Søk

Innhold

3. Komiteens merknader

3.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Stein Erik Lauvås, Siri Gåsemyr Staalesen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Venstre, Ketil Kjenseth og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til representantforslagene.

Komiteen viser videre til sine respektive partiers merknader under behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017), jf. Innst. 385 S (2016–2017) og Meld. St. 22 (2015–2016), jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Komiteen viser til at den politiske debatten om dagens fylkeskommuner har pågått gjennom flere tiår.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget har vedtatt at det fortsatt skal være tre folkevalgte nivåer i Norge, og til at regionreformen er en oppfølging av Stortingets vedtak ved behandlingen av kommunereformen i Kommuneproposisjonen for 2015, samt en videreføring av regionreformen fra 2007, jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007) og Innst. S. nr. 166 (2006–2007).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader ved behandlingen av Meld. St. 14 (2014–2015) Nye folkevalgte regioner, hvor det ble konstatert at regjeringen hadde brukt ett år på å legge fram en stortingsmelding uten å evne å finne tilstrekkelig med nye oppgaver til regionalt folkevalgt nivå. Tvert imot har regjeringen vært mer opptatt av å ta fra regionalt nivå oppgaver innenfor tannhelse, kollektivtransport og videregående opplæring.

Disse medlemmer viser til at ved Stortingets behandling av Prop. 84 S (2016–2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå, ett år etter behandling av regionmeldingen, manglet fortsatt forslag til hvilke nye oppgaver fylkeskommunene skal gis. Dette vil først bli presentert etter at et ekspertutvalg har utredet saken for regjeringen.

Disse medlemmer mener regjeringen gjennom forrige stortingsperiode svekket fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler. Regjeringen har siden 2014 systematisk kuttet i de regionale utviklingsmidlene, kuttet i satsingen på bredbånd og ikke bevilget tilstrekkelig med midler til opprusting av fylkesveinettet. Regionreformen har så langt blitt drevet fram av en regjering som primært ønsker å avvikle det regionale nivået.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det i regjeringens budsjettforslag for 2018 er gitt en økning i rammene til fylkeskommunene på 200 mill. kroner, hvorav 100 mill. kroner skal gå til kystfylkenes båt- og ferjedrift. I fagetatenes forslag til Nasjonal transportplan for 2018–2029 vises det til at det er behov for 1,5 til 2 mrd. kroner årlig for å opprettholde standarden på fylkesveiene. Av den samlede lengden på riks- og fylkesveinettet utgjør fylkesveiene hele 80 pst. Av alle ulykker med drepte og hardt skadde skjer 45 pst. på fylkesveier. Både ut fra næringslivets og allmennhetens behov for bedre og tryggere veier er det et sterkt behov for å gi fylkeskommunene mulighet til opprusting av fylkesvegnettet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at fylkene har fått vekst i bevilgninger til fylkesveier som overstiger reduserte overføringer til regional utvikling. Sammen med en sterk satsing på samferdsel, forskning, innovasjon og vekstfremmende skattereduksjoner har regjeringen og samarbeidspartiene dermed lagt godt til rette for regional utvikling i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at endringer i fylkesinndelingen skal baseres på frivillighet og lokale prosesser. Helt uavhengig av ny fylkesinndeling er det behov for at fylkeskommunene tilføres oppgaver som i dag er tillagt statlig regional forvaltning, direktoratene og fylkesmennene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at alle vedtak om fylkessammenslåinger som Stortinget vedtok 8. juni 2017, med unntak av sammenslåingen av Aust- og Vest-Agder, ble fattet i strid med fylkeskommunenes egne vedtak. I høringen komiteen gjennomførte, ble det fra flere stilt spørsmål ved logikken i den nye fylkesinndelingen Stortinget vedtok. Vedtaket fører til at det blir større forskjell i folketallet fylkene imellom enn det var før reformen. Eksempler på dette er at Møre og Romsdal med 266 000 innbyggere videreføres som eget fylke fordi regjeringen mener de kan løse både dagens og nye oppgaver innenfor dagens rammer, mens Akershus med sine 604 000 innbyggere tvangssammenslås med Buskerud og Østfold, med til sammen nesten 1,2 mill. innbyggere.

