Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av 12.10.16.

Gjennom rapporten Antibiotikaresistens – kunnskapshull, utfordringer og aktuelle tiltak (Folkehelseinstituttet 2014), regjeringens Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens (2015-2020) og Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten (2016) mener jeg vi har et tilstrekkelig planverk for på en effektiv måte å organisere arbeidet mot antibiotikaresistens i helsesektoren i Norge.

Parallelt med dette har som kjent Landbruks- og matdepartementet lansert sin handlingsplan for landbrukssektoren. Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og Klima- og miljødepartementet (KLD) arbeider med å implementere tiltak innenfor sine områder i den nasjonale strategien. Det er god kontakt mellom våre fire departementer både på politisk- og embetsnivå og også med Utenriksdepartementet hva gjelder de internasjonale aspektene i dette arbeidet. Ansvaret for implementering av handlingsplanen er lagt til Helsedirektoratet som leder en styringsgruppe med representanter fra Direktoratet for E-helse, Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet, de regionale helseforetakene, Legeforeningen og Tannlegeforeningen. Med dette mener jeg vi har laget en effektiv organisasjon for å sikre både en tverrsektoriell tilnærming og innsats ("one health") samt en handlekraftig modell for implementering av handlingsplanen innenfor mitt eget ansvarsområde, helsesektoren.

Internasjonalt vedtok Helseforsamlingen i Verdens helseorganisasjon i 2015 WHOs globale handlingsplan mot antibiotikaresistens, og nå i september var Norge en pådriver for å få antibiotikaresistens som tema under FNs høynivåuke. Sammen med statsministeren og mine kollegaer i de andre nevnte departementene har jeg spilt en aktiv pådriverrolle for å sikre at arbeidet mot antibiotikaresistens er kommet på toppen av den internasjonale agendaen. Jeg vil bidra til at den forblir der.

Både Strategien og Handlingsplanen bygger på faglige innspill fra underliggende etater og fra andre fagmiljøer. Det er bred enighet om både mål og tiltak. I mitt arbeid mot antibiotika-resistens i helsesektoren har jeg regelmessig kontakt med fagmiljøene på dette området. Senest i denne måneden har jeg hatt et møte med sentrale aktører på antibiotikafeltet for å forsikre meg om at vi er på rett vei i arbeidet. Dette møtet vil jeg gjenta årlig. De tilbakemeldingene jeg får tyder på at vi er på rett vei og har gjort de viktigste grepene som må til for å nå de målene vi har satt oss og som det er bred faglig enighet om.

Representantene Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen foreslår nå for Stortinget til sammen 17 nye anmodningsvedtak vedrørende arbeidet mot antibiotikaresistens. Etter min vurdering er det usikkert i hvilken grad hver av disse forslagene og forslagene samlet vil bidra til å fremme det pågående arbeidet mot antibiotikaresistens, eller om de i hovedsak vil føre til økt byråkratisering og mer rapportering, og/eller har tvilsom verdi for det felles arbeidet for å begrense og bekjempe antibiotikaresistens.

Til de enkelte forslagene har jeg følgende kommentarer:

• 1. Stortinget ber Regjeringen fremlegge årlige statusmeldinger til Stortinget om det globale og nasjonale arbeidet mot antibiotikaresistens i Norge.

Svar: Helse- og omsorgsdepartementet rapporterer i dag på arbeidet med det nasjonale og globale arbeidet mot antibiotikaresistens gjennom statsbudsjettene. Det synes ikke hensiktsmessig å bruke departementenes og etatenes ressurser til å lage egne rapporteringer utover dette.

• 2. Stortinget ber regjeringen på egnet vis, og innen juni 2017, konkretisere ovenfor Stortinget Norges pådriverrolle i det internasjonale arbeidet mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier, og arbeide for at inngår internasjonale forpliktelser om en global ressursbevaringsavtale for antibiotika.

