Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag med en samlet taletid på 4 timer og 15 minutter, eksklusive replikker og treminuttersinnlegg.

Taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 95 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Kristelig Folkeparti 35 minutter, Høyre 35 minutter, Senterpartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 20 minutter, Venstre 10 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter innlegg fra øvrige statsråder innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen): Det har vore ein tøff budsjetthaust. Som leiar for finanskomiteen, der handsaminga av budsjettet har gått føre seg, vil eg seia litt om dette arbeidet.

Medlemene i finanskomiteen er ei fin, variert og kreativ forsamling menneske å arbeida saman med. Likevel må eg medgje at arbeidet med å leia komiteen gjennom denne budsjettinnstillinga har vore krevjande. Som ein veit, klarte vi ikkje å få fleirtal i den første innstillinga for nokon av dei budsjettforslaga som vart fremja. No er situasjonen ein annan. Derfor vil eg innleiingsvis gje uttrykk for glede over at Framstegspartiet og Høgre har synt stor vilje til kompromiss og kome sentrumspartia i møte ved å visa positiv haldning til initiativet frå statsministeren. Derfor ligg det no føre ei fleirtalstilråding ved at Framstegspartiet og Høgre har gjeve subsidiær støtte til det endra framlegget.

Sentrumspartia er sikra tilslutnad til hovudprioriteringane i Regjeringa sitt budsjettframlegg – eit stramt budsjett:

• satsing på helse og omsorg

• ein aktiv og offensiv distriktspolitikk

• ei stor familiepolitisk satsing

• betra vilkår for næringslivet, og særleg for dei små verksemdene

Samstundes har vi i sentrumspartia etter vår vurdering strekt oss langt – meir enn 3,5 milliardar kr i den første innstillinga frå finanskomiteen og no ytterlegare om lag 2 milliardar kr i den tilleggsinnstillinga som komiteen kom med seint fredag kveld. Vi meiner dei endringane som er gjorde i framlegget til Regjeringa, er fullt forsvarlege. For det første fordi sentrumspartia i det endra framlegget har vidareført dei nemnde hovudprioriteringane. Og når det er gjort, må ei mindretalsregjering vera villig til å inngå kompromiss. For det andre la vi stor vekt på å få ei avklaring før finansdebatten av omsyn til den politiske prosessen, av omsyn til arbeidet i fagkomiteane og av omsyn til valuta- og finansmarknaden.

Det vert ofte sagt at Noreg er inne i ei økonomisk krise. Eg vil understreka at norsk økonomi framleis er sterk, men sårbar gjennom store endringar i oljeprisen. Det er viktig å merka seg at alle framlegga til budsjett har overskot avsett til oljefondet, jf. tabell 2.4 i Budsjett-innst. S. I Tillegg nr. 1. Det er feil å tala om krise, det er feil å tala om manglande styring i finanspolitikken. Eg meiner dette budsjettforliket er den beste medverknad vi frå Stortingets si side kan gjera med tanke på landet sin økonomi.

Mange vil nok tenkja: Kva med dei auka rentene og den svekte tilliten til krona som har funne stad dette siste året? Høg rente gjev ingen god sosial fordelingsverknad, den råkar blindt, og den går hardt ut over næringslivet. Derfor er det viktig at penge- og valutamarknaden no kan konstatera at det i Stortinget vil verte vedteke eit stramt budsjett.

Ein av hovudgrunnane til at vi i Noreg har opplevd svakare kronekurs og høgare renter, er at vi har ein liten, men open og derfor svært sårbar økonomi. Dette inneber at vi lett vert påverka av tilhøve utanfor vår eiga rekkjevidd. Krisa som har spreidd seg frå land til land i Asia, for så å fortsetja til Russland og vidare til Brasil, får innverknad også for Noreg. I tillegg er vi storeksportør av olje. Den internasjonale krisa har hovudsakleg råka oss gjennom fallet i oljeprisen, og utsiktene framover er også uvisse.

I dette situasjonsbiletet som eg her har skissert, var det at sentrumsregjeringa la fram sitt første sjølvstendige budsjett. Budsjettet hadde ein god fordelingsprofil som svært mange ville nytt godt av ved at folk med inntekter under om lag 280 000 kr ville fått mindre skatt. Og hovudsatsingsområda som Regjeringa prioriterte, helse- og omsorgssektoren, distriktspolitikken og familiepolitikken, ville medverka til ei god utvikling for samfunnet.

Finanspolitikken er eit av hovudelementa i den økonomiske politikken. Derfor har Regjeringa lagt opp til at vi skal bruka så lite av oljeinntektene som mogleg, og i statsbudsjettet for neste år vil det verta brukt mindre av pengane frå oljeressursane enn på mange år. Dette er naudsynt for å unngå sterkt press i den norske økonomien. Dessutan er det viktig å forvalta petroleumsressursane med eit langsiktig perspektiv, av omsyn til dei som kjem etter oss. Sentrumspartia meiner det er viktig med eit stramt budsjett for neste år, og i det justerte framlegget har vi funne det forsvarleg med ei innstramming på om lag 7,7 milliardar kr ut frå to grunngjevingar:

For det første har det kome klåre signal frå bygge- og anleggssektoren om at det no tek til å verta noko lågare aktivitet. Ved høyringar i komiteen i samband med budsjettet var det fleire instansar som peika på at innstramminga kunne vera på eit lågare nivå enn 9 milliardar kr. Desse synspunkta har sentrumspartia også lytta til.

For det andre har vi sett det som eit viktig stabiliserande moment i seg sjølv at vi kunne få tilslutnad til eit justert budsjett. Derfor endra vi på nokre av områda i Regjeringa sitt framlegg, særleg på skatte- og avgiftssida. Korkje Arbeidarpartiet, Framstegspartiet eller Høgre ville vera med og gje støtte til å inndra privat kjøpekraft ved auke i skattar og avgifter for å dempa presset i økonomien. Derfor var det naudsynt å endra på dette for å kunna skaffa fleirtal bak ei budsjettilråding. Desse endringane fører til mindre inntekt for staten, som må kompenserast med ytterlegare nedskjeringar. Dette var svært vanskeleg, då Regjeringa alt hadde gjennomført ei nedskjering på over 5 milliardar kr. Etter å ha teke ein ny runde med kutt og nedskjeringar på budsjettet, har vi enda opp med ei innstramming på om lag ¾ pst. Dessutan vert den underliggjande utgiftsveksten redusert med ¼ pst. Samstundes er vilkåra for næringslivet endra noko, m.a. ved at skatteprosenten vert sett til 28, og at framlegget om å auka arbeidsgjevar sitt ansvar for sjukeperioden med tre dagar vert fråfalle.

Ingen leiande økonomar kan med stor visse gje noko fasitsvar på kva som er rett innstramming, men fleire har peika på faren ved eit for stramt budsjett. Det avgjerande etter mi meining er at det ikkje kan vera tvil om at Regjeringa både vil og kan styra økonomien.

Sentrumsregjeringa har lagt stor vekt på at den økonomiske politikken skal verka til at arbeidskraft, kapital og naturressursar vert forvalta best mogleg, og at den medverkar til å halda oppe spreidd busetnad. I denne samanhengen står den økonomiske situasjonen for kommunane og fylkeskommunane sentralt. Framlegget for kommunesektoren inneber at Regjeringa sitt opplegg i hovudsak vert gjennomført i samsvar med fleirtalstilrådinga i vår. Eg er klår over at det er svært store skilnader mellom kommunane, og med dei store endringane som har vore gjorde dei siste åra, er det viktig for meg å understreka at det over tid må jamnast ut. Regjeringa la i statsbudsjettet opp til spesiell satsing på distrikta, der løyvingane vart auka med 620 mill. kr på ulike område. Vidare er handlingsplanen for kjøp av sjukehusutstyr vedteken og vert følgd opp. Det same gjeld handlingsplanen for kreftomsorga, som vil medføra ei satsing på 2 milliardar kr i løpet av fem år, både til førebygging, behandling og kjøp av utstyr. Dette handlar om verdiar som folk flest er opptekne av – tryggleik og visse om å få hjelp når dei treng det.

Pengepolitikken ligg fast, slik den har gjort med fleirtal i Stortinget over lengre tid. Innverknaden på valutamarknaden ved innføring av den nye EU-valutaen euro frå januar vil verta følgd kontinuerleg, og dei «kanalar» som kan brukast, vert nytta frå Regjeringa si side. Eg ser ikkje nokon stor motsetnad mellom framlegga frå Arbeidarpartiet og Høgre og regjeringspartiet, men dei gjev på ulik vis uttrykk for at dette er eit svært viktig område.

Sentrumspartia vil i tida som kjem, prioritera dei områda som det har vore fokusert på i samband med statsbudsjettet: helse og omsorg, aktiv og offensiv distriktspolitikk, familiepolitikk og gode rammevilkår for næringslivet. Det budsjettvedtaket vi seinare i dag skal gjera, vil leggja til rette for at desse prioriteringane vert følgde opp i året som kjem. Samstundes ønskjer vi i sentrumspartia å medverka til at også andre verdiar enn dei reint materielle får merksemd i det politiske arbeidet. Det kan gje grunnlag for eit tryggare samfunn for oss alle.

Vi har uløyste oppgåver i landet vårt. Samstundes må det leggjast til at vi lever i eit godt land med eit høgt velferdsnivå. Derfor er det også viktig at vi er med på å prioritera internasjonal rettferd.

Til sist vil eg ta opp framlegga frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i innstillingane.

Presidenten: Lars Gunnar Lie har tatt opp de forslag han har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Sentrumspartia gjekk til val i fjor på at dei ville ha ny kurs i politikken. Dei ville vera uavhengige av alle sider.

42 representantar kan aldri få til noko aleine, heller ikkje denne regjeringa. Så for tredje gong har Regjeringa gått til Framstegspartiet og til Høgre, og kursen er lagd om. Det er flytta på nesten 6 milliardar kr, som det har vore sagt, og det vil bety:

• kutt i bistanden til dei fattige landa

• kutt i spesialundervisning

• kutt i grunnskulen til Reform 97

• kutt i skulefritidsordninga, som òg er lovfesta

• reduksjon i barnehageutbygginga – det har aldri vorte bygt så få barnehagar på 1990-talet som i år, og ein skal redusera ytterlegare til neste år.

For Arbeidarpartiet har det viktigaste med dette budsjettet vore, som det har vore tidlegare, å få ned renta og tryggja arbeidsplassane. Og så må vi gje tilbod til dei som treng storsamfunnet best og mest. Det er faktisk barn, unge og eldre.

Det er her eg synest at Kristeleg Folkeparti sviktar – både barn, unge og eldre. Det var nokon som ropte høgare, som hadde meir pengar, og som fekk Kristeleg Folkeparti si støtte ved dette budsjettet. Eg er veldig skuffa over at Kristeleg Folkeparti, i lag med alle dei andre her i Stortinget som var med og sa at vi skulle satsa på eldrereforma, no går bort frå det. Det gjer altså at kommunane ikkje kan følgja opp den satsinga som Stortinget vedtok på 30 milliardar kr på fire år. Vi har høyrt frå alle kommunar rundt omkring at no har dei problem med å gjennomføra skulefritidsordninga, dei legg ned barnehagar og legg ned grendeskular.

Spørsmålet mitt til representanten Lie er: Ser ikkje Kristeleg Folkeparti at dette no er problem for kommunane? Det går ikkje an å seia at kommunane sparar pengar når dei ikkje får innført ei elavgift som det berre er 42 representantar som står bak her i Stortinget.

Lars Gunnar Lie (KrF): Det var litt av ein jeremiade! Vi har det ikkje så ille som representanten Frøiland no gjev uttrykk for. Regjeringa har gjennom det budsjettframlegget som vi no skal vedta, makta å vareta dei prioriteringane som Regjeringa la opp til.

Eg trur ikkje det viktigaste for småbarnsforeldre er talet på barnehagar, men at det er eit tilbod om barnehagar. For meg er det viktigaste å ta omsyn til barna og ikkje til talet på plassar i og for seg. Dersom der er nok plassar, er det det som er det viktigaste. Ved innføringa av kontantstøtta visste vi alle at det ville ha innverknad på etterspurnaden etter barnehageplassar. Den sida vert følgd opp.

Når det gjeld bistand, kan eg roa representanten Frøiland med at bistandsbudsjettet vert halde oppe på det nivået som var planlagt, nemleg 0,88 pst. av bruttonasjonalbudsjett. Det er eit godt budsjett vi no skal vedta. Det har ein god profil, og eg trur at det er til det beste for landet vårt det vi no skal gjennomføra.

Per Erik Monsen (Frp): Det budsjettet som blir vedtatt i kveld, er historisk, i hvert fall på én måte. Det er, så vidt jeg vet, det første budsjett som inneholder en reell nedgang i alkoholavgiftene – en fornuftig politikk hvis man ønsker å demme opp for en stadig økende grensehandel, hjemmebrenning og smugling. Særlig det siste er viktig, fordi det danner en økonomisk basis for tung kriminalitet og tunge kriminelle miljøer i Norge.

Det var kanskje overraskende at det var en sentrumsregjering og sentrumspartiene med Kristelig Folkeparti i spissen som skulle legge fram et slikt opplegg, men ikke desto mindre gledelig av den grunn. Det spørsmål som jeg vil stille til representanten Lie, er følgende: Er dette tegn på en ny erkjennelse i Kristelig Folkeparti, slik at vi kan forvente liknende fornuftige forslag ved neste korsvei?

Lars Gunnar Lie (KrF): Ja, det var eit spørsmål å få for den tidlegare leiaren av fråhaldsgruppa på Stortinget!

Når vi har endra satsane for alkohol, er det som ein del av eit forlik. Eg trur ikkje at det er nokon i denne sal eller rundt omkring som trur at dette er ein ide som er komen frå representanten Lie eller Kristeleg Folkeparti. Det er ein del av eit forlik, og vi må vera villige til å kompromissa skal vi få gjennom eit budsjett. Utfordringa til Framstegspartiet blir då i neste omgang å vera med på å auka avgifta på øl, for då ville vi få ei rett fordeling av dette.

Inge Lønning (H): Finanskomiteens leder er en trofast arbeider i vingården, og i høst må man vel si at han har båret dagens byrde og hete. Jeg antar at han også er så velkjent med Den hellige skrift at han ikke har noe imot at andre kommer inn i tolvte time og får full uttelling.

Imidlertid mente jeg å høre ut mellom linjene i innlegget fra finanskomiteens leder et budskap som lød slik: Aldri mer. Det er en arbeidsform vi har hatt i høst som ikke inviterer til gjentakelse. Det er vel nokså åpenbart for de fleste i denne sal at der er behov for et tettere samarbeid mellom regjering og storting, og at der er behov for tettere former for kontakt før Regjeringen presenterer sine forslag for Stortinget. Jeg ville derfor gjerne spørre finanskomiteens leder hvorledes han ser på lærdommen som kan trekkes av budsjettbehandlingen i høst, med tanke på å etablere mer forutsigbare politiske samarbeidsformer mellom regjering og storting.

Det er enkelte som i kommentarene til høstens forløp har fremstilt det som om det viktigste ved et statsbudsjett er å holde noen utenfor regjeringskontorene, respektive å holde noen inne i regjeringskontorene. Det må være en misforståelse når det gjelder hva et statsbudsjett dreier seg om. Derfor vil jeg også gjerne interpellere finanskomiteens leder om hvorledes han ser på de lange linjer og fremtidens utfordringer for norsk økonomi. Vi har ingen krise, det er jeg enig med finanskomiteens leder i, men norsk økonomi er, som han sa, sårbar. I den sammenheng har Høyre hele tiden lagt vekt på at det er de langsiktige utfordringene som en lav oljepris stiller oss overfor, som er den egentlige utfordring. Hvilke visjoner har den sittende Regjering når det gjelder behovet for fornyelse, behovet for å lage en nyskapingsøkonomi i Norge?

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg har ingen ting imot at nokon kjem inn i tolvte time og får full utteljing. La det vera sagt. Eg vil også seia at representanten Lønning må ha høyrt noko som eg ikkje har sagt og heller ikkje har meint, når han tolkar meg dit at det i mitt innlegg låg noko om aldri meir. Det gjorde det ikkje.

I den samanhengen har eg lyst til å visa til den avtalen som dei fem parlamentariske leiarane har inngått. I den avtalen ligg det også retningsliner for korleis ein skal snakka saman vidare.

Representanten Lønning var også inne på korleis vi skal møta framtida, og det er klart at vi er nøydde til å sjå samanhengen mellom det vi brukar i offentleg sektor, og det vi brukar i privat sektor. Det vert eit spennande område å gå inn i også i dei samtalene som må førast i tida som kjem.

Rolf Reikvam (SV): «Det er feil å tala om krise», sa komitelederen. Jeg er ikke sikker på at alle de som nå får økte egenandeler, er enig i denne beskrivelsen av dette budsjettet.

I forrige uke ble vi presentert for en rapport der det ble anslått at 150 skoler vil bli nedlagt neste år. Rapporten bygger på rådmennenes forslag til budsjett rundt om i kommunene. Begrunnelsen denne gangen er utelukkende de økonomiske forhold. Det nye er at nå ser vi skolenedleggelser også i de større byene. Dette er nytt og i motsetning til tidligere, da skolenedleggelser stort sett har vært konsentrert til distriktene – dette har vært et distriktsproblem. Så kan man håpe på at politikerne rundt om i kommunene vil gjøre andre vedtak enn det som rådmennene innstiller til. Likevel er situasjonen ganske dramatisk. Og i og med at begrunnelsen er økonomisk, har vi muligheten til å gjøre noe med dette.

I dette budsjettet er utdanning den store budsjetttaperen. Vi har kutt på opptil 40 pst. for skolefritidsordninger. Vi ser kutt på inntil 10 pst. i undervisningen til fremmedspråklige elever. Vi ser også at en nå har nullet ut bevilgningen til utstyr, til læremidler i grunnskolen. Det vil si at en har kuttet 50 mill. kr. De 50 mill. kr var basert på et tidligere stortingsvedtak om at en skulle avsette 150 mill. kr over tre år. Det har en nå nullet ut. Mitt spørsmål til komitelederen blir derfor: Mener komitelederen at det er mulig å drive en aktiv satsing på utdanning så lenge Fremskrittspartiet og Høyre skal legge premissene for den økonomiske politikken?

Lars Gunnar Lie (KrF): Det var mange område representanten Reikvam var innom. Eg skal freista å ta opp nokre av dei utfordringane han kom med.

For det første peika han på dette med eigendelar. Til det er jo å svara m.a. at når det gjeld eigendel på medisinar, vert det ein reduksjon, i og med at taket er redusert.

Når det gjeld kostnadene i kommunane, dreier det seg hovudsakleg om løn, pensjonar og renteauke. Dersom vi ved dette budsjettet maktar å få til ei utvikling som gjer at renta går ned, vil det ha mykje meir å seia enn dei eventuelle påplussingane som ligg føre frå enkelte parti her i Stortinget. Resultata og den økonomiske situasjonen i kommunane skuldast ikkje berre det som har skjedd dette året. Det går også tilbake til tidlegare år. Som eg sa i mitt innlegg: Vi må sjå kommuneøkonomien – situasjonen i skulane og utdanninga – over tid. Det er ikkje berre eitt års budsjett som vil avgjera dette.

Tore Nordtun (A): Jeg la merke til at i hovedinnlegget til finanskomiteens leder var sysselsetting ikke hovedtema. Jeg synes alle finansdebatters hovedtema nettopp må være sysselsetting. For Arbeiderpartiet er målet å få renten ned. Det å trygge arbeidsplassene og det å bygge opp velferden er det viktigste. Det bærer også vår innstilling preg av.

Så har det undret meg at den såkalte blokkuavhengige regjeringen nå helt klart ser kontantoverføringer som viktigere enn tjenesteoverføringer. Jeg la merke til at lederen i finanskomiteen sa at det ikke var så farlig om man fikk full uttelling i tolvte time, bare man kom innen tidsfristens utløp. Men føler lederen i finanskomiteen det bekvemt å gå til drastiske nedskjæringer på kommuneøkonomien, på bistand og på arbeidsmarkedstiltak? Dette er jo full uttelling for Høyres politikk. Føler lederen i finanskomiteen seg tilfreds med å føre ren Høyrepolitikk i innstillingene? Spørsmålet mitt er videre: Hva skal vi med en regjering som ikke får ting gjennom i Stortinget? Bekymrer ikke det lederen i finanskomiteen?

Så sier han videre at det ikke har vært manglende styring på debatten her i Stortinget. Men vi har jo nå det tredje framlegget foran oss. Det skal ikke skje mer, sier lederen i finanskomiteen videre. Hvordan ser han debattene videre når det gjelder finanspolitikken, og hvordan ser han oppleggene videre? Er dette en mal man skal arbeide etter resten av perioden?

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg trudde det var presidenten i Stortinget som styrte debatten her i huset, ikkje dei i komiteane.

Når det gjeld sysselsetting, er det klart at det er eit sentralt tema. Vi vil følgje utviklinga nøye når det gjeld sysselsettinga. Eg er samd med representanten Nordtun i at dette må vi følgja nøye. I brev frå Finansdepartementet av 26. november til Sosialistisk Venstreparti, som er tilgjengeleg i komiteen, er det vist til at det er stor uvisse knytt til den framtidige utviklinga i økonomien, her medrekna utviklinga på arbeidsmarknaden. Det betyr at vi er nøydde til å følgja det nøye.

Men når det er sagt, har eg lyst til å streka under at det ikkje er nedskjeringar i kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien vil auka neste år – ikkje så mykje som enkelte ønskjer at den skal auka, men det vil vera ein klar auke i kommuneøkonomien.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A): Det viktigste siktemålet med Arbeiderpartiets økonomiske opplegg for 1999 er å bidra til å skape stabilitet i økonomien slik at renta kan gå ned, bidra til å gjøre arbeidsplassene trygge og sikre viktige velferdsoppgaver.

Situasjonen i norsk økonomi har gjort det nødvendig å gjennomføre betydelige innstramninger gjennom statsbudsjettet for neste år. Da det borgerlige flertallet sist høst svekket budsjettet med 5 milliarder kr, advarte Arbeiderpartiet mot dette. Et svekket budsjett, internasjonal valutauro og synkende oljepris har bidratt til at innstramning nå er nødvendig.

Vi har bak oss en periode med sterkt press mot den norske kronen og en kraftig økning av rentenivået. Dette skaper betalingsproblemer både for husholdninger og for næringslivet. Innstramningen gjennom høye renter rammer urettferdig. Det høye rentenivået slår alltid hardest ut hos dem som har lite å klare seg med.

Regjeringen har fått mye kritikk for måten budsjettprosessen er håndtert på denne høsten. Det er ikke ufortjent. Med sviktende tillit til norsk økonomi og styringen av den ble ryddighet i håndteringen av statsbudsjettet særlig viktig for å skape stabilitet. Opposisjonen i Stortinget oppfordret Regjeringen til å ta hensyn til situasjonen og fremme et statsbudsjett som viste vei ut av uføret. For Regjeringen ble blokkuavhengigheten viktigere enn den økonomiske og politiske uklarhet som rådet. Nå kjenner alle historien. Helt fram til tolvte time var det uklart om Regjeringen ville makte å sikre flertall for sitt budsjett.

Da regjeringspartiene bøyde kne for Høyre og Fremskrittspartiet i forrige uke, noen timer før finansdebatten skulle ha startet, var avklaringen som alle ventet på, et faktum. Den burde ha kommet før. Blokkuavhengigheten ble kjapt erklært død gjennom en kort nekrolog fra senterpartilederen. Men Arbeiderpartiet vil i denne situasjonen gjerne understreke at det er positivt at vi slapp å starte behandlingen av budsjettet her i salen uten å vite om debatten kunne avsluttes med at Stortinget fikk vedtatt et budsjett for landet.

Regjeringen la opprinnelig fram et budsjettforslag med svært sterke skatte- og avgiftsøkninger. I en situasjon med tiltagende prisvekst bidro avgiftsøkningene ytterligere i feil retning. Når pris- og kostnadsveksten er nesten det dobbelte av hva som er tilfelle i land vi handler med, vet vi at det raskt blir en trussel mot norske arbeidsplasser. Opposisjonen i Stortinget avviste en politikk som bare ville forsterke allerede eksisterende problemer. Avgiftsøkningene ble redusert i regjeringspartienes andreutkast og fjernet i kompromisset med Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet mener det er riktig å fjerne prisdrivende avgiftsøkninger, men igjen ser vi at de borgerlige partiene finansierer sitt forlik – i hvert fall store deler av det – ved å hente penger i oljefondet. Over 1,3 milliarder kr av sparepengene er brukt for å komme Høyre og Fremskrittspartiet i møte. Det styrker i seg selv ikke tilliten til styringen av norsk økonomi, og det gjør oss i virkeligheten enda mer avhengig av de synkende oljeinntektene.

Det er viktig å sikre en god innretning når vi skal stramme inn i økonomien. Mens enkelte sektorer opplever press, er det tiltagende ledighet på andre områder. I en slik situasjon er det nødvendig å ha muligheten til en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.

Den mest alvorlige utfordringen kommende år er faren for økt arbeidsledighet. Vi ser allerede tegn til at veksten i sysselsettingen stanser opp. Arbeidsdirektoratet anslår at vi allerede neste år vil få økt arbeidsledighet, ja direktoratet mener vi må være forberedt på at ledigheten vil øke fra 50 000 til 70 000 i 1999. I Regjeringens egne dokumenter er faren for økt arbeidsledighet klart beskrevet. Arbeiderpartiet mener at de borgerlige partiene i sitt forlik mangler grep for å møte en slik utvikling. Et forsterket samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter er nødvendig for å sikre arbeidsplassene, og for å kunne fornye arbeidslivet.

Myndighetene bør derfor bringe lederne for hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden sammen i en felles komite med mandat å lage en ny solidaritetspakt for arbeidslivet. Komiteen bør være ferdig med sitt arbeid før neste års lønnsoppgjør. Sentrumspartiene har i sine merknader vært positive til intensjonen i dette forslaget, og Regjeringen bør nå gripe fatt i dette.

Dessverre innebærer budsjettforliket et ytterligere kutt på arbeidsmarkedstiltakene. Her gir Regjeringen fra seg muligheten til å møte vanskelighetene på arbeidsmarkedet og tiltagende ledighet i enkelte sektorer med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Vi vet at dette vil ramme dem som har vanskeligst for å omstille seg, og som kan bli stående uten arbeid. Dette er kanskje god høyre- og fremskrittspartipolitikk, men det er dårlig fordelingspolitikk.

Arbeiderpartiet foreslår å øke antall tiltaksplasser fra 8 000, som ligger i Regjeringens forslag til budsjett, til 12 000. Det vil etter vår oppfatning være nødvendig for å kunne drive aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og for å unngå økende arbeidsledighet.

Det er krevende å stramme inn i offentlige utgifter uten at det rammer viktige tilbud til befolkningen. Dette blir enda mer krevende når en slik innstramning skal begynne med å øke utgiftene med nærmere 3 milliarder kr til utdeling av kontantstøtte. Arbeiderpartiet går imot kontantstøtten og prioriterer andre viktige velferdstilbud.

Et enstemmig Storting har vedtatt en helt nødvendig forbedring av omsorgen for de eldre. Arbeiderpartiet vil følge dette opp. Vi er skuffet over at sentrumspartiene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet nå skyver på utbyggingen. Det innebærer at 2 100 eldre som skulle ha fått et nytt tilbud til neste år, ikke får det. Her sviktes de eldre, og et enstemmig stortingsvedtak settes til side.

Arbeiderpartiet har gått inn for full barnehagedekning innen år 2000. Vi mener det må bygges 12 000 nye barnehageplasser neste år. Når budsjettet blir vedtatt i kveld, vil det kanskje være rom for 2 500 nye barnehageplasser. Jeg sier kanskje, fordi kuttet som de borgerlige gjør på barnehagesektoren, innebærer stor usikkerhet om hvorvidt det overhodet er dekning for nye barnehageplasser i 1999.

Arbeiderpartiet er sterkt uenig i den dramatiske nedskjæringen som de borgerlige partiene nå foretar på skolefritidsordningen. En god skolefritidsordning er godt forebyggende arbeid. Nå blir tilbudet vesentlig dyrere. De familiene som har aller mest behov for at barna har et slikt tilbud, vil kanskje være de første som ikke vil se seg råd til å bruke det i 1999.

Det nytter ikke for de borgerlige partiene å gjemme seg bak kontantstøtten. Med kutt på utdanning, med kutt i skolefritidsordningen og med nærmest stans i barnehageutbyggingen ble barna de store taperne ved dette budsjettforliket.

I løpet av 1998 har kommunesektoren opplevd en betydelig økning i sine kostnader. Dette skyldes bl.a. økte lønnsutgifter, økte pensjonsutgifter og renteøkninger. Arbeiderpartiets forslag til alternativt statsbudsjett vil samlet sett gi om lag 1 milliard kr mer til kommunesektoren i form av økte overføringer og reduserte kostnader enn det som ligger i budsjettforliket mellom sentrum og høyresiden. Arbeiderpartiets opplegg innebærer også at kommunenes frie inntekter øker med ca. 1,2 milliarder kr mer enn i budsjettforliket. Dette ville gitt kommunene bedre mulighet til å sikre god eldreomsorg, gode barnehager og en god skole.

Arbeiderpartiet mener det nå er viktig å tenke langsiktig. I dag skal vi vedta et budsjett for 1999. Den ustabile situasjonen vi har vært og er i, tilsier at vi må tenke på hvordan vi skal bringe tilbake mer stabilitet i den økonomiske utviklingen også utover neste budsjettår. Vi kan ikke forhindre internasjonal valutauro eller sviktende oljepriser. Men vi kan gjennomføre langsiktige tiltak som vil være viktige for hvordan norsk økonomi skal utvikles. Jeg har allerede vært innom nødvendigheten av å gjenopprette den gode dialog mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Arbeiderpartiet har foreslått flere tiltak som vil være viktige for å skape større stabilitet på lengre sikt.

Vi mener det må føres en mer aktiv Europa-politikk. Norges forhold til EU er avgjørende for norske arbeidsplasser og for velferden vår i framtiden. EU er inne i en svært dynamisk utvikling som følge av forhandlinger om utvidelse østover og etableringen av en felles valuta fra 1. januar 1999.

Dette skaper nye utfordringer for Norge. Det må settes ny kraft inn i Europa-politikken. Norge må ta initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter. I en slik dialog kan man også undersøke muligheten for å knytte den norske kronen nærmere til euroen.

Det er nødvendig med strukturendringer i offentlig sektor for å sikre mer økonomiske og menneskelige ressurser til eldreomsorg, til helse og til utdanning. Vi må sette ny kraft i fornyelsen av statsadministrasjonen og det offentlige serviceapparat. Forholdet mellom fylkeskommunene og statsadministrasjonen må avklares for å fjerne unødvendig dobbeltadministrasjon. Frivillige kommunesammenslutninger må oppmuntres.

En statlig moderniseringskomite der arbeidstakere og brukerinteresser trekkes inn, oppnevnes for å bistå et slikt arbeid – dette foreslår Arbeiderpartiet i innstillingen.

Arbeiderpartiet mener det må satses på kunnskap og forskning. Det må være en hovedoppgave å gjøre Norge mindre avhengig av olje- og gassinntektene. En bred satsing på kompetanse er nødvendig. Kvaliteten i grunnskole og videregående skole må økes. Distriktshøyskolene og universitetene må få økte ressurser, og det må utvikles en etter- og videreutdanningsreform.

Forskningen er basisen for kunnskapsutvikling og næringsutvikling. Det er nødvendig å sikre at forskningen får stabile og økte ressurser i årene framover. Derfor foreslår vi at det etableres et Norges Forskningsfond. Fondet bør tilføres midler fra salg av statens aksjer, som er vedtatt. På den måten sikres at statens formue omplasseres til framtidsrettet virksomhet og ikke går med til mer forbruk.

Finansinnstillingen viser at det er etablert flertall for disse forslagene. Det er av stor betydning at et flertall i Stortinget kan stå sammen om viktige langsiktige strukturtiltak.

Denne høsten har debatten rundt statsbudsjettet også vært en debatt om Regjeringens rolle og håndtering. Med 42 representanter bak seg i Stortinget kunne man ha ventet at Regjeringen tidligere ville lyttet til og vektlagt noen av opposisjonens klare råd.

Da vi behandlet finansinnstillingen sist høst, valgte regjeringspartiene med statsministeren i spissen å kalle Arbeiderpartiets advarsler for svartmaling av situasjonen. Statsministeren uttrykte det slik:

«Arbeiderpartiets leder holdt … et innlegg som var ganske preget av en svartmaling av situasjonen.»

Og han sa videre:

«For hva er fakta?

• Vi har en lavere arbeidsledighet enn på mange år, og sysselsettingen fortsetter å stige.

• Prisstigning og rente er lav».

Parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti hadde tidligere på dagen uttalt følgende:

«Men det som både skuffer og forbauser meg, er at ledende arbeiderpartipolitikere driver med den slags svartmaling av situasjonen stikk i strid med alle indikatorer i økonomien».

Her tok både statsminister og parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti grundig feil. Normalt skulle man lære av slikt.

Men nå opplever vi at regjeringspartiene, med statsministeren i spissen, igjen kaller Arbeiderpartiets innvendinger for svartmaling. Senest i en debatt i forrige uke skjedde det. Når Arbeiderpartiet framhever faren for økende ledighet, eller påpeker det faktum at velferdstilbud nå reduseres ute i kommunene, kalles det svartmaling. Det er dristig. Vågestykket ligger i og for seg ikke i det å si Arbeiderpartiet imot. Nei, vågestykket ligger i at Regjeringen igjen kan komme til å ta feil. Det fortjener ikke de som vil rammes av Regjeringens feilvurderinger.

Og om det i en debatt som denne skulle være anledning til å ønske seg noe, måtte det være at landets regjering stod fram og selv tok helt og fullt ansvar for den politikk den fører, og konsekvensene av den. Når budsjettforliket innebærer at Høyre og Fremskrittspartiet har fått betydelig innflytelse, burde Regjeringen ha rygg til å erkjenne det uten å skylde på andre partier. Arbeiderpartiet tar helt og fullt ansvar for den politikk vi står for. Å ønske det samme fra Regjeringen er mer enn et fromt juleønske – det er etter min oppfatning en helt rimelig forventning.

Helt til slutt skal jeg få lov å ta opp de forslag som Arbeiderpartiet gjennom innstillingen fremmer alene eller sammen med andre.

Presidenten: Hill-Marta Solberg har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Simonsen (Frp): Arbeiderpartiet har i sitt forslag til politibudsjett støttet Regjeringens opprinnelige forslag som gikk ut på en løsning på 5,5 pst., som er mindre enn forventet lønnsvekst og forventet prisstigning, og som i virkeligheten betyr en klar nedgang i støtten til politiet.

VG skriver i dag at landet trenger 900 nye polititjenestemenn. I Arbeiderpartiets forslag ligger det ikke inne en eneste ny stilling, og på toppen av dette betyr det mindre penger til overtid. Så mitt spørsmål til Arbeiderpartiet blir: Hvordan kan man forsvare å svekke politiet nå, med den voldsbølgen vi ser i storbyene våre og den kriminalitetsutviklingen landet er inne i? Jeg forventer et klart svar på dette spørsmålet, og ikke noe svada om at Oslo Arbeiderparti foreslår flere fritidsklubber enn Fremskrittspartiet, for fritidsklubber kan man bygge uavhengig av politibudsjettet. La meg også slippe en utredning om Fremskrittspartiets alkoholpolitikk, som vi alltid får som svar når vi kjemper for økt politi, for det er en annen debatt. Og la meg slippe en ny runde om økonomiske problemer i landet vårt, for dette er et spørsmål om hvordan man ønsker å prioritere de midlene man har. Og når Arbeiderpartiet kan sende 10 milliarder kr ut av landet, burde man kanskje kunne overført bare én liten prosent av disse pengene til å styrke politiet og styrke vår alles trygghet.

