake med nærmere
kriterier for tildeling og innretning av tilskuddet. Videre inngår
det i avtalen at departementet skal utrede en modell der storbytilskuddet
tildeles etter flere kriterier enn kun innbyggertall, og der tilskuddet
dels gis som en andel per kommune, og dels som en andel per innbygger.
I den forbindelse skal det særlig vurderes hvordan tilskuddet kan
styrke storbyer som rammes av oljeprisfall og omstilling av økonomien,
herunder Stavanger og Bergen.
I tråd med den inngåtte avtalen videreføres
skatteandelen og graden av skatteutjevning på dagens nivå. Regjeringen
kan årlig vurdere å øke skatteandelen og redusere utjevningen slik
at kommunene i framtiden får beholde en større andel av egne skatteinntekter
og blir mindre avhengig av overføringer fra staten. Overgangsordningen
i inntektssystemet, inntektsgarantiordningen, videreføres som i
dagens inntektssystem.
Det vises i proposisjonen til at kommunesektoren
har viktige velferdsoppgaver og forvalter en betydelig del av de
økonomiske ressursene i Norge. Det er usikkerhet i norsk økonomi,
og strammere offentlige budsjetter vil påvirke det økonomiske handlingsrommet
til kommunene. Innenfor dette handlingsrommet er det viktig at ressursene
fordeles og forvaltes på en god måte for å oppnå mest mulig velferd.
Den overordnede målsettingen med inntektssystemet er å legge til
rette for et likeverdig tjenestetilbud over hele landet. For å realisere
stortingsflertallets mål om en kommunestruktur med sterkere velferdskommuner
er det også nødvendig å fjerne hindringer for kommunereform i inntektssystemet.
For å sikre en mer rettferdig inntektsfordeling foreslår regjeringen
et nytt inntektssystem for kommunene.
Den demografiske utviklingen vil gi økt behov for
velferdstjenester i tiårene framover. Endringene i befolkningssammensetning
vil for alvor begynne å gjøre seg gjeldende fra 2020. Det forventes
da en sterk vekst i de eldre aldersgruppene, som vil gi en markant
økning i etterspørselen etter omsorgstjenester. Utfordringsbildet
vil variere mellom ulike typer kommuner og på tvers av regioner.
Befolkningsveksten de siste årene har vært sterkest i sentrale deler
av landet, og det er ventet at denne utviklingen vil fortsette.
Mange kommuner vil oppleve befolkningsvekst, mens andre kommuner vil
oppleve fraflytting.
Innbyggertilskuddet utgjør den største delen
av rammetilskuddet, med i overkant av 95 pst.
Innbyggertilskuddet til kommunene utgjør i 2016
119 mrd. kroner. En mindre del av innbyggertilskuddet blir gitt
en særskilt fordeling (tabell C). Dette gjelder blant annet oppgaver
som kun et fåtall kommuner har, saker det er vanskelig å finne en
god fordeling på innenfor de ordinære kriteriene i inntektssystemet
og inndelingstilskuddet til kommuner som har slått seg sammen.
Etter at sakene med særskilt fordeling er trukket ut,
fordeles innbyggertilskuddet som et likt beløp per innbygger til
alle kommuner på grunnlag av befolkningstall per 1. juli året før
budsjettåret. Innbyggertilskuddet blir deretter omfordelt etter:
Utgiftsutjevningen,
basert på kostnadsnøklene
Korreksjonsordningen for elever i statlige
og private skoler
Inntektsgarantiordningen
I tillegg til disse ordningene foretas den løpende skatteutjevningen
gjennom budsjettåret i innbyggertilskuddet. Dette skjer i praksis
ved at innbyggertilskuddet blir justert i de terminvise utbetalingene.
Skatteutjevningen jevner delvis ut forskjeller i skatteinntekter
mellom kommunene, og omfatter inntekts- og formuesskatt fra personlige
skatteytere og naturressursskatt fra kraftforetak.
Gjennom utgiftsutjevningen får kommunene full kompensasjon
for ufrivillige kostnadsforskjeller.
Innenfor utgiftsutjevningen er det en korreksjonsordning
for elever i statlige og private skoler. Det gis egne statstilskudd
utenom rammetilskuddet til elever i statlige og private skoler,
og ordningen korrigerer for dette ved at kommuner med relativt mange
elever i statlige og private skoler får et trekk gjennom utgiftsutjevningen etter
årlige fastsatte satser.
Inntektsgarantiordningen (INGAR) ble innført fra
og med 2009. Formålet med ordningen er å gi kommunene en helhetlig
skjerming mot en brå nedgang i rammetilskuddet. Ordningen sikrer per
i dag at ingen kommuner har en beregnet vekst i rammetilskuddet
fra et år til det neste som er lavere enn 300 kroner per innbygger
under beregnet vekst på landsbasis per innbygger, før finansieringen
av selve ordningen.
I dagens inntektssystem er det fem tilskudd
som skal ivareta regionalpolitiske hensyn. Dette er distriktstilskudd
Sør-Norge, Nord-Norge- og Namdalstilskudd, småkommunetilskudd, veksttilskudd,
og storbytilskudd.
Skjønnstilskuddet i inntektssystemet blir brukt til
å kompensere kommunene for spesielle lokale forhold som ikke fanges
opp i den faste delen av inntektssystemet.
Skatteinntekter utgjør i dag om lag 40 pst.
av kommunesektorens samlede inntekter, og er slik en viktig finansieringskilde
for sektoren. Skatteelementene i inntektssystemet består i hovedsak
av tre elementer: fastsetting av skattens andel av de samlede inntektene,
hvilke skatter som skal tilfalle kommunene og graden av utjevning
av skatteinntekter mellom kommunene. Innretningen av skatteelementene
i inntektssystemet vil være en vurdering av balansen mellom hensynet
til lokal forankring av inntektene og hensynet til likeverdige tjenester.
Til dels store forskjeller mellom kommunene
i befolkningssammensetning, geografi og kommunestørrelse gir variasjoner
i hvilke tjenester innbyggerne har behov for og hvilke kostnader kommunene
har ved å tilby disse tjenestene. Målet med utgiftsutjevningen er
å utjevne disse forskjellene og å sette alle kommuner i stand til
å tilby sine innbyggere likeverdige og gode kommunale tjenester.
Utgiftsutjevningen omfatter velferdstjenester av nasjonal karakter,
og tjenester det er knyttet sterke nasjonale føringer til. I dag
inngår sektorene grunnskole, barnehage, pleie og omsorg, kommunehelsetjeneste,
sosialhjelp, barnevern og administrasjon, landbruk og miljø i utgiftsutjevningen.
Gjennom utgiftsutjevningen får kommunene full kompensasjon
for ufrivillige kostnadsforskjeller. Grunnlaget for denne omfordelingen
er kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen.
Departementet legger fram forslag til ny kostnadsnøkkel
for kommunene. Det er lagt opp til at kostnadsnøklene skal oppdateres
om lag hvert fjerde år, og denne revisjonen er en oppfølging av
dette.
Formålet med revisjonen har vært å se om dagens
kostnadsnøkkel fortsatt er den beste til å fange opp variasjoner
i kostnader mellom kommunene, eller om andre modeller er bedre for
å gi en best mulig utjevning av kostnadsforskjellene.
Kostnadsnøklene er et sett med objektive kriterier
og tilhørende vekter som blir brukt til å beregne en indeks for
hvor dyr en kommune er å drive. Med bakgrunn i disse indeksene og
et oppdatert sett med kriteriedata, blir forskjeller i beregnet
utgiftsbehov fullt utjevnet mellom kommunene, ved at det blir omfordelt
midler fra kommuner som er relativt billigere å drive enn gjennomsnittet
til kommuner som er relativt dyrere å drive enn gjennomsnittet.
Utgiftsutjevningen er et null-sum-spill, hvor tillegg for enkelte
kommuner motsvares med et tilsvarende trekk for andre kommuner.
Kommuner med et lavt beregnet utgiftsbehov får en reduksjon i rammetilskuddet,
mens kommuner med et høyt beregnet utgiftsbehov får et tillegg i
rammetilskuddet. Dermed utjevnes forskjellene mellom kommunene,
slik at de i større grad er i stand til å tilby likeverdige tjenester
til sine innbyggere.
Helt siden innføringen av inntektssystemet i 1986
har det vært et grunnleggende prinsipp at kommunene kun skal få
kompensasjon for ufrivillige etterspørsels- og kostnadsforhold i
tilknytning til de kommunale tjenestene.
Ufrivillige kostnadsforskjeller er forhold i
kommunen som kommunen i prinsippet ikke skal kunne påvirke ved egne
disponeringer. For eksempel vil mange eldre i befolkningen gi økt
etterspørsel etter pleie- og omsorgstjenester, og lange reiseavstander
vil kunne bety at kommunen må ha en desentralisert skolestruktur.
Begge disse faktorene er utenfor kommunens kontroll, og skal kompenseres
i utgiftsutjevningen.
Frivillige kostnadsforskjeller er derimot kostnader
som er et resultat av kommunenes egne disposisjoner og er knyttet
til forskjeller i standard/kvalitet og effektivitet. Å kompensere
for slike frivillige kostnadsforskjeller vil svekke insentivene
til kostnadseffektiv tjenesteyting. Når slike kostnadsforskjeller
ikke utjevnes, betyr det at en kommune som effektiviserer sin tjenesteyting
vil få beholde effektiviseringsgevinsten selv og kan benytte disse
midlene til andre formål.
I dagens inntektssystem er det lagt til grunn
at smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon er en ufrivillig
kostnad. Det kan imidlertid diskuteres om smådriftsulemper er en
ufrivillig kostnad som skal kompenseres fullt ut i utgiftsutjevningen.
I hvilken grad man skal kompensere for smådriftsulemper er en avveining
mellom graden av nøytralitet med hensyn til kommunesammenslutninger
og hensynet til utjevning. Fram til nå har man lagt størst vekt
på hensynet til utjevning, og størrelse har vært betraktet som en
ufrivillig kostnad. Det vil være varierende grad av frivillighet
i smådriftsulempene.
Det vises i proposisjonen til at for at utgiftsutjevningen
skal ivareta hovedprinsippene i inntektssystemet og fungere på en
god måte, må det settes strenge krav til kriteriene i kostnadsnøkkelen
og at disse må være objektive, basert på offisiell statistikk og
mulige å oppdatere jevnlig.
For å fastsette kriteriene i kostnadsnøkkelen
må man ta utgangspunkt i både kostnads- og etterspørselssiden ved
kommunal tjenesteyting.
Variasjoner i enhetskostnader kan i hovedsak forklares
med fem faktorer. For det første vil lokale karakteristika, slik
som bosettingsmønster og graden av spredtbygdhet, kunne påvirke
kommunenes kostnader ved å tilby en tjeneste, for eksempel hvordan
kommunen innretter skolestrukturen. Dette er forhold det korrigeres for
i utgiftsutjevningen gjennom egne bosettingskriterier i kostnadsnøkkelen.
For det andre kan det være både smådriftsulemper
og stordriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon (skala av produksjonen),
på grunn av kommunestørrelse. Dette kan enten være smådriftsulemper
knyttet til lavt innbyggertall i seg selv (utgiftene per produsert
enhet øker når produksjonen går ned) eller stordriftsulemper i større
kommuner (enhetskostnadene øker når produksjonen øker). I dagens
inntektssystem er smådriftsulemper behandlet som en ufrivillig kostnad
som det kompenseres fullt ut for gjennom basiskriteriet. Det kan
imidlertid diskuteres om det er rimelig å anta at kommunestørrelse
er ufrivillig.
En tredje faktor som kan påvirke enhetskostnadene
er variasjoner i faktorpriser, slik som for eksempel lønnsvariasjoner.
Lønnsutgifter kan være både frivillige og ufrivillige kostnader
og er derfor vanskelig å behandle i utgiftsutjevningen. Det er derfor
i dagens inntektssystem valgt å ikke kompensere for variasjon i
faktorpriser, og det foreslås ingen endringer i dette i denne revisjonen
av inntektssystemet.
De to siste faktorene som har betydning for
enhetskostnadene, er variasjoner i effektivitet og variasjoner i
kvalitet. Det skal ikke kompenseres for disse kostnadsvariasjonene
gjennom utgiftsutjevningen, siden begge forholdene skyldes lokale
valg og resultater av egne prioriteringer, og er frivillige kostnadsfaktorer.
Variasjoner i etterspørsel og behov etter kommunale
tjenester mellom kommuner fanges i hovedsak opp gjennom to typer
kriterier i kostnadsnøklene: alderskriterier og sosiale kriterier. Aldersfordelingen
i kommunen har en systematisk effekt på kommunenes utgiftsbehov.
Alderssammensetningen i kommunene vil ikke fange
opp hele etterspørselen etter kommunale tjenester, også andre trekk
ved befolkningen vil spille inn. Særlig relevant er kriterier som
uttrykker forskjeller i levekår og sosiale forhold.
I dagens kostnadsnøkkel inngår sektorene grunnskole,
barnehage, pleie og omsorg, kommunehelse, sosialhjelp, barnevern
samt administrasjon, landbruk og miljø i utgiftsutjevningen. Variasjoner
i kommunenes utgiftsbehov i disse sektorene fanges opp av delkostnadsnøkler
for den enkelte sektor. Utgiftsutjevningen bør omfatte oppgaver
som kommunene er pålagt å drive, eller der sterke nasjonale målsettinger
er knyttet til standard og omfang av tjenestene.
Departementet foreslår ingen endringer i hvilke sektorer
som skal omfattes av utgiftsutjevningen.
I høringsrunden har flere høringsinstanser,
inkludert KS, pekt på at kommunale veier er en sektor som bør omfattes
av utgiftsutjevningen. Per i dag er kommunale veier en sektor det
er vanskelig å inkludere i utgiftsutjevningen. I henhold til avtalen
mellom regjeringspartiene og Venstre vil departementet foreta en
ytterligere utredning av om kommunale veier kan inkluderes i kostnadsnøkkelen
og legge fram en vurdering for Stortinget på egnet måte senest i kommuneproposisjonen
for 2018.
På samme måte som i dagens kostnadsnøkkel, og på
linje med Inntektssystemutvalgets utredning (NOU 2005:18), er statistiske
metoder lagt til grunn for fastsetting av kriterier og vektingen
av disse i forslaget til ny kostnadsnøkkel. Kostnadsnøkkelen er
basert på analyser av det faktiske tjenestetilbudet i kommunene,
i motsetning til i normative metoder der kriteriene fastsettes ut
fra normer på tjenestetilbudet. En styrke ved statistiske metoder
er at den ikke griper inn i kommunenes prioriteringer, men omfordeler
tilskudd på bakgrunn av gjennomsnittlig, faktisk ressursbruk. Per
i dag er ikke normative modeller et godt alternativ, siden det ikke
finnes et tilstrekkelig regelverk for å etablere normative modeller.
I hovedsak er det benyttet regresjonsanalyser
for å fastsette kriteriene og vektingen i kostnadsnøkkelen. På samme
måte som i dagens kostnadsnøkkel er det i tillegg benyttet tall
på ressursinnsatsen på ulike aldersgrupper fra IPLOS for å fastsette
vektingen av alderskriteriene i delkostnadsnøkkelen for pleie og
omsorg.
For å fastsette kriteriene og vektingene ut
fra regresjonsanalyser kan man enten analysere en og en sektor for
seg, såkalte partielle analyser, eller analysere alle sektorer samlet
ved hjelp av simultane analyser.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har utviklet en
simultan modell der man analyserer alle sektorer under ett, KOMMODE-modellen.
Det var denne modellen Inntektssystemutvalget anbefalte å legge
til grunn i sin anbefaling. Da utvalget kom med sin anbefaling,
var det kun resultater fra en enkelt årgang tilgjengelig, slik at
det ikke kunne vurdere stabiliteten i modellen over tid.
SSB har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet
oppdatert KOMMODE-modellen med tall til og med 2013. Resultatene fra
KOMMODE-modellen varierer fortsatt betydelig fra år til år, og på
noen sektorer har det vært en relativt sterk økning i de anslåtte
effektene over tid. Departementet er derfor usikker på om noen effekter
kan overvurderes enkelte år, og på påliteligheten til modellen.
For å redusere disse svingningene har departementet i forslaget til
kostnadsnøkkel benyttet et gjennomsnitt av effekten i KOMMODE for
årene 2011–2013, og resultatene fra egne analyser når det gjelder
basiskriteriet og bosettingskriteriene. Dette er parallelt med hvordan
resultatene fra KOMMODE er benyttet i dagens kostnadsnøkkel.
Departementet foreslår at vektingen av de ulike delkostnadsnøklene
i kostnadsnøkkelen for kommunene fra og med 2017 skal oppdateres
årlig med faktiske utgiftsandeler, fra siste tilgjengelige KOSTRA-tall.
Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet kompenseres
kommunene fullt ut for ufrivillige kostnadsforskjeller i kommunal
tjenesteproduksjon. I dag gjelder dette prinsippet også for smådriftsulemper.
Det er godt dokumentert at det er smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon,
noe også denne gjennomgangen av inntektssystemet viser. I tillegg
til full kompensasjon for smådriftsulempene i utgiftsutjevningen
gis det også ekstra tilskudd til de minste kommunene, gjennom småkommunetilskuddet, og
til kommuner med distriktsmessige utfordringer gjennom Nord-Norge-
og Namdalstilskuddet og distriktstilskudd Sør-Norge. Disse tilskuddene
er begrunnet med regionalpolitiske målsettinger.
Basiskriteriet er utformet slik at det fordeler
et fast beløp per kommune til alle kommuner som kompensasjon for
smådriftsulemper på kommunenivå. For den enkelte kommune utløser dermed
basiskriteriet et høyere beløp målt per innbyggere jo færre innbyggere
kommunen har. Større kommuner får et betydelig lavere beløp per
innbygger etter basiskriteriet enn små kommuner. Det vises i proposisjonen
til at dette svekker nøytraliteten i inntektssystemet og gir et insentiv
for å opprettholde en kommunestruktur med mange små kommuner. Det
vises i proposisjonen til at dette er uheldig i lys av behovet for sterkere
kommuner som kan løse dagens og morgendagens velferdsoppgaver.
Regjeringen foreslår derfor at det gjøres endringer
i kompensasjonen for smådriftsulemper på kommunenivå i inntektssystemet,
slik at denne differen-sieres ut fra graden av frivillighet på smådriftsulempene.
Graden av frivillighet baseres på et nytt bosettingskriterium, strukturkriteriet.
Dette innebærer at det såkalte basistilskuddet, som i hovedsak dekker administrasjonskostnader,
vil differensieres avhengig av kommunens verdi på strukturkriteriet.
Det skal fortsatt gis full kompensasjon for smådriftsulemper på
tjenestenivå, slik som at en kommune må ha en relativt dyr skolestruktur
på grunn av en spredt bosetting. Dette ivaretas gjennom kriteriene
for bosettingsmønster i kostnadsnøkkelen.
I høringsnotatet om nytt inntektssystem skisserte departementet
en modell for å gradere kompensasjonen for smådriftsulemper mellom
kommunene. I tråd med avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre
legger departementet fram en justert modell for gradert basistilskudd.
Hovedprinsippene i modellen fra høringsnotatet er beholdt, men fordelingsvirkningene
er mindre enn i den opprinnelige modellen. Med denne modellen for
gradert basistilskudd sikres alle kommuner minimum 50 pst. av fullt
basistilskudd, mens tilskudd mellom 50 og 100 pst. av fullt basistilskudd
graderes ut fra kommunens verdi på strukturkriteriet.
I inntektssystemet i dag legges det til grunn
at smådriftsulemper er en ufrivillig kostnad for kommunene.
Smådriftsulempene i kommunal tjenesteproduksjon
kan deles i to ulike typer: smådriftsulemper på kommunenivå (som
skyldes få innbyggere) eller på tjenestenivå (som skyldes små skoler, små
sykehjem).
På kommunenivå er smådriftsulempene i hovedsak
knyttet til administrasjon, men det kan også være ekstra kostnader
i andre sektorer knyttet til lavt innbyggertall. Det kan argumenteres
for at smådriftsulempene på kommunenivå i hovedsak er frivillige,
men trolig i litt varierende grad (avhengig av geografi og avstander).
En kommune kan velge å slå seg sammen med en eller flere kommuner
og slik fjerne smådriftsulemper, eller inngå i interkommunale samarbeid
på en del tjenester for å kunne utnytte stordriftsfordeler.
Kompensasjonen for smådriftsulemper på kommunenivå
gis gjennom basiskriteriet i kostnadsnøkkelen. Basiskriteriet inngår
i delkostnadsnøklene for administrasjon, grunnskole, pleie og omsorg
og kommunehelsetjenesten. Basiskriteriet har verdien én for alle
kommuner, og fanger opp kostnadene ved å være en kommune ut fra
eksisterende bosettingsstruktur. De minste kommunene får et betydelig
høyere beløp per innbygger enn de større kommunene. For Utsira,
landets minste kommune, utgjør dette nærmere 64 000 kroner per innbygger,
mens det utgjør 20 kroner per innbygger for Oslo kommune.
I tillegg til full kompensasjon for smådriftsulemper
på kommunenivå, hovedsakelig knyttet til administrasjon av kommunen,
er det også full kompensasjon for smådriftsulemper på tjenestenivå.
Smådriftsulempene på tjenestenivå bestemmes i stor grad av bosettingsmønsteret
i kommunen. Kommunen kan ikke direkte påvirke hvor folk er bosatt,
det kan være vanskelig å regulere bosettingen. Dette gjør at kommunene i
mange tilfeller må organisere tjenestetilbudet i mindre og mer desentraliserte
enheter enn det som er mest effektivt. Slike smådriftsulemper på tjenestenivå
kan ses på som ufrivillige kostnader. Bosettingskriteriene i kostnadsnøkkelen
ivaretar kommuner med store avstander, uavhengig av kommunestørrelse.
Hvordan smådriftsulemper skal håndteres i inntektssystemet
er ikke en ny problemstilling i inntektssystemet, og er tidligere
drøftet av både Rattsøutvalget (NOU 1996:1) og Inntektssystemutvalget
(NOU 2005:18).
Smådriftsulempene på kommunenivå er knyttet til
lavt innbyggertall og kan i mange tilfeller reduseres ved en sammenslåing,
og kan dermed i stor grad ses på som en frivillig kostnad.
Etter departementets vurdering bør ikke kommunene
kompenseres for frivillige smådriftsulemper. Inntektssystemet bør
være mest mulig nøytralt med hensyn til kommunestruktur, og kommunene
skal ikke kompenseres for kostnader de frivillig velger å ha. Det
er særlig to ulemper knyttet til at det kompenseres for smådriftsulemper
som i noen grad er frivillige. For det første svekkes insentivene
til frivillige kommunesammenslutninger når kostnadsgevinsten ved
en sammenslutning trekkes inn av staten i form av reduserte overføringer.
For det andre blir kommunene behandlet forskjellig avhengig av hvordan
de søker å begrense smådriftsulemper i tjenesteproduksjonen.
Et tilskudd som i større grad fordeles per innbygger
vil gi kommunene en mer likeverdig mulighet for å tilby gode tjenester.
Departementet foreslår derfor å innføre en modell der basiskriteriet
i kostnadsnøkkelen differensieres mellom kommunene ved hjelp av
et kriterium (strukturkriteriet) som definerer graden av frivillighet/ufrivillighet
i smådriftsulempene. Strukturkriteriet sier noe om avstandene for
å nå et gitt antall innbyggere i de enkelte kommunene, og bygger
på samme modell som Inntektssystemutvalget foreslo i sin utredning.
På oppdrag fra departementet har SSB oppdatert beregningene
av strukturkriteriet med nyere tall. Departementets vurdering er
at strukturkriteriet er godt egnet til å si noe om graden av frivillighet når
det gjelder smådriftsulemper, og at det kan benyttes for å differensiere
basiskriteriet mellom kommunene.
Etter høringsrunden, og i tråd med avtalen med Venstre,
legger departementet fram en modell for differensiering av kompensasjonen
for smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon som gis gjennom
basiskriteriet. Ved hjelp av strukturkriteriet graderes basiskriteriet
i utgiftsutjevningen, slik at kompensasjonen for smådriftsulemper
differensieres mellom kommuner med frivillige og ufrivillige smådrifts-ulemper.
Strukturkriteriet er et mål på bosettingsmønsteret
i kommunen og områdene rundt, og sier noe om avstander og spredtbygdhet
i regionen. Formålet med kriteriet er å måle reiselengde uavhengig
av kommunestørrelse og kommunegrenser, til forskjell fra de tradisjonelle
bosettingskriteriene som er avgrenset innad i kommunen.
Strukturkriteriet beskriver gjennomsnittlig
reiseavstand per innbygger i en kommune for å nå et bestemt antall
personer, uavhengig av kommunegrensen. Det er lagt til grunn en
gjennomsnittlig reiseavstand for å nå 5 000 innbyggere. Bakgrunnen
for denne grensen er forskning som viser at det i hovedsak er kommuner
med færre enn 5 000 innbyggere som har smådriftsulemper knyttet
til lavt innbyggertall.
Strukturkriteriet beregnes ved å ta utgangspunkt i
grunnkretsene i hver kommune og befolkningstyngdepunktet innen hver
grunnkrets, på samme måte som i de eksisterende bosettingskriteriene
i inntektssystemet. En grunnkrets er den minste geografiske enheten
SSB benytter til å lage kommunestatistikk. For innbyggerne i hver grunnkrets
beregnes minste reiseavstand for å nå et bestemt antall personer
(5 000), ut fra befolkningstyngdepunktet i grunnkretsen. I beregningene
utnyttes også informasjon om vei- og rutenett, slik at det legges
inn korreksjonsfaktorer (høyere verdier) hvis man for eksempel er avhengig
av ferge for å nå det gitte antall personer.
Beregningene av reiselengde er uavhengig av kommunegrensene,
slik at kommunestrukturen kun har betydning for hvordan reiselengden fordeler
seg mellom kommunene.
Strukturkriteriet fanger opp avstander til kommunene
rundt, og sier noe om kommunen ligger i sentrale eller mindre sentrale
områder. Det antas å være enklere for kommuner med korte avstander
for å nå 5 000 innbyggere å slå seg sammen.
Flere høringsinstanser har vært kritiske til
utformingen av strukturkriteriet, og har påpekt at når kriteriet
er utformet som gjennomsnittlig reiseavstand for å nå 5 000 innbyggere
vil avstander innad i kommunen bli tillagt relativt stor betydning
for kommuner med mer enn 5 000 innbyggere. Etter departementets
vurdering fanger strukturkriteriet i stor grad opp forskjeller mellom
ulike kommuner slik det nå er utformet. Det er relativt stort samsvar
mellom strukturkriteriet og andre mål på bosettingsmønster i kommunene,
noe som tyder på at kriteriet er godt egnet for å si noe om generelle
avstandsforhold i kommunene. Like viktig for hvordan kriteriet er
utformet er imidlertid utformingen av modellen. Departementet legger
her fram en justert modell som reduserer omfordelingsvirkningene
mellom kommunene, men som bygger på den samme utformingen av strukturkriteriet.
Kommunenes verdi på strukturkriteriet (dvs.
reiseavstandene) gir en indikasjon på i hvilken grad smådriftsulempene
kan ses på som frivillige eller ufrivillige. Der avstandene er lange
er smådrifts-ulempene i større grad ufrivillige, mens det for kommuner
med korte avstander kan argumenteres for at smådriftsulempene er
frivillige. Strukturkriteriet kan slik benyttes for å differensiere
basiskriteriet i utgiftsutjevningen, slik at ikke alle kommuner
lenger får full kompensasjon for smådriftsulemper.
Med denne metoden antas det at kommuner med gjennomsnittlig
reiselengde over et visst nivå har ufrivillige kostnadsulemper,
og dermed skal ha full kompensasjon for smådriftsulemper som i dag.
Kommuner med reiselengde under dette nivået får en gradvis reduksjon
i basiskriteriet bestemt av nivået på strukturkriteriet. Kommuner
med kortere reiselengde for å nå 5 000 innbyggere får en lavere
verdi på basiskriteriet, og dermed en lavere grad av kompensasjon
for smådriftsulemper gjennom kostnadsnøkkelen. Kommuner med lange
reiseavstander vil fortsatt få full kompensasjon, mens kommuner
med kortere reiseavstander vil få lavere kompensasjon.
Kommunens verdi på basiskriteriet trappes gradvis
(lineært) ned fra den øverste verdien på strukturkriteriet, slik
at alle kommuner får en verdi på basiskriteriet høyere enn 0,5 (halvt
basistilskudd). Med tall for 2016 utgjør dette 6,6 mill. kroner
per kommune. Kommunene med de høyeste verdiene på strukturkriteriet
(lange avstander) får den høyeste verdien på basiskriteriet, og
dermed høyere grad av kompensasjon for smådriftsulempene. På denne
måten beholdes full kompensasjon for smådrifts-ulemper gjennom basiskriteriet
(13,2 mill. kroner i 2016) for de kommunene som har reiseavstander
over en viss grense. Samtidig får vi en gradvis nedtrapping av kommunenes
verdi på basiskriteriet, og dermed graden av kompensasjon for smådriftsulemper,
jo kortere avstandene blir.
