Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Unn Aarrestad (Sp) (ordførar for saka): Det har vore fokusert sterkt på prisar og prisutvikling den siste tida. Det har òg vore undersøkingar som berre har fokusert på ein del av verdikjeda. Derfor er det behov for å kartleggja og overvaka matvaremarknaden framover. Det er òg brei semje om behovet for slike undersøkingar som ein i dokumentforslaget spør etter.

Når det gjeld dei landbrukspolitiske spørsmåla som er reiste, m.a. i høve til marknadsreguleringa, vil det vera rett å venta på den varsla stortingsmeldinga om landbrukspolitikken. Her vil det verta høve til å ta opp både mål og verkemiddel i ein breiare samanheng.

Med bakgrunn i dette har landbruksminister Kåre Gjønnes nyleg starta eit forprosjekt med å kartleggja prisnivå og prisdanning for norske matvarer, saman med representantar frå fleire departement, forbrukarorganisasjonar, daglegvarehandel, næringsmiddelindustri og primærnæringar.

Med bakgrunn i dette arbeidet som nå er sett i gang, meiner fleirtalet i komiteen at det på ein god måte vil ta i vare forslaget i dokumentet. Det vil derfor ikkje vera rett nå å setja i gang eit arbeid parallelt med dette.

Det syner seg at matvarebudsjettet i norske familiar nå utgjer 12-13 pst. av samla forbruksutgifter, mot ca. 40 pst. i 1958. Til samanlikning brukar me over 20 pst. på reiser og transport. Av dei 16 landa me samanliknar oss med når det gjeld matvareprisar, er det berre eitt land med høgare matmoms enn Noreg, nemleg Danmark. Dei fleste landa har frå 0 til 12 pst. matvaremoms. Med vår tidlegare moms på matvarer inntok me ein sjetteplass og utan moms ein fjerdeplass av desse 16 landa på lista. Dette er igjen kanskje mykje betre enn dei fleste hadde tenkt seg på førehand.

Til nå har me hatt ei oversiktleg omsetning her i landet av matvarer. Me er likevel klar over at dette kan endra seg raskt dersom nokre av dei store matvarekjedene går over til å kjøpa ferske matvarer frå utlandet. Me kan få ei sterk endring av innkjøpsmønsteret for dei matvarene me kjøper i butikk. Liberalisering av regelverket, som veterinæravtalen og endra tollsatsar, kan gjera at importen raskt vil auka. Det er derfor viktig å leggja til rette for ein politikk som skjermar oss for det smittenivået som finst i næringskjeda i ulike EU-land. Dette er vårt ansvar. Forbrukarane i Noreg er nemleg ikkje berre opptekne av å få kjøpt billeg mat. Dei vil òg ha rein mat, fri for smitte og tilsetjingsstoff av ulike slag. Derfor bryr òg forbrukarane seg om kven dei store aktørane i daglegvaremarknaden tek varene sine frå.

Det er viktig at den norske forbrukaren får kunnskap om kva som verkeleg skjer på matvareområdet, og at alle følgjer av omleggingane vert synleggjorde. Då tenkjer eg på alt frå kva som vert betalt til grossist og produsent, til kor matvarene vert kjøpte.

Elles kan det sjå ut som det er dei store matvarekjedene som er vinnarane i dagens mediedebatt. I tillegg vil dei som regel ha seg fråbedt statlege barnejenter. Dei har tru på valfridom, marknadsmakt og fri konkurranse. Men det er ikkje alltid dét forbrukarane er best tente med.

Daglegvarehandelen i dag vert dominert av fire kjeder. Det aller meste av produkta frå dei 80 000 bøndene i landet vert omsett her. 40 000 tilsette i næringsmiddelindustri og varetransport er òg med i denne verdikjeda, og bortimot 15 000 tilsette i butikkane. Alle nordmenn er kundar hjå desse fire kjedene, og det seier seg sjølv at dei er ein viktig maktfaktor i samfunnet.

I Fafo-rapporten «Kjedemakt mot industrimakt» frå 1996 vert det slått fast:

«Det er liten tvil om at det har skjedd markante endringer i maktforholdene til fordel for kjedene. Om forbrukerne har vunnet eller tapt makt, er mer diskutabelt.»

