Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik:

Debatten føres over to dager, i dag og i morgen, med en samlet taletid på 7 timer og 15 minutter, eksklusiv replikkordskifter og 3-minuttersinnlegg.

Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 165 minutter, Fremskrittspartiet 65 minutter, Kristelig Folkeparti 65 minutter, Høyre 60 minutter, Senterpartiet 30 minutter, Sosialistisk Venstreparti 25 minutter, Venstre 15 minutter og representanten Bastesen 10 minutter.

Replikkordskiftene blir foreslått ordnet slik:

Det blir gitt adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg uansett lengde innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Dag Terje Andersen (A) (komiteens leder): Da vi la fram vårt statsbudsjett den 4. oktober, var det første muligheten, etter at vi kom inn i regjeringskontorene i mars, til å legge fram et budsjett og en helhetlig politikk i sammenheng for å gi uttrykk for det som vi mener er en riktig politisk fordeling i et helhetlig budsjett.

Budsjettet tok utgangspunkt i rettferdig fordeling, for forskjellene i Norge har økt gjennom 1990-tallet. Derfor la vi opp til at budsjettet skulle ta noe fra dem som har mest, og gi noe til dem som har minst. Og vi la opp til at det skulle skaffes rom for satsinger på viktige prioriterte områder for oss, som eldreomsorgen. Vi er her midt i en satsingsplan, som vi ikke bare følger opp, men som vi utvider med ytterligere et år, slik at vi bygger totalt 30 000 nye plasser i eldreomsorgen. Vi skaffet rom for satsing på helsesektoren. Vi vet at Norge er et av de land i verden som bruker mest penger på helse, men vi vet også at vi allikevel ikke har det beste helsetilbudet. Det er behov for forbedringer.

Vi satset på å styrke barnehageutbyggingen, fordi behovet for barnehageplass fremdeles ikke er oppfylt, og tilbudet er for dyrt. Derfor økte vi også statstilskuddet til barnehager. Vi satset på skolesektoren, delvis ved å finansiere det romslige læreroppgjøret for å gi tilbud til en bedre offentlig grunnskole, en offentlig grunnskole der alle skal ha det samme tilbudet. Det er et viktig poeng for oss at barna til direktøren og barna til arbeideren går på den samme gode skolen, og for å få til dette er styrkingen av kommuneøkonomien med 5 milliarder kr et viktig virkemiddel. Det er kommunene som i stor grad yter velferdstjenester.

Da budsjettet ble lagt fram, ble det fra enkelte kommentert at her var det mange gode påplussinger. Kritikken mot budsjettet kom først og fremst på inntektssiden. På inntektssiden hadde vi foreslått ganske markante grep, bl.a. utbytteskatten. At vi foreslo å ta 14 pst. skatt av utbetalt utbytte, vakte reaksjoner. Men vi mener det er riktig, fordi 90 pst. av utbyttet blir betalt til de 5 pst. rikeste i Norge, og da må det være riktig å sørge for at de bidrar noe mer til fellesskapet enn det de har gjort. Vi foreslo også en konjunkturavgift på 1 ½ pst., og grunnen til det var at mens vi på 1990-tallet hadde problemer i næringslivet, problemer med å få overskudd, har vi havnet i en situasjon der overskuddet har økt betydelig på grunn av tiltak, vedtatt også politisk. Vi syntes det var riktig at de som har fått hjelp, nå i noe større grad skulle bidra til fellesskapet. Vi foreslo innstramminger i delingsmodellen. Skattereglene her gjør at noen av dem som har høyest inntekt her i landet, slipper veldig lett når det gjelder skatt, og betaler bare 28 pst. på store deler av høg inntekt. Vi foreslo rett og slett at de som har mest, skulle bidra mer, og kombinert med at vi øker minstefradraget, noe som hjelper folk med lave og midlere lønninger mest, ble det god fordeling av de forslagene vi la fram.

Vi har fått gjennomslag for mesteparten av det grepet, men med en god del justeringer. Utbytteskatten fikk vi i hovedsak gjennomslag for. Riktignok ble satsen redusert fra 14 til 11 pst., og det ble innført et bunnfradag, men prinsippet om at de aller rikeste som mottar mest utbytte, må bidra mer, har vi klart å beholde.

Konjunkturavgiften klarte vi ikke å få gjennomslag for. Den ble erstattet av saldoavskrivninger, av konjunkturavgift på næringsbygg og et halvt år ekstra med 1 pst. høyere moms, av økning av likningstaksten på bolig i forhold til Regjeringens forslag, og av ytterligere 1 øres økning på elavgiften.

Når det gjelder delingsmodellen, har vi fått gjennomslag for omtrent halvparten. Vi har fått gjennomslag for å endre risikotillegget og kapitalavkastningsgrunnlaget. Vi fikk ikke gjennomslag for å justere det såkalte taket og identifikasjonsreglene i delingsmodellen. Det betyr at vi har sørget for å skaffe inndekning, men at vi ikke har like god fordeling som det som lå i Arbeiderpartiets egentlige opplegg. I vårt opplegg ville f.eks. en med skattbar inntekt på over 600 000 kr i gjennomsnitt måtte betale 26 600 kr mer i skatt. Etter avtalen vil han betale 13 600 kr mer i skatt – altså fremdeles god fordelingsvirkning, men ikke så god fordelingsvirkning som den vi hadde lagt opp til.

Så er det sagt at det er flyttet store beløp. Ja, det er flyttet store beløp på inntektssiden, selv om det tallet som enkelte har brukt, 20 milliarder, er aldeles hinsides alt. Mye av grunnen til det er at som en del av budsjettet denne gangen har vi en omlegging av momssystemet. Med momsreformen, som har vært utredet siden 1985, diskutert siden 1990, har vi endelig fått gjennomslag for et mer moderne momssystem, som andre land rundt oss har, et system der også tjenester er en del av momssystemet. Det er en stor reform, det er en modernisering av momssystemet, men det blir sannsynligvis vedtatt en del endringer i forhold til Regjeringens forslag. Først og fremst blir det innført halv moms på mat, mens reiseliv, overnatting og transport er holdt utenfor momsgrunnlaget. Finansieringen av disse økte kostnadene blir dekket ved at den alminnelige momssatsen øker fra 23 til 24 pst.

Som en del av momsopplegget hadde vi foreslått betydelige reduksjoner i avgifter. For mange har bevisstheten om problemene med grensehandel blitt større de siste årene. For mange i distriktene føles det urettferdig at bensinprisen er på et nivå som gjør at de som er avhengige av å pendle eller er avhengige av bil i hverdagen, betaler for mye i avgift til staten. Nå er det riktignok slik at prisøkningen det siste året i hovedsak skyldes helt andre ting enn avgiftene, men vi har likevel hatt høyere avgifter enn f.eks. Sverige, som mange har innenfor kort reiseavstand. Derfor foreslo vi at det skulle bli billigere å kjøpe brennevin, altså at avgiften på sprit ble satt ned med 17,5 pst. Vi foreslo at bensinprisen skulle reduseres med 1,20 kr, inkludert momsen, og diesel med 1,13 kr. Vi har fått gjennomslag for de to siste. Dessverre måtte vi oppgi den delen som går på sprit, men det betyr ikke at det ikke fremdeles er grunnlag for å jobbe videre med sikte på at våre avgifter skal bli mer lik avgiftene i landene rundt oss. Det er for øvrig meg bekjent første gang at avgiftene på diesel og bensin blir satt ned gjennom et statsbudsjett, og de blir altså satt kraftig ned, til et nivå som ligger mye nærmere det svenske enn det som har vært tilfellet fram til i dag – altså et gjennombrudd, og for ordens skyld: betydelig lavere avgift enn det høyresiden og sentrum vedtok for budsjettet for 1999.

Totalt har vi fått til et ansvarlig finanspolitisk opplegg, og de økonomiske kommentarene har også gått på det. Både i forhold til Regjeringens forslag til budsjett og budsjettavtalen etterpå har kommentarene gått ut på at dette er et godt bidrag til at finanspolitikken demper presset på renten, og at vi slik sett kan håpe på at det vil få stoppet den renteoppgangen vi har sett i den siste tiden. Det er også et nødvendig utgangspunkt for å holde fast ved solidaritetsalternativet, som gjennom 1990-tallet har gitt oss fantastisk gode resultater, først og fremst økt sysselsetting. Vi er et av de land i Europa, ja et av de land i verden som har lavest ledighet. Vi er et av de land i verden som har høyest sysselsetting, aldri har flere vært i arbeid i Norge enn det som er tilfellet i dag. Det er et resultat av solidaritetsalternativet. Det er også et resultat av stabile rammevilkår, og derfor er jeg også glad for at det er bred enighet om at vi ikke skal forandre på den rollen som Norges Bank har i forhold til pengepolitikken, og at det er bred oppslutning om å føre videre de linjene som har gjeldt fram til i dag.

Mye av grunnlaget for de gode økonomiske resultatene i Norge er moderasjonslinjen, det at det har vært mulig å få til reell lønnsvekst ved at lønnstilleggene har vært moderate samtidig som vi har greid å holde prisstigningen nede, slik at det blir netto i lønningsposen. Det har vi fått fordi fagbevegelsen i Norge har tatt et stort ansvar og gått foran og vist moderasjon. Arbeidsfolk har rett og slett stilt opp for å få orden på landets økonomi, og en nødvendig forutsetning for å fortsette den linjen er rettferdig fordeling. I et slikt perspektiv blir det vi har sett det siste året av utbyttepolitikk, utbyttefest, at lederlønningene har økt mye mer enn vanlige lønninger, av fallskjermer, bonusordninger og andre særordninger for lederne i bedriftslivet i Norge, en belastning for solidaritetsalternativet, og det er det som kan undergrave solidaritetsalternativet framover. For å stille opp har fagbevegelsen gjort, men da må det også være rimelig at ikke noen få stikker av gårde med det overskuddet som blir skapt. Hvis vi skulle kutte milliarder i sykelønnsordningen eller redusere AFP-ordningen for slitne arbeidsfolk, som enkelte nå foreslår, er det klart at det på samme måte som utbyttefesten og lederlønnsnivået ville være med på å undergrave viljen til å stille opp for moderasjonslinjen framover.

I budsjettet er det flyttet på 1,5 milliarder kr på utgiftssiden. I fjor ble det flyttet på 1,9 milliarder kr. Men først og fremst har det blitt markert gjennom den budsjettavtalen som er inngått, at det politiske tyngdepunktet ligger i grenselandet mellom Arbeiderpartiet og sentrum. Nå har vi brukt det politiske tyngdepunktet. Vi har brukt det for å få til en mer rettferdig fordeling, for at flere kan få helsetilbud i Norge til neste år, for at flere kan få et bedre tilbud i eldreomsorgen, for at vi kan få flere barnehager, styrket kommuneøkonomi, styrket bistand til de fattige i verden, for at vi kan få styrket miljøsektoren osv. Vi har gjort det først og fremst innenfor et ansvarlig økonomisk opplegg, som er bra for sysselsettingen i Norge og bra for dem som har gjeld i Norge. Slik sett vil jeg påstå at budsjettavtalen bringer Norge framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Erik Monsen (Frp): Representanten Andersen var inne på kommuneøkonomien, og Arbeiderpartiet skriver også noe i sine merknader angående dette. De skriver at målet er et likeverdig kommunalt tilbud over hele landet. Det er faktisk slik at det ikke er et likeverdig kommunalt tilbud, og Arbeiderpartiet har vært med på å skape det systemet som gjør at vi har enorme forskjeller. Jeg skal ta et kort eksempel.

Porsanger kommune i Finnmark og Tjøme kommune i Vestfold har begge 4 500 innbyggere. Over rammen får begge kommunene innbyggertilskudd, 34 mill. kr for Porsangers vedkommende og 32,5 mill. kr for Tjømes vedkommende. Det er ganske rimelig at det da er mulig å lage et forholdsvis likt kommunalt tilbud. Men så har vi andre ordninger. Nord-Norge-tilskuddet tilfører Porsanger 25 mill. kr og skjønnstilskuddet 14,5 mill. kr, mens Tjøme bare får 1,5 mill. kr i tillegg. Summen for Tjøme kommune er 34 mill. kr. Summen for Porsanger kommune er ca. 74 mill. kr. I tillegg betaler ikke Porsanger kommune arbeidsgiveravgift, noe som utgjør godt og vel 10 mill. kr. Det vil altså si at forskjellen på disse to små kommunene med 4 500 innbyggere over rammen pluss dette med arbeidsgiveravgift er 50 mill. kr.

Mener Arbeiderpartiet at det er mulig f.eks. for Tjøme å ha et like godt kommunalt tilbud som Porsanger har, med denne enorme økonomiske forskjellen som tross alt er politikerskapt, og hvor Arbeiderpartiet har vært den drivende kraft for å skape nettopp den forskjellen?

Dag Terje Andersen (A): Når en ser på Fremskrittspartiets forslag til kommuneopplegg de siste årene, er det ganske utrolig at Fremskrittspartiet tør å ta opp det temaet i en replikkveksling, for det er jo kutt over hele linjen som preger Fremskrittspartiets kommuneopplegg.

Jeg har kikket på tallene til Fremskrittspartiet i år. Min lille kommune, Lardal, en Vestfold-kommune som er i Monsens og min valgkrets, taper 2 mill. kr hvis Fremskrittspartiets opplegg skulle gå igjennom i år. Og Tjøme, som nå ble brukt som eksempel, ville, dersom kommuneopplegget til Fremskrittspartiet ble vedtatt, tape 1 036 000 kr.

Det er riktig at det er stor forskjell på distriktene og sentrale strøk når det gjelder kommuneøkonomi. Det har vi faktisk gjort noe med gjennom det kommuneopplegget som nå er lagt, for det er riktig at noen kommuner på Østlandet har for lite penger å hjelpe sine innbyggere med. Der tar vi nå de riktige skrittene, det går den rette vegen etter denne regjeringens opplegg i kommuneøkonomiproposisjonen, som kom i vår. Men det er ikke noen løsning å velge en økonomisk modell for kommunene som både Porsanger og Tjøme ville tape på. Og hvis vi valgte Fremskrittspartiets kommuneopplegg, er det klart at Tjøme, som ble brukt som eksempel, ville tape over 1 mill. kr. Jeg kan ikke skjønne at det kan være noe godt tilbud til Tjøme.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Kristeleg Folkeparti og dei andre sentrumspartia har altså fått eit budsjettforlik med Regjeringa. Den sentrumsprofilen som vi har fått til i dette budsjettforliket, er vi faktisk godt nøgde med, for i utgangspunktet viste Regjeringa sitt budsjett store skeivheiter som vi var nøydde til å gjera noko med, og som var heilt uaktuelle for oss å støtta. Etter kvart som tida gjekk, viste det seg òg at det faktisk var verre enn vi trudde. Det er grunnen til at det vart flytta på nesten 22 milliardar kr i det budsjettforliket som vi i dag har til handsaming.

Men likevel seier altså Dag Terje Andersen at Regjeringa har fått gjennomslag for det meste av det dei har gjort framlegg om. Og då lurer eg eigentleg på kor mange milliardar det skal flyttast på før Arbeidarpartiet innrømmer at det faktisk har skjedd store endringar i den budsjettprosessen vi har vore igjennom. Mellom anna seier Dag Terje Andersen at dei har fått gjennomslag for prinsippet om utbytteskatt. Ja, for så vidt, men det er eit prinsipp som berre gjeld for eitt år, for neste år skal det endrast – det er vi òg einige om. Når det gjeld delingsmodellen, sa han òg at dei hadde fått gjennomslag for halvparten av forslaga sine, men det er faktisk sentrumspartia som tar vare på prinsippa.

No er det mange som har kommentert budsjettforliket, og det har òg Dag Terje Andersen sine partikameratar gjort, både representantar her på Stortinget og representantar for Regjeringa. Fleire av dei har faktisk sagt at det budsjettforliket som i morgon kjem til å bli vedtatt, er langt betre enn det budsjettforslaget som Regjeringa la fram for ei tid tilbake.

Mitt spørsmål til Dag Terje Andersen er: Er han samd med sine partikollegaer i at vi faktisk har fått eit betre budsjett med ei betre fordeling, som òg tar vare på arbeidsplassane, i det budsjettforliket som skal vedtas, enn det som Regjeringa eigentleg la fram?

Dag Terje Andersen (A): Hvis Arbeiderpartiet hadde ment at det som nå er budsjettavtalen, er bedre enn det opprinnelige budsjettet, hadde vi foreslått det som nå er budsjettavtalen. Men det jeg mener med at vi har fått gjennomslag, er at vi har fått gjennomslag for hovedgrepet, det å skaffe inntekter til å løse fellesoppgaver. Vi har fått gjennomslag for mer rettferdig fordeling, men ikke så god fordeling som vi hadde foreslått, som jeg viste med mitt eksempel når det gjelder høyinntektsgruppene. Dem har sentrum sørget for å ta vare på, både gjennom ikke å gå inn på våre forslag når det gjelder delingsmodellen, og ved at den er forandret mange ganger siden 1992 til gunst for høyinntektsgruppene. Vi ville reversere noe av det. Det fikk vi ikke sentrum med på – det er riktig. Vi fikk ikke sentrum fullt ut med på utbytteskatten, men langt på vei. Og når det gjelder utbytteskatten, er det ikke akkurat noe nederlag at den er foreslått vedtatt bare for ett år, i og med at den var foreslått for ett år.

Nei, 22 milliarder kr er et helt galt tall. Da summerer en årsvirkningen av momsreformen, investeringsavgiften, som kommer først i 2002, osv. osv. Og lell blir det tallet for høyt. Realiteten er at av det vi skal bruke penger til i Norge over statsbudsjettet til neste år, er det flyttet på 1,5 milliarder kr. I fjor ble det flyttet på 1,9 milliarder kr. Det har gitt en litt dårligere profil enn vi la opp til, men en akseptabel profil, og derfor forsvarer vi kompromisset selv om utgangspunktet var enda bedre.

Per-Kristian Foss (H): Når Regjeringen har foreslått de største skatteøkningene overfor bedriftene i Norge på mange, mange år, er det ille. Men de er jo ikke helt alene i det selskapet. Også Bondevik-regjeringen foreslo i 1999-budsjettet skatteøkninger overfor norske arbeidsplasser. Den gang karakteriserte finanstalsmann Hill-Marta Solberg det Bondevik-regjeringen foreslo, som «svært sterke skatte- og avgiftsøkninger». Det var mindre enn Stoltenberg-regjeringen nå har foreslått. Men det var så pass ille – for bare å minne om det – at Arbeiderpartiet var villig til å gå sammen med Høyre, med de konsekvenser det ville ha hatt, for å fjerne de økninger som lå i Bondevik-regjeringens forslag.

Mitt spørsmål til Dag Terje Andersen er: Hva er egentlig forskjellen på å foreslå sterke skatte- og avgiftsøkninger nå og å gjøre det den gang for to år siden? Det virker som hvem som foreslår det, er mer avgjørende for Arbeiderpartiet enn hva som faktisk ligger i forslagene.

