Karin Andersen (SV): Jeg oppfatter at statsråden og jeg er enige om beskrivelsen av virkeligheten. Her er det mange problemer, og her må det ryddes opp. Slik skal det ikke være, sa statsråden, og jeg er veldig glad for at han mener det. Jeg oppfatter også at han har en ærlig og oppriktig vilje til å gjøre noe i denne saken. Det skal han ha takk for.

Statsråden har satt ned en arbeidsgruppe som skal lage felles regler og komme med konkrete forslag i september år 2000. Det er bra. Men hva gjør vi i mellomtida? Det er studenter, bl.a. den ene studenten som jeg nevnte i mitt innlegg i stad, som sitter i saksa nå, og som har problem med å komme gjennom. Jeg oppfatter at vi som ansvarlige politikere ikke kan ta risikoen ved å la dem sitte fast i den saksa. Vi må forsøke å gjøre noe nå.

Kunne statsråden tenke seg å gjøre en henvendelse til alle høgskoler og universiteter for å skjerpe inn bruken av tilrettelagt eksamen innenfor det regelverket som er nå, før man får forandret det, og oppfordre dem til på alle måter å forsøke å bidra slik at dette lar seg gjennomføre?

Kunne statsråden tenke seg midlertidig å dispensere fra kravet om to sensorer til slike eksamener? Det er et ekstrakrav som medfører både økonomiske merutgifter for skolene og praktiske problemer med å skaffe til veie tilstrekkelige sensorer. Jeg er klar over at dette sikkert er et av de kvalitetssikringskravene som er lagt på slike eksamener for at de skal være minst like gode som andre eksamener. Men jeg er ikke sikker på at det er et nødvendig krav. Jeg håper at statsråden kan se på en slik løsning. Jeg er forberedt på at han kanskje ikke kan svare ja nå, men håper at han kan være villig til å se på en slik løsning, se om det lar seg gjennomføre, slik at de som er i skolesystemet nå, som skal ta eksamen til våren, og de som skal gjennomføre skole til neste år, kan få en noe lettere vei gjennom det kronglete skolesystemet vårt.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg seie meg veldig tilfreds med og glad for at representanten Andersen oppfatta at eg faktisk synest ho hadde ei god verkelegheitsbeskriving og i stor grad delte den, og at vi i fellesskap ynskjer å gjere noko.

Så har representanten Andersen to spørsmål til meg. Dei skal eg prøve å kvittere ut.

Det er heilt rett som representanten Andersen seier, at det vil gå ei tid før vi har dette på plass. Fyrst skal arbeidsgruppa arbeide fram til 1. september, så skal vi gjennomføre saka i departementet. Difor er eg villig til omgåande å kvittere ut den delen av det fyrste spørsmålet. Den andre er om vi i tilknyting til nedsetjinga av arbeidsgruppa kan skrive til universitet og høgskular og orientere om at vi har sett ned den gruppa, og be om at ein inntil den har levert innstillinga si og ein har fått endelege reglar, må prøve å lage mest mogleg smidig praksis innanfor dagens regelverk. Det skal eg love representanten Andersen at vi skal gjere så snart råd er.

Vi held jo på med innsamling og gjennomgang av dei tiltaksplanane som er laga ved dei enkelte institusjonane, og det kan hende vi kan knyte det til saksbehandlinga òg. Eg skal finne ein praktisk måte å gjere det på.

Når det gjeld det siste spørsmålet, det om to sensorar, kan eg nok ikkje ta det over bordet. For det er heilt rett det representanten Andersen seier, at det er eit kvalitetssikringskrav. Representanten Andersen sa i hovudinnlegget sitt at det var snakk om å kome inn i studiet, det var snakk om å få tilrettelegging, slik at ein fekk kompensert dei problema ein hadde, og at det er viktig. Der er vi heilt samde. Så sa ho vidare at det er nødvendig at ein har same type krav til sluttkompetansen som etter ordinært opplegg. Der er vi òg heilt samde. Eg har ikkje nok oversikt over grunngjeving og opplegg til at eg over bordet kan kvittere ut den delen. Det siste spørsmålet skal eg derimot ta med meg og prøve ut i forhold til kvalitetssikringsaspektet. Så skal eg gje melding tilbake igjen i forhold til det. Skulle det representanten Andersen spør om, vere mogleg, vil det sjølvsagt kunne verte meddelt i same runden som vi meddeler det fyrste. Men det må eg gå nærmare igjennom før eg tek endeleg stilling.

