Helene Falch Fladmark (V): Jeg tar opp denne problemstillingen med det utgangspunkt at skolen sannsynligvis er den viktigste sosiale institusjonen i det kunnskapssamfunnet vi lever i. Hvert individs mulighet for å skape seg et godt liv er i enda større grad enn tidligere avhengig av utdannelse og kompetanse. Nettopp derfor er det så viktig at alle barn får lik mulighet til å mestre skoletilværelsen.

Mediene gir oss et bilde av en tøffere skolehverdag. Jeg har ikke belegg for å si at dette er en riktig situasjonsbeskrivelse, men det er et faktum at mange barn har problemer på skolen og trenger ekstra hjelp. Så mange som 80 000–90 000 barn og unge blir tatt hånd om av de kommunale PP-tjenestene årlig. Vi vet ikke hvor mange flere som burde hatt hjelp. For hvert barn som ikke får den hjelpen det trenger, er det en tragedie. Og når vi vet at et barn som har problemer, kan ødelegge et helt læringsmiljø i klassen dersom det ikke får den hjelpen det trenger, omfatter problemstillingen langt flere. Vi står med andre ord overfor store utfordringer når det gjelder å sikre at alle barn og unge får den opplæringen de har behov for, for å klare seg i samfunnet. Vi må være sikker på at den hjelpen det offentlige tilbyr, fungerer etter intensjonene – og da er vi kommet til kjernen i min interpellasjon.

Som jeg viser til i min interpellasjonstekst, finnes det eksempler der opptil 43 fagfolk har jobbet med ett barn uten å vite om hverandre. Ting tyder med andre ord på at hjelpeapparatet rundt barn med spesielle behov er stort, men også komplisert.

Jeg er bekymret for at vi i vår iver etter å bygge opp gode velferdstilbud kan ha glemt brukerne, i dette tilfellet barn som trenger ekstra oppfølging. Det ligger alltid god vilje bak oppbyggingen av nye og mer spesialiserte velferdstjenester, men det spørs om innsatsen blir brukt riktig når systemet blir komplisert og koordineringen er mangelfull. Taperne i et slikt system er barn som ikke får den hjelpen de trenger, til tross for at fagfolkene finnes. Etter min vurdering er dette et opplagt område å gå løs på i Regjeringens prosjekt for å gjøre Norge enklere.

Barn og unge med spesielle hjelpebehov får ofte bistand fra ulike sektorer, instanser, forvaltningsnivåer og profesjoner i velferdsapparatet, som hver for seg har ansvar for bare en «del» av brukeren. Antall profesjoner og spesialiseringer har økt de siste årene. Dette har ført til uoversiktlighet, uklare ansvarsforhold og manglende koordinering. Det blir mange dører å banke på for dem som trenger hjelp. Det finnes utallige godt dokumenterte historier om barn og pårørende som føler seg som kasteballer på velferdsarenaen. Noen ganger kjemper ulike instanser om å få hovedansvaret for en klient, andre ganger om å ekspedere den hjelpetrengende til andre. Ifølge St.meld. nr. 23 for 1997-98, Om opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov, omfatter støtteapparatet rundt barn og unge med særskilte behov fem nivåer i forvaltningen, og institusjoner og etater innenfor sektorene opplæring, barnevern, sosial, helse, kultur, trygd og arbeid.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har pekt på problemet ved at det bygges opp parallelle tjenestetilbud innenfor de ulike sektorene. Brukerne må forholde seg til PP-tjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien, habiliteringstjenesten, hjelpemiddelsentralen, trygdekontor m.v. Den samme historien må fortelles gang på gang. For en ikke-ekspert er det vanskelig å forstå at fagfolk ikke snakker sammen.

Dette skjer til tross for at det finnes regelverk, både i lover, forskrifter og instrukser, som pålegger instanser innenfor opplæringssektoren og i helse- og sosialsystemet å samarbeide og koordinere arbeidet. Det er derfor en stor utfordring for staten, fylkeskommunene og kommunene, som på ulike måter har ansvar for hjelpeapparatet, å omsette god vilje til handling.

Det er på ingen måte en lett oppgave å samordne dette veldige systemet. Det er skrevet mange utredninger innenfor organisasjonslære om hvor vanskelig det er å få ulike etater på forskjellige nivåer i forvaltningen til å samarbeide. Ulik faglig tilnærming og profesjonsstrid er også et klassisk tema for dem som skal forklare at verden ikke går i riktig retning.

