Europautvalget - Møte i Europautvalget torsdag den 14. mars 2019 *

Dato: 14.03.2019

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 3

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide vil etter planen redegjøre for følgende: – Brexit Orientering om status for brexit og norske forberedelser med henblikk på at utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia trer i kraft som planlagt 30. mars 2019, og beredskap for det tilfellet at Storbritannia går ut av EU uten avtale. – Status for forhandlingene med Ungarn om rammeavtale for EØS-midlene 2014–2021 – Status for forholdet til Polen Oppfølging av EØS-midlene til sivilt samfunn.

Talere

Lederen: Vær så god, utenriksminister.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det.

Punkt én under min redegjørelse begynner å bli en gjenganger etter hvert, og i dag er intet unntak. Det britiske parlamentet har nå i flere omganger diskutert utmeldingsavtalen og den politiske erklæringen om rammene for det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia uten å finne noe flertall for en løsning.

På tirsdag stemte parlamentet ned utmeldingsavtalen for annen gang, også denne gang med et solid flertall på 391 mot 242 stemmer. Tilleggsdokumentet som britene ble enige med EU om med hensyn til reserveløsningen for grensen mellom Irland og Nord-Irland, var ikke tilstrekkelig til å samle flertall bak avtalen. I går var det en ny votering. Der avviste parlamentet et «no deal»-utfall. I kveld legges det opp til at det skal stemmes over en forlengelse av artikkel 50-prosessen og dermed en utsettelse av Storbritannias uttreden til etter 29. mars.

Parlamentets avvisning av et «no deal»-utfall og et mulig flertall i kveld – det vet man jo ikke – for utsettelse av uttreden burde i utgangspunktet tilsi at faren for at Storbritannia går ut av EU uten en avtale, skulle ha blitt mindre. Så enkelt er det ikke, og det er fortsatt store usikkerhetsmomenter knyttet til prosessen videre.

EU har vært villig til å se på endringer i erklæringen om det framtidige forholdet, men de har avvist å åpne selve utmeldingsavtalen for nye forhandlinger. Grunnen til det er enkel: Storbritannia kan ikke få grenseløs handel mellom Irland og Nord-Irland og samtidig ikke være en del av et regulatorisk fellesskap med Irland og dermed med EU. Inntil man finner alternative måter å gjøre det på, er den såkalte «backstop»-en nødvendig for å sikre at grensa mellom Irland og Nord-Irland forblir åpen.

Det er også uvisst hvordan EU vil stille seg til en eventuell britisk anmodning om å forlenge uttredelsesprosessen, men mye tyder på at EU kan ønske å komme britene i møte på akkurat dette. Det er derfor ikke usannsynlig at en britisk anmodning om utsettelse vil bli godtatt av EU hvis det skulle bli utfallet av kveldens votering. Likevel forutsetter mye av diskusjonene med EU at Storbritannia da klarer å enes om en posisjon for en utsettelse. Hvor lang en eventuell utsettelse kan bli, eller om det kan bli flere utsettelser senere, er vanskelig å si. I utgangspunktet har kommisjonspresident Juncker gjort det klart at man ikke kan utsette Storbritannias uttredelse lenger enn 23. mai, som er dagen for når valget av nytt europaparlament starter. Det skal tre sammen 2. juli, som komiteen er kjent med.

En utsettelse vil heller ikke fjerne faren for et «no deal»-utfall, selv om parlamentet i går avviste nettopp det. Parlamentet vil fremdeles måtte finne en måte å sikre flertall for en avtale på. Theresa May oppsummerte egentlig dette i går ved å si at også en avvisning av en «no deal» krever en avtale, og det er helt riktig. Enten er alternativet nå Mays avtalepakke i en ny runde med voteringer – som kan komme til å skje neste uke – og en kort utsettelse, eller hvis man får nedstemt avtalepakken en gang til, kan det komme til å bli en lang utsettelse, sier May. Som hun sa i går kveld, må det da også til britisk deltagelse i valget til Europaparlamentet. Det er noe britene ikke har planlagt for. Det er, som hun sier, fare for at brexit ikke blir noe av. Det var hennes klare utsagn i går.

Det ligger også politiske forslag, i hvert fall hos Labour, om en mulig ny folkeavstemning, som foreløpig ikke har noe flertall bak seg i parlamentet. Det er jo interessant å fortsette å diskutere det, men jeg tenker at vi ikke bruker Europautvalgets tid på det nå. Det er også viktig å huske at britene har anledning til når som helst å trekke tilbake sin anmodning om uttreden, altså artikkel 50. Det er viktig å huske i sammenhengen.

