Ingrid Heggø (A) [12:45:06] (ordførar for saka): Ot.prp. nr. 89 for 2008–2009, lov om endringar i tvistelova m.m. og om samtykke til ratifikasjon av Luganokonvensjonen 2007 om domsmyndigheit og om anerkjenning og fullbyrding av dommar i sivile og kommersielle saker, er det vi handsamar her i dag.

Hovudformålet er å leggja til rette for å gjennomføra ein konvensjon mellom Noreg og EU, Danmark, Island og Sveits om domsmyndigheit og om anerkjenning og fullbyrding av dommar i sivile og kommersielle saker, Luganokonvensjonen 2007. Ein samla komité stør dei føreslegne endringane og ratifikasjon.

Komiteen ser positivt på at EU går inn som part i staden for alle medlemslanda, og at konvensjonen dermed vert utvida til alle medlemsstatane i EU, som tek del i det indre justissamarbeidet. Også Storbritannia er tilslutta. Luganokonvensjonen speglar dessutan av EF-domstolen si stilling som øvste domstol til å tolka Brussel I og Luganokonvensjonen 2007. Konvensjonen er eit viktig supplement til dei materielle rettar og plikter som følgjer av EØS-avtalen.

Luganokonvensjonen sitt uttalte siktemål er å sørgja for eit rettsleg rammeverk for EØS-samarbeidet og at konvensjonen byggjer på eit grunnprinsipp om dommars frie mobilitet.

Komiteen stør dei naudsynte endringane i straffeprosesslova om ei naudsynt modifisering av plikta til å sletta analyseresultat etter ein DNA-analyse basert på samtykke. Dette pålegget er ikkje teknisk mogleg for Rettsmedisinsk Institutt, som må vera unnateke sletteplikta.

Komiteen stør òg den føreslegne endringa i utleveringslova, som er retting av ein inkurie.

Noko av det vondaste og vanskelegaste ei mor eller ein far kan oppleva, er at barnet vert bortført. Arbeidarpartiet og SV vil peika på at norske myndigheiter fører ein aktiv politikk for å hindra internasjonale barnebortføringar, og arbeider aktivt for å bidra til ei løysing av desse vanskelege sakene. Det skal alltid vera barnet sitt beste som skal vera hovudfokuset. Regjeringa har sett igang ei rekkje tiltak, men vi vil trekkja fram etableringa av nettportalen www.barnebortforing.no til hjelp for foreldre som fryktar eller opplever barnebortføring. Vi vil òg peika på iverksette tiltak for å betra kompetansen blant dommarar, politi og påtalemakt og advokatar. Det vert gjeve fri rettshjelp i barnebortføringssaker, og for å sikra likehandsaming og rask sakshandsaming vert alle sakene avgjorde av fylkesmannen i Oslo og Akershus. Det er også oppretta eit nordisk og eit nasjonalt samarbeidsforum for handtering av barnebortføringssaker.

Arbeidarpartiet og SV vil òg visa til at Regjeringa jobbar med eit høyringsnotat, der det vert vurdert å innføra ei økonomisk ordning som gjev høve til å stanse offentlege ytingar, f.eks. barnebidrag, ved barnebortføring.

Berit Brørby hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:48:34]: Det er mulig jeg tar feil – i så fall må det ikke oppfattes negativt – men jeg synes faktisk at jeg har hørt siste del av innlegget til saksordføreren før i dag, men en god ting kan vel ikke sies for ofte. Nok om det.

Det er bra, som statsråden og andre har vært inne på før i dag – ikke minst i saken om barnebortføring – at man har gode, internasjonale avtaler som regulerer hvordan slike ting skal håndteres. Ufordringen, som vi har diskutert før i dag, er i hvor stor grad slike avtaler respekteres av de samme landene som underskriver dem. At man nå legger fram en endring i Luganokonvensjonen og plasserer den i det norske lovverket, synes jeg er bra. Men jeg hadde ønsket at statsråden og Regjeringen hadde tatt mer tak i de problemområdene som er relatert til det saksordføreren var inne på i slutten av sitt innlegg.

Jeg skjønner selvfølgelig at det må være noen formaliteter når det gjelder hvordan man skal gjøre ting, men det bør jo også være en åpning for å diskutere problemområder. Statsråden har i et svarbrev til justiskomiteen, jeg tror det var av 26. mai, redegjort for seks spørsmål som komiteen hadde, hvor man påpekte underholdsplikt og en del andre forhold. Jeg hadde ventet at man da utfordret – eller iallfall tydeliggjorde overfor Odelstinget at man faktisk tok opp disse problemene. Jeg har problemer med å se at man faktisk har gjort det – tatt tak i en del av de problemene. Man forholder seg til formaljussen, og det er selvfølgelig viktig nok i enkelte tilfeller, men det er også slik at mange blir berørt av problemer som muligens kan synes små, selv om de er fantastisk store for dem som er berørt. Da synes jeg at det ville vært på sin plass at man også så på de tingene.

