Se også behandling av sak nr. 3 på formiddagsmøtet.
Bror Yngve Rahm (KrF): Stortinget behandler i dag en av vårsesjonens viktigste og iallfall fram til i dag mest spennende saker, nemlig om hvorvidt Øvre Otta-vassdraget skal bygges ut eller ikke.
Olje- og energidepartementet legger i meldingen fram Regjeringens avslag på søknad om utbygging av Øvre Otta-vassdraget i Skjåk kommune i Oppland. Søknaden ble avslått, og konsesjonssøkerne har krevd avslaget lagt fram for Stortinget for behandling og endelig vedtak.
Øvre Otta ble i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 60 for 1991-92 om Samlet Plan plassert i kategori I, som bl.a. innebærer muligheten for å søke vassdraget utbygd, likevel uten automatisk innvilgelse som resultat.
På denne bakgrunn søkte kraftlaget Opplandskraft, Tafjord Kraft AS og Glommens og Laagens Brukseierforening i januar 1996 om konsesjon for bygging og drift av kraftverkene Glitra og Øyberget, og til å overføre flere vassdrag i Øvre Otta til de eksisterende reguleringsmagasiner i Breiddalsvatnet og Rauddalsvatnet. Kraftlaget Opplandskraft administrerer planleggingen og en eventuell utbygging og drift av anleggene.
I tillegg til selve anleggene forutsettes det bygd overføringsledninger mellom henholdsvis Glitra, Øyberget og Vågåmo, og dernest ledning mellom Øyberget og Skjåk I kraftverker. Den omsøkte planen vil gi en kraftproduksjon på ca. 1 TWh pr. år, ha en kostnadsramme på rundt 2 milliarder kr og en byggetid beregnet til mellom tre og fire år.
Vassdragsutbygginger har tradisjonelt skapt stort engasjement, både blant tilhengere og motstandere. Øvre Otta er i så måte intet unntak. Ikke minst har lokalsamfunnet i Skjåk delt seg i to leirer, og ved det avvist påstanden om at konflikten først og fremst er en by-land-konflikt. Kommunestyret har imidlertid anbefalt utbygging, mens nabokommunene Lom og Vågå har vendt tommelen ned.
Engasjementet er imidlertid videre forankret enn et innbyrdes lokalt anliggende. Over det ganske land har enkeltmennesker og organisasjoner stått opp, først og fremst til verneinteressenes fordel. Dette underbygger oppfattelsen av våre elver og fossefall som en nasjonal arv med et nasjonalt forvalteransvar.
Vassdragsutbygging har også alltid medført muligheter og utfordringer, men også ulemper for lokalsamfunn og distrikter. Økt sysselsetting, håp om befolkningstilvekst, knoppskyting av ny næringsvirksomhet og ikke minst økonomisk gevinst for mange distriktskommuner kan alt være positive effekter i kjølvannet av en utbygging. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at mange, men slett ikke alle, ønsker seg prosjektet i Øvre Otta realisert.
Likevel må vi ikke glemme ansvaret som forvaltere av våre naturressurser sett i et langsiktig perspektiv, hvor kommende generasjoners behov og rett til selv å velge må ivaretas, og at den opplevelsesverdi som ligger i vår natur, som er unik, må vi ta vare på for kommende generasjoner. I motsatt ende av de positive elementer ved en vassdragsutbygging finner vi de mange og betydelige negative elementer. Ikke uvesentlige inngrep i natur, helt eller delvis tørrlagte elver og fosser, skjemmende installasjoner i landskapet, forringelse av jakt-, fiske- og rekreasjonsmuligheter er alt eksempler på beklagelige utslag av denne type utbygginger.
Til tross for de muligheter man ser for seg i Skjåk ved en eventuell utbygging av Øvre Otta, er det nødvendig å understreke det faktum at hovedmotivet for vassdragsutbygginger alltid har vært og fortsatt må være hensynet til og behovet for elektrisk kraft. En utbygging av en elv eller et fossefall må vurderes ut fra mengden kraft som genereres, målt mot f.eks. behov, omfang av naturinngrep og økonomisk lønnsomhet.
Det er vanskelig å se at en utbygging av Øvre Otta gir tilstrekkelig kraft til at den lar seg forsvare sett i forhold til de naturmessige konsekvenser som følger, og samtidig en høyst usikker økonomisk lønnsomhet i prosjektet. En eventuell redusert utbygging vil sannsynligvis forsterke denne usikkerheten. Dette er imidlertid opp til utbyggerne selv å vurdere, og ligger således utenfor det Stortinget inviteres til å avklare i dag.
Norge forbruker mer elektrisk kraft pr. innbygger enn de fleste andre land. Prismessig ligger vi også usedvanlig godt an. Parallelt med økende velstand, teknologisk utvikling og en styrket personlig kjøpekraft har bruken av elektrisitet økt. Sammenhengen er neppe diskutabel, vekst og forbruk av elektrisk kraft henger nøye sammen. Det er ut fra tilgjengelige prognoser også forventet et ytterligere og ganske betydelig merforbruk av elektrisitet i Norge de kommende 15-20 år.
En eventuell utbygging av Øvre Otta-vassdraget genererer etter min oppfatning for lite kraft til at det kan bidra nevneverdig til å imøtekomme fremtidig kraftbehov. Beregninger viser at potensialet kun vil utgjøre noen få måneders vekst i forbruket, et potensial som selvsagt svekkes ytterligere ved en eventuell redusert utbygging. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan man rent logisk kan forsvare en utbygging med en så liten gevinst som i dette tilfellet.
Norge har vært og er godt vant når det gjelder tilgang til nok ren energi. Våre rike vassdragsressurser har alltid satt oss i en begunstiget situasjon, som de fleste misunner oss. Imidlertid synes den tiden forbi hvor vann ble betraktet som en ubegrenset ressurs for uhemmet utnyttelse. Vekstsamfunnet har ført oss inn i en situasjon hvor forbruket er større enn vår produksjonsevne, et gap som vil vokse seg stadig større i tiden som kommer. Det vil være slik at veksten i forbruket av elektrisitet ikke kan fortsette slik vi har sett det fram til i dag. Og selv om vi erkjenner at vi de nærmeste årene vil måtte importere kraft, må det arbeides aktivt for å bremse veksten og på lang sikt stabilisere forbruket på et lavere nivå enn i dag.
Å bygge ut Øvre Otta er ikke svar på dagens og morgendagens utfordringer, som krever vilje og evne til å skape prognosene og ikke slavisk etterleve dem. I erkjennelsen av dette kreves det en energipolitisk kursendring som i større grad ivaretar hensynet til miljøutfordringer og tilhørende forpliktelser, og som samtidig ser alternativer til dagens energibærere.
Regjeringen tar disse utfordringene på alvor. Gjennom energimeldingen som ble presentert i vår, viser Regjeringen vilje til å tenke nytt og fremtidsrettet i energisammenheng. Ved den sterke fokuseringen på videreutvikling og bruk av alternative energibærere, energiøkonomiseringstiltak, tiltak for økt bruk av vannbåren varme osv. inviterer Regjeringen Stortinget med på en nødvendig snuoperasjon som på sikt sikrer et forsvarlig forbruk og et forsvarlig uttak av tilgjengelige ressurser. En ny tid krever nye svar.
Underskuddet av elektrisk kraft de siste årene viser sårbarheten ved vårt vannkraftforsyningssystem. Det viser også hvor nødvendig det er at vi søker å bringe veksten under kontroll og aller helst reduserer selve forbruket. Alle er enige om at import av kraft produsert på mindre miljøvennlige måter enn den norske vannkraften, ikke er en heldig situasjon. Å bygge ut Øvre Otta vil imidlertid ikke gjøre oss nevneverdig mindre avhengig av import. Det løser ingen problemer og gir ikke de svar vi trenger på dagens og morgendagens utfordringer.
Øvre Otta-vassdraget representerer et unikt elve- og fosselandskap. Det er samtidig et av våre siste høyfjellsvassdrag, noe som tilsier at det er viktig at området ikke ytterligere forringes. Kommende generasjoner må ikke fratas muligheten for verdifull opplevelse og rekreasjon gjennom inngrep som aldri kan endres eller bringes tilbake til det opprinnelige. Et eventuelt utbyggingsvedtak i dag er vanskelig å se annerledes enn en reaksjon på en til nå kort periode uten selvforsyningsevne som heller krever langsiktige strategier for etablering av en fremtidsrettet og miljøtilpasset energipolitikk.
Det har fram til i dag vært knyttet stor spenning til utfallet av dagens debatt. Det synes imidlertid som om denne spenningen nå er utløst etter en avklaring som har funnet sted i Høyre. Det som imidlertid er helt sikkert, er at konsesjonssøkerne ikke vil få Stortingets samtykke til utbygging i tråd med søknaden. Dersom Stortinget skulle foreta et utbyggingsvedtak, snakker vi om et betydelig redusert prosjekt.
Arbeiderpartiets vedtak innebærer en halvering av det opprinnelige forslaget. Signaler gitt fra utbyggerne var i første omgang sterkt avvisende, men har i ettertid likevel åpnet for en redusert, men endret utbygging. Konsesjonssøkerne vurderer selvsagt selv ut fra økonomiske betraktninger hensiktsmessigheten ved et slikt prosjekt dersom Stortinget skulle gi de nødvendige fullmakter i dag.
Til slutt: Sentrumspartiene vil følge opp Regjeringens anbefaling om ikke å bygge ut Øvre Otta.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Torny Pedersen (A): En liten kommentar til Kristelig Folkepartis enøksatsing, som tidligere i dag hørtes fantastisk ut, og slik hørtes det også ut i siste innlegg i forhold til det som er sagt om Arbeiderpartiets. Det faktiske forhold er at regjeringspartiene, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, reduserte enøksatsingen med 22 mill. kr i forbindelse med budsjettet for 1999. Arbeiderpartiet foreslo her å bevilge 4 mill. kr mer enn de borgerlige partiene. Nå i revidert nasjonalbudsjett foreslår Regjeringen ytterligere kutt på enøktiltak med 70 mill. kr. Så jeg anbefaler Kristelig Folkeparti først å ta ansvar for egne handlinger før de går til angrep på Arbeiderpartiet.
Så til kraftutbygging. Som vi nå har hørt, ønsker Regjeringen ingen utbygging av Øvre Otta-vassdraget. Regjeringspartiene sier nei til Arbeiderpartiets forslag om en redusert utbygging på ca. 540 GWh, som innebærer minimale inngrep i naturen. I den framlagte energimeldingen for 1998-99 skriver statsråden at hun vil gå inn for å gjøre alle framtidige vannkraftutbygginger så skånsomme som mulig. Betyr Regjeringens nei til en halv utbygging i Øvre Otta i realiteten at regjeringspartiene har sagt nei til all framtidig vannkraftutbygging? Og hvordan vil Kristelig Folkeparti som regjeringsparti forklare uttalelsen om framtidig skånsom kraftutbygging når en i Regjeringen allerede nå sier nei til historiens mest skånsomme, naturvennlige utbygging, nemlig det utbyggingsforslaget som Arbeiderpartiet nå har lagt fram?
Bror Yngve Rahm (KrF): Det er interessant å registrere hvordan Arbeiderpartiet til de grader karakteriserer Øvre Otta-utbyggingen som et miljøpolitisk positivt bidrag. Vår vurdering er at når vi sier nei til Øvre Otta, er det først og fremst ut fra begrunnelsen at det genererer for lite kraft i forhold til de inngrep som må gjøres i naturen der oppe.
Jeg har lyst til å snu problemstillingen litt. Når Arbeiderpartiet ønsker å bygge gasskraftverk som løsning på problemene, ja sågar ønsker å senke terskelen for miljøkrav til disse, er mitt spørsmål følgende: Hvorfor i all verden er det da et poeng å ta med seg en liten hale på en halv TWh inn i den prosessen? Hvorfor er det ikke da en klar strategi fra Arbeiderpartiets side å velge å la gasskraftverkene løse hele problemet? Men man skal ta med seg dette. Jeg ser konsekvensen av Arbeiderpartiets vedtak i dag på den måten at det nødvendigvis må utløse nye vannkraftutbygginger, nye småutbygginger. Og det skal bli veldig spennende å se hvilket vassdrag i Norge som blir det neste Arbeiderpartiet ønsker å bygge ut med marginale effekter i møte med et mye større behov, slik prognosene peker på.
Jeg vil også til slutt få peke på, når Arbeiderpartiet konsentrerer seg om enøk-tiltakene til Regjeringen, at det faktisk er lagt inn 5 milliarder kr over en tiårsperiode, som skal sikre at vi i større grad kommer over på alternative energibærere enn det vi har tilgang på i dag. Jeg utfordrer Arbeiderpartiet til å være med på denne storsatsingen som vi aldri noensinne har hatt.
Thore Aksel Nistad (Frp): Representanten fra Kristelig Folkeparti påpekte at dette var en av vårens viktigste saker. Ja, det er kanskje en av de viktigste sakene i vår for denne salen, men for det distriktet som jeg kommer fra, er dette den viktigste saken i mange, mange år fremover. Avgjørelsen i dag er faktisk fremtiden for et stort distrikt i Gudbrandsdalen. Det gir arbeidsplasser og penger i kommunekassen, slik at kommunen kan få aldershjem og bygge ut skoler.
Så sier representanten fra Kristelig Folkeparti at gevinsten er for liten. Det er da jeg vil spørre representanten om det er denne salen som skal avgjøre om denne er for liten, eller om det er lokalbefolkningen – det lokale miljøet – som skal avgjøre om dette er nok, eller om det er for lite. Og når begynte Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene med overstyring av det lokale demokratiet?
Representanten fra Kristelig Folkeparti sier også at fremtidens mennesker skal få ha dette området i fred uten utbygging. Ja, det høres fint ut, det. Men hva har han da tenkt seg at de som bor der, skal ha å leve av? Hvordan skal de få trygget sin fremtid? Vil Kristelig Folkeparti ha dette som en naturperle i fremtiden uten at det skal bo folk der, uten at det skal være en levende bygd, uten at det skal være mennesker å se der? Er det den fremtiden Kristelig Folkeparti har tenkt seg for Oppland?
Bror Yngve Rahm (KrF): Representanten Nistad uttrykker utrolig liten tro på hva hans egen lokalbefolkning er i stand til å utnytte, når han baserer hele utviklingen av samfunnet i regionen på hvorvidt de får en utbygging basert på 0,5 TWh. Hvis det er framtiden for Skjåk, ja da har vi en stor utfordring å gripe tak i, men med andre virkemidler enn ved å bygge ut.
Nistad peker på lokaldemokratiet. Det er det mange som har gjort. Og jeg må på bakgrunn av det stille spørsmålet: Er det virkelig slik å forstå at Nistad ønsker å ta vassdragsutbygginger ut av Stortingets, Regjeringens og departementets hender og gjøre det til en kommunestyresak? Har man det forholdet til norske vassdrag og elver at det kun er et kommunalt anliggende? Det må jo være det det betyr. Etter vår oppfatning representerer de store elvene og vassdragene nasjonale verdier som har et nasjonalt forvalteransvar knyttet til seg.
Og så er det faktisk ikke slik at signalene som kommer fra området hvor Nistad har sin bakgrunn, er entydige, ei heller i Skjåk. Der er bygdesamfunnet splittet. De fleste er riktignok for, men i nabokommunene Lom og Vågå vender de definitivt tommelen ned. Så jeg vet ikke hva som defineres som lokaldemokrati i Nistads vokabular. Vi mener faktisk at i forhold til de utfordringene vi står overfor på kraftsektoren inn i et nytt årtusen, er 0,5 TWh et relativt beskjedent bidrag i møte med de betydelige naturinngrep som også en begrenset utbygging vil medføre.
Jan Johnsen (H): Representanten Bror Ynge Rahm har bl.a. nevnt at man skal satse på alternative energikilder. Og det skal vi gjøre. Det er det bred enighet om i komiteen.
Når det gjelder varmepumper, har vi i dag ca. 22 000, og disse varmepumpene generer 4,5 TWh årlig av et oppvarmingsbehov som ligger på 52 TWh. Når det gjelder vindmøller, vil den direkte innsprøytningen fra den norske stat på ca. 2 pst. være på ca. 2,5 milliarder kr. I Danmark gjorde de den dyrekjøpte erfaringen at for det første så var det bedrifter som gikk økonomisk konkurs, for det andre var det sløsing med offentlige midler og for det tredje ødela de store miljø. Så de har lært veldig mye i Danmark om hva de ikke bør gjøre. Og derfor har de nå begynt å få disse vindmøllene ut på sjøen.
