1.1 Regjeringens politikk for kommunesektoren

1.1.1 Kommuner til innbyggernes beste

Det vises i proposisjonen til at kommuner og fylkeskommuner har et bredt ansvar for grunnleggende tjenester som er viktige i innbyggernes hverdag. Gode og forutsigbare økonomiske rammer er en forutsetning for at kommunene skal kunne levere de tjenestene som innbyggerne etterspør og har krav på. Det må fortsatt være en rimelig og rettferdig fordeling av inntektsrammen mellom kommuner og mellom fylkeskommuner, slik at innbyggerne i hele landet kan få et likeverdig tjenestetilbud.

Innenfor rammene av nasjonal politikk må kommunene ha et handlingsrom til å utforme tjenestene i tråd med lokale behov og prioriteringer.

1.1.2 Koronapandemien

Koronapandemien har preget landet sterkt siden mars 2020. Viruset rammer liv og helse. Inngripende tiltak fra myndighetene har fått store konsekvenser for livet i familier, for eldre, barn og ungdom. Arbeidslivet har vært sterkt påvirket av smitteverntiltakene.

Det pekes i proposisjonen på at kommunesektoren har gjort en imponerende innsats i samfunnets møte med pandemien. Kommuner og fylkeskommuner har stått overfor store praktiske utfordringer med å ivareta samfunnskritiske funksjoner under virusutbruddet. Kommunene har bekjempet de helsemessige konsekvensene av pandemien, gjennom smitteverntiltak, testing, smittesporing og vaksinering. Kommuner og fylkeskommuner har i en krevende situasjon sørget for at innbyggerne har mottatt tjenester de er avhengig av i det daglige, som skole, barnehager, helse- og omsorgstjenester og kollektivtransport.

Regjeringen vil kompensere kommunesektoren for virkninger av inntektsbortfall og merutgifter som følge av koronapandemien.

1.1.3 Kommunesektorens fundament er godt

Det vises i proposisjonen til at ved inngangen til 2020, forut for virusutbruddet, var kommunesektorens økonomiske situasjon god.

1.1.4 Hvordan kan de langsiktige utfordringene i kommunesektoren møtes?

1.1.5 En brukerorientert og effektiv offentlig sektor

Det vises i proposisjonen til at både staten og kommunene i årene fremover må tenke nytt om hvordan de løser oppgavene sine og ta i bruk de mulighetene ny teknologi gir. Regjeringen er derfor opptatt av at kommunene satser på innovasjon og digitalisering.

1.1.6 En fremtidsrettet kommunestruktur

Det vises i proposisjonen til at kommunereformen som regjeringen har gjennomført, har gitt de største endringene i kommuneinndelingen på over 50 år. Fra 1. januar 2020 ble 43 nye kommuner etablert. Basert på statsforvalternes tilbakemeldinger er departementets vurdering at de nye kommunene jobber godt for at reformens mål skal oppfylles. Samtidig gjenstår det som forventet fremdeles mye arbeid for å hente ut flere gevinster av sammenslåingene, og spesielt har arbeidet med håndteringen av koronapandemien tatt mye tid og ressurser for kommunene i 2020. Departementet vil gjennomføre en helhetlig evaluering av kommunereformen på et senere tidspunkt.

1.1.7 Et velfungerende og tillitskapende demokrati

Det pekes i proposisjonen på at lokaldemokratiet er en grunnleggende del av det norske demokratiet og styringssystemet.

Kommunene og fylkeskommunene spiller en sentral rolle i gjennomføringen av valg, og deres gode rutiner er viktig for å opprettholde tilliten til den norske valgordningen og demokratiet. Departementet følger opp valglovutvalgets utredning, og vil legge frem forslag til ny valglov i løpet av 2022.

Det skal gjennomføres valg til Stortinget og Sametinget 13. september 2021. På grunn av pandemien vil årets valg medføre ekstra arbeid for å sikre at det kan gjennomføres på en smittevernsmessig forsvarlig måte.

Det norske samfunnet er preget av høy mellommenneskelig tillit og høy tillit til offentlige myndigheter.

1.1.8 Inntektsrammer for kommunesektoren i 2022 mv.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen legger opp til en realvekst i sektorens frie inntekter på mellom 2,0 og 2,4 mrd. kroner. Dette tilsvarer en vekst på om lag 0,5 prosent. Veksten skal dekke merutgifter som følge av den demografiske utviklingen på om lag 0,9 mrd. kroner. Når det gjelder pensjon anslås det en økning i sektorens samlede pensjonskostnader i 2022 på om lag 0,6 mrd. kroner. Regjeringen sørger med dette for et opplegg som gir handlingsrom for en videre styrking av det kommunale tjenestetilbudet.

Departementet legger frem forslag til ny delkostnadsnøkkel for båt og ferje, som blant annet inneholder et nytt kriterium for normerte båtkostnader.

Regjeringen foreslår en ny tilskuddsordning for ferjeavløsningsprosjekter, som skal avhjelpe rentekostnadene de første årene etter at prosjektene er ferdigstilt.

I Prop. 195 S (2020–2021) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2021, foreslår regjeringen en økning i rammetilskuddet til fylkeskommunene på 55 mill. kroner i 2021 for å legge til rette for en reduksjon i ferjeprisene på fylkeskommunale ferjesamband på 10 prosent i andre halvår 2021.

1.2 Kommuneøkonomien i 2021 og 2022

1.2.1 Koronapandemien – økonomiske konsekvenser for kommunesektoren og statens kompenserende tiltak

Det vises i proposisjonen til at regjeringen under pandemihåndteringen har vært tydelig på at kommunesektoren skal kompenseres for virkninger av inntektsbortfall og merutgifter i forbindelse med koronapandemien, og har fulgt opp dette for 2020.

Regjeringen vil fortsette å kompensere kommunesektoren for koronarelaterte merutgifter og mindreinntekter i 2021. I april 2020 etablerte regjeringen sammen med KS en arbeidsgruppe som skal gi faglige vurderinger av de økonomiske konsekvensene som koronautbruddet har hatt for kommunesektoren.

Stortinget har fattet følgende anmodningsvedtak knyttet til koronapandemien og dens konsekvenser for kommunesektoren:

• Vedtak nr. 414, 19. mars 2020, jf. Prop. 52 S (2019–2020) og Innst. 197 S (2019–2020).

• Vedtak nr. 718, 17. juni 2020, jf. Prop. 105 S (2019–2020) og Innst. 383 S (2019–2020).

• Vedtak nr. 719, 17. juni 2020, jf. Prop. 105 S (2019–2020) og Innst. 383 S (2019–2020).

1.2.2 Kommuneøkonomien i 2021

Saldert budsjett 2021 innebar en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på 4,1 mrd. kroner – målt i forhold til anslått inntektsnivå for 2020 i Revidert nasjonalbudsjett 2020. De midlertidige koronabevilgningene var ikke medregnet ved beregning av veksten. Veksten i frie inntekter ble på samme måte anslått til 4,2 mrd. kroner. Veksten i både samlede og frie inntekter inkluderte et særskilt tillegg på 1,9 mrd. kroner som kompensasjon for den midlertidige skattesvikten i 2020.

Sammenliknet med oppdatert anslag på regnskap for 2020 ble veksten i samlede inntekter i saldert budsjett 2021 anslått til 1,7 mrd. kroner. Tilsvarende ble veksten i frie inntekter anslått til 1,8 mrd. kroner. Det var da tatt hensyn til oppjustering av skatteanslaget for 2020 med 2,3 mrd. kroner i Nasjonalbudsjettet 2021.

I Revidert nasjonalbudsjett 2021 er nye anslag på inntektsveksten for kommunesektoren i 2021 lagt frem. Se omtale i proposisjonen om hva de nye anslagene bygger på.

På denne bakgrunn anslås kommunesektorens samlede og frie inntekter i 2021 å øke med henholdsvis om lag 9,0 og 5,9 mrd. kroner. Økte bevilgninger begrunnet i koronapandemien er ikke medregnet.

1.2.3 Statsbudsjettet 2021 – forslag til endringer i rammetilskuddet

I proposisjonens pkt. 2.3 er forslag til endringer i rammetilskuddet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2021 omtalt. Endringer i rammetilskuddene som er begrunnet i koronapandemien er omtalt i punkt 2.1. For andre forslag som berører kommunesektoren vises det til Prop. 195 S (2020–2021) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2021.

Følgende omtales i proposisjonens pkt. 2.3:

• Basistilskudd til fastleger (kap. 571 post 60 Innbyggertilskudd) – for å sørge for rekruttering til og stabilitet i fastlegeordningen

• Rasulykken i Gjerdrum (kap. 571 post 64 Skjønnstilskudd)

• Reduserte ferjetakster (kap. 572 post 64 Innbyggertilskudd)

1.2.4 Det økonomiske opplegget for kommunesektoren i 2022

1.2.4.1 Inntektsrammene for 2022

Regjeringen legger opp til en realvekst i frie inntekter på mellom 2,0 og 2,4 mrd. kroner i 2022. Inntektsveksten for 2022 som varsles i denne proposisjonen, er regnet fra anslått inntektsnivå i 2021 i revidert nasjonalbudsjett 2021. Midlertidige tiltak, slik som koronatiltakene, er korrigert ut av veksten.

Regjeringen legger opp til at kommunene får mellom 1,6 og 2,0 mrd. kroner av den foreslåtte veksten i frie inntekter og fylkeskommunene 0,4 mrd. kroner i 2022.

Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter er anslått til mellom 1,7 og 2,6 mrd. kroner.

Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) har foretatt beregninger som viser at kommunesektoren kan få merutgifter i 2022 på om lag 1,2 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen. Av dette er 0,9 mrd. kroner knyttet til tjenester som finansieres av de frie inntektene, fordelt på knapt 0,6 mrd. kroner på kommunene og knapt 0,4 mrd. kroner på fylkeskommunene.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet anslår en vekst i kommunesektorens samlede pensjonskostnader i størrelsesorden 0,6 mrd. kroner i 2022, ut over anslått lønnsvekst.

I beregningene av pensjonskostnader for 2022 er det flere faktorer som medfører stor usikkerhet. Departementet vil komme tilbake med et nytt anslag på merkostnader til pensjon i statsbudsjettet for 2022.

Med en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på 2,0–2,4 mrd. kroner legger regjeringen opp til å gi sektoren rom for å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne utover at økningen i sektorens demografikostnader og pensjonskostnader i 2022 blir dekket.

Vekst i kommunenes samlede inntekter avhenger av mange faktorer i tillegg til vekst i frie inntekter. Utviklingen på en del av disse postene er krevende å forutsi før statsbudsjettet legges frem på høsten. Regjeringen legger derfor opp til at det ikke gis et slikt signal om vekst fra og med kommuneproposisjonen for 2023.

På vanlig måte fastsettes de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 2022 ved behandlingen av statsbudsjettet for 2022. Det legges opp til at skattøren fastsettes på grunnlag av målsettingen om at skatteinntektene skal utgjøre om lag 40 prosent av kommunenes samlede inntekter.

1.2.4.2 Pensjonskostnader

1.3 Inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner

1.3.1 Forslag til endringer i båt- og ferjenøkkelen i inntektssystemet for fylkeskommunene

Kriteriene som brukes i kostnadsnøkkelen i inntektssystemet skal kunne forklare ufrivillige variasjoner i utgiftsbehovet mellom fylkeskommunene, samtidig som de i størst mulig grad skal være objektive. Det har vist seg vanskelig å finne kriterier som oppfyller begge disse målene fullt ut for fylkeskommunale båtruter. Dagens kriterium «lengde kystlinje» er helt objektivt, men er ikke et tilstrekkelig mål for å fange opp variasjoner i utgiftsbehovet til båtruter.

Et kriterium knyttet til faktiske båtruter – en sambandsbasert modell – kan gi et bedre samsvar med de faktiske utgiftene til båtruter, men vil aldri kunne bli helt objektivt.

Departementet legger i proposisjonen frem forslag om endringer i delkostnadsnøkkelen for båt og ferje fra og med budsjettåret 2022, for å sikre en bedre balanse mellom disse to hensynene. Forslaget går i korte trekk ut på å innføre et nytt kriterium for båter – «de normerte båtkostnadene» – sammen med dagens kriterium «lengde kystlinje». Samtidig blir kriteriene «skolereiser med ferje, skolereiser med båt og båtreiser i alt» tatt ut av nøkkelen. Disse kriteriene har lav vekt i dagens nøkkel. Den nye båt- og ferjenøkkelen vil med det bestå av kriteriene «normerte ferjekostnader» for ferjene, mens kriteriene for båter deles likt mellom «lengde kystlinje» og «normerte båtkostnader».

Forslaget til endringer i båt- og ferjenøkkelen har vært på offentlig høring, og et flertall av fylkeskommunene støttet høringsforslaget helt eller delvis. Kostnadsnøkkelen som presenteres i proposisjonen er den samme som i høringsforslaget, men grunnlagsdataene som er brukt til å beregne det nye båtkriteriet er oppdatert ut fra nye opplysninger fra fylkeskommunene.

Departementet foreslår at fordelingsvirkningene fases gradvis inn over en periode på to år, slik at fylkeskommunene får tid til å tilpasse seg den nye nøkkelen.

Regjeringens forslag i revidert nasjonalbudsjett om reduserte ferjepriser, gjør det også nødvendig med noen justeringer i båt- og ferjenøkkelen. Departementet foreslår derfor en endring i ferjekriteriet i kostnadsnøkkelen, for å ta høyde for reduksjonen i ferjetakstene.

Det gis i proposisjonens pkt. 3.1.1 en omtale av dagens delkostnadsnøkkel for båt og ferje, i pkt. 3.1.2 en omtale av Møreforskings forslag til nytt kriterium for båter, i pkt. 3.1.3 en omtale av departementets høringsforslag, i pkt. 3.1.4 en oppsummering av høringen.

1.3.1.1 Departementets vurderinger og forslag

1.3.1.2 Reduserte ferjepriser og forslag om justeringer i ferjekriteriet

I forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 233 S (2020–2021), jf. Prop. 79 S (2020–2021) om økonomiske tiltak i møte med pandemien, fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett 2021 med forslag til reduserte fergetakster allerede for inneværende år, og en forpliktende plan for halvering av fergepriser på både riksveg- og fylkesvegsamband. Løsninger for lavere takster for pendlere skal prioriteres og reduksjonen skal finansieres av staten.»

Regjeringen følger opp vedtaket i revidert nasjonalbudsjett, og vil arbeide for å halvere ferjetakstene i løpet av kommende stortingsperiode i samarbeid med fylkeskommunene. Fylkeskommunene foreslås kompensert for inntektsnedgangen gjennom en økning i rammetilskuddet. I Prop. 195 S (2020–2021) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2021, foreslår regjeringen en økning i rammetilskuddet til fylkeskommunene på 55 mill. kroner for å legge til rette for en reduksjon i ferjeprisene på fylkeskommunale ferjesamband på 10 prosent i andre halvår 2021. Størrelsen på bevilgningsforslaget er basert på de samlede billettinntektene i fylkeskommunale ferjesamband i 2019, før nedgangen i trafikken som følge av pandemien. Fylkesveiferjesamband som ikke mottar offentlig tilskudd, omfattes ikke av forslaget.

Videre foreslås det å redusere minstebeløpet som er nødvendig for å oppnå rabatt på ferje fra 3 700 kroner til 3 000 kroner for forhåndsinnbetalingsklasse 1, med virkning fra 1. juli 2021. Dette gjelder kjøretøy som er åtte meter og kortere, og vil blant annet komme pendlere til gode.

Regjeringen vil vurdere hvordan takst- og rabattsystemet bedre kan legges til rette for pendlere. Statens vegvesen har fått i oppdrag å gjennomgå takst- og rabattsystemet for ferjedriften med frist 1. januar 2022. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om saken etter at Vegvesenet har gitt sin tilrådning.

1.3.2 Forslag om fordeling av fylkesveimidler

Midlene som fordeles i tabell C, er frie inntekter som fylkeskommunene disponerer fritt på lik linje med rammetilskuddet for øvrig. I 2021 fordeles over 4 mrd. kroner særskilt gjennom fem saker knyttet til fylkesvei, og utgjør med det over 10 prosent av fylkeskommunenes samlede innbyggertilskudd i 2021. De to største sakene er knyttet til opprusting og fornying av fylkesveiene og kompensasjon for overføringen av fylkesveiadministrasjonen i 2020. Videre fordeles det midler særskilt til ras- og skredsikring av fylkesvei, kompensasjon for tunnelsikkerhetsforskriften og ferjeavløsningsordningen.

I proposisjonens pkt. 3.2.1 gis en omtale av opprusting og fornying av fylkesvei og i pkt. 3.2.2 om kompensasjon for overføringen av fylkesveiadministrasjon.

1.3.3 Fylkesveikriteriet i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene

Fylkeskommunene er veimyndighet for og eier av om lag 44 600 km fylkesvei. Delkostnadsnøkkelen for fylkesvei utgjør 18 prosent av den samlede kostnadsnøkkelen i inntektssystemet for fylkeskommunene i 2021. De samlede netto driftsutgiftene til fylkesvei var på om lag 7 mrd. kroner i 2019 (eksklusive avskrivinger).

Delkostnadsnøkkelen for fylkesvei består av kriteriene «innbyggertall» og «vedlikeholdsbehov fylkesvei», som beregnes etter Statens vegvesens modell MOTIV. Etter avviklingen av sams veiadministrasjon vil Statens vegvesen ikke lenger ha tilstrekkelig informasjon til å gjøre MOTIV-beregninger for fylkesveinettet. Det er derfor nødvendig å finne et alternativ til MOTIV-beregninger for å beregne kriteriet «vedlikeholdsbehov fylkesvei».

Kommunal- og moderniseringsdepartementet mener at MOTIV har vært en god modell til å måle variasjoner i utgiftsbehov til vedlikehold av fylkesveier mellom fylkeskommunene.

Departementet lyste i oktober 2020 ut et eksternt prosjekt for å få utredet en forenklet modell for å beregne kriteriet «vedlikeholdsbehov fylkesvei». Prosjektet ble tildelt konsulentselskapene ViaNova Plan og Trafikk AS i samarbeid med TLeland AS i desember 2020. Frist for leveranse i prosjektet er 2. juni 2021.

Prosjektet blir fulgt av en referansegruppe bestående av representanter fra alle fylkeskommuner, Oslo kommune og KS, og en styringsgruppe bestående av representanter fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen.

Departementet vil i statsbudsjettet for 2022 komme tilbake med en vurdering av om forslag til ny modell skal tas i bruk fra og med 2022, eller om en skal benytte en justert modell basert på MOTIV-tall for 2021.

1.3.4 Beregning av sektorvekter i kostnadsnøklene og i samlet utgiftsbehov

Gjennom utgiftsutjevningen skal kommunene og fylkeskommunene i prinsippet få full kompensasjon for kostnadsforskjeller som de selv ikke kan påvirke.

I 2020 har kommunesektoren fått rundt 18 mrd. kroner i ekstra overføringer og økonomiske tiltak, begrunnet i koronapandemien. Det meste av dette er frie inntekter.

Departementet vil frem til statsbudsjettet for 2022 vurdere om, og eventuelt hvordan, kommunesektorens regnskapstall fra 2020 skal benyttes i sektorandelene i kostnadsnøkkelen og i samlet utgiftsbehov. Alternativet er at siste årgang for regnskapstall som benyttes er 2019.

1.3.5 Anmodningsvedtak om ferjeavløsningsordningen

Stortinget fattet anmodningsvedtak nr. 727, 17. juni 2020:

«Stortinget ber regjeringen om at det legges fram en egen tilskuddsordning i forbindelse med fergeavløsningsordningen som kan avhjelpe rentekostnadene de første årene etter at et fergeavløsningsprosjekt er ferdigstilt, og komme tilbake med endringsforslagene i forslaget til statsbudsjett for 2021.»

Stortinget fattet også anmodningsvedtak nr. 166, 3. desember 2020:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag senest i revidert nasjonalbudsjett 2021 som forbedrer fergeavløsningsordningen ytterligere slik at enda flere fergeavløsningsprosjekter kan realiseres.»

I proposisjonens pkt. 3.5.2 gis en omtale av dagens ferjeavløsningsordning.

1.3.5.1 Departementets vurdering og forslag

Det vises i proposisjonen til at ferjeavløsningsordningen allerede er en svært god ordning, som gir et langsiktig og forutsigbart finansieringsbidrag til slike veiprosjekter. Departementet mener det er viktig at fylkeskommunene bidrar med egenfinansiering i egne veiprosjekter, siden det kan bidra til at nytten ved slike investeringer vurderes opp mot andre gode formål.

På bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak 17. juni 2020, foreslår departementet at det etableres et øremerket tilskudd for fylkeskommunale ferjeavløsningsprosjekter. Dette tilskuddet kommer i tillegg til det ordinære ferjeavløsningstilskuddet via rammetilskuddet, noe som sikrer at finansieringen av det nye tilskuddet ikke går på bekostning av øvrige fylkeskommuner.

Gjennom det nye tilskuddet kan fylkeskommunene få kompensert inntil 50 prosent av de årlige rentekostnadene de første fem årene etter at veiprosjektet er ferdigstilt.

Departementet foreslår videre at det settes et øvre tak for samlet beløp på tilskuddsposten på 50 mill. kroner årlig, og at tilskuddet gjelder for ferjeavløsningsprosjekter som ferdigstilles mellom 2022 og 2027.

Tilskuddet vil først kunne bli utbetalt fra 2023, så langt ferdigstilling av et prosjekt i løpet av 2022 går etter planen.

1.3.6 Anmodningsvedtak om ressurskrevende tjenester

Stortinget fattet anmodningsvedtak nr. 290, 15. desember 2020:

«Stortinget ber regjeringen i kommuneproposisjonen for 2022 foreslå en revidert og mer treffsikker metode for å beregne tilskudd til de minste kommunene med størst behov for ressurskrevende tjenester.»

Stortinget fattet også anmodningsvedtak 704, 25. februar 2021:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram et trinn 2 i toppfinansieringsordningen med en makssum per innbygger, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2022.»

Formålet med toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er å legge til rette for at kommunene kan gi et godt tjenestetilbud til mottakere som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester. Den øremerkede toppfinansieringsordningen på kap. 575 post 60 kompenserer kommuner med ressurskrevende tjenester for 80 prosent av netto lønnsutgifter over et innslagspunkt på 1,43 mill. kroner per mottaker for 2021. I statsbudsjettet for 2021 er det også vedtatt at 55 mill. kroner av skjønnsrammen skal fordeles til kommuner med under 3 200 innbyggere som har spesielt høye utgifter til ressurskrevende tjenester.

Regjeringen foreslår å gå fra en fordeling basert på skjønn til en ordning i tillegg til det ordinære toppfinansieringstilskuddet. Det foreslås følgende kriterier for at kommuner skal kvalifisere for tilskuddet:

• har færre enn 3 200 innbyggere,

• har høye utgifter til ressurskrevende tjenester og

• har gjennomsnittlige skatteinntekter de siste tre årene som er lavere enn 120 prosent av landsgjennomsnittet.

Med høye utgifter til ressurskrevende tjenester menes den delen av innrapporterte nettoutgifter i toppfinansieringsordningen som ikke dekkes av toppfinansieringstilskuddet, dvs. «egenandeler»/utgifter opp til innslagspunktet, samt 20 prosent andel over innslagspunktet.

De kommunene som oppfyller de ovennevnte kriteriene får kompensert for 80 prosent av utgiftene over en terskelverdi per innbygger. Departementet vil i statsbudsjettet gi en antydning på hvor terskelverdien vil ligge.

Det vil da bli opprettet en ny post på statsbudsjettet, kap. 575 post 61 Tilleggskompensasjon ressurskrevende tjenester. Tilskuddet på 55 mill. kroner vil bli finansiert ved et trekk i innbyggertilskuddet.

1.4 Skjønnstilskuddet

1.5 En brukerorientert og effektiv offentlig sektor

1.5.1 En mer fremtidsrettet kommunestruktur

1.5.1.1 Status for de nye kommunene våren 2021 – på rett kurs og med et langsiktig perspektiv på gevinstrealisering

Kommunereformen i perioden 2013–2017 ga de største endringene i kommuneinndelingen på over 50 år. Fra 1. januar 2020 ble 43 nye kommuner etablert. På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet har statsforvalterne gitt en kortfattet og overordnet vurdering av situasjonen i de nye kommunene – ett år etter at de fleste sammenslåingene i reformen trådte i kraft.

Koronapandemien preget naturlig nok det første året i de nye kommunene. Mange planlagte aktiviteter for å fortsette byggingen av den nye kommunen ble erstattet av krisehåndtering og smittesporing. Statsforvalterne trekker frem at de nye kommunene likevel allerede første året opplever positive erfaringer fra sammenslåingene, særlig ved at de har styrket kapasitet og kompetanse på ulike fagområder. Samtidig gjenstår det som forventet fremdeles mye arbeid for å realisere flere gevinster av sammenslåingene.

1.5.1.2 Regjeringens politikk for større og sterkere kommuner

1.5.2 Kommunesektoren og bærekraftsmålene

1.5.2.1 Kommunesektoren er viktig for bærekraftig utvikling

Bærekraftsmålene ble vedtatt av FNs medlemsland i 2015, og er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Regjeringen mener at Norge har et stort ansvar for å bidra til oppnåelsen av bærekraftsmålene innen 2030, både her hjemme og i resten av verden.

1.5.2.2 Fylkeskommuner og kommuner arbeider ut fra bærekraftsmålene

1.5.3 Innovasjon

Utvikling og innovasjon har bidratt til fremgang og til at Norge er et moderne velferdssamfunn. Innovasjon og effektiv ressursutnyttelse i offentlig sektor er viktig for bærekraftige offentlige finanser, og for å opprettholde et godt tjenestetilbud og tillit til det offentlige. Regjeringen vil legge til rette for at offentlig sektor kan ta ut det fulle potensialet som ligger i innovasjon, og på den måten legge til rette for god ressursbruk og økt samlet verdiskaping.

1.5.4 Digitalisering

Digitalisering og bruk av ny teknologi er en forutsetning for å lykkes med å fornye offentlig sektor. Digitalisering bidrar til å løse utfordringer på nye måter og er et virkemiddel for innovasjon. Kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter må samarbeide om å utvikle sammenhengende digitale tjenester som dekker behov hos innbyggere, næringsliv og frivillig sektor.

1.5.5 Effektivitet i kommunale tjenester

Det gjennomføres i dag et betydelig omstillings- og effektiviseringsarbeid i kommunesektoren.

Gjennom et systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og effektivisering kan tjenestetilbudet i kommunene forbedres og ressurser frigjøres, slik at innbyggerne får flere tjenester og tjenester med høyere kvalitet.

1.5.6 Statlig tilsyn med kommunesektoren

1.5.6.1 Bakgrunn

Regjeringen ga i Prop. 128 S (2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018 en redegjørelse for status og utfordringer for statlig tilsyn med kommunesektoren.

Regjeringen skisserte i proposisjonen et mål om at det statlige tilsynet med kommunesektoren skal være koordinert og effektivt, og at omfanget av statlig tilsyn med kommunene totalt sett ikke skal øke. Det ble videre uttalt at departementet vil følge utviklingen av det statlige tilsynet med kommunesektoren, og ta sikte på å orientere Stortinget om utviklingstrekk hvert fjerde år. Tiltakene som ble løftet frem som viktige for å nå de nevnte målene, og for å imøtekomme det som var identifisert som forbedringspunkter, var å videreutvikle tilsynsmetoder som legger til rette for læring i forbindelse med tilsyn, utnytte synergier mellom statlig tilsyn og den kommunale egenkontrollen, legge til rette for statsforvalternes samordning av tilsyn med kommunene og nasjonal samordning av statlig tilsyn med kommunesektoren.

1.5.6.2 Utviklingstrekk for statlig tilsyn med kommunesektoren i perioden 2016–2019

I rapport 2020:9 Statlig tilsyn med kommunene – kartlegging av omfang, samordning og nytte, har DFØ sett nærmere på styring og samordning av statlig tilsyn med kommunesektoren, hva som er omfanget av statlig tilsyn med kommunesektoren, og hvordan nytten av statlig tilsyn oppleves. DFØ har vurdert både det statlige tilsynet med kommuneplikter og tilsynet med aktørplikter.

1.5.6.3 Iverksatte tiltak for å nå målene for statlig tilsyn med kommunesektoren

DFØs kartlegginger i DFØ-rapport 2020:9 viser at det statlige tilsynet med kommunene utvikler seg i riktig retning, og at det ikke har vært store endringer i omfanget av statlig tilsyn i perioden 2016–2019.

Ny kommunelov trådte i kraft høsten 2019, og styrker statsforvalternes oppgave med å samordne planlagte tilsynsaktiviteter med kommunesektoren. Loven gir statlige tilsynsmyndigheter en tydeligere plikt til å la seg samordne av statsforvalteren, og til å ta hensyn til kommunal egenkontroll i planlegging, prioritering og gjennomføring av tilsyn.

Departementet har også lagt til rette for en bedre nasjonal samordning av statlig tilsyn med kommunene. «Arena for nasjonal samordning av statlig tilsyn med kommunesektoren» ble etablert høsten 2017 og har som mål å legge til rette for at nasjonale tilsynsmyndigheter kan opptre mer enhetlig overfor kommunene og statsforvalterne.

Fra 1. januar 2020 har statsforvalterne, andre statlige tilsynsmyndigheter, kommuner og fylkeskommuner tatt i bruk en ny, felles nasjonal tilsynskalender som et verktøy for samordning av statlig tilsyn med kommuner og fylkeskommuner etter kommuneloven, som redegjort for i Prop. 105 S (2020–2021) Kommuneproposisjonen 2021.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i styringsdokumentene til statsforvalterne satt som mål at statlig tilsyn med kommunesektoren skal være samordnet, målrettet og medvirke til læring og forbedring. I tillegg til krav til styringsdokumenter, er det satt fokus på samordning av tilsyn og læringsaktiviteter i forbindelse med tilsyn på tilsynsseminarer som departementet har arrangert for statsforvalterne og andre statlige tilsynsmyndigheter.

1.5.6.4 Statlig tilsyn med kommunesektoren skal fortsatt være koordinert og effektivt

DFØ-rapport 2020:9 viser at det statlige tilsynet med kommunene utvikler seg i riktig retning, men peker også på enkelte områder der det er behov for forbedringer.

Videre arbeid med å sikre at statlig tilsyn fortsatt er koordinert og effektivt bør videreføre igangsatte initiativ, og ta utgangspunkt i de identifiserte forbedringspunktene for statlig tilsyn med kommunesektoren.

Arbeidet med å legge til rette for at nasjonale tilsynsmyndigheter opptrer mer samordnet mot statsforvalterne og kommunene, gjennom Arena for nasjonal samordning av tilsyn med kommunesektoren, skal videreføres.

DFØ-rapporten viser at det i varierende grad er en samordning mellom statlig tilsyn og kommunal egenkontroll. Departementet viser her til at kommuneloven av 2018, som trådte i kraft høsten 2019, lovfester et krav om at alle statlige tilsynsmyndigheter skal ta hensyn til relevante forvaltningsrevisjoner i kommunene. Tilsynsmyndighetene skal vurdere å utsette eller å ikke gjennomføre tilsyn hvis kommunen nylig har gjennomført en kontroll med det samme temaet. Departementet vurderer å utarbeide nærmere veiledning om samordning av statlig tilsyn og samordning mellom statlige tilsyn og kommunenes egenkontroll.

Departementet har innvilget prosjektskjønnsmidler til KS til et prosjekt om oppdatering og videreutvikling av forvaltningsrevisjonsregisteret. En automatisk utveksling av relevant informasjon mellom forvaltningsrevisjonsregisteret og nasjonal tilsynskalender vil kunne bidra til en økt og bedre samhandling og samordning mellom kommunesektoren og staten i utøvelse av statlig tilsyn.

Departementet vil legge til rette for en videreutvikling av nasjonal tilsynskalender.

DFØ-rapporten viser at mange kommuner opplever at fasen med innhenting av dokumentasjon i forkant av et tilsyn er tidkrevende og etterlyser større klarhet fra tilsynsmyndighetene om hva som faktisk er nødvendig å sende inn av dokumentasjon. Kommuneloven av 2018 viderefører et krav om at statsforvalterne ved tilsyn kun kan kreve opplysninger og dokumenter fra kommunene som er nødvendige for å gjennomføre tilsynet. Kommunene fikk ved ny kommunelov utvidete partsrettigheter i tilsynssaker, som blant annet gir adgang til å klage på statsforvalternes pålegg om å gi opplysninger. Departementet vil følge med på om regelverksendringene fungerer etter intensjonen.

Departementet vil fortsette å arrangere tilsynsseminarer for nasjonale tilsynsmyndigheter og statsforvalterne, for å sette fokus på aktuelle problemstillinger ved statlig tilsyn med kommunesektoren.

1.6 Et velfungerende og tillitskapende demokrati

Regjeringen ønsker et sterkt lokaldemokrati. Et velfungerende og levende lokaldemokrati forutsetter at kommunene har oppgaver, frihet og ressurser til å kunne gjøre egne politiske valg.

Kommunestyret skal på best mulig måte ta hensyn til innbyggernes interesser. Et godt samspill mellom kommunen og innbyggerne styrker lokaldemokratiet. Kommunene kan på ulike måter legge til rette for at innbyggerne får være med og påvirke beslutninger som er viktig for å bidra til et godt og attraktivt nærmiljø.

Tillit bidrar til å bygge et godt demokrati. I Norge har vi høy tillit både til myndigheter og til hverandre. Det kan imidlertid ikke tas for gitt at tilliten vil forbli høy, og det må jobbes kontinuerlig for å bevare og styrke tilliten i samfunnet. Et vilkår for å ivareta og videreutvikle lokaldemokratiet er systematisk kunnskap om tillit og legitimitet. Kommunene bidrar til å bygge tillit gjennom å opptre ryddig og forsvarlig, og utvise åpenhet om de vurderinger og beslutninger som tas. Når relasjonen mellom kommunen, folkevalgte og innbyggere er preget av tillit, gir det også større forståelse når det må fattes upopulære beslutninger.