Så er tilfellet også når det gjelder støtteapparatet rundt barn. Streng håndheving av taushetsplikt, manglende vilje til å samarbeide over profesjonsgrensene og uklar ansvarsfordeling mellom de forskjellige etatene kan forklare at barn og ungdom opplever møtet med hjelpeapparatet som frustrerende. Det verste er at ressursene ikke blir brukt til beste for den det gjelder. Nå er tiden for å gjøre noe.

Som en oppfølging av den nevnte St.meld. nr. 23 får kommunene økt ansvar for det spesialpedagogiske arbeidet fra høsten av. Tanken var at ressurser skulle tilføres kommunene, slik at flest mulig barn får den hjelpen de trenger. I den oppbyggingsfasen som skal skje nå, er det svært viktig å legge opp til gode samarbeidsforhold. Vi må sikre at disse økte ressursene betyr en bedring for de barna det gjelder. Koordinering mellom statlige instanser, samarbeid mellom kommuner og statlige etater samt interkommunal samordning må til dersom reformen skal ha den ønskede virkning, nemlig å styrke hjelpeapparatet rundt skolene og det enkelte barn.

Hittil har jeg brukt mye tid på å beskrive en nedslående situasjon. Men det skjer også positive ting. Bedre samordning er gjennomgangstonen i stortingsmeldingen om rehabilitering, som Stortinget debatterte på onsdag, og også i St.meld. nr. 23 ble bedre samordning vektlagt. Regjeringen satser på servicekontorer og serviceerklæringer, der brukeren står i sentrum for offentlige etaters virksomhet. Denne tenkningen bør kunne overføres til det området vi diskuterer i dag. Servicekontor betyr at etater for ulike forvaltningsnivåer samordner sin virksomhet, både i rom og i handling. Alle offentlige etater skal utarbeide serviceerklæringer som forteller brukeren hva de kan forvente av institusjonen. Begge deler er viktig når vanskeligstilte barn og deres foresatte er brukeren.

Men viktigst av alt er kanskje de gode eksemplene med praktisk handling. Flere kommuner har satset på samordnet innsats overfor barn med spesielle behov, med tverrfaglige grupper knyttet til hver skole. Slike gode eksempler må spres videre.

I prosjektet «Barn i risikosonen» er også målet samarbeid. Her har flere organisasjoner slått seg sammen om å utarbeide kurs om forebyggende arbeid for politikere og ulike fagfolk som arbeider med barn i kommunen.

Det mangler altså ikke på vilje – nå gjelder det å handle. Det kan ikke være slik at voksnes manglende evne til å samarbeide skal gå ut over barns fremtid.

Statsråd Jon Lilletun: Oppslaget i Aftenposten gjeld eit konkret og nokså unikt tilfelle som eg ikkje vil kommentere nærmare. Men representanten Falch Fladmark tek opp ei generell og svært samansett utfordring: det å samarbeide og samordne tenester mellom ulike etatar og forvaltningsnivå. Vi har sett dette klarare etter kvart som velferdstilbodet i samfunnet har vorte bygt ut.

Eg finn det rett fyrst å minne om at vi i dag gjev hjelp til mange som tidlegare ikkje fekk hjelp med problem dei streva med. Via høgt kvalifisert personale vert det sett inn tiltak i eit omfang som ein tidlegare berre kunne drøyme om. Spesialisering og utvikling av profesjonar har auka dei siste tiåra. På mange måtar har dette vore til fordel for dei som treng hjelpa. Men utviklinga har òg sine ulemper.

Tenestetilbodet til barn og unge med spesielle behov, som vi snakkar om her, er forankra i ulike instansar, sektorar, forvaltningsnivå og profesjonar. Vi erfarer at dette ofte fører til uklare ansvarsforhold og mangel på koordinering. Hovudpersonane får mange dører å banke på, og dei mange instansane har kvar for seg ansvar for berre «sin del av tilbodet» – ikkje for heilskapen.

Som interpellanten Falck Fladmark er inne på, hender det nok at det er dårleg kontakt mellom dei ulike instansane under arbeidet med det einskilde barnet. Det folkelege uttrykket for dette er at «den eine handa veit ikkje kva den andre gjer». For dei det gjeld, dei som hjelpa skal kome til gode, kan dette vere svært alvorleg.

Utviklinga av parallelle, overlappande og konkurrerande tenester – som fylgje av at fleire hjelpeinstansar er involverte i arbeidet – er teke opp i fleire stortingsmeldingar dei siste åra, slik interpellanten nemnde. Ofte snakkar vi om «gråsoner». Det er dokumentert at både dei som får hjelp, og dei pårørande ikkje sjeldan føler seg som kasteballar mellom ulike instansar med ofte varierande etatskultur. Hovudinntrykket frå ulike undersøkingar er at dei fleste er godt nøgde med innsatsen frå den einskilde instansen, men at dei ofte opplever problem med systemet som heilskap. Ikkje minst dei funksjonshemma sine eigne organisasjonar tek opp dette.

