Se også behandlingen av sakene 2-8 på formiddagsmøtet.

Øystein Djupedal (SV): Denne høsten har skapt stor usikkerhet hos mange, ikke usikkerhet om hvorvidt det ble et statsbudsjett eller hvordan forliket til sjuende og sist ble, men usikkerhet om hvorvidt det unormale været vi faktisk opplever, har sammenheng med menneskeskapte klimautslipp. Sammenhengende regn i månedsvis på Østlandet og stor skogbrannfare i Nordland i november sier alt om hvor unormale tilstandene faktisk er. Verden opplever klimaendringer som er mer uforutsigbare enn noensinne, med storm og flommer som ødelegger hjemmet og livsgrunnlaget for hundretusenvis av mennesker. Samtidig registrerer vi at Norge i klimaforhandlingene i Haag gjemte seg i skjørtene på USA og Japan, og at det ikke ble noen klimaavtale. Egeninteressen ble til sjuende og sist for sterk, særlig hos USA, men også hos Norge. Den var faktisk sterkere enn viljen til å bli enig.

Alt dette er også bakteppe for finansdebatten, uten at det ser ut til å ha gjort spesielt inntrykk verken på forlikspartnerne eller partiene i denne salen. For det som i morgen kommer til å bli vedtatt, er miljøpolitikk i revers. Vi skal gi lettelser på 2,5 milliarder kr i drivstoffavgiftene, noe som vil medføre økte utslipp og økt bilbruk, det vil bety mer press på veinettet, særlig rundt de største byene, og det vil bety flere ulykker. Kort sagt: Det vil bli svært dårlig miljøpolitikk. Når man da i tillegg ikke satser på kollektivtrafikken, betyr det at vi beveger oss lenger unna de mål som er satt for Norge i Kyotoprotokollen, uansett om man ikke kom til enighet i Haag. Det betyr rett og slett en miljøpolitisk pause for Norge.

SV er dessverre alene om å ta miljøpolitikken på alvor. De klimaendringene som nå skjer, rammer alle, også lastebileiere og Frp-ere som ikke liker at det eksisterer klimaproblemer, for det nytter altså ikke å gjemme hodet i sanden, eller – skal vi si – gjemme hodet i en bensintank og håpe at klimaet normaliserer seg. Den sjansen kan vi simpelthen ikke ta.

Det krever noen tiltak, og SV anviser noen av dem. Det beste tiltaket hadde kanskje på kort sikt vært å ha nullsats på moms for kollektivtrafikk. Det ville ha vært en meget treffsikker måte å få opp investeringene innenfor linjenett og materiell på, og det ville ha vært en kraftig kime til inspirasjon for kollektivruteselskapene til å investere mer for å få bedre materiell.

Men det vi også vil anvise, er noe vi har kalt resultatstyrt finansiering av kollektivtrafikken. Det betyr at man får mer penger dess flere passasjerer man er i stand til å frakte. Det betyr altså bonuspenger, det betyr at det rett og slett skal bli en kime for ruteselskapene til å frakte enda flere mennesker. Dette skal man også få betalt for gjennom Stortingets bevilgninger.

Men det aller viktigste tiltaket som SV anviser, er å gå imot det som flertallet i salen går inn for, nemlig kuttet på bensinavgiftene. Bare dette kuttet er på 2,5 milliarder kr. Disse 2,5 milliarder kr kunne ha vært brukt på en helt annen måte til å møte de klimaproblemene som vi står overfor. Og disse klimaproblemene er ikke skapt av SV, eller funnet på av SV.

Norge har grenseløse muligheter. For å sitere statsministeren er Norge mulighetenes samfunn. Vi har større økonomisk handlefrihet enn noe annet land og noen generasjon før oss. Kort sagt: Vi er et samfunn som flyter over av melk og honning, men vi misbruker de mulighetene vi har ved å la velferdsstaten gå på vann og brød. For det må jo være et paradoks for flere enn SV at de badebassengene som vi bygde på skolene rundt i landet i Etterkrigs-Norge, har vi i dag ikke råd til å ha oppvarmet vann i. Eller er det noen som tror at vi i dag hadde hatt råd til å bygge Bergensbanen, som i sin tid kostet omtrent et helt statsbudsjett? Er det noen som tror at Norge i 2000 eller 2001 hadde hatt råd til å bygge Bergensbanen? Mitt svar er nei, jeg tror ikke det hadde vært økonomisk ansvarlig. Men vår store økonomiske handlefrihet ønsker SV å bruke, og vi ønsker særlig å bruke den på fem viktige områder. Vi ønsker:

• en bærekraftig miljøpolitikk

• en massiv satsing på utdanning

• en rettferdig fordeling mellom folk i det norske samfunn, men ikke minst også mellom offentlig og privat sektor

• en sterkere satsing på internasjonal solidaritet

• en styrking av kommunenes økonomi

Dette skaper vi rom for gjennom omfordeling, gjennom å øke statens inntekter og gjennom å bruke noe mer oljepenger enn det flertallet gjør. At SV vil bruke noe mer oljepenger, er rett og slett bare for å vise at det finnes et handlingsrom i økonomien. Det betyr at det finnes ingen hellig strek som sier at akkurat dette tallet kan vi bruke, og det tallet kan vi ikke bruke. Det er da en alternativ investering, ikke bare i utenlandske børser, men å investere i utdanning er en investering som for samfunnet i det lange løp vil kaste langt mer av seg enn mange andre måter vi kan investere våre penger på.

Det å satse på utdanning er nødvendig av mange grunner, men ikke minst for å berede overgangen fra vår oljesmurte og oljeavhengige økonomi til det grønne kunnskapssamfunnet som vi skal leve av i framtiden. Å satse på utdanning og miljø er derfor den beste investering vårt samfunn kan gjøre for framtiden.

I utdanningspolitikken er det særlig to hovedpilarer SV satser på. Den ene er en massiv opprustning av grunnskolen, og den andre er et program for å gjøre Norge til en ledende forskningsnasjon. Det betyr at vi må bruke mer penger på utdanning og forskning. Det betyr lavere elevtall i klassen, det betyr bedre etterutdanning for lærerne, det betyr større PC-dekning i skolen, og det betyr ikke minst å lage rom for større mangfold både i undervisningen og i undervisningsmetode. Men det å lykkes med dette koster faktisk noen kroner, som SV er villig til å betale. Vi ønsker et program over fire år for opprustning av norsk grunnskole, et program som koster 10 milliarder kr, og som i all hovedsak vil være investeringer i nedslitt skolemasse, etterutdanning, PC-dekning, lavere elevtall og alt det som skaper en mangfoldig, spennende og lysende skole, og ikke en skole preget av forfall.

I tillegg ønsker vi å satse massivt på forskning. Stortinget har vedtatt at Norge skal komme opp på et nivå som gjennomsnittet i OECD når det gjelder forskningsinnsats. Det er et stort paradoks at Norge på dette punktet ligger langt etter de fleste land det er naturlig å sammenlikne seg med. Vi har dessverre langt igjen. Det betyr at de midlene vi ønsker å bruke på forskning, ønsker vi å få fra to ulike kilder. Det ene er at vi ønsker at Stortinget skal bevilge mer penger. Men det vi registrerer, er at det er vanskelig å få flertall for økte bevilgninger gjennom statsbudsjettbehandling. Det betyr at vi tror det er fornuftig å sette av en del av våre oljemilliarder i et fond hvor avkastningen kan gå til forskning. Vi ønsker altså å opprette et grunnforskningsfond som gjør at høyskoler, universitet og ikke minst Forskningsrådet får muligheten til å få en grunnbevilgning som gjør at vi ikke sakker akterut i kampen om kronene. Vi ønsker altså å ta 10 milliarder kr av oljefondet til et eget fond, der avkastningen hvert år skal gå til grunnforskning. Dette vil også være en god, stabil og langsiktig måte å finansiere norsk forskningspolitikk på.

Jeg registrerer at det finnes fond for forskning. Det er SV positiv til, men vi tror altså at det ikke bare trengs når det gjelder anvendt forskning, men også for grunnforskning. Jeg føler meg relativt trygg på at dette forslaget over tid vil vinne bredere støtte enn det gjør i denne saken, rett og slett fordi det å satse på forskning og utdanning ikke primært er en SV-sak – dette er en sak for hele det norske folk, og en sak for hele det politiske landskap.

På ett område er SV glad for at det endelig ser ut til at vi får flertallet med oss, nemlig det at man endelig innfører skatt på aksjeutbytte. SV har i ni år kjempet alene mot den dype urettferdigheten som ligger i vårt skattesystem etter skattereformen fra 1992, nemlig at arbeid og kapital beskattes så totalt ulikt.

Gjennom forliket har man kommet fram til skatt på aksjeutbytte, riktignok i en modifisert variant, men prinsippet er nå innført. Riktignok sier forlikspartnerne at man skal ha en større skattereform til neste år som gjør at man muligens vil gå bort fra det. Men allikevel vil jeg understreke det komiteens leder, Dag Terje Andersen, i dag sa: Dette er en av de mest målrettede former for beskatning man kan ha av dem som har aller mest i det norske samfunn. Det er sånn at en liten del, 5 pst., av det norske folk, mottar mer enn 90 pst. av alt aksjeutbyttet, og dette aksjeutbyttet har steget dramatisk gjennom hele 1990-tallet. Hvis man tar med staten og også utenlandske aksjonærer, sies det at det var 68 milliarder kr i aksjeutbytte i fjor. Alt dette kan ikke komme til beskatning, men alt det som er på norske aksjonærers hender, kan komme til beskatning.

Vi er glad for at dette forslaget nå vil bli vedtatt, og vil gi det vår støtte, selv om vi opprinnelig ønsket en høyere sats enn det forlikspartnerne ble enige om.

Vi mener også at det var et riktig tiltak å foreslå konjunkturavgift. Dette tiltaket støttet vi også i Regjeringens opprinnelige framlegg. Det må være hyggelige for finansministeren å se at det er noen som støtter forslagene han kommer med, om en omfordeling i det norske samfunn. Grunnen til at dette var et godt forslag, var først og fremst at det var et konjunkturtiltak – man ville flytte arbeidskraft og midler fra privat sektor og over i offentlig sektor. Og er det noe vi virkelig trenger, er det en opprustning av offentlig sektor. Det betyr at vi må ha flere hender i arbeid for å løse de store utfordringene som velferdsstaten står overfor. Det betyr ikke at SV ser dette som et permanent tiltak, men i en situasjon der norsk økonomi går på høygir, var dette et riktig tiltak.

Dessverre har konjunkturavgiften gjennom forliket blitt fjernet og endret til to andre relativt formålsløse reformer, nemlig at man endrer avskrivningssatser, og at man innfører en egen konjunkturavgift for næringsbygg, noe som betyr at det er langt færre som nå skal betale avgift, og som gjør at man er langt mindre målrettet. SV hadde et sterkt ønske om at Schjøtt-Pedersen skulle få gjennom sitt forslag, for vi mener at det var et riktig omprioriterende tiltak.

Det sies at presset i norsk økonomi er så stort at man ikke kan pøse flere penger inn i den. Dette mener SV delvis er riktig. Men det betyr at en av de største utfordringene det norske samfunn står overfor, er å frigjøre ledige hender. Det betyr rett og slett at enten må mange av de hendene vi i dag har, arbeide på andre steder, eller så må vi gi dem det gjelder, økt kompetanse og kunnskap. Det betyr at vi ønsker at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget, helst i vårsesjonen, med en plan for hvordan vi skal klare å frigjøre arbeidskraft av den arbeidskraften vi allerede har, så vi får folk som i dag ikke er i arbeid, til å komme i arbeid, og for hvordan man kan myke opp arbeidsinnvandringen på måter som gjør at den er håndterbar for det norske samfunn. Det betyr rett og slett at hvis vi mener alvor med at presset i økonomien er så stort grunnet knapphet på arbeidskraft, ja, da må vi finne ut hvordan vi kan få mer arbeidskraft. Velferdsstaten og ikke minst private bedrifter har bruk for å få ledige hender i arbeid. Det betyr at jeg utfordrer Regjeringen på dette punkt. Dette er et punkt jeg vil tro det vil være mulig å sanke bred støtte for.

En av de mange tingene man ikke har tatt tak i i dette forliket, og som jeg har registrert at det har vært stor interesse rundt, er de 70 000 fattige barna i Norge. Man fremmer her mange forslag med omfordelende grep, men man tar altså ikke tak i den største skammen vi har, nemlig at vi fremdeles har fattigdom i Norge. SV anviser mange tiltak for hvordan man kan gjøre noe i en sånn retning. Dette er ikke dyrt. Det tar en relativt beskjeden del av statens midler, men samtidig vil det være mulig å kvitte oss med noe som er en skamplett, nemlig at det er mange barn som ikke har råd til å gå i bursdag, det er mange barn som ikke har råd til å delta på de fellesaktivitetene som fins, og vi ser også dessverre at det etter hvert er så mye egenbetaling på mange av de fritidsaktiviteter som fins, at mange barn ikke har anledning til å delta. Dette er det fullt mulig for Stortinget å gjøre noe med, hvis man bare har den politiske viljen til å omprioritere i en sånn retning. Det har SV.

Den høye oljeprisen gjør at det norske samfunnet går på høygir. Det betyr at vi smører vår økonomi, og vi kan sette utrolige summer på utenlandske børser. Samtidig er det mange som taper på den høye oljeprisen, ikke minst verdens aller fattigste land, der dette representerer en betydelig byrde for statsfinansene og for det private næringsliv. Disse landene ligger også utenfor de internasjonale handelsstrømmene, noe som gjør at de ikke får automatiske investeringer fra f.eks. det norske oljefondet eller fra andre store investorer. Det ønsker SV å gjøre noe med. Vi ønsker å bruke 5 milliarder kr av det norske oljefondet som skal investeres på vanlig kommersielt vis i de minst utviklede landene i verden for å stimulere til næringsliv og til næringsvekst. Vi forventer ikke at det skal bli den samme avkastning av disse midlene som om man hadde investert dem på velfungerende børser verden over, men det vil være et håndslag til å møte de fattigste landene på deres egne premisser, og på det de selv sier når de treffer oss, nemlig «Trade not aid» – de vil ha handel, ikke bare u-hjelp. Dette forslaget er også et forslag jeg utfordrer stortingsflertallet til å tenke nøyere igjennom. For selv om det er SV som fremmer det, er dette et fornuftig solidaritetsforslag, som ikke bare innebærer at vi gir mer bistand, men rett og slett i disse landene får i gang prosesser som er nødvendige for å fremme utvikling og vekst.

I tillegg ønsker SV å øke vårt bistandsbudsjett med 400 mill. kr sånn at vi over få år skal nå den målsettingen som Stortinget faktisk er enig i, nemlig at 1 pst. av BNI skal gå til bistand.

Avslutningsvis vil jeg si at det forliket man her har fått, ikke er spesielt imponerende. Man har altså klart å flytte 20 milliarder kr – det er man veldig stolt av. 10 av disse milliardene har man ikke finansiert, men dyttet ut i en ukjent framtid. Allikevel har man klart å ikke prioritere det som er det viktigste. Man har ikke prioritert miljøpolitikk i dette forliket. Man har ikke prioritert utdanningspolitikk i dette forliket. Man har ikke prioritert de 70 000 fattige barna i dette forliket. Man har prioritert litt her og litt der – uten mål og mening. Man har kort sagt fått et budsjett som ikke viser retning. Og er det noe vi virkelig trenger, så er det et budsjett som viser retning. (Presidenten klubber.)

Jeg vil også ta opp forslag – jeg antar det er derfor presidenten ser så strengt på meg?

Presidenten: Presidenten kan ikke se noen annen grunn, og presidenten registrerer at forslagene hermed er tatt opp!

Det blir replikkordskifte.

Erik Dalheim (A): Som SV ofte er enig med Arbeiderpartiet, er jeg i mange sammenhenger enig i SVs mål i politikken. Men når det gjelder veivalg butter det.

Skal vi f.eks. lykkes i miljøpolitikken, må vi ha folk flest med oss på tiltak i riktig retning. Skal vi lykkes i reduksjon i f.eks. utslipp fra privatbilene, må vi bl.a. utvikle større fleksibilitet i kollektivtilbudet. Selv om det er et landsgjennomsnitt, er det et tankekors at kapasitetsutnyttelsen i de nåværende tilbud ligger under 25 pst. Og utfordringene i denne sammenheng ligger ikke bare i mer penger.

Privatbilen er et nødvendig transportmiddel, spesielt for barnefamiliene, og i tilknytning til arbeidsreiser, spesielt i distriktene. I en situasjon hvor høy oljepris førte til bensinsøkning på 2-3 kr, bør idealisme vike for realisme. Når de totale bensinpriser overskrider det som er akseptabelt for folk med vanlige inntekter, må justeringer gjøres. Derfor foreslår Arbeiderpartiet – og får støtte fra alle unntatt SV – å redusere avgiften på bensin med ca. 1 kr av de 2-3 kronene bensinprisen har gått opp med.

Og da er mitt spørsmål til SV, kanskje litt i pragmatismens navn: Hvor høy skal bensinprisen være før dere reagerer? Det er jo slik at skal vi få gått de små skrittene i riktig retning, er vi helt avhengig av at folk flest kan gi sin tilslutning til den politikken som skal bringe oss dit.

Presidenten: Presidenten vil anføre at all tale skal rettes via presidenten.

Erik Dalheim (A): Beklager, president!

Øystein Djupedal (SV): Jeg er selvfølgelig hjertens enig med representanten Dalheim i at små skritt i riktig retning er bra, men dette er altså store skritt i feil retning. Derfor kan ikke SV støtte det.

Poenget er at vi har ikke en spesielt høy bensinpris i internasjonal sammenheng hvis man sammenligner med lønnsnivået i Norge. Men bensinprisen i Norge er høy og skal være høy. I fjor registrerte vi for første gang en nedgang i salg av drivstoff i Norge. Det skyldtes nok sannsynligvis at man var i nærheten av smertegrensen for bensinprisen, men samtidig oppnådde man jo det som var målet, nemlig at flere tenker hvilke alternativer som fins. Og det er jo her Stortinget svikter sin oppgave. Riktignok fins det sikkert kapasitetsmuligheter innenfor kollektivtrafikken, men det er jo ikke der hovedproblemet ligger. Hovedproblemet er at man ikke har en god nok kollektivtrafikk i Norge. I europeisk sammenheng støtter vi vår egen kollektivtrafikk helt på det laveste nivå. Land som Portugal og Hellas ligger altså foran Norge med hensyn til hvordan man ønsker å subsidiere kollektivtrafikk. Og poenget er: Skal vi få en velfungerende kollektivtrafikk, må den være god, den må gå hyppig, og den må også være billig. Hvis man sammenligner bensinprisen og en vanlig billett på Oslo Sporveier, vil man oppleve at Oslo Sporveier er blitt dobbelt så dyr, mens bensinprisen ikke har økt tilsvarende i den samme perioden. Jeg må også få lov til å si – men det vet hr. Dalheim aldeles utmerket godt – at når bensinprisen var høy, spesielt for et halvt års tid siden, skyldtes det råvareprisen og ikke Stortingets avgiftspolitikk.

Istedenfor å komme lastebileierne i møte, som sier at de må ha en lavere bensinpris og dieselpris for å få dette til å gå rundt, ville jeg sagt at svaret er helt motsatt. Svaret er at dess flere vi klarer å frakte bort fra veiene våre over i kollektivtrafikken, dess mindre drivstoff bruker lastebilene for å komme seg fram, dess fortere kommer de fram, og dess bedre kapasitet får vi på veinettet. Dette er altså en ond spiral, der vi nå har startet i helt feil retning. SV er faktisk så modig at vi tillater oss å si det: Den reduksjonen som nå skjer, (presidenten klubber), er et stort skritt i feil retning. Det hadde vært bedre (presidenten klubber igjen) hvis vi hadde brukt reduksjonen til en offensiv satsing på andre …

Presidenten: Presidenten anmoder om at skrittene nå tas ned fra talerstolen.

Kenneth Svendsen (Frp): At SV har vært og fortsatt er et parti som gjennom sin politikk vil rasere arbeidsplasser, og da helst i privat sektor, har vi visst lenge. Gjennom en skatte- og avgiftspolitikk som har som basis at å tjene penger er en uting, har SV stått for en politikk som har tappet næringslivet, spesielt de små og mellomstore bedriftene, for midler.

Som kjent foreslo Regjeringen en pakke som ville rasert prosessindustrien. Denne pakken bestod først og fremst av innføring av elavgift, innføring av konjukturavgift og økning av svovelavgiften. Etter at Arbeiderpartiet og sentrumsblokken ble enige om heller å omfordele skatte- og avgiftsøkningene til den vanlige mann og kvinne, ble noe av dette fjernet. Det likte tydeligvis ikke SV, for de har foreslått både innføring av konjukturavgift, elavgift for industrien, forverringer i delingsmodellen og økt svovelavgift. Alt dette foreslo Regjeringen fordi den ønsket en overgang av arbeidskraft fra privat sektor til offentlig sektor. Det betyr i realiteten at en ønsker flere konkurser i det private næringsliv.

Er representanten Djupedal klar over konsekvensene av sitt forslag? Det betyr at prosessindustrien blir nedlagt i Norge, og de fleste er hjørnesteinsbedrifter i distriktene. Forslaget fra SV betyr i realiteten en rasering av distriktssamfunn som f.eks. Sørfold kommune, Rana kommune og Mosjøen kommune.

Djupedal skriver i sin merknad om elavgiften:

«Dette er nødvendig for å unngå import av forurensende kullkraft, gasskraftverk eller nye vannkraftutbygginger.»

Mitt spørsmål må bli: Forstår ikke SV at når prosessindustrien flytter, så flytter den til land der stort sett alt er basert på kull- og gasskraft? Er det da ikke bedre å ha denne verdens mest miljøvennlige prosessindustri som Norge tross alt har, liggende her i Norge, og spesielt i Distrikts-Norge, med den behagelige bivirkningen at vi beholder norske arbeidsplasser? Eller er det slik at det er et uttalt mål fra SV å få arbeidsplassene i Distrikts-Norge nedlagt?

Øystein Djupedal (SV): Det er enkelte replikker som er relativt forutsigbare. Dette var en slik.

Jeg kan berolige representanten Svendsen med at jeg i hele mitt yrkesaktive liv har vært ansatt i en mellomstor privat bedrift, som selvfølgelig hele tiden sliter for å få ting til å gå sammen. Det har vært en interessant og spennende yrkesbakgrunn å ha, for da ser man hvordan skatte- og avgiftspolitikken faktisk fungerer: Den fungerer negativt, men også positivt. Vi har ikke noe ønske om at norske arbeidsplasser skal flagges ut, men vi har ønske om at alle skal bidra rettferdig for også å kunne nyte godt av dette samfunnets totale velferdstjenester – som en bedrift gjør, både i form av infrastruktur, i form av helse og i form av utdanning. Alle norske bedrifter nyter godt av den norske velferdsstaten.

Jeg har så langt ikke sett at en eneste norsk prosessindustribedrift har flyttet ut. Hva kommer det av? De krav vi skal stille til prosessindustrien, er de samme som de vi skal stille til all norsk næringsvirksomhet, også til norske privatpersoner, nemlig at vi gjennom avgiftssystemet må ha slike skatter og avgifter at det omfordeler, og at det også endrer atferd. Vi støtter 1 øre elavgift for industrien, men det gjør vi ikke uten motytelser. For vi ønsker at deler av disse pengene skal gå inn til fond for omstilling, for å spare energi. Det å ha en rent fiskal avgift for å dra penger inn i statskassen, har ingen mening. Det er jeg enig i, hvis det var det representanten Svendsen mente. Men det er gjennom den typen avgift og den typen fondsoppbygging der bedriftene kan få stimulans og forskning på hvordan man sparer energi, at man videreutvikler disse bedriftenes konkurransekraft overfor andre bedrifter i andre land.

Norsk prosessindustri er helt riktig verdensledende innenfor miljø, innenfor hvordan man bruker energi. Men det har ikke skjedd gratis; det har skjedd fordi myndighetene har stilt krav til bedriftene. Dermed har de blitt bedre, mer konkurransedyktige, noe som gjør at norsk prosessindustri i all hovedsak er den mest konkurransedyktige vi har internasjonalt sett. Det skyldes myndighetenes krav bl.a., men også at bedriftene selv er dyktige.

Vi fremmer ingen krav i denne finansinstillingen som vil ta livet av en eneste norsk bedrift, men mange av dem må selvfølgelig omstille seg, og det er positivt.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): I innlegget sitt seier representanten Djupedal m.a. at miljø ikkje er prioritert i budsjettforliket. Og i ein artikkel i Dagsavisen for to dagar sidan uttalar SVs leiar, Kristin Halvorsen, at budsjettforliket har svekt fordelingsprofilen, og at budsjettet er utan miljøsatsing. Eg forstår ikkje heilt at det er grunnlag for slike påstandar, m.a. på grunn av at gjennomsnittsfamilien kjem mykje betre ut økonomisk etter budsjettforliket enn det som var tilfellet etter Regjeringas forslag.

Vidare: Den midlertidige utbytteskatten som skal gjelda for neste år, er pynta på, m.a. ved at ein innførte eit botnfrådrag på 10 000 kr, noko som kjem småspararane til gode. Det må jo vera ein bra fordelingsprofil.

Så har me fått gjennomslag for ein skattereform neste år som skal føra til at forskjellen mellom skattlegging på kapital og skattlegging på lønnsinntekt skal bli mindre. Det må vera både rettferdig og gje eit breiare skattegrunnlag.

Når det så gjeld miljøsida, vil eg minna om at budsjettforliket har ført til styrkt kollektivsatsing med 190 mill. kr og monaleg styrking både av enøk, fornybare energikjelder og ein god del andre miljøtiltak. Så om representanten Djupedal er villig til å leggja til sides retorikken, kan det vera freistande å spørja om han verkeleg meiner at miljøprofilen er svekt, og at fordelingsprofilen er svekt, gjennom det føreliggjande budsjettforliket.

Øystein Djupedal (SV): Svaret på begge spørsmål er ja. Det fins ingen offensiv satsing på miljøpolitikk i dette budsjettet, ei heller i forliket. Særlig skyldes jo det at man har gått til 2,5 milliarder kr lavere drivstoffavgifter, noe som vil medføre økte utslipp, økte CO2-utslipp og økte klimagassutslipp. Dette er selvfølgelig skritt i helt feil retning. Poenget er at hvis man skal treffe den typen tiltak, må man i hvert fall sørge for at man kompenserer det med satsing på kollektivtrafikk. Her skjer det altså ingenting. Det dette da vil medføre, er mer bilbruk, større utslipp, større miljøproblem. Det vil også bringe oss lenger fra å nå de mål som ble satt i Kyoto-avtalen. Jeg syns det var et svært uheldig trekk, og jeg syns at lastebileierne har fått altfor stort gjennomslag i det norske storting som det overhodet ikke er noe grunnlag for.

Så til hvilken fordelingsprofil som fins i dette budsjettet. Etter mitt skjønn fins det en svekket fordelingsprofil, særlig gjennom forliket. Konjunkturavgiften var et viktig omfordelende tiltak for omfordeling mellom privat og offentlig sektor, aksjebeskatningen var et viktig tiltak for omfordeling mellom de som har mest og de som har minst. Begge disse er svekket gjennom budsjettforliket.

I tillegg har man hatt en generell reduksjon i momsen på mat som har en svært dårlig fordelingsprofil, og som da skal betales med en generell økning av alle andre varer og tjenester i det norske samfunnet.

Jeg klarer ikke å se at det fins en retning og en fordelingsprofil i dette overhodet. Jeg mener faktisk at det er riktig å drive omfordeling – aktiv omfordeling. Det trodde jeg egentlig også Kristelig Folkeparti dypest sett var enig i. Men de forslag som her ligger, bærer mer preg av at man har sittet på Plaza en sen nattetime og funnet ut hvordan man skal klare å skaffe penger til reformer vi så gjerne vil ha, som lavere matmoms, og så innfører man noen nye reformer som skal dra penger inn i statskassen som ikke har miljøretning og ikke fordelingsretning.

Om det første budsjettet Schjøtt-Pedersen la fram, vil jeg si at de to forslagene til konjunkturavgift på aksjeskatt hadde både mål og retning, og derfor har også SV uttrykt sin sympati og sin støtte til begge forslagene.

Erna Solberg (H): Representanten Erik Dalheim begynte sitt innlegg med å si at han var så enig i målene til SV. Mitt problem for øyeblikket er at jeg ikke helt vet hva målene til SV er, annet enn en form for status quo-kommentar i forhold til hvor vi er akkurat i dag. Og det er jo da betegnende at mesteparten av det man har snakket om fra SVs side i dag som fordelingsmessig viktig politikk, var de tiltakene som arbeiderpartiregjeringen fremmet i sitt opprinnelige forslag. Det betyr altså at SV etter hvert har fått sterk konkurranse fra den nåværende arbeiderpartiregjeringen, som åpenbart har tatt et kraftig steg til venstre siden den kan få så rosende omtale fra representanten Djupedal.

Nå er det en del områder hvor SV og Høyre faktisk er enig i beskrivelsen av hvor det bør være satsingsområder fremover. Vi er enig i at vi må gjøre noe når det gjelder tilgangen på arbeidskraft, at det er et like viktig virkemiddel som bare det å omfordele arbeidskraft internt mellom sektorer i Norge.

Vi er enig i at det trengs en drastisk satsing på skole for å ivareta fremtidsutfordringene – satsing på skole, satsing på forskning, satsing på høyere utdanning. Men jeg har gjentatte ganger forsøkt å få ut av SV forståelsen av hvordan de tror at nye bedrifter etableres i et samfunn, hvordan ny vekstkraft skapes når man tross alt vet at de fleste arbeidsplasser utenom offentlig sektor som vil være i dette landet om ti år, ennå ikke er skapt.

Når man ser på det budsjettopplegget som representanten Djupedal har presentert her, er det altså et opplegg som strammer inn overfor alle de elementer i vårt system som måtte bidra til at vi kunne skape nye arbeidsplasser, at enkeltpersoner var villige til å satse og etablere sin egen bedrift. Det er delingsmodell, det er skjerpet formuesskatt gjennom 80 pst.-regelen, det er konjunkturavgiften som blir en ekstra arbeidsgiveravgift på den arbeidskraften man måtte ansette. Ramsen er lang fra SVs side.

Mitt spørsmål til SV er: Hvordan har dere tenkt at det skal skapes arbeidsplasser i privat sektor i fremtiden med det budsjettopplegget dere har lagt frem?

Øystein Djupedal (SV): La meg gi representanten Solberg ros, for på et område er faktisk SV og Høyre enige om målet, nemlig at vi må skape et grønt kunnskapssamfunn – det håper jeg i hvert fall man er enig om i Høyre. Det betyr mange grep fra Stortinget, men ikke minst betyr det at man ønsker å satse på utdanning, på forskning, på det som skal gi fremtidig vekst. Dessverre syns jeg at det ofte er verbalt fra Høyres side, og at man ikke i samme grad følger opp når man kommer til de konkrete bevilgninger, for i all hovedsak vil dette være en vekst som vil komme i det offentlige, nemlig gjennom det utdanningssystemet vi har, gjennom de forskningsinstitusjonene vi har, gjennom universitetene og høyskolene. Men det er helt klart at SV også ønsker at det skal skje en vekst av alt dette i privat næringsliv. Heldigvis er det i det norske samfunnet etablert mange kunnskapsbedrifter, og SV ønsker alle disse kunnskapsbedriftene lykke til, og vi har ikke noe ønske om å slå beina under dem.

Samtidig er det sånn i et samfunn at alle skal bidra. Og jeg klarer ikke å se at det nødvendigvis er veldig positivt at man skal lage skatteregler rett og slett bare fordi man skal prøve å få etablert arbeidsplasser. Hvis menneskene var så enkle som det, burde alle norske bedrifter vært etablert i Bangladesh, som ikke har et skattesystem som fanger opp sånt. Men heldigvis er gründere som mennesker flest, sammensatte mennesker som liker å leve i et velfungerende samfunn, der vi har skoler, der vi har barnehageplasser, der det fins et system som fungerer. Takk og pris.

Det betyr at SVs skattepolitikk har som mål at man skal ha et rettferdig skattesystem. Det betyr at om man har en privat bedrift eller om man velger å være lønnsarbeider, skal man relativt sett betale det samme til fellesskapet. De systemene vi har i dag, har innebåret en klar favorisering av dem som ikke selger sin arbeidskraft, men som har sin egen bedrift. Og vi klarer ikke å se at det fins veldig mange gode eksempler på det.