I 2021 skal det gjennomføres stortings- og sametingsvalg i Norge. Kommunene er den viktigste aktøren i gjennomføring av valg, og har gode rutiner for dette. Valget vil gjennomføres under spesielle omstendigheter, med en usikker pandemisituasjon som gjør det særlig utfordrende å planlegge. Departementet vil bidra til at kommunene kan gjennomføre stortings- og sametingsvalget på en god måte, også dersom det oppstår lokale smitteutbrudd.

1.6.1 Ny valglov

Kommunal- og moderniseringsdepartementet er i gang med oppfølgingen av valglovutvalgets arbeid (NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – ny valglov). Planen er å legge frem en proposisjon med forslag til ny valglov innen utgangen av 2022.

1.6.2 Stortings- og sametingsvalget 2021 – smittevern og tiltak i forbindelse med covid-19-pandemien

Den pågående covid-19-pandemien vil kunne få konsekvenser for gjennomføringen av høstens valg.

En arbeidsgruppe satt ned av Kommunal- og moderniseringsdepartementet pekte på at generelle smitteverntiltak om avstand og hygiene i de aller fleste tilfeller vil være tilstrekkelig for at det skal være trygt å stemme, også under et eventuelt smitteutbrudd. I Norge har vi en lang forhåndsstemmeperiode, og kommunene sørger for god tilrettelegging i valglokalet. Det er også etablerte rutiner for å ta imot stemmer på sykehus, institusjoner og hjemme hos velgere. Arbeidsgruppen foreslo imidlertid egne regler og tilpasninger for velgere i karantene og isolasjon, og noen midlertidige endringer for å gi kommunene mer fleksibilitet til å kunne håndtere et eventuelt smitteutbrudd.

Det er usikkert hvordan smittesituasjonen vil være til høsten. Regjeringen la i vår frem forslag til midlertidige endringer i valgloven og kommuneloven, som alle er vedtatt i Stortinget. De skal legge til rette for at alle velgere skal ha mulighet til å stemme, og at kommuner kan gjennomføre valget på en trygg og god måte, selv om både velgere og valgmedarbeidere skulle være syke eller i karantene.

Se nærmere omtale i proposisjonen av de midlertidige endringene.

Departementet foretar nødvendige endringer i forskrift om valg til Sametinget, for å sikre samsvar med de vedtatte midlertidige endringene i valgloven.

Kommuner og fylkeskommuner må være forberedt på at det kan komme lokale smitteutbrudd under valget. Dette vil kreve økt planlegging og beredskap. Avhengig av den lokale smittesituasjonen vil kommunene også måtte påregne utgifter til smitteverntiltak. Arbeidsgruppen som kartlegger de økonomiske konsekvensene av covid-19-situasjonen for kommunesektoren vil utarbeide anslag for de økonomiske konsekvensene for kommunene av valggjennomføring under pandemien, og spørsmål om kompensasjon vil bli vurdert i forlengelsen av dette.

1.6.3 Lokalvalgsundersøkelsen 2019

Ved lokalvalgene kommune- og fylkestingsvalget i 2019 økte valgdeltakelsen, valget var preget av mobilisering og protest gjennom oppmerksomhet om saker som bompenger, klima og kommunereform. Valget i 2019 var det første valget til 47 nye kommunestyrer. I alt ble det valgt representanter til 356 kommunestyrer og 11 fylkesting. Resultatene fra lokalvalgsundersøkelsen 2019 blir oppsummert i en bok som planlegges utgitt av Institutt for samfunnsforskning sommer/tidlig høst 2021.

Se nærmere omtale i proposisjonen.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har finansiert lokalvalgforskning siden 1995.

1.6.4 Tillit til lokaldemokratiet

For at demokratiet – og lokaldemokratiet – skal fungere godt, må det ha oppslutning fra innbyggerne. Høy politisk tillit og legitimitet gjør for eksempel at det blir lettere å få oppslutning til å gjennomføre politikk – også upopulære og inngripende politiske tiltak – samtidig som demokratiske spilleregler med en åpen og kritisk offentlig debatt opprettholdes. Demokratisk legitimitet kan slik forstås som muligheten for å gjennomføre politikk og demokratisk styring. Det handler også om at folk må kunne engasjere seg lokalt og ha tillit til at lokaldemokratiet faktisk fungerer på en måte som ivaretar ikke bare deres egne, men også lokalsamfunnets interesser.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet anskaffet i desember 2018 en undersøkelse av hva som er grunnlaget for lokalpolitisk tillit og legitimitet og hvordan det står til med tilliten i Norge. Oppdraget ble gitt til Institutt for samfunnsforskning og NORCE Norwegian Research Centre. Forskerne har blant annet sett på følgende:

• Hva betyr medvirkningsordninger for innbyggernes politiske tillit og politiske selvtillit?

• Sammenhengen mellom representasjon i folkevalgte organ, legitimitet og politisk ulikhet i deltakelse

• Politisk deltakelse og sosial ulikhet blant innvandrere – hva forklarer den lave valgdeltakelsen?

I rapporten «Det norske lokaldemokratiets legitimitet. Tillit, deltakelse og ulikhet» presenterer forskerne resultatene fra undersøkelsene om temaene ovenfor, og drøfter lokaldemokratiets legitimitet i lys av politisk tillit og ulikhet. I denne rapporten er det spesielt tillitens geografiske dimensjon, forskjeller mellom små og store kommuner som blir løftet frem. Rapporten ble offentliggjort i september 2020.

1.6.5 Innbyggerforslag

Innbyggerforslag som er en ordning for innbyggermedvirkning i kommuner og fylkeskommuner, er videreført i den nye kommuneloven § 12-1. Innbyggerforslag kan fremmes av alle innbyggere i en kommune eller fylkeskommune. Kommunestyret eller fylkestinget plikter å ta stilling til forslaget dersom minst to prosent av innbyggerne står bak forslaget, eller forslaget har minst 300 underskrifter i kommunen eller 500 i fylkeskommunen.

1.6.6 Lokaldemokratiet i foregangskommuner

I kommuneproposisjonen 2021 skrev Kommunal- og moderniseringsdepartementet at det ville invitere kommunene til et nytt prosjekt med formål å løfte frem foregangskommuner og gode eksempler på lokaldemokrati. I dette prosjektet vil departementet se utover interne «rådhusmodeller» og se på de store spørsmålene om demokrati:

• Hvilke type tiltak og politisk organisering kan utvikle det representative demokratiet i kommunene, samtidig som det ivaretar (geografisk) nærhet?

• Hvilke tiltak kan utvikle dialogen mellom innbyggere og det representative demokratiet?

• Hvordan kan grupper som er svakt representert bli hørt på best mulig måte?

Det er planlagt ulike formidlingsmåter, blant annet å arrangere en lokaldemokratikonferanse og å lage en brosjyre. På grunn av koronasituasjonen har prosjektet blitt utsatt. Departementet tar nå (med forbehold om koronasituasjonen) sikte på å invitere kommuner til å søke i vår, slik at prosjektet kan komme i gang fra høsten 2021.

1.6.7 Aktuelle forskningsprosjekter

1.6.7.1 Lokalpolitikernes arbeidsvilkår

Undersøkelsen om lokalpolitikeres arbeidsvilkår skal belyse hva som påvirker lokalpolitikernes politiske motivasjon og rekruttering, og villigheten til å stille til gjenvalg. Undersøkelsen skal også belyse konsekvensene av hatytringer og trusler mot lokalpolitikerne.

Telemarksforsking og Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo (C-REX) har fått oppdraget. En rapport som analyserer resultatene fra undersøkelsene skal leveres i desember 2021. I tillegg skal det utarbeides en populærvitenskapelig artikkel, spesielt vinklet på konsekvensene av hatytringer og trusler mot lokalpolitikere for rekruttering og vilje til å stille til gjenvalg.

1.6.7.2 Endringer i lokalpartiene og virkninger for lokaldemokratiet

Lokalpartiene er grunnpilaren i det norske partisystemet, og viktige for valgdemokratiet. Hvordan lokalpartiene og listene fungerer i praksis, er viktig for hvor godt de greier å fylle den viktige rollen de har i demokratiet.

Undersøkelsen vil omfatte alle kommunestyrepartier og lokale lister som ble representert i norske kommunestyrer etter valget i 2019. Institutt for samfunnsforskning har fått oppdraget, sammen med NORCE. En forskningsrapport om resultatene av undersøkelsene skal være ferdig høsten 2022. Hovedfunnene vil også bli formidlet direkte til partilagene.

1.6.7.3 Kommunal- og moderniseringsdepartementets organisasjonsdatabase

På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet gjennomfører Ideas2evidence, i samarbeid med NORCE og Universitetet i Bergen, en kartlegging av organisasjons- og arbeidsformer i norske kommuner og fylkeskommuner.

Organisasjonsdatabasen gir mulighet til å studere utviklingen over tid når det gjelder politisk og administrativ organisering, kommunenes organisering av tjenester og samspillet med innbyggerne med mer.

På grunn av kommunereformen, som medførte at mange kommuner var nye organisasjoner fra 1. januar 2020, gjennomføres datainnsamlingen til organisasjonsdatabasen i to faser. En sluttrapport som dokumenterer kartleggingen vil foreligge høsten 2021.

En statusrapport som oppsummerer de foreløpige resultatene etter første innsamlingsrunde ble publisert i februar 2021.

1.6.7.4 Tilstandsanalyse av det norske demokratiet

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har tatt initiativet til å få utviklet og gjennomføre en helhetlig tilstandsanalyse av det norske demokratiet. Tilstandsanalysen går både i bredden og dybden av det norske demokratiet. Det vil bli utviklet nyanserte og informasjonsrike mål (indekser og indikatorer) på ulike sider ved demokratiet, både knyttet til valg, deltakelse mellom valg, kvaliteten på den offentlige debatten, i hvilken grad ulike grupper i samfunnet i praksis har de samme mulighetene til politisk deltakelse, og konstitusjonell beskyttelse av individuelle rettigheter. Analysen vil omfatte alle styringsnivå, dvs. det nasjonale, regionale og lokale.

1.6.7.5 KS’ lokaldemokratiundersøkelse 2021

KS har tre ganger tidligere, i 2009/2010, i 2014/15 og i 2017/18, samlet inn data fra kommunene om demokratiutvikling, og hvilket syn både innbyggerne og folkevalgte har på sider ved demokratiet i egen kommune. KS har tatt initiativ til å gjennomføre lignende undersøkelser i løpet av 2021, og vil i løpet av våren invitere kommunene til å delta. Kommunene bruker denne informasjonen som grunnlag for eget forbedringsarbeid, for å utveksle erfaringer om demokratiet og demokratiutvikling med andre kommuner, og sammenligne seg med landsgjennomsnittet. En kommune kan også sammenligne seg med seg selv og se på egen utvikling over tid, forutsatt at en har deltatt tidligere. Invitasjonen går til alle kommuner. Mange av sammenslåingskommunene gjennomførte undersøkelsen sist. Det er grunn til å tro at mange av disse vil ønske å gjennomføre undersøkelsen på nytt nå når de har blitt en ny kommune. KS har ansvaret for undersøkelsen, som blir finansiert delvis av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, dels av KS selv og i tillegg en egenandel fra kommunene. Kommuneforlaget har ansvaret for databasen med alle resultatene. De vil nå videreutvikle brukersnittet som ligger på www.bedrekommune.no, slik at det blir enda enklere og mer intuitivt å bruke for kommunene. Resultatene fra undersøkelsene skal i tillegg oppsummeres og analyseres av en forsker, og offentliggjøres mot slutten av 2021.

1.7 Oppgavefordeling og regelverk

I proposisjonens kapittel 7 omtales endringer i aktuelt regelverk og oppgavefordeling mellom staten og kommunesektoren under de ulike departementer, samt endringen i finansieringen av oppgaver.

I kapittelet omtales følgende:

1.8 Utviklingen i kommuneøkonomien

1.8.1 Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren

2020 var et år hvor korona preget kommuneøkonomien. Pandemien medførte økte utgifter til renhold, smittevern, testing og sporing m.m., og reduserte inntekter innenfor kollektivtransport, og fra foreldrebetaling som følge av stengte barnehager. Skatteinntektene ble lavere enn opprinnelig anslått ved inngangen til året. På den annen side dro kommuneøkonomien nytte av en lavere lønns- og prisvekst og fritak for arbeidsgiveravgift. Kommunesektoren fikk også ekstra overføringer, og samlet sett ble kommunesektoren kompensert for de økonomiske konsekvensene som virusutbruddet ga. Ved inngangen til 2021 var den økonomiske situasjonen i sektoren god.

1.8.1.1 Engangstilskudd til kommunalt vedlikehold

Ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2020 vedtok Stortinget et øremerket tilskudd til kommuner på 2,5 mrd. kroner til vedlikehold og rehabilitering av kommunal infrastruktur.

Rapporteringen viser at kommunene har brukt midlene de fikk i ekstraordinært tilskudd til vedlikehold godt. Tilskuddet har stimulert til aktivitet i bygg og anlegg samtidig som kommunene har fått anledning til å ruste opp sin infrastruktur. På denne måten har tiltakspakken hatt positiv påvirkning både for de ansatte i de utsatte næringene og innbyggerne i landets kommuner. Tilskuddet kom mange sektorer til gode. Se nærmere omtale i proposisjonen.

Et kriterium for bruk av tilskuddet var at prosjektene måtte være satt i gang i løpet av 2020. Kommunene har i all hovedsak klart å oppfylle kriteriene som ble satt. Departementet vil vurdere sakene hvor revisor har hatt merknader til bruken nærmere, før det tas en endelig avgjørelse på hvilke kommuner som eventuelt må tilbakebetale deler av tilskuddet til staten.

1.8.2 Inntekts- og aktivitetsutvikling

I proposisjonen sammenliknes aktivitetsveksten i kommunesektoren med inntektsveksten fra 2005 og fremover. Perioden sett under ett har inntekts- og aktivitetsveksten omtrent fulgt hverandre. Aktivitetsveksten var særlig høy i perioden 2006–2009, deretter en klar avdemping. Fra 2013 tok aktivitetsveksten seg opp igjen.

I 2020 gikk sysselsettingen noe ned, investeringene lå på om lag samme nivå som året før, mens produktinnsatsen økte. Samlet anslås aktivitetsveksten i 2020 til 0,1 prosent, på nivå med inntektsveksten.

Investeringene i kommunesektoren i 2020 utgjorde nærmere 88 mrd. kroner. Dette tilsvarte om lag 15 prosent av inntektene, noe som var et historisk høyt nivå.

1.8.3 økonomisk balanse

1.8.3.1 Netto driftsresultat og disposisjonsfond

1.8.3.2 ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll)

Kommuneloven § 28-1 har klare kriterier for når en kommune eller fylkeskommune blir ført opp i ROBEK-registeret. Formålet med reglene er å fange opp kommunene og fylkeskommunene som er i en vanskelig situasjon og bidra til at økonomisk balanse gjenopprettes.

Ved inngangen til mai 2021 var kun 13 kommuner og ingen fylkeskommuner ført opp i ROBEK.

Av kommunene i ROBEK hadde Moskenes, Fauske, Hamarøy og Giske de største akkumulerte merforbrukene ved årsskiftet, tilsvarende henholdsvis 33, 10, 9 og 3 prosent av driftsinntektene. For de øvrige kommunene er det snakk om relativt beskjedne merforbruk på under 2 prosent.

I lys av de økonomiske resultatene i 2020 er det ventet at antallet ROBEK-kommuner vil gå litt opp fra dagens 13 i løpet av 2021.

1.8.3.3 Nettofinansinvesteringer

Kommunesektoren hadde frem til 2014 betydelige underskudd, dvs. negative nettofinansinvesteringer. I årene 2015–2017 var underskuddene forholdsvis lave, før de steg igjen de to påfølgende årene og utgjorde om lag 33 mrd. kroner i 2019, tilsvarende 5,8 prosent av inntektene. Med foreløpige tall for 2020 avtok underskuddet til om lag 27,6 mrd. kroner, om lag 4,7 prosent av samlede inntekter. Bedringen må ses i sammenheng med den kraftige økningen i midlertidige overføringer fra statsforvaltningen i 2020.

1.8.4 Gjeld

1.9 Omfang og kvalitet i kommunale tjenester

I proposisjonens kapittel 9 redegjøres det for befolkningsutviklingen og en del sentrale indikatorer for utviklingen i de kommunale velferdstjenestene fra 2013 til 2020, og særlig utviklingen i løpet av det siste året.

De viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge 1–18 år og innbyggere over 80 år. I perioden 2013–2020 økte antall innbyggere i disse gruppene marginalt med nærmere 5 000 personer, noe som isolert sett indikerer et begrenset økt behov for kommunale tjenester. Økningen i aldersgruppen 80 år og over var på nærmere 16 000 personer, mens det var en nedgang i antall barn og unge med nærmere 11 000 personer. Samlet sett økte innbyggertallet i perioden 2013–2020 med vel 282 000 personer, tilsvarende 5,5 prosent.

Gjennom 2020 gikk antall barn noe ned. Det ble færre i barnekullene 1–5 år og 6–15 år, mens unge i aldersgruppen 16–18 år gikk noe opp. Det ble 5 700 flere eldre over 80 år. Totalt økte innbyggertallet med i underkant av 24 000 i løpet av 2020, tilsvarende 0,4 prosent.

1.9.1 Barnehage

Antall barn i aldersgruppen 1–5 år gikk noe ned etter 2013. Antall barn med barnehageplass har også blitt redusert, men ikke like mye. Barnehagedekningen gikk opp fra 90,0 prosent i 2013 til 92,7 prosent i 2020. Halvparten av plassene var i kommunale barnehager.

For de eldste barna har dekningsgraden stabilisert seg rundt 97 prosent, mens den fortsatt økte for 1–2-åringene i 2020. I 2020 gikk 85,4 prosent av 1–2-åringene i barnehage, en økning på 1,1 prosentpoeng fra året før.

Avtalt, ukentlig oppholdstid per barn med barnehageplass økte med 0,7 timer fra 2013 til 2020. Fra 2019 til 2020 var den tilnærmet uendret.

Ressursinnsatsen målt ved avtalte årsverk gikk marginalt ned. I de kommunale barnehagene ble antall årsverk redusert med vel 100 årsverk i 2020, tilsvarende ca. 0,3 prosent, mens i de private barnehagene ble antall årsverk redusert med vel 200 årsverk i 2020, tilsvarende ca. 1,2 prosent.

Dette gjorde at bemanningstettheten i grunnbemanningen økte i 2020.

Kommunale barnehager har litt bedre bemanningstetthet enn private barnehager. Forskjellene har blitt mindre etter innføringen av bemanningsnormen.

Siden 2017 har andelen barnehager som oppfyller det nåværende kravet om maksimum seks barn over tre år per ansatt, økt fra 55 til 99 prosent. Totalt gikk det 2 400 barn i barnehagene som ikke oppfylte bemanningsnormen i 2020. Dette var en stor forbedring fra 2018 da tallet var 86 100.

I 2020 var det 69 prosent av barnehagene som oppfylte pedagognormen uten dispensasjon, en økning fra 64 prosent i 2019. I gjennomsnitt er det 13,3 barn per barnehagelærer. Ifølge Utdanningsdirektoratet manglet det rundt 2 500 årsverk på nasjonalt nivå for å oppfylle kravet om maks 14 barn per pedagogisk leder for alle barnehager, og vel 500 årsverk om barnehager med dispensasjon holdes utenom.

En stadig større andel av grunnbemanningen var utdannede barnehagelærere. I 2015 var andelen 37,5 prosent, mens den i 2020 hadde økt til 41,6 prosent.

1.9.2 Grunnskole

Elevtallet i grunnskolen var lenge stabilt, men økte svakt i perioden 2013–2019. Veksten var relativt sett noe høyere i de private skolene, der 4,2 prosent av elevene går.

Ressursinnsatsen økte svakt gjennom perioden. Andelen elever som fikk spesialundervisning økte frem til 2011, før den de neste årene ble lavere. Etter 2015 stabiliserte andelen seg på barne- og mellomtrinnet, mens den fortsatte å gå svakt nedover på ungdomstrinnet. Samtidig fikk elevene som hadde spesialundervisning i snitt flere timer. Nedgangen i andelen som får spesialundervisning kan derfor ha sammenheng med at flere skoler har jobbet med å forbedre den tilpassede opplæringen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging, innenfor rammen av det ordinære opplæringstilbudet. Bedre kvalitet på det ordinære tilbudet kan gjøre behovet for særskilte ordninger for enkeltelever mindre, slik at behovet for spesialundervisning reduseres. Andelen elever med spesialundervisning øker med elevtrinnene.

De siste tre årene har også lærertettheten økt.

Fra 2015 er det bevilget betydelige økonomiske ressurser til flere lærere i grunnskolen, og fra høsten 2018 er det innført en norm for lærertetthet på 1.–10. trinn.

Tall per 1. oktober 2020 viste at 83 prosent av skolene oppfylte lærernormen på 1.–4. trinn, en økning på fem prosentpoeng fra året før, på 5.–7. trinn ca. 93 prosent, mens 88 prosent oppfylte kravet på 8.–10. trinn. I 2020 er det blitt drøyt 200 flere årsverk i den ordinære undervisningen, samtidig som det har blitt ca. 1 800 færre elever i offentlige grunnskoler siden 2019. Dette har bidratt til at flere skoler oppfyller normen. Ifølge Utdanningsdirektoratet er det behov for nærmere 500 årsverk for at alle skolene skal oppfylle lærernormen, forutsatt at det ikke er omdisponering av lærerressurser mellom trinn internt på skolen eller mellom skoler.

Gjennomsnittlige grunnskolepoeng for elevene i 10. klasse har økt jevnt de siste årene, både nasjonalt og i alle fylker. Avgangselevene fra grunnskolen våren 2020 hadde i snitt 43,1 grunnskolepoeng. Jentene hadde i snitt 4,4 grunnskolepoeng mer enn guttene. Andelen som står uten vurderingsgrunnlag i norsk (begge målformer), engelsk og kroppsøving er redusert med 0,1 prosentpoeng fra 2019 til 2020. I matematikk er det ingen endring.

For skolefritidsordningen (SFO) var det i perioden 2013–2018 en liten og jevn reduksjon i andelen elever i SFO (alder 6–9 år), fra 60,8 prosent i 2019 til 58,4 prosent i 2020.

1.9.3 Videregående opplæring

Etter en lengre periode med sterk vekst i elevtallet på begynnelsen av 2000-tallet, flatet veksten ut, og siden 2013 har elevtallet vært relativt stabilt. Årskullene ble mindre, men en større andel av 16–18-åringene var i videregående opplæring, og antallet lærlinger og lærekandidater gikk opp. En stadig mindre andel av elevene sluttet også i løpet av skoleåret.

Avtalte årsverk i videregående opplæring, hvor tallene ikke er sammenliknbare lenger tilbake enn til 2015, har ligget stabilt på noe i overkant av 33 000 avtalte årsverk i perioden fra og med 2015. Lærertettheten ble noe redusert fra 2019 til 2020.

I alt 78,1 prosent av 2013-kullet, som er det siste tilgjengelige året i statistikken, fullførte sin videregående opplæring med oppnådd studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år. Andelen som fullførte er den høyeste siden statistikken ble publisert for første gang for 17 år siden (kullet som startet i 1994). Andelen elever som fullførte innen fem år lå lenge rundt 70 prosent, men har økt de siste årene. For elevene som startet videregående opplæring i 2013, var økningen på 0,5 prosentpoeng fra året før.

Det er variasjon mellom fylkeskommunene i andelen som fullfører og består de enkelte utdanningsprogrammene. Forskjellene mellom fylkeskommunene har blitt stadig mindre over tid.

Variasjonen var også relativt stor mellom de forskjellige yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Oppmerksomheten om å få elevene gjennom videregående opplæring har økt, og det jobbes mer systematisk både på skoleeiernivå og skolenivå. I tillegg har samarbeidet mellom fylkeskommunene og fylkeskommunenes samarbeid med kommunene, blitt bedre. Kunnskapsdepartementet har i samarbeid med fylkeskommunene identifisert kritiske faser i videregående opplæring og arbeidet med tiltak knyttet til disse.

1.9.4 Barnevern

Omfanget av de kommunale barnevernstjenestene økte kraftig i flere år. Antall årsverk, antall undersøkelser og antall barn som tok imot hjelp fra barnevernet gikk opp, også når det blir sett opp mot veksten i antallet barn og unge. Mens det frem mot 2015 var en tendens til at en stadig større andel av barna mottok omsorgstiltak, kan økningen de påfølgende par årene hovedsakelig forklares ved at flere barn mottok hjelpetiltak. Fra 2017 til 2020 gikk antall undersøkelser og tiltak ned, men avtalte årsverk har økt. Andelen barn med undersøkelse og barn med barnevernstiltak har blitt noe redusert.

Et hovedskille når det gjelder tiltak, går mellom barn og unge som mottar hjelpetiltak i hjemmet, og barn og unge som er plassert utenfor hjemmet.

Av de nærmere 37 000 barna med barnevernstiltak ved utgangen av 2020, hadde om lag 61 prosent hjelpetiltak i hjemmet, mens 39 prosent var plassert utenfor hjemmet. Over lengre tid var det en sterkere vekst i tall på barn som ble plassert utenfor hjemmet, men siden 2014 har disse andelene vært relativt stabile.

Når barnevernstjenesten har grunn til å anta at et barn har behov for hjelp fra barnevernet, skal de undersøke barnets omsorgssituasjon. Over tid har saksbehandlingstiden ved undersøkelsene gått ned. I 2013 ble 75 prosent av undersøkelsene behandlet i løpet av tre måneder, mens i 2020 ble 91 prosent behandlet innen fristen.

For flertallet av barna og familiene som kommer i kontakt med barnevernet, er det tilstrekkelig med hjelpetiltak i hjemmet (hovedsakelig råd og veiledning, tilbud om besøkshjem og avlastningstiltak, økonomisk hjelp og deltakelse i ansvarsgruppe og samarbeidsteam).

1.9.5 Helse og omsorg

Omfanget av helse- og omsorgstjenester tildelt av kommunen har økt over tid. Samtidig har det vært en dreining i retning av at det gis mer hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester. Andelen mottakere som var under 67 år i 2013 var på ca. 37,7 prosent. I 2020 var ca. 41,8 prosent av personene som mottok kommunale helse- og omsorgstjenester under 67 år, og innenfor hjemmebaserte tjenester gis om lag 69 prosent av timene til denne aldersgruppen. Andelen innbyggere i de tre eldre aldersgruppene som mottar institusjons- og/eller hjemmetjenester har blitt gradvis redusert de siste årene. Det kan ha sammenheng med at antallet eldre i alle aldersgruppene øker, mens behovet for institusjons- og hjemmetjenester ikke øker like mye.

I løpet av perioden 2013–2020 ser den institusjonsbaserte omsorgen i økende grad ut til å ha blitt forbeholdt dem med størst behov, mens tallet på mottakere med lite eller middels bistandsbehov har gått ned innenfor den institusjonsbaserte omsorgen. Statistikken for mottakere av omsorgstjenester hadde noen svakheter i 2019, så en må være litt varsom med å tolke resultatene. Se omtale i proposisjonen. Innenfor hjemmetjenestene økte gjennomsnittlig bistandsbehov per mottaker fra 8,4 timer i uka i 2013 til 9,6 timer i 2020.

Ressursinnsatsen økte betydelig i perioden 2015 til 2020, med i gjennomsnitt 2,2 prosent årlig. I 2020 økte antall årsverk med i overkant av 1 600. En høyere andel av de brukerrettede årsverkene hadde også helsefaglig utdanning. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har blitt bygd ut, og målt per 10 000 innbyggere i alderen 0–20 år økte antall avtalte årsverk fra 33,6 i 2015 til 46,3 i 2020.

Legedekningen og fysioterapidekningen har også økt over tid, men var om lag uendret fra 2019 til 2020. Innenfor rusomsorg og psykiatri har det blitt flere årsverk av sykepleiere og personer med videreutdanning i psykiatrisk helsearbeid i kommunene. Også årsverk av personer med videreutdanning i rusarbeid økte i perioden.

2.1 Generelle merknader

Komiteen gjennomførte høring i saken 20. mai 2021.

Komiteen har merket seg fleksibiliteten og handlekraften ansatte i norske kommuner har utvist i håndteringen av koronasituasjonen, og er imponert over hvordan de norske kommunene har håndtert utfordringene som covid-19-pandemien har medført.

Komiteen merker seg at det er stor usikkerhet knyttet til de økonomiske konsekvensene covid-19-pandemien vil ha for kommunesektoren i 2021, og registrerer at KS så langt ikke har innvendinger til den økonomiske kompensasjonen kommunesektoren har fått, inkludert bevilgninger foreslått i Prop. 195 S (2020–2021) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2021, men understreker at utviklingen må følges tett i tiden framover slik at kommunesektoren får dekket alle sine økonomiske tap som følge av covid-19-pandemien.

Komiteen viser til at regjeringen i Prop. 192 S (2020–2021) Kommuneproposisjonen 2022 legger opp til en realvekst i frie inntekter for kommunesektoren på mellom 2 og 2,4 mrd. kroner i 2022. Til fylkene legges det opp til en realvekst i frie inntekter på 400 mill. kroner. Komiteen viser til Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU), som har foretatt beregninger som viser at kommunesektoren kan få merutgifter i 2022 på om lag 1,2 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen, av dette er 0,9 mrd. kroner knyttet til tjenester som finansieres av de frie inntektene. I tillegg anslår Kommunal- og moderniseringsdepartementet en vekst i samlede pensjonskostnader, ut over anslått lønnsvekst, på 600 mill. kroner. Dette anslaget er beheftet med betydelig usikkerhet.

Komiteen viser til at regjeringen legger opp til at inntektsveksten i henhold til vanlig praksis skal regnes fra anslått inntektsnivå i 2021 i revidert nasjonalbudsjett, men skal korrigeres for konsekvensene av koronabevilgningene. Ekstraordinære bevilgninger knyttet til virusutbruddet holdes utenom beregningsgrunnlaget når veksten skal beregnes, slik ekstraordinære bevilgninger vanligvis behandles. Dette gir et nominelt inntektsnivå for 2021 som skal ligge til grunn for fastsettelsen av inntektsnivået for 2022. Komiteen stiller seg bak denne beregningsmåten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger til grunn at det ikke legges bindinger på veksten i de frie inntektene innenfor den inntektsrammen som er signalisert i kommuneproposisjonen.

Komiteen viser til at bærekraftig kommuneøkonomi krever gode rammevilkår, ikke bare i form av akseptabel vekst i frie inntekter, men også i form av mulighet for tilpasninger ut fra lokale forhold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til KS’ høringsinnspill til saken hvor de beregner at barnehagenormene er underfinansiert med 1 mrd. kroner i 2022. I tillegg viser KS til en stor vekst i underliggende utgifter innen helse- og omsorgssektoren, særlig for de under 67 år.

Flertallet viser til Meld St. 2 (2020–2021) hvor regjeringen omtaler store avvik i anslag knyttet til skatteinntekter, demografikostnader og pensjonskostnader under denne regjeringen. Regjeringen skriver blant annet følgende:

«I perioden 2014-2020 er kommunesektorens merutgifter til pensjon og demografi blitt overvurdert med 13. mrd. kroner. Det har gitt kommunesektoren økt handlingsrom innenfor veksten av frie inntekter.»

Regjeringen skriver også at samlet har kommunesektorens skatteinntekter i perioden 2014–2019 blitt 23 mrd. 2021-kroner høyere enn anslått i de enkelte statsbudsjettene. Flertallet vil understreke at kommunesektoren ville hatt 36 mrd. kroner mindre i handlingsrom med regjeringens opplegg, hvis anslagene hadde truffet.

Komiteen har en grunnleggende holdning om å ville bygge samfunnet nedenfra, og vil derfor spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Målet er at alle skal ha mulighet til å bosette seg der de ønsker. Utviklingen av kommunesektoren er viktig for å nå målene om å opprettholde spredt bosetting og et variert næringsliv i hele landet. Komiteen mener det lokale selvstyret og folkestyret må styrkes slik at flere får ta del i utviklingen av sine lokalsamfunn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fordelingsvirkningene av omleggingen for fylkeskommunene i 2015 ga Oslo en vekst på 950 kroner per innbygger over fem år, mens Sogn og Fjordane og Nordland tapte henholdsvis 2 427 og 1 043 kroner per innbygger. Endringene som ble gjennomført i inntektssystemet for kommunene i 2017, førte til at blant kommuner med mellom 2 000 og 25 000 innbyggere tapte 239 kommuner på omleggingen, mens 51 kom i pluss. Alle kommuner med over 25 000 innbyggere kom i pluss.

Komiteen viser til at et samlet storting er enige om at det er behov for en særskilt innsats for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. I Nasjonal transportplan 2022–2033 foreslår regjeringen å opprette en tilskuddsordning for fylkesveger. Regjeringen stiller gjennom denne ordningen krav til at fylkeskommunene må stille med en egenandel som er minst like stor som den statlige andelen.

Komiteen understreker at fylkene må ha en tilstrekkelig økonomi for å kunne oppfylle denne egenandelen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om styrking av fylkeskommunenes økonomi, bl.a. for å kunne ta imot slike statlige tilskudd.

Komiteen viser til at skjønnstilskuddet er et viktig virkemiddel for å fange opp elementer som ikke inntektssystemet fanger opp.

Komiteen viser til at anslaget på skatt på inntekt og formue i 2021 er oppjustert med 3,2 mrd. kroner sammenliknet med saldert budsjett, i hovedsak som følge av oppjusterte anslag for lønns- og sysselsettingsvekst. Økningen i skatteanslaget fordeler seg med 2,7 mrd. kroner på kommunene og 0,5 mrd. kroner på fylkeskommunene. Dette økte anslaget vil kommunesektoren ta med seg videre inn i 2022.