Anneliese Dørum (A): Det er egentlig ikke så mye mer å si i denne saken, for interpellanten og statsråden har sagt mye av det som bør sies. Men jeg vil allikevel få lov å tilføye at for Arbeiderpartiet er det veldig viktig og et hovedmål at alle skal kunne få utnytte sine evner og anlegg og få en utdanning og opplæring som er tilpasset den enkelte.

Når det gjelder de personene som lider av lese- og skrivevansker, vil jeg bl.a. vise til interpellasjon fra Oddbjørg Ausdal Starrfelt, hvor hun tar opp akkurat dette spørsmålet, og da forlenget med selve eksamensformen gjennom interpellasjonen her i dag. Det er en stor utfordring for høyskoler og universitet å tilrettelegge undervisningen og eksamen for personer med lese- og skrivevansker. For personer som har en sterk grad av dysleksi, er skriftlig eksamen et problem og i noen tilfeller et absolutt hinder for å kunne gjennomføre et universitets- eller høyskolestudium. Det burde derfor være en selvfølge at det legges til rette for muntlig eksamen der det er mulig. Vi er kjent med tilfeller der studentene ikke får et slikt tilbud og dermed ikke får anledning til å vise hva de egentlig kan.

Nå har jeg forstått statsråden slik at han vil gjennomgå praksis og vurdere hva som kan gjøres for at de som trenger det, skal få tilpasset eksamen. Jeg tror nok at mye av årsaken til at kanskje særlig de private høyskolene ikke bruker nok ressurser på dette, er at det er kostbart. Det er mye mer kostbart enn å la alle studentene gå igjennom en felles eksamen. Dermed er det ikke så lett for disse studentene å få den form for eksamen som de har krav på. Men dette er skolene nødt til å gjøre, og jeg er veldig glad for at statsråden nå vil sende et skriv til samtlige universitet og høyskoler hvor dette presiseres.

Jeg er mindre glad for tanken om én sensor. Hvis man skal ha det, må det i tilfelle være en ekstern sensor som sensurerer, og ikke en fra skolen, og særlig ikke der hvor det er konflikt. Jeg tror det er best med to sensorer, og hvis det skal være én, må det i hvert fall være en ekstern sensor.

– Da har jeg ikke mer tid. Jeg vil bare slutte meg til det som er sagt før.

Ursula Evje (Frp): Jeg vil først få lov til å takke representanten Karin Andersen for at hun har tatt opp dette spørsmålet. Det er utrolig viktig. Hun har også tatt det opp tidligere, og jeg vet hun er opptatt av det. Samtidig burde man vel gi en liten rose til statsråden for hans store velvilje. Det har han, og det vet han.

Jeg vil gripe fatt i noe som representanten Andersen begynte med, at man burde velge lurt hvis man hadde dette handikapet. Det har hun sikkert rett i. Men det er ikke så enkelt å velge lurt. Det tilfellet hun refererte til, gjaldt en privat høyskole. Jeg står her med en annen sak foran meg som gjelder en student ved Universitetet i Oslo som er i nøyaktig den samme problemstillingen. Så det har heller ikke noe å gjøre med at private høyskoler vil spare penger, som representanten Dørum er inne på. Det har noe med generell mangel på forståelse å gjøre i dette systemet, tror jeg, og å lese det regelverket som finnes, på en lik – eller relativt lik – måte.

Handelshøyskolen BI har i sine regler for eksamen en § 10 c som sier at når spesielt tungtveiende grunner tilsier det, kan kandidaten søke den aktuelle studiesjef om å få arrangert muntlig istedenfor skriftlig eksamen. Hvis man da ikke skjønner at dysleksi kan være spesielt tungtveiende, har man et åpenbart problem ved dette stedet. Og når vi vet at BIs reglement stort sett er sammenfallende med eksamensreglementet også ved universiteter og andre høyskoler, og man må gå ut fra at studiesjef, rektor etc. stort sett er folk med samme kompetanse og bakgrunn, har vi et åpenbart problem. Det gjelder da ikke privates ønske om å tjene penger, men heller muligheten for å lese regelverket slik som statsråden og Stortinget ønsker at det skal leses.