Men vi ønsker også å målrette vår støtte, slik at vi gjennom f.eks. utviklingskontrakter kan få den typen vekst. Men vi ønsker ikke, som sagt, å slå beina under norsk næringsvekst, tvert imot, jeg syns det er svært positivt at folk satser både egne penger og kunnskap for å skape bedrifter.

Odd Roger Enoksen (Sp): Representanten Djupedal framførte et særdeles interessant resonnement her i dag. Han sa at jo flere vi får over på kollektivtrafikk, jo mindre diesel bruker lastebilene fordi det blir mindre køer. Så vidt jeg vet, ligger drivstofforbruket i lastebilnæringen på Vestlandet og i Nord-Norge skyhøyt over landsgjennomsnittet. Der er det ingen jernbane, der er det heller ingen køer, og meg bekjent egner frossen laks seg iallfall dårlig kollektivt, så jeg går ut fra at resonnementet er sett i en annen sammenheng enn det Øystein Djupedal prøvde å få fram her.

For øvrig har jeg litt problemer med å forstå hvorfor representanten Djupedal bekymret seg så over avgiftsreduksjonen på drivstoff. Om man reduserer avgiftene på mat, gir ikke det seg utslag i reduserte priser, men i større avanse til forhandler, ifølge Djupedals resonnement. Det samme resonnementet burde vel da i Djupedals hode gjøre seg gjeldende med hensyn til drivstoffavgiftene.

I helgen sa SVs leder, Kristin Halvorsen, til Aftenposten:

«Jeg synes SV er ganske slitsomt om dagen».

Hun fortsatte med å si:

«SV skal prøve å bli flinkere til å forhandle om sine hjertesaker med de andre partiene på Stortinget, også sentrumspartiene og Høyre. Dette er en forutsetning for å oppnå mer innflytelse i norsk politikk.»

Når jeg hører at SV har kjempet i ti år for å få innført skatt på aksjeutbytte, burde kanskje representanten Djupedal også ha hørt litt på sin partileder.

Det bringer meg over på mitt spørsmål til Djupedal. I finansinnstillingen skriver SV at avtalepartnerne nå vil endre sykelønnsordningen. Jeg lurer på hvor representanten Djupedal har det fra. Vi har sagt i avtalen at vi vil se på tiltak i tråd med Sandman-utvalgets innstilling for å redusere sykefraværet. Jeg vil tro at også SV er sterkt opptatt av det, og jeg skulle ønske at SV kunne bidra konstruktivt nettopp til å få ned sykefraværet, som er et av de største problemene vi har i yrkeslivet i dag. Hvor har representanten Djupedal det fra at avtalepartnerne har tenkt å endre sykelønnsordningen?

Øystein Djupedal (SV): La oss starte med avgiftene. Det skjer jo akkurat det som skjer, også når det gjelder reduksjon av drivstoffavgiftene. Det er ikke slik at hele den reduksjonen Stortinget vedtar, kommer forbrukeren til gode. Det er selvfølgelig mange smarte bensinstasjoneiere som passer på å gi et lite påslag som man ellers ikke hadde hatt rom for. Det skjer bestandig når man reduserer avgiftene.

I et tidligere replikkordskifte i dag etterlyste jeg hvilken garanti norske forbrukere kan ha for at man faktisk får en reduksjon i matpris. Slike garantier kunne selvfølgelig ikke representanten Enoksen gi. Det skyldes selvfølgelig at når man står i butikken og et produkt koster 29,90 kr og man plutselig har fått en reduksjon i moms på 12 pst., så er det ingen som er i stand til å ta i hodet hvor mye dette egentlig skulle ha vært. Om man har lagt på en femtiøring eller trukket fra en femtiøring, er det ingen som vil være i stand til å regne ut. Alle smarte butikkeiere vet selvfølgelig at denne reduksjonen ikke nødvendigvis kommer forbrukeren til gode. Den som har aller mest grunn til å være fornøyd med denne matmomsreformen, er sannsynligvis Rimi-Hagen, tett fulgt av Reitan og andre store norske butikkeiere. De vil kunne få en fortjeneste som i utgangspunktet var tiltenkt forbrukeren. Det vil sannsynligvis også framtiden vise.

Så til sykelønnsordningen. Jeg er veldig glad for den forsikringen som nå ble gitt fra representanten Enoksen. Hvis det er slik å forstå at det som står i forliket, ikke betyr at man ønsker å innføre kutt i sykelønnsordningen, men ønsker å bruke andre virkemidler, så er SV svært positive til det. Vi har vært og ønsker å være en garantist for at vi har en sykelønnsordning som er slik som den er i dag. Men vi er i likhet med representanten Enoksen selvfølgelig bekymret for at vi har en stigende kurve når det gjelder uføretrygdede, en stigende kurve når det gjelder mennesker som ikke kan bruke arbeidskraften og kunnskapen sin til beste for det samfunnet de ønsker å virke i. Det betyr at hvis det nå er gitt en garanti, tar jeg imot den med åpen hånd og er når som helst villig til å snakke med både sentrum og andre om hvilke andre positive virkemidler som skal til for at alle mennesker skal få bruke sin arbeidskraft til gagn for det samfunnet vi ønsker. Det betyr at jeg nok sannsynligvis har tolket forliket for langt, og jeg vil gjerne få lov til å si at vi da skal fortsette en konstruktiv dialog om hvordan vi skal nå dette målet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Johansen (V): Vi i Venstre har sammen med sentrum fått betydelig gjennomslag for vår politikk i dette budsjettet. Det er foretatt omprioriteringer på om lag 22 milliarder kr, mer enn i noe tidligere stortingsbudsjett. Mange store og viktige føringer er sikret flertall.

Regjeringens opprinnelige budsjettforslag var knapt egnet til internt bruk i Arbeiderpartiet. Fra Venstres ståsted var Regjeringens forslag svært dårlig. Aldri før har det vært nødvendig å flytte på så store summer i en regjerings budsjettforslag.

Regjeringen ville øke skatter og avgifter med 12 milliarder kr og la nesten hele denne belastningen på arbeidsplassene.

Det er ikke mulig å trekke klart skille mellom arbeidsliv og forbrukere. Svekkes arbeidsplassene, rammes arbeidstakerne. Tap av arbeid er en katastrofe for arbeidslystne mennesker. Det er uforståelig at politikere fra Arbeiderpartiet så åpenlyst stod frem og sa at arbeidsplasser må nedlegges for å frigjøre mennesker til offentlig sektor.

Her er en av de grunnleggende forskjellene mellom Venstre og Arbeiderpartiet: forskjellen i synet på utviklingen av Norge. Norge, med verdens nest høyeste kjøpekraft pr. innbygger, trenger mer arbeidskraft for å dekke all den velferd vi etterspør, men Arbeiderpartiet vil bygge ned de arbeidsplassene som er med på å skape denne rikdommen, og overføre arbeidskraften til offentlig sektor. Venstre vil derimot sikre arbeidsplassene i den konkurranseutsatte del av næringslivet og isteden bygge ned millimeterbyråkrati for å redusere kontrolloppgaver og for å overføre frigjorte ressurser til service overfor innbyggerne. Vi vil samtidig sikre tilgang på arbeidskraft gjennom økt arbeidsinnvandring. Disse menneskene og deres familier vil Venstre gi tilbud om å bli fullverdige borgere i det norske samfunnet.

Venstre og sentrum har flyttet trykket fra Arbeiderpartiets økte arbeidsgiveravgift, som blindt rammer arbeidsplasser i det private og det frivillige Norge, over til tiltak som henter bidrag til felleskassen der hvor det er noe å hente, fra overskudd i bedrifter som går godt, og over på tiltak som letter presset i eiendomsmarkedet, i håp om at boligprisene kan bringes under kontroll.

Neste års statsbudsjett vil etter budsjettavtalen gi et løft for høyere utdanning og forsking, det som er selve såkornet i fremtidens kunnskapssamfunn. Miljøprofilen blir langt bedre enn i Arbeiderpartiets forslag. De mest alvorlige truslene mot arbeidsplassene er avvist. Vi har gjennomført en historisk flyttesjau på Regjeringens budsjett. Den er særlig gunstig for det kunnskapsbaserte arbeidslivet, for fremtidens arbeidsplasser og for grunnlaget for kommende generasjoners velferd.

På en rekke områder er det gjort påplussinger i forhold til Arbeiderpartiets opprinnelige forslag. Venstre vil særlig peke på følgende:

• Et løft på over 300 mill. kr til universiteter, høyskoler og forsking og 500 mill. kr ekstra til Fondet for forsking og nyskaping.

• Det sikres 190 mill. kr i økte bevilgninger til kollektivsatsing og 60 mill. kr til økt satsing på energiøkonomisering og fornybar energi.

• Kalking av vassdrag, friluftsliv, Lokal Agenda 21 m.v. styrkes med 25 mill. kr.

• Fjernvarmeprodusenter fritas for elavgift. Elbiler får nullsats for moms, noe som vil gjøre det langt mer lønnsomt å velge dette miljøvennlige bilalternativet.

• Kommuneøkonomien styrkes med 1 250 mill. kr.

• Bostøtten økes med 160 mill. kr, noe som er til direkte hjelp for dem med minst å leve av.

• Det blir 75 mill. kr mer til kulturlivet, særlig innrettet mot det frivillige Norge og til kulturen rundt om i landet. Samtidig sparer det frivillige Norge ca. 100 mill. kr ved at Arbeiderpartiets konjunkturavgift ikke innføres.

• Økt satsing på næringsrettet forsking med 25 mill. kr. Det blir også økte bevilgninger til norgesprofilering og til eksportfremme.

• Økte veiinvesteringer på 115 mill. kr og 80 mill. kr til reduserte ferjetakster.

Regjeringen la fram det dårligste budsjettet for høyere utdanning og grunnforsking på svært lenge. Med budsjettforliket blir det rom for bedre tilbud til studentene, til styrket grunnforsking og til flere rekrutteringsstillinger for unge forskere.

Reiselivet er viktig for arbeidsplasser over hele Norge, og moms ville rammet næringen hardt. Det var viktig å unnta reiselivet for moms. Og vi har sørget for at smålige definisjoner på kultur er fjernet, slik at også sirkus blir fritatt for moms.

Det samme gjelder persontransport. Kollektivtransporten trenger skikkelig satsing, ikke nye kostnader. I tillegg til fritaket har sentrum fått flertall for 190 mill. kr til satsing på kollektivtrafikken.

Vi har fått flertall for å fjerne investeringsavgiften fra 1. januar 2002. Fjerningen er viktig for nyskaping av arbeidsplasser, særlig innen kunnskapsindustrien. Investeringsavgiften er et gjennomhullet system, som oppfordrer til omgående øvelser i næringslivets gråsoner. Den rammer tilfeldig, og det er betydelige innkrevingskostnader. Fjerningen er et viktig skritt for Venstres og sentrums prosjekt «Et enklere Norge».

Arbeiderpartiets forslag om å øke arbeidsgiveravgiften med 1,5 pst., den såkalte konjunkturavgiften, blir ikke gjennomført. Det offentlige var tenkt kompensert for avgiften, men det private og frivillige Norge ville fått betydelig økte kostnader. Den frivillige sektor har sine største kostnader til lønn, og frivillige organisasjoner ville alene fått økte lønnskostnader på over 100 mill. kr. I stedet for økt arbeidsgiveravgift er flertallet for en konjunkturavgift på næringsbygg. Denne avgiften er målrettet og reduserer presset i en næring med stor mangel på arbeidskraft. Lavere investeringer i næringsbygg skal frigjøre ressurser til økt boligbygging.

Det nye skattesystemet som skal utredes for 2002, er et skritt i retning av Venstres prinsipper om flatere skatt og grønn skatt. Det nåværende systemet har store svakheter med den store ulikheten det er i skatt på arbeid og skatt på kapital. Redusert marginalskatt og økte bunnfradrag skal gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Økte bunnfradrag vil først og fremst komme dem med de laveste inntektene til gode. Dermed sikres bedre fordeling. Samtidig skal nøytraliteten i skattesystemet beholdes, med lik beskatning av ulike typer kapitalinntekt. Skattesystemet blir enklere og mer rettferdig. Disse prinsippene skal ligge til grunn for den nye skattereformen som vil bli fremlagt neste høst, det er slått fast i denne budsjettavtalen.

Venstre og sentrum har greid å slå tilbake de tyngste forslagene til forverring av delingsmodellen. Delingsmodellen er selve symbolet på urettferdighet og på forskjellsbehandling mellom dem som arbeider i egen bedrift og må skatte opp til 55 pst., og passive eiere som kommer på styremøter annenhver måned og slipper med 28 pst. skatt. Det er derfor svært viktig at Venstre og sentrumspartiene har fått flertall for at delingsmodellen skal fjernes fra 2002.

I revidert nasjonalbudsjett 2000 bad stortingsflertallet Regjeringen legge fram forslag om fritak for formuesskatt på næringsaktiva. Regjeringen fremmet noe annet enn det flertallet ønsket. I tillegg ville Arbeiderpartiet finansiere dette ved å oppheve aksjerabattene og 80 pst.-regelen. Jeg ser dette mer som et provoserende forsøk på omkamp fra Arbeiderpartiets side enn forsøk på å oppfylle Stortingets flertallsvedtak. Arbeiderpartiets forslag om fjerning av aksjerabattene og 80 pst.-regelen ville ført til en skatteskjerpelse for ryggraden i norsk arbeidsliv – nok et angrep på aktive eiere og bedriftene deres.

Venstre ber Arbeiderpartiet komme tilbake til Stortinget med et nytt forslag til system for fritak for formuesskatt på næringsaktiva.

Det er ingen særlig stor hemmelighet at Venstre er motstander av utbytteskatten. Skadevirkningene er noe redusert gjennom satsreduksjon til 11 pst. og et bunnfradrag på 10 000 kr, som skjermer småsparerne. Det viktigste er imidlertid at utbytteskatten blir en rent midlertidig skatt, som bare gjelder for 2001.

Budsjettforliket er i all hovedsak godt mottatt. Det viktigste er at sentrum har lyktes med et budsjett som ser ut til å hindre renteøkning. Ingen innstramming er mer usosial enn økte renter.

Venstre og sentrum har igjen tatt ansvar for at Norge får et statsbudsjett. Det er ikke vårt ansvar å hjelpe Arbeiderpartiet med statsbudsjettet. Det ligger imidlertid i Venstres historiske tradisjon å ta ansvar for å lage et statsbudsjett som trygger velferden, gir bedre fordeling og minsker truslene mot miljøet.

Begge de to høyrepartiene har lagt fram så ekstreme budsjettforslag at de har stilt seg selv utenfor ethvert mulig samarbeid. Dermed måtte sentrum ta ansvar for at landet får et budsjett.

Venstre og sentrumspartiene har gjennom to og et halvt år vist at vi kan styre, og vi er villige til å ta ansvar til landets beste også i fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): Alle partiene på Stortinget har gitt uttrykk for bekymring over utviklingen i utgifter til sykelønn og uføretrygd. De politiske partiene i Stortinget har hatt ulike tilnærminger til hvordan disse utfordringene skal møtes. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å sikre den økonomiske grunntryggheten for alle, enten ved arbeid eller gjennom trygde- og pensjonsordninger. Vi har tro på at arbeidslivet kan tilpasses på en slik måte at flere får muligheter til å arbeide. Vi har derimot ingen tro på at løsninger som tilsier at en skjærer ned på ytelser som folk trenger, er veien å gå. Derfor vil vi skjerme sykelønnsordningen også framover.

I budsjettinnstillingen går både Fremskrittspartiet og Høyre inn for å innføre karensdager og å redusere langtidsytelsene, med henholdsvis 20 og 10 pst. Vi er kjent med at det har vært ulike holdninger til sykelønnsordningen sentrumspartiene imellom. Venstre har hatt en annen holdning enn Senterpartiet, som til nå har stått fram som en garantist for ordningen, i den tidligere sentrumsregjeringen. Venstres og Kristelig Folkepartis standpunkt kan være av avgjørende betydning med hensyn til hvordan Sandman-utvalgets innstilling blir fulgt opp. Kan representanten Johansen bekrefte at Venstre i denne sammenheng vil verne om sykelønnsordningen ved ikke å innføre karensdager eller redusere ytelsene til de langtidssykmeldte?

Terje Johansen (V): Jeg kan svare ja på spørsmålet, at Venstre ikke ønsker å innføre karensdager. Men de enorme utgiftene vi har over folketrygden til sykelønnsordningen – 20 milliarder kr fra statens hånd, og like mye på bedriftenes hånd – er i ferd med å vokse i en slik grad at Sandman-utvalget har anbefalt at vi gjør noe med det. Venstre støtter Sandman-utvalgets forslag til en moderat innstramming. Vi ønsker ikke å rasere ordningen, slik enkelte andre partier gir uttrykk for, men det må være åpenbart at når vi smører velferden tynt utover oss alle, fra stortingsrepresentanter og direktører, er det et spørsmål om vi kan fortsette på dette viset. For det som nå er om å gjøre, er å treffe dem som virkelig har behov for det. Vi i Venstre har vært opptatt av å foreta en moderat innstramming, bl.a. å kunne spare ca. 2 milliarder kr for å forlenge sykelønnsperioden fra 52 til 80 uker for dem som virkelig lider i vårt samfunn. Det er de som faller utenfor ordningen etter at det første året er omme. Da inntrer katastrofen for mange mennesker. Da må man forlate hus og hjem, fordi man ikke har ordninger som fanger opp at noen er langtidssyke. Dette har vi i Venstre ønsket å ta konsekvensen av. Derfor håper vi at Arbeiderpartiet også tar Sandman-utvalgets utredning alvorlig, og at vi sammen kan finne en moderat løsning på dette problemet.

Kenneth Svendsen (Frp): Jeg registrerer i avisene at ingen forstår Terje Johansen og Venstre, verken NHO eller andre i næringslivet. For tenk, Venstre fikk redusert skatte- og avgiftsnivået for næringslivet og resten av befolkningen fra å være katastrofalt høyt til bare å bli en dramatisk økning! Venstre, med Terje Johansen i spissen, forstår tydeligvis ikke at næringslivet og befolkningen ikke jubler i gledesrus over at vi fikk 11,8 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger som gave fra Venstre som aktivt medlem i den etablerte Arbeiderpartiet-sentrum-blokken. Venstre er tydeligvis mer opptatt av å være med i et flertall enn av hva resultatet av det flertallet blir.

Jeg er ikke det minste forbauset over at næringslivet ikke kaster seg i grenseløs beundring for føttene til Venstre. Mitt første spørsmål vil bli: Hva skal næringslivet takke Venstre for? Er det «bare» 11 pst. skatt på aksjeutbytte? Eller kanskje det er «bare» 10 pst. konjunkturavgift, eller «bare» forverring av avskrivningsreglene? Eller kanskje det «bare» er at varebilene som de små og mellomstore bedriftene bruker, forsvinner? Jeg «bare» spør! Men kanskje det er næringslivet som misforstår?

Da må det vel være den vanlige mann og kvinne i gata som er glad for Venstres innsats som budsjettpartner. Mitt andre spørsmål blir derfor: Er det kanskje økning av elavgiften de skal være glad for? Eller er det økningen i momsen? Eller kanskje det er 10 pst. økning i årsavgiften, eller 15 pst. økning av ligningstaksten på boliger? Jeg bare spør. Men kanskje Venstre har glemt å spørre den eneste gruppen som en vet har grunn til å være glad. Det er smuglere og hjemmebrennere, som har bevart sitt marked med svarte inntekter, takket være sentrumspartiene. Hvis Venstre ønsket, satt Fremskrittspartiet parat, slik vi to ganger tidligere har gjort, til å redde Norges befolkning og næringslivet fra skatte- og avgiftsøkninger. Men det ønsket Venstre tydeligvis ikke.

Terje Johansen (V): Nå har Venstre vært ute på banen og påvirket spillet, og scoret mål, og så har Fremskrittspartiet sittet høyt oppe på tribunen og konstruert sitt helt eget spill. Og ropene derfra gjaller nå livlig. Jeg må jo si til representanten Svendsen at hovedproblemet i Norge er at vi er så veldig rike at vi har en kjøpekraft som langt overgår den kapasiteten vi har innenlands. Derfor er det nødvendig å holde en viss stramhet i norsk økonomi slik at rentene ikke skal øke, fordi det er det mest usosiale som kan forekomme. Så presterer Fremskrittspartiet ikke bare å si nei til de smule innstrammingstiltak som vi nå har vært med på, men i tillegg hiver de 20 milliarder oljekroner inn i dette bålet. Og Svendsen – representanten Svendsen – skal være glad for at han sitter på tribunen og slipper unna det bålet som ville ha blitt dersom det Fremskrittspartiet foreslår, hadde blitt tilfellet.

Det vi har foreslått, er faktisk ganske moderat. For det første har vi vært inne og tatt noe til fellesskapet der hvor det er noe å hente, nemlig der det er overskudd. Det er det man gjør gjennom å stramme inn på avskrivningene. Vi har tatt noe der hvor det er noe å hente hos forbrukerne – på elavgiften, for der har de muligheter til å spare. Det er bare å slå ned temperaturen hjemme én grad, så er det innspart. Og så har vi lagt på 1 pst. på momsen, for at folk ikke skal gå helt berserk ute i kjøpesentrene nå før jul. Dette tror vi er nødvendig for å beholde den gode økonomien vi har i Norge, og det er vel greit for Fremskrittspartiet der oppe fra tribunen. Hvis de ser ned på det som foregår, vil de se at det spillet som vi andre driver, går bra.

Inge Lønning (H): Jeg konstaterer med en viss forbauselse at representanten Johansen ønsker å ta økningen av momsen på forskudd i førjulshandelen. Det må jo være en ny og kreativ form for budsjettarbeid – budsjett med tilbakevirkende kraft.

Representanten Johansens hovedinnlegg var skuffende blekt. Man er jo vant til at representanten Johansen taler med en stemmestyrke som er omvendt proporsjonal med den partiet kan glede seg over, særlig når han taler utenfor denne sal. Han innledet budsjettarbeidet inneværende år med å erklære at han var imot en senkning av matmomsen fordi det ville ha en skjev fordelingseffekt og komme spesielt de rikeste til gode. Han erklærte videre at en eventuell utbytteskatt ville måtte innføres over hans lik, og det kan jo muligens forklare at innsatsen i hovedinnlegget var litt blek, at han har hatt en nær-døden-opplevelse. Kanskje er det de tre prosentene han har klart å få den nedsatt, som gjør at han i det hele tatt har overlevd?

I Dagens Næringsliv skrev representanten Johansen i slutten av september følgende:

«Det er ett av de største nederlag i Arbeiderpartiets historie at statsminister Jens Stoltenberg nå lanserer skatt på aksjeutbytte, fordi han inderlig godt vet at det blir et tomt symbol med under to milliarder kroner i inntekt. Et musepiss i statsbudsjettsammenheng. Problemet for oss andre er at Ap, med dette desperate forsøket på å demme opp for kritikken av «Forskjells-Norge» fra egne rekker, går fra å være symbolet på trygghet og stø kurs til en devaluering av Norge til bananrepublikk hva angår forutsigbarhet for investorer, og dermed utrygghet for norske arbeidsplasser.»

Har Venstre under overveielse også å innføre i sitt prinsipprogram at man nå går inn for republikk – i dette tilfellet bananrepublikk?

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Johansen (V): Jeg skal holde meg til substansen i representanten Lønnings innlegg.

Det som er forskjellen på Venstre og Høyre i Stortinget, er at Venstre er med og forsøker å påvirke utviklingen. Det hadde ikke vært mulig å samarbeide med Høyre om det budsjettframlegget som de har laget. Det ville det overhodet ikke vært mulig å skape flertall for i denne sal. Og i stedet for da å stå på sidelinjen og være opptatt med sine egne saker, så å si, har Venstre vært med og snudd en rekke fatale anslag både mot undervisning, mot arbeidsplasser og mot miljø, i en mer riktig retning. Men det er slik at når man må samarbeide med andre, og særlig når man da er i mindretall – hvilket jeg jo må erkjenne – oppnår man ikke alt man vil.

Det er riktig at utbytteskatten er et tungt symbol. Jeg har overlevd bataljen. Ryktene om min død er – som du ser, president! – sterkt overdrevne. Og jeg må jo innrømme at det er én av mange ting i dette budsjettet som jeg ikke er like begeistret for. Men når det gjelder utbytteskatten, må det jo sies at vi nå har fått slått fast med flertallsvedtak at den er et intermesso. Den skal avvikles etter et år. Det vil si at smerten er gjort mindre enn om næringslivet skulle ha svevet i usikkerhet på grunn av dette.

Det er mange ting jeg kunne tenkt meg å samarbeidet med Høyre om, men dessverre laget de et alternativ som det var helt umulig å finne noen som helst grunn til å inngå et samarbeid med dem om, derfor kom vi aldri så langt.

Lisbet Rugtvedt (SV): Noe av det mest interessante med sentrumsregjeringen var den vekten den la på bistandspolitikken. Det er derfor skuffende å se at sentrumspartiene som budsjettforlikspartnere har foretrukket billigere mat til velfødde nordmenn framfor økt bistand. Den eneste ansatsen til styrking av bistandsfeltet i forliket er et bitte lite og pengeløst punkt langt nede i avtaleteksten. Dette punktet gjelder utredning av et nytt bistandsfond. Venstre har da, som en av budsjettavtalepartnerne, gått inn for at Regjeringen skal utrede et utviklingsfond som kan brukes til bistandsformål. Dette kan selvfølgelig være en god idé, og det kan også gi mulighet for økt bistandsinnsats, men det representerer en veldig tradisjonell bistandstenkning. Det blir heller ikke veldig mye fart i denne ideen uten en eneste krone foreslått inn i et slikt fond.

SV har lansert et annet fondsforslag som vil komme de fattigste til gode, og som i mye større grad innebærer nytenkning. Vi foreslår at 5 milliarder kr av oljefondet skal investeres i verdens fattigste land for å gi disse landene en sjanse til å bygge opp et eget næringsliv. Vi mener at Norge godt kan tåle at noen av oljefondsmidlene investeres med noe høyere risiko, men også med mye større mulighet for at investeringene kan gi et bidrag til velferdsutvikling for fattige.

Disse to fondsideene står ikke i motsetning til hverandre, og jeg vil spørre Terje Johansen om han og Venstre vil støtte SVs forslag om å bruke en del av oljepengene til å investere i fattige land.

Terje Johansen (V): Det er én god side ved SVs forslag om fond til u-landsinvesteringer. Det er den at den ikke påvirker norsk økonomi. Så det ser vi positivt på og kan tenke oss å vurdere.

Men når jeg hører på representanten Rugtvedt som nå raljerer med halv matmoms, og som gjerne skulle brukt den til u-landshjelp, må jeg minne om at Djupedal faktisk har brukt disse midlene på kommunene allerede. Vi får be om at SV foretar et valg der.

Når det gjelder u-landsinnsatsen, tør jeg minne om at det var sentrumsregjeringen som tok de store, aktive skrittene for å ettergi u-landsgjeld, slik at den blir kraftig redusert i årene som kommer. Men det som har gjort at vi ikke har fulgt opp målsettingen om 0,9 pst. av bruttonasjonalprodukt som vi har stående, og som står fast, skyldes at veksten i bruttonasjonalprodukt har vært så stor i dette året at det rett og slett ikke fantes mulighet for å finne alle disse pengene på inneværende års budsjett etter at vi hadde vært gjennom den største nedkjemping av dårlige forslag som vi faktisk har vært med på i dette budsjettet.

Siv Jensen (Frp): Først til det siste representanten Johansen sa. Det er faktisk feil. Veksten i BNP er forsvinnende liten for norsk økonomi, og det er ett av hovedproblemene. Hvordan skal vi få veksten i BNP opp?

Men så til Johansens forsøk på svar på en replikk fra Kenneth Svendsen, hvor jeg registrerte at representanten Johansen var svært opptatt av å markedsføre det faktum at Fremskrittspartiet satt på tribunen mens Venstre var ute og skåret mål. Maken til selvmål da! Her står Terje Johansen og er særdeles stolt av at Venstre på område etter område etter område går stikk imot den politikken de normalt fører, den politikken de prøver å selge seg ut til velgerne på. Her kommer man med tidenes skatteskjerpelse som så til de grader rammer små og mellomstore bedrifter. Da vil jeg gjerne gjenta spørsmålene fra Kenneth Svendsen: Hvordan kan Terje Johansen forsvare at man nå omfavner og har fått gjennomslag for å innføre en konjunkturavgift på næringsbygg? Hvordan kan Venstre forsvare at det nå blir innført 11 pst. skatt på aksjeutbytte? Hvordan kan Venstre forsvare at man nå innfører reduserte avskrivningssatser som i tillegg skal ha tilbakevirkende kraft? Jeg hører Venstre i andre sammenhenger snakke om forutsigbare rammebetingelser. Hvordan kan man forsvare at vi nå får økt elavgift for bedriftene? Og ikke minst – da Terje Johansens egen partileder, Sponheim, satt som statsråd, gikk han til kamp mot byråkratiet, men nå får vi altså elavgiftspolitiet som skal ut i bedriftene og sjekke om de bruker strøm til produksjon eller strøm til administrasjon. Dette står ikke til troende, og da synes jeg det er litt for lettvint å stå her og snakke om å skyte mål, når det målet man skyter på, er sitt eget.

Terje Johansen (V): Jeg må si på vegne av Venstre at jeg ikke føler vi har begått noe selvmål. Jeg tør minne representanten Jensen at hun har vært med på et par budsjettforlik med bl.a. Venstre, og jeg husker at uttrykket var: Vi holdt oss for nesen, men vi var med på det likevel. Vi har ikke brukt slike uttrykk om vårt samarbeid med Arbeiderpartiet i dag – merk det, president.

Det er klart at det er en rekke sider ved budsjettforliket som ikke er blitt slik Venstre ønsket det, men det er også veldig mange som er blitt det. Jeg tror det var 18,3 milliarder kr som var inngangsbilletten for Arbeiderpartiet for i det hele tatt å komme i forhandlinger med sentrum. Vi ville ta bort konjunkturavgiften, altså 1,5 pst. på arbeidsgiveravgiften, som vi mener rammet blindt, særlig utsatte arbeidsplasser i distrikter, kvinnearbeidsplasser, kunnskapsarbeidsplasser. Vi fikk tatt bort moms på reiseliv, som var en kjempetrussel mot Distrikts-Norge. Vi fikk tatt bort de verste angrepene mot delingsmodellen. En rekke slike ting fikk vi gjennomført. Så har vi måttet tåle noe smerte, men den smerten er kortsiktig. Utbytteskatten gjelder ett år, og – jeg holdt på å si – de som ikke har skjønt hvordan de skal unngå det, fortjener ikke bedre. Når det gjelder konjunkturavgiften på næringsbygg, ser jeg klart at der har vi fått noen problemer som ikke er tilsiktet, men det får vi komme tilbake til. Hele hensikten var å bremse en overekspansjon i det norske eiendomsmarked på næringsbygg, fordi det er blitt en skattehimmel. Den kapasiteten vi frigjør, vil vi ha overført til boligbygging.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg må starte med en liten kommentar til det siste replikkordskiftet. Det er vel ikke så ofte vi her i stortingssalen hører utilslørte oppfordringer til skattetilpasninger fremført av finanspolitiske talspersoner, slik vi hørte fra representanten Johansen for kort tid siden.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og de tre sentrumspartiene har gitt nødvendig avklaring rundt Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2001. Avtalen fører videre hovedprioriteringene i budsjettforslaget som Regjeringen la fram i oktober. Den gjør det ved at vi har beholdt

• økt satsing på velferd som helse, eldreomsorg, skole og barnehager

• mer rettferdig fordeling nasjonalt, med sterk omfordeling gjennom skattesystemet ved skatt på aksjeutbytte og lettelser i skatten på arbeid – og internasjonalt gjennom kraftig økning i bistandsmidlene

• trygghet for arbeid og personlig økonomi gjennom ansvarlig bruk av oljeinntektene for ikke å øke presset mot arbeidsplassene og på renta

Avtalen for 2001 fører videre det budsjettarbeidet Arbeiderpartiet og sentrumspartiene fikk i stand i fjor for årets budsjett. Partiene har sammen tatt ansvar for å prioritere innenfor ansvarlige rammer, og har klart å finne fram til et opplegg som begge parter kan stå inne for fullt og helt.

Dette skiller seg fra de budsjettene Bondevik-regjeringen fikk vedtatt for årene 1998 og 1999, hvor Fremskrittspartiet og Høyre stemte for sentrumspartienes forslag først etter at deres egne budsjettforslag var nedstemt i stortingssalen.

Regjeringens budsjettforslag ble betegnet som et av de mest profilerte som har vært fremmet på mange år. Det ble skapt rom for økt satsing på velferd ved at næringslivet etter mange gode år må bidra noe mer til fellesskapet.