Dette er av dei tinga eg reknar med vert diskuterte i det arbeidet som nå er sett i gang. Dette har òg tidlegare vore etterlyst her i Stortinget – i 1996. Den gongen vart forslaget nedstemt, då det vart synt til at Konkurransetilsynet gjer ein god jobb.

Både handelen sine organisasjonar og Bondelaget har lenge etterlyst ei slik prisoppfølging.

Det synest derfor klart at ingen er tilfreds med det som finst av faktagrunnlag om prisutviklinga på matvarer i heile kjeda frå jord til bord. Nå trengst det eit skikkeleg opplegg av ein breitt samansett instans som ikkje har trekt konklusjonane sine på førehand. Og det ser me fram til.

Liv Marit Moland (A): Det er viktig at de utredninger som skal foretas omkring matvarekjedene, i størst mulig grad er kvalitetssikret av uavhengige interesser. Det finnes allerede flere utredninger som belyser fastsetting av priser på norske matvarer uten at deres uavhengighet av produsentleddet er tilstrekkelig belyst. Aktører i matvarebransjen er i stor grad både bestillere av og premissleverandører for disse utredningene. Mange stiller spørsmål ved samrøre og en objektiv vurdering av problemet Den nye stortingsmeldingen om landbrukspolitikk må derfor vise stor grad av nøytralitet når det gjelder prispolitikken for landbruksvarer, nettopp for å inngi tillit overfor forbrukerne i forhold til forbruker- og prispolitikk og konkurranse.

Landbruksministeren har signalisert en stortingsmelding om landbrukspolitikken i 1999. Det er derfor lite aktuelt å fremme et forslag om å sette ned et offentlig utvalg til å utrede priser i matvarebransjen nå. Regjeringen har allerede fokusert på dette området.

Per Roar Bredvold (Frp): Matvareprisene er noe vi alle har interesse av da dette tar en forholdsvis stor del av en persons eller families samlede budsjett. I tillegg er også matvareprisene med på å forme bosettingen, spesielt langs vår grense. Jeg tenker da spesielt på den grensehandelen vi får på grunn av høye matvarepriser her i Norge sammenlignet med f.eks. i Sverige. I 1998 la nordmenn igjen ca. 7 milliarder kr i Sverige. I tillegg handler vi mye på våre turer til Danmark og Finland, til sammen for ca. 1 milliard kr.

Dette bidrar til at mange av våre dagligvarebutikker langs grensen nedlegges på grunn av svært lav handel, og dette igjen kan føre til økt fraflytting da servicetilbudet avtar og, ikke minst, arbeidsplassene blir borte. Når man vet at 1 mill. kr i matvareomsetning i snitt tilsvarer ca. én arbeidsplass, er dette svært urovekkende. I tillegg kommer andre ringvirkninger.

På grunn av Norges forholdsvis høye matvarepriser ser vi også en økende tendens til matsmugling inn til Norge, da fortjenesten øker også på dette området. Dette fører også til at det blir mindre behov for norske matvarer, som igjen fører til færre landbruksarbeidsplasser, mer fraflytting samt at Norges matvareproduksjon i en krisesituasjon vil være nede på et lavmål. Dette vil til sammen føre Norge mange år tilbake når det gjelder selvforsyningsgraden.

Andre ringvirkninger av nordmenns matvarehandel i utlandet er selvfølgelig at man også handler andre varer og tjenester når man likevel er der. Dette vil på sikt kunne redusere det totale servicetilbudet Norge kan tilby sine innbyggere.

Ellers må man få lov å se det tragikomiske i at nordmenn reiser til f.eks. Danmark og Sverige og kjøper billig ribbe, for kr 19,90 pr. kg mot ca. dobbel pris i Norge, når vi vet at over 6 000 tonn norsk svinekjøtt ble dumpet til utlandet for ca. 10 kr pr. kg for å opprettholde en høy pris i Norge. Dette blir ekstra ille når vi finner produktbeskrivelse og produksjonssted for varene skrevet på norsk.