NVE sier også at alternative energikilder vil likevel, hva volum angår, gi et relativt beskjedent bidrag. Og jeg kan jo bare nevne at når det gjelder bioenergi, som vel utgjør 4-5 TWh, er ca. halvparten dekket via vedfyring.
Men det jeg reagerte på under Rahms innlegg, var at det var for lite dette kraftverket som det er søkt om oppe i Øvre Otta – for lite! Så mitt spørsmål blir da: Hvor stort ønsker Bror Ynge Rahm og Kristelig Folkeparti at kraftverkene må være gjennom vannkraftutbygging for at Kristelig Folkeparti skal være med og dekke dette kraftbehovet? Hvor stort ønsker de at man skal bygge? Nå søkes det om 1 TWh, det blir sannsynligvis 0,5 TWh (presidenten klubber), men – jeg må bare få avslutte – hadde Bror Ynge Rahm gått med, så hadde det blitt 1 TWh.
Bror Yngve Rahm (KrF): Er det noe jeg alltid gleder meg til i en debatt, så er det at Jan Johnsens innlegg skal komme, for det skaper litt temperatur i enhver debatt som i utgangspunktet kan synes relativt tørr og kjedelig.
Jeg har sagt, og det har Regjeringen sagt, og det står vi inne for, det genererer for lite kraft i forhold til de kostnadene som naturinngrepene representerer. Det samme sa vi i forhold til den søknaden som lå inne fra konsesjonæren om full utbygging. Det står ikke i et rimelig forhold til hverandre, og det står heller ikke i forhold til de enorme behov vi har på kraftsektoren framover. Til representanten Jan Johnsens informasjon er det faktisk slik at de prognosene vi har å forholde oss til framover, stiller oss overfor helt andre utfordringer enn spørsmålet om å bygge ut en halv TWh i Øvre Otta. Så det er ikke snakk om å bygge oss ut av forbruket, men det er et spørsmål om å redusere veksten i forbruket. Der ligger etter min oppfatning den primære utfordringen for Kraft-Norge i framtiden. Og det blir ikke ivaretatt slik som flertallet nå ønsker at vi skal gjøre, nemlig ved å vedta en utbygging av Øvre Otta.
Det er riktig at 22 000 varmepumper i Norge genererer 4-5 TWh. I Sverige har man 300 000 varmepumper og har gjort gode erfaringer med det, fordi man har hatt politisk vilje til å satse på det. Regjeringen inviterer Stortinget med på å foreta den snuoperasjonen som kan føre oss inn på et helt annet spor i det energipolitiske Norge enn det vi har hatt fram til i dag.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Jan Johnsen (H): På begynnelsen av 1990-tallet var det en akseptert oppfatning at Norge hadde et kraftoverskudd i det norske vannkraftsystemet, og at vi i et normalår minst skulle være selvforsynt med kraft. Utviklingen i energiforbruket de senere årene har ført til et økende energiunderskudd som må dekkes ved import, stort sett med forurensende dansk kullkraft. Istedenfor å utnytte Norges store potensial for produksjon av fornybar, ren vannkraft og forholdsvis miljøvennlig gasskraft velger vi å importere dansk kullkraft.
Regjeringen er hovedtalsmann for denne strategien. I energimeldingen anbefaler den til og med at vi skal øke denne importen. Regjeringen ønsker rett og slett ikke å utnytte Norges store og uforløste vassdrags- og gassressurser til kraftproduksjon. Den samme regjeringen har hatt høy sigarføring i klimaspørsmålet og understreket vårt eget nasjonale ansvar for å redusere klimautslippene.
Dette er dobbeltmoral. Skal Norge og verden løse sine energi- og miljøproblemer kan vi ikke utelukke våre mest miljøvennlige energikilder. Norge er i dag en nettoimportør av elektrisk kraft, og importbehovet er økende. Selv med satsing på energiøkonomisering må vi regne med at etterspørselen vil stige i årene som kommer.
Vannkraft er en ren, fornybar energikilde. Jeg minner om at Stortinget ved behandlingen av Samlet Plan og Verneplan IV i 1993 sa et rungende ja til en fortsatt skånsom utbygging av vannkraft. Samtidig ble de miljømessig mest verdifulle vassdragene vernet.
Stortingets behandling av Samlet Plan førte til at nedre del av Øvre Otta-vassdraget ble frigitt for konsesjonsbehandling i tråd med den foreliggende søknaden for Glitra-Øyberget-prosjektet. Samtidig vedtok Stortinget å verne to tredjedeler av Øvre Otta. To tredjedeler er allerede vernet. Likevel ser det ut til at et flertall vil verne enda mer. Det er siste rest av vassdraget vi diskuterer i dag.
Jeg og flertallet i Høyres stortingsgruppe legger stor vekt på at Øvre Otta- prosjektet er en videreutvikling av et mer enn 50 år gammelt vannkraftsystem. Prosjektet krever ikke utvidelse av eksisterende magasin. Prosjektet krever ikke neddemming av nye områder. De største naturinngrepene ble foretatt for 50 år siden. Det dette dreier seg om, er å utnytte de eksisterende investeringene på en best mulig måte. Med minimale naturinngrep kan vi få en milliard, eller tusen millioner, kWh.
Vi snakker om en betydelig kraftmengde. Det er snakk om en stor og miljøvennlig ressurs som det norske og internasjonale samfunnet ikke burde ha råd til å si nei til. Men det er først når det såkalte overflodssamfunnet blir stilt overfor harde energi- og miljøpolitiske realiteter, at dette blir åpenbart for de fleste.
Nord-Gudbrandsdalen er en næringsfattig region. Gjennom mange år er regionen påført betydelige belastninger som følge av omfattende verneplaner. Avviklingen av Hjerkinn skytefelt, med de konsekvenser det får for Forsvarets virksomhet i Nord-Gudbrandsdalen, bidrar ytterligere til å svekke det regionale næringsgrunnlaget.
Utbyggingen av Øvre Otta vil gi betydelige fordeler for lokalsamfunnet og det regionale næringslivet. I tillegg til skatteinntekter og arbeidsplasser knyttet til selve prosjektet, kan kraftutbyggingen skape store ringvirkninger for regional næringsutvikling i Øvre Gudbrandsdalen. Vi vet at det er en massiv lokal støtte for utbygging. Når et område først er klarert for konsesjonsbehandling, mener jeg vi bør lytte til lokale råd.
Det er både fordeler og ulemper knyttet til det omsøkte prosjektet. En samlet vurdering, der økt kraftproduksjon og lokale interesser veies opp mot naturinngrepene, taler etter min mening klart for utbygging.
Jeg viser til at et stort flertall i Høyres stortingsgruppe etter en samlet vurdering støtter en utbygging av Glitra-Øyberget på ca 700 GWh. Dette innebærer at nordoverføringen sløyfes, slik at elvene Tora, Føysa og Vulu tas ut av prosjektet. For øvrig gjennomføres prosjektet i tråd med NVEs anbefaling.
Jeg tar opp mitt forslag, som er referert i innstillingen.
Presidenten: Jan Johnsen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Gard Folkvord (A): Hittil i debatten har det sentrale poenget vært at forbruksveksten når det gjelder elektrisitet er langt større enn veksten i kraftproduksjonen. Bare så vidt det er, berører representanten Johnsen begrepet energiøkonomisering i sine merknader. Jeg forutsetter at også hr. Johnsen er opptatt av at elektrisitetsforbruket må reduseres, samtidig som kraftproduksjonen må økes.
Siden forbruksveksten først og fremst skjer i det private forbruket, er det her enøk-tiltakene må settes inn. Men slike investeringer er kostbare. For eksempel er varmepumpeteknologi til bruk i husholdninger så dyr at det kun er et fåtall som har råd til den.
Igjen: Dersom Høyre er opptatt av å redusere elektrisitetsforbruket, hvilke tiltak på enøk-siden ser representanten Johnsen for seg at Høyre vil foreslå, f.eks. i forbindelse med behandlingen av neste års statsbudsjett?
Jan Johnsen (H): Høyre har allerede fremmet forslag i forbindelse med energiøkonomisering, bl.a. når det gjelder varmepumper. Vi har veldig tro på varmepumper.
Det er ikke helt riktig som representanten Folkvord sa, at det ikke lønner seg for private husholdninger å gå i gang med varmepumper. Det lønner seg meget godt, hvis bare installasjonen kommer på det tidspunktet huset bygges. Der har Høyre inntatt en offensiv holdning i komiteen, og det kan bekreftes av komiteens medlemmer. Så spørsmålet om Høyre ikke er opptatt av energiøkonomisering, er altså feil. Vi har allerede fremmet forslag om tiltak på denne sektoren.
Erik Solheim (SV): Jan Johnsen holdt et av dagens mest ukritiske innlegg for utbygging, nærmest et slags hallelujainnlegg for velsignelse av kraftutbygging.
Jeg stiller meg undrende til at dette kan være i tråd med hva som burde være Høyres idégrunnlag. Jan Petersen har flere ganger sagt at han ønsker å skape et framtidig inntrykk av at Høyre også er et miljøparti, et parti som tar på alvor å ta vare på naturen. Når skal vi begynne å se dette nye Høyre? Når skal vi se et Høyre hvor det å ta vare på urørt natur, faktisk er en grunnleggende verdi? Hvis vi skal drive litt idéhistorisk debatt: Er ikke det å ta vare på urørt natur faktisk den mest konservative av alle idéer? Hva i all verden er konservatisme og verdikonservatisme hvis ikke det er å ta vare på miljøet og være skånsom med hensyn til dramatiske naturinngrep? Nå ligger det ikke i min lodd å definere hva konservatisme er. Det får andre ta seg av. Men har Høyre noen verdier utover det å tjene penger? Er ikke det å ta vare på noe av det vakreste i norsk natur noe som burde være en helt sentral og grunnleggende konservativ verdi? Går det an for Høyre på en måte å heve seg et hakk opp og vise noen prinsipper, noen grunnleggende holdninger, ikke bare når det gjelder det som til enhver tid gir kroner i kassa?
Jan Johnsen (H): Når representanten Johnsen ikke er i Stortinget, lever han faktisk av natur gjennom den bransjen han er tilknyttet, i motsetning til representanten Solheim. Jeg må jo si at Johnsen er opptatt av at det produseres istedenfor at det protesteres! Det er litt av forskjellen på representanten Solheim og meg. Det var kanskje en idé at representanten Solheim i framtiden gikk mer inn for produksjonen. Jeg synes alvorlig talt at et lokalsamfunn som ønsker å bruke sine ressurser, bør få tillatelse til det, også fra SV. Men jeg registrerer – nok en gang – den vrangviljen som SV har mot at noen skal kunne tjene en krone og bli boende i sitt lokalsamfunn. Det må de for Guds skyld ikke gjøre – de må flytte til byen, for det er der alle bør bo. Og så bør vi kjøre ut av byen på søndagen og se på fossene sammen med Solheim!
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
John Dale (Sp): Det står stor strid om Øvre Otta, og det må det verta når dei ulike interessene – isolert sett – har gode argument å føra i marka. Det gjeld Skjåk kommune, som kan påvisa at ei utbygging vil tilføra lokalsamfunnet inntekter. Og det gjeld for så vidt Opplandskraft, som har rett i at i dette tilfellet kan relativt små naturinngrep utløysa mykje kraft, men då samanlikna med mange tidlegare prosjekt der det har skjedd svært store inngrep. Samtidig er omfanget og konsekvensane av naturinngrepa vel dokumenterte, og dei står i all hovudsak uimotsagde.
Olje- og energidepartementet har så teke standpunkt, og det er velkjent: Departementet meiner omsynet til natur og miljø må verta tillagt størst vekt. Skadane og ulempene for dei allmenne interessene vil vera større enn dei fordelane ei regulering og utbygging kan medføra. Standpunktet har fått stor støtte i komiteen, ikkje berre av representantane frå regjeringspartia og SV, men òg frå medlemmer av Høgres gruppe, og den offentlege debatten har vist at eit nei til utbygging av Øvre Otta også har mange tilhengarar i Arbeidarpartiet. Standpunktet burde vinna fram i Stortinget.
Regjeringa reiser ikkje saka tilfeldigvis for å markera sin miljøprofil, for å tekkjast natur- og miljøvernorganisasjonane. Det kan vera lett å tenkja slik, fordi mykje av politikken i våre dagar vert ført med utgangspunkt i symbolsaker, meir med sikte på å skapa eit visst inntrykk enn å la reelle argument få gjennomslagskraft. Slik er det ikkje i dette tilfellet, heldigvis.
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre pluss representanten Sanner byggjer sine merknader på overordna prinsipp Stortinget la til grunn alt tidleg på 1990-talet, slik dei kjem til uttrykk i meldingar om regional planlegging og arealpolitikk. Det synest opplagt at ei utbygging av Øvre Otta bryt med nasjonale målsetjingar om bevaring av urørde område. I det minste burde Stortinget ha ein debatt om kva som skulle tilseia at politikken vart lagd om, før det eventuelt gav klarsignal for ei omstridd utbygging. Eg viser i denne samanhengen til fråsegna frå fylkesmannen i Oppland. Der heiter det at konsesjonssøknaden reiser viktige problemstillingar, både i høve til framtidige verneinteresser og energibehov. Difor meiner fylkesmannen at det bør skje ei avklaring i Stortinget før konsesjon vert gjeven.
Javisst, dette er eit viktig poeng, og det minner oss om at Stortinget bør kjenna ansvar for sine tidlegare målsetjingsvedtak. Dei er der for å verta lagde til grunn, særleg i kinkige situasjonar. Eventuelt bør målsetjingar av denne typen endrast. Men det har ikkje skjedd. I Øvre Otta-saka fylgjer Regjeringa opp det synet Stortinget har lagt til grunn fram gjennom 1990-talet.
Diskusjonane fram til no har elles vist at det rår usemje mellom partia, og også internt i enkelte parti, om den framtidige energipolitikken. Den aktuelle saka illustrerer det, og me har her fått eit forvarsel om kva som er i vente. Grovt sett fylkar interessene seg i to leirar – den eine fokuserer på komande kraft- og forsyningskriser, den andre på forbruksvanar og livsstil. Medan folk på den eine sida vil produsera seg ut av det dei definerer som kraftkrise, vil folk på den andre sida minna om, slik me ser eksempel på i innstillinga frå komiteen, at utbygginga av Øvre Otta eksempelvis berre vil kunna dekkja inn den forbruksstigninga som skjer over tre-fire månader, slik situasjonen er i dag. Med andre ord: Fokuseringa må rettast langt sterkare mot betre forvaltning av våre energiressursar.
For Senterpartiet er det lett å velja side her, det har også Regjeringa gjort. I den nye meldinga om energipolitikken står det klart, og det er også ei ny formulering som er verd å merka seg:
«Regjeringens energipolitikk bygger på at miljømålene vil bestemme produksjonsmulighetene, og at det er nødvendig å føre en aktiv politikk for å begrense energiforbruket.»
Det er såleis val av hovudperspektiv som spelar inn når det også i St.meld. nr. 50 vert teke standpunkt mot utbygginga av Øvre Otta.
Me har flust med energi, det fører til låge prisar og høgt forbruk. Eller for å seia det slik: Me har ikkje mangel på energi, men overforbruk av energi. Historisk sett er me såleis i ein luksussituasjon. Overføringskablar til utlandet gjer det i aukande grad mogleg å kompensera for nedbørsfattige år. Forsyninga har dermed vorte sikrare.
I lys av dette fylgjer så eit tredje argument, som ingen bør oversjå: Tidene kan endra seg, dei kan verta vanskelegare. Det taler for at komande generasjonar får eit viktig ord med i laget når det som står att av kraftutbyggingsprosjekt, skal avgjerast.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Thore Aksel Nistad (Frp): Det er interessant å bivåne Senterpartiet i salen i dag. Tidligere har Senterpartiet vært av de partiene som har raljert mest over Fremskrittspartiets distriktspolitikk. I dag stemmer altså Senterpartiet, som alltid har vært en forkjemper for distriktene, ned sin egen ordfører, sine egne velgere i kommunen og sine egne velgere i fylket. Man kunne nesten tro at det var Fremskrittspartiet, men det er Senterpartiet.
