Harald T. Nesvik (FrP) [22:18:51] (komiteens leder): Jeg skal ikke bruke så veldig lang tid, bare knytte et par små kommentarer til selve saken.

Dette er en sak som viser at det går an å få til noe når man samarbeider godt i komiteen. Dette er en sak som viser at man kan få løst en del floker når man har god kommunikasjon, både innad i komiteen, i Stortinget, og ikke minst mot departementet, slik at man kan klare å få til en løsning som alle parter er enig om.

Utgangspunktet for denne saken var en relativt stor debatt som var i ferd med å utvikle seg til et spørsmål om hvorvidt dette forslaget til og med kunne være grunnlovsstridig. Det var en debatt knyttet til det som hadde med forklaringsplikt, og ikke forklaringsrett, å gjøre. I tidligere saker, bl.a. i forbindelse med Mæland-utvalget, har man arbeidet med forklaringsrett og opphevelse av taushetsplikten. Komiteen har kommet fram til en svært god løsning, en løsning som nå ender opp med at den enkelte uten å bli hindret av taushetsplikten kan gi utvalget de opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid, dvs. at forklaringsplikten er bortfalt, og forklaringsretten er kommet inn. Det er svært viktig og veldig bra.

Det er også dette som gjør at spørsmålet knyttet til grunnlovsstridighet er falt bort, fordi den enkelte nå ikke lenger kan pålegges å uttale seg om fortiden mot sin vilje.

Jeg vil gi ros til hele komiteen. Jeg vil fra komiteens side bemerke at det er gjort svært godt arbeid, og vi er veldig glad for at vi nå har kommet fram til denne løsningen. Det er en god løsning knyttet til taushetsplikt, at helsepersonell har forklaringsrett, og ikke forklaringsplikt. Dette er et bevis på at det går an å få ting til hvis man har god kommunikasjon og samarbeider på en skikkelig måte.

Sonja Irene Sjøli (H) [22:21:10]: Denne saken tar utgangspunkt i flere dypt tragiske saker, der mennesker har blitt drept eller alvorlig skadet av mennesker som har psykiske lidelser. Dette rammer først og fremst dem som angripes og deres nærmeste. Samtidig skaper det utrygghet i samfunnet. Disse sakene rammer også mange psykisk syke indirekte gjennom økt frykt og utrettmessig stigmatisering. Men vi må allikevel ta disse sakene på alvor, og gjøre det vi kan for å forhindre at dette skjer igjen. Slik jeg ser det, er det særlig viktig å undersøke om vi kan styrke det psykiske helsevernet på en måte som bidrar til å forebygge slike tragiske hendelser.

Samtidig må ikke iveren etter å vise handlekraft føre til at vi begår overtramp mot enkeltmennesker, noe som ville vært konsekvensen av det opprinnelige lovforslaget fra Regjeringen. Det er positivt at Regjeringen nedsetter et granskingsutvalg, men dette kan ikke ha ubegrensede fullmakter. I denne saken har regjeringspartiene imidlertid gjort full retrett, og det er bra. Det hadde likevel vært bedre om saken hadde vært skikkelig vurdert i utgangspunktet. Fra Høyres side mener vi det er svært kritikkverdig at Regjeringen har gjort unntak fra alminnelig utredningsplikt i en sak som berører viktige prinsipielle spørsmål knyttet til personvern og rettssikkerhet.

Høyre mener, i likhet med flere viktige høringsinstanser, at Regjeringens opprinnelige lovforslag gikk for langt i å pålegge privatpersoner og offentlig ansatte en forklaringsplikt for utvalget.

Høyre mener det ville ha vært særlig problematisk å pålegge privatpersoner å forklare seg for utvalget om private forhold om seg selv og sine nærmeste. Dette kunne oppfattes som en form for angiveri som ikke kan aksepteres. I et fritt og demokratisk samfunn må vi ha rett til å verne om private og sensitive opplysninger om oss selv og våre nærmeste. Offentlige myndigheter kan ikke ha ubegrensede fullmakter til å få informasjon om oss. Jeg antar at det er forståelse for dette i regjeringspartiene nå som de selv har reagert på det de mener kan være ulovlig overvåkning.