Konjunkturavgiften som Regjeringen foreslo, er erstattet med andre og tilsvarende tilstramminger overfor næringslivet, og noe av tilstrammingen er flyttet over til forbrukerne. Skatt på aksjeutbytte blir med mindre endringer vedtatt slik Regjeringen foreslo. Forskjellene har økt det siste tiåret. Mesteparten av forklaringen ligger i utbetaling av aksjeutbytte. De 5 pst. rikeste mottar 90 pst. av aksjeutbyttet. Skatt på aksjeutbytte er derfor et meget viktig tiltak for mer rettferdig fordeling.

På utgiftssiden er alle de viktige satsingene på velferd beholdt. Utdanning og helse er kommet ut med styrking gjennom budsjettavtalen. Den profil Regjeringen presenterte i sitt budsjettforslag, er med andre ord sikret gjennom avtalen med sentrumspartiene.

Sammen med statsbudsjettet la Regjeringen i år fram forslag til en omfattende reform av merverdiavgiften. Momsreformen er en kraftig opprydning som sikrer staten langsiktige inntekter gjennom et bredere avgiftsgrunnlag. Det er viktig at et bredt flertall nå står sammen om gjennomføringen av denne reformen.

Endringene i Regjeringens opplegg for momsreformen utgjør en stor andel av endringene knyttet til statens inntekter i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Dette bidrar til å blåse opp tallene når man skal vurdere omfanget av forliket.

I budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene ble det enighet om å redusere momssatsen på mat til 12 pst. fra 1. juli 2001. Det ble også enighet om unntak fra momssystemet for persontransport, overnatting, reisebyråer og enkelte andre virksomheter.

Budsjettet for neste år gir rom for mer penger til helse, mer til eldreomsorg og flere barnehager. Dette er viktige satsinger i arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag, og som budsjettavtalen fører videre.

Kommunene kommer bedre ut av neste års budsjett enn hva som har vært tilfellet på flere år. Med en inntektsvekst på 5 milliarder kr, hvorav nærmere 2 milliarder kr er økning i frie inntekter, settes kommunene bedre i stand til å løse viktige velferdsoppgaver.

Når økt ferie og lærerlønn på toppen av dette kompenseres, er det grunn til å slå fast at kommuneopplegget for 2001 er godt. Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kompenserer utover dette kommunene for merkostnader knyttet til endringer i pensjonssystemet, som er vedtatt i Stortinget.

Budsjettavtalen er blitt godt mottatt i fagøkonomiske kretser. Det er en stor styrke at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene gjennom forhandlinger om statsbudsjettet nå kan enes om et fortsatt balansert økonomisk opplegg. Det er de unge familiene med høye lån som er vinnere når Stortinget i morgen skal vedta et statsbudsjett som bidrar til å holde rentene nede.

Arbeiderpartiet la ikke fram noe eget budsjettalternativ for 2000, og sentrumspartiene gjør heller ikke det for 2001. Enigheten mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene om budsjettene for de to siste årene er på denne måten vesentlig mer omfattende enn tidligere avtaler i denne stortingsperioden.

Dette er blitt mulig fordi det i vesentlige spørsmål om innretningen av den økonomiske politikken er mindre avstand mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene enn mellom høyrepartiene og sentrumspartiene.

Høyres og Fremskrittspartiets alternative budsjetter, slik det fremgår av finansinnstillingen, viser med all tydelighet hvor de store skillelinjene går i norsk politikk. Deres forslag om omfattende skatte- og avgiftslettelser skal betales gjennom svekket sykelønnsordning, gjennom mindre til kommuner og distrikter og gjennom mindre til de fattigste i verden. Deres skatte- og avgiftsløfter skal med andre ord betales ved å redusere på områder Arbeiderpartiet og sentrumspartiene gjennom to budsjettforlik har vært enige om å prioritere.

I sitt alternative budsjett reduserer Høyre skattene og avgiftene med om lag 19 milliarder kr, Fremskrittspartiet med hele 40 milliarder kr. Hvem er det så som skal betale dette gildet ifølge de to høyrepartiene?

Jo, det skal kuttes i sykelønnsordningen, noe som særlig rammer kvinner og eldre arbeidstakere. For en typisk industriarbeidende kvinne gir Høyres kutt i sykelønnsordningen et inntektstap på over 4 000 kr i året. Fremskrittspartiets opplegg gir et inntektstap på over 7 000 kr. Men utslagene blir verst for de langtidssykmeldte. Med ett års sykefravær blir inntektstapet for den kvinnelige industriarbeideren over 23 000 kr med Høyres budsjettforslag. Fremskrittspartiets sykelønnsordning gir et inntektstap for den samme personen på nesten 46 000 kr.

Høyrepartiene tar også fra bistandsmidlene. Høyre vil ta bort 2,5 milliarder kr og Fremskrittspartiet 6,6 milliarder kr. De vil med andre ord at et av verdens rikeste land skal redusere støtten til verdens fattigste og krigsherjede områder.

Høyrepartiene vil også kutte kraftig i virkemidlene overfor distriktene. De vil skjære ned med milliardbeløp på jordbruksoverføringene og næringslivsordningene. Fremskrittspartiets opplegg innebærer videre en skattesvikt på om lag 6 milliarder kr for kommunesektoren.

Budsjettavtalen som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har inngått, blir da, satt opp mot budsjettforslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet, meget avklarende. Høyrepartiene kutter der hvor Arbeiderpartiet og sentrumspartiene gjennom to budsjettforlik er enige om å prioritere.

Det er et flertall i dette storting som vil prioritere mer til velferd, en styrket kommuneøkonomi, distriktstiltak og internasjonal solidaritet.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene viser at partiene som ønsker slik prioritering, har vist vilje til å sette mindre uenighet til side for å skaffe flertall for alt det viktige som vi faktisk er enige om.

Det kommer landets innbyggere til gode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (Frp): Jeg skal ikke holde representanten Solberg ansvarlig for uttalelser fra representanten Terje Johansen, men Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har altså forhandlet fram en avtale.

Nå er det ikke mange minuttene siden representanten Johansen stod på denne talerstolen og sa at «de som ikke har skjønt hvordan de skal unngå det, fortjener ikke bedre». Og det var med henvisning til innføringen av aksjeutbytteskatt.

Er det representanten Solbergs oppfatning at man her har innført en skatteordning som egentlig ikke har noen verdi, fordi det finnes så mange smutthull rundt den at de aller fleste vil omgå den likevel? Da er det i så fall interessant, hvis det er en del av budsjettavtalens premisser.

I sitt hovedinnlegg sa representanten Solberg at det var ille at Høyre og Fremskrittspartiet kuttet i u-hjelpsmidlene. Men jeg har lyst til å sende den utfordringen tilbake. Hvis det virkelig er sånn at Arbeiderpartiet ønsker å hjelpe fattige land ut av et uføre, hvordan har det seg da at Arbeiderpartiet ikke er villig til å lempe på handelsblokader, lempe på tollbarrierer eller gjøre det lettere for u-landene å selge sine varer til Norge? Her er det jo åpenbare interessekonflikter. Her blir det plutselig slik at fordi Norge har egne særinteresser å beskytte, er det ikke like viktig å hjelpe fattige land til å få fart på sin økonomi. Det blir litt for lettvint bare å snakke om at vi skal hjelpe med u-hjelpsmidler, når vi ikke er villig til å være med på frihandelsløsninger, som faktisk er det viktigste bidraget overfor u-landene.

Hill-Marta Solberg (A): Som jeg la vekt på i mitt innlegg, mener Arbeiderpartiet at skatt på utbytte er en riktig og en rettferdig skatt. Det har også vært et klart politisk flertall som har ønsket denne skatten. Det har kommet til uttrykk gjennom uttalelser fra i hvert fall en del av sentrumspartiene i mange, mange måneder. Den indre tautrekking som ellers har funnet sted der, finner jeg ingen grunn til å kommentere, men det jeg kommenterte ved åpningen av mitt innlegg, var det jeg oppfattet at representanten Terje Johansen sa i et tidligere replikkordskifte.

Skatt på utbytte er av regjeringen Stoltenberg foreslått å være en midlertidig ordning, fordi man ønsker å gjennomgå et nytt skattesystem for kapital- og næringsbeskatning, og så skal man komme tilbake til Stortinget med det, og da skal også utbytteskatten inngå i vurderingen. Så retningen på politikken sett fra Arbeiderpartiets synspunkt er helt klar, og den er riktig og den er viktig, og vi er svært tilfreds med at vi også får flertall for det i Stortinget ved denne budsjettbehandlingen.

Så må jeg si at man kan jo si så mangt om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Vi ville for så vidt ikke ha noe problem verken med tollsatser eller import dersom Fremskrittspartiets landbrukspolitikk skulle gjennomføres fullt ut. Da ble det i hvert fall ikke noe norsk landbruk å konkurrere med, det ville være en kjensgjerning etter de voldsomme innhogg i overføringene til landbruket som Fremskrittspartiet står for. Og det blir litt for lettvint når Fremskrittspartiet salderer sine skatteløfter og avgiftsløfter med å kutte i bistanden med 6,6 milliarder kr og så forsøker å angripe andre partier som vil opprettholde vårt anstendige nivå på hjelpen til de fattigste i verden, med å ta tak i dette med handelsblokader. Det er også på mange områder viktig å lette på det, og det er også en politikk som vi er med og diskuterer.

Einar Steensnæs (KrF): Det viktigste med dette budsjettforliket er at det er blitt en forsterket innsats for viktige velferdsordninger og miljøet, at vi har fått en mer rettferdig fordeling og bedre rammevilkår for næringslivet, og at det er levert et ansvarlig budsjett som har skapt en høyere barriere mot mulige nye renteøkninger.

Dette ble også bekreftet av statsministeren i en artikkel i Dagsavisen i dag, men han innrømmer samtidig at «sentrumspartiene har fått gjennomslag for mange av sine krav». Da er det forbausende å lese referat fra finansministerens møte med LO mandag 20. november, der han sier:

«Vi har nådd alle målene vi satte oss gjennom forliket med sentrum. Vi fikk tilslutning til absolutt alle våre viktigste satsingsområder».

Dette kan ikke bety annet enn at Arbeiderpartiet gikk til disse forhandlingene med et oppriktig ønske om å bli kvitt investeringsavgiften, stanse det meningsløse forslaget om mer konjunkturavgift på arbeidslønninger, frita kollektivtrafikken for moms og halvere momsen på matvarer, bare for å nevne noe. Dette må jo være den eneste fornuftige og åpenbare tolkningen av finansministerens uttalelser. Jeg vil gjerne at Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Hill-Marta Solberg, bekrefter det. Kanskje tenkte også finansministeren på at budsjettforliket innebar en betydelig bedre innretning av rammevilkårene for næringslivet, slik at mange viktige arbeidsplasser i fedrelandet på denne måten ble sikret.

Hill-Marta Solberg (A): Nå er ikke jeg noen spesiell tilhenger av Ole Brumm-politikk, men i dette svaret tror jeg det er helt nødvendig å si at begge deler er riktig. Det er riktig at sentrum i forhandlinger med Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for viktige saker for sentrum. Det er det ingen tvil om. Men det er også riktig at Arbeiderpartiet har fått de hovedprioriteringene som var våre profiler i statsbudsjettet, på plass gjennom avtalen. Det har vi, som jeg la vekt på i mitt innlegg, fått fordi målet om mer rettferdig fordeling gjennom endring i skattesystemet ligger fast, målet om prioritering av viktige velferdsoppgaver ligger fast, og målet om å unngå økt press på renten, som igjen ville skyve belastningen på en urettferdig måte over på unge familier med stor gjeld, har vi også klart å ivareta. Disse viktige siktemålene med innretningen av det økonomiske opplegget slik Regjeringen foreslo, ligger fast. Men det står ikke i motstrid til det faktum at også sentrumspartiene har fått gjennomslag for mange av sine viktige saker.

Det var aldri tvil om at arbeiderpartiregjeringen måtte forhandle med andre partier på Stortinget for å få gjennomslag for speilvendingen av momssystemet. Momsreformen er i seg selv en svær sak som ligger i tilknytning til dette budsjettet, slik at en forhandlingsløsning når det gjaldt momsreformen, var helt nødvendig. Da tror jeg også vi i dag må kunne konstatere at det ikke hadde vært mulig å få gjennomført denne viktige reformen med mindre det nettopp hadde vært Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som hadde framforhandlet en løsning i den saken. Og det tjener for så vidt også sentrumspartiene til ære at de har stilt opp og vært med på å legge til rette for at Stortinget nå kan gjennomføre en viktig oppryddingsreform på dette området.

Jan Petersen (H): Det er interessant å lytte til denne diskusjonen mellom regjeringspartiet og sentrum om hva forliket egentlig innebærer. Men det som i hvert fall er på det rene, er at både bedrifter og enkeltmennesker kommer skattemessig dårligere ut av det enn det de gjør i år, at man i hensyn til de sterke kravene som har vært om skikkelig veibygging i dette landet, har fått et nei, at man i forhold til en skikkelig forbedring av skole- og utdannelsespolitikken også har fått et nei, og at Regjeringen med åpne øyne lar det norske forsvar ha et beredskapsnivå som er meget, meget lavt og problematisk. Det er realiteten i det forliket som er inngått.

I det øyeblikk Regjeringen tok over, var Hill-Marta Solberg meget opptatt av alle de udekkede regningene sentrum etterlot seg. Gjennom dette forliket etterlater sentrum og Regjeringen seg en betydelig udekket regning på henimot 10 milliarder kr. Dag Terje Andersen gjorde et lite vellykket forsøk på å vri seg unna dette beløpet.

Mitt spørsmål er derfor: Hvordan skal denne udekkede regningen dekkes inn i 2002? Er det ved kutt på utgiftssiden, eller er det ved økte skatter? Det er ennå uklart, og skatteperspektivet er uklart. Valgerd Svarstad Haugland har riktignok i VG på torsdag sagt at forliket innebærer lettelser for vanlige mennesker, men jeg forstod på replikkordskiftet i sted at det ikke er umiddelbart klart. At også Arbeiderpartiet har dårlig samvittighet skattemessig, fremkom da statsministeren her i forrige uke sa at boligskatteøkningen var et av de svake punktene ved forliket.

Da er mitt spørsmål: Hva er egentlig skatteperspektivet i dette forliket – blir det lettelser, eller blir det skjerpelser? Det er i hvert fall greit at Hill-Marta Solberg har gjort det klart at når Terje Johansen sier at utbytteskatten skal bort, at den var et intermesso, så tar han feil.

Hill-Marta Solberg (A): Det bør ikke herske noen tvil verken hos Høyre eller hos andre om at budsjettforliket, slik det fremgår, innebærer at Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsskjerpelser blir vedtatt i om lag den størrelsesorden Regjeringen foreslo. Det er et faktum. Det som også er et faktum, er at innretningen av en del av disse skattene er endret som et resultat av forhandlinger. Spesielt er det slik at konjunkturavgiften, som var en betydelig del av tilstrammingen fra regjeringen Stoltenberg, har fått en annen innretning. Den er altså ikke ute av budsjettet, men den har fått en annen innretning. Så summen av skatte- og avgiftsskjerpelsene ligger om lag på det nivået som arbeiderpartiregjeringen foreslo. Dette var et bevisst valg fordi Arbeiderpartiet faktisk mener at når situasjonen er slik den nå er i norsk økonomi, med betydelige presstendenser, med behov for å prioritere viktige fellesoppgaver, er det riktig å foreta visse tilstramminger også overfor næringslivet. Det kan vi meget godt stå inne for, og nå er det da et faktum gjennom denne budsjettavtalen at også sentrumspartiene mener at det for tiden er en riktig innretning av den økonomiske politikken.

Så til det med at vi skyver utgifter foran oss. For det første: Den største merkverdigheten er kanskje at det nettopp er Høyre som stiller det spørsmålet. Det er vel ingen som har et så stort behov for å forklare hvordan de fremtidige hull i inntektene til det offentlige skal dekkes som Høyre, ja selvfølgelig i tillegg til Fremskrittspartiet. I den sammenhengen er jo Høyre en slags «Fremskrittspartiet light»-versjon – de nøyer seg med det halve. Det er jo et faktum, hvis vi ser på Høyres økonomiske opplegg, at det er store regninger som skal dekkes inn framover som en konsekvens av de skattereduksjonene som Høyre foreslår. Så hvis det er slik at Jan Petersen mener at Arbeiderpartiet har behov for å dekke dette inn i framtiden, hvilket vi selvfølgelig skal ta ansvar for, så har sannelig også Høyre det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Arbeidarpartiet med finanskomiteen sin leiar hadde det morosamt og dreiv ap med Senterpartiet i ei replikkveksling tidlegare i dag. Eg unner både Arbeidarpartiet og andre ein god lått. Eg er likevel overraska over at Dag Terje Andersen ser ut til å oversjå og bortforklara den vanskelege situasjonen både mange lokale folkevalde og mange enkeltpersonar opplever i Kommune-Noreg i desse dagar. La meg peika på to forhold.

Sentrumsregjeringa tok initiativ til ei konsultasjonsordning med kommunane sin eigen organisasjon, Kommunenes Sentralforbund. Det er gjennom etableringa av ei slik ordning gjeldssituasjonen i kommunane i vår er komen fram i heile si breidd. Sentrumsregjeringa opererte i sine dokument med mellom 3 og 4 milliardar kr i underskot i fjor – resultatet var 10 milliardar kr, og det er semje om desse tala.

Det andre har overskrifta eldrereforma. Hill-Marta Solberg la til rette for eit stortingsvedtak om ein handlingsplan for eldreomsorga som skulle gå over fire år. Eg hadde som hennar etterfølgjar, som sosialminister, gleda av å iverksetja og følgja den opp. Toårsgjennomgangen viser at det er få kommunar som klarar å byggja ein sjukeheimsplass for 830 000 kr. Kostnadene er for mange det doble. Den eigendelen som kommunane då må framskaffa, må finansierast anten ved kutt på andre område eller ved lån. Eg føreset at Hill-Marta Solberg er samd i skildringa på desse to punkta.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg forstår av replikken fra representanten Meltveit Kleppa at svaret fra Dag Terje Andersen tidligere i dag falt representanten tungt for brystet, siden replikken kommer opp igjen.

Det bør ikke være egnet til å undre noen representanter fra Senterpartiet eller andre i sentrumspartiene at Arbeiderpartiet gir svar på tiltale når man forsøker å angripe Arbeiderpartiets opplegg for kommunesektoren. Med respekt å melde – det er et område der sentrumspartiene, og kanskje Senterpartiet i særdeleshet, er det som det må gå an å kalle politisk forgjeldet, om lag på linje med kommunene, fordi det har vært gitt store løfter som man ikke var i nærheten av å klare å håndtere da man faktisk satt med hele ansvaret og hadde muligheten til å gjøre noe. Det betyr ikke på noen måte at Arbeiderpartiet ikke tar på alvor situasjonen i norske kommuner. Det er også forklaringen på at det opplegget som er lagt for norske kommuner for år 2001, er det beste på mange, mange år. Det lar seg faktisk ikke bortforklare. Det er et faktum at kommunenes situasjon blir vesentlig bedret neste år. Det er også et faktum, som representanten Meltveit Kleppa peker på, at kommunene bygger seg opp gjeld gjennom de handlingsplanene som Stortinget har vedtatt, men det er også en gjeldsbelastning der staten sitter med et ansvar for å være med og betale ned denne gjelda.

Arbeiderpartiet har i tidligere replikkordskifter også i dag understreket at vi ikke tror at den riktige veien å gå når det gjelder den totale situasjonen i kommunene, er gjennom et opplegg for gjeldslette, for det vil være å prioritere de som har stelt seg slik – uforskyldt eller ikke – at de har en uforholdsmessig høy gjeldsbelastning, og det vil være å nedprioritere de som har kjørt en stram økonomi, som gjør at de ikke er i den samme gjeldssituasjonen. En slik skjevbehandling kan vi ikke gå inn for i kommunesektoren.

Kristin Halvorsen (SV): Dette forliket, som i utgangspunktet er en harmonisk samling i sentrum mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, har etter SVs mening ført til at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for de dårligste sidene av sin politikk, og sentrum for de dårligste av sine. Arbeiderpartiet hadde noen ansatser i retning rettferdig fordeling som SV har satt pris på. Innføring av skatt på aksjeutbytte var viktig, vi har slåss for det lenge – LO har gjort det på samme måte. Men det er en profil som ble svekket fordi sentrumspartiene var misfornøyd med det og ønsket å svekke fordelingsprofilen. Derfor har vi fått et mindre rettferdig budsjett enn det som lå der i utgangspunktet.

Den beste siden ved sentrumspartienes politikk er miljøpolitikken, men den har de altså aldri tort engang å ta inn i forhandlingene på en sånn måte at man kunne få en miljøpolitikk som tåler dagens lys i framtida. Når man bruker 2,5 milliarder kr av et statsbudsjett for å få ned bensinavgiften, og pusler på kollektivtrafikken, er det en oppskrift for økt klimautslipp. Derfor er dette et budsjett som går den gale veien når det gjelder miljøpolitikken, og som kunne vært bedre når det gjelder fordelingspolitikken, selv om ingen har vært opptatt av å faktisk gjøre noe for dem som er fattigst.

Når Magnhild Meltveit Kleppa nå gråter for kommunesektoren, så er det krokodilletårer. Det er flyttet på flere milliarder kroner enn det er gjort noen gang – 20 milliarder kr. Og når man da ikke har fått til det som Magnhild Meltveit Kleppa i dag mener er viktigst, nemlig en styrking av kommunesektoren, da må det være fordi sentrum ikke har prioritert det høyt nok. Hvordan i all verden skal det gå an å få til en politikk i mulighetenes land som peker framover og tåler dagslys om ti år?

Hill-Marta Solberg (A): Enkelte ganger i denne debatten angripes budsjettforliket mellom sentrum og Arbeiderpartiet for at det er så store endringer som er skjedd, at budsjettene ikke er til å kjenne igjen. I andre sammenhenger er anklagen at det er gjort altfor lite på enkelte områder. Sannheten ligger sannsynligvis et sted midt imellom.

Det er ikke slik at det er flyttet på 20 milliarder kr i neste års økonomiske opplegg. I så fall summerer man på en helt ny måte, nemlig at man tar to år i slengen for å komme opp i slike tallstørrelser. Men det er mindre vesentlig, og jeg kan for så vidt la det ligge.

Det er et faktum at det i budsjettforliket er gjort prioriteringer ved å styrke både enøksiden og kollektivtrafikksiden. Jeg forstår av SVs vurdering av dette at det er for lite. På dette området skulle budsjettforliket åpenbart inneholdt enda større endringer.

Jeg må si at hvis SV mener at spesielt utbytteskatt er et viktig grep for å skape en mer rettferdig fordeling, er det vanskelig å forstå at forskjellen mellom et godt grep og et litt uvesentlig grep ligger et sted mellom 14 og 11 pst. i skattesats. Det kan ikke være mulig. Men det er det som utgjør endringen på dette punktet, som nå er kommet inn ved budsjettforliket. Arbeiderpartiets profil når det gjelder utbytteskatt, ligger der. Forskjellen er 3 pst. Jeg kan ikke tenke meg at hvorvidt dette handler om rettferdig fordeling eller ikke, i SVs øyne handler om 14 eller 11 pst.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (TF): Igjen behandler vi statsbudsjettet, den siste muligheten vi har til å si noen ord om et fullstendig statsbudsjett i denne stortingsperioden.

Og igjen registrerer jeg at maritim sektor er en salderingspost. Igjen kuttes det i refusjonsordningene for sjøfolk innen transport og innen sektoren for seismikk. Det igjen betyr at de lærlingene som har satset på denne næringen, må gå i land. De har blitt lurt til å satse på en næring som vi i denne salen ikke lenger vil at de skal delta i.

Vi opplever igjen at utenlandske fartøyer overtar frakten langs kysten. De seiler med billigere mannskap. Dette tok jeg for meg under behandlingen av forrige statsbudsjett, men det er ikke blitt noen endring siden i fjor. Det er heller blitt atskillig forverret. Fraktnæringen har ikke noe valg. Det er å flagge ut. Man får ikke lov til å flagge over til NIS, man må bytte flagg. Og da er det enten til et bekvemmelighetsflagg eller eventuelt å gå over til dansk flagg. Danske myndigheter har mye bedre rammebetingelser enn det norske myndigheter har.

Norske sjøfolk er om kort tid en saga blott. Jeg vil si det så sterkt at den satsingen som man hadde på midten av 1990-tallet, var å lure folk inn i en næring. Nå må de gå i land. Det må tas noen grep, og de grepene blir ikke tatt. Næringen påføres økte avgifter: økte CO2-avgifter og økt svovelavgift. Man konkurreres rett og slett ut, og båtene og rederiene går konkurs. Det er resultatet av den politikken som føres.

Det er ikke stort likere på land. Man skulle ikke tro at vi driver en produksjon som er ekstremt eksportorientert. Transport som går på hjul, har det akkurat på samme måten. Vi har verdens dyreste drivstoff. Utenlandske biler overtar transporten på veiene. Det er akkurat det samme på nytt igjen. Vi har hatt demonstrasjoner som har dokumentert dette, men det ser ikke ut til å nytte. Igjen er det transport som skal være salderingen, og det er transport som skal skaffe penger i statskassen. Men det hjelper ikke mye når det er utlendingene som overtar.

Vi har også en sektor som gjelder fartøyvern, som gjelder sikker navigasjon og sikker seilas. Det er en liten økning i bevilgningen til opprustning av leier. Behovet er enormt i forhold til det som er bevilget. Det er en liten økning i bevilgningen til sjøkartlegging. Men hvis vi skal holde på i det tempoet som vi har i dag, vil vi ikke få oppmålt kysten før vi er langt ute i 2010.

Redningstjenesten har vi ikke greid å oppgradere på et skikkelig vis. Det er ennå ikke tatt stilling til nye redningshelikoptere. Det krangles ennå mellom forsvarssektoren og justissektoren om hva slags helikopter vi skal ha. Bevilgningen til redningsselskapet ble det kuttet i med 10 mill. kr, for vi skal ikke ha en skikkelig redningstjeneste heller. Båter blir lagt i bøye. Når det i budsjettforliket bevilges 10 mill. kr tilbake, blir de 10 mill. kr fremstilt som en stor seier og en stor påplussing. Men når man tar 10 mill. kr og så gir tilbake 10 mill. kr, kan det – med ærbødighet – for meg ikke fremstå som en stor påplussing.

En av de tingene som skal dekke inn utgiftene i statsbudsjettet i år, er salg av laksekonsesjoner. Det er noe helt nytt: å ta seg betalt for konsesjoner i fiskerinæringen. Det er et helt nytt prinsipp. Da oppdrettsloven ble laget, var det presisert at konsesjonsdokumentet ikke skulle ha noen verdi. Vi har opplevd at kapitalsterke aktører har kjøpt seg inn i næringen, men de har kjøpt anleggene, de har kjøpt fisken, og det er ikke dokumentet i seg selv som har blitt solgt. Så staten legger opp til en helt ny politikk uten lovhjemmel, etter min mening.

Vi er i en fase der Forsvaret er inne i en stor omleggingsprosess. I realiteten skal Forsvaret i Nord-Norge nedlegges. Det skal legges ned på Reitan, det skal flyttes til Otta, vi skal legge ned Andøya flystasjon og kystvaktbasen skal flyttes fra Sortland og til Ramsund. Hva slags fortjeneste som ligger i dette, kan ikke jeg forstå. Det blir iallfall mindre produksjonstid for kystvaktfartøyene, for de skal nemlig oppholde seg utenfor 4-milsgrensen. Det er først da de begynner å fungere. Seilingstiden inn til den nye basen vil gå sterkt ut over produksjonstiden.

Så er det planlagt å ta 100 mill. kr fra Luftforsvaret. Det er i realiteten å sette flyene på bakken, og de 100 mill. skal brukes å bygge nytt regionskytefelt her på Østlandet.

Og så skal vi gå inn i en EU-hær, der norske ungdommer skal sette sitt liv på spill for EU, en union som vi ikke engang er med i. Man kan vel i dag trygt stille spørsmålet om ungdommene i dag er villige til å ofre livet for Norge – og så skal vi sende dem ut i krig. Det er et stort spørsmålstegn vi må sette der.

Det kuttes i andre ting også. Det kuttes i rehabiliteringssentrene. Jeg må få bekjenne at det at jeg står her på talerstolen i dag, nettopp er et resultat av at jeg har fått lov til å gå på rehabiliteringssenter etter både en hjerteoperasjon og før det igjen også et infarkt. Det er selvfølgelig mange som ville ha vært glade for at jeg ikke hadde vært i denne salen her i dag, men jeg er nå her, og det kan godt hende at jeg kommer til å plage representanter her neste periode også.

Så til momsreformen. 1. januar stiger momsen til 24 pst. 1. juli skal matmomsen halveres. Da er jo regningen allerede betalt. Men én av de tingene som jeg syns er særdeles urettferdig, er at det er gjort unntak for fornøyelsesparkene og for alpinanleggene, for når vi snakker om fornøyelsesparker til distriktsbefolkningen, nemlig tivoli, skal de ilegges full moms. Ca. 10 mill. kr er omsetningen de tre tivoliene i Norge har. Og det er det barna og ungdommene rundt om i distriktene kan få glede seg over, mens Tusenfryd og alle stasjonære fornøyelsesparker ikke skal betale moms. Det er umulig for meg å forstå.

Og jeg stiller spørsmål ved hvordan man skal få kontrollert den halve momsen. Hva slags avgiftspoliti er det som skal opprettes? Vi har et fyringsoljeavgiftspoliti som drar rundt og kontrollerer om det er fylt mer enn 1 400 liter på en gårdstank. Hvis det er fylt mer enn 1 400 liter, skal hele den tanken pålegges autodieselavgift. Jeg ser for meg den hæren av politi som drar rundt og kontrollerer momsen – en umulig kontroll.

Så skal vi få ny skattereform, og vi skal få fjernet investeringsavgiften fra 2002. Skattereformer går alltid ut over den menige mann. Det er aldri mulig å nå dem som det sies skal nås, å ta fra de rike og gi til de fattige. Nei, det er den menige mann som skal flås. Det er nøyaktig det som skjer. Jeg må sammenligne med at man flår en sel og drar av alt skinnet. Så skal man kle på selen det skinnet igjen, men man har tatt vekk halvparten av det. Det er nettopp det det norske folk blir utsatt for ved hver eneste skattereform. Og jeg ser ikke for meg at den skattereformen som skal iverksettes, blir noen fordel for det norske folk. Jeg ser også for meg den momsreformen som vi ennå ikke har sett slutten på.

Jeg tar opp de forslagene som jeg har fremmet sammen med andre, og det jeg har fremsatt alene.

Presidenten: Steinar Bastesen har satt fram det forslaget han refererte til.

Kenneth Svendsen (Frp): Vi har vært vitne til at Arbeiderpartiet har lagt fram sitt statsbudsjett med moderne tids største skatte- og avgiftsøkninger, med bl.a. innføring av en konjunkturavgift, en avgift som i realiteten var en kraftig økning av arbeidsgiveravgiften. Bakgrunnen for denne økningen skulle være at det er press i økonomien. Jeg tror at Arbeiderpartiet hadde hatt godt av å dra en tur ut fra hovedstaden og stukket fingeren i jorden. Der jeg kommer fra – et sted som Arbeiderpartiet og Senterpartiet kaller for Distrikts-Norge – er det nemlig ikke mye press i økonomien. Anleggssektoren går på tomgang, og det er faktisk arbeidsledighet. Det er den arbeidsledigheten Arbeiderpartiet ønsker å øke. Det ønsker ikke vi i Fremskrittspartiet, vi ønsker å gå motsatt vei, vi ønsker å få den arbeidsstokken i arbeid. Og når vi vet at det er sammenfall mellom en av våre største utfordringer, nemlig det å legge til rette for næringslivet og befolkningen i form av et godt utbygd veinett, og at anleggssektoren roper på oppdrag fordi folk går permitterte, er ikke svaret å pålegge flere avgifter, da er svaret å gå motsatt vei, nemlig å legge forholdene til rette slik at disse kommer seg i arbeid.

Det samme gjelder innføringen av en ny elavgift for industrien. Det er en rasering av prosessindustrien, en prosessindustri som driver med den reneste miljøteknologi i verden, og den har tydeligvis Regjeringen som mål å sende til et eller annet land der de kan forurense mer, med påfølgende tap av arbeidsplasser i Norge. Og dette gjøres av dem som kaller seg for arbeidernes parti. Hvem er det de prøver å lure?