I Arbeiderpartiets merknader i den tykke lefsa av en innstilling som ligger på pultene – i alle fall hos enkelte ser jeg – kan man lese helt i begynnelsen en meget sterk formulering som jeg må si meg enig i, nemlig «at mangelen på arbeidskraft vil begrense mulighetene for vekst i økonomien» – sannsynligvis i mange år framover. Det ble også understreket sterkt av finansministeren i finanstalen. Da er mitt spørsmål: Hva er da årsaken til at verken Regjeringens forslag eller Arbeiderpartiets oppfølging i Stortinget inneholder forslag som i praksis vil øke tilgangen på arbeidskraft? Man bruker jo nå faktisk tiden i denne debatten så langt på å advare mot andre partiers forsøk på f. eks. å gjøre noe med sykelønnsordningen og veksten i utgiftene der, med uføretrygden og veksten i utgiftene der og med AFP-ordningen tilsvarende. Hvorfor advarer man mot å gjøre noe med det man faktisk understreker er hovedproblemet?

Dag Terje Andersen (A): I og med at representanten Foss" replikk rettet seg mot Arbeiderpartiet og ikke budsjettavtalen, tar jeg utgangspunkt i det budsjettet som vi la fram.

Når vi foreslo skatteøkninger, var det på områder der det faktisk fins penger, altså der det er skapt verdier. For eksempel foreslo vi skatt på utbytte, for mens utbyttet som ble utbetalt i Norge i 1992, var 1,5 milliarder kr, var det i 1998 økt til 17,7 milliarder kr. Det er en av hovedårsakene til at vi har fått mer ulikhet i det norske samfunnet. Det fins penger som er skapt bl.a. av moderate lønnsoppgjør, som enkelte stikker av gårde med. Da syntes vi det var rettferdig å ta inn noe av det.

På samme måten er det med konjunkturavgiften. Vi satte ned arbeidsgiveravgiften i 1992 da det var dårlige tider i bedriftslivet i Norge. Og derfor syntes vi det var rimelig å stramme inn litt – midlertidig – når det nå går så det suser i privat sektor. Det er bakgrunnen for at vi foreslo det.

Når det gjelder mangel på arbeidskraft, gjør jo Høyre det stikk motsatte av det Per-Kristian Foss nå sier. For hva er det Høyre foreslår i budsjettet sitt? Jo, de foreslår å redusere arbeidsmarkedstiltakene, som er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sørge for at folk som blir ledige på arbeidsmarkedet, har mulighet til å komme seg inn i nye yrker, på nye arbeidsplasser, f.eks.

Men å angripe velferdsordningene til arbeidsfolk, ja det er Høyre flinke til. For eksempel foreslår Høyre en reduksjon i sykelønnsordningen som ville føre til at en gjennomsnittlig kvinnelig industriarbeider i Norge ville få en kostnad på 4 300 kr i året. Det er ikke sånn vi oppfatter det å stimulere til å få arbeidskraft ut på arbeidsmarkedet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): I Senterpartiet er vi fornøgde med vårt stempel på budsjettavtalen: halvert matmoms, fritak for persontrafikk, reiseliv og kultur, ei meir rettferdig skattlegging, meir til samferdsel, miljø, kultur og frivillig arbeid samt ei solid styrking av kommuneøkonomien.

1 250 mill. kr meir enn Regjeringa sitt forslag, det kan t.d. i mitt fylke bety 19 mill. kr ekstra til Stavanger, snautt 6 mill. kr til Haugesund og to stillingar i Lund. Regjeringa må, på Senterpartiet sitt initiativ, til våren koma til Stortinget med ein gjennomgang av kommunane sin gjeldssituasjon – 67 milliardar kr i nettogjeld, delvis fordi staten har underfinansiert både eldrereforma og grunnskulereforma.

Senterpartiet ville gått lenger. Vi stod i lag med Kristeleg Folkeparti og Venstre overfor Arbeidarpartiet med krav om ei eingongsavsetjing til kommunane på 15 milliardar kr, til gjeldssanering for dei som treng det, til fondsavsetjing for framtidige investeringar for dei som har vore mest forsiktige. Det ville betydd ein lette på nær 2 milliardar kr på lån, avdrag og fond i 2001. Vonde kutt i skule- og fritidstilbod, når det gjeld heimehjelp og nattevakter, støttekontaktar og eigendelar, barnevern og førebyggjande og reparerande tiltak innan rusfeltet ville vore unngått. Men Arbeidarpartiet ville ikkje. I vår føreslo Arbeidarpartiet sjølv å dekkja nær 7 milliardar kr i overskriding på Gardermobanen. Ei avsetjing til kommunane tilsvarande to gardermobanar, med det håp det ville gitt for mange vanskelegstilte i vårt land, vart avvist av Arbeidarpartiet.

Eg vil gje finanskomiteens leiar moglegheit til å forklara ei slik prioritering.

Dag Terje Andersen (A): Det var en utrolig replikk egentlig. Det er altså nå et drøyt halvår siden representanten Meltveit Kleppa satt i regjering, og den regjeringen satt i to år. Når hun nå beskriver situasjonen i norske kommuner, er det ganske stor grad av selverkjennelse i det at en eventuelt skulle ha behov for den type oppryddingstiltak etter at sentrum har sittet i regjering i to år, med senterpartistatsråd i Kommunaldepartementet.

Det er en realitet at det vi opprinnelig foreslo til kommunene i budsjettet, var 5 milliarder kr. Det er ikke bare slik at det er én til halvannen milliard kr mer enn vi lovet i mai, men det er faktisk slik at det er like mye som sentrum lovet i mai. Første gang sentrums løfter har blitt holdt når det gjelder kommuneøkonomi, er når vi legger fram budsjett.

Så påstår altså Meltveit Kleppa at det er en lang rekke innstramninger som følger av at kommunene har mye gjeld. Ja, kommunene har mye gjeld, og hoveddelen av den gjelden er altså opparbeidet mens Meltveit Kleppa satt som statsråd og sentrum hadde regjering. Vi gjør ganske mye i dette budsjettet for å rydde opp i det. Og jeg er glad for at Meltveit Kleppa på denne glimrende måten bidrar til å klargjøre konsekvensene for kommunene av to års sentrumsregjering.

Øystein Djupedal (SV): Når en hører de foregående replikkene, skulle en ikke tro at det var disse to partiene som akkurat har blitt forlikt og er såre fornøyde med det budsjettet en senere skal vedta. Det er vel også det å si at hvis det virkelig var slik at Senterpartiet mente at kommuneøkonomien var det viktigste, hadde man jo anledning til å forhandle om det og ikke redusert matmoms, for å ta et eksempel.

Det jeg godt kunne tenkt meg å utfordre komiteens leder på, er følgende: Han er såre fornøyd med dette budsjettet, det er et ansvarlig budsjett som peker fremover. Men det man her gjør, er å skyve en regning på minst 10 milliarder kr foran seg. Man tar altså hele investeringsavgiften og sier at man er enig om at den skal fjernes, det er 6,5 milliarder kr. Man har heller ikke dekt inn halve matmomsen som skal reduseres, det er over 3 milliarder kr. Så har man mange av det som hr. Foss kaller for «harry-kutt», altså penger man skyver foran seg, som man skal dekke inn i revidert nasjonalbudsjett, eller dekke inn på et senere tidspunkt, som man later som er kutt i dette budsjettet. Totalt skal altså over 10 milliarder kr dekkes inn i en eller annen ukjent framtid.

Mitt spørsmål er: Kan dette være ansvarlig? Hvis det virkelig er slik den hellige budsjettbalansen og ansvarlige bruk av de offentlige midler er, hvordan skal da disse pengene dekkes inn? Skal de dekkes inn med nye skatteutgifter eller skatteøkninger neste år, eller skal de dekkes inn med nye kutt i den offentlige økonomien? Det er påfallende å legge merke til at begrepet ansvarlighet er det som er brukt desidert mest i denne sal og i det politiske miljø gjennom hele høsten. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at representanten Andersen er såre fornøyd med at man har fått til et forlik, for jeg antar at det man egentlig er mest fornøyd med, er at man fortsatt er i regjering, og ikke så mye politikkens innhold. Det gjør altså at man her tillater seg et grep som av alle andre ville ha blitt kalt totalt uansvarlig, ved å inngå et forlik der man skyver over halvparten av forlikspengene foran seg uten å si hvordan dette skal dekkes inn.

Så min utfordring til Andersen er: Hvordan har Arbeiderpartiet tenkt – hvis de sitter i regjering neste år – at man skal dekke inn hele denne regningen på 10 milliarder kr? Er det ved økte skatter, eller er det ved kutt i fellesforbruket?

Dag Terje Andersen (A): For det første er det feil når representanten Djupedal sier at halvparten av momspakken ikke er finansiert. Momspakken er finansiert, men det er en inntekt det første halvåret neste år som er et resultat av at de 24 pst. blir innført et halvt år før selve momsreformen. Det er noe annet enn at matmomsen ikke er finansiert, så det er feil.

Jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk, men «harry-penger» er et begrep som flere kjenner etter hvert, og som enkelte betjener seg av. Det finnes det ikke noe av i de inndekningene som er nå. Det er reelle omflyttinger på budsjettet alt som står der.

Men det er riktig at investeringsavgiften som kommer først i 2002, ikke er fullt ut inndekt, det har representanten Djupedal rett i. Vi har på en måte tatt første avdraget, for konjunkturavgiften på bygg blir innbetalt etterskuddsvis, den gir ikke penger til neste år i det hele tatt, men ved at vi innfører den til neste år, gir den penger i 2002, det er første avdrag.

Når det så gjelder statens inntektsbehov for øvrig, er det umulig å definere nå i november 2000 hva som er inntektsbehovet i 2002. Små endringer i sysselsetting f.eks. øker skatteinngangen; små endringer i forbruksmønsteret øker momsinngangen. Derfor er det umulig i dag å se hvilke behov vi har for finansiering i 2002. Representanten Djupedal kan være trygg på at i den grad det er vår regjering som skal legge fram det budsjettet, skal det også bli finansiert på en ansvarlig måte, uansett hvor kjedelig det måtte høres ut.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (Frp): Tenk om vi i morgen kunne vedta et budsjett hvor det politiske flertallet sa til det norske folk at siden det går så bra med norsk økonomi, siden staten bare blir rikere og rikere, siden overskuddene bare blir større og større, skal selvfølgelig også befolkningen få nyte godt av dette. Dette er altså en formue som vi – det norske folk – eier, og da burde det faktisk også være mulig å få satt ned skattene og avgiftene. Men det skal vi altså ikke gjøre, og jeg har svært store problemer med å forstå hvorfor. Fremskrittspartiet tror nemlig at norsk økonomi kan vokse mer med lavere prisstigning og lavere rente. Men det forutsetter at vi setter fokus på produktivitetsforbedringer og økt sysselsetting gjennom både kortsiktige og langsiktige tiltak.

I Fremskrittspartiets budsjett ligger det forslag om lavere avgifter, som vil virke direkte inn på prisene, og dermed også på renten. Det ligger forslag om lavere skatter, som vil øke økonomiens effektivitet og vår vilje til å arbeide. Det får virkning på kjøpekraften og dermed på lønnsoppgjørene. Vi foreslår investeringer i forskning, investeringer i veibygging, investeringer i teknologi som fører til effektivitetsforbedringer og produktivitetsvekst. Vi foreslår å investere i sykehusutstyr, som fører til økt pasientbehandling, færre køer, færre på trygdeytelser og flere i jobb. Jeg skulle ønske at statsminister Stoltenberg og finansminister Schjøtt-Pedersen kunne fortelle meg hvorfor det er så ufornuftig å investere vår pengerikdom, i hvert fall litt av den, i veibygging, fremfor å salte all formuen ned i fond i utlandet. For begge deler er formuesplassering. Og bruker vi dem på fornuftige investeringer i Norge, skaper vi altså et grunnlag for økt vekst og mer velferd.

Fremskrittspartiet har foreslått å bruke 2,2 milliarder kr mer på veibygging i Norge. Men det skal vi ikke gjøre, mener Arbeiderpartiet og sentrum og kutter i samferdselsbevilgningene neste år, på tross av at dette er et av de mest grunnleggende tiltakene for å få fart på norsk økonomi.

Og jeg skulle ønske at statsministeren og finansministeren kunne fortelle meg hvorfor staten er en bedre forvalter av penger enn norsk næringsliv og folk flest. For det må jo være det man mener når man skal kreve inn mer skatter og avgifter enn vi har bruk for. Da må man rett og slett mene at de fleste vanlige folk og bedrifter i Norge ikke har peiling på ansvarlig forvaltning av penger. Og jeg skulle ønske at de samme to kunne fortelle meg hvorfor det er helt nødvendig å leke verdensmester i alkoholavgifter, i bensinavgifter, i tobakksavgifter, i bilavgifter og i alle andre produktavgifter. Hvorfor må de være så høye? Lønnskostnadene i Norge er høye, men det må jo være en misforståelse når man tror at å være verdensmester i høye avgifter, bidrar til å øke konkurranseevnen.

Svenskene skal nå ned på tysk nivå på alkohol- og tobakksavgifter og en rekke andre avgifter. Avstanden mellom Norge og Sverige er allerede høy, men som følge av at Sverige setter avgiftene enda mer ned, kommer altså grensehandelen til å eksplodere igjen. Og vi skal sitte her på berget og stikke hodet i sanden.

Se på bilavgiftene. Norge har en svært gammel bilpark. Folk har ikke råd til å kjøpe seg nye biler som ville være mer miljøvennlige og sikrere i eventuelle ulykkessituasjoner. Men også her leker vi verdensmestere. Hadde vi satt avgiftene ned, ville vi fornyet bilparken og sørget for at barnefamiliene kunne kjøre sine kjære barn rundt i trygge, driftssikre biler som i tillegg forurenset mindre og var mer miljøvennlige for Norge.

La meg nå slippe å få høre at Fremskrittspartiet åpner alle sluser og ikke tenker på norsk økonomi. For det gjør vi. Men vi har i alle år blitt tutet ørene fulle med at det er Arbeiderpartiet som kan drive en ansvarlig økonomisk politikk. Og man bruker det begrepet for alt det er verdt: – ansvarlig økonomisk politikk. Men det burde jo i realiteten bety lavere rente og lavere prisstigning for norsk økonomi. Min erfaring er den stikk motsatte. Til tross for at man snakker om ansvarlighet, om den hellige budsjettbalansen, har vi sett at renten bare går opp, at sykehuskøene bare blir lengre, at kriminaliteten bare blir verre. Og den forskjellen mellom rik og fattig som man er så opptatt av å snakke om, den gjør man jo ingen ting med. Det eneste man gjør noe med, er å sørge for at folk må betale mer skatt og flere avgifter inn i statskassen.

Sentrum argumenterer med at de har klart å drive tilbake det verste i Arbeiderpartiets budsjett. Men jeg syns det er mer realt å sammenlikne den virkeligheten vi har i dag, før vi har vedtatt noe budsjett, med den virkeligheten vi vil få etter at budsjettet er vedtatt. Realiteten er at det vil bli mer skatter, det vil bli mer avgifter, og det blir forsvinnende liten ekstra satsing på de områdene man snakker om at man er så opptatt av å ta vare på.

For andre år på rad har Arbeiderpartiet og sentrum blitt enige om å øke skattene og avgiftene for næringslivet og for folk flest. Og når de kommenterer budsjettavtalen, hevder de at dette er et godt budsjett for landet, det er et ansvarlig budsjett, det er et budsjett for mer velferd og lavere rente. Men med all respekt, det er det ikke.

Sentrumspartiene snakker om blokkuavhengighet. Blokkuavhengig av hva da? Det begynner å bli mer og mer åpenbart for meg at man nå også gjør seg helt uavhengig av politikkens innhold.

Først hadde vi i denne perioden to år med skatte- og avgiftsreduksjoner. Det var da sentrumspartiene forhandlet med Fremskrittspartiet og Høyre. Nå har vi hatt to år med skatte- og avgiftsskjerpelser. Det har skjedd etter samarbeid mellom Arbeiderpartiet og sentrum. Men det er altså ingen demonstrasjon av blokkuavhengighet. Det er en demonstrasjon av politisk schizofreni. Har virkelig sentrumspartiene et så prinsippløst forhold til skatter og avgifter? I sine merknader i innstillingen omtaler de behovet for forutsigbarhet i rammebetingelsene for næringslivet. Og hva er det de gjør? Jo, de endrer reglene, skjerper beskatningen – og i tillegg gis det tilbakevirkende kraft! Med andre ord: De rammebetingelsene man trodde var gjeldende i år, er altså plutselig ikke gjeldende lenger, fordi noen hadde behov for å saldere budsjettet.

Det kommer til å merkes på strømregningene til folk at man nå skal øke elavgiften. Det kommer til å merkes på den måten at de med lavere inntekter rammes dobbelt så hardt som de med høyere inntekter. Da faller også hele argumentasjonen om at dette budsjettet har en god fordelingsprofil. Fra nyttår blir momssatsen satt opp med ytterligere 1 prosentpoeng. Det betyr at alle varer, alt vi foretar oss og alt vi kjøper, blir dyrere. Hvem rammes av det? Det er ikke de som har mye penger fra før, for de har råd til det. Men det er nettopp de med lavere inntekter som vil få enda mindre å rutte med fordi man velger å sette opp momssatsen.

Ved gjentatte anledninger de siste månedene og årene har sentrale arbeiderpartipolitikere sagt at alkoholavgiftene skal settes ned. Nå skal de ikke det likevel. Det er farlig nær et løftebrudd!

Næringslivet rammes hardt. Nå skal man innføre differensiert elavgift. Det betyr altså at bedriftene ikke skal betale avgift av den strømmen de bruker til produksjon, men de skal betale avgift av den strømmen de bruker til administrasjon. Da må det altså lages nytt byråkrati for å kontrollere hva bedriften faktisk bruker strøm til. Det er farlig nær å få tittelen «wattpoliti» når man altså skal bruke bedriftenes ressurser til å kontrollere hva man bruker strøm til, for å være sikker på at man skal få fritak i henhold til det disse partene nå har blitt enige om.

Og så kommer man med forslag om å øke den såkalte aksjeutbytteskatten. Flere små og mellomstore bedrifter, særlig i Distrikts-Norge, har reagert kraftig på dette. Dette er bedrifter som i en årrekke har spart kapital i bedriften for å sørge for at den samme bedriften kan tåle en nedgangstid og kan bevare arbeidsplassene i dårlige tider. Nå skal de altså straffes med skatt på 11 pst. ekstra, fordi de har valgt å spare kapitalen i bedriften istedenfor i banken. De samme bedriftene som ikke har omsettelige aksjer, må sannsynliggjøre overfor sine potensielle investorer 7 pst. bedre avkastning enn f.eks. Orkla, Hydro og de andre store bedriftene i Norge. Det er ikke en småbedriftsvennlig politikk. Det er å be bedriftene legge ned sin virksomhet og flytte til utlandet.