Man skal være klar over at mange av Opplands bygder i dag lever brukbart på vannkraftutbyggingen, for det er de som har levert strøm inn til Oslo. Det kunne være fristende å dra ut den strømledningen, så hadde kanskje salen her blitt mørklagt i dag. Man har hatt suksess med å bygge ut i Oppland. Det mest suksessrike område er Hunderfossen. Det var bare en dam, men den er i dag et av Norges mest besøkte turistområder. Det gir arbeidsplasser, det gir penger, og ingen i dag snakker om at Hunderfossen var en feil utbygging. I dag er det bare oppblomstring og videre utbygging – Hafjell-området og alle de museene som har kommet rundt der. Så hvorfor plutselig denne omsnuingen fra Senterpartiet? Hvordan vil de legge forholdene til rette for distriktene nå? Tenker de bare på at det skal være direkte overføringer, at man bare går og henter en sjekk i kassa? Er det slik man tenker at samfunnet skal være i bygdene? Hva slags muligheter vil Senterpartiet gi bygdene når de ikke skal få lov til å bruke de mulighetene som bygdene selv har i dag?
John Dale (Sp): Det gleder meg oppriktig når eg høyrer at representanten Thore Aksel Nistad framhevar at Senterpartiet alltid har vore ein forkjempar for distrikta. Det er kjekt å høyra. Det er også mi oppfatning, og det vil ikkje overraska representanten at eg ser det slik. Men det er ei linje som me står på framleis, og når det gjeld denne aktuelle saka, der det viser seg at me er usamde, kan eg visa til at det er stor lokal usemje om kva som er det beste valet. Det er eit faktum.
Eg vil elles visa til at når vi prøver å koma fram med ei oversikt, ser vi tydeleg at nasjonale inngrep i lokale planar vert det stadig færre av. Særleg etter at denne regjeringa starta opp arbeidet sitt, er denne tendensen vorten tydeleg. No er det vel stort sett slik at kommunane får rå over planane sine i langt større grad enn dei gjorde tidlegare. Det er ei sak som har vore diskutert her i Stortinget før, og det er faktisk eit fleirtal i Stortinget som har slutta opp om denne skildringa, så det er hovudteikninga. At det oppstår enkelte konfliktar i enkelte saker mellom det nasjonale nivå og lokale nivå, bør ikkje forundra nokon, men som sagt, i denne situasjonen er det klart delte meiningar også lokalt.
Jan Johnsen (H): Jeg vil ikke beskylde representanten Dale fra Senterpartiet for ikke å ta hensyn til bygdene, for det vet jeg han brenner for, iallfall i enkelte bygder. Vi har ei bygd sammen som heter Sauda, som vi kjemper for begge to, men det er ikke den vi diskuterer her nå.
Det vi diskuterer her, er Skjåk kommune. Og nå er det nå engang slik at Skjåk kommune og fylkestinget er enige om at dette bør bygges ut, og for Skjåk er situasjonen den at det er en utflyttingskommune. Da blir mitt spørsmål til representanten John Dale: Er det slik at urørte naturområder skal veie tyngre enn det å få bosette seg i egen kommune? Er det slik at Senterpartiet ønsker å si til ungdommen i Skjåk kommune: Beklager, her går skillet, dere må bare finne dere en plass i byen eller i en annen tettbygd kommune. Det må være en vanskelig beskjed å gi for Senterpartiet. Det er for så vidt vanskelig å gi en slik beskjed for et hvilket som helst parti, men spesielt Senterpartiet må det være veldig vanskelig for. Er det slik at Senterpartiet er helt enige i denne saken?
John Dale (Sp): Eg sa innleiingsvis i innlegget mitt at Skjåk i og for seg har eit godt argument når dei peikar på at ei kraftutbygging vil tilføra lokalsamfunnet ein del ekstra inntekter. Det er eit faktum. Men det vert ei oppkonstruert problemstilling – og den vert svært dramatisert i tillegg – dersom ein hevdar at valet no står mellom kraftutbygging eller utflytting frå Skjåk kommune. Eg er sikker på at representanten Jan Johnsen er kjend med den diskusjonen som foregår også lokalt, og den er også der svært variert. Det er både minus og pluss knytte til det valet som ein her gjer, slik at det vil vera eit veldig dårleg teikn for ei bygd dersom ei kraftutbyggingssak framstod som alfa og omega for dette samfunnet sin vidare eksistens. Det er ikkje tilfellet i dette området. Tvert imot trur vi, som andre har mint om, at vi har ei lokalbefolkning som fullt ut er i stand til å møta utfordringar og vera kreative i forhold til dei utfordringane som ligg framfor dei.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Gunnar Kvassheim (V): Energidebatten på NHOs årskonferanse i fjor gav grunnlag for optimisme. Det var flere enn før som var opptatt av framtidsrettet energipolitikk. Det var en utbredt vilje til å tenke helhetlig og til å ta nye grep. Det ble belyst hvilke store muligheter som følger av de teknologiske gjennombrudd som mange sa var i vente. Blant annet ble mulighetene for at en snart kan få til nærmest CO2-frie gasskraftverk påpekt. Etter konferansen ble det registrert og kommentert at Jens Stoltenberg mente at tiden nå var over for de store vannkraftutbyggingene.
Med bakgrunn i dette har jeg sett fram til debatten i dag. Med utgangspunkt i en vernevillig og miljøengasjert regjering og et gryende miljøengasjement i Arbeiderpartiet kunne det ligge til rette for et flertall som vendte tommelen ned for utbygging av Øvre Otta. Nå vet vi at Stoltenberg enten må ha ombestemt seg eller ikke fått gjennomslag i Arbeiderpartiet, for epoken med store, konfliktfylte vannkraftutbygginger er åpenbart ikke over.
Arbeiderpartiet går inn for en redusert, men omfattende utbygging som vil innebære betydelige naturinngrep. «Halv utbygging er helt tap for naturen», het det i en pressemelding fra Naturvernforbundet. Det er et tankekors at et samlet Arbeiderparti stemmer for halv utbygging av Øvre Otta når vi vet at det i denne sal høyst sannsynlig ville vært flertall for å verne vassdraget hvis alle hadde stemt i samsvar med sin overbevisning. Denne historiske muligheten har miljøopposisjonen i Arbeiderpartiet kompromisset bort.
Helt til i dag har det vært oppløftende å følge Høyre og deres debatt om Øvre Otta. Det er et stort mindretall som går imot utbygging etter gruppebehandlingen. Jeg synes det spesielt er grunn til å gi Jan Tore Sanner ros for hans engasjement og for det generasjonsperspektivet som preger hans merknader, som vi har til behandling sammen med saken i dag. Dersom denne tenkningen får gjennomslag i deler av Høyre, kan de bli en nyttig medspiller for Regjeringen i miljøpolitikken. Jeg vil legge til at det var skuffende at man i dag valgte å stå samlet og ikke på det som var den enkelte representants syn. På mange måter kan vi si at man ikke stod løpet ut – vanetenkningen seiret på oppløpssiden.
I energipolitikken har vi behov for nye grep. Det er ikke tilstrekkelig å forsøke å betjene en forbruksvekst som er hevet over debatt, og som mange ser på som naturgitt. Det blir som å springe etter en buss som stadig øker farten. Det vil ikke være mulig å ta igjen bussen før en får gjort noe med det som er hovedproblemet – farten. Øvre Otta-utbyggingen kan ikke dekke opp for den forbruksveksten vi har – tvert imot vil denne utbyggingen bidra til å flytte fokus bort fra de nødvendige grepene. Noe må gjøres med prisingen på energi. Vi trenger et gjennombrudd for alternative energikilder. Vi trenger økt satsing på ENØK, og vi må ta fatt på disse utfordringene med en tyngde og et engasjement som så langt har manglet.
I denne debatten har det blitt godt dokumentert hvilke kvaliteter som står på spill også om det blir halv utbygging. Det er ikke behov for å gå nærmere inn på den siden av saken. Men denne saken kommer som en av flere miljøsaker som har vært til behandling i Stortinget det siste året, og som viser at vi har fått en regjering som tar miljøgrep. Regjeringen går inn for å verne Øvre Otta. Den hadde miljøet som avgjørende premiss da den tok standpunkt i skytefeltsaken. Den har tatt initiativ til å få en økning i el-avgiften. Den har tatt initiativ til grønne skatter, og den stiller seg tvilende til å kutte CO2-avgiftene uten at dette ses i en helhetlig miljøsammenheng.
Vi har altså en regjering som har tatt mange små og store skritt for å få en mer framtidsrettet miljøpolitikk. Det er et viktig gjennombrudd for miljøbevegelsen å ha en regjering som prioriterer miljøet. Nå må det jobbes for å sørge for at stortingsflertallet kan følge opp den politikk som Regjeringen legger an til. Debatten i dag har vist at det er et stykke arbeid som gjenstår.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jan Johnsen (H): Representanten Kvassheim sier at Øvre Otta-utbyggingen ikke kan dekke opp for det kraftbehovet vi trenger i framtiden. Nei, det skulle bare mangle. Men Kvassheim må jo være enig i at det vil dekke opp noe av det. Det vil jo dekke opp det vi bygger ut. Det går jeg ut fra at representanten Kvassheim også er enig i. Det hjelper noe. Det er ikke likegyldig om vi bygger ut eller ikke bygger ut. Hvis vi skal ha den holdningen, trenger vi ikke å gjøre noen ting, for da vil vi aldri nå det som Kvassheim mener er målet.
Men det er ikke det som opptar meg mest. Det som opptar meg mest, er dette med el-avgifter og prising av strøm, som hele veien går igjen i Venstres tenkning. Nå går vi inn i en kommunevalgkamp. Jeg håper Venstre er så ærlige at de flagger høyt og tydelig at den norske befolkning omsider muligens kan vente seg økte utgifter på strøm, fordi Venstre nå har kommet i posisjon. Det har Venstre hamret om så lenge de har sittet der. Det har kommet fram hele veien i forbindelse med budsjettene og i forbindelse med revidert budsjett i fjor.
Så mitt spørsmål til representanten Kvassheim blir da: Er det slik at det dette budskapet bringer av økte avgifter, vil gå høyt og tydelig utover Norges land, slik at de norske borgerne er klar over hva de har å forvente fra Venstre?
Gunnar Kvassheim (V): Det er dette spørsmålet Jan Johnsen pleier å stille meg når vi diskuterer energipolitikk i Stortinget, så det kunne være fristende å vise til spørsmål og svar i foregående debatter, men til glede for dem som er til stede i salen, kan jeg gjenta litt av dette.
Venstre er av den oppfatning at før vi gjør noe med prisingen på elektrisitet, klarer vi ikke å takle det som er hovedproblemet, nemlig en galopperende forbruksvekst. Vi må komme i den situasjonen at det lønner seg å spare, og at det lønner seg å satse på alternative energikilder. Det vil være fullt mulig for de fleste husstander å spare og innordne seg slik at de etter en overgangsperiode ikke har vesentlig høyere kostnader til sitt energiforbruk enn de har i dag, men de vil ha en mer miljøvennlig profil på det, og det ville være et nyttig bidrag til en totalitet, som er det grepet vi må ha for å løse de overordnede problemene.
Det er rett at utbyggingen av Øvre Otta vil dekke en del av den forbruksveksten vi har, men en løser ikke problemet bare ved å ta denne bit for bit-politikken. Gapet vil hele veien være til stede – ja, det vil faktisk øke. Det er derfor jeg sier at utbygging av Øvre Otta kan flytte fokuseringen vekk fra det som er det viktigste, nemlig de store, overordnede grepene, og da er dette med prising en av de avgjørende faktorene.
Jeg registrerer, bl.a. i en brosjyre som er utsendt fra Lyse Energi, som driver sin virksomhet i representanten Johnsens og mitt hjemfylke, at de ansvarlige nå sier at vi ikke får en omlegging av energipolitikken med mer framtidsrettet energipolitikk før vi gjør noe med prisingen på energi.
Jens Stoltenberg (A): Jeg er opptatt av å få fram følgende:
Representanten Kvassheim sier at Regjeringen har fremmet en lang rekke miljøforslag for Stortinget, og nevner Øvre Otta. Han nevner skytefeltsaken og andre saker. Felles for alle de sakene er at Regjeringen har tapt dem. Da er spørsmålet: Hvor lenge kan Regjeringen sitte og tape den ene viktige miljøsaken etter den andre uten å si at miljøet er så viktig at de faktisk sier at her går grensen? Vi er uenig i at alt det Regjeringen foreslår, er miljøvennlig. For eksempel er det ikke slik at Regjeringen gikk mot skytefelt. Regjeringen gikk inn for skytefelt på Hjerkinn, og regjeringspartiene stemte mot Arbeiderpartiets forslag om verneområde og nasjonalpark på Hjerkinn, fordi de heller ville bygge et skytefelt der enn å støtte flertallets forslag om skytefelt lenger sør, i Hedmark. Men poenget er ikke å diskutere sakene. Poenget er å spørre representanten Kvassheim om det er slik at en regjering som sier at miljøvern er viktig, bare kan sitte og se på at den taper den ene saken etter den andre, inklusive Øvre Otta-saken i dag.
Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.
Gunnar Kvassheim (V): Representanten Stoltenberg har rett i at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre har gjort at mange av de positive miljøforslagene fra Regjeringen ikke har blitt vedtatt.
Når det gjaldt skytefelt, vil jeg henlede oppmerksomheten på den debatt som da gikk, hvor miljøbevegelsen sa at det var kanskje 1990-årenes største miljøsak, og hvor en sterkt frarådet den løsningen som Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet gikk inn for.
Så er det rett at man har fått tommelen ned i Stortinget for mange av forslagene. Men på noen områder har Regjeringen fått gjennomslag. Det er eksempelvis tilfellet når det gjelder en del av forslagene om grønne skatter. Man gikk ikke så langt som man ønsket, men man kom et stykke på vei. Jeg tror også at Regjeringens håndtering av gasskraftsaken har hatt betydning for den utviklingen vi har, og det skal være spennende å se i høst om Arbeiderpartiet nå er villig til å sette til side SFT, som skulle være selve miljøkontrollen, miljøsikringen av de konsesjonsvedtak Arbeiderpartiet gikk på. Jeg er bekymret over at stortingsflertallet ikke er med på flere av de gode miljøgrepene, men det ville være til liten nytte for miljøbevegelsen å overlate regjeringsplassen til Arbeiderpartiet, for det vi ser, er at oppspill fra Regjeringen preger debattene i de andre partiene, og de er med på å flytte dette i en mer miljøvennlig retning. Jeg tror f.eks. at når Arbeiderpartiet nå havner på halv utbygging av Øvre Otta, som er bedre enn trekvart, er det fordi de ble møtt med et oppspill fra Regjeringen slik som de gjorde.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Jens Stoltenberg (A): La meg først bare si et par ord til til Kvassheim. Det er slik at han overhodet ikke svarte på problemstillingen. Først hadde han et innlegg der han sa at det var mange viktige, store miljøsaker denne regjeringen hadde lagt fram, og nevnte da Øvre Otta, skytefelt, Lofast og mange andre saker. Så påpekte jeg at etter å ha tapt samtlige av de du nevnte som du mente var de viktigste, går du opp og begynner å snakke om helt andre saker, f.eks. grønn skatt. Det er altså slik at det må være en grense for hvor lenge en regjering kan krype for et stortingsflertall i saker den selv mener er viktige. Jeg er uenig med dere. Jeg mener at det standpunktet dere har i skytefeltsaken er feil. Det er ikke miljøvennlig å gå mot verneområde på Hjerkinn. Jeg mener at det å gå mot enhver utbygging av Øvre Otta, ikke er et miljøvennlig standpunkt. Jeg mener det er feil. Men mitt poeng er altså ikke i og for seg selve saksdebatten. Den kan vi ta i andre anledninger. Mitt poeng er at det er noe manglende samsvar mellom den veldig høye prinsipielle profilen denne regjeringen har på miljø, og hvor likegyldige de er over at de taper absolutt alle saker. Grønn skatt – vel, dere tapte det viktigste der og ble pålagt å innføre disse kvotene som Arbeiderpartiet foreslo – ikke noe problem for dere. Dere er opptatt av at dere fikk igjennom om lag 1 milliard kr i økte grønne skatter. Ja, Arbeiderpartiet har innført 15 milliarder kr i grønne skatter gjennom 1990-tallet, det mangedobbelte av de småjusteringene dere fikk til gjennom grønn skatt. Så dere har fått til helt bagatellmessige ting, og alle de tingene dere selv mener er store, har dere tapt. Det betyr bare at dere er åpenbart ikke så opptatt av miljøet at dere setter det foran deres egne taburetter. Det er greit at velgerne har det med seg.