Mitt spørsmål blir ganske enkelt dette – det er et enkelt spørsmål, og jeg forventer et enkelt svar: Hvordan kan Arbeiderpartiet forsvare å svekke politiet når det åpenbart vil føre til mer vold, flere innbrudd og større utrygghet for oss alle, ikke minst barn og eldre?

Hill-Marta Solberg (A): Det er slik at spørreren, representanten Simonsen, formulerer spørsmålet, men svaret er det opp til svareren å formulere.

Jeg må si at det er ganske oppsiktsvekkende – eller kanskje er det ikke så oppsiktsvekkende, men det bør vekke ettertanke hos mange – at en representant for Fremskrittspartiet går fram på denne talerstolen og karakteriserer omtrent alt som har med forebyggende arbeid å gjøre, som svada. Det synes jeg er i overkant. Når andre partier er opptatt av hvordan utdanningstilbudet, hvordan skolefritidsordningen, hvordan ungdomstilbudene, hvordan alt som har med forebygging å gjøre, spiller inn for å unngå en del av de problemene vi dessverre står oppe i, velger Fremskrittspartiet å kalle denne typen sammenhenger for svada. Litt av hovedproblemet med Fremskrittspartiet politikk, er at det ikke finnes noen slike sammenhenger; man ser bort fra den helhet som et samfunn utgjør.

Arbeiderpartiet ser faktisk med stor bekymring på den utviklingen vi har sett den senere tid med økende voldstendenser, ikke minst blant de yngste. Men når det gjelder vårt forslag til budsjett, la meg si: Det er riktig som Simonsen påpeker, at Arbeiderpartiet viderefører det som lå i regjeringen Bondeviks forslag til nasjonalbudsjett. Det var fra Regjeringens side vurdert som et forsvarlig nivå, og det har Arbeiderpartiet støttet. La meg også si at Arbeiderpartiet skal følge utviklingen nøye framover når det gjelder disse tendensene som ingen synes er gode, men det vil aldri være slik for oss at svaret på det alene, og helt alene, er politi, slik det er for Fremskrittspartiet. Det kan sågar hende at også en styrking av politiet er nødvendig – jeg ser slett ikke bort fra det – men det alene er ikke svaret på de problemene vi står oppe i.

Lars Gunnar Lie (KrF): Argumentasjonen i representanten Solberg sitt innlegg om høgredreiing i budsjettet har dårleg gjennomslagskraft. Kvifor? Jau, fordi Arbeidarpartiet på landsmøtet sitt ikkje kritiserte Høgre, men inviterte til samarbeid. Korleis meiner representanten Solberg at dette samarbeidet skulle koma ut når det gjeld skattar og avgifter og nedskjeringar i budsjettet?

Den økonomiske politikken som ligg til grunn for kvart budsjett – og alternativt budsjett for den saks skuld – er eit verkemiddel for å nå viktige samfunnspolitiske mål. Stabil utvikling i økonomien, sysselsetjing og arbeidsplassar er viktige stikkord i en slik samanheng. Her kan nok Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti ha felles interesse. Men når vi kjem over til korleis skattlegging av næringslivet skal vera, vert skilnadene større.

Korleis kan representanten Solberg forsvara målsetjinga om høg sysselsetjing, samstundes som Arbeidarpartiet skal innskjerpa delingsmodellen, ta bort aksjerabatten og reversera rederiskattlegginga?

Hill-Marta Solberg (A): Det kunne nesten forstås slik av representanten Lies spørsmål at det var blitt et problem for sentrumsregjeringen at Arbeiderpartiet ikke i større grad kritiserte Høyre på Arbeiderpartiets landsmøte. Samtidig har representanten Lie gjennom sitt innlegg tidligere i dag sagt at Høyre har fått full uttelling – det var faktisk heller ikke noe problem, bare resultatet kom i tide. Så her er det lite sammenheng i argumentasjonen.

Så er representanten Lie opptatt av sammenhengen mellom Arbeiderpartiets skattepolitikk for næringslivet og vår opptatthet av arbeidsplasser. Ja, det er meget klar og god sammenheng, for Arbeiderpartiets budsjettforslag inneholder ikke generell skatteøkning, slik som Regjeringens opprinnelige skatteopplegg innebar. Denne regjeringen har altså foreslått å øke skattene for alle virksomheter, innføre elavgift, innføre konjunkturavgift, innføre økt arbeidsgiveransvar for sykelønnsperioden. Da harmonerer det dårlig når representanten Lie går på denne talerstolen og anklager Arbeiderpartiet for dårlig sammenheng mellom skattepolitikk og sysselsetting. Våre skatteforslag er ene og alene forslag som bidrar til å tette hull i skattesystemet. Det mener vi er helt nødvendig og rimelig, både for å skape et effektivt og godt skattesystem og ikke minst for å bidra til rettferdighet.

Regjeringen var så vidt inne på tanken da de foreslo å reversere en liten del av rederibeskatningen, men også den gav de opp i møte med Høyre og Fremskrittspartiet, til tross for at Regjeringen i sine egne dokumenter hadde beskrevet nødvendigheten av den lille justeringen, for i det minste å fjerne litt av den uheldige skattetilpasningen som det er lagt til rette for i dagens skattesystem for rederiene.

Per-Kristian Foss (H): Det har ikke manglet på friere for Høyre i denne runden av Stortingets budsjettdebatt. Vi er kanskje noe mer i tvil om stedigheten på enkelte av oppleggene, for å si det slik, eller kanskje helst dem det ikke ble noe av?

Arbeiderpartiet skal ha ros for at de i innstillingen sier en del fornuftige ting, og at de gjennomførte et landsmøte som kanskje bar preg av større realitetssans enn på lenge. De sier bl.a. i innstillingen:

«Usikkerheten knyttet til utviklingen i internasjonal og norsk økonomi taler for større stabilitet i forhold som påvirker næringslivet.»

Det er jeg veldig enig i. Det har også lenge vært Høyres politikk. Men jeg savner oppfølging av dette i praksis, for hvordan kan man på den ene side snakke om behov for større stabilitet og samtidig true det samme næringslivet – iallfall store deler av det – med skjerpet skatt, den såkalte delingsmodellen, som er en beskatning av eierne, og som gjør at eierne må ta ut mer penger av bedriftene for å sitte igjen med det samme? Hvordan kan man forsvare stødighet og forutsigbarhet når man skal inn å forandre formuesskatten? Ikke de store selskapene, for Arbeiderpartiet har på mange måter fredet disse, men de mindre virksomhetene, de ikke-børsnoterte selskapene skal man altså dra ekstra mye ut av.

Jeg etterlyser derfor svar på to spørsmål: Hva er egentlig tanken bak denne bevisste måte å trekke penger ut av de mindre bedriftene på? De store børsnoterte lar man være i fred, men de mindre skal man nå kaste seg over. Jeg forstår det slik at man var villig til å legge dette til side hvis Høyre hadde kommet Arbeiderpartiet i møte med et budsjettopplegg. Mitt andre spørsmål blir da: Hvor lenge ville denne tilsidesettingen av fordelingsprogrammet, som Hill-Marta Solberg selv presenterte på landsmøtet, vart? Var det kortsiktig, bare for 1999, med beskjed om at det ville bli enda tøffere i 2000, eller var det for hele perioden?

Hill-Marta Solberg (A): Som alle skjønner ut fra de spørsmålene som representanten Foss nå stiller meg, har det ikke funnet sted forhandlinger mellom Arbeiderpartiet og Høyre i denne budsjettprosessen. Det bærer spørsmålene preg av, og det vil antakelig også svaret bære et visst preg av.

Men det er helt riktig som Per-Kristian Foss understreket, at Arbeiderpartiet og Høyre i mange generelle merknader når det gjelder den økonomiske situasjonen, har forholdsvis lik oppfatning med hensyn til nødvendigheten av å skape stabilitet, og vi snakker om stabilitet også på lengre sikt. Det er begrunnelsen for at Arbeiderpartiet i finansinnstillingen har fremsatt konkrete forslag som skal bidra til å skape stabilitet også i et lengre perspektiv enn ut 1999. Det er også gledelig at Høyre har vært et av de partiene som har gått inn og støttet dette i innstillingen.

Men jeg er ganske uenig med Per-Kristian Foss i hans beskrivelse av Arbeiderpartiets skatteforslag. Som jeg var inne på i mitt forrige svar, mener Arbeiderpartiet at det er helt nødvendig og riktig til enhver tid å sørge for at vi har et skattesystem som ikke har hull, som ikke har rom for tilpasninger. Det var egentlig det store formålet med skatteforliket da skattereformen kom i 1992 – det å sørge for at mest mulig kommer til beskatning og minst mulig legge til rette for tilpasninger. Og det er et ufravikelig faktum at slik bl.a. skattesystemet i dag er, med taket i delingsmodellen, gir det rom for tilpasninger. Det bør vi komme bort fra. Det samme er tilfellet med rederibeskatningen i dag, så det bør vi også komme bort fra. Men Arbeiderpartiet, og jeg understreker det, har ikke foreslått generelle skatteøkninger for 1999. Det har vi heller ikke presentert i det fordelingspolitiske programmet, som Per-Kristian Foss viste til. Vi har sjelden kort holdbarhetsstempling på vår politikk – tvert imot. Arbeiderpartiet er også i skattepolitikken kjent for at det vi står for, står vi for også på sikt.

Jørgen Holte (Sp): Representanten Hill-Marta Solberg brukte mykje tid i innlegget sitt til å beskrive situasjonen i norsk økonomi og omtalte i så måte ei rekkje tiltak gjennom budsjett- og finanspolitikken som kunne trekke i riktig retning. Og mykje av det er det ikkje vanskeleg å slutte seg til.

Men det blir liksom med dei store tårene. Ja, det blir faktisk både litt hjelpelaust og tafatt å meine så mykje etter at innstillinga er avgitt. Saka er at Stortinget er invitert til å finne gode løysingar på det som ei mindretalsregjering har lagt fram. Og det å vere løysingsorientert vil seie i kva for grad ein har tenkt å påverke desse forslaga og finne fram til gode løysingar. Det har sjølvsagt med ansvarlegheit å gjere.

Og ser vi på Arbeidarpartiet si ansvarlegheit gjennom denne budsjettprosessen, er den knytt til å omgjere både stortingsvedtak og odelstingsvedtak. Eg skal nemne to. Dei skatteforslaga som Arbeidarpartiet har lagt fram, er lagt fram med sikte på at dei skal ha tilbakeverkande kraft for dei det gjeld, for at inntektene skal komme på plass i 1999. Eg tenkjer på identifikasjonsreglane i delingsmodellen, på rederiskattlegginga og på skattlegginga av dei minste familiebedriftene. Dersom eit fleirtal i Stortinget ville gjere om skattevedtaka og gi dei tilbakeverkande kraft, kunne sjølvsagt Arbeidarpartiet få desse inntektene som dei slett ikkje har.

Eg skal nemne sak nummer to. Odelstinget har vedtatt å innføre eit kontantstøttebeløp på 2,8 milliardar kr. Desse inntektene skaffar Arbeidarpartiet seg ved at Odelstinget og Stortinget må gjere om vedtaka sine. Dermed blir ansvarlegheita i Arbeidarpartiet sine forslag minimal.

Hill-Marta Solberg (A): Det kunne nesten høres ut på representanten Holte som om vi ikke hadde behøvd å gjennomføre denne debatten, og at partiene som ikke inngår i innstillingen, nærmest burde trekke sine merknader. Det er en merkelig politisk tenkning, og det er en merkelig måte å tenke på i et parlamentarisk, demokratisk styresett. Selvfølgelig skal Arbeiderpartiet fremme sine synspunkter også de gangene vi ikke er enig med Senterpartiet, og også de gangene vi ikke er enig med Senterpartiet når Senterpartiet er enig med Fremskrittspartiet. Selvfølgelig skal vi fremme vår politikk også i tiden framover – det kan representanten Jørgen Holte være ganske viss på.

Så er representanten Holte opptatt av Arbeiderpartiets skatteforslag som er gitt tilbakevirkende kraft for etterskuddspliktige. Ja, det kjenner sentrumspartiene godt til. Da sentrumspartiene innførte rederibeskatningen, ble den gitt med tilbakevirkende kraft. Den ble gitt virkning for det året da den ble vedtatt om høsten, slik at metoden for å gjennomføre skattevedtak og gi dem virkning for etterskuddspliktige for inneværende år er velprøvd.

Så må jeg få minne representanten Holte om at det er foreslått en liten justering i rederibeskatningen i nasjonalbudsjettet fremmet av sentrumsregjeringen. Den ble gitt virkningsdato den 5. oktober 1998 – den dagen budsjettet ble lagt fram – for å hindre at det skulle skje skattetilpasning underveis. Det er ganske sterk kost! Da er det ikke mye hold i fra denne talerstolen å kritisere Arbeiderpartiet for å fremme skatteforslag og gi dem tilbakevirkende kraft.

Ellers har sentrumsregjeringen på en rekke punkter i det økonomiske opplegget for 1999 gått inn på å endre saker som er vedtatt i Stortinget. Forslaget om feriedagen var et slikt eksempel. Det samme er den vedtatte eldrereformen som nå skyves på, til tross for at et enstemmig storting har fattet vedtak om framdriften.

Øystein Djupedal (SV): Jeg må tillate meg å si når jeg hører tonen mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet, at det ikke lover godt for å få til et alternativt flertall her i Stortinget gjennom denne perioden.

Hill-Marta Solberg henviste i sitt innlegg til arbeidsledigheten og mente det var en av de store utfordringene for det norske samfunn, og det er jeg veldig enig i. Men det som da blir påfallende, er at Arbeiderpartiet i sitt budsjett faktisk har en sterkere innstramming enn den sentrumspartiene sammen med høyrepartiene nå har foretatt. Sammenhengen mellom innstramming og et lavere rentenivå er jo ikke gitt. Det har vi allerede sett ved at man nå har strammet inn betydelig uten at renten har gått ned, eller at kronekursen er styrket. Men det vi med sikkerhet vet, er at store innstramminger vil føre til høyere arbeidsledighet.

Og mitt første spørsmål til Hill-Marta Solberg er følgende: Mener virkelig Arbeiderpartiet at det er nødvendig å skjære ned med 9 milliarder kr, og også gi kommunene mindre handlefrihet til å løse de mange viktige oppgavene som vi mener norske kommuner skal ha? I så måte er SV og Arbeiderpartiet på linje, men også Arbeiderpartiet skjærer dypt i kommunenes mulighet til å løse velferdsoppgaver, som Hill-Marta Solberg var opptatt av. Og mitt spørsmål er da: Hvis vi står overfor en slik situasjon til neste år som arbeidsdirektøren beskriver – at vi kanskje får 20 000 nye arbeidsledige – ville det ikke da være riktig å stimulere kommunene til å løse velferdsoppgavene for å sikre sysselsetting og for å sikre ringvirkningene som offentlig sektor har til det private næringsliv.

Arbeiderpartiet gjennomførte et landsmøte midt i budsjettprosessen som sendte doble signaler til velgerne og til Stortinget. På den ene siden ønsker man altså å samarbeide med de borgerlige partiene for å skape en stabilitetspakt og en regjering utgått fra Arbeiderpartiet, men på den andre siden kritiserer man de samme partiene. Det som kunne vært interessant etter det budsjettforliket som nå er inngått mellom den borgerlige regjering og de to borgerlige partiene på ytre høyre, er å få vite om Arbeiderpartiet her gjorde en taktisk vurdering eller om det var et strategisk valg. Mitt spørsmål er da: Mener Arbeiderpartiet virkelig at et samarbeid med høyrepartiene er bedre enn å prøve å skape et alternativt samarbeid som ligger til venstre?

Hill-Marta Solberg (A): Helt fra nasjonalbudsjettet ble lagt fram tidlig i oktober og til etter at alle forhandlinger omkring statsbudsjettet var avsluttet i Stortinget, var alle partiene i denne salen, med unntak av SV og Fremskrittspartiet, enige om behovet for tilstramming. Vi var enige om at det nivået for innstramming i nasjonalbudsjettet som Regjeringen hadde beskrevet, var riktig. Dessverre er det noen som har sklidd underveis på sine meninger og mål. Det gjelder sentrumspartiene og Høyre. Fremskrittspartiet nevner jeg ikke i den sammenheng, fordi de har hele tiden ment at det ikke er så nødvendig å stramme inn, på samme måte som SV har gjort.

Arbeiderpartiet mener det som har skjedd gjennom forliket, er svært uheldig, ved at man nå faktisk har gått bort fra det som Regjeringen selv har beskrevet. Det er faktisk slik at finansministeren i brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe har sagt at det ikke er noen nye forhold i økonomien som tilsier andre vurderinger av innstrammingsbehovet enn de som er beskrevet i nasjonalbudsjettet. Likevel har man altså gått bort fra det gjennom forliket. Arbeiderpartiet har faktisk støttet sentrumsregjeringens forslag. Vi mener det var en riktig og klok dosering. Derimot er vi uenig i innretningen, og det kommer også fram i innstillingen. Arbeiderpartiet mener det er svært viktig i en slik situasjon som vi nå går inn i, å drive aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det har jeg også lagt stor vekt på i mitt innlegg.

Representanten fra SV er opptatt av «dobbeltsignalet» fra landsmøtet til Arbeiderpartiet. La meg si følgende: Det er på mange måter en merkverdighet at det er mulig å hamre på et parti – og jeg hadde nær sagt ikke hvilket som helst parti, faktisk det største i landet, med 65 representanter i Stortinget – fordi det har vært villig til å stå fram og ta ansvar dersom alt annet skulle bryte sammen, som det faktisk så ut til under forløpet til forhandlingene. Jeg tror faktisk Arbeiderpartiet hadde gjort en fundamental feil om vi da hadde sagt at vi unnlater å ta ansvar uansett hvilken situasjon som oppstår i Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Siv Jensen (Frp): Jeg vil begynne med å ta opp Fremskrittspartiets forslag til fastsettelse av rammer for bevilgninger over statsbudsjettet for 1999.

Fremskrittspartiet tror at de fleste mennesker vil og kan ta ansvar for sitt eget liv. Derfor respekterer vi også enkeltmenneskets rett til å bestemme over eget liv. Siden vi tror at folk klarer å treffe gode beslutninger på egne vegne, trenger vi heller ikke et system hvor politikerne bestemmer over dem og alle deres gjøremål. Hvorfor skal det norske folk betale skatt og avgift på hver eneste ting de foretar seg? Ja, hvorfor skal f.eks. bensinprisen i oljeproduserende Norge være høyest i Europa? Det skjønner ikke Fremskrittspartiet, og vi har derfor i vårt alternativ foreslått å redusere bensinavgiften med 2 kr pr. liter. Vi har i vårt alternative budsjett foreslått skatte- og avgiftslettelser på 25 milliarder kr, og det betyr en kraftig omfordeling av penger og større handlefrihet for enkeltmennesket. Ikke minst betyr det at staten får mindre penger å sløse bort på unødvendige oppgaver.

Jeg har registrert at våre politiske motstandere i både Arbeiderpartiet og Høyre trekker litt på smilebåndet av Fremskrittspartiets alternative budsjett og kaller oss både rabiate og uansvarlige. Høyres Børge Brende har sågar uttalt at han ville bruke vårt alternative statsbudsjett mot oss i valgkampen. Ja, det er han i så fall ikke alene om, for de fleste partiene velger å drive valgkamp mot Fremskrittspartiet i stedet for å snakke om sin egen politikk.

Jeg skjønner at det er vanskelig for andre partier, som har grodd fast i vanetenkning rundt statsbudsjettbehandlingen, å se at det faktisk er mulig å gjøre større endringer over statsbudsjettet enn de selv klarer. Men vi har aldri lagt skjul på at med våre prioriteringer vil enkelte ting måtte vike. Det er realt, og det er ærlig, å erkjenne at ikke alle budsjettposter i budsjettet står på samme prioriteringsnivå. Vi prioriterer de oppgavene vi mener må løses av det offentlige, og deretter gir vi folk og næringsliv penger tilbake gjennom skatte- og avgiftslettelser, slik at de selv kan ta hånd om de ytelser de måtte ha behov for.

Det er åpenbart ikke god musikk i Høyres og Arbeiderpartiets ører at f.eks. opera ikke er en prioritet sett med Fremskrittspartiets øyne. Selvfølgelig blir operabillettene dyrere hvis subsidiene fjernes, men hvorfor skal hele det norske folk betale for noe som bare et lite mindretall benytter seg av? Hvorfor er det så galt å betale mer for operabilletten når man har mer å rutte med fordi man sitter igjen med mer penger gjennom skatte- og avgiftslettelser? Det er litt forstemmende at politikere flest er så opptatt av at staten skal drive med så utrolig mye rart at de ikke har penger til å finansiere de oppgaver som er viktigst for oss alle.

Fremskrittspartiet velger å prioritere de oppgavene vi har gått til valg på, og vi har aldri prøvd å late som vi skal være minst like god som de andre partiene til å sløse med skattebetalernes penger. Skal vi få bort helsekøene, ja da må vi gjøre noe med det – ikke bare prate om det. Da må vi stykkprisfinansiere mer, og vi må sørge for at vi får mest mulig behandling for hver krone vi investerer i helsesektoren. I en overgangsfase betyr det at vi også må bevilge mer penger.

Skal vi redusere kriminaliteten og gjøre folks hverdag tryggere, må vi gjøre noe med det også. Vi må ikke bare prate om det. Hva hjelper det bare å snakke om forebyggende arbeid når folk blir plaffet ned på åpen gate, fullstendig umotivert? Det første vi må gjøre da, er nettopp å styrke sikkerheten gjennom mer politi, som ikke minst befinner seg der hvor volden blir begått. Hva er poenget med å nyutdanne mange politifolk hvis vi ikke bevilger nok penger slik at de har en jobb å gå til når de er ferdig utdannet? Når vi har gjort det, kan vi begynne å snakke om forebyggende arbeid. Men jeg reagerer på at en drøss med politikere bruker mer tid på å forstå de kriminelle enn på å gjøre færre mennesker til offer for kriminaliteten. Derfor velger Fremskrittspartiet å satse mer penger på disse områdene fremfor å klatte litt rundt til alle formål.

Så til diskusjonen om innstramminger i budsjettet. Hvem har sagt at grensen for et forsvarlig statsbudsjett går ved en innstramming på 9 milliarder kr? Vi ser at det allerede strammes betydelig inn i næringslivet, og det er allerede strammet betydelig inn i folks vanlige forbruk fordi rentenivået er så altfor høyt. Arbeiderpartiet har i den senere tid forsøkt å skape et inntrykk av at det bare er de som kan styre norsk økonomi godt. Ja, når ble Thorbjørn Jagland så spesiell at han kan styre utviklingen i oljeprisen, som faktisk er en av hovedårsakene til at vi har høy rente i Norge? Hvorfor snakker Arbeiderpartiet så mye om innstramminger når de samtidig er opptatt av å hindre økt arbeidsledighet neste år? Det er faktisk slik at innstramminger betyr færre arbeidsplasser. Det er grunn til å minne om hva som skjedde med norsk økonomi på slutten av 1980-tallet under Gro Harlem Brundtland, da vi også strammet inn for mye i en vanskelig tid. Da ble problemene forsterket, og det gikk ganske galt med økonomien.

Så er det noen som har påstått at Fremskrittspartiet ikke vil syne kuttene sine, men det er ikke riktig. De er offentlig tilgjengelig. La meg redegjøre for noen av våre kutt. Vi reduserer partistøtten fordi vi mener de politiske partiene skal være avhengig av velgernes gunst, ikke av deres skattepenger. Og Fremskrittspartiet vet faktisk litt om hvordan det er å kjempe seg fram i kampen mot etablerte partikolosser uten selv å ha penger. Det går, klart det går! Man skal ikke være avhengig av subsidier for å kunne drive valgkamp på en troverdig måte.

Vi reduserer pressestøtten fordi vi ønsker en fri og selvstendig presse som er uavhengig av offentlige subsidier.

Vi reduserer u-hjelpsbudsjettet fordi vi mener at den tvungne skattebetalerfinansierte u-hjelpen i altfor stor grad ikke fungerer etter hensikten. U-hjelp er ikke blitt hjelp til selvhjelp, som man mente det skulle være, men det er blitt pengesløsing som ikke bringer mottakerlandene til en ønsket utvikling. Vi mener derfor at vanlige folk selv må få bestemme om de vil, på hvilken måte de vil og hvor mye de vil yte i bistand. Derfor er det én viktig måte å få til bistand til disse landene på, og det er bl.a. å bygge ned handelsbarrierer – stimulere til frihandel. Vi kan ikke drive en u-hjelpspolitikk som på veldig mange områder er en ren understøttelse av diktaturer rundt om i verden.

Vi kutter i integreringstiltak fordi vi legger til grunn et lavere mottak av flyktninger, og vi forutsetter at vi maksimalt skal ta imot tusen kvoteflyktninger i 1999. Fremskrittspartiet mener faktisk at Norge har mer enn store nok utfordringer med å integrere de flyktninger og innvandrere som allerede er i Norge.

Så kutter vi i kulturbudsjettet fordi vi ønsker et fritt og uavhengig kulturliv. Vi kutter i skattebetalertilskuddet til opera, til teater og ballett. Det er jo noe rart at når det avholdes store konserter som ungdom særlig tiltrekkes av, er det ikke statssubsidier på gang, men konsertene går av stabelen for fulle hus. Dette er markedstilpasning. Vi halverer kunstnerstipendene, og vi halverer garantiinntektene for kunstnere fordi kunstnere som alle andre lønnsmottakere må tjene til livets opphold på vanlig måte.

Det er stor forskjell på Fremskrittspartiets alternative budsjett og det statsbudsjettet som blir vedtatt med vår subsidiære tilslutning.

Vi beklager selvfølgelig at det ikke er mulig å få til skatte- og avgiftslettelser, og at det heller ikke er flertall for å få til en sterkere satsing på kjerneoppgaver. Men vi er også opptatt av å ta ansvar, ta det ansvaret som hviler på oss som landets nest største parti. Da må vi få vedtatt et ansvarlig budsjett, og det har vi forsøkt å bidra til. Budsjettforliket er derfor langt fra perfekt sett med våre øyne, men det er noen ting som går i riktig retning. Selv om det tok tid å få på plass et forlik, er det grunn til å berømme sentrumspartiene for de innrømmelser de til slutt kom med. Da ble det mulig å få til en enighet, og det bør flere være glad for i dag.

Det betyr også at ikke vi har satt som krav i forhandlingene at sentrumsprofilen skulle fjernes. For selv om vi er uenig i mange av profilsakene til sentrumspartiene, skjønner Fremskrittspartiet at et forlik betyr gi og ta fra alle parter. Men det vi satte som krav, var at også Fremskrittspartiet skulle syns, og da blir det urimelig å anta at Fremskrittspartiet vil være med på å støtte et budsjett som innebærer skatte- og avgiftsskjerpelser når vi selv ønsker skatte- og avgiftslettelser. Da måtte vi i hvert fall møtes på et nullpunkt, og det har vi klart. Det var også urimelig å anta at vi ville gå med på å støtte et budsjett som ikke prioriterte Forsvaret, politiet eller helsevesenet. Men det skjønte sentrumspartiene og kom med nødvendige innrømmelser.

Vi har gjennom dette budsjettforliket klart å gjenopprette særfradraget for eldre, og det er Fremskrittspartiet innmari glad for. Det ble redusert i fjor, nå er det tilbake på det nivået det var, og det kan vi være meget stolte av.

Vi har klart å sikre refusjonsordningen for sjøfolk, og vi har klart å opprettholde rederibeskatningen. Vi har fått økt den innsatsbaserte finansieringen av sykehusene, eller stykkprisfinansieringen som det de facto er. Det er ikke slik at Fremskrittspartiet har løpt fra sitt viktigste mål om skatte- og avgiftslettelser, men vi har prøvd å gjøre det beste ut av en situasjon som ellers ville blitt verre. Nå skal det også sies at det ikke kryr av partier på Stortinget som ønsker å redusere skatte- og avgiftsnivået i Norge, men vi har i hvert fall bidratt til at vi får et budsjett, og at vi ikke får en regjeringskrise. Vi slutter oss derfor subsidiært til den fremforhandlede avtalen.

Vi fikk stoppet skatte- og avgiftsøkningene som ellers ville ført til at det gode lønnsoppgjøret vi har bak oss, ville blitt trukket inn nettopp gjennom skatte- og avgiftsøkninger. Vanlige folk, næringslivet og kommuner har allerede store utgifter som følge av det høye rentenivået. Vår viktigste oppgave blir nå fremover å få renten ned. Dessverre er ikke Fremskrittspartiet overbevist om at det vil skje som følge av budsjettet, for rentenivået er i dag styrt av kronekursutviklingen, som igjen påvirker svært mye av oljeprisutviklingen. Og siden norsk økonomi er svært oljeavhengig, blir den også svært sårbar spesielt i en tid med svært lave oljepriser, som dessverre også ser ut til å vedvare. Samtidig er det faktisk også en del politikere som har bidratt til å rive ned inntrykket av en solid og god økonomi, som den norske faktisk er, og dette bidrar i sum til å påvirke kronekursen og dermed også rentenivået. Skal vi få rentenivået ned, må vi ta i bruk virkemidler som vi selv kan kontrollere, og ikke bare sitte og håpe på at oljeprisen blir høyere. Et slikt virkemiddel er å legge om pengepolitikken: Bort fra dagens fastkurspolitikk og over til et inflasjonsmål.

Mye av det grepet som er gjort med statsbudsjettforliket, har ført til at en del av inflasjonsøkningen gjennom skatte- og avgiftsskjerpelsene er borte. Samtidig er det etter hvert en del indikatorer som taler for at inflasjonsprognosene neste år er for høye. Det betyr altså at grunnlaget for en snarlig rentenedgang ved pengepolitisk skifte bør være til stede. Vi har faktisk den senere tid kunnet lese uttalelser fra Norges Bank som slår fast at det ikke lenger er aktuelt å bruke renten som et ytterligere virkemiddel for å stabilisere kronekursen. Da må Norges Bank drive omfattende støttekjøp av norske kroner for å prøve å stabilisere kronekursen den veien, og da er det grunn til å bli litt bekymret over at de norske valutareservene stadig minker. Det betyr også at over tid kan ikke en liten nasjon som Norge makte å stå imot det vedvarende presset mot den norske kronen som vi nå over tid har sett. I sum er den fremforhandlede budsjettavtalen god nok til at Fremskrittspartiet kan stemme for den subsidiært, selv om den ligger svært langt fra vår politikk på en rekke områder.

Vi har nå de siste ukene kranglet om ca. 1 pst. av statsbudsjettet. Det vil altså si mellom 4 og 5 milliarder kr av et budsjett på over 500 milliarder kr. Og det er brukt sterke ord, som krise og uansvarlig styring, fra flere hold. Men bare ved å se at Norge kan risikere å tape bortimot 30 milliarder kr på grunn av den lave oljeprisen, burde dette bli satt i et helt annet perspektiv. Det statsbudsjettet som nå blir vedtatt, skaper ikke krise for noen, selv om Arbeiderpartiet gjør alt de kan for å påstå det motsatte. Det er ikke slik, som i Arbeiderpartiets opplegg, at alle landets problemer blir løst bare man får lov å øke skattene for de såkalt rike i samfunnet. Denne misunnelsespolitikken burde vi ha blitt kvitt i et av verdens rikeste land. Det er noe rart ved at vi er villig til å akseptere Lotto-millionærer og idrettsmillionærer, men så fort folk blir millionærer ved hardt arbeid, er det liksom noe skurkaktig over det. Jeg fatter og begriper ikke hvorfor disse menneskene skal bli pålagt et ytterlige ansvar når de både betaler skatt og skaper arbeidsplasser i det norske samfunn.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A): Fremskrittspartiets politikk har en ganske stygg bakside, som jeg syns Siv Jensen nå fikk veldig godt fram, men her er noen smakebiter til: Hele Kommune-Norge vrir seg for å finne nok penger til å løse pålagte velferdsoppgaver! Fremskrittspartiets svar er å gi kommuner og fylkeskommuner flere milliarder mindre! Og nå hørte vi akkurat representanten Jensen kalle det for «pengesløsing». Det er altså sløsing å gi kommunene det de trenger. Skoler, utdannings- og forskningsinstitusjoner roper på mer penger for å kunne levere et høyt kunnskapsnivå både for elever og lærere. Fremskrittspartiets svar er å gi dem nærmere 1 milliard kr mindre. Med andre ord: Fremskrittspartiets politikk er mye mer enn mer til politi og ut med innvandrere.

Fremskrittspartiets faste livredning av Bondevik-regjeringen har gitt resultater i den retningen Fremskrittspartiet vil: mer fremskrittspartipolitikk. Hva vil representanten Jensen og Fremskrittspartiet prioritere neste gang de skal gi liv til Bondevik-regjeringen? Kan det være innenfor området arbeidsmiljøet/arbeidstidsbestemmelser? Skal Fremskrittspartiets program her prioriteres, vil dette innebære en kraftig svekkelse av arbeidstakernes rettigheter. Jeg vil minne om at Einar Gerhardsen en gang sa at det viktigste i hans tid var at vanlige arbeidsfolk skulle slippe å stå med lua i handa når storfolka kom.

Fremskrittspartiets såkalte frivillighetslinje i arbeidsmarkedet vil sette arbeidervernet tilbake til mellomkrigstidens tilstander. Og jeg spør igjen: Hva vil representanten Jensen og Fremskrittspartiet prioritere neste gang de skal gi liv til Bondevik-regjeringen?

Siv Jensen (Frp): Det vil nok være en fordel om representanten fra Arbeiderpartiet tok seg bryet ved både å lese Fremskrittspartiets alternative budsjetter og legge merke til hvordan vi prioriterer hvert eneste år i budsjettbehandlingen, for vi er dønn forutsigbare når vi legger våre budsjetter. Vi prioriterer de samme viktigste oppgavene hvert eneste år, og vi prioriterer vekk de oppgavene vi syns er mindre viktige. Påstanden om at Kommune-Norge ville lide hvis vi hadde fått gjennomslag for vårt kommuneopplegg, er med respekt å melde feil. Fremskrittspartiet har gjort endringer i kommuneopplegget fordi vi tror det er grunn til å øremerke mer penger nettopp til helsevesen, eldreomsorg og skole, fordi vi har erfaring i å se at en rekke kommuner rundt om i landet prioriterer vekk disse oppgavene og bygger kulturbygg og andre ting i stedet. Det må legges krav på Kommune-Norge. I en tid hvor alle er opptatt av å effektivisere og rasjonalisere, må også kommunene kunne gjøre det samme. Det har vi sett svært lite av rundt om i Kommune-Norge. Det er altså slik at det går an å prioritere det viktigste først uten å drive og klatte rundt til en rekke formål som aldri får effekt.