Norge har jobbet målbevisst med 29. mars som frist. Vi har ikke stort annet valg enn å gjøre det, å legge til grunn de fristene som britene selv har satt, og forberede oss på både en uttreden med avtale og en uttreden uten avtale. I lys av den nye situasjonen er vi forberedt på å videreføre beredskapen vår så lenge som nødvendig, også etter 29. mars. Vi har gjort forberedelsene våre så raskt som mulig. Vi har ikke kunnet gå raskere fram enn det vi faktisk har gjort, ikke minst på grunn av forhandlingskapasiteten hos Storbritannia. Vi er jo ikke de eneste de forhandler med i disse dager.

Når det gjelder en ordnet britisk uttreden, har vi, som jeg har redegjort for her tidligere, fått på plass en avtale med Storbritannia om videreføring av borgernes rettigheter og bestemmelser om utfasing på andre områder som speiler relevante deler av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Den sikrer at EØS- og EFTA-statene får mest mulig like vilkår som det EUs medlemsstater får gjennom utmeldingsavtalen. Avtalen ligger klar til å undertegnes så snart EU og Storbritannia er blitt enige om sin avtale.

Dersom utmeldingsavtalen blir godkjent, fastsetter den en overgangsperiode ut 2020 der EU-retten, inkludert EUs internasjonale avtaler, fortsatt vil gjelde i og for Storbritannia. For Norge er det viktig at bestemmelsene i EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og andre relevante avtaler også vil fortsette å gjelde i Norges forhold til Storbritannia i denne perioden. For å sikre det fremmet regjeringa 1. mars et forslag for Stortinget til lovvedtak og stortingsvedtak om en tilsvarende overgangsperiode for Norges avtaler med EU. Den skal behandles seinere i dag, og det sikrer da at vi har denne ordningen på plass i tide. Jeg vil etterpå i dag, men også nå få rette en takk til Stortinget for å ha behandlet saken så raskt.

Samtidig er vi nå så å si i havn med beredskap på et eventuelt «no deal»-utfall, som vi altså ikke kan være sikre på at ikke blir utfallet, til tross for gårsdagens voteringer i parlamentet. Det kanskje viktigste er en avtale med Storbritannia som sikrer videreføring av borgernes rettigheter også dersom de går ut uten en avtale. I Prop. 45 LS for 2018-2019, som ble fremmet av Justisdepartementet 8. februar, ber regjeringa om Stortingets samtykke til å inngå denne avtalen formelt. Den skal også behandles i Stortinget i dag, sammen med de andre sakene.

På samferdselsområdet har vi en ferdigforhandlet og parafert bilateral luftfartsavtale som vil sikre nødvendig videreføring av dagens flytrafikk. Det som er viktig med den, er at den også vil tre i kraft selv om den formelt ikke er signert, sånn at flyene vil fortsette å gå.

Vi har også ferdigforhandlet en bilateral veitransportavtale med Storbritannia som sikrer markedsadgang for både gods- og passasjertransport. Den vil signeres på mandag, altså 18. mars.

For maritim transport har Storbritannia foreslått brevveksling med gjensidige politiske erklæringer. Det pågår forhandlinger mellom Norge og Storbritannia på fiskeriforvaltningsområdet.

For handel med varer ble det i går enighet mellom forhandlerne våre om innholdet i en avtale. Det gjenstår bare en teknisk og juridisk gjennomgang før vi er helt i mål, altså en såkalt «legal scrub», som man gjør på alle sånne type avtaler. Det er enighet om videreføring av viktige deler av dagens samhandel med varer som i dag reguleres av EØS-avtalen.

Det vi tar sikte på med denne avtalen, er følgende: Norge og Storbritannia får et avtalefestet grunnlag for videreføring av handel med varer, også i tilfelle «no deal». Dette er det meget få land som har oppnådd. To: Alle tollpreferanser og tollfrihet videreføres. Det tredje: Tollkvoter som har gitt tollfri adgang til varer, videreføres. Fire: Avtalen muliggjør videreføring av dagens handel med fisk og landbruk. Det femte er at det blir etablert et grunnlag for å forhandle om en mer omfattende framtidig, permanent frihandelsavtale, inkludert handel med tjenester.