Diskusjonen om vannkraftprosjekter er alltid en diskusjon om avveining av ulike hensyn. Arbeiderpartiets forslag når det gjelder utbygging av Øvre Otta er et resultat av en avveining. Det er en avveining dels av ønsket om å sikre mer forurensningsfri vannkraft som kan redusere behovet for import av kullkraft opp mot det andre hensynet, nemlig ønsket om å unngå nye inngrep i norsk vassdragsnatur.
Vårt forslag som åpner for en såkalt halv utbygging, er en slik avveining, og vi mener vi har funnet et rett og godt balansepunkt. En slik utbygging vil gi minimale nye inngrep i vassdragsnaturen. Likevel vil det gi oss betydelige krafttilskudd. Alle de seks sideelvene til Øvre Otta vil forbli urørte, og hele hovedvassdraget fra Grotli ned til Pollfoss vil renne akkurat som i dag. Dette innebærer at så godt som hele vassdraget vil være akkurat som i dag uten nye inngrep. Det vil likevel gi betydelig kraftproduksjon, fordi vi utnytter den nesten 40 m høye demningen som har stått der i snart 50 år, og som innebærer et stort energipotensial som det er fornuftig å benytte seg av.
Det tror jeg også er grunnen til at aksjonen Vern Øvre Otta i sin høringsuttalelse ikke bare kunne akseptere, men ifølge sine egne formuleringer foreslo halv utbygging. Det er det som er gjengitt på side 79 i stortingsmeldingen med sitat av Vern Øvre Ottas høringsuttalelse. Vern Øvre Otta har altså i to høringer, først med Arbeiderpartiet i fjor vår og så med komiteen i vinter, sagt at de går for en utbygging på 540 GWh. I ettertid har det oppstått litt usikkerhet om det. Men altså både skriftlig og muntlig har man sagt det til komiteen. Det ville være underlig om vi sa at det er en miljømessig uakseptabel utbygging, når Vern Øvre Otta to ganger skriftlig, gjengitt i stortingsmeldingen, har gått for en slik utbygging, i en størrelsesorden som Arbeiderpartiet foreslår.
Det er ikke Stortingets oppgave å vedta utbygging av Øvre Otta-vassdraget. Vår oppgave er å fastlegge rammene for hva slags utbygging vi kan akseptere, og så er det utbyggerne som må avgjøre om de vil bygge ut innenfor de rammene. Opplandskraft har søkt om omtrent 1 000 GWh i utbygging. De har ikke søkt om 900 GWh, de har ikke søkt om 700 GWh, og de har selvfølgelig heller ikke søkt om 500 GWh. Det som er gledelig, er at de er åpne for en utbygging også innenfor de rammer Arbeiderpartiet foreslår, og som sannsynligvis får flertall her i dag. Det innebærer at vi kan få flertall i dag for en utbygging som er miljømessig svært skånsom, men som samtidig gir oss en god del ny fornybar kraft, og det mener jeg er en fordel for miljøet.
Det er til slutt Regjeringen som skal vedta utbygging i henhold til vassdragsloven, og Stortinget ber ikke om å få saken tilbake. Vi overlater utbyggingsvedtaket til Regjeringen, slik det er nedfelt i lovverket. Med denne regjeringens – hva skal jeg si – fleksibilitet i miljøsaker regner jeg med at den på en entusiastisk måte vedtar halv utbygging og sørger for at det blir gjennomført, selv om de altså mener at det er en miljømessig skandale.
Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten, ikke direkte til enkeltrepresentanter i salen.
Torill Haaland Horpestad (Frp): Fremskrittspartiets representant Korsberg har signalisert vårt standpunkt om full utbygging. Arbeiderpartiet har fremsatt et forslag om redusert/halv utbygging – det vil si 500 GWh.
Fremskrittspartiet vil rette oppmerksomheten mot de første uttalelsene fra Opplandskraft etter gruppemøtene i Arbeiderpartiet og Høyre. Opplandskraft kom da med en meget bastant uttalelse om at en reduksjon av utbygging var sløsing med ressurser, og at dette sannsynligvis ikke ville være lønnsomt. Riktignok har de moderert seg noe etter styremøte 27. mai, hvor det ble vedtatt en vurdering av løsningen innenfor reduserte rammer.
Fremskrittspartiet stiller seg spørrende til at et flertall av Stortingets representanter nå ønsker å redusere rammene for utnyttelse av vassdraget, når en vet at den foreliggende konsesjonssøknaden er utarbeidet i tråd med de rammer Stortinget vedtok ved behandlingen av Samlet Plan for vassdrag i 1993. Jeg vil også minne representantene om at Skjåk kommunestyre med 17 mot 4 stemmer har gått inn for full utbygging. Videre er det viktig ikke å glemme at hele utbyggingen ligger i Skjåk kommune.
Kommunene Lom og Vågå, som blir berørt av overføringsledningene, har gått imot utbyggingen. Men vi ser i uttalelsene i Norges vassdrags- og energiverks innstilling at de viser til de negative konsekvensene som er knyttet til redusert vannføring på bekke- og elvestrekninger. De peker på at dette kan gå ut over opplevelses- og rekreasjonsverdien av området, men kommer etter en samlet vurdering til at fordelene er større en skadevirkningene og ulempene.
Som tidligere nevnt, har Skjåk kommunestyre stemt for utbygging. Det samme har Oppland fylkesting gjort. Fremskrittspartiet håper derfor at vi i dag kan stemme for en full utbygging av Øvre Otta.
Lars Rise (KrF): Først må jeg få gripe fatt i noe som representanten Stoltenberg sa. Han gjentok de samme feilaktige påstandene som representanten Hegna kom med i sitt hovedinnlegg, nemlig at Vern Øvre Otta går inn for det forslaget som Arbeiderpartiet går inn for her i dag. Representanten Hegna spurte meg om jeg hadde lest saksdokumentene. Jeg må få lov til å spørre om Arbeiderpartiets representanter har lest brevet som ble mottatt av Stortingets energi- og miljøkomite, av 25. mai, fra Vern Øvre Otta, hvor det står følgende:
«Ut fra nye opplysninger om virkninger for villrein, reiseliv og prosjektets økonomi, samt at energigevinsten vil bli spist opp i løpet av et par måneder, har Vern Øvre Otta kommet til at redusert utbygging i størrelsesorden 500 GWh er uakseptabelt.»
Arbeiderpartiets representanter følger en lang historisk tradisjon når man i dag går inn for utbygging av Øvre Otta i størrelsesordenen en halv TWh. Det kan se ut som om det for Arbeiderpartiet fremdeles har en egenverdi å få lagt mest mulig vann i rør. Jeg trodde at denne filosofien var historie for Arbeiderpartiet.
En av de ivrigste pådrivere her i landet for å få til mest mulig vannkraftutbygging er NVEs tidligere direktør Erling Diesen. I et avskjedsintervju i vår uttalte han at vannkraftepoken i Norge nå er over. Det sa da vitterlig også Jens Stoltenberg i et intervju for ikke lenge siden. Det er meget skuffende å konstatere at Arbeiderpartiet nå velger å være mer katolske enn paven, ved å fremheve at vi fremdeles bør holde høyt i hevd en gammelsosialistisk tankegang hvor naturverdier – og særlig det å ta vare på urørt og vakker natur – ikke betyr noe.
Vi vet at denne utbyggingen ikke er i nærheten av å møte de utfordringer vi står overfor når det gjelder økningen av energiforbruket i Norge. Siste år var økningen på hele 4 TWh – og alle forstår at en utbygging tilsvarende en åttendedel av dette ikke representerer noen løsning. En utbygging av Øvre Otta er overhodet ikke egnet til å stanse importen av kullkraft fra Danmark eller atomkraft fra Sverige. Vi må søke helt andre løsninger.
Vi øynet et lite håp i sentrum da vi i komiteen behandlet St.meld nr. 58 for 1996-97, Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling. Det er altså ikke lenge siden en samlet energi- og miljøkomite – alle unntatt Fremskrittspartiet – var enige om at vi må redusere forbruket av elektrisk kraft, og at Norge i fremtiden skulle være selvforsynt med kraft fra fornybare energikilder.
Dette lovet meget bra, og det så ut til at Arbeiderpartiet hadde slått inn på en ny linje. Tidligere har man laget formuleringer om at veksten må reduseres eller at veksten i forbruket må stabiliseres. Stortinget gikk med denne formuleringen til og med lenger enn sentrumspartienes erklæring fra Voksenåsen, hvor det ble uttrykt som politisk mål å redusere veksten i forbruket.
Sett i lys av at Norge har verdens høyeste elforbruk med over 25 000 kWh pr. innbygger pr. år, samtidig med at vi sannsynligvis har en av de laveste strømpriser i verden, burde Norge sette i gang en storstilt satsing for å redusere kraftforbruket. Istedenfor en slik satsing fortsetter man altså med vannkraftutbygging. Og Arbeiderpartiet fortsetter å si nei til økt elavgift og nei til en storstilt satsing på enøk og alternativ energi.
I vårt naboland Sverige bestemte man seg i 1996 for å satse 30 milliarder kr på enøk og alternativ energi over en fireårsperiode.
I de omkring ti årene Arbeiderpartiet styrte, ble det brukt omkring 300 mill. kr til forskning på alternativ energi – eller omkring 30 mill. kr i året.
Sentrumspartiene og SV foreslo på sin side år etter år en satsing på 400 mill. kr pr. år og ble nedstemt av Høyre og Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – den alliansen som i dag sikrer utbygging av Øvre Otta.
Regjeringen har nå varslet en kraftig satsing med 5 milliarder kr over en tiårsperiode, og dette er en utfordring til samtlige partier her i Stortinget.
Norge er i EUs turistcharter nevnt som Europas grønne lunge. I flere europeiske land er det etter hvert blitt svært langt mellom områder med urørt natur. Norge burde hatt råd til å satse på å bevare mye av sin urørte natur.
Selv en halv utbygging vil føre til at Heggebottvatnet blir demmet opp, og den særegne ringøya vil gå tapt for alltid. Nedenfor vil Otta-elva bli nærmest tørrlagt. Den største fossen i Ottavassdraget, Høgfossen, forsvinner, og Dønfossen vil bli redusert til en tredel av normal vannføring. Kraftlinjen vil skjære av livsviktige beite- og kalvingsområder for villreinstammen. Disse inngrepene blir gjort i randsonen til den planlagte Reinheimen nasjonalpark.
Det er svært beklagelig at et flertall her i salen ser ut til å se bort fra alle disse momenter.
Utbygging av vassdrag ser ut til å ha fått en egenverdi for et flertall i denne sal. Men jeg må få minne om at i det norske folk er to av tre av dem som har tatt standpunkt, imot utbygging. Vi må tenke på nye generasjoner og deres behov for opplevelse av urørt natur.
Gunn Karin Gjul (A): Øvre Otta er unik høyfjellsnatur og storslåtte vassdrag som fortjener å bli vernet. Med en full utbygging vil enda et stykke storslått natur gå tapt for Norge. Utbyggingen i Øvre Otta er en sak med stor sprengkraft. Vassdraget er det siste store relativt urørte høyfjellsvassdraget i Norge og Europa, og det er opplagt at dette derfor blir en sak med sterke symbolverdier.
Det kanskje mest alvorlige inngrepet knyttet til utbygging er kraftledningene som kommer i konflikt med planene for Reinheimen nasjonalpark. Denne 56 km lange planlagte linja vil over lange strekninger gå som et grensegjerde mot nasjonalparken. En nylig framlagt rapport fra Norges landbrukshøgskole og Stiftelsen for naturforskning viser at disse kraftledningene vil gi betydelige negative virkninger for villreinstammen. Kraftlinjene krysser tvers igjennom beiteområdet til villreinen og kan innebære en reduksjon av villreinens beiteområde med over 25 pst.
Med Arbeiderpartiets forslag om halv utbygging kan vi unngå problematikken med kraftlinjene. Vi kan redusere ledningene fra 300 kV til 132 kV. Opplandskraft har uttalt at en da ikke har behov for å føre kraftlinjene over fjellet og true reinens beiteområde. De vurderer nå å finne en ny trasé som går ned i dalen.
Overgangen Skjåk – Stryn er hovedferdselsåra mellom øst og vest i landet. Fjellpartiet passeres hvert år av 700 000 reisende i løpet av sommermånedene, hvorav utenlandske turister utgjør hovedtyngden. Det unike med vassdragsnaturen i Øvre Otta er at en ikke trenger å være en garvet fjellvandrer for å få se fossefallene og fjellelvene. Vassdraget går langs riksveien over til Strynefjellet og er lett tilgjengelig for alle.
Turismen representerer en sentral inntektskilde i dette dalføret, og den er basert på forventningene om storslått og forholdsvis urørt natur. En full utbygging av Øvre Otta vil gjøre området mindre attraktivt for naturopplevelser og turisme. Det er derfor ikke uventet at både reiselivsnæringen i dette området og Norges Turistråd går sterkt imot utbyggingsplanene.
Både Høyre og Arbeiderpartiet er delt nesten på midten i denne saken. For oss som har kjempet for vern av Øvre Otta i Arbeiderpartiet, har det vært avgjørende å få vernet så mye som mulig. Gjennom kompromisset mener jeg vi har oppnådd det maksimalt oppnåelige.
Alle de seks sideelvene blir vernet. Tora og Føysa unngår å bli tørrlagte og får bruse fritt. Pollfossen blir reddet, og hovedvassdraget unngår å få redusert vassdragsføringen med 80 pst. på strekningen fra Grotli og ned til Heggebottvatnet. Det som da gjenstår, er en utbygging av fallet mellom Rauddalsmagasinet og ned til Pollvatnet. Denne delen av utbyggingen er heller ikke noe vanskelig for miljøbevegelsen. Uenigheten står om utbyggingen på strekningen fra Heggebottvatnet og ned til Dønfossen. Elven blir nesten tørrlagt på denne strekningen, og dette inkluderer Høgfossen.
I et kompromiss må en gi og ta. Det ideelle hadde selvsagt vært at Heggebottvatnet ikke hadde fått en fire meter høy demning, og at Høgfossen ble skånet. Men sett i sammenheng med hvilke naturinngrep en full utbygging ville ført til, er naturinngrepene nå begrenset. For meg har det vært viktigere å oppnå resultater enn å stå beinhardt på prinsipper.
Regjeringspartiene sier i energimeldingen at de er for en fortsatt skånsom vannkraftutbygging. Vis meg da den utbyggingen som er mer skånsom enn en halv utbygging av Øvre Otta! Vi har i realiteten oppnådd å skaffe fram en halv TWh ny energi med svært begrensede naturinngrep.
Med vern av de seks sideelvene og kraftledningene fjernet fra Reinheimen nasjonalpark og ned i dalen er dette en miljøpolitisk seier.
Jan Tore Sanner (H): Mange mener at politikken ofte preges av kortsiktighet. Utbygging av et vassdrag er en beslutning som ikke lar seg reversere. Vedtar Stortinget i dag at Øvre Otta skal bygges ut, er det ingen angrefrist. Vi foretar med andre ord et valg – ikke bare på vegne av dagens generasjoner, men også på vegne av dem som kommer etter oss. Og valget står mellom å sikre naturverdier på den ene siden og kraft og klingende mynt på den andre siden. Det kan være et vanskelig valg når vi vet at Norge importerer stadig mer kraft, og en utbygging vil gi betydelige inntekter til lokalsamfunnet.
Jeg mener likevel at det langsiktige perspektivet tilsier at Øvre Otta ikke bør bygges ut.
Jeg viser til at min kollega Jan Johnsen har redegjort for Høyres forslag om redusert utbygging. Jeg vil redegjøre for hvorfor Øvre Otta ikke bør bygges ut, et standpunkt som deles av et betydelig mindretall i Høyres stortingsgruppe.
Øvre Otta er et unikt elve- og fosselandskap. Elvene og fossene er tilgjengelige. Vassdraget ligger ved en av de mest populære turistveiene mellom Østlandet og fjordene på Vestlandet, hvor natur og miljø utgjør en helhet. Området er et populært turist- og friluftsområde.
En utbygging vil bringe få varige arbeidsplasser til Skjåk. Reiselivsnæringen derimot er en vekstnæring – og turistene kommer ikke til Norge for å beundre kraftverk, de kommer for å oppleve vår flotte og ville natur. Det er ikke uten grunn at reiselivsnæringen har gått klart imot utbygging.
Kraftlinjene skal etter planen legges i urørt høyfjellsnatur i randsonen av den planlagte Reinheimen nasjonalpark. Området er et av de siste europeiske villreinområdene som fortsatt en intakt. Utbyggingsområdet inkluderer noen av reinens viktigste vinterbeiter. Det er usikkerhet knyttet til konsekvensene av kraftlinjene, men ifølge en rapport fra Norges landbrukshøgskole kan konsekvensene for reinstammen bli betydelige. Det antydes en reduksjon på mellom 400 og 600 dyr.