Det jeg da vil rette spesiell oppmerksomhet mot, er at eksaminator også ved muntlig må forstå begrepet dysleksi. Eksaminator ved en muntlig eksamen må ha blitt orientert, slik at han vet at den som går opp til prøve, har dysleksi – at det er derfor det er en muntlig prøve. Jeg har eksempler fra Universitetet i Oslo hvor man hevder at eksaminator overhodet ikke forstod ordet dysleksi, og at han heller ikke var klar over at studenten hadde muntlig på grunn av dette handikapet. Men jeg oppfatter statsråden dit hen at alt dette vil han få nøye rede på og gjøre noe med.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Det har vist seg at politiske prinsipper i storting og regjering om lik rett til utdanning og en bred forståelse av begrepet tilgjengelighet ikke har vært nok til å få gruppen dyslektikere, eller lese- og skrivehemmede, med i bl.a. de handlingsplaner for funksjonshemmede som universitet og høyskoler fikk pålegg om å utarbeide i løpet av 1999. Så det er helt tydelig at dyslektikere, de lese- og skrivehemmede, må få lovfestede rettigheter også på universitets- og høyskolenivå.

Det er altfor mange eksempler på feilbehandling og dermed diskriminering av dyslektikere. Jeg velger å tolke det som mangel på faglig kompetanse hos dem som har ansvar for å tilrettelegge for studenter som er funksjonshemmede i forhold til skriftspråket. Jeg bygger min påstand på de begrunnelser som ble gitt for ikke å gi tilrettelagt eksamen. For å ta et par eksempler: Det kan gis tilrettelagt eksamen i det ene skoleåret, men ikke året etter, eller: De får ikke tilrettelagt eksamen første året og stryker derfor i enkelte fag. Året etter får de aksept for tilrettelagt eksamen for de fag som hører til det skoleåret, men blir nektet å ta opp igjen og få tilrettelagt eksamen i de fagene de strøk i året før. Men dysleksi er da ingen forkjølelse som kommer og går!

Mange har hatt tilrettelagt undervisning og tilrettelagt eksamen i grunnskolen og den videregående skolen ut fra sakkyndig vurdering. Når de kommer på universitet og høyskole, skal de kompensatoriske hjelpemidler ikke lenger kunne brukes. Det virker som om noen tror at det skjer et mirakel den dagen man starter på høyere utdanning. Slik er det bare ikke. Dysleksi, spesifikke lese- og skrivevansker, er noe en må leve med gjennom hele livet. Og det er fortsatt noen som hevder at dyslektikere ikke har noe på universitet og høyskole å gjøre, men det er en stor misforståelse. Praktiske og økonomiske argumenter for å slippe å tilrettelegge for denne gruppen, holder heller ikke. Jeg regner med at alle i denne sal kjenner dyslektikere som er dyktige på sine fagområder. Det er lærere, sykepleiere, leger, tannleger, jurister og teologer. Det er så mange som har tråkket vei, og som har greid det, kanskje med god hjelp av familien.

Det er evner og anlegg og interesser som skal være det avgjørende for utdanning, også for dyslektikere – de med spesifikke lese- og skrivevansker. De som er funksjonshemmede i forhold til skriftspråket, må kompensere med tekniske hjelpemidler og tilrettelegging ut fra individuelle behov.

Statsråden sa noe som fikk meg til å hoppe i stolen, og jeg siterer:

«Sjølv om det ikkje er vanleg å omtale dyslektikarar som funksjonshemma …» (Presidenten klubber)

Det var litt mer, så jeg ber om ordet en gang til.

Presidenten: Presidenten har notert seg ønsket, og skal se om dette kan bifalles.

Petter Løvik (H): Lese- og skrivevanskar er eit stort problem både i norsk skule og på mange andre område i samfunnet i dag – ja langt større enn dei fleste er klar over. Og eg vil først seie at eg synest det er litt trist at det forslaget som Høgre hadde oppe tidlegare i denne perioden, om å få ein samla plan der ein gjekk gjennom alle sider ved desse problemstillingane, ikkje vart vedtatt. Det synest eg er trist, for då kunne vi fått sett dette i ein større samanheng. Men lat no det ligge.