Så snakket representanten Brørby om arbeidstakernes rettigheter som skulle bli svekket med et fremskrittspartibudsjett. Jeg har i den senere tid syntes å registrere at arbeidstakerne i langt større grad har begynt å stole på Fremskrittspartiet enn de har stolt på Arbeiderpartiet, som har vist hvem det er de prioriterer. Ja, for Arbeiderpartiet prioriterer de store næringslivskolossene fremfor vanlig folks interesser. Det viser Arbeiderpartiet svært godt gjennom den pengepolitikken de støtter opp om, som faktisk gjør at det er de vanlige skattebetalerne som må betale byrden gjennom økt rente fordi man altså ikke ønsker at kronekursen skal svinge. Det er for å skjerme næringslivet, ikke for å skjerme vanlige folk.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Me i Kristeleg Folkeparti er tilhengjarar av eit blandingsøkonomisk opplegg der me ser at element frå marknadsliberalismen kan ha ein positiv effekt, men vidare at det av omsyn til fordeling og det å ta vare på svake grupper sine interesser òg er nødvendig med justerande tiltak for å forhindra at den reindyrka marknadsliberalismen slepp til med sine kalde og kyniske resultat. Som eit eksempel meiner me at det finst andre og betre mål på eit godt sjukehus enn berre økonomisk resultat. Etter vårt syn er det heller ikkje heilt av vegen korleis pasienten opplever sjukehusopphaldet. Me er òg skeptiske til ei samfunnsutvikling som har gjort at det er god latin at det første argumentet som vert nemnt når ei bedrift kjem i vanskar, er at den har for mange tilsette, den må slanka organisasjonen. Når dette vert sagt samtidig som det vert avdekt ledarfallskjermar i millionklassa, burde det ringa varselklokker for oss alle.

Framstegspartiet har ei marknadsliberalistisk grunnhaldning som går ut på at alle bransjar skal drivast i fri konkurranse på grunn av at dette etter deira meining gjev den beste samfunnsøkonomiske løysinga. Parallelt med dette er det i Framstegspartiet òg sterke talsmenn og talskvinner for valfridom, rettar, plikter og ikkje minst fridom for enkeltmenneske. Ser representanten Jensen at desse to områda kan vera gjensidig utelukkande i forhold til kvarandre?

Me ser vidare at Framstegspartiet i mange saker og på mange område har eit varmt og ekte engasjement for å ta vare på enkeltmenneske og utsette grupper sitt ve og vel. Og for å halda meg på makroplanet: Ser representanten Jensen og Framstegspartiet at det er nødvendig å korrigera den reindyrka frie marknadsliberalismen med justerande grep for å unngå eit iskaldt samfunn prega av at overordna mål er høgast mogleg kapitalavkasting og den sterkaste sin rett – eit samfunn med dårlege vilkår for det enkeltmennesket eller den gruppa som av ein eller annan grunn ikkje greier å hevda seg i eit sterkt konkurranseprega samfunn?

Siv Jensen (Frp): Det blir nesten litt underholdende å høre på representanten Sørfonn når han snakker om kynismen og det iskalde samfunn knyttet til markedsliberalisme, særlig når representanten snakker om pasientenes opplevelser av sykehusbehandling i et markedstilpasset system. Ja, hva slags helsevesen har vi hatt i Norge fram til i dag? Det har overhodet ikke vært markedstilpasningene som har fått råde, men ene og alene politikernes evne, eller manglende evne, til å prioritere. Hvorfor er det f.eks. slik at Kristelig Folkeparti og de andre partiene ikke er villige til å være med og lovfeste pasientenes rettigheter i det norske samfunn? Det ville satt pasienten i fokus. I stedet setter man i dag sykehusenes budsjetter i fokus, og man er altså ikke opptatt av å behandle pasientene. Ja, en av grunnene til at vi stadig får behandlet flere pasienter, er at vi gradvis øker den innsatsbaserte finansieringen hvert eneste år. Sykehusene sier jo selv at dette er det viktigste virkemiddelet for å få behandlet flere pasienter på kortere tid og til en rimeligere penge, og da syns jeg det blir litt lettvint å beskylde Fremskrittspartiet for å ønske et kaldere samfunn. Det er jo ikke slik at samfunnet blir kaldere fordi vi utnytter ressursene våre på en mer effektiv måte. Ja, nettopp ved å gjøre det blir det mer penger igjen til andre gode formål, og det burde være i alles interesse at vi bruker hver eneste skattekrone på en fornuftig måte i stedet for å late som om vi har arvet dem fra et eller annet sted. Det syns jeg bør være overordnet, ikke at politikerne til enhver tid skal kontrollere alt og tro at de skal være overdommere over folks vett.

Børge Brende (H): Først vil jeg benytte anledningen til å takke for et godt samarbeid gjennom budsjettforhandlingene i høst. Jeg vil også rose Fremskrittspartiet og representanten Jensen for stor fleksibilitet, tatt i betraktning at partiet lanserte skatte- og avgiftslettelser på 25 milliarder kr og til slutt på ett tidspunkt var villig til å akseptere økninger. Men etter at vi har gått på Fremskrittspartiet en tid for å få se på kuttlisten deres, har vi nå fått den på bordet. Der er det kutt på 30 milliarder kr, og da ser vi virkelig at alle de fine ordene har en bakside. Det kuttes ikke bare i opera og bistand, som representanten Jensen skulle ha det til. Tvert imot kutter man i livsnerven til det som skal være fundamentet for vår fremtidige velferd, bl.a. forskning og utdanning. Hvilke konsekvenser tror representanten Jensen at det får for Norge hvis Fremskrittspartiets kutt på nærmere 1 milliard kr til forskning og utdanning vedtas? Universitetet i Oslo mister 70 mill. kr, Universitetet i Trondheim mister 30 mill. kr, det samme gjelder Universitetet i Bergen, tilskudd til grunnskolen blir kuttet med 400 mill. kr, videregående opplæring med 40 mill. kr og kvalitetsutviklingen i den videregående opplæringen, som Fremskrittspartiet ikke mener er god nok, skal kuttes med 10 mill. kr. Dette er et knippe forslag til kutt som Fremskrittspartiet har fremmet innenfor utdanning og forskning, som betyr at norsk næringsliv blir satt tilbake, og den utdanningen barna våre får, blir dramatisk svekket.

Så hørte jeg at representanten Jensen i sitt innlegg sa – og det var adressert til meg – at vi prioriterer i vårt budsjett det som betyr noe. Og da er mitt spørsmål: Skal vi da trekke den konklusjonen at forskning og utdanning ikke betyr noe ettersom en her velger å kutte med 1 milliard kr? Jeg vil ha en forklaring på kuttene, og ikke bare utenomsnakk.

Siv Jensen (Frp): Jeg får vel også benytte anledningen til å takke representanten Brende for et relativt konstruktivt samarbeid i budsjettforhandlingene.

Men når representanten Brende snakker om avviket mellom Fremskrittspartiets forslag til skatte- og avgiftsopplegg kontra det som nå er blitt vedtatt, vil jeg få minne om at det ikke var Fremskrittspartiet som gjennom VG lovet alle skattebetalerne ikke én krone i skatte- eller avgiftsøkning neste år. Det var Høyre. Så hvis Høyre nå er komfortabelt med det budsjettforliket som foreligger, er det vel grunn til at flere partier kan være det. Men vi gikk ikke ut med ultimative krav, for vi var klar over at forhandlinger betyr å gi og ta. Fra Fremskrittspartiets side var det avgjørende at skattene og avgiftene ble nullet ut slik at ikke vanlige folk fikk en økt skatte- og avgiftsbyrde neste år, og det håper jeg da virkelig at representanten Brende også er fornøyd med.

Så til kutt. Ja, det er riktig at vi kutter på en rekke områder som vi mener er mindre viktig, men det er feil at Fremskrittspartiet kutter i utdanning. Tvert imot skjermer Fremskrittspartiet utdanning fordi vi mener det er et svært viktig satsingsområde. Men vi kutter på en del områder som er knyttet til utdanningsbudsjettene, fordi vi mener det er på tide å få effektivisert en del administrasjon rundt omkring. Og vi kutter i skolefritidsordningen akkurat på lik linje med Høyre, fordi vi mener at det ikke er en viktig del av utdanningstilbudet i Norge. Så vi står inne for hvert eneste kutt vi har foretatt i budsjettet fordi vi mener det er en unødvendig måte å bruke penger på, og fordi vi trenger å omfordele penger over budsjettet for å få styrket andre innsatsområder.

Øystein Djupedal (SV): Representanten Jensen sa at man kanskje kunne trekke på smilebåndet av Fremskrittspartiets politikk. Det skulle jeg gjerne ha gjort, men situasjonen er den at det kan man ikke lenger, fordi Fremskrittspartiet dessverre har hatt avgjørende innflytelse på det budsjettet som Stortinget nå skal vedta. Det er forstemmende, for det er helt riktig som representanten Børge Brende sier, at Fremskrittspartiet skjærer nesten 1 milliard kr til undervisningsformål, bare for å ta ett eksempel, man skjærer 7 milliarder kr til landbruk, man skjærer 7 – 8 milliarder kr til kommunene og man skjærer 7 milliarder kr til u-hjelp. Det kan man sikkert rettferdiggjøre og forsvare, men realiteten er jo den at her snakker vi ikke om å barbere seg, her snakker vi om å skjære av seg hele hodet. Det er jo ikke realisme i et slikt budsjett som Fremskrittspartiet legger fram.

Noe av det som er mest urealistisk med det som Fremskrittspartiet nå legger fram, er at man later som om man har en kriminalpolitikk som henger sammen. Man snakker om at man skal styrke politi- og lensmannsetaten, og man snakker om at nå må man bekjempe kriminaliteten. Det er da ingen som er uenig i at vi skal bekjempe kriminaliteten. Men hva er det Fremskrittspartiet da gjør? Man skjærer altså på samtlige av de tiltak som det er mulig å tenke seg skal begrense kriminalitet; man skjærer på barnevern, man skjærer på skoler, man skjærer på skolefritidsordning, man skjærer på barnehager, man skjærer på alle mulig tenkelige tiltak som kunne ha bidratt til å skape tryggere og bedre oppvekstvilkår for barn og unge i Norge. Så ønsker man da å styrke politi- og lensmannsetaten! Men det er ikke mulig å styrke politi- og lensmannsetaten så mye at man kan kompensere for alle de gode tiltak som foregår i de tusen lokalsamfunn i Norge for å få barn som er kommet litt galt ut, inn på en bedre kurs. For det er jo faktisk på den måten man kan hindre kriminalitet over tid. Å fylle gatene opp med politi kan være vel og bra. SV er enig i at vi også skal styrke politi- og lensmannsetaten, vi er enig i at vi skal ha mer politi i Oslo, men vi er dypt og inderlig uenig i den prioritering som Fremskrittspartiet her gjør, for det er Fremskrittspartiets politikk som faktisk skaper kriminaliteten.

Siv Jensen (Frp): For det første tror jeg det er grunn til å minne om at barnevern er en kommunal og ikke en statlig oppgave, slik at å si at vi kutter så drastisk i barnevern, tror jeg er å ta i litt.

Men så er det faktisk ikke slik at vi ikke er opptatt av forebyggende arbeid. Tvert imot er vi også opptatt av det, men når vi står i en situasjon – som jeg også sa i innlegget mitt – hvor folk blir plaffet ned på åpen gate og hvor de ikke lenger kan gå trygt på gaten etter mørkets frembrudd, ja, da holder det ikke å bruke tid på å snakke om forebyggende arbeid og gjøre slik som SV har gjort i alle år, bruke mest tid på å forstå i hjel de kriminelle. Da må det hardere skyts til, og da er det også der bevilgningene må komme. Derfor er det hyggelig å observere at SV nå plutselig har blitt opptatt av at det skal bevilges mer penger til politi. Men å komme med en beskyldning om at det er Fremskrittspartiets politikk som avler vold, det vil jeg ha meg frabedt!

Det er heller ikke slik, som representanten Djupedal hevder, at vi rammer barnefamiliene med vårt opplegg. Tvert imot. Og bare det at vi nå har fått innført kontantstøtten, som kan skape mulighet for barnefamiliene til å tilbringe mer tid sammen, og hvis ikke det er forebyggende arbeid, da vet jeg ikke hva som er det, for det er nettopp der kjernen til en solid oppvekst ligger – dette at barn og foreldre har tid til å være sammen, i stedet for at barna blir stuet vekk i barnehager eller andre institusjoner hele dagen. Det er samvær med foreldre som skaper trygge oppvekstmiljøer og en god etikk og moral i et oppvoksende ungdomsmiljø. Det er det vi må satse på, ikke kommunale barnehager og statlig styring av barns oppvekstvilkår. Derfor har kontantstøtten vært viktig for oss, og derfor prioriterer vi også den type virkemidler som skaper rom for mer samvær mellom barn og foreldre.

Trond Giske (A): Jeg syns dette er blitt en veldig nyttig debatt. Det virker alltid som Fremskrittspartiet har så mye mer penger enn alle oss andre. De gir 24 milliarder kr i skattelette, samtidig som de satser på forsvar, politi og veier, og vi hører aldri hvor kuttene skal tas. Opera, sier Siv Jensen. Ja, der har vi kanskje 20 mill. kr, og da mangler vi bare 23 980 mill. kr! Vi prioriterer det som er viktigst, sier Siv Jensen. Ja, da kan vi av budsjettet til Fremskrittspartiet lese hva som ikke er viktig: Barnevern er ikke viktig, det kuttes, Arbeidstilsynet, utleieboliger, funksjonshemmede kuttes med 100 mill. kr, ungdomstiltak i byene kuttes med 5 mill. kr, støtte til enslige forsørgere som ønsker å ta utdanning, kuttes med 100 mill. kr, bostøtte, støtte til FN-organisasjonene utraderes, atomsikkerhet i Øst-Europa, barnehager og arbeidsmarkedstiltak. Alt dette er områder som etter Fremskrittspartiets budsjett ikke er viktig. Og det er viktig å synliggjøre dette, for jeg føler av og til at det liksom ikke blir tatt helt alvorlig. Det blir ikke de store oppslagene av at Fremskrittspartiet skal utradere støtten til FN eller kutte i bostøtten eller barnehagene, fordi det blir ikke tatt helt på alvor. Men det er tross alt Stortingets nest største parti som foreslår dette, og hvis de hadde hatt flertall, hadde det blitt vedtatt, og det er de som drar sentrumsregjeringen i den retningen.

I budsjettkompromisset med sentrum er også Fremskrittspartiet med på å kutte 2 100 sykehjemsplasser i forhold til den eldreplanen som Stortinget har vedtatt. Selv ikke de områdene som de sier er viktige, prioriteres. Mitt spørsmål er: Syns ikke representanten Jensen at også Fremskrittspartiet har et ansvar for å fortelle hva som er virkeligheten i Fremskrittspartiets politikk, hvem det egentlig er som rammes, og ikke bare snakke om opera, bistand og pressestøtte, men snakke om alle de kjerneområdene i velferdsstaten vår som ville bli kuttet hvis Fremskrittspartiets politikk skulle bli gjennomført?

Siv Jensen (Frp): Jeg er helt enig i at vi har et ansvar for å synliggjøre hvordan budsjettet vårt ser ut. Derfor brukte jeg også ganske mye av mitt innlegg på nettopp å forklare om en del av kuttene. Da forklarte jeg særlig om de kuttene som er av betydelig størrelse. Det er klart at det også er en rekke mindre kutt – det er det også i Arbeiderpartiets budsjett – for å finne finansiering til de oppgavene og de formålene som er viktige. Men det er altså feil når representanten Giske hevder at det vil bli 2 100 færre sykehjemsplasser til neste år på grunn av budsjettforliket. Det er de facto feil. Det som er riktig, er at man ønsker at fremdriften av sykehjemsutbyggingen skal gå som planlagt. Men fordi en rekke kommuner i Norge har bedt om å få muligheten til å trekke ut dette ytterligere to år fordi de har vanskeligheter med sin egen økonomi, syns ikke Fremskrittspartiet at det en urimelig imøtekommelse overfor de kommunene som sliter økonomisk. Det er faktisk den beste måten å sikre en fremdrift for utbygging av sykehjemsplasser på, og det burde også være i Arbeiderpartiets interesse at vi fikk det til.

Det er heller ikke slik at vi har så mye mer penger enn alle andre. Vi har akkurat like mye penger til disposisjon når vi skal behandle statsbudsjettet, som Arbeiderpartiet har, men vi velger å prioritere annerledes. Og vi har, som sagt, aldri lagt skjul på at vi kutter på en rekke områder for å prioritere andre. Men det må jo være litt forstemmende å sitte og behandle et budsjett hvor man aldri klarer å satse ekstra på de områdene som vi alle sammen er ute og snakker om i valgkampen. Jeg har hørt Arbeiderpartiet i hele valgkampen før stortingsvalget snakke om helse og eldre først. Når ser vi at Arbeiderpartiet bevilger penger til helse og eldre? Det er svært sjelden. Og da er det snakk om å løpe fra valgløftene sine rett etter at valget er over, og det er i hvert fall ikke redelig politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per-Kristian Foss (H): For tredje gang er det nå inngått et budsjettforlik mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre. Dermed er iallfall Regjeringens blokkuavhengighet en saga blott, og gradvis har det også blitt mer høyrepolitikk over det som vedtas, iallfall i den økonomiske politikken. Det er nettopp på dette området, i økonomien, i praksis umulig for en regjering å tro at den kan gå fra side til side. Da etterlater den i så fall et inntrykk av total mangel på kurs. Det i seg selv er skadelig for tilliten til norsk økonomi. Forutsigbarhet og et visst minimum av stabilitet er viktig i den økonomiske politikken. Det gjelder spesielt i en liten, men åpen økonomi som den norske. Regjeringen Bondevik har fortsatt, på tross av forliket nå, et meget svakt parlamentarisk grunnlag, men kan selv, hvis den ønsker det, skape større forutsigbarhet i økonomien ved å videreføre samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet. Regjeringen blir ikke borgerlig på denne måten, men det ville i alle fall bidra til å fjerne inntrykket av rot og kaos i økonomi og budsjettpolitikk. Det kan på sikt også bidra til å styrke tilliten til norsk økonomi, og dermed lette byrdene for folk flest, bl.a. de høye renteutgiftene.

Regjeringen Bondevik har, som jeg var inne på, et meget svakt parlamentarisk grunnlag og har selv ikke ønsket å inngå langsiktige avtaler med noen blokker eller partier i Stortinget. Dermed har den selv skaffet seg den usikkerhet som den stadig må leve med. Derfor må også Regjeringen finne seg i i en del spørsmål å bli nedstemt av Stortingets flertall, og det lever regjeringen Bondevik åpenbart med, ikke minst i Europa-politikken. Det er muligens en overlevelsesstrategi for Regjeringen, men det gir i sum lite helhet, liten langsiktighet og sparsomme visjoner over politikken.

Gjennom forliket med Høyre og Fremskrittspartiet er budsjettet som helhet blitt bedre tilpasset de utfordringer norsk økonomi står overfor.

Det er bedre egnet til å få ned rentenivået og unngå at vi i Norge får varig høyere inflasjon enn konkurrentlandene våre.

Konjunkturavgiften vedtas ikke, og de bedriftsfiendtlige forslagene som lå i Bondevik-regjeringens opprinnelige budsjett, er fjernet. Da unngår vi forhåpentligvis at budsjettet for 1999 forsterker de begynnende nedgangstendenser i norsk næringsliv.

Det er også bra at folk flest ikke får økte skatter og avgifter på toppen av renteregningene, og at folk ikke får kortere ferie, slik Bondevik-regjeringen opprinnelig foreslo.

Helst ville Høyre gått enda lenger og gitt familiene og bedriftene skattelettelser i dagens situasjon. Men den løsningen vi nå har fått, er til å leve med, og vi møtes i et slags nullpunkt, som også gjør budsjettet bedre egnet til å løse problemer i norsk økonomi.

Bare skatte- og avgiftsøkningene som Bondevik-regjeringen foreslo, ville nemlig gitt en prisstigning på ca. ½ pst. Nå blir ikke det vedtatt, det er et godt grunnlag for bl.a. et fornuftig, moderat lønnsoppgjør neste år.

Veksten i de offentlige utgiftene vil bli lavere enn Bondevik-regjeringen foreslo. Det er i tråd med Høyres politikk. Vi ville hatt en enda lavere vekst på utgiftssiden, men det går i riktig retning.

De lave oljeprisene vi nå ser, viser hvor stor betydning det har å ta vare på verdiskapningen i Fastlands-Norge. Det er faktisk dette som skal sikre et rikt Norge også i fremtiden, etter at vi har brukt opp olje- og gassformuen på sokkelen.

Det budsjettet som nå blir vedtatt, er noe mindre stramt enn Høyres budsjettforslag. Samtidig er imidlertid stramheten oppnådd på en langt bedre måte enn i Regjeringens opprinnelige forslag. Det vil si at skatte- og avgiftsøkningene er borte, og veksten i offentlige utgifter er redusert. Derfor mener jeg at budsjettet som helhet samlet sett er forsvarlig.

Men budsjettet som nå vil bli vedtatt, har også klare svakheter. Veisatsingen i statsbudsjettet for 1999 er ikke bra nok. Det er dårlig distriktspolitikk, og det er dårlig næringspolitikk at det ikke satses mer på en effektiv infrastruktur over hele landet.

Forsknings-, utviklings- og utdanningsinnsatsen står også tilbake i forhold til hva som hadde vært ønskelig. Det er viktig på dette området både å utvikle den offentlige innsatsen i samarbeid med bedriftene og å stimulere den private forsknings- og utviklingsinnsatsen. Det er den delen som foregår i bedriftene. Her ligger Norge lenger etter andre land enn vi gjør på den offentlige sektor. Dette er bakgrunnen for det fellesforslag som Arbeiderpartiet og Høyre fremmer i innstillingen, som pålegger Regjeringen å utrede både en mulig ny økonomisk stimuleringsordning for bedriftene, og et forslag om et mulig offentlig fond for forskning innenfor de offentlige instituttene. Disse er jo i stor grad i samarbeid med bedriftene, og jeg ser disse to forslagene i sammenheng.

Det er liten tvil om at det i dag er stor usikkerhet om den økonomiske utvikling fremover. Økonomene, ekspertene, er mer uenig seg imellom enn på lenge. Derfor er det viktig at også utviklingen følges nøye i tiden fremover, og at det blir gjort nødvendige justeringer gjennom året dersom det er behov for det. Jeg vil advare mot å tro at man nå bare kan vente til norsk økonomi er blitt noe kjølt ned, for så igjen å øke offentlige utgifter. De langsiktige hensynene tilsier at vi uansett må vise moderasjon. Alternativet er faktisk at vi ikke klarer å betale folk de pensjonene de er blitt lovet i tiårene som kommer.

Folketrygdens fremtid og en eventuell fondsbasering av tilleggspensjonene er temaet for Moland-utvalget, som i sommer la frem sin innstilling, som nå er ute på høring. Jeg vil oppfordre Regjeringen til å prioritere arbeidet med disse langsiktige spørsmålene som både dreier seg om tryggheten for pensjonene, som folk er særdeles opptatt av, og om hvordan kapitaldannelsen skal fungere i Norge i fremtiden. Og god norsk kapitaldannelse er en forutsetning for at verdiskapningen skal ha noe å basere seg på også etter at oljealderen er over.

Min viktigste kritikk mot regjeringen Bondevik er den totalt manglende strategi for verdiskapning, omstilling og fornyelse av Norge, som jeg synes preger Regjeringens politikk. I en stadig mer globalisert økonomi har Norge en regjering uten strategi og visjon for internasjonalt og europeisk samarbeid. Man kan selvfølgelig, som Regjeringens representanter så ofte gjør, beklage seg over at markedet og kapitalen tar mye av styringen både nasjonalt og internasjonalt. Men i Europa, og i EU, har man også de samme utfordringene, og i disse landene – EU-landene – bygger man videre ut et samarbeid både på det økonomiske og politiske området, nettopp for å møte de frie kapitalbevegelser og de utfordringer det har stilt politikerne overfor. Her står Norge på sidelinjen og har en regjering som uten særlig entusiasme iverksetter stortingsflertallets politikk. Det er noe av bakgrunnen for at Høyre og Arbeiderpartiet står sammen om et forslag som pålegger Regjeringen en mer aktiv Europa-politikk, både når det gjelder å utdype og eventuelt å utvide EØS-avtalen og forholdet til det nye eurosamarbeidet. Jeg peker på at bl.a. viktige næringsorganisasjoner i en henvendelse til Regjeringen har bedt om en mer aktiv politikk nettopp for å sikre den norske krone, norsk valutapolitikk, i skyggen av den nye, store økonomiske og monetære unionen som opprettes fra 1. januar. Dette plikter Regjeringen å ta på alvor. Dette gjelder virkelig tryggheten både for husholdningene og for bedriftene i Norge.

Jeg savner også Regjeringens visjon for Fastlands-Norges fremtidige verdiskapning. Bondevik-regjeringen nøyer seg med å tukle med oljepolitikken og glede seg over lavere investeringsnivå i oljesektoren. Det i seg selv er ingen bærekraftig strategi for å styrke Fastlands- Norges verdiskapning og dermed gjøre oss mindre oljeavhengig. Da trengs det en langt sterkere satsing på forskning, høyere utdannelse og mer konkurransedyktige betingelser for investeringer i Norge. Regjeringen burde tatt utfordringene fra bl.a. NHO, som bad om en uavhengig analyse av Norge som investeringsland sammenliknet med utviklingen i andre land.

De store oljeinntektene på 1990-tallet skjuler faktisk en del alvorlige problemer, nemlig at den kostnadsmessige konkurranseevnen snart er like dårlig som den var på begynnelsen av 1990-tallet. Bare det siste året er det blitt ca. 11 000 færre ansatte i konkurranseutsatte bedrifter i Norge. Høyre er for sin del beredt til å gå inn i samarbeid med andre partier fra sak til sak om alle forslag som kan styrke verdiskapningen og dermed den fremtidige trygghet i Norge.

Jeg tar avslutningsvis opp de forslag som Høyre har fremmet, alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Per-Kristian Foss har tatt opp de forslag han refererte til. Det blir replikkordskifte.

Erik Dalheim (A): Høyre har lagt vekt på å føre en ansvarlig politikk. Viktigheten av stramhet i budsjettet er derfor understreket gang på gang, ikke bare av Per-Kristian Foss, men også av Høyre-leder Jan Petersen.

I sentrumspartienes fellesinnstilling er ymseposten betydelig redusert, samtidig som en vesentlig del av de økte utgiftene som fulgte av høstens tilleggsproposisjoner, skal dekkes der. Denne form for inndekning var Høyre i finansinnstillingen meget kritisk til. Hva er da begrunnelsen for at Høyre ikke bare glir på balansen gjennom sitt budsjettforlik med Regjeringen, men også legger til grunn en inndekning gjennom ymseposten, som partiet i finansinnstillingen har omtalt som – ja nettopp – useriøst? Det budsjettforlik Høyre nå er med på, vil kreve mer penger i revidert nasjonalbudsjett. Hvordan kan Høyre akseptere en slik budsjettpolitikk når ymseposten i utgangspunktet er sterkt redusert? Og vil Høyre til våren kreve at inndekning av utgiftsløftene i budsjettforliket da skjer på en mer forsvarlig måte?

Per-Kristian Foss (H): Ja, jeg kan bekrefte at Høyre kontinuerlig arbeider for mer ansvarlig inndekning. Det gjelder i og for seg i forhold til alle regjeringer, for jeg må si at denne kritikken vi nå retter mot å kutte på ymseposten, jo ikke er helt ny. Det å kutte på ymseposten bør man ledsage med forslag som viser hvordan man vil gjøre det, og hvorfor man vil gjøre det. Det mangler vi, men vi har Regjeringens forsikring om at den vil være særlig kritisk til tilleggsbevilgninger, fordi ymseposten nå er redusert. Det står i brev fra finansministeren, og det legger jeg vekt på. Det henger jeg opp over pulten min, så vi skal huske det sånn fra 1. januar og utover. Det kan komme til nytte.

Men jeg må også si at jeg synes Arbeiderpartiet nå skal være litt forsiktig med å gjøre seg – unnskyld uttrykket – for skinnhellig, for når de selv har vært i regjeringsposisjon og inngått kompromisser med sentrumspartiene, har de jo dekket inn økte utgifter til f.eks. forbruk med å ta av kapitalen. Ved forliket i 1996 – det har jeg fortsatt liggende på pulten min, det henger ikke direkte over, men det ligger lett tilgjengelig, også i debatten her – dekket man inn ved å ta 1,6 milliarder fra fond i diverse statlige virksomheter, altså ren formuestapping, for å finansiere økt forbruk. Det har vi ikke hørt har vært blant de ting daværende finansminister, nåværende stortingsrepresentant Stoltenberg, har skrytt av i ettertid, og det forstår jeg godt.

Jeg synes at vi er kommet meget langt på vei, jeg, for vi har faktisk fått en sentrumsregjering til å klare å stramme inn ca. 8 milliarder kr uten å øke skatter og avgifter. Ja, skattetrykket er sågar lettet, om ikke med mange hundre millioner, men det er iallfall en lettelse. Noen ville for få uker siden karakterisert det som et politisk under, men det viktigste er iallfall at det også fungerer godt i økonomien. For innstramming uten å øke skatter og avgifter fungerer bedre enn innstramming med økte skatter og avgifter, for det drar jo også med seg økt inflasjon og bidrar til dyrere lønnsoppgjør og setter i gang en uheldig spiral.

Kenneth Svendsen (Frp): Høyre har gjennom flere år markert seg som et parti som først og fremst ønsker skattereduksjoner for dem som tjener best. Dette ser vi klart i Høyres budsjettforslag, der grensen for toppskattinnslaget er foreslått hevet, samtidig som minstefradrag og klassefradrag er redusert i forhold til Regjeringens forslag, noe som har som følge at de med lavest inntekt kommer dårligere ut. Dette bekrefter at Høyre først og fremst er et høyinntektsparti.

For Fremskrittspartiet er en reduksjon i skatter og avgifter særdeles viktig. Men for Fremskrittspartiet er det også viktig at alle skattebetalere skal få ta del i en reduksjon i skattene, og ikke bare de som tjener best. Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag til høyere innslagspunkt og lavere sats i toppskatten enn i dag, men Fremskrittspartiet ønsker i motsetning til Høyre å øke klassefradraget, slik at alle skattebetalere skal få ta del i en reduksjon i skattene. Og mitt spørsmål til representanten Foss og Høyre blir: Hvorfor ønsker Høyre at de med lavest inntekt ikke skal få ta del i en reduksjon i skattene?

Per-Kristian Foss (H): Jeg vet ikke hva representanten Svendsen har lest, men det kan ikke være Høyres alternative statsbudsjett iallfall, for det han spør om nå, er riv ruskende galt. Det er snudd fullstendig på hodet. Det er så snudd på hodet at representanten nå står og angriper Høyre for for lite minstefradrag, men selv stemmer han for et enda mindre minstefradrag i det som nå trolig vedtas. Så det er jo en måte å snu tingene på hodet på.

Så må jeg også si at det er litt pussig å bli angrepet av en representant for Fremskrittspartiet fordi vi faktisk gir skattelettelser over hele linjen. I vårt opplegg gir vi skattelettelser til alle inntektsgrupper. Men hvis man skulle ta Fremskrittspartiet på alvor – iallfall fra gamle dager – er det slik at hvis man vil gjøre noe med progresjonen i skattesystemet, må man gjøre noe med progresjonen. Og da vil det bety at de som betaler mest skatt, ved en skattelettelse også får mest skattereduksjoner. Faktisk er det sånn. Og det er slik i Fremskrittspartiets opplegg også, så jeg skjønner ikke hvor denne misforståelsen kommer fra.

Så har jeg også lyst til å si at det å begynne å snakke om at grupper med inntekt på 250 000 kr – 275 000 kr skulle være høyinntektsgrupper, er en meget snever observasjon, for å si det slik. Det betyr faktisk at representanten Svendsen karakteriserer folk med utdannelse som begynner i offentlig sektor og kanskje får noe over snittet de første årene, men som i løpet av sitt liv også skal nedbetale studiegjeld, som å være blant de rike. Det er livsløpsinntekten som er avgjørende, og det er viktig at vi etter hvert også gir de grupper som nå har betalt lang utdannelse, har høye studielån og høy boliggjeld, muligheter for å skaffe seg en levestandard som er på linje med andres. Og da må man gi visse lettelser i beskatningen også for disse gruppene.

Jørgen Holte (Sp): Høgre skriv i innstilling og uttaler ved fleire høve at det å legge til rette for gode rammevilkår for næringslivet, syte for at verdiskapinga blir jamt fordelt og at vi også har næringsutvikling i heile landet, er viktig. Og det kan vi stort sett slutte oss til. Men ikkje alle verkemiddel er vi einige med Høgre eller Høgre einige med oss i sentrumspartia i er tenlege for å fremme ei næringsutvikling over heile landet. For vi i Senterpartiet synest det er viktig at vi gjennom kommunale næringsfond og gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond etablerer ordningar som både er generelle og legg vekt på distriktspolitisk satsing. Desse tiltaka blir av Høgre ofte framstilte som klattvise tiltak trass i at Høgre sine representantar rundt om i næringsstyra i stort sett alle fylke ser på dette som viktige bidrag for å fremme næringsutvikling.

Vi kjenner jo til at for den som driv næringsutvikling i distrikta, dreier det seg om å dele på risikoen. Lokale investorar og lokale bankar ser på Statens nærings- og distriktsutviklingsfond som ein nyttig bidragsytar i det spleiselaget som trengst for å skape ny næringsutvikling også i Distrikts-Noreg.

Mitt spørsmål til representanten Foss er: Ser han ikkje at det er nødvendig at Stortinget støttar opp om tiltak som Høgre-representantar rundt omkring i distrikta ser som veldig nyttige?

Per-Kristian Foss (H): Jo, jeg lytter til Høyre-representanter rundt om i hele landet som driver aktivt med næringsutvikling, både fordi de er politikere og fordi de er aktive i næringslivet selv. Og de gir meg én klar beskjed: Vi trenger ikke flere fond. Vi trenger bedre arbeidsbetingelser, og vi trenger bedre kommunikasjoner. Det er entydig over hele landet.

Satsingen på veier er kanskje den største skuffelsen denne regjeringen har stått for så langt. Vi stod sammen med sentrumspartiene før stortingsvalget i fjor for å legge oss på det høyeste alternativ i veiplanen, Norsk veg- og vegtrafikkplan. Men det var ikke gått mange månedene før alt var forsvunnet, og veisatsingen var borte. Nå ligger de sågar under Arbeiderpartiet – det gjør de jo selv også i og for seg, men det er jo i denne sammenheng ikke så viktig. Det viktige er hva som vedtas. Det er den største skuffelsen, som jeg også berørte i mitt innlegg.

Det vi også får beskjed om fra dem som jobber med næringsutvikling og i næringer, er at rammebetingelsene må være stødige og bedre. Da må jeg si at jeg gjerne vil utfordre sentrumspartiene til å ta beskjeden fra småbedriftene på alvor, nemlig å få ned formuesskatten, den særnorske formuesskatten som rammer familieeide norske bedrifter; ikke utlendinger, ikke storkonsernene i praksis, men de små. Og så må jeg si at jeg også tror at mange senterpartipolitikere er skuffet over Senterpartiet når det gjelder selskapsskatten, for det å ta selskapsskatten bort fra kommunene er jo ikke noe incitament for kommunepolitikere til å satse mer på næringsutvikling. Dette går i gal retning, og jeg er skuffet over at Senterpartiet er med på denne retningen. Jeg håper at det nå kanskje er en snuoperasjon i Senterpartiet tilbake til den gamle, noe mer nøkterne næringsrettede holdningen, med mer tro på bedrifter enn tro på fond og offentlige rådgivere.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Først vil eg uttrykkje glede for at Høgre støttar det justerte budsjettframlegget frå sentrumspartia.