Så reduserer man avskrivningssatsene med tilbakevirkende kraft. Det er ikke forutsigbare rammebetingelser. Det betyr i tillegg at man får økt skattegrunnlag for alle bedrifter. Man forrykker lønnsomhetsvurderingene og hindrer nyinvesteringer. Og så skal man ikke innføre den generelle konjunkturavgiften, som er bra, men man erstatter den med 10 pst. konjunkturavgift på såkalte næringsbygg. Da har jeg noen spørsmål til avtalepartnerne. Veidekke skal bygge en ny skole for en kommune i Norge. Kommunen skal altså leie skolebygningen av Veidekke. For Veidekke som firma blir denne bygningen å betrakte som et næringsbygg, men for kommunen er dette et vanlig skolebygg. Skal Veidekke betale avgift på dette bygget, eller skal de ikke gjøre det? Det kommer nemlig ikke klart frem av denne avtalen. Når det gjelder en entreprenør som bygger et parkeringshus, hvor halvparten av plassene skal gå til bolighus, 30 pst. til kontorlokaler og 20 pst. til forretninger, i hvilken grad skal det parkeringshuset rammes av denne avgiften? Og hvordan skal den ilegges? Hva med byggeprosjekter som går over flere år – bygg som er påbegynt, men som ikke vil bli ferdigstilt før om to–tre år? Hvordan skal det avgiftsbelegges – siden man her har varslet at dette er en avgift som bare skal gjelde i ett år? Her er det mye skattemat for jurister og ligningskontorer og mer byråkrati.

Samtidig som man sier at denne avgiften skal gjelde i et år, sier man at man skal fjerne investeringsavgiften fra og med år 2002. Det betyr at de som har anledning til det, kan spare 17 pst. kostnader ved å vente med den type investeringer til 2002. Men for noen bedrifter er det altså ikke mulig å vente. Vi får stadig flere henvendelser fra bedrifter som ser at de ikke makter denne ekstrakostnaden, og som kun ser ett alternativ, og det er å legge ned virksomheten. Det er de samme små og mellomstore bedriftene i Distrikts-Norge som sentrum har gjort seg til talsmann for i mange, mange år, som blir rammet av dette. Og da er ikke dette et budsjett for mer velferd og mer rettferdig fordeling, for de aller rikeste i Norge kommer til å fortsette å være det, og de som er fattige, får altså flere utgifter. Det er ikke slik at man gjennom dette budsjettet tar fra de rike og gir til de fattige, som man forsøker å late som. Man tar nok kanskje litt fra de rike, men man gir det i hvert fall ikke til dem som har behov for det, og da er det ikke et budsjett for rettferdig fordeling. Uansett er i hvert fall min vurdering at forskjellen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene består i et valg mellom mer skatt og enda mer skatt.

Jeg burde kanskje rose sentrum for at delingsmodellen likevel ikke blir tuklet mer med i år. Men jeg blir ikke rolig av å høre at delingsmodellen skal forsvinne i 2002, eller at investeringsavgiften skal forsvinne i 2002, eller at konjunkturavgiften bare skal gjelde i ett år og så forsvinne, og at vi tilsynelatende skal få et nytt skattesystem, vi vet bare ikke hva det er ennå. Grunnen til at jeg ikke blir rolig av det, er at man ikke aner hva som kommer i stedet. Vi trodde jo et lite øyeblikk at Arbeiderpartiet og sentrum var enige om et nytt skattesystem – til og med også hvordan det skulle se ut. Men bare et par dager etter at budsjettavtalen var inngått, kunne man altså se at sentrums finanspolitiske talsmenn hadde en helt annen oppfatning av et fremtidig skattesystem enn det Arbeiderpartiet hadde. Og da har man klart å formulere seg så lite forpliktende at usikkerheten om hva vårt fremtidige skattesystem skal ende opp med, er større enn noen gang. Men det verste er ikke at jeg blir urolig av dette. Det verste er at næringslivet går på nåler og er urolig. For det finnes ikke forutsigbarhet, og det skaper så stor usikkerhet at ingen tør satse langsiktig lenger.

Man skulle tro at Arbeiderpartiet og sentrum hadde laget et budsjett for et fattig land med stor statsgjeld og betydelige underskudd på budsjettet. Men slik er det jo ikke. Til og med i land i Europa som har store økonomiske vanskeligheter, ser man den stikk motsatte tendensen av det man ser i Norge. Man ser at de setter ned skattene og avgiftene for å styrke konkurranseevnen og tiltrekke seg bedrifter og kapital. Men i Norge skal vi tydeligvis gjøre alt annerledes.

Momsreformen blir jo nå vedtatt, med noen endringer som sentrum har fått inn. Men situasjonen er i realiteten akkurat den samme. Det blir konkurransevridning, det blir økte kostnader, og det får merkverdige utslag fordi man ikke har tenkt helt igjennom hvordan en halvering av matmomsen skulle gjennomføres. Fremskrittspartiet er helt enig i at det er fornuftig å redusere matmomsen. Men da burde man i det minste sørge for at det dreide seg om matvarer i butikk. I stedet får man disse kostelige utslagene som vi har sett nok eksempler på den senere tid, hvor det altså skal være lavere moms hvis man tar med seg maten ut på gaten og spiser den, enn hvis man sitter ned i restauranten og spiser den. Og som om ikke det er nok, må man altså betale full moms på det vannet man tapper ut av springen, men man skal betale halv moms på det vannet man kjøper på flaske i butikken. Her har man åpenbart ikke tenkt igjennom konsekvensene av en reform som man ønsker å haste igjennom uten grundig realitetsbehandling på forhånd.

Så sa finanskomiteens leder, Dag Terje Andersen, at Fremskrittspartiets kommuneøkonomiske opplegg ville svekke kommunenes økonomiske situasjon. Det er galt. Vi har fått Statistisk sentralbyrå til å regne ut konsekvensene av vårt opplegg. Der fremkommer det tydelig at med vårt opplegg vil kommuneøkonomien styrkes med mange milliarder kroner i forhold til det Regjeringen har lagt opp til, fordi vi tror på effekten av å sette ned avgiftene slik at de virker inn på prisene, fordi vi tror at lavere skatter vil virke inn på lønnskostnadene. I stedet er vi nå inne i en ond spiral, hvor løsningen år etter år etter år kun er å drive inn mer skatter og flere avgifter. Det er ikke et ansvarlig, helhetlig opplegg som er godt for landet. Det er et opplegg som sørger for at staten blir stadig rikere, mens de mest grunnleggende velferdsoppgaver som vi som befolkning faktisk regner med skal løses på vegne av oss alle sammen, stadig blir skjøttet dårligere. Slik burde det ikke være.

Til slutt vil jeg gjerne ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingene, enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Siv Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Representanten Jensen beskrev for det første et Norge som ikke jeg kjenner meg helt igjen i, for å si det sånn. Det er nok noe krisemaksimering og uttrykk for situasjonen i tross alt et velferdssamfunn, med sine mangler, som det er vanskelig å identifisere seg med.

Hun sa også at i de to årene som sentrumsregjeringen gjorde avtale med Høyre og Fremskrittspartiet, var det betydelige avgiftsreduksjoner. Men det er jo galt. Avgiftene gikk opp, de. Da Fremskrittspartiet stemte for budsjettet i Norge, gikk avgiftene på alkohol opp, bortsett fra det ene året. Når det gjelder avgiften på bensin, gikk den opp, når det gjelder avgiften på diesel, gikk den opp – ja, til og med avgiften på snus gikk kraftig opp da Fremskrittspartiet var med og laget et budsjett for Norge. Det er greit at Fremskrittspartiet foreslo primært lavere avgift, men realiteten var faktisk at avgiften gikk opp.

Det er interessant å høre representanten Jensen snakke om andre partier. Men det som kunne være interessant å høre litt om, er de tingene som hun ikke sier noe om i sitt eget partis budsjettforslag. For når en har så mye penger til alle gode formål som Fremskrittspartiet har, hvorfor er det da sånn at man må kutte i arbeidsmarkedstiltakene, for de aller svakeste på arbeidsmarkedet? Hvorfor er det sånn at man må kutte drastisk i bistandsmidlene? Hvor er det sånn at man skal ta halvparten av støtten til skolefritidsordningen, som tusenvis av foreldre rundt omkring i landet er avhengig av? Og hvorfor er det sånn at man skal kappe over 3 milliarder kr på sykelønnsordningen, en ordning som vi vet at de som tjener minst, har mest bruk for? Hvorfor er det sånn?

Siv Jensen (Frp): Det er godt mulig at Dag Terje Andersen og jeg har ulik oppfatning av hvordan velferdssamfunnet i Norge er. Men jeg mener at det er galt, når norsk økonomi går så bra som den gjør, å fortsette å øke skattene og avgiftene både for næringslivet og for folk flest. Jeg mener det er feil, og det hadde vært fullt mulig å gjøre noe annet. Og her er Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett.

Ja, vi har foreslått en del kutt, og hvorfor har vi det? Hvorfor i alle dager skal vi fortsette å ha en arbeidsmarkedsetat som formidler arbeid for helt friske, arbeidsføre mennesker, en etat som i tillegg har bevist at den ikke er i stand til å gjøre den jobben den tilsynelatende skal gjøre? Det vi derfor har gjort, er å redusere etaten ned til å være en arbeidsmarkedsetat som nettopp skal konsentrere seg om dem som er vanskeligstilt i arbeidsmarkedet, og det må jo være bra. Så kan den ordinære arbeidsformidlingen drives av private byråer og mellom bedrifter og enkeltmennesker i arbeidsmarkedet. Det må jo være glimrende å redusere byråkratiet på den måten, men det vil ikke Arbeiderpartiet gjøre.

Det er ikke slik at vi kutter i skolefritidsordningen. Vi gjør akkurat som Regjeringen, overfører dette via kommunerammen til kommunene og lar kommunene styre det som er oppgaven slik den skal løses i dag. Akkurat det samme gjør dere.

Vårt forslag til sykelønnsordning og en rekke andre tiltak er nødvendig for å få arbeidsmarkedet til å fungere bedre. Det er jo nettopp tiltak som gjør at vi er på jobben i stedet for å stå i sykehuskø, og at vi er på jobben i stedet for å være hjemme, som kan bidra til at vi får mer ut av hver krone, og kan få arbeidsmarkedet til å virke bedre. Arbeiderpartiet har ikke foreslått ett tiltak for å få arbeidsmarkedet til å virke bedre. Derfor står det ikke til troende når representanten Andersen forsøker å kritisere dette.

Lars Gunnar Lie (KrF): I Kristeleg Folkeparti er vi innstilte på å ta andre politiske parti på alvor, men då føreset eg at dei framlegga som vert presenterte, er realistiske, og at ein meiner alvor med det. Med det utgangspunktet at Framstegspartiet seier dei vil vera med og ta politisk og økonomisk ansvar for utviklinga av samfunnet vårt, har eg gått gjennom alternativet deira for å sjå korleis dei inviterer til eventuelt samarbeid. Diverre: Det stikk motsette er tilfellet. Heile budsjettframlegget til Framstegspartiet byggjer på ei anna økonomisk tenking. Ikkje berre det, men det er heller ikkje ein gradvis overgang dei tenkjer seg. Dei vil bryta over tvert, med svært store innstrammingar – som leiaren i komiteen var innom. I tillegg til det han sa, kan eg også nemna jordbruksavtalen med ein reduksjon på over 6 milliardar kr.

Mitt spørsmål til representanten Siv Jensen vert difor: Er dette realistisk budsjettering? Og er dette eit signal om vilje til å ta ansvar saman med andre parti for utviklinga av samfunnet vårt?

Siv Jensen (Frp): Ja, jeg mener dette er svært realistisk budsjettering. Men hvorfor skal Fremskrittspartiet bli som alle de andre partiene før det på en måte skal være greit at vi skal få lov å ta ansvar? Hele poenget er jo at Fremskrittspartiet ønsker å føre en annen økonomisk politikk. Fordi vi tror at det er mulig å redusere skattene og avgiftene, fordi vi tror det er mulig å investere vår formue i eget land og fordi vi tror det er mulig å ta en del krafttak, gjør vi altså ting annerledes enn de andre partiene. Hadde vi vært som alle de andre – hvis alle var helt like – hadde jo hele hensikten med å være et opposisjonsparti eller være et parti som ønsket å ta regjeringsansvar, vært borte!

Realistisk budsjettering dreier seg om at de økonomiske forslagene henger sammen. Det dreier seg ikke nødvendigvis om at våre forslag, fordi de er annerledes enn Kristelig Folkepartis, plutselig er urealistiske. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet og sentrum har monopol på å bruke uttrykket ansvarlig budsjettering. Jeg vil bare minne om at vi i vårt alternative statsbudsjett også overfører 170 milliarder kr til oljefondet. Vi sparer også! Men vi tror altså det er mulig å bruke litt av den enorme, gigantiske formuen dette landet har, på å bygge grunnlaget for mer velferd gjennom å investere og gjennom å få fart på våre sykehus, slik at folk i stedet for å stå i sykehuskø, kunne komme seg ut av den vanskelige situasjonen og heller være i jobb. Og det er ikke slik at enhver støtte- og subsidieordning som i dag eksisterer, må vedvare for evig og alltid.

Børge Brende (H): Siden jeg ikke er medlem av samme parti som Carl I. Hagen og representanten Siv Jensen, tar jeg sjansen på å stille meg kritisk til deler av Fremskrittspartiets politikk. (Munterhet i salen.)

Når man lytter til representanten Jensen, får man inntrykk av at det finnes et tryllemiddel: det å pøse mer penger inn i økonomien. Det samme angivelige tryllemiddelet trodde velgerne i Os kommune på også. En annen av Fremskrittspartiets nestledere ble i 1999 ordfører på løftet om gratis sydentur til alle eldre. Nå foreslår rådmannen økte egenandeler for de eldre – ikke på sydenturen, men for brukerne av hjemmesykepleien. Etter den søte kløe kommer den sure svie.

Representanten Jensen åpner også opp pengesekken i sitt valgbudsjett og vil bruke langt mer oljepenger. Dermed gis en kraftig stimulans av etterspørselen i norsk økonomi. Og det er jo velkjent at dette vil føre til økt rente for å holde inflasjonen i sjakk. Jeg respekterer Fremskrittspartiets rett til å mene at høyrentepolitikk er god politikk, og kan bare konstatere at Høyre og Fremskrittspartiet er grunnleggende uenige på dette punktet.

Jeg kjenner selvfølgelig argumentet om at lavere avgifter vil føre til reduserte priser til neste år, så representanten Jensen skal få slippe å gjenta det. Jeg innrømmer gjerne at det kan tenkes at det ikke ville ha blitt inflasjonspress og økt rente allerede til neste år med Fremskrittspartiets alternative budsjett. Det er imidlertid liten tvil om at dersom Fremskrittspartiet hadde tort å la Statistisk sentralbyrå regne på virkningene over to til tre år, ville svaret blitt økt inflasjon og høyere rente. Det jeg vil ha representanten Jensen til å svare på, er: Hvor mye høyere rente måtte folk flest vente seg i 2002 hvis Fremskrittspartiets budsjett skulle ha blitt vedtatt?

Siv Jensen (Frp): Først: Til representanten Brendes forsøk på å stikke kniven inn i en vanskelig situasjon, har ikke jeg i hvert fall registrert at det er noen politisk uenighet i Fremskrittspartiet.

Så til forsøket på å fremstille ordfører Terje Søviknes’ budsjett som at man skulle ha spilt fallitt. I morgen legger Søviknes – altså Fremskrittspartiet og Høyre i Os kommune – frem sitt budsjettforslag, som altså ikke er det samme som rådmannens. Det kan nok hende at representanten Brende vil få seg en liten overraskelse der, for ikke bare har Høyre og Fremskrittspartiet i Os kommune drevet tilbake mange av de merkverdige forslagene som ble fremmet av rådmannen, men i tillegg klart å gjennomføre de løftene de har gitt, nemlig at de eldre innbyggerne i kommunen som ønsker det, skal kunne reise til utlandet på behandlingsreiser.

Det er ikke slik at vi åpner pengesekken uten tanke på hvilke konsekvenser det vil få for norsk økonomi. Selvsagt er det slik at hvis man treffer tiltak uten å tenke på sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel, kan det fort gå galt. Men vi har i vårt alternative opplegg lagt sterk vekt på tilbudssiden i økonomien, på hvordan man både på kort og lang sikt kan gjøre grep, reformer, tiltak i økonomien for å få den til å virke bedre. Men det er ikke slik at det alltid må være staten som skal gjennomføre, styre, kontrollere, eie for at alt skal fungere og gå bra. Man kan gjøre dette gjennom å ha i hvert fall en liten tillit til at næringsliv og vanlige folk evner å styre sine egne penger bedre enn staten gjør på vegne av oss.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er ikke så sikker på at Fremskrittspartiet trenger hjelp av Børge Brende til å stikke kniven i en vanskelig situasjon, som Siv Jensen sa.

Det skal bli interessant å se det budsjettforslag som Terje Søviknes skal legge fram i Os kommune i morgen. Det er å håpe at partiledelsen i Fremskrittspartiet klarer å sikre ordføreren i Os en stortingsplass i neste periode, så kanskje han slipper å være med og ta ansvaret i den siste halvdel av perioden, for utsalg av eierandeler som finansierer sydenturer, for kutt på områder som vil komme til å smerte befolkningen i Os kommune på sikt.

Det er ikke vanskelig å få til å innfri valgløfter ett år og to år, men det blir straks verre på sikt med den politikken som det legges opp til i Os kommune, og som også Fremskrittspartiet står for i sitt alternative statsbudsjett. Der loves det mer til de aller fleste. Man lover å bruke mer oljepenger. Man lover skattelettelser, særlig til dem som har mest fra før. Man lover firefelts motorvei i Sverige, samtidig som man lover å kutte 4 milliarder kr i u-hjelpen til de fattigste landene. Man lover å kutte flere milliarder kroner i sykelønnsordningen, samtidig som man skal gi store skattelettelser til dem som har mest fra før. Man legger opp til en dramatisk omfordeling mellom kommuner, en dramatisk omfordeling. Man kutter i tilskuddene til de minste kommunene og innfører samtidig et storbytillegg som skal gå til de største kommunene. Man kutter Nord-Norge-tilskuddet. Man kutter overføringene til Posten, noe som vil medføre et enda dårligere posttilbud i Distrikts-Norge særlig. Man kutter overføringene til landbruket med 4 milliarder kr. Man foreslår omsettelige kvoter i fiskerinæringen – bare for å nevne noen eksempler på det som ligger i Fremskrittspartiets alternative budsjett, og som vil gi oss et totalt annerledes samfunn enn det vi har i dag. Det er ikke vanskelig å love skattelettelser til noen og love å bruke mer oljepenger i ett år når man på den andre siden foretar så kraftige omfordelinger som det Fremskrittspartiet legger opp til.

Siv Jensen (Frp): Representanten Enoksen må bestemme seg for hvilket krutt han skal bruke. Det er ikke slik at vi både lover mer til alle og samtidig foretar betydelige kutt og nedskjæringer. Enten må kritikken fra representanten Enoksen være at vi lover alt til alle og dermed ikke har noen kutt og nedskjæringer, ellers må kritikken være at vi har kutt og nedskjæringer som Odd Roger Enoksen er uenig i.