Tjenesteområdet er for sammensatt til at britene har ønsket å framforhandle egne beredskapsavtaler i den tida vi har hatt til rådighet. Årsaken til at dette er komplisert, er at tjenesteområdet forutsetter mye fri personbevegelighet, og det er mye av utfordringen for britene med EU og dermed også grunnlag for brexit. Vi vil derfor måtte falle tilbake på WTO-regelverket ved et «no deal»-utfall.

EU har utarbeidet flere beredskapsforordninger for å motvirke de negative effektene ved et «no deal»-utfall, og vi jobber med å vurdere disse forordningene med hensyn til innlemmelse i EØS-avtalen. Det er også aktuelt for Norge på enkelte områder å avgi ensidige erklæringer om videreføring av samarbeid, i likhet med tilsvarende erklæringer fra EUs side.

I tillegg jobber departementene med å utarbeide rent nasjonale tiltak. En del av disse forskriftene nødvendiggjør en forskriftshjemmel som foreslått av regjeringa i Proposisjon 45 LS, som skal behandles seinere i dag. Der er det også en enstemmig justiskomité som har innstilt på at den vedtas.

Jeg vil også snakke kort om Polen, Ungarn og EØS-midlene. Vi har nå signert rammeavtaler, MoU-er, med 14 av 15 mottakerland av EØS-midlene. Det eneste landet vi ikke har blitt enig med, er Ungarn. Dette diskuterte jeg med min ungarske kollega da jeg besøkte Budapest 22. februar, uten at vi kom nærmere en løsning.

Vi er grunnleggende uenige om forvaltning av fondet til sivilt samfunn. Alle de andre mottakerlandene har akseptert at forvalter av fondet velges av giverlandene, basert på en åpen utlysning og objektive kriterier. Polen hadde også innsigelse mot denne prosedyren, men aksepterte en samarbeidsprosess hvor anbudene diskuteres i en egen komité, og ved uenighet i komiteen har vi, giverne, siste ord.

Ungarerne er blitt tilbudt samme løsning, men vil ikke godta denne. For oss er det et viktig prinsipp at fondsforvalter skal være uavhengig av myndighetene og skal velges uavhengig av myndighetene. Siden Ungarn ikke vil godta det alle andre land har akseptert, og heller ikke kan godta den særordningen vi fant med Polen, er det en krevende prosess. Ungarn mener EØS-midlene egentlig er å anse som «deres» og ser manglende utbetalinger som et brudd på EØS-avtalen.

Etter vårt syn stilles imidlertid EØS-midlene til rådighet for hvert mottakerland basert på framforhandlede avtaler mellom partene for den samlede landallokeringen. Til grunn for dette ligger avtale med EU som danner det overordnede rammeverket. Det betyr at vi konsulterer tett med Europakommisjonen om utviklingen videre.

Som situasjonen er i Ungarn nå, er uavhengig støtte til sivilt samfunn av stor betydning. Som en stabil og troverdig støttespiller til sivilt samfunn mener jeg vi må stå fast på og forsvare prinsipper som er viktige for den videre utviklingen av Europa, selv om det kan få konsekvenser.

Som jeg informerte Stortinget om i september i fjor, har det også vært utfordringer i samarbeidet med Polen om EØS-midlene. Akkurat som i tilfellet Ungarn skyldes dette uenighet om prosedyren for valg av fondsforvalter for fondet for sivilt samfunn. Dette fondet er i samråd med Polen delt i to – en nasjonal del på 30 mill. euro og en regional del på 23 mill. euro. Valg av fondsforvalter for den nasjonale delen ble i høst til slutt fattet av giverne. Det skjedde i tråd med prosedyren nevnt tidligere, etter at polakkene hadde trukket seg fra samarbeidet.

Prosessen for å finne fondsforvalter for den andre, regionale delen av fondet til sivilt samfunn er nå i gang etter samme mønster som sist. Vi håper at denne runden vil gå lettere enn den forrige, men vi kan ikke utelukke at polsk side på nytt vil utfordre avtalen mellom partene om valgprosedyren. Vi vil imidlertid, som forrige gang, følge avtalen vi har med Polen. Hvis vi ikke blir enige med polakkene, vil giverlandene igjen måtte beslutte hvem som skal bli fondsoperatør.

For øvrig går samarbeidet med Polen om EØS-midlene fint. Det er positivt. Til tross for enkelte utfordrende saker er det fortsatt sånn at vårt bilaterale samarbeid med Polen er bredt og godt innenfor en lang rekke sektorer.

Lederen: Er det noen som ønsker ordet? Steinar Reiten, vær så god.