I dag er det høgare utdanning vi snakkar om, og det er klart at det er ein del problem – som interpellanten har fått veldig godt fram – som viser at det ikkje er alt som fungerer. Likevel har eg lyst til å seie at det kanskje gir eit litt negativt bilete av situasjonen når det blir sagt som ei generell framstilling at studentar møter motstand i staden for oppmuntring. Men det er jo vist eksempel i dag på at enkelttilfelle kan finne stad – ja kanskje fleire enn mange av oss er klare over. Det er difor nødvendig å jobbe vidare for å gjere det enklare for studentar med lese- og skrivevanskar både å studere og å ta eksamen. Eg synest det er marknadsført veldig godt at det må gjerast noko med regelverket, og eg er glad for at statsråden vil gjere dette. Likevel trur eg vi må vere obs på at altfor detaljerte reglar vil skape nye og vanskelege grensetilfelle. Vi kjem aldri vekk frå skjøn.

Statsråden har sagt at han vil kome på bana og til mål i løpet av hausten, og som sagt, dette er positivt. Men så er det spørsmål om kva som kan gjerast i mellomtida, som representanten Andersen snakka om. Eg har lyst til å gi ros både til vedkomande student som har sett dette i fokus, og til Karin Andersen, som tek det opp i Stortinget. Eg trur at den merksemda som denne saka har fått, ikkje berre på ein høgskule, men ved mange høgare lærestader, kombinert med det brevet som statsråden no også har lova å sende ut som ei skjerping, vil kunne ha sin verknad. Eg trur dette vil få undervisningsinstitusjonane til å skjerpe seg, og eg håpar og trur at dette også vil gi dei studentane det gjeld, mot og sjølvtillit til å stå fram og sjekke kva reglar som finst. For det er vel ei av sidene som det har vore lite snakka om her, men som også er ein realitet, at veldig mange studentar ikkje eingong er klare over dei rettane dei har i dag til å få tilrettelagd eksamen.

Presidenten: Presidenten merket seg at representanten Wisløff Nilssen bad om ordet på nytt. Presidenten må da gjøre oppmerksom på § 50 i vår forretningsorden, hvor dette nok utelukkes. Men presidenten vil mene at det kommer debatter senere i dette hus og håper at det er tilfredsstillende.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg synes det er trist at det er nødvendig å ta opp en sak som burde være en selvfølgelighet i vårt moderne samfunn. Det er likevel prisverdig at representanten Karin Andersen har meldt denne interpellasjonen om å sikre egnede evalueringsformer for elever og studenter som har lese- og skrivevansker, kalt dysleksi på fagspråket.

Jeg ble svært overrasket da jeg fikk rede på at studenter som har lese- og skrivevansker, møter problemer med å få tilrettelagt eksamen ved enkelte høyere utdanningsinstitusjoner i dag. Jeg har selv erfaring fra videregående opplæring, med hovedvekt på yrkesfag. Der har jeg vært med på å legge til rette for alternative prøveformer i mange, mange år. Elevene fikk bl.a. lengre tid ved prøver og eksamener, muntlig og skriftlig prøving ved at det var assistent med til å skrive, i tillegg til ekstra tilsyn i eksamenslokalet. Bruk av lydbånd var også et alternativ – alt i tråd med regelverket for videregående opplæring.

Jeg kan derfor ikke akseptere at dette ikke er mulig i høyskolesektoren. Jeg håper og tror det ikke er så ille som ett – i denne sammenheng ikke navngitt – tilfelle bærer bud om. Det er i tilfelle en stor skam, hvis det er lov å bruke det uttrykket i denne salen. Det er for lettvint å skylde på manglende ressurser og regelverk som krever mer enn én sensor, slik det sies i et dokument jeg har fått innsyn i.

Norge er en velferdsnasjon. Det forplikter. Alle skal ha mulighet til å skaffe seg utdanning, ut fra sine evner og forutsetninger. Ingen skal avvises uten å ha fått vurdert sin kompetanse. Vedtaket om realkompetanse er et glimrende eksempel på at Stortinget vil at alle skal få dokumentert sin kompetanse.