Representanten Foss peikte i sitt innlegg på at Regjeringa hadde eit svakt parlamentarisk grunnlag med sentrumspartia sine 42 representantar på Stortinget. Men trass i at vi har ei mindretalsregjering, har vi fått gjennomslag for viktige saker. Vi har fått tilslutning til kontantstøtte, auka minstepensjon, Verdikommisjonen har blitt oppretta, viktige helsereformer innen psykiatri og kreftomsorg og gjeldsplan for utviklingsland har blitt vedtatt. Tiltaksplan for nedkjemping av vald, ein del ulike handlingsplanar for å få redusert alkoholforbruket, tiltak for funksjonshemma, handlingsplan for små og mellomstore bedrifter, handlingsplan for næringsretta IT og handlingsplan mot rasisme og diskriminering har blitt fremma. Dette viser at vi har ei offensiv regjering som står på for mange gode saker.

Det justerte budsjettframlegget prioriterer bl.a. helse, barnefamiliar, næringslivet, distrikta og justissektoren. Eg er glad for at kontantstøtta no blir trappa opp frå januar til å gjelde både 1-åringar og 2-åringar.

Arbeidarpartiet har hatt ein ideologisk kile mot kontantstøtta. Høgre har derimot vore med og kjempa for kontantstøtta, og det er vi i Kristeleg Folkeparti glade for. Det gir ein etterlengta valfridom for barnefamiliane: å kunne velje mellom barnehageplass eller kontantstøtte. Og målet om full barnehagedekking står sjølvsagt fast. Kontantstøtta vil gi ein valfridom som burde ha vore gitt for mange, mange år tilbake. Eg er glad for at den no blir ein realitet.

Det blir ingen skatte- og avgiftsauke. Det er viktig at det er eit stramt budsjett for å få renta ned. Det vil kome alle til gode. Men Høgre har i sitt alternative budsjett ein skattelette på 2,3 milliardar kr, og er det det riktige å prioritere i ei tid med så mange uløyste oppgåver? Pressestøtta har blitt litt redusert i det justerte budsjettopplegget. Høgre foreslo å fjerne heile pressestøtta på 250 mill. kr. Ville ikkje det få dramatiske konsekvensar for avismangfaldet?

Per-Kristian Foss (H): Kuttet i pressestøtten er en meget beskjeden del av det samlede kuttbeløp, men det vil sikkert få behørig oppmerksomhet i pressen. Det er faktisk slik at jeg deler det hovedsynspunkt at folk skal betale for hva de kjøper, enten de kjøper den ene eller den andre avis. Jeg synes man er inne på relativt betenkelige sider ved utviklingen når det er opp til politikerne å veie hvilken avis som skal få støtte eller ikke få støtte, slik vi har sett enkelte eksempler på.

Men til Molvær Grimstads hovedpoeng må jeg bare si at jeg også deler gleden over at vi har fått gjennomført kontantstøtteavtalen, og at den sågar også videreføres med forpliktelse mellom de fem partiene også med sikte på budsjettet i år 2000. For det er jo ikke bare å vedta en kontantstøtte, man må også betale for den. Det er jo det bl.a. drøftelsene om statsbudsjettet nå har dreid seg om, ikke bare vilje til å erklære en kontantstøtte, men å ha vilje til å innpasse den innenfor et helhetlig budsjett. Forskjellen på oss og regjeringspartiene er at regjeringspartiene vil dele ut kontantstøtte og så ta deler av den tilbake igjen fra de samme familiene gjennom skatte- og avgiftsøkninger og gjennom elavgiftsøkning, mens vi mener at det er mulig å innpasse den innenfor et budsjett som ikke tar pengene tilbake igjen. Det har vi fått til, og det er jeg meget fornøyd med. Man kan gjerne kalle det tilslutning til en sentrumsjustert plattform, men da blir det talemåter. Men for vennskapets skyld, la nå det stå.

Jeg gleder meg også over veldig mye av det som man ellers har fått til når det gjelder psykiatri og handlingsplaner for forskjellige områder. Satsingen på eldreomsorgen nevnte ikke representanten – den ble jo vedtatt i forrige periode. Veldig mye av dette er vedtatt nesten enstemmig i Stortinget. Det er ikke noe som særmerker sentrumsregjeringen. Det som særmerker den, er veldig lite. Det som særmerker den, er veldig liten djervhet, veldig kortsiktighet, at den er veldig administrasjonsorientert fra dag til dag uten langsiktige visjoner. Det etterlyste jeg i mitt hovedinnlegg, og jeg registrerer at man ikke i noen replikker så langt fra sentrumspartiene har tatt opp denne utfordringen. Det bekrefter på mange måter mye.

Hill-Marta Solberg (A): Det er for så vidt prisverdig at representanten Per-Kristian Foss i sitt innlegg ikke gjør noe forsøk på å glatte over det Høyre ser som svakheter i det budsjettet som kommer til å bli vedtatt en gang senere i dag. Det er jo et gammelt kjennemerke på Høyre at de opptrer med ansvarlighet og pålitelighet i den økonomiske politikken, i hvert fall har det alltid vært en av Høyres fanesaker. Når man leser merknadene Høyre skriver i finansinnstillingen til budsjettet for 1999, ser det ut som om Høyre fortsatt står på denne ansvarlighetslinjen. Høyre sier sågar i sine merknader at det kunne vært ønskelig med en enda sterkere innstramming enn det som faktisk lå i nasjonalbudsjettet, altså forslaget der innstrammingen var 9 milliarder kr, for å kunne dempe aktivitet og sikre at renten går ned.

Høyre har to år på rad inngått budsjettkompromiss med sentrumsregjeringen. I fjor ble kombinasjonen av sentrumsregjeringens løfter og Høyres skattepolitikk ganske dyr. Da måtte man hente om lag 5 milliarder kr i oljefondet for å finansiere de skattelettelsene, og også i år har det vært nødvendig å gjøre litt av samme øvelsen for å komme i mål – dog ikke riktig i samme omfang.

Representanten Foss sa i en tidligere replikkveksling at Høyre var lettet over at sentrumsregjeringens forslag om økte skatter og avgifter nå ikke blir vedtatt. Betyr det at Høyre også i framtiden er villig til å skaffe seg den typen lettelser ved i realiteten å hente ytterligere penger på det som er våre barns sparekonto for framtiden? Eller sagt med andre ord: Er Høyre villig til også gjennom framtidige budsjettkompromisser å gjøre seg enda mer avhengig av oljeinntekter, til tross for at Høyre i sine politiske målsettinger sier det motsatte?

Per-Kristian Foss (H): Når jeg regner med at Hill-Marta Solberg skal ta replikk, utstyrer jeg meg alltid med manuset til Thorbjørn Jagland fra landsmøtet, fordi det liksom gir stødighet og balanse. Jeg synes nok likevel at rosen til Høyre om at vi alltid har vært ansvarlige, ikke er helt ajourført i forhold til manuset, for her står det «er», og til og med med sikte på fremtiden – men det var jo under Arbeiderpartiets landsmøte.

Vi har faktisk alltid lagt vekt på at det i et samarbeid må gis og tas, og det er riktig som Hill-Marta Solberg sier, at det er deler av det justerte sentrumsopplegget som nå vedtas med vår støtte, som vi ikke liker. Vi hadde foretrukket å unngå å skli på balansen med 1,3 milliarder kr, men jeg må også si at Arbeiderpartiet der bør gå litt stille i dørene, for det er deler av deres eget opplegg som bærer preg av urealisme. Og i Finansdepartementets brev fremgår det meget klart at å foreta innstramminger i desember i skattleggingen for året som da nesten er over, er på grensen til ikke å være mulig. Det er iallfall en useriøs måte å behandle næringslivet på. Så kan man si at er det småjusteringer, er jo de til å leve med, men her snakker man altså fra Arbeiderpartiets side om å forandre hele skattesystemet for en næring, og å gjøre det i desember med virkning for de foregående 11 måneder, inkludert den måneden man er midt inne i.

Det kan også diskuteres hvor reell Arbeiderpartiets inndekning på andre områder er. Så summa summarum må man si at Arbeiderpartiet skal være glad for at deres eget budsjett ikke ble undergitt større analyser, for i praksis ligger man på en innstrammingseffekt om lag på linje med det sentrumsregjeringen ligger på i det justerte opplegget.

Jeg synes nok også at man skal være litt forsiktig med å skryte for mye av langsiktighet og satsing på verdiskaping når man faktisk skal straffe det samme næringsliv med nye skatter på delingsmodell og formuesskatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jørgen Holte (Sp): Regjeringa sitt budsjett for 1999 har som mål å sikre dei offentlege fellesgoda og gjennom finanspolitikken dempe veksten i norsk økonomi, for slik å legge grunnlaget for lågare rente og moderat pris- og lønsvekst.

Trass i eit stramt budsjett er det funne plass til viktige oppgåver når det gjeld fordeling, noko som har mykje å seie for alle si velferd. Eg kan kort nemne auka satsing i helse- og omsorgssektoren gjennom dei planar Regjeringa har fått tilslutnad til, auka satsing innan kreft- og psykiatribehandling og oppfølging av utstyrsplanar for sjukehusa.

Distrikts- og næringspolitikken er prioritert gjennom auka løyvingar innan regional- og næringsforsking. Rammene til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond gjennom grunnfinnansiering, lågrisikolån og distriktsretta risikolån er utvida, likeins er Landbruksbanken og Husbanken sine rammer utvida. Det er gitt lette gjennom fritak for investeringsavgift for landbruket og redusert arveavgift og dokumentavgift ved eigarskifte i familiebedrifter.

Barnefamiliane er gitt større valfridom gjennom innføring av kontantstøtte også for 2-åringar frå 1. januar 1999, og løyvinga til barnehageutbygging er auka med sikte på å nå målet om behovsdekking i år 2000.

Det har dei siste åra vore regelen meir enn unntaket at vi har hatt vekslande mindretalsregjeringar. Situasjonen er såleis mykje lik den som har vore dei siste ti åra.

Landet har ei mindretalsregjering danna av dei tre sentrumspartia, etter at mindretalsregjeringa til Thorbjørn Jagland frivillig gjekk ifrå regjeringsansvaret.

Med dette som utgangspunkt må alle parti i Stortinget føle ansvar for å finne gode løysingar på dei sakene Regjeringa legg fram for Stortinget til avgjerd. Dette er eit felles ansvar alle parti har på vegner av dei vi er valde til å styre for.

Eit særleg ansvar har regjeringspartia for å gi opposisjonen plass i dei løysingane som blir valde, slik at dei som stiller seg bak ei avgjerd, kan kjenne sitt syn igjen og såleis føle at ein har innverknad ved å ta politisk ansvar. Sentrumspartia har gjennom budsjettarbeidet vist den naudsynte samarbeidsviljen og i lag med forhandlingsdyktige parti her på Stortinget funne dei løysingane som situasjonen krev.

Ei regjering med smalt parlamentarisk grunnlag i Stortinget og ein tilsvarande brei opposisjon må rekne med langt større motbør frå fleire hald enn ei regjering basert på eit breiare grunnlag. Dette er ei mindretalsregjering sin normale kvardag og lagnad, men også prøve på ei mindretalsregjering sin styrke.

Regjeringa sitt budsjett har ei samla inntektsramme på om lag 560 milliardar kr. I det endra justerte sentrumsopplegget er delar av denne ramma redusert med vel 4 milliardar kr. Andre utgifter er auka med vel 2 milliardar kr. Det er i hovudsak funne dekning for desse endringane gjennom reduserte løyvingar på andre område, slik at balansen framstår med ei innstramming tett under 8 milliardar kr. Dette er i lys av den konjunktursituasjonen vi ser i 1999, eit forsvarleg opplegg.

Den sterke auken i rentekostnadene har ført til dempa vekst i bygge- og anleggssektoren. Fleire store nasjonale byggeprosjekt er avslutta. Omsetnaden av bustader er redusert. Dette skaper i tillegg til den internasjonale lågkonjunkturen noko uvisse omkring anslaga for utviklinga i bygge- og anleggssektoren. Senterpartiet vil etter ei samla vurdering derfor gå inn for at konjunkturavgifta for bygge- og anleggssektoren ikkje vert iverksett for 1999.

Aktivitetsnivået i Fastland-Noreg er òg avhengig av på kva nivå oljeprisen vil bli i 1999. Oljeselskapa ser for seg låg oljepris ei tid framover, som igjen betyr reduserte investeringar. Med desse svingingane er det viktig at Regjeringa til kvar tid vurderer situasjonen og spesielt i verftsindustrien, og om mogleg set inn tiltak for å motverke den ulikskapen som t.d. er mellom verfta i dei ulike landa.

Det justerte sentrumsbudsjettet legg til grunn Regjeringa sine prioriteringar av tiltak retta mot helse og omsorg, region- og distriktspolitikken, næringslivet og dei små familiebedriftene og barnefamiliane. Med ei innstramming på om lag 8 milliardar kr vil budsjettet legge til rette for ei moderat pris- og lønsutvikling og eit lågare rentenivå.

Eg vil minne om at ei innstramming på om lag 8 milliardar kr ikkje let seg gjere utan at det råkar ein eller fleire som budsjettet er til for. Det at byrdene er rimeleg fordelte mellom det offentlege, hushaldningane og næringslivet, viser at vi har makta å ta vare på ein fordelingsprofil vi kan bli attkjende i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Representanten Holte nevnte på slutten av sitt innlegg at det var lagt grunnlag for en moderat lønns- og kostnadsutvikling, og at det burde kunne gi lavere rente. Representanten uttalte seg om det samme spørsmålet i finansdebatten i fjor, altså for ca. et år siden, og da sa han:

«Det justerte budsjettopplegget frå sentrumspartia er ikkje slik Arbeidarpartiet forsøker å framstille det, eit politisk eksperiment som vil true ein moderat lønnsvekst, svekke vår konkurranseevne og gjere det vanskeleg å føre ein stabil kronekurs.»

– Det sa altså representanten Holte om det budsjettet som gjelder for i år, og på alle områder var altså spådommene gale.

Til tross for det prøver ikke minst Holte å framstille det som om det i hvert fall ikke er det budsjettet som da ble vedtatt – og som altså sprakk med 5 milliarder kr i forhold til det budsjettforslaget Arbeiderpartiet la fram i fjor – som har skylden for at renten har gått opp. Det er alle andres skyld. Det er internasjonale konjunkturers skyld, og de vet vi påvirker oss. Det er oljeprisens skyld, og den vet vi påvirker oss. Men ifølge Regjeringen og regjeringspartiene har ikke Regjeringen noe ansvar for at rentene har gått opp fordi budsjettet ble for omfattende i år. Men nå påstår altså Regjeringen at hvis vi får en innstramming – som de til å begynne med sa skulle være 9 milliarder kr, men som nå er godt under 8 milliarder kr – ja, da vil renten gå ned. Da er spørsmålet mitt om representanten Holte kan forklare hvordan i all verden det kan ha seg når Regjeringens budsjett for i år ikke har bidratt til den renteøkningen vi har fått, at når vi skal lage et strammere budsjett for i år, så vil det bety noe for at renten skal gå ned.

Jørgen Holte (Sp): Det som i grunnen mangla i Dag Terje Andersen sitt innlegg, var sjølvsagt stadfestinga av at Dag Terje Andersen og Arbeidarpartiet i fjor føresåg Asia-krisa, oljeprisfallet og stort sett det meste som skjedde i internasjonal økonomi, som attpåtil Arbeidarpartiet sin leiar Thorbjørn Jagland i landsstyretalen sin sa var faresignal som opplagt ville kome på toppen av alt det andre og som ein ikkje føresåg. Derfor verkar det litt underleg at ein fotgår alle vegar for å finne sitat som eventuelt måtte passe for å forklare ein situasjon, ein situasjon der Arbeidarpartiet har vore totalt fråverande når det gjeld å kjempe for saker gjennom budsjettprosessen som ein er for.

Denne Regjeringa har tatt ansvar. Denne Regjeringa har lagt fram eit stramt budsjett. Og som eg sa i innlegget mitt, vil eit stramt budsjett i ein storleik på 8 milliardar kr verke slik at nokon blir råka. Det tek vi ansvar for. Det som også er viktig, er at vi har regjeringsparti i Stortinget som er i stand til gjennom samarbeid å få til ei avklaring.

Berre det er viktig av omsyn til å skape den stabiliteten som økonomien treng, og som er til det beste for landet.

Eg hadde gjerne sett at representanten Dag Terje Andersen gjennom Arbeidarpartiet kunne ha vist ei større interesse, men dette er det faktisk Arbeidarpartiet sjølv som må avgjere.

Kenneth Svendsen (Frp): Senterpartiet har over lang tid arbeidet for å bli oppfattet som et distriktsparti. Ser man på resultatene fra siste valg og meningsmålingene ute i Distrikts-Norge, kan man med stor sikkerhet konstatere at det stort sett er de innvalgte representantene fra Senterpartiet i kommunestyrer, fylkesting og Storting som fremdeles tror at Senterpartiet er et distriktsparti.

Hva er det som kjennetegner et distrikt? Jo, det er først og fremst avstander, avstander til sentra og avstander til markedene. Og ulempene ved å bo og etablere seg i distriktene er jo kostnadene med disse avstandene, kostnader med å sende produkter til markedet og kostnader med å komme seg til og fra et senter. Senterpartiet har hele tiden vært en pådriver for å øke avgiftene som gjør at avstandskostnadene blir høye, og en siste hilsen til distriktene er å fjerne dieselavgiftsfritaket for turistbusser, som gjør at det blir dyrere for bussreiseturister å feriere i Distrikts-Norge. Mitt spørsmål til representanten for Senterpartiet blir: Hvilken avansert logisk tankegang ligger bak at et distriktsparti, som Senterpartiet ønsker å være, vil forsterke ulempene med å bo og leve i distriktene ved å øke avgiftene?

Jørgen Holte (Sp): Det er ei riktig oppfatning Kenneth Svendsen har gjort seg, at Senterpartiet er eit viktig parti for distrikta og distriktsnæringane og for dei som er opptekne av å skape næringsverksemd og å leve, bu og bygge i bygdene våre. Eg er derfor glad for at Framstegspartiet no ved slutten av handsaminga av statsbudsjettet subsidiært vil slutte seg til dei forslaga som denne regjeringa har fremma med omsyn til distriktssatsing. Eg vil legge til at det ikkje tidlegare i dette tiåret er satsa så mykje på tiltak for å motverke fråflytting, stimulere til næringsaktivitet og til at dei som vil bygge og bu i distrikta, skal få vilkår for det. Det er berre å vise til dei utvida rammene som ligg i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, det at vi no tar bort investeringsavgifta for viktige primærnæringar og reduserer kostnadene for dei, og at vi syter for at kommunane våre får dei midlane som trengst for å oppretthalde det tenestetilbodet som er viktig ute i distrikta.

Når det gjeld tiltak som Framstegspartiet står for i distriktspolitikken, er sjølvsagt Kenneth Svendsen best i stand til å framstille dei. Eg skal ikkje ta frå Kenneth Svendsen æra av å representere det partiet som stort sett står for reduserte skattar og avgifter, men det er no eingong slik at for at det skal vere eit visst grunnlag for å betale skattar og avgifter ute i distrikta, må distrikta ha folk, og desse må ha eit inntektsgrunnlag. Det er viktig for oss å stimulere til at dei som bur i distrikta, vil sjå seg tente med å bu der framleis. Der skil det nok litt på vår og Framstegspartiet sin politikk.

Kjellaug Nakkim (H): Representanten Jørgen Holte sa i sitt innlegg at en regjering med et smalt parlamentarisk grunnlag i Stortinget og en tilsvarende bred opposisjon må regne med langt større motbør enn en regjering med et bredere grunnlag. Senterpartileder Anne Enger Lahnstein er den i Regjeringen og den i Senterpartiet som ivrigst har understreket Bondevik-regjeringens blokkuavhengighet, uavhengighet av den sosialistiske og av den borgerlige blokken i politikken. En følge av en slik uavhengig blokktenkning var at regjeringen Bondevik la fram et budsjett som de visste ikke ville bli akseptert verken av høyre- eller venstresiden. Etter den turbulente budsjettbehandlingen nå må Senterpartiet ha innsett at blokkuavhengigheten er parkert på sidelinjen. Det er et ugjendrivelig faktum når Bondevik tre ganger har søkt støtte for sitt økonomiske opplegg hos Høyre og Fremskrittspartiet. Det politiske landskapet er blitt vesentlig forandret i høst. Senterpartileder Anne Enger Lahnstein sa til Dagens Næringsliv sist torsdag:

«- Når jeg merker at presse og andre nå igjen skal prøve å binde oss til en mast knyttet til en blokk, så er det viktig for meg å si: La oss glemme blokkene.»

Det kaos og rot som har vært rundt budsjettet i høst, kan ikke gjenta seg.

Det sentrale for Høyre har i hele høst vært at det som er riktig økonomi for landet, er også riktig for Høyre: primært skatte- og avgiftslette, subsidiært null i skatte- og avgiftsøkninger. Men jeg ser og hører at Senterungdommens ledere og flere av fylkeslederne trøster seg med at budsjettforliket gjelder bare for neste år. Tre budsjettforlik av tre mulige er inngått med høyresiden. Hver gang har Regjeringen håpet på å oppnå en avtale med Arbeiderpartiet. Håper Senterpartiet fortsatt på det også ved neste korsvei? I så fall vil det være å late som om drømmen om uavhengighet fortsatt lever.

Det er ille å måtte stille en så hyggelig mann som Jørgen Holte dette spørsmål: Har årets budsjettfarse fått sentrumspartiene og i særdeleshet Senterpartiet til å forstå at såkalt blokkuavhengighet for en regjering med 42 mandater i Stortinget, ikke bare er et politisk påfunn, men også et hasardspill med landets økonomi?

Jørgen Holte (Sp): Representanten Kjellaug Nakkim tok opp eit viktig tema som Stortinget kanskje oftare burde ta innover seg. Det er forholdet til mindretalsregjeringar, som, slik eg sa i hovudinnlegget mitt, har vore regelen meir enn unntaket dei siste ti åra – vi treng ikkje å gå lenger tilbake. Og ei mindretalsregjering må sjølvsagt fungere slik i høve til dei partia som er på Stortinget, at ho søkjer samarbeid, søkjer mot gode løysingar slik at Regjeringa sin politikk blir gjenkjend.

Sentrumspartia har gjennom budsjettprosessen vist forhandlingsvilje, dei har vist forhandlingsevne, og dei har vist vilje til å endre på Regjeringa sitt budsjettopplegg, ved å agere akkurat slik Arbeidarpartiet, som også sat i mindretalsregjering, gjorde i førre periode, da dei måtte gå til Stortinget for å få støtte for sin politikk.

Så snakka Kjellaug Nakkim om omgrepet «blokkuavhengighet», og at ein må velje side. Eg har registrert at det med «blokkuavhengighet» er det ikkje berre Senterpartiet og sentrumspartia som har oppdaga. På siste landsmøte i Arbeidarpartiet vart det faktisk også frå det haldet sagt ettertrykkeleg frå at no kunne ein tenke seg samarbeid inn mot dei som tradisjonelt stod i den andre leiren i blokkpolitikken. Det må tyde på at det er fleire enn oss som no ser det politiske landskapet, og eg trur faktisk at Høgre kjem etter.

Karin Andersen (SV): Representanten Holte sa nå i sitt svar at det var en rettesnor for Senterpartiet å oppføre seg slik i regjering som Arbeiderpartiet hadde gjort, altså at de kunne svinge hit og dit. Da må jeg spørre: Vet ikke representanten Holte at vi nå har gjennomført et budsjettsystem som gjør dette umulig, og kan representanten Holte beskrive innholdet av de avtalene som er inngått med Fremskrittspartiet og Høyre, på en slik måte at det sannsynliggjør at det er mulig å finne noen andre forlikspartnere ved neste korsvei? Det er ikke så lett for oss andre å se, men det hadde vært veldig fint om Senterpartiet nå kunne avklare en gang for alle at de ser denne åpningen, at de har lyst til å bruke den.

Så sier Holte at Senterpartiet opprettholder tjenestene i kommunesektoren. Da må jeg spørre om representanten Holte ikke vet at det mangler i hvert fall 4 milliarder kr i kommunesektoren for å opprettholde tjenestene. Og det som skjer når vi øremerker til helse og omsorg, slik Regjeringen har gjort, og slik flertallet ønsker, er at kommunesektoren må kutte systematisk på barn og unge og på skolesektoren, fordi pengene ikke er øremerket på samme måten. Da må jeg spørre om dette er god senterpartipolitikk. Er dette villet politikk, eller er det slik at Senterpartiet nå bøyer seg for alt som kommer, uansett hva det er, og bare lar det skje, fordi de er mer glad i regjeringsposisjonen enn de er i alle de hjertesakene som de stod for før forrige valg?

Jørgen Holte (Sp): Eg registrerte gjennom innlegget til Karin Andersen at ein var litt uroa over at SV ikkje hadde innverknad på dei løysingane som vart valde her i Stortinget. Dersom SV ville meldt seg gjennom dei organa som har gitt signal om korleis dei ser på denne regjeringa, er det klart at det i seg sjølv kunne lagt føringar for korleis vi ville oppfatte SV her i Stortinget. Men det som SV sitt landsstyremøte har sagt, og som er skildra som det viktigaste for SV, er å avvikle denne regjeringa og sette inn att representanten Thorbjørn Jagland og Arbeidarpartiet, som i innstillinga går i lag med Høgre når det gjeld unionspolitikk, som SV vel må vere imot. Det har ikkje kome nokon klare signal om at SV har hatt andre mål og oppfatningar av denne regjeringa enn at den snarast mogleg bør bli avvikla. Denne sentrumsregjeringa står som forsvarar for ein kommuneøkonomi som er i samsvar med kommuneøkonomiproposisjonen som Stortinget slutta seg til her i vår, og som vi også trur at SV stiller seg bak. Vi har til og med gjennom dei grepa som har skjedd her i Stortinget, greidd å forsvare kommuneøkonomien trass i at vi har samarbeidd om ei subsidiær løysing med parti som har lagt inn langt mindre til kommunane. Men dette er altså snakk om respekt for kvarandre, der vi har gjort det klart at kommuneøkonomien for oss er viktig å ta vare på gjennom den budsjettprosessen som vi har hatt i haust.

Eirin Faldet (A): Etter at Regjeringen har lagt fram diverse rådslag og debattopplegg og mye rot, foreligger nå endelig en revidering av revideringen. Og Senterpartiet valgte altså Fremskrittspartiet som sin nære samarbeidspartner. Hvordan harmonerer dette med Senterpartiets verbale omsorg for de svakeste i vårt samfunn? Arbeiderpartiet har kjempet for å redusere arbeidsledigheten og lyktes med det. Nå ser vi at arbeidsledigheten igjen er på tur oppover. Verbalt har Senterpartiet snakket om kommuneøkonomi og lovet mer penger og ny kurs. Allikevel velger altså Senterpartiet å samarbeide med Fremskrittspartiet. Innstramminger i budsjettet og reduserte arbeidsmarkedstiltak vil ramme dem som trenger det mest, nemlig innvandrere, ungdom og langtidsledige, akkurat de gruppene som Senterpartiet verbalt har vært opptatt av.

Nå har jeg registrert at Senterpartiet har lært seg en lekse, nemlig: Arbeiderpartiet har skylda, det er Arbeiderpartiet som har presset stakkars Senterpartiet inn i Fremskrittspartiets favn.

Nå skal jeg gi Senterpartiets finanspolitiske talsmann sjansen til å si hva Senterpartiet egentlig ønsker, altså hva som er Senterpartiets selvstendige politikk. Ønsker virkelig Senterpartiet å straffe de barna og familiene som trenger fellesskapsløsninger? Synes Senterpartiet at det er greit at eldrereformen utsettes, og at barnas trivsel ofres for en kontantstøtte til de voksne for at Senterpartiet skal få fortsette i Regjeringen?

Hvordan står det til med Senterpartiets samvittighet i dag?

Jørgen Holte (Sp): Til det siste: Jo takk, veldig bra!

Sentrum har her i Stortinget valt å finne gode løysingar også på budsjettet hos dei partia som er forhandlingsdyktige. Så har vi sjølvsagt møtt parti her i Stortinget som ikkje er forhandlingsdyktige, som vel på ei sak å låse seg inne, for så på andre saker å nulle seg ut. Det kan ikkje vi gjere så mykje med. Det er val som andre parti tar. Det å vere løysingsorientert er ikkje noko vi kan tvinge Arbeidarpartiet til. Når dei vel den situasjonen å vere utanfor, utan å ha innverknad, javel, så er det Arbeidarpartiet sitt val og ikkje noko vi kan tvinge nokon til.

Så valde representanten å kome opp med ein del forslag prega av ei viss elendeframstelling, som vi har vore vitne til frå det største opposisjonspartiet i haust. Når det gjeld kommuneopplegget, er det i samsvar med det som Arbeidarpartiet og sentrum var einige om i samband med kommuneøkonomiproposisjonen. Det er viktige tiltak for å halde oppe fellesskapsgode, som er eit ynske også frå Senterpartiet. Når vi vel å strekke ut eldresatsinga, er det fordi kommunar har sagt at det vil tene situasjonen at ein blir gjord i stand til å bygge eldrebustader for den prisen som er avtalt, og ikkje den prisen som ein stram arbeidsmarknad påfører ein.

Eg synest det er veldig interessant å registrere den omsuta Arbeidarpartiet no har for eldresatsinga. Eg hugsar faktisk tilbake til midten av 1980-talet, då det var eit visst arbeidarparti som lova einerom til alle eldre. Eg veit ikkje kor langt det kom før Arbeidarpartiet kasta korta i fjor haust.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Øystein Djupedal (SV): Spillet om statsbudsjettet og hvem som skal sitte i regjeringskontorene, er avsluttet for denne gangen. Det har avklart i det minste ett forhold: at det ikke eksisterer noe uavhengig sentrum. For tredje gang på tre mulige forsøk har Regjeringen søkt støtte hos høyrepartiene. Den såkalte sentrumsregjeringen er altså ikke lenger noen sentrumsregjering, men en borgerlig regjering, støttet av to høyrepartier. Og ikke bare har høyrepartiene hendene på rattet, de har også fått førersetet. De fem borgerlige partiene har inngått en avtale som sågar også skal gjelde revideringen av budsjettet til våren, som meget vel kan bety at det vil være denne alliansen som skal sitte ut hele stortingsperioden.

Og hva er situasjonen? Den sittende regjering har altså ikke lenger noen politisk begrunnelse for å sitte, annet enn at den vil sitte – selvfølgelig – og det er i seg selv en begrunnelse.

Vi har en regjering som ikke forsvarer eller tror på sin egen politikk, og i den grad man har ambisjoner om å føre egen politikk, får man det ikke til. Og kanskje viktigst: Vi har en regjering som har forlatt den politikk man gikk til valg på. Hva skal vi med en slik regjering?

Sannheten er den at det er mer høyrepolitikk i det budsjettet som nå vil bli vedtatt, enn det Høyre og Fremskrittspartiet hadde fått til hvis de selv hadde sittet i regjering. Å sitte på nåde fra to høyrepartier må være mer enn et paradoks for en regjering som ble valgt for å bekjempe de samme partiene.

Og tenk at det er bl.a. Senterpartiet som nå gir høyrepartiene innflytelse, f.eks. i telepolitikken! I forrige periode stod Senterpartiet sammen med RV i denne sal, og nå er det det samme partiet som skal delprivatisere Telenor, selge unna Arcus og lage aksjeselskap av Kommunalbanken – og dermed redusere de folkevalgtes innflytelse i disse selskapene. At politikkens veger er uransakelige, er i sannhet riktig, men å spise ikke bare kameler, men hele karavaner av kameler, det hadde vel få trodd om denne regjeringen.

Og tenk at det er denne regjeringen som utarmer kommunene med 4,5 milliarder kr! Det er denne regjeringen som kutter 250 mill. kr i barnehager og skolefritidsordningen. Og det er denne regjeringen som øker egenandelene for kommuner og sykehjem med mer enn 2 milliarder kr.

Bortsett fra spillet som totalt har dominert den politiske dagsorden, har høstens eneste tema vært hvor store innstrammingene skal være i offentlige budsjetter, angivelig for å få renten nedover. Budsjettforslaget har hatt en magisk strek på 9 milliarder kr, som nå er flyttet til 7,8 milliarder kr, men bortsett fra det er budsjettet mottatt med et gjesp på børsen. Renten er like høy, og kronekursen har ikke styrket seg.

Av dette kan vi trekke i hvert fall én logisk slutning: Teorien er feil. Teorien om at store innstramminger i offentlige budsjetter automatisk skulle gi lavere rente, er blåøyd og ensporet – kort sagt feil. Det er minst to andre årsaker, som er minst like viktige, til at vi har et rekordhøyt rentenivå i Norge. Den ene er at vi har en rekordlav oljepris. Den kunne vi gjort noe med, hvis Norge ville ha tatt initiativ til å redusere oljeutvinningstempoet. Og for det andre har vi en svak regjering som har ført oss opp i det kaoset vi nå ser.

Det er påfallende at finanspolitikere på Stortinget fra nesten alle leirer har latt seg dupere eller forlede av den kollektive kriseforståelsen som har preget norsk politikk i høst. Vi har handlefrihet hvis vi ønsker å benytte oss av den. Norske bedrifter går heldigvis godt og har store overskudd i år, og vi har statsfinanser som er bunnsolide. Vi har større overskudd i statsfinansene enn noe annet sammenliknbart land, på tross av den lave oljeprisen.

SV er det eneste partiet som ikke er rammet av den kollektive krisepsykosen som har rammet dette huset. Norge har riktignok en regjeringskrise, men den har pågått siden valget, så det er for så vidt ikke noe nytt.

SV ønsker å benytte den handlefriheten vi har, til å bidra til å løse særlig tre viktige forhold i samfunnet der den borgerlige regjeringen går i feil retning.

Viktigst: Vi vil forsvare fellesgodene, ved et offentlig forbruk som sikrer at kommunene gis mulighet til å satse på skolen, til å satse på skolefritidsordningen, til å satse på barnehagene, til å satse på eldreomsorgen – som betyr å satse på velferdsproduksjonen der velferdsproduksjonen skal foregå, nemlig ut i de mange lokalsamfunn. Totalt ønsker SV å bidra til at kommunene får mer enn 7 milliarder kr til ytterligere velferdsproduksjon, slik at vi kan løse de mange store oppgavene vi har foran oss. Dessverre går høyrepartiene med Regjeringens støtte i feil retning. Man reduserer kommunenes økonomi og reduserer kommunenes handlefrihet.

Seks ordførere fra Midt-Norge, fra mitt fylke, Sør-Trøndelag, skriver i et brev til finanskomiteen: Situasjonen vi opplever, har et noe uvirkelig drag over seg. Vi har ikke oppfattet at stortingsflertallet ønsker at velferdstilbudet som møysommelig er bygd opp gjennom 90-tallet, nå skal få lov å forvitre.

De skriver videre at det hadde vært lettere å forholde seg til dette hvis det var en uttalt målsetting. Og det er jo det som skjer. Resultatet kjenner vi. Som det står i henvendelsen fra de seks ordførerne om hvem som rammes av nedskjæringene i kommunal sektor: I hovedsak er det barn og eldre som blir rammet, skriver ordførerne til finanskomiteen.

SV ønsker å ivareta fellesgodene, særlig muligheten til å sikre at vi får en god skole som vi er stolte av. Kommune-Norge står overfor en massiv skolenedleggelse, der grendeskoler i veldig mange kommuner nå vil bli nedlagt. I tillegg har vi i mange skoler et inneklima som vi ikke er stolte av, og som gjør at mange av foreldrene tar ungene sine ut av skolen og går til skolestreik. Fra 1. januar i år skal den nye forskriften om inneklima i skoler og barnehager tre i kraft. Det vil bety at mange, mange skoler og mange, mange kommuner ikke vil ha økonomi til å innfri et helt basalt krav om at man skal ha et klima i klasserommet som vil legge til rette for læring. Det har SV et ønske om å rette på.

