Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [12:56:09] (komiteens leder og ordfører for saken): Dette er en god dag. Saken vi behandler i dag, mener jeg er den viktigste likestillingssaken som dette stortinget har behandlet siden abortloven og likestillingsloven ble vedtatt for 30 år siden. Nok en gang viser Norge at vi er et foregangsland på området likestilling.

Inkorporering av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven viser at kvinners rettigheter tas på alvor. Kvinnekonvensjonen forbyr diskriminering av kvinner og har selvstendig betydning på en rekke viktige punkter. Inkorporeringen gir et tydelig signal både i Norge og verden for øvrig om at kvinners stilling vil bli styrket.

I en globalisert verden, hvor økonomisk, teknisk og religiøs regulering unndrar seg nasjonal lovgivning, er menneskerettighetene en nødvendig og demokratisk forlengelse av individets rettsvern. Likestilling er ikke et rettskulturelt fremmedelement, men en grunnverdi som norske styresmakter gjennom langsiktig og vedvarende innsats i FN har bidratt til å internasjonalisere.

Det var på høy tid at kvinnediskrimineringskonvensjonen ble inkorporert i menneskerettsloven sammen med de andre sentrale menneskerettighetskonvensjonene. Selv om konvensjonen har vært inkorporert i likestillingsloven siden 2005, er det et stort framsteg at den nå inkorporeres i menneskerettsloven med forrang. Tiden er nå inne for å gjøre de kvinnerettigheter Norge har fremmet internasjonalt, fullt ut gjeldende for norske kvinner.

Dette betyr at kvinners rettigheter etter konvensjonen ikke skal vike i møte med annen norsk lov. Konvensjonen vil i større grad bli brukt som rettskilde av Likestillings- og diskrimineringsombudet, Likestillings- og diskrimineringsnemnda og av rettsapparatet for øvrig. Dette vil gi en større og dypere forståelse av kvinners rettigheter.

Det er viktig at konvensjonen brukes aktivt i framtiden, både av den som mener seg forskjellsbehandlet, og dem som skal håndheve lovverket. Da vil kvinners stilling styrkes, og rettstilstanden tydeliggjøres.

Fremskrittspartiet hevder at dette er et valgkampstunt. Men dette har vært en viktig sak for Arbeiderpartiet lenge. Første gang Arbeiderpartiet gikk inn for dette, var i 1999. I Soria Moria-erklæringen gikk de tre rød-grønne partiene samstemt inn for at kvinnekonvensjonen skal inkorporeres.

Men det som jo har vist seg å være et stunt, er Fremskrittspartiet som likestillingsparti, slik som partiet prøvde å gi et inntrykk av på landsmøtet for en måned siden. I innstillingen sier Fremskrittspartiet at svært få kvinner føler seg undertrykte i Norge, og at den undertrykkingen som skjer i Norge, er kriminell. De sier videre at dette er regulert av lovverk. Da er det jo merkelig at Fremskrittspartiet foreslår å fjerne den kanskje viktigste loven som skal fremme kvinners likestilling, nemlig likestillingsloven. Likestillingsloven regulerer trakassering, likestillingsloven regulerer forbigåelse med tanke på jobb, likestillingsloven regulerer veldig mange viktige områder som er viktige for kvinners rettsstilling. Dette er altså en lov som Fremskrittspartiet ønsker å fjerne.

Likestillingspartiet Fremskrittspartiet stopper ikke der. Likestillingspartiet Fremskrittspartiet, som de selv nå liker å framstille seg som, ønsker også å fjerne andre viktige lovinstrumenter som skal fremme likestilling. De vil fjerne Likestillingsombudet, og de vil fjerne reglene om kvotering. Jeg mener at denne saken i sannhet har vist at Fremskrittspartiet ikke er det likestillingspartiet de hevder at de er.

Jeg er veldig glad for at Regjeringen får så bred støtte i Stortinget i denne viktige saken. Andre partier har snudd og støtter nå denne saken, og jeg beklager at det viser seg at Fremskrittspartiet nok en gang har kastet blår i øynene på de mange som kanskje trodde på ordene som falt på landsmøtet, om at partiet nå er opptatt av likestilling.