Kva kan så gjerast? Gevinstane ved samarbeid og samordning mellom dei mange aktørane er openberre. Heilskaplege strategiar gjev det faglege arbeidet og tenestene betre kvalitet. Vi unngår ansvarspulverisering, dobbeltarbeid og unødige tilvisingar til andre instansar. Dette gjev betre økonomi og ressursutnytting, som frigjer kapasitet.

I St.meld. nr. 23 for 1997-98, Om opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov, som interpellanten nemnde, vart desse problema drøfta relativt breitt. For dei fleste tenestene innanfor opplæringssektoren og helse- og sosialsektoren har det i lang tid vore nedfelt reglar for fagleg samarbeid og samordning i lov, forskrift eller instruksar. Vi har likevel ingen fagleg instans med sektorovergripande eller koordinerande rolle. Når alt kjem til alt, ligg samordningsansvaret i praksis i hovudsak til dei lokale styresmaktene. I tillegg står kommunesektoren svært fritt når det gjeld korleis dei vil organisere tenestene.

Eg meiner mykje kan gjerast lokalt og sentralt for å fremje samarbeid og koordinering, fyrst og fremst på lokalt nivå. Det kan opprettast formelle samordningsforum på etatsplan eller saksbehandlarnivå. Det vert meir og meir vanleg å etablere tverrfaglege eller tverretatlege ansvarsgrupper – gjerne med ein felles kontaktperson – som skal samordne tiltak for den enkelte eller for ei målgruppe. Tidlegare på 1990-talet deltok t.d. 20 kommunar i prosjektet «Alternativ organisering av barnevernet», der ein prøvde å samordne alle tenester for barn og unge, ofte med skulen i sentrum. Seks fylkeskommunar gjorde noko tilsvarande gjennom forsøket «Ny organisering av de fylkeskommunale barne- og ungdomstjenestene».

Eit anna tiltak er samarbeid mellom dei aktuelle lokale instansane om utarbeiding av felles individuelle tiltaksplanar, i nært samarbeid med dei som treng hjelp, og deira føresette. Ein tredje type tiltak med god effekt kan vere å inngå samarbeidsavtalar om ansvarsforhold, t.d. mellom fylkeskommunen og kommunane, for å sikre samanheng og kontinuitet i den samla tiltakskjeda, og for å unngå gråsoner forvaltningsnivåa imellom.

Men også på statleg nivå treng vi å verte betre på samordning når det gjeld føringar, prioriteringar og mål «nedover i systemet». Som oppfylging av St.meld. nr. 23 for 1997-98 og St.meld. nr. 21 for 1998-99, rehabiliteringsmeldinga, vil Sosial- og helsedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet ta ansvar for eit arbeid med sikte på å harmonisere styringssignal og mål frå ulike departement og gjere ansvars- og oppgåvedeling og samarbeidsrutinar klarare. Konkret er det m.a. behov for å få ei klarare ansvarsdeling mellom habiliteringstenesta i fylkeskommunen og dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra.

Der fleire etatar og forvaltningsnivå kjem inn, kan felles rundskriv og rettleiingar frå dei aktuelle departementa rydde av vegen uvisse og medverke til samarbeid og koordinert innsats. Slikt felles «oppryddingsarbeid» er det fleire døme på dei siste åra. I felles rundskriv frå Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet er det gjeve råd om ulike lokale samarbeidsmodellar, rutinar og saksbehandling ved saker om seksuelle overgrep mot barn. Eit anna døme er ein arbeidsperm frå Justisdepartementet/Det kriminalitetsforebyggende råd frå 1998 med råd og rettleiing om «Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak». Dette dreier seg om korleis ein kan organisere samarbeidet lokalt mellom dei ulike etatane som arbeider med barn og ungdom i risikosonen, eit problemområde som har fått stor merksemd i offentleg debatt den siste tida.

I denne samanhengen vil eg òg nemne at Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet nyleg har teke felles initiativ til opplæring i to metodar for tverrfagleg arbeid med barn og unge som har, eller har stor risiko for å utvikle, alvorlege åtferdsproblem.

«Foreldreopplæring og oppdragelseskompetanse» går ut på å gje foreldre hjelp til å bruke alternative og meir høvelege strategiar i kvardagen i handteringa av åtferdsvanskelege barn, medan «Multisystemisk terapi» er utvikla med tanke på ungdom med alvorlege åtferdsproblem som fører til lovbrot og rusmiddelmisbruk. Tilbodet er retta mot den unge og familien og vert gjennomført lokalt med deltaking frå alle aktuelle instansar. Tverretatleg samarbeid må ha legitimitet i etatsleiinga for å kunne lukkast. Kommunane er derfor saman med trygde- og arbeidskontora vortne oppmoda om å opprette tverretatlege fora på leiarnivå for å samordne tiltak for felles brukargrupper.