I tillegg har vi nå kutt i skolefritidsordningen, som mange av foreldrene er totalt avhengige av. Det vil gjøre at skolefritidsordningen for mange vil bli mange tusenlapper dyrere som følge av det kuttet vi nå har fått i statsbidraget. Skolene er Norges framtid, og det er her det skulle ha vært satset, sånn at kontrasten mellom den private velstanden som mange av oss har, og den offentlige fattigdommen blir mindre. Det signalet vi sender til ungene våre, er: Skolen er ikke så viktig. Det forsterkes dessverre gjennom dette budsjettforliket.

Dette er et av de mange store paradoks ved årets budsjett: Mens lommebøkene til mange av oss blir tjukkere og staten har milliarder på bok, er det fellesforbruket som får lide. Det er en av de aller største utfordringene, som dessverre nesten bare SV er opptatt av. Ønsker vi et samfunn der skolene våre er i dårligere forfatning enn kjøpesentrene, der den private velstanden er viktigere enn trygge oppvekstvilkår for ungene våre? Er det i den retningen vi ønsker at samfunnet skal gå?

Den andre store utfordringen er at alle skal ha et arbeid å gå til. Nå er vi muligens over konjunkturtoppen, og det vil bety at arbeidsledigheten vil øke igjen neste år. Arbeidsdirektøren sier sågar at det vil bli en økning av arbeidsledigheten med hele 20 000 nye. Arbeidsledighetstallene fra november skremmer. De har for første gang på mange år gått oppover. Når den sittende regjering velger å kutte i arbeidsmarkedstiltakene, og velger å si at det skal være lettere å jobbe mer overtid, er det helt feil signal å sende ut.

SV ønsker å opprettholde sysselsettingen. Det skal vi bl.a. gjøre ved å sørge for at vi har verftsstøtte på linje med våre konkurrenter, som vil gjøre det mulig for norske skipsverft å kontrahere nye oppdrag. Det vil vi også gjøre ved å redusere arbeidsgiveravgiften, sånn at det skal bli lettere for arbeidsgiverne å ansette folk. I tillegg ønsker vi å gi ekstra midler til Husbanken for å sørge for at vi har en stabil boligbygging i Norge, som er veldig viktig for å ha en stabil og langsiktig sysselsetting. For det som er det viktigste, er at alle mennesker har et anstendig arbeid å gå til.

Vi bruker handlefriheten vår til å gå i feil retning også i miljøpolitikken. Fra å være et foregangsland som andre nasjoner så opp til, har vi nå blitt en sinke. Omleggingen til grønn skatte- og avgiftspolitikk har dessverre stoppet opp. I det budsjettet som senere i dag vil bli vedtatt, er det ingen grønnfarge igjen overhodet. Når det gjelder miljøutfordringene, kan vi ikke stikke hodet i sanden og late som om de ikke er der. Her er det storting og regjering som må gå foran for å stimulere til miljøriktig atferd.

På alle disse feltene er det Høyre og Fremskrittspartiet som nå skal bestemme, også når det gjelder en mer rettferdig fordeling av godene. De som har mest, skal få mest. De som har minst, skal få mindre. Dagens Næringsliv oppsummerer dette ganske korrekt i lørdagens utgave, der de sier at Regjeringen gir mest til de som er rikest. Fortsatt skal rederne slippe å betale skatt. Fortsatt skal aksjeutbytte være skattefritt, og fortsatt skal vi ha et skattesystem som øker skatten på sykdom, og som gir størst skattelettelser til dem som har mest fra før.

Dette er ikke et budsjett for solidaritet. Dette er ikke et budsjett for å minske forskjellene. Dessverre er dette et budsjett som ikke møter de store utfordringene vi har, inn i det neste århundre.

Jeg vil med dette ta opp de forslag SV har fremmet i innstillingene.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sverre Myrli (A): Under arbeiderpartiregjeringene opplevde vi ofte at SV, sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, kritiserte Arbeiderpartiet for den politikken som da ble ført. Særlig innafor områda miljøpolitikk, bistandspolitikk og flyktning- og asylpolitikk var disse fire partia rimelig samstemte. Ja, det ble faktisk brukt uttrykk som at politikken som ble ført, var jernhard og uten menneskelig ansikt.

Vi husker alle appeller og demonstrasjonstog også utafor denne bygningen, hvor nåværende sentrale regjeringsmedlemmer deltok. Nå har vi hatt over et år med ny regjering. Vi er midt oppe i den andre statsbudsjettbehandlinga. Nå skulle vi se den nye kursen som SV, sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, etterlyste innafor miljø-, bistands- og flyktning- og asylpolitikk. Jeg vil da stille spørsmålet til SV og Djupedal: Nå er vel SV endelig fornøyd med den «store» satsinga vi ser i framlegget til statsbudsjett på miljø og bistand?

Øystein Djupedal (SV): Jeg opplevde representanten Myrlis replikk mer som et angrep på Senterpartiet og sentrumspartiene enn et angrep på SV. Følgende ligger fast: Vi møtte den nye regjeringen med forventning – rett og slett fordi den sittende arbeiderpartiregjering i forrige periode på veldig mange viktige områder gikk i helt feil retning. Man allierte seg også den gangen med Høyre, som gjorde at vi fikk en dårligere fordelingspolitikk enn vi burde fått. Vi fikk en dårligere miljøpolitikk. Vi fikk en mer hard asyl- og flyktningpolitikk, og vi fikk også etter vår vurdering en miljøpause.

Men representanten Myrli har helt rett – den sittende regjering har etter vårt skjønn sviktet på alle disse viktige områdene. Jeg skal være meget åpenhjertig og si at jeg ønsker meg gjerne Thorbjørn Berntsen tilbake i denne salen, for nå har vi en miljøvernminister som vi ikke en gang vet eksisterer, og som er en sinke til og med i forhold til EU. Vi har altså innført en miljøpause, dessverre. Jeg skulle gjerne bidratt til at vi fikk miljøpolitikken mer opp å stå, at vi skulle få en mer aktiv bistandspolitikk og ikke minst en mer aktiv politikk for rettferdig fordeling. Det er jo det som er den store utfordringen i de årene vi har igjen i den nåværende stortingsperioden. Det finnes nemlig mulighet for et alternativt flertall, et flertall som faktisk kan sette miljøpolitikken høyere på dagsorden, som kan føre en mer human flyktningpolitikk, som kan ha en mer aktiv miljøpolitikk, som kan ha en fordelingspolitikk som omfordeler, og ikke sånn som det budsjettforliket vi nå har, som gir mest til dem som har mest fra før. Det må bety at Arbeiderpartiet må velge side, men det må også bety at den sittende regjering sprekker, for det er en kjempebelastning, vil jeg tro, for alle dem som har stått utenfor Stortinget og holdt appeller mot den forrige regjeringen, at de nå skal sitte og administrere en politikk sammen med Høyre og Fremskrittspartiet på miljøområdet, på asylområdet og når det gjelder fordeling. Det finnes jo ikke i det budsjettet vi i dag kommer til å vedta, et snev igjen av alle de hjertesakene som Regjeringen gikk til valg på. Det er ikke et problem for SV, men det er et problem for Regjeringen. Vi utfordrer dem gjerne: Gå i en annen retning.

Kenneth Svendsen (Frp): Sosialistisk Venstreparti har som ett av fem hovedmål arbeid for alle. Dette følger SV opp med en skatteøkning på i overkant av 8 milliarder kr i forhold til forliket mellom Fremskrittspartiet, Høyre og sentrumspartiene. Det fører bare til fjerning av 35 pst.-rabatten ved formuesverdsetting av ikke børsnoterte aksjeselskaper, innstramming i identifikasjonsreglene i delingsmodellen, fjerning av taket på delingsmodellen, fjerning av 80 pst.-regelen, innføring av 29 pst. skatt på utbytte og innføring av ordinær selskapsskatt for rederiene. Disse skatteskjerpelsene vil for det meste ramme små og mellomstore bedrifter – de som skaper arbeidsplasser. Forstår ikke Sosialistisk Venstreparti at hvis deres forslag blir vedtatt, fører det ikke til flere arbeidsplasser, men det motsatte? Flere av de små og mellomstore bedriftene som driver med helt marginale overskudd, eller kun er i balanse, vil møte veggen og gå konkurs eller velge å legge ned. Spørsmålet må da bli: Hvor har SV tenkt at de som blir arbeidsledige når disse arbeidsplassene blir lagt ned, skal få jobb? Skal det mer offentlig subsidierte arbeidsplasser til, eller skal de ansettes i det offentlige?

Øystein Djupedal (SV): Det er noen replikker man får hvert år, og i så måte var Svendsens replikk en gjenganger fra i fjor. La meg da si følgende: Jeg har hele mitt yrkesaktive liv vært ansatt i en av de små og mellomstore bedrifter som er helt avhengig av at hjulene går rundt, som er helt avhengig av at man har et lite lokalt marked, som gjør at man faktisk får skapt de arbeidsplassene som er nødvendige. SV har med sitt forslag, som i all hovedsak deles av Arbeiderpartiet i innstillingen, selvfølgelig ikke noe ønske om å slå bena under noe næringsliv – overhodet ikke. Men vi har heller ikke noe ønske om at bare fordi det er en liten bedrift, skal den få spesielt gunstige skatteordninger. Hele poenget med det samfunnet vi har, og som er hele grunnlaget for SVs politikk, er at alle skal bidra. Man skal altså bidra til det solidaritetssamfunnet vi ønsker. Man skal bidra til å få gode skoler, bidra til et godt helsevesen. Vi har et helt sett av skatteregler som gir skatteamnesti for mange i det norske samfunn. Ta skatterabattene, eller aksjerabattene som Svendsen var opptatt av. Hvorfor skal det være sånn at hvis man investerer i aksjer, skal man ikke skattlegges for hele summen av verdien av de aksjene man har? Hvis en hadde satt pengene i banken, skal en skattlegges 100 pst. for hver krone. Hva slags rimelighet finnes i at hvis du ønsker å investere i aksjer, skal de andre skattebetalerne subsidiere dine aksjer? Den ordningen er SV helt imot. Du må gjerne sette pengene dine i aksjer, men ingen skal si at jeg skal subsidiere ditt aksjekjøp på samme måten. Så hvis jeg setter pengene i banken, slipper hr. Svendsen å subsidiere min formue – min manglende formue er vel kanskje mer riktig å si.

SVs avgifts- og skattepolitikk omfordeler, og det er helt feilaktig når Svendsen sier at vi går inn for 8 milliarder kr i økte skatter og avgifter. Det er på den ene siden, ja – men så omfordeler vi, som betyr at vi gir betydelige skatte- og avgiftslettelser. Ikke minst arbeidsgiveravgiften, hvor vi vil gi en lettelse på et halvt prosentpoeng, vil bidra til meget positiv sysselsettingsutvikling i mange av de bedriftene Svendsen angivelig skal være svært opptatt av.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Representanten Djupedal sa at Regjeringen har forlatt den politikken den gikk til valg på. Det har den selvfølgelig ikke. En viktig familiepolitisk reform som kontantstøtten kommer nå på plass i sammenheng med budsjettet.

Sosialistisk Venstreparti er i likhet med Kristelig Folkeparti opptatt av barns og unges oppvekstvilkår, og ikke minst av at barn faktisk trenger mye voksenkontakt og tid sammen med foreldrene. De er også opptatt av rettferdighet, noe kontantstøtten jo bidrar til. I SVs alternative budsjett står det:

«Kontantstøtteordningen gir ikke først og fremst foreldre større valgfrihet til å være hjemme med egne barn, men belønner alle som ikke velger barnehageplass med kontantstøtte.»

Mener SVs representant Øystein Djupedal at det er mer rettferdig å belønne med statlig tilskudd bare dem som har barnehageplass, velger barnehageplass, får barnehageplass, mens de som ikke får, men velger andre løsninger, straffes økonomisk for dette?

I tillegg: Mener Øystein Djupedal og SV at man ved å sette inn Arbeiderpartiet vil føre en bedre politikk i Europa-spørsmål, når det gjelder miljø – eksempelvis utbygging av vassdrag som Øvre Otta – og når det gjelder fordelings- og distriktspolitikk?

Øystein Djupedal (SV): Jeg må først få takke for en hyggelig replikk. Den var så omfattende at jeg ikke vil klare å svare på alt, men la meg starte med småbarnsfamiliene.

Det finnes ingen rimelighet i at de som velger å ha barn utenfor barnehage, men som selv velger ikke å være sammen med barna, skal få kontantstøtte. Ved det omvendte prinsippet som innføres, at de som ikke har barnehageplass, skal få kontantstøtte, premierer man ikke nødvendigvis samvær med egne barn. Man kan altså velge en dagmamma, en bestemor eller hvem som helst, og så får man altså kontantstøtte. Det er et urimelig prinsipp som innføres. Det at man ikke benytter seg av en velferdsordning, skal premieres. Skal det også være sånn at de gamle som heldigvis klarer å bo hjemme og passe seg selv, skal få det tilskuddet vi ellers skulle gitt til sykehjemmet eller aldershjemmet? Det er en merkelig form for tankegang som her føres i politikken.

Og det som er det mest skuffende, er at regjeringen Bondevik har en familiepolitikk som er meget nedslående. Man omfordeler fra sånne som meg til dem som har kontantstøttebarn. Det betyr at alle vi som har barn i skolen – og skolen står nå foran nedskjæringer, både på skolesektoren og i skolefritidsordningen, man kutter i småbarnstillegget, man kutter ned på barnetrygden – på mange felt skal bidra til å finansiere kontantstøtten, som etter vårt skjønn er en helt feil familiepolitikk. Dette har vært kritisert av SV hele tiden. Og de mange småbarnsforeldrene som nå ser at kontantstøtten blir vedtatt, vil se at det er vi – det er faktisk vi – som betaler kontantstøtten. Det kan man godt mene er riktig, og det vil vel sannsynligvis Regjeringen mene er riktig, men det har vi aldri ment er riktig. Vi mener tvert imot at fellesskapet skal bidra med barnehageplasser, slik at folk får en faktisk valgfrihet i politikken.

Så to ord om Europa-politikken, som representanten Kofoed-Larsen også tok opp. Det som er det viktigste, og som jeg hadde håpet at et samlet storting kunne være enig om, er følgende: Ingen i denne salen, ikke noe parti, ønsker at medlemskapsspørsmålet skal opp i denne perioden. Det betyr at den viktige Europa-debatten nå er følgende: Hvordan bruker vi handlefriheten utenfor EU, hvordan skaper vi full sysselsetting, hvordan skaper vi en aktiv miljøpolitikk? For vi er ikke medlem og kommer ikke til å bli medlem i hele perioden, og forhåpentligvis heller ikke i framtida. Medlemskapsspørsmålet står ikke på dagsordenen, men handlefriheten utenfor EU står på dagsordenen.

Erna Solberg (H): I løpet av høsten har det utviklet seg en lang og intens TV- og radiodekning av forhandlinger og diskusjoner knyttet til finansinnstillingen og mulighetene for et budsjett. I den sammenheng har TV-journalister og andre organer utviklet en stor hyppighet i å bruke mange kommentatorer, som oftest hverandre, ved å snakke om hva man føler og mener skjer fremover, mellom journalister. Men veldig ofte har SV måttet innta en slik holdning at enten hr. Djupedal eller representanten Halvorsen må kommentere hva de andre partiene driver med.

Jeg har også lyst til å be om en kommentar fra hr. Djupedal på oppførselen til et parti i en enkelt sak som er knyttet til budsjettet og budsjettinnstillingen. Hva synes representanten Djupedal vil være en riktig karakteristikk av et parti som det ene året bruker mye tid og krutt på å kritisere andre partier fordi de subsidiert må gå fra sin primære posisjon for å skaffe landet et budsjett, ut fra et standpunkt som et parti er enig i i utgangspunktet, men som de neste år glatt og enkelt hopper av uten å si noe som helst? Jeg sikter her til den tusenlappen i innstramminger i form av skatt som pensjonistene opplevde etter fjorårets budsjett. I fjor og i vår brukte representanten Djupedal mye spalteplass i norske aviser på å kritisere Høyre for at vi, selv om vi var imot, ikke klarte å forhandle vekk innstrammingen overfor pensjonister da, og kritiserte oss for det faktumet. Man leser da med litt forbauselse finansinnstillingen, som viser at SV i år, uten å være under press eller å gå i kompaniskap med noen andre, hopper av sitt eget standpunkt og nå er for en skatteskjerpelse for pensjonister på en tusenlapp i året. Hvilken karakteristikk vil representanten Djupedal gi av den typen oppførsel?

Øystein Djupedal (SV): Det er riktig som Erna Solberg sier, at SV i altfor stor grad dessverre må kommentere det politiske spillet som andre deltar i. Jeg skal være helt åpenhjertig og si at jeg veldig gjerne skulle sett at det partiet som jeg selv er medlem av, hadde vært i en helt annen posisjon, der andre partier i større grad måtte kommentere det vi gjør. Det er en målsetting, og jeg håper også at det skal la seg realisere i løpet av denne stortingsperioden, at den regjeringen vi nå har med støtte fra to høyrepartier, ikke overlever, og at det skal være mulig å bygge et annet flertall her i Stortinget. Men det gjenstår jo å se.

Så til pensjonistene og eldrereformen. Det som har vært det viktigste for SV i forbindelse med budsjettet, er å sørge for et høyt offentlig forbruk. Det betyr at vi ikke har akseptert en innstramming på 9 milliarder kr, som har vært en gjengs oppfatning her i salen – nå er det riktignok noen som går ned til 8 milliarder kr, men det er en stor innstramming i det offentlige forbruket.

SV har hele tiden sagt at det er mulig at en viss innstramming er viktig for å gi noen signal til finansmarkedene om at man faktisk har styring med økonomien. Men det vi har ønsket, er å bidra til at kommunene skal opprettholde en anstendig eldreomsorg. Vi har ønsket at kommunene skal ha muligheten til å opprettholde ikke bare en anstendig eldreomsorg, men et anstendig velferdstilbud til de mange som faktisk trenger det. Og jeg må si at noe av det mest nedslående med det budsjettet vi nå behandler, er at de partiene som før var enige med oss i det, som inngikk forlik om å få 4,5 milliarder kr til kommunene bare for få år siden, nå glatt sitter der og sier at det er ikke viktig lenger – det er mye viktigere at vi sitter på taburettene, så får kommunene seile sin egen sjø. Det er nedslående.

Så til særfradraget for pensjonister. Det er riktig at vi ikke går opp til 17 650 kr, men vi prisjusterer særfradraget for pensjonister. Det mener vi er riktig i den situasjonen vi nå er i. Vi velger å bruke de andre midlene som vi da har, til å styrke kommuneøkonomien, slik at mange eldre skal få det bedre, så vi slipper det som vi akkurat så på TV forleden dag fra fru Solbergs hjemkommune, nemlig at eldre skal få oppvarmet mat, hvilket vi synes er uverdig. Men det skyldes dårlig kommuneøkonomi og ikke dårlig vilje – selvfølgelig – hos politikerne i Bergen bystyre.

Trond Giske (A): Jeg deler veldig mye av representanten Djupedals moralske forargelse over sentrumsregjeringens løftebrudd. Det er helt uforståelig at de partiene som i valgkampen i fjor kritiserte Arbeiderpartiet for å sultefôre kommunene, nå er med på et langt dårligere kommuneøkonomiopplegg enn det f.eks. Arbeiderpartiet har. Det er helt uforståelig at de regjeringspartiene som utgjorde en miljøopposisjon i Stortinget, nå fører en så dårlig miljøpolitikk at miljøorganisasjonene klager og bærer seg. Det er –jeg ser nå at også bistandsministeren har kommet i salen – uforståelig at det partiet som skjelte ut Arbeiderpartiet, som la fram forslag om 800 millioner ekstra bistandskroner i fjor, nå faktisk reduserer bistanden til de fattige land og skjuler det ved å legge flyktningpenger i Norge inn i ODA-bistanden. Det er egentlig helt ufattelig.

Men på ett punkt skiller vi lag med SV, og det er når representanten Djupedal sier at vi ikke trenger en kriseforståelse, vi trenger ikke den stramheten som blir foreslått. Er det krise, eller er det ikke krise? Jeg tror at veldig mange unge barnefamilier og folk i etableringsfasen – folk som har kjøpt seg leilighet eller hus, og som nå opplever titusenvis av kroner i ekstra renteutgifter – faktisk opplever det som en krise, faktisk har problemer med å få endene til å møtes.

Så sier Djupedal at det er ikke bare stramhet i budsjettet som er avgjørende i forhold til tiltroen til norsk økonomi og i forhold til rentenivået og kursstabiliteten. Nei, det er ikke bare det, men også den faktoren innvirker. Derfor lurer jeg på hvilket svar Djupedal har, når hans budsjett innebærer en kraftig svekkelse av denne stramheten, til alle dem som nå håper på at tilliten til norsk økonomi skal gjenreises, at kronekursen skal gå opp igjen, slik at rentenivået kan komme ned på det nivået som landene rundt oss har. Jeg tror at mange av dem opplever det som en krise, og jeg synes at representanten Djupedal tar fryktelig lett på den situasjonen alle disse er i.

Øystein Djupedal (SV): La meg først få si til Erna Solberg det jeg glemte når det gjelder forrige replikk, at SV også går imot egenandelene, som nå er forsøkt økt med 700 mill. kr bare innenfor de ulike felt som bl.a. også rammer eldreomsorgen.

Så til representanten Giske. Ingen skal beskylde oss for å ta lett på at vi nå har et rekordhøyt rentenivå. Men vi har ikke klart å se en eneste faktisk begrunnelse for hvorfor man skal stramme inn med 9 milliarder kr, og hvilken effekt det umiddelbart skal ha på kronekurs eller rente. Og det har jo vist seg å være riktig. Nå har man snakket om det i høst. Nå har vi et budsjett. Kronen har ikke styrket seg, dessverre, og renten har ikke gått ned. Det betyr at det vi sier, at vi skal stramme inn 4,5 milliarder i det private forbruket, men vi skal bruke 4,5 milliarder i det offentlige forbruket, som jo er SVs profil i statsbudsjettet, hadde vært langt riktigere. Det å få opp oljeprisen hadde vært ett tiltak som vi faktisk kunne ha bidratt til for å prøve å styrke kronekursen og dermed få en lavere rente.

Men det er på to felt det er mulig for Det norske storting å sørge for at småbarnsfamiliene eller familiene i sin alminnelighet får et lavere rentenivå, og der er jo Arbeiderpartiet sammen med Høyre, nå også støttet av Regjeringen. Det ene gjelder studielånsrenten, der man altså har valgt at det er markedet som skal styre studielånsrenten, slik at 700 000 norske låntakere fra første kvartal neste år skal få nesten 9 pst. rente i Lånekassen. Etter SVs mening skal ikke Lånekassen være en bank som skal være kommersielt innrettet, den skal være en studiestøtte for at mennesker skal kunne gis en mulighet til å ta utdanning. Jeg hadde gjerne sett at Arbeiderpartiet nå gikk tilbake til det gamle systemet der vi sørget for å ha et lavt rentenivå i Lånekassen, som Stortinget faktisk bestemte.

Det andre feltet gjelder Husbanken. Det å gi folk muligheten til å få seg et sted å bo, betyr at vi må ha rammer i Husbanken som gjør at vi ikke opplever det vi har opplevd i høst, at Husbanken plutselig stod uten midler, mens det var mange familier som hadde sendt inn lånesøknader. Der kan vi også styre renten til gavn for de mange hundretusen familier.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Terje Johansen (V): Vi i Venstre er fornøyd med budsjettforliket. Jeg unner Fremskrittspartiet og Høyre de seirene de har fått, fordi budsjettet som helhet fortsatt er et godt sentrumsbudsjett. Det kan vi se av avstanden mellom det budsjett som nå får flertall, og de andre partienes primære forslag.

Sentrums hjertesaker er i behold, uansett hva SV påstår: fortsatt opptrapping innen helse og omsorg og i familiepolitikken. Målet om at det skal være attraktivt å bo i hele Norge, står fast, derfor en halv milliard ekstra til distriktstiltak, og vi fortsetter den lange veien frem mot at småbedrifter og familiebedrifter skal ha like gode kår og samme oppmuntringer som konsernene. Handlingsplanen for småbedrifter er innledningen på en fremtid hvor den som skaper egen arbeidsplass – for ikke å snakke om arbeidsplasser for andre – også skal høste ære. Vi i Venstre har som mål å gjøre det ærefullt å være synlig skaper av arbeidsplasser.

Vi beklager at forslaget om en skatteøkning på 1 prosentpoeng på alle typer inntekter, men hvor alle med lønn under ca. 300 000 kr i året ville fått skattelette, er blitt borte under forhandlingene. Det ville vært et godt tiltak for bedre fordeling. Vi må bare konstatere at i fordelingspolitikken skiller Venstre og høyrepartiene seg fra hverandre.

Like ens er det betydelig avstand i miljøpolitikken. Venstre mener at elavgiften burde vært trappet opp fordi samfunnet må redusere den svære veksten i energiforbruket. Veksten i energiforbruk er den største miljøtrusselen i vår tid. En ettøring i økt elavgift er naturligvis altfor liten til å redusere etterspørselen, men den er et signal om at prisene på energiforbruket vårt må opp. Hvis ikke, vil vi bli tvunget til å bygge ned resten av våre vassdrag og til å bygge stadig flere gasskraftverk. Dette burde alle som har begrep om norsk økonomi og om sammenhengen med energi- og miljøpolitikk, innse. Derfor er Venstre særlig skuffet over Arbeiderpartiets manglende vilje til å være med på økt energiprising.

Siden Bondevik-regjeringens tiltredelse har opposisjonen gjort sitt beste for å skape inntrykk av en regjering uten styringsevne. De toneangivende i dette jammerkoret må bære sin del av skylden for at vi har fått et unødig høyt rentenivå i Norge. Særlig gjør Arbeiderpartiet sitt ytterste for å skape inntrykk av at Norge er uten styring. Dette er et vrengebilde, men det blomstrer i god jord fordi sentrumsregjeringen har utfordret etablerte maktstrukturer i Norge. Det norske samfunn påvirkes i økende grad av korporasjoner og usynlige makthavere utenfor demokratiske og åpne, offentlige rom. For Arbeiderpartiet er det åpenbart enklere å forhandle med noen få storkapitalister enn med de mange små.

Vi i Venstre samarbeider gjerne med Arbeiderpartiet om en bedre fordeling av samfunnsgodene, men kampen for bedre kår for de svakeste og de minste i samfunnet, for ikke å snakke om kampen for miljøet, blir ikke vunnet ved at storkapitalen får alle fordelene.

Arbeiderpartiet vet bedre enn noen at en mindretallsregjerings styringsevne er avhengig av en opposisjon som virkelig er opptatt av samarbeid på et saklig grunnlag, og som i mindre grad streber Regjeringen etter livet.

Den største forskjellen på en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet og en mindretallsregjering fra sentrumspartiene er at den første ikke møter et Arbeiderpartiet i opposisjon. Men maktarrogansen er åpenbart usvekket etter ett år i opposisjon. Derfor er det fortsatt viktig at Arbeiderpartiet får fortsette sitt voksenopplæringsprosjekt som opposisjonsparti. Først må Arbeiderpartiet lære litt mer respekt for politiske motstandere. Deretter kan partiet snakke om samarbeid med andre partier, for at vi kan tro på dem.

Ut fra de reelle styrkeforhold i Stortinget er dette budsjettet et godt og balansert kompromiss. Uroen omkring budsjettet har etter min mening blitt skapt fordi etablerte maktstrukturer i Norge føler sine posisjoner truet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Da jeg lyttet til Terje Johansens innlegg, trodde jeg virkelig at vedkommende representant skulle forsvare Regjeringens politikk, men det var et gedigent angrep på et opposisjonsparti. La gå med det. Men jeg må si at jeg ble enda mer forundret da Johansen sa at dette er et godt sentrumsalternativ, og gikk videre og snakket om maktarroganse i norsk politikk. Her synes jeg representanten burde være litt mykere i sine formuleringer. Når sentrumsregjeringen representerer 42 personer i Stortinget, må det også gå opp for representanten Johansen at disse 42 må ha en viss respekt for de øvrige partiene som representerer nesten dobbelt så mange som det regjeringspartiet han representerer.

Så kommer representanten med sterke angrep på Arbeiderpartiets fiendtlighet overfor småbedriftene, og var forundret over at vi ikke hever kapitalbeskatningen til 29 pst. Nei, vi gjorde ikke det, nettopp for ikke å angripe småbedriftene. Vi gikk heller ikke inn på konjunkturavgiften for å angripe småbedriftene, og heller ikke elavgiften.

Så må jeg spørre representanten Johansen: Synes ikke representanten at det er en viss rettferdighet i å la eierne av ikke-børsnoterte selskaper betale den samme formuesskatten som pensjonistene med penger i banken? Det er ikke småbedriftsfiendtlig å stoppe spekulantene i å opprette stråselskaper utenom børsen, som står som eiere av børsnoterte aksjer bare for å oppnå lavere formuesbeskatning.

Og helt til slutt: Det er ikke småbedriftsfiendtlig å fjerne en regel som gir næringsdrivende og aktive eiere 7 og 8 pst. skatt på all arbeidsinntekt mellom 680 000 kr og 3,1 mill. kr. Det er blodig urettferdig overfor vanlige arbeidstakere. Ser ikke representanten denne fordelingspolitikken, som nå går totalt i høyreretning? Og fortsatt kaller han dette for et tredje alternativ i norsk politikk, sentrumspolitikk. Det er jo regelrett høyrepolitikk – det bør han ta innover seg.

Terje Johansen (V): Jeg har forsvart sentrumsprofilen i budsjettet. Jeg mener at de gode sentrumssakene fortsatt står der, og jeg vil ikke gjenta disse.

Så snakker representanten Nordtun om respekt for andre partier. Det er mulig at Arbeiderpartiet har respekt for de mindre partiene, men la meg si det slik: Jeg har ikke sett så mye til det, og slett ikke i de såkalte forhandlingene som jeg har vært med på å føre med Arbeiderpartiet to ganger tidligere.

Nå har ikke jeg sagt at Arbeiderpartiet har noen som helst fiendtlighet overfor småbedrifter, men det jeg har sagt – og det gjentar jeg gjerne – er at de har gitt alle fordelene til storkapitalen. Representanten Nordtun trekker fram de fordeler som vi vil gi småbedriftene. Når vi f.eks. ikke ønsker å svekke delingsmodellen ytterligere – delingsmodellen som faktisk medfører at småbedriftene får opptil dobbelt så mye skatt som storkapitalen – og når vi ikke ønsker å fjerne aksjerabatten for småbedrifter, er det fordi vi ønsker å gi disse arbeidsplassene, som hører med blant de mest utsatte i Norge, noen fordeler, i alle fall minst like store fordeler som storbedriftene har. Det er et faktum at den renteøkningen som vi alle nå forsøker å bekjempe, har ført til at en rekke småbedrifter i distriktene er utsatt. Dersom vi nå skal høyne formuesskatten for dem også, vil dette føre til at disse utsatte arbeidsplassene går ad undas. Og det vil vel ikke Arbeiderpartiet heller, håper jeg?

John I. Alvheim (Frp): Det er med stor tilfredshet jeg registrerer at flertallets budsjettinnstilling ytterligere har forsterket gjennomslaget for Fremskrittspartiets helsepolitikk.

Jeg kunne i denne anledning tenke meg å be Venstres Terje Johansen kort redegjøre for Venstres helsepolitikk, som jeg tror få kjenner, og da knyttet opp mot følgende spørsmål: Ønsker Venstre å opprettholde et desentralisert sykehusvesen, hvor sykehusdriften nærmest er å betrakte som et sysselsettingstiltak for å opprettholde fylkeskommunen? Kan en vente støtte fra Venstre for å fristille sykehusene i form av stiftelser eller aksjeselskap? Kan en vente støtte fra Venstre i Regjeringen for å øke den innsatsbaserte finansieringen til 60 pst. fra år 2000, slik alle – jeg understreker alle - sykehusdirektører ber om for å øke behandlingskapasiteten? Og endelig: Vil Venstre støtte et forslag fra Fremskrittspartiet om at den innsatsbaserte finansieringen skal utbetales direkte til sykehusene og ikke, som nå, til fylkeskommunene?

Terje Johansen (V) : Det burde ikke være så vanskelig for Alvheim og Fremskrittspartiet å få øye på Venstres helsepolitikk. Vår helseminister har nå lagt fram flere forslag, slik at det burde begynne å bli ganske klart hva Venstre står for i helsepolitikken. Vi sitter nemlig i regjering, og det er Regjeringens helsepolitikk som er Venstres helsepolitikk.

Jeg vil bare si, som svar på flesteparten av de spørsmålene som Alvheim her stiller, at den store forskjellen mellom Venstres helsepolitikk og Fremskrittspartiets helsepolitikk er at vi fortsatt ønsker et sterkt offentlig helsevesen. Men vi ser med glede på de private supplementer som nå er i ferd med å komme, fordi vi tror at de kan være et nyttig korrektiv til de offentlige helsetilbudene.

Den innsatsbaserte finansieringen synes vi nå er kommet på et nivå der vi gjerne vil se virkningen før vi går videre. Vi er nå kommet opp til 50 pst. Det har vært en betydelig økning i løpet av de to siste budsjettene, og vi synes nå at vi bør flate ut der og se hva som skjer i det norske helsevesen. Det vil vi gjerne komme tilbake til sammen med svar på de andre spørsmålene.

Jan Tore Sanner (H): Når man lytter til Venstres talere, ser kommentarene i media og ikke minst ser på kroppsspråket, er det ikke til å komme forbi at Venstre ser ut til å føle seg mer komfortabel med det forliket man har oppnådd med Høyre og Fremskrittspartiet, enn med sentrumsregjeringens opprinnelige forslag til statsbudsjett. Og det er kanskje ikke så rart. Venstre gikk jo til valg på å skulle bedre vilkårene for små og mellomstore bedrifter, mens Venstre i regjering har fremmet forslag som vil innebære at bedriftene vil få det verre med Sponheim som næringsminister enn de hadde med Thorbjørn Jagland som statsminister.

For 1999 foreslo sentrumsregjeringen en trippelsmell for de små og mellomstore bedriftene: høyere skatt, høyere avgifter og en forlengelse av arbeidsgiverperioden ved sykefravær, noe som ville føre til høyere kostnader. Etter forliket med Høyre og Fremskrittspartiet er disse forslagene begravet. Og hvis Terje Johansen skal være ærlig, tror jeg vel ikke at han beklager at Høyre har bidratt til å redde litt av Venstres ære når det gjelder politikken for små og mellomstore bedrifter.

Høyre er opptatt av stabilitet og forutsigbarhet, særlig i den økonomiske politikken. Bedriftene er ikke tjent med at sentrumsregjeringen vakler videre, fra den ene siden og til den andre. Høyre ønsker å legge forholdene til rette for mer varige forpliktelser mellom sentrum og Høyre, særlig i den økonomiske politikken.

Mitt spørsmål blir: Vil Venstre være med på å bidra til at man kan få et mer varig samarbeid om den økonomiske politikken mellom sentrum og Høyre?

Terje Johansen (V) : Det som har vært nødvendig å gjøre så vel overfor næringslivet som overfor offentlig sektor og private forbrukere i de to budsjettene denne regjeringen har hatt ansvaret for, er å forsøke å stramme inn, slik at det skulle bli mulig å få renten ned.