Svar: Arbeidet mot antibiotikaresistens er regjeringens viktigste internasjonale sak på helseområdet. I samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, Utenriksdepartementet og Folkehelseinstituttet jobber vi nå med å konkretisere hvordan Norge på best mulig måte kan bidra til å følge opp erklæringen som ble vedtatt under FNs høynivåmøte om antibiotikaresistens i New York 21. september 2016. Det pågår nå en rekke globale initiativer fra mange ulike aktører og land. Norge som et lite land kan ikke bidra overalt, men der vi har kapasitet og kan bidra til at det skjer reell endring skal vi bidra. Gjennom regjeringens budsjettproposisjoner vil Stortinget bli orientert om arbeidet.

• 3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide en strategi for utvikling av nye virksomme antibiotika, inkludert nye økonomiske modeller som premierer medikamentutvikling, ikke salg og bruk, der både belønningsmekanismer og avgift/skatt vurderes som virkemiddel.

Svar: Utvikling av nye antibiotika er teknisk komplisert og svært ressurskrevende. Fra 1980-tallet og fram til i dag er det bare utviklet to nye klasser av antibiotika og det er få under utvikling. Industrien anser ikke at det er sterke nok insentiver for å drive forskning og utvikling på dette feltet. Som et lite land, med i utgangspunktet en begrenset farmasøytisk industri, er det for Norge både ønskelig og påkrevet med internasjonalt samarbeid om dette.

Jeg opplever at det nå skjer et globalt løft for å få mer forskning og innovasjon innrettet mot å utvikle nye virksomme antibiotika. Europakommisjonen, gjennom forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020, spiller en viktig rolle. Det samme gjør det felleseuropeiske forskningsprogrammet JPI AMR. Norge er en aktiv deltaker i begge disse programmene. Horisont 2020 finansierer også den offentlige delen av IMIs (European Innovative Medicines Initiative’s) prosjekt "New Drugs 4 Bad Bugs". Dette er et privat-offentlig samarbeid som totalt har mobilisert nærmere 685 millioner euro fordelt på sju delprosjekter. I ett av delprosjektene, Driving re-investment in R&D and responsible antibiotic use (Drive-AB) spiller Folkehelseinstituttet en sentral rolle. Her er formålet nettopp å utvikle nye økonomiske modeller for utvikling av antibiotika.

Norges forskningsråd er, på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet, nå i gang med en kartlegging av den norske forskningsinnsatsen på området som et grunnlag for å iverksette tiltak for at flere norske forskere skal bidra i det internasjonale forskningssamarbeidet om antibiotikaresistens. Samtidig er Folkehelseinstituttet, Legemiddelverket og representanter fra helseforetakene i gang med et pilotprosjekt som skal bidra til å sikre tilgjengelighet til særlig viktige antibiotika i Norge og være med på å teste modeller for hvordan salg av antibiotika kan frikobles fra inntjening.

Å starte et arbeid med en egen strategi for utvikling av nye virksomme antibiotika vil derfor være å ta et steg tilbake når vi allerede er i gang med å iverksette tiltak. Stortinget vil bli orientert om status for det pågående arbeidet gjennom regjeringens budsjettproposisjoner.

• 4. Stortinget ber regjeringen sikre at det ved innkjøp av antibiotika som brukes i Norge, settes krav om at produksjonsmåten av antibiotika foregår slik at den ikke belaster miljøet eller bidrar til resistensutvikling.

Svar: Helse- og omsorgsdepartementet har bedt de regionale helseforetakene om å sikre en helhetlig tilnærming i arbeidet for å oppfylle nasjonale miljø- og klimamål. Miljøarbeidet er organisert som et samarbeidsprosjekt mellom de regionale helseforetakene under ledelse av Helse Vest. Prosjektet er godt kjent med miljøutfordringene fra industrien i blant annet India og følger arbeidet som er gjort i Sverige nøye. Innføring av etiske krav for innkjøp av medisiner vil bli vurdert i oppfølging av dette prosjektet.

Under høynivåmøtet om AMR i FN i september la en gruppe av legemiddelselskaper frem et veikart for hvordan industrien skal bidra til å møte trusselen mot antibiotikaresistens.

