Karin Andersen (SV): Hver uke får jeg telefoner fra elever, studenter og foreldre som møter uoverstigelige problemer i skolesystemet fordi de har lese- og skrivevansker. De fleste opplever dette som så trasig og stigmatiserende at de ikke vil ha navnet sitt fram offentlig. Unge mennesker slåss mot uvitenhet, fordommer, mistrivsel og utstøting for å få tilgang til det vi forteller dem er det aller viktigste de kan bruke tida og kreftene sine til, nemlig skole og utdanning. Lese- og skrivevansker er et gammelt problem, det er et stort problem for dem som rammes, og det har tatt altfor lang tid å få gjort noe med dette.

Et moderne kunnskaps- og kompetansesamfunn kan ikke håndtere samfunnets viktigste ressurs, barn og ungdom, på denne måten. Det er dårlig samfunnsøkonomi, det er sløsing med menneskelige ressurser og det er diskriminering av enkeltpersoner.

Det mangler et regelverk som sikrer elever med lese- og skrivevansker rett til tilpasset eksamen. Det mangler systematisk arbeid for å finne fram til gode evaluerings- og eksamensmetoder som sikrer både tilpassing og kvalitet. Nå rår tilfeldighetene. Noen skoler har både god innsikt og godvilje, andre har ingen av delene. Man må på en måte sjekke lurt når man skal velge skole, slik at man finner en avdeling, en lærer eller en skole som har forståelse og kompetanse på dette området.

En konkret sak har nå gjort det mulig å få satt lys på saken. En student ved BI har opplevd tilfeldighetene og tatt den personlige risikoen det er å gi et ansikt og en personlig historie til saken. Skolen tar opp elever med dokumenterte lese- og skrivevansker, men verken internt reglement eller milde henstillinger fra utdanningsmyndighetene hjelper når de fine løftene om å få gjennomført studiene skal praktiseres. Det blir en kamp fra eksamen til eksamen for å få nødvendig tilrettelegging. Det blir vist til praktiske problemer med å skaffe sensor f.eks. Studenten står på og skaffer sensor sjøl, allikevel klarer ikke skolen å få det til.

I ettertid, når medias søkelys blir ubehagelig og inntrykket av en skole som bare tenker penger og ikke gir et moderne og oppdatert tilbud til alle elever, fester seg, forsøker man å rette opp, men bare halvhjertet. Ved framtidige eksamener kan man få tilpassede eksamener, men gamle eksamener som man ikke har klart fordi man ikke har fått dem tilpasset, må tas opp igjen på den gamle måten. Da lager man et nåløye som man må vite det ikke lar seg gjøre å passere for dem som har slike problemer. Det er her holdningene kommer tydeligst opp i dagen.

I utgangspunktet skal man lage tilpassede opplegg, men skolen stoler tydeligvis ikke på sin egen kvalitetssikring av tilpasset eksamen. Det skinner igjennom at man mener at en tilpasset eksamen er en slags eksamen light, ikke streng nok eller ikke god nok. Derfor forlanger man en skriftlig, gammeldags eksamen først, for så å komme videre i systemet for å få tilpasset eksamen i framtida.

Det er ikke noe poeng å henge ut en skole eller BI, som dette dreier seg om, spesielt, for jeg tror ikke de er verken verre eller bedre enn andre. Jeg tror faktisk at de på enkelte områder er bedre, i hvert fall på enkelte avdelinger. Det som er annerledes med BI, er at de tar seg godt betalt av studenter som må gå om igjen fordi de ikke har fått den muligheten de skulle ha fått til å gjennomføre et studietilbud de har kommet inn på og som de har betalt for. BI har som sagt andre avdelinger som har kommet langt i dette arbeidet, og de kan ha utrolig mye å lære av seg sjøl hvis de hadde dette høyere opp på agendaen.

Jeg har flere andre saker liggende fra offentlige høgskoler og fra universiteter, så hovedproblemet her ligger slett ikke i om det er en offentlig eller en privat skole, hovedproblemet er at man ikke har et system for å håndtere disse sakene på en ordentlig måte.