Som jeg startet med å si, har arbeiderpartiregjeringen lagt fram et forslag til statsbudsjett som ville ha ført til rasering av arbeidsplasser i Norge. Når en så leser avisene, kan en få inntrykk av at sentrumspartiene kom som en reddende engel. Men når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken, har forliket ført til at skatte- og avgiftsøkningene gikk fra å være katastrofalt høye til å bli dramatisk høye. For hva er resultatet av etableringen av en arbeiderparti-sentrumsblokk? Jo, økning av momsen fra 23 til 24 pst., en dramatisk økning av elavgiften for vanlige norske borgere, innføring av en konjunkturavgift og en uttørking av tilgangen på risikovillig kapital gjennom at man har innført dobbelbeskatning på aksjeutbytte.

Da jeg ble valgt som representant til Stortinget, trodde jeg at min fremste oppgave var å legge forholdene til rette slik at det norske folk skulle få det bedre: sørge for at pasientene på sykehus ble raskt behandlet, at elevene på skolen fikk moderne datautstyr, at bedriftene fikk bedre rammevilkår, at den enkelte skulle kunne kjøpe seg en litt bedre bil, at man skulle kunne reise litt billigere med fly, at man skulle slippe å måtte reise til utlandet for å kjøpe øl, vin eller en flaske cognac, ja enkelt og greit å sørge for at den vanlige mannen i gata fikk det litt bedre. Jeg har vært her i vel tre år, og på denne tiden har det tydeligvis vært et mål for arbeiderparti-sentrumsblokken å gjøre det verre for folk flest, for ikke noe av det jeg har nevnt her, har blitt bedre.

Jeg har grublet mye over hvorfor det er slik at når vi har overflod av penger og ressurser til å løse våre problemer, ser det ut som om denne arbeiderparti-sentrumsblokken bruker mer energi på å bortforklare og lure seg unna problemene, enn de bruker på å løse dem.

Svenskehandelen har ifølge Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon økt med 45 pst. Ifølge VG her om dagen har hele ledelsen i Arbeiderpartiet lovet det norske folk å senke avgiften på brennevin. Deres løfte om reduksjon er blitt til en økning av avgiften, til stor glede for smuglere og hjemmebrennere.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative forslag til statsbudsjett foreslått en reduksjon ned til svensk nivå på øl, vin og brennevin i tillegg til en halvering av matmomsen fra 1. januar. Vi har også foreslått en reduksjon i avgiften på tobakk med 17 pst. Dette er tiltak som ville ha hjulpet mot smugling og hjemmebrenning, og mot handelslekkasjen til Sverige og Danmark.

Det er for galt at Norge som er et rikt land, skal ha en av verdens høyeste bilavgifter og en av verdens høyeste diesel- og bensinavgifter. Dette har ført til rekordlavt salg av nye biler, rekordhøy import av bruktbiler fra utlandet, nedleggelse av bedrifter både i sentrale strøk av landet og i Distrikts-Norge.

I Nordlands Framtid i forrige uke var det gjengitt en statistikk over fraflytting fra de nordnorske fylkene. Det var begredelig lesning. Nå klarer ikke sentre som Bodø og Tromsø å stoppe fraflyttingen fra landsdelen: Folk flytter som aldri før.

Hva gjør arbeiderparti-sentrumsblokken som har styrt dette landet i årtier, og som er ansvarlig for flyttestrømmen? Jo, de står og klør seg i hodet og lurer på hva som skjer, og det har de tydeligvis gjort lenge, for jeg har registrert at en del av dem har fått lite hår. Men har kløingen ført til noen gode løsninger? Nei, de pøser på med mer av samme medisin. Og når de bruker samme medisin som de har gjort i 20 år, og denne medisinen fører til økt fraflytting, burde det selv for arbeiderparti-sentrumsblokken ha ringt en og annen bjelle.

Kanskje det er på tide å bruke en annen type medisin. Hvorfor ikke gjøre som Fremskrittspartiet foreslår, nemlig senke avgiften på bensin med 3,47 kr pr. liter og senke dieselavgiften med 2,86 kr på liter? Dette er noe som monner, og som vil lette den økonomiske situasjonen for dem som bor i spredt bebygde områder der det ikke er noe kollektivtilbud. Det burde være rimelig logisk, selv for medlemmer av arbeiderparti-sentrumsblokken, at når en avgift er så høy at folk flytter, er det bedre å senke avgiften enn å gi folk tilskudd slik at de skal ha råd til å betale den samme avgiften.

Når man ser på det opplegget disse bedriftsfiendtlige partiene har fått til, vil det forundre meg meget om Venstre som har ført alle typer bedrifter så til de grader bak lyset, får en eneste stemme fra disse ved valget. For hva har arbeiderparti-sentrumsblokken gitt næringslivet? Jo, 11 pst. utbytteskatt, 10 pst. konjunkturavgift på næringsbygg, flere milliarder kroner ekstra i beskatning som følge av nye og dårligere avskrivningsregler og nye regler for varebiler, som fører til tap av mange arbeidsplasser og nedleggelse av bedrifter. Jeg kan tenke meg at næringslivet er Venstre en stor takk skyldig.

Så kan jeg tenke meg at den delen av Arbeiderpartiet og sentrumsblokken som kalles «sentrumspartiene», vil spørre: Hva ville så alternativet ha vært? Jo, alternativet ville ha vært et samarbeid der Fremskrittspartiet var med. Det ville for næringslivet ha ført til 0 pst. utbytteskatt, 0 pst. konjunkturavgift, ingen forverring av avskrivningsreglene, bevaring av varebilen, lavere formuesskatt, langt lavere bensin- og dieselavgifter, ingen økning av momsen og ingen halv matmoms fra 1. januar 2001.

Med et budsjettforlik der Fremskrittspartiet var deltaker, ville børa for folk og næringsliv ha blitt betydelig lettere, mens resultatet i dag er at folk og næringsliv har fått en enda tyngre bør å bære.

Som jeg sa tidligere, er bilbransjen inne i en krise, med rekordlav omsetning av nye biler og økt import av bruktbiler. At det importeres bruktbiler, er bare bra, for det indikerer at konkurransen fungerer, og at kjøperne er mobile. Men at salget av nye biler til stadighet går ned, er illevarslende, enkelt og greit fordi det er i nye biler den beste teknologien er å finne. Dette fører derfor til at vi blir en miljøsinke. Avgiftene i Norge fører til at de som skal kjøpe seg en liten, billig bil, kjøper den i Norge, mens de som ønsker seg og har behov for en litt større og litt bedre bil, drar til utlandet og kjøper seg en bruktbil. Det har sin forklaring i at disse bilene er så dyre å kjøpe nye i Norge at de ikke selges, og da finnes de selvfølgelig heller ikke som bruktbiler.

Det må være et dilemma for selv de mest avgiftskåte politikerne i denne salen at barnefamilier tvinges til enten å dra til utlandet for å kjøpe seg en bruktbil eller kjøpe seg en kombinertbil der det nesten ikke er plass til barna i baksetet, fordi flertallet av stortingspolitikerne har vedtatt at oljenasjonen Norge skal ha en av verdens høyeste bilavgifter. La meg bare nevne ett eksempel på hvor vanvittig høyt og urettferdig avgiftssystemet er: Hvis noen i denne salen skulle finne på å få barn – det skjer selvfølgelig – og i tillegg skulle finne på å kjøpe seg en bil der det skulle være plass til disse barna og mann eller kone – f.eks. en Chrysler Voyager, en helt vanlig familiebil som det går mange av som kombinertbiler – må den personen for å få bilen registrert som personbil sånn at barna og kona i baksetet skal få plass til føttene sine, betale 176 000 kr bare i avgift på motoren! I tillegg må det betales vektavgift, slik at den totale avgiften vil ligge på ca. 300 000 kr for denne helt normale familiebilen, fordi vi i oljenasjonen Norge ikke har råd til å sørge for at folk skal kunne velge seg en sikker og miljøvennlig bil.

Jeg trodde i all min enfoldighet at en av mine fremste oppgaver som stortingsrepresentant ville være å fordele den rikdommen som ligger i Nordsjøen, og den som er plassert på bankkontoen i utlandet, på en fornuftig måte slik at dagens befolkning og fremtidige generasjoner skulle få ta del i denne rikdommen. Så naiv går det an å være.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erik Dalheim (A): Fremskrittspartiet gir skattelette i bøtter og spann. Virkningen av dette er bl.a. at en rekke fellestiltak skal bygges ned. Jeg har to spørsmål i denne sammenheng, som går litt på hvem som lurer hvem i dette landet, hvor vi aldri har hatt det bedre materielt enn nå.

Jeg har bakgrunn som tillitsvalgt i den konkurranseutsatte verdiskapende private virksomhet. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å kutte ned på dagpengene med 1 milliard kr i forhold til Regjeringens forslag. Hvem er det i dette rike landet som skal fratas dagpengene sine?

Fremskrittspartiet mener også i sitt alternative budsjett at det ikke nødvendigvis er en statlig oppgave å eie flyplasser. I dag eier Luftfartsverket de aller fleste flyplassene, og overskuddet fra de lønnsomme brukes til å dekke underskuddet på dem som er ulønnsomme. Staten bruker derfor omtrent ikke penger på flyplasser. Vi vet at det kun er Gardermoen, Flesland, Værnes og Sola som er lønnsomme. Resten er faktisk ulønnsomme. Ved avvikling av statens eierskap, som Fremskrittspartiet da legger opp til, fins det tre muligheter, og nå får nordlandsrepresentanten Kenneth Svendsen følge med. De tre mulighetene er:

• 1. Disse flyplassene nedlegges.

• 2. Disse flyplassene får vesentlig høyere avgifter og dermed økte billettpriser.

• 3. Staten må kjøpe tjenestene fra disse flyplassene og vil dermed måtte øke statens utgifter vesentlig.

En liten utfordring, kanskje, til en representant som hemningsløst frir til sine potensielle velgere med store skattelettelser, uten å vise til hvilke konsekvenser den type atferd vil få, spesielt nord i landet?

Kenneth Svendsen (Frp): Det er interessant å høre representanten Dalheim komme opp her på talerstolen og gå til frontalangrep på Fremskrittspartiet vedrørende norsk luftfart. Det er slik at Arbeiderpartiet nå gjennom mange, mange år har drevet en luftfartspolitikk med så høye særavgifter at vi dessverre snart er fri for konkurranse i Norge, fordi Braathens holder på å brekke ryggen. Da synes jeg det er modig gjort å gå til angrep på Fremskrittspartiet for dette. Vi har gang på gang foreslått å senke og å fjerne avgifter på luftfart. Det ville ha gjort det langt rimeligere å bruke fly, og det er én av de tingene som vi er opptatt av.

Så gjør representanten Dalheim et poeng av at vi har skåret ned på dette med dagpenger. Det er en logisk konsekvens av at vi ønsker folk i arbeid. Det er derfor vi skjærer ned på disse. Vi vil ha folk i arbeid, i motsetning til Arbeiderpartiet, som har lagt en plan for at de skal frigjøre arbeidskraft i privat sektor ved at bedrifter blir slått konkurs. Konkurranse er et fremmedord i den forbindelsen.

Når det gjelder angrepet på oss for at vi ikke finner dekning, er det slik at dekningen i vårt budsjett ligger i en kraftig effektivisering i offentlig sektor. Dessuten vil vi bruke mer av oljepengene, fordi vi ønsker å fordele disse pengene også til dem som er i live i dag.

Så ønsker vi konkurranse innenfor landbruk. Selvfølgelig ønsker vi frigjøring av ressurser ved at man innfører konkurranse i landbruket.

Vi ønsker også konkurranse innenfor offentlig sektor, der det nesten ikke eksisterer konkurranse i dag. Der er det muligheter til å frigjøre ressurser som man kan sette inn i helsevesenet, i skolen og der det ellers er behov for ressurser.

Jan Sahl (KrF): Representanten Kenneth Svendsen hevet seg til de store høyder som representant for folket i Distrikts-Norge. La meg sitere fra Fremskrittspartiets alternative budsjett:

«Fremskrittspartiets alternativ går i korte trekk ut på kraftige reduksjoner i skatter og avgifter, styrking av kjerneområder og reduksjon av offentlige utgifter til ikke-prioriterte områder.»

Det foreslås altså, som det er sagt flere ganger her, store avgiftsreduksjoner, og noen må betale dem. Spørsmålet er: Hvem er det som må betale?

Det er ikke uventet at det kuttes på kultursektoren, med ca. halve budsjettet, at det kuttes på Utenriksdepartementet, med ca. halve budsjettet, og at det går ut over u-hjelpen.

Men det som forundrer meg mer, og som jeg vil spørre distriktsrepresentanten Kenneth Svendsen om, er om han går god for følgende kutt: Næringssektoren kuttes med 28,7 pst. Næringsstøtten skal bygges ned. Det skrives at det er uheldige prioriteringer i næringsutviklingen enkelte steder i landet, i realiteten kunne man si i distriktene. Fremskrittspartiet støtter heller ikke SND «som et virkemiddel for distriktsutbygging». Landbruket får et kutt på 33,6 pst. Med et slikt kutt vil de gjenvinne den norske bondens tapte frihet, mens distriktsbonden skal få et tilskudd for å legge ned.

Det framtidige store satsingsområdet for Norge er fiskeriene langs kysten. Der kuttes det med 17,1 pst. Her skal deregulering og liberalisering føre til mindre behov for støtte, men Distrikts-Norge har aldri tjent på deregulering og liberalisering.

Så skal det kuttes i Nord-Norge-tilskuddet, og det skal kuttes i regionaltilskuddet, mens storbyene skal få 500 mill. kr mer. Dette må være omvendt Robin Hood-politikk. Fremskrittspartiet tar fra dem som har lite, og gir til dem som har overflod.

I Kristelig Folkeparti registrerer vi at distriktene tilhører Fremskrittspartiets ikke-prioriterte områder. Er representanten Kenneth Svendsen enig med meg i det?

Kenneth Svendsen (Frp): Så feil går det an å ta! Jeg har sittet i SND-styret i Nordland i mange, mange år, og jeg har sett sløsingen der. Derfor bestemte jeg meg for å reise hit og stoppe det.

Den største forskjellen mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet når det gjelder landbrukspolitikk – og det er viktig – er at Fremskrittspartiet har tro på den profesjonelle bonden, mens Kristelig Folkeparti ikke tror på bonden som en selvstendig person.

Vi tror at hvis vi fjerner noen av disse lovene og forordningene som tynger profesjonelle bønder, tar dem vekk fra skuldrene deres, så kan de leve av det de produserer. Men da nytter det ikke med loven i hånd å bestemme hvor bonden skal gå, hva han skal selge, hvem han skal selge til og hvor mye han skal få for det. Man må ha tro på at bøndene kan klare dette selv.

Men jeg er enig i at vi må ha en omlegging av landbrukspolitikken. Vi må satse på profesjonelle bønder og ikke pøse ut store tilskudd til hobbybønder, der begge i en familie har full jobb ved siden av. Og det burde representanten Sahl, som kommer fra Vestvågøy, der det ligger store landområder som egner seg spesielt for stordrift, være klar over. Der kunne man virkelig ha levd godt av det bonden produserte, med store effektive bruk.

Jeg skal innrømme at representanten Sahl har rett i en veldig viktig ting for Fremskrittspartiet, som han gjorde et godt poeng av: Fremskrittspartiet er veldig for en senkning av skatter og avgifter.

Oddvard Nilsen (H): Det er faktisk ikke så lett å bli klok på Fremskrittspartiets økonomiske politikk, det må jeg ærlig innrømme. Partiet er stort sett for alle skatte- og avgiftslettelser som måtte finnes, men også for en formidabel økt bruk av offentlige penger, der det måtte være populært.

Men det som forundrer meg mest i Fremskrittspartiets økonomiske politikk, er partiets positive holdning til redusert matmoms uten at det er knyttet opp til forpliktende vedtak i dette hus om reduksjon i våre landbruksoverføringer.

Kenneth Svendsen er sikkert klar over at Norge i dag stanger mot taket i alle maksimalgrenser knyttet til WTO og til importvern. Ser ikke representanten Svendsen at lavere matmoms kan gi ytterligere rom for økning av prisene på matvarene og gjøre det mulig for norsk landbruk å slippe unna de ubehagelige konsekvensene som eventuelt WTO og avvikling av importvernet vil medføre? Et håndgrep med å redusere matmomsen gjør det derfor mulig å videreføre et høyt subsidiebeløp til norsk landbruk – igjen et system som ikke rammes gjennom WTO. Fremskrittspartiet kan faktisk derfor komme i skade for å støtte en reduksjon av matmomsen uten at det er en tilsvarende reduksjon i overføringene til landbruket, og sørge for at det i Norge forblir en evig, enorm støtte til norsk landbruk.

Men det kan jo tenkes at representanten Svendsen tenkte på fordelingspolitikken knyttet til matmomsen. Da er det vel slik at det er husholdningene med høyest inntekt som bruker mest penger på mat, og dermed også de husholdninger med høyest inntekt, som får størst reduksjon i kroner og øre. Det er slett fordelingspolitikk, spør du meg. Ville det ikke være langt bedre å gi denne støtten direkte til barnefamiliene i form av økt kontantstøtte, økt barnetrygd eller hva det måtte være, knyttet direkte til de personene, de familiene, som har økonomiske problemer, istedenfor å dele det ut til alle? Selvsagt ville det være det!

Mitt spørsmål til Kenneth Svendsen er derfor: Ser representanten at redusert matmoms kan få de konsekvensene som jeg sier? Og er ikke redusert matmoms dårlig fordelingspolitikk – meget slett sådan?

Kenneth Svendsen (Frp): Når Høyre prater om at Fremskrittspartiet vil øke bruken av offentlige penger – hvis representanten da mener de oljepengene som vi pumper opp av Nordsjøen og som vi setter på bok – og at vi i tillegg til det vi selvfølgelig setter på bok, ønsker å gi noen av disse pengene tilbake til vanlige nordmenn, de som eier disse pengene, så har han helt rett.

Når representanten Nilsen gir inntrykk av at Fremskrittspartiet bare ønsker å sette ned matmomsen, og at det har den effekt at man vil bevare den subsidieordningen som er i dag, er det totalt feil. Hvis representanten Nilsen hadde tatt seg tid til å lese i Fremskrittspartiets alternative budsjett som er fremlagt, ville han ha registrert at vi gjør begge deler. Vi skjærer ned subsidiene til landbruket, og dermed krever vi effektivisering, samtidig som det har gått opp for oss – og vi har sett – at vi har et problem med handelslekkasjen til Sverige. Det vi ønsker å gjøre, er å gi de to landene likest mulige konkurransevilkår. Dette er matmomsen en viktig del av. Og vi senker avgiftene ganske dramatisk. Det er rimelig klart at det er det motsatte av det representanten Nilsen sier, som er korrekt. Det at man senker matmomsen, vil selvfølgelig gi mest utslag for dem som tjener minst. Og det er også en av grunnene til at vi gjør dette.

Så drar representanten Nilsen også inn kontantstøtten som en målrettet støtte. Det er vi enig i, derfor har vi foreslått å utvide den med ett år.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Lars Gunnar Lie (KrF): I hovudinnlegget i budsjettdebatten i fjor gav eg uttrykk for at vi har grunn til å vera nøgde med stoda i landet vårt. Vi har det – i det minste økonomisk sett – svært godt. Det er ingen grunn til å seia noko anna i år enn i fjor. Eg meiner at den økonomiske styringa av landet dei tre siste åra, som i hovudsak har vore gjort på grunnlag av regjeringa Bondevik sine budsjettframlegg, har vore god og til gagn for folket.

Regjeringa Stoltenberg sitt budsjettframlegg innebar ei kursendring i den økonomiske politikken. Hovudinntrykket ein sat att med etter presentasjonen av budsjettet, var ei medveten svekking av arbeidsplassane i dei konkurranseutsette næringane på kostnad av auke i arbeidsplassar i det offentlege. Dette var ei dreiing av den økonomiske politikken som vi frå Kristeleg Folkeparti ikkje kunne vera med på. Derfor er eg glad for at vi i den avtalen som no ligg føre, har greidd å snu dette tilbake til ein meir «normal» situasjon, om ein kan bruka det uttrykket. Dei store endringane i høve til det regjeringa Stoltenberg la fram, er sjølvsagt at konjunkturavgifta vert teken bort, og at investeringsavgifta skal forsvinna frå 2002. Dette utgjer til saman over 12 milliardar kr i avgifter, som råkar næringslivet blindt. Særleg ville den generelle konjunkturavgifta truga utsette arbeidsplassar i næringslivet. Det ville gått ut over arbeidsintensive verksemder, som m.a. har ein stor del lågtlønte kvinner, og dessutan dei nye kunnskapsverksemdene. Endringane vi har fått gjennomslag for i framlegget til utbytteskatt, er vel verdt å merka seg for næringslivet. Prosentsatsen vert redusert til 11 pst., og det vert innført eit frådrag i botnen på 10 000 kr. Reiselivet i distrikta har nok alt merka seg at det ikkje vert moms på reiseliv og heller ikkje på kollektiv persontransport.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av at vi skal ha eit verdiskapande Noreg. Skal vi få det til, må forsking og utvikling ha gode rammevilkår i tida som kjem. Derfor er det svært positivt at vi i budsjettavtalen får ein auke på ½ milliard kr når det gjeld dei midlane som skal inn i forskingsfondet. Dette vil på sikt gje god avkasting i form av auka verdiskaping i næringslivet.

Eg synest det er eit viktig steg i rett lei når vi har fått inn i budsjettavtalen med Arbeidarpartiet at dei i samband med langtidsprogrammet og revidert nasjonalbudsjett for 2001 skal koma tilbake med ei drøfting av ei vidare oppfølging for å sikra større forskings- og utviklingsinnsats i næringslivet, med bakgrunn i den tilrådinga som er teken fram i Hervik-utvalet si innstilling.

Eg seier meg også nøgd med at løyvingane til Kyrkje-, utdanings- og forskingsdepartementet sitt budsjett generelt vert auka med over 430 mill. kr, at universiteta får over 200 mill. kr av dette, og at også private skular og høgskular vert styrkte.

At det er sentumspartia som i praktisk politikk viser at folkehøgskulane er eit viktig element i utdaningssystemet, går eg ut frå vert lagt merke til. Det same gjeld gebyrstipend til utanlandsstudentane.

Det er fleire grunnar til at handlingsrommet i finanspolitikken dei seinare åra har vorte avgrensa. Ikkje minst gjeld dette veksten i folketrygda sine utgifter. Derfor er det positivt at vi i budsjettavtalen med Arbeidarpartiet har fått gjennomslag for at dei skal koma med konkrete tiltak i høve til det som er nedfelt i Sandman-utvalet si tilråding. Dette vil medføra at vi vil kunna få ein betre fungerande arbeidsmarknad, samstundes med at den underliggjande veksten i budsjettet vert redusert. Det er viktig å styrkja arbeidslinja i sysselsetjingspolitikken, m.a. ved at ein får ein arbeidsmarknad som fungerer betre enn i dag. Dei viktigaste punkta eg vil peika på, er at arbeidsmarknadsetaten vert flinkare til å formidla jobbar, og at arbeidsmarknadstiltaka vert innretta slik at dei medverkar betre til kvalifisering for dei ledige jobbane. Det må også i større grad vera mogleg å kombinera arbeid og trygd, arbeid og pensjon, nytta deltidsarbeid, og at utdaning vert betre lagt til rette for at fleire kan koma i arbeid.

Å forhandla fram ein avtale medfører sjølvsagt at ein både må gje og ta – slik også med denne budsjettavtalen. Eit slikt område, der vi har måtta gje for å få til eit budsjett som er om lag nøytralt, for å unngå ein økonomisk politikk med ekspanderande verknad, er avgiftssida. Vi har måtta auka inntektene både av omsyn til inntektsida i budsjettet og for å få ein litt annan profil på avgiftene.

Det er ei avgift som eg vil omtala spesielt. Det gjeld framlegget om å innføra ei konjunkturavgift på 10 pst. på investeringar i næringsbygg som er omfatta av skatteloven § 14–41 første ledd bokstavane g og h. Til dette vil eg presisera følgjande:

• For det første er dette ei konjunkturavgift på grunn av presset nettopp i byggjebransjen. Derfor skal den avgifta takast bort når presset vert lågare.

• Det andre eg vil presisera, gjeld unntak frå avgiftsplikta for investeringar som er bindande kontraherte før 18. november 2000, då framlegget vart kjent. Eg legg til grunn den forståinga av dette at prosjekt som er oppstarta før denne datoen, sjølv om ikkje alle kontraktane er underteikna, kjem inn under unntak for konjunkturavgift for næringsbygg. Eg vil be finansministeren merka seg dette spesielt.

• For det tredje reknar eg også med at bygg som vert oppførte for utleige til bustader, ikkje skal omfattast av denne avgifta. Elles syner eg til omtale av konjunkturavgifta i representanten Enoksen sitt hovudinnlegg tidlegare i dag.

Kristeleg Folkeparti har vore oppteke av å vri avgiftene som er relaterte til bil og bilhald, frå å eiga til bruk av bil. Derfor hadde vi gjerne sett at bensinavgifta ikkje hadde vore redusert så mykje som Regjeringa gjorde framlegg om, men at ein heller hadde fått redusert årsavgifta på bil. Dieselavgifta derimot hadde eg gjerne sett at vi kunne fått redusert ytterlegare, fordi dieselavgifta er ei avgift som i stor grad er knytt til næringstransport. Lastebilnæringa møter m.a. sterk konkurranse frå utlandet, der dieselavgift og dieselpris er lågare. Med den avtalen vi no har gjort om budsjettet for 2001, vil det verta gjort vedtak om at den ekstraordinære svovelavgifta på 26 øre pr. liter vert oppheva frå 1. juli 2001. Dermed vonar eg at ein kan få ein ytterlegare reduksjon av dieselprisen frå dette tidspunktet.

Vidare ser eg det som svært positivt at det no vert fleirtal for å ha nullsats på moms for elektriske bilar, noko som vil ha mykje å seia for meir miljøvenlege transportmiddel.

Eg vil vidare gje uttrykk for at det er positivt at vi i avtalen med Arbeidarpartiet har fått til fritak for industrien når det gjeld auken i elavgifta, samstundes som ein av omsyn til rett prising av energibruken aukar elavgifta generelt. Dette er rett veg å gå, etter Kristeleg Folkeparti sitt syn, når det gjeld avgift på energi.

Det er mange småpostar i budsjettet som vel fortener omtale. Eg vil kort nemna to som har svært mykje å seia for Kyst-Noreg. Den eine er at vi har fått auka løyvingane til elektroniske sjøkart for norskekysten med 20 mill. kr, noko som eg ser på som svært viktig i høve til tryggleiken langs kysten vår. Det same gjeld at vi også har fått auka løyvingane til Redningsselskapet med 10 mill. kr.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Representanten Lars Gunnar Lie hadde ein grundig gjennomgang av budsjettavtalen, som han avgjort er rimeleg godt nøgd med – godt nøgd med dei gjennomslaga som sentrumspartia har fått til i forhandlingane. Det teiknar seg på mange måtar eit interessant bilete i denne debatten. Sentrumspartia har det veldig godt med dei endringane som har skjedd i budsjettframlegget, og i Arbeidarpartiet er vi veldig godt nøgde med at vi har greidd å behalde profilen i statsbudsjettet og fått til den nødvendige omfordelinga folk imellom og mellom privat og offentleg sektor. Med andre ord: Det er to partar som ser ut til å vere godt nøgde med ein budsjettavtale.

Det har ikkje støtt vore slik her i Stortinget. Det vart sagt tidlegare her i dag at det var nokre som måtte halde seg for nasen da dei var med på å stemme for ein budsjettavtale. Derfor trur eg det er riktig og viktig at vi har fått til ein budsjettavtale der sentrum og Arbeidarpartiet står i hop om auka satsing på viktige velferdsområde, som helse, eldreomsorg, skule og barnehage. Vi har fått ei meir rettferdig fordeling både nasjonalt og internasjonalt, tryggleik for arbeid og personleg økonomi med ansvarleg bruk av oljeinntektene for ikkje å auke presset mot arbeidsplassar og mot renta.

Representanten Lie har jo erfaring med tidlegare budsjettavtalar, bl.a. med Høgre og Framstegspartiet. Når ein nå ser Høgres og Framstegspartiets forslag til budsjett, med store skattelettar som skal betalast med kutt i sjukelønsordninga, kutt i bistanden, kutt i arbeidsmarknadstiltaka, kutt når det gjeld SND og i jordbruksavtalen osv., så blir mitt spørsmål til representanten Lie: Føler han seg nå meir vel med ein budsjettavtale med Arbeidarpartiet, og ser ikkje representanten Lie at det politiske tyngdepunktet i framtida òg ligg i eit samarbeid mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet?

Lars Gunnar Lie (KrF): Skal ein få til ein avtale, må begge partar vera nøgde med den – elles vert det ikkje nokon avtale. Så enkelt er eigentleg svaret på at vi seier oss nøgde med at vi har fått gjennomslag for så mykje at vi kan seia at vi er nøgde med avtalen. Men å dra dette lenger enn til at vi er nøgde med avtalen, vil eg åtvara sterkt imot. Det er svært mange område der avstanden mellom Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti og sentrumspartia er stor. Det er vel nok å nemna eit lite stikkord som kontantstøtte, så trur eg at representanten frå Arbeidarpartiet registrerer at m.a. i familiepolitikken er avstanden stor.

Men når det er sagt, er det også rett at eg er godt nøgd med at vi har fått så mykje gjennomslag – at vi har greidd å driva tilbake så mange av dei etter vårt syn negative framlegga i høve til næringslivet som vi har gjort i denne avtalen.

Røynsle med ulike partar når det gjeld budsjettavtalar, er enkelt å kommentera på følgjande vis: Heller ikkje med den andre sida i politikken hadde vi fått til ein avtale med mindre vi var nøgde på begge sider.

Per Erik Monsen (Frp): Det er viktig å høre hva folk sier. Av og til kan det være like viktig å registrere hva de unnlater å snakke om.

Det jeg skal ta opp, er noe som har forundret meg litt i forbindelse med denne budsjettavtalen. Jeg har lyst til å spørre representanten Lie om han er opptatt av dette med grensehandel. Det blir påstått fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon at vi i år kommer til å handle i Sverige for 10 milliarder kr – en oppgang på 45 pst. fra i fjor. Jeg forstår det slik at dette med halvering av matmoms er en del av det man skal bruke for å prøve å demme opp for grensehandelen. Nå sier SIFO at matprisene i Sverige ligger 40-50 pst. lavere enn i Norge, så det er åpenbart at dette ikke er nok. Vi må altså gå videre; vi må ta med oss andre grensehandelsvarer, f.eks. tobakk og alkohol. Regjeringen foreslo at alkoholavgiften – eller i hvert fall spritavgiften – skulle reduseres med 17,5 pst., og det er nå borte. Det er en del av det som går på grensehandel.

Men i forbindelse med spritavgiftene har vi også et annet problem, og det er at bare halvparten av den spriten som omsettes i Norge, omsettes gjennom Vinmonopolet. Det er altså 50 pst. som går via andre kanaler, stort sett som smugling og hjemmebrenning. Vi har en ganske stor profesjonell kriminalitet når det gjelder spritsmugling, som også finansierer annen kriminalitet, og enkelte påstår at spritsmuglerne ganske konsekvent stemmer Kristelig Folkeparti! Ser ikke Kristelig Folkeparti at vi har et kjempeproblem hvis de ønsker å bruke Vinmonopolet som alkoholpolitisk instrument, når de er i ferd med å miste hele kontrollen med spritomsetningen i Norge? Hadde det ikke vært fornuftig å følge Regjeringens forslag, som faktisk har bred støtte i Stortinget?

Lars Gunnar Lie (KrF): Kristeleg Folkeparti er også oppteke av situasjonen når det gjeld grensehandel, derfor har vi også medverka til at vi får halvert matmoms, og som representanten Monsen var inne på, er det eit ledd i den strategien.

Når det gjeld tobakk og alkohol, er det klart at også smugling er eit problem. Derfor sette regjeringa Bondevik i verk tiltak for å auka kontrollen, men også tiltak for å auka førebyggjande arbeid i høve til rusmisbruk. Vi har nyleg registrert resultatet av den auka kontrollen, m.a. med det som Tollvesenet gjennomførte no sist veke. Det må samtidig vedgåast at det er grenser for kor stor avgiftsskilnaden kan vera på grensa, før det slår for negativt ut. Eg meinar vi ikkje har nådd det nivået med det vedtaket som no vil verta gjort.