Det er et unikt elve- og fosselandskap som skal reguleres. Det blir mindre vann i det som i dag er opplevelsesrike, ville og brusende fosser. Restvannføringen vil variere, men flere elver og fosser vil etterlates som nær tørrlagte.
Et nei til utbygging er et ja til å verne om verdier.
I løpet av et par generasjoner er store deler av vannkraftpotensialet utnyttet. Mens ca. 20 pst. er vernet, er nesten to tredjedeler bygd ut. Vannkraftutbygging har vært en viktig faktor i industrireising, særlig i Distrikts-Norge, og sørget for rikelig og rimelig strøm til befolkningen.
Når jeg går imot utbygging, er det fordi jeg legger avgjørende vekt på generasjonsperspektivet. Bygges Øvre Otta ut, vil det gjenværende vannkraftpotensialet bli ytterligere redusert.
Vannkraftutbygging betyr at man velger kraftproduksjon fremfor naturopplevelser. Velger Stortinget kraft, er det et valg som også vil gjelde for dem som kommer etter oss.
Et nei til utbygging er derfor et ja til at også neste generasjon skal ha et valg.
Det er et paradoks at Norge med så store naturressurser har underskudd på kraft. Men hvis vi i fjor skulle ha erstattet den importerte kraften med norsk vannkraft, hadde det ikke vært nok å bygge ut Øvre Otta. Vi måtte ha bygd ut elver og fosser tilsvarende tre og en halv Øvre Otta-utbygging. Og veksten i forbruket betyr at vi må ha én Øvre Otta-utbygging hver fjerde måned dersom vannkraft skal dekke forbruksveksten. Øvre Otta er derfor bare et beskjedent bidrag til å dekke etterspørselsveksten. Norge må uansett se etter andre alternativer for å dekke kraftunderskuddet. La meg bare peke på noen alternativer: Fremfor å legge nye fosser i rør kan vi ruste opp eksisterende vannkraftverk. Videre er det et stort potensial for energieffektivisering. Og nye fornybare energikilder som bioenergi, men særlig varmepumper, kan gi betydelige bidrag.
Men det er først ved å si ja til gasskraft at den danske kullkraften kan erstattes med et mer miljøvennlig alternativ. Jeg er tilhenger av gasskraftutbygging, og mener at gasskraft kan realiseres innenfor rammen av Kyoto-avtalen.
Et nei til utbygging av Øvre Otta må bety et ja til gasskraft.
Vi har alternativer. La oss derfor legge generasjonsperspektivet til grunn og denne gang slå ring om naturverdiene.
Hvis jeg får lov, vil jeg bare helt til slutt ta en kort stemmeforklaring, slik at vi kan spare noe tid på slutten.
Jeg er, som det fremgår av innstillingen, medforslagsstiller til forslag nr. 1, om ingen utbygging. Dette forslaget vil jeg selvfølgelig stemme for. Men som det har fremgått av debatten og nyhetsoppslag tidligere i dag, har Høyres stortingsgruppe besluttet å binde gruppen til subsidiært å stemme for innstillingen. Det tar jeg til etterretning, og vil følge gruppens vedtak.
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Stortinget behandler i dag en sak som gjelder et av de siste gjenværende av de virkelig store vannkraftprosjektene i Norge. Spørsmålet om utbygging eller ikke utbygging av kraftressursene i Øvre Otta har vakt et betydelig engasjement. Miljøorganisasjonene har vært samstemte i sin motstand mot utbygging. Motstanden har fått bred tilslutning også fra andre organisasjoner og enkeltpersoner over hele landet. Det har vært gledelig å registrere at naturvernhensyn nå har vekket til live et engasjement i alle lag av befolkningen, både lokalt og nasjonalt. Dette viser bred oppslutning om Regjeringens standpunkt fra høsten 1997 om å gå imot utbygging av Øvre Otta.
I innstillingen fra komiteen foreligger det fire ulike forslag som det skal voteres over senere i dag. Forslag 1, som innebærer avslag på utbyggingssøknaden i samsvar med stortingsmeldingen, er dessverre i mindretall. Jeg har likevel med glede merket meg at det også i andre partier er sterke tilhengere av Regjeringens standpunkt.
Regjeringens energimelding som ble lagt fram for Stortinget før påske, legger opp til at vi nå må ta helt nye grep i energipolitikken. Det betyr at vi må gå bort fra en politikk der svaret på forbruksveksten er stadig mer utbygging. Vi må dempe veksten i energiforbruket og få fortgang i energiøkonomiseringen, og vi må omstille oss ytterligere ved å introdusere fornybare energikilder som bl. vindkraft, bioenergi og varmepumper, og å legge til rette for større bruk av fjernvarme. Det er dessuten fortsatt mulig å få en god del mer kraft ut av de eksisterende vannkraftverkene våre ved hjelp av opprustninger og lite kontroversielle utvidelser.
Avgjørelsen om Øvre Otta innebærer en avveining av de økonomiske gevinstene og behovet for mer kraft og hensynet til natur og miljø. Og da er Regjeringen ikke i tvil. Hensynet til natur og kommende generasjoners valgmuligheter gir vårt svar. Å bygge ut Øvre Otta er heller ikke noe godt tiltak for å redusere utslippene av klimagasser fra kullkraftproduksjonen. For å oppnå det må vi arbeide for at miljøkostnadene i mye større grad enn i dag gjenspeiles i de internasjonale kraftprisene. Jeg vil også minne om at hvert land har forpliktelser til å begrense sine egne utslipp.
Øvre Otta representerer et av de viktigste eksemplene på ikke-utbygde høyfjellsvassdrag som ikke allerede er omfattet av verneplanene. Samtidig er vassdraget lett tilgjengelig, til stor glede for turgåere, både lokalt og nasjonalt. I tillegg går en av landets viktigste turistruter gjennom dette området. Reiselivsnæringen har vært klar i sin motstand og frykter, etter mitt skjønn med rette, at en utbygging vil ødelegge for dette området som turistattraksjon. Jeg er samtidig klar over at en stor del av befolkningen i Skjåk går inn for denne utbyggingen av hensyn til inntekter og aktiviteter dette kan gi i utbyggingskommunen, og det har jeg også forståelse for.
Ikke desto mindre: Ut fra behovet for å bevare dette vassdraget mest mulig urørt for etterslekten kan ikke Stortinget denne gang legge avgjørende vekt på de lokale interesser i utbyggingskommunen Skjåk. Nabokommunene Lom og Vågå har klart gått imot en utbygging, bl.a. av hensyn til de ulemper som kraftledninger vil medføre for disse kommunene. En samlet miljøbevegelse i Norge går sterkt imot all form for utbygging, noe som det også bør legges vekt på når vi diskuterer flere ulike alternativer.
Selv om Høyres og Arbeiderpartiets forslag innebærer vern av de aller fleste sideelvene, vil en utbygging medføre store inngrep i form av bl.a. anleggsarbeider, terskelbygging, steintipper og behov for kraftledninger. I tillegg kommer behovet for oppdemming av Heggebottvatnet, som vil oversvømme øya midt i vannet og endre landskapsbildet. Fordelene ved prosjektet i form av ny kraft på nettet kan på langt nær sies å overstige alle ulempene i form av så betydelige inngrep i vassdraget som man her ser.
Jeg er glad for at det kun er et mindretall som går inn for full utbygging. Samtidig er det jo skuffende å se at Arbeiderpartiet og Høyre ikke vil ta skrittet fullt ut og gå imot hele prosjektet.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jens Stoltenberg (A): Regjeringen la rett før påske fram energimeldingen. Av den går det fram at forbruket av elektrisk kraft i Norge i dag er klart høyere enn det vi selv greier å produsere i et normalår, dvs. et år med normal nedbør. I fjor var underskuddet om lag 7 TWh, dvs. om lag sju fulle Øvre Otta-utbygginger. På tross av dette legger Regjeringen i energimeldingen opp til fortsatt vekst i forbruket, riktignok lavere vekst enn før, men fortsatt vekst. Vi skal i Norge bruke mer elektrisitet i årene som kommer, enn det vi bruker i dag. Derfor sier selvfølgelig Regjeringen at vi trenger mer kraft. Så vil de legge fram det de selv kaller en ambisiøs plan, for å skaffe alternativ energi gjennom vindkraft, varmegjenvinning og bioenergi. Men selv om man lykkes med alle de planene som legges fram, vil man ikke engang med det dekke mer enn halvparten av det kraftunderskuddet vi i dag har, langt mindre dekke det kraftunderskuddet – med Regjeringens prognoser – vi om noen få år vil ha. Derfor legger Regjeringen opp til fortsatt import av kullkraft. Det er hovedkonklusjonen i Regjeringens energimelding.
Det Regjeringen også erkjenner, er at vi fortsatt trenger utbygging av vannkraft her i landet. Det står på side 51 i Regjeringens energimelding, som ble lagt fram rett før påske:
«Det er fortsatt gode muligheter for å bygge ut vannkraft, både gjennom nye prosjekter og ved tilleggsutbygginger.»
I Øvre Otta har vi en demning på nesten 40 meter. Vi har med minimale nye inngrep mulighet til å få fram 500 GWh. Tror statsråden at det mange andre steder i landet finnes en demning på 40 meter, der man med så små inngrep kan bygge et vannkraftverk, og få så mye kraft?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: For å svare på det siste først: Nei, jeg tror ikke det mange andre steder i landet finnes en demning på 40 meter som har stått i 50 år og som vi kan utnytte for å få energi, slik som forslaget fra Arbeiderpartiet innebærer.
Når det er sagt, vil jeg også si at jeg syns at Arbeiderpartiets motstandere av utbygging av Øvre Otta har oppnådd en god del. Gratulasjoner til dem – vi slipper i hvert fall den store utbyggingen! Her ligger det et potensial som jeg er imot at vi skal utnytte, men som jeg ser at Jens Stoltenberg faktisk har et poeng i forhold til.
Energimeldingen vår legger opp til helt nye grep, og den er ambisiøs. Etter den beskrivelsen av utfordringene som Stoltenberg nå gir, går jeg nå ut fra at Arbeiderpartiet helhjertet vil slutte opp om det ambisjonsnivået vi har lagt oss på: 5 milliarder kr i løpet av tolv år, med en kraftfull satsing på energiøkonomisering, på utvikling av nye energikilder og en øking av prisen, noe som vil innebære at folk rett og slett vil bli mer innstilt på å spare strøm. Det tror jeg vi er nødt til å få til. Det nytter ikke lenger bare å si – og det lå det jo an til i utgangspunktet – at vi for å møte forbruksveksten må produsere stadig mer. Her er vi nødt til å ta grep som går på å forvalte bedre.
Jeg hadde håpet at vi kunne spare Øvre Otta, og med det ta vare på naturen og gi kommende generasjoner mulighet for å velge om de ønsker å bygge ut. Nå ser det ikke ut til at det blir resultatet, men det er et viktig motiv når vi går imot utbygging av Øvre Otta.
Øyvind Korsberg (Frp): Utbyggingen av Øvre Otta har to viktige elementer i seg, nemlig hensynet til lokaldemokratiet samt spørsmålet om energipolitikk. Jeg vet ikke, men jeg regner med at ordføreren i Skjåk har fått med seg statsrådens satsing på natur istedenfor utbygging. Jeg er sikker på at ordføreren i kommunen ikke syns så veldig mye om det.
Statsråden var inne på satsing på alternativ energi, bioenergi, vindkraft osv. Problemet med disse alternative energikildene er at de ikke står på egne ben økonomisk sett på grunn av den høye prisen man får pr. kWh.
Regjeringen har tidligere tatt til orde for en kraftig økning av elavgiften. Regjeringen har jo også trenert bygging av gasskraftverk, og nå går de også imot et utbyggingsprosjekt i Øvre Otta. Dette medfører at Regjeringen fører en politikk som gjør oss mer sårbare med hensyn til å få dekket vårt eget kraftbehov. Og vi kan en vakker vinterdag komme i den situasjonen at vi på grunn av lav egenproduksjon og på grunn av for liten kabelkapasitet til utlandet kan man få rasjonering på strøm. Hva vil Regjeringen gjøre for at vi ikke skal komme i en slik situasjon?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg ta lokaldemokratiet først. Jeg har den største respekt for lokaldemokratiet, og jeg lytter selvfølgelig til alle som er engasjert i å utvikle sitt eget lokalsamfunn. Jeg har også lyttet til utbyggingstilhengerne fra Skjåk, og jeg har lyttet til utbyggingsmotstandere i andre deler av området, og også fra Skjåk. Jeg har dessuten det prinsippet at i denne type saker må vi selvfølgelig lytte til lokalsamfunnet, men det er tross alt noe som vi er nødt til å se på ut fra et nasjonalt hensyn. Det gjelder selvsagt kraftforsyningen, men det gjelder også det nasjonale hensyn som er knyttet til å ta vare på natur og miljø, og her dreier det seg om et stort og uberørt naturområde. Jeg mener derfor at det blir for lettvint å si at ethvert kommunestyre skal kunne fatte vedtak om den type utbygginger, at det er opp til kommunestyret. Det blir ikke bra.
Når det gjelder sårbarhet, som representanten Korsberg var opptatt av, er vi i denne regjering svært opptatt av å sørge for at vi ikke er sårbare, verken med tanke på miljø eller energi framover, og da må vi faktisk legge om. Vi kan ikke bare fortsette å øke forbruket, vi kan ikke bare fortsette å bygge ut alle typer energikilder, vi er nødt til å legge om. Vi må satse på forskning, vi må satse på energiøkonomisering, vi må satse på nye fornybare energikilder, bl.a. vannbåren varme, hvor det viser seg å være veldig mye å hente. Så jeg tror vi er mye mer sårbare om utviklingen bare fortsetter slik som i dag, og jeg vil anbefale alle som er opptatt av at vi ikke skal være så sårbare, å støtte opp om energimeldingen som skal behandles til høsten.
Bjørn Hernæs (H): Det faktum at Høyres og Arbeiderpartiets stortingsgrupper er delt omtrent på midten i denne saken, viser at her er det en sak som egner seg veldig dårlig med hensyn til å ha bare én tanke i hodet på én gang. Det er helt åpenbart at man må bruke flere midler for å ta hånd om den energisituasjonen vi står overfor.
Derfor vil jeg særlig vinkle denne saken i forhold til det som jeg håper statsråden også er opptatt av, nemlig eiendomsrett, desentralisert beslutning, hvem det er som til syvende og sist skal ta standpunktene. Vi har en rekke saker hvor by indirekte står mot land, bl.a. kraftsaken, som vi diskuterer i dag. Vi har hele rovdyrproblematikken. Jeg forstår sånn sett bekymringen for villreinen, det er jo synd å ta matfatet vekk fra gaupe og jerv. Indirekte kommer også beiteretten som en konsekvens av rovdyrpolitikken – ikke bare er bøndene fratatt retten til å beskytte egne husdyr, men det er også sterke innskrenkninger i beiteretten. Det gjelder miljøforskrifter i skogbruket, som vi heldigvis nå med Arbeiderpartiets hjelp i hvert fall har fått en utsettelse på, til representanten Rises store bekymring. Det gjelder utnyttelse av stein, grus og andre mineralforekomster. Det gjelder bygging av skogsbilveier, slik at man skal kunne utnytte det tømmeret som skogmeldingen legger så bra til rette for. Det gjelder verneområder av forskjellig art, og det gjelder ikke minst, hva jeg vil kalle, rigorøse konsesjonsregler og bo- og driveplikt. I alle disse tilfellene – uten unntak – er det distriktenes interesser som står mot en politikk som går ut på at alle ressurser skal trekkes inn til sentrale strøk. Så skal de deles ut igjen i form av overføringer over statsbudsjettet, og så skal man kalle det for distriktspolitikk. Er det noen av de områdene som jeg nevnte, hvor statsråden kunne tenke seg å stå på distriktenes side og ikke på sentrale myndigheters side?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det var jo litt av en tirade, så når Bjørn Hernæs åpnet med å snakke om å ha mer enn én tanke i hodet samtidig, har han i hvert fall det sjøl. Det var masse tanker i hodet samtidig, og det er ikke så lett å svare på alle de utfordringene som jeg der fikk.
