Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Vidar Bjørnstad (A) (ordfører vedr. Ot.prp. nr. 26): Stortinget bad Regjeringen i forbindelse med behandlingen av finansavtaleloven å vurdere «forslag som åpner for at låntakeren får forkjøpsrett når fordringen overdras». Det ble i begrunnelsen vist til ulike hensyn, som bl.a. et bedre vern mot å skulle forholde seg til nye kreditorer, med fare for å bli utsatt for aktører som benytter harde inndrivingsmetoder.

Banklovkommisjonen har på oppdrag fra departementet utredet spørsmålet. Det har vært delte meninger og til dels sterke innvendinger blant høringsinstansene når det gjelder spørsmålet om forkjøpsrett. På bakgrunn av innvendingene i Banklovkommisjonen og høringsrunden fraråder departementet Stortinget å vedta en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for låntakere.

Jeg vil i stikkords form nevne noen viktige argumenter komiteen har merket seg mot innføring av en forkjøpsrett:

• Forslaget om en forkjøpsrett vil i hovedsak gjelde ved overdragelse av forfalte og vesentlig misligholdte lån til forbruker. Undersøkelser tyder på at det i dag først og fremst er andre kundefordringer, som vederlag for kjøp av varer og tjenester, som overdras. Dette ligger utenfor forslaget til forkjøpsrett.

• En forkjøpsrett vil virke gjeldssanerende. Rene tilfeldigheter som kreditorskifte vil avgjøre hvilke skyldnere som vil nyte godt av dette, og det er ingen sikkerhet for at det er de skyldnere som trenger det mest, som oppnår lettelser i gjeldsansvaret. Privatpersoners muligheter til gjeldssanering og vern mot kreditorforfølgning skal ha som bakgrunn vedkommendes totale økonomiske situasjon og bør etter komiteens mening skje ved endringer i gjeldsordningsloven, konkursloven og/eller dekningsloven.

• Prisfastsettelse av fordringer som overdras, særlig porteføljeoverdragelser, er et stort problem.

• Likeledes er det vanskeligheter med å finne løsninger der forfalte lånefordringer overdras sammen med andre aktiva, og på hvordan grensen skal trekkes mellom virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse. Her foreligger det ingen klare grensedragninger. Det vil her være omgåelsesmuligheter som det ikke er funnet noe klart svar på.

Finansavtaleloven gir i utgangspunktet låntakeren et godt vern mot eventuelle uønskede konsekvenser av et kreditorskifte, gjennom krav om samtykke fra låntaker ved overdragelse av lånefordringen til andre enn finansinstitusjoner og ved rett til førtidig betaling. Dette reduserer faren for å stå overfor useriøse aktører og harde inndrivingsmetoder. Inndriving med ulovlige metoder må løses med strafferettslige virkemidler, slik komiteen også påpeker.

Forslag om en regel om samtykke også der en lånefordring overdras til en annen finansinstitusjon, er til nå ikke vurdert. Komiteen fremmer derfor forslag om at dette må vurderes.

På bakgrunn av de ovennevnte innvendinger og problemer i forhold til forslaget om en forkjøpsrett mener komiteen at intensjonen med å beskytte låntakere ytterligere best kan gjennomføres ved endringer i andre lover og regler som Banklovkommisjonen og departementet fremmer forslag om, nemlig endringer i inkassoloven. Jeg viser også her til dokumentforslaget fra Odd Einar Dørum.

Til tross for innvendinger som også er påpekt av Høyre og Fremskrittspartiet, mener disse partier at forkjøpsrett likevel bør innføres, med de uklarheter og direkte uløste problemer dette innebærer.