Intensjonen i dette Dokument nr. 8-forslaget fra Fremskrittspartiets representanter Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen er å få utredet hele verdikjeden i matvaremarkedet for å få en oversikt over prisforholdene og muligheter for rimeligere matvarer. Dette må være noe vi alle kan være enige i, og hele komiteen ser også behovet for en slik type undersøking som forslaget går ut på.

Fremskrittspartiet registrerer at landbruksministeren nå har satt i gang et forprosjekt for å kartlegge prisnivået og prisdannelsen for norske matvarer. Dette er positivt, og la oss håpe at det får frem alle sider av saken. Det har også før vært enkelte slike undersøkelser, men etter Fremskrittspartiets syn har disse ikke tatt for seg hele verdikjeden i matvaremarkedet.

Utredningen må komme frem til bl.a. hvorfor norske landbruksvarer stort sett er dyrere i Norge enn f. eks. i Sverige, hvilke deler av verdikjeden som eventuelt er mer kostbar hos oss enn i andre land, hvor konkurransedyktige de ulike produkter er, etc.

Fremskrittspartiet ser med stor interesse og spenning frem til hva som vil komme ut av disse nye undersøkelsene. Vi bør ikke overlate til Rimi alene å gjøre Norge billigere. Til det er saken for viktig.

Inger Stolt-Nielsen (H): Det relativt høye prisnivået på norske matvarer er et problem både for handelsnæringen i grenseområdene og for norske husholdninger. For de fleste er det vanskelig å forstå at matproduksjonen i Norge skal være så meget dyrere enn tilsvarende produksjon i f.eks. Sverige.

Konkurranseregulerende prispåslag på importerte landbruksvarer er ikke bare et irritasjonsmoment for norske forbrukere – det er medvirkende til at norske familier bruker for lite frukt og grønt i den daglige husholdningen, med de uheldige konsekvenser dette har for folkehelsen.

Det er prisverdig at det nå er tatt et initiativ fra departementet for å utrede prisdannelsen i matvarekjeden. Og det er bra at en også legger opp til å få et sammenligningsgrunnlag fra andre land. Høyre forutsetter at denne sammenligningen med andre land er tilstrekkelig grundig til at det klart kommer frem i hvilke ledd fra jord til bord konkurransen svikter eller muligens mangler i Norge sammenlignet med andre land. Dette er vesentlig for at vi skal få et fullstendig bilde av hvordan prisnivået her i Norge blir så høyt.

Høyre er imidlertid noe skeptisk til at det er Landbruksdepartementet som står for denne utredningen. Det er noe med bondens hest og bondens havre som tilsier at en mer nøytral instans burde stått som ansvarlig for utredningens sluttprodukt. Høyre mener derfor at ansvaret for prosjektet burde overføres fra Landbruksdepartementet til Konkurransetilsynet. Det ville gitt utredningsprosjektet større troverdighet.

For øvrig ser vi frem til den varslede landbruksmeldingen fra Regjeringen, og forutsetter at resultatet av den pågående utredningen er innbakt i landbruksmeldingen.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det er nok bønder i byen, var eit av slagorda i EU-kampen i 1994. Sidan då har talet på bønder i byen auka, matprodusentane blitt færre og færre og nedlagde bruk fleire og fleire. Slik eg forstår forslagsstillarane, er denne utviklinga positiv, fordi den gjev forbrukaren billigare varer. Er lågare prisar det einaste målet for politikken på dette området, er eg redd for at produksjonen av mat kan bli liten i dette landet – og då vil talet på bønder i byen auka dramatisk.

Det ville vore ei overdriving å legga skylda på denne utviklinga på Hedstrøm og hans parti åleine. Det er sjølvsagt eit ansvar fleirtalet her må bera – ikkje minst dei som står for ein EU-tilpassingspolitikk og som vil at pengemakta skal ha større innverknad enn folkemakta. I samband med dette er banankrigen mellom EU og WTO interessant og klårgjerande for dei som meiner at det berre er Adam Smith si usynlege hand som skal råda grunnen. Nå skal altså EU og etter kvart sikkert også Noreg få skikkeleg billig og industriprodusert kjøt frå onkel Sam. Problemet er at for at det skal bli verkeleg billig, er det blitt sprøyta med hormon, slik at det kan veksa fortare og kosta mindre å produsera. Dette eksempelet illustrerer i kva retning me går om låg pris er den einaste verdinormen for dei politiske måla me har.