Etter det vi er kjent med, har ikke fra EU publisert nye retningslinjer eller policydokumenter etter 2012 med hensyn til åpenhet og innsyn i produksjonskjeden for legemidler. Arbeidet i EU om miljøaspekter ved legemidler pågår, men det er ikke forventet ny kommunikasjon på dette før i 2017.

Legemiddelverket initierte prosjektet "Innehaver av markedsføringstillatelses (MTs) ansvar og forpliktelser» fordi de opplever MT-innehavere ikke følger opp sine forpliktelser overfor myndighetene, herunder bl.a. at MT-innehaver selv ikke har full innsikt i sin produksjonskjede frem til ferdig produkt. Legemiddelverket har igangsatt en systematisk kartlegging av saker og MT-innehavere som ikke følger opp sine forpliktelser. Dette arbeidet pågår. Det er imidlertid begrenset hva som kan gjøres med hensyn til åpenhet om produksjonskjeden nasjonalt, når produksjonskjeden er definert som forretningshemmelighet i EU. Legemiddelverket har adressert problemstillingen på møter i EU-sammenheng og gjort en skriftlig henvendelse til EMA vedrørende status for det videre arbeidet med åpenhet i produksjonskjeden. Legemiddelverket har så langt ikke mottatt svar på denne henvendelsen. Legemiddelverket vil drøfte problemstillingene i Heads of Medicines Agency (HMA) og EMAs Management Board.

• 5. Stortinget ber regjeringen fremme en plan for beredskap om kritiske legemidler, inkludert kritisk viktige antibiotika, der økt nordisk samarbeid og bruk av nasjonalt beredskapslager vurderes innen juni 2017

Svar: De nasjonale beredskapsløsningene for legemidler er endret de siste årene, etter faglig anbefaling fra Helsedirektoratet. I tråd med ansvarsprinsippet overtok de regionale helseforetakene fra 1. januar 2015 oppgaven fra Helsedirektoratet med å beredskapssikre legemidler for spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetakene har laget en rapport om utfordringer og strategier for deres oppfølging av nasjonal legemiddelberedskap for spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratets avtale med grossist om nasjonalt beredskapslager av legemidler for primærhelsetjenesten gikk ut 31. desember 2015. Ordningen er erstattet med et nytt krav til legemiddelgrossistene om legemiddelberedskap. Endringer i grossistforskriftens § 5 og legemiddelforskriften § 12-2 trådte i kraft 1. januar 2016. Endringen innebærer at legemiddelgrossister skal sikre ekstra lager av legemidler til bruk i primærhelsetjenesten. Sammensetningen av lagrene er basert på en kartlegging av hvilke legemidler det er et særlig behov for å ha i beredskap. Sammensetningen og dimensjoneringen av lagrene vil stadig måtte vurderes, basert på endringer i behov og risiko.

• 6. Stortinget ber regjeringen innen juni 2017 fremlegge en økonomisk opptrappingsplan for det antibiotikaforebyggende arbeidet, for å nå vedtatte mål om 30 prosent reduksjon i antibiotikabruk innen utløpet av 2020.

Svar: Som Stortinget allerede er gjort kjent med er arbeidet mot antibiotikaresistens for inneværende år styrket med om lag 15 millioner kroner. Dette kommer i tillegg til en betydelige aktivitet på området innen helsesektoren som ikke så lett lar seg tallfeste.

