Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Steinar Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) (ordfører for saken): Dokument nr. 8-forslaget fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Signe Øye handler om endringer i folketrygden slik at økonomiske godtgjørelser for folkevalgte i politiske verv i kommuner og fylkeskommuner blir unntatt fra bestemmelsen om avkorting i pensjonen.

Dagens regler er slik utformet at uføretrygdede først ett år etter at vedtak om trygd er fattet, kan tjene inntil 1 G uten avkorting. Forslagsstillerne mener at politisk folkevalgte kommer i en særstilling. De velges for fire år av gangen og har etter loven plikt til å ivareta sine verv. Uførhet er ikke forfallsgrunn. Personer som blir valgt det året de blir innvilget eller får endret sin trygd, blir trukket for møtegodtgjøring som om det var et vanlig lønnet arbeid, og får avkortet sin trygd. I forslaget viser en til at dette vil slå spesielt uheldig ut for personer med lave pensjoner. Forslagsstillerne mener dette er urimelig fordi økonomiske godtgjøringer går uavkortet til andre folkevalgte uavhengig av deres personlige økonomi, slik at noen folkevalgte får økonomisk påskjønning for slike verv, mens andre får redusert sine inntekter.

Dagens regler kan virke demotiverende på personer som vil være folkevalgte. Ut fra dette foreslår en at begrensningen om at en ikke kan ha inntekt det første året etter at en blir uføretrygdet, må bortfalle for denne gruppen. Videre mener forslagsstillerne at Regjeringen også bør utrede konsekvensene av ettårsregelen og om denne skal bortfalle for alle grupper.

I budsjettet for neste år er det foreslått å innføre noen lempeligere friinntektsregler for uføre med politiske verv og andre tillitsverv i frivillige organisasjoner på inntil 1 G. Begrunnelsen er at denne type virksomhet vanligvis utføres i fritiden.

Komiteen fremhever viktigheten av et bredt engasjement, og at en benytter den kompetanse uføre har. Flertallet i sosialkomiteen, alle partier unntatt Fremskrittspartiet, påpeker at dagens regler kan være problematiske for de personer som tar på seg politiske eller frivillige tillitsverv. Godtgjørelsen er i hovedsak ment å dekke merutgifter i forbindelse med vervene.

Medlemmene fra Fremskrittspartiet vil ikke akseptere at det gjøres forskjell på innsats i yrkeslivet og innsats som politisk aktiv, og kan ikke se at inntekter fra politisk virksomhet skal behandles annerledes enn inntekt av annet arbeid. På denne bakgrunn har disse medlemmene varslet at de vil stemme imot forslagets punkt 1.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis medlem Saxi peker på at også personer som trenger sosialhjelp, får avkorting i sine ytelser, og at det er ulik praksis i kommunene når det gjelder hvilke merinntekter som brukes for avkorting ved beregning av sosialhjelp. Disse medlemmene vil komme tilbake til disse forhold under behandlingen av utjamningsmeldingen.

Medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at i den samme meldingen vil en gjennomgå sosialhjelpen med sikte på å innføre rettledende normer for sosialstønad, slik at en skaper større likhet og en mer rettferdig ordning.

Da Regjeringen i statsbudsjettet for år 2000 foreslår å lempe på friinntektsreglene for uføre, fremmer jeg på vegne av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti et forslag om at komiteens tilråding I vedlegges protokollen.

Når det gjelder forslagets punkt 2, mener Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet at det vil være av interesse å få utredet bortfall av ettårsregelen for alle grupper som blir berørt av denne.

Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti peker på at ved å gi et generelt fribeløp på 1 G vil flere fylle vilkårene for uførepensjon, og alle som har en restinntektsevne vil få en høyere uføregrad. Endringen vil medføre betydelige merutgifter for folketrygden. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot komiteens tilråding II.

Til slutt vil jeg nevne at et stort flertall ønsker at muligheten til å kombinere uførepensjon med arbeidsinntekt bedres. Det vil forhindre delvis uføre i å bli passive. Dessuten mener jeg at det sosiale nettverk lettere kan opprettholdes ved en slik mulighet.

Lodve Solholm hadde her overtatt presidentplassen.

Britt Hildeng (A): Etter hvert har vi kommet til en erkjennelse av behov for fleksibilitet og at arbeidslivet i større grad må tilpasse seg og imøtekomme menneskers behov. Det er slik en må forstå de bestrebelsene som gjøres med hensyn til å legge til rette for at også uføre i større grad får mulighet til å delta i arbeidslivet. Det var også det som lå til grunn for at en i forbindelse med velferdsmeldingen åpnet for større muligheter for å kombinere uføretrygd og arbeidsinntekt. Ved ordningen med å kombinere arbeid og trygd gjennom å kunne tjene inntil 1 G før avkorting av trygden ble det imidlertid også innført en slags karenstid, hvilket innebar at en ikke kunne ha trygd og arbeidsinntekt inntil 1 G ubeskåret før etter ett år etter at trygden var innvilget. Bestemmelsen ble innført med en argumentasjon om usikkerhet med hensyn til hvordan den nye ordningen ville slå ut, og hvorvidt dette ville føre til en større motivasjon for å søke uføretrygd.