Solveig Horne (FrP) [13:00:49]: Kvinnekonvensjonen skal sikre at kvinner har de samme rettigheter som menn. Kvinnekonvensjonen peker på vesentlige selvfølgeligheter, som retten til utdanning, retten til å eie eiendom og retten til ikke å bli utsatt for vold.

Norge er folkerettslig forpliktet til å følge konvensjonen, og Fremskrittspartiet mener at det som står i konvensjonen, er ivaretatt av norsk lov. Det er faktisk veldig få kvinner i Norge som føler seg undertrykte. Der dette skjer, har vi et lovverk som ivaretar dette i forhold til straffeloven.

Komitélederen viser til at Fremskrittspartiet har stemt imot likestillingsloven. Når det gjelder vold mot kvinner, blir det ivaretatt i straffeloven. Når det gjelder arbeidsplasser, blir det ivaretatt i arbeidsmiljøloven. Så vil jeg minne representanten Bjørnflaten om at hun bør lese Innst. S. nr. 56 for 2004–2005, der en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité gir

«samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS-komiteen (…) om gjennomføring av prinsippet om lik handsaming av menn og kvinner når det gjeld tilgang til arbeid».

Dette sier en samlet komité – som også Fremskrittspartiet står bak.

Fremskrittspartiet aksepterer ikke at kvinner blir undertrykte i noen som helst form. I et demokratisk samfunn skal man aldri godta av kvinner betraktes som mindreverdige og har færre rettigheter enn menn. Som samfunn kan vi aldri akseptere at religion eller kultur legitimerer at kvinner ikke gis de samme muligheter, friheter og rettigheter som menn til å foreta individuelle valg og leve det livet den enkelte selv ønsker seg.

I loven som vi skal vedta i dag, er det spørsmål om kvinnekonvensjonen som allerede er ivaretatt i norsk lov i dag, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Det mener Fremskrittspartiet er en symbolhandling fra Regjeringen. Ved en slik inkorporering vil det ikke få noen følger eller endringer, unntatt at enkelte kan sole seg i glansen når de reiser rundt i Europa og sier at denne nå er inkorporert i menneskerettsloven.

Da vil jeg stille et spørsmål: Hvis dette er så viktig, og dette er en så vanvittig stor dag, hvorfor har verken Danmark, Sverige, Finland eller Island sett denne viktigheten?

Jeg har lyst til å vise til en kronikk som stod i Dagbladet for en tid tilbake, fra Hans Petter Graver:

«Den internasjonale rettsutviklingen løper løpsk. Nasjonale reaksjoner er det eneste som kan korrigere utviklingen.»

Fremskrittspartiet mener at vi skal være varsomme med å gi konvensjonen forrang framfor norsk lov, spesielt når det ikke kommer til å få noen konsekvenser med den loven som blir vedtatt i dag. Det vil ikke bidra til å beskytte likestillingspolitikken om man inkorporerer kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven. Derfor vil Fremskrittspartiet stemme imot.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:04:20]: Det er klart det er viktig for oss å inkorporere denne i menneskerettsloven. Hvis jeg skal bruke representanten Hornes logikk – at Danmark, Sverige eller Finland ikke har gjort det – kunne vi si at Saudi-Arabia ikke har gjort det, at Iran ikke har gjort det, eller at Somalia ikke har gjort det. Skal vi velge den logikken, skal vi legge oss på det nivået, håper jeg at Fremskrittspartiet har bedre ambisjoner for likestilling både i Norge og ellers i verden enn som så.

Ingenting er en selvfølge – ikke demokrati, ikke frihet, ikke ytringsfrihet, ikke beskyttelse mot vold eller diskriminering. Ingenting! Disse verdiene og rettighetene har ikke kommet av seg selv. De må det kjempes for, og de må beskyttes, styrkes og forsvares hver dag – nasjonalt og internasjonalt.

SV har lenge kjempet for en inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven. Vi er derfor glad for at dette vedtas i Stortinget i dag. Norge bekrefter i dag sin posisjon og status som et foregangsland innen likestilling. Et slikt vedtak forplikter. Ved å inkludere kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven med forrang sikrer vi at likestilling og forbudet mot diskriminering av kvinner vil være et sentralt hensyn i lovgivningsarbeid og forvaltning, også i framtiden. Og vi sender et sterkt signal både nasjonalt og til det internasjonale samfunnet om hvor viktig det er å styrke og sikre kvinners rettigheter.