Det er matprodusenten, altså bonden, som ser ut til å vera hovudproblemet for forslagsstillarane, sjølv om dei i tillegg reiser nokre viktige problemstillingar. Det er eit stort problem for mange i heile landet – ikkje berre på grensa – at krava til lønsemd til fire einerådande kjeder har fjerna nærbutikken. Men er det berre krav til lønsemd? Når Dagbladet sist fredag kunne fortella at ein kjedeeigar tente 20 405 kr i timen kvar einaste dag i 1998 på matvaresal, snakkar me vel heller om eit grådigheitsproblem. Og her har forslagsstillarane eit problem. Det er nemleg heilt uaktuelt for dei å støtta SV i å få eit skattesystem som kan føra meir tilbake til fellesskapet, pengar som fellesskapet kunne bruka til f.eks. å redusera matmomsen og derved få ned prisen. Men for Framstegspartiet er rikfolk heilage.

Forslagsstillarane ønskte i utgangspunktet å bruka nokre millionar på å utreda noko som er utreda før, og som landbruksministeren har starta eit arbeid med. Forslaget er derfor heilt overflødig om det ikkje hadde vore andre motiv som var drivkrafta.

SV er derfor nøgd med konklusjonen frå fleirtalet i komiteen, og ser fram til ei stortingsmelding som har visjonar om ein landbrukspolitikk som har fleire mål enn låg pris. Du kan som kjent kjenna prisen på alt, men ikkje verdien på noko.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg er glad for at et flertall i den behandlende komite ser viktigheten av å få gransket alle ledd i matvarekjeden for om mulig å få rimeligere matvarer. Men Langeland trekker sammenligninger som er langt utenfor det som er fornuftig. Det er klart at man må sammenligne med matvarer i andre land, basert på samme kvalitet og samme renhet. Det er der sammenligningen må gå, man må ikke trekke inn ekstreme og outrerte forhold.

Fremskrittspartiet registrerer at norske matvarer er for dyre og risikerer å bli utkonkurrert. Derfor mener vi at det er helt nødvendig med «priskuttisme» gjennom å gjøre produksjonen mer rasjonell og effektiv. Dokumentforslaget vi behandler, er ment som et ledd i et helt nødvendig arbeid for å gi forståelse og kunnskap om prisdannelsen for landbruksvarer, utviklingen fra jord til bord, og hvilke ledd og omstendigheter som gjør at vi skiller oss ut fra andre land.

Når Landbruksministeren har startet et prosjekt som går i den samme gate som Fremskrittspartiets forslag, så er det vel og bra. Men det er på sin plass å understreke at det aller viktigste ikke må utelukkes, nemlig at arbeidet blir bredt nok anlagt, og at resultatet man kommer fram til, har stor troverdighet. Da kan det fungere som grunnlag for opinionsdanning og beslutninger i denne sal.

Mange er bekymret fordi norsk landbruks konkurranseevne er i ferd med å svekkes. I den forbindelse vil jeg minne om at EU i disse dager får på plass sin landbruksreform. Det betyr at prisene på kjøtt, smør, ost og andre landbruksvarer vil reduseres, f.eks. i Sverige, med 10-15 pst. de nærmeste år. Og mange norske forbrukere protesterer alt i dag mot den norske høyprispolitikken ved å valfarte til Sverige, hvor de handler svinebillig. I fjor opplevde vi et nytt toppår for grensehandelslekkasjen til Sverige med nærmere 7 milliarder kr, hvorav 40 pst. gjaldt matvarer. Nå vil matvare- og polpriser bli ytterligere redusert hos «søta bror». Vi vil ganske sikkert oppleve en akselererende grensehandelslekkasje med tilsvarende tap av arbeidsplasser og inntekter på norsk side, med nye problemer for bøndene ved å måtte kvitte seg med norsk overproduksjon.