Komiteen merker seg at regjeringen i Kommuneproposisjonen for 2022 ikke anslår deflator eller hva regjeringen mener er mulig effektiviseringspotensial i sektoren som helhet. Komiteen merker seg videre at regjeringen mener at siden veksten i kommunenes samlede inntekter avhenger av mange faktorer, vil ikke regjeringen signalisere en samlet inntekt for sektoren før statsbudsjettet legges frem. Mange faktorer er usikre siden de avklares først i forbindelse med statsbudsjettet om høsten, og denne styringsinformasjonen har derfor liten verdi for kommunene. Dette gjelder fra 2023.

Komiteen viser til at på vanlig måte vil de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 2022 fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet for 2022, og at regjeringen legger opp til at skattøren fastsettes på grunnlag av målsettingene om at skatteinntektene skal utgjøre om lag 40 prosent av kommunenes samlede inntekter.

Komiteen viser til at ny offentlig tjenestepensjon har, sammen med nye regler for samordning av ytelsene fra tjenestepensjonen med ytelsene fra folketrygden, medført en vesentlig reduksjon i kravet til pensjonsordningenes avsetninger for fremtidige pensjonsforpliktelser. Denne reduksjonen i kravet til premiereserve resulterer i at det i 2021 frigjøres et større beløp for kommunesektoren, som overføres til kommunenes og fylkeskommunenes premiefond – grovt anslått 20 mrd. kroner.

Komiteen viser til at kommunene og fylkeskommunene kan bruke disse midlene til delbetaling av de årlige pensjonspremiene. Bruk av premiefond vil derfor isolert sett redusere kommunenes eller fylkeskommunenes samlede pensjonskostnader det påfølgende året.

Kommunene og fylkeskommunene står i utgangspunktet fritt til å bestemme i hvilken takt de frigjorte midlene som er tilført premiefond skal benyttes til å betale premiene. En ansvarlig økonomiforvaltning tilsier at kommunene og fylkeskommunene bør fordele bruken av de frigjorte midlene over tid med tanke på å få til en jevn utvikling i pensjonskostnadene.

Komiteen viser til at Stortinget har bevilget vesentlige summer til bedriftsintern opplæring (BIO) gjennom fylkeskommunene det siste året, noe som gjennom pandemien har muliggjort at bedriftene har kunnet utvikle kompetanse heller enn å miste kompetanse. Bedriftsinterne opplæringsmidler skal også bidra til å øke kompetansen i bedriftene slik at de kan omstille seg til nye krav i samfunnet, som for eksempel knytter seg til digitalisering, teknologi, miljø og bærekraft.

2.1.1 Partienes generelle merknader

2.1.1.1 Generelle merknader fra Høyre og Kristelig Folkeparti

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at siden regjeringen tiltrådte i 2013, har kommunesektorens frie inntekter økt med rundt 35 mrd. kroner. I 2021 utgjør de frie inntektene til kommunesektoren dermed hele 412 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at dette er en betydelig vekst i de frie inntektene, og setter kommunene i stand til å levere gode tjenester. Sett fra et innbyggerperspektiv er kommunesektorens samlede inntekter også interessante, siden nivået på kommunesektorens samlede inntekter sier noe om hvor stor den kommunale tjenesteproduksjonen kan bli. Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter per innbygger var om lag 1,9 prosent i årlig gjennomsnitt i perioden 2014–2020.

Disse medlemmer viser også til at samlet sett hadde de sammenslåtte kommunene noe bedre driftsresultater enn de øvrige kommunene i 2020, større disposisjonsfond og høyere gjeld. I årene før sammenslåingen hadde sammenslåingskommuner svakere driftsresultater, de tærte mer på fondene enn andre, og gjeldsveksten var sterkere enn i øvrige kommuner.

Disse medlemmer viser til at samlet sett er den økonomiske situasjonen i sektoren god. I 2020 hadde sektoren et driftsresultat som var godt over TBUs anbefaling på 2 prosent, store disposisjonsfond som en solid buffer, og det var få kommuner i ROBEK. I 2020 fikk kommunesektoren som helhet et netto driftsresultat på 3,0 prosent av inntektene. Dette var en styrking fra 2019 da sektoren fikk et netto driftsresultat på 2,0 prosent. De gode driftsresultatene de siste årene har gjort at antall kommuner i ROBEK har gått kraftig ned. Disse medlemmer påpeker at ved inngangen til mai 2021 var kun 13 kommuner registrert i ROBEK. Til sammenligning var tallet 46 i 2013 da de borgerlige partiene overtok etter de rød-grønne.

Disse medlemmer viser til at kommunene og fylkeskommunene har jevnt over solide reserver. For de fleste var derfor det økonomiske utgangspunktet ved inngangen til 2021 godt. Ved utgangen av 2020 anslås disposisjonsfond (inkl. mer- og mindreforbruk) til å utgjøre 11,6 prosent som andel av inntektene for sektoren samlet (om lag 68 mrd. kroner). Til sammenligning utgjorde disposisjonsfond 6,9 prosent av inntektene ved utgangen av 2013 (om lag 30 mrd. kroner).

Disse medlemmer viser til at dersom inntektssystemet skal gi en rettferdig fordeling av inntekter mellom kommunene, må systemet oppdateres med jevne mellomrom. Da regjeringen oppdaterte inntektssystemet for fylkeskommunene i 2015, var deler av kostnadsnøkkelen basert på analyser og tallmateriale som var minst 20 år gamle.

Det var derfor nødvendig med et nytt inntektssystem for å fange opp endringer i befolkningssammensetning, bosettingsmønster, infrastruktur og utgifter. I 2020 ble inntektssystemet revidert for å tilpasse kostnadsnøkkelen til den nye fylkesinndelingen. Samtidig la regjeringen stor vekt på stabilitet i inntektsfordelingen samtidig som regionreformen trådte i kraft.

Inntektssystemet for kommunene ble sist revidert i 2017. Det nye inntektssystemet fjernet hindringer for kommunereform, i og med at systemet ble mer nøytralt med hensyn til kommunesammenslutninger.

Disse medlemmer viser til at kostnadsnøklene som ligger til grunn for fordelingen av innbyggertilskuddet ble oppdatert i tråd med viktige endringer i samfunnet, slik som utviklingen i bosettingsmønster, demografi, levekår osv. De regionalpolitiske tilskuddene, herunder småkommunetilskuddet, ble videreført, men tre tidligere tilskudd ble slått sammen til to – ett distriktstilskudd for Sør-Norge og ett for Nord-Norge. Tilskuddene ble målrettet mer mot kommuner med reelle distriktsutfordringer.

Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. juni 2022. Disse partier innførte derfor kompensasjons- og overgangsordninger slik at de samlede fordelingsvirkningene var små.

Disse medlemmer viser til at det har vært krevende å finne en god kostnadsnøkkel for båt og ferje. Men endringer i 2018 og den nye nøkkelen regjeringen foreslår for 2022, vil sikre en objektiv og rettferdig fordeling mellom fylkeskommunene.

Disse medlemmer har gjennom hele koronakrisen vært tydelig på at kommunesektoren vil bli kompensert for virkninger av skattesvikt, inntektsbortfall og merutgifter i forbindelse med koronapandemien. Disse medlemmer viser til at regjeringen satte ned en arbeidsgruppe sammen med KS i april 2020 som skulle kartlegge de økonomiske konsekvensene for kommunesektoren av pandemien. Kommunesektoren fikk i 2020 om lag 18 mrd. kroner i ekstrabevilgninger begrunnet i koronapandemien. Av dette var 12 mrd. kroner kompensasjon for merutgifter og mindreinntekter. 6 mrd. kroner var andre bevilgninger og tiltak, bl.a. aktivitetsstimulerende tiltak. Basert på konklusjonene i arbeidsgruppens rapport, er kommunesektoren samlet sett kompensert for de økonomiske konsekvensene av pandemien i 2020 med 2 mrd. kroner ut over de anslåtte virkningene.

Disse medlemmer viser til at det er variasjoner mellom kommuner og mellom fylkeskommuner når det gjelder hvor hardt de er rammet av koronapandemien og hvor store de økonomiske konsekvensene har vært. Derfor er en stor del av kompensasjonen gitt som skjønnsmidler. I 2021 er det bevilget koronamidler til kommunesektoren på nær 16 mrd. kroner. Dette inkluderer 1,9 mrd. kroner som er gitt som en særskilt kompensasjon for skattesvikten i 2020.

Disse medlemmers strategi er å ta Norge trygt ut av koronakrisen. For å få til det må samfunnet gjøre det det kan for å sikre jobb og inntekt for den enkelte, og for å sikre kommunenes evne til å levere gode tjenester. Derfor prioriterer regjeringen fortsatt vekst i kommunenes frie inntekter i 2022. Kommuneopplegget for 2022 gir således rom for at kommunene kan bidra til gjenåpning av samfunnet og normalisering av hverdagen og tjenestene.

Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet har styrket kommunesektorens frie inntekter med anslagsvis 35 mrd. kroner siden 2013, og dermed satt kommunene i stand til å satse på barnehager, skole og eldreomsorg. De langsiktige konsekvensene av pandemien er usikre, men det er grunn til å tro at kommunene vil ha en viktig rolle i håndteringen av pandemiens ettervirkninger. I kommuneproposisjonen for 2022 varsler regjeringen en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 2,0 og 2,4 mrd. kroner. Av disse foreslår disse partier at mellom 1,6 og 2,0 mrd. kroner skal gå til kommunene, og 0,4 mrd. kroner til fylkeskommunene. Merutgifter som følge av demografiske endringer og pensjonskostnader i 2022 vil utgjøre om lag 1,5 mrd. kroner i 2022. Regjeringen legger dermed opp til en vekst i de frie inntektene som ligger over de ventede demografi- og pensjonskostnadene. I tillegg viser revidert nasjonalbudsjett at skatteinntektene blir om lag 3,2 mrd. kroner høyere i 2021 enn lagt til grunn i statsbudsjettet for 2021. Dette er midler som vil bli videreført i 2022, og som vil gi kommunesektoren et betydelig større handlingsrom enn først antatt.

Totalt sett innebærer disse partiers forslag til kommuneopplegg i 2022 at kommunesektoren vil være godt rustet til å gjenåpne samfunnet og tjenestetilbudet.

2.1.1.2 Generelle merknader fra Arbeiderpartiet

2.1.1.3 Generelle merknader fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og de fremste leverandører av velferdstjenester i folks hverdag. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er et viktig fundament for det norske velferdssamfunnet og noe av det viktigste Stortinget kan bidra med i hverdagslivet til enkeltpersoner og familier. Kommunenes økonomiske utfordringer med covid-19-nedstenginger er fortsatt uklare, men tyder på nedgang i skatteinntekter, arbeidsledighet og økte utgifter. Disse medlemmer understreker viktigheten av at kommunenes økonomi vurderes løpende slik at sterkt rammede kommuner ikke må kutte i tjenestetilbud for å imøtegå utgifter. Det er viktig at hjulene holdes i gang i kommunene, det er også viktig at husstandene ikke blir unødvendig beskattet med eiendomsskatt i en periode hvor mange arbeidsplasser er usikre. Landet viser tydelige demografiske utviklingstrekk som betyr at kommunene også i årene fremover må være forberedt på store omstillinger. Det er viktig at staten lager gode digitale virkemidler slik at effektivisering av offentlig administrasjon blir mulig. Det er et stort uutnyttet effektiviseringspotensial. Kommunereformen har bidratt til å styrke en god del kommuner, men fortsatt vil vi ha mange små kommuner som vil være sårbare i møtet med de krav og forventninger dagens samfunn stiller. Det er viktig at kommunereformen fortsetter, gjennom positive insentiver og verktøy for gode lokale prosesser. Disse medlemmer vil peke på at kommunesektoren gjennomgående har hatt en god realvekst i de siste årene, og at nivå på antall ROBEK-kommuner nå er lavt sammenliknet med tidligere.

Covid-19-utbruddet har gjort det ekstra viktig å legge vekt på tiltak som gir forutsigbarhet for kommunene, fylkeskommunen og dermed næringsliv og husstander. Næringslivet skal gå som før, tjenestetilbudet skal ikke svekkes og husstandene bør få de varslede reduksjonene i eiendomsskatten.

For å sikre at kommunene ikke finner smutthull for fortsatt å beholde eller øke inntekten fra eiendomsskatt, så vil disse medlemmer sette et tak på hvor mye eiendomsskatt som årlig kan kreves inn per hus eller fritidsbolig. Den lokale takseringen har blitt et smutthull og en hvilepute for skattehungrige lokalpolitikere samtidig som det er et altfor tilfeldig takseringsgrunnlag. Disse medlemmer ønsker å fjerne eiendomsskatten i sin helhet.

Disse medlemmer mener eiendomsskatt på hytter er en uheldig og udemokratisk skatteinnkreving der mennesker helt uten stemmerett blir tvunget til å betale skatt i tillegg til at de betaler høye kommunale gebyrer på tjenester de benytter i kommunen. Hyttefolk og hyttebygging er først og fremst en inntektskilde for kommunene, ikke en utgift.

Disse medlemmer viser til at fergeopprøret som har dukket opp langs kysten de siste årene, må bli tatt på alvor, og fylkeskommunene må ta grep for at prisene reduseres betraktelig. Derfor skal det bygges flere broer som erstatter fergene, og det skal gjøres nødvendige endringer for å redusere fergeprisene.

Disse medlemmer mener også at det må gjøres forenklinger for å legge til rette for bygging både for næring, privatpersoner og for kommunene. Den demografiske utviklingen i befolkningen krever at offentlig forvaltning i både stat, fylke og kommune må være omstillingsdyktig og bruke ressursene effektivt og i samsvar med innbyggernes behov. Digitaliseringstiltak vil bli viktig framover for å gi en mest mulig effektiv forvaltning, men digitaliseringen vil ikke virke om det ikke gjøres opprydninger i lover og regler på samme tid. Bare på denne måten vil det kunne gjøres økonomiske besparelser ved en økt digitalisering i det offentlige. Det er et stort potensial for en mer effektiv bruk av fellesskapets midler. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag. Det må gjøres mer for å bli kvitt statlig detaljstyring og byråkrati og for å spre makt og myndighet til lokalpolitikere. Disse medlemmer vil fjerne statsforvalterens og Statens vegvesens innsigelsesrett i arealsaker. Boplikten må avskaffes.

Disse medlemmer ser viktigheten av en digital satsing for å nå målene om å effektivisere offentlig sektor. Det er likevel slik at digitalisering av ulike sektorer er tilnærmet umulig uten en forenkling av lovverket. Dette gjelder særlig innenfor byggesøknader og planprosesser. Foreløpig er lover, verneområder, innsigelser, dispensasjoner, forskrifter, politikere og byråkrater uenige om hvem som skal bestemme hva og hvilke regler som gjelder. Det må gjennomføres en rekke kritiske gjennomganger av regelverk og lover før digitalisering av byggesøknader vil fungere etter hensikt. Dette gjelder for flere sektorer.

Utvikling av fibernettet og mobilnett er avgjørende for å legge til rette for næringsvirksomhet og tilflytting til distriktskommunene. Disse medlemmer vil ha en internettgaranti fra regjeringen.

2.1.1.4 Generelle merknader fra Senterpartiet

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er behov for å opprettholde en variert kommune- og fylkesstruktur. Kommunesektoren skal gis en finansiering som stimulerer til næringsutvikling i hele landet.

Disse medlemmer mener eventuelle endringer i kommune- eller fylkesstruktur skal være basert på frivillighet og på lokale initiativ hvor innbyggerne får si sin mening gjennom lokale folkeavstemninger.

Disse medlemmer deler ikke regjeringens oppfatning av at større regioner vil føre til bedre tjenester til innbyggerne. Det er ingenting som tyder på at sammenslåing vil gi muligheter for bedre tjenester, det vil derimot gi mer tungdrevne og byråkratiske tjenester. Disse medlemmer er bekymret for om de nye regionene vil klare å levere like gode og lokalt tilpassede tjenester etter fylkessammenslåinger, da store geografiske enheter kan bety svekket lokalkunnskap.

Disse medlemmer er uenig med regjeringens uttalelser om at kommuner med under 5 000 innbyggere er for små til å tilby gode tjenester til sine innbyggere og derfor må sammenslås. Geografi og spredt bosetting tilsier at en variert kommunestruktur er best tilpasset hvordan folk bor og arbeider i Norge. Regjeringens idé om at et gitt innbyggertall skal svare ut de utfordringene og forskjellene man finner i Kommune-Norge, harmonerer ikke med kartet over landet.

Disse medlemmer er opptatt av å utvikle et godt offentlig tjenestetilbud i hele Norge. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og et sterkt lokaldemokrati.

Disse medlemmer mener regjeringens opplegg for kommunesektoren tyder på at regjeringen ikke ønsker å opprettholde levende lokalsamfunn med spredt bosetting og aktivitet i hele landet. Hva vi skal leve av i Norge i framtiden, er en større debatt som disse medlemmer ønsker velkommen. Norges rikdom er bygget på naturressursene våre. Spredt bosetting har vært avgjørende for den velferdsutviklingen Norge har hatt. Det er ikke noe som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i fremtiden.

Næringsressurser er spredt i hele landet, og da mener disse medlemmer at Norge er avhengig av at folk bor i hele landet, folk som ser muligheter og tar disse i bruk for verdiskaping. Ved å benytte begrep som «frivillig og ufrivillig små» kommuner og knytte dette til at områder med lavt folketall og store avstander får lavere inntekter dersom de sier nei til sammenslåing, bruker man inntektssystemet til kommunesammenslåing heller enn å være opptatt av å ivareta tjenestetilbudet også i distriktene.

Disse medlemmer viser til at fylker og kommuner har stort ansvar på transportområdet, men de statlige overføringene står ikke i forhold til oppgavene som skal løses.

Disse medlemmer er kritiske til den rammen regjeringen foreslår for fylkeskommunene. Innsparingsmulighetene i videregående skole er begrensede. Midlertidig nedgang i elevtallet ved enkeltskoler og i enkeltklasser påvirker ikke kostnadene i stor grad, og det er viktig å opprettholde et desentralisert utdanningstilbud og kompetansen ved disse skolene. Utgiftsbehovet innenfor samferdselsområdet er enormt, med et gedigent etterslep på fylkesvegene estimert på et sted mellom 50–85 mrd. kroner av KS i 2018.

Disse medlemmer mener regjeringens forslag gir liten mulighet til satsing innenfor områdene som fylkeskommunen har ansvar for. Fylkeskommunene har også hatt, og vil fortsette å ha, en sentral rolle som regional utviklingsaktør. Rollen fylkeskommunene har hatt som regional utviklingsaktør har vært helt nødvendig for å møte pandemiens konsekvenser for næringslivet.

Disse medlemmer merker seg at regionale utviklingsmidler er blant postene som har blitt redusert de senere år, til tross for at regjeringen fremholder at fylkene skal få en viktigere rolle som samfunnsutvikler i forbindelse med regionreformen. Det vises til at de regionale utviklingsmidlene ble kraftig redusert i årene 2017–2019, jf. kap. 551 og kap. 553. Dette har svekket fylkeskommunenes viktige rolle som samfunnsutvikler for hele sin region. Midler til kommunale næringsfond, klynger, inkubatorer og annen innovasjon bidrar til å skape nye, framtidsrettede arbeidsplasser. Disse medlemmer mener midler til regional utvikling gjennom en opptrappingsplan må økes.

Disse medlemmer understreker at en realvekst i frie inntekter for kommunesektoren på mellom 2 og 2,4 mrd. kroner i 2022, samt merutgifter på om lag 1,2 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen og en vekst i samlede pensjonskostnader ut over anslått lønnsvekst på 600 mill. kroner, i praksis betyr at kommunenes økonomiske handlingsrom ikke øker uten at det gjøres effektivisering eller kutt i tjenester og investeringer.

Disse medlemmer viser til at fastlegeordningen er grunnmuren i kommunehelsetjenesten. Til tross for at krisen i fastlegeordningen har blitt verre, gjør ikke regjeringen nødvendige grep. Disse medlemmer viser til at både små og store kommuner sliter med å rekruttere nok fastleger. Derfor er det nødvendig med økte bevilgninger til å opprettholde fastlegeordningen.

Disse medlemmer viser til at fylker som Nordland finner det nødvendig å utsette omleggingen til mer klimavennlige ferjer som Stortinget har vedtatt på grunn av utilstrekkelig kompensasjon.

Disse medlemmer understreker at denne underfinansieringen, samt andre underliggende utgifter, svekker kommunesektorens økonomiske handlingsrom. Konsekvensen av regjeringens forslag vil være at lokale politikere ikke har noe annet valg enn å legge ned utdanningstilbud, helsetjenester og tjenester nær folk for å få budsjett og økonomiplan til å gå opp. Disse medlemmer viser til budsjettundersøkelsene, som viser at stadig flere kommuner får det stadig mer krevende med å få budsjettene til å gå opp.

Disse medlemmer viser til at tall for 2020 viste en samlet gjeldsvekst på 8,1 prosent for kommunesektoren, med en utestående gjeld på 623 mrd. kroner ved årsskiftet. Gjeldsveksten var 0,3 prosent høyere enn i 2019, og er historisk sett veldig høy.

I sum betyr dette at Kommuneproposisjonen 2022 vil gi en svært utfordrende økonomisk situasjon for mange kommuner, særlig de små og mellomstore og også for fylkeskommunene.

Disse medlemmer mener regjeringens forslag til ramme for kommunesektoren for 2022 gir en samfunnsutvikling som går feil vei.

Disse medlemmer mener at kommunesektorens inntekter må økes med 3 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i kommuneproposisjonen for 2022, hvor minimum 700 mill. kroner må gå til fylkeskommunene. Disse medlemmer viser til forslag fra Senterpartiet i Dokument 8:131 S (2018–2019) om et statlig vedlikeholdsprogram for fylkesveinettet, jf. Innst. 389 S (2018–2019):

«Stortinget ber regjeringen utarbeide et program for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Programmet skal skissere en opptrappingsplan for fylkesveivedlikehold med forslag til finansieringsmodeller og organisering som skal gi økt vedlikehold og etterslepsreduksjon på fylkesveinettet.»

Disse medlemmer viser videre til sine forslag og merknader i Innst. 16 S (2020–2021) Statsbudsjettet 2022, hvor Senterpartiet foreslo en satsing på minst 1 mrd. kroner til vedlikehold av fylkesveg i 2021.

Disse medlemmer viser til regjeringens framlegg i Meld. St. 20 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033, der det legges opp til i en ny tilskuddsordning til fylkesveier.

Disse medlemmer merker seg at i Meld. St. 20 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033 foreslår regjeringen i perioden 2022 til 2027 775 mill. kroner årlig, med en økning til 1 775 mill. kroner årlig i perioden 2028 til 2033. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet foreslår en økning på minimum 225 mill. kroner årlig i både første og andre periode med bakgrunn i behovet for å sette fylkene i stand til å redusere vedlikeholdsetterslepet slik at den årlige rammen blir minst 1 mrd. kroner i første periode og 2 mrd. kroner i andre periode.

Det vises for øvrig til forslag og merknader i Innst. 653 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2022 øke kommunesektorens inntekter med minimum 3 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2022, der anslagsvis 700 mill. kroner skal gå til økning av fylkeskommunenes ramme.»

2.1.1.5 Generelle merknader fra Sosialistisk Venstreparti

Velferd starter i kommunene

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener sterke fellesskap gir mennesker frihet og muligheter uavhengig av bakgrunn. Kommunene er grunnmuren i slike fellesskap og må styrkes for å sikre gode liv for de mange, og ikke kun mer frihet og mindre forpliktelser til å bidra for de få og privilegerte. Dette medlem mener en større andel av samfunnets ressurser må brukes på trygg oppvekst og god utdanning. Dette er de mest lønnsomme og framtidsrettede investeringer et samfunn kan gjøre, og mye mer langsiktige og trygge investeringer enn skattekutt.

Alle bor og lever livene sine i en kommune. Her skal barna vokse opp, innbyggerne bli gamle, og arbeidsplassen og hverdagslivet fungere. Dette medlem mener god offentlig velferd og service er en bærebjelke for et godt og livskraftig samfunn og en helt nødvendig infrastruktur for næringslivet. Da må kommuneøkonomien gi rom for dette. Sterk kommuneøkonomi bidrar til å stabilisere økonomien, redusere arbeidsløshet og gjøre kommunesektoren til en bedre samarbeidspartner for næringslivet. Dette medlem viser til at det er et gap mellom kommunesektorens pålagte oppgaver, kravene til god kvalitet, rettssikkerhet og god service – og de økonomiske rammene som blir stilt til disposisjon, og at dette gapet må tettes.

Koronautbruddet avslørte at det er for liten kapasitet i kommunehelsetjenesten til å håndtere krisen. Mange med behov for behandling, omsorg og pleie måtte gå uten tilbud. Skolene fikk enorme utfordringer, både praktisk og økonomisk. Kommunesektoren fikk store økte utgifter og tapte inntekter på skatt, stengte barnehager, SFO og kollektivtrafikk på sparebluss. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti var fremst i kampen for å presse fram nødvendig krisehjelp, og viser til økte bevilgninger i det alternative budsjettet for 2021.

Dette medlem viser derfor til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2021, der det foreslås å styrke kommunene og fylkeskommunene med over 7 mrd. kroner ut over regjeringens forslag, herunder 5 mrd. kroner til kommunene og 1,5 mrd. kroner til fylkene.

Kommunesektoren hadde på forhånd veldig trange budsjett, og mange må kutte drift nå midt i pandemien. Eldreomsorg, skole og barnehage kan ikke effektiviseres som en produksjonsbedrift.

Sosialistisk Venstreparti vil bruke kommunene som en motor i økonomien nå og gi folk trygghet i en tid der mange er redde og ensomme, og der ansatte er slitne og trenger flere å dele oppgaver og ansvar med, ikke færre.

Dette medlem viser til at forskjellen mellom partiene vises i hvor høyt man prioriterer velferd. Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor som er for dyr. Det som mangler, er mot og evne til å prioritere det som er viktigst, til å fordele goder og byrder mer rettferdig og til å sette inn en storoffensiv mot økonomisk kriminalitet, noe som tapper fellesskapet for milliarder av kroner hvert år.

Dette medlem mener dagens regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste prioriteres foran velferd og fellesskap, uten at det gir vekst og utvikling i næringslivet. Forskjellene og fattigdommen øker. Kommuneøkonomien og statsbudsjettet for 2021 må i større grad sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å møte disse menneskelige og nasjonale utfordringene.

Dette medlem viser til at regjeringens opplegg for kommunesektoren verken tetter gapet mellom lovpålagte oppgaver og økonomi, reflekterer konsekvenser og erfaringer etter korona eller har noen ambisjoner for bedre kvalitet på eller mer trygghet i velferd og skole.

Dette medlem påpeker at det ser ut som regjeringen ser på minsket kommunal aktivitet som positivt og som bidrag til bedre balanse i budsjettene, uavhengig av om kommunene da klarer å oppfylle sine forpliktelser eller ikke.

Dette medlem viser til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og at regjeringen har motsatt seg at CRPD skal implementeres i norsk lov om menneskerettigheter på linje med andre grupper og minoriteters rettigheter. I lys av Nav-skandalen vet man at lovverket må bli mye tydeligere på vanskeligstilte menneskers rettigheter for å sikre at de ikke lider rettstap både i forvaltningen i stat og kommune og i rettsvesenet.

Derfor fremmer dette medlem også forslag om bevilgninger til å realisere Veikart. Universelt utformet nærskole 2030.

Dette medlem er imot å legge til rette for at omsorg eller annen velferd skal bli satt ut på anbud. Dette medlem er sterkt uenig i utviklingen mot at skole og omsorg ses på som resultatenheter for produksjon. Velferdsoppgaver som opplæring og omsorg er vesensforskjellige fra forretningsvirksomhet og har sin begrunnelse i verdigrunnlaget solidaritet, fellesskap og rettferdighet. Jakten på forretningsmessige resultater skal ikke være et mål i velferdstjenestene. Ved å sette omsorg, velferd og offentlige oppgaver ut på anbud vil det være svært vanskelig å sikre at pengene går til formålet, i stedet for å gå til profitt i selskapene.

Dette medlem mener det er behov for sterkere inntektsutjamning mellom kommunene enn i dagens system, og at skatteandelen av inntektene bør vurderes økt for å jevne ut inntektsforskjellene mer enn i dag.

Dette medlem mener det må være høy kvalitet på fellesskapet, som barnehager, skoler, helsetilbud og kulturtilbud i hele landet, og det må være mulig å starte bedrifter og videreutdanne seg uten å måtte flytte. Dette er viktig både for folk og bedrifter i distriktene. Alle skal ha tilgang til høyere utdanning, derfor vil Sosialistisk Venstreparti øke støtten til desentralisert høyere utdanning og ruste opp utstyrsparken på yrkesfag.

For at folk skal kunne bo og arbeide over hele landet og bedrifter kunne drive næringsvirksomhet, er man avhengig av digital infrastruktur og godt utbygd bredbånd over hele landet. Dette medlem mener det er nødvendig å øke satsingen på bredbånd med 1 000 mill. kroner.

Det skal være høy kvalitet i skoler, omsorg og forvaltning. Kommunene skal ha rom for å legge til rette for levende kulturliv, ivareta natur og miljø, være en god samarbeidspartner for næringslivet og sikre aktive og levende lokalsamfunn. Kommunesektoren skal være en god arbeidsgiver og en serviceinnstilt organisasjon for innbyggerne, frivillig sektor og næringslivet.

Dette medlem prioriterer kommunesektoren høyt og vil foreslå et kommuneopplegg som gir rom for å:

• sikre nok kvalifiserte lærere til å sikre tilpasset opplæring og tid nok til alle elever og oppgaver i skolen.

• sikre nok helsefagarbeidere, helsesykepleiere, psykologer, sykepleiere og hjelpepleiere – de yrkesgruppene som må til for å sikre et fullgodt helsevesen, rehabilitering, omsorgstjenester og eldreomsorg.

• gi et særlig løft for lavterskeltilbud innenfor psykisk helse.

• styrke sosiale tjenester og sikre at kommunene holder barnetrygden utenfor ved beregning av sosialhjelp.

• finansiere gratis SFO, jf. Sosialistisk Venstrepartis forslag.

• styrke barnevernstjenestene og sikre øremerkede tilskudd slik at tilbudet ikke svekkes ved at ansvaret overføres til kommunene.

• sikre midler til universell utforming av skoler, jf. Veikart 2030.

• styrke ordningen med ressurskrevende tjenester så kommuners egenandel reduseres og at innbyggere mellom 67 og 80 år tas med i beregningen.

• sikre opptrapping til gratis kulturskoletilbud.

• gi et godt fritidstilbud med fritidsklubber og andre åpne og gratis møteplasser for unge.

• styrke kommunale folkebibliotek.

• sikre bemanningsnormen i barnehagene.

• redusere makspris i barnehagene.

• opprette 3 800 flere barnehageplasser.

• sikre statlig finansiering av krisesentrene med 80 prosent.

• styrke habilitering og rehabilitering.

• øke antall stillinger til skolehelsetjenesten i grunnskolen.

• trappe opp rusbehandling.

• styrke Brukerstyrt personlig assistanse – BPA.

• øke tilskuddene til fylkenes tilrettelegging for desentralisert høyere utdanning.

• sikre midler til vedlikehold av fylkesveier og til gang- og sykkelveier i kommunene.

• starte en tannhelsereform ved å trappe opp den fylkeskommunale tannhelsetjenesten.

• bedre finansiering av utstyr i yrkesfaglige studietilbud i videregående skoler.

• heve kompetansen i kommunesektoren på klima og miljø.

• sikre midler til mer ras og skredsikring.

• legge om til utslippsfri kollektivtrafikk.

• øke satsingen på utbygging av bredbånd i distriktene slik at alle får tilgang i løpet av 2025.

Sosialistisk Venstrepartis grunnleggende prinsipp er at kommunene skal få full kompensasjon for alle kostnader og tap av inntekter som følge av regjeringens smitteverntiltak også i 2022.

Den kommunale kompensasjonsordningen med direkte bedriftsstøtte i særlig utsatte kommuner bør videreføres i 2022.

Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommuneøkonomien for 2022 forutsetter at koronarelaterte utgifter dekkes ved særskilte bevilgninger utenom foreslått opplegg. Dette medlem viser til at det samlet foreslås økte rammer for kommunesektoren med mellom 9 og 10 mrd. kroner ut over regjeringens forslag med anslagsvis 6,5 mrd. kroner til kommunesektoren og 3,5 til fylkeskommunene, der 1 mrd. kroner er det årlige beløpet som må til for å sikre full bredbåndsdekning i hele landet. Midlene til bredbånd vil utbetales over kap. 541 post 40 og vil ikke bli fordelt via inntektssystemet.

Dette er en reell styrking av kommunal sektor som gir et faktisk handlingsrom i frie midler, men også i styrkinger av tilskudd som frigjør midler indirekte.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2022 øke kommunesektorens inntekter med mellom 9 og 10 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2022, med anslagsvis 6,5 mrd. kroner til kommunene og 3,5 mrd. kroner til fylkeskommunene. 1 mrd. av fylkeskommunenes økte inntekter er det årlige beløpet som dekker full bredbåndsdekning i hele landet og skal betales ut over kap. 541 post 40.»

Dette medlem mener det er behov for å utrede en ny og mer sosial modell for kommunal eiendomsskatt basert på samme provenypotensial, eiendommenes ligningsverdi, obligatoriske bunnfradrag og sosiale skjermingsordninger som eksempelvis utsatt skatt til eierskifte, og viser til forslag om det i denne innstillingen.

Sosialt

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har foreslått å endre lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen slik at barnefamilier skal få nytte av barnetrygden fullt ut ved at barnetrygden i sin helhet holdes utenom ved beregning av sosialhjelp, jf. Representantforslag 20 S (2017–2018) og Innst. 149 S (2017–2018). Dersom dette ikke blir gjennomført, betyr det at Norge fortsetter å gi alle barnefamilier barnetrygd, bortsett fra de barnefamiliene som trenger den mest. Dette medlem vil derfor kompensere kommunene for merutgiftene dette gir, og sette av midler til kommunene for å kunne øke hjelpen til sårbare familier.

Dette medlem viser til at regjeringen kun har økt de veiledende satsene for barn under 6 år, noe som på ingen måte garanterer at disse familiene får mer å leve for. Dette medlem påpeker at også familier med større barn trenger økt barnetrygd. Det gjelder særlig for familier med enslig forsørger og de med tre barn eller flere.