Det Regjeringen har gjort, er å skjære tynt av velferdsveksten for alle, og dermed har det smertet litt for alle. Det er ikke noe å legge skjul på at vår næringsminister, Sponheim, har ytet store bidrag til smerten, for å si det slik. Jeg skal ikke tolke kroppsspråket hans, men at han har vært komfortabel med det, tror jeg neppe. Men la meg si det slik: Når vi har kommet til et kompromiss med høyrepartiene om deler av den økonomiske politikken, er vi fornøyd med det. Men det som gjør at vi fortsatt holder armlengdes avstand, er at forskjellene i fordelingspolitikken er betydelige. Det vises bl.a. gjennom det skatteforslag som vi opprinnelig hadde, og det vi måtte gå med på. Det er ingen tvil om at fordelingen i sentrumspartienes forslag til skatteendringer var vesentlig bedre enn det vi nå har måttet gå med på. Det er beklagelig.

I miljøpolitikken ser jeg bruken av energiavgifter som kanskje det viktigste av alle tiltak, og forbrukerne kunne faktisk ha unngått disse ved å spare. Men la meg si om disse tiltakene at jeg ikke lover noen varig forbindelse med Høyre før vi i alle fall kan bli enige om de viktige tingene med hensyn til fordeling og miljø. Når det gjelder energiavgiftene, har jeg bare én ting å si: Vi kommer igjen.

Inge Myrvoll (SV): Venstre må i alle fall sørge for å komme igjen i denne perioden, for i neste periode kan det være for sent.

I slutten av disse forhandlingene kom partileder Sponheim med en klar advarsel til Høyre om at hvis Regjeringa måtte gå, ville det bli katastrofalt for regjeringssamarbeidet på den borgerlig siden i lang tid framover. Deretter kaster sentrumsregjeringa klærne og byr seg fram til Høyre og Fremskrittspartiet. Har vi det klart? Sentrumsregjeringa vant anbudsrunden over Arbeiderpartiet om Høyres gunst. Terje Johansen er såre fornøyd. Han unner Høyre de resultatene de har oppnådd, og det er jo ikke forunderlig. Venstre er jo egentlig bare «lille Høyre» – med litt forskjell, de er litt mindre opptatt av bedrifter enn det Høyre er, og så har de i perioder hatt litt miljøferniss, men det er ikke så mye igjen av den heller.

Så sier Terje Johansen at sentrumspolitikken står fast, og at uroen omkring budsjettet er blitt skapt. Han nevner barnepolitikk og distriktspolitikk som eksempler på at det står fast. I erklæringa fra Voksenåsen står det:

«Det er en forutsetning for et styrket lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene bedres»,

og det er da kommunene. Hvorfor skal kommunene legge ned skoler og barnehager, hvorfor skal det bli dyrere å ha en skolefritidsordning osv.? Hvis sentrumsregjeringens barnepolitikk står fast, skulle det være helt unødvendig. Hvorfor diskuterer Venstre-ordførere i mitt fylke hvorvidt de skal legge ned vervene sine? Hva slags uro har disse Venstre-ordførerne skapt som det ikke er grunnlag for? Hva har de ikke skjønt? Det virker som om lokalpolitikerne, også de fra Venstre, føler en uro som det ikke er grunnlag for. I Hamarøy kan de bare roe seg ned og si at det går bra, dette budsjettet får vi i havn, for det står i Voksenåserklæringa at kommuneøkonomien skal bli bedre. Det er bare vi som ikke har oppfattet det.

Terje Johansen (V): La meg i hvert fall først få si at kommuneøkonomien ble atskillig bedre med dette forliket enn om Høyre og Arbeiderpartiet hadde fått lov til å slå seg sammen. Men når jeg hører på SV, er det helt åpenbart at jo lenger ut på sidelinjen de befinner seg, jo høyere må de kauke for at vi som er inne på banen, skal høre dem. Lydnivået stiger jo med avstanden ut til stedene der tingene foregår.

I sentrum har vi bl.a. en flyktningpolitikk, en bistandspolitikk, en miljøpolitikk, en distriktspolitikk, en kulturpolitikk og fremfor alt en Europa-politikk som burde ligge ganske nær SVs. Det er helt uforståelig for meg at SV-representanten raljerer med sentrumspolitikken når jeg vet at de falbyr seg til Arbeiderpartiet nær sagt for enhver pris.

Rune E. Kristiansen (A): Det kunne vært mange spørsmål å stille til Terje Johansens replikkrunder her nå, men for å begynne med det første: Kan vi vente at Regjeringen allerede i revidert kommer med forslag om elavgift igjen, siden Terje Johansen uttrykte så klart at «vi kommer igjen»?

I sitt hovedinnlegg sa representanten Johansen svært lite om små og mellomstore bedrifter, som har vært hans fanesak i lang tid, i hvert fall har han prøvd å uttrykke det fra talerstolen her. Til opplysning for Terje Johansen kan det meddeles at inntjeningsevnen for små og mellomstore bedrifter i 1998 forventes å ha blitt svekket med ca. 11 pst. Jeg vet ikke hvor han legger forklaringen på det. Men det er neppe det små og mellomstore bedrifter venter på akkurat nå, i hvert fall i forhold til en erkjennelse i en handlingsplan fra en næringsminister.

Arbeiderpartiet mener at det å få rentenivået ned er det viktigste bidraget for bedriftene og for å hindre økt ledighet. Vi har tross alt et rentenivå i Norge som er dobbelt så høyt som i Sverige, og Regjeringen hevder at det stort sett er forhold utenfor Norge som er årsaken til det høye rentenivået. Det kunne vært interessant å få et svar fra Terje Johansen på om det da er nødvendig med innstramminger i norsk politikk på nærmere 8 milliarder kr når Regjeringen hevder at rentenivået stort sett skyldes ting som ikke ligger i den innenrikspolitiske kursen her i landet.

Terje Johansen (V): Om vi kan vente et forslag om økt elavgift i revidert, tviler jeg på. Nå bør vi avvente den utredningen som Energiutvalget har laget – for øvrig under ledelse av en varaordfører fra Arbeiderpartiet i Bergen, hvis jeg ikke husker feil – og som er helt klar i sine konklusjoner. Energiprisene må opp dersom ikke miljøet skal gå ned.

Når det gjelder småbedriftenes manglende inntjening eller lavere inntjening i 1998, skyldes den ganske riktig først og fremst det økte rentenivået, den skyldes overopphetingen i norsk økonomi og den skyldes lønnsoppgjøret. Alt dette er vi enige om. Jeg trodde faktisk at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene var noenlunde enige om innstrammingen også. Vi ligger og dupper rundt 7-8 milliarder kr i begge alternativer, og det er vi enige om må til for å få rentenivået ned. Så langt er alt vel og bra. Hva er vi da uenige om? Jo, vi i Venstre vil ikke pålegge småbedriftene økte skatter, økt formuesskatt og delingsmodellen, som tar 49-50 pst. av overskuddet i stedet for 28 pst. som i storbedriftene. Vi ønsker ikke å true disse arbeidsplassene mer enn de allerede er blitt truet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Jens Stoltenberg (A): Ved utgangen av november var det registrert 48 000 helt arbeidsledige mennesker i Norge. Det betyr at arbeidsledigheten fortsatt er lav, men det betyr også at ledigheten nå øker for første gang på tre år. Økningen er i seg selv ikke dramatisk, men den er et varsel om at vi står overfor et vendepunkt i norsk økonomi, et varsel om at vi på ny kan få økende arbeidsløshet.

Også neste år regner Regjeringen med høy temperatur og høyt press i norsk økonomi. Pris- og kostnadsveksten vil bli omtrent dobbelt så høy som hos våre handelspartnere. Men samtidig står vi i fare for at ledigheten vokser sterkt noen steder og innenfor noen bransjer. Det gjelder ikke minst en del industristeder langs kysten.

Problemet er at hvis vi prøver å møte den voksende ledigheten innen enkelte områder ved å redusere den generelle innstrammingen i budsjettet, står vi i fare for å gjøre vondt verre. Da greier vi ikke å stanse pris- og kostnadsveksten, og bedriftenes konkurransekraft forverres ytterligere. Vi kan få den verste av to verdener: økende ledighet og høy prisstigning – samtidig.

I en slik situasjon er det langt fra størrelsen på den generelle innstrammingen i statsbudsjettet som alene avgjør om vi lykkes i å trygge arbeidsplassene. Minst like viktig er innretningen på den økonomiske politikken. Hvis arbeidsledigheten vokser noen steder i landet mens presset i norsk økonomi fortsatt er høyt, trenger vi mer treffsikre virkemidler enn bare å endre budsjettbalansen. Ett slikt treffsikkert virkemiddel er arbeidsmarkedstiltakene. Vi kan ha tusenvis av ledige hender og samtidig tusenvis av ledige stillinger. Nettopp da er det vi trenger tiltakene for å hjelpe de arbeidsledige til å fylle de ledige stillingene.

Alle forstår at det kan være riktig å trappe ned antallet tiltaksarbeidsplasser i år med fallende arbeidsledighet. Derimot er det uforsvarlig å gjøre som Regjeringen: mer enn halvere arbeidsmarkedstiltakene i et år vi forventer økende arbeidsløshet. Det er nettopp disse tiltakene som kunne vært satt inn i de områdene av landet og i de bransjene der ledigheten kan komme til å vokse neste år. Dessuten vet vi at kuttene i arbeidsmarkedstiltakene uansett vil ramme dem som i dag allerede har problemer med å få seg jobb: unge med lite utdanning, langtidsledige og innvandrere.

I morges ble olje fra Nordsjøen omsatt til 83 kr pr. fat. I statsbudsjettet har Regjeringen basert seg på at oljeprisen skal være 110 kr pr. fat. Dersom oljeprisen i stedet holder seg på dagens nivå, betyr det at staten får nær 30 milliarder kr mindre i inntekter enn budsjettert.

Mange vil kanskje mene at når statens inntekter går ned, så bør statens utgifter også gå ned. Det mener ikke Arbeiderpartiet. Det kan vi mene, for da oljeinntektene i fjor var høyere enn forventet, så gikk vi mot at de uforutsette ekstrainntektene skulle brukes til å øke statens utgifter. I stedet gikk vi inn for at alle ekstrainntektene ble satt inn på oljefondet. På den måten ble oljefondet en buffer mot usikre oljeinntekter. Svingninger i oljeinntektene skal slå ut i svingende avsetninger til oljefondet, ikke i svingende statlige bevilgninger til velferd.

Ikke alle partier har greid å leve opp til dette prinsippet. Sentrumspartiene og Fremskrittspartiet ville bruke mer penger da oljeinntektene var høyere enn forutsatt, uten å innse at konsekvensen da måtte bli kutt i bevilgningene til skole, eldreomsorg og helse når inntektene som i dag er lavere enn forutsatt. Fremskrittspartiet mente de uforutsette høye oljeinntektene i fjor var som å vinne i Lotto, og vi måtte få lov til å bruke gevinsten. Men hvis de høye oljeinntektene i fjor var som å vinne i Lotto, så er dagens lave oljepriser som å tape på travbanen. Også Fremskrittspartiet må forstå at hvis man den ene dagen vinner i Lotto og den andre dagen taper på travbanen, så er det lurt å sette til side gevinsten for å dekke tapet.

Bruken av våre oljeinntekter handler ikke om pengespill. Det handler om forvaltningen av vår felles nasjonalformue, og det handler om å trygge fremtidens pensjoner og fremtidens velferd. Det krever ansvarlighet og forutsigbarhet i den økonomiske politikken.

Steinar Bastesen (TF): Vi legger i år fram vårt eget statsbudsjett for første gang. Jeg sa i forrige finansdebatt at vi ikke var i stand til å legge fram noe statsbudsjett den gangen, men vi har holdt ord i og med at jeg sa vi skulle komme sterkere igjen i dette budsjettåret.

I vårt budsjett har vi som forventet prioritert havner, farleier og fiskeriforskning. Og vi har tatt høyde for bedre samferdselsløsninger i og med at vi har plusset på 1 milliard kr til veiutbygging. Vi har i enkelte områder veier, som er nødvendig for å bringe verdier ut av distriktene og ned til eksportmarkedene, som langt fra har samme standard som bilen som kjører på veien. Da tenker jeg spesielt på at bilen som kjører på veien, har en EU-godkjenning, men det kan en vel knapt si at veiene i Distrikts-Norge har. Jeg lurer på, hvis det hadde blitt stilt spørsmål om veistandarden, om den holdt EU-standard, om det hadde vært i tråd med den øvrige tilpasningspolitikken som både denne Regjeringen og de tidligere regjeringer har lagt vekt på. Det er vel betimelig å stille det spørsmålet. Derfor har vi i vårt forslag prøvd å gjøre vårt for å tilpasse veistandarden i Norge til EU-standard.

Kommuneøkonomien har vi også prioritert. Det er klart at hvis man kutter stort i kommuneøkonomien, går det ut over de svakeste. Det går ut over skolene, det går ut over de eldre, og det går ut over hjemmehjelpsordningen.

Vi har i alle år hatt det prinsippet at barna skulle ha gratis skole. Men etter som årene har gått, har man måttet betale mer og mer i egenandel for å ha barna i skole. Det er klart at etter som årene går og man går opp i klassetrinn, blir det dyrere å ha barna i skole. Kutter man, blir det dyrere og dyrere for foreldrene. Det er ikke tvil om det. Vi har også tatt høyde for utdanning generelt og for universitetene.

Forskning er også utrolig viktig, spesielt fiskeriforskningen. Vi står overfor et stadig større krav om dokumentasjon for at de ressursene vi tar ut, ikke truer bærekraftig utvikling. Når vi mangler dokumentasjon, kan vi bli utsatt for boikottrusler fra andre land. Vi har også et stadig større krav om miljømerking, og det skal være basert på bærekraft.

Vi har klart økt budsjettet til både politi og påtalemyndighet, og vi har tenkt på småbedriftene, ja både de små og de store bedriftene, for det er viktig å ha klart for seg at man må skape en krone før man bruker den. Enkelte – både representanter og partier – er ofte mer interessert i å bruke pengene før de skaper dem. Enkelte vil til og med synes det er viktig å dele andres goder framfor å dele godene.

Vi er kritisk til alskens verneplaner som blir pålagt befolkningen. Vi er kritisk til ressursforvaltningen generelt og ikke minst til rovdyrpolitikken, og spesielt da forvaltningen av sel og hval. Men der går det iallfall rette veien.

Jeg har et spesielt tema jeg vil nevne, og det er kuttet på 10 mill. kr i det nye framlegget når det gjelder fornying og kondemnering i fiskeflåten. Det er etter vår oppfatning et brudd på den inngåtte fiskeriavtalen. Likevel har vi funnet å kunne gå inn for en subsidiær tilslutning til Regjeringens og Høyres og Fremskrittspartiets framlegg. For det er vel bedre å ha litt innflytelse enn ingen og stå helt alene. Men likevel tar jeg opp de forslagene vi har fremmet, også de vi har fremmet sammen med andre.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Bastesen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Statsråd Gudmund Restad: Den 5. oktober la Regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett. Et hovedmål med budsjettet var å legge til rette for en normalisering av kronekursen og lavere rente. Det ble foreslått innstramminger både på budsjettets inntektsside og utgiftsside for å få til et tilstrekkelig stramt budsjett. Regjeringens forslag innebar en finanspolitisk innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge, eller om lag 9 milliarder kr. Med dette utgangspunktet inviterte Regjeringen partiene på Stortinget til et konstruktivt samarbeid om budsjettet.

Det viste seg vanskelig å få etablert flertall for et helhetlig budsjett, men i forrige uke lyktes det å få til en avtale mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. Selv om enigheten kom på overtid, er det både av økonomiske og politiske hensyn viktig at et flertall i Stortinget på denne måten viste ansvar og handlekraft.

Det justerte budsjettforslaget som nå blir vedtatt, har beholdt en klar sentrumsprofil. I sitt opprinnelige opplegg prioriterte Regjeringen særlig helse- og omsorgssektoren, tiltak for distriktene og større valgfrihet for barnefamiliene. Disse hovedprioriteringene er opprettholdt i det justerte budsjettforslaget.

Videre er kommuneøkonomien ivaretatt i samsvar med tidligere forutsetninger. I kommuneøkonomiproposisjonen ble det lagt til grunn en reell vekst i kommunesektorens inntekter på 1-1 ¼ pst. fra 1998 til 1999. Regjeringen fant rom for en reell inntektsvekst på 1 ¼ pst. i sitt opplegg. I det justerte budsjettforslaget reduseres kommunenes inntekter og kostnader om lag like mye. Dermed vil kommunesektoren få en reell inntektsvekst som forutsatt på om lag 1 ¼ pst. neste år.

En vesentlig del av innstrammingen i Regjeringens budsjettforslag bestod av økte skatter og avgifter. Dette ble foreslått av fordelingspolitiske hensyn og for å trekke inn kjøpekraft i en situasjon hvor sterk vekst i det private forbruket er en vesentlig årsak til presset i norsk økonomi. Det viste seg imidlertid at det ikke er flertall i Stortinget for skatte- og avgiftsøkninger, idet både Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de er imot dette. De to sistnevnte partier går tvert imot inn for store skatte- og avgiftslettelser. Derfor har Regjeringen måttet akseptere en annen profil på innstrammingen, med betydelig lavere skatte- og avgiftsnivå enn foreslått i Gul bok, og ytterligere utgiftsreduksjoner.

Det justerte budsjettforslaget reduserer innstrammingen med om lag 1,2 milliarder kr i forhold til Regjeringens opplegg. Den finanspolitiske innstrammingen blir dermed vel ¾ pst. av BNP for Fastlands-Norge. Den underliggende reelle veksten i statsbudsjettets utgifter fra anslag på regnskap for 1998 til 1999 anslås til om lag ¾ pst. Jeg vurderer dette som et forsvarlig budsjettopplegg, som bør legge til rette for reduserte renter.

Norsk økonomi er solid, til tross for turbulens den siste tiden. Vi har høy sysselsetting, lav arbeidsledighet, høyt utdannelsesnivå, gode offentlige finanser og balanse i utenriksøkonomien. Det har imidlertid gradvis bygd seg opp ubalanser i norsk økonomi. Vi har opplevd mangel på arbeidskraft over hele landet. Mange bedrifter og offentlige etater har fortsatt problemer med å fylle ledige stillinger. Dette har bl.a. ført til en kraftig lønnsvekst.

Det er viktig at lønns- og kostnadsveksten raskt kommer ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Hvis ikke, risikerer vi etter hvert å få økende arbeidsledighet og et svekket grunnlag for å løse viktige fellesoppgaver.

Statsbudsjettet som nå blir vedtatt, gir et godt grunnlag for meget moderate inntektsoppgjør neste år. Det vil bidra til en nødvendig nedkjøling av økonomien og legge til rette for lavere rente. Videre vil avgiftsopplegget bidra til lavere prisstigning enn antatt i nasjonalbudsjettet. Men dette er ikke tilstrekkelig. Partene i arbeidslivet har her et betydelig ansvar.

Den sterke økonomiske veksten vi har opplevd siden 1993, skyldes i stor grad økt yrkesdeltaking og redusert arbeidsledighet. Veksten i arbeidsstyrken vil imidlertid bli vesentlig lavere i årene framover. Potensialet for fortsatt økonomisk vekst er derfor også tilsvarende mindre. Lavere vekst er imidlertid ikke ensbetydende med avtakende pressproblemer. En nødvendig nedkjøling av norsk økonomi krever derfor at den økonomiske politikken bidrar til vesentlig redusert vekst i etterspørselen etter varer og tjenester neste år i forhold til det vi har opplevd de senere årene.

En del ny informasjon om norsk og internasjonal økonomi har kommet til siden nasjonalbudsjettet ble framlagt. Blant annet kan følgende nevnes:

• Sysselsettingen fortsatte å øke fra andre til tredje kvartal. Den registrerte arbeidsledigheten har vært nokså stabil de siste to månedene, mens AKU-ledigheten har fortsatt å falle.

• Vareforbruket økte klart fra andre til tredje kvartal, selv om det var en nedgang i september. Utviklingen så langt i år samsvarer godt med anslaget i nasjonalbudsjettet, for veksten i det private forbruket fra 1997 til 1998 på i underkant av 4 pst.

• Eksporten av tradisjonelle varer fortsatte å øke i tredje kvartal. Samtidig var det en fortsatt sterk økning i importen.

• Konsumprisveksten siste tolv måneder var 2,5 pst. i september og 2,2 pst. i oktober. Dette samsvarer godt med tidligere anslag på 2,3 pst. gjennomsnittlig konsumprisvekst fra 1997 til 1998. I nasjonalbudsjettet ble konsumprisveksten i 1999 anslått til 3¼ pst. Med det avgiftsopplegget som inngår i det justerte budsjettforslaget, kan økningen neste år anslås til om lag 2 ¾ pst.

• De siste dagene har oljeprisen vært rundt 80 kr pr. fat. Den lave oljeprisen understreker hvor viktig det er at oljeavhengigheten ikke økes.

Som understreket i nasjonalbudsjettet, er det betydelig usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen. Det gjelder særlig følgende forhold:

• Den høye lønnsveksten kan feste seg. Det vil i så fall bidra til tap av konkurranseevne, sterkere prisstigning og fortsatte pressproblemer.

• De økonomiske problemene i Asia og Latin-Amerika og den politiske uroen i Russland kan føre til tilbakeslag i verdensøkonomien.

• Særlig ved vedvarende lav oljepris kan det ta tid før kronekursen bringes tilbake til utgangsleiet og rentenivået igjen kommer ned mot europeisk nivå.

Vurderingene av de viktigste usikkerhetsfaktorene står i hovedsak ved lag. Faren for et alvorlig tilbakeslag i internasjonal økonomi kan imidlertid synes noe mindre nå enn da nasjonalbudsjettet ble lagt fram. Dette har bl.a. sammenheng med at renten er redusert i USA og i flere europeiske land, og at det nå gjennomføres omfattende tiltak for å styrke finansnæringen i Japan. I tillegg vil arbeidet med et støtteprogram for Brasil i regi av Det internasjonale pengefondet redusere faren for et større og omfattende tilbakeslag i Latin-Amerika.

Den nye informasjonen som er kommet, tilsier ingen vesentlige endringer i vurderingene av norsk økonomi siden nasjonalbudsjettet.

Regjeringen legger vekt på kontinuitet i pengepolitikken. Den la derfor i revidert nasjonalbudsjett i år til grunn at retningslinjen for pengepolitikken om stabilitet i kronens verdi mot europeiske valutaer, vil bli videreført også etter at ØMU er etablert. Det var bred oppslutning om dette i Stortinget. Det ble i revidert nasjonalbudsjett også vist til at Norges Bank i et brev til Finansdepartementet av 24. april i år skriver at euro vil kunne inngå som en viktig europeisk valuta på samme måte som ecu i dag er en sentral styringsparameter.

Vårt nåværende valutakursregime gir ikke grunnlag for å søke gjensidig intervensjonssamarbeid med andre land. Spesielt kan vi ikke be andre land om kreditt eller samarbeid for å forsvare kursen når det ikke gjelder en erklært sentralkurs med definerte svingningsmarginer og tilhørende plikt til å intervenere for vår egen sentralbank. Hvis vi skulle ønske et nærmere samarbeid med EU, måtte vi i så fall etablere et fastkursregime med intervensjonsplikt for Norges Bank.

Utformingen av det nåværende norske systemet basert på stabilitet i kronekurs må ses på bakgrunn av våre erfaringer fra 1992 og problemene i mange andre land med å opprettholde fastkursregimer over tid. Økte kapitalbevegelser gjør fastkursregimer mindre stabile enn tidligere. Det har derfor vært bred enighet om at det ikke har vært aktuelt å vende tilbake til regimet som vi hadde inntil 10. desember 1992. Denne vurderingen ligger fast. Det finnes ikke tilstrekkelig grunnlag i dag for å tro at Norge kan ha utsikter til å oppnå et sterkt og forpliktende valutasamarbeid med EU som kunne gjøre et nytt fastkursregime stabilt og motstandskraftig.

For øvrig viser jeg til at jeg den 19. november redegjorde om Den økonomiske og monetære union og norsk pengepolitikk i Stortingets utvidede utenrikskomite.

En mindretallsregjering må være villig til å inngå kompromisser med opposisjonen. Regjeringspartiene har strukket seg langt for å sikre flertall for et forsvarlig budsjett. Hovedprioriteringene i budsjettet er imidlertid bevart, og viktigst av alt: Det er tilslutning til et stramt statsbudsjett for neste år. Det vil bidra til en nødvendig nedkjøling av økonomien som vil gjøre det lettere å få rentenivået ned igjen. På denne måten legges det til rette for en rettferdig fordeling og et solidarisk velferdssamfunn i årene framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): På mange måter synes jeg finansministerens beskrivelse av den usikkerhet vi har foran oss, på enkelte punkter nærmest til forveksling var lik mye av det Arbeiderpartiet sier om situasjonen, men jeg skal ikke kalle det for svartmaling. Sannsynligvis er det en betydelig realisme i det som finansministeren fremholder som usikkerhet, som vi er nødt til å forholde oss til også i framtiden når det gjelder den økonomiske utviklingen.

Tidligere i høst har finansministeren lagt betydelig vekt på at skjebnen til det nasjonalbudsjettet som ble lagt fram, skulle besegles i Stortinget, og nå kjenner vi resultatet, nå vet vi hva som skal bli vedtatt denne kvelden. Og det må antakelig være slik, vil jeg tro, at finansministeren er den av alle oss som deltar i denne debatten og som er til stede i salen, som har aller best innsikt i hva vi kan forvente blir virkningen av de budsjettvedtak som skal gjøres i kveld.

Det er brukt mye tid i denne debatten til å snakke om prosesser osv., men jeg antar at de som følger debatten, og som er berørt og blir berørt av det som et statsbudsjett inneholder, er interessert i: Hva blir virkningen for meg og for mine og for min hverdag og for min økonomi av det som vedtas i Stortinget? Jeg ventet med interesse på at det i finansministerens innlegg kanskje skulle komme noen flere føringer om hva finansministeren ser for seg blir virkningen. Og min utfordring til finansministeren er: Er det mulig for finansminister Restad å fortelle Stortinget, men ikke minst alle utenfor dette huset, hva finansministeren anslår blir virkningen av det budsjettet som skal vedtas i kveld? Hvilke forventninger kan vi ha? Hvilke forventninger har finansministeren til utviklingen på kronekurs og – ikke minst – på rentenivået? Hvor lenge skal vi forvente å leve med et så ekstraordinært høyt rentenivå som det vi har? Og hvilke mer eksakte forventninger har finansministeren når det gjelder utviklingen i sysselsettingen?

Statsråd Gudmund Restad: Hva blir virkningen av det budsjettet som nå vedtas, spør Hill-Marta Solberg. Ja, nå har i hvert fall Regjeringen sørget for at man får vedtatt et tilstrekkelig stramt budsjett til at tilliten til norsk økonomi bør kunne gjenopprettes. Dermed vil forholdene som Regjeringen la hovedvekten på i utarbeidelsen av budsjettet, nemlig å legge til rette for en krone med normal kurs og reduserte renter, kunne være oppfylt. Nå er det dessverre ikke bare det som skjer her i Stortinget i ettermiddag og i kveld, som avgjør tilliten til norsk økonomi, kronekursen og dermed rentenivået. En veldig viktig faktor utenom det som skjer her, er oljeprisen, og den har dessverre verken storting eller regjering herredømme over. Men denne regjeringen har i hvert fall gjort det som står i dens makt ved å sørge for redusert utvinningstakt, og dermed bidra til at oljeprisen ikke blir lavere enn høyst nødvendig. Men det ligger klart en bekymring i at OPEC-møtet i forrige uke ikke kom fram til tilfredsstillende resultater, så usikkerheten om oljeprisen må vi dessverre leve med. Allikevel har jeg tro på at omverdenen ikke vil sitte rolig og se på at vi har et rentenivå i Norge på bortimot det dobbelte av Europa forøvrig, uten at norske kroner igjen bør bli attraktive. Og det er min overbevisning at omverdenen mistolker norsk økonomi. Det er ingenting i realøkonomien som skulle tilsi den svake kronekursen og dermed det høye rentenivået. Jeg frykter for at man forestiller seg at Norge er mer avhengig av oljen enn vi faktisk er, og jeg minner om at i et budsjett på omkring 500 milliarder kr, bruker vi bare 1 pst., omkring 5 milliarder kr, til å saldere budsjettet. Resten, 99 pst., skaffes til veie fra fastlandsøkonomien. Så vi er ikke så avhengig av oljen som omverdenen dessverre synes å tro.

Siv Jensen (Frp): Jeg er helt enig med finansministeren i at oljeprisen har mye å si for kronekursutviklingen og dermed også for rentenivået. Man vet at anslaget som Regjeringen opererer med i budsjettet for oljeprisen for neste år, er på 110 kr. I løpet av budsjettprosessen har det ikke kommet signaler fra Regjeringen om at man ønsker å redusere det anslaget i takt med det som alle ekspertene på oljemarkedet har gitt uttrykk for, nemlig at det kommer til å være en vedvarende lavere oljepris i hele 1999. Da vil det være interessant å høre finansministerens vurdering av hvorfor Regjeringen ikke har funnet det aktuelt å nedjustere anslaget for oljeprisnivået slik at det kommer i takt med det hele markedet oppfatter vil være et riktig nivå for 1999.

Dernest: Så sa finansministeren i sitt innlegg at det var en veldig nøye sammenheng, at oljeprisen påvirker kronekursen, som igjen påvirker rentenivået i Norge. Og nettopp fordi oljeprisen er en faktor som det er svært vanskelig for norske politikere å styre, blir det desto rarere at finansministeren gjentar at pengepolitikken fortsatt ligger fast fra Regjeringens side. Hvis det er slik at Regjeringen heller ikke ønsker å ta pengepolitikken i bruk for å få renten ned, hva er det da som ligger i dette som finansministeren snakker om, å kjøle ned økonomien? Hva slags virkemidler er det Regjeringen ønsker å ta i bruk som i seg selv vil føre til en mer stabil krone, som igjen vil føre til et lavere rentenivå?

Statsråd Gudmund Restad: Når man skal lage et statsbudsjett, må man legge til grunn visse forutsetninger, og en viktig forutsetning for et norsk statsbudsjett vil være anslaget på oljepris. Våre beste spesialister på dette området mente da statsbudsjettet ble utarbeidd og finalisert i slutten av september/begynnelsen av oktober, at 110 kr pr. fat var det beste estimat man kunne komme fram til. Jeg minner om at det forekommer veldig store svingninger i oljeprisen. Bare i løpet av min korte tid som finansminister har jeg opplevd oljepriser på opp til 160 kr pr. fat og i de siste dagene ned til 77 kr pr. fat. Så derfor å spå om oljeprisen ett år framover i tiden er ikke lett – det skal innrømmes. Men for statsbudsjettet betyr det jo ikke noen større katastrofe om vi skulle ta feil av oljeprisen, enn at overskuddet vil bli redusert og avsetningen til petroleumsfondet vil bli tilsvarende redusert. Det betyr ikke, med rimelig anslag av oljepriser, at vi skal komme i en situasjon hvor vi ikke fortsatt har betydelig overskudd i statsbudsjettet, så større katastrofe enn det er det ikke.

Men langt mer bekymringsfullt er det, som jeg var inne på i mitt forrige svar, at en vedvarende lav oljepris kan medføre at det ikke går så raskt som vi skulle ønske, å få kronekursen tilbake til normalnivå igjen og dermed få rentene ned.

Jeg er klar over at SV har en annen holdning til pengepolitikken, og mener at vi burde styre etter et inflasjonsmål. Det er jeg totalt uenig i, og det er også resten av salen her uenig med Fremskrittspartiet i. Det eneste som er sikkert, er at hvis vi hadde hatt et inflasjonsmål, ville vi ha hatt den høyere renten som vi fikk i år, allerede for et par år siden. Det er bare å studere hva Norges Bank mente om presset i økonomien den gangen, og for å gjøre noe med det presset de mente var der, ville Norges Bank med et inflasjonsmål ha måttet sette opp renten allerede da.

Presidenten: Presidenten reknar med at det var ei forsnakking frå statsråden då han sa SV i staden for Framstegspartiet.

Statsråd Gudmund Restad: Ja, det var en forsnakkelse.

Børge Brende (H): Veksten i norsk økonomi avtar, og man savner en helhetlig strategi fra Regjeringen om hvilke rammebetingelser vi trenger for å kunne hevde oss bedre innenfor de områdene hvor vekstmulighetene finnes. Den innstramningen vi nå gjennomfører, må kombineres med initiativ som kan sette både samfunnet og den enkelte bedre i stand til å møte kravene fra den nye kunnskapsøkonomien. Vi taper dessverre terreng på verdensmarkedet fordi vår eksport i for stor grad er basert på råvarer og halvfabrikata, hvor etterspørselen i det internasjonale markedet vokser langt mindre enn for ferdigvarer.

Vekstmulighetene er først og fremst å finne innenfor verksted- og teknologiindustrien. Men bare 11,4 pst. av vår samlede vareeksport, inkludert råolje og naturgass, kommer fra denne sektoren. I Sverige er andelen på 48 pst. Den dagen inntektene fra olje- og gassvirksomheten virkelig begynner å avta kraftig, står vi overfor betydelige problemer. Det er denne utfordringen vi bør diskutere, og det er denne utfordringen også statsbudsjettet burde vært et svar på. Mens danskene nå fremlegger en svær pakke som reduserer skattene og belastningene på næringslivet, ikke for at de ikke skal flagge ut, men for at flere skal flagge inn i Danmark, så foreslår Regjeringen i sitt opprinnelige opplegg ganske sterke skatte- og avgiftsøkninger og forverrede rammebetingelser for næringslivet. Dette ble da heldigvis drevet tilbake.

Men for å hindre unødvendig usikkerhet knyttet til en mindretallsregjerings næringspolitikk, kan finansministeren tenke seg en mer langsiktig tenkning, bl.a. sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, knyttet til forutsigbare rammebetingelser, ved at man i revidert nasjonalbudsjett gjør det klart at skatte- og avgiftsnivået ligger fast for noen år fremover for å sikre investeringer og arbeidsplasser i Norge?

Statsråd Gudmund Restad: Når Regjeringen i sitt budsjettopplegg, for å få til en innstramning på opp mot 1 pst. av BNP, foreslo betydelige skatte- og avgiftsøkninger i en størrelsesorden opp mot 4 milliarder kr, var det fordi det var vanskelig etter veldig mange år med kutt i de offentlige utgifter å kutte mye mer, for dette er ikke det første året vi kutter i offentlige utgifter, det har våre forrige regjeringer gjort i de siste tre-fire-fem årene, og det var begrenset hvor langt man kunne komme på dette området. Dessuten er det et viktig poeng at en hovedårsak til det sterke presset, og som vil videreføre presset i økonomien også neste år, er en sterk økning i det private forbruket. Derfor var det riktig etter vår oppfatning å trekke inn kjøpekraft i form av økte skatter og avgifter.

Nå måtte vi dessverre konstatere at det ikke er noe flertall i Stortinget for økte skatter og avgifter, idet både Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet gikk imot det. En mindretallsregjering må selvfølgelig ta virkeligheten til etterretning, og derfor fikk vi et opplegg hvor de foreslåtte skatte- og avgiftsøkninger i all hovedsak ble fjernet.

Så synes jeg nok at Børge Brende også gjør den samme feilen som mange andre gjør, og fremstiller oss som så veldig oljeavhengig. Vi er riktignok en oljenasjon, men når vi, som jeg nevnte i et tidligere replikksvar, har den situasjonen at 99 pst. av inntektene for å dekke våre utgifter skaffes fra fastlandsøkonomien, blir det noe skjevt å fremstille oss som så totalt oljeavhengig.