I den forestående WTO-runden vil Norge bli møtt med sterke krav om lavere toll på landbruksprodukter, og i de mest ekstreme tilfeller kan tollsatsene bli halvert. Rimi-Hagen & co. vil ikke unnlate å ta inn de matvarer utenfra som er billigere, og i denne situasjonen vil landbruket helt klart ha behov for omstilling. Derfor håper jeg den utredningen Regjeringen har iverksatt, vil gi den nødvendige oversikt over prisutviklingen for matvarer og muligheten for lavere priser. Stortinget må ha det nødvendige beslutningsgrunnlag for å kunne gi de riktige rammebetingelsene til landbruket, slik at næringen kan rasjonalisere, effektivisere og senke prisene for å kunne overleve lenger framover.

Presidenten: Presidenten er noe i tvil, men forstår det dithen at det kanskje ville være mer hensiktsmessig å bruke ordene «Sverige» og «svenske borgere» istedenfor det begrepet som representanten nettopp brukte.

Terje Knudsen (Frp): Bakgrunnen for dette Dokument 8-forslaget er å få fram og få satt lys på alle påstandene som har vært fremsatt fra media i lang tid, om at det er noen i verdikjeden for mat som tar seg for godt betalt. Til tross for dette foreligger det et par rapporter fra ECON og Fafo som viser at dagligvarebransjen har vært igjennom en rasjonaliserings- og omstillingsprosess som har vært positiv for forbrukerne, fordi det har vært en utvikling med sterk konkurranse mellom aktørene i dagligvarehandelen. Imidlertid er det verdt å merke seg at begge rapportene påpeker at denne konkurransen ikke har vært til stede i den landbruksbaserte produksjonen og på leverandørsiden. De undersøkelsene som har vært hittil, har bare fokusert på en del av verdikjeden, på oppdrag fra enkelte deler av bransjen. Dette synes forslagsstillerne har bidratt til en uryddig debatt om norske matvarepriser. Derfor vil et bredt sammensatt, regjeringsoppnevnt utvalg som grundig undersøker hele verdikjeden, ha betydelig troverdighet.

De spørsmål som er sentrale i denne sammenheng, er: Hvorfor er norske landbruksvarer så dyre? Og: Hvordan fordeler prisen seg i de ulike deler av verdikjeden? Det er heller ikke uinteressant hvor konkurransedyktige de forskjellige produkter er sammenlignet med f.eks. i andre europeiske land. Et opplegg som tar sikte på å følge et større antall norskproduserte varer fra bonde til forbruker, vil gi en del udiskuterbare fakta.

Forslagsstillerne vil ikke legge skjul på at ønsket om å få belyst nevnte forhold skjøt fart da det ble kjent, som representanten Bredvold var inne på, at 6000 tonn svinekjøtt ble dumpet i utlandet for 10 kr pr. kilo i fjor for å opprettholde nettopp en høy pris i Norge. Vi mener at denne typen overskuddseksport av norske råvarer til dumpingpriser ikke er egnet til å gi den norske landbruksindustrien tillit i markedet.

Forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet er klar over at landbruksminister Gjønnes nylig har startet et forprosjekt med å kartlegge prisnivå og prisdanning sammen med forbrukerorganisasjoner, dagligvarehandel, næringsmiddelindustri, primærnæringer og flere departement. Dette er greit nok, selv om forslagsstillerne ifølge sitt Dokument nr. 8-forslag helst hadde ønsket et bredt regjeringsoppnevnt utvalg.

Statsråd Kåre Gjønnes: Bare noen korte kommentarer fra min side. Det er brukt uttrykk som dyre matvarer og billige matvarer. Det er kanskje riktig her å påpeke at det vi er ute etter, er riktig pris ut fra de forutsetningene som er lagt til grunn. Det er påpekt at det er viktig at det er en tillit til den jobben som gjøres av dem som nå er i gang med å utføre dette arbeidet. Det er Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Statistisk sentralbyrå og ECON som utfører prosjektet, og med en referansegruppe fra dem som er aktuelle fra jord til bord-kjeden. Ut fra dette har jeg den tiltro til det arbeidet som nå gjøres, at det skal skape den tilliten som Stortinget etterspør.