Vi har nå erfaringer med ordningen, og vi vurderer det dit hen at det allerede nå er grunnlag for å få vurdert dette prinsippet på nytt, hvordan det virker for den enkelte og om det slår ut på en uheldig måte for ulike grupper.

Vi mener derfor, i motsetning til regjeringspartiene og Høyre, at det er grunn til å få en vurdering av dette. Det er på denne bakgrunn Arbeiderpartiet, sammen med SV, i Dokument nr. 8-forslaget har fremmet forslag om en slik evaluering.

Men på ett område kan vi allerede nå se at ordningen, slik den praktiseres, slår uheldig ut, og jeg vil tro på en slik måte at den ikke samsvarer med den intensjonen som lå til grunn da ordningen ble vedtatt. Det er i de tilfeller der uføre som folkevalgte får avkortet sin uføretrygd som følge av godtgjøring de der får i sine verv. Det er i den forbindelse viktig å ha for øye at dette arbeidet gjøres på fritiden, og at godtgjøringen som gis, bl.a. er ment som en kompensasjon for utgifter og omkostninger en har i forbindelse med å skjøtte sine verv. Det må derfor betraktes med noe andre øyne enn en tradisjonell arbeidsinntekt. Både de med arbeidsinntekt og de som har uføretrygd, vil ha utgifter i forbindelse med sine verv. Det vil derfor være en urimelighet om denne kompensasjonen blir beskåret for de uføretrygdedes del. Sett fra et demokratisynspunkt vil det være beklagelig dersom uføretrygdede ikke så seg råd til å delta i politisk arbeid.

Vi støtter derfor forslaget fra Signe Øye og Karin Andersen og er glad for at det allerede i statsbudsjettet for neste år er tatt skritt for å rette opp denne skjevheten.

For øvrig slutter vi oss til innstillingen slik den foreligger.

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Jeg kunne være fristet til, før jeg sier noe mer, å stille et spørsmål til representanten Britt Hildeng: Når på døgnet utfører de uføre sine politiske verv? Hvilken tid på døgnet har de uføre fritid? Argumentasjonen viser at man her egentlig er på gyngende grunn.

Det foreliggende Dokument nr. 8-forslag reiser to prinsipielle spørsmål. For det første: Skal uførepensjonister som bekler offentlige verv, ha særbehandling i forhold til andre uføretrygdede når det gjelder avkorting av pensjon ved mottak av ulike former for inntekt og godtgjørelser?

Det andre spørsmålet går på å få utredet, eventuelt fjernet, ettårsregelen, dvs. at man ikke kan motta noen som helst godtgjørelse eller inntekt det første året etter at man er uføretrygdet uten å få nedkortet pensjon.

I foreliggende innstilling står Fremskrittspartiet alene om å si nei til en særbehandling av politikere, slik flertallet i komiteen legger opp til. At flertallet også har tatt med verv i ulike organisasjoner, endrer ikke det prinsipielle i denne saken.

Fremskrittspartiet ser det som viktig at både pensjonister og uføretrygdede deltar i det politiske liv ved å påta seg tillitsverv og folkevalgte verv. Fremskrittspartiet mener at også pensjonister og uføretrygdede som kan delta i det aktive politiske liv, bør gjøre det, og partiet ser også på deltakelse i så måte som et privilegium for uføre og pensjonister. På den annen side skal ikke uføretrygdede eller pensjonister behandles annerledes enn andre uføretrygdede når det gjelder avkorting av pensjon mot mottatt godtgjørelse fra kommunale og andre offentlige verv. Det er ikke korrekt, som flertallet hevder, at godtgjørelsen er betaling for reelle utgifter. Transport kommer alltid i tillegg, og møtegodtgjørelsen kommer også som en egen godtgjørelse – man har altså ingen utgifter til det.

Jeg mener det svekker tilliten til politikere og det politiske miljø når en på denne måten skal særbehandle uføretrygdede og pensjonister fordi de er aktive i politikken, mens andre uføretrygdede som kan skaffe seg en biinntekt, ikke skal få samme behandling.

Når det gjelder innstillingens vedtak II, er Fremskrittspartiet positiv til det, idet vi i utgangspunktet mener at ettårsregelen for biinntekt bør fjernes, men i likhet med de øvrige partiene i sosialkomiteen finner vi det riktig at vi får en utredning rundt dette spørsmålet før man tar standpunkt til å fjerne ettårsregelen.

Så langt har jeg ikke registrert at II er tatt opp, og derfor gjør jeg det nå på vegne av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at I og II er innstillinga i saka og dermed ikkje nødvendig å ta opp. Det er berre mindretalsforslag representantane treng å ta opp eksplisitt.

Sonja Irene Sjøli (H): Som det fremgår av innstillingen, og som saksordføreren har gitt en grundig redegjørelse for, skaper dagens regler i folketrygden problemer for personer med politiske verv som får uførepensjon i valgperioden, eller blir valgt i løpet av det første året etter at de har fått uførepensjon.