Eg vil òg nemne at det sentralt er oppretta eit eige statssekretærutval i samband med Regjeringa sin handlingsplan for funksjonshemma, der koordinering av tiltak frå ulike departement er eit viktig mål. Det er òg etablert eit statssekretærutval for barne- og ungdomsspørsmål, der aktuelle departement arbeider saman for å koordinere ulike tiltak for målgruppa. Kvart år utarbeider Barne- og familiedepartementet i samarbeid med andre departement ein publikasjon med mål og retningslinjer for barne- og ungdomspolitikken og med oversikt over dei statlege løyvingane. Det er eit sentralt mål at publikasjonen skal verte ein viktig reiskap for planlegging og politikkutforming i kommunesektoren.

Når det gjeld vurdering av korleis oppgåvedelinga verkar reint generelt, vil eg vise til Oppgåvefordelingsutvalet, som vart oppnemnt ved kgl. resolusjon i 1998. Utvalet skal m.a. gje oversikt over og evaluere ansvars-, oppgåve- og funksjonsdelinga mellom staten, fylkeskommunane og kommunane. Utvalet skal avslutte arbeidet sitt i juni år 2000.

Arbeidet for å sikre samarbeid og koordinering mellom instansane vert såleis utført på både lokalt og sentralt plan. Også på det statlege, regionale planet er det etter kvart lagt sterkare vekt på samordningsfunksjonen overfor kommunesektoren, frå fylkesmannen, fylkeslegen og utdanningsdirektøren si side.

Men trass i fleire års merksemd om desse problema og godt arbeid på fleire hald – og auka vekt på aktiv brukarmedverknad – møter vi oppslag i media om svikt i systemet. Men «systemet» består av tilsette av kjøtt og blod. Framleis ser vi døme på at profesjonsinteresser og sektorautonomi kan vere hinder for samarbeid og koordinering.

På utdanningssida er det grunn til å leggje større vekt på forståinga for at slagordet «Brukaren i sentrum» skal vere noko meir enn honnørord i festtalar. Det inneber m.a. at profesjonsinteresser må underordnast heilskapen, og at dette må kome klarare inn både i grunnutdanninga for dei einskilde profesjonane og i etterutdanninga. Det er viktig å lære meir om dei andre profesjonane og etatane og om korleis ein kan kommunisere og samarbeide betre med kvarandre. Eg vil i denne samanhengen også nemne at reglane om teieplikt kan verte tolka meir restriktivt av dei enkelte etatane og profesjonane enn meininga er.

Til slutt vil eg seie meg heilt samd med interpellanten i at det vil vere eit viktig bidrag til prosjekt «Eit enklare Noreg» å få betre tak på desse problemstillingane. Eg skal love at eg og kollegaene mine i andre departement skal stå på for ytterlegare å arbeide med desse problemstillingane framover.

Helene Falch Fladmark (V): Det er gledelig å kunne notere at statsråden også ser at manglende samordning i denne sektoren er et problem, og at dette er noe han og flere andre departementer tar tak i. Jeg synes det er interessant at han også vektlegger den menneskelige faktoren, for det problemet jeg reiser, får man nemlig ikke gjort noe med hvis ikke menneskene i systemet vil.

Det er også verdt å merke seg at han påpeker at taushetsplikten mange ganger blir tolket for strengt. Vi må huske at personvern er til for personen det gjelder. Da må ikke personvernreglene brukes mot personens beste.

Statsråden vektlegger at lokalt arbeid er viktigst, men han påpeker at også staten har et ansvar. Jeg vil understreke dette. Staten ved flere departementer har ansvar for at underliggende etater samarbeider, og de må gjøre sitt for å bryte ned sektorgrensene. Grunnen til at jeg har rettet min interpellasjon til utdanningsministeren og ikke til en annen minister som kunne ha vært like aktuell, som helseministeren, sosialministeren eller andre, er at jeg mener at veien vi må gå for å finne løsninger på dette problemet, er å fokusere på skolen som arena. Hjelpeapparatet må bygges omkring eleven og skolen. Dette kan være måten å få fagfolk til å samarbeide på.

Jeg vil spørre statsråden om han kan gjøre noe for å fremme en slik utvikling når det spesialpedagogiske arbeidet i kommunene nå skal styrkes.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst nokre vurderingar i tilknyting til det interpellanten sa om kva plass skulen må ha. Eg er heilt samd i at skulen vil vere heilt sentral for å få dette til.