For å fastsette en grenseverdi på strukturkriteriet for
når en kommune får full verdi på basiskriteriet (lik 1), og når
nedtrappingen skal starte, er det etter departementets vurdering
fornuftig å knytte den øvre grenseverdien opp til en gjennomsnittsverdi
i datamaterialet. Alternativet er å fastsette et visst antall kilometer
som en definisjon på hvor stor avstand det må være før smådriftsulemper
er frivillige. Inntektssystemutvalget vurderte en grense for full
verdi på basiskriteriet lik gjennomsnittlig reiselengde for å nå
5 000 innbyggere for kommuner med færre enn 5 000 innbyggere. De
begrunnet dette med at det først og fremst er kommuner med færre
enn 5 000 innbyggere som har smådriftsulemper, og at det derfor
vil være rimelig å knytte grenseverdien til gjennomsnittsverdien
for disse kommunene. Departementet er enig i denne vurderingen,
og legger derfor dette til grunn for graderingen av basiskriteriet.
Departementet foreslår å innføre en modell der det
skilles mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper, og der
ikke alle kommuner lenger mottar full kompensasjon for smådriftsulempene.
Smådriftsulemper på tjenestenivå vil fortsatt bli behandlet som
en ufrivillig kostnad, og vil bli kompensert fullt ut gjennom bosettingskriteriene
i kostnadsnøkkelen som i dag. Smådriftsulemper på kommunenivå er
derimot av en annen karakter, og etter departementets vurdering
bør ikke disse smådriftsulempene kompenseres fullt ut.
For å differensiere kompensasjonen for smådriftsulemper
mellom kommunene foreslås det å innføre en modell med gradering
av basiskriteriet ved hjelp av strukturkriteriet. Med den foreslåtte
modellen, vil kommuner med høye avstander målt ved strukturkriteriet
beholde full kompensasjon som i dag, mens kommuner med lavere verdi
på strukturkriteriet får noe mindre kompensasjon for smådriftsulempene enn
i dagens system.
En slik modell vil også i større grad være nøytral med
hensyn til kommunesammenslutninger. Kommuner som slår seg sammen
vil fortsatt kunne tape noe gjennom basiskriteriet ved en sammenslåing,
men med en lavere verdi vil også tapet bli mindre enn i dag.
Kommuner som slår seg sammen får gjennom inndelingstilskuddet
beholde basistilskudd og eventuelle regionalpolitiske tilskudd de
mister som følge av sammenslåingen i 15 år uavkortet etter sammenslåingen,
før tilskuddet trappes ned over 5 år. Dette vil gi forutsigbarhet
og god tid til omstilling for disse kommunene. I tillegg får de reformstøtte
og dekning av engangskostnader ved sammenslåingen.
Forslag til endringer i kompensasjonen for smådriftsulemper
i utgiftsutjevningen:
1. Smådriftsulemper
til tjenester vil fortsatt kompenseres fullt ut.
2. Smådriftsulemper på kommunenivå vil
ikke lenger bli sett på som en fullt ut ufrivillig kostnad, og blir
dermed ikke kompensert fullt ut for alle kommuner.
3. Strukturkriteriet benyttes for å skille
mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper, og graden av
frivillighet.
4. Ved hjelp av strukturkriteriet differensieres kompensasjonen
for smådriftsulemper i utgiftsutjevningen for kommunene.
5. Kommuner med en verdi på strukturkriteriet høyere
enn en øvre grenseverdi får beholde fullt basistilskudd. Basistilskuddet
graderes (lineært) mellom den øvre grenseverdien og en garantert minsteverdi
på et halvt basistilskudd. Den øvre grenseverdien settes til gjennomsnittlig
reiseavstand for å nå 5 000 innbyggere for kommuner med færre enn
5 000 innbyggere, 25,4 km i 2015-tall.
Kommuner med en verdi på strukturkriteriet som
er høyere enn den fastsatte grenseverdien vil få beholde full verdi
på basiskriteriet (full kompensasjon), som i dag. Kommuner med verdier
under grenseverdien vil få en lavere verdi på basiskriteriet, og
andelen vil være bestemt av verdien på strukturkriteriet. Alle kommuner
med en verdi på strukturkriteriet som er under halvparten av grenseverdien
på 25,4 km vil løftes opp til verdien 0,5 på basiskriteriet med
den foreslåtte modellen.
Kommunens verdi på basiskriteriet vil bli bestemt
som kommunens verdi på strukturkriteriet som andel av grenseverdien
(verdi strukturkriteriet/grenseverdi). Hvis grenseverdien settes
lik 25,4 km vil for eksempel en kommune med verdien 22,4 km på strukturkriteriet
få en verdi lik 0,88 på basiskriteriet, mens en kommune med verdien
14,2 km på strukturkriteriet vil få en verdi lik 0,56 på basiskriteriet.
Kommuner med en verdi på strukturkriteriet tett opptil grenseverdien
vil dermed få en høyere verdi på det graderte basiskriteriet enn
kommuner med en lavere verdi på strukturkriteriet. Dette gjenspeiler
graden av frivillighet i smådriftsulempene.
På samme måte som i dag vil vektingen av basiskriteriet
bestemmes ut fra regresjonsanalyser som inkluderer dagens basiskriterium
ut fra eksisterende kommunestruktur, og det vil beregnes hva fullt
basiskriterium utgjør for hver kommune. Deretter erstattes basiskriteriet
for den enkelte kommune med det graderte basiskriteriet, der en
del av kommunene får en lavere verdi på kriteriet enn med det tidligere
basiskriteriet (verdi under 1). Når dagens basiskriterium erstattes av
et gradert basiskriterium vil det totale beløpet basiskriteriet
utløser gjennom kostnadsnøkkelen totalt sett reduseres, gitt at
størrelsen på hva et fullt basiskriterium utgjør per kommune (størrelsen
på smådriftsulempen) holdes uendret i forhold til i dag. For at
ikke verdien av fullt basiskriterium skal øke for den enkelte kommune etter
innføringen av gradert basiskriterium må vektingen av basiskriteriet
reduseres i tråd med dette, og de resterende kriteriene må vektes
tilsvarende opp.
Ved hjelp av strukturkriteriet og det graderte
basiskriteriet vil man nå kunne skille mellom frivillige og ufrivillige
smådriftsulemper. Flere høringsinstanser har påpekt at ordningen
med å gradere basiskriteriet ut fra verdien på strukturkriteriet
vil tilføre et element av skjønn i utgiftsutjevningen, og at dette
dermed bør holdes utenom kostnadsnøkkelen.
I dag mottar alle kommuner et likt kronebeløp som
kompensasjon for smådriftsulemper gjennom basiskriteriet. Ved å
innføre en differensiering av denne kompensasjonen vil kommuner med
korte reiseavstander til nabokommuner få et lavere beløp gjennom
basiskriteriet enn i dag, mens kommuner med relativt lange avstander beholder
fullt basistilskudd som i dag. Siden et lavere beløp blir fordelt
gjennom basiskriteriet vil en større andel fordeles etter øvrige
kriterier i kostnadsnøkkelen, og komme alle kommuner til gode. Med
2015-tall utgjør dette resterende beløpet i gjennomsnitt 242 kroner
per innbygger.
De aller minste kommunene vil med den foreslåtte
modellen, på grunn av relativt lange avstander, i hovedsak beholde
full verdi på basiskriteriet som i dag og i tillegg få en økning gjennom
at et høyere beløp fordeles etter øvrige kriterier. Også de større
kommunene, med over om lag 20 000 innbyggere, vil komme bedre ut enn
i dag. Dette skyldes at disse kommunene i dagen mottar et relativt
lavt beløp per innbygger gjennom basiskriteriet, og de vil derfor
komme bedre ut når et større beløp fordeles etter de øvrige kriteriene
i kostnadsnøkkelen. Kommuner der det er relativt korte avstander
til omkringliggende kommuner, og som dermed har lave verdier på
strukturkriteriet, vil få en lavere kompensasjon gjennom basiskriteriet
enn i dag, og vil dermed komme lavere ut enn med dagens basiskriterium.
Også mellomstore kommuner i tettbygde strøk, som ifølge analysene
ikke har smådriftsulemper i dag, vil få reduserte overføringer med
denne modellen. I forhold til modellen som ble skissert i høringsnotatet
er fordelingsvirkningene halvert, ved at alle kommuner er sikret
en minimumsverdi på basiskriteriet (minimum 0,5).
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
gjennomgått og oppdatert alle delkostnadsnøklene i inntektssystemet
for kommunene. Departementet har tatt utgangspunkt i dagens kostnadsnøkler,
og har utført nye analyser av de ulike sektorene med et oppdatert
datagrunnlag. Departementet har også vurdert innspill som har kommet
inn i høringen av forslag til nytt inntektssystem.
For å fastsette kriterier og vektingen av disse
er det benyttet statistiske analyser av variasjoner i kommunenes
utgifter til de ulike sektorene. I hovedsak er det benyttet regresjonsanalyser,
og departementet har gjennomført regresjonsanalyser på hver enkelt
sektor. I tillegg er det benyttet tall for ressursinnsatsen på ulike
aldersgrupper fra IPLOS for å fastsette vektingen av alderskriteriene
i delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg. For å fastsette effekten
av bosettingsmønsteret, og effekten av kommunestørrelse, er det
også benyttet resultater fra SSBs KOMMODE-modell. KOMMODE er en simultan
analysemodell hvor alle sektorer analyseres under ett.
I departementets regresjonsanalyser er det brukt konserntall
på regnskapsførte utgifter fra KOSTRA fra 2014.
Kommunenes utgifter til det som inngår i delkostnadsnøkkelen
for grunnskole føres på 6 funksjoner i KOSTRA: 202 Grunnskole, 213 Voksenopplæring,
215 Skolefritidstilbud, 222 Skolelokaler, 223 Skoleskyss og 383
Musikk- og kulturskoler. Totalt var kommunenes brutto driftsutgifter
til grunnskole om lag 74,7 mrd. kroner i 2014.
Delkostnadsnøkkelen for grunnskole har vært uendret
siden 2011. Variasjoner i kommunenes grunnskoleutgifter kan hovedsakelig
forklares av variasjoner i antall barn i grunnskolealder (6–15 år),
og dette kriteriet utgjør i underkant av 90 pst. av dagens delkostnadsnøkkel.
Kriteriene reiseavstand innen sone og reiseavstand til nabosone
fanger opp at enhetskostnadene varierer som følge av et spredt bosettingsmønster,
mens basiskriteriet fanger opp variasjoner i enhetskostnader som
skyldes kommunestørrelse.
I dagens delkostnadsnøkkel er bosettingskriteriene
og basiskriteriet vektet inn med et gjennomsnitt av resultatene
fra departementets egne analyser og resultatene fra SSBs KOMMODE-modell.
Krite-riene innvandrerbarn 6–15 år og norskfødte barn 6–15 år med
innvandrerforeldre ble i 2011 tatt inn i kostnadsnøkkelen på bakgrunn
av en utredning fra Senter for økonomisk forskning (SØF). Utredningen
viste at det er en sammenheng mellom en høy andel innvandrerbarn
og høyere utgifter til grunnskole. Disse to kriteriene ble i 2011
vektet inn ut fra andelen av årstimene i grunnskolen som ble brukt
til undervisning av minoritetsspråklige elever. 90 pst. av denne
vekten ble lagt på kriteriet innvandrerbarn 6–15 år, og 10 pst.
ble lagt på kriteriet norskfødte barn 6–15 år med innvandrerforeldre.
Departementet har gjennomført nye analyser av kommunenes
grunnskoleutgifter, som i stor grad gir de samme resultatene som
i forrige gjennomgang av kostnadsnøkkelen. Innbyggere 6–15 år forklarer
fortsatt det meste av variasjonen i kommunes utgifter.
Kommunestørrelse og et spredt bosettingsmøns-ter
bidrar også til kostnadsforskjeller mellom kommunene. Det er fortsatt
en sammenheng mellom antall innvandrere i aldersgruppen 6–15 år
og økte utgifter til grunnskole. Det vises til proposisjonens pkt.
7.6.1 for nærmere beskrivelse av analysene.
Det vises i proposisjonen til at forslag til
ny delkostnadsnøkkel for grunnskole er i tråd med forslaget i høringsnotatet
og vises i tabell 7.9.
Kommunenes utgifter til pleie- og omsorgssektoren
som inngår i delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg føres på fire
ulike funksjoner i KOSTRA: 234 Aktiviserings- og servicetjenester overfor
eldre og personer med funksjonsnedsettelser, 253 Helse- og omsorgstjenester
i institusjon, 254 Helse- og omsorgstjenester til hjemmeboende og
261 Institusjonslokaler.
Delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg har vært
uforandret siden 2011.
Alderskriterier utgjør over halvparten av vektingen
i dagens delkostnadsnøkkel, med høyest vekting av de eldste aldersgruppene
(over 67 år).
Helse- og omsorgstjenester i institusjon og
til hjemmeboende er en stor del av pleie- og omsorgstjenestene,
og det er i stor grad eldre innbyggere som er brukere av disse tjenestene.
De siste årene har man imidlertid også sett en stor vekst i antallet
yngre brukere (under 67 år), og i dagens kostnadsnøkkel er det flere
kriterier for å fange opp dette. I tillegg til antall innbyggere
under 67 år inngår dødelighetskriteriet, som sier noe om helsetilstanden
i befolkningen, og antall psykisk utviklingshemmede 16 år og over.
I tillegg har det tidligere vært påvist kostnadsforskjeller knyttet
til bosettingsmønsteret (spredt bosetting) og smådriftsulemper,
som fanges opp av sonekriteriet, nabokriteriet og basiskriteriet.
Etter forrige revisjon av kostnadsnøkkelen ble det
satt ut et forskningsprosjekt for å gå gjennom pleie- og omsorgssektoren,
og se på mulige alternative utforminger av delkostnadsnøkkelen. Dette
prosjektet ble utført av Senter for økonomisk forskning (SØF) på
oppdrag fra departementet, og ble ferdigstilt i 2013. SØF finner
at kriteriene i dagens delkostnadsnøkkel i hovedsak fortsatt er
egnet til å forklare variasjoner i kommunenes utgifter til pleie
og omsorg. SØF har også vurdert hvordan alderskriteriene best mulig
kan vektes inn i delkostnadsnøkkelen, og konkluderer med at det
er vanskelig å oppnå presis vekting av disse basert på regresjonsanalyser. Blant
annet på grunn av høy korrelasjon mellom de ulike aldersgruppene
(67–79 år, 80–89 år og 90 år og over) vil en ressursfordeling fordelt
på ulike aldersgrupper gi mer presis vekting enn kun regresjonsanalyser.
De anbefaler derfor at vektingen av alderskriterier helt eller delvis
bør baseres på ressursfordelingen fordelt på aldersgrupper fra IPLOS
(brukerstatistikk). Se proposisjonens pkt. 7.6.2 for nærmere beskrivelse
av analysene.
I tråd med avtalen som er inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre på Stortinget, foreslår departementet at det skal foretas
ytterligere utredninger av verdien på kriteriet for psykisk utviklingshemmede
i kostnadsnøkkelen for pleie og omsorg. I påvente av denne utredningen
beholdes vektingen av dette kriteriet uendret i forhold til dagens
delkostnadsnøkkel for pleie og omsorg.
I hovedsak viser analyseresultatene det samme som
ved forrige revisjon av kostnadsnøkkelen, og departementet anbefaler
derfor ingen store endringer i delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg.
Forslaget til ny delkostnadsnøkkel baseres derfor på samme metode
som for dagens delkostnadsnøkkel.
Barnehager grupperes på tre funksjoner i kommuneregnskapene:
201 Førskole, 211 Styrket tilbud til førskolebarn og 221 Førskolelokaler
og skyss. Totalt var brutto driftsutgifter til barnehage 45,8 mrd.
kroner i 2014.
Delkostnadsnøkkelen for barnehage ble innført
i 2011, samtidig med innlemmingen av de øremerkede tilskuddene til
barnehager.
Etter 2011 har departementet jevnlig gjennomført
nye analyser med oppdaterte tall. Disse analysene har alle vist
at dagens delkostnadsnøkkel har hatt høy forklaringskraft, og alle
kriteriene har vært stabile og statistisk signifikante i hele perioden.
Det har siden innføringen av delkostnadsnøkkelen i 2011 blitt stilt
spørsmål ved om utdanningskriteriet er et godt kriterium til å forklare
forskjeller i kommunenes utgifter til barnehage. Kriteriet har til
dels blitt oppfattet som et normativt kriterium. Alle analyser siden 2011
har imidlertid vist at dette er et godt kriterium for å fange opp
faktiske kostnadsforskjeller mellom kommunene.
Dagens delkostnadsnøkkel bygger på analyser av
tall fra 2008. En av hypotesene fra forrige gjennomgang av barnehagenøkkelen
var at etterspørselskriteriene ville få mindre betydning etter hvert
som dekningsgradene ble høyere. Dekningsgraden har imidlertid fortsatt
å øke også etter 2008. Andelen barn i alderen 1–5 år med barnehageplass
har økt fra 87,1 pst. i 2008 til 90,2 pst. i 2014. Størst økning
har det vært i dekningsgraden for de yngste barna (1–2 år), fra
74,7 pst. i 2008 til 80,1 pst. i 2014. Selv om dekningsgraden på
landsbasis nå er relativt høy, er det fortsatt en god del variasjon
i dekningsgrad mellom kommunene, særlig blant de yngste barna. I tillegg
til en økning i dekningsgraden har det også vært en økning i oppholdstid
i barnehage i perioden. Andelen av barna som har en oppholdstid på
33 timer eller mer har økt fra 88,8 pst. i 2008 til 96,5 pst. i
2014.
Departementet har i gjennomgangen av delkostnadsnøkkelen
for barnehage testet flere ulike modeller, for å se om dagens modell
fortsatt er den beste modellen, eller om andre modeller er bedre
eller like gode for å forklare kostnadsforskjeller mellom kommunene.
Se proposisjonens pkt. 7.6.3 for beskrivelse av analysen.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at dagens delkostnadsnøkkel for barnehage fortsatt er den beste
modellen til å forklare variasjonen i utgifter til barnehage mellom
kommunene. I høringsnotatet ble det også vist en alternativ modell
bestående av kriteriene antall barn 1–5 år og antall heltidsansatte.
Denne modellen har noe lavere forklaringskraft enn dagens modell,
men ble vurdert som et godt alternativ. I høringsrunden har mange
kommuner kommentert spørsmålet om modellvalg. Et flertall av de
som har avgitt merknad, har uttrykt sin støtte til den alternative
modellen, men forskjellene er ikke så store i forhold til de som
har gitt støtte til dagens modell. På grunn av at dagens modell
har best forklaringskraft, foreslår departementet derfor at dagens
modell, med antall barn 2–5 år, antall barn 1 år uten kontantstøtte
og utdanningsnivå, videreføres.
Kommunenes utgifter til kommunehelsetjenesten
føres på tre funksjoner i KOSTRA: 232 Forebygging, skole- og helsestasjonstjeneste,
233 Annet forebyggende helsearbeid og 241 Diagnose, behandling og
rehabilitering. Totalt utgjør brutto driftsutgifter i underkant
av 15 mrd. kroner i 2014. Funksjon 241 utgjør den største delen av
utgiftene til kommunehelse og inneholder blant annet kommunenes
utgifter til allmennlegetjenesten, kommunale legekontor, legevakt og
kommunalt ansatte fysioterapeuter.
Delkostnadsnøkkelen for kommunehelse har vært
uendret siden 2011 og består av alderskriterier, dødelighet, bosettingskriteriene
sone og nabo samt basiskriteriet, jf. tabell 7.17. Utgiftene på
funksjon 232 er i hovedsak knyttet til helsestasjonstjenester og
skolehelsetjeneste, som retter seg spesielt mot personer i aldersgruppen
0–19 år, og denne aldersgruppen (utvidet til 0–22 år for å passe
til aldersgrupper som allerede ligger inne i kostnadsnøkkelen) er
derfor vektet inn i dagens nøkkel ut fra hvor stor andel funksjon 232
utgjør av de totale utgiftene til kommunehelse. Basiskriteriet,
sonekriteriet og nabokriteriet er bestemt ut fra et gjennomsnitt
av KOMMODE-modellen til SSB og departementets egne analyser, mens
vektingen av dødelighetskriteriet er hentet fra departementets analyser.
Departementet har gjennomført nye analyser av kommunenes
utgifter til kommunehelsetjenesten basert på utgiftsdata for 2014.
Analysene viser at det fortsatt er kostnadsulemper knyttet til spredt bosetting
og kommunestørrelse, både i KOMMODE-modellen og i departementets
egne analyser. Se proposisjonens pkt. 7.6.4 for nærmere beskrivelse
av analysene.
Departementets vurdering er at innbyggere 67
år og over bør inkluderes i delkostnadsnøkkelen for helsetjenester.
Kriteriet erstatter dødelighet, som foreslås tatt ut av kostnadsnøkkelen.
Kriteriet er vektet inn i delkostnadsnøkkelen ut fra effekten i
regresjonsanalysene.
På samme måte som i dagens delkostnadsnøkkel vektes
basiskriteriet inn som et gjennomsnitt mellom egne analyser og KOMMODE
2011–2013. Sone- og nabokriteriet er vektet inn på samme måte. På
grunn av stor grad av samvariasjon mellom sone- og nabokriteriet,
kan ikke begge kriteriene inkluderes i samme analyse. Derfor er
vektingen av kriteriene samlet bestemt ut fra effekten av sonekriteriet
(både i KOMMODE-modellen og i departementets egne analyser). Deretter
er de to kriteriene gitt lik vekt, siden begge har effekt når de
inkluderes hver for seg. Innbyggere 0–22 år får i utgangspunktet
samme vekt som andelen av de totale helseutgiftene som går til barn
og ungdom, mens resterende vekting er fordelt på innbyggere i alt.
Kommunenes utgifter til barnevern grupperes
på KOSTRA-funksjonene 244 Barneverntjeneste, 251 Barnevernstiltak
når barnet ikke er plassert av barnevernet og 252 Barnevernstiltak
når barnet er plassert av barnevernet. I 2014 utgjorde kommunenes
brutto driftsutgifter til barnevernet 11,3 mrd. kroner, noe som
er en økning på om lag 5,2 mrd. kroner (85 pst.) fra forrige gjennomgang
av kostnadsnøklene i 2008.
Dagens delkostnadsnøkkel ble innført ved omleggingen
av inntektssystemet i 2011, og består av alderskriteriet innbyggere
0–22 år, barn 0–15 år med enslig forsørger og personer med lav inntekt.
En utfordring med delkostnadsnøkkelen for barnevern
er at modellen har lav forklaringskraft. Modellen forklarer en liten
del (om lag 10 pst.) av variasjonene i kommunenes utgifter til barnevern.
Etter forrige revisjon av kostnadsnøkkelen satte departementet ut
et eksternt forskningsprosjekt for å evaluere dagens delkostnadsnøkkel,
og for å vurdere om andre modeller kan gi økt forklaringskraft.
Se proposisjonens pkt. 7.6.5 for beskrivelse av analysene.
Det er modellen med kriteriene i dagens kostnadsnøkkel
som har høyest forklaringskraft og som fortsatt vurderes som den
beste modellen. Forslag til ny delkostnadsnøkkel for barnevern er
vist i tabell 7.21.
Som i dagens kostnadsnøkkel foreslår departementet
å legge restvekten på alderskriteriet innbyggere 0–22 år, fordi
barnevernloven omfatter tiltak for barn og unge opp til fylte 23
år.
Kommunenes utgifter til sosialhjelp føres på
følgende funksjoner i KOSTRA: 242 Råd, veiledning og sosialt forebyggende
arbeid, 243 Tilbud til personer med rusproblemer, 276 Kvalifiseringsordningen
og 281 Økonomisk sosialhjelp. Samlede brutto driftsutgifter til
sosialhjelp var på 14,1 mrd. kroner i 2014.
Dagens delkostnadsnøkkel består av levekårskriteriene
antall uføre, antall flyktninger uten integreringstilskudd og opphopningsindeksen.
I tillegg inngår urbanitetskriteriet i dagens delkostnadsnøkkel.
Dette kriteriet er lik innbyggertallet i kommunen opphøyd i 1,2.
Urbanitetskriteriet ble inkludert i kostnadsnøkkelen
i 2004, fordi man mente at det fanger opp forhold rundt rus og psykiatri
som er vanskelig å fange opp gjennom andre kriterier. Kriteriet
har god forklaringskraft og samvarierer i stor grad med utgiftene.
Et problem med kriteriet er imidlertid at det ikke er valid i den
forstand at det er knyttet opp til en vekst i underliggende forhold som
vil slå ut i utgiftene. Ved en kommunesammenslåing vil verdien på
kriteriet øke, uten at det har skjedd endringer i utgiftsbehovet
for sosialhjelp. Ved mange kommunesammenslåinger vil derfor midler
omfordeles til sammenslåtte kommuner, uten at disse kan vise til
større levekårsutfordringer.
Borgeutvalget vurderte opphopningsindeksen som
et alternativ til urbanitetskriteriet, og opphopningsindeksen ble
vurdert å ha høyere validitet enn urbanitetskriteriet.
Departementet har vurdert antall rus- og psykia-tridiagnoser
som en mulig erstatning for urbanitetskriteriet.
Departementet har også undersøkt om andre kriterier
kan bidra til å forklare variasjonen i kommunenes utgifter til sosialhjelp.
Det vises til proposisjonens pkt. 7.6.6 for en beskrivelse av analysene.
Etter departementets vurdering er den alternative modellen
med aleneboende 30–66 år en bedre modell enn dagens modell med urbanitetskriteriet.
Forklaringskraften er noe lavere, men forskjellen er ikke veldig
stor. Siden en vet at det er en tydelig sammenheng mellom antall
aleneboende og sosialhjelpsmottakere, vurderes dette som et treffsikkert
kriterium til å fange opp variasjoner i utgifter til sosialhjelp.
Dette kriteriet fanger også opp andre bakenforliggende faktorer
enn dagens kostnadsnøkkel. Den resterende vektingen foreslås på
samme måte som i dag lagt på innbyggere 16–66 år.
I utgiftsutjevningen er kommunenes utgifter
til administrasjon, landbruk og miljøoppgaver samlet i en felles
delkostnadsnøkkel. Kommunenes utgifter til administrasjon, landbruk
og miljø føres på følgende funksjoner i KOSTRA: 100 Politisk styring,
110 Kontroll og revisjon, 120 Administrasjon, 121 Forvaltningsutgifter
i eiendomsforvaltningen, 130 Administrasjonlokaler, 180 Diverse
fellesutgifter og 329 Landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling.
Dagens delkostnadsnøkkel for administrasjon, landbruk
og miljø ble opprettet etter at de øremerkede tilskuddene til kommunal
landbruksforvaltning og kommunale miljøvernledere ble innlemmet
i inntektssystemet i 1997. Analyser av tilskuddene viste at kommunenes
utgifter til miljø i hovedsak kunne forklares med variasjoner i
antall innbyggere og at mindre- kommuner hadde smådriftsulemper
som kunne fanges opp av basiskriteriet. Det ble utformet et eget
landbrukskriterium, sammensatt av flere delkriterier, som fanget
opp variasjonene i kommunenes utgifter til landbruksforvaltning.
På grunn av at det var vanskelig å skille disse utgiftene fra kommunenes
administrasjonsutgifter ble de tre sektorene sett under ett, og
de er også i dag inkludert i en felles delkostnadsnøkkel. Som de
øvrige delkostnads-nøklene ble også denne delkostnadsnøkkelen revidert
i 2011.
Dagens delkostnadsnøkkel for administrasjon, landbruk
og miljø består av tre kriterier: antall innbyggere (85,2 pst.),
basiskriteriet (11,7 pst.) og landbrukskriteriet (3,1 pst.), jf.
tabell 7.26. Landbrukskriteriet er igjen sammensatt av fire delkriterier:
antall landbrukseiendommer, totalt areal i kommunen, antall driftsenheter
og dyrket areal. Landbrukskrite-riets vekting i delkostnadsnøkkelen
for administrasjon, landbruk og miljø ble holdt uendret i revisjonen
av kostnadsnøkkelen i 2011.
Vista Analyse utførte i 2013 et prosjekt på
oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet for å se nærmere på kommunenes
utgifter til landbruksforvaltning og hvordan en delkostnadsnøkkel
for landbruk kan utformes.
Siden det nå er mulig å skille ut kommunenes
utgifter til landbruk fra de øvrige administrasjonsutgiftene, foreslår
departementet å behandle landbrukskriteriet som en egen delkostnadsnøkkel
når de ulike nøklene skal vektes sammen til en felles kostnadsnøkkel.
Landbruksutgiftene utgjorde om lag 0,2 pst. av de totale netto driftsutgiftene
i 2014.
Kommunene spiller en nøkkelrolle i arbeidet med
å nå nasjonale miljømål. Kommunenes miljøoppgaver favner vidt. Blant
annet har kommunene ansvar innenfor klima, naturmangfold, miljøvern
og forurensning. Karakteristisk for miljøoppgavene er at de griper
inn i og er en integrert del av flere av kommunenes ansvarsområder.