Folkevalgte velges for fire år, og hvis en blir uføretrygdet i løpet av perioden, som forslagsstillerne også påpeker, har en etter loven plikt til å ivareta sine verv, fordi det å være ufør i seg selv ikke er noen forfallsgrunn. Personlig kjenner jeg til flere eksempler hvor personer av økonomiske årsaker ikke har hatt mulighet til å ta på seg politiske verv fordi de ville få endret sin trygd ved at de blir trukket i møtegodtgjørelse. Det oppleves selvsagt urimelig sett i forhold til dem som er i lønnet arbeid, og som ikke blir trukket i lønn. Møtegodtgjørelsen skal bl.a. gå til å dekke kostnader i forbindelse med vervet og hindre at noen taper økonomisk på å delta i politisk arbeid.

Slik det er nå, er det de som er i lønnet arbeid, som får en påskjønnelse for sitt politiske engasjement, mens de som er uføretrygdet, får redusert inntekten sin. Det oppleves rett og slett urimelig, for det er viktig at alle, uansett, får samme mulighet til å delta og bidra til samfunnsutviklingen gjennom politisk arbeid. Politiske verv kan – etter Høyres syn – ikke betraktes som hvilken som helst deltidsjobb en tar for å tjene litt ekstra. Det dreier seg om å gjøre en innsats for samfunnet, om å kunne ivareta sine demokratiske rettigheter på linje med andre. Det er viktig for demokratiet at alle har lik mulighet til å delta i samfunnsbyggende arbeid. Den erfaring og kunnskap uføretrygdede har, vil være et nyttig bidrag til politikkutformingen på alle nivå i samfunnet.

Det samme gjelder også for dem som påtar seg verv i frivillige organisasjoner. Også her dreier det seg om å bruke sin fritid i verv og i organisasjoner som i høyeste grad bidrar til å bygge og utvikle samfunnet. Derfor mener Høyre at verv i frivillige organisasjoner må bli likestilt med politiske verv.

Som flere har vist til, har Regjeringen i statsbudsjettet for 2000 foreslått å lempe på friinntektsgrensene for uføretrygdede med politiske eller andre tillitsverv i frivillige organisasjoner allerede fra 1. januar 2000. Dette støtter Høyre, og forutsetter at Regjeringen gjennomfører de nødvendige regelendringer innenfor det lovverket som er.

Når det gjelder det andre forslaget, om at Regjeringen blir bedt om å utrede konsekvensene med bortfall av ettårsregelen for alle grupper, vil det få som konsekvens at man innfører et generelt fribeløp på et grunnbeløp for alle som søker uførepensjon. Ved vurderingen av om en person fyller vilkårene for uførepensjon er det et krav om at inntektsevnen skal være nedsatt med minst 50 pst. Ved å gi fribeløp på 1 G vil flere fylle vilkårene for uførepensjon, og alle som har en restinntektsevne, vil få en høyere uførhetsgrad. En slik endring vil medføre betydelige merutgifter for folketrygden – av Rikstrygdeverket anslått til 750 mill. kr. I tillegg kommer merutgiftene ved at flere får rett til uførepensjon etter dagens regler.

Vi er ikke innstilt på å gå inn for en så stor reform nå. I tillegg vil det også resultere i en feilaktig fastsettelse av uførhetsgrad og restinntektsevne. I likhet med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kan Høyre derfor ikke støtte dette forslaget.

Ola D. Gløtvold (Sp): Ved behandlingen av velferdsmeldingen ble friinntektsbeløpet som pensjonister kan motta, hevet fra ½ G til 1 G, men den regelen ble slik utformet at uførepensjonister først etter ett år etter at vedtak om trygd er fattet, kan tjene inntil 1 G uten avkorting.

I Dokument nr. 8:50 for 1998-99, framsatt av Karin Andersen og Signe Øye, anføres det bl.a. at uførhet ikke er forfallsgrunn for politisk folkevalgte, og at personer som blir valgt til slike verv det året de blir innvilget eller får endret sin trygd, blir trukket for møtegodtgjøring som om det var vanlig lønnet arbeidet, og dermed får avkorting i sin trygd.

Det uttales i Dokument nr. 8:50 at for personer med lave pensjoner vil avkorting i trygden på grunn av godtgjøring for politiske verv kunne få negative utslag for den personlige økonomi, og det er derfor man tar opp denne urimeligheten og ønsker at det ikke skal være forskjell på godtgjøring når det gjelder slike verv. Dette er også et flertall i komiteen enig i, inkludert Senterpartiet. Vi peker på at dagens regler er problematiske for de personer med politiske verv som får uførepensjon i valgperioden, eller blir valgt i løpet av det første året etter at de har fått uførepensjon.