I en pressemelding fra Handelshøyskolen BI heter det at også høyere utdanning nå møter utfordringen med dyslektikere. Dette krever en klar policy fra myndighetenes side og evne til nytenking hos de enkelte utdanningsinstitusjoner, heter det. Ja, det er jeg enig i. Mens policyen er der fra myndighetenes side, tror jeg dessverre det står en del att å hente fra annet hold. Da mener jeg utdanningsinstitusjonene. Det er de som har de største utfordringene. Kanskje den største oppgaven blir å bearbeide egne holdninger, for ikke å si fordommer på dette området. Det har ikke vært vanlig for disse institusjonene å møte folk med lese- og skrivevansker i studentmiljøet.

Jeg er glad for at statsråden har svart positivt på mange av spørsmålene som interpellanten har stilt. Jeg er glad for at han også vil se om han kan gi flere dispensasjoner i særlige tilfeller etter individuell vurdering hva gjelder forskriften om generell studiekompetanse – dette for å bedre muligheten for dyslektikere til å kunne starte på høyere studier. Regjeringen har i Handlingsplan for funksjonshemmede pålagt alle universitet og høyskoler å lage handlingsplaner for funksjonshemmede studenter. Dette er framhevet i budsjettrundskriv for inneværende budsjettår, og det er bra. Jeg vil også gi ros til statsråden som nå har satt ned en arbeidsgruppe som skal se nærmere på problemer som studentene med dysleksi og dyskalkuli opplever i høyere utdanning.

Dessverre har mange dyslektikere blitt betraktet som evneveike fordi bokstavene har hoppet på kryss og tvers i læreboka. Det er heldigvis ingen skam å ha denne funksjonshemmingen i dag, men det står igjen en del arbeid å gjøre.

Harald Hove (V): Jeg vil på vegne av Venstre gi tilslutning til det som er framhevet både fra interpellantens side og fra statsrådens side, nemlig at dette er et viktig spørsmål for en gruppe som har hatt betydelige vanskeligheter med å få nødvendig undervisning og opplegg i studietiden på en skikkelig måte, og også når det gjelder spørsmålet om å kunne få dokumentere sine kunnskaper og avlegge eksamen. Det er derfor viktig det interpellanten og statsråden har sagt i dag.

Jeg vil gjerne understreke at jeg synes det hovedelementet som må stå igjen fra debatten, er at statsråden har gitt et svært positivt svar på den problemstillingen som interpellanten har tatt opp, og klart markert at dette er noe man skal få en orden på. Det er vel heller ikke tvil om at i forhold til spørsmålet om skrive- og lesevansker ligger det også et klart poeng i at for ganske mange er dette et delvis skjult problem og et spørsmål som man ikke uten videre er skikkelig åpen om. Fra egen erfaring fra universitet og høyskoler har jeg absolutt erfaring med at når man først blir utfordret i forhold til å skape tilrettelagte eksamenssituasjoner for personer med spesielle vanskeligheter, er man også i stand til å gjøre det på en fullt ut faglig forsvarlig måte.

På ett punkt vil jeg allikevel gi uttrykk for en reserverthet i forhold til det interpellanten var inne på, og det gjelder spørsmålet om man skulle gjøre unntak fra kravet om to sensorer. Jeg tror at når man lager særskilte ordninger og en eksamen som avviker noe i metodikk i forhold til det ordinære, kan det være grunn til å være bevisst på at det bør være to sensorer, dels for å være sikker på at den eksamen som blir avlagt, blir oppfattet som å ha den autoritet som en eksamen skal ha. Det vil ikke være spesielt gunstig for en eksamenskandidat hvis det blir satt spørsmålstegn ved den vurdering som er foretatt. Det andre elementet er rett og slett sikkerhet for den som er oppe til eksamen. Man skal være tryggest mulig på at man får en forsvarlig vurdering og ikke møter en sensor som kanskje ikke er spesielt egnet til å skulle foreta den vurderingen som må gjøres, som kanskje i noen elementer blir litt forskjellig fra det som er hovedordningen.