På denne måten skjerper vi fokuset på kvinnediskrimineringen her hjemme også. Selv om vi liker å tro at vi er best når det gjelder likestilling, vet vi at det fortsatt er en vei å gå.

Ta f.eks. likelønn. Likelønnskommisjonen fastslår at kvinner blir diskriminert når de får lønningsposen. Menn tjener fortsatt 15 pst. mer enn kvinner. Kvinner får altså mindre for samme jobb enn det menn med tilsvarende utdanning og erfaring gjør.

Takket være denne regjeringen reverserte vi arbeidsmiljøloven etter siste valg. I den loven som daværende regjeringspartier – selvsagt med støtte fra Fremskrittspartiet – hadde vedtatt, var stillingsvernet betydelig svekket. Og hvem går det ut over? Jo, det er kvinner det går ut over. Det er naturlig at kvinner går ut av jobben ved fødsel, og kjønnsmønsteret tilsier fortsatt at det er kvinner som går ned i arbeidstid mens barna er små. Det er også kvinner som fortsatt har størst andel av korttidsstillinger. Alt dette tilsier at vi må fortsette å fokusere på kvinnenes posisjon og likestilling mellom kjønnene i Norge. Derfor vil SV jobbe for likelønn, og dette har SV og partilederen gjort til en av hovedsakene.

Når vi først er inne på likelønn: Fremskrittspartiet prøvde å gjøre det til en viktig sak. Det ble også blest om det på landsmøtet. Men vi ser at selv om saken er viktig, så er den ikke tatt inn i arbeidsprogrammet engang. Da er det to ting det vanligvis pleier å være: Enten må det være en selvfølge når partiprogrammet ikke tar denne typen viktige saker i seg – og vi vet at det ikke er noen selvfølge – eller så er sakene såpass viktige at man tar dem inn i partiprogrammet, for da forplikter det. Her viser Fremskrittspartiet sitt sanne ansikt også når det gjelder likelønn.

Så var min kollega innom – og gikk grundig gjennom – hvordan Fremskrittspartiet tenker rundt likestillingsarbeidet i Norge. Fremskrittspartiet vil fjerne både Likestillingsombudet og likestillingsloven, og de ønsker å svekke alle andre instrumenter når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner. Solveig Horne sa i stad i sitt innlegg at alt ikke trenger å stå i loven. Ja vel, hvis vi bruker samme logikk, så har jo faktisk Fremskrittspartiet gjort en del jobb når det gjelder likestilling innad i de forskjellige minoritetsmiljøene. Der kommer Fremskrittspartiet med både konkrete, til punkt og prikke, lovforslag og andre tiltak. Hvis logikken tilsier at det trengs der, hvorfor trengs det ikke også generelt i samfunnet, særlig når det gjelder kvinner og generell likestilling i samfunnet?

Odd Einar Dørum (V) [13:09:26]: I et tidligere innlegg trakk man historiske linjer. Det hender når jeg viser folk rundt her i huset, at jeg også gjør det. Da stopper jeg foran 1905. Jeg forteller ikke den vanlige 1905-historien om at unionen ble oppløst. Jeg forteller historien om hvordan norske kvinner i løpet av 14 dager i 1905 samlet inn 250 000 underskrifter. Så sier jeg at det førte til at noen få år etterpå var Norge det tredje land i verden som gav alminnelig stemmerett til kvinner, etter New Zealand, som på den tiden var en del av Det britiske samveldet, og Finland.

Så kunne jeg fortsette å si at jeg kjenner noen av dem som organiserte kvinnekuppet – kvinnekuppene ved det norske kommunevalget i 1971. Som en følge av det var jeg med på å innføre i Venstre, som det første partiet i Norge, en kvotering for å sørge for at vi fikk kvinner. Det er en kjensgjerning at det berget oss etter en partisplittelse, fordi mennene, som alltid var ubeskjedne, trakk seg litt tilbake, og de beskjedne kvinnene som ble spurt, stilte opp. Det er også et faktum at jeg er medlem av det partiet som første gang i Norge valgte en kvinne som leder og brukte lederbegrepet.