Profilen i Fremskrittspartiets alternative budsjett er nettopp at vi har valgt oss ut noen satsingsområder som vi mener det er nødvendig å løfte opp, som ikke har fått tilstrekkelig pleie og omsorg fra politikerne de senere år, og som har fått som konsekvens at det dessverre står dårlig til. Hadde representanten Enoksen være like opptatt av Distrikts-Norge som Fremskrittspartiet er, hadde han gjennom budsjettarbeidet sørget for at det ble bevilget mer penger til veibygging, slik at man hjalp bedriftene ute i distriktene til lavere transportutgifter, slik at de fikk varene sine raskere til markedene og fikk kostnadene ned. Det har jeg ikke registrert var en viktig oppgave for sentrum i budsjettforhandlingene. Mange av de skatteforslagene som sentrumspartiene har presset igjennom i dette budsjettforliket, får som konsekvens at det er nettopp bedriftene i Distrikts-Norge som blir rammet. Da står det ikke til troende å forsøke å innbille befolkningen at man er så veldig distriktsvennlig, når man gjør akkurat det motsatte. Det er ikke slik at noe blir riktig bare fordi man gjentar det mange ganger nok. Det er handlingen som teller, og vi ønsker å gjennomføre en helt annen politikk enn det vi nå ser i forliket mellom sentrum og Arbeiderpartiet, som i realiteten fører til at alle får det litt verre, og at staten blir betydelig mye rikere.

Øystein Djupedal (SV): Et av mine yndlingssitater lyder som følger, og det er fra Peter N. Myhre, som uttalte i 1989:

«Jeg spår at om fem til ti år er det ingen som lenger snakker hverken om drivhuseffekten eller om hullene i ozonlaget. Venstresiden, særlig i norsk politikk, har nemlig alltid forsøkt å finne saker som ligger utenfor virkelighetens verden. Siden slutten av 70-tallet har disse vært samene, de homofile, atomvåpnene og nå altså drivhuseffekten/ozonhullene.»

Dette kuriøse utsagnet skulle en jo kanskje tro var lagt dødt og maktesløst siden det nå er omtrent ti år senere. Så legger vi merke til at i finansinnstillingen i dag holder Fremskrittspartiet fremdeles på med å benekte at drivhuseffekten kan være menneskeskapt. Man skriver:

«Disse medlemmer er i likhet med en rekke forskere skeptiske til dette, og registrerer at det er stor uenighet blant forskere om det omfanget de eventuelle betydninger dette» – altså de menneskeskapte klimautslipp – «har for klimaet.»

Det er jo trist å registrere at Fremskrittspartiet fremdeles ikke skjønner det store deler av verden skjønner. Sammenbruddet i Haag er jo et stort tilbakeslag for hele verden, faktisk. Men det man registrerer i Fremskrittspartiets politikk, er at man fremdeles sier at dette ikke har betydning.

Nå er det slik at klimaendringene også rammer Fremskrittspartiet, og også Fremskrittspartiets velgere – også lastebileiere og lastebilsjåfører og andre av dem – som har presset fram at Fremskrittspartiet bl.a. går foran når det gjelder alle lettelser som kan påvirke klimaet. Man går altså inn for lavere bensinavgifter, man går inn for mer veibygging, ingen bevilgninger til kollektiv trafikk, bare for å nevne noe.

Spørsmålet er jo da til Fremskrittspartiet: Er det slik at Fremskrittspartiet fremdeles hardnakket benekter sammenhengen mellom klimaproblemer, stormer og flommer og de menneskeskapte klimautslipp? Er det slik at man fremdeles tror på et par forskere fra den amerikanske oljeindustrien ved Climate Coalition, eller hva de kaller det for noe, som er betalt av en lobbyorganisasjon for å hindre at man fikk til en avtale i Haag? Eller er det faktisk slik at Fremskrittspartiet på dette punkt kanskje ser behov for å nyansere sitt standpunkt litt, og at det kuriøse utsagnet fra Peder N. Myhre fra 1989, kanskje for en gangs skyld skal legges dødt og maktesløst? For etter hva jeg forstår, er vel Peder N. Myhre en av de få som fremdeles ikke er hevet ut av Oslo Fremskrittsparti.

Presidenten: Presidenten antar at Peter er det korrekte fornavn.

Øystein Djupedal (SV): Det er godt mulig, president.

Siv Jensen (Frp): Det var en særdeles kuriøs replikk, som det kunne være fristende å gi et kuriøst svar på.

Jeg tror det er viktig når man diskuterer klima- og miljøspørsmål, at man også er villig til å erkjenne at dette er et globalt spørsmål, som må løses globalt. Hvis man da dukker inn i den norske debatten om f.eks. bygging eller ikke bygging av gasskraftverk, forsøker man bevisst å late som om at dette kun skal være et isolert fenomen eller et isolert problem for Norge, vel vitende om at hadde vi utnyttet våre relativt miljøvennlige produksjonsformer, kunne vi ha bidratt til å få redusert utslippene fra forurensende kraftverk i andre land i Europa. Like fullt fortsetter vi altså å ha en debatt, som om dette er utslipp som kun går inn og ut av Norge. Det mener jeg er feil.

Det er heller ikke slik at når man ønsker en mer bilvennlig politikk i dette landet, er det fordi man ønsker å sette miljøet over styr. Tvert imot vil jo nettopp våre forslag, særlig på bilavgiftene, bidra til at vi får en mer miljøvennlig bilpark som slipper ut mindre enn dagens bilpark gjør. Det burde faktisk være i tråd med SVs intensjoner om å legge forholdene til rette for mest mulig miljøvennlig atferd. Men vi tror altså ikke på at det er mulig å drive bilbruken tilbake. Når man ser på hvor betydelig andel av dagens trafikk som skjer nettopp ved hjelp av bil, burde jo virkemidlene vi tar i bruk for å få ned utslippene, være både at bilene var mer miljøvennlige, og at vi fikk mindre kø og korkproblemer, som også er svært forurensende, gjennom at man hadde veier som kunne ta av dette og sørget for at trafikken gled bedre. Det har ikke jeg registrert at SV er villig til å bruke penger på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Budsjettforhandlingane i haust var vanskelege, men dei førte altså fram. Sjølv om Regjeringa sitt forslag låg langt frå vårt syn, valde vi å ta ansvar for å gi landet eit budsjett. Resultatet ser vi i dag. Den store flyttesjauen er eit faktum. Kristeleg Folkeparti, saman med Senterpartiet og Venstre, har i budsjettforliket med Regjeringa fått gjennomført endringar som tilsvarar nærmare 22 milliardar kr, same kva leiaren av finanskomiteen påstår. Dette viser altså at sentrumspartia er styrkte. Samstundes har budsjettet for i år fått ein klar sentrumsprofil.

Før eg tar opp sjølve forliket, er det nødvendig å presisera kva for eit utgangspunkt Kristeleg Folkeparti hadde. Med dette tenkjer eg spesielt på Stoltenberg-regjeringa sitt framlagde budsjett med ein skatte- og avgiftsauke på 12 milliardar kr. Denne auken var direkte relatert til næringslivet. Konjunkturavgifta og utbytteskatten viste til saman nærmare 9,3 milliardar kr og 1,7 milliardar kr i påløpt verdi, altså heilårsverknad. For ikkje å snakka om fjerning av aksjerabatten og innstrammingane i delingsmodellen. Dette er vi imot, ikkje for å hjelpa rikingane, men for å trygga arbeidsplassane.

Forslaget til skatte- og avgiftsauke ville ført til ei kraftig forverring av næringslivet sine rammevilkår. Med tanke på at vi treng eit verdiskapande næringsliv, kunne vi ikkje godta dette. Den skatte- og avgiftsauken Stoltenberg-regjeringa foreslo, var svært næringslivsfiendtleg. Ja, det var kanskje bra til internt bruk innan Arbeidarpartiet, men støtte på Stortinget måtte dei vita at dei ikkje kunne få. For å trygga arbeidsplassane og nyskapinga måtte vi få til ei heilt anna innretning på skatte- og avgiftssida.

Samstundes måtte vi løfta andre område som helse, det frivillige Noreg, kultur, samferdsel og distrikt. Utfordringane vart derfor større enn vi eigentleg hadde tenkt oss på førehand. Vi har ikkje fått gjennomslag for alle krava våre. Vi må også forsvara endringar vi eigentleg ikkje hadde ynskt. Men vi er, trass det, likevel overtydde om at det var betre å få fleirtal for nokre viktige endringar enn å demonstrera avstanden mellom oss og arbeidarpartiregjeringa på ein slik måte at det ville ført landet vårt ut i ei krise. Kristeleg Folkeparti vil gjerne i regjeringsposisjon igjen, men vi ser helst at slike regjeringsskifte skjer ved val og ikkje ved tilfeldig utvalde krisesituasjonar.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å understreka at det framforhandla budsjettet tar vare på måla i den økonomiske politikken betre enn Regjeringa sitt forslag. Budsjettforliket er grundig gjennomarbeidd, og balansen er såkalla nøytral. Dette betyr at vi ikkje fører ein politikk med ekspanderande verknad. Dette er svært viktig for m.a. renteutviklinga. Med tanke på alle med bustadlån og studielån er dette noko vi må følgja nøye med på. Det kan likevel vera verdt å nemna at det må kunna vurderast å bruka noko ekstra pengar i sektorar som har ledig kapasitet. På denne måten kan vi frigjera ressursar og oppnå ein betre bruk av dei ressursane vi har. Budsjettavtalen gir ein betre situasjon for bedrifter og arbeidsplassar og ein styrkt fordelingsprofil.

Med utgangspunkt i det framlagde budsjettet frå arbeidarpartiregjeringa, med stor skatte- og avgiftsauke, er eg godt nøgd med kva Kristeleg Folkeparti, saman med Senterpartiet og Venstre, har fått til. Arbeidarpartiet vil nok framheva det som er likt mellom oss. Men for oss er det også viktig å legga vekt på det som skil – trass i forliket. Dette gjeld ikkje minst på område som frivillig sektor, kultur, næringsliv, miljø og distrikt.

Når det gjeld Høgre og Framstegspartiet, vil dei også prøva å få oss klistra til Arbeidarpartiet for på den måten sjølve å koma betre fram i lyset. Kommentarane frå høgresida etter forliket tyder på det. Men kva er det som eigentleg har hendt? For det fyrste var Høgre fødselshjelpar for ei Stoltenberg-regjering, så fråskreiv dei seg alt ansvaret. Deira alternative budsjett er eit bevis på at dei ikkje vil ta ansvar eller foreslå konstruktive løysingar. Budsjettet dei har lagt fram, er reindyrka høgrepolitikk i form, men med ein måte å finansiera det heile på som viser at dei ikkje er interesserte i å koma i ein situasjon der det kunne bli aktuelt å ta i eit tak og skaffa fleirtal for eit budsjett. Dei har kutta i sjukeløna så det monnar, ja nesten 6 milliardar kr, utan å ta omsyn til at framlegget kjem midt i ein tariffperiode. Kristeleg Folkeparti ynskjer også å gjera noko med sjukeløna, men no er det mest truverdig og klokast å venta på oppfølginga av Sandman-utvalet. I tillegg kuttar Høgre 2,5 milliardar kr i overføringane til dei fattigaste i verda – for å gi det til dei rikaste i Noreg. Det er iallfall ikkje solidaritet.

Eg nemner berre desse to postane i Høgre sitt budsjett for å illustrera kor langt dei ligg frå oss og andre. Sjukelønskuttet stengjer for eit samarbeid med Arbeidarpartiet, og bistandskuttet for samarbeidet med Kristeleg Folkeparti.

Framstegspartiet sitt alternative budsjett går endå lenger i det meste, og dei stengjer seg sjølve ute frå eit samarbeid.

I tillegg legg korkje Høgre, Framstegspartiet eller Arbeidarpartiet skjul på at dei ynskjer å samarbeida i regjering med Kristeleg Folkeparti. Konklusjonen er difor klar: I dagens situasjon blir Bondevik og Kristeleg Folkeparti fridde til av alle, dette fordi vi har løysingar som famnar mot både Arbeidarpartiet på den eine sida og Høgre og Framstegspartiet på den andre, ei plassering som har fått mange til å krevja at vi skulle velja side. Uttrykket «blokkuavhengig» har ergra mange. Men sanninga er at Kristeleg Folkeparti, saman med Senterpartiet og Venstre, famnar breiast, og er med den plasseringa det naturlege regjeringsalternativet i dagens politiske bilete.

Kristeleg Folkeparti ynskjer å vera eit parti som tar vare på arbeidsplassane våre, og som legg til rette for nye. Difor måtte vi forlanga store endringar og driva tilbake dei mest næringslivsfiendtlege forslaga Regjeringa kom med. For det fyrste skal investeringsavgifta fjernast frå 1. januar 2002. Det gir arbeidsplassar og distrikt 6 milliardar kr i avgiftslette. Fjerning av investeringsavgifta på 7 pst. vil vera viktig for arbeidsplassane. Investeringsavgifta er fragmentert, rammar tilfeldig og har store innkrevjingskostnader. Dette er også eit viktig steg i retning av eit enklare Noreg.

For det andre skal konjunkturavgifta også fjernast. Denne ville ha verka direkte inn på konkurranseevna til arbeidsplassane i det private og frivillige Noreg. Rett nok har vi innført ei konjunkturavgift på 10 pst. på næringsbygg, som målretta reduserer presset i ei næring med stor mangel på arbeidskraft. Denne avgifta er ikkje så ulik den vi foreslo for nokre år sidan.

Vi gjekk også imot endringar som vart foreslåtte i delingsmodellen for 2001.

Aksjerabatten og 80 pst.-regelen held vi på. Dermed hindrar vi ei skatteskjerping for det store fleirtalet av småbedrifter i Noreg. Dessutan blir fjerning av formuesskatt på næringsaktiva ikkje gjennomført no. Regjeringa si oppfølging av vedtaket frå i vår var for dårleg. Formuesskatten får vi koma tilbake til seinare.

Skatt på aksjeutbytte blir redusert frå 14 pst. til 11 pst. og får eit botnfrådrag på 10 000 kr. Dette blir erstatta alt frå 2002 med eit system som ikkje skattlegg sparing i bedrifter framfor andre former for sparing.

Elavgifta er auka med 1 øre frå vår side. Hushaldningane blir ramma av dette, men ikkje verre enn at ein med enøktiltak og auka miljøfokusering kan ta det inn igjen. Det er også verdt å merka seg at vi gjennom forliket fekk gjennomslag for ikkje å auka elavgifta til prosessindustrien. Vi innretta avgifta betre, slik at det blir stimulert til energiøkonomisering i reine administrasjonsbygg i industrien. Administrasjonsbygg blir dermed handsama likt med hushaldningane, mens verdiskapande verksemd innan industri framleis får ein avgiftsmessig fordel. På denne måten har vi vore med på å nå viktige miljøpolitiske mål.

Vidare har vi fått gjennomslag for ein grundig gjennomgang av skattesystemet, der dagens delingsmodell skal fjernast. Eg trur at vi gjennom ein debatt her på Stortinget om konkrete forslag til løysingar kan koma fram til ein god skattereform. Desse endringane skal leggast fram seinast saman med statsbudsjettet for 2002.

Kristeleg Folkeparti har også, saman med Senterpartiet og Venstre, fått til ein momsreform med ein heilt annan profil enn den Regjeringa la opp til i budsjettet. Vi får halvert moms på mat, ned til 12 pst., noko som er eit godt utjamningsgrep og får mykje å seia for matbudsjettet til folk flest. Redusert matmoms er fyrst og fremst ein fordel for låginntektshushaldningane og barnefamiliane. Dersom dette slår ut i auka etterspørsel etter norskprodusert mat, vil det sjølvsagt også vera positivt for landbruksnæringa vår. Ein momsreduksjon på matvarer kan også få positive følgjer for grensehandelen.

Forslaget om moms på transport er svært dårleg miljøpolitikk og ville ha gitt auka kostnader for kollektivtrafikken. Kristeleg Folkeparti vil tvert imot gi kollektivtrafikken eit lyft gjennom auka løyvingar i tillegg til fritak for moms.

Regjeringa sitt forslag til statsbudsjett var ei kraftig nedprioritering av frivillig sektor. Når Regjeringa ikkje prioriterer viktig samfunnsengasjement og uløna arbeid, vitnar det om ei forenkla tru på at det offentlege skal løysa alle oppgåver. Dessutan syner det ei mangelfull forståing av det moderne norske lokalsamfunnet. Kristeleg Folkeparti har auka løyvingane til ulike typar organisasjonar, det gjeld så vel barne- og ungdomsorganisasjonar og miljøorganisasjonar som andre interesseorganisasjonar.

Kristeleg Folkeparti har også fått gjennomslag for tiltak som stimulerer til kulturelle aktivitetar over heile landet. Eg har også merka meg at kulturminister Ellen Horn vona at våre forslag til forbetringar skulle få gjennomslag i forhandlingane, noko dei iallfall nesten fekk fullt ut. Eg vonar at heile kultursektoren merkar seg desse forbetringane. I budsjettforliket Bondevik-regjeringa hadde med Arbeidarpartiet i fjor, vart det i kultursektoren kutta sterkt. I år klarte vi det motsette, nemleg ei styrking. Ein nasjon som ikkje prioriterer kultur og den frivillige sektoren, blir fort ein fattig nasjon.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å føra ein miljøpolitikk for ei berekraftig utvikling basert på føre var-prinsippet. Vi meiner òg at forureinaren skal betala. Det skal løna seg å opptre miljøvennleg. For å redusera utsleppa av miljøøydeleggande klimagassar må det satsast både på energiøkonomisering, alternative fornybare energikjelder, ny teknologi og betre kollektivtransport.

Samferdselssektoren er den største kjelda til utslepp av klimagassar i Noreg. Kristeleg Folkeparti har lukkast i å styrkja innsatsen for å få fleire til å reisa kollektivt.

Bondevik-regjeringa prioriterte gjennom dei 2,5 åra vi sat i regjering, særleg familiepolitikken, med stor satsing på større valfridom for barnefamiliane og ei offensiv barnehagesatsing gjennom barnehagemeldinga, som dagens regjering adopterte. Vi satsa òg på helsepolitikk med mange store handlingsplanar m.a. innafor psykiatri, kreftomsorg og kjøp av nytt sjukehusutstyr. Det som stod for tur for oss, var skule og forsking. Difor var det viktig for oss å prioritera dette området i budsjettforhandlingane. Kristeleg Folkeparti sine prioriteringar er i stikkords form:

• krafttak for forsking og høgare utdanning

• mangfald i skulen

• kvalitetslyft for ungdomsskulen

Regjeringa har lagt fram det dårlegaste budsjettet for høgare utdanning og grunnforsking på svært lenge, særleg for universiteta. Sentrumspartia held lovnaden om ei styrking av forskingsinnsatsen og kvaliteten på høgare utdanning. Med budsjettforliket blir det rom for betre tilbod til studentane, styrking av grunnforsking og oppretting av fleire rekrutteringsstillingar for unge forskarar. Vi styrkjer òg Forskingsfondet og satsinga på næringsretta forsking. Dermed tar vi fyrste steget på vegen for å få Noreg opp frå botn til gjennomsnittsnivået for OECD-landa i forskingsinnsats i løpet av fem år.