Komiteen slutter seg samlet til forslaget om endringer i inkassolovgivningen som krever bevilling for oppkjøp av forfalte fordringer og egeninkasso av disse, og at bevilling skal knyttes til foretaket. Komiteen mener at en utvidelse av bevillingskravet vil gjøre det mulig å kontrollere hvem som driver oppkjøp og inndriving av fordringer, og slik forhindre at useriøse foretak og virksomheter får bevilling. En vil videre kunne sikre at de som får bevilling, anses egnet til å drive virksomhet som er i samsvar med lovens krav til god inkassoskikk, og at virksomheten blir undergitt tilsyn.

Komiteen er enig med departementet, som ikke vil tilrå Banklovkommisjonens forslag om regler for fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer og om fortjenestebegrensning ved fremmedinkasso.

Komiteen er i utgangspunktet positiv til et eget klageorgan for inkassosaker for å styrke tilsynet med inkassobransjen, og ber departementet utrede saken nærmere. Komiteen er enig i at det samtidig må vurderes om sanksjonsmidlene mot brudd på god inkassoskikk bør styrkes.

Komiteen støtter intensjonen om en reduksjon av inkassosalæret og merker seg at departementet vil utarbeide og sende på høring forslag om dette. Det må understrekes overfor inkassobransjen at inndriving ikke gir noen ubetinget rett til å nytte maksimalsatsene ved beregning av salær, og at kostnadene ikke i noe tilfelle må overstige det som er «nødvendig».

Arbeiderpartiet mener at Odelstingets vedtak i dag vil bedre låntakernes stilling og særlig beskytte mot useriøse aktører, noe som jo var utgangspunktet for denne saken.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Forslagene om endringer i inkassoloven er en oppfølging av Stortingets behandling av finansavtaleloven, som ble debattert i Odelstinget 8. juni 1999. Ved behandlingen av finansavtaleloven kom det opp forslag fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet om bl.a. oppkjøp av fordringer og forkjøpsrett for låntaker. Hensynene bak forslagene var å beskytte låntakeren fra å bli dårligere stilt dersom fordringene mot ham ble overdratt til noen andre.

Kristelig Folkeparti kunne ikke støtte forslagene den gang fordi de ikke var utredet. Vi gikk prinsipalt for departementets lovforslag og støttet subsidiært forslaget fra Arbeiderpartiet om at forslaget burde utredes.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at låntaker skal ha beskyttelse mot aggressive inndrivelsesmetoder og har derfor med tilfredshet merket seg at de forslagene som departementet nå fremmer, sannsynligvis vil være av minst like stor betydning for å beskytte forbrukerne/låntakerne som de forslag som ble diskutert ved behandling av finansavtaleloven.

Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært uenighet i Banklovkommisjonen om behovet for en regel om forkjøpsrett, og at en eventuell forkjøpsrett ikke ville være tilstrekkelig for å ivareta de hensyn som lå til grunn for stortingsvedtaket. Det er også viktig å merke seg at ingen av de land som Banklovkommisjonen har undersøkt, har regler om forkjøpsrett for låntaker. Det kreves heller ikke samtykke fra låntaker for å overdra fordringen. Kristelig Folkeparti er opptatt av den stadig økende internasjonaliseringen som skjer i samfunnet, og mener det har selvstendig betydning at Norge på dette området har et lovverk som harmoniserer med andre lands.

Når det gjelder spørsmålet om låntaker skal få tilbud om å innfri fordringen, dvs. forkjøpsrett ved overdragelse, har Kristelig Folkeparti forståelse for at det kan oppfattes som støtende dersom fordringen blir overdratt til andre for et beløp som låntakeren selv kunne innfridd. På den annen side vil vi framheve at det neppe kan sies å være urimelig at låntakeren er ansvarlig for å tilbakebetale de pengene vedkommende faktisk har lånt. Dersom en forkjøpsrett skulle innføres, kunne man tenke seg at låntakeren spekulerte i dette forholdet ved å trenere betalingen. Dette ville være uheldig, ja rett og slett demoraliserende for de involverte. I praksis ville en slik ordning kunne sees på som en type gjeldssanering som ville komme som et tillegg til gjeldsordningsloven. Det ville heller ikke være ønskelig.