Fra Høyres side mener vi derfor det er gledelig at regjeringspartiene på Stortinget nå støtter vårt syn om at privatpersoner ikke kan pålegges å forklare seg om private og fortrolige forhold til det utvalget som skal undersøke disse sakene. Det er imidlertid grunn til å tro at flere ønsker å bidra til å belyse de aktuelle sakene. Med det forslaget som nå fremmes av komiteen, vil de ha mulighet for det, men ikke plikt til å gi en slik forklaring.

Det er også av grunnleggende verdi at pasienter kan formidle opplysninger til helsetjenesten i fortrolighet og tillit til at dette ikke bringes videre. Derfor skal vi ha gode grunner for å sette taushetsplikten til side. Fra Høyres side ser vi det slik at det kan være nødvendig for utvalget å få innsyn i enkelte taushetsbelagte opplysninger. Det er imidlertid viktig å begrense den informasjonen som formidles, til det som er relevant for utvalgets arbeid. Det er også viktig å understreke at helsepersonell etter komiteens forslag har rett, men ikke plikt til å forklare seg.

De endringene som er gjort med lovforslaget under komitébehandlingen, vil etter vårt syn bidra til større tillit til utvalgets arbeid.

Gunvald Ludvigsen (V) [22:24:31]: Venstre ville ikkje ha kunna støtte det opphavlege lovforslaget, der § 2 innheldt ei forklaringsplikt for alle som utvalet ville finne interessante for sitt arbeid.

Venstre meiner det opphavlege lovforslaget innebar ei omfattande krenking av rettssikkerheita, og ikkje minst var det ein trussel mot personvernet.

Dei endringane som ein har gjort i § 2, slik at ein no kan gi utvalet opplysingar utan hinder av teieplikta, er, slik vi ser det, både ein siger for rettssikkerheita, og det er ein siger for personvernet.

Det er ikkje ofte, dessverre, at personvernet kan utpeikast som sigerherre i ei sak som blir behandla i denne salen. Mitt innlegg er derfor spesielt mynta på at Venstre finn grunn til å markere denne gledelege hendinga.

Olav Gunnar Ballo (SV) [22:25:49]: Jeg er veldig enig i komitélederens framstilling av denne saken. Jeg synes at komiteen samlet sett har fungert veldig godt. Man har fått til en god dialog opp mot departementet, og man har tatt hensyn til høringsinstansene, spesielt Datatilsynet og Legeforeningen, men også en del andre.

Jeg synes for så vidt ikke det sånn sett er noen grunn til å kritisere Helse- og omsorgsdepartementet når den prosessen gjør at vi lander på et resultat som alle parter kan være omforente om. Jeg kan jo huske mange tidligere saker under mindretallsregjeringer der Stortinget gjennom prosesser har gjort endringer uten at det har vært noen grunn til å vurdere det som negativt, for i det øyeblikket man gjør det, kan man risikere at det knytter seg prestisje til denne type saker. Det opplever jeg at det ikke har gjort. Derfor vil jeg egentlig berømme både departementet for vilje til å gå inn i motforestillingene og komiteen for at man samlet har funnet en løsning.

Nå er ikke Dag Ole Teigen til stede her i salen, men jeg vil også berømme ham konkret for at viljen til å lytte til de ulike argumentene har vært så god som den har vært.

Dette synes jeg har vært Stortinget på sitt beste, også i et samarbeid opp mot Regjeringen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [22:27:25]: La meg først si at jeg vel ikke helt greier å bruke denne anledningen til å feire personvernet. Det er viktig nok, men jeg synes kanskje at rammen rundt den saken vi nå diskuterer, er for alvorlig til å løfte fram det som den store saken.

Det har dessverre vært flere tilfeller de siste årene hvor personer med psykisk lidelse har tatt liv, og hvor det har vært kjent at disse personene i forkant har hatt oppfølging både fra psykisk helsevern og kommunale tjenester. Et sentralt spørsmål er om disse tragediene kunne ha vært unngått dersom gjerningspersonene hadde fått bedre oppfølging av hjelpeapparatet. Et annet viktig spørsmål er hvorvidt eller hvordan de ulike berørte instanser og tjenester har etablert systemer for å lære av slike hendelser med effekt på framtidig praksis.