Det eg likevel vil peike på i tillegg, er at eg trur at vi alle på ein måte er med på å skape ei sektorisering. Som komitemedlem og -leiar i Stortinget har eg vore med på å diskutere kvar dei forskjellige sakene høyrer heime – dette kanskje meir ut frå å syte for at posisjonane vert haldne, enn at ein alltid er rasjonell – dersom ein skal vere heilt ærleg.

På same måten er det som statsråd, og i lag med andre statsrådar, der ein har eit veldig skikkeleg og dyktig embetsverk som gjev klare råd. Dei gongene vi diskuterer samordning og overføring av saksområde, er det heilt klart at det er lett å sitje og forsvare organisasjonsstrukturen slik han er. Slik vil det òg vere nedover i systemet – og det er på ein måte vår oppgåve som ansvarlege politikarar å ta dette innover oss. Til dagleg slit eg sjølv med det å vere open nok. Derfor er det viktig at det vert interpellert om slike ting, så vi får sett dette på dagsordenen, og slik få på bordet at vi her har eit problem nokon kvar.

Så til dette om eg konkret kan gjere noko. Som interpellanten sa, er det no i gang eit arbeid med oppfylging av m.a. St.meld. nr. 23 og rehabiliteringsmeldinga. Vi har i vårt arbeid med dette allereie teke initiativ for å sjå på korleis vi kan få til forenklingar og ein betre samanheng, slik at brukaren kan finne ein stad der ein tek eit heilskapleg ansvar. Korleis kan vi gjere det utan at dette skal verte eit nytt organ? For eit samordningsorgan kan òg veldig lett verte ein plass der ein berre avviklar eit nytt møte, og ikkje hjelper den det eigentleg gjeld. Så eg må berre innrømme at eg er ganske audmjuk i høve til kompleksiteten, men eg er på same måten som interpellanten, veldig engasjert med omsyn til at vi skal klare å gå nokre steg – og det trur eg òg tyder at nokon kvar må sjå på kvar ein del demarkasjonslinjer går, og vere villige til å sjå over grensene og kanskje til og med flytte grenser. Der har vi ei felles utfordring.

Grete Knudsen (A): Dette er et ansvar Regjeringen har på sine områder. Så da et av regjeringspartienes medlemmer her i Stortinget tok dette opp, trodde jeg faktisk at man nå kom med noen konkrete forslag og noe nytt, fordi vi er midt i Stortingets innspurt i vårsesjonen. Men både Falch Fladmark og statsråden kom med gjengangerne, nemlig behovet for koordinering og at barn og unge ikke skal ha mange dører å banke på – noe vi alle sammen er helt enig i.

Deretter pekte Falch Fladmark på eksisterende tiltak som regjeringene Harlem Brundtland og Jagland etablerte i samarbeid med Landsorganisasjonen og Kommuneforbundet, nemlig servicekontorene. Hun glemte tiltakene vi har iverksatt bl.a. for å samordne trygdekontor og arbeidskontor – der pågår det mange konstruktive forsøk – og konfliktrådene vi nå har i mange nærmiljøer, der man samler både skole, sosialetat og politi. Men ikke minst glemte hun – og det var litt overraskende – den utredningen som i sin tid foreslo at PP-tjenesten, som møter mange barn, og sosialetaten, som også møter de samme barna, lokalt burde ha vært samorganisert eller helt konkret sammenslått. Det har profesjonene selv aldri ønsket, men det er nok den instansen i nærmiljøet der man kunne ha gjort en jobb, hvis man var villig til å ta kampen opp med profesjonene. Den tråden har jeg ikke inntrykk av at Regjeringen har nøstet i. Slik sett er alt ved det gamle, og Regjeringen har, bare for å understreke det, alle fullmakter til å gjøre livet enklere. Så jeg ser ikke helt hensikten med at regjeringspartiene tar denne saken opp i Stortinget på dette tidspunktet.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Jeg synes dette er en viktig sak. Jeg kunne ha lyst til å si mye om den, både fordi det er alvorlig når et barn opplever slike ting som representanten Falch Fladmark viser til, og fordi jeg har truffet en god del slike barn som har kontakt med ulike instanser på grunn av at de har ulike problemer. Disse har jeg truffet i arbeidet mitt som rådgiver i ungdomsskolen.

Det er i skolen barna oppholder seg daglig. Der skal man takle utagerende barn, man skal takle de innadvendte, man skal takle de med fysiske plager osv. Dette tilligger egentlig ikke skolen, men hører ofte inn under andre instanser. Skolen skal ikke løse alle problemer, men er en viktig faktor når det gjelder å samordne og bidra til tverretatlig arbeid.