Kristelig Folkeparti mener at de endringer som vi nå vedtar i inkassoloven, skal sikre nødvendig kontroll og tilsyn slik at man unngår useriøse aktører i markedet. Det er et helt klart mål å forhindre en utvikling der noen av aktørene har sitt utspring i tvilsomme og/eller kriminelle miljøer. Lovendringene som nå blir vedtatt, vil f.eks. hindre den virksomhet som vi har sett i Drammen, der et inkassobyrå hadde sitt utspring fra MC-klubben Bandidos. Vi kan ikke akseptere en utvikling der kriminelt belastede miljøer begynner med inkassovirksomhet og tar i bruk brutale metoder for å inndrive kravene – metoder som ikke bør være lovlige. I det hele tatt må innkrevingsmetoder der vold, tvang og trusler benyttes, slås ned på gjennom det eksisterende lovverket. Det er nok av hjemler i straffeloven for å gripe fatt i disse handlingene. Dette er saker for politi og påtalemyndighet.

Det er videre et mål å sørge for at låntaker ikke kommer dårligere ut dersom en fordring overdras, enn det han ville gjort om fordringen ble hos den opprinnelige långiveren. Ved å sørge for å innføre krav til inkassobevilling for virksomheter som driver med oppkjøp og egen inndriving av forfalte pengekrav, og å innføre inkassobevilling for foretak i stedet for personlig bevilling, er disse hensynene ivaretatt.

For øvrig har saksordføreren hatt en god gjennomgang av det som er komiteens innstilling i denne saken.

Anders C. Sjaastad (H): Det er særlig ett forhold som Høyre har vært opptatt av i denne saken, og det er å beskytte låntaker i forhold til å begrense overdragelser av fordringer. Det er artig å merke seg at Høyre i denne saken er mer opptatt av å forsvare forbrukernes interesser overfor kredittinstitusjoner og torpedoer enn Arbeiderpartiet. Det er ikke så overraskende for enkelte av oss, men for andre kan det være nyttig å merke seg dette.

Høyre er egentlig tilhenger av at debitor skal ha forkjøpsrett når den opprinnelige kredittinstitusjonen ønsker å avhende fordringer til tredjepart. For Høyre er det rett og slett viktigere å beskytte låntaker enn en tredjeparts eventuelle kjøpte fordring. Spesielt er dette viktig så lenge vi bare snakker om forbrukerforhold.

Det er flere grunner til å beskytte låntaker ytterligere i forhold til reglene i finansavtaleloven. Uansett hva man måtte hevde, er det støtende når fordringene selges til et så lavt beløp at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med tilsvarende beløp. Ikke minst psykologisk tror jeg de fleste vil erkjenne det, hvis man tenker seg om. Det er heller ikke så enkelt for låntaker å kunne spekulere i trenering av betaling så lenge utgangspunktet her skal være at et gjeldsansvar ikke skal innfris for lavere beløp enn det som kreditor er villig til å selge fordringen for til tredjepart.

Låntaker bør ha rett til å beskytte seg mot videresalg av fordringer til andre finansinstitusjoner enn den finansinstitusjonen som avtalen opprinnelig er inngått med. Utgangspunktet er tross alt at det dreier seg om en opprinnelig frivillig avtale mellom to selvstendige parter.

En forkjøpsordning ville etter Høyres mening gjøre salg av fordringer mindre attraktivt og ville tvinge frem gode gjeldssaneringsordninger med låntaker direkte, slik Forbrukerrådet også synes å mene. Dessverre må Høyre konstatere at flertallet ikke ønsker å innføre en forkjøpsrett. Dermed er Høyre subsidiært henvist til å støtte forslaget om krav til samtykke når forbrukslån overføres til en annen finansinstitusjon. Vi har allerede i denne korte debatten hørt et vell av motforestillinger mot forkjøpsrett. Men av og til er man i politikken nødt til å velge, og det er vel egentlig også det partier er valgt for å gjøre. Og selv om Olof Palme ikke alltid er min favoritt, er det tross alt interessant å sitere ham på at politikk er å ville. Høyre velger altså forbrukernes side.