Alle skal få være med på leken og læringen

Dette medlem viser til at SFO skal være en viktig del av den inkluderende og utjevnende fellesskolen, og ikke en kilde til utestenging og forskjeller. Dette medlem viser derfor til representantforslag fra Sosialistisk Venstreparti om gratis skolefritidsordning (SFO) og tiltak for å sikre SFO-tilbud med høy kvalitet, i Dokument 8:213 S (2020–2021), hvor det foreslås å iverksette en fireårsplan for innfasing av gratis heldagsplass i SFO for alle barn fra 1. til 4. klasse fra høsten 2021. Dette medlem mener det er best å starte innfasingen med gratis SFO for 1. trinn først med oppstart i 2022, deretter 2. trinn i 2023, så 3. trinn i 2024 og til slutt 4. trinn i 2025. SFO skal være et gratis fellesskap med lek, fysisk aktivitet og kulturtilbud og på sikt bli en lovfestet rettighet. Dette medlem ønsker flere hele stillinger for ansatte som jobber i SFO, i tillegg til å styrke samarbeidet mellom skole og SFO, hvilket vil bidra til å styrke kvaliteten i både skole og SFO og bedre arbeidsvilkår for ansatte. Dette medlem viser til at denne reformen er fullfinansiert i Sosialistisk Venstrepartis forslag til kommuneøkonomi for 2022.

Dette medlem viser til Representantforslag 165 S (2019–2020) fra Sosialistisk Venstreparti, jf. Innst. 41 S (2019–2020), om at alle skoler skal være dysleksivennlige, som dessverre ble nedstemt. Videre vil dette medlem arbeide for at Veikart. Universelt utformet nærskole 2030 skal realiseres.

En inkluderende videregående skole

Dette medlem vil videre vise til at frafallet i videregående opplæring fremdeles er for stort, og det er størst på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Sosialistisk Venstreparti vil derfor prioritere tiltak som vil øke gjennomføringen på yrkesfag og gjøre videregående opplæring tilgjengelig for alle. Dette medlem vil øke tilskuddet til fylkeskommunenes arbeid for å styrke yrkesfag, samt til opprustning av utstyrsparkene på yrkesfag.

Dette medlem mener det er behov for en særlig styrking av lærlingtilskuddet for læreplasser i kommunal sektor fordi kommunene ikke har inntjening på lærlingene slik privat sektor har.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre lærlingtilskuddet slik at kommunesektoren får høyere tilskudd, begrunnet i at de ikke har økonomisk inntjening på lærlingene.»

Desentralisert utdanning

Dette medlem understreker fylkeskommunenes viktige rolle og ansvar i kompetanseheving tilpasset regionale behov. Dette medlem viser til at regjeringen ikke vil stanse nedlegging av studiesteder som det er stort behov for lokalt og regionalt, og at mange steder i landet ikke har høyskole-/universitetscampus eller andre tilbud innenfor høyere utdanning/videreutdanning. Disse stedene vil i stadig større grad ha behov for kompetansesentre eller studiesentre som kan organisere og gi tilbud om desentralisert utdanning og kompetansepåfyll.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det kan være fornuftig å koordinere mer av dette på regionalt nivå og bruke de videregående skolene som lokalisering der det er egnet.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2022 med forslag som sikrer en forutsigbar grunnfinansiering av infrastrukturen og arbeidet med tilrettelegging av studietilbud som skjer gjennom lokale studie- og utdanningssentre.»

Barnehage for alle barn

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at tilskuddet til kommunene for å innfri bemanningsnormen i barnehager er fjernet. Dette medlem mener kommunene må få fullfinansiert bemanningsnormen. Alle barn skal få muligheten til å gå i barnehagen, uavhengig av foreldrenes inntekt, og dette medlem vil derfor redusere maksimalprisen for foreldrebetaling.

Kultur

Dette medlem viser til at det er behov for å sikre fritidsklubbene i kommunene og bygge ut tilbud som er gratis og inkluderende, i kulturskolen, bibliotekene og idretten. Dette medlem viser til merknader i Innst. 16 S (2019–2020) om utviklingen i kulturskolene og behovet for å få en nedtrappingsplan for egenbetalingen som i dag stenger mange ute.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre økt deltakelse og tilgjengelighet for alle barn i ulike fritidsaktiviteter ved å:

• innføre gratis kulturskoletime og makspris.

• sikre gode rammevilkår, for eksempel ved å etablere en forutsigbar finansieringsordning og innføre søkbare stimuleringsmidler.

• styrke de praktiske og estetiske fagene i skolen gjennom et forsterket og systematisk samarbeid mellom grunnopplæringen og kulturskolen, for eksempel ved å legge til rette for flere kombinerte stillinger og innføre kompetansekrav for undervisning i praktiske og estetiske fag.»

Storby og vekstkommuner

Dette medlem viser til egne forslag i Innst. 393 S (2017–2018) om å finansiere vekst- og storbytilskuddene som et rent påslag til disse kommunene og ikke som et fratrekk for alle kommunene.

Lokale helsetjenester

Dette medlem viser til et stort behov for å styrke helsetjenesten lokalt. Etter pandemiutbruddet er dette behovet blitt større, fordi mange har fått redusert sitt tilbud pga. omdisponering av helsepersonell, og sårbare ensomme mennesker er blitt enda mer isolerte. Koronapandemien viste at det var for liten kapasitet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, der blant annet personale fra skolehelsetjenesten har blitt brukt i smittesporing helt fram til nå. Dette kan ikke fortsette.

Sosialistisk Venstreparti setter derfor av øremerkede midler til opptrapping av antall stillinger i skolehelsetjenesten, helsestasjonene og jordmortjenesten.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti prioriterer opptrapping av kommunal rehabilitering både innen somatikk og psykiatri, rus-rehabilitering, og setter av 400 mill. kroner til opptrapping av lavterskeltilbud i psykiatri.

Dette medlem viser til at det er et stort behov for å utvikle andre måter å møte folk i krise på og stort behov for å få igangsatt flere forsøk med ulike lavterskeltilbud etter modell av Stangehjelpa.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i Kommuneproposisjonen 2023 legge fram forslag til og finansiering av flere forsøk med lavterskeltilbud innenfor psykiatri- og rusfeltet i kommunesektoren.»

Fastlegeordningen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til handlingsplanen for allmennlegetjenesten som ble lagt fram 11. mai 2020. Flertallet viser til evalueringen av fastlegeordningen som ble lagt frem i september 2019, og som bekreftet at fastlegeordningen er preget av en krise ved at fastlegene har fått for mange oppgaver uten å bli kompensert tilstrekkelig, og at det med bakgrunn i stort arbeidspress slutter flere enn det rekrutteres nye.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at fastlegekrisen har vært alvorlig i mange år. Utfordringen består både i å rekruttere nye allmennleger i distriktene, beholde de som er der, og sikre anstendige arbeidstider. Disse medlemmer viser til at det særlig er et behov for langt flere faste stillinger og rekrutteringsstillinger i kommunene. Disse medlemmer mener det er avgjørende at det legges til rette for at kommunene ikke taper penger på å ansette fastleger med fastlønn sammenlignet med å bruke næringsdrivende fastleger.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen trappe opp finansieringen av fastlegeordningen i løpet av 2022.»

Særlig ressurskrevende tjenester

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette kanskje er den aller viktigste ordningen for utjevning av uforutsette og uunngåelige utgifter for kommunene, fordi dette tilskuddet fanger opp ulikhetene i utgifter veldig godt. Alle utgifter som er nødvendige for utføringen av oppgaven, må regnes med. Dette medlem mener ordningen må styrkes med mer enn det regjeringen foreslår, og vil øke ordningen med 600 mill. kroner ut over regjeringens forslag. Dette medlem vil styrke ordningen med ressurskrevende tjenester så kommuners egenandel reduseres og at innbyggere mellom 67 og 80 år tas med i beregningen, og viser til merknader ellers i innstillingen.

Klima

Dette medlem vil vise til at kommunene og fylkeskommunene må spille en viktig rolle for å kutte klimagassutslippene og redusere skader fra farlige klimaendringer som skader på veier, hus og vannforsyningen. Ekstremvær gjør det nødvendig å styrke kommunenes og fylkenes mulighet til å foreta klimatilpasninger av viktig infrastruktur. De trenger mer penger til bedre kollektivtrafikk, mer gang- og sykkelveier og flom- og skredforebygging. Dette medlem viser til representantforslag Dokument 8:175 L (2020–2021) og Innst. 619 L (2020–2021) om å sikre at utbygging og byggeprosjekter gjennomføres i samsvar med gitte tillatelser og bestemmelser og representantforslag Dokument 8:216 S (2020–2021) og Innst. 593 S (2020–2021) om nødvendige tiltak for å sikre vann og avløp.

Dette medlem mener det er nødvendig å øke totalrammene for kommuner og fylkeskommuner til dette formålet. Dette medlem vil foreslå at det opprettes en permanent finansieringsordning for lokale klimatiltak som skal støtte kommuner og fylkeskommuner i å gjennomføre prosesser for klimavennlig omstilling. Dette medlem viser til egne forslag i Innst. 16 S (2020–2021) om å opprette en statlig rentekompensasjonsordning for nødvendige investeringer i infrastruktur i kommunesektoren som følge av ekstremvær.

Dette medlem viser til klimabudsjettet i Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2021. For å klare å kutte utslippene med minst 60 prosent innen 2030, relativt til 1990, må det stilles strenge krav for å få ned utslippene i kommunesektoren og dette medlem viser til forslag i Innst. 16 S (2020–2021) om å legge til grunn at anbud i fylkeskommunal ferje- og båttrafikk heretter skal baseres på nullutslippsteknologi, og at inntektssystemet til fylkene heretter sikrer finansiering av nødvendig omstilling til nullutslippsløsninger i all kollektivtrafikk.

Dette medlem viser til at kommunesektoren er en stor innkjøper og forbruker.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bidra til økt innkjøpskompetanse i kommuner og fylkeskommuner for å sikre sirkulære og klimavennlige innkjøp der det er mulig, og komme tilbake til Stortinget med dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2022.»

Dette medlem viser til det store behovet i kommunesektoren for å sikre høy kompetanse på biologisk mangfold, miljø og klima. Kommunesektoren har et stort ansvar på disse feltene og får stadig nye oppgaver. Det er derfor viktig å sikre at beslutningsgrunnlaget for lokale politikere har høy kvalitet, og at det gis full informasjon om virkninger ut over de rent lokale. Dette medlem vil derfor foreslå at det settes av midler til å ansette flere miljørådgivere i kommunene og fylkene for å ta vare på naturen og gjennomføre klimatiltak. Det er nødvendig å styrke plan- og miljøkompetansen i kommunene og utrede hvordan det rettslige grunnlaget for biologisk mangfold, natur og friluftsliv og allemannsretten kan styrkes.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre obligatoriske krav til kompetanse og en øremerket tilskuddsordning for kommunesektoren for å øke kompetansen innen miljø, biologisk mangfold og klima.»

Redningspakke for naturen

Dette medlem viser til at kommunene er planmyndighet og derfor helt sentrale i å stoppe tapet av natur og arter. Naturvernpanelets rapport fra 2019 slår fast at tapet av naturmangfold går historisk raskt og vil true hele menneskeheten. Dette medlem viser til behovene for vern og restaurering av urørt natur, matjord og biologisk mangfold, og at dette må følges opp politisk.

Dette medlem vil derfor vise til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett, hvor det er satt av betydelige midler ut over regjeringens forslag til en redningspakke for å ta vare på naturen i Norge.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti vil ha et rettferdig grønt skifte som forener klima- og næringspolitikken for fremtidsrettet verdiskaping i Norge. Norge må bygge nye næringer som ikke forurenser, samtidig som vi reduserer våre klimagassutslipp dramatisk. Vår velferd, velstand og våre arbeidsplasser er avhengig av at vi klarer dette skiftet. Dette medlem mener fylkeskommunene blir viktige aktører i dette arbeidet, både som regional utvikler, utdannings- og kompetanseansvarlig og som forvalter av regionale næringsrettede virkemidler.

Sosiale saker

Dette medlem understreker at kommunene har en svært viktig rolle i å forebygge fattigdom og utstøting og i å bistå vanskeligstilte slik at de kan komme ut av en vanskelig livssituasjon, herunder å sikre bolig til vanskeligstilte og også legge til rette for boliger for alle innbyggere.

Barnefattigdom

Dette medlem viser til at fattigdommen blant barnefamilier har økt under denne regjeringen. Derfor trenger kommunene rammer til å drive godt forebyggende arbeid for alle aldersgrupper og at de gjennom egne tiltak ikke bidrar til fattigdom ved eksempelvis å avkorte sosialhjelpen for barnetrygden for fattige barnefamilier.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har foreslått å endre lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen slik at barnefamilier skal få nytte av barnetrygden fullt ut ved at barnetrygden i sin helhet holdes utenom ved beregning av sosialhjelp, jf. Representantforslag 20 S (2017–2018) og Innst. 149 S (2017–2018). Dersom dette ikke blir gjennomført, betyr det at Norge fortsetter å gi alle barnefamilier barnetrygd bortsett fra de barnefamiliene som trenger den mest, i og med at de får sosialhjelpen avkortet for tilsvarende beløp. Dette medlem viser til at regjeringen ikke har endret loven når barnetrygden til småbarnsfamilier ble økt, men kun økt de veiledende satsene, noe som på ingen måte garanterer at familiene får mer å leve for. Dette medlem påpeker at familier med større barn også trenger økt barnetrygd. Det gjelder særlig for familier med enslig forsørger og de med tre barn eller flere. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2021 der det foreslås en kraftig opptrapping av barnetrygden.

Dette medlem vil derfor kompensere kommunene for merutgiftene dette gir og sette av midler til kommunene for å kunne øke hjelpen til sårbare familier med 400 mill. kroner i sitt alternative statsbudsjett for 2021.

Dette medlem mener det er behov for en langsiktig styrking av kommuneøkonomien for å sikre at de som har slitt og fremdeles sliter, kan få den hjelpen de har behov for både under og etter pandemien. Det er behov for tiltak som i tilstrekkelig grad kan forhindre og forebygge langsiktige negative konsekvenser av pandemien både med hensyn til arbeidsledighet, fattigdom og økende ulikhet. Dette medlem understreker at kommunesektoren og kommuneøkonomien var under sterkt press allerede før pandemien. Samtidig er det kommunene som utgjør førstelinjen for å møte de utfordringer som pandemien har gitt, men også i arbeidet med å følge opp konsekvenser av økt ulikhet, ledighet, svekket psykisk helse særlig blant unge og redusert undervisning i skolen. Dette medlem er bekymret for at manglende kompensasjon for inntektstap og økte kommunale utgifter kan føre til kutt i grunnleggende velferdstjenester og bidra til den økende ulikheten i negativ retning. Dette medlem mener dette må tas på høyeste alvor og forhindres.

2.2 Kommuneøkonomien i 2020 og 2021

Komiteen viser til at samtidig med Kommuneproposisjonen 2022 la regjeringen fram revidert nasjonalbudsjett for 2021 (Meld. St. 2 (2020–2021)) og forslag til bevilgningsendringer for 2021 (Prop. 195 S (2020–2021)). I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen å øke bevilgningene til kommunesektoren med om lag 7,3 mrd. kroner. Dette fordeler seg på 1 mrd. kroner i økt innbyggertilskudd, 1,5 mrd. kroner i økte skjønnsmidler, 1,2 mrd. kroner til karantenehotell, 757 mill. kroner til vaksinering, 1 mrd. kroner i kommunal kompensasjonsordning for lokale virksomheter, 100 mill. kroner til massetesting, 79 mill. kroner til pakke for psykisk helse og sårbare grupper, 1,5 mrd. kroner til kompensasjon for bortfall av billettinntekter i kollektivtrafikken og 150 mill. kroner til videregående opplæring og tannhelsetjenesten.

Komiteen mener at skjønnstilskuddet må benyttes for å kompensere kommuner som har hatt ekstraordinære store utgifter knyttet til covid-19-pandemien og derfor ikke blir tilstrekkelig kompensert gjennom eksisterende ordninger. Skjønnstilskuddet kan her bidra til en utjevning, noe som vil være sentralt på vei ut av covid-19-pandemien.

Komiteen viser til at Stortinget i flere omganger i perioden fra midten av mars 2020 vedtok økte bevilgninger til kommunesektoren. Gjennom 2020 har kommunesektoren fått tilleggsbevilgninger begrunnet med koronapandemien på i alt 18 mrd. kroner, jf. Meld. St. 2 (2020–2021). I 2021 er det totalt sett bevilget og foreslått 23 mrd. kroner i tilleggsbevilgninger til kommunesektoren begrunnet med koronapandemien, herav 18 mrd. kroner for å kompensere for merutgifter og mindreinntekter. 6,2 mrd. kroner av disse har regjeringen foreslått i revidert statsbudsjett for 2021.

Komiteen understreker at kommunesektoren på makronivå er kompensert for mindreinntekter og merkostnader som følge av covid-19-pandemien.

Komiteen legger til grunn at kommuner med særskilt høye utgifter knyttet til pandemien, søkes kompensert gjennom skjønnsmidlene.

Komiteen viser til regjeringens nedsatte arbeidsgruppe, der KS også deltar, som skal vurdere hvordan koronakrisen har påvirket kommuneøkonomien. I henhold til mandatet fremla gruppen sin endelige rapport 1. april 2021. Komiteen mener at denne arbeidsgruppen bør få forlenget mandat og arbeide videre med virkningene av pandemien og komme med oversikter over sitasjonen når det er naturlig. Komiteen mener også at det er naturlig at pandemien har endret arbeidsmarkedet og hvordan og når folk reiser i fremtiden. Det kan bety at man trenger å tenke nytt for kollektivselskapene, og det kan bli behov for en omstillingsperiode også etter pandemien.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen forlenge mandatet til arbeidsgruppen om kommuneøkonomi knyttet til pandemien og økonomiske virkninger av denne for kommunesektoren.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser til at det er stor usikkerhet knyttet til om kommunesektoren har fått kompenserte utgiftsøkninger og inntektstap knyttet til koronapandemien, og at vi fremdeles står midt i den. Disse medlemmer viser til at mange kommuner har omdisponert personell og redusert tjenester til mange innbyggere, noe som har rammet mange sårbare barn, unge, funksjons- og utviklingshemmede, eldre og pårørende. Det er viktig nå at disse tjenestene kommer på plass igjen og at pandemien ikke fører til eller brukes for å redusere kommunale velferdstilbud eller nivået på lovfestede oppgaver, som spesialundervisning og skolehelsetjenester. Det er derfor nødvendig å sikre at dette ikke skjer og at dette må sikres ved at skjønnsposten som statsforvalteren har til disposisjon for kommuneøkonomien 2021, økes.

Disse medlemmer viser til at regjeringen mener at kommunene og fylkeskommunene i makro er kompensert for de økonomiske konsekvensene av pandemien. Samtidig viser kartlegginger gjennomført av Utdanningsdirektoratet at de statlige bevilgningene for å kompensere for koronautgiftene ikke når fram til barnehagene og skolene. I kartleggingene kommer det blant annet fram at de fleste skolene har hatt ekstra kostnader knyttet til smitteverntiltak, men bare drøyt 20 prosent av disse har oppgitt at de har fått ekstra økonomiske midler fra kommunen i 2021. Også i videregående opplæring er det et problem at ekstra bevilgninger som er begrunnet i utgifter som skyldes pandemien, ikke når fram til skolenivået. Disse medlemmer er derfor bekymret for at det fortsatt er et betydelig misforhold mellom størrelsen på rapporterte koronarelaterte utgifter og den kompensasjonen som er mottatt på barnehage- og skolenivået.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til den sentrale rollen som statsforvalterembetene har fått med å tildele de statlige bevilgningene til smitteverntiltak. For 2022 foreslår regjeringen at en økende andel av de samlede bevilgningene til kompensasjon for de økonomiske konsekvensene av pandemien skal være i form av skjønnstilskudd. Med dette øker ansvaret til statsforvalterembetene for å kartlegge konsekvenser og tildele midler slik at alle kommuner får dekket sine tap.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en konsekvens av pandemien for barnehagene og skolene er at barn og elever får et svekket tilbud, og at individuelle rettigheter etter barnehage- og opplæringsloven ikke oppfylles. Redusert åpningstid i barnehagen, kvalifiserte lærere, minstetimetall til opplæring og individuelle rettigheter som spesialundervisning og særskilt språkopplæring er eksempler på tilbud og rettigheter som er redusert eller falt bort som en følge av pandemien. Disse medlemmer vil understreke at dette ikke synliggjøres som økte utgifter for kommunene, barnehageeierne og fylkeskommunene. Disse medlemmer vil derfor understreke behovet for at statsforvalterembetene i sin vurdering og rapportering om behov for skjønnsmidler, må kartlegge i hvilken grad tjenestetilbudet i barnehagene og skolene er opprettholdt.

Disse medlemmer mener at gjeldende plikter til å framlegge dokumentasjon på at skolen både planlegger og gjennomfører opplæringen slik at elevenes rettigheter sikres, bør være noe statsforvalterembetene veileder kommunene og fylkeskommunene om og legger til grunn når statlige bevilgninger for å kompensere for konsekvensene av smitteverntiltak skal fordeles. Disse medlemmer mener at erfaringene fra pandemien tydeliggjør at kommunene og fylkeskommunene trenger klare retningslinjer for hvordan avvik skal meldes og at avvikene skal være drøftet med de tillitsvalgte.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at skoleelever har tapt undervisning og sosial læring under pandemien. Det kan bli dyrt for den enkelte og samfunnet som helhet hvis vi ikke tar igjen dette etterslepet. Dette medlem viser til at det i revidert nasjonalbudsjett for 2021 foreslås en tiltakspakke på 266 mill. kroner for å ta igjen faglig og sosial læring. Dette medlem støtter intensjonen i forslaget, men behovene er nok mye større enn det regjeringen foreslår. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har foreslått en tiltakspakke på psykisk helse både i budsjettene og i krisepakkene. Dette må følges opp.

Dette medlem viser til egne forslag om å øke denne posten med 1 mrd. kroner i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2021.

Det forutsettes også at alle slike utgifter skal dekkes framover.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ser at størrelsen på byggesaksgebyrer varierer i for stor grad fra kommune til kommune. Selvkostprinsippet fungerer ikke optimalt når sammenlignbare byggesøknader varierer med titusenvis av kroner. Det er viktig at innbyggerne ikke opplever gebyrer som en særskatt. Disse medlemmer ber regjeringen se nærmere på oppfølgingen av hvorvidt selvkostprinsippet etterleves og bidra til å spre kunnskap om beste praksis for byggesaksbehandling.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en ordning for rammene for hvor høyt byggesaksgebyret kan være og utarbeide en veileder for rammene for bruk av selvkost for å få en mer helhetlig praksis og mindre variasjon mellom kommunene.»

2.3 Inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås noen endringer i inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene. Det foreslås endringer i båt- og ferjenøkkelen i inntektssystemet for fylkeskommunene, og det foreslås at midler til veiadministrasjon blir fordelt etter ordinære kriterier i stedet for etter en særskilt fordeling. Videre omtales arbeidet med oppdatering av fylkesveikriteriet i inntektssystemet for fylkeskommunene, og det drøftes hvordan beregning av samlet utgiftsbehov og av sektorvekter i utgiftsutjevningen, både for kommunene og for fylkeskommunene, kan påvirkes av de økonomiske tiltakene i forbindelse med koronapandemien. Til slutt foreslås det en ny tilskuddsordning for å avhjelpe rentekostnadene i den fylkeskommunale ferjeavløsningsordningen, og en ny tilskuddsordning innenfor toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester, der de minste kommunene er målgruppen.

Komiteen imøteser utredningen fra det offentlige utvalget som skal gå gjennom inntektssystemet for kommunene (inntektssystemutvalget) og som skal levere sin utredning innen 1. juni 2022.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i oppfølgingen av utredningen fra Inntektssystemutvalget vurdere lovverket slik at helsetjenester benyttet utenfor bostedskommunen i større grad kan belastes den kommunen tjenestemottaker betaler skatt til.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at økte forskjeller ikke er bra verken for mennesker, kommuner eller samfunn. Disse medlemmer viser til at alle kommuner har samme ansvar, men ulike inntekter. Inntektssystemet bidrar til utjamning, men fremdeles er forskjellene for store. Disse medlemmer mener derfor det er behov for å øke inntektsutjamningen i inntektssystemet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om økt inntektsutjamning i inntektssystemet for kommunesektoren.»

Disse medlemmer viser til egne forslag i statsbudsjettet for 2021 om endringer i inntektssystemet slik at storbytilskudd og veksttilskudd finansieres som påslag i rammen uten uttrekk fra alle kommuner.

Disse medlemmer mener det er riktig å legge om rammebevilgningene til samme modell som før 2015, hvor alle kommuner får et likt basistilskudd og småkommunetilskuddet gjeninnføres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regionsentertilskuddet ikke er i tråd med Stortingets vedtak om at inntektssystemet ikke skal brukes til videreføring av kommunereformen.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om avvikling av regionsentertilskuddet i 2022.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at mange kommuner har ekstraordinære kostnader til barnevern og at det ikke utløser noen ekstra bidrag fra staten. Det blir enda viktigere i tiden som kommer når kommunene skal ha et enda større ansvar på feltet.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette en ordning med statlig toppfinansiering for kommuner med ekstraordinært store utgifter til barnevern.»

Dette medlem påpeker at det er behov for å endre at fordelingen av midler til barnehagedrift i kommunene tar utgangspunkt i utdanningsnivå og ikke i antall barn.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre inntektssystemet slik at kommunene får tilskudd til barnehagedrift basert på antall barn og ikke utdanningsnivå i kommunen.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser utfordringen med at fordelingen av midler til barnehagedrift i kommunene tar utgangspunkt i utdanningsnivå, og ikke antall barn. Disse medlemmer imøteser behandlingen av denne problematikken etter at inntektssystemutvalget har levert sin utredning.

2.3.1 Forslag til endringer i båt- og ferjenøkkelen i inntektssystemet for fylkeskommunene

Komiteen merker seg at flertallet av de største båt- og ferjefylkene støtter forslaget om endringer i nøkkelen, enten helt eller delvis. Samtidig er flere fylker kritiske til den skisserte endringen, og en ser store økonomiske utslag for flere fylkeskommuner.

Komiteen merker seg at departementet mener at høringsforslaget vil sikre en bedre balanse mellom objektivitet og treffsikkerhet, og at det foreslås at den nye båt- og ferjenøkkelen tas i bruk i inntektssystemet fra og med 2022. Komiteen registrerer at den nye båt- og ferjenøkkelen er i samsvar med forslaget som ble lagt frem i høringsnotatet. Departementet viser til at båt- og ferjenøkkelen er knyttet til fylkeskommunenes ansvar for kollektivtransporten, og mener derfor at det nye båtkriteriet bør avgrenses til passasjerbåter i ordinær rutetrafikk, samt skoleskyssruter.

Komiteen viser videre til at departementet mener at det er rimelig å stille krav om at kriteriet bare gjelder båtruter som er fullt ut fylkeskommunale, altså at fylkeskommunen dekker alle eller nesten alle driftskostnader, ut over det som finansieres med billettinntekter. Regjeringen opprettholder også forslaget om at det nye båtkriteriet bør oppdateres på samme måte som ferjekriteriet, dvs. med en forsinkelse på to år.

Komiteen merker seg at regjeringens forslag til ny båt- og ferjenøkkel har en noe høyere vekting av normerte ferjekostnader, men en vesentlig lavere vekting av lengde på kystlinje. I tillegg tas det inn et nytt kriterium om normerte båtkostnader som foreslås vektes likt som lengde på kystlinje. Kriteriene antall skolereiser med ferje, antall skolereiser med båt og antall reiser med båt i alt frafaller i forslaget til ny båt- og ferjenøkkel.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at båt- og fergenøkkelen i inntektssystemet er en tilbakevendende problemstilling over flere år. Det har framstått som krevende å finne en nøkkel som er objektiv og forklarer ufrivillige variasjoner i utgiftsbehovet mellom fylkeskommunene. Disse medlemmers vurdering er at regjeringens endringer gjør kostnadsnøkkelen mer objektiv. Disse medlemmer mener allikevel at kostnadsnøkkelen også bør vurderes ved en helhetlig gjennomgang i fylkeskommunenes inntektssystem.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at omleggingen av båt- og ferjenøkkelen i inntektssystemet gir omfordelingsvirkninger. Det er særlig fylkeskommuner med en lang kystlinje og forholdsvis lave utgifter til båtruter som vil få reduserte overføringer med den nye nøkkelen. Disse medlemmer er bekymret for om alle fylkene vil klare å opprettholde tilbudet til folk ved en slik reduksjon. Disse medlemmer har merket seg at fylkeskommunene har ulike syn på endringen. Disse medlemmer er i tvil om den nye kostnadsnøkkelen er treffsikker nok sammenlignet med utgiftsbehovet, og mener kostnadsnøkkelen for båt og ferje må vurderes ved en helhetlig gjennomgang av fylkeskommunenes inntektssystem.

2.3.1.1 Reduserte ferjepriser og forslag om justeringer i ferjekriteriet

Komiteen viser til at Stortinget i forbindelse med behandling av Innst. 233 S (2020–2021), jf. Prop. 79 S (2020–2021) om økonomiske tiltak i møte med pandemien, fattet følgende anmodningsvedtak (nr. 661):

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett 2021 med forslag til reduserte fergetakster allerede for inne værende år, og en forpliktende plan for halvering av fergepriser på både riksveg- og fylkesvegsamband. Løsninger for lavere takster for pendlere skal prioriteres og reduksjonen skal finansieres av staten.»

Komiteen merker seg at fylkeskommunene foreslås kompensert for denne inntektsnedgangen gjennom en økning i rammetilskuddet. I Prop. 195 S (2020–2021) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2021, foreslår regjeringen en økning i rammetilskuddet til fylkeskommunene på 55 mill. kroner for å legge til rette for en reduksjon i ferjeprisene på fylkeskommunale ferjesamband på 10 prosent i andre halvår 2021. I proposisjonen legges det til grunn at kompensasjonen fordeles etter inntektsmodellen som brukes til å beregne kriteriet normerte ferjekostnader i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene. Størrelsen på bevilgningsforslaget er basert på de samlede billettinntektene i fylkeskommunale ferjesamband i 2019, før nedgangen i trafikken som følge av pandemien. Fylkesveiferjesamband som ikke mottar offentlige tilskudd, omfattes ikke av forslaget.

Komiteen viser til at det videre foreslås å redusere minstebeløpet som er nødvendig for å oppnå rabatt på ferje fra 3 700 kroner til 3 000 kroner for forhåndsinnbetalingsklasse 1, med virkning fra 1. juli 2021. Dette gjelder kjøretøy som er åtte meter og kortere, og regjeringen mener det blant annet vil komme pendlere til gode. Komiteen merker seg at regjeringen vil vurdere hvordan takst- og rabattsystemet bedre kan legges til rette for pendlere, og at Statens vegvesen har fått i oppdrag å gjennomgå takst- og rabattsystemet for ferjedriften med frist 1. januar 2022.

Komiteen legger til grunn at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om saken etter at Statens vegvesen har gitt sin tilråding.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil arbeide for å halvere fergetakstene i løpet av kommende stortingsperiode i samarbeid med fylkeskommunene, og senke inngangskostnaden for å kunne benytte AutoPASS. Disse medlemmer mener endringene skal finansieres av staten.

Disse medlemmer vil jobbe for videre reduksjon i fergepriser også i årene som kommer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener fergene som en del av veiene skal være gratis. For å starte på dette arbeidet foreslo Fremskrittspartiet i Stortinget våren 2021 å halvere fergeprisene fra 1. mars 2021. Dette forslaget fikk dessverre ikke flertall selv om man gjennom media kunne få inntrykk av at flere partier mente det samme. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil kjempe videre for ytterligere reduksjon i fergepriser, lavere innskudd i autopassystemet og på sikt gjøre ferger gratis.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Distriktsdemografiutvalget (NOU 2020:15 Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene), hvor utvalget trekker frem at gratis eller billigere ferge er et viktig distriktspolitisk tiltak.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser videre til følgende forslag som Senterpartiet fremmet i Innst. 333 S (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning med gratis ferge og hurtigbåt for samfunn uten veiforbindelse til fastlandet og vurdere å gjøre alle fergesamband med under 100 000 passasjerer årlig gratis.

Stortinget ber regjeringen innføre en årlig nasjonal maksimalpris for pendlere som er avhengige av ferge- og hurtigbåtbilbudet.

Stortinget ber regjeringen innføre etterskuddsbetaling for AutoPASS for ferge, med et depositumsbeløp, lik ordningen med AutoPASS for bompenger.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag i Innst. 333 S (2020–2021) der det pekes på at det er viktig å få ned fergeprisene for folk som er fastboende på øyene og avhengige av ferge eller hurtigbåt for å komme til fastlandet. Dersom en ikke skiller på fastboende og besøkende, kan endringer i fergetakstene slå uheldig ut for fastboende. Dette medlem peker på hvordan gratis ferge og hurtigbåt for alle kan skape store kapasitetsproblemer med lange køer og ventetider sommerstid. Dette vil være til stor ulempe for fastboende og må unngås.

Dette medlem viser til følgende forslag som Sosialistisk Venstreparti fremmet i Innst. 333 S (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning med gratis rutebåt og ferge for fastboende i samfunn uten veiforbindelse til fastlandet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre til følgende forslag som ble fremmet av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 333 S (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen sette ned forskuddsbeløpet for innbetaling til AutoPASS for ferge til kr 1 100.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til sine øvrige forslag og merknader i Innst. 333 S (2020–2021).

2.3.2 Forslag om fordeling av fylkesveimidler

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at midlene til opprusting og fornying av fylkesveiene i 2022 fortsatt blir liggende til særskilt fordeling, ut fra det som er lagt til grunn i Meld. St. 20 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033.