Jeg tror at det mange steder foregår mye godt arbeid med tanke på å samordne tiltak. Flere skoler har gått i bresjen for å sammenkalle og samarbeide med ulike etater som er aktuelle med hensyn til barn i risikosonen.

Vi har jobbet med St.meld. nr. 28 for 1998-99, og skal gjennomgå den og diskutere den på mandag. Statsråden har varslet at han vil ha områdegjennomganger. Kanskje dette er et felt som burde ses på ut fra skolen, ut fra den lokale skole. Dette mener jeg også kan være et utviklingsområde for skolen.

På min skole hadde vi tverretatlige møter én gang i måneden. Rektor innkalte helsesøster, skolelege, PP-tjeneste, sosialkontor og skolens rådgiver. Var det behov for det, møtte enkeltlærer, foreldre og noen ganger politiet.

Noen ganger førte dette til at det ble nedsatt en ansvarsgruppe rundt en elev, og i alle fall kunne en her dele sine bekymringer med noen, og man fikk inn fagfolk som kunne se problemene fra en annen vinkel. Når det gjaldt elever vi hadde hatt kontakt med hjemmet om, kunne vi ta problemene opp i full bredde – noen ganger var dette anonymiserte tilfeller.

Noen skoler praktiserer også klassevise gjennomganger av problemer som foreldrene er orientert om skal tas opp på slike møter.

Når et møte var over, tok hver etat ansvar for den biten som vi mente burde følges opp. Det var lite byråkratisering og lite papirarbeid.

Det som noen ganger stenger, er taushetsplikten. Ganske kort: For alle fagpersoner gjelder dette at hvis foreldrene gir sitt samtykke til at opplysninger kan gis, kan en snakke nokså greit og fritt om problemene. Jeg kjenner få foreldre som ikke ønsker at det beste skal skje i forhold til deres barn.

Petter Løvik (H): Det er ei alvorleg og viktig sak som blir teken opp, og som Høgre har prøvt å ta opp i fleire forskjellige fasongar tidlegare.

Det er to område som skil seg ut, som eg trur vi kanskje kan gjere noko med, i dette sakskomplekset. Det eine er det som Høgre har peikt på i årevis, behovet for ei meir tilpassa undervisning, ei undervisning tilpassa det enkelte individet. Det andre er det med å sleppe andre grupper enn pedagogar inn i skulen, slik at vi kan få løyst ein del av desse problema i den ordinære skulen.

Både i vurderingsmeldinga, St.meld. nr. 28, og i evalueringa av Reform 94 blir det slått ganske klart fast at når det gjeld tilpassa opplæring, når det gjeld differensieringspedagogikk, har vi kome svært lite i veg, trass i at dette har vore eit mål i fleire tiår.

Det finst fagmiljø både i Noreg og i utlandet som har kome forholdsvis langt på dette området. Men det er veldig lite av det inne i den etterutdanninga som skjer i skulen, f.eks. i samband med Reform 97, og det er veldig lite av det inne i lærarutdanninga. Eg har lyst til å utfordre statsråden litt: Korleis kan vi no klare å fokusere på det som kanskje er eit av dei største problema i norsk skule, nemleg å få utvikla ein differensieringspedagogikk som hjelper, slik at ikkje dette berre blir honnørord.

Så til det andre som eg vil ta opp.

Ein har diskutert St.meld. nr. 23 om opplæring for barn, unge og vaksne med spesielle problem. Stortingsfleirtalet gjorde ein feil – mot Høgre sin vilje – ved å legge ned kompetansesentra, for det har medverka til noko av det som interpellanten i dag peiker på, nemleg ei pulverisering, vi får spreidd desse ressursane utover, delvis øydelagde, slik at kompetansen forsvinn. La gå med det – den saka er tapt.

I samband med dette peikte vi frå Høgre si side på noko av det same som Falch Fladmark har gjort i dag, nemleg at sjølv om vi ser at integrering i norsk skule har vore veldig positivt, har det også vore ein del ulemper med denne integreringspolitikken. Og noko av det vi bad om i samband med den stortingsmeldinga, var at vi av omsyn til alle elevane må få ein gjennomgang av det som har skjedd når det gjeld spesialundervisning i norsk skule etter at spesialskulelova blei teken bort. Vi trur det er nødvendig med ein slik gjennomgang, der vi får sett på dette med differensiering, spesialundervisning i skulen, i spesielle skular og på andre måtar. Dessverre blei forslaget vårt røysta ned, men regjeringspartia, inklusiv statsråden sitt parti og representanten Falch Fladmark sitt parti, har høve til å røyste for det forslaget igjen på måndag, då fremmer vi det på nytt i samband med handsaminga av St. meld. nr. 28.