Tidligere i dag diskuterte vi noe som enkelte opplever som urettmessig, som gjelder det å bli avkrevd underholdsplikt dersom man har fått et barn kidnappet fra omsorg man har etter domsslutning i norsk domstol. Jeg vil tro at den som etterpå får det midt i fleisen, vil føle det som dobbelt straff. Selv om det er en konsekvens av et internasjonalt avtaleverk, vil ikke det føre til at vedkommende synes det er mer rimelig.

Det samme gjelder hvis man, etter å ha foretatt en barnebortføring, greier å holde seg flytende i sitt hjemland lenge. Da kan man gå til en ny domstol og få en ny domstolsbehandling. Som statsråden var inne på: Hvis det går ti år, er det vanskelig. Det har jeg full forståelse for.

Statsråden sa også i sitt innlegg tidligere i dag at tiden er en vesentlig faktor i forhold til å redusere faren for barnebortføring. Da synes jeg at man kanskje skulle problematisert en del av de erfaringene man har i forhold til barnebortføring og en del andre ting. Det man gjør nå, er å vise til de formelle kravene, og så plasserer man Luganokonvensjonen inn i det norske lovverket. Det er nødvendig, men, som sagt, jeg hadde ønsket meg større aktivitet og større fokusering på problemområdene også. Det tror jeg ville ha tjent saken, og det ville ha tjent de som er ofre for problemene som en følge av det lovverket vi diskuterer i dag.

Statsråd Knut Storberget [12:51:45]: Bare for å svare representanten Ellingsen på det, slik at det ikke blir hengende i lufta: Jeg mener det er en veldig viktig lovsak Odelstinget nå behandler. I mange andre typer saker er det særs viktig at vi får denne typen mekanismer på plass som avløsning for det gamle Lugano-regelverket.

Samtidig er det, når det gjelder de innspill som kommer fra Fremskrittspartiet, litt uklart for meg hva man egentlig ønsker å oppnå. Det har egentlig aldri vært aktuelt å tenke seg et spor i Luganokonvensjonen opp mot f.eks. familierett og barnebortføring, først og fremst fordi vi mener at der skoen trykker, og der vi også bør presse på mer, er gjennom det etablerte konvensjonsapparatet vi allerede har. Vi har noe i Europarådets regi, men vi har samtidig Haagkonvensjonen, som vi har vært inne på. Jeg er ikke sikker på om det vil være særlig effektfullt å få et nytt spor inn i Luganokonvensjonen som i større grad tar for seg barnebortføring, for jeg tror ikke det først og fremst er der vi har de store utfordringene, særlig i de land som er tilsluttet der, at det er der det hele presser på. Hvis vi ønsker at flere aktører, flere nasjoner skal bli lettere å ha med å gjøre i forbindelse med barnebortføring, mener jeg at da er Regjeringas strategi for å få flere stater til å slutte opp om Haagkonvensjonen helt avgjørende. Det er prosessporet i de sakene.

Så lenge det er noe uklart for meg hva Fremskrittspartiet egentlig ønsker her, blir dette kanskje et svar i lufta. Men jeg har behov for å si at man kan ha flere internasjonale avtaler, hvis vi ser at det er mer hensiktsmessig å slåss for utvikling og dynamikk, politisk sett, i f.eks. Haagkonvensjonen når det gjelder barnebortføring.

Presidenten: Da har Jan Arild Ellingsen tatt den utfordringen fra statsråden, så svaret henger kanskje ikke lenger noe i lufta. Det kommer noe her.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:53:53]: Det gjenstår å se.

Jeg takker statsråden for svaret. Noe av poenget mitt med å reise denne debatten er nettopp de utfordringene vi har når det gjelder Haagkonvensjonen, som vi har diskutert før i dag. Statsråden sier at det er viktig at flest mulig land slutter seg til den. Det deler jeg fullt ut, men det forutsetter jo også at man respekterer forutsetningene som ligger i det å signere avtalen. Jeg har oppfattet det slik at Luganokonvensjonen sier noe om de sivilrettslige prosessene i de respektive landene, og hvordan man skal forholde seg til dem. Det var innfallsvinkelen fra min side til dette.

Det kan godt hende at statsråden og Regjeringen gjør en fortreffelig jobb, men i så fall synes jeg faktisk at man er i overkant forsiktig med å dele informasjonen med Stortinget. Hvis det er slik at man gjør en god jobb, skulle jeg gjerne ha skrytt av Regjeringen. Men hvis man holder dette utenfor denne salen, blir det vanskelig for oss. Jeg regner med at statsråden ikke har noe imot å få skryt for en utmerket jobb, men da må han være snill og dele det med Stortinget, slik at vi får mulighet til å gi ham honnør for det han muligens gjør.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.