Det samme flertallet i komiteen mener også at det samme gjelder for personer som påtar seg tillitsverv i frivillige organisasjoner. Vi i flertallet vil påpeke at både slik frivillig organisasjonsarbeid og politisk arbeid ofte foregår i fritiden, at dette er en godtgjøring som skal komme i tillegg til vanlig arbeid, og at det i forbindelse med bl.a. kommunale verv normalt er å betrakte som en godtgjøring for dekning av utgifter som et ombud har i forbindelse med sitt verv.

Vi mener at det er viktig at det brede lag av befolkningen deltar i aktiv politisk virksomhet og også i frivillig organisasjonsarbeid. For å motvirke at enkelte uførepensjonister av økonomiske grunner vegrer seg eller ikke ønsker å påta seg politiske eller tillitsvalgte verv i frivillige organisasjoner, vil vi støtte dette forslaget.

Regjeringen har også i statsbudsjettet for kommende år foreslått å lempe på friinntektsgrensen og friinntektsregelen for uføre med politiske eller andre tillitsverv i frivillige organisasjoner fra 1. januar dette årsskiftet. Det er en endring som ikke krever noen lovendring. Jeg regner da med at Regjeringen vil gjennomføre nødvendige regelendringer slik at dette blir gjort gjeldende fra 1. januar, og at folketrygdloven § 12-12 fjerde ledd blir endret i henhold til det som er Regjeringens intensjon.

Det har også blitt trukket fram i behandlingen av denne saken at folk som for kortere eller lengre perioder mottar sosialhjelp, kommer i samme situasjon som trygdede. I den sammenheng viser Senterpartiet, sammen med bl.a. Kristelig Folkeparti, til at man i utjamningsmeldingen vil ta opp dette med sosialstønad, og at man i forbindelse med den vil se på dette med sikte på å få til mer rettferdige og rettledende regler for slik stønad.

Vi ser det som ønskelig at flest mulig skal kunne kombinere uførepensjon med arbeidsinntekt, og vi ser det også som ønskelig at flest mulig fra et bredt spekter av befolkningen kan delta i politiske verv og i frivillige organisasjoner. Vi håper at dette er med på å stimulere til slik virksomhet blant uføretrygdede på lik linje med dem i samfunnet som ikke har noen funksjonshindring, og anbefaler derfor at saken vedlegges protokollen, slik komiteens innstilling til vedtak går ut på.

Karin Andersen (SV): Jeg er glad for den behandlingen denne saken har fått, for det er viktig at regelverket når det gjelder møtegodtgjørelser, er slik at alle kan bruke sine demokratiske rettigheter på en lik måte. Det er det denne saken i hovedsak dreier seg om, hvordan man skal gjøre demokratiet like tilgjengelig for alle.

Det er en forutsetning at det skal være mulig å opptre på like vilkår, og at det ikke skal være slik at noen faktisk ikke har råd til å sitte i kommunestyre eller fylkesting, slik det er i dag. Det er uakseptabelt. Med så lav inntekt som mange trygdede har i dag, og når de ikke får beholde møtegodtgjørelsen, er det en realitet at mange ikke kan sitte i kommunestyre eller fylkesting. Det gjelder ikke så mange nå, men forhåpentligvis kan det bli flere trygdede eller mennesker som får sosialhjelp, som også kommer inn i politikken. Jeg tror det er nødvendig fordi det er en kompetanse som jeg tror mangler. Maktforholdene ellers i samfunnet er til stor gunst for dem som har mange penger eller er ved god helse og ellers fritt kan delta i arbeids- og samfunnsliv. Å sikre at folk med lav inntekt har muligheter til å delta i politikk er derfor et viktig samfunnsanliggende. Men det er ikke gratis å drive politikk. Man må være på partimøter, man må bruke telefon, man må være ute blant folk, kanskje være mer sosialt aktiv enn ellers hvis man er uføretrygdet og også er politiker. Selvfølgelig kan man f.eks. be partilaget om å dekke slike utgifter, men det er grunnleggende flaut å være fattig, det er vondt og vanskelig å måtte be om penger. Man kan gå helt tilbake til Håvamål og lese om hvordan det føles å ikke ha råd til å forsørge seg sjøl. Men det er kompetansegivende å være fattig. Det er en kompetanse som vi trenger mer av i politikken, en erfaring som både politikere og andre i ledende stillinger burde ha. For det er de som har hatt det slik, som skal takle det systemet vi politikere skaper.

Så har jeg merket meg at Fremskrittspartiet ikke ser forskjell på politiske verv og annet arbeid. Det er kanskje en erkjennelse av at noen blir «brødpolitikere» og at det er det det dreier seg om. Jeg tror at de fleste som går inn i kommunestyre og fylkesting, gjør det ut fra et samfunnsengasjement og ut fra at man har noe å bidra med. Jeg ser – i likhet med representanten Sonja Sjøli – på det å ta et politisk verv og få godtgjørelse for det som noe helt annet enn å ta en deltidsjobb på samvirkelaget eller hva det nå måtte være. Grunnlaget for å gå inn i slik virksomhet er vesentlig annerledes.