I 2009 gjorde Telemarksforskning, på oppdrag fra
det daværende Miljøverndepartementet, en vurdering av om det finnes
kriterier som fanger opp kommunenes utgifter innen miljøområdet
på en bedre måte enn dagens kriterier. Her ble det blant annet påpekt
at spesifikke natur- og miljøoppgaver trolig er ført på mange funksjoner i
KOSTRA og at det er vanskelig å skille disse utgiftene fra andre
utgifter.
Resterende vekting i delkostnadsnøkkelen legges
som i dag på antall innbyggere i alt. Forslag til ny delkostnadsnøkkel
for administrasjon og miljø vises i tabell 7.28.
De ulike delkostnadsnøklene vektes til slutt
sammen til en samlet kostnadsnøkkel, basert på størrelsen til de
ulike sektorene. Den enkelte sektors andel av totalen er bestemt
av sektorens andel av totale netto driftsutgifter til sektorene
som inngår i utgiftsutjevningen. Utgiftstallene er hentet fra KOSTRA
2014, som er siste tilgjengelige tall, og deretter er tallene korrigert
for oppgaveendringer og innlemminger etter 2014 som påvirker sektorenes
størrelse. Det er korrigert for oppgaveendringer og innlemminger
til og med forslag til statsbudsjett for 2016. Grunnskolenøkkelen
får mindre vekt i den nye kostnadsnøkkelen, mens delkostnadsnøklene
for pleie og omsorg, sosialhjelp, barnevern, kommunehelse og barnehage
vektes noe opp. Disse endringene gjenspeiler at kommunene bruker
en mindre andel av sine utgifter på grunnskole i 2014 enn de gjorde
da kostnadsnøkkelen sist ble revidert (basert på 2008-tall), og
en større andel på pleie og omsorg, sosialhjelp, barnevern, kommunehelse
og barnehage.
Ser man samlet på administrasjon, landbruk og miljø,
bruker kommunene en mindre andel av sine utgifter på disse sektorene
i 2014 enn de gjorde i 2008.
Nøkkelandelene (sektorvektene) blir justert hvert
år i tråd med endringer i rammetilskuddet som korrigeres på den
enkelte kostnadsnøkkel. Det har imidlertid ikke blitt beregnet nye
nøkkelandeler med oppdaterte netto driftsutgifter fra KOSTRA hvert
år. Departementet foreslår at sektorvektene i kostnadsnøkkelen for
kommunene oppdateres årlig fra og med 2017. Slik vil kostnadsnøkkelen
i større grad gjenspeile kostnadsutviklingen i de ulike sektorene,
og dermed gi et riktigere grunnlag for utgiftsutjevningen mellom
sektorene. I 2017 vil sektorvektene bli beregnet ved hjelp av regnskapstall
for 2015.
Kriteriene i de ulike delkostnadsnøklene vektes deretter
sammen til en samlet kostnadsnøkkel, der kriteriets vekt i den enkelte
delkostnadsnøkkel mul-tipliseres med sektorens andel av den samlede
kostnadsnøkkelen. For kriterier som inngår i flere delkostnadsnøkler,
summeres vektingen for de ulike sektorene.
De regionalpolitiske tilskuddene i inntektssystemet
er viktige virkemidler for å nå regional- og dist-riktspolitiske
mål, blant annet om å opprettholde bosettingsmønsteret, bevare levedyktige
lokalsamfunn og bidra til næringsutvikling og en god samfunnsmessig
utvikling i distriktene.
De regionalpolitiske tilskuddene foreslås videreført.
Småkommunetilskuddet videreføres som et eget småkommunetillegg og
knyttes tettere opp til øvrig distriktspolitikk.
I tråd med avtalen som er inngått på Stortinget mellom
regjeringspartiene og Venstre, foreslår departementet i proposisjonen
noen endringer som gjør tilskuddene mer målrettede mot kommuner
med distriktsutfordringer og mer nøytrale med hensyn til kommunesammenslåinger. Avtalen
peker også fram mot en utredning av hvordan de regionalpolitiske
tilskuddene kan målrettes bedre mot kommunenes reelle distriktspolitiske
utfordringer. Som det inngår i avtalen, foreslår departementet også
en ny tilskuddsordning som f.o.m. 2017 vil omfatte mellomstore kommuner
som slår seg sammen og dermed utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin
region.
I dagens inntektssystem er fem tilskudd regionalpolitisk
begrunnet: distriktstilskudd Sør-Norge, Nord-Norge- og Namdalstilskuddet, småkommunetilskuddet,
storbytilskuddet og veksttilskuddet. De regionalpolitiske tilskuddene
utgjør i sum om lag 3,9 mrd. kroner i 2016, noe som tilsvarer 3,1
pst. av samlet rammetilskudd. Til sammen mottar 321 av landets 428 kommuner
ett eller flere regionalpolitiske tilskudd i 2016. For noen kommuner
utgjør regionalpolitiske tilskudd en betydelig del av rammetilskuddet.
I dagens inntektssystem er ett av de regionalpolitiske
tilskuddene knyttet opp mot distriktsindeksen. Distriktsindeksen
er et uttrykk for graden av dist-riktsutfordringer i en kommune eller
region. Indeksen fanger opp ulike dimensjoner ved utviklingen i
en kommune knyttet til geografi (sentralitet, reisetid, befolkningstetthet),
demografi (befolkningsvekst, kvinneandel, andel eldre), arbeidsmarked (sysselsettingsvekst,
andel yrkesaktive) og levekår (inntekt). Indeksen varierer fra 0
til 100, der kommuner med den laveste indeksen har de største distriktsutfordringene.
Om lag 46 pst. av kommunene i Sør-Norge og 57 pst. av alle landets
kommuner har en distriktsindeks på 46 eller lavere.
Distriktstilskudd Sør-Norge ble innført som
et nytt tilskudd i inntektssystemet fra og med 2009. Tilskuddet
ble innført for å ivareta kommuner i Sør-Norge med en svak samfunnsmessig
utvikling, blant annet med hensyn til fraflytting, store avstander,
få nyetableringer av arbeidsplasser og lav yrkesaktivitet.
Tildelingen av tilskuddet tar utgangspunkt i
dist-riktsindeksen, og tilskuddet er dermed i større grad enn de
andre tilskuddene knyttet opp mot kriteriene som brukes i den øvrige
distriktspolitikken. Distriktstilskudd Sør-Norge blir tildelt kommuner
i Sør-Norge som ikke mottar småkommunetilskudd og som har en distriktsindeks
på 46 eller lavere. For å motta tilskuddet må kommunene i tillegg
ha skatteinntekter de siste tre årene under 120 pst. av landsgjennomsnittet
(målt per innbygger).
Tilskuddet gis delvis med en sats per kommune og
delvis med en sats per innbygger. I 2016 blir om lag 56 pst. av
samlet tilskudd fordelt etter satsene per innbygger. Satsene varierer
etter kommunenes verdi på distriktsindeksen.
I 1994 ble den særskilte behandlingen av Nord-Norge
i inntektsutjevningen avviklet, og Nord-Norgetilskuddet ble opprettet
som kompensasjon for dette. I 2009 ble Nord-Norgetilskuddet utvidet
til også å omfatte 14 kommuner i Namdalen i Nord-Trøndelag.
Nord-Norge- og Namdalstilskuddet gis med en fast
sats per innbygger til alle kommuner i Finnmark, Troms, Nordland
og deler av Nord-Trøndelag (Namdalen).
Dagens småkommunetilskudd ble innført ved omleggingen
av inntektssystemet i 1997. For å sikre at små kommuner skulle kunne
opprettholde samme nivå på tjenestetilbudet som tidligere, ble det
opprettet et regionaltilskudd (dagens småkommunetilskudd) til kommuner
med under 3 000 innbyggere. Tilskuddet ble gitt med et fast beløp
til alle kommuner som oppfylte vilkårene, slik at det fikk størst
betydning per innbygger for de minste kommunene.
I dagens inntektssystem er smådriftsulemper fullt
ut kompensert gjennom utgiftsutjevningen, og småkommunetilskuddet
kommer i tillegg til denne kompensasjonen. Tilskuddet går i dag
til kommuner som har færre enn 3 200 innbyggere og gjennomsnittlig
skatteinntekt de siste tre årene på under 120 pst. av landsgjennomsnittet (målt
per innbygger). Tilskuddet går til kommuner i hele landet, så lenge
kravene til innbyggertall er oppfylt, og har dermed ikke noen klar distriktspolitisk
forankring. Tilskuddet gis med en sats per kommune. Kommunene i
tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark får tilskudd etter en forhøyet
sats.
Storbytilskuddet ble innført i 2011. Storbytilskuddet
går i dag til de fire største kommunene (Oslo, Bergen, Trondheim
og Stavanger), og blir fordelt med et likt beløp per innbygger.
Satsen per innbygger i 2016 er 371 kroner.
Veksttilskuddet er begrunnet med at kommuner med
høy befolkningsvekst på kort og mellomlang sikt kan ha problemer
med å tilpasse tjenestetilbudet til en raskt voksende befolkning.
Veksttilskuddet for 2016 tildeles kommuner som har
hatt en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst høyere enn 1,5 pst.
de siste tre årene. I tillegg må kommunene ha skatteinntekter på
under 140 pst. av landsgjennomsnittet de siste tre årene, målt per
innbygger. Veksttilskuddet gis som et fast beløp per innbygger ut
over vekstgrensen. Satsen i 2016 er 56 485 kroner.
Veksttilskuddet har blitt betydelig styrket
de siste årene. Til sammen økte veksttilskuddet fra 61,2 mill. kroner
i 2014 til 393,4 mill. kroner i 2015.
Det vises i proposisjonen til at det fremdeles
er behov for tilskudd i inntektssystemet som er regionalpolitisk
begrunnet. Dette ble også understreket av mange høringsinstanser
i høringsrunden. De tre tilskuddene Nord-Norge- og Namdalstilskuddet,
dist-riktstilskudd Sør-Norge og småkommunetilskuddet er alle i utgangspunktet
begrunnet ut fra distriktspolitiske mål.
Departementet mener at tilskuddene i større
grad bør rettes inn mot kommuner som faktisk har dist-riktsutfordringer.
De ulike tilskuddene er per i dag i varierende grad målrettet mot
kommuner med reelle utfordringer. Distriktstilskudd Sør-Norge tildeles
bare kommuner som har distriktsutfordringer målt med distriktsindeksen,
og satsene for tilskuddet varie-rer med graden av utfordringer.
Nord-Norge- og Namdalstilskuddet er ikke direkte knyttet til mål
for distriktsutfordringer, men de fleste av kommunene som mottar
tilskuddet har likevel en lav verdi på dist-riktsindeksen. Satsene
på tilskuddet gjenspeiler også i noen grad variasjoner i distriktsutfordringer,
ved at kommunene i Finnmark har høyest sats mens kommuner i Nordland
og Namdalen har lavest sats.
Småkommunetilskuddet er i liten grad distriktspolitisk
forankret, i og med at det tildeles kommuner kun ut fra kommunestørrelse.
Departementet mener videre at tilskuddene i større
grad enn i dag bør baseres på antall innbyggere, og i mindre grad
tildeles som et fast beløp per kommune. Dette vil både gi kommunene
en mer likeverdig mulighet for å gi sine innbyggere gode tjenester,
og gjøre tilskuddene mer nøytrale med hensyn til kommunesammenslåing.
Småkommunetilskuddet, Nord-Norge- og Namdalstilskuddet
og distriktstilskudd Sør-Norge er i ulik grad nøytrale ved kommunesammenslåinger.
Småkommunetilskuddet gis som et beløp per kommune, og er dermed
ikke nøytralt ved kommunesammen-slåinger. Nord- Norge- og Namdalstilskuddet
gis i sin helhet med en fast sats per innbygger og er derfor nøytralt
ved sammenslåinger. Distriktstilskudd Sør-Norge gis delvis med en
sats per kommune og delvis per innbygger. To kommuner som mottar
distriktstilskudd Sør-Norge, vil dermed få noe mindre i tilskudd
sammen enn de ville fått hver for seg.
Mange små kommuner har basert tjenestenivået på
tilskuddene som i dag gis per kommune. Endringer bør derfor gjøres
gradvis.
Innretningen på de regionalpolitiske tilskuddene ble
trukket fram i høringssvarene fra mange kommuner og andre høringsinstanser.
Det er en tendens til at noen flere kommuner er negative enn positive
til departementets forslag.
I tråd med avtalen som er inngått på Stortinget mellom
regjeringspartiene og Venstre, foreslår departementet å slå sammen
de tre tilskuddene Nord-Norge- og Namdalstilskuddet, distriktstilskudd
Sør-Norge og småkommunetilskuddet til to nye tilskudd, ett for Nord-Norge
og ett for Sør-Norge. Småkommunetilskuddet videreføres innenfor
de to nye tilskuddene som et eget småkommunetillegg. Departementet
vil i henhold til avtalen foreta en videre utredning av hvordan
disse to tilskuddene kan målrettes bedre mot kommuner med reelle
distriktsutfordringer.
Som en del av avtalen vil det også bli innført
en ny tilskuddsordning for mellomstore kommuner som slår seg sammen
og dermed utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region.
Videre vil modellen for storbytilskuddet gjennomgås
fram til statsbudsjettet for 2017. Kommunesammenslåinger og eventuelle
endringer i kriteriene for tilskuddet kan føre til at det blir utvidet
til å omfatte flere kommuner.
Departementet foreslår at Sør-Norgetilskuddet
i enda større grad enn i dagens tilskudd målrettes mot kommuner
med distriktsutfordringer, ved at også tilskuddssatsene for småkommunetillegget knyttes
til distriktsindeksen.
Hele småkommunetillegget gis med en sats per kommune,
slik at de minste kommunene fremdeles gis mest i tilskudd per innbygger.
Tilskuddet for kommuner i Sør-Norge med 3 200 innbyggere eller mer
gjøres mer nøytralt med hensyn til kommunesammenslåinger, ved at
noe mer fordeles etter satser per innbygger, og mindre per kommune.
Det nye Sør-Norgetilskuddet tildeles kommuner i
Sør-Norge som:
har under 3 200 innbyggere
eller en distriktsindeks på 46 eller lavere
har gjennomsnittlige skatteinntekter per
innbygger de siste tre årene på under 120 pst. av landsgjennomsnittet
ikke mottar Nord-Norgetilskudd.
Kriteriene innebærer at alle kommuner som mottar
distriktstilskudd Sør-Norge eller småkommunetilskudd etter dagens
kriterier, også vil motta det nye Sør-Norgetilskuddet.
Den høyeste satsen for småkommunetillegget settes
likt med dagens småkommunetilskudd, og gis til kommuner med under
3 200 innbyggere og en dist-riktsindeks på 35 eller lavere. Kommuner
med en høyere verdi på distriktsindeksen får tilskudd etter en lavere
sats. Differensieringen etter distriktsindeksen følger samme inndeling som
dagens distriktstilskudd Sør-Norge.
For kommuner med 3 200 innbyggere eller mer reduseres
den høyeste satsen som gis per kommune med 66 pst., mens den høyeste
satsen per innbygger økes med 55 pst. Kommuner med en verdi på dist-riktsindeksen
på 35 eller lavere gis tilskudd etter full sats, mens kommuner med høyere
verdi på indeksen får tilskudd med henholdsvis 80, 60, 40 og 20
pst. av full sats. Med disse justeringene vil om lag 84 pst. av
tilskuddet til kommuner i Sør-Norge med over 3 200 innbyggere tildeles
etter satser per innbygger, mot om lag 56 pst. i dagens distriktstilskudd
Sør-Norge.
Nord-Norge- og Namdalstilskuddet og småkommunetilskuddet
for kommuner i Nord-Norge og Namdalen slås sammen til ett tilskudd.
Departementet foreslår ingen endringer i satsene og innretningen
på dagens Nord-Norge- og Namdalstilskudd.
Småkommunetillegget til kommuner i Nord-Norge
gis etter de samme kriteriene og satsene som i Sør-Norgetilskuddet,
men kommuner i Finnmark og tiltakssonen i Nord-Troms vil fremdeles
få tilskudd etter en høyere sats. Den høyeste satsen for småkommunetillegget
i Finnmark og tiltakssonen i Nord-Troms videreføres på dagens nivå
for kommuner med en distriktsindeks på 35 eller lavere. Kommuner
med en høyere verdi på distriktsindeksen får småkommunetillegg etter
en lavere sats. Ingen kommuner i Troms og Finnmark med under 3 200 innbyggere
har hatt en distriktsindeks på over 35 de siste tre årene.
Storbytilskuddet vil fortsatt tildeles de fire største
kommunene i landet etter innbyggertall. Tilskuddet gis med utgangspunkt
i de særskilte utfordringene storbyene har knyttet til urbanitet og
den sentrale rollen de har for samfunnsutviklingen i sin region.
Kommunesammenslåinger og eventuelle endringer i kriteriene for tilskuddet
kan føre til at det blir utvidet til å omfatte flere kommuner. En
storkommune med Kristiansand vil kvalifisere for storbytilskudd
etter en sammenslåing.
I henhold til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre vil departementet utrede en modell der storbytilskuddet
tildeles etter flere kriterier enn antall innbyggere, og der tilskuddet gis
dels som en andel per kommune, og en andel per innbygger. I den
forbindelse vil det særlig bli vurdert hvordan tilskuddet kan styrke
storbyer som rammes av oljeprisfall og omstilling av økonomien,
herunder Bergen og Stavanger.
Departementet vil komme tilbake til eventuelle endringer
i tilskuddet i statsbudsjettet for 2017.
Departementet foreslår å opprette en ny tilskuddsordning
for mellomstore kommuner som slår seg sammen og dermed utgjør et
sterkere tyngdepunkt i sin region. Ordningen vil også omfatte kommuner
som har mer enn 9 000 innbyggere etter sammenslåing. Det settes
av 100 mill. kroner til ordningen i 2017 (halvårsvirkning). Departementet
vil i statsbudsjettet for 2017 foreslå nærmere kriterier for tildeling
og innretning.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2016 hadde
et flertall i kommunalkomiteen følgende merknad i Innst. 16 S (2015–2016):
«Fleirtalet (H, FrP, KrF og V) viser til at vekstkommunetilskotet
må sjåast i samband med teljedato for utgiftsutjevninga som er 1.
juli året før. Det betyr at fråflyttingskommunane får behalde inntekter
frå innbyggjarar som har flytta, i snitt eit år etter flytting,
medan tilflyttingskommunar får tilsvarande forseinking i inntekter sjølv
om tilflyttingskommunen sine utgifter kjem med ein gong. I dette
lys er vekstkommunetilskottet eit viktig tilskot, og fleirtalet
ser gjerne ein vidare opptrapping av tilskottet.»
Departementet har vurdert behovet for å øke satsen
for veksttilskuddet utover prisjustering. Satsen per nye innbygger
utover vekstgrensen ble økt betydelig i 2015, og departementet mener at
det ikke er behov for å øke satsen ytterligere utover prisjustering.
Veksttilskuddet tildeles i dag kommuner som har
hatt en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst høyere enn 1,5 pst.
de siste tre årene. En noe lavere befolkningsvekst de siste årene
innebærer at færre kommuner vil kvalifisere til veksttilskudd i
2017 hvis dagens vekstgrense opprettholdes. For å opprettholde det
samlede tilskuddet på dagens nivå foreslår departementet å justere
vekstgrensen til 1,4 pst. Dette vil innebære at 61 kommuner mottar
veksttilskudd i 2017, og samlet bevilgning over tilskuddet reduseres
nominelt med om lag 20 mill. kroner fra nivået i 2016.
Videre hadde flertallet i kommunalkomiteen følgende
merknad:
«Fleirtalet (H, FrP, KrF og V) viser til at sidan vekstkommunetilskottet
er basert på prosentvis vekst, vil det oppstå ein utilsikta effekt
dersom ein vekstkommune i kommunereformen slår seg saman med ein
nabokommune utan vekst. Den delen av den nye kommunen med vekst
vil ha same utfordring som før, men slik tilskottet i dag er innretta
vil slike døme koma dårlegare ut økonomisk etter kommunereformen.
Fleirtalet meiner det ikkje er hensikten og ber regjeringa sjå på
modellar for å hindre det slik at dette ikkje vert eit argument
mot elles fornuftige og ønska kommunesamanslåingar.»
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet kompenserer
sammenslåtte kommuner for en reduksjon i rammetilskuddet som følge
av sammenslåingen. Kommunene gis full kompensasjon for tap av basistilskuddet,
som er et fast beløp per kommune, og netto nedgang i samlede regionalpolitiske
tilskudd. Den nye kommunen mottar fullt inndelingstilskudd i 15
år, før tilskuddet deretter trappes ned over fem år. Veksttilskudd
omfattes ikke av inndelingstilskuddet. Dersom en ny sammenslått
kommune oppfyller kravene til å motta veksttilskudd, vil kommunen få
dette på vanlig måte.
Begrunnelsen for veksttilskuddet er at dette
er et tilskudd til kommuner som i perioder opplever særlig høy befolkningsvekst.
Om to kommuner slår seg sammen, og den ene har veksttilskudd året
før sammenslåingen, vil den nye kommunen ikke nødvendigvis motta
veksttilskudd etter sammenslåingen. Befolkningsveksten i den nye kommunen
kan i sum være lavere enn i den ene kommunen som tidligere mottok
tilskudd.
Hvis den nye kommunen samlet har høy nok befolkningsvekst,
vil den nye kommunen motta veksttilskudd på samme måte som alle
andre kommuner. Veksttilskuddet svinger mye fra år til år, og det
er også hensikten med tilskuddet at man fanger opp kommuner som
i perioder har særlig høy befolkningsvekst. Hvis tilskuddet inngår
i inndelingstilskuddet vil det i praksis kunne bety at en kommune
får beholde veksttilskuddet i 15 + 5 år etter en sammenslåing, noe som
ikke er i tråd med begrunnelsen for veksttilskuddet.
Veksttilskuddet er ikke nøytralt når det gjelder kommunestruktur,
og avhenger av hvor kommunegrensene går. Det er flere kommuner i
dag som har sterk vekst i deler av kommunen, men som likevel ikke
kvalifiserer til vekstilskudd. Veksttilskuddet gis på kommunenivå
uavhengig av hvordan veksten fordeler seg innad i kommunen. Den
sammenslåtte kommunen vil også ha bedre muligheter til å flytte
ressurser innad i kommunen dersom det er behov, slik lignende kommuner
med stedvis stor vekst har i dag.
Det er få kommuner som har mottatt vekstilskuddet
over flere år, og som kan planlegge og budsjettere med å motta tilskuddet
langt fram i tid. Det kan gi en ikke tilsiktet effekt at en kommune
som mottar veksttilskuddet skal få «fryst» fast tilskuddet i 15
+ 5 år fram i tid ved en sammenslåing, når kommunen allerede året
etter kunne ha mistet tilskuddet.
På denne bakgrunn mener departementet at vekttilskuddet
ikke bør inkluderes i inndelingstilskuddet.
Kommuner i Nord-Norge og små kommuner i hele
landet vil fortsatt ha et betydelig høyere inntektsnivå enn andre
kommuner også med de nye regio-nalpolitiske tilskuddene. Fordelingsprofilen
i regionalpolitikken i inntektssystemet vil i hovedsak bli som i
dag, selv om småkommunetillegget knyttes til distriktsindeksen.
Innenfor de nye Sør- og Nord-Norgetilskuddene vil
småkommunetillegget reduseres med om lag 90 mill. kroner sammenliknet
med dagens småkommunetilskudd. Sør-Norgetilskuddet for kommuner
med over 3 200 innbyggere økes med om lag 10 mill. kroner i forhold
til dagens distriktstilskudd Sør-Norge. Veksttilskuddet reduseres
med om lag 20 mill. kroner i forhold til nivået i 2016. De midlene
som frigjøres gjennom endringer i de regionalpolitiske tilskuddene, fordeles
tilbake til kommuner i hele landet gjennom en økning i innbyggertilskuddet.
I tillegg vil det nye tilskuddet til mellomstore kommuner
som slår seg sammen og utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region,
bety en økning i de regionalpolitiske tilskuddene på 100 mill. kroner
(halvårs-virkning i 2017).
Et av prinsippene for finansieringen av kommunesektoren
er hensynet til det lokale selvstyret. Kommunesektoren bør ha økonomisk
selvstendighet og mulighet for å beholde en andel av inntekter og
verdier som skapes i eget lokalsamfunn. Dette tilsier at en andel
av inntektene bør komme fra lokale skatter. Et annet prinsipp er
at kommunene skal settes i stand til å gi likeverdige tjenester
til sine innbyggere, noe som tilsier at det ikke bør være for store
forskjeller i inntekter mellom kommunene. I skatteelementene i inntektssystemet
tas det hensyn til begge prinsipper. Mekanismer som regulerer fordelingen av
skatteinntekter mellom kommunene er hvilke skatter kommunene får
beholde en andel av, hvor stor andel skatteinntektene utgjør av
samlede inntekter og i hvor stor grad skatteinntektene blir utjevnet
mellom kommunene.
Kommunenes skatteinntekter omfatter i dag skatt
på inntekt og formue fra personlige skattytere, naturressursskatt
fra kraftselskaper, eiendomsskatt og andre produksjonsskatter, dvs. konsesjonsavgift
som betales til kommuner som er berørt av vannkraftutbygging eller
-regulering.
I kommuneopplegget i statsbudsjettet bestemmes
hvert år hvor stor del av skatt på inntekt og formue fra personlige
skattytere som skal tilfalle kommunesektoren. I 2016 er skatteandelen
40 pst. I skatteandelen inngår alle kommunale skatter, men vedtak
om maksimalskattøren gjelder personskatten. Størrelsen på naturressursskatt,
eiendomsskatt og konsesjonsavgift anslås i kommuneopplegget, men
påvirkes av skattelovgivningen. Skatteandelen settes innenfor en
gitt totalramme på kommunesektorens inntekter på landsnivå. En endring
i skatteandelen, dvs. en økning eller reduksjon i den kommunale
skattøren, vil motsvares av en reduksjon eller økning i rammetilskuddet.
Rammetilskuddet er i utgangspunktet fordelt med et likt beløp per
innbygger, mens skattegrunnlaget varierer mye fra kommune til kommune.
Skatteandelen påvirker derfor fordelingen av frie inntekter mellom
kommunene.
Fordelingen av inntektene mellom kommunene påvirkes
også av i hvor stor grad skatteinntektene blir utjevnet mellom kommunene,
dvs. inntektsutjevningen
Dagens inntektsutjevning er en symmetrisk modell
hvor kommuner med skatteinntekter under landsgjennomsnittet, målt
per innbygger, blir kompensert for 60 pst. av differansen mellom egen
skatteinngang og landsgjennomsnittet. Kommuner med skatteinntekter
over landsgjennomsnittet blir trukket for 60 pst. av differansen mellom
egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. I tillegg blir skattesvake
kommuner ekstra ivaretatt gjennom inntektsutjevningen, ved at kommuner
med skatteinngang under 90 pst. av landsgjennomsnittet per innbygger
blir kompensert for 35 pst. av differansen mellom egne skatteinntekter
og 90 pst. av landsgjennomsnittet per innbygger. Gjennom inntektsutjevningen
ble det i 2015 omfordelt 7,7 mrd. kroner. Før utjevningen varierte
kommunenes skatteinntekter fra personskatt og naturressursskatt
per innbygger mellom 60 og 274 pst. av landsgjennomsnittet, mens
etter utjevning varierte skatteinntektene mellom 93 og 168 pst.
Innretningen av skatteelementene i inntektssystemet
vil være en vurdering av balansen mellom hensynet til lokal forankring
av inntektene og hensynet til likeverdige tjenester. Etter departementets
syn ivaretas begge hensyn tilfredsstillende i dagens inntektssystem.
Det foreslås derfor ingen endringer i skatteandelen eller inntektsutjevningen
nå.
Regjeringen vil årlig vurdere om skatteandelen kan
økes og inntektsutjevningen reduseres, slik at kommunene får beholde
en større andel av egne skatteinntekter.
Inntektsgarantiordningen skal gi kommunene en helhetlig
skjerming mot en brå nedgang i rammetilskuddet fra et år til det
neste.
Det foreslås ingen endringer i inntektsgarantiordningen
fra og med 2017. Ordningen videreføres som tidligere, og grenseverdien
holdes uendret på 300 kroner per innbygger.
Nytt inntektssystem for kommunene skal innføres
fra og med 1. januar 2017. Et av forslagene til endring er en gradering
av basistilskuddet i utgiftsutjevningen, slik at alle kommuner ikke
lenger får det samme beløpet i basistilskudd.
Den nye kommunen får basistilskudd etter gjeldende
inntektssystem på sammenslåingstidspunktet, mens inndelingstilskuddet
gir kommunene full kompensasjon for tap av basistilskudd som følge
av sammenslåingen. Inndelingstilskuddet kompenserer også for netto nedgang
i samlede regionalpolitiske tilskudd. Den nye kommunen mottar fullt
inndelingstilskudd i 15 år, før tilskuddet deretter trappes ned over
fem år.
For kommuner som slår seg sammen i kommunereformperioden,
vil størrelsen på inndelingstilskuddet bli beregnet ut fra inntektssystemet
i 2016. Ved at inndelingstilskuddet til kommuner som slår seg sammen
i reformperioden beregnes på grunnlag av inntektssystemet i 2016
gis disse kommunene en garanti for størrelsen på inndelingstilskuddet,
men ikke for endringer i de øvrige delene av inntektssystemet. Endringer
i inntektssystemet i perioden mellom 2017 og sammenslåingstidspunktet
vil derfor ikke påvirke størrelsen på inndelingstilskuddet.