Rolf Reikvam (SV): Det er en viktig sak som er tatt opp, men det blir lett en debatt på tomgang. Og det må kanskje bli slik når en fra regjeringspartiene stiller spørsmål til sin egen regjering, uten at det er kommet fram noen nye føringer, noen nye forslag, noen nye ideer.

Den beskrivelsen som Falch Fladmark gir av situasjonen, er det bred enighet om: Vi har et problem. Det som er svaret, løsningen, er begrep som «koordinering, samarbeid og tverrfaglighet». Det har vi sagt, og det gjentar vi gang på gang uten at vi kommer noe særlig videre.

Jeg tror det er flere grunner til at vi ikke lykkes bedre. Problemet ligger bl.a. i mangel på fagfolk. Rundt om i norske kommuner, rundt om i norske skoler, mangler vi en god del kompetanse til å løse den type problemer. Det er mangel på folk innenfor PP-tjenesten rundt om i kommunene. Når vi skal styrke førstelinjetjenesten, ser vi at mange kommuner sliter med rekrutteringen. Vi vet det også er problemer med å skaffe spesialpedagoger i en del av utdanningssektoren – der ligger også et av problemene.

Jeg tror noe av det viktigste vi kunne prøve – og det vi vet at vi har gode erfaringer med – er de såkalte beredskapsteamene, som vi har i en del kommuner. Det er en del kommuner som har prøvd ordningen med beredskapsteam, som har med både folk fra utdanningssektoren, psykiatrien, PP-tjenesten og sosialtjenesten. Deres oppgave er å gripe fatt i problemene i det øyeblikket de oppstår, med sikte på en rask utredning, slik at nødvendige tiltak settes inn. Så jeg tror at i den grad vi kunne gjøre noe – og det kan vi sikkert – utover å bruke alle de vakre ordene som det er bred enighet om, burde en kanskje gi sterkere føringer overfor kommunesektoren om å gjøre noe med organiseringen, og gå inn med beredskapsteam som har en oppgave i forhold til dem som får problemer og trenger hjelp fra ulike etater. Om det bør lovfestes, eller hvorledes det bør gjøres, vet jeg ikke, men det bør iallfall komme klare signaler om at dette må organiseres på en annen måte.

Helt til slutt: Det at vi ikke lykkes med slike ting, det at vi ikke får det til på en skikkelig måte, kan også skyldes at kommuneøkonomien ikke åpner for dette, at det er vanskelig å få ansatt nok fagfolk, det er problemer med økonomien, og da blir det denne delen av arbeidet som blir nedprioritert.

Ursula Evje (Frp): Det er nesten forunderlig at den debatten vi hadde i fjor vår i denne sal, later til å dukke opp igjen som troll av eske. Nå hører vi ord om ny organisering i kommunesektoren, som muligens kan hjelpe. Men den nye organiseringsmodellen som SV etterlyser, vil neppe raskt kunne gjøre noe med tilgangen på nødvendig fagpersonale som går direkte inn og hjelper det enkelte barn i den daglige situasjonen. Når barn blir kasteballer mellom etater i det offentlige systemet, er det etter mitt syn et symptom på systemsvikt, og det betyr ikke at løsningen må være ny organisering, utviklingsområder for skolen, utvikling av spesiell pedagogikk. Det betyr at man har kommet i en situasjon hvor mangelen på fagkompetanse, ansvarlighet, er reell.

Hvem er så de ansvarlige? Jo, de som har et klart ansvar, er etter barneloven § 30 foreldrene. Det er ikke kommunen, det er ikke lærerne, det er ikke fagfolkene. Det er foreldrene. Om dette er en utfordring for flertallet eller om det er et åpenbart problem, vet ikke jeg, men jeg tror det kan ligge mye i at vi erkjenner at foreldrene er ansvarlige og kanskje yter noe mer støtte til nettopp foreldrene istedenfor å legge uhyggelig mange snublestener i den veien de skal gå.

Så kan man spørre seg om felles rundskriv, sentrale utvalg og publikasjoner vil hjelpe noe på et åpenbart samordningsproblem. Man kan jo håpe, men jeg tror ikke det hjelper mer enn foreldreopplæring og oppdragerkompetanse. For hvem kan mer om det å være oppdrager og foreldre enn nettopp foreldrene selv? Så vidt jeg vet, er ikke dette et åpenbart stort alfa og omega-fag i noe høyere utdanning.