Regjeringa sitt systematiske kuttforslag og manglande lønskompensasjon til private skular, folkehøgskular og private høgskular ville ha ført til eit fattigare og mindre mangfaldig utdanningssystem. Difor prioriterer Kristeleg Folkeparti å driva tilbake slike kutt.

Bondevik-regjeringa fekk vedtatt ein eigen tiltakspakke for ungdomstrinnet for å sikra pedagogisk utviklingsarbeid og tilpassa opplæring. Løyvingane for neste år blir auka med 25 mill. kr, slik at fleire skular blir sikra slike tilbod.

Kristeleg Folkeparti har altså, saman med Senterpartiet og Venstre, valt å vera konstruktive i budsjettforhandlingane, som vi har vore ved fleire høve tidlegare. Vi kunne ha demonstrert mot Arbeidarpartiet og deira måte å ta makta frå oss på i mars. Sjølv demonstrerte Arbeidarpartiet i to år etter at dei frivillig gav frå seg makta. Vi gjekk ikkje frivillig, tvert imot. Men vi har framleis eit ansvar for å få eit budsjett vedtatt. Vi har derimot ikkje ansvar for denne regjeringa, noko Høgre fekk då dei medverka til regjeringsskiftet i vår. Høgre fråskriv seg no dette ansvaret. Dei er verkeleg det partiet som har svikta. Fyrst hjelper dei Arbeidarpartiet til makta, så gjer dei ingenting for at dei skal få arbeidsforhold som er til å leva med.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å vera ansvarleg, både i posisjon og opposisjon. Difor gjekk vi i forhandlingar, difor strekte vi oss langt, difor var vi òg sta på viktige endringar. Men Kristeleg Folkeparti tar ansvar. Sentrum har òg vist at dei tar ansvar. Slik vi i haust synte vilje til budsjettansvar, slik vil vi fram mot stortingsvalet òg syna vilje til regjeringsansvar, for faktisk er og blir sentrum det regjeringsalternativet som er mest realistisk opp mot den sitjande regjeringa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ottar Kaldhol (A): Både i innlegg, i pressemeldingar og utsegner om statsbudsjettet har sentrumspartia og Kristeleg Folkeparti lagt stor vekt på at dei har makt, og at dei har teke ansvar i samband med Stortinget si behandling av statsbudsjettet. Eg trur ikkje det er så mange av innbyggjarane som vert overraska over det. Dei fleste vil vel finne det heilt naturleg og ha vanskar med å sjå at det å ta ansvar skal vere noko særmerkt for politisk arbeid her i Stortinget. Eg vil i den samanhengen finne det naturleg å minne om at makta nettopp har ein siamesisk tvilling som heiter ansvar. Det inneber at tek ein del i makta, så tek ein også del i det ansvaret som følgjer med. Eg trur ikkje det er så mange som eigentleg er overraska over det. For Arbeidarpartiet er dette iallfall naturleg, og det vert også då naturleg for oss å bruke makta og ta ansvar for ei meir rettferdig fordeling, større satsing på velferdsordningane og større tryggleik for inntekt og økonomi til den einskilde. Når sentrumspartia no brukar makta si til å ta delansvar for å støtte Arbeidarpartiet sine nemnde satsingsområde, er vel det også naturleg ut frå det verdigrunnlaget som Kristeleg Folkeparti og sentrum står for.

Det andre som har vore markert sterkt i den seinare tida, også her i debatten, er at det har vore flytta på så store beløp i Regjeringa sitt budsjettforslag. Kan representanten Svarstad Haugland stadfeste at i budsjettforslaget til Arbeidarpartiet når det gjeld utgiftssida, så er det flytta på 1,5 milliardar kr?

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Spørsmålet som Kaldhol stilte meg, om eg kunne stadfesta at det var flytta på ca. 1,5 milliardar kr på utgiftssida, kan eg sjølvsagt svara ja på. Men vi høyrde ganske mange gonger at no har ein flytta så veldig mykje på budsjettet si inntektsside, at no fekk det halda med ikkje å flytta så mykje på utgiftssida. Eg har ei kjensle av at Arbeidarpartiet i salen her i dag har litt vanskeleg for å svelgja at ein faktisk til saman har flytta på nesten 22 milliardar kr, og så kjem ein stadig tilbake og på ein måte prøver å dempa verknadene av desse 22 milliardane. Men eg trur at alle som les budsjettet og ser kva som har skjedd, vil sjå kva vi har fått til, og då må eg ærleg innrømma at eg synest det er veldig bra at vi har klart å flytta på såpass mange kroner. Vi har satsa på tiltak som er viktige. Nokre tiltak har vi plussa på små beløp – men du så viktig det er for dei som får pengane. Eg vil nemna kultursektoren, den frivillige sektoren – mange organisasjonar ville ha kome i klemme og ein del av dei ville ha blitt lagde ned dersom Arbeidarpartiet sitt forslag til budsjett hadde blitt vedtatt. Det fekk vi sterke signal om. Det er ikkje alle desse summane som er like store, men dei er likevel veldig viktige for det frivillige Noreg. Eg vil òg nemna miljøsektoren, der vi har fått til endringar – vi kunne gjerne tenkt oss større endringar. Vi kunne òg gjerne tenkt oss fleire endringar, men likevel er det viktige enkeltendringar for å få til eit betre miljø.

Når det gjeld skule, undervisning og forsking, som eg nemnde i mitt innlegg, seier rektorane ved universiteta i Noreg i dag at dette er det verste budsjettet dei nokon gong har fått presentert for seg. Direktøren ved Universitetet i Bergen sa også det om budsjettet. No har dei iallfall fått eit langt betre budsjett å styra etter, og dette er eg glad for at vi har klart å få fleirtal for.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg skal ikke bruke denne replikken til å presisere at Statistisk sentralbyrå faktisk har beregnet at Fremskrittspartiets totale opplegg, altså ikke bare kommuneopplegget, ville gitt kommunene 4,5 milliarder kr mer å rutte med enn det som er blitt resultatet av forhandlingene, selv om det kan virke som om det kan være nødvendig å minne noen om at et regnskap faktisk har både en inntekts- og en utgiftsside.

Det jeg skal spørre om, har også for så vidt med kommunene å gjøre. Det gjelder momskompensasjonsordningen som gjør det mulig for kommunene å kjøpe inn tjenester fra private. Det er en viktig ordning, i hvert fall etter min oppfatning, hvis vi skal få til en konkurranseutsetting av en del kommunale tjenester som gjør at kommunene skal kunne spare penger. Og det er ikke bare for at kommunene da skal kunne spare penger, for det gjør kommunene gjennom en slik ordning, men det er også for å kunne gi bedre og flere tjenester til sine innbyggere.

Poenget er at tidligere har Kristelig Folkeparti vært for å utvide denne ordningen. Nå gjelder den på ganske begrensede områder, som vask av tekstiler og når det gjelder bygg, men det er veldig mange områder hvor den ikke gjelder, og den er mer aktuell enn noen gang når momsen skal økes, og når momsgrunnlaget også skal utvides. Det vil altså gjelde atskillig flere tjenester.

Da saken sist var oppe, i forbindelse med et Dokument nr. 8-forslag fra Erna Solberg fra Høyre, valgte Kristelig Folkeparti å ikke delta i debatten, men de stemte altså imot en slik utvidelse, som de tidligere hadde vært for. Nå er Kristelig Folkeparti igjen i opposisjon, og mitt spørsmål blir: Hva mener Kristelig Folkeparti i dag – står de på sitt tidligere standpunkt, eller har de det standpunktet de hadde i sin tid i regjering? Kunne Kristelig Folkeparti tenke seg å støtte forslaget om å utvide ordningen, eventuelt gjøre denne ordningen generell?

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): No hadde eg inntrykk av at Per Erik Monsen brukte replikken til meg til å ta tak i førre replikkrunde. Eg skal ikkje blanda meg inn i Statistisk sentralbyrå sine utrekningar med omsyn til Framstegspartiet sitt alternative budsjett, men eg har lyst til å seia at eg trur nok konsekvensane på sikt ville blitt ganske tragiske for mange av oss dersom deira politikk skulle gjennomførast – om det ikkje hadde fått så negative følgjer det fyrste året, ville ein på sikt kunna få endringar som eg trur mange av oss ville synast var negative for utviklinga.

Når det gjeld spørsmålet eg fekk frå representanten Monsen, vil eg peika på eit av punkta i avtalen mellom sentrumspartia og Regjeringa, der vi ber Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett i 2001 om å koma tilbake med ei nærare vurdering av momsreforma sine verknader i forholdet mellom tenester utførte av eigne tilsette og kjøp av tenester. Vi har òg bedt dei spesielt om å sjå på dei frivillige organisasjonane, som må vurderast i den samanhengen. Det er fordi vi ser at det kan oppstå uheldige tilhøve ved den problemstillinga som Monsen peika på. Difor har vi fått med dette punktet for at vi i revidert nasjonalbudsjett kan sjå på desse verknadene. Som Per Erik Monsen veit, skal momsreforma innførast frå 1. juli, og dermed har vi tid og eventuelt sjanse til å gjera visse endringar dersom ein ser slike uheldige tilhøve som vi ynskjer å retta opp.

Jan Petersen (H): Hvis det er slik at Svarstad Haugland fortsatt tror at regjeringen Bondevik måtte gå av, så er det mye som tyder på at den gikk av ved en ren misforståelse. Det var selvfølgelig ingenting i veien for at den kunne fortsette ved å legge stortingsflertallets oppfatning til grunn, men den valgte altså ikke å gjøre det og gikk derved av – høyst frivillig.

Det budsjettet som nå er til behandling, har de høyeste skatte- og avgiftsøkninger i manns minne, og det tyder på at stortingsflertallet tror at Norge kan være et skattepolitisk annerledesland. Sentrum har akseptert disse rekordhøye økningene, men har ønsket å fordele økningene annerledes enn det arbeiderpartiregjeringen ønsket. Det er derfor ikke fullt så ille for næringslivet som etter Arbeiderpartiets forslag, men fortsatt verre enn i inneværende år. Til gjengjeld har enkeltmennesket fått en større belastning enn det Arbeiderpartiet la opp til, og dette er selvsagt skuffende. Men det er lys i mørket, og dette lyset kom til syne i VG 23. november, hvor Svarstad Haugland – som det står i overskriften – «lover deg skattelette», hvor da Svarstad Haugland lover skattelettelse til alminnelige mennesker. Det reiser en del spørsmål. Det ene er: Hvilken troverdighet vil et slikt løfte ha, tatt i betraktning at det var sentrum som fikk til større belastninger for enkeltmennesker neste år, og tatt i betraktning det faktum at det nå skyves en udekket regning på 10 milliarder kr inn i 2002? Det andre spørsmålet er: Er Svarstad Haugland så sikker på at Arbeiderpartiet er den naturlige samarbeidspartner for å få skatten ned? Jeg vil minne om at Svarstad Haugland har vært gjest i programmet «Brutte løfter». Jeg håper ikke at hun tar sikte på å bli fast gjest i det programmet.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Til den siste helsinga frå Jan Petersen: Eg trur at dersom alle skulle måtta forsvara ein del ting som vart sagt i valkampar, og som dei ikkje har klart å få gjennomført, men framleis står for og meiner, ville Jan Petersen og andre her i salen kunna delta både i «Brutte løfter» og i andre program. Slik er situasjonen, og slik kjem situasjonen sikkert òg til å vera.

Det er rett at sentrum har akseptert store skatte- og avgiftsaukingar, men vi har klart å driva tilbake så mykje som mogleg. Vi har i alle fall klart å få ein profil på det som gjer at næringslivet ikkje går dukken. Det var for oss det viktigaste.

Eg har kikka litt på inndekkingsforslaga til Høgre i deira alternative budsjett, og eg må heilt ærleg seia at dei freistar ikkje særleg: 6 milliardar kr til sjukelønsordninga, som ein veit ein ikkje klarar å få inn neste år. Eg trur Høgre òg veit det, men det står der, svart på kvitt. 2,5 milliardar kr frå verdas fattigaste skal Høgre bruka på rike Noreg. 2,5 milliardar kr er utruleg mange pengar, for dei ein kan nå gjennom bistandsbudsjettet. Så forklarerr Høgre kvifor: Dei meiner at pengane ikkje går dit dei skal. Men då får vi sanneleg sjå på kvar pengane skal gå, slik at vi får ein god innfallsvinkel på bistanden vår. Noreg har i alle fall ikkje råd til å kutta i bistanden, då mister vi nesten sjela vår. Så sterkt vil eg ta i.

VG har ei overskrift som seier at eg lovar skattelette. Det får VG stå for sjølv. Det eg har sagt, og som eg vil lova å jobba for, er at vi skal få ein ny skattemodell, ei skattereform, neste år. Den debatten vonar eg òg Høgre konstruktivt vil gå inn og vera med på.

Vi ynskjer å få vekk dagens delingsmodell, og då må vi få ei tilnærming av skatt på arbeid og skatt på kapital. Eg vil tru at fordelingsverknaden av ein slik modell vil føra til ei meir rettferdig fordeling. Ein del av dei kapitalsterke har faktisk råd til å betala inn noko meir til felleskassa. Men skatt på arbeid bør reduserast.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at selv i en finansdebatt er det ikke mulig å forhandle seg fram til momstillegg på taletiden.

Rolf Reikvam (SV): Etter å ha hørt oppramsingen innledningsvis kan man lure på om det finnes områder der Kristelig Folkeparti ikke har fått gjennomslag for sin politikk.

22 milliarder kr utgjør den store flyttesjauen. Det er viktig å minne om at det store inntektsbortfallet vil vi ikke se før i 2002. Da vil vi få et inntektsbortfall på ca. 10 milliarder kr, og det er vel da det blir problematisk å få et budsjett i balanse.

Resultatet innenfor utdanningssektoren av denne flyttesjauen er rimelig klart. Det er en satsing på private institusjoner, private skoler og private høgskoler. Det er der det er lagt på, det er de som er blitt budsjettvinnerne innenfor utdanningssektoren. Dette skjer samtidig som de offentlige utdanningsinstitusjonene, grunnskolen og den videregående skole, samlet sett har fått en reduksjon i de øremerkede bevilgningene. Når en ser grunnskolen og den videregående skolen samlet, er det altså en reduksjon i bevilgningene til disse, samtidig som private grunnskoler, videregående skoler og høgskoler har fått en rimelig sterk vekst. Eksempelvis er det 10 pst. vekst i bevilgningene til privatskoler i forhold til Arbeiderpartiets budsjett, altså en svekking av det offentlige utdanningssystemet. Er det dette som er sentrums politikk? Er det dette som er god Kristelig Folkeparti-politikk: å svekke det offentlige utdanningssystemet?

For ca. et halvt år siden behandlet vi en forskningsmelding der vi hadde ambisiøse mål. Det var en forskningsmelding lagt fram av en Kristelig Folkeparti-statsråd. På mange måter var det en god forskningsmelding, og den ble bedre etter at vi fikk behandlet den i Stortinget. Og vi hadde ambisiøse mål: Vi skal opp på gjennomsnittlig OECD-nivå. Det var Kristelig Folkeparti enig i. Det er en viss økning i bevilgningene til universitetssektoren, men ikke noe særlig til forskningssektoren. Føler Valgerd Svarstad Haugland at vi nå beveger oss i retning av dette målet? Og vil vi klare dette på fem år, som var ambisjonene den gang vi behandlet forskningsmeldingen?

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Som den andre replikanten i dag frå SV er representanten Reikvam opptatt av den veksten i utgifter som vi får med 2000-budsjettet. Det er hyggeleg å høyra bekymringsfulle utsegner frå SV når det gjeld veksten i budsjetta. Når ein ser på inndekkinga i SV sitt alternative budsjett, er eg ikkje særleg trygg når det gjeld korleis dei hadde tenkt at det skulle slå ut, korkje på den eine eller den andre måten, for norsk økonomi. Og når representanten skuldar Kristeleg Folkeparti for ikkje å satsa på skulesektoren i dette budsjettforliket, tar han heilt feil.

Det er klart at vi har plussa på noko til dei private skulane, både til folkehøgskulane og til høgskulane. Kvifor i all verda har vi gjort det? Jo, det er sjølvsagt fordi det er der Arbeidarpartiet har kutta mest. Vi måtte prosentvis plussa mest på der for å retta opp dei feila som Arbeidarpartiet har gjort. For vi ynskjer å ha ei offensiv satsing på skulen, og då inkluderer vi både dei private folkehøgskulane, dei private høgskulane og dei private skulane våre. Vi måtte retta opp dei feila Arbeidarpartiet gjorde, og difor måtte vi plussa på dei budsjettpostane.

I tillegg har vi satsa meir på forsking. Ein halv milliard kroner meir til Forskingsfondet blir lagt inn. Sentrumspartia kunne ha tenkt seg å legga inn enda meir til Forskingsfondet, men vi er iallfall med på å bygga det opp, slik at vi kan koma opp på eit betre nivå når det gjeld satsinga på forsking òg i Noreg. I tillegg har vi omrokert i budsjettet, slik at vi har nesten ein halv milliard meir til skulesektoren totalt sett enn det Arbeidarpartiet har foreslått. Ein kan seia det sånn: Vi har fått til meir enn SV har fått til med sitt alternative budsjett, for det blir det jo ikkje fleirtal for.

Grethe G. Fossum (A): Da sentrumspartiene satt i regjering, var de svært opptatt av at de var et selvstendig sentrumsalternativ, at de kunne samarbeide både med høyre- og venstresiden i norsk politikk. Gjennom de tre siste årene har de fått erfaring i hva det vil si å samarbeide med ulike parter. Jeg må si at jeg blir litt nysgjerrig, for det er vel slik at én av samarbeidspartnerne passer bedre for Kristelig Folkeparti enn de andre? Jeg oppfatter i representanten Svarstad Hauglands innlegg et bittelite spark til Høyre. Men la det ligge, og fortell meg heller hvilken budsjettkamerat Kristelig Folkeparti er mest fornøyd med. Hvis Valgerd Svarstad Haugland ikke vil svare på det, kan hun kanskje fortelle meg om hvilket budsjett hun syns har gitt den beste velferden for folk flest. Er det det budsjettet som de har samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet om, eller er det kanskje det budsjettet som de har arbeidet sammen med Arbeiderpartiet om?

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg må seia at dette var eit sjarmerande spørsmål.

Ja, vi har sete i regjering i to og eit halvt år, og vi hadde vekslande fleirtal med ulike parti. Eg er klar over at eg har gitt eit spark til Høgre i mitt innlegg, men eg har lyst til å understreka at når det gjeld satsing på frivillig sektor, når det gjeld ein del verdispørsmål, når det gjeld satsing på næringslivet – satsing på desse områda som eg har nemnt – er faktisk Høgre det partiet som kom oss lengst i møte. Og dersom ein ser på deira alternative budsjett, har dei styrkingar både i forhold til frivillig sektor, organisasjonane, i forhold til privatskulane og i forhold til næringslivet, som eg kan seia ja til. Men så hadde dei ei forferdeleg inndekking.