Det er en ganske sammensatt skala over hva som er de største øyeblikkene. Jeg tror poenget er at i likestilling og i det å sørge for at kjønnene er likestilt i samfunnet på alle områder, er det lange linjer og mange øyeblikk, og det er viktig å holde de øyeblikkene hele tiden.

For min det kommer jeg til å si at Venstre stemmer for innstillingen i saken i dag. Men jeg har hele tiden hatt et tvisyn, og jeg skal begrunne det. Jeg synes vi i altfor stor grad har fått en debatt om lovteknikken og ikke om lovens innhold. Det må jo være lovens innhold som er det avgjørende. Det må være lovens innhold som avgjør hvor gode vi er til å fremme likestillingen på en rekke områder. Jeg har selv sittet i en regjering som innførte kvotering for at næringslivet skulle forstå at kvinner kunne sitte i selskapsstyrer. Det satt litt inn å forstå det, men til slutt – fordi man hadde en lov, så forstod man det. Jeg ser helt klart poenget at med den inkorporeringen man gjør i dag, sikrer man gode resultater i lovgivningen for senere. Jeg ser det som et godt og selvstendig poeng, og det er også grunnen til at jeg stemmer for det.

Men jeg er også av den oppfatning, som jeg forstår Regjeringen har signalisert, at det ikke må bli et kappløp om å inkorporere en hvilken som helst internasjonal konvensjon i norsk lov, for noen av de konvensjonene jeg selv har støtt på, er til dels halvdårlige politisk resolusjoner, som ikke er bedre enn nasjonal lovgivning som er kjempet fram på en god måte med lovens forarbeider og lovens tekst, gitt at både hjerte og hode vil fremme likestilling eller for den saks skyld – vil bekjempe rasediskriminering osv.

Jeg skal ikke dra dette lenger enn å si at i samarbeid med den statsråden som sitter i Justisdepartementet nå, og mange andre gode krefter, fikk vi til slutt på plass en finnmarkslov. Men det var ikke spesielt hjelpsomt å se på Stortingets behandling av ILO-konvensjonen. Det var en tilslutning som ikke hadde én substansiell refleksjon, og når vi så gikk inn i den, oppdaget vi at den var tilsluttet av land som i grunnen ikke brydde seg så veldig mye om urfolk. Så i Norge var vi da nødt til å handle på egen hånd, og vi klarte det fordi vi hadde den sterke politiske viljen til å klare det. Vi skjønte at vi skulle rydde opp i urfolksituasjonen, og vi klarte det. Jeg vil si at det var norsk politikk på sitt beste – et utrolig godt, tverrpolitisk samarbeid for å få på plass en lovgivning som har vært viktig i et krevende landskap.

Når Venstre stemmer for inkorporering i dag, sier vi samtidig at vi gjerne vil ha en alminnelig debatt om hvilke organer som er best til å lage best lovgivning. Vi står da ved de idealene at det er mye ugjort i likestillingsarbeidet. Det er mye ugjort når det gjelder å fremme antidiskriminering. Men vi stiller spørsmålet: Hvor er det best?

La meg så til slutt si at jeg har f.eks. møtt den europeiske torturkommisjonen som justisminister. Det gikk en stund før jeg skjønte at de hadde forskjellige skalaer avhengig av hvilket land de kom til. Når man opplever at internasjonale institusjoner har én skala ett sted og en annen skala et annet sted, så blir man ikke beroliget. Når man til slutt blir klar over at beslutningene fattes et annet sted, må man stille spørsmålet: Skal man pr. definisjon mene at norske folkevalgte er så dumme eller så dårlige i hodet at de ikke er i stand til å lage progressiv lovgivning? Jeg tror ikke det, og det var derfor jeg startet med å dra eksempelet fra 1905. Det gjorde inntrykk på alle herrene som bemannet Stortinget på den tiden, at Fredrikke Marie Kvam og andre samlet 250 000 underskrifter i løpet av 14 dager. Det gjorde så sterkt inntrykk at vi fikk den kvinnelige stemmeretten i 1913.