Men la meg ta prinsippet. Jeg er veldig opptatt av at vi skal legge vekt på verdiskapingen lokalt, og at folk skal få utvikle sitt eget næringsgrunnlag. Jeg er også av dem som mener at verdiene i dette landet i veldig stor grad skapes lokalt, og at det faktisk er slik at hvis man måler eksportinntekt pr. innbygger og ser på fordelingen mellom fylkene, er det ikke de sentrale østlandsområdene som kommer best ut, men det er de distriktene som bl.a. rår over naturressurser og energi. Men jeg syns ærlig talt at det blir ganske forenklet når Bjørn Hernæs antyder at enhver sak så å si skal avgjøres i et kommunestyre. I dette tilfellet dreier det seg om en stor nasjonal kraftutbyggingssak, og vi har regler for at vi må se på dette i en nasjonal sammenheng. Og hvis denne replikken var ment å skulle ramme dem som er imot utbygging av Øvre Otta, rammer den også Jan Tore Sanner – Bjørn Hernæs" egen partifelle – og, jeg forstår, nesten halvparten av Høyres gruppe, som også ser betydningen av å verne Øvre Otta fordi man ser naturlandskapet, man ser hensynet til kommende generasjoner, og man ønsker altså ikke en slik utbygging som Hernæs her argumenterer sterkt for.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Thorbjørn Jagland (A): La meg begynne med å si meg enig i det statsråden sa nå nettopp, at det er Stortinget som har ansvaret for landets energiforsyning, det er Stortinget som har ansvaret for å trekke opp linjene for det vi kaller «bærekraftig utvikling», og som må avveie alle interessene i en slik sammenheng. Vi ser jo hvor vanskelig det er å avveie de forskjellige interessemotsetningene – det gjelder ikke bare i forhold til vannkraft, men vi kommer helt sikkert til å oppleve det i forbindelse med utbygging av vindmøller, solcellepaneler, gasskraftverk eller hva det måtte være – og de avveiningene må tilligge dette hus.
Vi står overfor en stor utfordring når det gjelder å dekke energibehovet, men Regjeringen gir ikke noe troverdig svar på hvordan man skal gjøre det i årene framover. Allerede i dagens situasjon står vi overfor et gap mellom forbruk og produksjon på om lag 7 TWh, et gap som vi i dag dekker ved import. Det legger Regjeringen opp til med åpne øyne: import av kullkraft og kjernekraft.
Men hva slags miljøvalg er det? Vi slipper å ta en del vanskelige avgjørelser som innebærer naturinngrep her hjemme, men vi kan da veldig lett svikte miljøet. Målet om bærekraftig utvikling er globalt, det er uavhengig av landegrenser – men det forutsetter at alle land følger opp, at ingen overlater til naboen å ta belastningene alene. Å dekke Norges behov for kraft ved hjelp av kull- og kjernekraft er dårlig miljøpolitikk, og vi laster disse problemene over på våre naboland. Det gjør at norsk energiforbruk vil forårsake større utslipp enn ved å bygge ut vannkraft og gasskraft her hjemme.
Arbeiderpartiet mener at det finnes andre utveier. Vi vil bygge ut fornybar energi, som vindkraft, vi vil stimulere til teknologiforbedringer som gir mer kraft, vi vil ruste opp kraftverk slik at vi får mer strøm ut av dem – noe vi konkret legger opp til med vårt forslag om midlertidig fjerning av investeringsavgiften på bygging og opprusting av vannkraftverk.
Men skal vi ta prognosene i energimeldingen og i energiutredningen alvorlig, vil dette ikke være tilstrekkelig. Vi må derfor gjøre vanskelige valg i tillegg. Skånsom vannkraftutbygging er et valg Arbeiderpartiet gjør. Det er bakgrunnen for vårt ja til en redusert utbygging av Øvre Otta. Full utbygging ville innebære for omfattende naturinngrep. Men i Øvre Otta-vassdraget er det allerede gjort store inngrep – viktige deler av vassdraget er allerede regulert, og det er bygd store magasiner. Derfor er det mulig å gjennomføre en begrenset utbygging som vil gi minimale ytterligere inngrep i vassdraget, men som samtidig gir en betydelig kraftproduksjon. Selv en redusert utbygging gir en vesentlig mengde kraft, faktisk nesten like mye som Alta-kraftverket.
Arbeiderpartiet går inn for en utbygging som vil gi om lag 540 GWh. Det dekker ikke Norges behov for kraft, men det er et bidrag – et bidrag som gir mye kraft i forhold til det naturinngrepet som er nødvendig. Ja, jeg vil si, vis meg den energiutbyggingen som gir tilsvarende mengde kraft, med tilsvarende begrenset naturinngrep.
Det er nesten uforståelig at Regjeringen viker tilbake for å foreta en slik utbygging. Regjeringen sier selv i energimeldingen at Norge fortsatt har gode muligheter til å bygge ut vannkraft. Jeg må spørre om hva slags prosjekter Regjeringen er for når den er imot en begrenset utbygging, slik Arbeiderpartiet går inn for.
Jeg syns det er konstruktivt at Høyre nå signaliserer at de vil støtte Arbeiderpartiets standpunkt subsidiært. Vårt alternativ innebærer en skånsom utbygging, samtidig som det verner naturen. Jeg er glad for at dette synes å samle støtte i Stortinget.
Jeg la merke til at lederen for aksjonen Vern Øvre Otta nettopp sa i Dagsrevyen at Arbeiderpartiets alternativ er noe alle kan leve med. Og det er ikke så dumt at Stortinget fatter vedtak som alle kan leve med.
Statsråd Guro Fjellanger: Øvre Otta er et av Norges mest opplevelsesrike landskap, med en unik fossenatur. Kombinasjonen av tilgjengelighet og naturkvaliteter gjør området svært verdifullt i naturvernsammenheng. Det har vært avgjørende for Regjeringen når vi har foreslått å verne vassdraget.
Vi merker i dag et stadig sterkere press på våre store, sammenhengende villmarksområder. De siste 20-30 årene har denne typen naturarv bit for bit blitt berørt av tekniske inngrep. Det å sette en stopper for denne utviklingen er i dag en av våre største utfordringer på miljøsiden.
Nord-Ottadals-området er ved siden av Hardangervidda det største gjenværende urørte området i Sør-Norge. Det er her dokumentert store verneinteresser innenfor geologi, botanikk, zoologi og kulturhistorie. Det er likevel helheten med stor variasjon som gir det så stor naturfaglig verdi. Området har også unik verdi som referanseområde. Det som særlig peker seg ut, er villreinstammen og vassdragene med de tilhørende biologiske samfunn. Det er denne helheten som er bakgrunnen for at vi her planlegger Reinheimen nasjonalpark med tilhørende landskapsvernområde.
Ved siden av fjordene er vassdragsnaturen trolig det mest spesielle og særmerkte ved norsk natur sett i globalt perspektiv. Norges vassdragslandskap er blant de mest storslåtte og varierte i verden og er unikt i Europa.
Norge har det største spekteret i Europa når det gjelder mangfold, variasjon og størrelse på vassdragene. Vi har derfor også et internasjonalt ansvar for å verne vassdrag og på andre måter ta vare på vassdragsnaturen.
Norge hadde opprinnelig halvparten av plasseringene på fossefallenes «Top 20»-liste når det gjelder høyde. Nå har vi kun to urørte fossefall igjen på denne listen. Fossefallene i Øvre Otta er på langt nær så høye som disse, men det som karakteriserer fossefallene, er at de er lett tilgjengelige, og at noen av dem har stor vannføring.
Det er ikke mange andre steder man nærmest bare kan gå ut av bilen for å oppleve slike vannrike fossefall. Undersøkelser viser at turistene kommer til Norge først og fremst for å oppleve naturen, og ikke minst er det fossenaturen som trekker. For mange europeere er Norge den nærmeste muligheten for villmarks- og opplevelsesturisme. Utbyggingen vil føre til at disse vannrike fossestrykene langs en del av landets viktigste turistveier taper det meste av sin glans. Det er derfor ikke underlig at reiselivsnæringen har engasjert seg mot utbyggingsplanene.
Kommunestyrene i Lom og Vågå går enstemmig imot utbyggingen og er særlig opptatt av landskapet og den innvirkningen kraftledningen kan få på villreinstammen. I kraftutbyggingssaker skal det svært mye til før man velger å gå imot enstemmige kommunestyrevedtak. Kommunene blir riktignok lite berørt av selve vannkraftutbyggingen, men kraftledningen og kraftutbyggingen må ses på som en helhet.
Også for villreinstammen har området i europeisk perspektiv en unik verdi. Mye tyder på at kraftledningen vil få store konsekvenser for denne stammen. Dette gjelder også den noe mindre kraftledningen som kan bygges ved halvert utbygging, og det gjelder uansett valg av alternativ.
Gjennom Bern-konvensjonen og FNs konvensjon om biologisk mangfold har vi påtatt oss et spesielt ansvar for å bevare de siste villreinstammene i Europa.
Bern-konvensjonen og Biokonvensjonen innebærer at føre var-prinsippet skal brukes når det er tvil om planlagt aktivitet vil være til stor skade, i dette tilfellet for villreinen. Regjeringen legger føre var-prinsippet til grunn når miljøpolitiske mål fastsettes. Det er derfor naturlig at vi er bekymret for utbygginger som svekker våre muligheter til å ta vare på den delen av det biologiske mangfoldet som vi internasjonalt har et spesielt ansvar for.
Alt tyder på at et flertall på Stortinget i kveld vil vedta en såkalt halv Øvre Otta-utbygging. Begrunnelsen er at vi trenger energi for å dekke et stadig økende energiforbruk. Samtidig vet vi alle at dette ikke løser Norges energiproblem. Vårt energiproblem består først og fremst i at vi forbruker for mye energi. En hovedgrunn til det er at energien er for billig. Men fordi flertallet er motvillig til å gjøre noe for å redusere energiforbruket, ved f.eks. å øke strømprisene, ser det ut som om stortingsflertallet i dag heller ofrer et av våre siste flotte vassdrag.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bent Hegna (A): Statsråden var i innlegget sitt veldig opptatt av å verne vassdrag. Arbeiderpartiets forslag går jo nettopp ut på at vi skåner de mest omstridte elvene og fossene for utbygging. Men vi vil utnytte den energien som ligger lagret i en dam som ble bygd for 50 år siden. Den energien skal vi utnytte, og vårt forslag innebærer gir altså strøm nok til 20 000 – 30 000 mennesker for alltid. Hva er statsrådens tilbud til de samme 20 000 – 30 000 husstandene? Jo, det er at vi fortsetter å importere kullkraft.
Jeg er helt enig med statsråden i at noe av det mest omstridte knyttet til vannkraftutbygging er spørsmålet om kraftlinjer. Men også det blir ivaretatt på en god måte med Arbeiderpartiets forslag. Behovet for de største linjene over fjellet forsvinner. Med dette alternativet kan vi gå ned til mindre masttyper, og traseen kan legges nede i dalen.
Statsråd Guro Fjellanger: Direktoratet for naturforvaltning la nylig fram en undersøkelse som viser at inngrepsfrie områder i Norge forsvinner i stadig større tempo. Den samme undersøkelsen viser at det er to hovedårsaker til at inngrepsfrie områder forsvinner. Det ene er skogsbilveiene, det andre er kraftlinjer.
Det er riktig at en halvert utbygging i Øvre Otta vil gi mindre problemer i forhold til kraftlinjen enn en full utbygging ville gjort, men den faglige vurderingen er at med en halv utbygging, uansett hvilken trasé man velger, vil det fremdeles være fare for en konflikt mellom kraftlinjer og villreinstammen. Det er derfor å dra ting svært langt å påstå at en halv utbygging ikke vil medføre konflikter i forhold til kraftlinjer, for det vil det.
Vårt alternativ er først og fremst å gripe fatt i det som er den virkelige utfordringen i energipolitikken, nemlig å gjøre noe med energiforbruket. Derfor har Regjeringen flere ganger foreslått å øke elavgiften. I dag er situasjonen i Norge at vi har verdens høyeste elforbruk og samtidig bortimot de laveste priser i Europa. Man trenger verken å være ingeniør eller økonom for å forstå at hvis man har en lekk bøtte, så er det god ressurspolitikk å tette bøtta før en heller mer vann i den.
Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne prøve meg på en ny statsråd, og høre om det er mulig å få svar på om det er noe konfliktområde i sfæren mellom sentral beslutning og distriktenes rett til å utnytte sine egne ressurser, der denne regjeringen står på distriktenes side. Det svaret jeg fikk i sted, endte opp i en påstand om at jeg ville at kommunestyrene skulle bestemme. Det har selvfølgelig aldri vært meningen, og jeg har aldri gitt uttrykk for det. Men det er altså mulig for sentrale myndigheter å lytte til distriktene uten at de bestemmer. En påstand om at dette var et angrep på Jan Tore Sanner, er selvfølgelig også helt meningsløst i og med at jeg nettopp gav uttrykk for at dette er en sak hvor det er godt mulig å ha flere tanker i hodet på en gang.
Men med utgangspunktet «betydelig mindre forhåpninger», prøver jeg meg også på denne statsråd: Er det noe område hvor man kan tenke seg at Regjeringen vil støtte distriktene – i kraftsituasjonen, i rovdyrproblematikken, i beiteretten, i forhold til miljøforskriftene for skogbruket, i forhold til utnyttelse av stein, grus og andre mineralforekomster, i forhold til verneområder for skog, myr og fjell, og ikke minst i forhold til hva jeg vil gjenta er rigorøse konsesjonslover og bo- og drivepliktregler som gjør at det blir vanskeligere og vanskeligere for folk ute i distriktene å utnytte det de alltid har utnyttet i dette landet fra tidenes morgen, nemlig de ressursene som står til disposisjon fra naturens side? Skal det på alle disse konkrete områdene hele tiden – uten unntak – være interessene til det vi må kalle «det urbane Norge» som skal vinne, eller skal noen ganger også andre interesser vinne? Det later til at det som passer på Torvalmenningen, i Oslo og i deler av Trondheim, alltid skal være utslagsgivende – bortsett fra at man skal bruke de samme institusjonene til å sende sjekker ut til distriktene og kalle det distriktspolitikk.
Statsråd Guro Fjellanger: Jeg vet ikke om jeg skal gå så langt som til å si at jeg åpner dette svaret med stor forhåpning om at spørreren blir fornøyd, men jeg vil i hvert fall si at jeg tror jeg skal kunne være ganske konkret på en del av utfordringene.
Denne regjeringen har jobbet ganske mye og systematisk med å minske konfliktene mellom sentrale miljømyndigheter og lokalsamfunn i miljøpolitikken. Blant de tingene vi har gjort, er å sørge for at det nå er færre tilfeller hvor sentrale myndigheter griper inn overfor f.eks. kommunale planer. Vi har også – etter en gjennomgang sammen med Direktoratet for naturforvaltning – i god sentrumsånd lagt 1 500 små og mellomstore naturvernområder ut til kommunene og tilbudt dem lokal forvaltning. Vi har også sørget for at det i prosessene foran et vernevedtak ikke lenger er en prosess bare etter naturvernloven, men en rekke steder også parallelt etter plan- og bygningsloven, nettopp for å sørge for at lokalsamfunnene og lokale folkevalgte er tidlig inne i prosessene og ikke bare blir høringsinstans. Sist, men ikke minst har vi i rovviltpolitikken sørget for at det i stor utstrekning blir gitt betingede fellingstillatelser, slik at man ved påvist skade slipper å gå helt inn til Oslo for å få lov til å skyte et skadedyr. Og vi har sørget for at midler til forebyggende tiltak i stor grad fordeles lokalt, fordi det er lokalsamfunnene som vet hvor skoen trykker.
Summen av dette viser at denne regjeringen tar den potensielle konflikten mellom lokalsamfunn og næringsveier og potensielle konflikter med miljøpålegg fra sentrale myndigheter på alvor. Og jeg kan også love representanten Hernæs at dette er tanker som vil bli fulgt opp når jeg før sommeren legger fram stortingsmeldingen om kystverneplan for Nordland.
Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.