Steinar Reiten (KrF): På forrige møte i utvalget stilte jeg spørsmål til utenriksministeren om hvordan det vil forholde seg med tollsatser på bl.a. landbruksvarer hvis vi får en hard brexit. Jeg fikk som svar at da vil WTO-regelverket gjelde. Men i den informasjonspakken som er sendt ut nå, er det et eget avsnitt om WTO-dimensjonen, der det framgår at i dag blir Storbritannia dekket av EUs bindingslinjer, men at det ikke er selvsagt at land i WTO-samarbeid uten videre vil godkjenne Storbritannias intensjon om å videreføre dagens bestemmelser som om de var medlem av WTO.

Er det slik å forstå at det er en gjensidig bilateral forståelse mellom Norge og Storbritannia om at WTO-regelverket skal gjelde hvis vi får en hard brexit – som det nå heldigvis ser ut til at vi ikke får med det aller første i alle fall?

Espen Barth Eide (A): Jeg takker utenriksministeren for en veldig god og grundig redegjørelse for brexit. Det blir vel etter hvert sånn at Underhuset – minutt for minutt kommer til å slå Kristelig Folkeparti – minutt for minutt fra i høst i oppslutningstall.

Det som er et scenario i dag, er at de faktisk stemmer over en utsettelse, men den skal fortsatt innvilges av EU, og det er ikke noe automatikk i dette. Så er det vel nærliggende å tro at EU til slutt vil si ja til det, men har utenriksministeren noen refleksjoner om hvilke betingelser EU stiller – for det hadde ikke vært et helt utenkelig innspill fra EU at når det er gått tusen dager uten noen som helst avklaring, hva vil da vel 60 nye dager bidra med? Hva tror utenriksministeren at EU vil si når May flyr ned for å spørre om å få litt tid?

Lederen: Da overlater vi til utenriksministeren å spå om Storbritannia. Det er en sport de fleste av oss har sluttet med, men utenriksministeren har utfordringen, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg vil nødig at dette holdes mot meg for framtidige møter i Europautvalget, at det er dette som liksom er blitt min nye linje.

For å begynne med spørsmålet til Barth Eide var jeg så vidt inne på at det som tilsynelatende har vært en åpenhet og imøtekommenhet fra EUs side knyttet til en eventuell utsettelse, har hatt noen underliggende forutsetninger og en forståelse. Det ene har vært, til nå, at dette blir en kort utsettelse, og det har å gjøre med valget til europaparlament, som britene i utgangspunktet ikke hadde tenkt å delta i. Dersom de velger en lengre utsettelse, vil de jo måtte delta i det, og da ser vi på en utsettelse som sannsynligvis blir betydelig lengre enn det som nok var utgangspunktet også fra britenes side.

Det er nok også en klar forventning i EU om at hensikten med en kort utsettelse skal være å komme med noe til EU som gjør at man eventuelt får på plass en avtale. EU har som kjent ikke noe å gå på når det gjelder det prinsipielle rundt «backstop»-en. Da May sist var i Brussel, tidligere i uka, gjorde egentlig ikke, så vidt jeg har forstått avtalen, EU og Storbritannia noen grunnleggende endringer i den, men det handlet mer om hvordan den ble presentert.

Noe av det som nok gjorde situasjonen utfordrende i avstemningen denne uka, var at den britiske regjeringsadvokaten, som for så vidt holdt et flammende innlegg for å støtte avtalepakken, også hadde lagt inn en formulering om at prinsipielt sett endrer ikke den nye tilleggsavtalen de grunnleggende spørsmålene rundt «backstop»-en, derav noe av motstanden fra mange mot å støtte dette.

Det store spørsmålet, som mange på EU-sida nå stiller, og som selvfølgelig mange i Storbritannia også stiller, vil være hva det egentlig er britene ønsker med utsettelsen, hva slags avtale de til slutt ønsker, og hva det er realistisk at det kan skape flertall for. Som situasjonen er nå, virker det ikke å være flertall for noen av de – jeg hadde nær sagt – versjonene av avtalepakken som har blitt lagt fram. Flertallet mot har vært omtrent akkurat like stort hver gang.

Det er klart representanten Barth Eide har helt rett i det han sier om at når man har gått 1 000 dager uten å få til en avtale, kan man lure på hva 69 dager vil føre til, så fastlåst som den politiske situasjonen nå er. Jeg syns den utviklingen vi så for et par uker siden, var interessant, da man fikk utbrytere fra begge partiene som dannet sine uavhengige grupper. Det var mange årsaker til at utbryterne gjorde det de gjorde, men en av de viktigste årsakene fra Labour-sida var at de ønsket at Labour skulle gå aktivt inn for å kunne be om en ny folkeavstemning fordi partiet mener det, men partilederen ikke ønsket å snakke om det. Fra Tory-sida var det folk som mente at den måten man nå håndterte brexit på, var nokså uansvarlig.