Infrastrukturen i overvåkningen av antibiotikabruk og antibiotikaresistens er i hovedsak på plass. Vi har en rekke kompetansemiljøer på antibiotikaresistens (Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP), Nasjonalt kompetansesenter for antibiotikabruk i spesialist-helsetjenesten (KAS), Nasjonal kompetansetjeneste for påvisning av antibiotikaresistens (K-RES), referansefunksjon for MRSA ved St. Olavs hospital, Antibiotikakomiteen (som gir råd til Folkehelseinstituttet) og arbeidsgruppen for antibiotikaresistens (som gir råd til Helsedirektoratet). Og ikke minst foregår det en betydelig aktivitet på smittevernområdet i helsetjenesten som indirekte har stor betydning for utvikling av antibiotikaresistens. Jeg vil løpende vurdere spørsmålet om denne ressursbruken er tilstrekkelig og foreslå ytterligere styrking av arbeidet, dersom det skulle vise seg nødvendig. Så langt er det min vurdering at vi vil kunne nå de målene vi har satt oss i Strategien og i Handlingsplanen innenfor gjeldende budsjett. Jeg mener det derfor ikke er nødvendig med en økonomisk opptrappingsplan for arbeidet mot antibiotikaresistens for å nå de fastsatte målene.

• 7. Stortinget ber regjeringen på egnet vis, og innen juni 2017, innføre en egen legemiddelklasse for antibiotika, en E-klasse av resepter for legemidler med økologiske effekter, som må ha krav til særlige bruksrestriksjoner og oppfølgingsansvar.

Svar: Folkehelseinstituttet lanserte et forslag med reseptklasse for antibiotika sommeren 2016, men forslaget er ikke nærmere utredet. Styringsgruppen for oppfølgingen av handlingsplanen mot AMR, som Helsedirektoratet leder, har bedt Folkehelseinstituttet utrede forslaget nærmere og bringe det opp for styringsgruppen for nærmere vurdering.

• 8. Stortinget ber regjeringen innen juni 2017 fremme en egen handlingsplan for smittevern for å redusere infeksjoner i helsetjenesten og minimere behovet for antibiotika.

Svar: Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008-2012) var en strategi som både inneholdt elementer rettet mot helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAI) og mot antibiotikaresistens. Ved strategiens utløp ble erfaringene med en slik kombinert strategi gjennomgått i en prosess ledet av Folkehelseinstituttet. Erfaringene den gang tilsa at det ville være mer hensiktsmessig å integrere arbeidet mot HAI i andre pågående prosesser i helsetjenesten som pasientsikkerhetsarbeidet og det generelle kvalitetssikkerhetsarbeidet.

• 9. Stortinget ber regjeringen, som del av det smittevernsforebyggende arbeidet, på egnet vis innføre en øvre beleggsgrense på 85 prosent på sykehus for å redusere sykehusinfeksjoner og unødvendig antibiotikabruk innen juni 2017.

Svar: Statens helsetilsyn anbefalte i 2001 et gjennomsnittlig belegg på 85 prosent for planlegging og drift ved avdelinger med høy andel ø-hjelp. Helsedirektoratet peker på at mange nye sykehusprosjekt er planlagt med 85 prosent utnyttelsesgrad på ordinære sengeavdelinger. Nytt Østfoldsykehus er planlagt med 90 prosent utnyttelsesgrad. Helsedirektoratet mener at beleggsprosenten i seg selv ikke er et godt mål på kvalitet, men at en rekke andre faktorer må inngå i planleggingen. De forskjellige sykehusavdelingene har svært forskjellig andel ø- hjelp, og kan derfor planlegge belegget i ulik grad. Overbelegg og korridorpasienter gir mer krevende drift og større risiko for smitte. Et generelt krav om 85 prosent belegg vil ha ulik treffsikkerhet som tiltak for kvalitetssikring av driften. Ved kirurgiske avdelinger er nærmere halvparten av aktiviteten planlagt, mens hovedaktiviteten ved indremedisinske avdelinger er øyeblikkelig hjelp. Belegget ved indremedisinske avdelinger varierer derfor mindre gjennom uken, mens det ved kirurgiske avdelinger er høy aktivitet gjennom ukedagene, men mindre aktivitet i helger og helligdager. Det innebærer at beleggsprosenten ikke vil ligge jevnt, f. eks. på 85 prosent, men er høy i ukedagene og lavere i helgene.

I tillegg kommer at nye sykehus nå bygges med enerom som reduserer smittefaren. For disse sykehusene vil dermed beleggsprosenten kunne være høyere uten at det går ut over kvaliteten.