Disse medlemmer viser også til de sterke reaksjonene fra Finnmark fylkeskommune på vedtaket om sammenslåing med Troms. Geografisk vil den nye fylkeskommunen dekke 74 495 km2, en fjerdedel av Norges landareal. Det er over 1 000 kilometer i bil fra øst i Finnmark til sør i Troms. Det er vanskelig å se for seg hvordan det nye fylket kan ivareta sin rolle på en måte som sikrer medvirkning fra innbyggerne og utviklingsmuligheter for hele regionen på en bedre måte enn dagens fylker gjør det.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om omgjøring av vedtak om sammenslåing av Vestfold og Telemark fylkeskommuner.»

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om omgjøring av vedtak om sammenslåing av Hedmark og Oppland fylkeskommuner.»

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om omgjøring av vedtak om sammenslåing av Østfold, Akershus og Buskerud fylkeskommuner.»

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om omgjøring av vedtak om sammenslåing av Hordaland og Sogn og Fjordane fylkeskommuner.»

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om omgjøring av vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark fylkeskommuner.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til eget forslag i denne innstillingens pkt. 3.3.1 om en prinsipiell tilnærming til slike saker der en gir fylker som selv ber om det, mulighet til å bestå som eget fylke.

Dette medlem vil subsidiært støtte forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å oppløse de enkelte tvangssammenslåtte fylkene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om oppgaveoverføring fra statlig regional forvaltning, direktoratene og fylkesmennene til fylkeskommunene. Oppgaveoverføringen skal styrke fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler og gi folkevalgt regional styring over flere plan- og utviklingsoppgaver.»

Komiteens medlem fra Venstre vil bemerke at det er Venstre og Kristelig Folkeparti som over de siste tre stortingsperiodene har ledet an i arbeidet med å fornye fylkeskommunene og regional stat. Det var under samarbeidsregjeringen i perioden 2001–2005 at forsøkene med Enhetsfylke i Møre og Romsdal og Fritt fram i Oppland ble godkjent og prøvd ut. I Møre og Romsdal ble det gjort forsøk med felles administrasjon for fylkeskommunen og Fylkesmannen, hvor de sammen opptrådte som regional planmyndighet og som felles samarbeidsaktør for kommunene. Fritt Fram-forsøket i Oppland innebar blant annet at Oppland mottok så mange overføringer fra statlige departementer som mulig i én pott og til fordeling av fylkestinget, fordelt på seks samarbeidsregioner i de 26 kommunene i fylket.

Dette medlem viser til at evalueringene av begge forsøkene viste mange positive erfaringer. I Oppland lever de seks regioninndelingene fortsatt videre, og i forbindelse med arbeidet med kommunereformen anbefalte Fylkesmannen i Oppland langt på vei en slik inndeling for nye kommuner i fylket.