For 40-50 år siden visste vi lite om hva lese- og skrivevansker var. I dag vet vi mye mer, men fordommene lever i beste velgående. Og for å slå det fast: Det finnes folk med svært lav IQ som kan lære å lese og skrive aldeles utmerket. På samme måte finnes det folk med svært høy IQ som ikke er i stand til å løse koden. Og den koden er det svært viktig å klare å løse i vårt samfunn.

Likeså lever gamle læremetoder og gamle eksamens- og prøveformer videre. Metoder utvikles, men tas i for liten grad i bruk. Grunnleggende opplæring i lesing og skriving tilhører grunnskolens basisoppgaver. Allikevel har det altfor liten plass i lærerutdanningen.

Enhver som besøker et klasserom vil legge merke til hvor påfallende forskjellige barna er, til tross for at de er like gamle. Forutsetninger, temperament, motorikk, interesser, modenhet – alt er forskjellig. Alle er spesielle. Men det er på ett område vi er like, og det er i behovet for å lykkes, for å få noe til. Da vokser vi og blir sterke og trives. Elever som mislykkes i dette systemet, får det ikke lett. Og det er ingen enkel oppgave å legge til rette for at skoledagen både faglig og sosialt skal bli like god for alle, men det er helt avgjørende at vi får det til, både for den enkelte og for samfunnet.

I et moderne kunnskaps- og kompetansesamfunn blir det viktigere enn noensinne å sørge for at alle får muligheten til å utvikle sine evner og talenter ut fra sine forutsetninger. For den enkelte vil dette være nøkkelen til inkludering i sosiale fellesskap, til arbeid, til å kunne ha mest mulig styring over sitt eget liv og ikke havne i avmakt og marginalisering. For samfunnet er menneskene den viktigste og kanskje også den eneste ordentlige ressursen.

En tilrettelagt eksamen skal altså ikke være en lettere eksamen. Jeg ønsker å slå det fast. Den skal ha samme krav til fag, til innsikt og kompetanse som tradisjonelle skriftlige eksamener. Å sikre kvaliteten blir helt avgjørende. Tilretteleggingen dreier seg ikke om å kompensere for lærevansker ved å gjøre kravene til kunnskap lavere. Det er forholdene rundt eksamen og metodene som brukes for å teste nivået på kunnskapen, som skal tilrettelegges. Nye metoder som er egnet for gruppen med lese- og skrivehemmede, trengs å utvikles. Men det kan også vise seg at disse metodene kan være veldig velegnet, like egnet og kanskje noen ganger bedre enn tradisjonelle metoder som har vært brukt gjennom flere år. Så en skikkelig satsing på et utviklingsarbeid på dette området tror jeg kan komme hele skolesystemet til gode. Det er langt igjen før våre evaluerings- og eksamensmetoder er i takt med hva man skal prestere når man skal fungere i arbeidslivet.

I et moderne samfunn må disse metodene endres i takt med hva vi ønsker å måle – det forandrer seg jo også svært – om det er reproduksjon av fakta eller om det er arbeidsmetode, innsikt og forståelse som skal måles. Det er klart at da er det helt andre målemetoder som skal inn. I et moderne samfunn vil våre sosiale ferdigheter være av stor viktighet. Det krever også at man kan evaluere på en annen måte enn i dag.

Spørsmålet jeg ønsker å stille til ministeren i dag, er altså ikke om vi skal få dette til, men når? Jeg håper at statsråden kan være ganske konkret på det, for jeg er tålmodig, men jeg opplever at man har ventet altfor lenge med å få løst slike spørsmål.

Jeg har konsultert regelverket om hvordan dette skal foregå, og oppfatter at det, slik det er nå, er altfor tilfeldig, og at man lar det være opp til den enkelte skole om de synes de har råd, om de synes de klarer det, om de synes de har kompetanse og om de synes at dette er viktig. Det er viktig å få dette til, fordi vi har plikt til det i forhold til den enkelte elev som har krav på å få brukt sine evner og anlegg, og fordi samfunnet ikke har råd til å sløse med de viktige ressursene våre.

Jeg håper at statsråden i dag kan gi et klart svar på når vi kan få løst disse oppgavene.

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Karin Andersen tek i interpellasjonen sin opp viktige spørsmål for ei særskild gruppe i høgre utdanning, studentar med lese- og skrivevanskar. Det er ingen tvil om at studentar som har denne typen vanskar, har slite og framleis slit tungt med studia sine. Eg synest difor det er positivt at representanten Andersen lyftar det fram og set aktuelle problemstillingar på dagsordenen på denne måten – og krev svar.