• 10. Stortinget ber regjeringen på egnet vis fremme tiltak som kan sikre rask utvikling av hurtigtester og diagnostiske metoder, og en plan for snarlig implementering av digitale beslutningsstøttesystemer i spesialisthelsetjenesten innen juni 2017.

Svar: Hurtigtester som raskt gir informasjon om mikrobe er en god hjelp for leger som behandler infeksjoner. Ofte må behandlingen starte uten denne kunnskapen og kun ut fra kunnskap om resistensforhold og kunnskap om hvilke mikrober som vanligvis forårsaker infeksjoner. Dette kan øke bruken av bredspektret antibiotika "for sikkerhets skyld".

Norge må være med på forsknings- og fagutviklingen internasjonalt. Myndighetene kan medvirke blant annet gjennom rammebetingelsene for forskningen, men det er ikke mulig å vedta at det skal skje en rask utvikling av diagnostiske tester. Det pågår en aktiv forskning på feltet.

Beslutningsstøtte kan være et nyttig hjelpemiddel for riktig antibiotikabruk. I spesialist-helsetjenesten arbeides det med å legge til rette for beslutningsstøtte i sykehusenes elektroniske journalsystemer. De regionale helseforetakene (RHF-ene) er ansvarlig for at arbeidet med elektroniske pasientjournaler(EPJ) også ivaretar beslutningsstøtte ved antibiotikabruk.

De nasjonale faglige retningslinjene for antibiotikabruk i sykehus skal etter planen bli publisert i et åpent digitalt format i løpet av høsten. En av fordelene med dette formatet er at det muliggjør integrering med beslutningsstøttesystemer. Det arbeides ifølge Helsedirektoratet med å tilpasse kodeverket som skal ligge til grunn for en slik integrering, slik at det lettere kan benyttes i klinisk praksis.

Legemiddelverket har utviklet et verktøy for forskrivnings- og ekspedisjonsstøtte (FEST) som i dag blant annet brukes til å gi informasjon koblet til enkeltlegemidler eller legemiddelgrupper til allmennleger i forskrivningsøyeblikket. FEST er også tilrettelagt for bruk i sykehus, men ifølge Legemiddelverket er foreløpig ikke EPJ-systemene i helseforetakene i stand til å benytte informasjonen fra FEST.

• 11. Stortinget ber regjeringen utarbeide en tiltakspakke for å redusere forskrivelse av antibiotika i legevakt og sørge for at det utarbeides egne retningslinjer for antibiotikabruk i sykehjem og kommunale akutte døgnplasser (KAD) innen juni 2017.

Svar: Forskrift om smittevern i helsetjenesten setter krav om at det skal finnes skriftlige retningslinjer for bruk av antibiotika i virksomheten. Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten inneholder et kapittel om antibiotikabehandling i sykehjem. Den finnes i en trykket utgave og som nettversjon, bl.a. på www.antibiotika.no og www.antibiotikaiallmennpraksis.no.

Kapittel 4 i Handlingsplanen mot antibiotikaresistens er rettet mot allmennleger og legevaktleger. En stor andel av vaktene, særlig utenfor de store byene, tas av fastleger. Disse legene nås av tiltakene som er rettet mot allmennleger. Det er ikke faglige holdepunkter for per i dag å konkludere at legevaktene er "en versting" når det gjelder antibiotikabruk. Og i den grad det forskrives mer der kan det være fordi pasientene er ukjente for legen og tilstandene er mer alvorlige. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin og Antibiotikasenteret for primærmedisin vil vurdere et samarbeid for, i første omgang, å øke kunnskapen om dette feltet. Under lederkonferansen for legevakt som går av stabelen i mars 2017 er ett av temaene nettopp «Hvordan kan legevaktsleder påvirke antibiotikabruk i legevakt».