Arbeidarpartiet hadde òg påplussingar som eg kunne seia ja til, men dei hadde òg ei inndekking som vi ikkje likte, og derfor gjorde vi altså så store endringar. Det beste budsjettet er sjølvsagt det som vi legg fram sjølve, og det har vi gjort tre gonger – ein gong måtte vi gjeraom på eit arbeidarpartibudsjett, og to gonger la vi fram vårt eige budsjett. Det er sjølvsagt dei beste budsjetta med den beste fordelinga frå vår ståstad.

Sentrumspartia og Kristeleg Folkeparti har lettare for å kunna styra i ei mindretalsregjering fordi vi kan finna vekslande fleirtal med høgresida og venstresida i norsk politikk. Kva skjedde med Arbeidarpartiet då dei la fram sitt budsjett i år? Dei hadde ein stad å gå, og det vi kunne ha gjort dersom vi hadde vilja, var å skapa krise. Vi kunne ha sagt at dette gidd vi ikkje å gå inn i, vi har ingenting å forhandla med Arbeidarpartiet om, dei får sjølve prøva å finna fram til fleirtal med Høgre, som skaffa dei plass i regjering. Men det var ikkje vegen for Arbeidarpartiet å gå. Dei gjekk til oss, vi tok ansvar, og vi har fått eit budsjettforlik. Men vi har òg opplevd å ha gode budsjettforlik saman med Høgre og Framstegspartiet. Det vil eg på ingen måte legga skjul på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per-Kristian Foss (H): Mangel på forutsigbarhet er det vi hører oftest som kritikk mot politikere fra det arbeidende næringsliv. Man lever i en konkurranseutsatt, i økende grad internasjonal – for ikke å si global – økonomi, og alle land deltar i dag i en konkurranse om å tiltrekke seg arbeidsplasser. Norge er ikke en del av det, snarere tvert imot: Mange opplever det helt annerledes. Det er ikke rart at dette skjer når man hører de analysene som representantene for regjeringspartiet gir uttrykk for fra denne talerstol. Man gir uttrykk for at bedrifter som tjener godt, er bedrifter som må beskattes enda sterkere. Man får faktisk det inntrykk at bedrifter som tjener så godt at de nesten når opp til et internasjonalt nivå, altså på linje med sine konkurrenter, må straffes med høyere skatter.

Den skattereform som et bredt flertall stod sammen om å forsvare på begynnelsen av 1990-tallet, og som representanter for Arbeiderpartiet den gang forsikret om skulle baseres på langsiktighet, forutsigbarhet, er en reform som nesten ingen lenger forsvarer, og som man stadig undergraver med nye og overraskende fremstøt. Det siste var fremstøtet om utbytteskattlegging, et fremstøt som Regjeringen faktisk har fått gjennom nesten uendret, også med forlikspartiene. Man forsøker å lansere dette som om det skulle være et forsøk på nær sagt å tette et hull i skatteloven i Norge, men det interessante er jo at Norge faktisk er blant de land som har høyest aksjebeskatning i Europa, ja, vi er det land som har nest høyest aksjebeskatning. Vi slås bare av svenskene, og svenskene er på flere områder på vei ned, så vi kan altså innta gullplass der om vi skulle ønske det. Og det er tydelig at det er det flertallet nå ønsker.

Sågar flertallet i Norges Banks hovedstyre advarer mot dette forslaget, i meget sterke ordelag til Norges Bank å være. Dette flertall inkluderer også tidligere finansminister fra Arbeiderpartiet, Sigbjørn Johnsen, nå medlem av hovedstyret. Hovedstyret i Norges Bank peker bl.a. på at dette vil svekke egenkapitalgrunnlaget i norske bedrifter, og det kan egentlig ingen være tjent med.

Fremfor å høre på skryt fra dem som ikke er en del av norsk bedriftsliv, altså politikere flest, kan det være interessant å høre hvilke beskrivelser de som faktisk er i investormiljøet, har av det å investere i Norge. Jeg skal vokte meg vel for å trekke frem navn på ledere som jeg forstår at Arbeiderpartiets leder mener er både late og det som verre er. Jeg skal trekke frem en som har uttalt seg i dagens avis, og som faktisk representerer et halvstatlig selskap – ett av de selskaper som vi snakket meget om i denne sal for et par år siden – nemlig lederen for det som nå kalles START-fondet, som altså er et investeringsselskap basert på 50 pst. statlig kapital via SND og 50 pst. privat kapital. Nettopp en representant for denne del av investormiljøet gir i dagens Aftenposten uttrykk for følgende:

«Utenlandske investorer er meget skeptiske til å investere i Norge.»

Videre står det:

«Utenlandske investorer åpner nødig lommeboken for bedrifter som ikke har muligheten til å flytte ut av Norge.»

Og det gis en begrunnelse for hvorfor: Man er redd for å etablere seg i Norge på grunn av uforutsigbarheten i skatteregimet og faren for å bli låst inne med store skatteregninger i et land hvor man ikke kan bygge på et trygt og forutsigbart grunnlag.

Det er faktisk ganske interessant å se at mange av de protester vi nå får på de skatteregler som foreslås av flertallet, kommer fra representanter for selskaper som vi har opprettet for å investere med statlige midler. Ett av de mange protestbrev vi har fått mot Regjeringens skatteforslag, kom fra selskapet Norsk Vekst A/S, et selskap som dette storting i begynnelsen av 1990-tallet opprettet med statlige midler for å supplere privat kapital på investeringssiden. Det de nå klager på, er faktisk rammebetingelsene – nøyaktig det samme som Høyre har sagt hele tiden: Det er rammebetingelsene som gjør det vanskelig å investere i Norge, ikke mangelen på statlig kapital.

Jeg var tidligere i en replikk inne på den analyse som Regjeringens budsjettdokumenter legger til grunn, nemlig at den viktigste pressfaktoren i norsk økonomi er mangelen på kapasitet. Mangel på kapasitet kan man gjøre noe med på to måter. Man kan slanke, effektivisere, rasjonalisere, modernisere – man kan velge hvilket uttrykk man vil – den offentlige sektor i Norge, som er stor, særdeles stor. Offentlig sektor utsettes ikke for konkurranse i det store og hele, og har derfor ikke det press på seg til økt produktivitet som privat sektor har. Derfor er det vi som har ansvaret for å lage slike markedslignende rammebetingelser også for den offentlige sektor. Regjeringens forslag inneholder ingen slike forslag. Man konstaterer altså problemet – «ser på det», som det heter i politisk sjargong – og gjør ikke noe mer med det.

Den andre hovedfaktor ligger i mangelen på arbeidskraft. Også her viker Regjeringen unna fra nødvendige, men, jeg innrømmer, upopulære tiltak. Det er ikke vanskelig å peke på at det vil bli upopulært å begrense en særdeles gunstig AFP-ordning. På det området var vel Høyre blant de meget forutseende som da ordningen mer eller mindre ble påtvunget Stortinget, sa at den ikke var bærekraftig, at den etter hvert ville få en ekspansjon som ville gjøre det umulig økonomisk å bære den. Vi fikk rett. Ikke derfor, men fordi ordningen nå er kostbar, er man nødt til å gjøre noe med både det og det faktum at tusener av årsverk hvert år forsvinner på grunn av sykefravær eller på grunn av uføretrygding. Det går mange som representerer arbeidskraft, rundt og er helt uføretrygdet, mange som i dag kunne vært på deltid, iallfall, vært en del av norsk arbeidsliv. Og vi trenger dem.

Jeg skal ikke her bruke tid på å berøre temaet som går på å øke arbeidskraften i Norge ved mer forenklet og liberalisert arbeidsinnvandring. Der inneholder forliket et lite glimt av håp om at Arbeiderpartiet begynner å myke opp sin bastante motstand, men som vanlig er det lite konkret, og det kommer for sent. Det kommer senere enn det gjør iallfall i alle sammenlignbare land.

Strukturreformer mangler altså. Det er en av årsakene til at vi i dag dessverre ikke kan bruke mer oljeinntekter – eller mer penger i det hele tatt – i økonomien for å få gjort mer. Forliket er litt mindre ille for bedriftene, men verre for forbrukerne. Konjunkturavgiften vedtas ikke, men flyttes til andre områder som for bedriftenes bunnlinje betyr omtrent det samme.

Det største løft noen næring får i forliket, er gitt til den eneste næring som overhodet ikke har internasjonal konkurranse, nemlig landbruket. Bondelaget bør gratuleres med dette årets absolutte lobbypris. Dette er et gammelt Bondelags-krav – forståelig, sett fra næringens side, men det utsetter jo bare en nødvendig omstilling på pris som næringen måtte vært undergitt under alle omstendigheter.

Det som er trist med opplegget, er at forbrukerne totalt sett likevel tar støyten. Det skal innkreves mer moms neste år enn i år, uansett hvordan man snur og vender på det. Og på toppen av det hele kommer så boligskatt, elavgift osv., som ikke har noen fornuftig, rettferdig fordelingsvirkning, men som rammer alle.

Kristelig Folkepartis parlamentariske leder har brukt mye tid på å anklage Høyre for at vi ikke har lagt frem et alternativt budsjettopplegg som er et samarbeidsopplegg i forhold til andre partier. Man kan anklage oss for mye, men det som er lagt frem er nå engang vårt opplegg, det er ikke et opplegg som er fremforhandlet med andre. I motsetning til sentrum har vi et eget opplegg. Jeg kan derfor vanskelig angripe tilbake, annet enn å snakke om selve forliket, som jeg nå forutsetter er sentrumspolitikk. Det er det greit å legge til grunn. Det er heller ikke så helt lett å ha oversikt over hvor sentrum til enhver tid er: Her går jeg mot en skatt – gevinstbeskatning – med gode argumenter fra tidligere finansminister Restad i brev til Stortingets finanskomite så sent som i 1998. Og nå går altså sentrum inn for det de sist gikk mot.

Vi går mot økt boligskatt i vårt opplegg. I en uttalelse fra representanten Bondevik, som så sent som et par uker før budsjettet kom, sa han at han ikke ventet seg så meget av budsjettet, men at én ting måtte de iallfall ikke gjøre, og det var å øke boligskatten. Vi går altså imot det. Kristelig Folkeparti gjør det motsatte – de øker boligskatten, som de advarte mot å øke. Jeg håper derfor på en viss forståelse for at det ikke alltid er like lett å forholde seg til forventninger om hva Kristelig Folkeparti kommer til å gjøre.

Det er riktig at vi har kuttet i utviklingshjelpen, et beløp som innebærer at utviklingshjelpen neste år blir i underkant av 10 milliarder kr, ikke i overkant av 12 milliarder kr. Jeg tror det er til å leve med, særlig tatt i betraktning at vi utstyrer vårt forslag også med et opplegg for å tillate fri import fra de fattigste u-landene til de land de kan selge til, deriblant Norge.

Når vi også anklages for å fremme et sykelønnsforslag, blir jeg imidlertid noe mer i stuss, for det er tross alt en del av det som også Kristelig Folkeparti går inn for i sitt program. Det nytter ikke bare å gå inn for det i sitt program, man må også foreslå det i Stortinget. Høyre har gjort det Kristelig Folkeparti har tatt til orde for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Når en hører representanten Foss snakke om skattenivået i Norge, skulle en tro at det norske skattenivået er aldeles forskjellig fra landene rundt oss – det blir framstilt slik. Men det er jo ikke det. Hvis vi ser på skattenes andel av den totale bruttonasjonalinntekten, ligger vi ikke spesielt høyt. Vi ligger faktisk under landene rundt oss, så vidt under gjennomsnittet i EU, som er på 41,9 pst. I Norge er det 41,8 pst., mens i Sverige er det 52 pst., i Danmark er det 50 pst. osv. Hvis vi ser på bedriftsbeskatningen, har vi samme forholdet. Det er ikke noe spesielt høyt skattenivå i Norge på bedrifter. Vi er alle sammen kjent med at arbeidsgiveravgiften i Sverige f.eks. er betydelig høyere enn i Norge – ja, det er faktisk slik at hvis vi skulle ha like høye skatter som de har i Sverige, måtte vi øke skattenivået i Norge betydelig. Da blir det litt rart å høre representanten Foss framstille det som om norske bedrifter har grunn til å reise fra Norge, hvis de kan komme til å reise til et land som har f.eks. høyere utbytteskatt enn det som nå blir vedtatt her i landet. Spesielt er det rart å høre dette samtidig som vi hører hvor Høyre vil kutte: sykelønnsordningen, skolefritidsordningen, arbeidsmarkedstiltak. De vil kutte i forhold til dem som har vanskeligst for å komme inn på arbeidsmarkedet – ikke i forhold til Aetat, som representanten Jensen svarte meg da jeg spurte om arbeidsmarkedstiltak. Nei, tiltakene for dem som har det vanskeligst i forhold til arbeidsmarkedet, er det Høyre vil kutte på. Og la meg spørre representanten Foss: Er det ikke urimelig at f.eks. en kvinnelig industriarbeider med gjennomsnittlig sykdomsfravær skal betale 4 300 kr i året, hvis Høyres opplegg blir gjennomført?

Per-Kristian Foss (H): Når det gjelder sammenligning av skattenivået i Norge med skattenivået i andre land, har det alltid vært vanlig tidligere i budsjettdokumenter at Regjeringen har basert sammenligningen på Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og ikke har tatt med hele oljesektoren. Den gjør oss usammenlignbare med andre land, som ikke har tilsvarende. Dette er første gang man ikke har en slik sammenligning med i budsjettdokumentene. Det skjønner jeg jo, for hadde man tatt med en slik statistikk, som var i tidligere dokumenter, hadde den vist at vi kommer meget høyt når det gjelder skattenivå, hvis sammenligningen altså baseres på Fastlands-Norges BNP.

Jeg har ikke anbefalt noen bedrifter å dra ut av landet. Jeg har verken kompetanse eller vilje til det. Det jeg gjorde, var å sitere fra hva bedriftsrepresentanter selv sier om det å være i Norge sammenlignet med i andre land. Representanter for dem som investerer innenfor IT-bransjen, sier at en av årsakene til at man nå f.eks. i økende grad flytter til Stockholm og København, er at de har bedre opsjonsbeskatning sett med bedriftenes øyne enn Norge har. Det har dette stortingsflertallet med vitende og vilje gått inn for, så det er ikke noen overraskelse at man ønsker å beholde det slik. På midten av 1990-tallet blomstret faktisk Internett-selskaper i Norge – nå blomstrer de i Stockholm. For å si det slik: Det unner jeg ikke svenskene! Jeg synes vi skulle beholdt fordelen av å ha noe i Norge som vokste, og som var en del av den nye økonomien.

Vi kutter i arbeidsmarkedstiltak. Ja, bl.a. fordi vi mener det kan oppnås mer ved å slippe private aktører til i bransjen, flere enn det stortingsflertallet vil. Vi mener faktisk også at den offentlige arbeidsmarkedsetat må konsentrere seg om de vanskeligst «formidlbare», og ikke drive generelle tiltak, slik den altfor lenge har gjort uten gode og påviselige resultater. Vårt sykelønnsopplegg, bare for å svare kort på det, innebærer ikke at kvinner – eller menn – skal belastes med egenandeler for sykefravær som skyldes barns sykdom.

Presidenten: Presidenten vil spørje representanten Foss om han aktar å fremme dei forslaga som Høgre er medforslagsstillar til eller står åleine om.

Per-Kristian Foss (H): De vi står alene om, og de vi er medforslagsstillere til.

Presidenten: Per-Kristian Foss har då teke opp dei forslaga han nemnde.

Siv Jensen (Frp): Fremskrittspartiet og Høyre er enige om at det er behov for innstramminger i sykelønnsordningen, og det først og fremst for å gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Da er det selvfølgelig særlig viktig bl.a. å innføre karensdager, slik at korttidsfraværet kan gå ned. Men i Fremskrittspartiets opplegg skjermer vi kronisk syke og fravær som følge av syke barn, og vi har respekt for inngåtte tariffavtaler. Derfor var det med en viss undring jeg studerte Høyres forslag til sykelønnsordning, for der har man altså ignorert det faktum at det er inngått betydelige tariffavtaler – altså avtaler mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, som jeg trodde Høyre respekterte. Da er det, synes jeg, underlig å se at i Høyres sykelønnsordning har man valgt å se bort fra at det er inngått tariffavtaler hvor det også er inngått avtale om sykelønnsutbetaling. Hvorfor velger Høyre å se bort fra det i sitt sykelønnsopplegg?

Per-Kristian Foss (H): Det gjør vi fordi man – hvis man skal oppnå likebehandling av alle arbeidstakere – må ha en lov som skjærer gjennom i forhold til tariffavtaler. Hvis ikke vil man oppnå at enkelte bransjer, bedrifter, vil avtale bedre ordninger som gjør at man kan f.eks. risikere det vi ikke ønsker, at funksjonærer får gunstigere ordninger enn arbeidere, for å ta et eksempel. Derfor må en uansett her skjære gjennom. Det kan tenkes at vi kan ha ordninger i Norge av den typen de har i Sverige, at loven gir refusjon opp til 80 pst., men at man gjennom tariffavtaler tillater å gå opp til 90 pst., men ikke høyere. I Sverige skjærer de altså gjennom på en annen måte. Bakgrunnen for det er at svenskene i sin tid beveget seg ned til 65 pst. refusjon i forhold til lønn, men har så beveget seg opp igjen. Så også der har man et system hvor loven regulerer tariffavtalenes gyldighet på dette området for å oppnå likebehandling mellom arbeidstakergrupper.

Lars Rise (KrF): Det er ikke overraskende å høre at representanten Foss er misfornøyd med budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum. Nå var riktignok representanten Petersen noe mer nyansert i sin replikk til Valgerd Svarstad Haugland. Men i den grad det har vært noen linje hos Høyre – hvis vi nå snakker om de tre årene som har gått siden 1997 – ser det ut til at den linjen har gått ut på å uttale seg negativt om sentrum og sentrumspartienes politikk.

Det forunderlige er jo at Høyres ønskedrøm er å få til et samarbeid med disse partiene. Representanten Foss velger å svartmale, helt på linje med den tonen Børge Brende anla i sin kronikk i Verdens Gang for noen dager siden, med overskriften «Tidenes skatteøkning!». I artikkelen nevnes det ikke med én eneste setning noe positivt om at det er flyttet på 22 milliarder kr, og at sentrum gjennom forliket bidro til å styrke bedriftene, bl.a. ved å gjendrive konjunkturavgiften og fjerne investeringsavgiften – begge deler foreslått av arbeiderpartiregjeringen.

Det er faktisk bare litt over to år siden Per-Kristian Foss uttalte at han følte seg tryggere på den økonomiske politikken dersom Arbeiderpartiet styrer, enn om Bondevik-regjeringen styrer. Da ble han riktignok satt på plass av Jan Petersen. I dag trekker han fram den negative meldingen om at utenlandske investorer vegrer seg for å investere i Norge, men han nevner ikke med ett ord uttalelsene som f.eks. kommer fra Per Terje Vold i PIL om at man i prosessindustrien nå ser med forventning fram til investeringer på 14 milliarder kr i Norge.

Når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken, må vi få lov til å hevde at sentrums innretning er mer målrettet enn Høyres. De som har rygg til å bære fellesskapsutgifter, får justert skatten og må yte noe mer, mens de som har liten bæreevne, både private og bedrifter, skjermes.