Komiteen viser til at fylkeskommunene overtok ansvaret for fylkesveiadministrasjon da sams veiadministrasjon ble avviklet fra 1. januar 2020.

Komiteen merker seg at fylkeskommunene i en overgangsperiode har blitt kompensert for økte kostnader gjennom tabell C, og at midlene har blitt fordelt ut fra kartlagt ressursbruk i hver fylkeskommune under sams veiadministrasjon.

Komiteen viser til at det i 2022 har gått to år siden sams veiadministrasjon ble avviklet og administrasjon av fylkesveiene overtatt av fylkeskommunene, og regjeringen foreslår i proposisjonen at fylkesvei da bør behandles på samme måte som de andre sektorene i inntektssystemet.

Komiteen merker seg at regjeringen derfor foreslår at midlene til veiadministrasjon omfordeles etter kriteriet vedlikeholdsbehov fylkesvei fra og med 2022. For å gi fylkeskommunene tid til å tilpasse seg, foreslår departementet en overgangsordning på to år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at antall øremerkinger i tabell C for fylkeskommunene har økt under denne regjeringen. Flertallet mener prinsipielt at kommunesektoren bør rammefinansieres, men erkjenner at det i særskilte tilfeller kan være hensiktsmessig med særskilte finansieringsordninger for å treffe spesifikke forhold eller i forbindelse med en opptrappingsplan. Flertallet mener det er naturlig å vurdere innretningen på de ulike særskilte fordelingene i en gjennomgang av fylkeskommunenes inntektssystem.

Flertallet stiller seg positive til økte bevilgninger til vedlikehold av fylkesveger som foreslått i Meld. St. 20 (2020–2021), men understreker at fylkesøkonomien må styrkes for at en skal kunne muliggjøre den skisserte medfinansieringen fra fylkeskommunenes side.

Flertallet mener imidlertid at regjeringens satsing ikke er tilstrekkelig for å redusere vedlikeholdsetterslepet, og viser til flertallets merknad og forslag under partienes generelle merknader i denne innstillingen.

Flertallet merker seg at det under høringen i saken ble ytret skepsis til en tilskuddsordning til vedlikehold av fylkesveg med en egenandel ut ifra dagens økonomiske rammevilkår.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at kommunesektoren er så viktig og bidrar så vesentlig til velferd og verdiskaping at dens andel av totaløkonomien må økes, og viser til forslag om dette og generelle merknader.

Dette medlem mener det er positivt at det fortsatt legges til grunn noen midler til opprusting og fornying av fylkesveiene. Forfallet og etterslepet er fortsatt på et høyt nivå, og ramma på denne posten må økes betydelig. Dette medlem viser til at eksempelvis Innlandet har et vedlikeholdsetterslep på 4–5 mrd. kroner. Da er 97,6 mill. kroner i 2021 av nasjonal ramme på knappe 1,6 mrd. kroner til Innlandet altfor lite.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis forslag til kommuneøkonomi for 2022 vil gi om lag 400 mill. kroner mer enn regjeringens opplegg til ras- og skredsikring, gang- og sykkelveier og vedlikehold av fylkesveiene.

Komiteen viser videre til de respektive partiers forslag og merknader i Meld. St. 20 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033, jf. Innst. 653 (2020–2021).

2.3.3 Fylkesveikriteriet i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene

Komiteen viser til at delkostnadsnøkkelen for fylkesvei består av kriteriene innbyggertall og vedlikeholdsbehov fylkesvei som beregnes etter Statens vegvesens MOTIV-modell. Komiteen merker seg at departementet skriver i proposisjonen at Statens vegvesen ikke lenger vil ha tilstrekkelig informasjon til å gjøre MOTIV-beregninger for fylkesveinettet etter avviklingen av sams veiadministrasjon. Komiteen registrerer at det derfor er nødvendig å finne et alternativ til MOTIV-beregninger for å beregne kriteriet vedlikeholdsbehov fylkesvei. Komiteen viser til at regjeringen i statsbudsjettet for 2022 vil komme tilbake med en vurdering av om forslag til ny modell skal tas i bruk fra og med 2022, eller om en skal benytte en justert modell basert på MOTIV-tall for 2021.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at tilstanden på fylkesvegnettet er for dårlig og vedlikeholdsetterslepet for stort, og at regjeringen har løftet fram denne utfordringen i forslaget til ny Nasjonal transportplan. Disse medlemmer viser til at en har foreslått å styrke fylkeskommunene med 16 mrd. kroner over hele planperioden, der 13,2 mrd. kroner går til en ny tilskuddsordning der tiltak som reduserer etterslepet prioriteres.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2022 vurdere en tilskuddsordning til vedlikehold, oppgradering, og investering i fylkesvegnettet med ramme på minst 1 mrd. kroner.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener finansieringen av fylkesveier må ta vesentlig hensyn til fylkets samlede fylkesveilengde. Flertallet understreker at drifts- og vedlikeholdskostnader for vei varierer mellom ulike landsdeler.. Det er derfor behov for å finne en treffsikker finansiering som tar hensyn til dette. Flertallet mener det er behov for å finne løsninger på hvordan fylkesveiene skal finansieres og hvordan etterslepet på vedlikehold, tunnelsikkerhet og rassikring skal tas igjen og viser til at flertallet vil ha en helhetlig gjennomgang av sektorens inntektssystem.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener kriteriene skal være mest mulig objektive. Med objektive kriterier menes at disse er upåvirkbare på kort sikt. Eksempler på dette er antall personer i gitte aldersgrupper, reiseavstander osv. Slike kriterier må man ha på fylkesveg også, for eksempel antall kilometer fylkesveg.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er positivt at det legges opp til en forenkling av MOTIV-modellen. Ny modell er derfor et skritt i riktig retning. Disse medlemmer viser til at veger med årsdøgntrafikk (ÅDT) under 1 500 ikke blir kompensert direkte i ny modell. Dette slår dårlig ut for fylkeskommuner med få innbyggere som bor spredt. Der blir det lange avstander som gir kostbart vegvedlikehold, selv om antall kjøretøy ikke er like høyt. Mange av disse vegene er også svært viktige for næringslivet, jf. tømmertransport. Det er derfor behov for å justere ned ÅDT til f.eks. 200 for å dekke distriktene på en bedre måte.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener også at omklassifisering av riksveg til fylkesveg må inn i fordelingsnøkkelen som en realøkning/større kake, og ikke som «kakebitendringer» slik det legges opp til i ny modell. Dette medlem mener modellen må videreutvikles slik at antall km veg blir et viktig kriterium, kombinert med en kompensasjonsordning for slitasje på veg- og brukapitalen.

Dette medlem påpeker også at fylkesvegene er viktige transportårer og beredskapsveger for riksvegnettet både for gods- og persontrafikk. Det må nedfelles noen prinsipper for erstatning når nasjonal trafikk omruter til annet vegnett og påfører slitasje og skader. Staten må bidra til å dekke disse utgiftene for å sikre framkommeligheten på omkjøringsvegene.

2.3.4 Beregning av sektorvekter i kostnadsnøklene og i samlet utgiftsbehov

Komiteen viser til at det i proposisjonen varsles at regjeringen frem til statsbudsjettet for 2022 vil vurdere om, og eventuelt hvordan, kommunesektorens regnskapstall fra 2020 skal benyttes i sektorandelene i kostnadsnøkkelen og i samlet utgiftsbehov. Alternativet er at siste årgang for regnskapstall som benyttes er 2019. Sektorvektene, det vil si hvor stor del den enkelte sektor har i den samlede kostnadsnøkkelen, blir oppdatert på bakgrunn av kommunenes og fylkeskommunenes netto driftsutgifter til de ulike sektorene som inngår i kostnadsnøkkelen. Sektorvektene i kostnadsnøkkelen baseres på regnskapstall siste tilgjengelige år, både for kommunene og fylkeskommunene. Unntaket er den delen av fylkesveinøkkelen som kan knyttes til investeringer, som baseres på regnskapstall over tre år.

Komiteen er enige i at 2020 er et unntaksår som er lite relevant for neste års statsbudsjett, og at det kan være hensiktsmessig at siste årgang regnskapstall som benyttes er 2019.

2.3.5 Anmodningsvedtak om ferjeavløsningsordningen

Komiteen viser til at et ferjeavløsningsprosjekt innebærer at det blir bygget et nytt veisamband, det vil si en bro eller undersjøisk tunnel, som erstatter et ferjesamband. Ferjeavløsningsordningen innebærer at fylkeskommunene kan delfinansiere slike prosjekter med midlene de ville fått for ferjesambandet gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet.

Komiteen viser til at Stortinget fattet anmodningsvedtak nr. 727, 17. juni 2020:

«Stortinget ber regjeringen om at det legges fram en egen tilskuddsordning i forbindelse med fergeavløsningsordningen som kan avhjelpe rentekostnadene de første årene etter at et fergeavløsningsprosjekt er ferdigstilt, og komme tilbake med endringsforslagene i forslaget til statsbudsjett for 2021.»

Komiteen viser til at Stortinget også fattet anmodningsvedtak nr. 166, 3. desember 2020:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag senest i revidert nasjonalbudsjett 2021 som forbedrer fergeavløsningsordningen ytterligere slik at enda flere fergeavløsningsprosjekter kan realiseres.»

Komiteen viser til at regjeringen på bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak 17. juni 2020 foreslår i proposisjonen at det etableres et øremerket tilskudd for fylkeskommunale ferjeavløsningsprosjekter. Dette tilskuddet vil komme i tillegg til det ordinære ferjeavløsningstilskuddet via rammetilskuddet, noe som sikrer at finansieringen av det nye tilskuddet ikke går på bekostning av øvrige fylkeskommuner. Gjennom det nye tilskuddet kan fylkeskommunene få kompensert inntil 50 prosent av de årlige rentekostnadene de første fem årene etter at veiprosjektet er ferdigstilt.

Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen foreslår at tilskuddet tar utgangspunkt i beregnede og ikke faktiske rentekostnader, på samme måte som ved beregning av rentene som kan dekkes gjennom det ordinære ferjeavløsningstilskuddet.

Komiteen viser til at regjeringen videre foreslår at det settes et øvre tak for samlet beløp på tilskuddsposten på 50 mill. kroner årlig, og at tilskuddet gjelder for ferjeavløsningsprosjekter som ferdigstilles mellom 2022 og 2027. Disse begrensningene er, ifølge regjeringen, nødvendige for å sikre at de samlede utgiftene til ordningen blir forutsigbare, uavhengig av rentenivå og antall ferjeavløsningsprosjekter som realiseres, og at fremtidige bindinger på statsbudsjettet begrenses. Tilskuddet vil først kunne bli utbetalt fra 2023, så langt ferdigstilling av et prosjekt i løpet av 2022 går etter planen.

Komiteen merker seg at Møre og Romsdal fylkeskommune i høringen til saken uttrykte at prinsippene fra ferjeavløsningsordningen også burde kunne overføres til fylkeskommunale båtsamband.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er tilfredse med at regjeringen foreslår en ny tilskuddsordning som kan avhjelpe inntil 50 prosent av rentekostnadene de første årene av et ferjeavløsningsprosjekt, slik at flere prosjekter kan gjennomføres. For å sikre at flere prosjekter blir inkludert i ordningen foreslås det at alle prosjekter skal få et tilskudd på minst 25 prosent av rentekostnadene. Det legges til grunn en årlig minimumsramme på 50 mill. kroner, men disse medlemmer ber samtidig regjeringen om å vurdere størrelsen på tilskuddet i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at flere prosjekter blir inkludert i ferjeavløsningsordningen, at alle prosjekter skal få et tilskudd på minst 25 prosent av rentekostnadene, og at det legges til grunn en årlig minimumsramme på 50 mill. kroner. Samtidig ber Stortinget regjeringen vurdere oppjustering av dette tilskuddet i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at dette kan bidra til løsninger som er gunstige både for fylkeskommunen og befolkningen som i dag benytter seg av båtsamband. Siden flere fylkeskommuner er i gang med overgang til utslippsfrie og lavutslippsbåtsamband, mener disse medlemmer at en slik ordning bør vurderes så raskt som mulig, slik at fylkeskommunene kan få forutsigbarhet i planleggingen av sine investeringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener slike vurderinger bør være del av en helhetlig gjennomgang av fylkeskommunenes inntektssystem.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en båtavløsningsordning ut ifra prinsippene i ferjeavløsningsordningen, og komme tilbake til Stortinget med dette i forbindelse med Kommuneproposisjonen 2023.»

2.3.6 Anmodningsvedtak om ressurskrevende tjenester

Komiteen viser til at Stortinget fattet anmodningsvedtak nr. 290, 15. desember 2020:

«Stortinget ber regjeringen i kommuneproposisjonen for 2022 foreslå en revidert og mer treffsikker metode for å beregne tilskudd til de minste kommunene med størst behov for ressurskrevende tjenester.»

Stortinget fattet også anmodningsvedtak 704, 25. februar 2021:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram et trinn 2 i toppfinansieringsordningen med en makssum per innbygger, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2022.»

Komiteen understreker at formålet med toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er å legge til rette for at kommunene kan gi et godt tjenestetilbud til mottakere som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester. Den øremerkede toppfinansieringsordningen kompenserer kommuner med ressurskrevende tjenester for 80 prosent av netto lønnsutgifter over et innslagspunkt på 1,43 mill. kroner per mottaker for 2021. Komiteen viser til at innslagspunktet var 1,157 mill. kroner per mottaker i 2017 og 975 000 kroner per mottaker i 2013.

Komiteen viser til at det i statsbudsjettet for 2021 ble vedtatt at 55 mill. kroner av skjønnsrammen skal fordeles til kommuner med under 3 200 innbyggere som har spesielt høye utgifter til ressurskrevende tjenester. Regjeringen foreslår i proposisjonen at tilskuddet på 55 mill. kroner vil bli finansiert ved et trekk i innbyggertilskuddet. Regjeringen foreslår i proposisjonen å gå fra en fordeling basert på skjønn til en ordning i tillegg til det ordinære toppfinansieringstilskuddet.

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår følgende kriterier for at kommuner skal kvalifisere for tilskuddet: at kommunen har færre enn 3 200 innbyggere, at kommunen har høye utgifter til ressurskrevende tjenester, og at kommunen har gjennomsnittlige skatteinntekter de siste tre årene som er lavere enn 120 prosent av landsgjennomsnittet.

Komiteen viser til at kommunene som oppfyller de nevnte kriteriene, skal få kompensert 80 prosent av utgiftene over en terskelverdi per innbygger. Komiteen merker seg at departementet vil gi en antydning på hvor terskelverdien vil ligge i statsbudsjettet, og at det ikke er foreslått noen endringer i innslagspunktet for ressurskrevende tjenester i proposisjonen.

Komiteen bemerker at statens tilskudd og kommunens kostnader til ressurskrevende tjenester har hatt sterk vekst siden ordningen ble innført, og må være gjenstand for en vurdering av innretning i forbindelse med gjennomgangen av kommunenes inntektssystem.

Komiteen viser for øvrig til de respektive partier forslag og merknader i Innst. 16 S (2020–2021).

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge med på den nye ordningen med tilleggskompensasjon for små kommuner med høye utgifter til ressurskrevende tjenester og gjennomsnittlige skatteinntekter lavere enn 120 prosent av landsgjennomsnittet, og løpende vurdere om denne bidrar i tilstrekkelig grad til å avhjelpe kommuner som har uforholdsmessig høye utgifter til ressurskrevende tjenester.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at innslagspunktet for toppfinansieringen er økt flere ganger de senere årene. Økt innslagspunkt innebærer at kommunene må dekke stadig mer av tjenesten selv, på bekostning av andre tjenester. For noen kommuner fungerer ordningen som tiltenkt, for andre kommuner er ordningen utilstrekkelig og belastningen på de kommunale budsjettene så stor at driftsunderskuddet blir større for hvert år som går.

Flertallet understreker at kostnadene til ressurskrevende tjenester er svært utfordrende for mange kommuner. Denne posten kan ha store svingninger fra år til år og innebære betydelige utgifter på det kommunale budsjettet. For enkelte kommuner er kostnadene ikke håndterbare, og man har ikke mulighet til å finne inndekning.

Flertallet viser til at det i høringen ble påpekt at det er krevende for kommunene når brukerne fyller 67 år og den statlige medfinansieringsordningen faller bort. Flertallet mener det er positivt at regjeringen vil innføre en ordning i tillegg til det ordinære toppfinansieringstilskuddet, men det er uklart hvilke terskelverdier dette innrettes etter, og ordningen treffer kun kommuner med under 3 200 innbyggere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti peker på at ordningen med toppfinansiering av ressurskrevende tjenester i kommunene er til for å hindre at ekstraordinært store utgifter til sterkt hjelpetrengende personer ikke skal hemme kommunens øvrige tjenesteleveranser. Denne ordningen er betydningsfull for kommunene og bidrar til verdighet for dem som er mottakere av disse tjenestene. Disse medlemmer ser imidlertid at noen mindre kommuner med stort antall brukere av ressurskrevende tjenester likevel får uforholdsmessig høye utgifter til dette. Disse medlemmer ber regjeringen i statsbudsjettet for 2022 vurdere å styrke ordningen for kommunesektoren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det høsten 2020 ble opprettet en arbeidsgruppe mellom KS, HOD, FIN og KMD som skal identifisere konkrete elementer i regelverk som begrenser kommunenes mulighet for å drive kostnadseffektive tilbud til ressurskrevende tjenestemottakere. Arbeidet ble utsatt på grunn av at mye av ressursene i HOD i stor grad har vært bundet opp under pandemien. Flertallet legger til grunn at arbeidsgruppen kan starte opp over sommeren.

Flertallet viser videre til at Inntektssystemutvalget har fått et bredt mandat til å foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene. Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er et øremerket tilskudd, som ligger utenfor inntektssystemet og utvalgets mandat. Det er imidlertid berøringspunkter mellom toppfinansieringsordningen og inntektssystemet, og det vises til at det ligger innenfor utvalgets mandat å se på grenseflatene mellom ordningen og inntektssystemet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener anmodningsvedtak nr. 704 fra 25. februar 2021 ikke er fulgt opp i tilstrekkelig grad i Kommuneproposisjonen 2022, og understreker at dette burde være klargjort allerede nå for å skape forutsigbarhet for de aktuelle kommunene.

Disse medlemmer mener det bør vurderes om det skal innføres et tak på kommunens netto kostnader for ressurskrevende tjenester, for eksempel et maksbeløp per innbygger målt i kroner eller en maksimal andel av kommunens budsjett målt i prosent, og at staten dekker alle utgifter ut over dette nivået. Denne utfordringen er aller størst for de minste kommunene, men det er også enkelte større kommuner som har en uforholdsmessig stor andel ressurskrevende brukere. Kommuner over 3 200 innbyggere må også ivaretas av ordningen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener ordningen må styrkes kraftig. Kommunenes egenandel må reduseres, alle utgifter må regnes med og ordningen må utvides til å omfatte innbyggere mellom 67 og 80 år. Det er ingenting som tilsier at utgifter til omsorg og pleie reduseres for disse innbyggerne etter fylte 67 år. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2022 redusere kommunenes egenandel i ordningen med særlig ressurskrevende tjenester, slik at kommunenes egenandel reduseres vesentlig.»

«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med særlig ressurskrevende tjenester til å også omfatte aldersgruppen 67 til 80 år.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av ordningen med ressurskrevende tjenester og sikre at alle relevante kostnader kommunene har i ordningen, regnes med som grunnlag for den kommunale egenandelen.»

2.4 Skjønnstilskuddet

Komiteen viser til at skjønnstilskuddet er et viktig virkemiddel for å fange opp elementer som ikke inntektssystemet fanger opp. Uforutsette hendelser knyttet til mer ekstremvær og konsekvenser av klimaendringene kan innebære betydelig økte kostnader til erstatning og opprydning. Komiteen vil understreke viktigheten av å sikre tilstrekkelig finansiering til forebyggende arbeid for å unngå uforutsette hendelser som typisk dekkes av skjønnstilskuddet. Komiteen viser til at det er viktig at skjønnspotten er tilstrekkelig til å dekke de uforutsette hendelser og elementer som inntektssystemet ikke fanger opp.

Komiteen vil videre påpeke behovet for å sikre at inntektssystemet fanger opp og kompenserer urimelige merkostnader til ordinær tjenesteyting i kommunene, som tilskudd til ressurskrevende tjenester. Dette er tjenester som ikke over tid er ment skal dekkes av skjønnstilskudd.

Komiteen viser til at man ser oftere og større skader ved flom, skred og ras. Hvert år holder departementet tilbake deler av skjønnstilskuddet til kommuner og fylkeskommuner for å kunne kompensere kommunesektoren for kostnader ved uforutsette hendelser, eksempelvis kvikkleireskredet i Gjerdrum kommune. I Kommuneproposisjonen 2022 er det satt av totalt 170 mill. kroner i tilbakeholdte midler med henholdsvis 120 mill. kroner til kommunene og 50 mill. kroner til fylkeskommunen.

Komiteen merker seg at det foreslås 20 mill. kroner i 2022 til prosjektskjønn. Innenfor skjønnsrammen til kommunene settes det av midler til utviklings- og fornyingsprosjekter. Midlene fordeles av departementet. Tilskuddet må komme kommunesektoren til gode, og prosjekter i regi av departementet og/eller KS kan finansieres med prosjektskjønnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til skredkatastrofen i Gjerdrum og at regjeringen ikke følger opp kommunens behov for statlig tilskudd til nødvendig psykososiale tiltak etter planen kommunen har utarbeidet sammen med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Det er helt nødvendig at kommunen gis mulighet til å følge opp egen befolkning med nødvendige hjelpetiltak etter en så alvorlig katastrofe der mange har mistet familie og naboer, mange har mistet sine hjem og utryggheten er stor for mange.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår derfor at det må øremerkes bevilgninger til dette innenfor skjønnsrammen, og at bevilgningen de neste tre årene følger opp slik at den faglige planen om oppfølgning av innbyggerne i Gjerdrum blir realisert.

Dette medlem viser til merknader og forslag under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2021 der det settes av 15 mill. kroner til dette formålet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kvikkleireskredet i Gjerdrum var en tragisk hendelse med tap av menneskeliv og store materielle skader. I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen en ekstrabevilgning på 125 mill. kroner for å kompensere kommunen for merkostnader i forbindelse med skredet. Ekstrabevilgningen skal dekke merkostnader til blant annet den akutte krisehåndteringen, sikring av området, midlertidige lokaler og gjenoppbygging av kommunal infrastruktur. Kompensasjonen kommer på toppen av tidligere ekstrabevilgninger på 25,9 mill. kroner over Justis- og beredskapsdepartementets budsjett og 102 mill. kroner over Olje- og energidepartementets budsjett. Tidligere ekstrabevilgninger har blant annet gått til å dekke merutgifter til politiet, Sivilforsvaret, Hovedredningssentralen og NVE.

2.5 En brukerorientert og effektiv offentlig sektor

Komiteen viser til at det gjøres mye godt arbeid i kommunene med utvikling av tjenestetilbud og innovasjon i sektoren. Nytenkning og optimalisering av egen drift er et kontinuerlig arbeid i Kommune-Norge. En viktig del av arbeidet handler om digitalisering i offentlig sektor, som blant annet gir muligheter til mer brukervennlige løsninger for innbyggere og enklere saksbehandling for kommunene.

Komiteen vil understreke viktigheten av gode digitaliseringsprosjekter, samtidig som det må sørges for tilstrekkelig utbygging av internettdekning i hele landet. Tilstrekkelig internettdekning er det særlig viktig at staten, sammen med kommunesektoren, sikrer i områder uten kommersielt grunnlag for utbygging. Det ligger store muligheter for offentlig sektor i digitaliseringsarbeid. Samtidig er det viktig å sikre at også innbyggere som ikke bruker digitale løsninger, får den hjelpen de trenger i møte med det offentlige. Komiteen ser at covid-19-pandemien har bidratt til økt brukt av digitale tjenester, og understreker at en må ta med seg disse positive erfaringene også etter pandemien.

Komiteenviser til at digital satsing er viktig for å få effektivisere plan- og byggesaksprosess, og regelverket skal ikke hindre dette. Komiteen viser til at Fellestjenester BYGG nå er lansert, og det er en digital regelverksplattform som kontrollerer byggesøknader mot regelverket og sender dem inn til riktig kommune via Altinn. Markedet leverer søknadsløsning, og over 200 kommuner har anskaffet verktøy som gjør digital saksbehandling mulig. Komiteen viser videre til at Digitalt nabovarsel via Altinn i byggesaker til erstatning for personlig overlevering eller rekommandert post, ble lansert i 2018. Over 1,3 millioner nabovarsler er sendt digitalt, og det anslås at portokostnader kan reduseres med opptil 332,9 mill. kroner i 2021. Det er også utarbeidet flere digitale veivisere som skal veilede tiltakshavere om de må søke om mindre byggeprosjekter. Antall brukere av veiviserne har økt kraftig i 2020.

Komiteen viser også til at det gjennom det såkalte DSOP-samarbeidet mellom offentlig og privat sektor om forenklinger er tatt i bruk en løsning for samtykkebaserte oppslag i Altinn når man søker om boliglån. Det betyr at kunder slipper å ha med seg papirversjoner av lønnsslipper og skattemeldinger til banken når de søker lån, men gir banken tillatelse til å slå opp disse opplysningene i Altinn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det de siste årene er arbeidet for å legge til rette for videre effektivisering av planprosessene gjennom bruk av IKT-verktøy. Arbeidet med å lage en innsendingstjeneste til kommunene for komplette, private reguleringsplanforslag er godt i gang. Det er utviklet et kontrollregime for plankart og bestemmelser, som skal avdekke tekniske feil på plankartet samt kontrollere at informasjonen i planbestemmelsene og plankartet samsvarer. Ny produktspesifikasjon for planomriss er under utvikling. Dette er en naturlig videreutvikling som henger nært sammen med tjenesten «varsel om planoppstart». Flertallet viser til at Norges første digitale varsel om planoppstart ble sendt ut 13. januar 2021, og siden den gang har i overkant av 12 000 berørte parter fått digitalt varsel.

Flertallet viser til at plangrunnlaget som skal legges til grunn for byggesøknader, oppfattes som vanskelig tilgjengelig og komplisert å tolke, og kommunene bruker mye ressurser på å avklare planmessige rammebetingelser i forbindelse med byggesøknader. Flertallet viser til at den første generasjonen av et vesentlig forbedret veiledningsmateriell («drømmeplan») er utviklet sammen med DiBK. Tre kommuner – Fredrikstad, Åfjord og Ål, i samarbeid med Hemsedal – er valgt ut til å delta i pilotfasen. I tillegg er det startet dialog med IKT-leverandører om hvordan de kan tilby best mulig digitale støtteverktøy.

Flertallet viser til at digitalisering av offentlig sektor bidrar til mer effektiv drift og forenklinger for innbyggere og næringsliv. Dette forutsetter at regelverket er digitaliseringsvennlig. Flertallet viser til at regjeringen i september 2020 etablerte Ressurssenter for deling av data i Digitaliseringsdirektoratet. Dette senteret skal understøtte og legge til rette for målene om sammenhengende og proaktive offentlige digitale tjenester og datadrevet innovasjon. Dette innebærer at regelverk må utvikles for å legge til rette for mer deling av data og hel eller delvis automatisering av saksgang og saksbehandling. Samtidig skal regelverket ivareta personvern, rettssikkerhetsprinsipper og andre krav til forsvarlighet. Regelverket bør være klart og forståelig, uten unødig kompleksitet, unødvendige skjønnsbestemmelser, og begreper må harmoniseres der det er hensiktsmessig.

Komiteen viser til at i løpet av koronaepidemien har det kommet på plass et stort antall regelverksforenklinger som har gjort det mulig med en meget rask digitalisering av ulike tjenester. For eksempel kom det raskt på plass regelverksendringer som gjorde det mulig med økt bruk av videokonsultasjoner med fastlegen. E-konsultasjoner økte fra 3 prosent før pandemien, til om lag 60 prosent våren 2020.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at Meld. St. 22 (2020–2021) legger rammene for arbeidet med datadrevet økonomi og innovasjon. Flertallet viser til at data er en viktig ressurs for næringslivet, og brukes på stadig nye måter og områder. Mer effektiv flyt og deling av data kan bidra til økt verdiskapning, eksempelvis ved at bedriftene kan lage nye produkter og tjenester til kundene. Flertallet viser til de respektive partiers merknader i Innst. 568 S (2020–2021), hvor det pekes på klare mangler særlig knyttet til områder som omhandler maktkonsentrasjon, fordeling av verdiskapning og det offentliges rolle for å ivareta samfunnsinteresser i den digitale økonomien i digitaliseringen.

Flertallet viser i den sammenheng til forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 88 S (2020–2021) hvor regjeringen bes foreslå nye tiltak for at distriktskommuner skal innovere mer enn i dag.

Flertallet mener at det må gis klare retningslinjer og pålegg som sikrer at innbyggere som trenger personlig bistand i møtet med det offentlige, skal få det, og at denne bistanden skal kunne bidra til å løse utfordringen, og ikke kun gjelde veiledning i bruk av digitale løsninger. Selv om det er en relativt liten gruppe som ikke bruker digitale hjelpemidler, eller har mulighet til å tilegne seg digital kompetanse, skal disse ha samme rettigheter i møte med det offentlige.

Flertallet viser til at det er behov for en tillitsreform også i kommunal forvaltning, og at det er lite effektivt å bruke mye tid på rigide kontrollsystemer basert på New Public Management. Flertallet mener fagkompetansen må brukes mer i direkte oppgaveløsning. Flertallet mener en må modernisere offentlig sektor vekk fra unødvendig byråkratisering og over til brukerrettet og faglig høykompetent virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser viktigheten av en digital satsing for å nå målene om å effektivisere offentlig sektor. Det er likevel slik at digitalisering av ulike sektorer er tilnærmet umulig uten en forenkling av lovverket. Dette gjelder særlig innenfor byggesøknader og planprosesser. Foreløpig er lover, verneområder, innsigelser, dispensasjoner, forskrifter, politikere og byråkrater uenige om hvem som skal bestemme hva og hvilke regler som gjelder hvor. Det må gjennomføres en rekke kritiske gjennomganger av regelverk og lover før digitalisering av byggesøknader vil fungere etter hensikt. Dette gjelder for flere sektorer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener offentlig sektor skal organiseres på en måte som setter folk og faglighet først. Folk skal oppleve tillit og ha selvbestemmelse og medvirkning i møte med velferdstjenestene. Kommersialisering og stadig flere kontroll- og styringssystemer i velferdstjenestene har bidratt til rigide arbeidsmåter, overvåking og rapportering, og svekket både tillit og medbestemmelse. For å fremme faglighet og gode møter mellom ansatte og folk, trengs en gjennomgripende tillitsreform i hele offentlig sektor, der målet er kvalitet for innbyggere og samfunn, sammenhengende tjenester og helsebringende arbeidsliv. En tillitsreform må innebære reell involvering av innbyggerne, og medbestemmelse for ansatte på det enkelte tjenestested gjennom godt partssamarbeid.

I stedet for systemer som kontrollerer enkeltansatte og produktivitet, for eksempel i form av antall vedtak, bør det heller fokuseres på om man har kontroll på om samfunnsoppdraget blir løst på en god måte.

Sentraliserte beslutninger og organisering etter bestiller-utfører-modeller fører til at ansatte og deres representanter mister mulighet til å delta i vedtaksprosessene. De økonomiske styrings-, finansierings-, regnskaps- og organisasjonsmodellene må endres der de er i strid med målet om en tillitsbasert arbeidsmetodikk i offentlig sektor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er store demografiske utfordringer i mange distriktskommuner. Disse forsvinner ikke ved kommunesammenslåing, og befolkningen blir ikke yngre. Skal disse kommunene kunne rekruttere og beholde nødvendig kvalifisert personell og kunne ta i bruk ny velferdsteknologi, kreves det god kommuneøkonomi, samarbeid med nabokommuner om spesialiserte funksjoner og systematisk jobbing mot ufrivillig deltid.

Flertallet vil arbeide for en tillitsreform basert på ansvarlighet og tillit framfor kontroll og byråkrati, noe som vil gi en bedre og mer effektiv offentlig forvaltning. I dette ligger en uttalt målsetting om å redusere unødig bruk av tid på skjemaer og frigjøre tid til faktisk tjenesteproduksjon, samtidig som muligheten for lokalt skjønn økes.

Flertallet viser i den sammenheng blant annet til forslag fra representanter fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet om en tillitsreform i skolen, jf. Dokument 8:194 S (2017–2018).

Flertallet mener vårt velferdssamfunn, med en stor og sterk offentlig sektor, må tilby brede velferdsordninger som treffer flest mulig på best mulig måte. Flertallet vil styre offentlig sektor basert på norske, sosialdemokratiske verdier som tillit, åpenhet og samarbeid. Flertallet mener at det blir bedre velferdstjenester og tettere kontakt mellom brukere og ansatte dersom de ansatte får mer tid og tillit til å gi hjelp og møte brukernes behov. Folk på jobb i offentlig sektor har mye å være stolte av. De står på hver dag for fellesskapet, og under koronakrisen viser offentlig ansatte hvor viktige de er for at velferdsstaten skal gå rundt. Flertallet vil peke på at det likevel er mange ansatte i velferdstjenestene som i dag bruker mer og mer tid på papirarbeid, på kontrollrutiner og på å rapportere den samme informasjonen flere ganger. Mange måles på «indikatorer» som ikke fanger opp det som virkelig teller for kvaliteten på tjenestene. Altfor mange brukere møter et system hvor de som bestemmer, er fjernt fra folk, og hvor tjenestene er fliset opp av konkurranseutsetting, utførermodeller, outsourcing, internfakturering og ansvarspulverisering.

Flertallet mener at grunnleggende velferdstjenester ikke skal være markeds- og konkurranseutsatt produksjon. Flertallet vil ha slutt på at vår felles velferdsstat styres basert på markedsmekanismer som ikke passer i offentlig sektor. Flertallet vil bort fra importerte ledelsesmodeller som ikke passer i Norge, og misforstått mål- og resultatstyring hvor det som kan telles, er det eneste som teller. Flertallet mener det offentlige skal være gullstandarden i arbeidslivet vårt, og tjenestene vi tilbyr, skal være av den beste kvalitet. Derfor mener flertallet at staten trenger en ny arbeidsgiverpolitikk. Flertallet vil sette seg ned sammen med brukere, ansatte og ledere og finne ut hvordan offentlig sektor kan styres på en bedre måte, basert på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte.