Dette medlem viser videre til at i forbindelse med den rødgrønne regjeringens arbeid med en regionreform i 2006 og 2007 inngikk Venstre og Kristelig Folkeparti en avtale med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om Innst. S. nr. 166 (2006–2007) om overføring av et stort antall oppgaver fra statlig sektor til nye, folkevalgte regioner. I praksis ble reformen og avtalen stoppet av indre stridigheter i den rødgrønne regjeringen og særlig etter motstand fra fylkesmannsembetene, som gikk sammen om både en felles utredning og motkampanjer. Det ble verken ny inndeling eller betydelige oppgaveoverføringer. I perioden 2013–2017 ledet på ny Venstre og Kristelig Folkeparti an for å få til både ny inndeling, nye oppgaver til nye fylker og en modernisering av særlig statens ytre etater, i vekslende flertall med alle andre partier. Dette medlem konstaterer at ny inndeling av fylkesmannsembeter nå er vedtatt og under gjennomføring. Videre er ny inndeling av fylker vedtatt, nye oppgaver skal fordeles til nye fylker og nytt inntektssystem for de nye fylkene skal på plass innen innbyggerne inviteres til valg i nye fylker i 2019.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at Venstre, sammen med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, sterkt har redusert midlene til regional utvikling de siste årene. I 2013, det siste året med rødgrønn regjering, ble det under programkategori 13.50 Distrikts- og regionalpolitikk bevilget nesten 2,7 mrd. kroner. I forslaget til budsjett for 2014 foreslo den rødgrønne regjeringen mer enn 2,75 mrd. kroner. I budsjettet for 2017, vedtatt med støtte fra Venstre, er dette redusert til 1,7 mrd. kroner, en reduksjon på nesten 40 pst. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018 reduseres satsingen ytterligere, slik at satsingen er nær halvert på få år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget i behandlingen av Meld. St. 14 (2014–2015) la premisser for et nytt regionalt folkevalgt nivå, gjennom både regional struktur og regionenes virkemidler og oppgaver. Flertallet viser videre til merknadene fra en samlet komité i Innst. 377 S (2015–2016), der det slås fast at «reformen skal legge til rette for en positiv samfunnsutvikling i alle deler av landet, basert på regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer» og at «regionreformen skal legge til rette for samordnet oppgaveløsning og sektorovergripende initiativer i regionene». Flertallet viser til at ulike flertall i Innst. 385 S (2016–2017) gav uttrykk for et ønske om et sterkere regionalt nivå under direkte folkevalgt styring, der flere oppgaver flyttes ut til regionale folkevalgte organer, men at premissene for dette var ulike. Det er bred enighet i Stortinget om at saken ikke bare gjelder reform av kommunal forvaltning, men også maktspredning og modernisering av den statlige delen av offentlig sektor gjennom å motvirke sentralisering og ytterligere statlig byråkratisering.

Flertallet merker seg at regjeringen legger opp til at fylkeskommunene fra 1. januar 2020 vil få nye oppgaver, og at en rekke oppgaver blant annet innen samferdsel, kompetanse og utdanning og næringspolitikk skal utredes og overføres. Flertallet merker seg videre at regjeringen som oppfølging av Vedtak 821 (2015–2016) har satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere ytterligere nye oppgaver til fylkeskommunene.

Flertallet viser til høringen 7. november 2017 og merker seg at de fleste av høringsinstansene understreket at fylkeskommunene må tilføres oppgaver som gjør at det er en hensikt med en sammenslåing. Flertallet viser eksempelvis til at Buskerud fylkeskommune understreket at «det må være mulig å utføre den viktige samfunnsutviklerrollen på en bedre og mer effektiv måte enn i dag, og demokratiet må styrkes ved at flere oppgaver legges til regionalt, direkte folkevalgt nivå.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at det foreligger noen forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av regional planlegging som er av betydning og som på noen måte skulle godtgjøre en så omfattende og lite populær reform. Fylkeskommunenes påståtte nye og sterkere rolle som samfunnsutvikler er ikke utformet, og den er sterkt underfinansiert. Regjeringen har derimot foreslått å svekke fylkeskommunenes ansvarsområder gjennom å åpne for overføring av den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene og for at større kommuner kan få delansvar for kollektivtrafikken.

Disse medlemmer viser til at regionreformen ble igangsatt gjennom en invitasjon til fylkeskommunene om å utrede eventuelle sammenslåinger. Tilbakemeldingene som ble gitt, var negative. Fylkeskommunene mente generelt sett de var store nok til å løse de oppgavene de er pålagt, og også til å ta imot nye oppgaver som i dag forvaltes av statlige myndigheter. Regjeringen og samarbeidspartiene valgte å ikke lytte til høringsuttalelsene, men å gjennomføre regionreformen som en tvangsreform.

Disse medlemmer viser også til at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet mener fylkeskommunene/regionnivået skal fjernes, og at begge partier i forbindelse med behandlingen av saken har framhevet at denne reformen er et skritt på vegen mot det. Dette er i strid med Stortingets flertall, som ønsker å opprettholde det regionale nivået og som ikke har gitt klarsignal til en gradvis nedbygging.