Mitt spørsmål til Per-Kristian Foss er: Har han lest Lars Roar Langslets biografi om Jon Lyng? Der er det en god oppskrift på samarbeid.

Per-Kristian Foss (H): Jeg har lest også den biografien, og som det meste av det Lars Roar Langslet har skrevet, er det meget velformulert og godt.

Jo da, vi har fått til meget med sentrum uten Senterpartiet. Det er bare å se seg omkring i hr. Rises eget hjemfylke, Oslo. Da vil han se at det i grunnen går ganske bra. Men det forutsetter at vi klarer å enes om politikken.

Jeg skjønner at man er lei seg for at vi ikke har trukket frem positive sider ved forliket. Jeg prøvde å formulere det nyansert. Jeg sa at det er litt mindre ille for bedriftene, men verre for forbrukerne. Og hvis det er å svartmale, vil jeg gjerne ha det gjendrevet. Jeg mener det er helt dekkende og helt korrekt.

Det er riktig at prosessindustrien slapp en elavgift som særlig Venstre hadde ivret for, og som Arbeiderpartiet av en eller annen uforståelig grunn kom med i sitt budsjettforslag. Det er jeg veldig glad for. Men det er jo ikke slik at man kan si at ting er blitt bedre i Norge fordi man får det verre neste år. Her sammenlikner man som om Regjeringens budsjettforslag skulle være virkeligheten, altså det som bedriftene skal betale, og alt man gjør av endringer i forhold til den forverring som ligger der, fremstilles som et stort fremskritt. Det er mildt sagt å snu det litt på hodet. Det er da jeg tror man tjener på å orientere seg i virkelighetens verden for å oppfatte at norske bedrifter neste år, sammen med skatteyterne for øvrig, skal betale 11,8 milliarder kr mer i skatt som følge av bl.a. Kristelig Folkepartis bidrag til forliket. Det er jeg ikke glad for, og det må det være både rett og rimelig å gi uttrykk for fra en talerstol som denne. Det er ikke å svartmale, det er faktisk å beskrive situasjonen.

Vi har forsøkt å bidra til å stå sammen med Kristelig Folkeparti der hvor det er mulig. Ved enhver givende anledning hvor vi kan oppnå en kvart seier, en halv seier – jeg vil ikke gå lenger – skal vi gjerne stå sammen med Kristelig Folkeparti om forslag (presidenten klubber), bare kom med dem. Men det må være en viss gjensidighet. Det tror jeg også hr. Lyng vil (presidenten klubber) kunne gi en del talende eksempler på fra sin aktive tid som politiker.

Presidenten: Presidenten vil be om at taletida blir respektert!

John Dale (Sp): Høgre vil stramma inn på sjukelønsordninga. Folk skal betala eigendelar også her. Partiet meiner dette er heilt naudsynt for å betra tilgangen på arbeidskraft. Ja vel, men etter det me veit, stiller dei aller fleste norske arbeidstakarar på jobben så sant dei kan. Så ei innføring av økonomiske sanksjonar vil neppe mobilisera meir arbeidskraft, snarare vil Høgre sitt forslag irritera alle dei som står på i sitt daglege arbeid, og skapa ei sur stemning fordi det signaliserer mistillit. Sjølvsagt kan det tenkjast at redusert sjukeløn i enkelte tilfelle av privatøkonomiske årsaker vil få folk til å møta på jobben sjølv om dei kjenner seg uvel, og det finst jo folk som av ulike grunnar er lite arbeidslystne.

Spørsmåla til representanten Per-Kristian Foss vert då desse: Er det ved å auka presset på slike arbeidstakarar Høgre vil betra tilgangen på arbeidskraft? Er det nokon som helst realistisk grunn til å tru at ei innføring av eigendelar i sjukelønsordninga vil verta ein stimulans for norsk økonomi? Bør ikkje Høgre heller satsa på positiv motivasjon, f.eks. eit godt arbeidsmiljø?

Per-Kristian Foss (H): Det får være grenser for – jeg får bruke uttrykket, stjele det fra representanten Rise – svartmaling når man beskriver den norske sykelønnsordningen med de beskjedne innstramminger Høyre foreslår, som økonomiske sanksjoner. Altså: Det er en langt bedre sykelønnsordning enn i Sverige, for ikke å snakke om den Sverige hadde for inntil få år siden. Vi har Europas beste sykelønnsordning, og så foreslår vi denne ordningen – visse egenandeler, dog begrenset.

Representanten Dale stiller spørsmålet: Vil ikke dette øke presset på – han brukte uttrykket – slike arbeidstakere? Jeg antar det bygger på den forestilling at sykefraværet i Norge er særlig høyt på grunn av at vi har høy yrkesfrekvens, altså at mange deltar i arbeid. Det har vært en myte lenge, men Sandman-utvalgets rapport og de fakta som der legges frem, slår faktisk det tilbake. For den viser at det er ikke bare de nye arbeidstakergruppene som er kommet til de senere årene, som har et høyt fravær, det er gjennomgående for dem som har vært i arbeidslivet også mye, mye lenger enn det, så det er faktisk gjennomgående at fraværet i Norge er rimelig høyt. Og det er vel slik med enhver ordning i en velferdsstat at det som er gratis, har det en tendens til å være et visst overforbruk av. Så vi tror faktisk at egenandeler og karensdager vil begrense tendensene til overforbruk.

Erfaring fra Sverige tyder også i samme retning. Da Sverige på sitt laveste hadde 65 pst. refusjon, sank sykefraværet drastisk. Så har det selvfølgelig gått noe opp etterpå, men det har nettopp sammenheng med det jeg nå sier, nemlig at man forbedret ordningen og nå er oppe på 80 pst. igjen – altså dårligere enn vi har foreslått, men atskillig bedre enn det var i Sverige tidligere. Så det er sammenheng mellom ytelsenes størrelse og tendensene til å bruke ordningene.

Tom Thoresen (A): Arne Garborg skrev i sin tid en glitrende anmeldelse av Hanna Winsnes" kokebok. Der skrev Garborg:

«… man tager … tager … tager …», men ingen sier «hvor man skal tage det fra.»

Denne kritikken kan ikke ramme Høyres økonomiske opplegg. Når man fremstiller sin velsmakende hovedrett, med skattelettelser som den sedvanlige ingrediens, sier man nettopp «hvor man skal tage det fra». Man kutter i sykelønnsordningen, som vil ramme dem i arbeidslivet som er mest syke, man kutter i bistandsmidlene, som rammer de fattigste i verdenssamfunnet, man kutter i skolefritidsordningen, som antakelig vil ramme de barna mest som trenger skolefritidsordninger mest i sin utvikling, og man kutter i arbeidsmarkedstiltakene, som er det skreddersydde og målrettede instrument for å få dem i arbeid som trenger mest hjelp for å komme i arbeid. Høyre sier altså «hvor man skal tage det fra».

Nå er jeg sikker på at Per-Kristian Foss også husker hvem Hanna Winsnes hadde som primær målgruppe for sin kokebok. Det var de store husholdningene, men hun anbefalte også at den mat som etterpå skulle gå til tjenerskapet, skulle varmes opp.

Per-Kristian Foss (H): Jeg har sans for historie, også kokebøkenes historie, men jeg orienterer meg for tiden mer i noe mer ajourførte bøker enn Hanna Winsnes", for øvrig utmerket som historisk skrift, men som akkurat inspirasjon til dagens kjøkken har jeg på en måte lagt den litt til side ut fra de ringe muligheter man «haver».

Når det gjelder hvor vi henter inspirasjonen fra, kunne jeg i og for seg berolige representanten for Arbeiderpartiet ved å si at det mangler da ikke på inspirasjon for tiden for et konservativt parti til å føre en politikk for fornuftige skattelettelser – fra en serie sosialdemokratiske regjeringer. Vi kan bare gå over Kjølen og se hva svenskene gjør. Det kunne jo være inspirasjon til den skattereform sentrum og Arbeiderpartiet i hemmelighet planlegger til neste år, å gjøre som sosialdemokratene i Tyskland, nemlig sette marginalskattesatsen på inntekt ned til 42 pst. Det ville vel vært betegnet som et rent høyreavvik her hjemme. Så inspirasjon er det nok av hvis man bare vil hente den rundt omkring, men vi registrerer at på dette området er Norge – og Arbeiderpartiet – et annerledesland. Vi med verdens kanskje sterkeste statsøkonomi iallfall går altså i retning av å si at vi skal ta mer og mer i skatt og avgift fra innbyggerne. Andre land som kanskje har noe svakere grunnlag statsøkonomisk, går altså i retning av å si at folk skal kunne beholde litt mer, ha litt mer til disposisjon selv, etter betalt skatt og avgift.

Skolefritidsordningen er en gjenganger, og jeg har svart på et par av de andre områdene tidligere. Hovedutfordringen for Norge som utdanningsnasjon er faktisk ikke at vi har for mye fritid på skolen. Vårt problem er at vi har ikke nok undervisningstid. All tilgjengelig statistikk viser at norske barn og norsk ungdom har mindre undervisningstid enn i sammenlignbare land. Virkelig katastrofalt er det i realfagene. Så vårt opplegg er faktisk å øke undervisningstiden, og så kutter vi noe i skolefritidsordningen, og det er en tanke – en undervisningstanke – bak det.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Odd Roger Enoksen (Sp): Senterpartiet gikk inn i årets budsjettforhandlinger med fem prioriterte saker. Vi ønsket gjennom omlegging av momssystemet å få innført halvert matmoms. Vi ønsket en mer rettferdig fordeling gjennom omlegging av skattesystemet, bl.a. gjennom beskatning av aksjeutbytte. Vi ønsket å styrke utdanning, helsevesen og eldreomsorg gjennom økte bevilgninger til kommunene og til høyere utdanning. Vi ønsket en styrket satsing på samferdselssektoren gjennom økte veibevilgninger og kollektivsatsing. For det femte ønsket vi også å styrke kultur og frivillig sektor.

På alle disse områdene har vi fått gjennomslag. Det betyr selvsagt ikke at vi er fornøyd med alle deler av budsjettet, men tatt i betraktning at utgangspunktet for å komme fram til et forhandlingsresultat ikke var det beste, er jeg svært godt fornøyd med at vi har oppnådd gjennomslag for våre krav på disse områdene, og at vi i sentrale deler av Regjeringens budsjettopplegg har fått gjennomslag for viktige forbedringer.

Samtlige statsbudsjett de siste årene har vært preget av at vi er inne i en langvarig vekstperiode, med økt sysselsetting, sterk vekst i investeringer og sterk vekst særlig i privat forbruk – en utvikling som står i sterk motstrid til hva ja-siden spådde før folkeavstemningen i 1994. Da var parolen investeringsflukt, nedgang i sysselsetting, økende arbeidsledighet – det var rett og slett ikke måte på hvor ille det skulle gå oss dersom vi ikke sa ja til EU-medlemskap.

Nå har vi, stikk i strid med disse spådommene, flere år på rad vedtatt statsbudsjett som har hatt som ett av sine viktigste formål å unngå for sterk aktivitetsøkning i norsk økonomi. Gjennom en stram finanspolitikk har man forsøkt å unngå for sterk kostnadsøkning og høy rente, med tap av arbeidsplasser som resultat.

Denne politikken har, i lag med arbeidstakernes moderasjonslinje, gitt resultat. Norsk økonomi er i en særstilling. Vi har beholdt konkurranseevnen vår, og vi har styrket grunnlaget for å kunne fortsette utbyggingen av velferdssamfunnet.

Dette betyr selvsagt ikke at situasjonen er god på alle områder. Denne stramme finanspolitikken over flere år har også medført store kutt i budsjettene på viktige områder. Til tross for en betydelig årlig realvekst i kommunesektorens inntekter opplever de fleste at det må kuttes på sentrale områder innenfor driften. Mange skoler har ikke penger nok til skolebøker og undervisningsmateriell. Mange av våre eldre får ikke den pleie og omsorg som det burde være naturlig å gi i et av verdens rikeste land. Ansatte både i offentlig og i privat sektor opplever et stadig økende press i sin arbeidssituasjon. Innenfor omsorgssektoren er det færre som skal utføre stadig mer arbeid. Helsesektoren sliter med bemanning og med store underskudd på de fleste sykehus, underskudd som skal dekkes inn til tross for at vi samtidig setter av hundretalls milliarder kroner i oljefondet.

Veinettet slites mer enn vi vedlikeholder det. Etterslepet på vedlikeholdssiden vil i løpet av neste år være på mer enn 9 milliarder kr. Jernbanen blir i stadig dårligere forfatning. Havner og farleder er ikke tilpasset framtidens utfordringer og krever store bevilgninger i årene framover.

I min landsdel er det nå foreslått at veiene ikke skal brøytes før det ligger mer enn 20 cm snø. Riktignok er det fylkesveier vi snakker om, men vi har en del fylkesveier i Nordland fylke. En brøytebilsjåfør jeg snakket med, fortalte at da han begynte i bransjen for 39 år siden, var beskjeden at det skulle brøytes når snøen dekte en fyrstikkeske på høykant, det er 7 cm. I dagens Norge foreslås det altså nå at man skal vente til det ligger mer enn 20 cm snø på veien før man tar ut brøytebilen. Var det noen som snakket om trafikksikkerhet?

Slik kunne jeg ha fortsatt å beskrive område etter område. Dette er en alvorlig utvikling, en alvorlig utvikling som må motvirkes gjennom klare prioriteringer. Det er dessverre – kan man nok si – ikke mulig både å øke det private forbruk og å løse alle disse oppgavene samtidig. Man kan ikke både styrke fellesskapssektoren og styrke det private forbruk på en og samme tid.

Her skiller sentrum og høyresiden lag. Høyresiden lover skattelettelser for alle, særlig for dem som har de høyeste inntektene. Samtidig kutter man milliardbeløp i sykelønnsordningen, noe som vil ramme dem som fra før har minst. Høyre og Fremskrittspartiet svekker kommunenes muligheter til å løse sine oppgaver. De svekker innsatsen for å styrke eller for å sikre utviklingen i Distrikts-Norge.

Problemet vårt er ikke at vi mangler penger til å løse de oppgavene jeg har pekt på. Problemet er at vi ikke kan bruke ubegrenset med penger uten fare for rente- og kostnadsøkning og derpå tap av arbeidsplasser. Og jeg sier ubegrenset, for når det er sagt, vil jeg likevel peke på at det på enkelte områder burde være mulig å bruke en del mer penger enn det vi har lagt opp til i dette budsjettet.

ECON la fram en rapport etter at statsbudsjettet var framlagt, som viser at det faktisk er rom for 18 pst. aktivitetsøkning. Det tilsvarer 2,5 milliarder kr mer til vedlikehold, til rassikring, til tunnelbygging og til annet nødvendig arbeid på veisektoren. Man kunne altså ha økt produksjonen på veisektoren med 18 pst. uten at det ville skape økt press av betydning i norsk økonomi. Her ligger etter min oppfatning noe av utfordringen til oss i tiden framover: å klare å bruke budsjettet på en målrettet måte mot de områder der det er ledig kapasitet og der det er nødvendige oppgaver som skal løses.

I Senterpartiet har vi valgt å konsentrere oss om noen viktige saker i forhandlingene under årets budsjett. For det første gjelder det momsreformen, hvor vi har stilt som krav at matmomsen skal halveres. Det har vi fått gjennomslag for. Det er en god fordelingspolitikk som først og fremst kommer barnefamiliene til gode. Dernest er det ingen tvil om at dette tiltaket også vil medvirke til å redusere grensehandelen, som alle nå er opptatt av. To tredjedeler av handelen over grensen til Sverige er handel med matvarer. Noen har oss også mistenkt for at vi er opptatt av landbrukets vilkår. Selvsagt er vi det! Det er et flertall i dette hus som ønsker mer konkurranse også på den sektoren, mer konkurranse også mellom land. Og det er faktisk slik at de aller fleste land i Europa har en lavere momssats på matvarer enn momssatsen for øvrig. Vi har også gått imot at det skal innføres moms på reiseliv og på persontransport, og vi har gått imot Regjeringens forslag til konjunkturavgift. Den avgiften, i lag med moms på reiseliv og elavgift på industri, ville ha rammet konkurranseutsatt næringsliv hardt. Det ville ha ført til tap av arbeidsplasser i en del av næringslivet som jeg ikke hadde trodd Arbeiderpartiet ville ramme – industrien og distriktsnæringslivet.

Vi ønsker for det andre å arbeide for en mer rettferdig fordeling, først og fremst gjennom skattesystemet. Senterpartiet og de øvrige sentrumspartiene har på samme måte som LO vært opptatt av å få til en tilnærming mellom beskatning av arbeidsfrie inntekter og beskatning av arbeidsinntekter. Gjennom forliket om en ny skattereform har vi tatt et første skritt i den retning. Gjennom dette skatteforliket ligger det også til rette for at delingsmodellen skal kunne fjernes, en skattemodell som straffer dem som arbeider i egen bedrift, og som skattlegger dem som arbeider i egen bedrift, hardere enn dem som ikke gjør det. Jeg trodde faktisk at det var et ønske fra folk flest at man skulle legge til rette for å kunne arbeide i egen bedrift, ikke bare leve av avkastningen fra den.

For det tredje har vi vært opptatt av å styrke kommunenes inntekter. Overføringene til kommunene økes med vel 1 ¼ milliard kr gjennom det budsjettforliket som er inngått. Det innebærer mer til skole, mer til skolefritidsordning, mer til helse og mer til eldreomsorg. Det er faktisk ikke slik som finanskomiteens leder hevdet i replikkveksling med Magnhild Meltveit Kleppa, at det er de siste to-tre årene at situasjonen i kommunene har blitt dramatisk forverret.

Jeg skal, som jeg også sa mens jeg var kommunalminister, ta min del av ansvaret for at kommunene har kommet i en stadig vanskeligere situasjon. Men faktum er at alle de tiltak som er gjennomført i kommunesektoren, er tiltak som er vedtatt i dette hus. Det gjelder først og fremst 6-årsreformen og eldresatsingen, som begge var helt nødvendige satsingsområder, men hvor kommunene har måttet påta seg en stor del av det økonomiske ansvaret i tillegg til en rekke andre områder, som gjør at man har fått økte kostnader og dermed har kommet i en gjeldssituasjon som har gjort driften av kommunesektoren stadig vanskeligere. Det tror jeg er noe alle kommunepolitikere og alle innbyggere i norske kommuner opplever i disse dager.