Flertallet vil ha en effektiv offentlig sektor. Veksten i offentlig sektor skal skje i velferd, omsorg og skole – ikke i byråkrati. Flertallet vil bremse seneste års byråkrativekst, og byråkratiserende reformer må stanses eller avvikles. Det er behov for et taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor. Flertallet vil intensivere satsingen på digitalisering av offentlige tjenester. Bruken av målstyring i offentlig sektor skal begrenses. Færre mål og mindre rapporteringsbyrde skal gi offentlig ansatte mer tid til å gjennomføre faktiske arbeidsoppgaver.

Flertallet mener det regjeringspartiene omtaler som en avbyråkratiserings- og effektivitetsreform, i realiteten er ostehøvelkutt. På den måten fraskriver regjeringen seg det politiske ansvaret for å prioritere kutt og legger ansvaret over på etatene selv uten politiske prioriteringer. Flertallet konstaterer at situasjonen ikke bare blir videreført, men ble forsterket etter forliket med Fremskrittspartiet i statsbudsjettet 2021.

Flertallet viser til at kommunesektoren fokuserer på å levere best mulige tjenester til sine innbyggere. I svært mange fylkeskommuner og kommuner er imidlertid den økonomiske situasjonen stram. KS’ budsjettundersøkelser viser at stadig flere kommuner mener det blir mer krevende å få et budsjett i balanse.

Flertallet viser til at det i situasjoner hvor lokale og regionale politikere må velge mellom å kutte i skolen eller i eldreomsorgen, er det begrenset med ressurser som kan avses til nytenkning og innovasjon. Flertallet mener kommunene og fylkeskommunene trenger en kommuneøkonomi som gir rom for innovasjon på den enkelte kommunes og fylkeskommunes premisser. Blant annet må kommunesektoren få større handlingsrom i utformingen av offentlige anbud for å fremme innovasjon innenfor sin region.

Komiteen viser til analyser fra Senter for økonomisk forskning (SØF) som viser at i perioden 2008–2019 har det vært en økning i samlet effektivitet på 1,1 prosent, eller 0,1 prosent i årlig gjennomsnitt. Økningen i effektivitet har vært høyest i grunnskolen med 3,6 prosent for perioden under ett. I omsorgstjenestene økte beregnet effektivitet med 1,3 prosent fra 2008 til 2019, mens barnehagene har hatt en nedgang på nesten 7 prosent

Komiteen viser til at departementet mener utviklingen for barnehager trolig har en sammenheng med økt bemanning med sikte på å øke kvaliteten, men at den også kan være et resultat av manglende tilpasning til færre barn.

Komiteen mener kommunesektoren selv må beholde handlingsrommet som oppstår ved framtidig effektivisering. Dette er et sterkt økonomisk insentiv til å fremme innovasjon, nyskaping og bedre arbeidsmåter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener denne type effektivitetsmålinger har store svakheter når de blir brukt på velferdsoppgaver, skoler og omsorg fordi det kan være helt umulig å måle viktige sider av disse oppgavene, og at effektivitetsmål knyttet til driftskostnader her og nå, kan være i direkte motstrid med både kort- og langsiktige mål for individ og samfunn. Omsorg for eldre, utviklingshemmede, barnevern, barnehage og skole handler om verdier og faglighet som ikke kan måles ensidig med etablerte økonomiske modeller.

Flertallet viser for øvrig til kapittel 4.4.3 i NOU 2020:15 Det handler om Norge, der det skrives følgende:

«Å miste et tilbud er å miste noe av sin status som sted. Det kan derfor sitte langt inne for en lokalpolitiker å gå inn for å flytte tjenester til færre og mer sentrale steder. Av boks 4.1 framgår det at antall sysselsatte i statlig sektor særlig har blitt redusert i distriktskommuner de siste årene. En desentraliseringspolitikk er med andre ord ikke bare en tjenesteforsyningspolitikk, men oppfattes også som en politikk for lokal samfunnsutvikling.»

Flertallet understreker at en utvikling av desentraliserte tjenestetilbud der folk bor er en forutsetning for lokal samfunnsutvikling, og dermed for å videreutvikle distriktene.

Flertallet mener det må legges bedre til rette for desentralisert høyere utdanning og forskning. Tilgjengelig utdanning er en forutsetning for at Norge skal klare å sikre nok og relevant kompetanse i både offentlig og privat sektor. Et desentralisert utdanningstilbud er viktig for å sikre rekruttering av fagfolk som kan bidra til innovasjon.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til eget kommuneopplegg både i alternative statsbudsjett de siste årene og til kommuneopplegget for 2022 der det legges inn penger til særlige tilskudd til fylkeskommunen for å koordinere og sikre at slike tilbud finnes, bl.a. gjennom Studiesentrene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at det er viktig å etablere en velorganisert ordning for eksperimentering i offentlig sektor. Målet med en slik ordning er mer innovasjon, mer sammenheng i tjenestene, bedre kvalitet og økt effektivitet. En slik ordning innebærer systematiske forsøk der offentlig sektor gis frihet fra regler, lover og dokumentasjonskrav, og forutsetter at kommunene og fylkeskommunene sikres kompensasjon slik at den svake kommuneøkonomien ikke står i fare for å svekkes ytterligere ved deltagelse. En gevinstrealisering må ligge til grunn for det innovative arbeidet i offentlig sektor.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten av at staten bidrar med risikoavlastning i prosjekter der kommunesektoren må ofre innovasjon fordi risikoen er for stor.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener ressursbruken på rapportering må reduseres, og det må gis mer tillit til førstelinjen. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet vil desentralisere makt og myndighet til de som jobber i førstelinjen, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt og tilpasset. Disse medlemmer mener effektiviseringsgevinsten i offentlig sektor må tas ut i bedre tjenester til innbyggerne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser for øvrig til sine forslag og merknader i Innst. 191 S (2020–2021), jf. Meld. St. 30 (2019–2020) og Innst. 88 S (2020–2021), jf. Meld. St. 5 (2019–2020).

Komiteen viser til at digital infrastruktur er grunnmuren til vårt eksisterende og fremtidige næringsliv. Når man skal sikre arbeidsplasser, verdiskaping og økt tilflytning til distriktene, er det viktig å ha en god strategi for tilgang på høyhastighetsbredbånd. Norsk verdiskaping er avhengig av en digital infrastruktur med høy kvalitet. Dette avhengighetsforholdet vil fortsette å øke. Internasjonal dataflyt genererer i dag større verdier enn tradisjonell handel. I tillegg ser vi at 80 prosent av verdens teknologioppstartsselskap har et globalt marked fra første dag. For å utnytte og kapitalisere på dette er næringslivet generelt, og IKT-bransjen spesielt, avhengig av stor utbredelse av høykapasitetsnett.

Norge har en topografi og bosetning som gjør utbygging og oppgradering krevende – i både praktisk og kommersiell forstand. Komiteen ønsker derfor kostnadsreduserende tiltak knyttet til utbygging av høyhastighetsnett, og vi støtter formålet om å bidra til kostnadseffektiv etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at utbygging av høyhastighetsnett har vært preget av til dels store variasjoner i enkeltkommuners håndtering av gebyrer og lokale kostnader i forbindelse med utbygging.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at dette har fått direkte innvirkning på aktørenes kommersielle vurderinger av utbyggingsprosjekter. Det er derfor vesentlig at regjeringen har fått på plass ny graveforskrift som gjør det enklere og billigere å etablere bredbånd. Det er viktig å fortsette forenklingsarbeidet og legge forholdene ytterligere til rette for en mer ensartet praksis for kommunenes graveregler, gebyrer, søknadsprosesser og tilgang til fysisk infrastruktur.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at digital infrastruktur er ryggmargen til vårt eksisterende og fremtidige næringsliv. Dersom man vil sikre arbeidsplasser, verdiskaping og økt tilflytning til distriktene, må det legges en god strategi for tilgang på høyhastighetsbredbånd. Norsk verdiskaping er avhengig av en digital infrastruktur med høy kvalitet. Dette avhengighetsforholdet vil fortsette å øke. Internasjonal dataflyt genererer i dag større verdier enn tradisjonell handel. I tillegg ser vi at 80 prosent av verdens teknologioppstartsselskap har et globalt marked fra første dag. For å utnytte og kapitalisere på dette er næringslivet generelt, og IKT-bransjen spesielt, avhengig av stor utbredelse av høykapasitetsnett.

Norge har en geologi og et befolkningsmønster som gjør utbygging og oppgradering krevende – i både praktisk og kommersiell forstand. Disse medlemmer ønsker derfor kostnadsreduserende tiltak knyttet til utbygging av høyhastighetsnett, og støtter formålet om å bidra til kostnadseffektiv etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon.

Utbygging av høyhastighetsnett er i dag preget av til dels store variasjoner i enkeltkommuners håndtering av gebyrer og lokale kostnader i forbindelse med utbygging. Dette har direkte innvirkning på aktørenes kommersielle vurderinger av utbyggingsprosjekter. Det er derfor vesentlig at staten setter tydelige føringer på kommunenes muligheter til å styre lokale graveregler, gebyrstrukturer og -størrelser samt tilgang til fysisk infrastruktur.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme med en garanti for at alle husstander skal få internettilgang i løpet av 2025.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Nasjonal transportplan 2018–2029, og Innst. 460 S (2016–2017), hvor det foreslås at bredbåndsutbygging inngår i Nasjonal transportplan 2018–2029, og hvor det settes av 6 mrd. kroner til utbygging av nettkapasitet i planperioden, gjennomsnittlig 500 mill. kroner i året. Arbeiderpartiet har fulgt opp dette i alle alternative budsjetter siden.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommuneøkonomi for 2022 i denne innstillingen er avsatt ca. 1 mrd. kroner til rask utbygging av bredbånd, som første steg i en 4-årig satsing.

Drikkevann

Komiteen mener drikkevann er et kommunalt ansvar. Komiteen viser videre til sine forslag og merknader i Innst. 593 S (2020–2021).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag fra Sosialistisk Venstreparti i Dokument 8:175 L og Innst. 619 L (2020–2021) om endringer i plan- og bygningsloven og skjerpet ansvar for tilsyn med at utbyggings- og byggeprosjekter gjennomføres i samsvar med gitte tillatelser og bestemmelser, og Dokument 8:216 S og Innst. 593 (2020–2021) om nødvendige tiltak for å sikre vann og avløp.

2.5.1 Kommune- og fylkesstruktur

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det fra 1. januar 2020 er 356 kommuner i Norge som følge av kommunesammenslåinger. Én av tre innbyggere tilhørte fra årsskiftet en ny kommune. Flertallet viser til at skal kommunene kunne rekruttere og beholde nødvendig kvalifisert personell og kunne ta i bruk fornuftig velferdsteknologi, kreves det god kommuneøkonomi, samarbeid med nabokommuner om spesialiserte funksjoner og økte muligheter for heltidsstillinger.

Flertallet viser til henholdsvis vedtak 93 og 94 fra behandling av Innst. 52 S (2017–2018):

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen. Eventuelle kommunesammenslåinger i perioden 2017–2021 skal utelukkende bygge på frivillighet.

Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.»

Flertallet merker seg at regjeringen mener kommunereformen må fortsette, med begrunnelsen at det fremdeles er for mange små kommuner i Norge. Om lag halvparten av landets kommuner har fortsatt færre enn 5 000 innbyggere, og flere enn 120 kommuner vil ha færre enn 3 000 innbyggere. Regjeringen mener mange av disse kommunene ikke er robuste nok til å utføre de kommunale oppgavene på en tilfredsstillende måte.

Flertallet viser til at det er store demografiske utfordringer i mange kommuner. Kommunesammenslåing vil selvsagt ikke endre demografien i regionen og vil således ikke løse den utfordringen. Flertallet viser til regjeringens påstand om at det er særlig utfordringene knyttet til kapasitet og kompetanse i små kommuner som gjør det nødvendig å jobbe videre med endringer i kommunestrukturen. Flertallet mener regjeringen har låst seg fast til kun én løsning, som er kommunesammenslåinger. Flertallet viser til at mange kommuner for eksempel har gode erfaringer med interkommunalt samarbeid om oppgaver som best kan løses i større enheter.

Flertallet registrerer at flere av kommunene og fylkeskommunene som har slått seg sammen, opplever å ha mye høyere kostnader knyttet til sammenslåing enn det staten har kompensert for. Nye, overførte oppgaver, som regjeringen hevdet det krevdes større kommuner og fylkeskommuner for, har også i mange tilfeller vært underfinansierte etter overføringen.

Flertallet deler ikke virkelighetsforståelsen med at det kreves større enheter for å overføre de få oppgavene regjeringen så langt har overført, og understreker at underfinansierte overføringer av oppgaver svekker kommunesektorens handlingsrom.

Flertallet registrerer at regjeringen mener arbeidet med å legge til rette for flere kommunesammenslåinger skal fortsette. Flertallet mener det ikke er hensiktsmessig at statsforvalterne nå presser på for nye runder med utredninger og vurderinger i kommuner som har avklart sammenslåingsspørsmålet.

Flertallet deler ikke regjeringens syn på at kommuner med under 5 000 innbyggere er for små til å tilby gode tjenester til sine innbyggere og derfor må sammenslås. Geografi og spredt bosetting tilsier at en variert kommunestruktur er best tilpasset hvordan folk bor og arbeider i Norge. Regjeringens idé om at et gitt innbyggertall skal svare ut de utfordringene og forskjellene man finner i Kommune-Norge, harmonerer ikke med kartet.

Flertallet er opptatt av å utvikle et godt offentlig tjenestetilbud i hele Norge. Helse, skole, velferd og infrastruktur skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og et sterkt lokaldemokrati. Flertallet mener regjeringens økonomiske opplegg for kommunesektoren og manglende satsing på nødvendig digital infrastruktur, som bredbånd, tyder på at regjeringen ikke ønsker å opprettholde levende lokalsamfunn med spredt bosetting og aktivitet i hele landet.

Flertallet viser til at siden kommunereformen ble innført i 2015, har antall ansatte i kommunebyråkratiet økt med over 5 000, fra litt over 58 000 til 63 500 ansatte i 2019. Sentralisering og kommunesammenslåinger fører til mer byråkrati, men ikke til bedre tjenester nært folk. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at sammenslåtte kommuner har en markant høyere vekst av byråkrater enn de kommunene som ikke har slått seg sammen. Det er utbetalt over 1,4 mrd. kroner til dekning av engangskostnader, og det er i tillegg utbetalt 200 mill. kroner til infrastrukturtiltak. Dette er midler som kunne vært brukt til bedre tjenester til folk.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at det ofte snakkes om stordriftsfordeler i forbindelse med sammenslåinger, men sjeldent om smådriftsfordeler eller stordriftsulemper.

Disse medlemmer understreker at Norges rikdom er bygget på naturressursene våre. Spredt bosetting har vært avgjørende for den velferdsutviklingen Norge har hatt. Det er ikke noe som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i framtiden. Næringsressurser er spredt i hele landet, og da mener disse medlemmer at Norge er avhengig av at folk bor i hele landet, folk som ser muligheter og tar disse i bruk for verdiskaping. Ved å innføre begrep som «frivillig og ufrivillig små» kommuner og knytte dette til at områder med lavt folketall og store avstander får lavere inntekter dersom de sier nei til sammenslåing, bruker man inntektssystemet til kommunesammenslåing heller enn å være opptatt av å ivareta tjenestetilbudet også i distriktene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at i Arbeiderpartiets distriktspolitikk er arbeid og velferd det aller viktigste. Norge har naturressurser godt fordelt over hele landet. For å utnytte dette på en bærekraftig måte trengs et mangfold av arbeidsplasser i hele landet. Hvis folk skal bo i og flytte til distriktene, må viktige tjenester som barnehage, skole og helsetilbud være i nærheten. Trygghet og nærhet er viktig for folk. Også de som bor i distriktene, må ha tilgang til bredbånd, og veiene må være sikre. Disse medlemmer viser videre til at Arbeiderpartiet vil føre en politikk som legger til rette for vekst og utvikling i hele Norge. Samtidig mener disse medlemmer at kommunesammenslåing skal være frivillig. Derfor er disse medlemmer mot at kommuner som ikke slår seg sammen, straffes økonomisk. Disse medlemmer viser videre til Innst. 88 S (2020–2021) som gir en helhetlig omtale av Arbeiderpartiets distriktspolitikk.

Disse medlemmer er opptatt av at alle innbyggere i hele landet skal ha et godt tjenestetilbud. Blant de frivillige kommunesammenslåingene i perioden 2014–2017 var Arbeiderpartiet det partiet som styrte flest av disse kommunene. Disse medlemmer mener tjenester er viktigere enn kommunegrensene. Mange kommuner gjennomførte prosesser med nabokommuner i perioden 2014–2017 og avklarte gjennom det sammenslåingsspørsmålet for sin kommune.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener kommunenes beslutninger må respekteres. Nå må kommunene få mulighet til å konsentrere seg om å utvikle tjenestetilbudet til sine innbyggere.

Flertallet viser til at flere fylkeskommuner ble tvangssammenslått. Dersom tvangssammenslåtte fylkeskommuner ber om en oppløsning av den nye fylkeskommunen, vil disse partier støtte det.

Flertallet mener regjeringen fortsatt ikke har avklart hvorvidt de har en intensjon om å bruke direkte tvang eller indirekte tvang gjennom inntektssystemet dersom kommuner ikke frivillig vil slå seg sammen. Denne tvilen vil fortsette å spre usikkerhet i kommunesektoren.

Flertallet merker seg at flere kommuner og fylkeskommuner, blant annet Viken og Troms og Finnmark, ønsker oppløsning.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at fylkestingenes og kommunestyrenes vedtak om deling, samt resultater av rådgivende folkeavstemninger, burde følges opp av Stortinget og regjeringen. Det er de lokale folkevalgte og innbyggerne i kommunene som er best egnet til å ta beslutninger om egne grenser, ikke Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener regjeringens oppgaveoverføring til fylkeskommunene i forbindelse med regionreformen ikke forsvarer ressursbruken eller tvangen overfor fylkeskommunene. Flertallet viser til at Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at det forelå forslag til overføring av oppgaver eller styrking av regional planlegging i forkant av sammenslåingen. Regjeringens såkalte målsetting om fylkeskommunens nye og sterkere rolle som samfunnsutvikler var ikke utformet eller gitt noe klart mandat. Ei heller har regjeringen klart å forklare et politisk vedtak med så krevende økonomiske, geografiske, organisatoriske og demokratiske utfordringer på en tilfredsstillende måte, og da mener flertallet det er grunn til å revurdere de vedtak som er gjort. Tiden etter at sammenslåingene ble vedtatt, har vist at man ikke har klart å fylle reformen med innhold og oppgaver. Flertallet viser til at ett av målene var at det regionale selvstyret skulle styrkes, men det motsatte har skjedd når fylkeskommunene nå er påtvunget å innføre fritt skolevalg.

Flertallet har flere ganger påpekt at oppgavene som ble vedtatt overført til fylkeskommunene i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 6 (2018–2019) høsten 2018, ikke forutsetter ny fylkesstruktur. Flere av oppgavene som skulle utredes om skulle overføres til fylkeskommunene, har siden blitt konkludert med at ikke skal overføres til fylkeskommunene. Annen oppgaveoverføring har stanset opp som følge av at fylkeskommunene ikke får midlene som trengs for å løse oppgaven og dermed sier nei til å overta ansvaret fra staten.

Flertallet mener dette viser at regionreformen først og fremst er en strukturreform som verken innebærer betydelige nye oppgaver eller mer makt til fylkeskommunene. En grunnleggende forutsetning for å kunne løse kommunale og fylkeskommunale oppgaver er at det følger tilstrekkelig finansiering med oppgaven.

Flertallet er positive til at fylkeskommunene får flere oppgaver, men er sterkt kritiske til at det ikke følger tilstrekkelige midler med disse oppgavene. Flertallet mener derfor regjeringens overføring av oppgaver til fylkeskommunene grenser til ansvarsfraskrivelse, og at det er særskilt problematisk i den nåværende situasjonen der kommuneøkonomien har blitt hardt rammet av koronakrisen.

Flertallet viser til at de respektive partier tok forbehold om full kompensasjon for overføring av oppgaver, og det har vist seg at regjeringen ikke har innfridd forutsetningen om å fullfinansiere overførte oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at i perioden 2014–2017 ble totalt 119 kommuner vedtatt slått sammen til 47 nye kommuner. Dette viser at det fortsatt er et stort potensial for ytterligere flere kommunesammenslåinger. Resultatet fra reformen så langt er at hovedtrekkene i kommunestrukturen i landet ikke er endret vesentlig. Fortsatt vil ca. halvparten ha kommunene ha under 5 000 innbyggere. Over 120 kommuner har færre innbyggere enn 3 000. I 2017 opplevde kommuner med under 3 000 innbyggere i snitt en befolkningsnedgang på 0,5 prosent Kommuner med over 15 000 innbyggere i snitt hadde en befolkningsvekst på 1 prosent. Kun 72 av 221 kommuner med under 5 000 innbyggere hadde en økning i folketallet, og av disse var det kun 24 som vokste med mer enn 15 innbyggere.

Disse medlemmer mener befolkningsnedgang og demografiske endringer gjør at mange av de små kommunene i løpet av de neste 10–15 årene ikke vil ha et bærekraftig forhold mellom antall innbyggere i arbeidsfør alder og innbyggere over 67 år. Disse kommunene har allerede i dag utfordringer med små organisasjoner, fagkompetanse og tilstrekkelig kapasitet til å dekke opp forventninger og krav til kommunale tjenester og offentlige tilbud. Disse medlemmer mener at større fagmiljø vil gi større handlingsrom og bedre forutsetninger for å gi bedre tjenester til innbyggerne og næringslivet. Det samme gjelder for planleggings- og utviklingsoppgaver i kommunene.

Disse medlemmer viser til at ifølge SSBs prognoser vil det bli en moderat befolkningsvekst frem mot 2040, og det ventes store variasjoner mellom kommunene. Framskrivingen av folketall viser to tendenser: de eldre over 70 år blir flere, og reduksjonen kommer i aldersgruppen 10–29 år. Med kommunesammenslåinger blir noen kommuner større og på flere måter sterkere og på den måten i bedre stand til å utvikle attraktive lokalsamfunn som får tilflytting og ikke fraflytting. Disse kommunene vil også i større grad være robuste til å påta seg oppgavene som følge av mer rammestyring fra staten og mindre detaljstyring. Mange kommuner er for små for å kunne dekke kravene som forventes av en generalistkommune. Stopper kommunestrukturarbeidet opp, vil en i fremtiden kunne se økte forskjeller, ulikt tjenestetilbud, redusert utviklingskraft, dårligere kommuneøkonomi og redusert kapasitet og kompetanse til å utvikle lokalsamfunnene.

2.6 Et velfungerende og tillitskapende demokrati

Komiteen viser til at det ved valget i 2019 var en økning i valgdeltakelsen i de fleste grupper. Valgdeltakelsen var samlet sett den høyeste siden 1991, både for kommunestyrevalget og fylkestingsvalget. Økt valgdeltakelse og bedre kjønnsbalanse i kommunestyrene er positive utviklingstrekk som komiteen vil understreke viktigheten av å etterstrebe også i årene som kommer. Lav valgdeltakelse blant utenlandske statsborgere er en utfordring som bør følges opp nærmere fremover. Komiteen ser med bekymring på økt omfang av hatefulle ytringer og trusler mot personer som engasjerer seg i politikken. For å opprettholde et levende demokrati er det en grunnleggende forutsetning at folk velger å engasjere seg i politikken.

Komiteen viser til Valglovutvalgets utredning. Komiteen imøteser Stortingets behandling av regjeringens forslag til endring av valgloven med mål om å sikre og videreutvikle et velfungerende demokrati.

Komiteen viser til midlertidig lov om endringer i valgloven og kommuneloven (tiltak for å avhjelpe negative konsekvenser av covid-19), og understreker at disse midlertidige endringene vil kunne få påvirkning på valget høsten 2021 på grunn av den ekstraordinære situasjonen med covid-19-pandemien. De midlertidige lovendringene skal legge til rette for at alle velgere skal ha mulighet til å stemme, og at kommuner kan gjennomføre valget på en trygg og god måte, selv om både velgere og valgmedarbeidere skulle være syke eller i karantene. De midlertidige endringene i valgloven og kommuneloven innebærer følgende:

• Velgere som er i isolasjon grunnet covid-19, skal stemme hjemmefra. Perioden for ambulerende stemming utvides slik at velgere i isolasjon som stemmer i egen kommune, kan søke om dette frem til klokken 10.00 på valgdagen.

• Velgere som er i karantene grunnet covid-19, skal ikke stemme i ordinære valglokaler. Valgstyret i kommunen skal opprette egne steder der velgere i karantene kan stemme. Det kan være i egne lokaler, utenfor de ordinære stemmelokalene eller ved mobile stemmemottak. Hvis det ikke er mulig å komme seg til et slikt sted, kan velgere i karantene søke om å få stemme hjemmefra.

• Valglokaler kan plasseres utenfor det geografiske området til stemmekretsen og bestå av flere rom.

• Kommunen kan også oppnevne personer som er bosatt i andre kommuner, som medlemmer av stemmestyrene.

• Ved et lokalt smitteutbrudd, kan kommunen beslutte å opprette et ekstra valglokale på valgdagen om det skulle være nødvendig for å øke kapasiteten og spre velgere.

• Ved et lokalt smitteutbrudd kan kommunen, den siste helgen før valget, beslutte å ta imot stemmer hjemme hos velgere ved hjelp av kun én stemmemottaker, men bare dersom dette er nødvendig for at velgerne får stemt.

• Kommunene kan starte opptelling av forhåndsstemmer dagen før valgdagen. – Det fastsettes en forskriftshjemmel i valgloven til å kunne pålegge kommunene konkrete krav til en smittevernfaglig forsvarlig valggjennomføring.

• Det fastsettes en bestemmelse i valgloven om at kommunen må innrette eventuelle smitteverntiltak de siste ukene av forhåndsstemmeperioden og på valgdagen på en slik måte at de ikke er til hinder for valggjennomføringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at departementet foretar nødvendige endringer i forskrift om valg til Sametinget, for å sikre samsvar med de vedtatte midlertidige endringene i valgloven. Flertallet merker seg videre at regjeringen, med innspill fra Folkehelseinstituttet, har utarbeidet en smittevernveileder som skal hjelpe kommunene å gjennomføre valget samtidig som de ivaretar smittevernet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at arbeidsgruppen som kartlegger de økonomiske konsekvensene av covid-19-situasjonen for kommunesektoren, vil utarbeide anslag for de økonomiske konsekvensene for kommunene av valggjennomføring under pandemien, og at spørsmål om kompensasjon vil bli vurdert i forlengelsen av dette. Dette flertallet imøteser dette. Dette flertallet forventer at kommunene kompenseres for merutgifter til valggjennomføring som følge av pandemien.

Dette flertallet mener Valglovutvalgets forslag om å opprettholde dagens 19 stortingsvalgkretser styrker bildet av at regionreformen ikke har sørget for fornuftige grenser for det fylkeskommunale forvaltningsnivået, og heller ikke sørget for å styrke lokaldemokratiet.

Dette flertallet viser til forslag i Innst. 16 S (2020–2021) om å sikre en digital e-valgløsning i valglokalet for blinde og svaksynte i kommende valg og ut fra disse erfaringene etablere en permanent ordning for både stortings- og kommunevalg.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er store behov for å utvide demokratiet ved å gi stemmerett til 16-åringer.

Dette medlem viser til egne merknader og forslag i Innst. 369 L (2017–2018) om ny kommunelov.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre et landsomfattende forsøk med stemmerett for 16-åringer ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 i alle kommuner og fylkeskommuner.»

2.7 Oppgavefordeling og regelverk

Komiteen viser til at det som følge av covid-19-pandemien er foretatt midlertidige endringer i en rekke lover som berører kommunesektoren, som for eksempel integreringsloven og plan- og bygningsloven. Disse endringene har ulik varighet, og videre varighet vil vurderes nærmere ut ifra smittesituasjonen og konsekvensene av pandemien som en ser i samfunnet.

2.7.1 Arbeids- og sosialdepartementet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at kommunene har en svært viktig rolle i å forebygge fattigdom og utstøting og i å bistå vanskeligstilte. Dette medlem viser til at fattigdommen blant barnefamilier har økt under denne regjeringen. Derfor trenger kommunene rammer til å drive godt forebyggende arbeid for alle aldersgrupper.

2.7.1.1 Endringer i utlendingsforskriften

Komiteen merker seg at utlendingsmyndighetene etter utlendingsforskriften § 6-18 annet ledd skal innhente uttalelse om det økonomiske grunnlaget fra den aktuelle fylkeskommunen før oppholdstillatelse til selvstendige næringsdrivende kan gis. Erfaringen med ordningen viser imidlertid at uttalelsene fra fylkeskommunen inneholder lite eller ingen informasjon av betydning for saksbehandlingen i utlendingssaken, og at ordningen bidrar til unødvendig lang saksbehandlingstid. Arbeids- og sosialdepartementet har derfor foreslått å fjerne kravet om at utlendingsmyndighetene skal innhente uttalelse fra fylkeskommunen under behandlingen av søknader om oppholdstillatelse fra selvstendige næringsdrivende. Forslaget har vært på høring, og Arbeids- og sosialdepartementet jobber med oppfølgingen av høringen.

2.7.2 Barne- og familiedepartementet

2.7.2.1 Barnevernsreformen

Komiteen viser til at barnevernsreformen ble vedtatt ved Stortingets behandling av Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) i juni 2017 og trer i kraft 1. januar 2022. Reformen inneholder både kvalitetstiltak og endringer i ansvarsdelingen mellom stat (Bufetat) og kommune. Kvalitetstiltakene i reformen består først og fremst av et kompetanseløft. I tillegg kommer tiltak for å styrke den kommunale styringen av barnevernet. Det er videre vedtatt endringer i fosterhjemsforskriften som også vil tre i kraft 1. januar 2022.

Komiteen er positive til en barnevernsreform som styrker kommunenes arbeid med at barn og unge skal ha trygge oppvekstvilkår. Komiteen merker seg at reformen innebærer at kommunene vil få økt finansieringsansvar for ordinære fosterhjem og skal betale økte egenandeler for tiltak som tilbys av Bufetat. I tillegg får kommunene et mer helhetlig ansvar for oppfølging av fosterhjem, ved at ansvaret Bufetat i dag har for generell veiledning av fosterhjem vil inngå i kommunenes ansvar for oppfølging av fosterhjem. Reformen innebærer ikke endringer i Bufetats ansvar for å rekruttere fosterhjem. Komiteen har merket seg at regjeringen videre i proposisjonen opplyser at den ikke foreslår endringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune ved valg av institusjonsplass på dette tidspunktet, slik det ble annonsert i Prop. 133 L (2020–2021).

Komiteen viser til at ansvaret for godkjenning av fosterhjem overføres fra fosterhjemskommunen til omsorgskommunen fra 2022, slik at én kommune har ansvaret for både valg og godkjenning av fosterhjem. Komiteen merker seg at det legges til grunn en overgangsordning for spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem. Overgangsordningen innebærer at kommunene skal betale dagens egenandel for plasseringer som ble gjort før reformen trer i kraft.

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår at kommunene vil kompenseres for reformen gjennom en økning i rammetilskuddet. I beregningen av de økonomiske konsekvensene for kommunene av det økte finansieringsansvaret for barnevernstiltak, har Barne- og familiedepartementet benyttet kommunenes bruk av statlige barnevernstiltak det siste tilgjengelige regnskapsåret. Beregningene viser at kommunene på sikt vil måtte betale om lag 1,7 mrd. kroner mer i egenandeler for statlige tiltak sammenlignet med 2020. I tillegg vil Bufetats utgifter på om lag 400 mill. kroner til hjelpetiltak, refusjonsordningen for fosterhjem og veiledning av fosterhjem overføres til kommunene. Det samlede økonomiske opplegget for reformen vil altså på sikt utgjøre om lag 2,1 mrd. kroner. Kompensasjonen i 2022 vil være lavere enn dette. Departementet legger opp til å overføre om lag 1,6 mrd. kroner til kommunene dette året.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker at det er avgjørende at finansieringen av barnevernsreformen er treffsikker. Flertallet er bekymret for at denne reformen vil legge et større press på det forebyggende arbeidet på grunn av stramme økonomiske rammer, og viser til at regjeringen fjerner de øremerkede stillingene i barnevernet. For en del kommuner er utgiftene til barnevern spesielt høye.

Flertallet viser til KS’ høringsinnspill til saken hvor de mener at det kan være vanskelig å finne en kostnadsnøkkel som vil være treffsikker nok slik at utfordringene for disse kommunene også fanges opp. KS mener det trolig vil være behov for en lengre overgangsordninger enn to år, som er foreslått av regjeringen. KS skriver videre at det også bør vurderes en varig toppfinansieringsordning for kommuner med de aller høyeste barnevernsutgiftene per innbygger, jf. for ressurskrevende pleie- og omsorgstjenester.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter disse vurderingene, og viser for øvrig til høringsinnspillene fra KS, Fagforbundet og Fellesorganisasjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene får det fulle finansieringsansvaret for fosterhjem, ved at dagens refusjonsordning for utgifter til ordinære fosterhjem opphører. Kommunene skal også betale økte egenandeler for tiltak som tilbys av Bufetat. Kommunene skal i tråd med etablert praksis kompenseres for de beregnede samlede merutgiftene som følger av ansvarsendringene, gjennom en økning i rammetilskuddet. Dette skal gi økt handlingsrom til å bygge opp gode tiltak der barna bor.