Disse medlemmer viser til at det er feil å bruke tid, penger og krefter på å etablere store regioner uten felles identitet i befolkningen, med færre oppgaver og svakere økonomi. Disse medlemmer mener at skal regionnivået ha politisk legitimitet i befolkningen og bidra til mer deltakelse fra befolkningen i viktige beslutninger, må regionnivået ha myndighet over oppgaver som angår folk og skaper engasjement, og som krever at en ser et stort geografisk område under ett for å løse oppgaven.

Videre må det være tid til god politisk prosess lokalt og regionalt og skikkelige fagutredninger, både når det gjelder eventuell sammenslåing og nyorganisering av oppgaver.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti lenge har arbeidet for en regionreform med reell oppgaveoverføring fra stat til folkevalgt styrte regioner. Dette medlem viser videre til at regjeringen og samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti la et viktig grunnlag for dette i forrige periode. De fire partiene inngikk en avtale om regioninndelingen som på noen punkter ikke var i samsvar med Kristelig Folkepartis primærstandpunkt. Blant annet gjelder dette Viken, som etter partiets mening er uforholdsmessig stor, noe som kan vanskeliggjøre en inndeling av regional stat etter samme mønster som de nye fylkeskommunene. Dette medlem viser til at for Kristelig Folkeparti var det vesentlig å få realisert en regionreform, både for å styrke demokratiet og for at nye, sterkere fylkeskommuner har en bedre mulighet til å drive planlegging og politikk som er basert på sine regionale fortrinn. Reformen er dermed svært viktig for å få til en bedre distriktspolitikk.

Dette medlem viser til at det foreligger en skriftlig avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti fra 22. februar 2017. I respekt for den inngåtte avtalen fremmer eller stemmer Kristelig Folkeparti ikke for noen reverseringer eller endring av den nye fylkesstrukturen som Stortinget vedtok 8. juni 2017.

Dette medlem understreker at det er en forutsetning at det overføres tilstrekkelig med oppgaver til fylkeskommunene, og imøteser ekspertutvalgets innstilling og Stortingets behandling av saken våren 2018.

Dette medlem viser videre til at en viktig del av målsettingen med regionreformen har vært og er samsvar mellom inndelingen av regional stat og de nye fylkesgrensene. Dette medlem stiller seg derfor undrende til regjeringens utspill 23. juni 2017 om å dele Nav i et Østre og Vestre Viken. Dette medlem finner det svært uheldig, og i strid med en viktig intensjon med regionreformen, og ber regjeringen revurdere dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Kristelig Folkeparti ved flere anledninger har uttalt seg kritisk til etablering av region Viken. I trontaledebatten i Stortinget 10. oktober i år uttalte Kristelig Folkepartis leder at en region fra Hallingskarvet til Halden ikke er optimal. Senere har representanter for Kristelig Folkeparti uttalt at hvis man skulle tegnet kartet på nytt, så hadde man nok ikke hatt Viken-regionen slik som den er.

Disse medlemmer registrerer at Kristelig Folkeparti på tross av egne uttalelser, og på tross av stor motstand i de berørte fylkene, sikrer flertall for et veldig ubalansert Norge. Viken vil ha nesten 1,2 mill. innbyggere, langt flere innbyggere enn de andre fylkene i landet vårt.

Disse medlemmer er opptatt av å sikre et slagkraftig regionalt folkevalgt nivå som kan få flere oppgaver og bedre mulighet til å legge til rette for arbeidsplasser og aktivitet i hele landet. Disse medlemmer mener Kristelig Folkeparti og stortingsflertallet svekker dette arbeidet gjennom måten regionreformen drives fram på.

Disse medlemmer registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet ser på en sterk reduksjon i antall fylker som et første skritt på veien mot å legge ned folkevalgt styring på regionalt nivå. Disse medlemmer er overrasket over at Kristelig Folkeparti fortsatt begir seg ut på denne veien sammen med regjeringspartiene.