Ansgar Gabrielsen (H): Etter et slikt budsjettforlik skal man jo liksom karakterisere det man har vært med på, og Rudihagen henviste til tidligere budsjettpartnere som hadde uttalt at de hadde måttet holde seg for nesen. Når det denne gangen synes å være tilfellet at man ikke har behøvd å holde seg for nesen, kan det være to årsaker til det: Enten lukter det ikke dårlig, eller så har man mistet luktesansen. Jeg frykter at det er det siste.

Kristelig Folkeparti kunne ikke være med på Arbeiderpartiets budsjettforslag, sa Lars Gunnar Lie. Forliket resulterte i at budsjettet som nå vil bli vedtatt, vil være – som han sa – mer «normalt». Vel, jeg vil karakterisere dette forliket som mindre ille enn det verst tenkelige, for etter det budsjettforslaget som er justert etter disse forhandlingene, betyr det at man får en skatte- og avgiftsøkning på 12,8 milliarder kr. Jeg kunne kanskje tenkt meg at Lars Gunnar Lie tok en gjennomgang av de elementene dette består av i hovedtall, de økte skattene og avgiftene, som altså har helårsvirkninger på 12,8 milliarder kr.

I innlegget sitt var Lie inne på dette med konjunkturavgift på bygg, og sa at bindende avtaler inngått før 18. november – det var skjæringspunktet – ville være med. Men hva med den situasjonen som en del er kommet opp i når de har inngått bindende utleieavtaler før 18. november på bygg som skal bygges, men hvor entreprenørkontraktene ikke nødvendigvis var inngått før 18. november? Der sitter utleier selvfølgelig med et juridisk og økonomisk ansvar. Blir det den enkelte utleier som skal ta den belastningen, eller hvordan har partene tenkt å ordne opp i dette?

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg eldest, men luktesansen har eg framleis. Det var ikkje representanten Lie som gav uttrykk for dette om det luktar godt eller mindre godt.

Eg registrerer at representanten Gabrielsen har ein positiv omtale av budsjettforliket når alt kjem til alt. Eg vil tilrå Gabrielsen å lesa innstillinga frå finanskomiteen for å få fatt i detaljane om kor avgiftene og skattane aukar. Det hadde han etter alt å dømma allereie gjort, så det er ikkje nødvendig for meg å gjenta det frå Stortinget sin talarstol, i og med at han visste nøyaktig kor mykje det dreidde seg om.

Når det gjeld konjunkturavgiftsframlegget, vedgår eg at der er problemstillingar som vi må gå inn i, og i mitt innlegg understreka eg tre, fire punkt som eg bad finansministeren vera særleg merksam på. Det reknar eg med vert gjort frå Finansdepartementet si side.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag bygger på tre klare prioriteringer:

Regjeringen vil styrke fellesgodene og bygge velferdssamfunnet videre ut. Derfor foreslo vi økte bevilgninger til helsevesenet, slik at det blir mulig å behandle flere pasienter neste år enn noen gang tidligere. Vi foreslo økte bevilgninger til eldreomsorgen, økte bevilgninger til skoleverket og økte bevilgninger til barne- og ungdomstiltak.

Regjeringen vil ha en mer rettferdig fordeling. Derfor forslo vi skatt på aksjeutbytte. Samtidig foreslo vi å redusere skatten på arbeidsinntekt med 1 milliard kr. Vi skjermet arbeidstakernes rettigheter i folketrygden.

Regjeringen vil sikre trygghet for arbeid og personlig økonomi. Vi vil unngå nye renteøkninger. Derfor foreslo vi et budsjett som ikke øker presset i norsk økonomi.

Jeg er glad for at det gjennom budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har vært mulig å sikre flertall for et statsbudsjett som ivaretar alle disse hovedprioriteringene.

Det blir økt satsing på fellesgodene. På enkelte områder økes innsatsen ytterligere også utover Regjeringens forslag. Det blir en mer rettferdig fordeling. Skatt på aksjeutbytte innføres.

Det blir økt trygghet for den personlige økonomien. Det budsjettet som det nå er enighet om, virker om lag nøytralt på norsk økonomi, i tråd med Regjeringens opprinnelige forslag. Budsjettavtalen viser vilje til å finne løsninger og vilje til å ta ansvar. Jeg har merket meg at markedet har reagert svært positivt på budsjettforliket. Sjeføkonom Inge Furre i Pareto, uttalte til Dagsavisen den 20. november:

«Hvis renta stiger neste år, skyldes ikke det statsbudsjettet. Du kan si det slik at politikerne denne gang har gjort jobben sin med tanke på renteutviklingen.»

Analysesjef Marius Lømo i Christiania Markets sier:

« – Politikerne overrasket markedet ved å komme i havn med et nøytralt budsjett.»

Og videre:

« – Vi har ment en stund at det er behov for flere renteøkninger, men vi er jo langt mindre sikre på det nå, særlig i lys av budsjettavtalen.»

Og dette er noe av det som betyr mest for unge familier, for kommunene og for næringslivet.

I budsjettframlegget gjorde Regjeringen det klart at dersom vi skal kunne styrke fellesgodene, slik Regjeringen foreslår, uten at det fører til økt press på renten, må presset i den private sektoren reduseres. Derfor foreslo vi en konjunkturavgift. Vi har fra første stund gjort det klart at dette er et virkemiddel, ikke et selvstendig mål. Vi har vært åpne for andre løsninger. Gjennom budsjettavtalen har en valgt å dempe presset i privat sektor ved å innføre en konjunkturavgift på 10 pst. på næringsbygg, ved å øke elavgiften utover Regjeringens forslag og ved å foreta en gjennomgående reduksjon i avskrivningssatsene for næringslivet.

Jeg har merket meg at Høyre og Fremskrittspartiet kritiserer at dette betyr en økning av skattenivået. Ja, Arbeiderpartiet mener det er nødvendig å styrke helsevesenet, eldreomsorgen og utdanningstilbudet. Samtidig sier vi nei til en politikk som må føre til økt rente. Da står valget mellom en justering av skattene eller store kutt i de ulike velferdsordningene.

Hva er så Fremskrittspartiets og Høyres alternativ? Jo, Fremskrittspartiet og Høyre sender regningen til dem som er rammet av sykdom. Fremskrittspartiet foreslår at en som er sykmeldt i ett år, f.eks. på grunn av kreft, bare skal få 80 pst. sykelønn. For en gjennomsnittlig kvinnelig industriarbeider betyr det et inntektstap før skatt på om lag 44 000 kr. Etter Høyres opplegg vil den samme pasienten få om lag 22 000 kr. mindre sykelønn før skatt. Er det rimelig å kutte sykelønnen til en industriarbeider med 44 000 kr?

Fremskrittspartiet og Høyre sender regningen til folk i distriktene. Fremskrittspartiet kutter distriktsstøtten med om lag 1 milliard kr og landbruksoverføringene med 4,5 milliarder kr. Høyre kutter litt mindre, men kutter til sammen med om lag 2,7 milliarder kr til de samme formål.

Fremskrittspartiet og Høyre sender regningen til verdens fattigste gjennom kutt i bistanden på henholdsvis 5,6 milliarder kr og 2,5 milliarder kr.

Arbeiderpartiet og sentrum skjermer sykelønnen, sikrer innsatsen i distriktene og øker bistanden.

Regjeringen la opp til å styrke kommunenes økonomi med hele 5 milliarder kr i forhold til det beregningsgrunnlaget som ble presentert sist vår. Det får nå flertall.

I budsjettavtalen er en i tillegg enig om å kompensere kommunene for økte pensjonsavsetninger som følge av endringer i etterlattepensjonen. Det er en form for «tvungen sparing». Dermed kan aktiviteten i kommunesektoren opprettholdes selv om pensjonsavsetningene må økes.

Sammen med budsjettet la Regjeringen fram forslag om en omfattende fornyelse av momssystemet. Gjennom budsjettavtalen blir det flertall for en slik systemendring. Vi får nå et mer robust og framtidsrettet system, tilpasset et samfunn der tjenesteyting spiller en stadig større rolle.

Budsjettavtalen innebærer at det blir innført halv merverdiavgift på matvarer fra 1. juli neste år. Departementet har foreløpig anslått inntektstapet av et slikt tiltak til i størrelsesorden 6,5 milliarder kr på årsbasis. På grunnlag av Stortingets vedtak vil departementet arbeide med å finne en hensiktsmessig avgrensning av hvilke matvarer som skal ha halv matmoms. Siden den detaljerte avgrensningen av hvilke matvarer som skal ha halv moms, ikke er endelig avklart, gjør jeg Stortinget oppmerksom på at provenyanslaget er usikkert.

Gjennom budsjettavtalen er det avklart at det vil bli lagt til rette for at investeringsavgiften kan avvikles fra 1. januar 2002. Arbeiderpartiets regjering foreslo allerede i forbindelse med skattereformen 1992 at investeringsavgiften skulle avvikles. Den gang valgte Stortinget å ikke prioritere forslaget.

Gjennom budsjettavtalen får Regjeringen flertall for en betydelig lettelse i avgiftene på bensin og diesel. Men vi får ikke flertall for forslaget om en betydelig reduksjon i alkoholavgiftene.

Tiltakene i budsjettavtalen innebærer samlet sett om lag uendret eller marginalt lavere gjennomsnittlig konsumprisvekst i 2001 sammenlignet med anslaget i nasjonalbudsjettet på 2 ¾ pst.

Alt i alt antas prisveksten de første månedene i 2001 å bli noe høyere enn vi la til grunn i nasjonalbudsjettet. Til gjengjeld antas prisveksten senere på året å bli noe lavere enn lagt til grunn.

Regjeringen vil følge opp arbeidet med å innføre et nytt system for nærings- og kapitalbeskatning, i tråd med de prinsippene som er skissert i Regjeringens budsjettforslag og i budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Regjeringen tar sikte på å fremme forslag om en reform av næringsbeskatningen i statsbudsjettet for 2002.

Årets finansinnstilling viser klare skillelinjer i den økonomiske politikken mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre. Særlig er avstanden stor til Fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet og sentrum vil styrke fellesgodene. Fremskrittspartiet går i praksis inn for å svekke velferdssamfunnet. Arbeiderpartiet og sentrum vil ha mer rettferdig fordeling. Fremskrittspartiet vil øke forskjellene i samfunnet.

Arbeiderpartiet og sentrum går inn for å unngå nye renteøkninger. Fremskrittspartiets politikk vil gi økt rente og økt belastning for unge familier.

Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet har søkt råd hos professor Øystein Noreng. Hans svar er klart. Han sier:

«Det henger ikke på greip, og jeg synes regnestykket er tvilsomt.»

Og videre:

«Uansett vil dette føre til prisstigning, omstilling og en kraftig økning i innvandringen.»

Professor Arne Jon Isachsen sier det samme:

«Vi har ikke nok arbeidskraft, og da blir konsekvensen høyere inflasjon.»

Og la meg tilføye: og økt rente.

Det verdensomspennende og seriøse analysebyrået Dun & Bradstreet advarer investorer mot økonomisk rot og politisk usikkerhet dersom Fremskrittspartiet får større innflytelse. Ifølge Dagsavisen 7. november uttaler Dun & Bradstreet at Fremskrittspartiets politikk er «veldig kortsiktig tenkning». Og det uttales at Fremskrittspartiets politikk vil føre til «ustabil rente og større arbeidsledighet».

Også av den grunn er jeg glad for at det har vært mulig å få til en budsjettavtale som har satt Fremskrittspartiet på sidelinjen. Der bør de fortsatt være.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (Frp): Hvis finansministeren skal henvise til store og verdensomspennende analysebyråer, bør han vel i hvert fall klare å uttale navnet på dem rett. Det er ikke slik at det de har gjort her, er en gjennomgående analyse av Fremskrittspartiets økonomiske opplegg. Tvert imot har sjefsøkonomen selv gitt uttrykk for at hun har basert sine såkalte analyser på uttalelser hun har lest i norske aviser. Vi har derfor rettet en henvendelse til Dun & Bradstreet og bedt dem om å redegjøre nærmere for den type uttalelser, for det er mildt sagt en svært useriøs måte å opptre på.

Jeg har lyst til å spørre finansministeren om et forhold, for i det budsjettet som finansministeren la frem for Stortinget den 4. oktober, skriver Regjeringen relativt mye om et forslag som enkelte partier i Stortinget ønsket å innføre, nemlig differensiert elavgift for næringslivet. Der skriver Regjeringen veldig klart og tydelig at en slik avgrensning i så fall må basere seg på en konkret vurdering av hver enkelt bedrift. En effektiv kontroll med ordningen vil forutsette at det installeres særskilte kurser eller målere for de ulike lokaler eller formål. Etter departementets oppfatning vil praktiseringen av et slikt skille mellom avgiftsfritt og avgiftspliktig forbruk av elektrisk kraft komplisere avgiftssystemet betydelig. En slik differensiering vil bli administrativt kostbart og krevende og neppe stå i forhold til gevinstene. Det skrev Regjeringen da.

Mitt spørsmål til finansministeren er: Hva mener Regjeringen nå? For det er nå engang slik at Arbeiderpartiet har inngått et budsjettforlik med sentrum, hvor man nettopp har innført en slik differensiert elavgift. Har Regjeringen endret syn i forhold til hvor skadevridende dette egentlig er? Eller mener man fortsatt at det ikke er en heldig løsning, men man har allikevel valgt å gå med på det?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg må først be om unnskyldning for manglende «street»-uttale. Men siden vi har brakt det på det rene, kan det kanskje være mer interessant å gå tilbake til innholdet i uttalelsen. Det som er ganske interessant, er at Fremskrittspartiets økonomiske politikk vekker så mye oppsikt ikke bare i de norske analysemiljøer og blant norske økonomiske fagmiljøer, men også internasjonalt, og at man finner grunn til å advare internasjonale investorer mot den økonomiske uro som kan følge i den utstrekning Fremskrittspartiet skulle få økt innflytelse i norsk politikk, med de konsekvenser det vil føre med seg.

Men det er jo ikke behov for å gå utenfor landets grenser for å få fram den type analyser. Fremskrittspartiet har selv spurt professor Øystein Nordeng om en del virknin- ger av deres økonomiske politikk, og konklusjonen er sole-klar: Man får et økonomisk opplegg som vil innebære en økt økonomisk ustabilitet, og man får et økende press i økonomien som følge av at man ikke har arbeidskraft for å møte et så ekspansivt opplegg som det Fremskritts- partiet presenterer. Og det har selvfølgelig som sin kon- sekvens at det oppstår et økt kostnadspress, og med det også et medfølgende press på renten.

Resultatet av Fremskrittspartiets økonomiske politikk er ikke bare at man sender regningen til de fattigste i verden, slik jeg refererte til, det er ikke bare at man sender regningen på 44 000 kr pr. år til en med en gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt som dessverre blir syk et helt år, men det er også slik at en helt åpenbar konsekvens er en økt rente for unge familier i etableringsfasen, som vil måtte betale regningen for de økonomiske eksperimenter som representanten Jensen og andre måtte ønske å iverksette.

Så til spørsmålet om differensiert elavgift. Ja, Arbeiderpartiet er gjennom budsjettavtalen kommet til at de mener det vil være riktig å innføre en elavgift på administrasjonsbygg. Jeg kan forsikre representanten om at vi skal klare å finne et system for å iverksette det.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Det har vore hyggeleg å vera deltakar saman med ein finansminister som har vore så entusiastisk for eit budsjettforlik som det dagens finansminister er. Eg les òg i Haugesunds Avis at han har vore i representantskapsmøte i LO i Oslo sist måndag og lovprist budsjettforliket. Eg vil òg referera til stortingsrepresentanten Ranveig Frøiland, fylkesleiar i Hordaland Arbeidarparti, der ho seier til Stavanger Aften-blad at forliket med sentrum berre har gjort budsjettet endå betre.

I mitt innlegg i dag refererte eg til Ellen Horn, som uttalte mens vi sat i forhandlingar med Schjøtt-Pedersen sine folk, at ho håpte at sentrumspartia fekk gjennomslag for sine kultursatsingar i budsjettet. Finansministeren har sjølv sagt i dag at Arbeidarpartiet lenge har ynskt å fjerna investeringsavgifta. Eg spør då kvifor dei ikkje har føre-slått det sidan 1992. Arbeidarpartiet har jo hatt makta i nokre av desse åra i alle fall. Men no har vi altså hjelpt dei til å få det på plass òg.

I tillegg siterer Karl Eirik Schjøtt-Pedersen finansfolk som er glade for budsjettforliket, og som seier at renta ikkje kjem til å gå opp etter dette forliket - særleg i lys av budsjettavtalen. Alt dette er flotte og positive referat som eg set pris på, og som eg g er glad for at Schjøtt-Pedersen set pris på.

Eg fekk sjølv eit spørsmål i runden etter mitt innlegg om eg kunne stadfesta at vi berre hadde flytta på 1,5 milliarder kr på utgiftsida i budsjettforliket. Det kunne eg stadfesta, og for meg blir det då ganske viktig å få Schjøtt-Pedersen til å stadfesta at vi faktisk har flytta på over 20 milliardar kr – ja nesten 22 milliardar kr i heile budsjettforliket. Det er store forflyttingar. Eg spurde leiaren i finanskomiteen om budsjettet vart betre etter budsjettforliket. Og for på ein måte å trekka finansministeren til det ytste i forhold til desse sitata, føler eg faktisk at han er einig med meg i at budsjettet er blitt langt betre.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det er hyggelig hvis jeg virker entusiastisk for budsjettforliket. Jeg synes faktisk det er bra for landet at vi har fått til en avklaring av budsjettet, og jeg mener det er særdeles viktig at vi i denne avklaringen har klart å ivareta de hovedprioriteringene som Regjeringen la til grunn, med en økt satsing på fellesgodene, mer rettferdig fordeling og med en trygghet for arbeid og personlig økonomi.

Så blir det en litt teoretisk diskusjon om hvor mye man har flyttet på innenfor utgifts- og inntektssiden, for som representanten Hill-Marta Solberg var inne på tidligere i dag, er det ikke vanlig å summere tallene for to år for å komme fram til hvor stor virkningen blir. Men la oss være enige om at det er flyttet på en del størrelser av ikke ubetydelig dimensjon. Har det så gjort budsjettet bedre? Min vurdering er at det budsjettet som Regjeringen la fram, var det som var best egnet til å møte situasjonen i norsk økonomi. Jeg mener at konjunkturavgiften var et bedre og mer målrettet tiltak enn en økning av elavgiften, avskrivningssatsene og konjunkturavgift på bygg som nå blir gjennomført isteden. Men det var det resultatet man samlet sett kom til.

Spørsmålet om konjunkturavgift var ikke et prinsipp for Arbeiderpartiet, det var et virkemiddel for å få til en nødvendig demping av presset i den private delen av økonomien for å kunne slippe fram en økt satsing på fellesgodene. Det var det som var det vesentlige, og det har man fått tilslutning til. Og da skal jeg gjerne være den første til å si at i dette budsjettet er det mye god arbeiderpartipolitikk, det er mye god sentrumspolitikk, og som representanten Hill-Marta Solberg var inne på, det ene utelukker ikke det andre.

Jeg tror dette budsjettforliket viser at det er mange felles vurderinger hos sentrum og Arbeiderpartiet av hvorledes man skal satse på rettferdig fordeling, hvordan man skal satse på viktige fellesutfordringer. Jeg tror det er vesentlig for landet samlet sett at man har fått et forlik som skaper stabilitet i den økonomiske politikken, og jeg er glad for at den uro som finansmiljøene hadde på forhånd om at man ikke skulle klare å holde seg til det nøytrale opplegget Regjeringen hadde lagt fram, viste seg å være ubegrunnet.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Børge Brende (H): I en situasjon med akutt mangel på arbeidskraft hevdet finansministeren i innlegget her i dag at man bare kan bruke mer penger til gode formål gjennom å kutte i utgiftene eller å komme med skatteøkninger. Jeg trodde ikke Schjøtt-Pedersen helt så bort fra at det også finnes en tilbudsside i den økonomiske politikken, men det fikk jeg faktisk bekreftet en fredagskveld da jeg satt og så på fjernsyn. Statsråden var hos Skavlan, og der illustrerte han sammenhengene i økonomien ved å vise hva som skjer når man heller cola i et glass som allerede er fullt – det renner over. Stabiliseringspolitikk, som finansministeren har valgt, dreier seg om å helle colamengden opp mot kanten av glasset, men ikke over. Verdiskapingspolitikk, tilbudssidepolitikk, dreier seg om å gjøre glasset større, slik at finansministeren kan helle på mer av det både finansministeren og vi andre liker så godt.

Det er mangel på arbeidskraft og ikke penger som sprenger kapasiteten i norsk økonomi. Dette er godt beskrevet i nasjonalbudsjettet og også i innstillingen, og finansministeren sa i sin finanstale at mangel på arbeidskraft er i dag den viktigste begrensningen for å utvide tilbudet på mange områder. Men hvorfor tar ikke Arbeiderpartiet et eneste grep for å øke tilgangen? Det får meg faktisk til å tenke på Ibsens Peer Gynt:

«Ja, tenke det; ønske det, ville det med; men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!»

Derfor vil jeg faktisk be finansministeren om å komme med en liste nå, liste opp for Stortinget hvilke konkrete grep Regjeringen har foretatt i nasjonalbudsjettet for å øke tilgangen på arbeidskraft. Og da håper jeg han ikke henviser til at han har beholdt sysselsettingstiltakene på linje med i fjor. Hvilke konkrete tiltak har han kommet med for å løse det som er hovedproblemet, problemet i forhold til at vi ikke kan bruke mer penger til gode formål?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Ja, tilgangen på arbeidskraft er en begrensning for utviklingen av norsk økonomi, og det er også en viktig årsak til at norsk økonomi kan komme til å operere på kapasitetsgrensen i mange år framover. Derfor er jeg enig med representanten Brende i at det er viktig at vi har et fokus i forhold til hvordan vi kan sikre tilgangen av arbeidskraft. Fra Regjeringens side er vi opptatt av at vi kan sikre tilgangen gjennom den såkalte arbeidslinjen både i sysselsettings- og trygdepolitikken, og vi har faktisk også et eget statsrådsutvalg som går igjennom ulike tiltak på det området. Vi skal få lov å komme tilbake til Stortinget med det, bl.a. i en vurdering i forbindelse med langtidsprogrammet som vil bli lagt fram til våren.

Det er ulike sett av virkemidler som er aktuelle i denne sammenheng. Et av virkemidlene er bl.a. skattetiltak i forhold til arbeidsinntekt, som vi faktisk har innarbeidet i dette budsjettet. Budsjettavtalen viser til spørsmål om arbeidsinnvandring. I budsjettdokumentene har vi pekt på den uro Regjeringen gir uttrykk for i forhold til at vi har en økt avgang fra arbeidsmarkedet, både ved økt sykefravær og økt uførepensjonering. Det har konsekvenser i forhold til at vi får en redusert vekstkraft i økonomien. Det har konsekvenser i forhold til de økonomiske uttellinger som det fører med seg, og det har også en viktig konsekvens for de menneskene som gjerne ville ha vært i arbeid, men som i enkelte tilfeller ikke får anledning til det. Like fullt er det viktig for meg å understreke at denne typen tiltak for å øke tilbudet av arbeidskraft, tar tid. Det er ikke blant de virkemidlene som vil kunne ha gjennomslag i budsjettet for 2001. Og jeg er helt sikker på at representanten er enig med meg i at hvis man konstaterer at man har for lite glass til colaen, tar det tid å komme seg ut på kjøkkenet og få hentet et nytt.

Odd Roger Enoksen (Sp): Under behandlingen av eiendomsskatteloven § 8 i vår i Innst. O. nr. 85 for 1999-2000 tok flertallet i finanskomiteen to viktige forbehold. Det ene var at man tok forbehold i forhold til Finansdepartementets inntektsanslag for kommunesektoren med hensyn til virkningene av det nye takseringssystemet for kraftverk. Og det andre var at man tok et forbehold om fordelingsvirkningene mellom kommunene og bad Finansdepartementet særlig vurdere fordelingsvirkningene mellom de enkelte kommuner.

Nå har Finansdepartementets anslag i etterkant av budsjettframleggelsen vist at kommunesektoren vil få et betydelig inntektsbortfall, faktisk langt større enn det var grunn til å frykte skulle skje. Kommunene befinner seg nå midt i sin budsjettbehandling, og det er stor usikkerhet i kommunene om hva slags tall man skal legge til grunn. Mitt spørsmål til finansministeren blir på den bakgrunn: Vil finansministeren fremme forslag til endringer i takseringsreglene så raskt at det er mulig å behandle disse før jul, sånn at kommunene kan ta de nødvendige hensyn til dette i sin budsjettering? Og for det andre, vil finansministeren også se til at regelverket utformes sånn at fordelingsvirkningene blir innenfor akseptable rammer, forutsatt at kommunene samlet sett opprettholder sine inntekter?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Svaret på begge spørsmålene er ja. Jeg tar sikte på å legge fram forslag på fredag.

Øystein Djupedal (SV): Jeg skal kanskje ikke legge for mye vekt på det, men jeg må innrømme at jeg følte det var relativt selsomt å høre finansministeren i en arbeiderpartiregjering bruke som sannhetsvitne og som overdommer for Regjeringens politikk to finansanalytikere og pengeflyttere på Oslo Børs som noe av det første han sa i sitt innlegg til Stortinget i finansdebatten. Det er liksom disse to som er beviset på at Arbeiderpartiet fører en ansvarlig, anstendig politikk. Jeg skal kanskje ikke legge for mye i det, men det var i sannhet selsomt å høre.

Det jeg tenkte jeg skulle utfordre finansministeren på, er følgende: Vår oljeavhengighet blir stadig sterkere. Den blir nødvendigvis ikke stadig sterkere i forhold til hvor mye penger vi bruker i økonomien, for det er ofte det som kalles oljeavhengighet – altså, nå har vi brukt så og så mye, nå kan vi ikke bruke en krone mer. Men oljeavhengighet måles jo på mange måter. De internasjonale finansmarkedene, som vi også henviste til her i sted, ser jo at norsk økonomi er så innvevd i oljeøkonomien at det betyr at et brått fall i oljeprisen vil ha betydelig innvirkning på norsk økonomi, både på renten og inflasjonen. Og det betyr at alle som ønsker å tenke litt lenger enn bare til morgendagens budsjett, tenker: Hvordan skal vi klare å omskape dette samfunnet fra den svarte oljeøkonomien til den grønne kunnskapsøkonomien, som alle sammen vet vi er nødt til å leve av på et senere tidspunkt?

Og spørsmålet er hvordan Regjeringen har tenkt i denne forbindelsen. For det ligger jo ingen ting i dette budsjettet som peker i en sånn retning. Man er veldig opptatt av at vi ikke har brukt så og så mye av oljepengene i økonomien. Og det er sikkert vel og bra, det kan til og med analytikerne på Børsen bekrefte. Men poenget er : Hvilke tiltak er det Regjeringen ser for seg for at det skal peke framover? Her er det ikke satsing på utdanning. Det er ikke satsing på næringsvekst. Det er ikke satsing på det vi skal leve av i framtida. Man skulle jo tro at for denne Regjeringen var det av overordnet viktighet at man allerede nå la de første kimer til hva som skal gi vekst framover. Det ville jo også gjøre det langt lettere å være finansminister, for det ville selvfølgelig bety at oljeavhengigheten også i en budsjettsammenheng vil være langt lettere å håndtere hvis oljeprisen detter i kjelleren.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg synes faktisk at dette budsjettet inneholder relativt mange tiltak som tar sikte på å møte framtidige utfordringer når det gjelder næringsliv.

Det ene er satsing på forskning. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett foreslo Regjeringen å øke forskningsfondet med 1 milliard kr. I budsjettframlegget foreslås det 3 milliarder kr, i budsjettavtalen ytterligere en halv milliard kr. Det gis økte bevilgninger til forskning. Det innføres fra 1. juli en ny ordning med å stimulere forskning i næringslivet. Regjeringen har satt i gang et handlingsprogram for utbygging av bredbånd. Regjeringen har i budsjettet varslet ulike målrettede tiltak for næringsutvikling, bl.a. et e-handelsprogram, et program for kommersialisering av forskningsresultat innenfor marin sektor, et program for økt verdiskaping i norsk landbruk. Det er altså ulike tiltak i budsjettet som samlet sett summerer seg opp til å styrke næringsutviklingen.

Så er det etter min vurdering like fullt slik at det viktigste tiltak for også å utvikle norsk næringsliv er at vi har orden i norsk økonomi. Det at vi fører en økonomisk politikk som sørger for at det ikke blir økt press på renten, og at det ikke blir en alminnelig pris- og kostnadsspiral i samfunnet, er også noe av det viktigste for å sikre konkurransekraften til vårt næringsliv. Derfor er også denne prioriteringen overmåte viktig for næringsutviklingen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Børge Brende (H): I forhold til finansministerens svarreplikk til meg har jeg flere tiltak som jeg kan tenke meg som kunne vært fremmet nå i nasjonalbudsjettet når det gjelder å kunne øke tilgangen på arbeidskraft. Men det ser jeg man har valgt ikke å gjøre av politiske årsaker. Og da betaler man også en høy pris for det.

I andre land diskuterer man nå hvordan man skal gjøre seg mer attraktiv som lokaliseringsland for verdiskaping. I Norge går vi motsatt vei med Arbeiderpartiet som fanebærer. I løpet av høsten, og også her i salen i dag, har både finansministeren og lederen av finanskomiteen febrilsk forsøkt å framstille det som om Norge har et lavt skattenivå, og at det nærmest bare er rett og rimelig at vi øker skattene enda mer. Disse påstandene står i skarp kontrast til det Regjeringen skrev i revidert nasjonalbudsjett for 2000. Der står det bl.a.:

«Mulighetene til å øke skatte- og avgiftsinntektene er begrenset i årene som kommer.»

Etter det har Arbeiderpartiet fremmet skatte- og avgiftsøkninger med 12 milliarder kr.

Videre står det:

«Skatte- og avgiftsnivået i Norge er allerede høyt sammenliknet med andre land. Skatt som andel av samlet BNP i Norge var 42,6 pst. i 1997. For Fastlands-Norge var andelen 47,6 pst. Gjennomsnittet for OECD-landene var til sammenligning 32,4 pst.»

Videre heter det:

«Likeså gjør den økende internasjonaliseringen det vanskelig for Norge å ha vesentlig høyere skatter på kapital- og arbeidsinntekter enn våre naboland.»

Min første utfordring til regjeringspartiet blir derfor: Er det ikke like greit å slutte å bruke kreative tall og fremstillinger og heller innrømme at skatte- og avgiftsøkningene på 12 milliarder kr kommer på toppen av et allerede høyt skattenivå, og at utbytteskatten kommer på toppen av en allerede svært høy kapitalinntekts- og formuesbeskatning? Kan ikke Arbeiderpartiet innrømme at Regjeringen har valgt å tilfredsstille egne og LOs behov for fordelingspolitisk fikenblad fremfor de behov som hensynet til vekst og verdiskaping i næringslivet setter?

Min andre utfordring er følgende: Gitt at mulighetene for skatteøkninger er begrenset, slik finansministeren selv mente i revidert nasjonalbudsjett, og det nå likevel vil bli vedtatt rekordartede skatteøkninger for neste år, hvordan ser man for seg å dekke inn de 10 milliarder kronene forliket forutsetter skal bli finansiert i budsjettet for 2002, når regningen på fjerning av investeringsavgift og redusert matmoms kommer på bordet?

Bedriftene er ikke lenger avhengige av nasjonalstaten. Tvert om kan man si at det er nasjonalstaten som er blitt avhengig av bedriftene. Derfor skjerpes kampen mellom nasjoner og regioner om investeringer, arbeidsplasser og skatteinntekter. Det sosialdemokratiske partiet i Tyskland har nå foreslått å sette marginalskatten for lønnsinntekt ned til 42 pst. I Norge har sentrum sammen med Arbeiderpartiet ordnet det slik at marginalskatten på arbeidsinntekt har blitt 55,3 pst. I Irland har man en kapitalskatt, en skatt på bedriftene, på 12 pst., mens i Norge får man nå en skatt på alminnelig inntekt på 28 pst. pluss 11 pst. ekstra for dem som investerer pengene sine i næringslivet.

Det har også vært sagt noe om finansiering her. Jeg merket meg at Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Hill-Marta Solberg, mente at Høyre hadde dekket inn de lovte avgifts- og skattekuttene sine på en måte som ville ha bidratt til at vi kunne få samme problem som sentrum og Arbeiderpartiet til neste år når de skal dekke inn investeringsavgiften. Det kan jeg ikke forstå. Det er greit at representanten Hill-Marta Solberg er uenig i våre inndekningsforslag, men det er ingen av våre inndekningsforslag som skaper problemer for oss i 2002. Representanten Solberg nevnte bl.a. våre sykelønnskutt, men våre sykelønnskutt og provenyet av dem er beregnet av Sosial- og helsedepartementet, og de tallene som vi opererer med, fremkommer av de beregningene.