Inge Lønning (H): Jeg er ikke uenig i noe av det som er sagt, verken av interpellanten eller i statsrådens svar. Det er alt sammen utmerket. Men la meg presisere én ting: Hvis statsråden vil sende et eget brev til de berørte høyskoler og universiteter, bør det av det brevet fremgå helt utvetydig klart at det simpelthen ikke er akseptabelt å påberope seg økonomiske eller praktiske argumenter for ikke å følge ønsket om tilrettelagt eksamen. Det har simpelthen ingen mening å begynne å diskutere om det skal være to sensorer eller én. Det er rett og slett uakseptabelt, og det finnes ikke en eneste høyskole i dette land som har så dårlig økonomi at den ikke er i stand til å gjøre det.

Men så til den litt mer omfattende problemstilling, for det vi diskuterer med utgangspunkt i interpellasjonen, er bare en liten flik av et mye, mye større og mer omfattende problem. Det som gir virkelig grunn til bekymring, er selvfølgelig at en stor del av dem som sliter med disse problemene når de kommer opp i studentalder, etter alle solemerker å dømme kunne ha vært fritatt for de problemene hvis det på et langt tidligere tidspunkt var blitt oppdaget at de hadde disse problemer og det var satt inn de riktige pedagogiske tiltak på det riktige tidspunkt, nemlig på barnetrinnet i grunnskolen. Derfor skulle jeg ønske, ut fra denne interpellasjonen, at det kommer et sterkere trykk bak bl.a. Høyres krav og gjentatte forslag om en nasjonal handlingsplan for å legge opp en offensiv for å møte dysleksiproblemet så høyt på banen som mulig, dvs. på et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig i læringsforløpet for den enkelte. For det er for galt at et stort antall mennesker skal slepe med seg dette gjennom hele livet, dersom de kunne ha vært hjulpet ved relativt enkle tiltak, dersom tiltakene var satt inn på det riktige tidspunkt. Så derfor vil jeg be om at statsråden kanskje også tar det med og grunner på det i sitt hjerte – om ikke tanken om en nasjonal handlingsplan for å legge opp en virkelig offensiv for å møte dette problemet, faktisk er en ganske god tanke. Det er jo slik at en statsråd har ubegrenset initiativrett når det gjelder å iverksette slike ting. Jeg håper at statsråden vil benytte seg av den initiativretten.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Kristelig Folkeparti er like opptatt av denne problematikken som andre partier og ser at problemene ikke starter i videreutdanning og høyere utdanning, men at det starter alt når barna er ganske små, og at de trenger hjelp gjennom hele skoletiden.

Når det gjelder dysleksi og spesifikke lese- og skrivevansker, er det internasjonalt akseptert som en funksjonshemming. Det er vesentlig når det gjelder de tingene som behandles, og når disse skal gå i skole, i videreutdanning og høyere utdanning. Det gjelder 10 pst. av befolkningen. Måten å regne ut det på, er både Dysleksiforbundet og Senter for leseforsking i Stavanger enige om. Det er ganske mange mennesker, mange enkeltpersoner, dette gjelder.

Åse Wisløff Nilssen bruker ofte den sammenligningen at en bevegelseshemmet trenger en rullestol – dyslektikeren trenger en pc med egnet programvare og faglitteratur på lyd. Begge er funksjonshemmede, og de trenger de hjelpemidlene som må til. Vi har lett for å forstå det ene, men mindre lett for å forstå det andre. Jeg er glad for at statsråden har tatt initiativ – de løftene han har gitt i dag – i forhold til akkurat de problemene som er tatt opp, og håper inderlig at dette kan hjelpe de menneskene som trenger dette.

Karin Andersen (SV): Med en så brei enighet og med faktisk så stor entusiasme og stort engasjement som det har vært i denne debatten, er jeg optimistisk framover. Men jeg trur ikke det er noen grunn til for noen av oss å tru at jobben er gjort i dag. Jeg trur at her står det mye igjen, og hver enkelt av oss må følge opp denne saken kontinuerlig.

Jeg er veldig glad for innlegget som representanten Lønning holdt, som kanskje var enda skarpere i formen enn mitt når det gjaldt henvendelser til skoler og høgskoler. Jeg kunne også tenke meg å høre om det ikke også kan være grunn til å minne litt om tidsfrister for når man må begynne å planlegge ting. Jeg trur at en del av problemene med å skaffe sensorer kommer av at det kommer litt som julekvelden på kjerringa. Det er ikke oppe på agendaen, og man glemmer det til i siste liten. Da blir det et problem.