Per-Kristian Foss (H): Talsmenn for Regjeringen og regjeringspartiene bruker stadig argumenter som også miljøvernministeren nå brukte, om at enkelte tiltak – i dette tilfellet halv utbygging eller hel utbygging av Øvre Otta – ikke løser Norges energiproblem. Det er et argument jeg synes man skal slutte med å bruke ganske enkelt fordi det er det ingen som har én løsning på. Det finnes ikke ett virkemiddel som løser Norges energiproblem. Hvis man vil være drøy, så kunne man si at utbyggingen av samtlige tre omtalte gasskraftprosjekter i og for seg vil løse underskuddet, men det løser ikke hele energiproblemet. Jeg innrømmer også at veksten er et problem, men jeg synes Regjeringen er usedvanlig lettvint i sin omgang med sine prinsipper når den sier at Regjeringen griper fatt i problemet med pris. Nei, det gjør den slett ikke, Regjeringen glipper hver gang det dreier seg om pris. Regjeringen har ikke noen prinsipper når det gjelder elavgift. Når den har fremmet elavgiftsforslag for Stortinget, har det vært for å dekke et budsjettunderskudd eller mangel på inndekning. Det har vært rent finansielt begrunnet. Når statsministeren her i salen har argumentert for økt elavgift, senest i forrige spontanspørretime, så har han ikke brukt hensynet til å få en varig høyere energipris, men han har brukt det hensyn at nå er strømprisen allikevel så lav! Det er en helt annen argumentasjon enn den miljøvernministeren nå benytter.
Jeg vil anmode Regjeringen om å benytte ett av de to argumentasjonssettene. Begge deler går det an å gjøre, men argumentet om at vi må sette elavgiften opp nå fordi strømprisen er så lav, forutsetter jo at elavgiften skal settes ned igjen når strømprisen igjen blir høy. Og det er et helt annet konjunkturvirkemiddel enn det miljøvernministeren nå argumenterer for.
Mitt spørsmål er: Er miljøvernministeren representativ for Regjeringens syn, eller er statsministeren representativ for Regjeringens syn på måten å bruke elavgift på i forhold til energipris?
Statsråd Guro Fjellanger: Jeg tror nok representanten Per-Kristian Foss her trekker statsministeren noe langt i en ensidig retning i forhold til argumentasjonen om elavgiften, og så vidt jeg kjenner statsministeren, er statsministeren og jeg rørende enige når det gjelder denne argumentasjonen.
Det som er vårt poeng, er at uten at vi gjør noe med forbrukssiden, vil vi ikke på en miljømessig fornuftig måte være i stand til å løse energiproblemene. Derfor har også Regjeringen hatt en miljøbegrunnelse i de tilfellene vi har foreslått å øke elavgiften, og har det også i den energimeldingen som ligger til behandling i Stortinget og som skal behandles til høsten.
Jeg synes at argumentet om at elavgiften må settes ned når strømprisen blir høy bryter med prinsippet om at forurenseren skal betale. I en miljøbegrunnelse går det jo nettopp på at en elavgift skal speile de miljøkostnadene som energien har, og det er et viktig poeng for Regjeringen.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Berit Brørby (A): Det kommer an på øynene som ser, om utbyggingen av Øvre Otta er et stort eller lite miljøinngrep. Jeg mener det er et lite. Nord-Gudbrandsdalen, hvor utbyggingskommunen Skjåk ligger, er en av landets mest næringsfattige regioner. Regionen er gjennom årene påført betydelige belastninger som følge av omfattende verneplaner av ulik art. Jeg legger derfor stor vekt på de betydelige fordelene utbyggingen av Øvre Otta innebærer for lokalsamfunnet og det regionale næringslivet. Det er nødvendig å gi noen kommentarer til to av de mest brukte påstandene mot utbyggingen.
Den første påstanden er at utbyggingen av Øvre Otta monner lite, dekker bare tre-fire måneders forbruksøkning. Det faktiske forhold er at utbyggingen av Øvre Otta vil dekke forbruket til 30 000-40 0000 eneboliger i all framtid, altså til vel 100 000 mennesker. Det vil erstatte import av kullkraft som gir utslipp av 800 000 tonn CO2 hvert år, så etter min mening er dette et stort og godt miljøprosjekt. Arbeiderpartiet mener at vi skal ha en kraftoppdekning med bl.a. skånsom kraftutbygging og andre alternative energikilder. Øvre Otta er ett bidrag.
En annen påstand er at Øvre Otta er et av de siste uberørte høyfjellsvassdrag i Norge. Det er heller ikke riktig. Øvre Otta er regulert siden 1948 med store magasiner i Rauddalsvatnet og Breiddalsvatnet. Det er vannet i disse magasinene som Opplandskraft har søkt utnyttet til kraftproduksjon. Dessuten er det i området hvor en tenker seg bygd en kraftstasjon, allerede et slamdeponi og en søppelfyllplass som har vært der i flere år. Det er altså ikke uberørt natur vi snakker om å ta i bruk – den er i høyeste grad berørt. Derfor kan ikke disse kjendisene som står fram, ha det minste peiling på hva som er de faktiske forhold. Noen av dem har antakelig aldri satt sine ben der oppe heller. Deres eget luksusforbruk – hytter med flere badstuer og bad med varmekabler – krever tydeligvis ikke energi. Eller tror de, i likhet med mange andre, at kraft fra f.eks. vindmøller blåses rett inn i stikkontakten, uten ledninger og omformere? Det blir ikke respekt av slikt.
FNs klimapanel lager prognoser for miljøutviklingen i det neste århundret. Jeg velger å se utbyggingen av Øvre Otta i et langt perspektiv. Slår det til at snømengden i Jotunheimen nær vil fordobles i neste århundre og at vi får varmere forsommere, vil flomsikring av vassdraget kreve inngrep som utbyggerne ikke får anledning til i dag. Hundreårsflommen vil, om disse prognosene slår til, komme hvert tidende år isteden.
Jeg har vært med på å bestemme flere kraftutbygginger den tiden jeg har vært på Stortinget. For meg har utbygging av ren energi, som vi trenger i alt vårt virke, ikke vært noen ulykke for landet, tvert imot. Jeg er glad for at de som har vært imot kraftutbygginger – også denne – ikke har fått gjennomslag. Det hadde betydd enda mer import av den møkkete kullkraften fra andre land, og dermed enda mer CO2-utslipp.
Jeg har lagt merke til at eieren av landets beste campingplass, ved Dønfossen i Skjåk, går inn for full utbygging av Øvre Otta. Han er ikke bekymret for turismen og opplevelsesverdien for sine besøkende. Det gjør han klokt i. Altas turisme har økt etter kraftutbyggingen der oppe. Dessuten brukes hver eneste kilowatt som produseres i Alta-kraftverkene. Hadde vi ikke hatt dem, hadde vi importert enda mer.
Jeg håper at det blir et vedtak om utbygging i dag. Jeg er lei meg for at det ikke blir mer enn 540 GWh, men jeg vil oppfordre Opplandskraft som utbygger til å ta vedtaket Stortinget nå skal fatte, på alvor, og gjøre det beste ut av det.
Per-Kristian Foss (H): Debatten om energidekning er viktig. Det er riktig som en statssekretær fra Venstre ved statsministerens kontor sa nylig, at det er noe grunnleggende umoralsk ved et land som skryter av å ha ren kraft og massevis av det, og som dekker sin vekst i kraftbehov ved import av utenlandskprodusert kraft, produsert på minst mulig miljøvennlig måte. Vi merker jo ikke om det er svensk kjernekraft, som er fordømt av andre grunner, eller om det er dansk kullkraft som er strømmen på nettet vårt. Det er i realiteten vår situasjon. Derfor synes jeg debatten om hvordan vi bidrar til – ikke med ett grep løser, men bidrar til – å løse Norges energiproblem, for tiden knyttet til et for stort kraftunderskudd og et for stort kraftbehov, er viktig. For meg er det flere måter å løse dette på. Fornybare energikilder er de beste. Jeg tror det mest realistiske fortsatt er vannkraft, men andre kraftkilder vil komme til. Jeg utelukker ikke at vindkraft kan bli – selv om jeg erkjenner at den ikke kommer rett inn i kontakten – en energikilde også i Norge. Men jeg tror vindmøllene også vil møte på betydelige miljøproblemer og få betydelig lokal motstand langs kysten. Det har vi vel allerede sett en del eksempler på. Så det vil ta tid og det er begrenset, men igjen: Det er ett bidrag.
Så til den konkrete utbyggingen av Øvre Otta. Jeg har i mine år på Stortinget vært med på å behandle mange vannkraftutbygginger. I enkelte tilfeller har jeg stemt imot og bidratt til totalt vern. Jeg angrer ikke på mitt bidrag til vedtaket når det gjelder f.eks. Stryne-vassdraget, selv om lokale krefter i dag sier at det ble ikke den turistmagneten som tilhengerne av vern hadde lovet oss. Det skal vi ta ad notam og kanskje erkjenne at det er ingen absolutt sammenheng mellom det å verne og det å tro at det av det kommer en blomstrende turistindustri. Hallingdalen er kanskje det beste eksempel på at det kommer turisme nesten på grunn av det motsatte, men her skal man være forsiktig med å trekke for klare sammenhenger. Men å tro at det kommer turistindustri bare av å verne, er å tro på det som vel ofte omtales som julenissen.
Jeg nevner dette med tidligere energiutbygginger fordi jeg har også sammenlignet med det når jeg har stemt mot vern, for utbygging, eksempelvis i Jostedalen. Det var en meget omstridt utbygging, med meget sterke inngrep. Og jeg må si, for å være direkte og konkret: Når jeg har befart Jostedalen og sammenligner den utbyggingen med utbyggingen av Øvre Otta, må jeg si at jeg synes dette er blant de mer skånsomme prosjekter. Dammene ligger der og har ligget der lenge. Det er praktisk talt ingen nye områder som skal demmes ned. Det er ingen skjemmende inngrep av store anleggsveier, som det ofte ellers har vært. Men dette er ikke av de lette, for det er alltid en balanse mellom hensynet til stor og unik opplevelsesverdi og det å dekke et kraftbehov. Derfor er jeg tilhenger av full utbygging, men går gjerne med på de kompromisser som går i retning av noe redusert utbygging og å bruke de to kraftmagasinene som ligger der, en utbygging som vel egentlig burde ha samlet et flertall i Stortinget, basert på vel 700 GWh. Men av ulike grunner, som jeg ikke tror ligger i Øvre Otta, blir det trolig ikke et flertall for dette. Det er vel riktig å si at de grunnene ligger på det partipolitiske plan i Stortinget, og det er ikke primært begrunnet i sterke inngrep. Vi får være såpass direkte og si det.
Da står man igjen med et alternativ som bare benytter en av dammene og demningene, Rauddalsvatnet i dette tilfellet, og muligens fører til én ny rørgate med bare ett kraftverk. Det forutsetter i så fall noe endring av søknaden, men ikke en avgjørende endring. En slik løsning er til å leve med. Det blir en relativt stor kraftutbygging, men meget skånsom når det gjelder naturinngrep.
Hvorvidt Opplandskraft ser seg økonomisk i stand til å bygge dette ut, bør man få tid til å vurdere, men det er det vel egentlig ikke Stortinget som skal vurdere, for Stortinget skal ikke være utbygger. Vi skal sette premissene for utbyggingen. Jeg har registrert de uttalelser som hittil har kommet i retning av at for de av oss som er villig til å bidra til mer utbygging for å få kraft, er dette i alle fall et alternativ som er bedre enn å si nei til absolutt all utbygging, særlig tatt i betraktning at de viktigste inngrepene er gjort for en generasjon siden. Dammene ligger der allerede.
Torstein Rudihagen (A): Ei småbarnsmor frå Skjåk, senterpartirepresentant i kommunestyret, skreiv eit brev til stortingsrepresentantane som startar slik:
«Som fersk lokalpolitikar vart eg for tre år sidan framlagt saka om kraftutbygging av Øvre Otta. Eg er kvinne og småbarnsmor, og samstundes av dei yngste i kommunestyret. Rein natur og eit godt oppvekstmiljø er derfor noko som er viktig for meg.
Kraftutbygging – berre ordet fekk meg til å reise bust. Rasering av naturen med store steintippar i hytt og ver, blanke store røyr og turrlagde elvar. For ikkje å prate om dei store kraftleidningane som vi risikerte å få rett over hovudet på oss.
Dette var tankar som sat fast hjå meg. Men som ansvarleg lokalpolitikar så var det mi plikt å setja meg godt inn i saka før avgjerd vart teken. Vi brukte lang tid på det. Det var befaring i området, vi las konsekvensutredningar og vi diskuterte. Eg fekk eit anna syn på saka. Det var ikkje ei 60-tals utbygging det her var prat om. Den epoka er definitivt over.»
Eg vel å sitere Mona Haugen sine ord, for når biletet av utbygginga blir rasering av urørd fjellnatur, tørrlegging av elvar og store fossefall, blir det heile frykteleg galt. I det riktige biletet høyrer med at her er utbygging gjord, her ligg to oppdemde magasin som er hovudgrunnlaget for heile kraftprosjektet, her er sideelver til Otta allereie gjennom NVEs konsesjonsbehandling tekne ut av prosjektet, her er pålagd minstevassføring, planlagde anleggsvegar er tekne ut. Og mest av alt: I 1993 vart to tredelar av kraftpotensialet verna. Det som står att, er eit naturvennleg kraftprosjekt.
Folk i Skjåk har levd av og med naturen til alle tider. Dei veit kor avhengige dei er av god naturforvalting. Reiselivet er da òg eit satsingsområde i regionen. Ingen her vil sage over den grøne greina dei sjølve sit på. Men eg opplevde faktisk at til og med statsråd Anne Enger Lahnstein her nå sa at reiselivsnæringa er imot utbygginga. Det som er eit faktum, er jo at Skjåk Reiselivslag har gått inn for å støtte full utbygging. I eit brev frå 12. mai skriv dei følgjande:
«Vårt største problem i reiselivet i Skjåk i dag er skremselspropagandaen fra Naturvernforbundet og Vern Øvre Otta om tørrlagte elver og ødelagt natur.»
Konsesjonssøknaden er i tråd med det som Stortinget la til grunn i Verneplan IV og Samla Plan. Like fullt blir det ein ny omkamp. Ein må spørje om Samla Plan i det heile teke har nokon verdi.
Utbyggingsprosjektet på 1 000 GWh, slik det står fram etter NVEs føresetnader, burde kunne byggast ut. Dei mest vesentlege naturkonsekvensane blir redusert vassføring og kraftoverføringsleidning. Eit alternativ der ein tek ut av prosjektet sideelvane Føysa og Glitra, ville redusere desse ulempene, gi meir vassføring og moglegheit til mindre kraftoverføringsleidningar og ei svært god løysing. Tek ein ut sideelvane Tora og Vulu, mister ein flomdempinga og ytterlegare 200 GWh rein fornybar energi, men til gjengjeld sparer ein desse elvane for inngrep og aukar vassføringa i Otta, slik at reduksjonen i forhold til i dag blir svært liten. Ein ytterlegare reduksjon til 540 GWh utelèt det oppdemde Breiddalsmagasinet. Vi mister ytterlegare 200 GWh miljøvennleg kraft utan å vinne ein tilsvarande naturgevinst. Dette blir derfor, etter mitt syn, ikkje på langt nær det beste alternativet. Eg håpar likevel, og det ligg det an til, at vi i alle fall sikrar fleirtal for denne minimumsutbygginga. Konsesjonssøkjaren har òg sagt at dei vil greie ut ei planendring med sikte på å få til ei utbygging innafor denne ramma. Blir dette alternativet vedteke, må utbyggjarane ha tryggleik for at dei ikkje på nytt blir stoppa. Det må ligge i punkt 3 i forslaget til vedtak. Her bør det ikkje vere nye omkampar undervegs, korkje for Regjeringa eller andre.
Denne saka har mange dimensjonar i seg. Her er omsyn til energibehov, naturvern og miljøvern som skal balanserast opp mot kvarandre. Men det er òg ein vesentleg dimensjon som vi ikkje må gløyme: forholdet mellom distrikt og sentrale strok, mellom lokal/regional vurdering og statsmakta. Vi er i denne saka i ein region med ein stor befolkningsnedgang og ei svært skeiv utvikling når det gjeld alderssamansettinga. Regionen treng sårt eit løft. Det tilligg dette stortinget å legge minst like stor vekt på dei lokale sine vurderingar, bygde på inngåande kunnskap om prosjektet, som på vurderingar frå interesseorganisasjonar, straumdrag og krefter i samfunnet elles. NVE finn fordelane med ei utbygging større enn ulempene. I ei heilskapsvurdering bør Stortinget gjere det same.
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at de talere som får ordet fra nå av, har en taletid på inntil 3 minutter.
Reidun Gravdahl (A): Det er god distriktspolitikk å la distriktene få utnytte sine egne ressurser slik at det blir levelig å bo der. Befolkningen i Skjåk lever og har alltid levd i pakt med naturen, på godt og vondt. De vet så inderlig vel om de positive og negative sidene ved en utbygging, og et stort flertall av befolkningen ønsker sterkt en utbygging, blant dem også flertallet av reiselivsbedriftene i kommunen.