Ja, vi skal lære av dem som har vært foregangspersoner. Vi skal lære av den mobiliseringsevnen. Venstre kommer til å stemme for den flertallsinnstillingen vi har i dag. Vi mener at det er mye ugjort både i likestillings- og antidiskrimineringsarbeid, men vi vil gjerne etterlate en debatt om hva som er best måte å fremme innhold i en lovgivning på, og det bør ikke være en debatt om teknikken.

Statsråd Knut Storberget [13:14:35]: Med dette forslaget oppfyller Regjeringa et viktig løfte fra Soria Moria-erklæringa. Men det er også et viktig håndslag til alle dem som bor i Norge, og særlig kvinnene. Kvinnediskrimineringskonvensjonen inneholder grunnleggende verdier som ikke skal måtte vike i møtet med nasjonal lovgivning. Det er hovedbegrunnelsen for det vi nå gjør: å gi konvensjonen forrang. Forslaget vil styrke og sikre kvinners rettigheter for framtida, og jeg vil understreke det siste: sikre kvinners rettigheter for framtida. Så om man nå i dag kan konstantere at det ikke har noen særlig materiell rettskraft at man løfter dette opp en trinnhøyde, mener jeg det er avgjort viktig at vi i større grad har fokus på å sikre kvinners rettigheter for framtida, enten det gjelder nye rettigheter, eller det gjelder å ta vare på de etablerte rettighetene som man allerede har. Det er det god grunn til. Når vi hører representanter fra Fremskrittspartiet ønsker å nærmest rasere det man har bygd opp institusjonelt for det å ta vare på likestilling, det å dyrke fram likestilling, mener jeg det er behov for – mer enn noen gang – å slå ring rundt dette, bl.a. ved å styrke vernet på den måten vi i dag gjør.

Da menneskerettsloven ble vedtatt i 1999, ble de tre såkalte hovedkonvensjonene, Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, inkorporert i menneskerettsloven med forrang. Flertallet i justiskomiteen mente da at også barnekonvensjonen og kvinnediskrimineringskonvensjonen burde ha samme status. Flertallet bad Regjeringa komme tilbake med forslag om dette.

Barnekonvensjonen kom inn i menneskerettsloven i 2003. I 2005 valgte den daværende regjeringa, Bondevik II, å ta inn kvinnediskrimineringskonvensjonen i likestillingsloven. De nåværende regjeringspartiene argumenterte den gangen for at konvensjonen heller burde tas inn i menneskerettsloven, men fikk ikke gjennomslag for det. Det er derfor ekstra gledelig å se at det er et bredt flertall i komiteen – og nå i Odelstinget – som går inn for å gi kvinnediskrimineringskonvensjonen forrang.

Så et par ord, veldig kort, om mindretallets merknader.

Fremskrittspartiet betegner forslaget som et «meningsløst stunt fra Regjeringen» og et «populistisk symbolforslag». Jeg kunne ikke vært mer uenig. Saken gjelder tvert imot usedvanlig viktige verdispørsmål. Det er grunnleggende basisspørsmål for velferden, ikke bare for kvinner, men for menn også, etter min mening. Det har en generalitet i seg som gjør sitt til at denne konvensjonen fortjener samme trinnhøyde og samme status som dem jeg har vært inne på.

Det er krevende verdispørsmål, som byr på krevende jus og krevende politisk balansegang. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – ser vi at spørsmålet har engasjert mange, og vi har hørt mange sterke og gjennomtenkte innlegg i saken, både i forbindelse med høringen og i debatten i media. Vi står rett og slett overfor en viktig og engasjerende prinsippdebatt.

Jeg skal være enig med mindretallet i én ting: Vi ser ikke for oss at forslaget får noen umiddelbare konsekvenser for norsk lovgivning. Men uten realitetsinnhold er det likevel ikke. Den symbolske verdien er viktig. Det samme er signalet vi sender til andre land og andre stater. Som på mange andre felt, er dette viktige signaler. Disse sidene er allerede godt belyst. Det gjenstår å trekke fram den rettslige betydningen av forslaget.

