1.4 Et åpenhetsregister
Ifølge reglementets § 1 første ledd er formålet
med registeret
«å gi en samlet informasjon om stortingsrepresentantenes
verv og økonomiske interesser som har berettiget interesse for allmennheten».
Det er nærliggende å omtale Stortingets register som
et «åpenhetsregister». Hensynet til åpenhet tilsier at offentligheten
bør få vite hvilke verv og økonomiske interesser en representant
har, slik at mulige interessekonflikter synliggjøres.
For regjeringspolitikere er det i større grad
snakk om et «habilitetsregister». Forvaltningslovens habilitetsregler
gjelder for regjeringsmedlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere,
jf. lovens § 10 og § 2 bokstav d, jf. § 6 flg. Det er gode grunner
for at det gjelder strengere habilitetsregler for regjeringspolitikere
enn for stortingsrepresentanter. En statsråd vil for eksempel regelmessig
selv fatte eller ha avgjørende innflytelse på beslutninger som kan
ha direkte betydning for bestemte rettssubjekter.
For stortingsrepresentanter vil det svært sjelden være
tale om inhabilitet i formell forstand ved behandling av saker i
Stortinget. Dette omtales slik i «Etisk veileder for stortingsrepresentantene»
(under punktet «Møteplikt og habilitet»):
«Det er bare helt unntaksvis at en representant
vil være inhabil til å delta i behandlingen av en sak. Etter gjeldende
praksis vil dette være tilfellet ved behandlingen av representantens
egen fullmakt etter et stortingsvalg og ved behandlingen av spørsmål
om konstitusjonelt ansvar for representanten. Dette er situasjoner
som oppstår svært sjelden.»
Den etiske veilederen for representantene illustrerer
videre hvordan registre for henholdsvis stortingsrepresentanter
og regjeringspolitikere skal dekke ulike behov:
«Stortinget tilhører ikke forvaltningen,
og det er ikke naturlig at Stortingets virksomhet skal være underlagt
de samme inhabilitetsreglene som gjelder der. Stortingets vedtak
beror oftest på politiske vurderinger og er av en annen karakter
enn forvaltningsvedtak. De treffes av Stortinget i plenum, ofte
etter forslag fra regjeringen, og de er mer generelle enn forvaltningens
vedtak.
Prinsippet om folkerepresentasjon innebærer
at nasjonalforsamlingens medlemmer har en bred tilknytning til yrker
og næringer, befolkningsgrupper og interesser i ulike deler av landet.
I den grad representantene er med på å fatte vedtak som kan ha fordeler
eller ulemper for dem selv, vil det som regel dreie seg om interesser
som omfatter større grupper i samfunnet og ikke særinteresser som
er spesielle for en enkelt eller noen ganske få av Stortingets medlemmer
eller deres nærmeste.»
Samtidig presiserer den etiske veilederen at
en stortingsrepresentant må være seg bevisst mulige interessekonflikter:
«Det kan likevel være grunn til å minne
om at representantene, som en del av den politiske offentlighet,
må være forberedt på å få sin objektivitet og upartiskhet undersøkt.
Det er opp til den enkelte å utøve skjønn i tilfeller der en sak
helt eksplisitt berører representantens egne eller familiens interesser.»
Ved situasjoner hvor det kan foreligge slike
interessekonflikter, inneholder den etiske veilederen flere oppfordringer
til representantene for å unngå unødvendig spekulasjon om skjulte
motiver. Vedkommende bør i slike tilfeller for eksempel ikke påta
seg saksordførerskap eller fungere som talsperson utad, det være
seg under saksbehandlingen i komiteen, i partigruppen eller i ordskiftet
om saken. Det kan også være naturlig å informere komiteen, partigruppen
og andre representanter om forhold som vil kunne oppfattes som en
interessekonflikt.
Den etiske veilederen nevner også muligheten
for å melde inn den mulige interessekonflikten under § 15 i reglementet
om det økonomiske registeret, hvis allerede registrerte opplysninger
ikke gir informasjon som synliggjør det aktuelle forholdet. Det
vises dessuten til at representantene ved behov kan be om råd fra
presidentskapet om hvordan en slik sak bør håndteres.