Det vil også i prosjektet bli foretatt en datainnsamling blant butikker i Sverige og i grensestrøkene til Danmark og Norge – det er vel typiske grensesteder – bl.a. for å se om grensehandelen er et marked for dumpingvarer eller at prisene er differensierte. Det er jo kjent at også i disse grensestrøkene, den handelen som foregår der, kan det være den typen dumping som det snakkes om, og være et attraktivt marked.

Når det gjelder spørsmålet om dumping av norsk produksjon til et marked utenfor landets grenser, så er ikke det noe som er særnorsk. Dette foregår i alle land hvor det er overskuddsproduksjon, som da tilpasses verdensmarkedets priser. Det er altså uriktig å skape et bilde av at dette er særnorsk. Dette er noe som skjer fra alle land.

Jeg håper at det arbeidet som er satt i gang og som jeg har til hensikt å komme tilbake til resultatet av i forbindelse med proposisjonen om jordbruksoppgjøret, skal være med og gi nyttige opplysninger i forhold til de spørsmålene som er tatt opp i Dokument nr. 8-forslaget.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det politiske flertall i denne sal har gitt uttrykk for at de ønsker en mer rasjonell og effektiv norsk landbruksproduksjon, og jeg antar, i hvert fall er det meningen fra Fremskrittspartiets side, at det skjer ting internasjonalt: EU holder på å få på plass sin landbruksreform, vi får lavere tollsatser etter hvert – enten vi liker det eller ikke – i forhold til WTO, noe som gjør at vi får en progressivitet mot større konkurranseeksponering internt i Norge, og det vil styrke bøndenes situasjon, slik at overgangen ikke blir altfor stor når man eksponeres for internasjonal konkurranse på sikt.

I forbindelse med Gunhild Øyangens St.prp. nr. 8 for 1992-93, Landbruk i utvikling, var det et flertall som ønsket en utvikling mot en mer effektiv og rasjonell landbruksproduksjon med færre reguleringer, og sterkere bruk av markedssignaler skulle tillegges vekt.

Stortinget har også behandlet Ot.prp. nr. 5 for 1996-97 om en ny markedsordning for melk, hvor det politiske flertall åpnet for like konkurransevilkår i meierisektoren. Ett element i dette er jo nettopp å få rimeligere matvarepriser. Prisene i melkesektoren har også gått nedover etter at vi fikk noen grad av konkurranse. Om dette er det statsråden kaller for «riktig pris», vites ikke, men for meg er det i hvert fall en positiv utvikling.

Men ikke alt går i riktig retning slik stortingsflertallet ønsker. Vi fikk et vedtak i Omsetningsrådet på fredag som jeg vil kalle for direkte urovekkende og forbrukerfiendtlig. Et forslag fra Bondelagets leder Kirsten Indgjerd Værdal, som ble støttet opp av samvirkerepresentanten i Omsetningsrådet, vil begrense Tines leveringsplikt til private meierier. Dette begrenser sterkt konkurransen på foredlingsleddet i meierisektoren, og det betyr kroken på døren for nye meierier av noen størrelse utenfor Meierisamvirket. Omsetningsrådets vedtak medfører sterke konkurransebegrensninger og vil være enestående i Europa. Det som nå skjer, er at man gjør melkebøndene en bjørnetjeneste, fordi bøndene vil tjene på økt intern konkurranse for å kunne overleve lenger framover, som jeg har sagt.

Jeg har et spørsmål til statsråden: Synnøve Finden har nå bestemt seg for å anke vedtaket i Omsetningsrådet til departementet. Hvis et flertall i denne sal gir signaler om at de ønsker å videreføre markedsordningen for melk med det systemet at Tine har leveringsplikt, slik som i dag, vil da dette synspunktet bli respektert av departementet?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg var litt i tvil om jeg skulle svare, men jeg regner med at spørsmålet ble stilt til landbruksministeren. Jeg vil bare kort si at statsråden naturligvis ikke her kan gå inn på behandlingen av det vedtaket som er fattet av Omsetningsrådet, hvis det skulle bli en ankesak som havner i departementet. Vi vil forholde oss til det spørsmålet når en slik anke eventuelt foreligger i departementet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.