Noen verdier er så grunnleggende at de ikke bør vike i møte med regler i vanlig lov. En del slike verdier finner vi i Grunnloven, og også i de helt sentrale menneskerettighetskonvensjonene, herunder kvinnediskrimineringskonvensjonen. Det er viktig å beskytte slike grunnleggende verdier, bl.a. ved å sikre dem en særskilt status i lovgivningen. Forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven skal sørge for at de grunnleggende verdiene får gjennomslag i forhold til andre verdier som også kan være viktige, men som likevel hører hjemme i en slags lavere divisjon eller «liga». Selv om vi i dag anser norsk rett for å være i tråd med konvensjonen, kan det være viktig å sikre de grunnleggende verdiene for politisk mer usikre tider enn dem vi er vant til nå.

Samtidig gjør Regjeringa det klart at vi ikke ønsker å ta inn flere konvensjoner i menneskerettsloven. De fem konvensjonene som etter endringen vil være omfattet av loven, utgjør en grunnstamme i menneskerettighetsvernet. Hvis vi tar inn flere og mer spesielle konvensjoner på samme nivå, kan vi ende opp med å svekke det vernet vi ønsker å oppnå. Får alt forrang, er det ingenting som har forrang. Derfor er jeg stolt av det systemet og den fordelingen vi i dag får med de fem sentrale konvensjonene i en klasse for seg.

Solveig Horne (FrP) [13:20:05]: Enten er det jeg som formulerer meg feil, eller så er det noen som ikke hører helt etter her i dag.

Det forslaget vi nå behandler, gjelder om denne konvensjonen, som allerede er i samsvar med norsk lovgivning, skal få forrang framfor norsk lov. Fremskrittspartiet er i mot at vi skal la denne konvensjonen få forrang framfor norsk lov. Både statsråden og representanten Akhtar Chaudhry sier helt klart at dette er viktige signaler å sende internasjonalt og at det ikke vil få noen konsekvenser for norske kvinner å gi denne konvensjonen forrang. Hvis det er noen som kan komme med noen konsekvenser, mottar jeg dem gjerne med takk!

Så var representanten fra SV veldig opptatt av likelønn og hva som stod og ikke stod, i Fremskrittspartiets program, og hva som ble sagt på vårt landsmøte. I går var jeg med på en debatt i Sykepleierforbundet der akkurat dette med likelønn ble diskutert. Nå viser det seg at Regjeringen heller ikke har gjort noe når det gjelder denne saken. Det er ikke alltid at alt som er viktig, står i partiprogrammet. Det viktige er om det er noen som gjør noe. Fra Siv Jensen fra Fremskrittspartiet ligger det nå til behandling i Stortinget et Dokument nr. 8-forslag om å gi akkurat sykepleierne, eller de lavtlønte kvinneyrkene, et lønnsløft nå etter lønnsoppgjøret. Men slik forslaget ligger der nå, ser det ikke ut som det blir noe flertall for det. Og hvis Akhtar Chaudhry er så opptatt av de lavlønte kvinneyrkene, bør han kanskje spørre om ikke han i hvert fall kan få lov til å stemme for det forslaget.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [13:22:16]: Jeg noterte meg at representanten Horne gjentok argumentasjonen fra merknaden til Fremskrittspartiet om at svært få kvinner i Norge føler seg undertrykte.

Gitt at dette er en riktig beskrivelse – hvorfor er det slik? Jo, det er noen partier i dette landet som virkelig har tatt likestillingen på alvor, gått foran, gjennomført lover og gjennomført vedtak som gjør at Norge i dag er et av de mest likestilte landene i verden. Foreldrepermisjonen er et eksempel på det. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har stemt imot alle utvidelsene av foreldrepermisjonen. Det er noe å tenke på når vi vet at grunnen til at vi har så høy yrkesdeltakelse i Norge, også blant kvinner, antakeligvis i stor grad skyldes bl.a. foreldrepermisjon.

Nå tror ikke jeg at Fremskrittspartiets beskrivelse er riktig. Vi vet at det fortsatt er store ulikheter mellom kjønnene i Norge. Representanten Horne var inne på spørsmålet om likelønn. Ja, da er det synd at Fremskrittspartiet ønsker å oppheve ordningen med sentrale oppgjør og heller vil ha lokale oppgjør. Det vet vi vil ha alvorlige konsekvenser for kvinners posisjon.

Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet har vært veldig opptatt av likestilling for minoritetskvinner. Da synes jeg det er veldig trist at Fremskrittspartiet går inn for å bevare den ordningen som kanskje er mest bevarende for den strukturen vi har i dag når det gjelder likestilling mellom kjønnene på dette området, nemlig kontantstøtten. De har gått imot å innføre gratis kjernetid i barnehagene – noe vi vet ville vært viktig for å få flere minoritetskvinner ut i yrkeslivet f.eks.

Det er mulig at det å inkorporere kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven nå, ikke vil ha så stor effekt. Men jeg er sikker på at hvis vi noen gang skulle i havne i en situasjon der Fremskrittspartiet fikk styre, med de konsekvensene det vil ha for likestillingsloven og Likestillingsombudet, da er det behov for å ha inkorporert kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven.

Så stiller representanten Horne spørsmål om hvorfor ikke andre land har gjort dette. Skulle Norge ventet på andre land når det gjaldt likestillingsspørsmålet, ville ikke Norge vært i den posisjonen vi er i i dag ved å være det mest likestilte landet i verden. Det er en konsekvens av at vi har gått foran igjen og igjen at vi innehar den posisjonen.

Til slutt: Jeg så nettopp en måling der Fremskrittspartiet har mistet en av fem kvinnelige velgere siden landsmøtet sitt. Jeg tror at det er fordi norske kvinner har gjennomskuet Fremskrittspartiets ord om at de er opptatt av likestilling. Vi ser hver dag – dette er nok et eksempel på det – at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av likestilling når det kommer til stykket.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:25:38]: Jeg var innom dette i mitt forrige innlegg:

Når vi har en viktig politisk sak, som vi ønsker å kjempe for og bruke tid på i en stortingsperiode, skriver vi det i partiprogrammet. Det gjør alle partier. Det har vi gjort over en lengre periode. Det er én årsak til at en viktig sak ikke kommer i et partiprogram, og det er at det er en selvfølge. Vi vet alle at likestilling ikke nettopp er en selvfølge for Fremskrittspartiet. Derfor hadde vi – hvis det var slik at det var en reell sak – forventet at det var en del av Fremskrittspartiets partiprogram.

Fremskrittspartiet fremmer dette Dokument nr. 8-forslaget i Stortinget vel vitende om to ting: Det ene er at det er en komplisert sak, og nettopp derfor visste de at ingen partier ville stemme for forslaget, så da fremmet de det. Hvis det likevel var viktig, synes jeg de burde fått det inn i programmet sitt.

Flere har merket seg dette. Sykepleierforbundet har merket seg dette. Jeg er sikker på at mange kvinner og kvinneorganisasjoner har registrert hva slags dobbelspill Fremskrittspartiet driver her. Fremskrittspartiet vet det meget godt. Hvis de ikke vet, må de få vite at det er ikke så enkelt. Det er et trepartssamarbeid som må bestå. Det er da vi kan gjøre likestillingsarbeid der ute. Arbeidstakerne, arbeidsgiverne og Regjeringen må være enige om hvordan vi skal løfte lønnsnivået til lavtlønte kvinner. Så er det neste punkt: Det er ikke bare å løfte lønnsnivået til lavtlønte kvinner opp, og så har vi avskaffet gapet. Det er det som også er poenget. Derfor blir det komplisert også. Det trengs ikke bare at de får et lønnsløft, men at det holdes en ramme rundt det hele, slik at alle som i dag får 15 pst. mindre lønn enn gutta, blir løftet opp på et anstendig lønnsnivå, og at avstanden mellom det gutter og jenter med lik utdanning og lik erfaring tjener, blir avskaffet.

Det er slik at kvinnerettigheter, arbeidsrettigheter og arbeidsmiljø ikke er de fremste sakene for Fremskrittspartiet. Man ønsker å fjerne sentrale tariffavtaler. Hvem vil det gå ut over? Hvorfor går LO og alle andre arbeidstakerorganisasjoner imot det? Jo, de vet at dette vil føre til at de opparbeidede rettighetene som man har brukt 100 år på å oppnå, simpelthen vil bli fjernet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

(Votering, se side 834)