3.2 Merknader til de enkelte representantforslagene

3.2.1 Representantforslag 39 S (2017–2018) om å gi fylker som ble tvangssammenslått i 2017, rett til å bestå som eget fylke etter søknad

Komiteen viser til representantforslaget og merker seg at forslaget innebærer at det etableres en mekanisme der fylkeskommuner som ønsker det, kan få reversert vedtak om sammenslåing. Komiteen viser videre til de respektive partiers merknader i innstillingens pkt. 3.1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener de fylker som ber om omgjøring av tvangsvedtak de er omfattet av, skal få slike søknader innvilget.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere en mekanisme der fylkeskommuner som er omfattet av Stortingets vedtak i 2017 om tvangssammenslåinger, etter søknad får fortsette som eget fylke.»

3.2.2 Representantforslag 4 S (2017–2018) om omgjøring av vedtak angående ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå

Komiteen viser til representantforslaget og til de respektive partiers merknader i innstillingens pkt. 3.1.

3.2.3 Representantforslag 5 S (2017–2018) om at fylkeskommunene Vestfold og Telemark skal bestå som selvstendige fylkeskommuner og ikke tvinges til å slå seg sammen til én region

Komiteen viser til representantforslaget og til de respektive partiers merknader i innstillingens pkt. 3.1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter representantforslaget om at fylkeskommunene Vestfold og Telemark skal bestå som selvstendige fylkeskommuner og ikke tvinges til å slå seg sammen til én region. Disse medlemmer viser til at sammenslåingen ikke har støtte i de to fylkene.

3.2.4 Representantforslag 6 S (2017–2018) om at fylkeskommunene Østfold, Akershus og Buskerud skal bestå som selvstendige fylkeskommuner og ikke tvinges til å slå seg sammen til én region

Komiteen viser til representantforslaget og til de respektive partiers merknader i innstillingens pkt. 3.1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stoppe arbeidet med å etablere en felles region mellom Østfold, Akershus og Buskerud, og komme tilbake til Stortinget med et forslag der disse tre fylkene deles i to fylker.»

3.2.5 Representantforslag 13 S (2017–2018) om at fylkene Finnmark og Troms ikke tvinges til å slå seg sammen til én region

Komiteen viser til representantforslaget og til de respektive partiers merknader i innstillingens pkt. 3.1.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at Troms har ønsket en sammenslåing, primært av de tre nordligste fylkene, subsidiært at grensen skal gå lenger sør. Disse medlemmer viser til vedtaket i Troms fylkesting:

«Troms fylkeskommune avholdt 24. april 2017 ekstraordinært fylkesting om inndelingsspørsmålet. Flertallet i fylkestinget stemte for sammenslåing av de tre nord-norske fylkeskommunene. Subsidiært stemte flertallet for sammenslåing av Finnmark og Troms med grensejustering i sør, slik at framtidig grense går ved Tysfjord. Fylkestinget mener det eneste aktuelle alternativet til dette vil være fylkesgrensa som i dag, justert slik at grensa sammenfaller med grenser for nye sammenslåtte kommuner.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter representantforslaget om at fylkene Finnmark og Troms ikke tvinges til å slå seg sammen til én region. Disse medlemmer viser til at det er sterk motstand mot denne sammenslåingen, og at den er i strid med vedtak som er gjort i de berørte fylkeskommunene.

3.2.6 Representantforslag 38 S (2017–2018) om at fylkeskommunene Oppland og Hedmark skal bestå som selvstendige fylkeskommuner og ikke tvinges til å slå seg sammen til én region

Komiteen viser til representantforslaget og til de respektive partiers merknader i innstillingens pkt. 3.1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter representantforslaget om at fylkeskommunene Oppland og Hedmark skal bestå som selvstendige fylkeskommuner og ikke tvinges til å slå seg sammen til én region. Disse medlemmer viser til at fylkestingene i begge fylker har motsatt seg sammenslåing.

3.2.7 Representantforslag 40 S (2017–2018) om omgjering av vedtaket om samanslåing av fylkeskommunane Hordaland og Sogn og Fjordane

Komiteen viser til representantforslaget og til de respektive partiers merknader i innstillingens pkt. 3.1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter representantforslaget om at fylkeskommunene Sogn og Fjordane og Hordaland skal bestå som selvstendige fylkeskommuner.