Det som er uansvarlig, er å sitte passivt, slik som Arbeiderpartiet gjør, og se på at utgiftene til sykelønn eksploderer. En undersøkelse fra SINTEF-Unimed viser at sykefraværet koster samfunnet totalt 85 milliarder kr i året, og når veksten fra det nivået ikke viser noe tegn til å stoppe opp, er det åpenbart at noe må gjøres. Det dreier seg faktisk om diskusjonen om tilgang på arbeidskraft også. Man kan ikke stå og klage over at det er mangel på tilgang på arbeidskraft, når man ikke er villig til å gå inn i det som virkelig trengs. Man må gjøre noe med avtalefestet pensjon. Man må gjøre noe med uføretrygdetallet, som nå begynner å nærme seg 300 000. Man må gjøre noe med de 120 000 årsverkene som forsvinner gjennom sykefraværet. Men dessverre mener altså Arbeiderpartiet og sentrum i budsjettforliket at det er bedre å påføre næringslivet nye kostnader gjennom enda høyere skatter og avgifter, enn å redusere næringslivets kostnader gjennom lavere skatter og avgifter og redusert sykefravær.

Regjeringen sier at grunnen til at man nå skal gå til så kjempestore skatte- og avgiftsøkninger, er at stortingsflertallet siden 1992 har uthulet delingsmodellen. Dette rimer ikke. I sitt budsjett har Arbeiderpartiet foreslått at man skal stramme inn i forhold til delingsmodellen. Men i tillegg kommer man med skatte- og avgiftsøkninger på til sammen 11,5 milliarder kr. Hadde man da først tettet igjen det som man da kaller hull, knyttet til delingsmodellen, hvorfor kommer man med alle de skatte- og avgiftsøkningene i tillegg, når de hevder at det bare var svar på den delingsmodellen man har i dag?

Poenget er at skattekompromissets forutsetning på punkt etter punkt nå rakner. Det at man ikke skal ha høyere marginalskatt enn 50 pst., er en saga blott. Hvis man tjener mer enn en statsråd, skal man betale 55,3 pst. i skatt av sist tjente krone. Og etter press fra et radikalisert LO skyves alle prinsipper til side. Mot alle faglige råd innføres en dobbeltbeskatning av aksjeutbytte som bryter med nøytralitetsprinsippet, og som innebærer at de som satser sine penger på næringsvirksomhet, skal ha høyere skatt enn dem som passivt plasserer pengene i banken.

Så sent som i fjor høst fastslo Jens Stoltenberg i trontaledebatten at den effektive skattesats for overskuddet i bedriftene hadde gått kraftig opp som en følge av skatteforliket: «Lavere skattesatser har altså gitt økte skatter.» Og videre: «Uten reformen ville den faktiske skatten på kapital vært lavere.» Men etter at vi da har vært med på å øke skattefundamentet og fått en senkning av skattesatsene, går altså Arbeiderpartiet nå ut og sier at vi skal beholde fundamentet, og sågar utvide det, og i tillegg øke satsene. Og så sier man at de norske satsene er så lave i forhold til satsene ellers i Europa. Det er for det første ikke sant, men hvis man sammenligner med Sverige, er det et par prosent lavere i Norge. Men fundamentet er så mye bredere at den reelle skattesatsen som man betaler i Norge, er høyere enn i Sverige. Derfor blir den debatten veldig fordummende.

Med de store skatte- og avgiftsøkningene sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har blitt enige om, troner Norge nå på toppen i Vest-Europa sammen med Sverige når det gjelder å ha det høyeste skattetrykket på aksjer og investeringer i næringslivet. Forskjellen mellom svenskene og oss består i at den svenske sosialdemokratiske regjeringen i likhet med andre europeiske regjeringer reduserer skattene. Resultatet for Norges del blir at ideer om nyskapingsprosjekter realiseres i andre land, og at oljeavhengigheten øker.

Noe av det mest foruroligende som ligger i budsjettet, er at Regjeringen allerede i budsjettforslaget for 2002 varslet at de vil innføre en progressiv kapitalbeskatning. Og det har også Kristelig Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, i dag forsiktig gitt en støtte til i Dagens Næringsliv. Den modellen innebærer at overskuddet i bedriftene utover normalavkastning skal skattlegges med en høyere sats. Dette er et system som vil straffe de bedriftene som tjener mye i forhold til den fysiske kapitalen de bruker, f.eks. den nye kompetanseøkonomien samt bedrifter med store svingninger i inntjeningen.

Jeg forstår ikke hvordan innfallsvinkelen til den typen skattemodell er. Er det slik at man skal straffe bedrifter som har høy inntjening? Det er jo de bedriftene vi vil ha flere av. De bedriftene som har høy inntjening, skal altså få en ekstra høy skatteprosent. Da blir jo det en motivasjon for dem til å flytte utenfor landets grenser. Egentlig burde man heller lagt opp til en ekstra oppmuntring til dem i næringslivet som tjener godt, fordi inntektene da kan bli investert i andre virksomheter fremover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Eg er einig med representanten Børge Brende i at næringslivet vårt må vere konkurransedyktig i ein stadig meir internasjonal økonomi. Men er ikkje Brende einig i at det viktigaste i så måte er at vi held kostnadsnivået og rentenivået under kontroll? Og er ikkje representanten Brende einig i at Regjeringas budsjettforslag og i så måte òg budsjettforliket med sine ansvarlege rammer er det viktigaste bidraget til eit konkurransedyktig næringsliv?

Børge Brende fokuserte mye på skatt. Og det gir meg grunn til å minne om det som på mange måtar er sjølvsagt: Skatt er ikkje noko ein ilegg for å straffe eller pine folk og næringsliv. Det er ei nødvendig inntekt for å gi eit velferdstilbod til alle, som alle vil ha, og som òg kjem næringslivet til gode.

Da er det to forhold som må vurderast. Det eine er det samla skattenivået, og det andre er fordelinga av skatten. Når det gjeld skattenivået, var representanten Brende ein god del innom det. Det er ikkje spørsmål om å hoste opp kreative tal, for dei faktiske forholda viser jo at pårekna skattenivå i Noreg i 1999 som del av bruttonasjonalproduktet, ligg på 41,8 pst. I Danmark er det 50,6 pst., i Finland er det 46,5 pst. og i Sverige 52,1 pst. Og tek vi Fastlands-Noreg, så er det 47 pst. Kor er da grunnlaget for å hevde at dette gjer Noreg til Annleislandet, og at det utkonkurrerer Noreg og norsk næringsliv?

Så til fordelinga. Frå 1990 til 1997 har utbetalt aksjeutbytte til personlege skattytarar auka frå 1,5 milliardar kr til 17,7 milliardar kr. Er det ikkje da rimeleg at skatten blir fordelt noko betre enn den er blitt så langt?

Børge Brende (H): Norge er et skattepolitisk annerledesland med det budsjettforliket som nå foreligger, fordi vi går i feil retning. Mens de landene som ligger rundt oss, nå reduserer skattene og avgiftene, øker vi dem.

I revidert nasjonalbudsjett hadde Regjeringen en veldig grei gjennomgang av skatte- og avgiftsnivået i Europa, hvor man faktisk skriver at for Fastlands-Norge var andelen 47,6 pst. Gjennomsnittet for OECD-landene var til sammenlikning 32,4 pst. Mange norske bedrifter skal da forholde seg til en konkurranse med bedrifter som har et skatte- og avgiftsgrunnlag på 32,4 pst.

Jeg nevnte også som eksempel Tyskland, hvor de tyske sosialdemokratene nå reduserer til 42 pst., og Irland, hvor man har 12 pst. bedriftsbeskatning.

Jeg tror Regjeringen hadde helt rett i vår da de skrev at mulighetene for å øke skatte- og avgiftsinntektene er begrenset i årene som kommer. Når man etter å ha skrevet det, kommer opp med forslag om tidenes skatte- og avgiftsøkning, kan jeg ikke fatte at det har grunnlag i en visjon i forhold til verdiskaping i Norge. Det må heller ha grunnlag i interne behov for å tilfredsstille egen venstreside.

Og når det gjelder konkurransedyktigheten og kostnadsnivået i Norge, har vi nå for sjuende år på rad hatt høyere kostnadsvekst enn våre konkurrentland. Det vil trolig også da fortsette med de premissene som er lagt i nasjonalbudsjettet, så det er ikke noe å rope hurra for.

Kenneth Svendsen (Frp): Høyre og Børge Brende har etter mitt syn et fanatisk syn på bruk av oljepenger i norsk økonomi. Og redselen for det er jo selvfølgelig, som de ved flere anledninger har gitt uttrykk for, presset i norsk økonomi. Der er vi altså uenige. Men vi hadde kanskje trodd at man kunne blitt enig om en annen ting, og det er Fremskrittspartiets utenlandsbudsjett, som går på kjøp av utstyr til sykehusene, kjøp av rednings- og politihelikoptere, kjøp av forskningsutstyr, politibiler og annet utstyr, IKT-utstyr til utdanningssektoren, forsvarsutstyr – vi har noen fly som trengs å skiftes ut – og mer penger til veibygging, mer til turistreklame i utlandet, skifte ut noe gammelt utstyr som man har i lufthavnene, så man får mer moderne utstyr der, og kjøp av studieplasser i utlandet. Dette er penger som man bruker utenfor Norge, og det vil ikke føre til press i norsk økonomi. Det vil faktisk føre til akkurat det motsatte på grunn av at nytt utstyr vil frigjøre arbeidskapasitet fra arbeidskrevende gammelt utstyr, slik at det egentlig vil lette presset i norsk økonomi.

Da er mitt spørsmål: Hvorfor vil ikke Høyre være med på dette?

Børge Brende (H): Det er jo engang slik at det er veldig vanskelig å forklare for noen som tror at jorden er flat, at den er rund.

Når det gjelder utenlandsbudsjettet til Fremskrittspartiet, har jeg ikke sett noen fagøkonomer som deler synet til Fremskrittspartiet om at det er mulig å operere med et slikt utenlandsbudsjett over tid. Poenget i norsk økonomi i dag er at hvis man vil bruke mer penger til gode formål, må de enten dekkes inn gjennom å kutte i andre utgifter hvis man ikke vil ha økt rente, eller man kan gjøre noe med tilbudssiden, dvs. øke tilgangen på arbeidskraft slik at presset avtar. Man kommer ikke bort fra at man må gjøre noe med dette hvis man også skal kunne bruke mer ressurser. Selvsagt er det vel mulig å bygge firefelts motorvei for svenskene i Sverige for norske oljepenger, men jeg synes ikke det er noen veldig god og fremtidsrettet idé.

På ett punkt har Høyre og Fremskrittspartiet blitt enige i høst, nemlig om at vi kan bruke noe av petroleumsformuen til å kjøpe operasjonskapasitet i utlandet. Det tror jeg var et fornuftig forslag, som det er mulig å gjennomføre også uten at det skaper ekstra press i økonomien. Men man kommer ikke bort fra at når man skal foreta de vanskelige avveiningene her, blir man tvunget til å gjennomføre en del valg. Fremskrittspartiet ønsker bare fordelene og ingen av ulempene. Hvis man skulle ha lagt Fremskrittspartiets budsjett til grunn for norsk økonomisk politikk i 2001 og 2002, er jeg overbevist om at det hadde ført til en særnorsk prisvekst og en særnorsk høy rente som hadde tatt knekken på norsk næringsliv og norske forbrukere.

Bror Ynge Rahm (KrF): Representanten Brende brukte samtlige av sine ti minutter til å snakke om skatt, fortrinnsvis lavere skatt, både når det gjelder privatskatt og bedriftsbeskatning, og han gav inntrykk av at norsk næringsliv egentlig ikke går så bra. Det går faktisk relativt bra i Norge for tiden, også med norsk næringsliv.

Men det som var typisk for innlegget til Brende, var at det var kjemisk rent for visjoner utover vår egen lille navle her oppe. Det som jeg ønsker å utfordre Børge Brende på, er Norges internasjonale og globale ansvar i forhold til det faktum at verden er – litt firkantet sagt – delt i to. Vi har en uendelig rik del av verden, og vi har en uendelig fattig del av verden som lever i den ytterste nød.

Det begynner etter hvert å bli en gjenganger at når Høyre skal løse utfordringer hjemme, tar man fra de aller fattigste. Det gjør man også denne gang. Dette begynner å bli så påfallende at det etter hvert kan virke som om det å redusere bistanden, har blitt en kampsak for Høyre. I den grad Høyre på et gitt tidspunkt ønsker å komme i regjering med bl.a. Kristelig Folkeparti, så har man iallfall ikke med dette bidratt til å gjøre seg nevneverdig lekker.

Min utfordring til Børge Brende, ut fra hans verdikonservative ståsted, er: Føler han seg virkelig komfortabel med at en av de aller største og første sakene man tar tak i når man skal saldere budsjettet for å gjøre allerede velfylte lommebøker enda mer fulle, er å ta fra de aller fattigste i verdenssamfunnet? Opplever Brende at det er god gammeldags verdikonservativ politikk?

Børge Brende (H): Dessverre tror jeg representanten var litt for mye opptatt av kartet istedenfor terrenget i sin replikk.

Hvis man studerer Høyres alternative budsjett, bruker vi over 10 milliarder kr på bistand. At det skal være å ramme den tredje verden, kan jeg faktisk ikke begripe. Men det vi gjør i tillegg, og som ikke ligger inne i avtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, er å foreslå å liberalisere all handel med varer. Det innebærer en oppheving av toll og kvoter og begrensninger på import av alle vareslag fra MUL-landene. Vi er også innstilt på at vi over tid rett og slett kan åpne for tollfrihet og tollreduksjoner i forhold til import fra ulike utviklingsland. Det tror jeg faktisk betyr veldig mye. Ofte kan det bety mer, og det er bedre å hjelpe den tredje verden på den måten enn gjennom det som kan oppfattes som almisser. Så det at Høyre bruker såpass mye penger på den tredje verden i sitt alternative budsjett, kombinert med disse tiltakene, tror jeg er et vel så bra opplegg for de underutviklede landene.

Det er også slik at vi må bli litt mer bevisst når det gjelder å se på hva denne støtten går til. Vi har tradisjonelt vært veldig opptatt av prosjektstøtte, og det har ofte blitt en sovepute for en del regimer. Jeg tror vi må bli flinkere til å stille krav til mottakerlandene. Se bare på den situasjonen som nå er oppstått i Zimbabwe og med Mugabe. Mugabe har i flere måneder brukt mer penger hver dag på å drive krig i Zaire enn hva han har brukt på helse og utdanning i eget land. Allikevel strømmer bistandsmidlene inn. Er det ikke da på tide å stille litt krav?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erik Dalheim (A): Det å stille opp med en vinners argumentasjon knyttet til et budsjetts inntektsside, er krevende i forhold til folk flest. Spesielt er det krevende når man representerer et parti som ikke kjøper seg velgere med skattelette i bøtter og spann, men skal satse på at folk ser helheten i budsjettet.

For Arbeiderpartiet og våre velgere er det avgjørende at fordeling av skatt skjer i forhold til den enkeltes skatte-evne. I budsjettforslaget for neste år har vi derfor lagt opp til at det skal bremses noe opp i det private næringsliv for å frigjøre ressurser for offentlig sektor. Det er et tankekors å registrere hvilken gjennomslagskraft det private næringsliv har når man prøver å få på plass noe mer fra disse til beste for fellesskapet. Alt mulig annet skal da være bedre.

Et forlik er å gi og ta – summen av resultatet av forhandlingene skal være akseptabel for alle parter. Budsjettavtalen med sentrumspartiene gir innstramminger i avskrivningsreglene for næringslivet og konjunkturavgift på næringsbygg, halv matmoms med økt generell skatt og høyere skatt på bolig i tillegg. Jeg vil tro at noen hver etter hvert kunne tenke seg Arbeiderpartiets opplegg til fordeling på en rekke punkter.

Jeg har ansvaret for avgiftene hos Arbeiderpartiet, derfor først noen ord i tilknytning til merverdiavgiften. Det å betale skatt av det vi kjøper, er akseptert som rettferdig innkreving av skatt. Merverdiavgiftens styrke er at den i prinsippet skal være en generell og ikke en konkurransevridende avgift, dvs. en avgift som på en effektiv, nøytral måte skal subbe penger inn i statskassen. Når da vårt forbruk i økende grad knyttes til tjenester, er det akseptabelt at grunnlaget for momsen også bør gjelde disse – en konklusjon Storvik-utvalget kom med allerede i 1990. Spørsmålet om differensierte satser ble drøftet i en offentlig utredning allerede i 1993. Konklusjonen der var at en differensiering av merverdiavgiften ved f.eks. å redusere avgiftssatsen for matvarer er et lite treffsikkert virkemiddel i fordelingspolitikken. Allerede da ble det vist til at differensiert merverdiavgift ville kunne motivere til omfattende lobbyvirksomhet for å få reduserte satser for det som kan kalles «sin virksomhet». Ved behandlingen av differensierte satser i forliket med sentrumspartiene har vi allikevel beveget oss i denne for oss på Stortinget krevende retning, nå gjenstår det noen avgrensningsutforminger i departementet, altså utforming av forskriftene.

En skal naturligvis være ydmyk i forhold til det å gi råd til neste høsts nyvalgte storting. Men ett bør være: Se nøye på dem som melder seg som avgiftssatsnedsettere, i forhold til de behov for penger fellesskapet har! Skal det gjøres endringer, bør de gå i retning av økt nøytralitet i momssystemet.

Så noen ord konkret til innstillingen. Halv matmoms forutsettes å gi en reduksjon i forbruksprisene på jordbruksvarer på ca. 8 pst. På øvrige matvarer bør prisreduksjonen bli opp mot 10 pst. De konkrete forslag i denne sammenheng behandler vi nå. Loven med resten av detaljene kommer opp til behandling i Odelstinget torsdag. Der er sirkus på plass under kultur, reiseliv inntas sammen med skitrekk, det samme gjør fornøyelsesparker og opplevelsessentre – for å nevne noen justeringer i forbindelse med merverdiavgiftsreformen.

Omsetning av elbiler får moms med nullsats, et vesentlig bidrag for å sikre et miljøvennlig alternativ i trafikken, så man er sikkert veldig glad for det. Men det bryter altså – igjen – med prinsippene i det som burde vært en reform. Når det gjelder personbilavgiftene for øvrig, kan jeg vise til at disse har en innretning som med dagens teknologi tar hensyn til miljø og sikkerhet. For å tilrettelegge for morgendagens mer miljøvennlige biler foreslår en enstemmig komite en prosess med mål et modernisert regelverk i 2003. Det forutsettes i denne sammenheng et samarbeid med fagmiljøer og forbrukerorganisasjoner. Her kan også representanten Kenneth Svendsen gis mulighet til konstruktiv bruk av sin kunnskap.

Utfordringene knyttet til alkohol og alkoholavgifter er mangesidige. Min og Arbeiderpartiets holdning er at alkoholavgiftene, spesielt for sprit, må ned, bl.a. for å styrke den legale omsetningen. En kombinasjon av dette med vesentlige lettelser i avgiftene på alkoholsvakt øl fikk dessverre ikke gjennomslag nå, og det kan sies veldig mye om det. Men vi får håpe på bedre gjennomslag neste gang.

Med ekstremt høye oljepriser har også norske forbrukere reagert på statens avgifter på bensin og diesel. Bensinavgiftene blir nå redusert ned mot svensk nivå. Dieselavgiftene får i løpet av kommende år ytterligere reduksjon, på totalt 82 øre. I tillegg blir den ekstraordinære svovelavgiften på 26 øre fjernet. Denne avgiften avløses av en positiv prisstimulering av lavsvoveldiesel. Oppå dette kommer altså også virkningen av momsen, som igjen slår ut med et vesentlig fradrag på disse drivstoffavgiftene. Det er et vesentlig skritt i retning av en harmonisering av vårt avgiftsnivå også her i forhold til Sverige. Industrien opprettholder fritak for elavgift, og svovelavgiften på kull og koks halveres, et resultat av forliket.

Avgifter som har betydning for miljøet, får altså justeringer, men innretninger i forhold til bedring av miljøet opprettholdes. I denne sammenheng vil jeg avslutningsvis vise til fritak for elavgift på fjernvarmeanlegg og komiteens pålegg om ny vurdering av sluttbehandlingsavgiften på avfall. Vår ensidige i bruk av elektrisitet til oppvarming må raskere suppleres med varme produsert på andre minst mulig forurensende energikilder, transportert i fjernvarmesystemet. Våre vedtak i denne innstillingen er et viktig bidrag i denne sammenheng.

Det høres kanskje litt spesielt ut, men jeg har funnet det interessant og inspirerende å arbeide med avgiftsspørsmål. Det er egentlig bare mora mi som ikke liker de greiene der. Hun har ofte sagt til meg at det kunne kanskje vært ålreit å jobbe i en komite hvor man deler ut penger, istedenfor å rappe penger fra folk! Men noen må gjøre det også. Og det er jo tross alt inntekter til veldig mange gode formål som folk i denne salen ofte føler at det er for lite penger til. Så med litt vemod anbefaler jeg flertallets innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (Frp): Dalheim skulle ha hørt på mora si! Jeg satt og så på TV her om dagen, og der, rett framfor meg, dukket representanten Erik Dalheim opp med sitt blide åsyn. Det var i TV2-programmet «Rikets tilstand». Han ble spurt om hvordan vi hadde fått et så vanvittig høyt avgiftsnivå på biler. Tar jeg ikke mye feil, svarte han: Det ble nå bare sånn. Det tror jeg ham på. Så mitt første spørsmål til Dalheim er: Hvordan kan vi nå få disse avgiftene ned igjen?

Forskjellen på å sitte i finanskomiteen for Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er at for Fremskrittspartiet er det et mål å ta minst mulig skatter og avgifter fra befolkningen, mens for Arbeiderpartiet er det slik at bl.a. representanten Dalheim er satt til å skaffe penger til alt mellom himmel og jord.

Som jeg er representanten Dalheim opptatt av bil og bilbruk. Jeg har registrert at han flere ganger i komiterommet har kommet tilbake som en slagen mann etter gruppemøtene, sist da han måtte gå inn for å fjerne denne varebilen. Som medmenneske synes jeg det er synd. Så jeg vil gjerne spørre Erik Dalheim om han kan fortelle meg hva slags følelser han sitter igjen med når han for Arbeiderpartiet har trumfet igjennom – og måttet legge fram – disse forslagene om økte skatter og avgifter, som fører til tap av arbeidsplasser, nå sist, men ikke minst, da han var med på å fjerne denne varebilen. Han må sitte igjen med blandede følelser, og det kunne godt både jeg og Stortinget få høre lite grann om.

Erik Dalheim (A): Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er de pengene vi tar inn i form av skatter og avgifter, penger til veldig mange gode formål som et stort flertall her i Stortinget prioriterer.

Når det gjelder varebilen, med den kassa som Kenneth – Kenneth Svendsen, president! - kjenner godt til, er det klart at det er litt spesielt hvordan man jager etter å lage avgrensninger slik at inntektene fra bilavgifter skal bli høyest mulig. Høye avgifter er et veldig godt incitament i forhold til å finne smutthull slik at en ikke skal betale det de fleste andre betaler. Jeg har blitt sitert i TV2 på at avgiftene bare blir sånn. Det er nå ikke så enkelt. Det er veldig bevisst når avgiftene bare blir sånn, og på varebiler har vi altså den litt spesielle situasjon at de som kjøper den type biler, betaler 20 pst. av det en kjøper av personbil gjør. Da er det klart at det er veldig mye god kreativitet knyttet til å komme innenfor rammene for å ha en varebil, selv om ingen, når en ser bilen utenfra, i det hele tatt føler at det er den type doning man kjører rundt med.

Hvordan skal avgiftene kunne gå ned? Jeg tror den prosessen som skal gå fram mot 2003, vil føre til at de mest miljøvennlige og mest trafikksikre bilene blir billigere, på samme måte som den type biler ble billigere i avgiftssystemet da vi gjorde den store omleggingen i 1996.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg vil berømme representanten Erik Dalheim som mannen som gjør jobben ingen andre liker, nemlig å argumentere engasjert og meget innsiktsfullt og en smule selvironisk om avgiftenes fortreffelighet, men også deres nødvendighet og mange funksjoner i nasjonalbudsjettet og i nasjonal politikk. Jeg synes det er prisverdig at noen tør å profilere seg som avgiftspolitisk talsmann så tydelig i en politisk verden der det å sutre og skrike mest mulig på vegne av skattebetalerne i verdens rikeste land er en sport mange deltar i.

Dalheim husker sikkert våre felles ambisjoner da vi behandlet grønn skatt i 1998. Og vi gjør i dette budsjettet en retrett i så måte, fordi vi ikke har lyktes med å ta høyde for en del både distriktsmessige og næringsmessige effekter av de ambisjonene vi hadde da. Vi mente at forurenseren skulle betale, men forurenseren vil ikke, eller kan ikke, og det er miljøet som må betale. Vi har ikke funnet den rette måten å gjøre dette på. Vi har lært å gå forsiktigere fram, og i hvert fall ikke raskere enn vi vil forplikte oss selv til internasjonalt.

Vi gjorde mange gode grep i 1998 da vi behandlet dette, og vi hadde forhåpninger til Kyoto. Men som sagt, mange saker har gått langt tregere enn vi forutså og håpte på. Og regnværet synes ingen ende å ta.

Så jeg vil spørre representanten Dalheim om han kan komme med noen tanker om hvilke nye grep vi må gjøre for å få til et bedre grønt skattesystem, og også få til et mer bærekraftig næringsliv.

Erik Dalheim (A): Det å finne på helt nye ting i forhold til hvordan man skal få et bedre miljø, er naturligvis krevende. Men jeg tror vi kan ta utgangspunkt i den virkelighet at vi i Norge i utgangspunktet er nøkkelen til å bedre miljøet ytterligere, ikke bare i vårt land, men i en hel region. Og det knytter seg til at vi er en storprodusent av elektrisk kraft, som er lagret i demninger. Vi har altså elektrisk kraft på lager, hvilket ingen andre har. Og det er det ambisiøse prosjekt som går ut på å få på plass et system i markedet hvor man priser miljøkostnadene ved produksjon av elektrisitet, som vil gi effekten i vårt system de fortrinn som det fortjener.

Jeg tror at veldig mange av de andre skrittene vi prøver å ta lokalt – dette å prøve å lirke oss på plass til å få på noe ekstra, eksempelvis elavgift på industrien –nesten er en nedvurdering av industriens kamp hver eneste dag i forhold til å konkurrere med naboen. Jeg tror veldig mange ting er i godt leie der. Men jeg tror vi i det store har noe å hente ved å evne å gjøre vårt store potensial av elektrisitet til det det bør være, nøkkelen til et bedre miljø knyttet til energiforbruk i en stor region.

Per-Kristian Foss (H): Vi har gjennom Dalheims hovedinnlegg nettopp hørt en mangeårig avgiftspolitisk talsmanns avskjedstale – med vemod og mange forbehold. Knapt noen representant har vel hatt og har så pass detaljinnsikt i et komplisert avgiftssystem som nettopp representanten Dalheim. Samtidig har han en måte å tale for avgifter på som vel gjør uttrykket «avgifter med et menneskelig ansikt» ganske treffende (munterhet i salen). Derfor la jeg også vekt på det Dalheim kom med i sitt innlegg, nemlig en ganske klar advarsel mot det flertallet nå går inn for – en differensiert merverdiavgift. Det åpner for en intens lobbyvirksomhet – stikk i strid med hva merverdiavgiften var ment å være.

Jeg skjønner godt at Dalheim ikke ønsker sine kolleger i neste stortingsperiode lykke til. For å begrunne dette vil jeg ta et eksempel: Russisk kaviar må ha halv moms, mens barneklær må ha full moms. Eller man kan velge andre tilfeldige eksempler som at hamburgeren ute skal ha andre avgifter enn hamburgeren i butikken. Jeg syns faktisk det er et blindspor å gå inn for dette, selv om jeg registrerer at EU-motstandere med iver og entusiasme argumenterer for at også EU-land har gjort slike feil. Da kan jeg godt være raus og innrømme at det fins enda flere feil som er begått i EU-landene. Hvis man spør politikerne der om de har lyst til å gjøre dem om igjen, får man et relativt entydig svar, nei, det har de slett ikke lyst til. Men vi gjør det altså.

Jeg syns også det er trist at Arbeiderpartiet gir sin avgiftspolitiske talsmann – ja, en som faktisk tør å si i Stortinget at han har ansvaret for avgiftene hos Arbeiderpartiet – den avskjedshilsen å svare ham med å gjøre akkurat det motsatte av det Dalheim tilrådde så sent som i vår, da han sa: «Arbeiderpartiet vil halvere avgiften på sprit og innføre en ny svakpils som skal koste under ti kroner flasken.»

Erik Dalheim (A): Jeg vil takke representanten Per-Kristian Foss for kollegiale, hyggelige ord, og jeg vil avslutte denne lille seansen knyttet til avgifter med å si at jeg er enig i Per-Kristian Foss' innlegg! (Munterhet i salen)

Presidenten: Det var slutten på dette replikkordskiftet.

Den reglementsmessige tida for kveldsmøtet er snart omme. Presidenten vil foreslå at ein held fram med forhandlingane – og ser det som vedteke.

Marit Tingelstad (Sp): Siden innlegget til vår parlamentariske leder, Odd Roger Enoksen, tok for seg de store trekkene i budsjettet, vil jeg konsentrere mitt innlegg om utdanning.

Et gammelt ordtak lyder slik: Det er dyrt å være fattig. Jeg har lyst til å skrive det om litt og si at det kan bli dyrt for Norge å være rik dersom vi ikke vet å bruke pengerikdommen på langsiktig investering som forskning og utdanning. For kunnskap er selve nøkkelen til å videreutvikle velferdssamfunnet, ikke minst i en tid da samfunnet blir mer mangfoldig og den enkeltes valgmuligheter er større enn noen gang.

Det er ingen mening i at Norge skal ligge nederst på rankinglista for OECD-land hva gjelder forskningsinnsats. Jeg ble både overrasket og skuffet over at Regjeringen ikke hadde lagt inn mer midler på dette området, særlig etter de sterke føringene som Arbeiderpartiet gav da de var i opposisjon. Statsråd Giske mener at universitetene overdriver i sine uttalelser om det dårlige budsjettforslaget. Det er ikke sentrumspartiene enig i, og vi har heldigvis fått gjennomslag for en betydelig økning. 210 mill. kr mer til universitetene vil bety at studieplasskuttene ikke blir gjennomført, og at ressurser til grunnforskningen dermed bedres. Med alle de åpne studiene som fins ved universitetene, ville de forslåtte kuttene gitt svært uheldige konsekvenser.

Forsknings- og utviklingstiltak i norsk næringsliv er for dårlig til å få til nødvendig nyskaping, og Norge ligger langt etter våre naboland. I budsjettavtalen vises det til Hervik-utvalgets innstilling, og Regjeringen foreslår en ny tilskuddsordning. Det synes vi i Senterpartiet er bra, og videre er det bra at Regjeringen skal komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med videre oppfølging for å bedre FoU-innsatsen.

Budsjettforliket førte også til en økning for høgskolesektoren. Som vi vet, er høgskolene et svært viktig instrument i regionalpolitisk sammenheng. Studieplasskuttene ble ikke så dramatiske som Regjeringen ønsket, og omstillingsprosessene kan intensiveres. Alle tilgjengelige statistikker og prognoser sier at Norge får betydelig mangel på ingeniører, anslagsvis 10 000–15 000 i løpet av en åtte-tiårs periode. Tilgang på kvalifiserte ingeniører vil bli en kritisk faktor for framtidig verdiskaping i industri og næringsliv for øvrig, uttaler flere fagmiljøer. Det er etter mitt syn derfor kortsiktig å redusere studieplasser nå.

Senterpartiet er godt tilfreds med at vi har fått gjennomslag for mer penger til forkurs for ingeniørstudiet. Folk med fagbrev eller videregående kurs fra videregående skole er potensielle søkere til disse kursene. Erfaringer viser at det er stor interesse og oversøkning til forkursene, og de aller fleste studenter går over på ulike ingeniørstudier. Skal Norge bli noe mer enn en råvarenasjon, må vi satse mer på teknologifag der realfagene er selve grunnplanken.

Statsråd Giske vil ha en FRISK skole, og det kan Senterpartiet støtte ham i, men det betinger at skolen får de nødvendige rammebetingelsene. Dessverre skjer det i disse dager harde kutt på kommunebudsjettene som rammer nettopp skolen, og mange grendeskoler blir lagt ned utover det ganske land. Dette får dramatiske konsekvenser for både læringsmiljøet og bosettingen.