Dette er ikke, som Fremskrittspartiet i dag sier, en særbehandling av politikere, men det er en negativ særbehandling av uføre politikere som vi med dette forslaget har tenkt å rette opp i. Det trodde jeg faktisk at også Fremskrittspartiet ville være med på å rette opp i. Jeg kan være enig med dem som sier at når man her også har tatt med frivillige organisasjoner, gjør det på en måte prinsippene litt mindre tydelige, for det å være politisk folkevalgt medfører plikter som det ikke går an å sammenligne med verv i frivillige organisasjoner. Men som et samfunnsanliggende, ved å si at det sivile samfunn og de frivillige organisasjonene er viktig, og at det kanskje er spesielt viktig at uføre engasjerer seg i det, er jeg enig i det politiske grunnlaget for også å inkludere dem. Men prinsipielt sett er det et viktig skille mellom politisk virksomhet og arbeid i frivillige organisasjoner og annet arbeid, nettopp fordi man, når man har et ordinært arbeid eller er medlem av en frivillig organisasjon, ikke har plikt til å gjennomføre sitt verv i en fireårsperiode. Det har heller ikke helt de samme demokratiske implikasjonene som det å delta i politisk aktivitet. Det er tross alt det styringssystemet som Norge har, og som det er viktig at folk fra alle samfunnslag deltar i.

Komiteen har også vært inne på at folk som får sosialhjelp, også burde omfattes av slike regler. Jeg ser at Arbeiderpartiet og SV har gått noe lenger enn flertallet gjør, men at flertallet også er villig til å se på disse spørsmålene i forbindelse med utjamningsmeldingen. Jeg tror det er viktig. I korte perioder kan regelverket for sosialhjelp være den tråden som en del folk må henge hverdagslivet og økonomien sin i. Slik som det er i dag, kan man altså bli utsatt for å måtte realisere alle verdiene man har for å kunne motta sosialhjelp, og en møtegodtgjørelse må man også kunne motta i et slikt tilfelle.

Signe Øye (A): Det er med interesse jeg har lyttet til debatten i dag og til den store enigheten i denne saken. Det som ser ut til å bli vedtatt her i dag, vil bety en seier for de trygdede og slutten på en diskriminering av dem som blir uføretrygdede mens de har påtatt seg politiske verv, for det var jo nettopp hensynet til bl.a. politisk aktive som var en viktig årsak til at friintektsgrensen ble hevet fra ½ G til 1 G da vi behandlet velferdsmeldingen i 1995.

Jeg tror ikke det var tilsiktet at ordningen skulle ramme enkelte grupper uføretrygdede på den måten som den har gjort. Jeg ser ikke bort fra at regelverket var rettet mot de få som kan ha fete styrehonorarer på toppen av uføretrygd. Men det er de som har politiske verv og lav uføretrygd, dette i stor grad rammer, og det er disse gruppene som opplever dette som meget urettferdig. Noen har nok også måttet trekke seg fra politiske verv fordi økonomien blir vanskeligere, for man har jo utgifter som man ikke får dekket i forbindelse med politiske verv. Det kan være bilbruk, telefoner, barnevakt osv. Godtgjøring til tillitsvalgte skal jo nettopp dekke disse ekstrautgiftene som den enkelte blir påført for å kunne utføre sitt verv på en best mulig måte. Da blir det galt at denne gruppen skal avkortes i pensjon tilsvarende det beløp som vedkommende har krav på i godtgjøring.

Det er nå to år siden jeg første gang tok opp denne saken med nåværende sosialminister. Den gang var hun ikke særlig villig til å gjøre noe med denne urettferdigheten som rammer politikere som blir uføre. Da var det mange unnskyldninger om at det var vanskelig å endre på dette. Men etter mange henvendelser og flere avisoppslag og etter at dette Dokument nr. 8-forslaget var fremmet, ser det nå ut til at også sosialministeren er villig til å gjøre noe i og med at dette er tatt opp i budsjettet for neste år. Det er jeg glad for, for vi kan ikke ha regler som gjør at noen grupper straffes økonomisk fordi de er politikere, mens andre mottar godtgjørelse for politiske verv uten noen form for avkorting. Å være folkevalgt er ikke en jobb. Det er et tillitsverv som folket har pålagt den enkelte. Alle som er folkevalgte, har etter loven plikt til å ivareta sine verv. Uførhet i seg selv er ikke forfallsgrunn. Derfor ville enkelte måtte ivareta sine verv gratis i et helt år dersom det ikke ble gjort noe.

Jeg støtter også at tillitsverv i frivillige organisasjoner sidestilles med politiske verv.

Når Stortinget nå også ber Regjeringen utrede konsekvensene ved bortfall av ettårsregelen for alle grupper som blir berørt av denne, er det meget bra. Det vil være en mer krevende sak som det er vanskelig å se alle konsekvensene av. Derfor er det riktig at Regjeringen først får anledning til å utrede saken før Stortinget tar stilling.