Kommunale akutte døgnplasser (KAD) omfattes av smittevernforskriften. KAD skal ha infeksjonskontrollprogram, inkludert skriftlige retningslinjer for antibiotikabruk. En arbeidsgruppe i regi av Helsedirektoratet vurderer nå behovet for egne retningslinjer for antibiotikabruk i KAD. KAD er verken sykehus eller allmennpraksis, men arbeidsgruppen vurderer at terapivalgene må baseres på de kunnskapsbaserte nasjonale retningslinjene for primærhelsetjenesten og sykehus. Det er ikke gjennomførbart å lage egne terapivalg for KAD, både fordi kunnskapsgrunnlaget for KAD er svært beskjedent, og fordi KAD er veldig forskjellig med forskjellige pasientkategorier rundt om i landet. Valg av behandling vil i stor grad styres av hvor alvorlig/akutt tilstanden er, og en må velge mellom peroral og parenteral behandling. Derimot er det en forutsetning at diagnostikk og behandling skal gjennomføres etter allmennmedisinske prinsipper og arbeidsmetoder.

• 12. Stortinget ber regjeringen sørge for at opplæring i rett antibiotikabruk vektlegges i utdanningsforløpene og i videre- og etterutdanningstilbudene. ASP (Antibiotikasenteret for primærmedisin) må få ressurser til å drive systematisk opplæring i norsk antibiotikapraksis blant norske medisinerstudenter i utlandet.

Svar: Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP) er vesentlig styrket gjennom 2016-budsjettet. Antibiotikasenteret har fått følgende oppgaver: Primært vil midlene ASP har fått gå til kollegabasert veiledning og gjennomgang av egen antibiotikaforskrivning på gruppenivå. Det innebærer at fastleger og legevaktsleger skal få tilbud om å delta i grupper med kollegabasert gjennomgang av egen forskrivningspraksis av antibiotika. De skal gjennomgå og få en tilbakemelding på hvor mye antibiotika de skriver ut til pasientene, og en oppdatering om anbefalt behandling. Det vil også bli gruppebasert etterutdanning for sykehjemsleger. Videre skal ASP fortsette sitt arbeid med å bistå Helsedirektoratet med å revidere, oppdatere og videreutvikle de “Nasjonale faglige retningslinjene for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten” og bistå Helsedirektoratet med å utvikle/videreutvikle retningslinjene for sykehjem og tannleger. Man må også forsøke å gjøre retningslinjene enda mer tilgjengelige for primærmedisin (fastleger, sykehjemsleger, tannleger og legevaktsleger).

RELIS har i samarbeid med Avdeling for klinisk farmakologi ved St Olavs hospital gjennomført kunnskapsbaserte oppdateringsvisitter (Kupp) for fastleger som pilotprosjekter i Helse-Midt og Helse-Nord i 2015/2016. Tema i disse pilotene har vært riktig bruk av NSAIDs og riktigere bruk av antibiotika. I kampanjen med antibiotika ble over 450 leger besøkt. Tall fra Reseptregisteret de tre første månedene etter at kampanjen var gjennomført viser at hovedmålsettingen ble oppfylt. Bruken av penicillin som er førstevalg for luftveisinfeksjoner som trenger antibiotika, økte. RELIS gjennomfører en ny antibiotikakampanje i 2016, og skal utvide tilbudet til Bergensområdet og Østfold ila. høsten 2016. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å vurdere Kupp som undervisningsmetode i 2016.

• 13. Stortinget ber regjeringen sikre at ASP får ressurser til å utvikle og tilby alle skoler opplæringsprogrammet E-Bug, for å bidra til at barn og unge får økt forståelse og kunnskap om antibiotikaresistens.

Svar: Prosjektet e-Bug, som ble opprettet i 2006, ledes av avdelingen for primærmedisin ved Public Health England (PHE) og består av et konsortium av 28 partnerland. Antibiotikasenteret for primærmedisin og Folkehelseinstituttet jobber med å tilrettelegge programmet for norske forhold.

• 14. Stortinget ber regjeringen snarest sikre at HELFO innfører et system der pasienter som vurderer å benytte seg av utenlandske helsetjenestetilbydere utenom Norden, klart advares om risikoen for smitte med antibiotikaresistente bakterier.