Det interessante var at det førte til at en del av de harde brexit-forkjemperne plutselig kunne tenke seg å stemme for utmeldingsavtalen fordi det var en garantist for at det faktisk ble en brexit. Alternativet nå er jo utsettelser, eventuelt ny folkeavstemning, som jeg tror ligger langt fram i tid og for så vidt har mange utfordringer med seg sett fra britenes ståsted. Hvis vi går tilbake til utgangspunktet, tror jeg nok at dersom det er snakk om en kort utsettelse, er det all grunn til å tro at EU vil være imøtekommende overfor Storbritannia, men at det vil ligge en klar forventning om at den perioden da skal føre noe med seg som gjør at man ikke kommer i samme situasjon når det må bli nye voteringer om en avtalepakke ved neste korsvei.

Det var vel dagens spådom. Noe nærmere enn det kan jeg dessverre ikke komme.

Så til spørsmålet fra Reiten. For Norge vil den bilaterale avtalen vi nå har inngått, gjelde for toll og kvoter, og den viderefører dagens handel. Som kjent er britene WTO-medlem, så alt av WTO-regelverk vil gjelde for dem. Det er derfor vi, også når det gjelder tjenesteområdet, faller tilbake på WTO-avtalen når man ikke har noe annet avtaleverk og de går ut av EU. Det som har forandret seg fra forrige europautvalgsmøte og til nå, er at vi har fått inngått den avtalen som det ble enighet om i går, og da er det den som kommer til å ligge til grunn for dette området.

Lederen: Jeg gir ordet til Liv Signe Navarsete for et kort spørsmål, vær så god.

Vi setter strek under hennes innlegg.

Liv Signe Navarsete (Sp): I fortsetjinga av det kunne det vore interessant å høyre kva som skjer – for Storbritannia er jo ein del av EU framleis og har sine kvotar på fiskeri og landbruk, som ein del av EU – når dei no går ut, viss dei går ut, med deira kvotar. Vert det ei ny forhandling med EU? For det er vel ikkje sånn at EU då skal behalde dei same kvotane på f.eks. landbruk og fisk? Spesielt fisk er sjølvsagt veldig interessant fordi der har me og Storbritannia mykje felles område, og mykje av det som norske fiskarar tek opp, ligg i britisk sone.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Målet fra vår side er at de avtalene som er inngått med Storbritannia på fiskeriområdet, når vi tenker på fiskeriforvaltning, skal gjelde ut året, for de er inngått ut året, og det gjelder for både EU, Norge og Storbritannia. Planen og ønsket er at det skal gjelde uten avbrudd i fiskeriaktiviteten.

Fordeling av kvoter og forvaltning av f.eks. av makrell reguleres gjennom en avtale mellom kyststatene, EU og Norge. Den avtalen vil også bli gjenstand for reforhandling. Jeg tror vi bare må erkjenne at når vi nå inngår disse avtalene, er det for å håndtere den midlertidige utfordringen vi får dersom de går ut uten en avtale. Går de ut med en avtale, er dette egentlig løst gjennom at de fortsetter å være EU-medlem og EØS-medlem fram til overgangsperioden er ferdig. Men det er helt åpenbart at på de aller fleste områder vil vi måtte forhandle på nytt om det som skal gjelde for det framtidige forholdet. Det er vi naturlig nok ikke i gang med nå. Det er heller ikke EU og Storbritannia i gang med, og det kan de heller ikke være i gang med før de er ute av EU.

Jeg tror det er greit å si fra til Europautvalget allerede nå, som dere er godt kjent med, at det er klart det kan bli utfordrende forhandlinger, særlig kapasitetsmessig, når man skal gjøre mange av disse tingene samtidig. Derfor er vi veldig glad for at vi har fått til den avtalen vi har når det gjelder et potensielt «no deal»-utfall, med varehandel, og at dagens handel på fiskeri og landbruk også videreføres, for det sikrer at vi ikke kommer i en sånn «gap»-situasjon. Det sikrer oss for så vidt også et litt bedre utgangspunkt for forhandlingene om den framtidige handelen.

Lederen: Vi går til neste sak.