Lat meg samstundes slå fast at kjennskapen til og kompetansen på dette området har blitt monaleg betre dei siste åra. Det betyr at mange fleire får kyndig hjelp enn før. Eg har behov for å seie at mange tilsette i skule og høgskule gjer ein stor og verdifull innsats for å hjelpe elevar og studentar med lese- og skrivevanskar. Like fullt har vi framleis eit godt stykke veg å gå, ikkje minst innanfor høgre utdanning.

Nokre av dei spørsmåla som blir reiste i interpellasjonen, var oppe i spørjetimen 2. februar i år. Eg kommenterte då m.a. spørsmål knytte til vanskar rundt opptaket til høgre utdanning. Her møter mange unge med dysleksi dei første hindringane. Lese- og skrivevanskane verkar naturleg nok inn på den vidaregåande opplæringa og på det vitnemålet søkjaren har med seg, både i høve til karakterar og i høve til fagkombinasjonar. Eg minner òg om at dyslektikarar kan få unnatak frå sidemål i vidaregåande opplæring, og at dette vert teke omsyn til ved opptaket til høgre utdanning.

Som eg sa i svaret mitt i spørjetimen, inneheld gjeldande forskrift om generell studiekompetanse ikkje høve til dispensasjon frå opptakskrava til høgre utdanning for søkjarar som t.d. har dokumentert dysleksi eller dyskalkuli. Eg har teke initiativ til eit arbeid med å vurdere forskriftsfesting av ein slik dispensasjon i særlege tilfelle, etter individuell vurdering. Eg nemner òg at den nye forskrifta om rangering av søkjarar til universitet og høgskular framleis gjev høve til å vurdere særskilt søkjarar som meiner at vitnemålet frå vidaregåande opplæring ikkje gjev eit rett bilete av dei reelle kvalifikasjonane søkjaren meiner å ha. Grunnlaget for slik særskild vurdering kan m.a. vere forhold som dysleksi eller dyskalkuli. Eg orienterte vidare i svaret mitt i spørjetimen 2. februar om at departementet no har ute på høyring eit forslag om endringar i universitets- og høgskulelova som vil opne for at vaksne over 25 år kan bli tekne opp til høgre utdanning på grunnlag av vurdert realkompetanse. Dette er sjølvsagt noko som kan opne ei dør til slik utdanning for nye grupper vaksne med alvorlege lese- og skrivevanskar.

Arbeidet er likevel ikkje gjort når ein student er sikra opptak på eit studium. Det er då jobben startar. Det er fyrst og fremst situasjonen undervegs i sjølve studiet og spesielt tilrettelegginga av prøvesituasjonar til eksamen representanten Karin Andersen fokuserer på i interpellasjonen. Eg er sjølvsagt heilt samd i at slike spørsmål er heilt sentrale i forhold til målet om å sikre reell adgang til eit høgre studium.

Universitets- og høgskulelova pålegg kvar utdanningsinstitusjon å leggje tilhøva til rette slik at studentane kan gjennomføre studia på ordinær måte. Dette ansvaret femner sjølvsagt òg om studentar som har særskilde vanskar. Studentar med dysleksi har m.a. behov for praktiske hjelpemiddel som t.d. lysmateriell og PC i studiesituasjonen sin. Det er den enkelte lærestaden som er ansvarleg for å vurdere kor omfattande ei særskild tilrettelegging må vere.

Regjeringa pålegg i handlingsplanen for funksjonshemma alle universitet og høgskular å lage handlingsplanar for funksjonshemma studentar. Departementet har framheva dette kravet særskilt i budsjettrundskrivet for inneverande budsjettår. Lærestadene skal gi rapport om arbeidet med handlingsplanar i løpet av våren. Det er difor for tidleg å seie noko samla om status for slikt planarbeid no.

Sett frå mi side vil dei lokale handlingsplanane vere viktige reiskapar i arbeidet med å leggje til rette studiesituasjonen optimalt og i praksis skape ein betre kvardag ved lærestaden for funksjonshemma studentar. Sjølv om det ikkje er vanleg å omtale dyslektikarar som funksjonshemma, er det ingen tvil om at studentar med denne typen problem har særlege behov for støtte og tilrettelegging både undervegs i studiet og i tilknyting til gjennomføring av eksamen.