Svar: Pasienter som vurderer å søke behandling i utlandet bør ha kunnskap om risiko for smitte ved behandling i andre land. Risikoen for smitte varierer, blant annet avhengig av hva slags behandling som er aktuell og hvor behandlingen skal skje. Spesialisthelsetjenesten og fastleger vil kunne gi adekvat informasjon om dette til sine pasienter. På Helsenorge.no informeres det generelt om risiko for MRSA- smitte ved behandling i utlandet. Ytterligere tilgang til pasientinformasjon om smitterisiko vil bli vurdert.

• 15. Stortinget ber regjeringen innen juni 2017 fremme forslag for Stortinget om å stille krav om forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling i utlandet (jf. Pasientrettighetsdirektivet), og stille krav til kvaliteten i tilbudet.

Svar: Vi reiser stadig mer, både på ferie og for å få medisinsk behandling. Det er verken ønskelig eller mulig å stoppe nordmenn som vil reise til utlandet for å få behandling.

Denne regjeringens mål er å skape pasientens helsetjeneste. Å innføre et krav om forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling i utlandet vil innebære en begrensning i pasienters mulighet til å motta sykehusbehandling i andre land. Med krav om forhåndsgodkjenning, vil pasienten kun ha rett til å reise ut når han eller hun må vente uforsvarlig lenge på nødvendig sykehusbehandling i Norge. Et slikt hinder vil særlig ramme pasienter med tilstander hvor det er et lite og begrenset fagmiljø i Norge. Disse pasientene vil ha reduserte valgmuligheter innenlands og vil ha særlig behov og ønske om å få tilgang til medisinsk kompetanse i andre europeiske land.

Erfaringene vi har til nå viser at det er et lavt antall pasienter som velger å reise til andre EØS-land for å få planlagt sykehusbehandling. I perioden fra 1. mars 2015 (da adgangen til å få refundert sykehusbehandling trådte i kraft) og til 30. juni 2016 er det utbetalt refusjon i alt 98 saker som gjelder sykehusbehandling. I den samme perioden ble det gitt avslag på 111 refusjonssøknader knyttet til sykehusbehandling. Det totale antallet søknader var i perioden 269 saker. Tallene på utbetalt refusjon viser at de fleste får refusjon for sykehusbehandling i Tyskland og Danmark.

Den norske helsetjenesten er svært god og vi arbeider med tiltak for å ytterligere bedre den. Etter min mening er det derfor ikke grunnlag for å tro at det vil være mange pasienter som ønsker å motta planlagt sykehusbehandling i andre EØS-land. Våre erfaringer så langt bygger opp under denne antakelsen.

• 16. Stortinget ber regjeringen innen juni 2017 fremme forslag for Stortinget om å avslutte ordningen med å finansiere helsereiser til utlandet i tilfeller der tilsvarende behandling kan gis innen frist og på forsvarlig vis i Norge.

Svar: I praksis er dette et spørsmål om det bør innføres en ordning med forhåndssamtykke i henhold til pasientrettighetsdirektivet. Det vises derfor til svar på spørsmål nr. 15.

• 17. Stortinget ber regjeringen innen juni 2017 fremme tiltak for å hindre en utvikling med økt bruk av tannbehandling i land med høy risiko for spredning av resistente bakterier

Svar: Statistikk fra Helfo viser at det i 2015 ble utbetalt trygderefusjoner til tannbehandling utført i EU-land for 1 016 saker (av i alt 7 764 saker). Over halvparten gjaldt tannbehandling i Ungarn (476), Polen (69) og Sverige (21). Andre land det er utført tannbehandling i, med utbetalt stønad fra folketrygden, er bl.a. Spania, Tyskland, Storbritannia, Danmark, Finland.

Norge kan ikke hindre eller begrense innbyggernes rettigheter til å velge tannbehandling i annet EØS-land. På www.Helsenorge.no informeres det generelt om risiko for MRSA-smitte ved behandling i utlandet.