Men dersom det er slik at en som er arbeidsløs eller på attføring, for å nevne to andre grupper, blir trukket i trygd for en hel dag dersom vedkommende er i et politisk møte som vanligvis er lønnet, ser jeg all grunn til å utrede denne saken bedre. Vi kan ikke ha et samfunn der noen må si fra seg verv for å få rett til dagpenger eller være under attføring i en periode. Sosialklienter skal også utredes. Det er bra, for her er det store forskjeller ute i kommunene, forskjeller som jeg tror ikke er til å leve med.

Utjamningsmeldingen ligger i Stortinget. Det blir en stor utfordring. Det er mange saker å ta fatt i. Derfor er det greit at noen små saker som denne, som kanskje ikke rammer de store grupper, men som likevel rammer den enkelte sterkt og i tillegg er så urettferdig, blir ryddet opp i.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Stortingsrepresentantane Karin Andersen og Signe Øye har i Dokument nr. 8:50 for 1998-99 lagt fram to forslag. Eg ynskjer fyrst kort å kommentera forslag nr. 1. Regjeringa har som kjent i statsbudsjettet for 2000 føreslått å gjera unntak frå eittårsregelen for inntekt frå politiske og andre tillitsverv i frivillige organisasjonar. Endringa skal gjelda frå 1. januar 2000. Med heimel i ei forskrift til folketrygdlova vil departementet gje ein regel om at ein skal sjå bort frå godtgjersle opp til 1 G for slike tillitsverv ved vurderinga av om vilkåra for uførepensjon er oppfylte, og om når ein skal endra uføregraden.

Ein folkevald som blir uføretrygda i løpet av valperioden, får etter gjeldande reglar redusert pensjonen i høve til møtegodtgjersla. Det er rett, som representanten Øye her seier, at ho har teke opp dette spørsmålet fleire gonger. Karin Andersen har òg reist spørsmålet i Stortingets spørjetime. Etter ei nærmare vurdering som eg då hadde lovt at eg skulle føreta, har eg funne at dagens ordning kan synast urimeleg, fordi økonomisk godtgjersle går uavkorta til andre folkevalde uavhengig av deira personlege økonomi. Eg er nøgd med at det no er fleirtal for den endringa som er føreslått i budsjettet for 2000, og som òg gjeld personar som tek på seg betalte tillitsverv i frivillige organisasjonar. Eg meiner godtgjersla for slike verv bør behandlast likt med politiske verv ut frå eit ynske om så brei deltaking som mogleg i politisk verksemd og i frivillige organisasjonar. Eg er glad for brei tilslutning for det. Slikt arbeid føregår for mange framleis i fritida. Godtgjersla kjem ofte i tillegg til inntekt frå anna arbeid. Det er viktig å motverka at enkelte uførepensjonistar av økonomiske grunnar ikkje tek på seg slikt arbeid. Eg ynskjer heller å stimulera til at fleire i denne gruppa kan bruka sine gode periodar til engasjement i politisk arbeid og i frivillige organisasjonar.

Eg har merka meg at medlemmene i komiteen frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner det er urimeleg at personar som i ein kortare eller lengre periode treng sosialhjelp, blir utsette for avkorting i sine stønader når dei mottek godtgjersle for folkevalt arbeid, og dei peikar også på ulik praksis i kommunane.

Grunnen til at sosialhjelpa blir avkorta mot slik møtegodtgjersle, er at sosialhjelpa skal vera ei subsidiær yting for den enkelte. Dette har til følgje at ein fyrst skal utnytta alle høve til å syta for seg sjølv, ved arbeid, trygderettar osv. Sosialhjelpa er meint å vera eit nedre sikkerheitsnett.

Regjeringa tek på alvor at det er variasjonar i stønadsnivået og det folk faktisk får i økonomisk sosialstønad frå kommune til kommune, og har difor i utjamningsmeldinga varsla innføring av rettleiande normer for utmåling av økonomisk sosialhjelp.

Når det gjeld forslag nr. 2 i Dokument nr. 8:50, viser eg til eit brev av 23. september 1999 til sosialkomiteen. Der har eg gjeve ei utgreiing om kva for problem som kan knyta seg til å oppheva eittårsregelen for alle uførepensjonistar.

Regjeringa er oppteken av å gjera det enklare å kombinera trygd og arbeid og at det skal vera høve til å koma tilbake til ein arbeidssituasjon etter ein periode med trygd. Vi skisserer i utjamningsmeldinga ulike løysingar for meir fleksible måtar å kombinera arbeid og trygd på. Eg har sett eksempel på at den friinntektsgrensa vi har i dag, kombinert med ei ventetid på eitt år, kan gje terskelverknader som gjer det lite lønnsamt å auka arbeidsinnsatsen og redusera uføregraden. På den andre sida kan ei oppheving av ventetidsregelen føra til tilpassing til ein høgare uføregrad enn nødvendig dersom den skal gjelda kort tid etter at uføregraden blir fastsett.