Spørsmål om særskild tilrettelegging under eller fritak frå eksamen blir relativt ofte tekne opp med departementet. Universitets- og høgskulelova slår m.a. fast at:

«Styret skal sørge for at studentenes kunnskap og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivå ved vedkommende studium.»

Det heiter vidare:

«Styret selv gir forskrift om avleggelse av og gjennomføring av eksamener og prøver, herunder vilkår for å gå opp til eksamen eller prøve på nytt eller for adgang til ny praksisperiode, og bestemmelser om oppmelding og vilkår for oppmelding… Styret kan delegere til den enkelte avdeling selv å gi utfyllende regler om forhold som er særegne for den enkelte eksamen.»

Lova er altså klar på at institusjonane sjølve, innanfor dei grensene lova set, avgjer omfanget av tilrettelegging. Her er fleire omsyn å ta, ikkje minst tilgjengelege ressursar, talet på studentar med behov for tilrettelegging og dei faglege krava som må gjelde for det enkelte studiet. Det vil heile tida vere spørsmål om å finne ein balanse mellom særskild tilrettelegging og samtidig å sikre at dei faglege krava til kunnskap og innsikt ikkje skal leggjast lågare for t.d. studentar med dysleksi enn for andre studentar.

Representanten Karin Andersen peikar på at mange studentar med lese- og skrivevanskar opplever problem med dårleg tilrettelegging av eksamenssituasjonar. Eg trur vi skal innrømme at praksisen ved institusjonane i dag varierer ein del. Eg har avgjort inntrykk av at fleire høgskular og universitet strekkjer seg langt med ordningar som inneber at t.d. kandidatar med dysleksi kan få forlengd eksamenstid, tilbod om eige eksamensrom med PC, høve til å leggje igjen melding til sensor om dysleksiproblema og tilbod om munnleg eksamen. Samstundes har eg òg fått tilbakemeldingar om forhold som dei representanten Karin Andersen tek opp, at studentar ikkje får slike tilbod som dei både ynskjer og har behov for. Slik bør det sjølvsagt ikkje vere.

Eg sa i spørjetimen den 2. februar at eg har teke initiativ til å setje ned ei arbeidsgruppe som skal sjå nærare på problem som studentar med dysleksi og dyskalkuli opplever i høgare utdanning. Brukarmiljøet, i dette tilfellet Dysleksiforbundet, er med i denne gruppa, som no er klar for oppstart. Den skal drøfte aktuelle spørsmål og føreslå konkrete tiltak knytte til opptak, behov for tilrettelegging undervegs i studiet og under eksamen, tilgang på informasjon osv. Gruppa er beden om å gjennomgå praksis ved dei ulike institusjonane og å vurdere om det er behov for felles reglar eller minstekrav frå departementet si side.

Når eg har sett ned denne arbeidsgruppa, er det ut frå eit klart ynske om å gjere noko med dei problema som representanten Karin Andersen peikar på i interpellasjonen. Arbeidsgruppa skal leggje fram rapport med konkrete forslag tidleg på hausten, i september 2000. På grunnlag av dette arbeidet vil eg syte for ei rask oppfølging politisk.

Slike saker er svært vanskelege. Det er allereie ein god del lovgjeving som er bra, og ein del praksis som er bra. Men eg oppdagar stadig at vi ikkje når ut informasjonsmessig i saker der det er få personar det gjeld. Då eg vart statsråd, levde eg i den naive førestellinga at når eg som statsråd bestemte noko, så vart det slik. Eg må erkjenne at det er eit stykke veg frå noko vert bestemt og til det vert slik. Difor har vi ein jobb å gjere i forhold til å få desse handlingsplanane ferdig ute i institusjonane, og vi må finne ut kven folk kan vende seg til når dei ikkje oppnår å få hjelp. Ein kan ikkje vente at Karin Andersen skal klare alle dei spørsmåla, heller ikkje Dysleksiforbundet. Eg ser at her har vi ein veg å gå. Eg har stor audmjukskap i forhold til dette, men eg har faktisk teke tak i det, det er undervegs, og vi skal nå målet.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er nå omme. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes kl. 18.