Når det gjelder framtidige skatte- og avgiftsopplegg, vil jeg ikke forskuttere dem nå. Det vil vi måtte komme tilbake til når vi skal legge fram et budsjett for neste år.

Øystein Djupedal (SV): Det er ett forhold som finansministeren undervurderer veldig når det gjelder oljeøkonomien, og det er at Norge er verdens nest størst oljeeksportør. Det betyr at vi har en mye større påvirkningsgrad på oljeprisen enn vi liker å tro. Det er klart at det eneste riktige for Norge i en slik situasjon, slik oljeprisen er i dag og så avhengig som norsk økonomi er av oljen, ville ha vært å ta et initiativ overfor OPEC i forbindelse med det møtet man nå hadde i Wien. Om det hadde hjulpet, tviler også jeg på, men vi hadde i hvert fall vist positiv vilje til at Norge er villig til å redusere oljeutvinningstempoet, slik at vi kunne legge et press og sende et signal til OPEC om å gjøre det samme.

Vi som nasjon er meget lite tjent med en lav oljepris, ikke bare økonomisk ved at oljefondet ikke fylles opp med penger, men – ikke minst – også økologisk, for det er klart at når oljeprisen er så lav, priser den ut alle alternative energikilder som ikke er CO2 –forurensende. Der har Norge en selvstendig forpliktelse til å prøve å bidra til at oljeprisen går opp, slik at vi får et økologisk forsvarlig energiregime, og der skal vi ikke undervurdere den norske rollen.

Finansministeren la vekt på tre forhold som han mente var viktige ved det han kaller et justert sentrumsopplegg. Hva som ikke er et justert sentrumsopplegg, det må jeg si jeg stiller stadig større spørsmålstegn ved. Jeg vet ikke hva denne regjeringen ikke kunne ha presentert som et såkalt justert sentrumsopplegg. Hvis man ser i innstillingen, vil en se en lang liste av ting som sentrumspartiene nå ikke lenger støtter, som man selv har fremmet.

Så trekker finansministeren fram tre forhold som liksom skal være den store seieren til sentrum. Det er kontantstøtten, som Senterpartiet har vært imot. Så er det innstrammingseffekten, som man nå har sklidd på, og som ikke er på det nivået man opprinnelig la fram. Det siste poenget er kommuneøkonomien, som alle Senterpartiets 149 ordførere raser mot. De mener at det nå vil være helt umulig å gjennomføre en anstendig velferdsproduksjon i kommunene.

Nå er Stortinget i ferd med å vedta et budsjett det egentlig ikke er flertall for, det er bare Høyre og Fremskrittspartiet som er enig i det budsjettet vi nå skal vedta. Mitt spørsmål til finansministeren er veldig klart: Har denne Regjeringen noen tålegrense overhodet?

Statsråd Gudmund Restad: Ja, denne Regjeringen har selvfølgelig en tålegrense, og den er ikke overtrådt i forbindelse med den avtalen som nå er inngått med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er ikke riktig som det er fremstilt, at dette nå er blitt et rent Høyre-opplegg. Det plager ikke oss så veldig mye at man fikk redusert kuttet i forsvarsbudsjettet med 450 mill. kr, og at man fikk styrket politiet med 100 mill. kr. Det gledet faktisk meg personlig, som har et langt liv i etaten, at det var mulig å få til det. Det var heller ikke så problematisk for oss at vi brukte 95 mill. kr for å redusere egenandelstaket fra 1 550 kr til 1 320 kr. Heller ikke at vi fikk 5 mill. kr til å stimulere legedekningen i distriktene, var særlig problematisk for sentrumspartiene. Og dette er elementer av endringer som har kommet i avtalen, i tillegg til at vi måtte ta til etterretning at det her i salen ikke er flertall for skatte- og avgiftsøkninger, som derfor i hovedsak måtte nulles ut.

Når det gjelder kommuneøkonomien, vil jeg gå litt tilbake til høsten 1996. Da bidrog jeg selv her i huset ganske mye til å forhandle fram med Arbeiderpartiet en sterkt forbedret kommuneøkonomi – 4,5 milliarder kr mer enn Arbeiderparti-regjeringen hadde lagt til grunn. Til dette høye nivået har man deretter for inneværende år lagt ytterligere realvekst på 0,75 pst., og det er forutsatt en ytterligere realvekst til neste år på 1¼ pst. At kommunene allikevel har fått problemer, er jo ikke til å undres over, når vi vet at vi fikk et lønnsoppgjør som for kommunesektoren utgjør omkring 7 pst. – altså det dobbelte av det som var forutsatt i nasjonalbudsjettet, som for øvrig var framlagt av arbeiderpartiregjeringen. Dette har i sin tur medført at kommunene får økte utgifter til pensjonspremier til KLP, i tillegg til at de – forhåpentligvis i en kortere periode – må leve med noe høyere renter enn det vi skulle ønske.

Ranveig Frøiland (A): Eg konstaterer at finansministeren er mest fornøgd med at han har fått meir pengar til sin gamle arbeidsplass. Det kan sjølvsagt vera viktig for ein finansminister, men eg må seia at det han sa litt tidlegare, vart eg meir forvirra av, dette med lensmannsetaten forstod eg. I sitt første innlegg sa finansministeren at oljeprisane var heilt avgjerande i forhold til renteutviklinga i Noreg. For den økonomiske politikken innanlands betyr oljeprisen lite, sa han. Men han vil leggja til rette for lågare rente. Men så seier han til Siv Jensen og til Børge Brende i replikkordskiftet at oljeprisane ikkje har noko vesentleg å seia. Eg undrast om han kan utdjupa dette litt nærare, og det hadde vore greitt å få svar på spørsmålet frå Hill-Marta Solberg: Kva blir verknaden av dette budsjettet? Kva blir verknaden for rentenivået? Vi er klar over kor mykje vi brukar av oljeinntektene i Noreg, men kva blir verknaden av dette budsjettet som no ligg føre, bortsett frå at ein har fått litt meir pengar til lensmannsetaten?

Det viktigaste no er å få renta ned og å halda arbeidsløysa unna, det er vi einige om. Då er mitt spørsmål til finansministeren: Når ein ser på den utviklinga som no er på arbeidsmarknaden, at arbeidsløysa aukar, føler han seg vel ved at ein har kutta så mykje i arbeidsmarknadstiltak som det er lagt opp til i neste års budsjett? Vi har dårlege erfaringar frå slutten av 1980-talet, då vi kutta for mykje i budsjetta, og den lærdomen må vi ta innover oss. Vert situasjonen igjen slik at arbeidsløysa aukar, må arbeidsmarknadsetaten vera klar til å setja inn tiltak. Eg føler at det kuttet som er gjort no, ikkje er forsvarleg.

Heilt til slutt: Det ligg føre eit forslag frå Høgre og Arbeidarpartiet om moglegheita for å knyta norske kroner nærare til euroen. Eg vil berre ha ei stadfesting frå finansministeren på at han følgjer opp dette forslaget.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil gjerne ta temaene i motsatt rekkefølge av det Ranveig Frøiland nå tok dem opp. Når det gjelder eurotilknytning, viser jeg for det første til det jeg sa i innlegget, og ikke minst viser jeg til den omfattende redegjørelsen jeg hadde i den utvidede utenrikskomite 19. november, og som er å finne på Internett. Jeg har ikke tid til i løpet av to minutter å gå nærmere inn på det.

Så vil jeg tilbakevise den påstand som nå gjentas flere ganger her, at vi allerede registrerer en økt arbeidsledighet. Det er ikke riktig. Jeg følger med på nesten daglig – i hvert fall ukentlig – tall for utviklingen i arbeidsledighet. De siste tallene som jeg fikk like før helgen, viste et ledighetsnivå på under 49 000 – nærmere bestemt 48 900 arbeidsledige, og det er det laveste tallet vi har hatt på veldig lenge. Så det er ikke riktig at vi nå har en økende arbeidsledighet foran oss. Finansdepartementets beste vurdering er at vi nå har en utflating, og i nasjonalbudsjettet har vi forutsatt at det gjennomsnittlig vil bli en noe lavere ledighet i 1999 – ca. 0,1 pst. lavere – enn vi har hatt i 1998.

Så er det oljeprisens og de innenlandske forholdenes betydning når det gjelder kronekursen. Jeg sa ikke at innenlandske forhold har liten betydning. Innenlandske forhold har betydning, men det er ingen tvil om at oljeprisen har større betydning for tilliten til kronen og dermed for rentenivået. Og det vi har mulighet for å gjøre noe med, er da budsjettet – vi har nå sørget for at vi får et stramt budsjett. Vi har fått en avtale som gjør at det blir vedtatt et stramt budsjett ved avslutning av debatten her i dag. Da er det, med det vi kan ha herredømme over, lagt til rette for at kronekursen igjen skal komme tilbake til normalt leie og rentene igjen gå ned. Så får vi bare håpe på at oljeprisen ikke varig blir liggende på det lave nivået den er på i øyeblikket, og jeg har god tro på at vi skal få redusert rente og dermed bedre de økonomiske vilkår for folk flest.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Jan Simonsen (Frp): En opinionsmåling foretatt for forsikringsselskapet Vesta viser at 31 pst. av befolkningen er redde for å bli utsatt for vold på kvelds- og nattetid. Mens 6 pst. av befolkningen i 1990 var redde daglig for å bli utsatt for vold, har 17 pst. av befolkningen den samme redselen i dag. I 1965 var det i Norge 2 500 anmeldelser for voldsbruk, i 1997 var det 15 000 anmeldelser. Samtidig tyder denne meningsmålingen på at mange ikke anmelder voldsepisodene.

I Oslo blir tenåringer stanset på gaten og truet, ranet og banket opp av barn under den kriminelle lavalder. Ungdomsgjenger går på byen bevæpnet med kniver og skytevåpen. Daglig blir drosjesjåfører i Oslo utsatt for vold eller trusler om vold.

I denne situasjonen roper den norske befolkning på handling fra sine politikere og blir møtt med fine, men akk så tomme, ord. I denne situasjonen stemmer samtlige partier på Stortinget, inkludert Høyre, mot forslag fra Fremskrittspartiet om å be Høyesterett øke straffene for voldsforbrytere, mot forslag om at alle kriminelle gjengangere og voldsforbrytere skal sone i fengsel og ikke i gatene, og mot forslag om å fjerne ordningen med prøveløslatelse. I denne situasjonen snakker Kristelig Folkepartis justisminister om mer politi i gatene, men foreslår samtidig å bevilge mindre penger til politiet. Først etter press fra Fremskrittspartiet og Høyre endret Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre holdning og aksepterte å styrke politibudsjettet med 100 mill. kr, noe som langt fra er nok, men bedre enn Arbeiderpartiets forslag og derfor mulig for Fremskrittspartiet å stemme for når vårt eget forslag er nedstemt. Etter press fra Høyre og Fremskrittspartiet har også regjeringspartiene akseptert å gi et bindende løfte om å bidra til å sikre jobb for samtlige studenter som slutter ved Politihøgskolen til sommeren. Det vil sikre nærmere 400 politifolk i arbeid med å bekjempe kriminalitet. Det er også bra, men ikke godt nok.

Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, som med sine opprinnelige forslag svekker politiet, ser åpenbart på nye politistillinger som en utgiftspost. I virkeligheten er det en inntektspost. I 1996 betalte norske forsikringsselskaper ut 1,3 milliarder kr etter tyveri, innbrudd og ran. Hver tredje innbygger i Oslo har en eller annen gang vært utsatt for innbrudd i bil eller hjem. Da sier det seg selv at det er mye å spare på å styrke politiet.

Men den økonomiske besparelsen er ikke den viktigste. Det er det vi sparer i menneskelige lidelser som er det viktigste argumentet for å styrke politiet og stemme mot Arbeiderpartiets budsjettforslag. En seks år gammel gutt som blir seksuelt misbrukt av en voksen mann, en jente som blir stanset på hjemveien, kastet inn i et portrom og voldtatt, en 80 år gammel mann som blir kastet over ende, skamslått og ranet – det er kriminalitetens ofre, i tillegg til oss alle som får vår livsglede forringet på grunn av frykt og angst for innbruddstyver og voldsmenn.

Gjennom å bevilge mer penger til politiet og vedta nye og strengere lover for å forebygge kriminalitet, og gjennom å sørge for at gjengangere blant innbruddstyver, voldsmenn og seksuelle overgripere soner lengre fengselsstraffer kan vi forhindre at det blir flere slike ofre og spare menneskelige lidelser. Derfor er det så trist å konstatere at bare Fremskrittspartiet følger opp ønskene fra Politiets Fellesforbund om en økning på 280 mill. kr til politibudsjettet, at Høyre foreslår 110 mill. kr mindre enn det politiet selv mener er nødvendig, at SV foreslår 180 mill. kr mindre og Arbeiderpartiet 280 mill. kr mindre. Det er selvsagt også trist å konstatere den manglende viljen fra samtlige andre partier til å stemme for forslag fra Fremskrittspartiet som uten tvil ville redusert kriminaliteten betraktelig dersom de hadde blitt vedtatt.

Forebyggende tiltak, ja gjerne det, men først og fremst i form av en bedre familiepolitikk, et bedre innhold i skolen og strammere innvandringspolitikk. Men en del langsiktige tiltak stanser ikke den ungdomskriminelle som har planlagt et ran i morgen formiddag! Til det trengs det politi, straffer og hurtigdomstol.

Nå trengs det handling. Politikerne må skjære gjennom. Det nytter ikke lenger med tomme ord. Handlingslammelsen fra justisministeren og stortingsflertallet bør ikke lenger aksepteres, og vil sikkert heller ikke bli akseptert av befolkningen.

Grete Knudsen (A): Regjeringspartiene inngikk sammen med Fremskrittspartiet og Høyre en verdiavtale om direkte pengeoverføring til småbarnsforeldre på 36 000 kr. Summen ble riktignok redusert til 28 000 kr. Men med vekt på det individuelle har Regjeringen foretatt et verdivalg som har som konsekvens at fellesskapet på en rekke områder brytes ned. Det representerer samtidig et brudd med den linje som har vært lagt til grunn i barne- og familiepolitikken så langt. Arbeiderpartiet vil møte dette linjeskiftet på en offensiv måte, og vi vil alliere oss med de krefter som fortsatt ser at det unike ved vårt velferdssamfunn har vært vektlegging av fellesskapets ordninger.

Utdanningspolitikken ble tidlig et av de aller viktigste angrepspunktene i strevet for likhet – med skolen og senere barnehagene og skolefritidsordningene som noen av de viktigste virkemidlene for å bryte ned ulikhet. Vi har sett og ser opplæring som egenverdi, men også som virkemiddel for å jevne ut sosial og økonomisk ulikhet. Slik er på mange måter barne- og utdanningsreformene de viktigste sosiale ingeniørprosjekter i nyere tid.

Langt på vei har vi fått et utdanningssamfunn, og jeg tror ingen vil bagatellisere det som har skjedd. Fremtidens samfunn vil i enda sterkere grad bli et utdanningssamfunn. Men de færreste hadde nok trodd at knapt et år med Bondevik skulle gi endringer innenfor et område som vi vet at folk flest stiller opp for, dette fordi resultatene har vært så synlige. Likhetsidealet har tjent mangfoldet og gitt flere anledning til å utvikle seg.

På kort tid har vi opplevd at lokalsamfunnene følger Regjeringens holdning om mindre oppmerksomhet på barnehagene. På ett år har bygging av barnehager falt fra over 16 000 plasser i 1997 til 3 500 plasser i 1998, en dramatisk reduksjon. Kommunene har kort og godt tatt Regjeringen på alvor. De har skjønt hva Regjeringen har ment. Og Lars Gunnar Lie bekrefter også det i et svar tidligere i dag. Han sier at det blir jo mindre behov for barnehager når kontantstøtten innføres. Ja kanskje er det samsvar mellom tilbud og behov, siden man ikke retter opp denne utviklingen, men det er fortsatt barnehagekøer.

Det som nå er blitt synlig i denne sal, er at det er ulikt syn på politikken vis-à-vis de yngste barna. Vi mener utviklingen går i feil retning når barnehager, skolefritidsordninger og 150 grunnskoler trues, når læremidler til 6-åringsreformen, som det var inngått en avtale om her i Stortinget, ikke skal gjelde, når sentre som gir hjelp til de svakeste av funksjonshemmede, får reduksjoner, og det samme med opplæring av minoritetsgruppene.

I motsetning til Regjeringen og Fremskrittspartiet mener vi at trygge barn og unge i positive oppvekstmiljøer gir sikkerhet også for eldre mennesker. Eldre vet av egen erfaring at det er nettopp mangel på aktivitet og lediggang som gir rot til uheldige situasjoner. Sunne aktiviteter er god kriminalpolitikk. Det er samtidig det beste mottiltak mot aggresjon, konflikter og uro i samfunnet.

Det er en del gamle sannheter som fortsatt gjelder. Et samfunn har alle muligheter for å bli både trygt og stabilt når det stiller opp for de fleste, i motsetning til de samfunn der såkalt valgfrihet og det individuelle blir en uttalt politikk.

Etter budsjettforliket har vi fått inntrykk av at Regjeringen ikke står på det den gjør, ansvaret prøver den å skyve over på andre. Men det kan da vel ikke være slik at Regjeringen nå egentlig ikke gjør som den vil, ja, direkte gjør det motsatte av det den vil. Hvor ligger da etikken? For som den danske kulturarbeider Lars von Trier sier: Et menneske som svikter sine idealer, er det jo egentlig synd på. Ja, hvor ligger etikken hvis Regjeringen fortsatt skal skyve ansvaret over på f.eks. Arbeiderpartiet? Hvordan vil Verdikommisjonen f.eks. bedømme Regjeringen for en slik atferd?

Kristin Krohn Devold (H): For Høyre har kravet om mer penger til politi og rettsvesen vært et hovedkrav i budsjettforhandlingene – fordi vi ser situasjonen:

• Vi har fått økende grad av organisert, profesjonell og kynisk kriminalitet, der kriminelle tar i bruk vold og trusler mot både offer og polititjenestemenn, slik Kripos-rapporten «Kriminalitetsbildet 1998» beskriver det.

• Vi har fått unge kriminelle som utfører grov vold og ran, slik Oslo-politiets rapport for 1. halvår 1998 beskriver, en økning av ran, trusler med kniv og skytevåpen, rettet mot stadig yngre offer, som må tas svært alvorlig.

Det er ikke holdbart å fortsette som før. Globaliseringen har en bakside: organiserte kriminelle på jakt etter nye beitemarker, eller som det står i Kripos-rapporten, på jakt etter land med «en åpen politikk og en naiv befolkning».

Derfor var ikke Bondevik-regjeringens justisbudsjett tilstrekkelig, med nedgang i driftsmidlene til politiet i en situasjon som ikke er under betryggende kontroll.

Politiet krevde 150 mill. kr i økte driftsmidler, og budsjettkompromisset fremskaffet 100 mill. kr, et betydelig skritt i riktig retning.

Men for at politiets arbeid skal gi effekt, må domstolskøene bort. Når Høyre sloss for at kuttene i statsbudsjettet ikke skulle ramme justissektoren, var det nettopp for å øke sjansen for at man innenfor justisområdet kunne flytte noen midler for å kunne prioritere domstolene opp. Det har justiskomiteen mulighet til når vi skal avgi budsjettinnstilling i morgen.

Høyre har i mange år kjempet for å ha maksimalt opptak ved Politihøgskolen, for vi trenger de politifolkene vi kan få. Et Bondevik-budsjett med driftskutt til politiet ville gitt som resultat udekkede behov for flere politifolk i gatene, kombinert med problemer for nyutdannede med å skaffe seg jobb – et uakseptabelt paradoks. Derfor sier budsjettkompromisset at vi i tillegg til 100 mill. kr vedtar konkret å sikre jobb til nyutdannede politifolk ved at revidert nasjonalbudsjett kommer med tiltak for å tilby stillinger.

Dessverre er det slik at den groveste kriminaliteten på landsbasis ofte styres fra kriminelle miljøer i Oslo og nærliggende områder som Romerike, Follo, Asker og Bærum. Skal vi «knuse slangens hode», slik Willy Haugli har formulert det, må vi sette inn midler her.

Og for å få dette til må vi skille ut Oslo-budsjettet som en egen budsjettpost og unnta hovedstadsoppgaver som ambassadevakthold osv. fra de alminnelige driftsmidlene. Dette er det nå enighet blant budsjettpartnerne om å vurdere, og jeg forventer at den vurderingen ikke bare blir ord, men praktisk handling, slik at vi for neste års statsbudsjett har dette på plass.

Det er ikke lenger mulig å sitte stille og se på utviklingen. Vi vet at politifolk må ha døgnvakt etter trusler fra mafiamiljøer. Vi vet at barn av politifolk må ha politivakt til og fra skole og barnehage. Det er i de kriminelle miljøene blitt vanligere med skytevåpen og trusler, og lovverket vårt tvinger i dag polititjenestemenn som driver spaning og etterretning til å fremstå med fullt navn og adresse i rettssaker med tilhørerbenkene fulle av de samme kriminelle som de senere skal spane på.

Det er ikke holdbart, og det er viktig at budsjettenigheten omfatter styrket strafferettslig vern av polititjenestemenn og en åpning for vitneprov i anonymitet.

Videre er det i strid med folks rettsoppfatning at kriminelle gjengangere og alvorlig voldskriminelle slippes ut på gaten rett etter avhør, med stor fare for ny kriminalitet før saken kommer opp. Det hindrer dessuten folk i å stå ved anmeldelsene når de kan møte, bli truet eller overfalt av den samme voldsmannen like etterpå.

Ved ungdomsranssakene som var oppe for domstolene i Bærum og Oslo nylig, trakk mange ofre anmeldelsene, fordi barna som var offer, ble frarådet å stille opp av hensyn til sin egen sikkerhet i tiden som ville gå før dommen falt. Det er uakseptabelt, det er rystende, og det strider mot alt det norske samfunn skal stå for: barns trygghet fra vold, terror og overfall.

Det er derfor så viktig at budsjettforlikets punkt om økt bruk av varetekt overfor gjengangere og en mer effektiv prosess ved domstolene når gjerningsmannen er kjent, må følges opp av konkrete lovvedtak og nye ordninger ved domstolene, som sikrer at målene blir nådd. Høyre fremmer slike forslag allerede i morgen, og budsjettkompromisset er et godt steg i riktig retning.

Gunhild Øyangen (A): Tidene forandrer seg. Da vi i Arbeiderpartiet satt i regjering, ble vi stemplet av Senterpartiet som markedsliberalistiske. Ja, vi var nærmest spedalske dersom vi i enkeltsaker fikk oppslutning fra Fremskrittspartiet.

Men hva ser vi så i dag? Jo, Fremskrittspartiet er Senterpartiets nære allierte, og Senterpartiet vagler seg til taburettene ved hjelp av Carl I. Hagen. Anne Enger Lahnsteins endeløse retorikk om markedsliberaliseringens farer og forferdelser er avløst av et dypt og forpliktende samarbeid med Carl I. Hagen, som så vidt jeg kan se, ikke har forandret sitt syn på markedets fortreffelighet eller synet på overføringer til landbruket.

Nei, nå finnes faren et helt annet sted. Nå er det plutselig sosialdemokratiet som er den store fare for landet. Nå heter det ikke lenger at Hagen må holdes unna makten. Nei, nå heter det at lederen av landets største parti, Thorbjørn Jagland, med 40 pst. oppslutning bak seg i folket, for all del ikke må få noe å si.

Bondevik-regjeringen kan administrere enhver sak de selv er motstander av, enten det gjelder alkoholpolitikken, veterinæravtalen, Schengen-avtalen eller innstramming av kommuneøkonomien. Hvem husker ikke Anne Enger Lahnstein i valgkampen: Vi trenger ikke mer høyrepolitikk her i landet. Men vi har fått mer høyrepolitikk her i landet, og Anne Enger Lahnstein er dets mor.

Jeg opplever på mange måter denne regjeringen som en nyskapning i norsk historie, fordi alle løfter, unntatt ett, kan brytes. Ingen prinsipper synes lenger å stå fast. Ingen kuvending er så stor at den kan kalles nederlag. I sin allianse med Høyre og Fremskrittspartiet er det helt umulig for sentrumsregjeringen å sette hensynet til de svake først. 200 000 mennesker som har inntekt under 57 000 kr, skal miste retten til sykepenger. Flertallet av dem som mister retten til sykepenger, er kvinner i hardt belastede yrker. Arbeiderpartiet stemmer mot dette forslaget.

Bondevik-regjeringen utsetter også eldrereformen, som Stortinget faktisk enstemmig har vedtatt, og som skulle sikre våre eldre en verdig alderdom med heldøgns pleie og omsorg for dem som trenger det. Mange venter i dag på hjelp. Arbeiderpartiet vil følge opp utbyggingen av eldreomsorgen, fordi våre eldre trenger det.

Fastlegeordningen blir også utsatt. Den skulle gi alle mennesker en grunnleggende trygghet med en fast lege som kunne hjelpe og gi bistand til å få behandling for pasienten og også gi oppfølging etter sykehusopphold. Arbeiderpartiet opprettholder forslaget om en fast lege til alle.

Det er bare en reform som ikke kan utsettes, nemlig kontantstøtten. Barnefamiliene må ellers betale mye mer for barnehager og skolefritidsordninger, med det resultat at mange som trenger det, ikke ser seg økonomisk i stand til å nytte tilbudene.

De skatteøkningene som ble forlatt gjennom forliket, blir skjøvet ned til lokalplanet, med økte egenbetalinger og økte avgifter for folk flest. Dette vil komme i tillegg til de ekstraordinært høye rentebelastningene som husholdningene blir belastet med.

Regjeringen har gjennom forliket med høyrepartiene skåret ned på arbeidsmarkedstiltakene, samtidig som arbeidsledigheten tiltar. Arbeiderpartiet vil kjempe mot denne utviklingen. Vårt fremste mål er å sikre stabilitet i økonomien, som igjen kan få renten ned. Dette er det aller viktigste tiltaket, både for å sikre arbeidsplassene, familieøkonomien og de velferdsordningene vi alle før eller siden blir avhengig av.

Erik Dalheim (A): Det er vanskelig å samle inn skatter og avgifter, men enda vanskeligere er det når pengene i liten grad hentes fra dem som har mest.

I Arbeiderpartiet har jeg ansvaret for alle avgifter. Jeg har stått opp tidlig og lagt meg sent i de åtte ukene som har gått siden Bondevik-regjeringen la fram sitt budsjett. Allikevel har det vært meget krevende å finne virkeligheten i den ordmagi sentrumspartiene og Regjeringen har knyttet til sine stadig skiftende budsjettall. At det også har blitt vanskelig for sjefen, selve statsministeren, så vi i Redaksjon 21 i NRK Fjernsynet etter høyreforliket. Der brukte Bondevik det at han ikke hadde fått gjennomslag for økte strømpriser, som en god begrunnelse for kutt i forhold til barnefamiliene. Og som om ikke det var nok, dukker sannelig det samme opp i sentrumspartienes merknader i innstillingen. Nå er det kommunene som skal være glade. Det er ikke så vanskelig for kommunene å få mindre inntekter, står det der, for det blir jo ikke flertall for Regjeringens ønske om også å øke elprisene. Dette er i beste fall å late som om man har gått seg vill i politikerskapt tåke.

Arbeiderpartiets nei til avgiftsøkninger var et nei til økte kostnader for folk flest, og med det også et nei til den svekkelse av vår konkurranseevne en slik prisstigning ville føre til. Våre skatte- og avgiftsendringer retter seg mot dem som har mest. Den skatte- og avgiftslette som sentrumspartiene nå går inn for for å få støtte til at regjeringen Bondevik skal få sitte, har en annen inndekning. Kommuneøkonomien svekkes med over 1 milliard kr i forhold til Arbeiderpartiets opplegg.

Fordelingsprofilen svekkes. Ikke en krone mer til eldrereformen. De svakeste skal betale mer av inndekningen. Arbeidsledige og barn rammes. Ja, selv kompetansesenteret for autister reduseres med 200 000 kr, men rederiene fredes. De endelige vedtak i dag, i tillegg til skatt, er vedtak om toll og de enkelte avgifter. Få, hvis noen, liker å betale avgifter til staten. Jeg har hatt og har den ambisjon at avgifter og systemene for disse gradvis skal bli mer hensiktsmessige i sin virkemåte. Endringene i bilavgiftene har vært et godt eksempel på dette. Det er derfor å beklage at Arbeiderpartiet ikke får flertall for sitt forslag om å fase ut de tyngste særnorske familiebilene, og at Regjeringens forslag i samme retning trekkes. At det i tillegg fortsatt skal være lov å montere klappseter i bagasjerommet på en bil for å kalle det en minibuss, er eksempel på at avgiftstriksing fortsatt heies fram av de borgerlige – framfor trafikksikkerhet.

Utfordringene er mange på avgiftsområdet. Vi skal fortsatt betale mer for et uinnspilt enn for et innspilt videobånd. Sjokoladeavgiften som alene skaffer nær en milliard kr i statskassa, har en virkemåte nær et revynummer. Drikkeemballasjeavgiften, basert på hva som er inni emballasjen, ikke hva slags emballasje som brukes, tørster etter et nytt system.

Vi har avgifter på den helsefarlige tobakken og på alkohol som forlengst har passert nivåer som er akseptable. Resultatet er for alkoholens del at halvparten av det som drikkes, er utenfor avgiftssystemet. Handelslekkasjen mot Sverige er et problem vi ikke kan overse.

En rekke slike avgifter er spesielt omtalt i finansinnstillingen. En generell gjennomgang av disse bør nå skje i forkant av neste års budsjett, i revidert nasjonalbudsjett – en utfordring uansett hvilken regjering vi da måtte ha, men en utfordring som vi må gjøre noe med.

Kenneth Svendsen (Frp): Fremskrittspartiets budsjettopplegg vil gi befolkningen tilbake 25 663 mill. kr som staten gjennom et utall av skatter og avgifter har tatt fra den.

Fremskrittspartiet er sikker på at enkeltmennesker og bedrifter på en langt bedre og ikke minst på en mer effektiv måte kan ta vare på sine penger, fordi penger i privat sektor arbeider langt mer effektivt enn i offentlig sektor.

For at bedrifter i Norge skal kunne hevde seg i konkurransen med utlandet, er det helt nødvendig at det totale skatte- og avgiftsnivået ikke er slik at norske bedrifter blir diskriminert i forhold til utenlandske bedrifter.

Selv om jeg har sluttet å bli forbauset, må jeg innrømme at jeg fortsatt forundrer meg over hvilken avansert logisk tankegang som ligger bak de øvrige partienes ønske om at de ulemper Norge har gjennom å ha lange avstander og være spredt bebygd, skal forsterkes gjennom avgifter.

Som presidenten sikkert har registrert, er jeg en enkel mann fra landet, og i min enfoldighet trodde jeg at når et land som Norge gjennom skapelsen ble tilgodesett med høye fjell og dype daler, lange avstander og mange fjorder, som selvfølgelig er vakre å se på, men som dessverre gir ulemper for næringslivet og befolkningen i form av avstandskostnader – avstandskostnader som foreldre må dekke når de skal frakte barna til leikarring, fotballtrening, musikkøvelse osv., avstandskostnader som produksjonsbedrifter må dekke når de skal frakte sine produkter ut til markedet – da skulle politikerne prøve å minske disse avstandskostnadene, slik at når naturgitte forutsetninger ligger til rette, skulle bedrifter og befolkning kunne slå seg ned i hele landet, og man kunne gjøre som arbeiderpartifolk og senterpartifolk sier i festtaler, nemlig ta hele landet i bruk.

I motsetning til Arbeiderpartiet og Senterpartiet foretrekker Fremskrittspartiet handling fremfor festtaler. Derfor foreslår vi i vårt budsjett en reduksjon i avstandskostnadene med 1 kr pr. liter diesel og 2 kr pr. liter bensin. Dette sammen med redusert arbeidsgiveravgift, redusert arveavgift, redusert formueskatt, fjerning av seteavgiften i fly, reduserte miljøavgifter, reduserte bilavgifter, fritak for dieselavgift for busser, innføring av ektefelledelt beskatning, økt særfradrag for eldre, lavere boligskatt og økt klassefradrag tror jeg skulle medføre at mulighetene for enkeltpersoner og bedrifter rundt omkring i landet vil bli langt bedre enn om staten først tar penger fra disse for så gjennom byråkratiske ordninger å tilbakeføre pengene i form av utallige støtteordninger utarbeidet av politikere, basert på hva disse politikerne mener er best for den enkelte mottaker.

Med all respekt for politikere vil jeg med full tyngde hevde at skattyterne er bedre enn politikere til å definere sine behov og hva pengene skal brukes til.

I budsjettforliket med sentrumspartiene og Høyre klarte Fremskrittspartiet det historiske kunststykket å få reduksjon i alkoholavgiftene for første gang. I tillegg fikk vi redusert avgiftene på tobakksvarer. Selv om dette er gledelig, er det langt fra nok og løser dessverre ingen problemer – og problemer er det nok av. De høye særavgiftene på disse produktene har sørget for at organiserte, mafialignende bander har overtatt store deler av det salget som har skjedd gjennom Vinmonopolet.

Anders Lange skal en gang ha sagt fra denne talestolen at en stor del av tåken som er oppe i dalsøkkene, er damp fra hjemmebrentapparater. Jeg kan opplyse at den tåken Lange snakket om, ikke har lettet, snarere tvert imot, den norske alkoholpolitikken har bidratt til at den har tyknet betraktelig.

For Fremskrittspartiet er det et mål at befolkningen skal kunne kjøpe seg en flaske brennevin, vin eller øl til en rimelig pris og gjennom lovlige kanaler.

Det samme gjelder for tobakksvarer. Derfor foreslår Fremskrittspartiet reduksjoner i disse avgiftene fra 12,9 pst. til 34,3 pst.

Den 1. oktober i år økte satsene i reisegodstariffen kraftig. Det førte til at de som ønsker å fortolle brennevin eller tobakk de har utover kvoten, får et kraftig prishopp. Fremskrittspartiet er redd for at dette fører til økt smugling, og foreslår derfor at de satsene som gjaldt i denne tariffen før 1. oktober, gjeninnføres.

Sammen med reduksjon i sjokoladeavgiften, som i dag utgjør 18-19 pst. av det forbrukeren betaler for en sjokolade, vil disse reduksjonene samlet føre til en større grad av harmonisering av avgiftsnivået mellom Norge og våre naboland, noe som selvfølgelig vil redusere grensehandelen og smuglingen.

Sylvia Brustad (A): For oss i Arbeiderpartiet er det overordnede målet å få ned renta, sikre velferdsordningene og trygge arbeidsplassene.

Regjeringa hadde mulighet til å komme til enighet med oss for å ivareta bl.a. dette. Det var de ikke interessert i. Da forventer jeg faktisk at sentrumspartiene tar ansvar for egne veivalg og ikke skylder på Arbeiderpartiet for at Regjeringa har inngått et budsjettforlik med høyresida.

Når vi kjemper for mindre – ikke større – forskjeller, er det et spørsmål om moral, sa Anne Enger Lahnstein i sin landsmøtetale 14. mars i fjor. Sentrumsregjeringas budsjettforlik med høyresida fører til større forskjeller i Norge, ikke mindre. Barna blir rammet av nesten stopp i barnehageutbygginga, kutt i skolefritidsordninga og varslede skolenedleggelser. De sjuke får en dårligere sjukelønnsordning og økte egenandeler, og de får ikke sin faste lege neste år. De eldre får ikke sin sårt tiltrengte omsorgsbolig eller enerom så fort som de burde hatt det. De arbeidsledige rammes av kutt i arbeidsmarkedstiltakene.