Foreløpige beregninger viser at kommunene på sikt vil måtte betale om lag 1,7 mrd. kroner mer i egenandeler for statlige tiltak sammenlignet med 2020. I tillegg vil statens utgifter på om lag 400 mill. kroner til hjelpetiltak, refusjonsordningen for fosterhjem og veiledning av fosterhjem, overføres til kommunene. Det er altså rundt 2,1 mrd. kroner som på sikt skal flyttes fra staten til kommunene. Når kommunene kompenseres gjennom inntektssystemet, vil en ikke alltid treffe på den faktiske tiltaksbruken på omleggingstidspunktet. Noen kommuner vil derfor få mer kompensasjon enn deres anslåtte merutgifter, mens noen vil få mindre. For å utjevne denne effekten vil regjeringen i en overgangsperiode på to år (altså i budsjettene for 2022 og 2023) foreslå å fordele halvparten av kompensasjonen etter den faktiske tiltaksbruken i kommunene før ansvarsomleggingen. Denne fordelingen vil ligge fast i overgangsperioden. Disse medlemmer viser til at det i Kommuneproposisjonen 2022 er foreslått å innlemme tilskuddet til stillinger i det kommunale barnevernet i rammetilskuddet til kommunene. Tilskuddet er på 820 mill. kroner i 2021 og dekker rundt 1 020 årsverk i barnevernstjenestene. Endringen bidrar til å støtte opp under barnevernsreformens formål fordi den gir kommunene økt handlingsrom og inntekter som kan disponeres fritt.

Komiteen viser til sine forslag og merknader i Innst. 625 L (2020–2021).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke en innlemming av de øremerkede midlene i rammetilskuddet fra 1. januar 2022. Disse medlemmer viser til at barnevernet har store utfordringer med for få ansatte, stort behov for kompetanseutvikling, stort gjennomtrekk og påfølgende sykefravær. På den annen side står barns behov for stabilitet og trygghet i møte med barnevernet. Barnevernsansatte gjør en glimrende jobb, og fortjener forutsigbarhet og økt satsing. Med pandemien og Koronakommisjonens beskrivelser knyttet til sårbare barn bekreftes behovet for økt bemanning og forutsigbarhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser også til at Arbeiderpartiet årlig i statsbudsjettene har foreslått å øke antall øremerkede stillinger, for 2021 med 200 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, forutsetter at reformen er fullfinansiert.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at de økonomiske konsekvensene av barnevernsreformen for kommunene ikke er utredet før reformen trer i kraft i 2022. Med barnevernsreformen får kommunene økt finansieringsansvar for tiltak i barnevernet. Blant annet vil kommunenes egenandeler til statlige barnevernstiltak øke. Implementering av reformen og de foreslåtte lovendringene gjør at kommunene må forholde seg til svært mange endringer i løpet av en forholdsvis kort tidsperiode når det gjelder tiltak overfor barn og unge i risikosonen. Dette skal gjøres samtidig som kommunene bør styrke eksisterende lavterskeltilbud og førstelinjen overfor de barn og unge som har fått særlige utfordringer på grunn av den pågående pandemien.

Disse medlemmer viser til at en helt sentral suksessfaktor for reformen er kommunens rolle i forebygging. Det er avgjørende viktig at kommunene har økonomisk handlefrihet til både forebygging og barnevern. Bemanningen må styrkes. Utfordringen er at med dagens inntektssystem og kostnadsnøkler så kan dette slå veldig forskjellig ut fra kommune til kommune. For noen kommuner kan dagens inntektssystem føre til store utgifter som de ikke får kompensert.

Disse medlemmer mener kostnadsnøklene i inntektssystemet må forbedres. Dette vil ta litt tid, så det er avgjørende med gode økonomiske overgangsordninger. I tillegg må de kommunene som også kommer dårlig ut med nye kostnadsnøkler, sikres ved at det er et tak i forhold til hvor store kommunens utgifter skal være.

Disse medlemmer viser til at det i dag er krevende å finne en treffsikker kostnadsnøkkel for kommunale barnevernsutgifter. Det er også behov for å finne mer langsiktige økonomiske sikringsmekanismer for kommuner med høye barnevernsutgifter. Når kommunene skal gis økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet, medfører dette både behov for generell økning i økonomiske ressurser og for en revurdering av kostnadsnøkkelen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for økte ressurser, og bemanningen i det kommunale barnevernet må styrkes.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at økte kostnader til kommunene som følge av barnevernsreformen dekkes av staten.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at barnevernsreformen trer i kraft 1. januar 2022. Med barnevernsreformen får kommunene økt finansieringsansvar for tiltak i barnevernet. Blant annet vil kommunenes egenandeler til statlige barnevernstiltak øke. Dette medlem viser til at mange kommuner er urolige for hvordan barnevernsreformen vil påvirke kommuneøkonomien, og at regjeringen nå må sikre god informasjon og forutsigbarhet i finansieringen slik at tjenestene ikke svekkes. Dette medlem viser til at det er avgjørende at kommunene har handlingsrom til både å jobbe forebyggende og til å gi et godt tilbud til alle barn som trenger det, uavhengig av hva det måtte koste. Barna med de mest sammensatte behovene skal ikke måtte lide under en presset kommuneøkonomi. Når kommunene nå gis økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet, må ressursene derfor økes og bemanningen styrkes betraktelig

Dette medlem viser til at koronakrisen har gått hardt ut over barn og ungdom. Stengte skoler, barnehager, fritidstilbud og sterke begrensninger i sosial kontakt er krevende for alle barn og unge. Når familier sliter og foreldre mister jobben eller blir permitterte, så rammer dette også barn hardt.

Dette medlem viser til at mange barn og unge var utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner allerede før denne krisen, og mange rapporterer om store psykiske problemer. I tillegg viste de nyeste tallene fra 2019 at over 115 000 barn levde i fattigdom. Dette tallet har mest sannsynlig økt enda mer gjennom 2020, og denne økonomiske krisen Norge står i nå, vil føre til en eksplosjon i antall fattige barn. SSBs undersøkelse av hvem som er rammest hardest av krisen, viser tydelig at de med begrensede ressurser er klart overrepresentert. Fra før vet en at utsatte barn også er overrepresentert i fattige familier. Sårbare barn havner derfor i et krysspress som drastisk øker risikoen for overgrep.

Dette medlem viser til at det gjennom det siste året har blitt meldt om ulik praksis i den kommunale barnevernstjenesten, der enkelte i mindre grad gjennomfører hjemmebesøk ved bekymringsmeldinger. Samtidig er barn og andre utsatte mer hjemme med voldsutøver. Koronakommisjonens rapport peker på at barnevernet under pandemien har fått et mindre grunnlag til å avdekke vold og omsorgssvikt når barn er mindre på steder med voksne som kan varsle. Kommisjonen anbefaler også mer oppsøkende arbeid for å bøte på dette. Sosialistisk Venstreparti har foreslått og tatt til orde for å ruste barnevernet til å drive mer oppsøkende arbeid en rekke ganger gjennom pandemien, uten at dette er blitt fulgt opp av regjeringen.

Dette medlem mener derfor tiden er inne for å fortsette bemanningsløftet for den kommunale barnevernstjenesten som den rød-grønne regjeringen satte i gang i 2012. Det betyr over en fireårsperiode å styrke bemanningen med 1 000 øremerkede stillinger, og at det innføres en veiledende bemanningsnorm. Dette medlem vil derfor ikke støtte regjeringens varslede forslag om å innlemme de øremerkede stillingene i det kommunale barnevernet i kommunerammen i statsbudsjettet 2022.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen videreføre de øremerkede stillingene i det kommunale barnevernet i forslaget til statsbudsjett for 2022.»

Dette medlem viser til at barn med funksjonsnedsettelser også er særlig utsatt i denne situasjonen. Mange av disse er helt avhengige av kommunale tjenester og tilbud, og blir hardt rammet av smitteverntiltak og økte kostnader for kommunen. Dette er en gruppe som også i normaltilstander mangler likestilling. Dette medlem frykter at tilbudet til denne gruppen vil være noe av det første som ryker hvis kommunene ikke sikres nok midler.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2021 der det foreslås en styrking av barnevernet på om lag 450 mill. kroner.

Dette medlem viser til merknader og forslag i Innst. 625 L (2020–2021). Derfor mener dette medlem at tiden igjen er inne for å fortsette bemanningsløftet for den kommunale barnevernstjenesten som den rød-grønne regjeringen satte i gang i 2012, og innføre en veiledende bemanningsnorm, og viser til forslag i alternativt statsbudsjett for 2021 og andre innstillinger som omhandler barnevern:

• En fireårig opptrappingsplan for totalt tusen nye stillinger i den kommunale barnevernstjenesten.

• Innføring av en veiledende bemanningsnorm for antall saker per barneansvarlig.

• Å fase ut private kommersielle aktører og forsterke det offentlige barnevernet og sikre langsiktige avtaler med ideelle aktører.

• Endringer av lovverket for barnevern for å sikre at offentlige tilskudd kommer barnevernsbarna til gode og ikke går til profitt for kommersielle barnevernsaktører.

• Å styrke ideelle virksomheter som yter barnevernstjenester gjennom at anbudskonkurranser avvikles og erstattes av kompetanse- og kvalitetsbaserte kontrakter som utvidet egenregi eller andre langsiktige og stabile kontraktsformer, og at ideelle aktører får fortrinnsrett framfor kommersielle aktører.

• Å sikre at alle aktører som mottar offentlige tilskudd for drift av barnevernstiltak, skal ha lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med de som gjelder i offentlige tiltak.

2.7.2.2 Krisesenter

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er store forskjeller mellom kommunene i hvordan sårbare barn og familier følges opp, og man ser nå at mange kommuner sliter med pandemiens konsekvenser for kommuneøkonomien. Dette medlem viser til at krisesentrene er det viktigste tilbudet for dem som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner. Dette medlem viser til at krisesentrene styres og finansieres av kommunene, og at den ulike økonomiske situasjonen til kommunene fører til at man ikke klarer å oppnå et likeverdig krisesentertilbud i hele landet. Dette medlem mener derfor at staten må inn og sikre 80 prosent av finansieringen av krisesentrene for å sikre likeverdige tilbud.

2.7.3 Helse- og omsorgsdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at kommunene i årene som kommer vil bli pålagt nye oppgaver på helse- og omsorgsfeltet. Dette er et kjerneområde i den kommunale virksomheten. Flertallet er positive til at kommunene får nye oppgaver som styrker helse- og omsorgstilbudet i kommunene, men understreker at nye oppgaver og krav må finansieres slik at de ikke bidrar til å svekke kommuneøkonomien.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at kommunene melder tilbake at plikten til å ta imot utskrivningsklare pasienter medfører at kommunene får stadig mer krevende oppgaver både innenfor pleie og rehabilitering, uten at de er tilført verken tilstrekkelig finansiering eller tilstrekkelig kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti imøteser utredningen om merverdiavgiftskompensasjon og viser i den forbindelse til merknaden på side 65 i Innst. 3 S (2020–2021) hvor det vises til at ordningen er viktig for å unngå at kommunene har et merverdiavgiftsmessig motiv til å produsere tjenester selv fremfor å kjøpe fra private, herunder bosentre og krisesentre. Disse medlemmer ber regjeringen ivareta hensynet til at helse- og omsorgstjenester kommuner i stor utstrekning kjøper fra private, blir omfattet av ordningen. Kompensasjonsordningen er for private virksomheter bl.a. betinget av at virksomheten tilbyr tjeneste som kommune mv. er «lovpålagt» å tilby. Avgrensningen av «lovpålagt» kan imidlertid være utfordrende, og er avgjørende for om private virksomheter omfattes av kompensasjonsordningen. Disse medlemmer er kjent med at Finansdepartementet for øyeblikket utreder hvordan begrepet «lovpålagt» skal forstås i lys av høyesterettsdommen som det ble vist til i den forannevnte merknaden i Innst. 3 S (2020–2021), og at spørsmålene også rundt helse- og omsorgstjenester som kommuner i stor utstrekning kjøper fra private, omfattes av dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet imøteser utredningen om merverdiavgiftskompensasjon, og viser i den forbindelse til merknaden på side 65 i Innst. 3 S (2020–2021) hvor det vises til at ordningen er viktig for å unngå at kommunene har et merverdiavgiftsmessig motiv til å produsere tjenester selv fremfor å kjøpe fra private. Disse medlemmer ber regjeringen ivareta hensynet til at helse- og omsorgstjenester kommuner i stor utstrekning kjøper fra private, blir omfattet av ordningen slik som bosentre og krisesentre.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter at det innføres et krav i helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 om at samarbeidsavtalene skal inneholde en konkret beskrivelse av hvordan kommuner og helseforetak sammen skal planlegge og utvikle tjenester. Intensjonen er at pasienter og pårørende skal få en helhetlig og sammenhengende helse-, omsorgs- og rehabiliteringstjeneste. Dersom helsefellesskapene skal fungere etter hensikten, trengs det mer ressurser og kapasitet, både i sykehusene og i kommunehelsetjenesten. Dette medlem er positiv til å tydeliggjøre hva samarbeidsavtalene mellom kommunene og helseforetak skal inneholde. Dette er nødvendig og viktig for at pasientgruppene som er nevnt som målgrupper for helsefellesskapene, skal sikres gode koordinerte tjenester. Dette medlem merker seg avgrensningen som er gjort når det gjelder helsefellesskapene for å se spesielt på barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser. Dette medlem ser at dette fører til at andre grupper med behov kan bli glemt, for eksempel personer med utviklingshemming. Dette medlem stiller spørsmål ved avgrensningen som er gjort i forhold til alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer. Dette medlem mener gode samarbeidsrutiner vil være særs viktig for personer som ikke nødvendigvis har utviklet alvorlige problemer og lidelser. Dette medlem vil understreke at helsefellesskapene er utilstrekkelige for å løse de mange problemene som er påpekt i samhandlingen mellom kommuner og sykehus.

2.7.3.1 Rusreformen

Komiteen påpeker at regjeringen har lagt frem for Stortinget et lovforslag om rusreform, Prop. 92 L (2020–2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.), der straffansvar for erverv, bruk og innehav av en mindre mengde narkotika til egen bruk oppheves, og ansvaret for samfunnets reaksjoner på straffri befatning med narkotika overføres fra justissektoren til helsetjenesten. Forslaget innebærer opprettelse av kommunale rådgivende enheter for narkotikasaker ved etablering av en ny bestemmelse i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. I forslaget fremkommer det at kommunene skal kompenseres for etablering av de nevnte enhetene. Ellers er oppgavene som pålegges kommunene gjennom reformen, i hovedsak de samme som kommunene utfører i dag overfor personer som på frivillig grunnlag oppsøker helsetjenesten.

Komiteen understreker viktigheten av at rusreformen fullfinansieres av staten, og at kommunene kompenseres for sine merkostnader som følge av reformen. Komiteen mener kommunenes helsetilbud på rustilbudet er sentralt for å hjelpe personer med rusproblemer.

Komiteen viser til forslag og merknader i Innst. 612 L (2020–2021) om rusreformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst. 119 S (2020–2021) hvor Arbeiderpartiet fremmet flere ulike tiltak om blant annet rehabilitering. I samme innstilling pekte medlemmene fra Arbeiderpartiet på at det burde følge mer midler til kommunene enn regjeringen legger opp til.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at det ikke var flertall for en rusreform basert på Rusreformutvalgets grundige rapport NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp. Dette medlem mener det er svært uheldig, og mener det er på høy tid å erstatte straffetiltak med sosialfaglig oppfølging i arbeidet med ulovlige rusmidler. Dette medlem viser til at det i forbindelse med behandlingen av rusreformen også ble vedtatt en rekke forslag for å styrke den rusfaglige oppfølgingen, deriblant en ettervernsreform. Dette medlem mener det er avgjørende at dette blir fulgt opp sterkere enn det regjeringen legger opp til i statsbudsjettet for 2022.

2.7.3.2 Likeverdsreform

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen har foreslått å lovfeste ny barnekoordinatorordning for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. I Prop. 100 L (2020–2021) skisser regjeringen ulike forutsetninger for hvor mange som oppfyller vilkårene for den nye rettigheten. Det er stor variasjon i antallet som berøres av lovfestingen og dermed også kostnadene. Regjeringen anslår kostnadene til 249 mill. kroner. Flertallet imøteser en nærmere beregning av kompensasjon til kommunesektoren i statsbudsjettet for 2022, og legger til grunn at oppgaven fullfinansieres.

Flertallet mener Likeverdsreformen ikke følger opp forventningene. Meldingen har noen konkrete forslag som skal kunne bedre koordinering og samhandling i tjenestetilbudet, men blir for det meste dominert av en oppramsing av igangsatte tiltak og strategier, planlagte tiltak og strategier og fremtidige tiltak og strategier. Det fremstår derfor utydelig hva som er den samlede reformen for dette området, og om reformen faktisk skal føre til en endring som folk vil merke, og når dette skal skje. Flertallet mener at dette er uheldig, og at dette området sårt hadde trengt en virksom reform, som faktisk førte til et løft for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller funksjonshemming. Flertallet viser til at det er grunnleggende for å sikre familier med slike behov den støtte og oppfølging de trenger, at velferden i kommunene blir finansiert, og at kommuneøkonomien og lokal velferd faktisk prioriteres av stortingsflertallet.

2.7.3.3 Leve hele livet/Eldreomsorg

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at eldreomsorgen står overfor store utfordringer. Så lenge det er både mangel på kompetanse og for få ansatte til å møte behovene, er det ikke mulig å levere god nok eldreomsorg. Flertallet viser til at pandemien har vist hvor sårbar eldreomsorgen er for smitteoverføring. I dag tvinges helsepersonell i utstrakt grad til å jobbe i små stillinger på flere institusjoner samtidig.

Flertallet mener kommunene må settes i stand til å legge til rette for faste hele stillinger og sikre at beboere og pleietrengende ikke blir utsatt for unødvendig smitte. Det vil også øke kvaliteten på tjenestene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det må innføres en bemanningsnorm i eldreomsorgen, og viser til at Sosialistisk Venstreparti flere ganger har foreslått dette, i tillegg til å kreve en gjennomgang av menneskerettssituasjonen for eldre på institusjon.

Dette medlem viser til at regjeringen i stedet for å styrke kommunenes sørge-for-ansvar i eldreomsorgen, har lagt opp til en oppsplitting av tjenester i en bestiller-utfører-modell. Både fritt brukervalg og statlig finansiering av eldreomsorgen svekker kommunenes mulighet og ansvar for å utvikle sterkere tjenester, med større mulighet for selvbestemmelse hos den som mottar tjenesten. Dette medlem mener det trengs en tillitsreform i offentlig sektor, og at det må legges til rette for at kommunene kan utvikle tilbud av høy kvalitet.

Dette medlem viser til at det er stort behov for flere ansatte med god kompetanse i både kommuner og sykehus. Derfor er det stort behov for å sikre økt utdanningskapasitet og kompetansebaserte bemanningsnormer. Dette medlem viser til Representantforslag 24 S (2019–2020), om grunnleggende menneskerettigheter og kompetansebaserte bemanningsnormer i eldreomsorgen og andre kommunale omsorgstilbud, og Innst. 167 S (2019–2020), der det ble foreslått:

«Stortinget ber regjeringen snarest mulig igangsette en kartlegging av menneskerettighetssituasjonen på norske sykehjem, i hjemmetjenesten og den øvrige kommunale omsorgstjenesten, der også beboere og brukere selv, og deres pårørende, er kilder. Regjeringen bes rapportere til Stortinget på egnet måte.

Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med et forslag om nødvendige kompetansehevende tiltak for ansatte og ledere i eldreomsorgen som kan forebygge og redusere vold og overgrep mot eldre og ansatte i eldreomsorgen.

Stortinget ber regjeringen i samarbeid med ansattes organisasjoner utrede og foreslå kvalitets- og kompetansebaserte bemanningsnormer i eldreomsorgen.»

Komiteen viser til forlag og merknader i Innst. 167 S (2019–2020).

2.7.3.4 Kompetanseløft 2025

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at en står overfor en bemanningskrise i helsesektoren, og at mangelen på kommunalt ansatte helsearbeidere er stor. Flertallet mener Kompetanseløft er en viktig ordning for å sikre flere helsearbeidere med kompetanse i kommunene, og at tiltaket trenger et ytterligere løft. Flertallet viser til at å sikre utdanningsplasser og praksisplasser, flere faste hele stillinger og bedre samarbeid gjennom oppgaveglidning er riktig måte å beholde og rekruttere folk i det kommunale helse- og omsorgsarbeidet på, framfor å splitte opp og privatisere tilbudet.

Flertallet viser til sine forslag og merknader i Innst. 513 S (2020–2021), jf. Dokument 8:256 S (2020–2021) og Dokument 8:261 S (2020–2021).

2.7.3.5 Demensplan 2025

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det viktigste tiltaket for å styrke pårørende, er å sikre at mottakeren av tjenestene får den tjenesten som er nødvendig. Særlig under pandemien har vi sett at pårørende har fått ytterligere oppgaver og store belastninger. Dette medlem mener dette ikke kan løses gjennom tiltak som kontantstøtte for eldre, men heller gjennom nok og forsvarlige tjenester.

2.7.3.6 Pårørendestrategi og handlingsplan

Dette medlem viser til merknad under pkt. 2.7.3.5 Demensplan 2025.

2.7.3.7 Forsøk med statlig finansiering av omsorgstjeneste

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at regjeringen viderefører og utvider forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene, også etter at Fremskrittspartiet, som initierte dette, har gått ut av regjering. Flertallet viser til evalueringen gjennomført av Helsedirektoratet, som viser høyst usikre effekter, høye kostnader og at ordningen er svært byråkratisk, og mener at den også skaper brudd på sammenhengende tjenester og helhet i lokale tjenestetilbud. Flertallet er imot ordningen, og mener at den bryter fundamentalt med prinsippet om rammefinansiering av kommunene gjennom frie inntekter.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen viderefører forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene, også etter at Fremskrittspartiet, som initierte dette, har gått ut av regjering. Dette medlem viser til evalueringen gjennomført av Helsedirektoratet, som viser høyst usikre effekter, høye kostnader og at ordningen er svært byråkratisk, og mener at den også skaper brudd på sammenhengende tjenester og helhet i lokale tjenestetilbud. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti er imot ordningen, som dette medlem mener bryter fundamentalt med prinsippet om rammefinansiering av kommunene gjennom frie inntekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvikle forsøksordningen med statlig finansiering av omsorgstjenestene.»

2.7.3.8 Samarbeidsavtale mellom kommuner og helseforetak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter at det innføres et krav i helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 om at samarbeidsavtalene skal inneholde en konkret beskrivelse av hvordan kommuner og helseforetak sammen skal planlegge og utvikle tjenester. Intensjonen er at pasienter og pårørende skal få en helhetlig og sammenhengende helse-, omsorgs- og rehabiliteringstjeneste. Dersom helsefellesskapene skal fungere etter hensikten, trengs det mer ressurser og kapasitet, både i sykehusene og i kommunehelsetjenesten. Flertallet er positive til å tydeliggjøre hva samarbeidsavtalene mellom kommunene og helseforetak skal inneholde. Dette er nødvendig og viktig for at pasientgruppene som er nevnt som målgrupper for helsefellesskapene skal sikres gode koordinerte tjenester. Flertallet merker seg avgrensningen som er gjort når det gjelder helsefellesskapene for å se spesielt på barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser. Flertallet mener at dette kan føre til at andre grupper med behov kan bli glemt, for eksempel personer med utviklingshemming. Flertallet stiller spørsmål ved avgrensningen som er gjort med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer. Flertallet påpeker at gode samarbeidsrutiner vil være særs viktig for personer som ikke nødvendigvis har utviklet alvorlige problemer og lidelser. Flertallet vil understreke at helsefellesskapene er utilstrekkelige for å løse de mange problemene som er påpekt i samhandlingen mellom kommuner og sykehus.

2.7.3.9 Digitalisering og e-helse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, understreker at digitalisering av helse- og omsorgssektoren er et felles mål for kommunene og staten. Skal dette lykkes, er det viktig at innføringen av de nasjonale e-helseløsningene prioriteres og koordineres i fellesskap, og at kommunesektoren settes i stand til å understøtte disse. Flertallet viser til at Helse- og omsorgsdepartementet inngikk en samarbeidsavtale med KS om innføring av nasjonale e-helseløsninger i desember 2020.

Flertallet har merket seg at Helse- og omsorgsdepartementet har varslet en betalingsplikt for nasjonale e-helseløsninger i oppfølgingen av e-helseloven, jf. Prop. 65 L (2019–2020). En slik betalingsplikt vil kunne fastsettes i forskrift.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker at kommunene ikke skal måtte betale for løsninger de faktisk ikke bruker, og at denne digitaliseringen må kompenseres slik at den ikke svekker kommuneøkonomien. Dette flertallet legger til grunn at regjeringen lytter til innvendingene fra KS i denne saken.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det haster å få på plass gode løsninger for digitalisering i helsetjenestene, deriblant pasientens legemiddeltjeneste. Dette medlem mener det er svært uheldig at arbeidet med felles kommunal journalløsning ikke har vært bedre forankret i det daglige arbeidet som foregår i helsetjenestene. Prop. 65 L (2019–2020) Lov om e-helse ble trukket tilbake etter at det ble klart at loven ikke hadde støtte i Stortinget på grunn av sterk kritikk fra svært mange aktører. Dette medlem er bekymret for at løsningen med at kommunene forplikter seg til en svært dyr og uoversiktlig ordning ikke er god nok. Dette medlem mener den betydelige innsatsen som er gjort for å digitalisere helsevesenet under pandemien, må føre til ny satsing og læring for hvordan vi best kan utvikle framtidas digitale helsetjenester.

2.7.4 Justis- og beredskapsdepartementet

2.7.4.1 Sivilbeskyttelsesloven

Komiteen merker seg at Stortinget 23. februar 2021 vedtok endringer i sivilbeskyttelsesloven, jf. Prop. 136 L (2019–2020). Loven trådte i kraft 1. mai 2021. Gjennom lovendringen i § 12 fjerde ledd er departementet gitt hjemmel for å gi forskrift om krav til rom og kommunal grunn til bruk for innsats, utdannings- og øvingsformål, og om utgiftsdeling mellom kommunene. I tillegg gir sivilbeskyttelsesloven § 13 fjerde ledd hjemmel til å gi forskrifter om lagring av Sivilforsvarets materiell og om utgiftsdeling mellom kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at enkelte kommuner har tatt opp med justiskomiteen at de frykter at de med dagens økonomi ikke vil klare økte krav til investeringer eller bidrag til utgiftsdeling. Disse medlemmer viser til at kommuneloven fastslår at statlig pålagte reformer skal være fullfinansierte, og mener prinsippet om fullfinansiering av de ekstra kostnader som påløper kommunene til nødvendig oppgradering av fasiliteter som skal benyttes av Sivilforsvaret, må følges også i denne saken. Videre vises det til at Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Fremskrittspartiet stemte ned følgende forslag i Innst. 214 L (2019–2020):

«Stortinget ber regjeringen sikre at krav om nødvendig oppgradering av fasiliteter som skal benyttes av Sivilforsvaret, blir fullfinansiert.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at gjeldende § 12 i sivilbeskyttelsesloven gir kommunene omfattende plikter overfor Sivilforsvaret med økonomiske forpliktelser i strid med det finansielle ansvarsprinsipp. Disse medlemmer mener forslaget om forskriftshjemmel ytterligere utvider departementets mulighet til å stille detaljerte krav til enkeltkommuner. Disse medlemmer mener at det ikke foreligger tilstrekkelig begrunnelse for en slik inngrepsmulighet i det kommunale selvstyret.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at disse partier flere ganger i inneværende stortingsperiode har foreslått en totalberedskapskommisjon hvor blant annet sivil beredskap, herunder Sivilforsvaret, inngår. Disse medlemmer mener en slik helhetlig gjennomgang er nødvendig også når det gjelder spørsmål om krav til kommunale rom og grunn som stilles til disposisjon for Sivilforsvaret, kostnadsfordeling mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser for øvrig til sine merknader og forslag i Innst. 214 L (2020–2021).

2.7.5 Klima- og miljødepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart (2019) legger rammene for arbeidet med klima- og miljøvennlig skipsfart. Ambisjonen i denne planen er å halvere utslippene fra innenriks sjøfart og fiske innen 2030. I klimaplanen for 2030 stadfestes denne ambisjonen. Handlingsplanen peker på rutegående passasjerbåter og ferjer som satsingsområder for innføring av null- og lavutslippsløsninger. I klimaplanen for 2030 varsles det at det vil innføres lav- og nullutslippskriterier for alle nye ferjeanbud i løpet av 2023 der det ligger til rette for det, og for alle nye hurtigbåtanbud der det ligger til rette for det i løpet av 2025.

Flertallet understreker at omleggingen til grønn skipsfart, ferje og hurtigbåtdrift er positiv. Det er viktig at reduksjoner i klimagassutslipp tas i alle sektorer og at samferdselsløsningene tilpasses framtiden.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser derimot at omleggingen til grønn skipsfart, ferge- og hurtigbåtdrift gir økonomiske utfordringer for fylkeskommunene ved at den økonomiske kompensasjonen som følger med pålegget for flere fylkeskommuner, ikke er i nærheten av å dekke alle kostnadene knyttet til denne overgangen. Ved at fylkeskommunene ikke kompenseres nok har de i praksis to muligheter. Enten kan fylkeskommunene utsette innføringen av nye, klimavennlige ferger og hurtigbåter, eller så må fylkeskommunene på grunn av underfinansiering gjøre kutt andre steder, som i skoletilbud eller i antall båtruter.

Dette flertallet understreker at fylkeskommunene må sikres fullfinansiering av det grønne skiftet innenfor ferge, båt og hurtigbåt hvis de skal ha noen mulighet til å kunne nå regjeringens skisserte mål.

Dette flertallet mener at kommunene og fylkene har vist at deres politiske handlinger kan drive frem næringsutvikling og innovasjon gjennom anbud på kollektivtrafikken og krav til nullutslippsferger og hurtigbåter. Det er viktig at kostnaden ved å gå foran og drive frem teknologi som både er viktig for arbeidsplasser og klimagasskutt, blir kompensert.

Dette flertallet ser med uro på tilbakemeldingene fra fylkeskommunene om merkostnader knyttet til elektrifisering av ferger og hurtigbåter. Potensialet for utslippskutt er betydelig, og det vil være veldig uheldig om omstillingen skulle stoppe opp grunnet manglende statlig finansiering.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere en egen tilskuddsordning for å sikre omlegging til nullutslippsteknologi i fylkeskommunal kollektivtrafikk.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen vurdere ytterligere styrkning av finansieringsordningene for grønn omstilling i kollektivtransporten i forbindelse med statsbudsjettet 2022 og mener fylkeskommune må styrkes med om lag 300 mill. kroner til dette formålet.

Dette medlem mener også at det må utredes en belønningsordning for kommuner som gjør ekstratiltak for å forebygge fysisk klimarisiko.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke kommunenes viktige nøkkelrolle i omstillingen til lavutslippssamfunnet, og at det i Klimakur 2030 er pekt på at kommunene har flere roller av betydning for arbeidet med reduksjon av klimagassutslipp, blant annet som myndighetsutøver og lokal planmyndighet, grunneier og bygg- og anleggseier, samfunnsutvikler, innkjøper av varer og tjenester, og tjenesteleverandør.

Flertalletviser for øvrig til de respektive partiers forslag og merknader i Innst. 325 S (2020–2021) Klimaplan 2021–2030 og Dokument 8:114 S (2020–2021) Representantforslag om reform av finansiering av ferge- og hurtigbåttilbudet, jf. Innst. 333 S (2020–2021).

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunesektoren er en viktig aktør i arbeidet med omstilling av samfunnet til et nullutslippssamfunn i 2040 for Norge og 2050 for resten av verden, og at den i tillegg spiller en viktig rolle som førstelinje for å håndtere de fysiske konsekvensene klimaendringer fører med seg.

Dette flertallet viser til at fysiske endringer i miljøet som følge av klimaendringer merkes først der folk bor, ferdes og jobber. Varmere klima fører med seg et uforutsigbart værmønster. Flom, skred, skogbrann, jorderosjon, steinsprang, tørke, samt tap av økosystemtjenester som rent vann og luft m.m. utgjør fysisk klimarisiko. Dette påvirker boligområder, nærings- og industriområder samt infrastruktur. Utfordringer som mange kommuner møter, er at fysiske endringer gjør seg gjeldende på nye områder i raskere og større omfang enn tidligere. Forebygging av hendelser knyttet til denne typen risiko fordrer bedre kunnskap om mulige konsekvenser et endret klima kan ha for lokalsamfunnene. Kunnskap, for eksempel om hvor elver og bekker vil gå utover sine bredder, eller hvilke nye områder som er ras- og skredutsatte, vil være nøkkelen til å kunne forebygge uønskede hendelser.

Dette flertallet viser til at klimatilpasning handler om å forebygge fysiske endringer og unngå økonomiske tap det medfører. Norge består av mange ulike kommuner med svært ulik geografi som gjør at risiko- og sårbarhetsgraden vil variere mellom kommunene. Sannsynligheten for og effekten av fysisk klimarisiko må derfor vurderes av hver enkelt kommune og utformes i egne klimatilpasningsstrategier. Økonomiske konsekvenser av manglende forebyggende tiltak for klimarisiko kan være betydelige og samtidig gjøre arbeidet med offentlig budsjettering og langsiktig planlegging vanskelig.

Dette flertallet mener derfor at både kommuner og fylkeskommuner må settes i stand til å håndtere disse store oppgavene, og at de derfor må få tilført økte midler til ras- og skredsikring og til nødvendig kompetanse, og viser til sine generelle merknader og rammer foreslått for 2022.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til forpliktelser i klimaforliket om å redusere klimagassutslippene og at regjeringen ikke er i nærheten av å oppfylle disse med tiltak som vil virke over tid. Kommunene spiller en sentral rolle for å redusere klimagassutslippene, noe som ble fremhevet blant annet i Klimakur 2030. Disse medlemmer mener at det er sentralt at kommunesektoren har nok midler til faktisk å innhente den kompetansen som er nødvendig for å gjennomføre de tiltakene som faktisk fører til utslippskutt, og velger de riktige løsningene.