Med innføringen av nytt inntektssystem vil også kommuner
som har vedtatt sammenslåing, på lik linje med øvrige kommuner kunne
få et lavere basistilskudd fra og med 2017 enn de får med inntektssystemet
i 2016. Hele, eller deler av, denne reduksjonen i inntekt vil kommunene
få tilbake gjennom inndelingstilskuddet på sammenslåingstidspunktet,
siden inndelingstilskuddet beregnes på inntektssystemet i 2016.
Fra og med tidspunktet for sammenslåingen får også den nye kommunen
basistilskudd på vanlig måte etter gjeldende inntektssystem.
I tråd med avtalen mellom regjeringspartiene
og Venstre foreslås det å innføre en overgangsordning for kommuner
som slår seg sammen i reformperioden, og som får lavere basistilskudd fram
til sammenslåing iverksettes og inndelingstilskuddet utbetales.
Kommunene skal få en kompensasjon for reduksjon i basistilskuddet
i perioden fra sammenslåing er vedtatt og fram til de mottar inndelingstilskudd
som en ny kommune. I 2017 vil disse kommunene motta kompensasjonen
gjennom skjønnstilskuddet. Endelig modell og omfang for en slik
kompensasjonsordning legges fram i statsbudsjettet for 2017. I pkt.
7.10 i proposisjonen vises i tabell et anslag på fordelingsvirkningene
av forslagene til endringer i inntektssystemet for kommunene gruppert
etter innbyggertall og fylkestilhørighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det i kommuneproposisjonen
for 2015 ble varslet en gjennomgang av inntektssystemet for å tilpasse denne
til kommunereformen og foreta oppdatering av kostnadsnøkler som
blir gjort med jevne mellomrom.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er fornøyd med at regjeringen denne gangen valgte å sende oppdatering
av inntektssystemet på høring til kommunene.
Dette flertallet viser til at
det 21. april 2016 ble inngått avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre om nytt inntektssystem. Denne enigheten baserer seg på
høringsutkastet som regjeringen la fram i desember 2015.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre støtter inntektssystemet slik det framgår i avtalen
mellom partiene og som regjeringen legger opp til i kommuneproposisjonen
for 2017.
Det nye inntektssystemet sikrer et likeverdig tjenestetilbud
i hele landet, og fjerner hindringer for kommunereform. Kommuner
i hele landet skal ha mulighet for å tilby gode tjenester til innbyggerne.
Avtalen innebærer at det fortsatt gis kompensasjon for ekstrautgifter
til tjenester som skyldes lange avstander og spredt bosetting. Dermed
legges det til rette for at kommuner kan beholde barnehager, skoler
og hjemmetjeneste der folk bor. Dette er i tråd med regjeringens høringsforslag.
I dag får alle kommuner 13,2 mill. kroner i
basistilskudd som i hovedsak er til administrasjon, uavhengig av
antall innbyggere. Kommuner i spredtbygde områder vil fortsatt få
fullt basistilskudd, som i hovedsak skal dekke kostnader til administrasjon.
Kommuner i mer tettbygde strøk, som velger å være
små, vil få redusert basistilskudd i det nye inntektssystemet –
men alle kommuner vil få minst 50 pst. av basistilskuddet (6,6 mill.
kroner i 2016). Forslaget innebærer at kommuner i tettbygde strøk
som velger å være små, ikke lenger kan sende en regning for ekstrakostnader
til administrasjon til innbyggere i resten av landet.
Kommuner som vedtar å slå seg sammen i reformperioden
får beholde et fullt basistilskudd i perioden frem til de slår seg
sammen med en eller flere andre kommuner gjennom en egen overgangsordning.
Deretter får de inndelingstilskudd basert på nåværende inntektssystem,
reformstøtte og engangsstøtte. De midlene som frigjøres fra basistilskudd
til administrasjon i kommuner i tettbygde strøk, fordeles tilbake
til kommuner i hele landet. Regjeringen legger dermed til rette
for at mer penger kan gå til velferdstjenester i kommunene, og mindre
til administrasjon. En større andel av kommunenes inntekter fordeles
pr. innbygger, og mindre pr. rådhus/kommune.
Disse medlemmer mener dette vil
gjøre systemet mer rettferdig fordi kommuner i hele landet dermed
får en mer likeverdig mulighet til å gi gode tjenester til sine
innbyggere.
Disse medlemmer merker seg at
de regionalpolitiske tilskuddene er innrettet slik at det blir gitt
midler til reelle distriktskommuner og at midlene i større grad
er bundet opp i distriktsindeksen som måler reelle distriktsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen rett før jul i fjor sendte på høring forslag til endringer
i det kommunale inntektssystemet. I høringen fikk regjeringen kritikk,
særlig forslaget til strukturkriterium. Disse medlemmer registrerer
at Venstre har inngått en avtale med regjeringen som i hovedtrekk
og innretning bygger på regjeringens opprinnelige forslag.
Disse medlemmer er opptatt av
å sikre et inntektssystem som gir en rettferdig fordeling og et
likeverdig tjenestetilbud mellom kommunene. Norge er et mangfoldig
land med store og små kommuner, både i utstrekning og i innbyggertall. Disse
medlemmer vil ta vare på dette mangfoldet over hele landet.
Disse medlemmer mener regjeringens forslag
etter avtalen med Venstre går i feil retning. Nå brukes inntektssystemet
som et middel for å gjennomføre regjeringens kommunereform. Disse
medlemmer er kritiske til at hensynet til et likeverdig
tjenestetilbud underordnes dette.
Disse medlemmers utgangspunkt
er at dagens inntektssystem i hovedsak er innrettet på en god måte
etter flere endringer da Arbeiderpartiet satt i regjering.
Disse medlemmer registrerer at
avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene gir regjeringen mulighet
til årlig å vurdere om skatteandelen kan økes og inntektsutjevningen
reduseres.
Disse medlemmer vil peke på at
økt skatteandel og/eller redusert inntektsutjevning vil føre til større
forskjeller i inntekter kommunene imellom, og således større forskjeller
i tjenestetilbud til innbyggerne. Disse medlemmer vil
advare mot dette.
Disse medlemmer støtter at skatteandelen (40
pst.) og inntektsutjevningen (60 pst.) i 2017 holdes på dagens nivå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen foreslår
endringer i flere av de regio-nalpolitiske tilskuddene.
Disse medlemmer viser til at
småkommunetilskuddet gis til kommuner med under 3 200 innbyggere.
Regjeringen foreslår at tilskudd til kommuner med under 3 200 innbyggere
legges inn som en del av et modifisert Nord-Norge-tilskudd og Sør-Norge-tilskudd.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår å knytte nivået på tilskuddet til de distriktspolitiske
utfordringene i kommunen uttrykt ved dist-riktsindeksen. Denne indeksen
brukes allerede i dag til å utmåle tilskudd til kommuner i Sør-Norge
med distriktspolitiske utfordringer.
Disse medlemmer er kjent med
at konsek-vensen for den enkelte kommune med under 3 200 innbyggere
varierer. Disse medlemmer mener småkommunetilskuddet
er en viktig del av helheten og balansen i det kommunale inntektssystemet
og går derfor inn for at tilskuddet beholdes.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår endringer i Distriktstilskudd Sør-Norge, der
mer av tilskuddet gis per innbygger og mindre per kommune. Dette
gjør regjeringen for å fjerne hindre for kommunesammenslåing.
Disse medlemmer mener dagens
innretning på tilskuddet har en god balanse mellom vekt på tilskudd
per innbygger og per kommune, og mener derfor tilskuddet bør ha
samme innretning som dagens vekting.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet vil vurdere innretning
på storbytilskuddet. Disse medlemmer støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen foreslår å redusere grensen for å motta veksttilskudd
til 1,4 pst. Disse medlemmer støtter denne endringen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår en oppdatering av kostnadsnøklene. Endringene
baseres i hovedsak på faglige analyser av kostnadsforskjeller kommunene
imellom. Kommunene skal kompenseres for disse kostnadsforskjellene,
for å sikre et likeverdig tjenestetilbud.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
i det kommunale inntektssystemet mottar alle kommuner et basistilskudd
som i 2016 er på 13,2 mill. kroner. Frem til nå har det ligget som
premiss at alle kommuner skal motta fullt basistilskudd. Regjeringens avtale
med Venstre endrer på dette.
Disse medlemmer viser til at
forslaget innebærer at basistilskuddet differensieres, der det skilles
mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper. Disse
medlemmer aksepterer ikke premisset om at kommunene kan
deles inn i «frivillige» og «ufrivillige» små, slik regjeringen
med støtte fra Venstre legger opp til.
Disse medlemmer viser til at
forslaget rammer flere typer kommuner. En gruppe er kommuner der
befolkningen har sagt ja til kommunesammen-slåing, men det ikke
blir noe av fordi nabokommunen har sagt nei. På den måten regjeringen
og Venstre har innrettet dette, vil kommuner som da ufrivillig består
som egen kommune, miste inntekter. En annen gruppe forslaget rammer,
er kommuner med mellom 10 000 og 20 000 innbyggere. Kommuner på denne
størrelsen mister inntekter. Dette er underlig ettersom de har en
kommunestørrelse som regjeringens eget ekspertutvalg har uttalt
er tilstrekkelig.
Disse medlemmer mener disse to
eksemp-lene viser at regjeringen og Venstres forslag ikke tåler
møtet med virkeligheten.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn avvise regjeringen og Venstres forslag til nytt strukturkriterium,
og beholder basistilskuddet på dagens nivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre om nytt inntektssystem for kommunene, hvor det er enighet
om at det skal foretas ytterligere utredninger av verdien på kriteriet
for psykisk utviklingshemmede i kostnadsnøkkelen for pleie og omsorg,
som fremlegges for Stortinget på egnet måte. I påvente av dette
beholdes vektingen av dette kriteriet uendret i forhold til dagens
delkostnadsnøkkel for pleie og omsorg. I forbindelse med denne fremleggelsen
skal det også redegjøres for tilskudd til tidligere vertskommuner
for institusjoner for psykisk utviklingshemmede, og deres pensjonsforpliktelser.
Det skal også redegjøres for toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at det skal foretas ytterligere
utredninger om kommunale veier kan inkluderes i kostnadsnøklene,
og vurderingen legges frem for Stortinget på egnet måte, senest
i kommuneproposisjonen for 2018.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at ny delkostnadsnøkkel for
sosialhjelp innføres i tråd med foreslått modell i høringsnotatet.
Departementet skal jobbe videre med delkostnadsnøkkelen for sosial-hjelp,
og blant annet vurdere om det er mulig å konstruere et kriterium
som fanger opp utfordringer knyttet til rus og psykiske helseproblemer.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at departementet vurderer
hvordan de regionalpolitiske tilskuddene kan målrettes bedre mot
kommuner med reelle distriktsutfordringer, og kommer tilbake til
Stortinget på egnet måte.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at kommunereformen legger
til rette for større kompetansemiljøer i hele landet. Arbeidet med
å lokalisere nye og eksisterende arbeidsplasser utenfor Oslo skal
forsterkes, og en plan for dette utarbeides sammen med Venstre. Lokalisering
skal særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. Avtalepartene
er enige om at denne planen innen utgangen av 2016 legges frem for
Stortinget på egnet måte. Nye og omlokaliserte statlige arbeidsplasser
skal som hovedregel plasseres utenfor Oslo.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti finner det svært uheldig at
det framlagte forslag til endringer av inntektssystemet for kommunene
er begrunnet i å fjerne hindringer for kommunereformen mer enn å
sikre likeverdige tjenestetilbud i hele landet. Regjeringens forslag til
nye kriterier i inntektssystemet vil føre til en systematisk overføring
av budsjettmidler til de største kommunene på bekostning av mellomstore
og mindre kommuner.
Disse medlemmer viser til at
de største omfordelingseffektene i forslaget til nytt inntektssystem
kommer gjennom omlegging av basistilskuddet til et strukturkriterium
som skal skille mellom frivillig små og ufrivillig små kommuner.
Nedvekting av nabo- og sonekriteriene i delkostnadsnøklene forsterker
omfordelingseffekten. Det mangler faglig belegg for disse forslagene.
Disse medlemmer viser til at
Borge-utvalget (NOU 2005:18) utredet en mulig utforming av fordelingsmekanismene
i inntektssystemet ut fra en forutsetning om at kommunestruktur
er en frivillig kostnad. Utvalget utarbeidet et strukturkriterium
med differensiering av basistilskuddet, slik regjeringen nå har
foreslått, men hadde klare reservasjoner mot gjennomføringen. Borge-utvalget
sier om dette, sitat:
«Utvalget har imidlertid reservasjoner knyttet til operasjonaliseringen
eller den konkrete utnyttelsen av strukturkriteriet, som i vesentlig
utstrekning må baseres på skjønnsmessige vurderinger. Det er vanskelig
på en objektiv måte å fastsette hvor lang reiseavstanden for å nå 5 000
innbyggere må være for at smådriftsulempene skal kunne karakteriseres
som ufrivillige, og det er tilsvarende vanskelig å fastsette hvordan
graden av frivillighet øker med avtakende reiseavstand. En annen
innvending kan være at når antall innbyggere i en kommuner øker
med opp mot og over 5 000, så sier strukturkriteriet mer om bosettingsmønsteret
internt i kommunen enn om reiseavstanden til befolkningskonsentrasjoner
utenfor kommuner.»
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringens forslag til strukturkriterium samsvarer med det forslaget
Borge-utvalget ikke anbefalte. Departementet sier det er urimelig
å tilføre alle kommuner et tilskudd til kommuneadministrasjon gjennom
et likt basistilskudd uavhengig av størrelse. Borge-utvalget sier,
sitat:
«Basistilskuddet er vektet slik at det reflekterer de
beregnede kostnadsulemper knyttet til nasjonale velferdstjenester,
og er et viktig bidrag til likeverdig tjenestetilbud i kommuner
av ulik størrelse.»
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at gjennomføringen
av revidert inntektssystem for kommunene utsettes. Som grunnlag
for å fremme nytt forslag nedsettes et bredt sammensatt offentlig
utvalg for å utrede kriteriene i utgiftsutjevningen og de regionalpolitiske
tilskuddene. Innstillingen gjøres til gjenstand for en bred høring
før forslag framlegges for Stortinget.»
Disse medlemmer mener det er
uheldig at det ikke er en egen delkostnadsnøkkel for kommunale veier
i utgiftsutjevningen. Dette er også påpekt av KS.
Disse medlemmer viser til at
det er til dels store omfordelingsvirkninger som følge av foreslåtte
vekting av kriteriene i delkostnadsnøklene. I departementets framlegg
drøftes utslag av valg av analysemetode. Modellene departementet
har valgt har gitt store utslag, særlig når det gjelder nedvektingen
av nabo- og sonekriteriene som skal kompensere for spredtbygdhet.
Disse medlemmer viser til at
landbruk er foreslått trukket ut av tidligere delkostnadsnøkkel
for administrasjon, landbruk og miljø og etablert som egen delkostnadsnøkkel.
Samtidig er kriteriene i ny delkostnadsnøkkel for landbruk endret
og landbrukskriteriet samlet vektet ned. Disse medlemmer etterlyser
en mer fyllestgjørende begrunnelse for denne nedvektingen enn den
som gis i proposisjonen.
Disse medlemmer er tilfreds med
at delkostnadsnøkkelen Psykisk utviklingshemmede er tilbakeført
til tidligere verdi og ikke nedvektet slik det var foreslått i høringsnotatet.
Regjeringens opprinnelige forslag ville medført et vesentlig kutt
i inntektene til kommuner med en større andel psykisk utvik-lingshemmede
enn gjennomsnittet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre, viser til at avtalen mellom regjeringspartiene
og Venstre er i tråd med den retningen som regjeringen skisserte
i høringsnotatet, men innebærer at de positive insentivene til kommunereform
forsterkes på flere områder:
Regionale tyngdepunkt:
Det etableres et tilskudd på 200 mill. kroner pr. år til sammenslåtte
kommuner som blir tyngdepunkt i en region. Dette omfatter kommuner
som er fra 9 000–10 000 innbyggere og større. Tilskuddet innfases
med halvårsvirkning fra 2017.
Tilskudd til infrastruktur: I forbindelse
med statsbudsjettet for 2016 ble det innført et tilskudd hvor kommuner
som har slått seg sammen kan søke om penger til infrastrukturtiltak.
Det ble satt av 50 mill. kroner i 2016-budsjettet. Bevilgningene
skal styrkes i 2017.
Småkommunetilskudd: Småkommunetilskuddet skal
ikke lenger gis som en belønning bare fordi kommunen er liten, men
målrettes mot kommuner som har reelle distriktsutfordringer knyttet
til næringsliv, demografi osv.
Oppgaver: Sterkere kommuner kan overta
flere oppgaver. Det skal gjennomføres forsøk med å gi kommunene
enkelte oppgaver fra Nav. Regjeringen skal fremme forslag, men forsøk med
varig tilrettelagt arbeid kan være aktuelt.
Arbeidsplasser: Arbeidet med å lokalisere
nye og eksisterende statlige arbeidsplasser til distriktene skal
forsterkes, og det skal utarbeides en konkret plan sammen som fremlegges
for Stortinget i løpet av året.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunene er avgjørende
viktig for å sikre at folk kan bo og drive næringsvirksomhet der
se selv ønsker. Disse medlemmer mener at inntekter
og utgifter må utjevnes sterkere mellom rike og fattige kommuner
og at dette er nødvendig for å sikre likeverdige tilbud over hele landet. Disse
medlemmer er sterkt uenig med regjeringen i dreiningen mot
mindre utjamning, svekkelse av distriktsprofilen og det store presset
som nå legges på å få slått kommuner sammen. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen og samarbeidspartiene er mer opptatt av å tegne nytt
kommunekart enn av å sikre økonomien og kvaliteten i velferd, omsorg
og skole. Disse medlemmer støtter frivillig kommunesammenslåing
og kan ikke se at regjeringens planer og prosess rundt kommunereform
er noe godt utgangspunkt for mer demokrati og bedre velferd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at noen kommuner vokser raskt og har store utgifter til å holde
tritt med raskt økende behov for skoler, barnehager og utbygging
ellers. Dette medlem er enig i at det må gis særlige
tilskudd til dette og at de bør økes. Det er imidlertid ikke rimelig
at kommuner som har folketallsnedgang og sliter med å beholde arbeidsplasser,
skal være med på å finansiere disse tilskuddene. Sosialistisk Venstreparti
foreslår derfor at veksttilskuddet og storbystilskuddet finansieres
som en egen økning til de kommunene det gjelder uten at det trekkes
av ramma for alle kommunene.
For å sikre finansiering viser dette
medlem til forslag om at vekstilskuddet og storbytilskuddet økes
og at det i framtiden vedtas som et rent påslag på ramma til disse
kommunene uten uttrekk, slik det ble fremmet i Innst. 16 S (2015–2016).
Dette medlem påpeker at i en
grønn byutvikling må det satses gjennomgående på kollektivt, sykkel
og gange framfor bilbasert utvikling. Gjennom politisk styrt byutvikling
kan man sikre de gode urbane kvalitetene ved bymessig bebyggelse.
Gjennom aktiv planlegging og arealutvikling sørger man for at mange
har kort avstand mellom bosted, arbeidssted og barnehage/skole.
Gjennom en kompakt byutvikling verner man grønne naturområder og
matjord rundt byen mot utbygging og man sikrer grøntarealer i sentrum,
og slik utvikler man boområder med høy kvalitet. Å sikre at byer
og tettsteder utvikler seg slik at transportbehovet minskes krever
offentlig styring, framfor en utvikling der byplanleggingen skjer
på eiendomsutvikleres premisser. Det forutsetter også sterkere statlig
medfinansiering av bymiljøavtaler.
I kommuneproposisjonen for 2016 presenterte departementet
en ferjeavløsningsordning for fylkeskommunene i inntektssystemet,
og flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen sluttet seg til
hovedtrekkene i ordningen (jf. Innst. 375 S (2014–2015)). Departementet
har i ettertid utarbeidet retningslinjer for ordningen i samarbeid med
Samferdselsdepartementet. I kommuneproposisjonen for 2016 varslet
departementet også at det ville komme en ny vurdering av delkostnadsnøkkelen
for båt og ferjer i kommuneproposisjonen for 2017.
I 2013 forbedret SSB metoden for avgrensning av
tettsteder i sin statistikk. Dette ga utslag for kriteriet innbyggere
bosatt spredt, som inngår i delkostnadsnøkkelen for buss og bane.
Et ferjeavløsningsprosjekt innebærer at det
blir bygd en ny veiforbindelse, vanligvis en bro eller en undersjøisk
tunnel med tilhørende veinett, som erstatter et ferjesamband. Ferjeavløsningsordningen
innebærer at fylkeskommunene kan delfinansiere slike prosjekter
med midlene de får for ferjesambandet gjennom utgiftsutjevningen
i inntektssystemet. Ordningen ble lagt fram i kommuneproposisjonen
for 2016. Fra før finnes det en tilsvarende ordning for riksveiferjer.
Hovedprinsippene for ordningen ble fastsatt
i kommuneproposisjonen for 2016. Størrelsen på ferjeavløsningsmidlene
beregnes på bakgrunn av tap i inntektssystemet når et ferjesamband
blir avløst av en bro eller tunnel. Tapet blir beregnet ved å se
på effekten av å endre kriteriedata i utgiftsutjevningen i inntektssystemet.
I inntektssystemet for 2016 utgjør et ferjesamband om lag 19,5 mill.
kroner.
Det beregnede beløpet blir justert for endringer
i drifts- og vedlikeholdsbehov til fylkesvei, siden en bro eller
tunnel fører til en økning i kompensasjonen i inntektssystemet for
drifts- og vedlikeholdsutgifter til veier. Dette gjøres for å hindre
at fylkeskommunene får dobbel kompensasjon gjennom inntektssystemet,
og innebærer at den årlige utbetalingen av ferjeavløsningsmidler
vil bli lavere enn beløpet et ferjesamband utgjør i inntektssystemet.
Det kan gis ferjeavløsningsmidler for en periode på
inntil 40 år, men i sum skal det ikke gis mer i kompensasjon enn
kostnaden ved prosjektet som erstatter det nedlagte ferjesambandet.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Samferdselsdepartementet
har utarbeidet retningslinjer som gir noen nye avklaringer. Retningslinjene
er vist i vedlegg 9 i proposisjonen, og er også publisert på nettsidene
til Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Samferdselsdepartementet.
I retningslinjene er det spesifisert at ordningen gjelder
for fylkeskommunale veiprosjekter som avløser fylkeskommunale ferjesamband
som var i ordinær drift per 1. januar 2016. Dette betyr at mange
prosjekter som er på ulike stadier i planleggingsprosessen vil falle
inn under ordningen. Konkretiseringen innebærer dermed at dette
er en romslig ordning.
Retningslinjene spesifiserer at beregningen
av ferjeavløsningsmidlene vil bli gjort med utgangspunkt i inntektssystemet
slik det er på det tidspunktet søknaden blir behandlet. Beløpet
blir ikke justert hvis det senere gjøres endringer i inntektssystemet.
Dette sikrer fylkeskommunene forutsigbarhet.
Retningslinjene gir også informasjon om hvordan
søknadsprosessen er organisert.
Når et prosjekt har fått forhåndsavklaring fra Samferdselsdepartementet,
kan fylkeskommunen utforme endelig finansieringsplan og søknad.
Endelig søknad sendes til Statens vegvesen regionalt.
Det er Samferdselsdepartementet som fatter endelig
vedtak om hvilke prosjekter som skal omfattes av ordningen. Kommunal-
og moderniseringsdepartementet beregner endelig beløp til ferjeavløsningsmidler,
og lengden på utbetalingsperioden, når prosjektet er godkjent av
Samferdselsdepartementet.
Retningslinjene presiserer at veiprosjekter
som innkorter et ferjesamband, uten å avløse det helt, ikke er omfattet
av ordningen.
Fylkeskommunen vil med dagens kostnadsnøkkel
likevel få en form for ferjeavløsningsmidler gjennom kriteriedata
i inntektssystemet, siden fylkeskommunen fortsatt vil få det samme
for ferjesambandet gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet.
Med denne ordningen vil fylkeskommunen i tillegg få kompensasjon
for økte utgifter til drift og vedlikehold på veinettet, siden en
bro eller tunnel og lengre veinett vil føre til økt tilskudd gjennom
veinøkkelen i inntektssystemet. For prosjekter som inkluderes i
ferjeavløsningsordningen, vil disse utgiftene bli trukket fra når
ferjeavløsningsmidlene blir beregnet.
Departementet vil vurdere hvordan innkorting av
ferjesamband skal håndteres i ferjeavløsningsordningen når kriteriet
for ferjer i inntektssystemet even-tuelt endres.
I kommuneproposisjonen 2015 ble det lagt fram en
ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene, der delkostnadsnøkkelen for
båt og ferje besto av kriteriene «fylkesfaktor båter» og «antall
ferjesamband».
Departementet har arbeidet videre med delkostnadsnøkkelen
for båt og ferje ved å kvalitetssikre kriteriedataene som brukes
i delkostnadsnøkkelen ytterligere og ved å gjøre nye analyser på
oppdaterte tall.
Kriteriedataene som brukes i kostnadsnøkkelen for
båt og ferjer er basert på offentlig tilgjengelig statistikk og
rapportering fra fylkeskommunene direkte til departementet. Antall
fylkeskommunale ferjesamband er basert på tall fra Ferjedatabanken,
fylkeskommunenes rapportering i KOSTRA og rapportering direkte til
departementet. Netto driftsutgifter til båter er basert på fylkeskommunenes
rapportering i KOSTRA.
Kvalitetssikring av antall ferjesamband og av rapportering
av regnskapstall i KOSTRA omtales nærmere i proposisjonens pkt.
8.2.1.
Samlet sett innebærer kvalitetssikringen at
kriteriedata for båt og ferjer i enda større grad vil gjenspeile
faktiske utgifter i båt- og ferjefylkene.
Departementet har gjort oppdaterte analyser
på kvalitetssikrede data for årene 2013–2015, for å undersøke om
kriteriet antall ferjesamband fremdeles har god forklaringskraft.
Kriteriene «utseilt distanse» og «transporterte personbilkilometer
(PBEkm)» er også testet ut. Analysene viser at det er en klar sammenheng
mellom utgifter til ferjer og alle kriteriene som er testet i analysene.
Antall ferjesamband per innbygger er fremdeles det kriteriet som
samsvarer best med faktiske utgifter, og departementet foreslår
derfor å beholde «antall ferjesamband» som kriterium for fordeling
av midler til ferjer i utgiftsutjevningen.
Målet med utgiftsutjevningen er at den samlede kostnadsnøkkelen
over tid gir en rimelig fordeling mellom fylkeskommunene.
Departementet har også gjort nye analyser på
oppdaterte tall for fylkeskommunenes utgifter til båter. Analysene
viser en sammenheng mellom netto driftsutgifter til båter (fylkesfaktor
båter) og utseilt distanse og lengden på kystlinjen. Det er likevel
betydelige avvik mellom faktiske kostnader og en kostnadsnøkkel
med utseilt distanse og kystlinje som kriterier. Departementet foreslår
derfor ingen endringer i båtkriteriet i denne omgang.
Departementet har satt ut et prosjekt for å
få innspill fra eksterne fagmiljøer til hvordan en kostnadsnøkkel
for båt og ferje kan utformes. Departementet tar sikte på å presentere
prosjektet i kommuneproposisjonen for 2018.
Hvor stor vekt den enkelte delkostnadsnøkkel skal
ha i samlet kostnadsnøkkel, blir beregnet ut fra sektorens andel
av totale netto driftsutgifter (ekskl. avskrivinger) til sektorene
som inngår i utgiftsutjevningen. Dagens sektorvekter i kostnadsnøkkelen
for fylkeskommunene er i hovedsak basert på regnskapstall for et
gjennomsnitt for årene 2010–2012, og er justert for oppgaveendringer
og andre korreksjoner etter 2012.
Sektorvektene har til nå ikke blitt oppdatert
med utgangspunkt i nyere regnskapstall hvert år. Praksis har vært
at sektorvektene er blitt oppdatert sammen med øvrig oppdatering
av kostnadsnøkkelen. Beregninger med utgangspunkt i regnskapstall
for årene 2010–2015 viser at kostnadsutviklingen over tid varierer
en del mellom de ulike sektorene. Departementet foreslår derfor
at sektorvektene fra 2017 oppdateres årlig på bakgrunn av nyere
regnskapstall, for å bedre fange opp variasjoner i kostnadsutviklingen.
Departementets beregninger viser at det kan være
relativt store svingninger i sektorvektene fra år til år. En årlig
oppdatering av sektorvektene basert på siste tilgjengelige regnskapstall kan
dermed føre til større uforutsigbarhet for fylkeskommunene. Departementet
foreslår derfor å basere sektorvektene på et gjennomsnitt av netto driftsutgifter
for de siste tre tilgjengelige årene, for å unngå store endringer
i kostnadsnøkkelen fra år til år. Dette vil bidra til at endringer
i driftsutgiftene gradvis vil slå igjennom i sektorvektene i kostnadsnøkkelen.