Tor Nymo (Sp): Forslagene i proposisjonen følger opp Stortingets ønske om å forhindre bruk av hardhendte innkrevingsmetoder i gjeldsforhold.

I forbindelse med behandlingen av finansavtaleloven bad Stortinget Regjeringen om å komme tilbake med forslag som åpner for at låntakeren får forkjøpsrett når fordringen overdras. I begrunnelsen for forslaget ble det vist til ulike hensyn, bl.a. et bedre vern mot å skulle forholde seg til nye kreditorer med fare for å bli utsatt for aktører som benytter harde inndrivingsmetoder. Departementet har på bakgrunn av innvendingene i høringsrunden frarådet Stortinget å vedta en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for låntakerne.

Finansloven gir i utgangspunktet låntakerne et godt vern mot eventuelle uønskede konsekvenser av et kreditorskifte. Det er imidlertid en kjensgjerning at det verken ved behandlingen av finansavtaleloven eller senere er vurdert forslag om en regel om samtykke også der en lånefordring overdras til en annen finansinstitusjon.

Jeg er derfor fornøyd med at komiteen tar konsekvensen av det og fremmer forslag om å be Regjeringen vurdere ytterligere begrensning i adgangen til overdragelse av fordringer.

Når det gjelder forslaget om å kreve bevilling for oppkjøp av forfalte fordringer og egeninkasso, er vi i Senterpartiet svært fornøyd med at en samlet komite ikke lenger finner det akseptabelt at selskap som kjøper opp forfalte fordringer, ikke har noen form for offentlig godkjennelse eller offentlig tilsyn.

Det er også svært positivt at en samlet komite understeker at den er kjent med at kriminelle MC-miljøer opptrer som aktører i dette markedet, og ber om en rask lovendring for å sikre at inkassovirksomhet kommer under offentlig tilsyn og kontroll.

Det har vært all grunn til bekymring over at bruken av hardhendte innkrevingsmetoder synes å ha økt de siste årene, og at det har etablert seg selvstendige pengeinnkrevere som benytter vold og trusler som fremgangsmåte for å få skyldnerne til å betale.

I Senterpartiet er vi tilfreds med at komiteen gir uttrykk for at innkrevingsmetoder der vold, tvang og trusler benyttes, i hovedsak bør motarbeides ved bruk av eksisterende strafferettslovgiving og er en sak for politi og påtalemyndighet.

Utvidelsen av rammene for å kreve inkassobevilling vil imidlertid også sikre bedre kontroll og motvirke at useriøse kan inndrive fordringer.

Til slutt: I Senterpartiet betrakter vi disse endringene i inkassoloven som positive og nødvendige for å motvirke uheldige inkassoforhold og dermed bedre skyldnerens situasjon.

Odd Einar Dørum (V): Jeg er glad for at fenomenet Buskerud Kapital & Invest AS, tidligere kjent som Bandidos Kapital & Invest AS, nå er brakt under lovlig kontroll, så langt det er mulig med lovens virkemidler. Resten får være opp til hederlige borgere og politiets innsats.

Men ved det som nå har skjedd fra komiteens side, både ved behandlingen av mitt Dokument nr. 8-forslag og departementets forhold til det, er jeg tilfreds med at man har funnet en god lovteknisk løsning som sikrer hovedhensikten, nemlig at virksomhet som krenker folks rettsfølelse, så langt det er mulig, skal lovreguleres og bekjempes. Jeg startet derfor med å si at noe av bildet jo beskrives av at instanser som starter med å kalle seg for Bandidos Kapital & Invest AS, kan skifte navn til Buskerud Kapital & Invest AS. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved det. De fleste institusjoner nå for tiden opererer med navn som ikke henspiller på det de egentlig driver med. Det er ikke noe rart at også mennesker som er i nærheten av kriminelle miljøer, er fristet til å drive med akkurat det samme. Jeg er glad for det komiteen har gjort på dette punkt, og også på de andre vesentlige punkter følger Venstre komiteens innstilling.