Senterpartiet er glad for at det ble en ytterligere økning til kommunene på 1 250 mill. kr. Dette kan forhåpentligvis bidra til at vi får friske skoler i friske lokalsamfunn. Der er skolen det sentrale møtepunktet langt utover det å være opplæringsarena.

Sentrumsregjeringen foreslo i fjor og fikk Stortingets tilslutning til en tiltakspakke med sikte på kvalitetsutvikling i grunnskolen, med særlig vekt på ungdomstrinnet. Denne skolepakken skal bl.a. gi kompetanseheving for lærere, alternativ timeressursfordeling og IKT-satsing. Det er gledelig at skolepakken videreføres i statsbudsjettet, og at den økes nå etter budsjettforliket med 25 mill. kr.

Det er mange sammenfallende syn på kvalitetsutvikling for skolesektoren mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, men det er også klare forskjeller. Følgende sitat fra arbeiderpartifraksjonens særmerknad i innstillingen lyder:

«Utlånsordningen» – av skolebøker – «bidrar også til å fremme pedagogisk nytenkning og kvalitetsutvikling i skolen, der elev og lærer samarbeider.»

Dette er etter mitt syn en grov overdrivelse, for å si det forsiktig. Mine referanser fra videregående skoler har helt andre beskrivelser av utlånsordningen, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

For Senterpartiet betyr kvalitet i skolen et optimalt læringsmiljø der hver enkelt elev får tilpasset opplæring, og der lærelysten og kreativiteten stimuleres slik at den enkelte kan føle mestring, kort sagt at en lykkes. Det er et godt stykke igjen før dette målet er nådd, men vi må aldri fire på disse høye ambisjonene for våre kommende generasjoner.

Statsråd Sylvia Brustad: Det er bred oppslutning i det norske folk om at rettferdig fordeling er et viktig mål, og at det offentlige bør ha et stort ansvar for velferdstilbudet for å sikre en mest mulig rettferdig fordeling.

Samtidig stiller befolkningen krav til standarden på det offentlige tilbudet og til at kvaliteten er god. Jeg synes det er bra at folk ikke finner seg i at vi har skoler med dårlig inneklima, at folk ikke finner seg i at det i en del kommuner fortsatt er mangel på sjukehjemsplasser, eller at det er 70 000 unger som er fattige etter vår målestokk. Jeg er glad for at flertallet av det norske folk slår ring om de verdiene som ligger i et trygt velferdstilbud for alle.

På denne bakgrunn er jeg også svært fornøyd med neste års budsjett som kommer til å bli vedtatt her i Stortinget. Både i Regjeringas forslag til budsjett og i det endelige budsjettforliket med sentrumspartiene prioriteres offentlig velferd. Det er riktig i en situasjon hvor den private velferden er stor, samtidig som mange kommuner sliter med å sikre et godt tilbud til sine innbyggere. Dette er omfordeling fra privat rikdom til mange kommuner som har det vanskelig.

Når inntektene til kommunesektoren øker med reelt sett 5 milliarder kr i forhold til utgangspunktet i kommuneøkonomiproposisjonen, og kommunesektoren i tillegg blir kompensert for arbeidstidsavtalen for lærere og utvidet ferie med 3,4 milliarder kr, og budsjettforliket dess-uten medfører at kommunesektoren blir kompensert også for økte utgifter til barne- og etterlattepensjoner, er det grunn til å si at det er et meget godt kommuneopplegg som kommer til å bli vedtatt her i Stortinget. Det er et opplegg for 2001 som vil kunne gi rom for økt aktivitet og bedre tjenestetilbud i kommunesektoren. Men så er det også slik at kommunene selv må bidra med nødvendige omstillings- og effektiviseringstiltak.

Det er en del kommuner som sliter, enten fordi de er truet av stor fraflytting eller fordi de opplever stor befolkningstilvekst. Dette, og det faktum at noen kommuner er i en vanskelig situasjon på grunn av gjeld, er forhold som vi vil komme tilbake til i forbindelse med kommuneopplegget for 2002, som presenteres til våren.

Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om hovedtrekkene i kommuneopplegget for neste år, og jeg vil også legge til for distriktspolitikken. Men det er noen unntak fra det, og jeg vil spesielt bruke noen ord på Fremskrittspartiet. Med deres opplegg ville distriktskommuner både på Vestlandet og i Nord-Norge oppleve stor inntektssvikt. Dette igjen ville få store konsekvenser for driften av barnehager, skoler, skolefritidsordningen, eldreomsorg og annen kommunal drift. Foruten at folk ville merke dette i sin hverdag, ville konsekvensen sannsynligvis også være at enda flere i større grad ville flytte fra Utkant-Norge til pressområdene rundt de store byene. En slik avvikling av Distrikts-Norge er dårlig nytt for dem som bor i fylker som Finnmark og i resten av Nord-Norge, samt små kommuner omkring i Sør-Norge, som også ligger i distriktene.

Disse endringene jeg nå viser til, er forståelige når man leser Fremskrittspartiets program. De tilgodeser ikke distriktene, men ønsker lavere skatter og mindre overføringer, som vil føre til et dårligere offentlig tilbud. Likevel har Fremskrittspartiet hevdet når de har blitt konfrontert med sin usosiale profil på kommuneøkonomiopplegget, at konsekvensene er av en slik art at det ikke slår negativt ut for kommunene. De skriver nemlig i sin innstilling:

«Den dynamiske virkningen av Fremskrittspartiets samlede opplegg vil mer enn kompensere for dette inntektstapet gjennom redusert prisvekst og redusert lønnsstigning».

Mange fine ord, men hvor er dokumentasjonen på at dette vil skje? Fremskrittspartiet skaper teoretiske scenarier hvor det i realiteten er folks hverdag som ofres for deres skattelette og for deres negative omfordelingspolitikk.

Også Fremskrittspartiet må bl.a. forholde seg til en sterkt begrensende faktor som legger bånd på oss andre i Stortinget, men som også gjør Fremskrittspartiets såkalte dynamiske virkning lite troverdig, nemlig mangel på arbeidskraft. Vi mangler sykepleiere, lokførere, butikkpersonale, IT-eksperter, ingeniører, bussjåfører, barnehagelærere samt ufaglært arbeidskraft. Hva har Fremskrittspartiet tenkt å gjøre med det? De vil kutte i arbeidsmarkedsetatens budsjett, noe som er det viktigste og mest effektive virkemidlet vi har i forhold til å få innvandrere, sosialhjelpmottakere og andre utsatte grupper i arbeid. Dessuten vil de begrense innvandringen så mye som mulig. Mangelen på arbeidskraft vil neppe bli et mindre problem i framtida, uten at det ser ut til å bekymre Fremskrittspartiet særlig mye.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet og sentrum sammen har bidratt til å gi det norske folk en av tidenes største skatte- og avgiftsøkninger, for neste år. Det jobbes nå iherdig for å innbille folk flest at høyere skatter og avgifter er det eneste saliggjørende for norsk økonomi. Det totale skatte- og avgiftstrykket for neste år øker merkbart både for næringsliv, for lønnsmottakere og for by og land. Arbeiderpartiet jubler altså over å ha fått til tidenes største skatte- og avgiftsøkning.

Jeg merket meg bl.a. at finanskomiteens leder avsluttet sitt hovedinnlegg med å si at budsjettavtalen bringer Norge fremover. Ja vel. Hva er å bringe Norge fremover? Burde ikke det bl.a. være å tilrettelegge for bedre vilkår for bosetting og verdiskaping i Distrikts-Norge, som altså er kommunalministerens ansvarsområde?

Brustad beskyldte Fremskrittspartiet for å ville avfolke distriktene. Men nettopp kommunalministeren har tidligere slått fast at et konkurransedyktig næringsliv er avgjørende for bosetting i distriktene. Flere distriktskommuner opplever daglig fraflytting på grunn av mangel på arbeidsplasser, og ikke først og fremst mangel på arbeidskraft, slik hun prøvde å fremstille det. Tror altså ikke statsråden at nyetableringer i Distrikts-Norge nå vil bremses neste år på grunn av denne konjunkturavgiften på næringsbygg? Tror hun at konjunkturavgiften på næringsbygg ikke vil påvirke etableringslysten i Distrikts-Norge i det hele tatt? Er det slik at denne konjunkturavgiften på næringsbygg på 10 pst. er god distriktspolitikk, og at dette er en fordel for jobbskaping i Distrikts-Norge? Jeg bare undres på det, og det bør hun svare på, når hun kritiserte Fremskrittspartiet så omstendelig i sitt innlegg.

Statsråd Sylvia Brustad: Det er mange forskjeller på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. En av de største forskjellene vil jeg si er at vi har en totalt forskjellig fordelingspolitikk. Der Fremskrittspartiet er mest opptatt av å gi skattelette til noen av dem i dette landet som har det best, er Arbeiderpartiet opptatt av at vi også har penger til fellesskapet, til å bruke for å hjelpe noen blant oss som har det aller dårligst.

Det er faktisk slik at den regninga som Fremskrittspartiet sender til mange for at noen av de rikeste skal få enda mer skattelette, betyr at folk i andre land som har det dårligst i verden, får mindre i bistand fra Norge hvis Fremskrittspartiet skulle ha bestemt. Det ville bety at de som er sjuke, og særlig de som er langtidssjuke, ville få mindre i sjukepenger hvis Fremskrittspartiet skulle ha bestemt. Det ville bl.a. bety at vi hadde fått færre velferdstilbud rundt omkring i kommunene, både når det gjelder barnehager, skoletilbud, helse, eldre og andre ting, som Fremskrittspartiet sier at det blir mer av. Det er det som er konsekvensen av det kommuneopplegget som Fremskrittspartiet har presentert her i dag.

Dessuten er det også slik at høyst sannsynlig ville Fremskrittspartiets økonomiske opplegg som er presentert i dette budsjettet, føre til at renta ville øke. Vi vet hvem det er som taper på det. Ikke minst er det de som er dårligst stilt, som taper på at renta går opp.

Jeg må også si, i forhold til Fremskrittspartiets distriktspolitikk, som representanten Andersen her var særdeles opptatt av, at når Fremskrittspartiet går inn for å kutte Nord-Norge-tilskudd, regionaltilskudd, ekstraordinært skjønn osv. er det vel ingen tvil om hvilke kommuner i dette landet som blir mest rammet av det. Det er nettopp kommuner i vår nordligste landsdel. Det er særlig små distriktskommuner som ville bli rammet av den politikken Fremskrittspartiet har lagt opp til, og det går det ikke an å si er en styrking av Distrikts-Norge. Det er tvert imot det motsatte. Derfor står jeg fast på at Fremskrittspartiets opplegg er en dårlig politikk, også i forhold til Distrikts-Norge.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Kommunane er pressa, mens kommunalministeren og andre i Regjeringa fortel at kommuneøkonomien er betra med fleire milliardar. Det er for så vidt ikkje usant, men kommunepolitikarane slit likevel faktisk med at dei må skjera ned på velferds-tilbodet i svært mange kommunar.

La oss ta eit eksempel. I Austrheim kommune i Horda-land hadde dei det siste året ein lønsvekst på 8 pst. Det overskrir sjølvsagt langt aukinga i kommunaløkonomien på makronivå, som vel er på ca. 2 pst. same korleis ein reknar det. Dermed må kommunepolitikarane skjera ned med omsyn til omsorg, skule og det meste. Sjølv om det ikkje slår likt ut i alle kommunar, slår det faktisk slik ut i veldig mange kommunar, for eg trur ikkje at Austrheim er utypisk.

Det er klart at dei er glade for forliket, at det inneber 1,25 milliardar kr i forbetringar for at bostøtta kan hal-dast oppe, og for at det vert litt meir til veg. Men dei sit igjen med ein slags svarteper når kommunalministeren presenterer budsjettet som eit lyft for kommunane. Forventningspresset om betre velferdstenester aukar, men lokale politikarar kan ikkje innfri dette. Alt dei no ber om, iallfall til meg, er at regjering og storting fortel at kommunane med dette budsjettet faktisk må skjera ned og kutta i velferdstilbod.

Vil kommunalministeren i tida som kjem, fortelja folk kva budsjettet vil bety mange plassar på kommunalt nivå?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg har aldri lagt skjul på at det er en del kommuner i landet vårt som av ulike grunner er i en vanskelig økonomisk situasjon, og at kommunene har fått tilført flere oppgaver enn vi pengemessig har greid å følge opp med også fra Stortingets side. Jeg står likevel fast ved at kommuneopplegget til neste år faktisk er et av de beste som har vært på svært mange år. Og jeg er glad for at det er blitt enighet mellom sentrum og Arbeiderpartiet om et kommuneopplegg som vi står felles om, som innebærer en betydelig styrking av kommunesektoren neste år, og som vil bety bedre velferdstilbud for våre innbyggere. Jeg håper også at det i noen sammenhenger kan bli litt mindre egenandeler, f.eks. i forhold til barnehager.

Jeg tror det er viktig å huske på at det vi gjør ekstraordinært nå, som ikke er gjort på over ti år, er at vi går inn og kompenserer i forhold til lønnsoppgjør, i forhold til lærere, og i forhold til ferie. Det mener jeg selvfølgelig er helt riktig at vi gjør, men det er også noe som vi gjør som et ekstra løft i tillegg til de 5 milliarder kr som kom-munesektoren får.

Vi skal selvfølgelig også følge opp situasjonen i Kommune-Norge i den kommuneøkonomiproposisjonen som vi kommer tilbake til Stortinget med i mai, og da får vi rikelig anledning til å diskutere dette videre. Men jeg mener at kommunene med det opplegget som vil bli vedtatt her i morgen, har gode muligheter til å lage gode tilbud for sine innbyggere.

Erna Solberg (H): Jeg tror statsråden vil oppleve at virkeligheten ikke er slik som hun håper når det gjelder barnehageprisene. Det er jo slik at det budsjettopplegget som blir vedtatt, iallfall for de som har barn i privat barnehage, ikke kommer til å dekke de kostnadsøkningene som ligger inne når det gjelder summen av avgiftsøkninger som slår ut også for private barnehager. Og her har vi nok et eksempel på at Arbeiderpartiet, i tillegg til ved de fire budsjettalternativene der de enten har vært med på budsjettet eller i opposisjon, ikke har klart å levere et budsjett som reelt sett får barnehageprisene ned. Det er bare prat, prat og prat, og det er mange symboler og ikke noen gjennomføringskraft.

Budsjettforliket har endret premissene for kommuneøkonomien i forhold til Regjeringens opplegg. I Regjeringens opplegg var avgifts- og skatteøkningene først og fremst lagt på ting rettet mot næringslivet, og så i tillegg kom momsen inn. Nå har man endret hovedstrukturen ved at betraktelig mer av avgiftsøkningen og inntektsdekningen er lagt på områder som vil gi generell prisstigning i Norge. Det betyr i praksis at handlingsrommet for kommunene og den bevilgningen som blir gitt, blir mindre enn det som var Regjeringens opplegg, som er i tråd med det opplegget Høyre og Arbeiderpartiet ble enige om i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen i vår.

Jeg har lyst til å få statsrådens kommentarer til om hun har vurdert virkningene i forhold til prisstigningen, virkningene i forhold til ekstra elavgift, altså virkningene i det indirekte systemet på det mindre handlingsrommet.

Men det er også slik at når man nå har innført moms på alle typer tjenester, fremstår momskompensasjonssystemet som et problem i forhold til kommunesektoren, fordi det bare er knyttet til fire kategorier tjenester, mens kommunene nå altså kommer i det vanlige dilemmaet, en situasjon der de spør: Skal vi velge egenprodusert, eller skal vi kjøpe tjenester på dette området? Budsjettopplegget nå medfører at det blir ulik konkurranse.

Vil statsråden se på mulighetene for å endre kompensasjonssystemet for merverdiavgift i forhold til kommunene?

Statsråd Sylvia Brustad: La meg først få si at jeg ikke er enig i den beskrivelsen som representanten Solberg her hadde, verken av Arbeiderpartiets politikk eller av det som skulle være resultatet av det forliket som vil bli vedtatt i morgen.

La meg også si – først når det gjelder barnehager: Representanten Solberg sier om Arbeiderpartiet at når vi snakker om barnehager, er det «bare prat, prat og prat», men vi hadde, så vidt jeg husker, under regjeringa Jagland i løpet av ett år utbyggingsrekord når det gjaldt antall barnehager.

En av årsakene til at prisene på barnehager har økt – jeg skal ikke trekke opp en debatt som vi har hatt mange ganger i denne salen – er kontantstøtten, som vi alle sammen kjenner til, og den kan vi være enige eller uenige om. Men det er et klart mål å få barnehageprisene ned, og når vi går inn med økt statstilskudd til barnehager, er det også å håpe at prisene etter hvert går ned, selv om jeg vet at flere private barnehager er i en spesiell situasjon.

Når det så gjelder spørsmålet om handlingsrommet for kommunesektoren, vil jeg bare gjenta det jeg har sagt, at med det budsjettforliket som vil bli vedtatt i morgen, hvor det legges på 1,25 milliarder kr mer enn det Regjeringa har foreslått, vil det ikke bli mindre, men større handlefrihet for kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Erik Monsen (Frp): I spørretimen sist onsdag spurte representanten Sponheim statsministeren om han ikke syntes budsjettforliket var bedre enn Regjeringens forslag. Det syntes statsministeren naturlig nok ikke. Men svaret er jo at begge er like ille, det er bare et spørsmål hvor en ser det fra. Begge legger økte byrder både på næringslivet og innbyggerne i dette landet i en periode hvor statens inntekter er rekordhøye, og mange har problemer med å forstå at denne nærmest ufattelige statlige rikdom nødvendigvis må føre til økte skatter og avgifter for befolkningen. Økt moms, økt elavgift og en kraftig økning i boligskatten rammer uten hensyn til inntekt, og rammer de med lavest inntekt hardest. Når vi vet at kommunestyrene rundt omkring i landet nå også sitter klare til å øke VAR-avgiftene, for de fleste kommuners del langt utover den generelle prisstigningen, er det lite å glede seg over for de fleste av oss neste år.

Mye fantasi og energi er lagt ned i arbeidet med å finne måter å øke byrdene på for folk flest, mens lite eller ingenting er gjort for å finne måter å la folk få del i den statlige rikdommen på, uten å øke presset i økonomien. At dette er mulig, har mange økonomer påpekt.

Det er åpenbart riktig, som flere kommentatorer har pekt på, at det beste ved denne budsjettavtalen er at den har synliggjort skillene i norsk politikk på en klarere måte, med Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, som står for skatte- og avgiftsøkninger for folk flest, på den ene siden, og Fremskrittspartiet og Høyre, som ønsker betydelige lettelser i de samme skatter og avgifter, på den andre siden. Dette vil gi velgerne klarere alternativer.

Så noen ord om kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien blir brukt som et samlebegrep både i innstillingen og i debatten på en slik måte at en kan få inntrykk av at økonomien er noenlunde lik i alle kommuner – og like dårlig overalt. Men det er jo langt fra sannheten. Det er faktisk svært store forskjeller i inntekt mellom norske kommuner.

Ytterpunktene er Sandefjord på 85 pst. av landsgjennomsnittet og Bykle på 372 pst. Da blir det åpenbart for meg at utrykket «kommuneøkonomien» bare bidrar til å avspore debatten og til å dekke over det dette egentlig burde dreie seg om, nemlig de store, politikerskapte, forskjellene kommunene imellom.

Både Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har nesten likelydende merknader om kommuneøkonomien i finansinnstillingen, hvor de sier, og jeg siterer fra Arbeiderpartiets merknad:

«Disse medlemmer vil understreke at et likeverdig tjenestetilbud over hele landet er målet»,

og fra sentrumspartienes merknad:

«Det overordnede målet for inntektssystemet må være å bidra til et likeverdig kommunalt og fylkeskommunalt tjenestetilbud i alle deler av landet.»

Ut fra disse aldeles utmerkede formuleringer er det interessant å se på hvordan det systemet disse partiene har utviklet, virker i praksis.

Rammesystemet består av en rekke tilskudd: innbyggertilskudd, som er gitt på objektive kriterier, Nord-Norge-tilskudd, som, som navnet sier, bare blir gitt til kommuner i Nord-Norge, regionaltilskudd, som skal ta vare på de små kommunene i distriktene, skjønnstilskudd, som ingen riktig vet hvordan prioriteres, og et hovedstadstilskudd, som henger sammen med overføringen av bedriftsbeskatningen til staten. For å se hvordan dette systemet virker i praksis kan et eksempel være ganske klargjørende.

Alta kommune i Finnmark og Kristiansund i Møre og Romsdal har begge ca. 17 000 innbyggere. Innbyggertilskuddet gir Alta 111 mill. kr og Kristiansund 120 mill. kr. Dette er altså det kommunene får etter objektive kriterier, og som skal gi grunnlag for et likt tjenestetilbud. Nord-Norge-tilskuddet bygger på politisk synsing og gir Alta 93,5 mill. kr. Over skjønnstilskuddet får begge kommunene omtrent det samme, ca. 12 mill. kr. Så mens det etter de objektive kriteriene er slik at Kristiansund fikk 9 mill. kr mer enn Alta, sørger inntektssystemet for at Alta får 83 mill. kr mer enn Kristiansund. Men det er ikke slutt ennå. Alta kommune betaler ikke arbeidsgiveravgift for sine ansatte, mens Kristiansund betaler 14,1 pst. av hele sin lønnsmasse til staten. Dette sparer Alta for i overkant av 31 mill. kr og skaper altså en inntektsforskjell mellom disse to kommunene på 114 mill. kr i året. Da er det ikke så rart at vi i Dagsrevyen i dag så en forsker sitte og fortelle at de rikeste kommunene i Norge finner vi i Finnmark, og at det er de som er dårligst i stand til å utnytte de inntektene de har, og egentlig ikke har noe særlig bedre tjenestetilbud enn resten av kommunene i landet.

Her er det betydelig avstand mellom retorikk og handling. Hva mener egentlig disse partiene? Mener de det de sier, eller mener de det de faktisk gjør?

Fremskrittspartiet ønsker en nedbygging av både Nord-Norge-tillegget, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet, og vil føre pengene over til innbyggertilskuddet slik at det blir mulig å nærme seg det målet som både Arbeiderpartiet og sentrum sier de har. Fremskrittspartiet ønsker primært å nå dette målet på en annen måte, ved å stykkprisfinansiere de viktigste kommunale tjenestene som skole, helse og omsorg som et statlig ansvar, men innenfor dagens system er en rask omlegging helt nødvendig.

Jeg viser til Innst. S. nr. 38 og tar opp forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, i den innstillingen.

Presidenten: Per Erik Monsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Torstein Rudihagen (A): Mange opplever statsbudsjettet mest som tal og lite politikk. Men dei ulike statsbudsjettalternativa som nå ligg føre, synleggjer og konkretiserer så visst òg dei ulike partia sin politikk, sine verdiar og mål. Klarare enn på lenge ser vi skiljelinene i norsk politikk. Det er bra for vitaliseringa av den politiske debatten, og det er bra for folk som skal gi si tilslutning til den eine eller andre retninga.

Venstresida i norsk politikk, med oppslutning frå sentrum, vil fordele og auke offentleg velferd basert på felleskapsløysingar. Vi vil styrkje offentleg sektor gjennom omstilling og økonomisk vekst som eit verkemiddel for å få dette til. Høgresida, særleg Framstegspartiet, vil bygge ned offentleg sektor og i aukande grad gjere velferdstenester til kjøp og sal. Ja, i Framstegspartiet sitt budsjettforslag vil dei også bygge ned distriktspolitiske verkemiddel og svekke kommuneøkonomien. Landbruket i distrikta skulle det bli att passe mykje av om dei fekk rå, og kva ville det bli att av tiltak for arbeidsledige, skulefritidstilbod og arbeidstakarane sine rettar til m.a. sjukeløn, for å nemne noko?

Regjeringa sitt budsjettforslag hadde nokre klare mål: Vi skulle satse på meir rettferdig fordeling ved at dei som har mest frå før, må yte meir til fellesskapet. Utjamningsmeldinga som blei lagd fram av regjeringa Bondevik, viste klart at inntektsforskjellane blei større på 1990-talet. Dette skuldast ikkje auka forskjellar i løn for arbeid, her har solidaritetsalternativet gjort jobben sin, men det skuldast auka forskjellar i kapitalinntekt. Frå 1990 til 1997 har utbetalt aksjeutbytte til personlege skattytarar auka frå 1,5 milliardar kr til 17,7 milliardar kr. I dag er det slik at dei 5 pst. rikaste tek imot 90 pst. av alt aksjeutbytte. Solidaritetsalternativet baserer seg på tre pilarar: Budsjettpolitikken skal sikre sysselsettinga, pengepolitikken skal sikre stabil krone over tid, og inntektspolitikken skal ta ansvaret for ei moderat lønsutvikling. Skal vi vidareføre solidaritetsalternativet, noko som krev forståing for og tilslutning til moderate lønsoppgjer, må dei som har gjort seg rike på kapitalinntekter, yte meir til fellesskapet.

Vi vil vidare betre sjukehustenestene og andre helsetenester, psykiatritilbod, eldreomsorg, utdanning, forsk-ing, barnehagetilbod, kommunesektoren – ja, i det heile auke satsinga på fellesgodene. Trass i ein enorm auke i sjukeløn og uføretrygd vil ein slå ring om dei opparbeidde rettane. Denne auken i trygdeutbetalingane må vi etter mi meining møte med tiltak som gir større moglegheit til å delta i arbeidslivet, òg for dei som har nedsett arbeidsevne. Større fleksibilitet i arbeidslivet og tiltak overfor næringslivet og det offentlege for å tilsette dei som ikkje kan yte full innsats, må til. Det vil gi desse gruppene eit meir meiningsfullt liv, men det er òg nødvendig for verdiskapinga i ei tid med mangel på arbeidskraft, og det er nødvendig om ikkje utgiftene til folketrygda skal halde fram med å auke i det omfanget ein nå ser.

Vi vil òg i vår rikdom styrkje den internasjonale solidariteten og auke bistandsmidlane. Det kan vere at ikkje alle bistandsmidlane alltid har vore rett og effektivt brukte. Men mange her har fått høve til å reise og har sett korleis desse midlane har nådd fram og verkeleg gitt hjelp til dei fattigaste av dei fattige og ofte vore det einaste som har gitt dei overlevingsmoglegheiter. Det avslører Framstegspartiet sitt verdisyn og deira vilje til å hjelpe dei svakaste når dei føreslår eit kutt på nær 7 milliardar kr i forhold til Regjeringa sitt framlegg.

Budsjettet skulle medverke til å gi alle like moglegheiter til arbeid, utdanning og velferdstenester, uavhengig av geografiske, sosiale eller andre føresetnader. Målet er ei betre fordeling til alle av det vi i fellesskap skaper. Vi veit at vi har eit godt velferdssamfunn, men det er ikkje godt nok for alle. Vi kan ikkje i vårt rike samfunn akseptere at sjuke og eldre ikkje får den behandlinga og omsorga dei har krav på. Vi kan ikkje akseptere at tusenvis av unge ikkje har moglegheit til å ta del i dei tilboda som unge normalt får, på grunn av fattigdom. Skal vi kunne prioritere og gjere noko for desse gruppene, må vi fordele goda som vi har, betre. Men skal vi fordele, må næringslivet vårt vere konkurransedyktig i ein stadig meir internasjonal økonomi. Derfor må vi halde kostnadsnivået under kontroll. Pøser staten ut for mykje av oljepengane, stig etterspørselen etter alle slag varer og tenester, og i ei tid med mangel på arbeidskraft stig da kostnadene. Så må Norges Bank dempe denne etterspørselen med å heve rentene, og dermed taper vi alle. Eg ser at nokon hevdar at både Regjeringa sitt budsjettforslag og forliket mellom Arbeidarpartiet og sentrum er eit næringsfiendtleg opplegg. Til det er å seie at det viktigaste for næringslivet er nettopp å halde kostnadsnivået under kontroll. Det er ikkje berre ein sosialøkonomisk teori, men det burde erfaringane frå førre tiåret ha lært oss. Etter år med stor arbeidsløyse, konkursar i næringslivet og gjeldskrise for mange var det nettopp solidaritetsalternativet som fekk Noreg på fote att. Det var lett å få forståing for å redusere arbeidsgjevaravgifta med 2,6 prosentpoeng i 1993 da næringslivet så absolutt trong det, men det blir reagert sterkt frå dei same gruppene når det kjem forslag om ei konjunkturavgift på 1,5 pst. når det er behov for å dempe presset i privat sektor og samtidig skape rom for styrking av fellesgoda.

Skal ein lukkast med å gi meir offentleg velferd og sikre ei meir lik fordeling, må ein gjere nokre grep som hentar inn pengar frå dei aller rikaste, og bremse på veks-ten i privat sektor. Derfor kom m.a. forslaget om skatt på aksjeutbytte og konjunkturavgifta. Vi har fått ei budsjettavtale med sentrum. Det er rett, og det er bra for landet. Budsjettavtala viser at vi står saman om auka satsing på viktige velferdsområde som helse, eldreomsorg, skule og barnehage, meir rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt, lette i skatten på lågare arbeidsinntekter og auking i bistandsmidlane, og tryggleik for arbeid og personleg økonomi ved ansvarleg bruk av oljeinntektene for ikkje å auke presset mot arbeidsplassane og renta. Skatt på aksjeutbytte er i behald, om enn med noko mindre skatteprosent. Etter mitt syn var Regjeringa sitt forslag om konjunkturavgift eit godt konjunkturdempande verkemiddel som fordelte verknadene på heile næringslivet, ikkje berre konkurranseutsett næringsliv. Men avtala om konjunkturavgift på 10 pst. på næringsbygg og ein reduksjon i avskrivingssatsane har òg mykje av den same verknaden.

Partane er òg samde om prinsippet for ei ny skattereform. Meir rettferdig fordeling, nøytralitet mellom ulike investerings- og finansieringsformer og former for verksemd, ei effektiv skattlegging av kapitalinntekter, tilnærming mellom skattlegging av kapital og arbeid slik at delingsmodellen dermed blir avvikla, er prinsipp som er svært riktige og viktige for eit rettferdig skattesystem.

Nå er det slik at i eit budsjettkompromiss må ein både gi og få, og derfor er det ikkje alt i ei slik avtale som eg for min del er like godt nøgd med. Vårt forslag hadde ein betre fordelingsprofil, og da er det bra at ein òg innanfor enkelte område går i riktig retning. Budsjettavtala har gått inn i momsreforma, og ein har funne det mogleg å sjå bort frå reiseliv med skiheis og andre opplevingstilbod når det gjeld moms. Det er eg veldig glad for. Mykje av reiselivet ville nok godt kunne levd med ein redusert momssats, men det er den ferie- og fritidsbaserte reiselivsnæringa i distrikta med marginal økonomi som er mest sårbar. Det er samstundes ei næring som har eit vekstpotensial som Distrikts-Noreg sårt treng.

Samla sett vil det bli eit godt budsjettopplegg som i morgon blir vedteke.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Erik Monsen (Frp): Det går klart fram både av dette og av tidligere innlegg i dag at det er Fremskrittspartiet som er utpekt til Arbeiderpartiets hovedmotstander, og det lover jo godt for året som kommer.

Representanten Rudihagen og jeg er enige om én ting, og det er at de budsjettene som er lagt fram, tydeliggjør de politiske forskjellene. Det synes jeg er bra. Vi går inn i et år hvor det er valg, og hvor det på en måte er tydeligere skiller. Det norske folk har derfor et enklere valg i dette valget enn de har hatt på kanskje mange år.

«Rettferdig fordeling» er de honnørordene som blir brukt, særlig fra Arbeiderpartiet. I det ligger antakelig at de ønsker å fremstå som at de fører en slags Robin Hood-politikk, hvor de tar fra de rike – som også representanten var inne på – og gir til de fattige. Jeg ser at i budsjettforliket ligger for så vidt dette å ta fra de rike, men jeg har store problemer med å finne hvor man gir til de fattige. Det var jo hovedgrunnen til Robin Hoods popularitet.

Jeg vil spørre: Hvor ligger gavepakken til de fattige i dette budsjettet? Også de som ikke har veldig god økonomi, får økt elavgift, også de som har egen bolig – og ganske mange med lav inntekt har egen bolig – får økt boligskatt, de får også økt moms, og de som skulle være så heldige å ha bil, får også økt årsavgift.

Torstein Rudihagen (A): Eit av hovudgrepa i budsjettforslaget frå Regjeringa var at ein skulle styrkje dei offentlege tenestene og gi alle eit så likt tilbod som mog-leg, både når det gjeld utdanning, eldreomsorg, helseteneste, barnehagetilbod osb. Det er det viktigaste omfordelingsgrepet i heile budsjettet. Det er det som er det største grepet for å kome i møte dei gruppene i samfunnet som ikkje har pengesekk til å kjøpe seg desse tenestene sjølve.