Når det gjeld uførepensjon, har Regjeringa sett ned eit utval som skal sjå på regelverket og dei tiltaka til regelendringar som er sette i verk i dei seinare åra, og eg har bedt Sandman-utvalet om å vurdera friinntektsreglane.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): Det er greit nok at flertallet i innstillingen oppriktig mener at man skal særbehandle politikere i denne sammenheng, men da må man i hvert fall bruke argumentasjoner som er holdbare. Jeg viser til representanten Signe Øye som fra denne talerstol hevdet at de uføretrygdede er «pålagt» å ta på seg politiske verv. Jeg mener dette er en gal påstand. Er man uføretrygdet og blir valgt inn i kommunestyret eller hvor det måtte være, har man anledning til å søke fritak fordi man er uføretrygdet.

Jeg vil gjerne at sosialministeren bekrefter det jeg nå sier, slik at ikke denne påstanden blir stående hvis den er gal, og jeg tror at påstanden fra Signe Øye var gal.

Presidenten: Presidenten er noko i tvil om dette var ein replikk utanom debattopplegget, stilt til statsråden, men vil gi statsråden høve til å svare.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg oppfattar det også slik at dette er ein replikk meir til representanten Signe Øye enn til meg. Kommunalministeren er jo i salen og kunne vore trekt inn når det gjeld vallova osv., men la meg på vegner av oss alle svara på det som representanten John I. Alvheim her stiller spørsmål om.

Det er ulike årsaker til at ein enkelt representant som er innvald for ein valperiode, ser seg nøydd til å søkja om fritak frå sitt verv. Det kan sjølvsagt også skje for ein som blir uføretrygda i løpet av perioden og ikkje kjenner seg i stand til å utøva sitt verv.

Det som er representanten Signe Øye si meining og også mi, er at her skal det vera høve til å utøva dette vervet i gode periodar utan at ein blir trekt for den godtgjersle som eit slikt verv medfører, og utan å få dette trekt inn i vurderinga av uføregraden i perioden. No skal ein hugsa på at når det blir spørsmål om uføretrygd, betyr det i seg sjølv for svært mange at dei frå før har gått ned i inntekt. Det er altså eit ynske om å halda godtgjersla for denne typen verv utanom det som er inntektsnivået og uføregraden.

Karin Andersen (SV): Det er nettopp muligheten til å kunne utøve et verv, og ikke måtte frasi seg det av økonomiske grunner, som er årsaken til at forslaget er stilt.

Jeg har behov for å be ministeren si noe om følgende når det gjelder de som får sosialhjelp: Det er riktig at slik regelverket er innrettet nå, er dette en sterkt behovsprøvd ordning som er slik at alle andre inntektsmuligheter skal være uttømt. Men de prinsipielle argumentene – altså de som går på demokrati og mulighet til deltakelse – er ikke annerledes for denne gruppa enn for dem som er uføretrygdet. Det blir også prinsipielt veldig utydelig når forskjellene er store rundt om i landet og Regjeringa f.eks. nå – noe jeg også er enig i – går inn for at kontantstøtte ikke skal avkortes mot sosialhjelp. Da står vi igjen med de prinsipielle grunnene til at forslaget ble fremmet, nemlig at man ikke skal avkorte pensjonen på en slik måte at folk blir fratatt sine muligheter til å kunne ivareta sine demokratiske rettigheter som folkevalgte. Jeg skulle ønske at statsråden kunne gå litt nærmere inn på hvorfor man ikke ser at det her er en parallell når det gjelder de som får sosialhjelp, og de som får uføretrygd. Jeg tror ikke dette vil føre til de store økonomiske uttellingene, jeg tror ikke det er mange som er i en slik situasjon, men jeg tror at politikken hadde tjent på at noen personer med en slik erfaring hadde vært til stede. Jeg ber statsråden om å si noe om hva som er de prinsipielle grunnene for at f.eks. kontantstøtte ikke skal kunne avkortes, men at møtegodtgjøring i kommunale verv skal kunne avkortes.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Utgangspunktet for å få sosialstønad er at alle andre inntektsmoglegheiter skal vera utnytta. Det er i dag svært stor forskjell i praksis frå kommune til kommune. Eg oppfattar det slik at det òg er ein av grunnane til at Arbeidarpartiet og SV skriv slik dei gjer i innstillinga i dag.

For meg er det no svært viktig å syta for at det blir meir lik handsaming frå kommune til kommune enn det er i dag, at ein får fleire felles kriterium, og at det òg blir større likskap med omsyn til stønadsnivå. Det har vi altså føreslått i utjamningsmeldinga.

Det vil etter vårt forslag framleis vera rom for lokalt skjønn. Det lokale skjønnet kan i dag koma sosialhjelpsmottakarar til gode. Det vil det òg etter vår meining vera grunn for, slik som vi har utforma endringane i utjamningsmeldinga.

Når det gjeld kontantstøtta, valde vi å gjera den lik for alle, uavhengig av kva for ein kommune det gjeld. Eg ser ingen grunn til at vi på dette tidspunktet trekkjer inn ytterlegare inntekter.

Signe Øye (A): Dette er mer en replikk til representanten Alvheim enn til sosialministeren.