Jeg har et svakt forbehold, men det er svakt. På vegne av Venstre har jeg mest sympati for de merknader som er kommet fra representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder kjøp av fordringer. Men jeg ser at i den situasjonen som vi nå har, er vi best tjent med at vi kan ha størst mulig samling om de faktiske forslagene som foreligger, slik at de kan håndheves skikkelig, nemlig at fordringene kun kan omsettes mellom seriøse institusjoner, at den det gjelder, skal vite om det og ha kontroll med omsetningen, og at man faktisk er villig til å gå inn på andre sider av lovgivningen for å hindre at sakesløse gjeldsofre i ytterste forstand skal bli gjenstand for rå torpedovirksomhet, for det er det det handler om. Det føler jeg at komiteen har gjort når den snakker både om endringer i gjeldsordningsloven, konkursloven og dekningsloven. Fordi komiteen har vilje og styrke på dette, skal jeg ikke forfølge det som i utgangspunktet var mine sympatier, nemlig at den som hadde kravet mot seg, kunne kjøpe fordringene. Grunnen til at jeg hadde den tanken, er at jeg kjenner til eksempler hvor en fordring er omsatt til ca. 1,5 pst. av det den var. Jeg kjenner også gjennom mitt politiske virke og mine sosiale erfaringer mennesker som i praksis sitter på det fjortende året i gjeldsfengsel, i den forstand at de har falt gjennom de fleste gjeldsordningssituasjoner, og de lever fortsatt i en form for indre flukt i Norge. Jeg har ikke noe svar på det nå i dag, annet enn å ta det opp fra Stortingets talerstol. Jeg tror ikke gruppen er stor, men jeg synes det er ille at vi har en form for indre økonomiske flyktninger i vårt land som faktisk ikke får gjort opp for seg, og som jages fram og tilbake. I hvert fall er det som nå skjer på inkassosiden her, et bidrag til at noe av den situasjonen skal opphøre.

Med disse merknadene slutter Venstre seg til innstillingen. Så håper jeg at politi, rettsvesen og vitner føler seg oppmuntret nok til å styre unna selskaper som i utgangspunktet heter Bandidos Kapital & Invest AS, og at man på annen måte kan unngå å ende i klørne på noen hvis alminnelige omdømme er slik at folk kanskje lurer på hvordan de skal forholde seg når de blir innkrevd penger. Vi er alle tjent med at seriøs inkassovirksomhet foregår seriøst. Det er tatt skritt her i dag for å sørge for at det skal være slik i fortsettelsen, og for at de manglene som var der, kan rettes opp.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg er glad for at justiskomiteen i hovedtrekk følger opp Regjeringens forslag til oppfølging av Banklovkommisjonens utredning om oppkjøp av fordringer, og særlig at Stortinget nå synes å ville vedta endringer som ytterligere sikrer at innkreving av fordringer skal skje i skikkelige former. Det må være det viktigste.

Når det gjelder spørsmål om forkjøpsrett ved overdragelse av lånefordringer, er jeg glad for at flertallet i justiskomiteen følger anbefalingen fra Regjeringen om ikke å innføre slik forkjøpsrett. Grunnen til det er selvfølgelig ikke at ikke Regjeringen eller alle partiene i Stortinget er opptatt av å hjelpe folk som er kommet i gjeldsproblemer, men fordi det å innføre en slik forkjøpsrett har flere uheldige konsekvenser og vil ha virkninger som rekker langt utover det som må være formålet, nemlig å sikre både at innkreving skjer i skikkelige former, og at folk som har gjeldsproblemer, får hjelp. Derfor er det viktigste vi kan gjøre, i tillegg til det Stortinget gjør i dag, å styrke de ordninger som er etablert gjennom gjeldsordningsloven.