Utvalget som er nedsatt av Regjeringen, skal se på disse problemstillingene og foreslå tiltak. Formålet med oppnevnelsen er å oppnå læring på feltet – la meg bare bruke noen andre ord for å beskrive hva jeg mener. Jeg har hatt ganske tett kontakt med det psykiske helsevernet i Oslo i ulike sammenhenger det året jeg har vært helse- og omsorgsminister. Jeg er helt sikker på at det psykiske helsevernet i Oslo har lært mye av det som skjedde i forbindelse med det tragiske trikkedrapet. Jeg merker, når jeg er i kontakt med folk både i de kommunale tjenestene og i spesialisthelsetjenesten, at det har skjedd lærdom i Oslo. Men det spørsmålet jeg stiller meg, er: Lærte man i Bodø noe av det som skjedde i Oslo? Og har man nå en situasjon der man i Ålesund, lærer noe av det som skjedde i Tromsø? Altså: Har vi greid å få helsevesenet vårt til å bli en lærende organisasjon, utover at de som satt nærmest de tragiske hendelsene, og som følte det veldig sterkt innpå seg, har lært?

Det er veldig viktig for meg å understreke at formålet med dette utvalget ikke er at man skal jakte på syndebukker. Jeg tror jeg velger å si det slik at det minste vi skylder ofrene og deres familier, er at vi som helsevesen kan si at vi gjorde alt vi kunne for å forsøke å hindre at det skulle skje.

Derfor ønsker jeg at dette utvalget ikke bare skal være opptatt av det som skjedde i den aktuelle situasjonen, og av samarbeidet f.eks. mellom den lokale sykehusavdelingen og de kommunale tjenestene, men også av hvordan tilsynsrapportene f.eks. ble fulgt opp av de regionale helseforetakene. Utvalget skal se like kritisk på departementets arbeid med å ta konsekvenser som på de lokale konsekvensene. Det er viktig for meg å understreke at det er det som er utgangspunktet for det arbeidet vi nå skal gjøre.

Jeg er av den oppfatning at det lovforslaget vi behandler her i dag, er helt nødvendig for å sikre at utvalget raskt får utført sitt arbeid, og at vi får belyst det jeg mener er viktige problemstillinger. Det er også grunnen til at det har vært nødvendig med en svært rask lovprosess. Jeg er selvfølgelig enig med representanten Sjøli i at dette har gått fort, men problemstillingen har vært at hvis vi ikke hadde greid å få det til med dette tempoet, ville utvalget ikke ha vært ordentlig i gang med sitt arbeid før kanskje rundt nyttår, og da hadde vi fått et nytt storting – med alt det som det ville ha ført til av problemer. Så jeg er veldig takknemlig for at komiteen har vært villig til å behandle dette, for jeg tror det er viktig at vi nå holder det momentet vi har i denne saken.

Jeg mener at det er riktig å gjøre endringene i lovforslaget § 2. Når vi har jobbet nærmere med dette, også i departementet, på grunnlag av spørsmål som er reist av komiteen, ser vi at det er en rett endring. I det ligger det selvfølgelig at jeg er glad for at vi får det vedtaket vi nå får.

Det er mange som har sagt at dette er gjort før, i form av at vi har rapporter fra Statens helsetilsyn, vi har rapporter fra politiet, og vi har delrapporter. Ja, vi har delrapporter, men det som har vært intensjonen med oppnevnelsen av dette utvalget, har vært at man skal se på den tverrfaglige og den sektorovergripende helheten i saken. Det har ikke dagens tilsynsorganer, som f.eks. Statens helsetilsyn, muligheten til.

Det har også vært reist kritikk mot at lovforslaget er en uthuling av taushetsplikten. Jeg presiserer at det er svært få personer som vil få tilgang til personsensitive opplysninger. Det vil være utvalget, som består av ti medlemmer, og i noen grad personer som bistår utvalget i deres arbeid. Det må også vektlegges at det er en midlertidig lov, som i all hovedsak mister sin praktiske funksjon etter at utvalget er ferdig med sitt arbeid. Utvalget er også pålagt like streng taushetsplikt som den som forklarer seg til utvalget.

Avslutningsvis vil jeg derfor bare si at det er et svært viktig arbeid utvalget er satt til å utføre. Gjennom Odelstingets vedtak i dag sikrer man at utvalget kan utføre sitt arbeid på en tilfredsstillende og forsvarlig måte.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 18.

(Votering, sjå side 988)