Disse medlemmer viser til at klimaendringene ikke bare er noe som skjer i fremtiden, men noe som påvirker kommunene her i dag. Det utløser kostnader når man opplever oftere flom, mer ras og dårligere vannkvalitet. Derfor mener disse medlemmer at det er nødvendig å sørge for at kommunene har midler for å tilpasse seg, slik at kostnadene blir mindre på sikt. Disse medlemmer viser til Dokument 8:175 L (2020–2021) om skjerpet ansvar for tilsyn med at utbygging- og byggeprosjekter gjennomføres i samsvar med gitte tillatelser og bestemmelser, og Dokument 8:216 S (2020–2021) om nødvendige tiltak for vann og avløp.

Disse medlemmer viser til viktigheten av å styrke plankapasiteten og kompetansen i kommunene for å sikre at naturmangfoldet ivaretas bedre i forvaltningen.

Disse medlemmer viser til rapporter fra blant andre Riksrevisjonen (2007, 2011 og 2019) der det påpekes at kommunene ikke sikrer naturmangfoldet i sine arealvedtak. Disse medlemmer viser videre til Naturkampen som ble publisert av Sabima i 2020 der alle norske kommuner fikk en score avhengig av hvordan arealforvaltningen sikret naturmangfold, basert på tall fra KOSTRA. Resultatet fra undersøkelsen er ifølge disse medlemmer i stor grad nedslående, og mange kommuner tar valg som er dårlige for naturen. Naturkampen undersøker blant annet hvor mye penger kommunene prioriterer å bruke på naturforvaltning, og disse medlemmer peker på at det er ytterligere behov for finansiering til dette formålet.

Disse medlemmer mener arealregnskap er et effektivt verktøy for å stanse tapet av natur i kommunene. Disse medlemmer mener et slikt arealregnskap bør bygges på naturtyper. Arealregnskapet vil kunne gi oversikt over arealendringer, behov for kartlegging, status for økologisk tilstand, behov for restaurering og trender for naturmangfoldet i kommunene. Disse medlemmer peker på at dette vil være et verktøy kommunepolitikere kan bruke for å vurdere hvilke områder en må unngå å bygge på. Disse medlemmer mener arealregnskaper og arealbudsjetter vil gi økt forutsigbarhet og dermed reduserte konflikter og mindre sløsing med planressurser. Disse medlemmer viser til at så langt har Nordre Follo kommune satt mål om arealnøytralitet i sin kommuneplan, og både Vestvågøy og Flakstad kommune er på vei. Disse medlemmer vil også vise til at en rekke kommuner har ønske om å utvikle arearealregnskap, og flere jobber med mål om arealnøytralitet.

Disse medlemmer mener kommunene må istandsettes til å gjøre dette, og få kraftigere økonomiske muskler for å gjøre denne jobben, som er viktig naturkapitalforvaltning på vegne av hele nasjonen.

Disse medlemmer mener vi trenger et kunnskapsløft for naturmangfold i kommunene. Natursats vil være en tilskuddordning der kommunene kan søke om midler for å gjennomføre tiltak som bidrar til å stanse tapet av natur og biologisk verdifulle arealer. På samme måte som Klimasats, vil initiativene komme fra kommunen selv, som sikrer bedre forankring lokalt. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett der det settes av midler til dette formålet.

2.7.6 Kommunal- og moderniseringsdepartementet

2.7.6.1 Konsultasjoner

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at Kommunal- og moderniseringsdepartementet 19. februar 2021 la frem forslag til lovregler for myndighetenes konsultasjoner med samiske interesser i Prop. 86 L (2020–2021) Endringer i sameloven mv. (konsultasjoner). Lovforslaget går ut på at sameloven får et eget kapittel om konsultasjoner. Forslaget er en oppfølging av et av forslagene i samerettsutvalgets utredning NOU 2007:13 Den nye sameretten. For statlig nivå foreslår regjeringen å lovfeste overordnede saksbehandlingsregler for konsultasjoner. Mer detaljerte regler er det aktuelt å gi i forskrift. For kommuner og fylkeskommuner foreslår departementet en mer fleksibel løsning, der kun selve konsultasjonsplikten blir forankret i loven. Det innebærer at kommuner og fylkeskommuner selv kan tilpasse gjennomføringen av konsultasjoner til forholdene i sin kommune og til den enkelte sak. Forslaget skal legge til rette for bedre og mer effektive konsultasjoner mellom offentlige myndigheter og Sametinget og andre berørte samiske interesser. Flertallet viser til de respektive partiers forslag og merknader i Innst. 620 L (2020–2021) Endringer i sameloven mv. (konsultasjoner).

2.7.7 Kulturdepartementet

2.7.7.1 Ny språklov

Komiteen viser til at Stortinget våren 2021 har vedtatt ny språklov.

Komiteen viser til sine forslag og merknader i Innst. 253 L (2020–2021), jf. Prop. 108 L (2019–2020).

Når språkloven tar til å gjelde, vil fylkeskommunene bli innlemmet i pliktregelverket i språkloven. Det vil si at de vil måtte bruke nynorsk og bokmål etter reglene i loven. Etter § 15 skal fylkeskommunen bruke det norske skriftspråket som det private rettssubjektet selv har brukt ved skriftlig henvendelse til fylkeskommunen. I skriv til en kommune skal fylkeskommunen bruke det språket som kommunen har vedtatt etter § 11 i språkloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, påpeker videre at den nye språkloven legger opp til at kommuner og fylkeskommuner nå får et særskilt ansvar for å fremme nynorsk. Kommunal- og moderniseringsdepartementet må ta et særlig ansvar for å følge opp den nye loven sammen med kommunesektoren. Flertallet merker seg at Noregs Mållag i sine høringsinnspill til saken er kritiske til om kommune- og regionreformen har svekket jamstillingen mellom nynorsk og bokmål i de sammenslåtte områdene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at retten til et språk er helt avgjørende i et menneskes liv. Ved å inkludere symbolspråk i språkloven anerkjenner vi at symbolspråk er en språkform som for mange tusen barn og voksne er deres eneste språk. De er avhengige av dette språket for å uttrykke helt grunnleggende behov. Symbolspråk sikrer ikke bare retten til å si fra om egne behov og ønsker, men kan også sikre at barn får varslet om alvorlige overgrep, og det ble under behandlingen av språkloven foreslått at symbolspråk skal innlemmes i språkloven.

Dette medlem merker seg at retten til ASK, alternativ supplerende kommunikasjon, er foreslått tatt ut i forslag til ny opplæringslov. Dette medlem mener det er uheldig, og viser til at da retten kom inn i 2009, stod et samlet storting bak. Dette medlem ber derfor regjeringen revurdere stillingen til ASK i opplæringsloven. Dette medlem mener at siden symbolspråk forutsetter hjelpemidler og opplæring, gjør dette det ekstra viktig å lovfeste at også de som er avhengig av symbolspråk, har rett til sitt eget språk.

2.7.7.2 Frivilligsentraler

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det også i framtiden er viktig å sikre finansieringen til frivilligsentralene i alle kommuner, også de mindre kommunene, og mener derfor at midlene til frivilligsentraler fortsatt må gis gjennom særskilt fordeling.

2.7.7.3 Kulturtilbud i kommuner og fylkeskommuner

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det regionale og lokale kulturlivet styrkes best ved å få tilført nye midler til selv å utvikle og styrke den lokale kulturen. Dette medlem viser til at det fortsatt er et stort behov for å styrke den kulturelle grunnmuren, som bibliotekene, kulturskolen og fritidsklubbene. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti fremmet en rekke forslag i Barne- og ungdomskulturmeldingen, som å styrke den kulturelle skolesekken og innføre gratis kulturskole. Slike tiltak ville ført til et reelt løft for barne- og ungdomskulturen, ikke bare fine ord på kommunenes vegne. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti en rekke ganger har foreslått en full opprydning i tippemidlene slik at midlene forbeholdes den brede, lokale kulturfrivilligheten. Dette medlem viser også til forslag om å innføre regionale kulturfond, som ville ført til reell styrking av det lokale kulturtilbudet.

2.7.8 Kunnskapsdepartementet

Komiteen peker på at endringer i både en ny opplæringslov, fullføringsreformen, ny tolkelov og integreringsloven vil kunne gi et større ansvar til kommunesektoren. Komiteen understreker at nye oppgaver må komme sammen med statlig finansiering av oppgavene, enten det er gjennom den økonomiske rammen eller særskilte tilskudd.

2.7.8.1 Kompetanse i SFO

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ved behandlingen av statsbudsjettet for 2021 fremmet Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet forslag om at det må legges fram en helhetlig plan for kompetanseutvikling for ansatte i SFO, senest i revidert nasjonalbudsjett for 2021, herunder en oversikt over SFO-ansattes kompetanse. Planen skal sørge for at fagarbeidere i SFO får dekket fagskoletilbud på linje med det fagarbeidere i barnehage får gjennom Kompetanse for framtidens barnehage, og inneholde en plan for finansiering av fagskoleutdanning i oppvekstfag, slik at flere får mulighet til å ta fagbrev på jobb, jf. Innst. 12 S (2020–2021).

2.7.8.2 Finansiering av bemanningsnorm i barnehage

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at KS i utdannings- og forskningskomiteens høring om statsbudsjett i 2017 kunne dokumentere at en pedagog- og bemanningsnorm i barnehagene vil være underfinansiert med omtrent en milliard kroner i 2020/2021 om ikke finansieringen ble økt. Flertallet viser til at Kunnskapsdepartementet den gang la til grunn at regelverksendringer i barnehagesektoren skulle kompenseres ut fra nasjonale gjennomsnitt i kommunale barnehager. KS og kommunene mente da som nå at normer må kompenseres ut fra kostnadsbehovet på det nivået normene innføres.

Flertallet viser til Prop. 67 L (2017–2018) der departementet legger til grunn at bemanningsnormen er finansiert og det ikke er behov for økte bevilgninger. Videre skriver Kunnskapsdepartementet at «enkelte instanser utaler at de ikke støtter forslaget fordi de mener at forslaget ikke er finansiert». 97 av 126 høringssvar fra kommunene setter fullfinansierng av pedagog og bemanningsnorm som forutsetning for støtte til forslaget. Kunnskapsdepartementet tviler imidlertid på at kommunene er underfinansiert og skriver følgende i proposisjonen:

«Det er mange kommuner som uttaler at de forutsetter at lovendringen fullfinansieres av staten. Det er uklart om disse kommunene mener at forslaget ikke er finansiert.»

Flertallet viser til at det var 24 kommuner som i sitt høringssvar dokumenterte egne kostnader ved innføringen av pedagog- og bemanningsnorm. Totalkostnaden for disse 24 kommunene var større enn hele bevilgningen til å oppfylle pedagognormen i statsbudsjettet for 2018.

For å tydeliggjøre hva kommunene satte som forutsetning for å støtte en pedagog- og bemanningsnorm, sendte KS ut en spørreundersøkelse til kommunene. 70 prosent av kommunene vurderte at regjeringens finansiering ikke dekker kommunens kostnader til bemanningsnormen. Tilsvarende svarte 72 prosent av kommunene at pedagognormen ikke var finansiert. Flertallet vil understreke at dette med all tydelighet viser at normen ikke ble fullfinansiert for kommunene. Flertallet viser til høringsinnspill fra KS om at barnehagenormene er underfinansiert med 1 mrd. kroner neste år.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett hvor det er satt av 800 mill. kroner til å dekke dette finansielle etterslepet.

2.7.9 Nærings- og fiskeridepartementet

Komiteen merker seg regjeringens områdegjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet, og imøteser behandlingen av dette. Komiteen merker seg at regjeringen tar sikte på at mobiliseringsdelen av FORREGION overføres til fylkeskommunene fra 2022 og ses i sammenheng med regionale forskningsfond.

2.7.10 Samferdselsdepartementet

2.7.10.1 Overføring av FOT-ruter til fylkeskommunene

Komiteen viser til følgende svar fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet på spørsmål fra saksordfører om vedtak nr. 959, jf. lnnst. 435 S (2020–2021) om at kjøp av innenlandske flyruter videreføres som et statlig ansvar, særlig med tanke på helikopterruta Værøy–Bodø, som allerede er overført:

«Regjeringen ser nå på hvordan anmodningsvedtaket, jf. Dokument 8:158 S (2020–2021) og lnnst. 435 S (2020–2021), skal følges opp. Samferdselsdepartementet har inntil videre bedt fylkeskommunene om å innstille alle aktiviteter for å forberede overtakelse av ansvaret for ordningen med offentlig kjøp av flyruter, inkludert arbeidet med å planlegge og gjennomføre konkurranser. Regjeringen vil på egnet måte komme tilbake til Stortinget om oppfølgingen av anmodningsvedtaket om ansvaret for offentlig kjøp av flyruter. For øvrig er det ingen ytterligere avklaringer vi trenger fra Stortinget nå.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ordningen med kjøp av innenlandske flyruter etter planen skulle overføres til fylkeskommunene som en del av regionreformen. Flertallet merker seg at et stortingsflertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne nå har stoppet denne overføringen, jf. Representantforslag 158 S (2020–2021) og Innst. 435 S (2020–2021). Dette ble begrunnet med at kortbanenettet og flyruter som går over flere fylker, må koordineres og tilpasses. Likeledes er det behov for å få til gjennomgående ruter og gjennomgående billetter. Flere fylkeskommuner har også ytret bekymring for at overføringen av FOT-rutene ikke ville bli fullfinansiert, og således svekke fylkeskommunenes økonomi.

Flertallet mener kortbanenettet er helt avgjørende for at folk og næringsliv skal komme seg fram i et langstrakt land som Norge. Det var bakgrunnen for at regjeringen Borten startet utbyggingen av kortbanenettet på 60-tallet, og det er like viktig i dag. Flertallet vil sørge for et godt flytilbud i hele landet også i framtiden. Gjennom reduserte avgifter og økt kjøp av offentlige flyruter kan det legges til rette for flere avganger og billigere flybilletter i Distrikts-Norge. Dessverre har regjeringens avgiftsøkninger de siste årene gjort det vanskeligere å opprettholde et godt flytilbud, og flere flyruter er nedlagt. Flertallet viser for øvrig til forslag og merknader i Innst. 435 S (2020–2021).

2.7.10.2 Overføring av statens fiskerihavneanlegg til fylkeskommunene

Komiteen merker seg at statens fiskerihavneanlegg skal overføres til fylkeskommunene som en del av regionreformen. Regjeringen skriver i proposisjonen at når det er inngått avtale mellom en fylkeskommune og staten, vil statlige midler bli overført til fylkeskommunens rammetilskudd. Det ble høsten 2019 inngått avtaler med Viken, Vestfold og Telemark, Agder, Rogaland og Vestland fylkeskommuner. Avtaler med Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner gjenstår. Departementet skriver at det arbeides med å finne en løsning med de gjenstående fylkeskommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker at fiskerihavner er havner og anlegg der staten har bidratt med hele eller deler av nødvendig infrastruktur, moloanlegg mv. I dag ligger ansvaret for utbygging og vedlikehold av eksisterende og nye fiskerihavner hos Kystverket. Kystverket har en solid kompetanse på utbygging, drift og vedlikehold av disse anleggene, og ser disse i sammenheng med øvrige behov for sjøveis infrastruktur. I tillegg er det en klar styrke at Kystverket også i planprosessene besitter nautisk kompetanse, noe som vil være en viktig premissgiver i alle havneplanleggingsprosesser. Fiskerihavner har vært utbygd siden slutten av 1800-tallet. Flertallet mener moloanlegg og andre innretninger mange steder er like viktig for samfunnssikkerheten som for fiskeri- og næringsaktivitet, da som en beskyttelse mot naturkrefter for bygninger og annen kritisk infrastruktur langs kysten.

Flertallet viser til at vedtaket om å overføre ansvaret for forvaltning, utbygging og drift av fiskerihavneanlegg til de nye regionene har ført til at all planlegging av fiskerihavnprosjekter har stoppet helt opp. Flertallet viser til at vedlikehold og utbygging av disse anleggene krever en svært spesiell kompetanse, som Kystverket besitter. En fragmentering av ansvar og finansiering vil gi en dårligere forvaltning av eksisterende og nye fiskerihavneanlegg og vil kunne medføre lavere kompetanse og økt byråkrati samlet sett. Flertallet merker seg at flere av fylkeskommunene på bakgrunn av manglende avklaringer rundt finansiering og ansvarsfordeling, jf. den nye loven om havner og farvann (havne- og farvannsloven), ikke har skrevet under på avtale om overtakelse.

Flertallet viser til sine forslag og merknader i Innst. 266 S (2017–2018), jf. Dokument 8:167 S (2017–2018) og Dokument 8:163 S (2017–2018).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst. 266 S (2017–2018), hvor Arbeiderpartiet fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer at planlegging av både havner og farleder forblir Kystverkets ansvar, og at Kystverket bistår de nye regionene med dette. Kystverket tilføres midler for å kunne gjenoppta arbeidet.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er absolutt nødvendig at fylkeskommunene kompenseres fullt ut for å overta ansvaret for statens fiskerihavnanlegg. Her ser en nok en gang overføring av ansvar til fylkeskommunene uten at det følger nok midler med.

2.7.10.3 Tunnelsikkerhetsforskriften for fylkesvegnettet

Komiteen viser til tunnelsikkerhetsforskrift for fylkesveg m.m. av 10. desember 2014 nr. 1566, der det er fastsatt bestemmelser for å sikre laveste tillatte sikkerhetsnivå for trafikanter i tunneler med krav om å forebygge kritiske hendelser som kan sette menneskeliv, miljøet og tunnelanlegg i fare, og til å sørge for vern i tilfelle av ulykker. Det er i forskriften fastsatt frist for utbedring av eksisterende tunneler med lengde på over 500 meter og med gjennomsnittlig årsdøgntrafikk på over 300 kjøretøy. Dette arbeidet skulle vært fullført innen 1. januar 2020, men fylkeskommuner med høyt antall kilometer med tunnel har etter søknad til Statens vegvesen fått forlenget frist med inntil fem år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker at det er behov for å se nærmere på tidsfristene satt i forskriftene. Flertallet merker seg at Statens vegvesen i den forbindelse har hatt dialog med fylkeskommunene og Oslo kommune for å få innspill til behov for nye tidsfrister i forskriftene basert på gjeldende status for tunneloppgradering. Statens vegvesen har vurdert innspillene fra fylkeskommunene, og Oslo kommune og har sendt forslag til endringer til Samferdselsdepartementet. Departementet skriver i proposisjonen at det tas sikte på at forslag til endringer i forskriften kan sendes på offentlig høring i løpet av 2021, med endelig fastsettelse i 2022. Flertallet imøteser dette. Flertallet vil videre understreke behovet for at det sikres tilstrekkelig kompensasjon for merkostnadene tunnelsikkerhetsforskriften gir, slik at dette arbeidet ikke svekker fylkeskommunenes økonomi og at sikkerhetsarbeidet kan gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen i Meld. St. 20 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033 skriver at:

«Regjeringen legger i planperioden opp til å styrke den delen av rammetilskuddet til fylkeskommunene som blir fordelt etter særskilt fordeling, for å kompensere for merkostnader knyttet til tunnelsikkerhetsforskriften.»

Disse medlemmer forutsetter at denne finansieringen er tilstrekkelig for å møte de satte tidsfristene, og at en eventuell utsettelse av tidsfristene ikke medfører at fylkene må ta en større andel av denne kostnaden selv.

2.8 Utviklingen i kommuneøkonomien

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at driftsresultatene i kommunesektoren har blitt gradvis redusert siden 2016, og i 2019 hadde kommunesektoren som helhet et netto driftsresultat på 1,6 prosent bruttoinntekter, eks. avskrivninger, kommunale og fylkeskommunale foretak og interkommunale selskaper. Mens det var 59 kommuner med netto negativt driftsresultat i 2015, var det 186 kommuner i 2019.

Flertallet viser til store variasjoner i driftsresultatene til kommunene. I kommuner med over 50 000 innbyggere var driftsresultatet i snitt 3,7 prosent. Kommunene med 5 000–10 000 innbyggere hadde samlet sett negative driftsresultater. Resultatene gikk ned fra 2018–2019 i alle kommunegruppene, med den største nedgangen i de minste kommunene. Om lag 43 prosent av kommunene hadde et negativt netto driftsresultat i 2019. Gjeldsveksten har økt fra gjennomsnittlig 21 prosent av driftsinntektene i 2002–2008 til 48 prosent i 2019. Flertallet viser til at tall for 2020 viste en samlet gjeldsvekst på 8,1 prosent for kommunesektoren, med en utestående gjeld på 623 mrd. kroner ved årsskiftet. Gjeldsveksten var 0,3 prosent høyere enn 2019, og er historisk sett veldig høy.

Flertallet mener at året 2020, med covid-19-pandemien som rammet kommunesektoren hardt og som inkluderte store ekstraordinære bevilgninger til kommunesektoren, er et unntaksår som må sees bort fra når en ser på utviklingen i kommuneøkonomien.

Flertallet merker seg at en nå ser en økning i antall kommuner med netto negativt driftsresultat blant kommunene med mellom 15 000 og 25 000 innbyggere, de med mellom 25 000 og 50 000 innbyggere, de med mellom 50 000 og 75 000 innbyggere og blant de med over 75 000 innbyggere. Det vises til svar på budsjettspørsmål nr. 95 fra Senterpartiet fra 16. mai 2021. Flertallet mener dette er en bekymringsfull utvikling som må tas på alvor. Når antall kommuner med netto negativt driftsresultat øker år for år, tyder dette på at kommuneøkonomien blir stadig svakere, og at det økonomiske handlingsrommet i kommunene krymper. Flertallet understreker i den sammenheng at økonomiske resultater i 2020 må brukes med stor varsomhet, da dette var et spesielt år preget av ekstraordinære bevilgninger. Det vises videre til at gjeldsveksten har økt fra gjennomsnittlig 21 prosent av driftsinntektene i 2002–2008 til 48 prosent i 2019.

Flertallet viser til de respektive partiers forslag om økte bevilgninger til kommunesektoren i krisepakkene og nå i behandlingen av revider nasjonalbudsjett 2021.

Flertallet viser for øvrig til sine merknader i Innst. 383 S (2019–2020) om endringene i eiendomsbeskatning for produksjonsutstyr og installasjoner, innføringen av produksjonsavgift på laks, ørret og regnbueørret, samt endringen i fordelingsnøkkelen i Havbruksfondet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at opposisjonen kommenterer kommuneøkonomien 2019 utfyllende, men 2020 kan ikke anses som irrelevant. Koronapandemien påvirker driftsresultatene, men en anslått overkompensasjon på 2 mrd. kroner tilsvarer under en halv prosent av driftsinntektene, så også uten korona var 2020 et relativt godt år for kommuneøkonomien og sektorens netto driftsresultat. Disse medlemmer viser til at resultatet i 2020 er påvirket av at øremerkede inntekter ikke har blitt brukt fullt ut, og det er en særskilt 2020-effekt som trekker opp. Men i driftsresultatet ligger det også inne inntekter som ikke er særskilte for 2020. I første rekke er det Havbruksfondet og lavere pensjonskostnader (en varig effekt). Resultatene for ulike kommunegrupper i 2019 (etter innbyggertall) er også i stor grad påvirket av at 2019 var et år nesten uten inntekter fra Havbruksfondet. I så måte var også 2019 et unntaksår.

Havbruksfondet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at utbetalingene fra Havbruksfondet er uforutsigbare inntekter og derfor ikke bør brukes til ordinære driftstiltak. Det er utfordrende at regjeringen bruker ekstraordinære inntekter fra Havbruksfondet som argument for at netto driftsresultat i kommunesektoren tidligere har vært over anbefalt nivå, og at kommunene dermed har solid økonomi. Gjeldsutviklingen i kommunesektoren tyder på det motsatte, og det samme gjør KS’ budsjettundersøkelser. Havbruksfondet har de senere år stått for viktige engangsinntekter hos det store flertallet av kystkommuner og fylker. Midlene er blitt brukt til en rekke tiltak.

Flertallet mener inntekter fra havbruksnæringen i større grad må tilfalle kystkommunene som er vertskommuner. Disse inntektene gir mulighet til tilrettelegging og næringsutvikling i kystkommunene. Flertallet mener det på generelt grunnlag bør sikres større inntekter til lokalsamfunn ved bruk av naturressurser.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil særlig fremheve de kommuner som har brukt midlene til næringsfond for å skape flere arbeidsplasser, samt de fylker som har brukt midlene på infrastrukturtiltak for viktige transportårer for sjømat. Dette gir flere norske arbeidsplasser og sikrer eksisterende. Disse medlemmer mener det er i Norges interesse å skape flere arbeidsplasser. Midlene fra Havbruksfondet vil i mange tilfeller være avgjørende for å få dette til. Intensjonen bak Havbruksfondet var å sikre at lokalsamfunn i hele landet fikk mer igjen lokalt for det arealet man stilte til rådighet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag i Innst. 338 S (2017–2018) Innstilling til Stortinget fra næringskomiteen, jf. Dokument 8:192 S (2017–2018).

Eiendomsskatt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er fortsatt imot endringene i eiendomsbeskatning for produksjonsutstyr og installasjoner. Flertallet konstaterer at da Stortinget vedtok endringene i verk og bruk-skatten i desember 2017, ble kommunene lovet «tilnærmet full kompensasjon», jf. anmodningsvedtak nr. 180, 12. desember 2017. Flertallet viser til høringsinnspill fra industrikommunene til Kommuneproposisjonen 2021, som viser at tapet var beregnet til 730 mill. kroner etter syv år (i 2025).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har satt ned eiendomsskatten fra 7 til 4 promille. Det er likevel formålstjenlig med en helhetlig gjennomgang av eiendomsskatten, kommunenes praktisering, og vurdere hvorvidt det bør vurderes å sette et tak på eiendomsskatt på ordinære boliger og hytter.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en helhetlig utredning om eiendomsskatten og herunder utrede et tak for eiendomsskatt på ordinære boliger og hytter, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti ved flere anledninger har foreslått om å utrede en ny og mer sosial modell for kommunal eiendomsskatt basert på samme provenypotensial, eiendommenes ligningsverdi, obligatoriske bunnfradrag og sosiale skjermingsordninger som eksempelvis utsatt skatt til eierskifte. Dette medlem mener dette vil bidra til å styrke eiendomsskattens legitimitet.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en ny modell for kommunal eiendomsskatt med obligatorisk bunnfradrag og klare sosiale unntaksordninger. Utredningen bør også ta for seg hvordan en innenfor samme proveny kan legge Skatteetatens verdifastsettelse til grunn, slik at utgifter til kommunal taksering kan fjernes.»

Dette medlem viser videre til at eiendomsskatten er kommunenes eneste måte å direkte påvirke sine inntekter på, og at dette er en viktig del av lokaldemokratiet. Dette medlem viser videre til at regjeringen ikke har foreslått tilstrekkelige bevilgninger til kommunene, noe som har gjort at flere kommuner har innført eiendomsskatt. Dette medlem peker på at regjeringen gjennom flere runder har innskrenket den lokale handlefriheten i denne saken, blant annet ved å senke maksimal sats for eiendomsskatten. I tillegg mener dette medlem at regjeringen på ingen måte har kompensert kommunene for inntektsbortfallet som fulgte av at produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner ble fjernet fra eiendomsskattegrunnlaget, slik den hadde lovet.

Dette medlem viser til at eiendomsskatten er en helt nødvendig inntekt for kommunene og i dag utgjør over 14 mrd. kroner, og at forslag om å fjerne den er totalt uansvarlig.

Veterinærberedskap

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker den store betydningen forutsigbar tilgang på veterinærer over hele landet har for dyrevelferden. Flertallet er klare på at veterinærberedskap, også på kveld og helg, må ivaretas i alle deler av landet, og at kommunene fortsatt skal få øremerket tilskudd til veterinærberedskap.

2.9 Omfang og kvalitet i kommunale tjenester

2.9.1 Barnehage

Komiteen viser til at etter en lengre periode med sterk vekst i barnehagesektoren, gikk antall barn i aldersgruppen 1–5 år noe ned etter 2013. Antall barn med barnehageplass har også blitt redusert, men ikke like mye. Barnehagedekningen gikk dermed opp fra 90,0 prosent i 2013 til 92,7 prosent i 2020. Halvparten av plassene var i kommunale barnehager.

2.9.2 Grunnskole

Komiteen viser til at elevtallet i grunnskolen lenge har vært stabilt, men økte svakt i perioden 2013–2019. Veksten var relativt sett noe høyere i de private skolene, der 4,2 prosent av elevene går. Ressursinnsatsen, målt ved årstimer til undervisning, økte svakt gjennom den samme perioden. Andelen elever som fikk spesialundervisning økte frem til 2011, før den de neste årene ble lavere. Etter 2015 stabiliserte andelen seg på barne- og mellomtrinnet, mens den fortsatte å gå svakt nedover på ungdomstrinnet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at selv om elevtallet holder seg stabilt på nasjonalt nivå, vil mange enkeltskoler, særlig i distriktene, i årene framover oppleve en nedgang i elevtall. Disse medlemmer er opptatte av at kommunene har det økonomiske handlingsrommet til å fortsette å opprettholde skoler til tross for dette. Om kommunene tvinges til å redusere skoletilbudet sitt, vil dette også svekke de langsiktige rekrutteringsmulighetene. Dette vil kunne føre skoletilbudet inn i en negativ spiral, noe som kan bidra til å svekke grunnlaget for bosetting og næringsvirksomhet i de aktuelle områdene. Om offentlige skoletilbud legges ned og erstattes av private eller ideelle skoler, vil dette kunne bidra til å svekke fellesskolen med like muligheter for alle. Samtidig har disse medlemmer forståelse for at det i bygder som opplever at de har grunnlag for egen skole, blir tatt initiativ til å opprette skoler når den offentlige nedlegges.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at alle barn får en god utdanning, og at ulike barn går på samme skole. Flertallet vil hegne om den offentlige fellesskolen der barn og unge med ulik bakgrunn og fra ulike samfunnslag møtes og lærer hverandre å kjenne. Fellesskolen bygger opp tilliten og ned forskjellene mellom folk, det er bra for fellesskapet, økonomien og livskvaliteten vår. Et stort innslag av private skoler tapper offentlige budsjetter og skaper større skiller mellom barna.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil derfor innføre en lokal vetorett slik at kommuner og fylkeskommuner selv kan styre omfanget av private skoler og ta hensyn til det totale lokale skoletilbudet.

2.9.3 Videregående opplæring

Komiteen viser til at etter en lengre periode med sterk vekst i elevtallet på begynnelsen av 2000-tallet, flatet veksten ut, og siden 2013 har elevtallet vært relativt stabilt. En stadig mindre andel av elevene sluttet også i løpet av skoleåret. I 2013 sluttet 4,8 prosent, mens i 2020 var andelen redusert til 3,8 prosent. Avtalte årsverk i videregående opplæring, hvor tallene ikke er sammenliknbare lenger tilbake enn til 2015, har ligget stabilt på noe i overkant av 33 000 avtalte årsverk i perioden fra og med 2015. Lærertettheten ble noe redusert fra 2019 til 2020.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at selv om elevtallet holder seg stabilt på nasjonalt nivå, vil mange enkeltskoler, særlig i distriktene, i årene framover oppleve en nedgang i elevtall. Disse medlemmer er opptatte av at fylkeskommunene har det økonomiske handlingsrommet til å fortsette å opprettholde skolesteder og linjetilbud til tross for dette. Om fylkene tvinges til å redusere skoletilbudet sitt, vil dette også svekke de langsiktige rekrutteringsmulighetene. Dette vil kunne føre skoletilbudet inn i en negativ spiral, noe som kan bidra til å svekke grunnlaget for bosetting og næringsvirksomhet i de aktuelle områdene. Om offentlige skoletilbud legges ned og erstattes av private skoler, vil dette kunne bidra til å svekke fellesskolen med like muligheter for alle.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette er veldig alvorlig, særlig fordi tilbudene på kostbare linjer på yrkesfag kan reduseres og falle bort. Det er helt i strid med det uttalte målet om å styrke yrkesfagenes stilling. Det er derfor nødvendig å se på egne finansieringsordninger for slike sårbare tilbud og sikre bedre statlig kostnadsdekning av utstyrskostnadene ved slike tilbud. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag til ramme for kommunesektoren for 2022 i denne innstillingen som gir rom for å styrke lærlingordningen og utstyrskostnadene med 350 mill. kroner.

2.9.4 Barnevern

Komiteen merker seg at omfanget av de kommunale barnevernstjenestene har økt kraftig i flere år. Antall årsverk, antall undersøkelser og antall barn som tok imot hjelp fra barnevernet, har gått opp de siste årene. Mens det frem mot 2015 var en tendens til at en stadig større andel av barna mottok omsorgstiltak, kan økningen de påfølgende par årene hovedsakelig forklares ved at flere barn mottok hjelpetiltak. Fra 2017 til 2020 gikk antall undersøkelser og tiltak ned, men avtalte årsverk har økt. Andelen barn med undersøkelse og barn med barnevernstiltak har blitt noe redusert fra 2017 til 2020.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag under 2.7.2.1

2.9.5 Helse og omsorg

Komiteen merker seg at omfanget av helse- og omsorgstjenester tildelt av kommunen har økt over tid. Samtidig har det vært en dreining i retning av at det gis mer hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester de siste årene. Andelen mottakere som var under 67 år i 2013, var på ca. 37,7 prosent. Denne andelen har økt gradvis frem mot 2020, mens andelen mottakere over 80 år har blitt redusert. I 2020 var ca. 41,8 prosent av personene som mottok kommunale helse- og omsorgstjenester, under 67 år, og innenfor hjemmebaserte tjenester gis om lag 69 prosent av timene til denne aldersgruppen. Andelen innbyggere i de tre eldre aldersgruppene som mottar institusjons- og/eller hjemmetjenester, har blitt gradvis redusert de siste årene. Departementet skriver i proposisjonen at det kan ha sammenheng med at antallet eldre i alle aldersgruppene øker, mens behovet for institusjons- og hjemmetjenester ikke øker like mye.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag under 2.7.3.3.