Å løse dette ved forkjøpsrett gir for det første helt tilfeldige utslag, ved at de muligheter som gjeldsofre eventuelt har til å komme ut av situasjonen, er avhengig av at en kreditor for den ene fordringen overdrar det. For det andre er det jo slik at det er jo ikke bare de store, «stygge» bankene som sitter med fordringer, det er også snekkeren og elektrikeren som ikke får inn sine tilgodehavender, og som har behov for å avhende fordringen, rett og slett for å få pengene inn. Det å lage en forkjøpsrettordning av den karakter som mindretallet her antyder, vil skape mye større problemer for den type kreditorer, som alle er interessert i å hjelpe.

Regjeringen tar sikte på senere i år å fremme forslag om endringer i gjeldsordningsloven som kan bedre stillingen til personer med økonomiske problemer. Jeg har merket meg justiskomiteens anmodning om en nærmere vurdering av å innføre krav om samtykke fra låntakeren også der lånefordringer overdras mellom finansinstitusjoner. Det vil vi følge opp gjennom om kort tid å utarbeide et høringsnotat om det spørsmålet, nettopp for å få det grunnlaget for å komme tilbake til Stortinget med tema som man trenger, og som man får gjennom en høring.

Regjeringen vil også følge opp forslagene i proposisjonen om å sende på høring forslag til forskjellige andre tiltak som kan bedre skyldnernes rettsstilling. Et forslag om opprettelse av en egen klagenemnd for inkassosaker vil departementet se på i samarbeid med inkassobransjen og forbrukermyndighetene. Departementet har allerede vært i kontakt med inkassobransjen, som har stilt seg positivt til opprettelse av en klagenemnd, og som vil bidra aktivt i arbeidet med å opprette en slik. Departementet vil også vurdere om opprettelsen av en klagenemnd bør kombineres med en styrking av sanksjonsmidlene ved brudd på god inkassoskikk.

I tillegg vil vi sende på høring forslag om reduksjon av inkassosalæret. Herunder vil det bli vurdert om beregningen av inkassosalæret bør knyttes til en annen norm enn rettsgebyret. I forlengelsen av dette bør det understrekes klart og tydelig overfor inkassobransjen at inndriving ikke gir noen ubetinget rett til å nytte maksimalsatsene for beregning av inkassosalær, og at kostnadene ikke i noe tilfelle må overstige det som er nødvendig.

Videre vil departementet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet utrede og sende på høring spørsmålet om kreditorer skal ha plikt til å opplyse skyldneren om muligheten for å søke gjeldsordning etter gjeldsordningsloven i forbindelse med overdragelse av fordringer, med andre ord slik at man får muligheten til å få hjelp med sine gjeldsproblemer i den ordningen som vi har etablert gjennom gjeldsordningsloven, og som gir en samlet gjennomgang og hjelp knyttet til gjeldsproblemer i stedet for den enkeltvise løsningen som andre forslag, f.eks. om forkjøpsretten, eventuelt skulle bidra til.

Jeg er glad for at komiteen har stilt seg positiv til forslagene om bedring av skyldnernes rettsstilling, og er sikker på at Stortinget i dag tar et skritt i riktig retning for å styrke disses stilling.

Kristin Halvorsen (SV): Bare noen helt korte merknader fra SVs side til denne saken, siden vi ikke er representert i justiskomiteen.

Vi ser at det stortingsflertallet nå går inn for, er klare forbedringer for gjeldsofre. Men jeg har også sympati for det som luftes i merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet, men som ikke fremmes som noe forslag, nemlig en forkjøpsordning. Vi vil, som representanten Dørum fra Venstre også var inne på, avvente de endringene som faktisk gjøres, for å se om det er tilstrekkelig for å bedre situasjonen for dem det gjelder, og så eventuelt forbeholde oss retten til å lukte på et slikt forslag ved en senere anledning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.