Det forundrer meg når representanten Alvheim sier at det er bare å søke permisjon fra et tillitsverv. –

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at replikken skal gå til den som heldt det siste innlegget, og at det ikkje skal vere ein replikk til replikken. Representanten har høve til ein replikk til statsråden, og den kan ho få gjennomføre.

Signe Øye (A): Jeg har her et utklipp fra Moss Dagblad fra 10. desember 1997, der det står:

«Jeg har foreslått å søke fritak i ett år fra politiske verv for å ikke ha noe ekstra pensjonsgivende inntekt. Men så enkelt er det ikke. Her spiller skattelovgivningen inn.»

Det er helt klart at det som ble hevdet av meg fra talerstolen tidligere, er riktig.

Når jeg først skal ha en replikk til sosialministeren, har jeg lyst til å forfølge dette med sosialhjelp. Det er klart at det virker veldig urimelig at de som får sosialhjelp, også må si fra seg tillitsverv. Jeg håper inderlig at dette blir fulgt opp i forbindelse med utjamningsmeldingen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Når det gjeld spørsmålet om fritak frå verv, er det enkelte grunnar som er meir openberre enn andre. Derfor er det òg slik at dei lokale kommunestyra vurderer den enkelte søknaden. Somme kan derfor oppleva å få sin søknad innvilga, andre ikkje.

Så til spørsmålet om sosialhjelp og den prinsipielle vurderinga som Karin Andersen etterlyste, og som Signe Øye no følgjer opp. Det store spørsmålet i utjamningsmeldinga når det gjeld sosialhjelp, er om vi kan koma fram til og skapa eit fleirtal for statlege rettleiande normer som vil leggja visse kriterium i botnen, men som òg vil ta omsyn til det kommunale skjønnet som det skal vera rom for. Eg forstår at det er eit anna og betre klima for det no enn det var då velferdsmeldinga vart handsama. Det synest eg er spennande. Då vil det òg vera høve til å leggja inn eit slikt kriterium, vurdera det nærare, og sjå på om òg sosialhjelp i samband med engasjement anten det måtte vera i politisk arbeid eller i frivillige organisasjonar kan leggjast inn. Eg vil gjerne medverka til å gje ei nærare vurdering av det, men eg synest at vi fyrst skal sjå på kva vi kan bli samde om når det gjeld nivå og rettleiande normer elles.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Olav Gunnar Ballo (SV): En person som er ufør, kan naturligvis søke om fritak for et politisk verv hvis uførheten er til hinder for at man kan utføre det arbeidet. Men det er nå også en måte å betrakte det på. Jeg syns at saken snus fullstendig på hodet, både fra Fremskrittspartiet og til dels fra statsråden, hvis det skulle være et poeng at en som er blitt ufør, for enhver pris skal søke seg fritatt for et politisk verv. Og så skal endatil Stortinget tilrettelegge for at man kan søke et sånt fritak!

Argumentasjonen fra John Alvheim går nærmest ut på at la nå de stakkars menneskene få slippe å beskjeftige seg med politikk – som om man skulle tenke sånn både når det gjelder alderspensjonister, sosialklienter og uføre! Hva slags samfunn er det Fremskrittspartiet ønsker? Det skulle da bare mangle om man ikke skulle tilrettelegge for at også uføre skal kunne utføre et politisk arbeid. Hva slags tenkning er dette?

Så til andre grupper: Det er klart at millionærer, kanskje til og med milliardærer, ikke får noen form for avkorting når de trer inn i et politisk verv, mens når det gjelder en sosialklient, som må vende den siste skilling, da skal man plutselig bli opptatt av at de pengene må inndras, man må få en avkorting. Hva slags tenkning er dette?

Jeg må si, spesielt i forhold til Fremskrittspartiet, at det er ganske rystende når man går ut i valgkampen og appellerer til de svake gruppene i samfunnet, til alderspensjonistene, til de uføre og etter hvert også til enslige forsørgere, at man så fremstiller det som om dette er en byrde man vil sørge for at de skal slippe. Det skulle bare mangle om man her ikke skulle få gjennomslag for en tilrettelegging også for de uføre. Det er en berikelse at de kommer inn i politikken, fordi man da får hele samfunnet representert, og fordi man da får et bedre grunnlag for å fatte de politiske beslutningene.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg veit ikkje heilt kva representanten Ballo meiner når han seier at eg vil tilretteleggja for at flest mogleg skal søkja fritak. Min intensjon er den motsette.

La meg for at lovens bokstav òg skal vera nemnd her, også seia at etter kommuneloven § 15 er det ingen automatikk når det gjeld fritak for uføretrygda. Den enkelte uføretrygda må søkja om fritak, og det er kommunestyret som gjer vedtak om eventuelt fritak i den enkelte saka.

Eg har elles merka meg komiteen sine merknader – både frå Arbeidarpartiet og SV og dei andre – i samband med spørsmålet om sosialhjelp for ettertida skal avkortast eller ikkje. Det vil eg koma tilbake til i utjamningsmeldinga.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 7.

Etter ønske frå kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 8 og 9 blir handsama under eitt – og reknar det som vedteke.