Sjelden har så mange valgløfter blitt brutt så fort og så grundig som i tilfellet regjeringen Bondevik. Var det dette Anne Enger Lahnstein mente da hun snakket om moral?

Arbeiderpartiet ønsker å gå i en annen retning enn de borgerlige partiene. Vårt opplegg for neste år innebærer mer enn 10 000 flere barnehageplasser, det innebærer en styrking av skolefritidsordninga, det innebærer over 2 100 flere enerom og omsorgsboliger til de eldre, og det innebærer over 5 000 flere arbeidsmarkedstiltaksplasser enn det som i dag vil bli vedtatt.

Vårt opplegg ville også gitt kommunene en langt bedre situasjon. Jeg registrerer at flere representanter fra regjeringspartiene har skrytt av det opplegget de har presentert for kommunene. Jeg tror en skal ha bind for øynene for å mene at det er et godt opplegg, og jeg registrerer at det er få ute i virkelighetens verden som deler den oppfatninga. Og det er heller ikke riktig det som er sagt av flere talere som representerer regjeringspartiene her i dag, at det opplegget som i dag blir vedtatt, er det samme som Arbeiderpartiet var enig med sentrumspartiene om tidligere. Det er det ikke, for det er et kutt, og det er også slik at mye har endret seg siden i vår. Derfor er det også slik at hadde vårt opplegg for kommunene blitt vedtatt, ville det ha gitt kommunene et bedre opplegg med om lag 1 milliard kr. Vi ønsker også å omfordele 1 milliard kr i tillegg fra de kommuner som har mest, til de som har noe mindre. Sammen med resten av vårt opplegg ville det gjort at barna, de eldre, de sjuke og de arbeidsledige kunne fått en bedre situasjon.

Vi opplever nå for første gang på tre år at arbeidsledigheten øker, og Arbeidsdirektoratet sier at den kan stige ytterligere neste år, helt opp til 70 000 helt ledige. I den situasjonen velger sentrumsregjeringa dels å overse, dels å bestride tallenes klare tale, og de skjærer ned slik at flere arbeidsledige får en vanskeligere situasjon. Det er mer enn en halvering av arbeidsmarkedstiltakene fra i år til neste år. Det går Arbeiderpartiet imot. La meg ta to eksempler:

Rena Kartonfabrik har dessverre nylig gått konkurs og alle ansatte har mistet jobben. Nå meldes det fra Hedmark at arbeidskontoret har planene klare for å gi alle de oppsagte tilbud om tiltak og opplæring for at de skal kunne komme seg i jobb igjen. Men problemet er at disse planene vil arbeidskontoret i liten grad ha mulighet til å gjennomføre neste år når Regjeringa og høyrepartiene skjærer ned så kraftig på arbeidsmarkedstiltakene.

Og hva med de enslige forsørgerne som nå er i gang med skolegang og som har gjort det vi på Stortinget har bedt dem om, nemlig å ta seg utdanning for å komme seg i jobb og på den måten blir selvforsørget? Disse kvinnene må nå ta med seg skolebøkene hjem igjen og slutte på skolen midt i et skoleår på grunn av Regjeringas politikk. Ønsker virkelig Regjeringa at disse menneskene skal betale regninga for kontantstøtta, for at de høytlønte skal få mest skattelette og rederiene skal skjermes? Det er etter Arbeiderpartiets mening svært dårlig fordelingspolitikk. Og jeg konstaterer at det er stor forskjell på ordene og det som faktisk gjøres i handling.

Randi Karlstrøm (KrF): Kristelig Folkeparti er særs godt fornøyd med at vi nå har fått på plass kontantstøtta for både 1- og 2-åringer. Vi har jobbet hardt for å få på plass dette og vil følge spent med på hvordan reformen faktisk gir valgmuligheter og letter litt på tidsklemma for familier med helt små barn.

Fortsatt er det behov for flere barnehager til tross for at 6-åringene har begynt på skole og flere barn under tre år får foreldre med mulighet til mer tid hjemme. Det er stor variasjon i behovet for barnehage ute i kommunene. Likevel vet vi at de aller fleste småbarnsforeldre ønsker barnehage for barn i 3-5-årsalderen, ikke minst av hensyn til barna selv. Vi vet videre at mer fleksible tilbud fra barnehagen gjør at faktisk flere vil se barnehagen som en interessant løsning. Kontantstøtta kan kombineres med deltidsbarnehage, og jeg tror dette vil bli en av de mest interessante løsningene for mange.

Denne representanten finner det beklagelig at så mange motstandere av kontantstøtta påstår at det er de som må betale for gildet, og sutrer og beklager seg veldig over dette. De skal ikke lykkes i på den måten å ta fra folk frimodigheten til å bruke kontantstøtta. Reformen er viktig fordi den bryter med de tidligere NHO- og LO-godkjente velferdsreformer som alltid er knyttet til deltakelse i det lønnede arbeidsliv. Den er viktig fordi den sammen med barnetrygden betaler for arbeid med vårt samfunns viktigste ressurs – og mening – nemlig barna.

Vår tids store spørsmål er hvordan vi skal skape en meningsfull sysselsetting og klare å gjøre noe med de akselererende miljøproblemene. Statsbudsjettet for 1999 må også ses i dette perspektivet. Dette skal vi klare innenfor en demokratisk ramme, men det vil kreve vilje til solidariske handlinger fra oss alle. Den rådende trend er dessverre å love alle mindre skatter og avgifter, mer personlig frihet og å svekke det økonomiske grunnlaget for fellessektoren.

Vi kan takke oss sjøl dersom velgerne våre bare er opptatt av egeninteresser. Da har vi som politikere mislyktes som lederskap og mislyktes i arbeidet med å engasjere folk for fellesskapet. Det er økende behov for solidaritet både nasjonalt og internasjonalt. Kampen for kapitalens frigjøring har talsmenn nok, og flere er aktive lobbyister i finanskomiteen.

Nye skjellsord i den norske debatten om de lange linjer er nasjonalisme og proteksjonisme, og det finner denne representanten litt merkelig. Jeg mener at det er mye i Norge som det er verdt å beskytte, visse verdier som det er verdt å slå ring om, som f.eks. likelønnstanken og utjevning mellom grupper. Det virker som om det å ville opprettholde nasjonalstatens sjølråderett og verdier nå er avlegs. Nå skal vi akseptere økende lønnsforskjeller, større klasseskille og større flyt av kapital og arbeidskraft over grensene. Det bør ikke være så selvfølgelig, fordi dette kan ødelegge grunnlaget for vår egen eksistens: den funksjonsdyktige stat og den demokratiske stabilitet.

Budsjettet for 1999 har et opplegg som følger hovedlinjene i Voksenåserklæringen. Det er viktig å legge rammebetingelser for meningsfylt arbeid for folk flest og å utforme en politikk som i større grad enn rådende trend setter mennesker og fellesskapet mellom mennesker i sentrum. Det fins nemlig ingen overtallige i samfunnet, slik bedriftene kan definere det i sin økonomi. Skoletaperne skal også finne sin plass som voksne. Å skape et mer menneskelig samfunn er en etisk utfordring. Kampen for å opprettholde norsk bedriftskultur, norsk gründerkultur og norsk solidaritet mellom sektorer og mellom regioner er viktig.

I Voksenåserklæringen heter det at

«EØS-avtalen danner hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU.»

Og videre at Regjeringen

«går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen».

Innenfor denne rammen må Norge føre en aktiv politikk både overfor EU og andre viktige handelspartnere. Norge deltar på et selvstendig grunnlag i flere av EUs samarbeidsprosjekter og mener at dette prosjektarbeidet med fordel kan styrkes.

Regjeringspartiene har sett det som særs viktig at 1999-budsjettet tilrettelegger for å få renta ned. Den høye renta gir dårlig fordeling av innstrammingen ved at de som rammes hardest, er unge i etableringsfasen og da spesielt småbarnsfamilier. Regjeringas hovedprioritering er å ta et krafttak innen helse og omsorg, distriktspolitikk, familiepolitikk med kontantstøttereformen og næringspolitikk overfor små og mellomstore bedrifter. Det er viktig med gode rammevilkår for små og mellomstore bedrifter.

Det er også viktig å gjøre norsk økonomi mindre avhengig av oljeinntektene inn i det neste årtusen. Derfor blir de foreslåtte skatteskjerpelsene fra Arbeiderpartiet så håpløse og gir helt feil signaler til dem som satser sparepenger, tid og krefter på å skape egen arbeidsplass. Både forslaget om innstramming av delingsmodellen og forslaget om fjerning av aksjerabatter vil ramme mange småbedrifter.

Trond Giske (A): Når man følger det som har skjedd i Stortinget i høst, kan man fort få inntrykk av at politikk bare handler om spillet mellom partiene, om tapere og vinnere, om kabinettspørsmål, strategi og svarteper, Hagen skryter av hvordan han regisserte Bondeviks kabinettsspørsmål i vår, og Bondevik skryter av at han har klart å sitte på stolen sin som statsminister lenger enn noen hadde trodd. Men det er ikke dette som er det viktige ved politikken – ikke spillet, ikke konkurransen om å skape tapere og vinnere. Det viktige i politikken er resultatene, de resultatene vi klarer å skape for folk flest i deres hverdagsliv. Har folk arbeid? Har barna en god skole? Får de eldre den hjelpen som de trenger og fortjener? Kan folk gå trygt ut på gatene? Det er det politikk må handle om – hva vi ønsker å gjøre for folk flest, og om vi klarer å gjennomføre det vi drømmer om.

Ved valget i 1997 presenterte alle partiene sine visjoner for Norge de neste fire årene. Sentrumspartiene gjorde det klart at de ikke lenger ønsket Arbeiderpartiet ved roret. De ville ha en ny kurs. Mer til kommunene, var budskapet, en mer miljøvennlig politikk, et oppgjør med Forskjells-Norge ved å satse på eldre og helse. Og de ville ha et oppgjør med det de kalte høyredreiningen i det norske samfunnet, forskjellssamfunnet som var skapt.

I høst fikk vi resultatet av den nye kursen i Regjeringens eget budsjett. Milliardbeløpene til kommunene kom ikke. Nå hører vi om hvordan skoler står i fare for å nedlegges, og at velferdstilbudet skjæres ned. Miljøambisjonene er glemt; miljøorganisasjonene savner Thorbjørn Berntsen. Eldresatsingen er redusert med et kutt på over 2 000 sykehjemsplasser neste år. Og tusenvis av unge i etableringsfasen – med store lån til bolig og til utdanning – merker nå etter den kraftige renteøkningen virkelig et Forskjells-Norge. Og oppgjøret med høyresiden har blitt til et fast samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet.

Mye av dette kunne ha vært unngått hvis sentrumspartiene hadde kommet Arbeiderpartiet i møte. Vi var villig til å gå langt i å akseptere kontantstøtten for å finne kompromiss. Men vi kunne ikke godta hele kontantstøtten, slik som Regjeringen la den fram. Regjeringen tar fundamentalt feil dersom den tror at Arbeiderpartiet skulle være med på deres forslag om å ta sykepenger fra lavtlønte, ta sykehjemsplasser fra de eldre, rasere barnehageutbyggingen og ta ferie fra folk flest for å betale en kontantstøtte som Arbeiderpartiet er imot. Vi tar til etterretning at Senterpartiet kan være med på det og bryte alle sine løfter for å gjennomføre en reform de egentlig er imot, men Arbeiderpartiet vil ikke det.

Vi blir da beskrevet som at vi er på sidelinjen i politikken, at vi er en av taperne i spillet. Men for oss er det ikke spillet som er det vesentlige. Jeg tror egentlig folk flest er luta lei av det spillet som foregår. For oss er det de politiske resultatene som er det avgjørende, folks hverdag. Bondevik må gjerne sole seg i glansen av at han har klart spillet så godt at han får fortsette å sitte på statsministerstolen sin. Men jeg tror at folk som ser at skolefritidsordningen blir dyrere, at barnehageutbyggingen stopper opp, og at velferdsordninger skjæres ned, ikke er så veldig opptatt av at Bondevik ble vinneren i et eller annet spill.

Arbeiderpartiet vil fortsette å kjempe for at hverdagen til folk flest skal bli bedre, selv om vi ikke vant igjennom i høst. Vi vil arbeide for et samfunn hvor barna får en trygg oppvekst, hvor barnehageplassen er der når en trenger den og ikke er for dyr, hvor skolen gir barna den starten på livet de fortjener, og hvor skolefritidsordningen ikke bare er et tilbud til de barna som har foreldre som kan betale for den. Vi vil arbeide for at alle skal få en jobb til en anstendig lønn og med et godt arbeidsmiljø. Vi vil arbeide for å bygge ut eldreomsorgen for alle dem som har fortjent et bedre tilbud enn det vi i dag klarer å gi dem. Det er ikke sant når det blir sagt fra denne talerstolen at det er kommunene selv som ber om å få utsatt sykehjemsutbyggingen. Det er Regjeringen som nå skjærer ned på den planen. Mange eldre vil aldri rekke å få den sykehjemsplassen som sentrumspartiene var med på å love dem i valgkampen. Vi vil jobbe for at de fattigste i verden skal få mer hjelp av oss i det rike nord, og vi vil arbeide for at miljøet skal være overordnet i vår politikk.

Egentlig er det et flertall her i salen for veldig mye av den politikken. Men det flertallet brukes ikke, for sentrum har villet det annerledes. Dessverre har det som skjedde i høst, ført oss enda lenger unna det samfunnet vi drømmer om.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Arbeiderpartiet ser det som et overordnet mål at folk skal kunne føle trygghet for arbeidsplassen, trygghet for boligen, trygghet for grunnleggende velferdstilbud. Det viktigste tiltaket for å gi slik trygghet er en politikk som gir lavere rente, og som forhindrer ny pris- og kostnadsvekst. Arbeiderpartiet har derfor under budsjettbehandlingen avvist skatte- og avgiftsforslag som vil svekke næringslivets konkurransekraft og bidra til å drive kostnadsnivået oppover. Vi har understreket viktigheten av å kjøle ned økonomien.

Arbeiderpartiet har vist stor vilje til å bidra til å finne løsninger i en vanskelig situasjon. Arbeiderpartiet har stilt seg åpen for å finne løsninger på tvers av tradisjonelle skillelinjer hvis det var nødvendig for å gi landet et forsvarlig budsjett. Og Arbeiderpartiet har stilt seg åpen for en løsning med Regjeringen, forutsatt vilje også fra Regjeringens side til å finne et kompromiss rundt kontantstøtten, vilje til å sette helheten framfor en enkelt sak.

Når vi i dag behandler sentrumsregjeringens budsjett, vurderer virkningene av kutt i kommuneøkonomien, kutt i tiltakene for de arbeidsledige, kutt i u-hjelp, er det derfor viktig å minne om at dette er et valg Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har gjort. De har ikke vært nødt til det. De valgte å si nei til et kompromiss om kontantstøtten, nei til en budsjettløsning med Arbeiderpartiet. Prisen er at de i dag legger fram et budsjettforslag som få av oss trodde var sentrumspolitikk.

Er det sentrumspolitikk å redusere u-hjelp?

Er det sentrumspolitikk å kutte hjelpetiltak overfor Øst-Europa med øks?

Er det sentrumspolitikk å øke egenandelen for medisiner til barn og eldre?

Er det sentrumspolitikk å utsette utbyggingen av sykehjem som de eldre er lovet?

Er det sentrumspolitikk å kutte tilbudene etter skoletid til småskoleelevene?

Er det sentrumspolitikk å gjøre det enda vanskeligere for kommunene å opprettholde velferdstilbudet til befolkningen?

Er det sentrumspolitikk å privatisere store deler av det gamle Vinmonopolet?

Sentrumspolitikk er i så fall noe ganske annet i dag enn det var for 13 måneder siden. Da var det sentrumspolitikk å øke bevilgningene til alt og alle og å kritisere Arbeiderpartiet for ikke å gjøre det samme. Da var det til og med sentrumspolitikk å være mot veterinæravtalen og Schengen. Det er det ikke nå.

Når regjeringspartienes talsmenn i dag har sett i speilet og ikke kjent igjen det de har sett, skylder de på Arbeiderpartiet. Men Arbeiderpartiet vil ikke kutte i u-hjelpen eller i Øst-Europa-tiltakene. Arbeiderpartiet vil ikke forsinke utbygging av sykehjem for eldre. Tvert imot, vi sier og gjør det samme etter valget som vi lovet før valget.

Arbeiderpartiet vil ikke øke egenandelene ved barns legebesøk, slik sentrumspartiene vil.

Arbeiderpartiet vil ikke kutte i heldagstilbudet i småskolen. Vi vil ikke redusere barnehageutbyggingen ned til et historisk lavmål. Tvert imot står vi ved løftet om full barnehagedekning.

Arbeiderpartiet vil ikke kutte i kommuneøkonomien. Tvert imot foreslår vi en økning på nær 1 milliard kr i forhold til regjeringspartiene. Og endatil holder Arbeiderpartiet den stramhet i budsjettet som finansministeren har fortalt oss er nødvendig, men som regjeringspartiene og Høyre her i Stortinget har forlatt.

Så kan man saktens spørre: Hva er det å regjere? I ordboka står det at det er å styre. Men da må jo regjeringspartiene styre i stikk motsatt retning av sine egne program. Eller så styrer de ikke. Og da regjerer de ikke! Da sitter de bare i regjeringskontorene og lar seg styre.

Kanskje vi i tillegg må spørre: Var den politikk som ble iverksatt før sentrumspartiene kom inn i regjeringskontorene, nærmere sentrumspartienes programmer enn den politikk som blir iverksatt med sentrumspartiene i regjeringskontorene?

Norge trenger en forutsigbar og framtidsrettet politikk. Arbeiderpartiet vil ha et forsterket samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter for å sikre arbeidsplasser og fornye arbeidslivet. Vi vil ha en aktiv Europa-politikk. Vi vil modernisere den offentlige sektor. Vi vil gjøre Norge mindre avhengig av olje og gass gjennom bred satsing på utdanning og forskning.

Jeg er glad for at disse strategiske grepene, denne viljen til samarbeid om de lange linjene i den økonomiske politikken, samler flertall her i dag. Det er et viktig bidrag til å trygge arbeidsplassene og velferden også på lengre sikt.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Børge Brende (H): Når representanten Schjøtt-Pedersen snakker høyt om viktigheten av å holde egne løfter, bør man selvsagt spisse ørene, for Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiet har jo også en viss historisk erfaring med å gå ut ganske høyt i forhold til å komme med ulike velgergarantier – om å avskaffe helsekøer, satse mer på eldre – uten at det nødvendigvis har blitt gjennomført når de har kommet i posisjon.

Det er likevel klart at representanten har et poeng i forhold til den sittende regjering, når man i Voksenåserklæringen sa at man stort sett skulle løse alt ved å bruke mer penger, men etter hvert har innsett at dette var en uholdbar politikk. Hvis man leser grundig igjennom Voksenåserklæringen, ser man jo at det ikke akkurat er tatt veldig mange forbehold om at erklæringen forutsetter en bestemt utvikling i norsk og internasjonal økonomi. Dette skal gjennomføres fordi Norge har råd.

Følgene av overbudspolitikk er veldig ofte at de som er svakest i utgangspunktet, er de som også rammes hardest. Den høye renten som vi nå har fått, som er dobbelt så høy i Norge som i de landene som ligger rundt oss, har selvsagt ikke minket forskjellene. Den har bidratt til at norsk næringsliv, og spesielt de små og mellomstore bedriftene, har fått betydelige problemer, så også folk med store lån, studielån og boliglån.

Nå skyldes selvsagt ikke hele denne renteøkningen den nasjonale politikk og budsjetter. Men ettersom Regjeringen åpenbart mener at vi kan få ned renten ved å stramme inn i budsjettet, må det også være slik at noe kan vi gjøre nasjonalt, ellers hadde det ikke nyttet med noen av de tiltakene som er lansert. Og da mener jeg at hadde vi strammet til mer i fjor høst, like etter at Voksenåserklæringen var lansert og det var veldig viktig for Bondevik-regjeringen å begynne å vise at man var villig til også å bruke mer penger, hadde kanskje situasjonen i norsk økonomi vært noe bedre. Det var iallfall mindre risikofylt å stramme inn i fjor høst, og det var også mindre risikofylt å stramme inn i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det valgte man ikke å gjøre, med den pris at vi nå opererer med en altfor høy rente i Norge.

Det er også verdt å merke seg at vi ikke får noe bedre helsevesen og bedre skolevesen i Norge enn hva det skapes verdier til. Det er mange som er veldig flinke til å strø rundt seg med store løfter. Men hvis de ikke kan finansieres, ender det med et uforholdsmessig høyt rentenivå, manglende tiltro til økonomien og færre investeringer, og derigjennom økende arbeidsledighet.

Den enkeltes mulighet til selv å ta ansvar blir mindre når skatter og avgifter økes. Dermed blir vi avhengig av offentlige løsninger. Det oppstår nye krav om offentlig innsats, fordi det oppfattes som naturlig å kreve at det offentlige prioriterer også ens egne behov, når det offentlige likevel dekker så mange andre. Presset blir selvforsterkende: Stadig flere krav om at det offentlige skal ta på seg nye oppgaver, gir skatte- og avgiftsøkninger som resultat. Samtidig forsvinner mangfoldet i samfunnet når alt skal presses inn i offentlige A4-ordninger.

Derfor er det litt forunderlig her i dag f.eks. å lytte til Arbeiderpartiet og SV, som er opptatt bl.a. av pensjonistenes og de eldres kår. Hva gjør de i innstillingen? Jo, særfradraget som ble senket fra over 17 000 kr ned til 12 000 kr i fjor for pensjonistene, som betydde en skatteskjerpelse på 1 000 kr, ønsker SV og Arbeiderpartiet skal stå der det ble vedtatt i fjor. Der har da Høyre og Fremskrittspartiet fått gjennomslag overfor Bondevik-regjeringen for at det nå skal økes opp til 17 640 kr igjen. Det hører selvsagt også med i det regnestykket som nå skal gjøres i forhold til egenandeler o.l.

Hvis folk får beholde mer av sine egne penger, også eldre mennesker, kan de prioritere mer ut fra sin egen livssituasjon. Men det er vel ganske ukjente tanker på venstresiden.

Verdiene vi skaper gjennom produksjon av varer og tjenester er, som sagt, grunnlaget for vår private velferd og for finansieringen av de offentlige velferdsgodene. Derfor er det viktig med et robust og konkurransedyktig norsk næringsliv. Et høyt skatte- og avgiftsnivå demper innsatsvilje og skaperlyst, og gir uheldige vridninger i økonomien og lekkasjer til utlandet. Dermed blir hele nasjonen fattigere.

Norge går nå inn i en periode med lavere vekst. Den urolige internasjonale situasjonen må forventes å få negative konsekvenser særlig på lønnsomhetsutviklingen i den konkurranseutsatte eksportnæringen. Allerede ser vi en uheldig endring i sysselsettingsutviklingen, med en reduksjon på 11 000 arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Det er en strategi for å møte utfordringene her Regjeringen nå må legge opp til. Det bør også diskuteres hvordan vi skal kunne bevare vårt velferdssamfunn gjennom at vi igjen greier å styrke vekstkraften i norsk økonomi.

Bjørn Tore Godal (A): Den sittende regjering ønsker å framstå med en varm og omsorgsfull profil som setter verdier og medmenneskelig ansvar i høysetet. Men verdidebatt og medansvar kan ikke ses løsrevet fra det Regjeringen faktisk gjør, med støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre.

De som trenger samfunnets støtte mest, rammes gjennom f.eks. drastiske reduksjoner i arbeidsmarkedstiltakene, i skolefritidsordningen, de brutte løftene når det gjelder framdriften i eldreomsorgen, eller svekket kommuneøkonomi.

Etter at vi nå har hatt et par dager på å sette oss inn i det borgerlige forliket, trer også en annen grim profil fram. Regjeringen går inn for en kursendring når det gjelder vår evne til solidarisk innsats i Norges nærområder. I budsjettet varsles riktignok en videreføring av Norges støtte til den politiske og økonomiske reformprosessen i Sentral- og Øst-Europa, med vekt på miljøproblemene og den menneskelige nøden i våre umiddelbare nærområder i Nordvest-Russland.

Til disse formål gikk det i 1997, Arbeiderpartiets siste regjeringsår, med 428 mill. kr. Vedtatt budsjett for inneværende år er 272 mill. kr. Neste år står vi etter dagens sannsynlige flertallsvedtak igjen med 55 mill. kr. Noen mer drastisk budsjettreduksjon tror jeg knapt vi ser i dagens budsjettbehandling.

Dette setter et stort spørsmålstegn ved Norge som seriøs aktør i våre nærområder. Det berører noe mer enn våre egeninteresser i snever forstand. Det skaper et inntrykk av at Norge som et av Europas rikeste land nå bygger ned sin fra før av for beskjedne innsats i forhold til våre naboer i øst. Jeg husker dessuten som utenriksminister mange budsjettdebatter her i Stortinget hvor kritikken særlig fra Høyre, men også fra andre var øredøvende over at vi gjorde for lite. Nå havner vi på jumboplass i forhold til våre nordiske naboer.

Dette er, særlig i lys av det norske nei i 1994, i direkte strid med Norges sterke interesse av å være en aktiv europeisk aktør overfor det nye Europa som nå vokser fram. Og det er et dårlig signal til de titusener av mennesker, ikke minst i våre nordlige fylker, som i høst gikk mann av huse for å støtte nødlidende mennesker i Nordvest-Russland. For Norge som Barentssamarbeidets initiativtaker er dette ekstra trist. Dette må rettes opp, selv om jeg antar at kveldens vedtak er uunngåelig, uansett hvor lite gjennomtenkt det er.

Bistandsbudsjettet reduseres iallfall ikke, sa finanskomiteens leder i dag tidlig. Men hva bad sentrumspartiene Arbeiderpartiet om seinest i fjor vår? En plan for opptrapping av bistanden fra 0,88 pst. til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Planen glimrer med sitt fravær, men i tillegg forlater nå Regjeringen også sitt løfte om å fase ut utgifter til flyktninger i Norge fra bistandsbudsjettet. I stedet øker man omfanget av denne praksis med hele 248 mill. kr til fortrengsel for reell bistand til den fattige verden.

Det er bare én forklaring på dette, og det er ikke at statsminister eller utenriksminister plutselig mener noe helt annet. Det som er forklaringen, er at de sentrumspartier som vanligvis holder prinsippene om medansvar så høyt i hevd, har gjort disse prinsippene til salderingsposter i den store sak: Regjeringens egen overlevelse. De trengte kort og godt pengene for å gjøre Fremskrittspartiet og Høyre fornøyd.

Det hører med i dette bildet at Norges deltakelse i internasjonale fredsbevarende operasjoner neste år etter alt å dømme vil ligge på et lavmål etter at vi nå har trukket oss ut av FN-styrkene i Libanon, for øvrig et gammelt krav fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Det bør plage flere enn Arbeiderpartiet at Norge kan komme til å framstå som et lite, rikt og selvgodt land. Verdens og Europas framtid er også vårt ansvar. Trygghet for Norge er illusorisk om verden omkring oss hjemsøkes av krig, uro og plager. Derfor må vi ikke svekke vår evne til å delta i det internasjonale og regionale samarbeidet, vår evne til å føre en aktiv utenrikspolitikk. Navlebeskuelse kan muligens være en grei beskjeftigelse i finanskomiteens bakrom, men det holder ikke som retningslinje i utenrikspolitikken.

Grethe G. Fossum (A): I denne finansdebatten ser vi konturene av en regjering med mange og store problemer. En gryende arbeidsledighet, høye renter og lave oljepriser hadde ikke vært et godt utgangspunkt for noen regjering. Men det er ikke betryggende når vi har en regjering som går god for tre ulike budsjettforslag for å løse den kritiske situasjonen som Norge er i.

Jeg tillater meg å ønske meg en regjering som står oppreist og tar ansvar for det budsjettet de har lagt fram, og som faktisk er stolt over de valgene og de resultatene de har forhandlet fram. Jeg har ikke møtt noen, verken av regjeringsmedlemmene eller av de partiene som omgir Regjeringen, som har sagt at dette var flott, dette skal vi kjøre igjennom. I stedet har vi en merkelig situasjon hvor regjeringspartienes målsetting er å være i regjeringsposisjon, samtidig som de prøver å skyve skylda for sin høyredreining over på et annet parti, nemlig Arbeiderpartiet.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler det problematisk når Senterpartiets nestleder Åse Grønlien Østmoe den 17. oktober uttaler til Nationen at Jagland er skyld i politikerforakt, og Jaglands oppførsel vil gi mer høyrepolitikk, samtidig som hun naturligvis frykter hva som vil skje med velferdstilbudet hvis Høyre og Fremskrittspartiet får innflytelse på statsbudsjettet. Det er mange tanker å gjøre seg om en slik uttalelse, men først har jeg lyst til å si til nestlederen i Senterpartiet: Vær så vennlig – ikke mobb kameraten min. Ta heller det ansvaret det er, ut fra de valgene dere selv har gjort.

Men så skjedde det da faktisk. Høyre og Fremskrittspartiet har lagt sin hånd over budsjettet etter et bevisst valg fra sentrumspartiene. Dette valget har de selv villet. Ja, lederen i Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, har til og med sagt at dette samarbeidet med Fremskrittspartiet og Høyre var bedre enn at Jagland fikk føre sin politikk i regjeringskontorene. Før har hun naturligvis sagt at det finnes flere krysningspunkt mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men det er vel glemt. Jeg har lyst til å høre litt om hva Senterpartiet mener med politikerforakt, når de faktisk snur på hælen på den måten.

Det er viktig med en konstruktiv opposisjon, og Arbeiderpartiet skal være konstruktiv og forutsigbar. Rentene skal ned. Arbeidsledigheten må hindres, og de skatter og avgifter vi betaler, som faktisk er ganske vanskelige å få inn, må gå til gode, offentlige tjenester til befolkningen, og de må slett ikke brukes til å betale dem som ikke vil bruke det gode tjenestetilbudet som barnehagene faktisk er.

Denne Regjeringen har lovet mye, både Kjell Magne Bondevik, som har sagt at Norge har råd til å bruke mer av oljepengene, og Johan J. Jakobsen, som i valgkampen hadde problemer med å finne offentlige områder det kunne skjæres ned på uten at det hadde betydelige skadevirkninger. De har gjort nettopp det. De har gått sammen med Høyre og Fremskrittspartiet for å skjære ned på gode tjenestetilbud.

Vi ser i dag en sentrumsregjering som har redusert barnehageutbygging til et minimum, til tross for at de har lovet full barnehagedekning i år 2000. Vi ser et Høyre som er villig til å stjele 1,3 milliarder kr fra de fremtidige generasjoner ved å svekke budsjettbalansen, og vi ser et fremskrittsparti som lovet kontantstøtteforeldrene 36 000 kr, og som nå utbetaler bare 28 000 kr. Løftebrudd i alle hjertesaker! Og det har forundret meg: Hvorfor er det viktigere å holde avtalen med budsjettkameratene sine i Stortinget enn å holde det de har lovet overfor velgerne der ute? Det er de som lever sine liv.

Uansett på hvilken side vi står i den politiske striden, la oss i hvert fall ha en regjering som er voksen nok til å stå på de valgene den selv har gjort, nemlig å gi Fremskrittspartiet og Høyre en mulighet til å nedbygge velferdsstaten. Uansett hvilke valg Regjeringen gjør, er det deres egne valg og deres eget ansvar. Jeg kan forsikre dere om at Arbeiderpartiet vil være en opposisjon som aldri lar seg mobbe til taushet. Forresten, hva skal denne regjeringen med mer opposisjon – når de har Lundteigen?

Berit Brørby (A): Mange spør: Når går renten ned? De som blir hardest rammet av den veldige høye renten, er unge folk som er i etableringsfasen, næringslivet, kommunene og dermed velferdsoppgavene, og faren for ny ledighet blinker imot oss. Legger vi nå til grunn at husholdningene gjennom 1999 vil ha et rentenivå som er om lag 4 pst. høyere enn det vi ellers kunne ha hatt, gir det etter skatt netto 20 milliarder kr mer i rente for den delen av husholdningene som har gjeld. Det er en regning først og fremst de nyetablerte og barnefamiliene betaler. De som ikke blir rammet, er de veletablerte som har penger i banken. Derfor er det viktig å føre en økonomisk politikk som skaper tillit.

At renten går ned betyr bedring for barnefamiliene og de unge i etableringsfasen. Lavere rente er derfor god generasjonspolitikk. Lavere rente gir bedre vilkår for bedriftene, særlig distriktsbedriftene, hvor lånefinansieringen er større enn egenkapitalfinansieringen. Lavere rente er god næringspolitikk og dermed også god distriktspolitikk. Lavere rente er bedre for kommunene, som da kan bruke sine penger på tjenesteyting istedenfor lånerenter, dvs. vi får en god velferdspolitikk.

Oljeprisens betydning for kronekursutviklingen og dermed for renteutviklingen er nok reell, men er ikke hele svaret. Sverige har f.eks. 5 pst. lavere rente enn oss. De har som kjent ikke et eneste oljefat og prisen på det å hanskes med. Likevel: De har skapt et svært godt grunnlag for sin økonomiske utvikling. 5 pst. lavere rente i Sverige vil snart vi i Norge merke, ved at investeringene tar en annen vei og at prisene skaper kraftige konkurrenter til vårt norske næringsliv.

Budsjettforliket mellom de fem høyrepartiene er ikke overraskende. Et flertall av borgerlige partier gir naturlig nok borgerlig politikk. Det betyr også at de fem borgerlige partiene nå, endelig vil mange si, må ta ansvaret for den politikken som føres og resultatene av den. Vi ser av budsjettforliket at barn og unge ikke får tjenestesiden godt nok dekket. Fremtidsutdanningen, forskningen, skolen og dens innhold blir nedprioritert. Framtiden vår er avhengig av at elever og lærere leverer et høyt kunnskapsnivå. Dette settes i fare med den nye kursen de fem høyrepartiene legger opp til. Kommunene får for lite å rutte med, og oppsigelse og nedleggelse av skoler og barnehager varsles. Og dette gjør de ikke for moro skyld.

Det som er bra med budsjettforliket, er at folkebedraget nå kan ta slutt. Sentrumspartiene gikk til valg på slagordet «Ny kurs for Norge». De sa de ville føre tilnærmet arbeiderpartipolitikk pluss litt til. Nå får vi ny kurs med klar høyrevri. Vi får et budsjett i kveld som beveger Norge i feil retning. Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett har mer til kommunene og dermed til velferden, mer til skolene, mer til eldreomsorgen – tilpasset den økonomiske virkelighet. Vi vil ha mer til tjenesteproduksjon og mindre til kontantoverføringer til private. Det er vårt budskap.

Arbeiderpartiet skjermer heller ikke de rikeste i vårt samfunn, slik de fem borgerlige partiene gjør. Det er nemlig ikke småbedriftsfiendtlig å tette åpenbare hull i skattesystemet. Det er heller ikke småbedriftsfiendtlig å fjerne en regel som gir næringsdrivende og aktive eiere 28 pst. skatt av all arbeidsinntekt mellom 680 000 kr og 3,1 mill. kr. Det er derimot blodig urettferdig mot vanlige lønnsmottakere å beholde en slik regel, slik de fem borgerlige partiene nå legger opp til. Borgerlig politikk gir resultater, bare så synd det er i feil retning.

Presidenten: Stortinget avbryter nå sine forhandlinger, og nytt møte settes kl. 18.00.

Første taler på kveldsmøtet vil være statsminister Kjell Magne Bondevik.

 

Behandlingen av sakene 1-5 fortsatte på kveldsmøtet.