Så til spørsmålet om to sensorer. Jeg ser alle motforestillinger som man kan ha mot en slik tanke. Men poenget er vel kanskje også å minne seg sjøl litt på at muntlig eksamen ofte gjennomføres med én sensor i andre fag. Man setter ikke alltid et like stort spørsmålstegn ved det. Man setter noen ekstra spørsmålstegn ved disse eksamenene, som det kan være grunn til, men det kan også være grunn til å lempe på det. Eksamener kommer jo gjerne på samme tiden av året for alle skoler, og det kan være noen praktiske problemer knyttet til det som gjør det vanskelig, og det kan være grunn til å se på slike løsninger.

Så oppfatter jeg at statsråden og jeg er helt enige om at inn i skolesystemet skal døren gjøres høy og porten vid, og at der hvor man kommer når man går gjennom den porten, skal man ha en tilrettelagt undervisning. Så skal kravene til eksamen og evaluering være kvalitetsmessig like, men praktisk tilrettelagt. Jeg håper derfor at statsråden kanskje i siste runde kan bekrefte at den henvendelsen som han nå skal sende til skolene, også kan innbefatte at man minner om at slike ting tar tid, og at man bør sørge for å holde de tidsfristene man må ha for å få dette til i praksis.

Statsråd Jon Lilletun: Nokre gonger vert ein glad etter ein interpellasjonsdebatt og etter ting som skjer i Stortinget. Nokre gonger opplever eg at vi ikkje alltid er like opne for å lytte til andre. Men nokre gonger så skjer det, og eg må seie at sjølv om vi hadde sett i gang denne arbeidsgruppa, er konkretiseringa her nødvendig. Og eg er veldig einig med Petter Løvik – trur eg det var – som sa at den studenten som har teke belastninga med å stå fram, sjølvsagt har gjort meir for å opne opp ute, på grunn av medieomtalen, enn det vi faktisk gjer her i stortingssalen. Så eg er heilt einig i den observasjonen.

Eg synest òg at representanten Lønning si påpeiking av dette med økonomi er ei heilt rett tenking som eg skal ta inn i brevet. Så er det klart at det å grunne på ting i hjartet, er alltid viktig. Og det skal eg sjølvsagt gjere. Men eg vil minne om at vi faktisk har, ikkje berre på grunn av Høgres forslag den gongen for nokre år sidan om ein samla plan, men òg ut frå ein del andre ting – men dei var med i det – akkurat innført diagnostiske prøvar, obligatorisk, i 2. klasse. Sjølv om vi i utgangspunktet ikkje er så veldig for nye omfattande diagnostiske prøvar, har eg sagt at det må vi ha akkurat på det området, når det gjeld lesing, for å kunne fange opp vanskane tidsnok og så setje i gang. Representanten Lønning si påpeiking av dette, saman med andre ting, har ført til det, og det gjer at eg trur vi no skal klare det mykje raskare framover.

Eg skal òg ta med meg og vurdere den biten som interpellanten hadde med i forhold til at ein treng tid til planlegging osv., men no vil eg vurdere det litt i høve til i kva for ein samanheng vi sender ut brevet. Eg synest det er veldig bra med idear, men eg trur det er lurt når ein skal sende eit brev, at ein kanskje òg har ein prosess på det i forhold til eit fagmiljø. Eg har registrert at mange er urolege for endringar når det gjeld sensorar, og det var vel den tvilen eg òg hadde. Så det tek eg med meg, men eg skal likevel ta ein fagleg gjennomgang av det.

Eg trur ikkje at det er slik at det no hermed er greitt alt saman. Eg trur heller ikkje det alltid er så mykje vond vilje ute og går. Men eg trur at når ein ikkje har nærleik til eit problem, og når det skal gå gjennom mange ledd, er det lett for at det ikkje vert gjort det som burde gjerast. Då er det viktig, slik som med dette: Vi får det fram i offentlegheit, og i tillegg set vi i gang tiltak no i departementet. Det er greitt nokre gonger å få ei påminning om at ein treng å få tempoet opp. Og i dette tilfellet gjer eg det med store glede.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 ferdig.