I 50 år har Breiddalsvatnet og Rauddalsvatnet vært oppdemt uten at befolkningen i Skjåk har hatt nytte eller fortjeneste av det. Oppdemminga ble gjort for å regulere vanntilførselen til kraftverkene i Nedre Glomma.
La elva bli vår livsnerve, sier skjåkværene som ønsker utbygging. Ja, la oss gi dem muligheten til å benytte gamle kilder til å produsere rein, fornybar kraft. Størsteparten av fjellområdene i Øvre Otta ble vernet ved behandlingen av Samlet Plan i 1993 og vil fortsette å ligge urørt. For en tredel, tilsvarende om lag 1 000 GWh, ble det åpnet for konsesjonsbehandling for utbygging.
Utbyggingen er planlagt svært skånsom, med strenge krav til minstevassføringer, med stor omtanke for det estetiske ved fosser og vannspeil, og med nøye vurderinger gjennom fyldige konsekvensutredninger om flora og fauna som viser svært små negative virkninger. Den distriktspolitiske siden ved å gi mulighet til endelig å la gamle magasiner bli utnyttet i Skjåk vil gi en enorm styrking av regionen og gi ny giv til et distrikt som trenger sysselsetting og nye arbeidsplasser.
Den miljømessige gevinsten ved å produsere vannkraft er stor. Den planlagte utbyggingen ville gitt en kraftmengde tilsvarende 800 000 tonn CO2 hvert år sett i forhold til import av kullkraft. Det har vært innvendinger mot kraftlinjen, og størrelsen beror på investeringene i kraftverket. En 132 kilovolts linje vil ikke ruve slik i terrenget som en 300 kilovolts linje, og det er nedlagt stort arbeid for å finne best mulige løsninger med terrengtilpasning.
Norge trenger tilgang på rein, fornybar energi. Det er god miljøvernpolitikk å ivareta vårt klima for kommende generasjoner, og med så skånsomme inngrep i naturen som planlegges i denne utbyggingen, har jeg ingen problemer med å støtte en utbygging slik utbyggeren har søkt om. Men når det nå foreligger kompromisser for å imøtekomme innvendingene fra motstanderne, er jeg glad for det, slik at vi får et vedtak her i dag.
Øvre Otta-utbyggingen er ingen uvettig utbygging. Den er et godt prosjekt til nytte for kommende generasjoner.
Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Øvre Otta: Mange av oss får flimrende bilder gjennom hodet når vi hører begrepet Øvre Otta – fantastisk høyfjellsnatur med større og mindre fossefall fra små og store elver. Jeg tror faktisk det gjelder oss alle enten vi er for eller imot utbygging av vassdraget.
Det er også interessant å se at det i alle partier – bortsett fra i Fremskrittspartiet kanskje – er motstand og til dels stor motstand, mot utbygging. Arbeiderpartirepresentanter har ifølge media også gått ut og sagt at det er tøvete å bygge ut Øvre Otta når det ikke bedrer Norges kraftbalanse noe særlig. Også i Høyre er det en interessant utvikling på miljøsiden, for et stort mindretall i stortingsgruppen går imot utbygging. En slik utvikling hilser Kristelig Folkeparti velkommen.
Argumentasjonen om at behovet for energi bare øker, bør få de fleste av oss til å tenke nytt. Den kraften som vil produseres i Øvre Otta, dekker få måneders økning i forbruket av elektrisitet.
Kristelig Folkeparti går imot utbygging av Øvre Otta – et verdivalg! Kristelig Folkeparti ønsker en framtidsrettet energipolitikk. Utfordringen er ikke å legge oss flate for økt forbruk, for vi kan ikke bygge oss ut av det. Vårt elektrisitetsforbruk er av de høyeste i verden, og samtidig er altså prisene de laveste i Europa. Utfordringen blir derfor en gjennomgripende debatt om vår energibruk og veksten i denne – et oppgjør med vårt energisløseri. Utfordringen er å redusere veksten, stabilisere og redusere forbruket. Utfordringen er å satse på energisparing, energiøkonomisering, modernisering av eldre kraftverk og utbygging og utvikling av nye fornybare energikilder.
I dag blir det gjort et vedtak om mulighet for halv utbygging i forhold til det konsesjonssøkerne har søkt om. Fra utbyggingsselskapet ble følgende nylig formidlet i media: Miljøvernerne har vunnet en hel seier med vedtaket om halv utbygging. Et interessant utsagn! Prosjektet er rett og slett ikke lønnsomt, ble det sagt. Og der står det igjen et spørsmålstegn. Det er altså opp til utbygger å avgjøre om selskapet likevel ser det som lønnsomt med halv utbygging.
Jeg vil på vegne av Kristelig Folkeparti si meg enig og istemme med representanten Jan Tore Sanner fra Høyre: «Et nei til utbygging er et ja til å verne om verdier.»
Og så til slutt: Når vedtaket er gjort, så la oss i hvert fall være venner og vel forlikte, glemme all uroen og støyen og kanskje det til dels skikkelig kantete som har vært mellom oss.
Gard Folkvord (A) : Nok en gang har Stortinget til behandling en sak om vannkraftutbygging. I dag dreier det seg om den delen av Øvre Otta-vassdraget Stortinget selv har sagt det kan søkes konsesjon for utbygging av. Også denne debatten er ført med sterkt engasjement, særlig fra de sterkeste utbyggingsmotstanderne er dette kommet til uttrykk. Den Norske Turistforenings leder, Øystein Dahle, sier til Dagbladet 12. mai at vi nå har muligheten til å sette punktum for vannkraftepoken i Norge – som om den såkalte vannkraftepoken har vært en ulykke for landet. Dette blir helt feil. Tvert imot er det slik at vår vannkraft har spilt en helt avgjørende rolle i byggingen av velferdssamfunnet, ja, den var på mange måter brekkstangen. Før Norge ble olje- og gassnasjon, var det nettopp vannkraften som sammen med handelsflåten og fiskeriene var nasjonens pengesekk. Det er derfor beklagelig at noen forsøker å tilsløre dette historiske faktum i et forsøk på å bagatellisere vannkraftens historiske og samfunnsmessige betydning.
Det utbyggingsalternativet for Øvre Otta Stortinget i dag vil åpne for, ivaretar en rekke hensyn. Det er lagt stor vekt på naturvern, samtidig som det kan foretas en utbygging på om lag 540 GWh. Dette vil være en sterkt redusert utbygging i forhold til det det var søkt konsesjon for, men likevel har jeg tro på at prosjektet kan la seg realisere, og at det vil bli lønnsomt. En slik kraftmengde tilsvarer også det som godt over 20 000 husholdninger forbruker i løpet av et år, og da har vi altså skaffet dem inndekning til evig tid.
Norge har et internasjonalt renommé som miljønasjon. Vi har siden begynnelsen på dette århundret og inntil for få år siden dekket vårt energiforbruk på den mest miljøvennlige måten som tenkes kan. Om Norge i denne perioden hadde måttet benytte seg av fossile energibærere, kan vi bare spekulere i hvor mange milliarder på milliarder av tonn CO2 vi ekstra hadde belastet det internasjonale klimaet med. Derfor er det mest gledelige at det i dag slett ikke skal settes noe punktum for vannkraftepoken. Nye prosjekter vil komme, for vi må også i årene som kommer, være opptatt av å dekke så mye som mulig av vårt energiforbruk på den mest miljøvennlige måten.
Marit Tingelstad (Sp) : La meg starte med å si at jeg slutter meg helt og fullt til forslag 1 i innstillingen, som støtter Regjeringen, og som kort og godt sier at Stortinget går imot utbygging av Øvre Otta. Men jeg synes selvsagt det er synd at det ikke er flertall for dette i komiteinnstillingen. Jeg vil gi ros til Jan Tore Sanner fra Høyre som har vist politisk mot og tatt et standpunkt for natur- og miljøvern i denne saken. Samme ros tildeles også ungdomsrepresentanter som har kjempet for vern i sine respektive partier. I det hele tatt er det grunn til å legge merke til de unges holdning i saken. Alle de politiske ungdomsorganisasjonene, unntatt Fremskrittspartiets Ungdom, har gått sterkt imot utbygging, samtidig som ungdom fra Ottadalen på eget initiativ har satt i gang underskriftskampanje for å verne Øvre Otta. Det er flott at ungdom tør å tale makteliten midt imot og tenke på langsiktige miljøvirkninger. Det gir håp i forhold til bærekraftig utvikling.
Som opplandsrepresentant vil jeg framheve den store motstanden nabokommunene til Skjåk har til utbygging. Det er derfor ikke riktig, som det hevdes fra enkelte hold, at det er sentrale styresmakters syn som overkjører lokalnivået i denne saken.
Det er snakk om en ideologisk kamp i denne vernesaken. Ingen kan benekte det enorme energiforbruket Norge har, og at vi er nettoimportør av kraft i perioder. Det må til en skikkelig snuoperasjon for å endre denne trenden. Senterpartiet mener prisen på elektrisk kraft må økes slik at forbruket reduseres og dreies mot andre energikilder. Her er vi langt etter våre naboland, som ikke har hatt så romslig tilgang på elektrisk kraft. Det er viktig at vi i mye sterkere grad tar i bruk og videreutvikler alternative energikilder og enøktiltak, slik energimeldingen skisserer. Ikke minst er bioenergi og jordvarmeteknologi interessante alternativ som innehar et enormt potensial som det vil være miljøriktig å satse på.
Vern av Øvre Otta er også en stor symbolsak. Norge må ha råd til å ta vare på slike unike naturområder dersom vi vil tiltrekke oss turister på dette grunnlaget. Det er sterkt framhevet av reiselivsbransjen og Norges Turistråd, i tillegg til andre som har med turister å gjøre. Alle naturvern- og miljøorganisasjoner går imot utbyggingen.
Øvre Otta er en stor politisk sak. Mange partier har fått føle det. Utbyggeren Opplandskraft må også sies å være et politisk organ. Det blir derfor noe søkt når utbyggingstilhengere blir irritert på at noen av vernerne uttrykker forundring over de ulike signaler som kommer fra nettopp Opplandskraft hva gjelder lønnsomheten i de ulike utbyggingsalternativene som har versert i media. Det er forvirrende når det en dag sies at det er uaktuelt å bygge ut hvis prosjektet reduseres slik eller sånn, mens det noen tid senere åpnes for utbygging. Det er ikke lett for skattebetalerne/innbyggerne å vite hva en da skal lytte til.
Jeg vil gi honnør til alle frivillige krefter som har engasjert seg i denne saken. Det viser at folk lar seg engasjere, og det er bra for folkestyret, enten saken ender slik eller sånn. Selvsagt er det mitt håp at avstemmingen vil føre til vern av Øvre Otta, men jeg innser at sjansene for det er små. Men det er lov å håpe inntil vi har trykt på avstemmingsknappen.
Thorbjørn Merkesdal (V) : Under debatten i dag har vi hørt flere ganger at alternativet til utbygging av Øvre Otta er økt bruk av energi fra forurensende varmekraftverk. Representanten Stoltenberg sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet hadde gjort en avveining mellom utbygging av Øvre Otta og økt import av kullkraft. Jeg kan opplyse om at det finnes flere alternativer, men det er dessverre lite trolig at Arbeiderpartiet dermed vil gjøre en ny vurdering.
I Norge opplever vi en veldig økning i bruk av energi. Dette er en økning som i all hovedsak skjer i privathusholdninger, en økning som skjer fordi folk anskaffer seg terrassevarmere for at en skal slippe å ta på seg klær når sola går ned, en økning som skjer fordi en skal ha lyspærer i trærne i hagen og varmekabler i innkjørselen, og aller helst også på hytta. I dag vil Stortinget vedta å demme opp et unikt elve- og fosselandskap. Arbeiderpartiet og Høyre gjør dette bl.a. fordi folk vil ha lys i hagen.
De siste 50 årene har de fleste av Norges store fosser blitt lagt i rør. Dette er avgjørelser denne generasjonen har tatt på vegne av de neste generasjoner. Fordi det ikke finnes vilje til å satse på de mulighetene som finnes i energiøkonomisering, effektivisering av kraftverk og alternative energikilder, frarøver vi kommende generasjoner muligheten til unike naturopplevelser. Jeg synes dette er trist.
Jeg har lagt merke til at det har vært stor uenighet i Arbeiderpartiet og Høyre. Det er oppløftende at det ser ut til å være en gryende bevissthet om vern av natur i disse partiene. Det er også bra at utbyggingen blir mindre og mer skånsom enn først fryktet. Jeg håper at det flertallet som er så bekymret for Norges energibalanse, ved neste korsvei vil være med regjeringspartiene i å gjøre noe med de problemene Norges store energiforbruk fører med seg.
Gunnar Breimo (A): Denne debatten har ikke akkurat vært preget av synspunkter på det viktigste: Hva gjør vi med hensyn til utviklingen av kraftforbruket? Det store spørsmålet burde jo vært: Hvilke bidrag gir Øvre Otta i så måte? Vi vet da at selv full utbygging bare dekker noen måneders økning i forbruket. Vi vet at vi må ty til andre virkemidler. Vi kan uansett ikke bygge oss ut av vårt overforbruk gjennom vannkraft – vi må diskutere alternative kraftkilder, vi må diskutere måter å dempe forbruket på, vi må diskutere enøk. Disse diskusjonene burde selvsagt kommet før vi i det hele tatt berører flere vassdrag når vi vet utviklingen framover. Da kunne vi satt Øvre Otta-utbyggingen inn i denne sammenhengen. Vi kunne da kanskje ha argumentert med at en utbygging, stor eller liten, var nødvendig som en overgang til en ny politikk på dette området. Nå blir det mye snakk om «business as usual» – for å bruke litt nynorsk – og det er ikke svaret på de store miljøutfordringene.
Energimeldingen gir heller ikke noe godt svar for veien framover. Den synliggjør ikke noen snuoperasjon, slik Bror Yngve Rahm hevdet i sitt innlegg. Også den bygger på økt forbruk. Vi burde derfor fått sakene i omvendt rekkefølge, energimeldingen først. Regjeringspartiene må ta sin del av ansvaret for at det ble som det ble. Regjeringen har dessuten ansvaret i første hånd for å legge til rette for en fornuftig saksbehandling.
Fra arbeiderpartihold ble det antydet en utsetting. Det ble ikke imøtekommet av stortingsflertallet, bare avfeid med at Arbeiderpartiet ville ha saken etter kommunevalget. For de av oss som primært ikke ønsker utbygging, framstår Arbeiderpartiets forslag, som nå ser ut til å få flertall, som mer enn en halv seier.
For meg personlig og som representant for ungdommen over 60 er det imidlertid ikke med lett hjerte jeg stemmer for et forslag som så sterkt vil berøre Høgfossen og Heggebottvatnet. Hadde Høgfossen ligget inntil riksveien slik Polfossen gjør, ville flere innsett verdien av å ta vare på også den fossen.
Når jeg likevel går inn for en halv utbygging, skyldes det ikke minst at det fra vernehold tidlig i saksprosessen ble pekt på at en slik utbygging ville man kunne leve med.
Det er av enkelte gjort et stort nummer av at Arbeiderpartiet foreslår et kompromiss i denne saken, men er det nå egentlig så oppsiktsvekkende? Etter mitt syn, ikke på noen måte. Det er helt naturlig å søke etter en middelvei. Jeg legger også vekt på de forventningene som er skapt gjennom tidligere stortingsbehandlinger. Og det kan da ikke være tvil om – uansett Høgfossens skjebne – at vi gjennom Arbeiderpartiets forslag verner noe helt vesentlig ved at sideelvene vernes. Kommunen får også en viss inntekt av ressursene som renner gjennom kommunen. Det er god sosialdemokratisk tenkning som ligger til grunn. Slike avveininger har vel snarere vært regelen mer enn unntaket i norsk kraftutbygging.
Til slutt: Representanten Lars Rise hevdet at Arbeiderpartiet viser at naturverdier ikke betyr noe for partiet. Jeg vil hevde at vårt forslag nettopp viser det motsatte.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 3721)
Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.
Presidenten vil legge opp voteringen slik:
Det voteres først over forslaget fra Fremskrittspartiet,
så over forslaget fra representanten Jan Johnsen, deretter
over forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Venstre og representanten Jan Tore Sanner og til slutt over innstillingen. – Der
er ikke kommet noen protester mot det.
Da starter vi med forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet. Forslaget
lyder:
St.meld. nr. 50 (1997-98) – Om kraftutbygging
i Øvre Otta – vedlegges protokollen.