Sektorvektene i kostnadsnøkkelen for 2017 vil bli
beregnet på bakgrunn av endelige regnskapstall for årene 2013–2015.
Endelige regnskapstall for 2015 foreligger ikke før i juni, og det
er derfor per i dag ikke mulig å beregne med sikkerhet hvordan oppdateringen
av sektorvektene vil slå ut.
Komiteen viser til
at nytt oppdatert inntektssystem for fylkeskommunene kom på plass
gjennom kommuneproposisjonen for 2015.
Komiteen viser til at ferjeavløsingsordningen kom
på plass etter initiativ fra komiteen i kommuneproposisjonen for
2016. Komiteen er tilfreds med at regjeringen har
presentert retningslinjer slik at det med denne kommuneproposisjonen
blir lettere for fylkeskommuner å ta i bruk ordningen.
Flertallet viser til
at et ferjesamband i inntektssystemet utgjør 19,5 mill. kroner.
Denne summen med fratrekk av vedlikeholdskostnader for ny bru eller
tunnel utgjør ferjeavløsningstilskuddet som blir gitt i 40 år med
prisvekst.
Komiteen viser til
at det for sambandet Atløy i Askvoll kommune der ferjesambandet
til Atløy er en del av et større ferjeområde, er funnet en løsning
som sikrer at Atløysambandet og andre samband som delvis avløses
av bro eller tunnel, får tilsvarende verdi av ferjetilskuddet til
rådighet for å bygge fastsamband til Atløy. Komiteen viser
til at departementet har lagt til rette for en løsning som gjør
det mulig å realisere Atløysambandet og at dette er et godt grunnlag for
at Sogn og Fjordane fylkeskommune kan starte arbeidet med planlegging
med sikte på realisering. Komiteen er enig i de vurderinger
og avklaringer som har kommet fra departementet.
Komiteen viser til tidligere
merknader fra komiteen om behov for hyppige oppdateringer av sektorvektene,
blant annet for å fange opp økte kostnader utifra behov for fornying
av ferjeflåten. Nye anbud viser seg å være vesentlig dyrere enn
gjeldende anbud, så komiteen er fornøyd med at regjeringen
legger opp til hyppigere oppdatering av sektorvektene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstre-parti viser til at kostnadsnøklene
i inntektssystemet for fylkeskommunene ble endret fra 2015. I en
felles merknad fra komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 300 S (2013–2014), heter det,
sitat:
«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre-
og Sosialistisk Venstreparti mener det er beklagelig at regjeringens
forslag til nytt inntektssystem for fylkeskommunene er basert på
en rekke nye kostnadsnøkler og faktorer som ikke er tilstrekkelig
belyst. Endringene i inntektsrammene er svært store fylkene imellom
som følge av nye kostnadsnøkler.»
I ettertid har det vist seg at advarslene fra
disse partiene var godt begrunnet. Det har særlig oppstått store
problemer med ferjeavløsningsordningen for fylkesveiferjer og underkompensasjon
i delkostnadsnøkkelen for båt og ferje.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti viser til at omleggingen av inntektssystemet
har vært dramatisk for de fylkeskommunene som kom dårligst ut, og
at det er behov for styrking av tapskompensasjonsordningen utover
de fem første årene etter omleggingen av inntektssystemet. Flertallet er
særlig bekymret for hvilke konsekvenser nedgangen i inntekter vil
kunne få for driften av videregående skoler og kollektivtilbud utover
skoleskyss.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstre tok dette opp i sine merknader til kommuneproposisjonen
2014. Venstre og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om dette i
sine alternative budsjetter for 2014.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at fylkeskommunene nå er invitert med
i kommunereformprosessen med sikte på å slå seg sammen. Den fremlagte
regionmeldingen om nye oppgaver til et nytt folkevalgt regionalt
nivå er lagt frem og behandlet i Stortinget våren 2016, og en ny regionstruktur
vil bli foreslått for Stortinget våren 2017. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre er enig om at inntektssystemet til fylkene
må vurderes i lys av en eventuell ny regionstruktur.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er glad for at regjeringen
nå presenterer en ordning for ferjeavløsningsmidler for en periode
på inntil 40 år. Denne ordningen ble foreslått av Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti ved behandlingen av kostnadsnøklene for
fylkene i 2015, og komitéflertallet fulgte dette opp ved behandlingen
av kommuneproposisjonen for 2016.
Disse medlemmer finner det svært
uheldig at departementet ikke fremmer forslag til justert delkostnadsnøkkel
for båt og ferje, slik de tidligere har bebudet. Nå heter det at
departementet tar sikte på å presentere oppdaterte analyser i kommuneproposisjonen
for 2018. Disse medlemmer mener det er nødvendig
å gi bevilgninger til kystfylkene som kompenserer for underdekningen
og viser til sitt alternative opplegg for kommunesektorens økonomiske
rammer for 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
de foreslåtte endringene av datagrunnlag for kriteriet «innbyggjarar busette
spreitt» i inntektssystemet for fylkeskommunene får dramatiske følger
for Hordaland fylke. Hele 44,4 pst. av de totale endringene gjelder
Hordaland. Disse medlemmer er opplyst om at fylkeskommunen
fra 2015 ikke har lyktes med å få dialog med departementet om årsaken.
Reduksjon i overføringene er på 40 mill. kroner.
Disse medlemmer ber regjeringen
ha god dialog med kommuner og fylkeskommuner om slike endringer
i inntektssystemet og mener at som hovedregel bør konsekvensen av
slike større endringer utredes og legges fram som endringsforslag
i kommuneproposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det har vært brevkorrespondanse
mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Hordaland fylkeskommune
om kriteriet «innbyggere bosatt spredt».
Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordeler
årlig en del av rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner etter
skjønn. Formålet med skjønnstilskuddet er å kompensere kommuner
og fylkeskommuner for lokale forhold som ikke fanges opp i den faste
delen av inntektssystemet.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår
at den samlede skjønnsrammen for 2017 blir satt til 2 360 mill.
kroner, jf. forslag til vedtak. Av denne rammen fordeles 1 651 mill.
kroner til kommunene, og 709 mill. kroner til fylkeskommunene.
Basisrammen utgjør hoveddelen av skjønnstilskuddet.
Basisrammen til kommunene fordeles av Fylkesmannen etter retningslinjer
for skjønnstildeling gitt av departementet. Retningslinjene publiseres
årlig på departementets hjemmeside etter framleggelsen av statsbudsjettet.
Basisrammen til kommunene settes til 1 191 mill.
kroner i 2017. Dette er en reduksjon på 100 mill. kroner sammenliknet
med 2016.
Rammetilskuddet til kommunene bør i størst mulig
grad fordeles etter faste kriterier, og ikke etter skjønnsmessige
vurderinger. I dag er det store forskjeller i skjønnsrammene mellom
fylkene. Det foreslås å gradvis utjevne forskjellene i basisrammen
mellom fylkene.
Basisrammen til fylkeskommunene settes til 509 mill.
kroner i 2017, som er en reduksjon på 9 mill. kroner sammenliknet
med 2016. Det ble varslet i kommuneproposisjonen for 2016 at basisrammen
til Oppland fylkeskommune skal reduseres med totalt 44 mill. kroner
over en periode på fem år fra og med 2016. Basisrammen til Oppland
fylkeskommune ble redusert med 9 mill. kroner i 2016, og vil reduseres
med ytterligere 9 mill. kroner i 2017. Fordeling av basisrammen
på den enkelte fylkeskommune vil som vanlig legges fram i statsbudsjettet.
Kompensasjonen for differensiert arbeidsgiveravgift
til fylkeskommunene videreføres nominelt fra 2016, og vil utgjøre
139 mill. kroner av basisrammen i 2017.
Siden 2011 har om lag 400 mill. kroner i skjønnsmidler
blitt benyttet til å kompensere kommuner som tapte på omleggingen
av inntektssystemet i 2011. I 2017 innføres det et nytt inntektssystem,
så tapskompensasjonen fra 2011 avvikles fra med 2017. I tråd med
avtalen med Venstre i Stortinget foreslås disse midlene omdisponert.
For det første foreslås det å flytte 100 mill. kroner fra skjønnsrammen
til en ny tilskuddsordning. Denne tilskuddsordningen vil omfatte
mellomstore kommuner som slår seg sammen og dermed utgjør et sterkere
tyngdepunkt i sin region.
For det andre, ved innføring av nytt inntektssystem
2017, vil kommuner som har gjort vedtak om sammenslåing kunne få
redusert basistilskudd. Kommuner som slår seg sammen i kommunereformperioden
er garantert inndelingstilskudd på bakgrunn av inntektssystemet
i 2016. For å unngå at disse kommunene får en midlertidig reduksjon
i rammetilskuddet før sammenslåingen trer i kraft, settes det av
300 mill. kroner av skjønnsmidlene i 2017 til kompensasjon for dette
tapet. Kommunesammenslåingene vedtas først i 2017, så omfanget av kommuner
som skal kompenseres vil være ukjent ved inngangen av 2017. Disse
kommunene vil derfor kompenseres med skjønnsmidler i 2017. I 2018
og 2019 legges denne kompensasjonen inn i innbyggertilskuddet. Kompensasjonen
gis i løpet av 2017.
I tråd med avtalen med Venstre i Stortinget
settes det av 100 mill. kroner i 2017 innenfor fylkeskommunenes
skjønnsramme til tilskuddsordningen for kommuner som skal slå seg
sammen. Ved behandling av statsbudsjettet for 2016 vedtok Stortinget
å opprette en bevilgning til fylkesveier og andre infrastrukturtiltak
i kommuner som søker sammenslåing. Det ble satt av 50 mill. kroner
til denne ordningen. Tilskuddsordningen ble utlyst i februar 2016
og omfatter tilskudd til veier, bredbånd og andre digitaliseringstiltak
for kommuner som fatter vedtak om kommunesammenslåing innen 1. juli
2016.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet holder
hvert år tilbake en del av skjønnsmidlene til uforutsette hendelser.
Fylkesmennene blir også bedt om å holde tilbake deler av basisrammen til
uforutsette hendelser. I 2017 skal fylkesmennene holde tilbake fem
pst. av basisrammen til naturskade og andre uforutsette hendelser.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet kan
tildele skjønnsmidler til kommuner som har hatt utgifter til naturskade
eller andre ekstraordinære hendelser for håndtering av den akutte
krisesituasjonen og/eller til reparasjoner av kommunal infrastruktur
til opprinnelig standard. Når det gjelder fylkeskommunene, vil departementet
vurdere behovet for skjønnsmidler etter naturskade eller andre ekstraordinære
hendelser i hvert enkelt tilfelle.
Kommuner som er rammet av naturskade som medfører
utgifter av ekstraordinær størrelse, kan søke om skjønnsmidler gjennom
Fylkesmannen. Fylkeskommuner kan søke departementet direkte.
Innenfor skjønnsrammen til kommunene settes det
av tilskudd til utviklings- og fornyingsprosjekter som fordeles
av departementet. Målgruppen for tilskuddet er kommunesektoren, men
prosjekter i regi av departementet og/eller KS finansieres også
via prosjektskjønnet.
Prosjektskjønnet foreslås satt til 40 mill.
kroner i 2017, noe som er en reduksjon på 14 mill. kroner fra 2016.
Reduksjonen skyldes i hovedsak at tilskudd til informasjon og folkehøring
i forbindelse med kommunereformen utbetales i 2016, og at programmet
Sammen om en bedre kommune er avsluttet.
Innenfor prosjektskjønnsrammen er det blant
annet satt av midler til tilskudd til KS til prosjektstøtte til
videreutvikling av IKT i kommunesektoren, og til pågående prosjekt
om klarspråk i kommunesektoren. Det er også satt av midler til et
nytt prosjekt om utvikling og fornying av lokaldemokratiet i kommuner
som har gjort vedtak om sammenslåing. Departementet utreder muligheter
for nye samarbeid med partene i arbeidslivet.
Kriterier for prosjektskjønnet for 2017 er listet opp
i proposisjonens kap. 9.
Komiteen viser til
at Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår at den samlede skjønnsrammen
for 2017 blir satt til 2 360 mill. kroner og at 1 651 mill. kroner
og 709 mill. kroner fordeles til henholdsvis kommunene og fylkeskommunene.
Komiteen viser til at basisrammen
utgjør hoveddelen av skjønnstilskuddet og fordeles hvert år av fylkesmannen
etter retningslinjer fra departementet. Komiteen merker
seg at basisrammen settes til 1 191 mill. kroner for 2017, noe som
innebærer en reduksjon på 100 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at reduksjonen er foreslått
overført til innbyggertilskuddet for at midlene i større grad skal
fordeles etter objektive kriterier.
Flertallet mener det er fornuftig
at en større del av tilskuddet til kommunene fordeles etter objektive
kriterier, men mener samtidig at det er viktig å ha en skjønnsramme
som kan dekke kostnader som ikke fanges opp av de objektive kriteriene.
Komiteen viser til
at basisrammen til fylkeskommunene settes til 509 mill. kroner i
2017, noe som er en reduksjon på 9 mill. kroner sammenlignet med
2016. Komiteen er kjent med at det ble varslet i
kommuneproposisjonen for 2016 at skjønnsrammen til Oppland fylkeskommune
skal reduseres med totalt 44 mill. kroner over en periode på fem
år. Oppland fylkeskommune fikk en sterk økning i skjønnsrammen i
perioden 2001–2005, noe som i hovedsak var kompensasjon for sykehusreformen
i 2003. Komiteen viser til at reduksjonen i basisrammen til
fylkeskommunene har en direkte sammenheng med den gradvise reduksjonen
i skjønnstilskuddet til Oppland fylkeskommune.
Komiteen merker seg at det siden
2011 har blitt brukt om lag 400 mill. kroner i skjønnstilskuddet
på å kompensere for kommuner som tapte på omleggingen av inntektssystemet
i 2011. Ordningen skulle ligge fast til neste revisjon av inntektssystemet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at det er inngått avtale i Stortinget
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om et nytt inntektssystem
som blir innført i 2017 slik at tapskompensasjonen fra forrige endring
i inntektssystemet da blir avviklet. Disse medlemmer viser
til at disse midlene foreslås omdisponert.
Disse medlemmer viser til at
det i tråd med avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre
settes av 100 mill. kroner i 2017 innenfor fylkeskommunenes skjønnsramme
til tilskuddsordningen for fylkesveier og andre infrastrukturtiltak
for kommuner som slår seg sammen. Disse medlemmer merker
seg at det i dag ligger 50 mill. kroner i denne tilskuddsordningen
og at den ble utlyst i februar 2016.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til forslag om å utsette
gjennomføringen av nytt inntektssystem til det foreligger en bred
offentlig utredning. De 400 mill. kroner fra skjønnsrammen som er
brukt på å kompensere for kommuner som tapte på omleggingen av inntektssystemet
i 2011, må derfor videreføres inntil Stortinget har behandlet nytt
inntektssystem.
Disse medlemmer går imot etableringen
av en ny tilskuddsordning til infrastrukturtiltak for kommuner som
slår seg sammen og vil derfor ikke belaste skjønnsrammen med 100
mill. kroner til dette tiltaket.
Komiteen viser til
at Kommunal- og moderniseringsdepartementet hvert år holder tilbake
en del av skjønnsmidlene til å dekke uforutsette hendelser slik
som flom, ras og annen naturskade, men også andre uforutsette hendelser.
I 2017 skal fylkesmennene holde tilbake 5 pst. av basisrammen til
å dekke naturskader og andre uforutsette hendelser. Komiteen mener
at storsamfunnet skal stille opp når lokalsamfunn rammes av naturskade
eller andre uforutsette hendelser, i tråd med retningslinjene for
dette.
Stortinget vedtok 24. mars 2015 å innføre lovfestet
aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad etter lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det følger av stortingsvedtaket
at lovendringen ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert
for eventuelle merutgifter lovendringen medfører. Saken er drøftet
med KS.
Erfaring fra kommuner og nyere forskning viser at
vilkår om aktivitet har særlig god effekt overfor unge mottakere.
Regjeringen har på denne bakgrunn kommet fram
til at det er hensiktsmessig å innføre aktivitetsplikt til mottakere
av økonomisk stønad under 30 år i første omgang. Regjeringen vil fremme
nytt lovforslag om dette, og saken vil bli fulgt opp i statsbudsjettet
for 2017 med sikte på gjennomføring fra 1. januar 2017.
Kommunene har en nøkkelrolle i det boligsosiale
arbeidet. Som et ledd i arbeidet med redusert statlig detaljstyring
vil regjeringen i statsbudsjettet for 2017 foreslå å innlemme to ulike
tilskudd knyttet til det boligsosiale arbeidet i rammetilskuddet
til kommunene. Dette vil ytterligere styrke kommunenes rolle og
virkemidler i det boligsosiale arbeidet og frigjøre administrative
ressurser.
Alle kommuner har et ansvar for å hjelpe vanskeligstilte
på boligmarkedet, og forslaget om innlemming innebærer ingen endring
i kommunenes ansvar på det boligsosiale området. Innlemming av tilskuddet
i rammetilskuddet vil øke det lokale handlingsrommet for å finne
gode tilpassede løsninger for den enkelte i samarbeid mellom ulike
kommunale tjenester og redusere kommunenes administrative arbeid.
Tilskuddsordningen er på om lag 60 mill. kroner i
2016. For at Arbeids- og velferdsdirektoratet skal kunne bidra til
utviklingen av de sosiale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen, herunder
utvik-lingsarbeid hvor arbeid, bolig og sosiale tjenester ses i
sammenheng, vil om lag 10 mill. kroner videreføres over kap. 621
post 63.
Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2017 foreslå å
innlemme de resterende midlene, i utgangspunktet om lag 50 mill.
kroner. Regjeringen vil imidlertid fram mot framleggelsen av statsbudsjettet
vurdere om det i en overgangsperiode skal videreføres noe mer midler
over Arbeids- og sosialdepartementets budsjett, slik at en del pågående
forsøk eventuelt kan videreføres ut forsøksperioden.
Komiteen viser til
at det i kommuneproposisjonen for 2017 varsles at regjeringen i
forbindelse med statsbudsjettet for 2017 vil foreslå å innlemme
to ulike tilskudd knyttet til det boligsosiale arbeidet i rammetilskuddet
til kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, merker seg at dette foreslås som
et ledd i å redusere den statlige detaljstyringen. Flertallet mener
at et sterkere kommunalt selvstyre både har en egenverdi og er av
praktisk betydning ved at flest mulig oppgaver løses nærmest innbyggerne.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
kommunen må ta et mer aktivt ansvar for å sikre barn i fattige familier muligheter
til å delta i fritid, idrett og kulturaktiviteter. Derfor er det
behov for å sette av mer midler til aktivitetsstøtte til barnefamilier. Dette
medlem foreslår også å fjerne kommunenes mulighet til å
avkorte sosialhjelpen på en slik måte at de fattigste familiene
i realiteten ikke får verdien av barnetrygd i det hele tatt. Regjeringens
egne beregninger viser at vi på denne måten tar over 350 mill. kroner
fra de fattigste barnefamiliene. Dette medlem viser
for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett
med en lang rekke forslag med bl.a. gratis tannhelse for mennesker
på sosialhjelp, økt barnetrygd, ingen kutt i barnetillegg og overgangsstønad,
økt bostøtte osv. og mer penger til aktiv oppfølging og kvalifisering
av arbeidsløse og sosialt ekskluderte.
Dette medlem er imot innføring
av arbeidsplikt for sosialhjelp og viser til at muligheten til å stille
vilkår alt i dag ligger i lov om sosiale tjenester i Nav, og at
dette virker bra, gitt at det brukes på et forstandig vis der individuelle
behov og muligheter legges til grunn. Det saliggjørende er ikke
tvang, men gode tiltak for bedre helse, arbeidskvalifisering og
bistand til å håndtere sosiale problemer. For mange opplever at slike
tiltak er mangelvare, og at de ikke får noe tilbud overhodet. Da
er veien kort til passivitet. Dette medlem understreker
at en aktivitetsplikt vil utløse store behov i kommunesektoren for
flere ansatte, og for penger til nødvendige tiltak og opplæring. Dette
medlem konstaterer at regjeringen ikke har bevilget penger
til dette.
Dette medlem viser til forskning
utført av Frisch-senteret som viser at kvalifiseringsprogrammet
ser ut til å hjelpe vanskeligstilte inn i, eller tilbake til arbeidslivet.
Analysen viser også at samlet inntekt øker betydelig, og med det
blir færre fattige. Det ville derfor være naturlig å legge opp til
at alle som ville kunne ha nytte av kvalifiseringsprogram skulle
få tilgang til det. En slik innretning finnes ikke i regjeringens
opplegg. I stedet skal det innføres tvunget arbeid for å få sosialhjelp.
Dette medlem vil styrke kommunenes
muligheter til å tilby relevant, individtilpasset aktivitet og tiltak
som for eksempel kvalifiseringsprogram.
Dette medlem er uenig i innlemmingen
i rammetilskuddet av det boligsosiale tilskuddet i Husbanken. Tilskuddet
bør bestå og økes. Regjeringen har lagt fram en boligsosial strategi, uten
nye og sterkere virkemidler for økt bygging av rimelige boliger,
noe som er nødvendig.
Dette medlem viser til at regjeringen
også vil fase ut og ikke fornye områdesatsinger, noe som er helt
avgjørende å fortsette med for å sikre godt bomiljø og bygge ned
sosial ulikhet.
Dette medlem viser til at antallet
bostedsløse ikke har gått ned, at boligprisene øker og at flere havner
i økonomisk uføre fordi boutgiftene er for høye.
Dette medlem mener det trengs
sterkere satsing på Husbanken, på Housing First-boliger og økning
av ulike tilskuddsordninger som kommunene kan benytte i sitt boligsosiale
arbeid.
Staten gir refusjon for kommunale utgifter til barneverntiltak
for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. I 2016 kan kommunene
få refundert 80 pst. av utgiftene til barneverntiltak utover den
kommunale egenandelen.
Regjeringen ønsker å finne fram til en finansieringsordning
som i større grad enn i dag motiverer kommunene til å bosette enslige
mindreårige flyktninger. Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2017
ta stilling til om refusjonsordningen skal foreslås lagt om til
en ordning med fast tilskudd.
Barne- og likestillingsdepartementet har satt
i gang et arbeid med å endre ansvarsfordelingen mellom stat og kommune
i barnevernet. Ambisjonen er et bedre barnevern der flere barn får
riktig hjelp til rett tid. En endret ansvarsdeling skal blant annet
bidra til å gi kommunene økt handlingsrom og sterkere insentiver
til tidlig innsats, samt bidra til at valg av tiltak for det enkelte
barn i større grad baseres på nærhet og bred kjennskap til barnets
situasjon. En ny kommunestruktur vil kunne gi større og mer robuste
barneverntjenester med bedre forutsetninger for å kunne ivareta et
mer helhetlig ansvar.
Departementet har sendt på høring forslag til
endringer i barnevernloven med endringer i ansvarsdelingen mellom
stat og kommune på barnevernområdet. Høringsfristen er 10. juni 2016.
Forsøk med ny ansvarsdeling mellom stat og kommune
på barnevernområdet trådte i kraft 1. april 2016 i de tre kommunene
Alta, Røyken og Nøtterøy (interkommunalt samarbeid med Tjøme).
Forslag til endringer i barnevernloven må ses
i sammenheng med Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – Fosterhjem
til barns beste som ble lagt fram 4. mars 2016. Et sentralt mål med
meldingen er å legge grunnlaget for videreutvikling og kvalitetsheving
av fosterhjemsomsorgen.
For å bidra til at barn og unge som trenger
det, får hjelp fra barnevernet, er det i perioden 2011 til 2016
øremerket til sammen om lag 683 mill. kroner til det kommunale barnevernet.
Bevilgningen har gått til om lag 960 nye stillinger i det kommunale
barnevernet. Målsettingen med satsingen er å styrke de mest utsatte
barneverntjenestene. Regjeringen tar sikte på å videreføre det øremerkede
tilskuddet i 2017.
Komiteen viser til
at kommunene i dag kan få refundert 80 pst. av utgiftene til barnevernstiltak utover
den kommunale egenandelen. Komiteen merker seg at
regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 vil ta stilling
til om refusjonsordningen skal foreslås lagt om til et fast tilskudd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, er positiv til at
det jobbes med å finne ordninger som i større grad kan motivere
kommunene til å bosette enslige mindreårige asylsøkere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
kommunene må kompenseres for sine ekstra kostnader til integreringsarbeid. Disse
medlemmer viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett
for 2016, der den kommunale egenandelen ved barnevernstiltak for
enslige mindreårige asylsøkere reduseres.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til uttalelser fra KS
både ved behandlingen av statsbudsjettet for 2016 og nå i forbindelse
med arbeidet med kommuneproposisjonen for 2017, om at det viktigste
tiltak for å få bosatt flere enslige mindreårige asylsøkere i kommunene
er fullfinansiering av utgiftene til barneverntiltak utover den
kommunale egenandelen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 gjeninnføre ordningen med 100 pst. refusjon av utgiftene
til barneverntiltak utover den kommunale egenandelen.»
Komiteen viser til
at det i perioden 2011 til 2016 er øremerket om lag 683 mill. kroner
til det kommunale barnevernet. Bevilgningen har gått til 960 nye
stillinger i det kommunale barnevernet. Komiteen mener
barnevernet er en utfordrende og vanskelig oppgave for kommunene, da
det kreves stor kompetanse for å håndtere dette fagfeltet. Komiteen merker
seg at regjeringen tar sikte på å videreføre det øremerkede tilskuddet
i 2017.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
at bevilgninger til styrking av barnevernet øremerkes og viser til
eget opplegg med styrking av feltet med anslagsvis 100 mill. kroner.
På denne måten følger dette medlem opp
barnevernsløftet som startet under rød-grønn regjering.
Alle barn har rett til en trygg og meningsfull
oppvekst. En god barndom varer i generasjoner. Barnevernet tar vare
på de mest sårbare og utsatte barna våre. Alle barn som lever i
en vanskelig situasjon skal få den hjelpen og støtten de har rett
til. Det trengs flere stillinger i barnevernet så barn og familier
kan få raskere og riktigere hjelp.
Dette medlem viser til lovforslag
om å kunne pålegge hjelpetiltak for å hjelpe barn og foreldre i
en vanskelig situasjon. Dette medlem støtter dette
og forutsetter at regjeringen legger inn finansiering av oppgaven. Dette
medlem vil også påpeke viktigheten av at økonomisk vanskeligstilte
familier blir fulgt opp av Nav raskt. Å leve i fattigdom skaper
sykdom og psykiske problemer hos foreldre og barn, noe som øker
risikoen for å trenge hjelp fra barnevernet. Det er også stor grunn
til å anta at familier vil ha lettere for å akseptere hjelp fra
Nav enn fra barnevernet og at en kan oppnå langt mer på et tidligere
tidspunkt.
Dette medlem viser til forsøket
med kommunal overtakelse av statlige oppgaver i barnevernet. Forsøkskommunene
fikk sin finansiering av forsøket i 2016 utbetalt i april. Oslo
kommune har i etterkant av utbetalingen og i forkant av RNB vært
i kontakt med Barne- og likestillingsdepartementet for å få klarhet
i hvordan bevilgningen til den enkelte forsøkskommune er beregnet.
Ifølge finansbyråden i Oslo har Barne- og likestillingsdepartementet
beregnet at Bufetat årlig brukte 4,3 mrd. kroner på tjenestene som
inngår i forsøket. Disse midlene er fordelt på kommunene (alle unntatt
Oslo) ut fra kostnadsnøkkelen for barnevern i inntektssystemet.
Denne består av følgende kriterier:
Hvis en gjør en tilsvarende øvelse for Oslo,
ville beløpet ha blitt nesten 720 mill. kroner, som er 160 mill.
kroner mer enn bevilgningen til Oslo i 2016. Forsøket startet 1. april,
og bevilgningen til forsøkskommunene i 2016 finansierer tjenestene
i 9 av årets 12 måneder, og beløpet til disse er skalert ned til
9/12. Barne- og likestillingsdepartementet har gitt kommunene en
ekstra kompensasjon på 2,5 pst. av rammetilskuddet utover beløpet
som tilsvarer Bufetats utgifter for at kommunene skal kunne bygge
opp nødvendig administrasjon og kompetanse i forbindelse med forsøket
og evalueringen av dette.
Dette medlem understreker at
den statlige finansieringen av kommuner som har helhetlig ansvar
for barnevernet ikke må innrettes slik at de reelle utgiftene de
ulike kommunene har, beregnes ulikt, og at effektiviseringsgevinsten
som legges inn, må være reelt mulig å ta ut.
Dette medlem mener det ikke er
godtgjort at de store ulikhetene i statlig medfinansiering av økte
oppgaver som Oslo kommune påpeker, er godt begrunnet.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstre-parti har kompensert Oslo i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett
for dette. Dette medlemmener
regjeringen må legge fram en begrunnet innstilling på finansieringen
av helhetlig kommunalt ansvar for barnevern, slik at utgiftsdekningen
i ulike kommuner blir rettferdig i budsjettet for 2017.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i budsjettet for
2017 redegjøre for finansieringen av barnevernet i kommuner som
har et helhetlig ansvar for 1. og 2.-linjen, og eventuelt foreslå
endringer, slik at utgiftsdekningen i ulike kommuner blir likeverdig.»