Ansvarsfraskrivelsen gjør dessverre at vi mister veldig mange barn og unge i et samfunn som kun består av 4   ½ million innbyggere, og det betyr at vi mister en del små «steiner» i det fremtidige velferdssystemet som vi har. Fremskrittspartiet har pekt på løsninger i forbindelse med St.meld. nr. 23 for 1997-98, budsjetter osv. Vi skal ikke gjøre det igjen, men vår mening er helt klar i denne sammenhengen.

Helene Falch Fladmark (V): Det er tydeligvis uenighet om hvorvidt dette er en viktig sak. Jeg er litt forundret over det. Flere har kritisert interpellanten fordi jeg ikke kommer med konkrete løsninger. Jeg mener at mitt anliggende som stortingsrepresentant er å løfte en problemstilling slik at den blir satt på dagsordenen og slik at vi som storting viser at vi er interessert og ønsker at ting skal skje.

Mitt ringe håp med å løfte denne saken til Stortinget i dag, er at vi gir et signal både til dem i regjeringsapparatet som skal jobbe med dette, og til fagprofesjoner og de som jobber med dette i praksis. Vi ønsker at flere skal samarbeide. Men det bør også være en påminnelse til oss selv, for som statsråden var inne på, er vi selv sektorpolitikere, det er vi som lager lover og regler, det er vi som bygger opp velferdssystemet, og vi må hele tiden ha i minne at vi må tenke helhetlig. Vi må ikke glemme at det er brukerne, i dette tilfellet barn, det gjelder. Vi må huske på å lage systemer som fungerer enkelt for dem det gjelder. Dette er blitt et hovedanliggende for Regjeringen. Jeg syns det er svært viktig, det er så viktig at jeg tillater meg å bruke Stortingets tid til dette selv om det nærmer seg valgkamp og det nærmer seg Stortingets avslutning.

Statsråd Jon Lilletun: Eg synest det var noko forunderleg at representanten Grete Knudsen kritiserte interpellanten for å reise saka fordi Regjeringa har alle fullmakter. Eg har fått mange interpellasjonar i løpet av den tida eg har vore statsråd, og kvar gong har det gitt meg høve til å gå djupare inn i eit saksfelt. Eg har fått høyrt Stortingets meining, og eg meiner at på ei rekkje område har heilt klart premissane som har vorte lagde der, vore med og påverka politikken.

Så er det klart at ein har òg ein annan kommunikasjon mellom regjering og regjeringsparti. Men det kan jo ikkje ta frå representantar i regjeringsfraksjonane moglegheita til å reise interpellasjoner. Dersom nokon skulle kritiserast, var det eventuelt statsråden, som ikkje hadde nok konkrete løysingar.

Det er likevel ikkje rett som representanten Reikvam seier, at der ikkje er ting på gang. For stortingsbehandlinga i samband med St.meld nr. 23 i fjor har sett i gang ei rekkje ting, og prosjektet Et enklere Norge set i gang ei rekkje ting. Men samtidig tillét eg meg å problematisere det. Det er mange ting som må skje på ein gong: ei haldningsendring hos folk flest, ein kombinasjon av profesjon – som veldig ofte vert beinsterk – og vi som sektortenkjande, og eit ynske om heilskap.

Det er heilt rett at nokre gonger høyrer vi dei same orda om igjen og om igjen – det har representanten Reikvam rett i, men eg meiner at eg var ganske audmjuk i mitt innlegg i forhold til at det ikkje er enkelt å peike på enkle løysingar på kompliserte spørsmål.

Men representanten Ursula Evje har eit interessant poeng i det med foreldresituasjonen, for det er heilt klart at i den grad vi klarer å mobilisere foreldre til å ta større ansvar i forhold til barnehage, skule osv., er det i seg sjølv noko som vil krevje noko av eit offentleg apparat. Men så veit vi at ein del av dei som treng desse tenestene mest, er dei foreldra som har minst ressursar. Derfor er det òg behov for at vi andre verkeleg tek oss på tak.

Eg er samd med representanten Løvik i at når det gjeld tilpassa undervisning, er vi ikkje komne langt nok. Men eg meiner at vi i dei to meldingane har gjort greie for korleis vi skal kome vidare, og i den nye lærarutdanninga er det lagt inn ganske mykje meir.

Eg synest at representanten Stråtveit hadde ganske rett då ho peikte på at vi i forhold til den stortingsmeldinga som vi skal behandle på måndag, har varsla gjennomgang av ulike område, men det var vel ikkje akkurat den typen område vi hadde tenkt på, det var meir fagfelt vi hadde tenkt oss å gå igjennom. Men opplagt kan samordning og det å syte for at folk får hjelp når dei skal, vere noko av det vi skal vurdere i den samanhengen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.