Til slutt noen ord om den konjunkturavgiften som er foreslått innført som erstatning for den konjunkturavgiften Regjeringen foreslo. Det er en avgift på 10 pst. som skal pålegges investeringer i næringsbygg. Vi har over år hatt en sterk vekst innenfor denne sektoren, og det er fortsatt sterk vekst og fortsatt stor etterspørsel etter arbeidskraft. De største investeringene gjøres innenfor tjenesteytende sektor, særlig i Oslo og i de andre største byene. Denne konjunkturavgiften som det nå er enighet om, er et mer målrettet tiltak enn det Regjeringen selv foreslo. Den vil bidra til å dempe veksten på noen områder hvor vi ser at det nå er prisstigning på grunn av høy aktivitet. Det vil gi rom for f.eks. økt boligbygging. Jeg er selvsagt ikke fremmed for at en slik avgift kan gi utilsiktede og uønskede virkninger. I innstillingen er det f.eks. pekt på at EØS-pålagte investeringer i fiskerinæringen ikke skal omfattes av avgifter. Jeg vil be finansministeren om å vurdere innretningen på denne avgiften grundig før den skal gjennomføres. Den er først og fremst ment å være aktivitetsdempende, ikke et inntektsbringende tiltak. Det kan derfor være fornuftig å se på andre områder som også bør behandles med samme lempe som EØS-relaterte investeringer i fiskerinæringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Presidenten vil gjere merksam på at den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet vil gå ut i løpet av replikkordskiftet. Presidenten vil foreslå at vi likevel køyrer gjennom replikkordskiftet – og ser det som vedteke.

Berit Brørby (A): Hvem det er som har vunnet mest i budsjettforhandlingene, er egentlig uvesentlig for folk flest. Jeg tror folk er mer opptatt av resultater og av at velferdstilbudene og fellesskapsløsningene er der når man trenger dem.

Jeg er ikke lei meg for at Arbeiderpartiet og sentrum har blitt enige om å bevilge mer penger til kommunene enn det Regjeringen foreslo. Men det er allikevel ikke tvil om at den økonomiske situasjonen for kommunene kunne vært enda bedre. Vi hørte nå at representanten Enoksen selv var veldig bekymret for den økonomiske utviklingen og for alle manglene han påpekte i offentlig sektor. Men representanten Enoksen har hatt muligheten til å gjøre noe med det. For bare ni måneder siden var Enoksen kommunalminister, og han kunne da ha fått til prioriteringer som hadde bedret kommunenes økonomiske situasjon ytterligere. Enten kjempet han ikke hardt nok i Regjeringen, eller så tapte han den kampen – eller kunne det rett og slett være slik at han mente at kommunene hadde det greit nok?

Den bekymringsfulle gjeldssituasjonen i kommunene har ikke kommet over natten. Den har utviklet seg negativt, særlig siden 1999. Økningen anslås nå å være ca. 30 milliarder kr. Da Senterpartiet nå i høst foreslo å lage en gjeldsordning for kommunene – altså ikke da Enoksen selv var kommunalminister – ble vi nedringt av kommunepolitikere som sterkt frarådet oss å honorere kommuner som hadde styrt «mindre rasjonelt», og at de som hadde gjort jobben sin, nemlig å tilpasse aktiviteten til økonomien, ikke skulle få noe særlig igjen for det.

Meldingene tilbake fra Kommune-Norge er at det er viktigere å føre en generell økonomisk politikk som legger til rette for et lavere rentenivå og gir kommunene økt handlefrihet, enn å få til en gjeldsordning. Mitt spørsmål er da: Er representanten Enoksen enig i dette?

Odd Roger Enoksen (Sp): Kommunene fikk økt handlefrihet og økte overføringer også i den perioden jeg var kommunalminister – og i hele den perioden da sentrum satt med regjeringsansvaret – i likhet med de fleste andre år. Problemet er imidlertid at aktivitetsøkningen i kommunesektoren i nesten alle år har vært større enn økningen i overføringene, f.eks. i form av en underfinansiert 6-årsreform, som Senterpartiet i 1996, da den ble vedtatt, påpekte var underfinansiert. De store andelene av gjeldsøkningen har selvsagt sammenheng med at vi i de siste tre årene har gjennomført en historisk eldrereform med investeringer opp mot 30 milliarder kr, hvor staten skal finansiere en stor del av investeringene, men over mange år framover. Det har selvsagt gjort at lånegjelden har økt i den perioden hvor disse investeringene har vært gjennomført.

Det er ikke vår hensikt å premiere kommuner som har drevet ufornuftig og har økt gjelden på områder hvor den ikke burde ha økt. Men jeg tror faktisk at en styrt gjeldslette vil være en av de beste måtene vi kan bedre kom-munenes situasjon på i tiden framover. Istedenfor å sette av alle midler som vi nå har satt av til oljefond, kunne vi ha brukt en del for å lette kommunesektorens utgifter og kommunesektorens gjeldssituasjon gjennom å bruke inntektssystemet, på samme måte som vi gjør med overføringene for øvrig. Det ville ha medført at de som har lite gjeld, ville fått ettergitt en relativt stor andel av gjelden sin. De som har mye gjeld, ville fått ettergitt en relativt liten del av gjelden. Det ville vært rettferdig. Man ville altså legge de samme kriteriene til grunn som man gjør i inntektssystemet for øvrig. Jeg tror at det vil komme til å vise seg at den måten å gjøre det på, vil komme til å få tilslutning fra langt flere i dette hus enn de som har sluttet seg til så langt, bare saken får modnes litt til.

Per Erik Monsen (Frp): Rettferdig fordeling er et honnørord som er mye brukt både av sentrumspartiene og av Arbeiderpartiet. Vi finner det også i forliket, og mitt spørsmål relaterer seg egentlig til det.

Jeg har forstått det slik at Senterpartiet tidligere har vært opptatt av den urettferdighet som ligger i takseringssystemet for eiendomsskatt. De har ført dette som en fanesak, og fikk også gjennomslag for det og fikk vedtatt en endring av systemet i Stortinget. Vi vet at i dagens system er det veldig store forskjeller mellom hus i samme område og i samme kommune, og det er også veldig store forskjeller mellom kommunene, faktisk opp til flere hundre prosent. Det gir jo betydelige utslag i den skatt som skal betales.

Ser Senterpartiet at den rekordøkningen på 15 pst. som sentrumspartiene tydeligvis har fått gjennomslag for i forhandlingene, vil øke denne urettferdigheten som Senterpartiet tidligere har vært veldig opptatt av, og gi større forskjeller i det som enkelte har kalt husleie til staten?

Odd Roger Enoksen (Sp): I 1996 ble det inngått et forlik mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet om et nytt takseringssystem for boliger. Det takseringssystemet vil, når det blir gjennomført, gi skattelettelser for de aller fleste, og det vil medføre at de som har en bolig av vanlig standard, ikke vil få boligskatt. Det systemet hadde sentrumsregjeringen mer eller mindre ferdig da Regjeringen måtte gå i mars. Det ville ha blitt framlagt i løpet av våren, og det nye beskatningssystemet ville da ha blitt innført på en måte som ville ha gitt skattelettelser for de aller fleste. Nå har boligprisene økt vesentlig, og det har i nesten alle år vært vanlig å justere takstene for boligbeskatning i tråd med prisstigningen. Det er riktig at det i år justeres en del mer enn det som har vært vanlig, med en økning på totalt sett 15 pst. Men jeg forventer at Regjeringen følger opp det arbeid som var gjort av sentrumsregjeringen, og at den legger fram det nye takseringssystemet snarest mulig, slik at vi kan få på plass et nytt takseringssystem som vil innebære en mer objektiv og en mer rettferdig beskatning av boliger.

Bent Høie (H): Norges Bondelag er en av årets største budsjettvinnere. I hele høst har de hatt møter med partiene her i huset for å argumentere for halv matmoms. De fikk gjennomført en meningsmåling som viste at en stor del av befolkningen svarte ja på spørsmålet om de ønsket halv matmoms. Spørsmålet var selvfølgelig utformet slik at en på ingen måte trengte å mene noe om inndekningen.

På denne måten gjorde Norges Bondelag sin sak til folkets sak, men nå er fasiten kommet. Norges Bondelag har fått gjennomslag for sitt standpunkt, mens småbarnsfamiliene utover hele landet har fått vite at nå er det de som må betale regningen. Statsbudsjettet inneholder de høyeste skatte- og avgiftsøkningene i manns minne, med en generell økning av momsen, økt boligskatt, økt elavgift, samordning av barnetrygd og forsørgerbidrag – i sum vil en vanlig familie med to barn få en merutgift på ca. 1 505 kr. Da er fordelen med halv matmoms, reduserte barnehagesatser og reduserte bensinavgifter trukket fra. Da blir argumentasjonen fra Senterpartiet om småbarnsfamilienes situasjon noe tom, for det er jo hva familien sitter igjen med, som er avgjørende.

Når inntektene ikke strekker til, regner jeg med at representanten Enoksen er enig i at det ikke nytter å spise mer for å spare moms. I statsbudsjettet er det udekte regninger i 10 milliarder-klassen. Spørsmålet mange barnefamilier nå må stille seg, er om Senterpartiet også til neste år har tenkt å la dem ta regningen, for erfaringen med et arbeiderparti/senterparti-samarbeid forteller nettopp dette: Skattene og avgiftene går opp. Kan representanten Odd Roger Enoksen fortelle oss hva som skal tilsi at ikke denne koalisjonen også neste gang de finner sammen, vil fortsette den samme politikken som de nå driver?

Odd Roger Enoksen (Sp): Faktum er at redusert matmoms er god fordelingspolitikk og kommer nettopp småbarnsfamiliene og barnefamiliene til gode. De som har de laveste inntektene og de største utgiftene på nettopp mat, vil få den relativt sett største besparelsen. Derfor er redusert matmoms god fordelingspolitikk.

Vi har i motsetning til Høyre ikke valgt å kutte i sykelønnsordningen, kutt som vil komme til å berøre mange av de samme gruppene som Høyre nå gir uttrykk for at de er opptatt av. Vi har i motsetning til Høyre ikke gått inn for innstramming i kommunesektoren hvert eneste år, noe som vil redusere kommunenes muligheter til å yte tjenester til sine innbyggere på en måte som faktisk også vil ramme dem som har minst fra før, hardest.

Gro Brækken, som inntil for et halvt år siden var en av toppsjefene i NHO, og som nå er generalsekretær i Redd Barna, sa på TV for halvannen uke siden at en av de beste måtene man kan ivareta de barna på som har det dårligst i dette landet, er å gi mer penger til kommunene. På den måten trenger ikke kommunene å ta økte egenandeler til klasseturer, til skolefritidsordningen eller til alle de aktiviteter som kommunene driver og som drives i kommunene på kveldstid, og som de barna som har minst, er avskåret fra å være med på rett og slett fordi de ikke er i stand til å betale egenandelene. Det står i sterk motsetning til hva NHO har gått inn for, nettopp det samme som Høyre har gjort: kutt i overføringene til kommunene, mer ansvar og høyere kostnader veltet over på den enkelte. Det rammer dem som har det dårligst, dem som har minst fra før. En slik politikk ønsker ikke vi å føre. Derfor har vi akseptert og gått inn for et skatteopplegg som skal skattlegge dem som har mest, mer, og gi skattelettelser for dem som har de laveste inntektene. I sum gir den budsjettavtalen som nå er inngått, lettelser for de aller fleste grupper i dette landet.

Øystein Djupedal (SV): De replikkordskiftene som dreier seg om kommuneøkonomi og prioritering, er egentlig veldig lette. Det er all mulig grunn til å gratulere Senterpartiet, de har lyktes med å få gjennom en sak man ikke lyktes å få gjennom da man selv satt i regjering, nemlig lavere matmoms. Realiteten er jo den at man har prioritert lavere matmoms foran kommuneøkonomi, men later som man har prioritert begge deler. Det har man ikke. Norske kommuner vil også til neste år ha en meget anstrengt situasjon, bl.a. fordi Senterpartiet ikke har ment at dette var viktig nok i de forhandlingene man nå har gjennomført.

Hvis man ser på den momsen som angivelig skal begrunnes ut fra to ting, nemlig grensehandel og småbarnsforeldrenes vilkår, er det da grunn til å tro at det var den man hadde valgt? La oss ta det først. Hvis man hadde spurt norske foreldre: Dere har 6,5 milliarder kr til rådighet, vil dere da f.eks. ha mer barnetrygd, lavere barnehagesatser, tryggere skolevei, kanskje et varmt måltid på skolen og ruste opp den generelle barneomsorgen i Norge, eller vil dere ha en redusert matmoms som dere må betale selv med en høyere generell momssats, og som det ikke finnes en eneste garanti for at kommer forbrukeren til gode? Det er mitt første spørsmål til representanten Enoksen: Hvordan kan man sikre at reduksjonen i matmomsen faktisk kommer forbrukeren til gode, og at dette ikke er en reform som primært Rimi-Hagen vil være mest fornøyd med, eller for den saks skyld at den norske bonde kan ta litt bedre betalt? Det er jo det som er realiteten. Grunnen til at Senterpartiet ønsker dette så veldig, er at man i landbruksforhandlingene ikke har lyktes i å komme fram til det Senterpartiet gjerne hadde ønsket, at bonden fikk bedre betalt, og nå ser at det finnes en mulighet gjennom å redusere momsen.

Småbarnsforeldre i sin alminnelighet ville velge annerledes enn redusert moms. Det er heller ingen grunn til å tro at grensehandelen vil gå dramatisk ned på bakgrunn av de relativt beskjedne kostnadsreduksjonene som dette vil medføre. Dette betyr at man får en reduksjon av matvareprisen på – anslår Finansdepartementet – 7,5 pst. Det er heller ikke riktig som representanten Enoksen sier, at dette er god fordelingspolitikk, men la meg likevel bare stille spørsmålet: Hvilke mekanismer er det Senterpartiet ser for seg som skal sikre at denne reduksjonen faktisk i sin helhet kommer forbrukeren til gode?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er faktisk slik at Senterpartiet har prioritert begge deler, vi har prioritert både fordelingspolitikk til den enkelte gjennom skatteopplegget og gjennom momsopplegget, og kommunesektoren gjennom å styrke kommuneøkonomien med 1 1/4 milliard kr utover det som Regjeringen hadde lagt inn i sitt budsjettforslag. Det gir faktisk bedre mulighet til å løse oppgavene i kommunesektoren innenfor utdanning, innenfor omsorgssektoren, innenfor skolefritidsordningen, innenfor kulturtilbud på en helt annen måte enn om kommunesektoren ikke hadde fått de pengene det her er snakk om.

Så til spørsmålet som går på hvordan det skal være mulig å sikre seg at en redusert matmoms gir seg utslag i reduserte priser. Fra 1. juli 2001 skal matmomsen reduseres fra 24 pst. til 12 pst. Det er vel ingen ting som er lettere å kontrollere at faktisk gir seg utslag i en tilsvarende prisreduksjon enn en slik avgiftsreduksjon som slår inn over natten. Dersom man ikke tror på at en slik avgiftsreduksjon eller avgiftsendring gir seg utslag i endrede priser, vil man faktisk ikke tro at skatte- og avgiftsinstrumentene fungerer på noen andre områder heller. Det er lett kontrollerbart, og det må bli en jobb både for forbrukerne og for de systemene som vi faktisk har etablert for å ivareta nettopp den type kontroller, å sørge for at prisreduksjonen faktisk kommer. Riktignok har vi en langt framskreden kjedemakt i dette landet, men det må faktisk være mulig for forbrukerne å kontrollere om det reelt sett oppstår en prisreduksjon den 1. juli neste år. Og gjør det det ikke, ja, så er det enkelt: Gå til konkurrenten som har sørget for at prisene blir satt ned i tråd med den avgiftsreduksjonen som nå er vedtatt, og gjør dine innkjøp.

Signe Øye (A): Senterpartiet er opptatt av kommunesektorens gjeldsbelastning, og det er mulig det kan være grunn til det. Derfor vil også Regjeringen vurdere dette i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen til våren. Men det er forunderlig at denne bekymringen er blitt så mye større nå, etter at dette partiet forlot regjeringsbygget. Det er nettopp i de årene sentrumspartiene satt i regjering at kommunesektorens gjeld har økt vesentlig, selv om representanten Enoksen nå vil fraskrive seg det ansvaret. Det var da Senterpartiet og representanten Enoksen satt i førersetet med begge hendene på rattet i Kommunaldepartementet, at vi fikk den store gjeldsøkningen i kommunene. Og det var etter to år med budsjettsamarbeid mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, med liten satsing på kommunene, at kommunene måtte øke låneopptakene så mye. Sier ikke all erfaring at det er når Arbeiderpartiet og Senterpartiet samarbeider, vi får til de beste budsjettene for kommunene og dermed den største velferden?

Senterpartiet har kommet med antydninger om store gjeldssaneringer for kommunene, og nå sier Enoksen at alle skal få gjeldslette uansett økonomi, også de rike kraftkommunene. Vil ikke det igjen føre til at vi bidrar til en sterk aktivitetsvekst og følgelig et forsterket press i økonomien, som igjen vil føre til høyere rente, noe som er det verste som kan skje når gjelden er høy?

Odd Roger Enoksen (Sp): Selvsagt vil gjeldssanering gi kommunene en forbedret økonomi, og selvsagt vil gjeldssanering føre til økt aktivitet i kommunene, på nøyaktig samme måte som gjeldssaneringen til Gardermobanen i vår gjorde. Det var da regjeringen Stoltenberg innførte et nytt prinsipp med gjeldssanering og argumenterte med at det ikke ville gi pressvirkning i norsk økonomi. Men faktum er jo at dersom Gardermobanen hadde måttet betjene det lånet på 6,7 milliarder kr som ble sanert i vår, måtte man ha skaffet seg inntekter på annen måte, f.eks. gjennom å øke billettprisene, og veltet utgiftene over på den enkelte forbruker og på den måten trukket inn kjøpekraft. Slik kan altså resonnementene utvikles i det vide og brede på flere områder. Det er relativt uinteressant i denne sammenhengen, for det som er hele poenget med gjeldssaneringen, er nettopp at det vil være en måte å redusere kommunenes utgifter på som vil slå inn i kommunesektoren i 15 år framover minst, fordi man vil få en redusert årlig gjeldsbelastning, eller reduserte utgifter til renter og avdrag hvert eneste år.

Jeg fraskriver meg aldeles ikke ansvaret for økt gjeldsbelastning i kommunesektoren. Tvert imot sa jeg i mitt hovedinnlegg at jeg skulle ta min del av ansvaret for at kommunesektoren har fått økt gjeld. På samme måte må de fleste andre i denne salen ta sin del av ansvaret. Vi har vært i lag om eldrereformen og måten som denne reformen har blitt finansiert på. Vi har vært i lag om en rekke av de vedtak som har veltet økte kostnader over på kommunene, gjennom nye tiltak, gjennom nye forskrifter, gjennom nye pålegg til rapportering og til drift på ulike områder. Og det vil faktisk være slik også i år. Kommunesektorens gjeld vil i år øke med ca. 9 milliarder kr, selv om Arbeiderpartiet skryter av at man har gjort et historisk godt oppgjør for kommunesektoren.

Så vil jeg peke på en ting som har vært medvirkende til at den store gjeldsøkningen i kommunesektoren er blitt avdekket, og det er den konsultasjonsordningen som ble innført mens jeg var kommunalminister, og som gjør at man har oppnådd enighet mellom kommunesektoren og staten om hvordan utviklingen reelt sett har vært. Den ordningen har man ikke hatt før, og kostnadsøkningene har vært fordekt.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Formiddagsmøtet er også omme. Nytt møte blir sett kl. 18.00.

Behandlingen av sak nr. 2-8 fortsatte på kveldsmøtet.