Omsorg 2020 er regjeringens plan for omsorgsfeltet
2015–2020. Planen skal bidra til at kommunene utvikler gode og bærekraftige
løsninger for å møte framtidens utfordringer på omsorgsfeltet. Den
omfatter tiltak for å styrke kapasitet, kvalitet og kompetanse i
sykehjem, hjemmetjenester og dagaktivitetstilbud. De mest sentrale tiltakene
i Omsorg 2020 er:
Investeringsordningen
for heldøgns omsorgsplasser
Samarbeid med KS om utbygging av flere heldøgns
omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger
Rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende
bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester
Trygghetsstandard for sykehjem
Pårørendestøtte gjennom en ny pliktbestemmelse
i den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven
Se nærmere omtale av tiltakene i proposisjonens pkt.
10.3.
Helse- og omsorgsdepartementet og KS har inngått
en bilateral avtale om videreutvikling av den kommunale helse- og
omsorgstjenesten for tidsrommet 1. januar 2016 til 1. januar 2019.
Samarbeidsområdene er Kompetanse og ledelse, Kvalitet og innovasjon
samt Tverrfaglighet og samarbeid.
1. mai 2016 ble forsøk med statlig finansiering av
omsorgstjenestene satt i gang, jf. nærmere omtale av forsøket i
Prop. 1 S (2015–2016) for Helse- og omsorgsdepartementet. I forsøket
skal det prøves ut om statlig finansiering og statlige kriterier
for tildeling av tjenester gir økt likebehandling på tvers av kommunegrenser
og riktigere behovsdekning for innbyggerne/brukere av tjenestene.
Helse- og omsorgsdepartementet har i 2015 fremmet
Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020)
for Stortinget. Hovedinnsatsen rettes mot kommunesektoren.
Målet er å bidra til økt kapasitet og bedre
kvalitet i tilbudet til personer med rusproblemer. De ytre rammene
for arbeidet er 2,4 mrd. kroner i perioden 2016–2020. I tillegg
kommer veksten i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) som sikres
gjennom den gylne regel som innebærer at vekst i rusbehandling og
psykisk helsevern skal være sterkere enn i somatikk.
For 2017 er 300 mill. kroner av den foreslåtte veksten
i de frie inntektene til kommunene begrunnet med en økt satsing
på rusfeltet.
Regjeringen har i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen
varslet at det skal settes i gang et utviklingsarbeid i samarbeid
med kommunesektoren og KS med sikte på å etablere et program for
folkehelsearbeid i kommunene med vekt på psykisk helse og rusforebyggende
arbeid. Barn og unge skal være en prioritert målgruppe. Programmet
er et viktig virkemiddel for å integrere psykisk helse som en likeverdig
del av det lokale folkehelsearbeidet. Programmet skal bidra til
en langsiktig styrking av kommunenes arbeid med å fremme befolkningens psykiske
helse og livskvalitet.
Programmet skal finansieres ved å samle flere mindre
tilskuddsordninger i et større og mer langsiktig utviklingsprogram.
Kommunenes ordinære virksomhet for å fremme barn og unges psykiske
helse og livskvalitet må skje innenfor eksisterende økonomiske rammer.
Det vises til omtale i Prop. 27 S (2015–2016)
Endringer i statsbudsjettet 2015 under Helse- og omsorgsdepartementet
der det framgår at Helse- og omsorgsdepartementet tar sikte på å
sende ut høringsnotat 1. halvår 2016 med den hensikt å avvik-le
diagnoselisten for fysioterapi fra 1. januar 2017.
Kommunene med fast ansatte fysioterapeuter vil som
følge av avvikling av diagnoselisten få merinntekter ved at pasienter
med diagnose som nå omfattes av sykdomslisten, skal betale egenandeler.
Merinntektene for kommunene er anslått til 160 mill. kroner. Helse-
og omsorgsdepartementet vil komme tilbake i statsbudsjettet 2017 med
forslag til håndtering av disse merinntektene, slik at kommunenes
samlede inntekter ikke påvirkes.
Anmodningsvedtak nr. 27 (2015–2016), 28. november
2015:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i forbindelse med kommuneproposisjonen med en vurdering av hvordan
det kan legges til rette for bruk av omsorgstilbud i frivillig sektor
utenfor spesialisthelsetjenesten.»
Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop.
1 S (2015–2016) av finanskomiteen, jf. Innst. 2 S (2015–2016).
Avgrenset til helse- og omsorgstjenester (utenfor spesialisthelsetjenesten)
levert fra frivillige og ideelle- organisasjoner, omhandler dette
i all hovedsak tjenester som kommunene er lovpålagt å utføre etter
lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer at
det er kommunene som er ansvarlige for hvordan tjenestene organiseres.
Når kommunene har regien på tilbudet lokalt, vil pasientene og brukerne
sikres grunnleggende rettigheter i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven
og helse- og omsorgstjenesteloven, som rett til vedtak og rett til
å klage. Regjeringen ønsker å stimulere til et mangfold som sikrer
brukerne gode tjenester, og det er ønskelig at kommunene i større
grad samhandler med frivillig og ideell sektor.
Det eksisterer ikke informasjon om det eksakte omfanget
av kommunenes bruk av frivillige, ideelle og private aktører.
De nye anskaffelsesreglene for kjøp av helse-
og sosialtjenester som vil tre i kraft i løpet av 2016, vil medføre
at det offentlige som hovedregel må kunngjøre kjøp, slik at alle
private, også kommersielle, kan gi tilbud. Imidlertid vil det offentlige
selv kunne velge hvem de vil be om tilbud fra for kjøp under 6,3
mill. kroner. Dette åpner for at kommunene kan velge å gjennomføre konkurranse
mellom kun ideelle virksomheter når de kjøper for mindre enn 6,3
mill. kroner.
I tillegg til de avtaler som kommunene selv inngår
med ideelle og frivillige organisasjoner, bidrar staten på enkelte
områder gjennom tilskudd til å støtte opp om frivillige og ideelle
organisasjoner, som blant annet drifter omsorgstilbud.
I 2015 og 2016 har det vært en juridisk gjennomgang
av dagens tilskuddsordning til frivillige og ideelle- organisasjoner
som driver institusjonstilbud til personer med rusproblemer (kap.
765 post 72), med bakgrunn i en usikkerhet knyttet til reglene om
statsstøtte og anskaffelser.
Dette er krevende regelverk, noe som har medført
en forsinkelse i kunngjøringen av denne ordningen for budsjettåret
2016. Det er usikkert hvilket handlingsrom man har innenfor rammene
av statsstøtte- og anskaffelsesreglene til å tildele tilskudd til
ideelle organisasjoner som drifter omsorgstilbud. Det kan argumenteres
for at tilskuddene kan tildeles i tråd med statsstøtte- og anskaffelsesreglene.
Samtidig er ikke dette uten risiko, da regelverkenes rekkevidde
i begrenset grad er avklart.
I påvente av en langsiktig løsning har regjeringen
for budsjettåret 2016 prioritert hensynet til pasientene og virksomhetene
og Stortingets klare føringer og øremerkinger i forbindelse med behandlingen
av Prop. 1 S (2015–2016), og bedt Helsedirektoratet om å videreføre
dagens tilskuddsordning for inneværende år. Nytt av i år er krav
om separate regnskaper mellom økonomisk og ikke-økonomisk aktivitet
for å sikre dokumentasjon på at offentlige tilskuddsmidler ikke kryssubsidierer
eventuell aktivitet i et marked.
Regjeringen vil fram mot budsjettåret 2017 utrede
nærmere i hvilken grad og på hvilke vilkår tilskudd kan benyttes
til formålet. Gjennomgangen gjøres i dialog med sektoren.
Regjeringen er tydelig på at rus og psykisk
helse skal prioriteres og har blant annet gjeninnført den gylne
regel om at psykisk helse- og rusbehandling, hver for seg, skal
ha høyere årlig vekst enn somatikk i spesialisthelsetjenesten. Det
er også viktig å sikre at psykisk helse og rus prioriteres i kommunene.
Da virkemidlene i samhandlingsreformen ble innført, ble disse brukergruppene
holdt utenfor. Det har hatt uheldige prioriteringskonsekvenser.
Som varslet i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste
– nærhet og helhet vil regjeringen innføre kommunal plikt til å
tilby øyeblikkelig hjelp døgnopphold for mennesker med psykisk helse-
og/eller rusmiddelproblemer fra 2017.
I Fremtidens primærhelsetjeneste ble det også varslet
at regjeringen tar sikte på å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare
pasienter i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling
(TSB), tidligst fra 2017. Regjeringen tar initiativ til et samarbeid
med KS med sikte på å innføre tydeligere krav til planlegging og
samarbeid omkring utskrivningsklare pasienter fra 2017, både for
å skape bedre pasient-forløp og for å heve kvaliteten på dataene.
Det er et mål for regjeringen å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare
pasienter i psykisk helsevern og TSB så raskt som mulig, men en
slik innføring vil tidligst kunne skje i 2018.
Prop. 106 L (2015–2016) om endringer i helseregisterloven
m.m. for etablering av kommunalt pasient-- og brukerregister (KPR)
m.m. ble lagt fram 15. april 2016.
For å sikre gode tjenester med riktig kapasitet
må vi vite om forekomst av årsaker til og påvirkningsfaktorer på
sykdom, funksjonssvikt og sosiale problemer.
Det er et mål at registeret ikke skal medføre
økt rapporteringsbyrde for virksomheter eller helsepersonell.
Det er innledet dialog med KS for å sikre helhetlige
vurderinger i arbeidet med digitalisering i kommunene, og for hvordan
dette kan understøtte videreutviklingen av KPR.
Det foretas en endring fra og med 2017 av fordelingen
av de øremerkede midlene til vertskommuner for fengsel for å tilby
helse- og omsorgstjenester til innsatte. Endringen er blant annet
varslet i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste
– nærhet og helhet og i Prop. 1 S (2015–2016). Endringen innebærer
at midlene fordeles utelukkende på grunnlag av kvantifiserbare fordelingskriterier
ut fra antall soningsplasser etter type soning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
regjeringen foreslår å endre dagens investeringstilskudd, slik at
det fra 2019 utelukkende gis tilskudd til prosjekter som gir netto
tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. Det vil med andre ord ikke
lenger gis støtte til sanering for å rehabilitere eller erstatte
gamle plasser. Disse medlemmer vil understreke at
dette kan ha svært uheldige økonomiske konsekvenser for en rekke
kommuner, og vil til syvende og sist ramme de eldre. Flere kommuner
har allerede gjort beregninger som tyder på at dette kan føre til
at flere blir boende lenger på tosengsrom, planlagte oppgraderinger
og utbygging av bad på pasientrommene må utebli og kvalitet må vike
for kvantitet. Flere kommuner, herunder Oslo, Bergen og Trondheim,
varsler at dette er svært uheldig, det vil forringe kvaliteten i
eldreomsorgen og påvirke kommunenes investeringsplaner i stor grad. Disse
medlemmer vil advare mot en slik omlegging, og imøteser
regjeringens vurderinger av konsekvensene for kommunene i forbindelse
med fremleggelse av statsbudsjettet for 2017.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen foreslår
å endre investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser, slik
at det kun gis støtte til prosjekter som øker det totale antallet heldøgnsplasser
i en kommune fra og med 2019. Disse medlemmer merker
seg at det foreslås en overgangsordning i årene 2017 og 2018, der det
som i dag vil være anledning til å søke om og motta tilskudd til
rehabilitering og utskiftning av allerede eksisterende plasser.
Tilskuddet skal fortsatt benyttes til plasser for personer med behov
for heldøgns helse- og omsorgstjenester, uavhengig av alder, diagnose
eller funksjonsnedsettelse.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg lovet full sykehjemsdekning og 12 000 nye
plasser i omsorgsboliger og sykehjem. Netto tilvekst av plasser
i perioden 2008–2015 ble imidlertid 2 340. Målet med omleggingen
er å øke netto tilvekst av plasser slik at kommunene er forberedt
på den raske veksten i omsorgsbehov som forventes etter 2025. Disse medlemmer viser
til at regjeringen vil komme tilbake til saken i forslag til statsbudsjett
for 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behandling
av Prop. 99 L (2015–2016) der regjeringen foreslår endringer i pasient-
og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven, som
lovfester rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt
tilrettelagt for heldøgns tjenester.
Disse medlemmer viser til at
av høringsinstansene som uttaler seg om temaet, blant andre Legeforeningen,
KS, Helsedirektoratet, Advokatforeningen, Omsorgsjuss AS, Norsk
Sykepleierforbund, mange kommuner og ikke minst, landets pasient-
og brukerombud, er det et flertall som mener lovforslaget er overflødig
fordi rettigheten allerede er forank-ret i dagens regelverk. Disse
medlemmer vil hevde at det regjeringen legger opp til i
den foreliggende proposisjonen, er tilbakeskuende og statisk. Disse
medlemmer mener at proposisjonen ikke vil bidra til styrkede
rettigheter, forutsigbarhet, trygghet eller bedre tjenester. Disse
medlemmer mener de foreslåtte lovendringene snarere kan
bidra til uklarhet om allerede lovfestede rettigheter og mer byråkrati
i tjenestene. Disse medlemmer understreker at kommunene
alt har en plikt til å sikre opphold i sykehjem eller tilsvarende
bolig dersom dette er eneste forsvarlige tilbud for en pasient eller bruker. Disse
medlemmer støtter derfor ikke de fremlagte forslag til endringer
av pasient- og brukerettighetsloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merket seg at
det 1. mai 2016 var oppstart for forsøk med statlig finansiering av
omsorgstjenestene. Disse medlemmer registrerer at
det nå kun er seks, av opprinnelig 18 kommuner, som deltar i forsøket.
En lang rekke kommuner har trukket seg som følge av de økonomiske
konsek-vensene deltakelse i forsøket vil innebære. Disse
medlemmer er kritiske til regjeringens ressursbruk knyttet
til forsøket, og mener også nytteverdien er svært begrenset når så
få kommuner deltar i forsøket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for konsekvensene
av å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare ruspasienter uten at
det er krav om kvalitetssystemer som sikrer god medisinsk oppfølging
og gode bo- og aktivitetstilbud. Disse medlemmer mener
at det trengs et kompetanseløft i kommunene og at det stilles klare
krav til forebygging og tidlig innsats. Disse medlemmer er
opptatt av at tiltakene gir tiltenkt effekt og ønsker at alle kommuner
skal ta i bruk det nye kartleggingsverktøyet BrukerPlan. Disse
medlemmer vil understreke at den generelle kommuneøkonomien
er svært avgjørende, fordi midlene i opptrappingsplanen langt fra
er tilstrekkelig til å finansiere den totale rusomsorgen i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen foreslår
å avvikle diagnoselisten for fysioterapi. Regjeringen har varslet
at de vil sende ut høringsnotat første halvår 2016 med den hensikt
å avvikle diagnoselisten for fysioterapi fra 1. januar 2017. Disse
medlemmer vil følge nøye med på hvilke konsekvenser dette
vil ha for pasientens egenandel. I svar på spørsmål 54 til Finansdepartementet, datert
19. mai 2016, svarer Helse- og omsorgsdepartementet at alle brukere
av fysioterapi med visse unntak vil måtte betale egenandel etter
at ordningen trer i kraft frem til egenandelstak 2 er nådd. Målgruppen
for sykdomslisten skal hensyntas gjennom opptrappingsplan for habilitering
og rehabilitering. Planen har lenge vært varslet, men er foreløpig
ikke forelagt Stortinget. Disse medlemmer forventer
at en slik plan svarer ut eventuelle konsekvenser av forslaget om
avvikling av diagnoselisten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener tilskuddsmottaker ikke
skal måtte bære risikoen for at staten gjør feil vedrørende statsstøtte.
Det er et stort behov for nytenkning og mangfold i utvikling av
tjenestetilbudet til rusavhengige, og ideelle og private bidrar
til dette. Disse medlemmer mener det offentlige må stå
for en betydelig andel av institusjonsplassene for å sikre kvalitet,
utvikling og tilbud til alle. Disse medlemmer ser
frem til at de nye kvalitetsindikatorene blir tatt i bruk i hele
landet, slik at pasienter og myndigheter får større mulighet til
å skille institusjoner på kvalitet. Disse medlemmer ser
frem til at regjeringen tar i bruk handlingsrommet i innkjøpsordninger
slik at ideelle aktører fortsatt kan være med å utvikle tjenester
til rusavhengige.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at samhandlingsreformen
også skal gjelde for utskrivningsklare rus- og psykiatripasienter,
men er bekymret for om kommunene er i stand til å gi dem gode og
tilpassede tilbud. Disse medlemmer er særlig bekymret
for hvorvidt behovet for tilpassede bo- og aktivitetstilbud vil
bli oppfylt. Øyeblikkelig hjelp-døgntilbudet skal også omfatte rus-
og psykia-tripasienter. Kommuner er usikre på omfanget, de økonomiske
rammene og hvilken kompetanse de må bygge opp. Mange av disse pasientene
er svært sårbare, og det er avgjørende at regjeringen sikrer seg
at kommunene er i stand til å ta imot rus- og psykiatripasientene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at regjeringen oppgir å ville innføre kommunal betalingsplikt
for utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern og TSB så raskt som
mulig, men at en slik innføring tidligst vil kunne skje i 2018.
Videre at kommunene får plikt til å tilby døgnopphold for denne
pasientgruppen i 2017. Dette medlem viser til Riksrevisjonens
undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter
innføringen av samhandlingsreformen (Dokument 3:5 (2015–2016)) der
ett av hovedfunnene er at tilbudet innenfor rus- og psykiatriområdet
ikke er styrket i takt med nedbygging av døgnplasser i spesialisthelsetjenesten. Dette
medlem mener betalingsplikt ikke kan innføres når det er dokumentert
at kommunene må bygge ut sine tjenester for å gi et godt tilbud. Dette
medlem viser til Senterpartiets forslag om en femårig kommunal
opptrappingsplan for psykisk helse med nye øremerkede midler, Dokument
8:41 S (2013–2014).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
uenig i endringen regjeringen gjør i omleggingen av investeringsstøtten
til kommunale sykehjem.
Dette medlem mener det er legitimt
å ønske flere plasser totalt, men det er også helt avgjørende at
kommunen kan få støtte til nødvendig rehabilitering av eldre bygningsmasse, selv
om antallet plasser ikke øker i ethvert prosjekt. Dette medlem mener
omleggingen viser at endringen er virkelighetsfjern med hensyn til
behovene i kommunene.
Dette medlem mener regjeringen
må vurdere å opprette to ulike ordninger, dersom det er ønskelig
med en egen ordning for å øke antall plasser.
Dette medlem viser til regjeringens
forslag til lovendringer knyttet til rett til sykehjemsplass eller
heldøgns omsorg. Forslaget føyer seg inn i rekken av saker der regjeringens
eldreomsorgspolitikk ser ut til å være altfor opptatt av å lage medieutspill,
i stedet for å forbedre lovverket for de eldre. Dette medlem mener
dette belyses klart i regjeringens egen omtale av forslaget «rett til
sykehjemsplass» og det viser at dette er egnet til å villede befolkningen
til å tro at regjeringen styrker rettighetene. I Prop. 99 L (2015–2016), skriver
regjeringen følgende:
«Kommunene har allerede i dag plikt til å gi forsvarlige
helse- og omsorgstjenester til sine brukere, jf. helse- og omsorgstjenesteloven
§ 4-1. Forslaget om presisering av gjeldende rett og forslaget om
innføring av krav om en oversikt over de som venter på langtidsplass
parallelt med at de får forsvarlige tjenester, vil følgelig ikke
medføre vesentlige økonomiske konsekvenser for kommunene.»
Sagt med andre ord har forslaget ingen betydning
i praksis. Dette medlem oppfordrer regjeringen til
å bruke kreftene på forbedringer i eldreomsorgen, i steden for tomme
symbolforslag.
Dette medlem mener midler til
rus- og psykia-trisatsing i kommunen må øremerkes og økes. Dette
er særlig viktig fordi det planlegges å ta disse pasientgruppene
inn i samhandlingsreformen, og det forutsetter at kommunen har et forsvarlig
tilbud til disse pasientene klart før de pålegges slikt ansvar.
Dette medlem mener også at det
er et stort behov for en særlig satsing på lavterskeltilbud på psykisk
helse i kommunene og foreslår 100 mill. kroner til dette som en
oppstart.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til en særlig opptrappingsplan med finansiering for lavterskel tilbud
innenfor psykisk helse i kommunene.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunesektoren
har finansielle rammer og har bygget opp tilstrekkelig tilbud til
pasientene, før rus og psykiatri tas inn i samhandlingsreformen.»
Bosetting og integrering av nyankomne flyktninger
i kommunene blir i hovedsak finansiert gjennom integreringstilskuddet.
I saldert budsjett for 2016 er det bevilget 8,4 mrd. kroner til
integreringstilskuddsordningen. Regjeringen har i 2015 og 2016 hatt
en ordning med ekstratilskudd til kommunene ved bosetting av flyktninger.
I 2016 er innretningen slik at kommuner som bosetter flere enn de
ble anmodet om for 2015, mottar 50 000 kroner per ekstra bosatte
flyktning i 2016. I 2016 mottar også kommuner som bosetter enslige
mindreårige et ekstratilskudd på 100 000 kroner per bosatte enslige
mindreårige.
Kommunene må fortsette å øke bosettingen av flyktninger
i 2017. Regjeringen vil videreføre en ordning med ekstratilskudd
ved bosetting av flyktninger i 2017 og vil foreslå 120 mill. kroner
til formålet. Regjeringen vil komme tilbake til endelig innretning
på ekstratilskuddet i Prop. 1 S (2016–2017) for Justis- og beredskapsdepartementet.
Regjeringen vil også videreføre ekstratilskuddet på 100 000 kroner
per bosatte enslige mindreårige i 2017. Regjeringen varsler styrkingen
av ekstratilskuddene for at kommunene kan ta hensyn til dette i
sine budsjettprosesser for 2017.
Det vises til Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak
til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk for nærmere omtale
av regjeringens helhetlige politikk for å bosette og integrere flyktninger.
Som en del av nærpolitireformen skal det gjennomføres
endringer i tjenestestedsstrukturen i politiet, dvs. politistasjoner
og lensmannskontorer. Beslutning om sammenslåing av tjenestesteder
skal treffes av Politidirektoratet (POD) etter forutgående involvering
av berørte lokale interesser.
I Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven
mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen) ble det stilt krav
til kvalitet i polititjenesten, og forutsatt at ny organisering må
utformes slik at kravene tilfredsstilles. Videre ble det stilt krav
til prosess ved at kommunene må få saker om mulige endringer i tjenestestedsstrukturen
til uttalelse før beslutning treffes, og med rimelig tid til behandling
i kommunen. Det ble også forutsatt at politiet følger de retningslinjene
som gjelder for utredning mv. i forbindelse med lokalisering av
statlige arbeidsplasser. Videre ble det forutsatt at den enkelte
kommune som berøres av strukturendring, skal kunne påklage PODs
beslutning til Justis- og beredskapsdepartementet.
Stortinget har gjennom behandlingen av Prop. 61
LS (2014–2015) stilt ytterligere krav til prosess ved slike endringer,
jf. Innst. St. 306 S (2014–2015).
Det er stilt krav til at politimesteren, dersom kommunene
ønsker det, skal utarbeide et dokument om hva innbyggerne skal få
av tjenester etter endringene og hvordan. Videre skal alle berørte
kommuner gis mulighet til å komme med en uttalelse om dokumentet.
Uttalelsen skal tillegges vekt ved en even-tuell klage.
Videre har Stortinget fastsatt krav til involvering av
lokale folkevalgte i prosessene ved at det opprettes en styringsgruppe
i hvert politidistrikt som ledes av politiet og består av representanter for
politimesteren og de berørte kommunene. Styringsgruppen skal utforme
mandat for arbeidet med endringsprosessen og godkjenne plan for
å involvere lokalsamfunnene. Styringsgruppen skal gi politimesteren
skriftlig tilråding om ev. endringer i tjenestestedsstrukturen.
Politimesteren skal fremme sin anbefaling for Politidirektoratet.
Stortinget har også vist til muligheten for
åpne møter rundt endring av tjenestestedsstrukturen.
Stortinget har videre stilt krav til utarbeidelse
av risiko- og sårbarhetsvurderinger for endringer i lokal tjenestestedsstruktur.
Justis- og beredskapsdepartementet har hatt
på høring forslag til forskrift om ny klageordning for berørte kommuner
i forbindelse med fastsettelse av ny tjenestestedsstruktur i politi-
og lensmannsetaten. Høringsfristen var 29. april 2016.
Sluttføringen av utbyggingen av landsdekkende Nødnett
ble markert i Kirkenes 1. desember 2015. Det gjenstår noen aktiviteter
som vil være avsluttet i løpet av 2016. Det dreier seg blant annet
om installasjon av nødnettutstyr på de siste legevaktsentralene.
Kommunesektoren er en viktig aktør i utbyggingen og driften av Nødnett som
ansvarlig for kommunehelsetjenesten og brann- og redningstjenesten
lokalt.
Utstyr for bruk i Nødnett som benyttes av nød-etatene
skal overføres til og eies av eiermiljøer i hhv. justis- og helsesektoren.
Øvrige brukermiljøer utover nødetatene skal eie sitt eget utstyr.
En sentral funksjon skal ivareta fellesløsninger og
felles avtaler. Justis- og beredskapsdepartementet har en løpende
dialog med KS om eierskap av kommunikasjonssentraler og brukerutstyr
knyttet til Nødnett. Det er forventet at arbeidet er sluttført i
løpet av høsten 2016.
Kommunene har ansvar for drift av brannvesenets
nødmeldingstjeneste. Gjennom arbeidet med nærpolitireformen arbeides
det for at disse skal bli samlokalisert med politiets operasjonssentraler.
Komiteen viser til
at bosettingsbehovet er vesentlig større både i 2016 og 2017 enn
tidligere år. Komiteen er derfor positiv til at kommuner som
bosetter flere enn de ble anmodet om for 2015, vil få et ekstratilskudd
på 50 000 kroner per ekstra bosatte flyktning i 2016. I 2016 mottar også
kommuner som bosetter enslige mindreårige asylsøkere et ekstratilskudd
på 100 000 kroner per bosatte enslige mindreårige.
Komiteen merker seg at regjeringen
vil videreføre en ordning med ekstratilskudd ved bosetting av flyktninger
i 2017.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at kommunene har økt bosettingen
av flyktninger vesentlig. For 2016 har kommunene vedtatt mottak
av over 16 000 flyktninger, og antallet som venter på bosetting
på asylmottakene går nå ned. Dette viser at dagens bosettingsmodell
basert på frivillighet fra kommunenes side, fungerer og må videreføres.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunenes mottak
av flyktninger, gjennom bosetting eller gjennom pålagte tjenester
til asylmottak i kommunene, ikke er fullfinansiert. Slik dagens
situasjon er, gis kommunene oppgaver i integrerings- og mottaksarbeidet
som må finansieres gjennom midler fra kommunerammen, mens forutsetningen
har vært statlig finansiering.
Disse medlemmer mener det særlig
er behov for å bedre finansieringsordningen for bosetting av enslige
mindreårige asylsøkere (EMA) og viser til forslag om dette under
kapittel 10.2. Det vises til at KS i sine høringsuttalelser til
komiteen mener det er uheldig at mottak av EMA ikke fullfinansieres
og at departementets videreføring av 100 000 kroner første år, ikke
vil dekke tapet for mange kommuner.
Disse medlemmer mener departementets omtale
av politireformen som en nærpolitireform gir feil bilde av realitetene.
Politireformen åpner for sent-ralisering gjennom nedlegging av politidistrikt
og lensmannsdistrikt og vil for svært mange føre til svekket mulighet
for tjenester fra politiet. Politireformen går inn i rekken av en
rekke sentraliseringsreformer under den sittende regjering som vil
svekke muligheten til likeverdige tjenester til folk uavhengig av
bosted.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til eget forslag i representantforslag Dokument 8:1 S (2015–2016)
om en ny og effektiv bosettingsordning, som vil være langt mer robust
i situasjoner med høye ankomster og ikke minst forebygge risikoen
for parallellsamfunn i og med at den vil sikre at alle kommuner
bosetter flyktninger.
Dette medlem mener alle barn
i barnehagealder som bor på asylmottak skal ha rett til å gå i barnehage.
Regjeringen foreslo i budsjettet for 2015 å kutte midlene kommunene
i dag får for å gi barnehagetilbud til 4- og 5-åringer på asylmottak.
Selv om forliket opprettholdt finansieringen, viser tallene at kommunene
tilbyr færre plasser. Nå foreslår regjeringen i integreringsmeldingen
å gi tilbud til 4- og 5-åringer som bor i mottak og der familien
har fått opphold. Det er på ingen måte tilstrekkelig. Det er svært
uheldig hvis barn på mottak ikke får gå i barnehage. Barn på asylmottak
lever i en unormal bosituasjon, med få muligheter for aktivitet
og lek, og de preges av usikkerheten som foreldrene deres lever
under. Å bo lenge på asylmottak gjør barna utsatt for store belastninger
på grunn av midlertidigheten, unaturlige og krevende boforhold, usikkerheten
knyttet til oppholdsstatus, dårlig økonomi og mangelen på normalt
liv og materielle ressurser. Et barnehagetilbud betyr derfor sårt
tiltrengt stabilitet og positiv stimuli fra andre barn og trygge
voksne. Det er helt avgjørende faktorer for barns utvikling, både
når det gjelder språkutvikling og psykisk helse. Barnehage har av
alle partier blitt trukket fram som et viktig integreringstiltak,
blant annet med hensyn til språkopplæring. Flere av barna som med regjeringens
forslag mister muligheten til å gå i barnehage, er barn som har
fått opphold og som skal leve livet sitt i Norge og starte på norsk skole.
I Sosialistisk Venstrepartis forslag til budsjett bevilges 145 mill.
kroner slik at kommunene kan gi barnehageplass til alle barn på mottak.
Dette medlem mener også at det
er nødvendig å bygge videre på prosjektet med gratis halvdagsplass
i barnehage og å utvide tilbudet om gratis deltidsplass i SFO. Det
er avgjørende viktig å gå i barnehage for å lære norsk før en begynner
på skolen. Tidlig språkopplæring i barnehage er bra for integrering,
både for barna og foreldrene, og det gjør det lettere for flere
kvinner med minoritetsbakgrunn å få tid og mulighet til å kvalifisere
seg i arbeidslivet. Undersøkelser viser at barn med minoritetsbakgrunn
profitterer stort på å gå i barnehage og at sammenlignet med barn med
majoritetsbakgrunn, går færre minoritetsbarn i barnehage og SFO.
Sluttrapporten fra SSB og Fafo om gratis kjernetid (publisert 18. november
2014) viser at tilbudet om gratis kjernetid har effekt på skoleresultatene
til barn med innvandrerbakgrunn. Effekten er sterkere for jenter
enn for gutter, og sterkere for barn av mødre som ikke er i jobb.
Regjeringens forslag om tilbud kun til lavinntektsgrupper
vil utgjøre en fattigdomsfelle for innvandrerkvinner som risikerer
å tape på å komme i jobb og få inntekt.
I statsbudsjettet for 2016 ble det bevilget
100 mill. kroner inklusive administrative utgifter til å støtte
klimatiltak i kommunene, jf. Innst. 9 S (2015–2016). Miljødirektoratet
tar sikte på to utlysninger i 2016.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til det svært store behovet for klimatilpasninger i kommuner og
fylkeskommuner, knyttet til å sikre befolkningen, og viktig infrastruktur
mot store skade som følge av mer ekstremvær.
Dette medlem mener dette arbeidet
må styrkes kraftig og at det er meningsløst å pålegge planer, hvis
det ikke gis økonomiske virkemidler for å kunne realisere planene.
Dette medlem viser til at det
ikke er vanskelige barrierer som hindrer arbeidet med klimatiltak
i kommunene, men heller mangelen på insentiver og klare styringssignal
fra sentralt hold. Dette blir bekreftet i en rapport fra Vestlandsforskning,
laget for KS, «Barrierer for tverrsektorielle lokale klimatiltak».
Her finnes også råd til kommunene og staten, om hvordan en kan forbedre
klimaarbeidet.
Rapporten belyser både drivere (gulrøtter) og barrierer
for lokale klimatiltak. Og en hovedkonklusjon er altså at det ikke
først og fremst er barrierene som hindrer tiltak, men fraværet av positive
drivere. Eksempler på slike drivere er en samordnet statlig politikk,
klare og konsistente styringssignal og målrettede statlige støtteordninger.
Dette medlem viser videre til
at KS anslår potensialet for årlig utslippskutt til minst 1,3 mill. tonn
(330 mill. kroner) til 2020. Det er et betydelig potensial som er
viktig å få realisert. Skal vi nå klimamålene og klimaforliket må
virkemidler for å utløse de store og viktige utslippskuttene i kommunesektoren
tas i bruk. Det kan være både pålegg og utslipps-krav, men også
økonomiske belønningsordninger.
Dette medlem mener det er fire
tiltak som må på plass raskt og viser til forslag fra Sosialistisk Venstre-parti
i statsbudsjettet for 2016 om:
Å opprette en nasjonal
låneordning for kommunale og fylkeskommunale bygg tilsvarende den Oslo
kommune har, for å fase ut fossil oljefyring.
Å opprette en finansieringsordning for
lokale klimatiltak som skal støtte kommuner og fylkeskommuner i
å gjennomføre prosesser for klimavennlig omstilling.
Pålegge regjeringen å legge inn nødvendig
statlig medfinansiering i kommunerammene slik at kommunenesektoren
kan nå sitt mål om klimagassreduksjoner og foreta nødvendige klimatilpassinger.
Pålegge regjeringen å sette krav om kompetanse på
klima og miljø i kommunal forvaltning.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
det overordnede ansvaret for valgordningen og valgregelverket. Kommuner
og fylkeskommuner har ansvaret for den praktiske forberedelsen og
gjennomføringen av valg. Valgdirektoratet ble opprettet 1. januar
2016 og har overtatt det operative ansvaret på statlig nivå for
å støtte kommuner og fylkeskommuner i valggjennomføring. Direktoratet
er opprettet for å sikre fortsatt uavhengighet i valgarbeidet.
Valgdirektoratet skal samarbeide med kommuner
og fylkeskommuner og andre relevante aktører for å utføre oppdraget.
1. januar 2015 trådte to forskrifter om konsek-vensutredninger
i kraft, én for planer etter plan- og bygningsloven og én for tiltak
etter sektorlover. Revidert EU-direktiv om konsekvensutredninger
(EIA-direktivet 2011/92/EU) krever endringer i det norske regelverket
om konsekvensutredninger innen 16. mai 2017. Departementene vil
sende forslag til felles revidert forskrift om konsekvensutredninger
for planer og tiltak på offentlig høring høsten 2016.
Det er ventet en sterk befolkningsvekst i de største-
byområdene de nærmeste årene. Det gir et økt behov for rask og helhetlig
planlegging av arealbruk, transport, infrastruktur, næringsområder
og boligområder. En konsentrert arealbruk er nødvendig for å nå
klimaforlikets mål om at veksten i persontransport skal tas med
kollektivtransport, sykling og gange. I 2015 ble det bestemt at
arealforpliktelsene i bymiljøavtalene for de fire største byene
skal følges opp gjennom byutviklingsavtaler. Arbeidet med utforming
av byutviklingsavtaler ble startet opp i 2015 og vil fortsette i
2016 og 2017. Byutviklingsavtalene skal konkretisere hvordan stat,
fylkeskommune og relevante kommuner skal samarbeide om å følge opp
regionale og interkommunale areal- og transportplaner.
Stortinget vedtok 3. mars 2016 å be regjeringen utrede
forslag om hvordan arbeidet med eiendomsoppmåling skal organiseres,
herunder vurdere en autorisasjons- og sertifiseringsordning for
denne type tjenester, jf. Innst. 174 S (2015–2016). Regjeringen
vil komme tilbake med en utredning som vil berøre kommunenes ansvar
og oppgaver på dette området.
Kommunene har en nøkkelrolle i det boligsosiale
arbeidet. Som et ledd i arbeidet med redusert statlig detaljstyring
vil regjeringen i statsbudsjettet for 2017 foreslå å innlemme to ulike
tilskudd knyttet til det boligsosiale arbeidet i rammetilskuddet
til kommunene. Dette vil ytterligere styrke kommunenes rolle og
virkemidler i det boligsosiale arbeidet og frigjøre administrative
ressurser.
Boligsosialt kompetansetilskudd (kap. 581 post 78),
som i dag forvaltes av Husbanken, skal bidra til å heve kompetansen
innenfor boligsosialt arbeid og boligsosial politikk. Det er først og
fremst kommuner som har fått midler fra posten, men også frivillige
organisasjoner. I statsbudsjettet for 2016 er bevilgningen på posten 58,4
mill. kroner. Av denne bevilgningen er 7,1 mill. kroner knyttet
til nye tilsagn, mens 51,3 mill. kroner er bundet opp i tilsagn
som er gitt tidligere år. Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2017
foreslå å innlemme i rammetilskuddet til kommunene de midlene knyttet
til det boligsosiale kompetansetilskuddet som ikke er bundet opp
i tilsagn. Det tas sikte på å innlemme ytterligere midler i 2018
og 2019 etter hvert som gitte tilsagn løper ut. Det vil imidlertid
bli vurdert om en andel av midlene som i dag går til frivillige organisasjoner,
skal videreføres i tilskuddsordningen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til stort behov for flere rimelige boliger i forbindelse med bosetting
av flyktninger og for å dekke behov for rimelige boliger for vans-keligstilte.
Dette medlem viser til at det
er behov for å finne raske løsninger nå og viser til ulike initiativ til
å bruke moduler for å løse det akutte behovet for boliger til flyktninger. Dette
medlem støtter dette, men vil understreke viktigheten av
å sikre kvalitet på investeringen, slik at modulene kan gjenbrukes
til studentboliger og andre vanskeligstiltes boligbehov seinere.
Å satse på lav kvalitet er dårlig investering og må unngås.
Dette medlem påpeker at det er
viktig å se kommunenes arealplanlegging, behov for mer sosial boligbygging,
planlegging for reduserte klimautslipp og områdeutvikling under
ett. Boliger til alle må planlegges for å unngå segregering og parallellsamfunn
og slik at økning i transportbehov kan dekkes kollektivt, ved sykkel
og gange.
Dette medlem mener kommunene
skal sørge for at det bygges flere boliger folk har råd til og planlegge
bolig- og byutvikling i et langsiktig perspektiv. Skal det bli mulig,
må Husbanken styrkes, og dette medlem viser til forslag
om dette i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett og i
revidert nasjonalbudsjett 2016.
Dette medlem mener tilskuddet
til vanskeligstilte i boligmarkedet og det boligsosiale kompetansetilskuddet
for boligsosialt arbeid må økes. Dette medlem er
sterkt imot at boligsosialt kompetansetilskudd innlemmes i rammen til
kommunene. Husbanken må få en sterkere rolle i det boligsosiale
arbeidet, og staten må synliggjøre sitt bidrag til dette gjennom
synlige bevilgninger.
I forbindelse med behandlingen av Meld. St.
14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner
har Stortinget sluttet seg til at ansvaret for tilskuddet til frivilligsentraler bør
overføres til kommunene, jf. Innst. 333 S. (2014–2015). Tilskudd
til frivilligsentraler budsjetteres i dag over kap. 315 post 71
på Kulturdepartementets budsjett og utgjør i 2016 127,8 mill. kroner.
Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2017 foreslå at tilskuddet
innlemmes i kommunenes rammetilskudd.
Dagens retningslinjer for ordningen vil med dette
ikke bli videreført. Med et kommunalt helhetlig ansvar for sentralene
vil det ligge til rette for en videreutvikling av ordningen i tråd
med lokale tradisjoner og behov.
Det legges opp til at midlene fordeles særskilt
innenfor rammetilskuddet (tabell C) i en overgangsperiode på fire
år. Fordelingen av midlene for 2017 vil bygge på Kulturdepartementets fordeling
i 2016. Kommuner som oppretter eller nedlegger frivilligsentraler
i overgangsperioden, vil bli bedt om å rapportere om dette til Kulturdepartementet,
slik at det kan tas høyde for dette i fordelingen av midler i påfølgende
år. Tilskuddet trappes opp i fireårsperioden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Meld.
St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner
sluttet seg til at ansvaret for tilskuddet til frivillighetssentraler
bør overføres til kommunene. Flertallet merker seg
at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2017 vil foreslå
at tilskuddet innlemmes i kommunenes rammetilskudd, men at tilskuddet
gis en særskilt fordeling. Dette legger til rette for at kommunene
kan videreføre sine tilbud om frivillighetssentraler, uten at det
kreves søknader og rapportering. Tilskuddet skal også trappes opp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behandling
av Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større
kommuner, hvor et mindretall gikk imot at tilskuddet til frivilligsentraler
skulle innlemmes i kommunenes rammetilskudd. Ved komiteens høring
av kommuneproposisjonene framkom det vesentlige innvendinger mot regjeringens
opplegg.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremme en aktiv offentlig kulturpolitikk. Det forutsetter at det
skal eksistere et bredt kunst- og kulturliv i Norge. Offentlig kulturpolitikk
handler om å sikre mangfold. Kulturpolitikken er avgjørende for
et levende, offentlig og kritisk ordskifte. Dette medlem viser
til at bibliotekene er blodårene i det kulturelle arbeidet lokalt
fordi de gjør kunnskap, kultur, litteratur og verdier tilgjengelig
til alle grupper i samfunnet uavhengig av sosiale, økonomiske og
geografiske skillelinjer.
Dette medlem viser til at bibliotekene
er en meget viktig og svært mye brukt arena for integrering.
Dette medlem viser til at Sentio
Reasearch Norge AS på oppdrag fra folkebibliotekene i Oslo, Bergen,
Stavanger, Kristiansand, Tromsø og Trondheim har undersøkt bruken
av bibliotekene, og undersøkelsen viser at bibliotekene i større
grad enn før fyller en rolle som både læringsarena og sosial møteplass,
i tillegg til de andre formålene. Undersøkelsen viser også hvor viktig
bibliotekene er for brukere med annen språkbakgrunn enn norsk og
at deres bruk er økende. Utfordringen er å nå aldersgruppen 15 til 19
år.
Dette medlem mener det er behov
for et flerårig bibliotekløft og vil styrke kommuneøkonomien med
anslagsvis 200 mill. kroner til dette formålet.
Kunnskapsdepartementet la 27. november 2015 fram
Prop. 33 L (2015–2016) Endringer i barnehageloven (tilsyn m.m.).
Departementet foreslår at det innføres et uavhengig tilsyn i barnehagesektoren.
Det foreslås at fylkesmannen får hjemmel til å føre tilsyn med den
enkelte barnehage i særlige tilfeller. Kommunene vil fortsatt ha
hovedansvaret for tilsynet med barnehagene.
Prop. 103 L (2015–2016) Endringer i barnehageloven
og opplæringslova (spesialpedagogisk hjelp, kortere ventetid for
barnehageplass m.m.) ble lagt fram 15. april 2016. I proposisjonen
foreslår departementet blant annet endringer i reglene om spesialpedagogisk
hjelp og tegnspråkopplæring. Hovedendringene i lovforslaget er blant
annet utvidelse av PP-tjenestens mandat, at barnehagens ordinære
tilbud skal ha betydning for barnets rett til hjelp, og at fraflyttingskommunens
vedtak skal gjelde fram til tilflyttingskommunen har fattet nytt
vedtak. Departementet foreslår også å fjerne fritaket i foreldrebetalingen
for den tiden barnet mottar spesialpedagogisk hjelp eller tegnspråkopplæring.
Det foreslås videre å korte ned på barns og foreldres ventetid på
barnehageplass gjennom å gi barn født i september og oktober rett
til barnehageplass fra den måneden barnet fyller ett år.
Det er foreslått at alle lovendringene skal
tre i kraft 1. august 2016.
1. august 2015 ble det innført en ordning med gratis
kjernetid i barnehage for alle 4- og 5- åringer fra familier med
lav inntekt. I statsbudsjettet for 2016 har Stortinget bevilget
midler til at ordningen med gratis kjernetid i barnehagen kan utvides
til også å gjelde 3-åringer fra 1. august 2016.
Det vises til Meld. St. 19 (2015–2016) Tid for lek
og læring – Bedre innhold i barnehagen. Regjeringen har klare ambisjoner
om å utvikle innholdet i barnehagetilbudet, slik at alle barn får et
tilbud av god kvalitet. Foreldre skal føle seg trygge på at barna
deres har det godt i barnehagen. Barnehagetilbudet skal fortsatt
bygge på den nordiske tradisjonen med et helhetlig læringssyn og
en integrert barnehage for alle under skolepliktig alder, og det
skal være rom for ulike eiere og ulike barnehageprofiler. Samtidig er
det viktig at barnehagens innhold videreutvikles for å møte en ny
tid.
Det er stor variasjon mellom barnehager i kvaliteten
på tilbudet, og meldingen inneholder tiltak for å redusere disse
kvalitetsforskjellene.
I Meld. St. 19 (2015–2016) signaliserer regjeringen
også at den fra 2017 vil gjøre endringer i tilskuddet til tiltak
for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder. Regjeringen
ønsker å tydeliggjøre at tilskuddet kun skal benyttes til språktiltak
rettet direkte mot barna i barnehagen. Regjeringen vil også endre fordelingen
av tilskuddet ved å kun tildele midler til kommuner med mange minoritetsspråklige
barn.
Som følge av avtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti,
Høyre og Fremskrittspartiet om statsbudsjettet for 2016 er bevilgningen
til økt lærerinnsats på 1.–4. trinn over Kunnskapsdepartementets
budsjett (kap. 226 post 63) økt med 320 mill. kroner. Midlene kommer
i tillegg til det som ble bevilget til formålet i statsbudsjettet
for 2015 og som utgjør 370,4 mill. kroner i 2016. Som varslet i
Prop. 1 S (2015–2016) for Kunnskapsdepartementet skal disse 370,4
mill. kronene for skoleåret 2016–2017 fremdeles fordeles på 100
kommuner som har flere elever per lærer enn landsgjennomsnittet.
Fra og med skoleåret 2017–2018 tas det sikte
på at alle midlene, totalt 690,4 mill. kroner i 2016, skal fordeles
etter grunnskolenøkkelen i inntektssystemet til kommunene. Alle
kommuner skal motta midler. De 320 mill. kronene som bevilgningen
ble økt med i 2016, vil imidlertid fordeles på en slik måte at hver
kommune allerede i 2016 mottar det den ville mottatt om hele beløpet på
690,4 mill. kroner ble fordelt etter grunnskolenøkkelen, jf. Prop
122 S (2015–2016) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet
2016.
Kunnskapsdepartementet har sendt på høring forslag
til nytt kapittel om skolemiljø i opplæringsloven. Forslaget innebærer
at det innføres en rendyrket aktivitetsplikt for skolene og en ny
håndhevingsordning som skal sikre oppfyllelse av aktivitetsplikten.
I tillegg innebærer forslaget at det tas inn en ny reaksjonshjemmel slik
at tvangsmulkt kan brukes som et pressmiddel overfor skoleeiere
som ikke oppfyller aktivitetsplikten til tross for pålegg fra håndhevingsmyndighetene.
Kunnskapsdepartementet la 18. mars 2016 fram Prop.
72 L (2015–2016) Endringar i opplæringslova (friare skoleval over
fylkesgrenser, praksisbrevordning m.m.).
Forslag om følgende er relevant for kommunesektoren:
gi ungdommer større
frihet til å velge videre-gående skoler i andre fylker
innføre praksisbrevordningen i alle fylker
gi kommuner og fylkeskommuner mulighet
til å tilby grunnskoleopplæring til ungdommer som har rett til videregående
opplæring
klargjøre når plikten til grunnskoleopplæring
opphører ved utenlandsopphold
fjerne lovens anbefaling om maksimal skolestørrelse.
Kunnskapsdepartementet vil legge fram en stortingsmelding
om fagskoleutdanning høsten 2016. Meldingen vil blant annet se på
fagskolenes plassering i utdanningssystemet, overgangsordninger
mellom fagskole og universitet/høyskole, opptakskrav til fagskoleutdanning,
kvalitet i fagskoleutdanning og forvaltningen av fagskolene. Det
vil blant annet bli vurdert om finansieringsansvaret skal føres
tilbake til staten i en enhetlig tilskuddsordning for fagskolene.
Kunnskapsdepartementet la 15. april 2016 fram Meld.
St. 28 (2015–2016) Fag – Fordypning – Forståelse – En fornyelse
av Kunnskapsløftet. Meldingen handler i hovedsak om behovet for
en fornying av læreplanverket for Kunnskapsløftet og vil gi føringer
for kommende arbeid med læreplanens generelle del og fornying av
læreplanene for fag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at deltakelse i barnehage og
skole er noen av de viktigste integreringsarenaene, både for barnas
utvikling og språk og fordi det skaper en arena som gjør at foreldre kommer
i kontakt med andre foreldre og det offentlig. Dette
medlemdeler synet på at det
er viktig at barn generelt, men spesielt barn med minoritetsbakgrunn,
går i barnehage. Dette medlemmener
det derfor er underlig at regjeringen kutter ut tilbudet om gratis
halvdagsplass i Groruddalen, et tilbud som er målrettet mot et område
som har høy minoritetsandel og har vært en suksess for å få opp
deltakelsen i barnehagene. Det er ikke tilstrekkelig å erstatte denne
med en ordning hvor man kan søke med et inntektstak. En slik ordning
vil på grunn av krav om søknad ikke favne like bredt, det vil ekskludere
en del av de som burde gå i barnehage, men som har en inntekt over
taket, og det vil fungere som en fattigdomsfelle ved at det fjerner
intensiv til å arbeide og tjene mer dersom man samtidig mister et
velferdsgode. I dag er det 2 500 barn som får halvdagsplass etter
groruddalssatsingen, mens det vil være rundt 700 4–5-åringer i samme område
som får det etter endringen. Dette medlemviser til at regjeringen sier det er
viktig for integreringen at flere bruker barnehagene, samtidig som
de fjerner en av ordningene som har vært en suksess. Det gjør det
vanskelig å ta regjeringen på alvor når de mener at det er viktig med
integrering.
I Prop. 72 L (2015–2016), Innst. 336 L (2015–2016)
ble det vedtatt en lovendring om å legge til rette for at kommuner
og fylkeskommuner kan tilby mer grunnskoleopplæring til ungdommer som
har rett til videregående opplæring.
Dette medlem understreker at
det er en særlig høy risiko for frafall blant minoritetsspråklige ungdommer
med kort botid i Norge, og ønsker mer grunnskoleopplæring for denne
gruppen velkommen. Erfaring viser at det ofte er særlig utfordrende
å finne gode løsninger i skjæringspunktet mellom grunnskoleopplæring
og videregående opplæring for minoritetsspråklige ungdommer som
har kommet til Norge sent i skoleløpet.
Dette medlem synes imidlertid
det er skuffende at endringene i opplæringsloven kun går ut på å
innføre en mulighet for kommuner og fylkeskommuner til å tilby mer
grunnskoleopplæring etter opplæringsloven § 4A-1 til ungdommer som
har rett til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3-1. Dette
medlem mener det må pålegges skoleeier en plikt til å gi et
slikt tilbud dersom forslaget skal ha ønsket effekt.
Å etablere nye utdanningstilbud vil føre til
økte kostnader for skoleeier, noe det etter dette medlems mening
må kompenseres for. Det kan heller ikke være en politisk beslutning
om noen skal få grunnskoleopplæring eller ikke. Dette må være et
administrativt vedtak basert på sakkyndig vurdering. Dette
medlem deler Utdanningsforbundets oppfatning omat det må være PP-tjenesten som tilrår
om hvorvidt noen trenger mer grunnskoleopplæring. Hvis tiltaket
er ment å motvirke frafall i videregående skole, er det ikke tilstrekkelig
å utvide tilbudet om grunnskoleopplæring, man må revidere det. Opplegget
må gå bort fra å være en komprimert versjon av grunnskolen og få
fokus over på hva som er nødvendige ferdigheter ved inntak til videregående skole.
Dette medlem er sterkt kritisk
til regjeringens lovforslag om dokumentasjon og vurdering i barnehagen
i Prop. 33 L (2015–2016). Dette medlem har merket
seg de sterke faglige innvendingene fra blant andre Utdanningsforbundet
og Datatilsynet mot regjeringens forslag til dokumentasjon av enkeltbarn
i barnehagen. Dette medlem vil vise til behandlingen
saken fikk i familie- og kulturkomiteen, og der Sosialistisk Venstreparti
vil støtte forslagene som er fremmet fra mindretallet.
Dette medlem er kritisk til manglende
involvering fra praksisfeltet og ledende forskningsmiljøer i utarbeidelsen
av ny rammeplan for barnehagen. Dette medlem har
merket seg at i Meld. St. 28 (2015–2016) varsler regjeringen en
grundig prosess med utvikling av læreplanene i skolen – en prosess
hvor profesjonen selv skal involveres og gis ansvar. Dette
medlem mener regjeringen må legge til rette for en tilsvarende
prosess for utvikling av ny rammeplan for barnehagene. Dette
medlem vil for øvrig vise til mindretallets forslag i familie-
og kulturkomiteens innstilling i sak Meld. St. 19 (2015–2016) Tid
for lek og læring og støtter disse.
Dette medlemmener
barnehagens arbeid for å bidra til økt språkforståelse, god språkutvikling og
legge til rette for språkstimulerende aktiviteter, er svært viktig
for alle barn. For å lykkes med dette arbeidet trenger barnehagene
både tid og kompetanse. Dette medlem mener derfor at
det viktigste bidraget til økt kvalitet i barnehagene ikke går gjennom
å innføre språknorm, mer måling og testing, men å sikre nok ansatte og
øke pedagogtettheten til minimum 50 pst.
Dette medlem mener økt lærertetthet
er et viktig tiltak for økt læring og trivsel for elevene i et inkluderende
læringsmiljø. Dette medlem støtter derfor lærerinnsatsen
på 1.–4. trinn, men er kritisk til at regjeringen ikke vil innføre
en norm for økt lærertetthet på alle trinn.
Dette medlem støtter tiltak som
vil styrke elevenes rettigheter til et trygt og godt læringsmiljø,
jf. § 9a i opplæringsloven. Dette medlem mener at
regjeringa i sterkere grad må prioritere tiltak som kan styrke skoleeier
og skolenes evne til å skape et trygt og inkluderende læringsmiljø
for alle. Dette medlem ser derfor ikke at tvangsmulkt
er et godt virkemiddel i så måte.
Dette medlem mener at nærhetsprinsippet
bør gjelde for videregående opplæring, og det bør argumenteres for
elevers rett til opplæring i eget fylke og nærområde både på pedagogisk
og sosialt grunnlag. Trygghet og forutsigbarhet er viktig for elever
i videregående skole. I karakterbaserte inntaksmodeller understreker dette
medlem at det erfaringsmessig er de med lavest karakterer
som blir utkonkurrert fra sin nærmeste skole. Dette medlem understreker
at inntaksordningen også må sees i sammenheng med frafallet i videregående
skole, og at det å ha tilknytning til en region og et framtidig
arbeidsmarked som elevene kjenner, er positivt for alle. Dette
medlem understreker at trygghet ved å gå på en skole i nærheten
av der man bor er svært viktig.
Dette medlem viser til at Utdanningsforbundet
mener regjeringen undervurderer betydningen av opplæringslovens
anbefalte maksimalstørrelse for grunnskoler. De mener det er grenser
for hvor stor en skole kan være og samtidig drives pedagogisk forsvarlig,
og peker på at rektorer ved skoler som blir for store, kan miste
sitt rom til å utøve pedagogisk ledelses- og utviklingsarbeid. Dette
medlem er enig i disse innvendingene.
I revidert nasjonalbudsjett for 2016 legger regjeringen
fram sitt forslag til et havbruksfond for fordeling av vederlag
for kapasitetsøkninger i norsk lakse- og ørretoppdrett. Stortinget
har lagt til grunn at 80 pst. av framtidige vederlag tilfaller kommunal
sektor.
Den første vurderingen av kapasitetsjustering
vil trolig gjennomføres i 2017. Det er ikke lagt opp til tildelinger
av nye tillatelser før dette. Under forutsetning av at det gis tilbud
om vekst, vil den første utbetalingen av midler til kommuner gjennom
havbruksfondet foretas i etterkant av dette.
Komiteen har ingen
merknader
NVE konsesjonsbehandler i dag fjernvarmeutbygginger
etter energiloven. Kommunene har på sin side etter plan- og bygningsloven
ansvaret for vedtak om eventuell tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg.
Det har vært flere eksempler på at dagens rollefordeling mellom
kommunene og NVE har ført til mang-lende koordinering mellom de
to myndighetsnivåene.
Regjeringen legger opp til å fjerne konsesjonsordningen
for fjernvarme etter energiloven og gjennomføre nødvendige tilpasninger
i regelverket, jf. Meld. St. 25 (2015–2016). Dette vil også medføre
endringer i plan- og bygningsloven. Regjeringen vil også vurdere
hvorvidt det fortsatt er grunnlag for å opprettholde dagens innretning
av regelverket om tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg. Regjeringen
legger til grunn at endringene ikke skal være til hinder for forenklinger
og reduserte byggekostnader.
Fjerningen av dagens konsesjonsordning for fjernvarme
vil gjøre det tydeligere at kommunen spiller en sentral rolle i
den videre utviklingen av fjernvarme. Kommunene må selv gjøre vurderinger
om fjernvarme er et fornuftig element i den lokale planleggingen.
Kommunene er de nærmeste til å håndtere denne oppgaven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at fjernvarme utnytter overskuddsvarme og dermed frigjør elektrisitet
som kan brukes til elektrifisering av andre sektorer, som transportsektoren. Disse
medlemmer viser til at regjeringen legger opp til å fjerne konsesjonsordningen
for fjernvarme etter energiloven. Disse medlemmer vil
peke på at å fjerne konsesjonsordningen for fjernvarme ikke vil
føre til forenkling, men derimot en mer fragmentert og arbeidskrevende
behandling, ettersom konsesjonsordningen i dag håndteres effektivt
gjennom 1,5 stilling i NVE.
Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets forslag
i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 25 (2015–2016) og Arbeiderpartiets merknader
i Innst. 248 S (2015–2016).
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til stortingsflertallets vedtak i behandlingen av Dokument 8:31
S (2015–2016) om å beholde strenge miljøkrav til oppvarming i ny
byggeforskrift. Her ba Stortinget regjeringen innføre krav om at
60 pst. av netto varmebehov for bygg over arealgrense på 1 000 kvm.
kan dekkes med annen energiforsyning enn direktevirkende elektrisitet.
Et forslag om å fjerne dagens konsesjonsordning for fjernvarme er
i konflikt med dette vedtaket.
Dette medlem viser til at fjernvarme
utnytter overskuddsvarme som ellers går til spille og frigjør elektrisitet
til andre formål. Fjernvarme er i dag en viktig del av energiforsyningen
og har bidratt vesentlig til utfasing av fossil olje til oppvarmingsformål.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til regjeringens
endringer i Teknisk byggeforskrift TEK 15. Noen av endringene er
positive. Det som er problematisk er å øke arealkravet fra 500 kvm
til 1 000 kvm før det slår inn krav om å dekke oppvarmingsbehovet med
andre kilder enn direktevirkende el, dvs. panelovn o.l. Disse
medlemmer viser til representantforslag 31 S (2015–2016)
om å reversere dette og at det i Innst. 248 S (2015–2016) ble flertall
for at regjeringen må innføre en bestemmelse slik at der hvor kommuner
har vedtatt tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg etter plan- og
bygningsloven § 27-5, kan kommunen vedta at nye bygninger utstyres
med varmeanlegg slik at fjernvarme kan nyttes.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har foreslått å fjerne konsesjonsordningen for fjernvarme. Disse
medlemmer ber regjeringen om at fjernvarmesektoren fortsatt
får vilkår som sikrer utbygging på linje med dagens regulering i
energiloven, slik at fjernvarmen kan ta vare på all tilgjengelig
overskuddsvarme fra industri, bygg, energigjenvinning, datasentraler
m.m. i fremtidens sirkulære økonomi. Disse medlemmer viser
også til at regjeringen vil vurdere tilknytningsplikt for fjernvarme. Disse
medlemmer ber regjeringen videreføre tilknytningsplikten
for fjernvarme i plan- og bygningsloven, og viser i den anledning
til vedtak 642 (2015–2016) som sier at
«Stortinget ber regjeringen innføre en bestemmelse
slik at der hvor kommuner har vedtatt tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg
etter plan- og bygningsloven § 27-5, kan kommunen vedta at nye bygninger
utstyres med varmeanlegg slik at fjernvarme kan nyttes.»
Disse medlemmer mener det må
forstås slik at Stortinget allerede har avklart at kommunene må
ha fortsatt mulighet for å bruke dette virkemiddelet. Disse
medlemmer viser også til forslag 644, og mener det er nødvendig
at kravet nå fastsettes raskt i byggteknisk forskrift av hensyn
til forutsigbarhet i bransjen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det i klimaforliket ble vedtatt forbud mot fyring med fossil
olje i husholdninger og til grunnlast i øvrige bygg i 2020, og at
dette innføres sammen med støtteordninger og øvrige virkemidler
i en overgangsperiode. Dette medlem ber regjeringen
om å sørge for at forskrift om forbud mot fossil oppvarming innen
2020 trer i kraft snarest og må gjelde all fossil oppvarming, også
spisslast, men med unntaksmulighet for backup-løsninger for sykehus
og annen kritisk infrastruktur.
Dette medlem mener at konsesjonsordningen for
fjernvarme i plan- og bygningsloven må videreføres som i dag.Å fjerne konsesjonsordningen for fjernvarme
vil ikke innebære en forenkling, men gi mer byråkrati. Deler av regelverket
kan imidlertid håndteres mer smidig i samarbeid med kommunene. Dette
medlem mener at uten riktige verktøy kan ikke kommunene
drive lokal planlegging og byutvikling. Fjernvarme er en infrastruktur
som bruker lokale energiressurser, og kommunene må ha myndighet
til for eksempel å vedta tilknytningsplikt for å kunne benytte disse.
Slik infrastrukturbygging er en viktig del av byutviklingen.
Nytt felles regelverk for all vilkårsparkering
ble fastsatt 18. mars 2016. I 2015 ble vegtrafikkloven § 8 endret
ved Prop. 93 L (2014–2015) for å sikre hjemmel til å fastsette dette
regelverket. Lovendringen trer i kraft 1. januar 2017, samtidig
med det nye regelverket.
Det nye regelverket vil være bindende for både private
og kommunale parkeringsvirksomheter. Hvilke økonomiske konsekvenser
det vil få for kommunene å rette seg etter de nye kravene, vil i
stor grad avhenge av hvordan kommunene har innrettet parkeringsdriften
i dag.
Komiteen har ingen
merknader.
Konsultasjonsordningen er regjeringens hovedarena
for formell dialog med kommunesektoren representert ved KS (kommunesektorens organisasjon).
I 2013 ble det fastsatt rutiner for involvering
av kommunesektoren i statlige lovutredninger rettet mot kommunesektoren.
Avveininger mellom hensyn til nasjonal styring og
hensyn til lokaldemokratiet og kommunal handlefrihet skal framgå
av departementenes høringsdokumenter og lovproposisjoner til Stortinget.
Medvirkningen fra KS kan bidra til å synliggjøre denne avveiningen.
I 2007 ble det innført rutiner for å involvere
KS i kostnadsberegninger av statlig initierte reformer.
Bilaterale samarbeidsavtaler er blitt et vanlig virkemiddel
i styringen og styringsdialogen mellom staten og kommunesektoren.
Bilaterale samarbeidsavtaler i konsultasjonsordningen inngås mellom
KS og ett eller flere departementer, og skal bidra til tjenesteutvikling
og måloppnåelse på sentrale områder som kommunesektoren har ansvaret
for. Et annet formål med samarbeidsavtalene er å fremme samordning
mellom ulike fagområder og sektorer. Gjeldende samarbeidsavtaler
er avtaler om kvalitetsutvikling, avtaler om samhandling mellom
ulike deler av forvaltningen eller mellom forvaltningsnivåene. Både
staten og KS kan foreslå nye avtaler. Det er per mai 2016 fire gjeldende
bilaterale avtaler:
Avtale om kvalitetsutvikling
i barnehagen og grunnopplæringen
Avtale om bosetting av flyktninger i kommunene
og om etablering og nedlegging av asylmottak og omsorgssentre
Avtale om videre utvikling av den kommunale helse-
og omsorgstjenesten
Utviklingsavtale for partnerskapet stat-kommune
om Nav-kontorene
En nærmere omtale av konsultasjonsordningen, referater
og møtedokumenter ligger på departementets nettsider på www.regjeringen.no.
Komiteen har ingen
merknader.
Det vises i proposisjonen til at kommunesektoren
forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi.
Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter anslås til 3,4 pst.
i 2015, og veksten i de frie inntektene anslås til 3,3 pst. Inntektsveksten
ble med dette høyere enn i budsjettopplegget for 2015. Det vises
i proposisjonen til at god skatteinngang i andre halvår bidro til
at skatteinntektene ble høyere enn det som ble anslått både i det
opprinnelige budsjettopplegget for 2015 og i nasjonalbudsjettet
for 2016. Den gode skatteinngangen i andre halvår har sammenheng
med uførereformen, høye restskatter fra inntektsåret 2014 samt tilpasninger
til høyere utbytteskatt fra og med 2016. Tidligere på året, i forbindelse
med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2015, ble i tillegg
rammeoverføringene økt for å motvirke en forventet skattesvikt på
grunn av svak utvikling i norsk økonomi.
Den kraftige veksten i investeringene fortsatte
i 2015. Investeringsveksten anslås til nærmere 7 pst. På den annen
side har sysselsettingsveksten vært relativt lav (om lag 1 pst.)
de siste årene, og denne utviklingen fortsatte i 2015. Utviklingen
de siste årene kan tolkes som at kommunesektoren har prioritert
oppgradering av bygg og anlegg framfor høyere sysselsettingsvekst.
Samlet anslås aktivitetsveksten i 2015 til 1,9 pst., noe som er
vesentlig lavere enn inntektsveksten.
Investeringene i kommunesektoren ligger på et historisk
sett høyt nivå, og nivået er høyt innenfor de fleste tjenesteområder.
Det høye investeringsnivået har bidratt til store negative netto finansinvesteringer.
Nettogjelden i kommunesektoren har økt kraftig, fra 20 pst. av inntektene
i 2007 til nærmere 47 pst. ved utgangen av 2014. Betydelig negative
netto finansinvesteringer i 2015 trekker i retning av ytterligere
økning i nettogjelden. Deler av gjelden er knyttet til gebyrfinansierte
tjenester og rentekompensasjonsordninger, og den renteeksponerte
delen av gjelden utgjorde 34 pst. av inntektene ved utgangen av
2014. Rentenivået er for tiden svært lavt, og gjeldsoppbyggingen
bidrar til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for renteøkninger.
Ettersom kommunene ved kortsiktig finansiering
jevnlig må rullere lånene, kan kortsiktig finansiering innebære
at kommunene påtar seg en ekstra refinansieringsrisiko som de ikke
får ved lån med lang løpetid. I lys av utviklingen i dette markedet
de siste årene har departementet sendt ut et forslag på høring om
å endre finansforskriften for kommuner og fylkeskommuner. Den foreslåtte
endringen innebærer et tydeligere krav om at refinansieringsrisikoen
ved even-tuelle kortsiktige låneopptak skal synliggjøres i rapporteringen
fra administrasjonen til kommunestyret/fylkestinget, og det kommer
også klarere fram at kommunene skal ta hensyn til – og ta stilling
til – risikoen som knytter seg til å ta opp kortsiktige lån. Høringsfristen
er 1. september 2016.
Netto driftsresultat er hovedindikatoren for økonomisk
balanse i kommunesektoren. I 2015 ser kommunesektoren som helhet
ut til å få et netto driftsresultat på 3,3 pst. av inntektene. Dette
er godt over det anbefalte nivået fra Teknisk beregningsutvalg for
kommunal og fylkeskommunal økonomi, som sier at det over tid bør
ligge på om lag 2 pst. for sektoren samlet, og er en forbedring
på nærmere 2 prosent-poeng i forhold til 2014. Forbedringen kan
i hovedsak henføres til at driftsutgiftene vokste mindre enn driftsinntektene
og at skatteinngangen tiltok gjennom andre halvår. I både kommunene
og fylkeskommunene ligger netto driftsresultat for 2015 over de
anbefalte nivåene på henholdsvis 1 3/4 og 4 pst.
Ved inngangen til mai 2016 var i alt 51 kommuner
og ingen av fylkeskommunene oppført i ROBEK. Dette er et lavt tall,
historisk sett, og antallet har vært stabilt de senere årene. I
lys av de gode driftsresultatene i 2015 er det forventet at antallet
ROBEK-kommuner vil gå noe ned i løpet av 2016, i etterkant av at
kommunestyrene har vedtatt årsregnskapene for fjoråret.
Kommunesektorens inntekter, som andel av norsk
økonomi, har økt til tross for at realveksten i kommunesektorens
inntekter var lavere enn BNP for Fastlands-Norge i perioden 2009–2015. Dette
har flere forklaringer, blant annet at det i denne perioden har
vært flere reformer med tilførsel av inntekter til kommunesektoren
(forvaltningsreform i 2010, samhandlingsreform i 2012).
Andelen av gjelden som har blitt tatt opp i
sertifikat- og obligasjonslån, økte fra 13 pst. i 2008 til 29 pst.
i 2015. Veksten har vært særlig sterk i sertifikatlån, dvs. lån
med under ett års løpetid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at kommunene leverte et svært godt driftsresultat i 2015 sammenlignet
med tidligere år. Flertallet viser til at resultatet
i kommunesektoren er det beste siden 2006. Videre viser flertallet til
at kommunesektorens samlede inntekter anslås til 3,4 pst. i 2015,
og veksten i de frie inntektene anslås til 3,3 pst. Inntektsveksten
ble med dette høyere enn i budsjettopplegget for 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine
merknader under kapittel 2.2.
Komiteen viser til
at rammeoverføringene til kommunesektoren ble økt i forbindelse
med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for å motvirke en
forventet skattesvikt.
Komiteen viser til at den kraftige
veksten i investeringene fortsatte i 2015. Investeringene anslås
til nærmere 7 pst. Komiteen viser til at investeringene
i kommunesektoren ligger på et historisk sett høyt nivå, og nivået
er høyt innen de fleste tjenesteområder. Komiteen merker seg
imidlertid med tilfredshet at antallet ROBEK-kommuner er på et historisk
sett lavt nivå, og vil følge utviklingen. Komiteen merker
seg at det er forventet at antallet ROBEK-kommuner er forventet
å gå noe ned i 2016, i etterkant av at kommunestyrene har vedtatt årsregnskapene
fra fjoråret.
I kapittel 13 i proposisjonen redegjøres det
for befolkningsutviklingen og en del sentrale indikatorer for utviklingen
i de kommunale velferdstjenestene i 2015 og i perioden 2010 til 2015.
Indikatorene belyser utviklingstrekk innenfor barnehagesektoren,
grunnskolen, barnevernet, pleie- og omsorgssektoren og videregående
opplæring.
Store deler av den kommunale og fylkeskommunale
tjenesteproduksjonen er rettet mot bestemte aldersgrupper, og den
demografiske utviklingen gir viktig informasjon om utviklingen i
behovet for kommunale tjenester. Den demografiske utviklingen i
perioden 2010–2015 beskrives i tabell 13.1.
De viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale
tjenester er barn og unge 1–18 år og innbyggere over 67 år. I perioden
2010–2015 økte antall innbyggere i disse gruppene med i overkant
av 124 000, noe som indikerer et økt behov for kommunale tjenester.
Gjennom 2015 var tallet på barn og unge relativt stabilt.
Antall eldre fortsatte å øke kraftig. Samlet sett økte innbyggertallet
med nærmere 48 000 i løpet av 2015, noe som er en litt svakere vekst enn
de siste årene.
Antall barn i aldersgruppen 1–5 år økte noe
i perioden 2010–15. Utbyggingen av barnehageplasser var enda større,
og barnehagedekningen gikk opp fra vel 88 pst. i 2010 til i overkant
av 90 pst. i 2015. I alt hadde om lag 6 600 flere barn barnehageplass
i 2015, sammenliknet med 2010.
Det har vært en økning i den avtalte oppholdstiden.
I snitt økte avtalt, ukentlig oppholdstid per barn med barnehageplass
med nærmere 1,5 time fra 2010 til 2015. Kapasitetsveksten i denne
perioden var altså større enn det økningen i antall barn med barnehageplass
tyder på. Målt ved totalt antall avtalte oppholdstimer økte kapasiteten med
1,0 pst. årlig fra 2010 til 2015, mens veksten i antall barn med
plass i barnehage til sammenlikning utgjorde 0,5 pst. årlig.
Både andelen ansatte og andelen styrere og pedagogiske
ledere med godkjent førskolelærerutdanning gikk også opp i perioden.
Etter en lengre periode med relativt sterk vekst
i barnehagesektoren har veksten avtatt de siste par årene. I 2015
var det en svak nedgang i antall barn med plass i barnehage, sammenliknet
med året før. Denne utviklingen må ses på bakgrunn av at barnekullene
var mindre og at det var færre barn i alderen 1–5 år, sammenliknet
med året før.
I snitt tilbrakte barna noe mer tid i barnehagen
i 2015 sammenliknet med 2014.
Andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent
førskolelærerutdanning har økt fra 90 pst. i 2014 til 91,8 pst.
i 2015.
Det var en svak vekst i elevtallet i grunnskolen
i perioden 2010–2015. Veksten var relativt sett noe sterkere i de
private skolene, der i overkant av tre pst. av elevene går, enn
i de kommunale. Også i ressursinnsatsen, målt ved årstimer til undervisning,
var det en svak økning gjennom perioden.
I 2015 var det en liten økning i elevtallet.
Det er en liten nedgang i antall elever som får spesialundervisning,
men de elevene som får spesialundervisning får i snitt flere timer.
61,5 pst. av barn mellom seks og ni år hadde
i 2015 plass i skolefritidsordningen (SFO). Mens det de foregående
årene var en liten, men jevn, økning i andelen elever i SFO, var
det en liten reduksjon i andelen elever i skolefritidsordningen
i 2015.
Etter en lengre periode med sterk vekst i elevtallet,
har veksten avtatt de siste årene. I perioden 2010–2015 økte elevtallet
i videregående skole med vel 7 000. Veksten var relativt sett noe sterkere
i de private skolene enn i de fylkeskommunale. Det økte elevtallet
skyldes i første rekke at det ble flere unge i alderen 16–18 år.
I tillegg tok en litt høyere andel i denne aldersgruppen samt flere
voksne (over 20 år) videregående opplæring. Også antall lærlinger
økte i perioden 2010 til 2015.
I 2015 var det en liten økning i elevtallet,
hovedsakelig som følge av større årskull i aldersgruppen 16–18 år.
Omfanget av barnevernstjenestene økte kraftig
i perioden 2010–2015. Antallet årsverk, antall undersøkelser og
antall barn som tok imot hjelp fra barnevernet gikk opp, også når
det ses opp mot veksten i antallet barn og unge.
I 2015 var antallet barn som mottar tiltak stabilt fra
året før. Det var imidlertid en liten dreining i hvilke tiltak barna
får. Antall barn som fikk omsorgstiltak økte, men det var en tilsvarende
nedgang i antall barn som fikk hjelpetiltak.
Innenfor sosialtjenestene var det en økning
i antall mottakere av sosialhjelp i perioden 2010–2015. Andelen
i aldersgruppen 20–66 år som mottok sosialhjelp, har ligget relativt
stabilt i perioden.
Antallet kommunalt disponerte boliger til vanske-ligstilte
økte om lag i takt med folketallet i perioden 2010–2015. Eldre og
personer med ulike funksjonsnedsettelser utgjør en høy andel av
dem som tildeles kommunalt disponerte boliger.
Blant husstander som benyttet seg av et midlertidig
botilbud i løpet av året, gikk andelen som oppholdt seg i boliger
kortere enn tre måneder opp med to prosentpoeng i 2015.
Omfanget av omsorgstjenester økte i perioden 2010–2015.
Samtidig har det i perioden vært en dreining i retning av at det
gis mer hjemmebaserte omsorgstjenester. Samlet sett viser utviklingen
de siste årene en betydelig endring i hvilke grupper som mottar
hjemmetjenester.
Samtidig som antall plasser i institusjon holdt seg
på samme nivå over flere år, gikk antall beboere i institusjon ned.
Beboere i bolig med heldøgns bemanning økte noe.
Endring i sammensetningen av mottakergruppene
med flere mottakere blant de yngre (under 67 år) og blant de aller
eldste (over 90 år), kan tyde på økt pleietyngde i hjemmetjenestene.
Det illustreres også av at den enkelte mottaker i snitt fikk flere
timer pleie og praktisk bistand i 2015 enn i 2010.
Sett i forhold til 2014 mottok færre eldre kommunale
helse- og omsorgstjenester i 2015, både innen hjemmetjenestene og
i den institusjonsbaserte omsorgen.
Lege- og fysioterapidekningen i institusjonene ble
bedre fra 2010–2015. Eneromsdekningen på institusjonene ligger stabilt
på om lag 95 pst.
Kommunene hadde i årene 2010–2015 en høy og stabil
dekningsgrad for helsestasjonsundersøkelser av små barn. Legedekningen
gikk opp gjennom perio-den, mens fysioterapidekningen har vært svakt
økende.
I 2015 var det en fortsatt vekst i antallet
helseundersøkelser blant barn og unge.
Sentraladministrasjonen i kommunesektoren vokste
med knapt 1 pst. årlig i perioden 2010–2015. Dette var på nivå med
årsverksveksten i samme periode for sektoren samlet sett (1,0 pst.).
Veksten var sterkere i fylkeskommunene enn i kommunene i denne perioden.
Det er store variasjoner i brutto driftsutgifter
for administrasjonen i kommunene.
Komiteen viser til
at den kommunale og fylkeskommunale tjenesteproduksjonen i stor
grad retter seg mot bestemte aldersgrupper og at den demografiske
utviklingen vil gi viktig informasjon om behovet for kommunale tjenester
i framtiden. Komiteen viser til at de viktigste målgruppene
for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge i alderen
1–18 år og innbyggere over 67 år. Komiteen merker seg
at antallet innbyggere i disse gruppene økte med i overkant av 120 000
personer i perioden 2010–2015, noe som indikerer at det er et økt
behov for kommunale tjenester. Komiteen merker seg
at økningen kom særlig blant de eldre, noe som var forventet. Komiteen ser
at det er en kraftig økning blant de eldre og at det vil være det
i årene som kommer. Omfanget av omsorgstjenester økte også i perioden
2010–2015 samtidig med at det har vært en dreining i retning av at
det gis mer hjemmebaserte tjenester.
Komiteen mener det er en utfordring
for kommunene at utviklingen går i retning av at det vil bli en
større andel pleietrengende eldre og en lavere andel personer i
arbeidsdyktig alder, da alle kommuner har ansvar for omsorgstjenestene knyttet
til de eldre. Samtidig mener komiteen at det å ta
vare på de eldre er en oppgave som er av stor verdi for vårt land. Komiteen ser
positivt på utviklingen innen velferdsteknologi og mener at de nye
mulighetene som velferdsteknologien gir oss, må tas i bruk i større
grad enn i dag. Komiteen mener at velferdsteknologien gir
store muligheter og vil hjelpe både tjenesteyter og tjenestemottaker. Komiteen mener
videre at eldre som i større grad kan være selvhjulpne ved hjelp
av velferdsteknologi, får et mer verdig liv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti regi-strerer at sysselsettingsveksten
i kommunesektoren er fallende, og har ikke vært så lav på ti år.
I de to siste årene (2014 og 2015) har det vært lavere vekst enn
i alle årene med Arbeiderpartiet i regjering. I en situasjon der
regjeringen bruker rekordmye oljepenger, viser disse medlemmer til
at regjeringen ikke evner å legge til rette for utbygging av velferdstjenestene
i kommunene. Det skyldes at regjeringen ikke prioriterer styrket
kommuneøkonomi.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det ikke er vanskelige barrierer som hindrer arbeidet med
klimatiltak i kommunene, men heller mangelen på insentiver og klare
styringssignal fra sentralt hold. Dette blir bekreftet i en rapport
fra Vestlandsforskning, laget for KS, «Barrierer for tverrsektorielle lokale
klimatiltak» (pdf). Her finnes også råd til kommunene og staten,
om hvordan en kan forbedre klimaarbeidet.
Rapporten belyser både drivere (gulrøtter) og barrierer
for lokale klimatiltak. Og en hovedkonklusjon er altså at det ikke
først og fremst er barrierene som hindrer tiltak, men fraværet av positive
drivere. Eksempler på slike drivere er en samordnet statlig politikk,
klare og konsistente styringssignal og målretta statlige støtteordninger.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge inn nødvendig statlig
medfinansiering i kommunerammene slik at kommunenesektoren kan nå
sitt mål om klimagassreduksjoner og foreta nødvendige klimatilpassinger.»
«Stortinget ber regjeringen sette krav om kompetanse
på klima og miljø i kommunal forvaltning.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at gjeldsbelastningen i mange kommuner er høy, og mange kommuner tar
opp kortsiktige lån som kan bli svært dyre å refinansiere i en gitt
kritisk situasjon. Kommunene og fylkeskommunene står fritt til å
ta opp lån i banker (herunder Kommunalbanken) eller i sertifikat-
og obligasjonsmarkedet innenfor de rammer som er gitt i kommuneloven
med tilhørende forskrift. Kommuneloven, som sier at kommunene ikke
kan påta seg vesentlig finansiell risiko, setter de overordnede
rammene for hvordan (fylkes)kommunene skal forvalte egen gjeld og
egen likviditet. Kommunalbankens markedsandel for sektoren var i
2015 på rundt 45 pst.
Dette medlem understreker at
kommunestyret/fylkestinget etter finansforskriften og ut fra egen
situasjon skal konkretisere hvor grensene skal gå gjennom fastsettelsen
av kommunens finansreglement. Dette medlem viser til
at Kommunal- og moderniseringsdepartementet har sendt ut et høringsforslag
som presiserer kommunenes plikt til å vurdere risiko i forbindelse
med opptak av kortsiktige lån. Dette medlem mener
det er behov for at mer av kommunenes lånebehov dekkes gjennom Husbanken
og Kommunalbanken. For Kommunalbankens del kan det ifølge svarbrev
til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe til denne saken gjøres
ved at staten som eneeier skyter inn aksjekapital.
Det er viktig at det også vurderes endringer
som gjør at lån fra disse bankene til formål og låntakere som ikke
kan gå konkurs, ikke har urimelige betingelser som gjør lånene lite
attraktive.
Dette medlem foreslår derfor
følgende:
«Stortinget ber regjeringen i budsjettet for
2017 legge fram forslag som muliggjør at Husbanken og Kommunalbanken
finansierer en større del av kommunenes låneportefølje.»
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag
som, uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift, sikrer full
åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, herunder bemanningssituasjonen,
ved tjenester kommunene har ansvaret for.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen videreføre selskapsskatten
som en statlig skatt.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen utfase forsøket med statlig
finansiert eldreomsorg fra 2017.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen understreke overfor fylkesmennene
at deres rolle er å veilede kommunene og oppsummere prosessene,
og ikke overprøve lokaldemokratiske beslutninger.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 øke kommunesektorens inntekter med minimum 3 mrd. kroner
utover regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2017.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen øremerke 300 mill. kroner
til opptrappingsplan på rusfeltet.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen om å trekke tilbake forslagene
om å bruke 100 mill. kroner av skjønnsmidlene til en ordning med
infrastrukturtiltak til kommuner som slår seg sammen. Likeledes
å ikke gjennomføre ordningen med ekstra overføring på 200 mill.
kroner (halvårsvirkning på 100 mill. kroner for 2017) til kommuner
med over 9 000 innbyggere etter sammenslåing som danner nytt regionsenter.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen om at gjennomføringen
av revidert inntektssystem for kommunene utsettes. Som grunnlag
for å fremme nytt forslag nedsettes et bredt sammensatt offentlig
utvalg for å utrede kriteriene i utgiftsutjevningen og de regionalpolitiske
tilskuddene. Innstillingen gjøres til gjenstand for en bred høring
før forslag framlegges for Stortinget.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 gjeninnføre ordningen med 100 pst. refusjon av utgiftene
til barneverntiltak utover den kommunale egenandelen.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen legge til grunn en
økning i kommunesektorens inntekter med 3 mrd. kroner slik at veksten
i frie inntekter for 2017 settes til intervallet 6 3/4 til 7 mrd.
kroner.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen i budsjettet for
2017 utrede og legge fram en modell for hvordan ekstraordinære statlige
tiltaksmidler i perioder med økende ledighet kan settes inn for
å bygge ned vedlikeholds-etterslepet i kommunal sektor.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 øke kommunesektorens inntekter med minimum 6 mrd. kroner
utover regjeringens forslag i kommuneproposisjonen for 2017.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til sterkere inntektsutjamning i inntektssystemet for kommunesektoren.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen øremerke satsinger
i rusomsorg, psykiatri og skolehelsetjenesten.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 øke den statlige medfinansieringen for ordningen med særlige
ressurskrevende tjenester.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 legge fram en plan for opptrapping av lavterskel psykiatritilbud
i kommunene.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2017 styrke fylkeskommunenes inntekter til regional utvikling.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag
om at finansieringen av veksttilskuddet og storbytilskuddet gjøres
som et rent påslag til kommunene det gjelder, uten uttrekk av ramma.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen i budsjettet for
2017 redegjøre for finansieringen av barnevernet i kommuner som
har et helhetlig ansvar for 1. og 2.-linjen, og eventuelt foreslå
endringer, slik at utgiftsdekningen i ulike kommuner blir likeverdig.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til en særlig opptrappingsplan med finansiering for lavterskeltilbud
innenfor psykisk helse i kommunene.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunesektoren
har finansielle rammer og har bygget opp tilstrekkelig tilbud til
pasientene, før rus og psykiatri tas inn i samhandlingsreformen.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen legge inn nødvendig statlig
medfinansiering i kommunerammene slik at kommunenesektoren kan nå
sitt mål om klimagassreduksjoner og foreta nødvendige klimatilpassinger.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen sette krav om kompetanse
på klima og miljø i kommunal forvaltning.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen i budsjettet for
2017 legge fram forslag som muliggjør at Husbanken og Kommunalbanken
finansierer en større del av kommunenes låneportefølje.
Komiteen har elles
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjere slikt
vedtak:
Stortinget gir Kommunal- og moderniseringsdepartementet
fullmakt til å fordele etter skjønn 2 360 millioner kroner for 2017.
Beløpet foreslås bevilget over kapittel 571 Rammetilskudd til kommuner
og kapittel 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den
8. juni 2016
Helge André Njåstad |
leder og ordfører |