Dersom ein ser på Framstegspartiet sitt økonomiske opplegg, vil ein sjå at det går i stikk motsett retning. Der blir desse velferdstenestene i ein langt større grad gjort til kjøp og sal, og det vil ikkje minst gå ut over dei svakaste gruppene i samfunnet.

Det er derfor vi har kome med forslag til nokre grep for å ta inn noko meir av dei enorme kapitalinntektene som nokon har gjort seg rike på. Det er òg derfor vi prøver å legge opp til eit skattesystem som gir skattelette for dei med lågast inntekt, og som gjer at dei med dei høgste inntektene må betale noko meir. I den grad dette kan samanliknast med Robin Hood og opplegget hans, er det greitt. Det er ei form for fordeling som absolutt vil kome dei svakaste gruppene til gode.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Representanten Rudihagen uttrykte at han ikke var like glad for alt i budsjettet. Det vil jeg gjerne få lov til å følge opp i forhold til to punkter og høre om gleden er stor på de områdene.

Representanten kommer fra et fylke hvor turistnæringen, nært knyttet til alpinanlegg er en viktig næringsvei. Slik er det også i Buskerud, som jeg representerer. Hemsedal f.eks. er den nest største turistmagneten i landet, og turisme er derfor svært viktig for kommunen.

Mener Rudihagen at Arbeiderpartiets forslag om å legge moms på reiseliv og alpinanlegg var turistvennlig og positivt næringsrettet? Eller er representanten Rudihagen glad for at Kristelig Folkeparti og de to andre sentrumspartiene fikk Regjeringen bort fra dette forslaget?

Det andre punktet handler om de frivillige organisasjonene. For Kristelig Folkeparti er de frivillige organisasjonene i Norge viktige aktører i arbeidet med å skape et inkluderende og varmere samfunn. Det er derfor viktig å stimulere dette arbeidet med offentlige tilskudd. For hver krone vi investerer, får vi innsats for mange flere kroner tilbake. Da Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag kuttet til dels betydelig i bevilgningene til de aller fleste organisasjoner i Frivillighets-Norge, var det helt klart et signal om nedvurdering av dette arbeidet. Eller mener Rudi-hagen at sterkt reduserte bevilgninger uttrykker Arbeiderpartiets positive holdning til og verdsetting av frivillig sektor? Eller, spurt ut fra slik som Rudihagen selv formulerte seg: Er Rudihagen glad for at Kristelig Folkeparti og de andre sentrumspartiene har forbedret budsjettet på dette punktet?

Torstein Rudihagen (A): Når det gjeld momsopplegget, er det tidlegare i dag gjort greie for at det er på sin plass å få utvida momsgrunnlaget til òg å gjelde tenester. Det er, så vidt eg veit, eit opplegg som òg sentrumspartia, då dei sat i regjeringsposisjon, var i ferd med å fremje.

Når det gjeld dei unntaka som ligg i opplegget nå, sa eg faktisk i mitt hovudinnlegg at delar av reiselivet sikkert kunne tole moms, i alle fall den meir yrkesretta reiselivsnæringa. Men når det derimot gjeld den meir ferie- og fritidsbaserte reiselivsverksemda ute i distrikta, som har ein marginal økonomi, og som alle konsekvensanalyser viser er nokså sårbar, er eg glad for at vi fann ei råd til å kunne frita henne for moms. Det er viktig fordi distrikta leitar etter ny næringsutvikling. Det er nedgang på mange område. Innanfor jordbruk er det utopi å tru at ein kan få fleire årsverk og sysselsette i tida framover. Men det viser seg at innanfor reiseliv er det eit stort vekstpotensial. Derfor er eg glad for at det vart funne ei råd til å frita reiselivsverksemd, skiheisar og opplevingstilbod relatert til reiselivsverksemd for moms.

Når det gjeld budsjettet elles, er det lagt opp til ei god styrking av kultursida, noko som i stor grad kjem barn og ungdom til gode.

Ansgar Gabrielsen (H): Rudihagen sa han var glad for at Regjeringen ikke hadde fått igjennom alt i budsjettforslaget sitt. Så sent på kvelden i en finansdebatt er kroppsspråket litt vanskelig å tolke når det gjelder å uttrykke glede og sorg her, det blir nokså monotont.

I budsjettforslaget som foreligger fra Regjeringen, som jeg forstår at Arbeiderpartiet har fått mellompartiene med på, er det en bevilgning på 160 mill. kr i aksjekapital for å fylle opp ute på IT Fornebu. Rudihagen var jo en av byggmestrene og hovedarkitektene og – en kan si – IT-sakens ene halvdel av Knoll og Tott-paret som holdt det gående i et par år i næringskomiteen med denne saken. Han sa i sitt innlegg at det var viktig at en gjennom de skatte- og avgiftsøkninger som var kommet, skulle bidra til fellesskapet. I den budsjettproposisjonen som foreligger, beskriver Regjeringen selv en del usikkerhet knyttet til det forhold at det ble innvilget en rabatt på 5 pst. ved tildeling av tomten til Fred. Olsen og hans medsammensvorne.

Oslo kommune har et svært areal som de holder på å selge, og som det tyder på at de faktisk kan får vesentlig mer for enn det som ble taksten for statens eiendom, og som det ble solgt for. Arbeiderpartiet ville jo ikke lyse dette ut for salg, men ville stikke det i hånden på noen få forutbestemte. Hvis det nå viser seg at dette salget innbringer vesentlig større beløp enn det taksten var – hvilket alt tyder på – er det da naturlig for Rudihagen, for Arbeiderpartiet og Regjeringen, å ta et initiativ til å se på hvem som skal ha disse pengene? Skal de stikkes i lommen på de private investorene der ute, eller skal de gå til den felleskapskassen som man så varmt og rørende omtalte, slik at de svakeste gruppene skal kunne få en større andel av den totale kaken? Det er tross alt snakk om noen titalls – for ikke å si hundretalls – millioner i underpris som denne tomten nå viser seg kanskje å være solgt for.

Torstein Rudihagen (A): Den gode representanten Gabrielsen gløymer ikkje våre fightar i næringskomiteen og vil halde fram med nokre omkampar, skjønar eg. Det som skjedde med omsyn til Fornebu, var jo at området vart utpeikt til eit IT- og kunnskapssenter. Dei føringane allereie lagde frå regjeringa, sjølv om vi meinte at det skulle leggast sterkare føringar enn det som regjeringa opphavleg la opp til.

Når nokon skulle kjøpe dette, måtte det skje enten til takst eller på den opne marknaden. Når det var spesielle interessentar, måtte ESA inn og godkjenne taksten og kjøpet ut frå konkurranseprinsipp. Så vidt eg veit, er det visse problem med å få salet godkjent, og derfor er vel òg den endelege avhendinga til IT Fornebu Eiendom utsett inntil vidare. ESA har ikkje godkjent taksten, og vi rek-nar med at det er sett i gang ein prosess som vil gå på normal måte. Inntil vidare er, så vidt eg har fått opplyst, terminalbygget og andre område utpå der leigde ut til IT Fornebu, slik at ein ikkje skal forseinke prosessen med å få til eit heilt nødvendig IT- og kunnskapssenter for dette landet.

Kva resultatet av ESAs behandling av dette endeleg vil bli, er det ikkje meg gitt å seie, og det trur eg heller ikkje representanten Gabrielsen kan seie, langt mindre korleis ein eventuelt skal kunne bruke dei ekstra pengane som måtte kome ut av dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): «Frivillig-Norge vant budsjettet» skriv Vårt Land 20. november. I same artikkel kan me lesa vidare:

«Forliket mellom Ap og sentrum snudde frivillige organisasjoner fra tapere til vinnere i kampen om budsjettkronene.»

Artikkelen i Vårt Land skildrar verkelegheita med stor nøyaktigheit. Det er nemleg ikkje dei store milliardsummane som trengst for å berga frivillig sektor. Knapt nokon annan stad får me att så mykje for så lite. Nokre eks-tra millionar til m.a. miljøorganisasjonane, til organisasjonar som driv ulikt sosialt arbeid, til familie- og likestillingsorganisasjonar, til barne- og ungdomsorganisa-sjonar og til Redningsselskapet har gjort natt til dag for dette som me gjerne kallar for den tredje sektor.

Denne floraen av organisasjonar, driven og halden oppe av idealisme, engasjement og pågangsmot, representerer og utfører ein innsats som ikkje berre er imponerande, men som faktisk er uerstatteleg. Difor er det viktig at me òg gjev den forsiktige økonomiske hjelpa som skal til for å halda oppe denne innsatsen. I Kristeleg Folkeparti og i sentrumspartia elles gler me oss over at me gjennom budsjettforliket greidde å snu situasjonen frå minus til pluss for tredje sektor.

Det kan vera freistande med endå eit sitat, no frå PIL Aktuelt frå 21. november. Der skriv adm. direktør Per Terje Vold m.a.:

«Igjen har Stortinget som besluttende organ lagt et godt grunnlag for en fornuftig industripolitikk. Det påkaller anerkjennelse overfor det politiske miljø.»

Bakgrunnen for utsegna er at Kristeleg Folkeparti og dei to andre sentrumspartia greidde å driva tilbake forslaget om elektrisitetsavgift for prosessindustrien og få gjennomslag for halvering av svovelavgift for industrien. Utan desse to grepa hadde det utvilsamt vore kveld for fleire av dei tunge hjørnesteinsbedriftene rundt om i landet vårt.

I Kristeleg Folkeparti er me verkeleg opptekne av å sikra næringslivet rammevilkår som kan gje høve til vekst og utvikling. Difor var det avgjerande viktig at me fekk drive tilbake forslaget om den generelle konjunkturavgifta på 1,5 pst. og sikra at ikkje delingsmodellen vart ytterlegare forverra. Det er nemleg slik at dei fleste delingspliktige ikkje er styrtrike personar med stor skattevegring, men praktiske slitarar som er ærleg opptekne av å sikra arbeidsplassar, aktivitet og utvikling.

Me er rimeleg rolege i forhold til at budsjettavtalen sitt punkt om ei skattereform til neste år skal gje eit meir rettferdig skattesystem der forskjellen mellom skatt på kapitalavkastning og skatt på lønsinntekt vert redusert, og der omsynet til aktive eigarar i små og mellomstore bedrifter vert tekne betre vare på ved at delingsmodellen får avløysing. Den nemnde skattereforma skal baserast på følgjande prinsipp:

• ei meir rettferdig fordeling

• nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings- og verksemdsformer

• effektiv skattlegging av kapitalinntekter

• tilnærming mellom skattlegging av kapital og arbeid slik at delingsmodellen kan verta avvikla

• bortfall av den mellombelse utbyteskatten ved overgang til det nye skattesystemet for 2002

Når det gjeld konjunkturavgifta for næringsbygg, som har som hovudsiktemål å dempa presset i byggjesektoren og gjennom det redusera prisane på nye bustader, ser me at denne avgifta kan føra til enkelte utilsikta verknader. Me vil difor følgja nøye med når det gjeld departementet si utforming av innretninga på denne avgifta, slik at den vert så treffsikker som overhovudet mogleg.

Til slutt vil eg understreka at ein fleirtalsmerknad frå sentrum og Arbeidarpartiet fokuserer på at krisa i den petroleumsrelaterte leverandørindustrien enno ikkje er over. For å sikra tap av høgkompetanse innanfor denne sektoren og gjennom det halda oppe både aktivitet og arbeidsplassar fokuserer dette fleirtalet på tiltakspakka for denne sektoren i inneverande år og ber samstundes om at Regjeringa må vurdera oppfølging av dette også for 2001. Dette er tiltak som har veldig mykje å seia både for landet som heilskap med tanke på den teknologiske høgkompetansen og på den nasjonale verdiskapinga som bransjen representerer, og også for sysselsetjinga i dei distrikta dette gjeld, særleg på Vestlandet og på Trøndelag-kysten.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Norge er et rikt land, og vi bruker i dag mer av vår velstand på oss selv enn noensinne – både gjennom offentlig og privat forbruk.

Aldri har vi hatt bedre anledning til det enn nå, og derfor går vi løs på de uløste oppgavene i vårt eget samfunn på en aktiv og engasjert måte. Men det er grenser for hvor mye vi kan øke vår egen velferd og lykke gjennom å bruke penger på oss selv. Fattigdommen, lidelsene og nøden utenfor våre egne landegrenser krever at vi stiller opp for andre.

Vi har aldri hatt bedre forutsetninger for å yte effektiv bistand. Vi har derfor ikke noe alternativ til å øke innsatsen. Vi gjør det for å redusere fattigdommen, for å gi verdens barn en bedre fremtid. Men vi gjør det også for vår egen anstendighets skyld, for å kunne se våre egne barn i øynene og svare når de spør: Alt dette visste dere om, hva gjorde dere? Derfor foreslår Regjeringen i statsbudsjettet for neste år å øke utviklingshjelpen med 1,5 milliarder kr – noe over 14 pst. økning – og derfor er jeg glad for at budsjettsamarbeidet med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gjør det mulig å styrke kampen mot fattigdom.

Det går et hovedskille i norsk politikk: mellom de partier som vil øke innsatsen for internasjonal solidaritet, og de som vil svekke den.

Fremskrittspartiet vil kutte langsiktig statlig bistand og satse på tilfeldige private bidrag. Dette er ikke bare å melde seg ut av internasjonalt solidaritetsarbeid, det er å legge sten til byrden for fattige land. Det er i dag et sterkt behov for å bedre koordineringen av bistanden. Forutsigbarhet, langsiktighet i innsatsen og sikring av eierskap på mottakersiden er avgjørende for at bistanden skal legge grunnlaget for varig utvikling og ikke være tilfeldige blaff.

Høyre vil også kutte dramatisk i bistanden med den begrunnelse at vi skal effektivisere og få mer ut av de kronene vi gir. Ja visst skal vi effektivisere bistanden. Norge er blant pådriverne for dette, nettopp for å nå flere og sørge for at flere barn blir vaksinert, får skolegang, jobb og et anstendig liv. Men for å nå flest mulig må vi effektivisere og øke bistanden – ikke kutte den.

Et bistandsbudsjett på drøyt 12,3 milliarder kr stiller store krav til Regjeringen og til våre samarbeidspartnere. Vi må ha arbeidsmåter som sikrer kvaliteten på vårt arbeid. Derfor legger vi bl.a. større vekt på samarbeidet med FN – med organisasjoner hvor utviklingslandene selv deltar og selv kan påvirke beslutningene, og hvor vi samordner innsatsen fra giversiden.

En hovedoppgave er å bekjempe fattigdom ved å styrke utviklingslandenes deltakelse i internasjonal økonomi.

• Derfor må vi styrke u-landenes næringsliv og forbedre markedsadgangen for deres produkter.

• Derfor må vi fortsette den sterke satsingen på gjelds-lette.

• Og derfor må vi stille strengere krav til våre samarbeidspartnere. Korrupsjon er ineffektiv ressursbruk og rammer de fattigste hardest. Godt styresett er en nøkkel til effektiv bistand, næringsutvikling og bekjempelse av fattigdom.

Bistanden skal støtte opp om landenes egne evner til å redusere fattigdom og sikre utvikling. Utvikling er å satse på barna:

• Vi vil bidra til bedre helse og utdanning for verdens fattige barn.

• Vi satser på jenters utdanning. Det er den beste investering man kan tenke seg.

• Vi vil delta i et internasjonalt løft for å sikre at alle barn blir vaksinert.

• Hiv/aids-epidemien rammer Afrika på en ufattelig måte. Aids er i mange land blitt en utviklingskatastrofe. Vi går derfor aktivt inn i kampen mot hiv/aids.

Med mer og målrettet bistand kan vi over tid bidra til å gjøre bistanden overflødig. Det er vårt langsiktige mål. Virkemidlet er bygging av kapasitet og kompetanse.

Med sitt dramatiske forslag og forslagets begrunnelse sier Fremskrittspartiet nei til den bistanden som skal skape grunnlag for langsiktig utvikling. Det er en oppskrift for fortsatt fattigdom, nød og avmakt, sosial uro og konflikt.

Vi har et moralsk ansvar for å redusere fattigdom. Det er også i vår egen interesse å gjøre det. Derfor øker vi bistanden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (Frp): Statsråden sa i sitt innlegg at det var viktig å yte effektiv bistand, og at det var effektiv bistand Norge drev med. Hvordan har det seg da at stadig flere rapporter, skrevet av mennesker som har gått inn og undersøkt forholdene, undersøkt hva bistandsmidlene faktisk går til, og hvordan de kommer befolkningen i de fattige landene til gode, nettopp viser at den måten man i hovedsak yter bistand på fra norsk side, ikke virker, ikke er målrettet og absolutt ikke kommer den fattige delen av befolkningen til gode? Da må det jo være en viktig oppgave for statsråden nettopp å bidra til at den bistanden som faktisk gis, er effektiv og virker. Derfor skjønner jeg ikke hvordan statsråden kan stå her og hevde at Norge yter effektiv bistand.

Jeg er enig i at det er viktig med et vaksinasjonsprogram, for det er målrettet, det virker, og det hjelper. Men det jeg ikke skjønner, er hvordan statsråden kan stå her og hevde at Fremskrittspartiet sier nei til bistand som skaper grunnlag for langsiktig utvikling. Bistandspolitikken i Norge har jo vært den samme i mange, mange år – det eneste man har diskutert, er størrelsen på den – og den har altså vist seg ikke å være et effektivt virkemiddel.

Tidligere i debatten spurte jeg parlamentarisk leder Hill-Marta Solberg hvorfor Arbeiderpartiet ikke hadde gått inn for å se på andre måter å løfte u-landene ut av sin fattigdom på, bl.a. gjennom å bygge ned tollbarrierer, bl.a. gjennom å bidra til frihandel, slik at de varene disse landene produserer, kan bli solgt til rike industrialiserte land. Der sier også Norge nei, fordi vi plutselig får helt andre særinteresser å ivareta. Jeg vil gjerne vite hva Arbeiderpartiet konkret jobber med, for Hill-Marta Solberg sa faktisk at man hadde noe på gang.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Siv Jensen sier at norsk bistand ikke virker, og at det foreligger en masse vurderinger av norsk bistand som viser at den ikke virker. Det er faktisk ikke riktig. Norsk bistand er blitt evaluert av en rekke ulike organisasjoner, herunder Verdensbanken og OECD, og har fått gode, meget gode, skussmål. Det er større effekt av den norske bistanden enn gjennomsnittet av bistanden fra OECD-området – betydelig større.

Samtidig er jeg helt enig i at vi må jobbe for å få enda mer ut av hver eneste bistandskrone. Det ser vi på som et meget viktig område. Derfor må vi også sikre at innsatsen er bedre koordinert med våre samarbeidspartnere. Det er en av grunnene til at vi ønsker å øke bistanden gjennom de multilaterale kanalene. Vi tror det er en svært effektiv måte å yte bistand på.

Vi har vært pådrivere for reform av FN-systemet nå gjennom det siste tiåret og vel så det. Vi har gjennomført en rekke reformer, og veldig mange av de organisasjonene som vi har jobbet aktivt for å reformere, er i dag helt andre instrumenter og bedre enn det de var.

Det er hyggelig at Fremskrittspartiet også ser positivt på vaksinasjonsprogrammet. Jeg tror det er en fantastisk mulighet til nettopp å få vaksinert alle verdens barn. Det er også veldig interessant, for det er en helt ny måte å samarbeide på, hvor multilaterale organisasjoner, bilaterale givere og private går sammen i et felles løft.

Når det gjelder ønsket om «trade not aid», å integrere utviklingslandene bedre i verdenshandelen, understreket jeg også i mitt innlegg at det er svært viktig. Det betyr at vi – og det er Arbeiderpartiets politikk – må se på våre egne handelshindringer på de områder hvor de gjenstår, særlig i forhold til de minst utviklede landene, og vi må fremme de fattigste landenes interesser, bl.a. gjennom WTO-forhandlingene.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg er enig med utviklingsministeren i at bistanden nå må økes og ikke minke. Det er nitrist å lese både Fremskrittspartiets og Høyres budsjettforslag i så måte. Midt i en finansdebatt er det viktig å stoppe opp og nettopp vende blikket utover fra oss selv og se verden rundt oss. Da ser vi en verden som skriker etter rettferdighet og forsoning, og det er så vidt at disse ropene fra de aller fattigste når hit til oss i dag.

Kristelig Folkeparti mener at vi har et moralsk imperativ til å bekjempe fattigdom og sikre våre medmennesker retten til et verdig liv. Dette er vår største utfordring og vårt ansvar ikke bare som politikere, men som medmennesker. Det er gledelig at vi har fått et punkt i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet hvor vi ber Regjeringen utrede et utviklingsfond som kan brukes til nærmere bestemte bistandsformål i fattige u-land. Jeg har også lest at utviklingsministeren ser positivt på dette og vil bidra til at det blir en realitet. Det er bra.

Det er en kjent sak at for Kristelig Folkeparti er de frivillige organisasjonene viktige også i bistandsarbeid. Disse organisasjoner er ofte spesialister på sine områder, ja de er «profesjonelle bistandsaktører som oppnår målbare, positive resultater av sin innsats», som det står i proposisjonen.

Mange har lang erfaring, bl.a. fra Afrika, med grasrotprosjekter, og jeg ser av budsjettet at nettopp bistanden til Afrika er minket. Jeg vil da spørre utviklingsministeren om å få hennes vurdering av de frivillige organisasjoners stilling nå i en globalisert verden der ikke-statlige organisasjoner får mer innflytelse. Ikke minke, men øke, sa utviklingsministeren. Kan da også de frivillige organisasjoner få mer av dette?

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Ja, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er enige om kjernespørsmålene på dette området, også om at det er et moralsk ansvar å øke bistanden til dem som trenger det mest.

Når det gjelder de konkrete forslagene, f.eks. forslaget om et uviklingsfond, skal vi naturligvis nå gå i gang med å utrede dette i tråd med budsjettforliket, så det kommer vi tilbake til.

Når det gjelder de frivillige organisasjonenes rolle, er det hevet over tvil at de har spilt og spiller en veldig viktig rolle i norsk bistand. Vi er nok ett av de landene som i størst grad kanaliserer bistand gjennom de frivillige organisasjonene. Vi er heldige som har gode profesjonelle norske og i og for seg også noen internasjonale frivillige organisasjoner å kanalisere bistand gjennom. Vi ser det slik at det er et behov for nå å gå gjennom erfaringene med bruken av slike organisasjoner gjennom mange, mange år, for å se på om vi kan bruke denne kanalen enda mer effektivt. Og det er noe som jeg vil komme tilbake til i min redegjørelse til våren.

Når det gjelder beløpene som går til frivillige organisasjoner, tror jeg vi må vente til budsjettårets slutt for å få en fullstendig vurdering av disse. Jeg forventer nok at de frivillige organisasjonene også i økende grad vil samarbeide med FN-systemet, slik at det blir en ny samarbeidspartner for disse organisasjonene. Og her har norske organisasjoner mye å bidra med.

Når det gjelder Afrika, er ikke bevilgningene til Afrika redusert gjennom dette budsjettet. Vi antar – det vil også bli et regnskapsmessig spørsmål – at de kommer til å øke med kanskje mellom 200 og 300 mill. kr på grunn av økningen nå gjennom de ulike FN-organisasjonene. Det er et usikkert anslag, men det er en økning på Afrika.

Michael Momyr (H): Bistandsministeren sa i sitt innlegg at det er viktig å sette de fattige land i stand til å klare seg selv. Bistandsministeren er sikkert kjent med at EU nå planlegger å åpne sine markeder ytterligere for import fra u-land, og at de går inn for å fjerne toll og kvotebegrensninger på alt, så nær som på våpen, fra de minst utviklede landene, de som omtales som MUL-landene.

Et rikt land som Norge, som tar mål av seg til å ligge i front når det gjelder bistand, må også ligge i front når det gjelder å la u-landene ta del i den internasjonale markedsøkonomien. Fri handel er minst like viktig for effektiv fattigdomsbekjempelse som tradisjonell bistand.

Jeg har i den forbindelse to spørsmål til statsråden. Spørsmål 1: Støtter Regjeringen EUs vedtak om tollfrihet på varer fra MUL-landene? Spørsmål 2: Har Regjeringen planer om å gå lenger ved eventuelt å utvide tollpreferanseordningene til også å gjelde utviklingsland utover MUL-landene og flere vareslag?

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Vi er, som jeg har sagt også tidligere, veldig opptatt av å styrke u-landenes mulighet til å delta i internasjonal økonomi. Det er slik at bistand alltid vil være en meget begrenset del av den utviklingsfinansieringen det er behov for i utviklingslandene. Dette er noe vi i fullt monn vil komme til å kunne diskutere i forbindelse med neste års konferanse om utvik-lingsfinansiering i regi av FN. Derfor er internasjonal handel veldig viktig.

Når det gjelder forslaget fra EU, som de har lansert under slagordet «Everything but Arms», synes vi dette er et veldig interessant forslag. Vi studerer dette nærmere nå, og er i utgangspunktet av den oppfatning at dette er et viktig forslag.

Når det gjelder u-landenes mulighet til å øke sin handel, er det en forutsetning at de må ha adgang til industrilandenes markeder. Men det er ikke nok. Derfor er også den faglige bistanden vi gir for at u-landene skal kunne produsere varer for eksport og også bringe dem til markedene, av betydning i denne sammenheng.

I Arbeiderpartiets nye, nylig vedtatte program har vi noen gode og ambisiøse formuleringer når det gjelder nettopp dette med å gi utviklingsland, og særlig de fattigste, økt adgang til våre egne markeder.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kristin Krohn Devold (H): Vi har fått et budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og sentrum som gir tidenes skatteøkning for vanlige bedrifter og familier. Det får vi to år etter at sentrum la fram tidenes nest største skatteøkning og Arbeiderpartiet sa at dette var altfor sterke skatteøkninger for bedriftene, og ville samarbeide med Høyre for å hindre uvesenet. Det var da. Men som så ofte før, blir det som er galt når andre foreslår det, riktig når bare Arbeiderpartiet får foreslått det selv. Og ikke bare det: Hele 10 milliarder kr i ubetalte skatteregninger sendes videre til neste år fordi halvparten av momsreduksjonen ikke er dekket inn, og hele fjerningen av investeringsavgiften i 2002 sendes videre som en ubetalt regning med ukjent mottaker.

Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum viser oss at dersom én skatt faller bort, finansieres den bare av en ny. Og dersom en ny utgift skal finansieres, skjer det sjelden ved kutt på andre lavere prioriterte områder, men heller ved nye gebyr, skatte- eller avgiftsøkninger. Budsjettet er blottet for modernisering av offentlig sektor – Stoltenbergs tidligere slagord. Og boligskatten, som sentrum skulle fjerne i forrige valgkamp, økes nå betydelig for folk flest.

Kreativiteten er likevel imponerende. Selv justisbudsjettet har i denne omgang blitt et gebyrbudsjett fremfor et budsjett som skal bekjempe kriminalitet ved å satse på politi, domstol og fengselsvesen. Justissektorens bevilgninger står ved budsjettforliket på stedet hvil, eller med mikroskopiske 2,7 mill. kr i pluss. Det betyr at mens budsjettforliket øker forsvarsadvokatenes honorarer med 31 mill. kr, som er et fornuftig nok tiltak, finansieres hele denne summen over et fra før beskjedent justisbudsjett ved en kraftig økning i passgebyret for vanlige folk, og som politiet må drive inn. Dette ser ut til å bli politiets nye oppgave: å være skatteinnkrever for politikere som ikke klarer å gjøre reelle prioriteringer i sine budsjett. Å ta gebyrer for offentlige tjenester langt utover det disse tjenestene koster, er etter Høyres syn umoralsk. Og når politiet må utføre slike oppgaver, svekkes politiets omdømme og troverdighet hos befolkningen, og det er like alvorlig.

Vi har sett det før: Politifolk i patrulje sendes ut for å sjekke antall kvadratmeter i Brustad-buene, mens folk ikke får hjelp ved innbrudd. Vi har fått nye båtregister som tvinges nedover hodet på fritidsfolket, og politi og tollvesen utkommanderes for å bøtelegge dem som ikke makter å følge med i et detaljert, byråkratisk, dyrt og unødvendig regelverk. Og nå skal politiet brukes til innkreving av enda høyere passgebyr! Økningen er på hele 30 mill. kr, og bare 17 av disse millionene får politiet beholde selv til kriminalitetsbekjempelse.

Sist fredag hadde Stortinget en debatt om Riksrevisjonens evaluering av politi- og lensmannsetaten. Der ble det understreket at politiet skulle gjøre det viktigste først. Det var fredag morgen. Fredag formiddag ble det besluttet at politiet og Tollvesenet skulle kreve inn bøter for brudd på en helt unødvendig båtregisterlov. Nå er det mandag, og politiets rolle som skatteinnkrever for økte passgebyr utgjør det største enkeltbeløp i budsjettkameratenes forlik på justissektoren, med en årsvirkning på ca. 32 mill. kr. Dette viser at Arbeiderpartiet og sentrum ikke makter å gjøre det viktigste først. De makter ikke å gi politiet et driftsbudsjett som får saksbehandlingstiden ned og reaksjonstiden opp. De makter ikke å få unna fengselskøene ved å dublere mange nok celler, bygge nye avdelinger for særlig krevende innsatte, eller utdanne nok fengselsbetjenter for å bemanne alle avdelingene. Og de makter ikke å få ned køene ved domstolene ved å øke politiets påtalekapasitet ved å ansette flere politijurister.

I Høyre klarer vi alt dette innenfor våre budsjett – uten skatteøkninger. Det Arbeiderpartiet og sentrum makter, er å øke skatter, avgifter og gebyrer på de fleste sektorer. Derfor markerer dette budsjettet det nåværende skillet i norsk politikk og viser for andre år på rad at sentrum ikke bør betraktes som noe selvstendig alternativ til den sittende regjering i den stortingsvalgkampen vi snart går inn i.

Kjell Engebretsen (A): I debatten så langt har vi fått kunnskap om at det i budsjettforliket ble flyttet på en del penger, og hvem som skal ha æren eller skylden for dette. Uansett vil det nødvendigvis måtte kunne slås fast at det politiske tyngdepunktet i dagens politiske virkelighet ligger mellom sentrum og Arbeiderpartiet, og det er ikke noe dårlig tyngdepunkt når vi ser hvilke områder som settes i fokus, og hvordan prioriteringene der gjøres.

Bistandspolitikken er et godt eksempel på den felles tenkning som skjer mellom disse partene. Bistandsbudsjettet er videreført på en slik måte at vår aktivitet overfor verdens fattige land opprettholdes på et høyt nivå. Det er også satt av et større beløp enn tidligere rettet mot Russland og de baltiske land. Det er bra, og det er nødvendig. Utviklingen i Russland er helt avgjørende for hvilken utvikling vi på lengre sikt med en viss realisme kan forvente i store deler av det som en gang var Sovjetunionen. Uten en utvikling mot stabilitet og vekst i Russland vil millioner av mennesker i våre nærområder, i Kaukasus og i deler av Asia, leve i ufattelig fattigdom i mange år fremover. Disse områdene og disse statene har et høyt utdanningsnivå, høy vitenskapelig kompetanse og et generelt høyt kunnskapsnivå. Problemet er at de hittil ikke har mestret en gigantisk omstillingsprosess. Hovedårsaken til dette er manglende erfaring med og kunnskap om hvordan sivile strukturer fungerer i et samfunn som er basert på demokrati, medinnflytelse, innsikt og åpenhet. Dette er ikke så merkelig etter at generasjoner har levd under et totalitært styre, med sensur, manglende rettssikkerhet, frykt og undertrykkelse.

Nå skal vi ikke overvurdere den rollen et lite land som Norge kan spille i disse områdene. USA og EU vil nødvendigvis ha nøkkelrollene, men vi skal heller ikke undervurdere vår mulighet til å bidra i denne utviklingen. At et rikt land som Norge bidrar så aktivt og så sterkt som vi gjør i de land som nå forsøker å komme seg ut av fattigdom og elendighet, bør gis tilslutning av alle i denne salen. Det er derfor forbausende at dette ikke er tilfellet.

Fremskrittspartiet ønsker å redusere denne aktiviteten dramatisk. Jeg kjenner ikke beveggrunnene for dette fullt ut, men av de argumentene jeg er kjent med, fremgår det at man ikke er fornøyd med hvordan utviklingshjelpen brukes. Det synes jeg er greit. Det er helt sikkert mange ting som kunne vært gjort annerledes, kanskje til og med bedre. Det kan man diskutere. Men derfra til å si at dette vil vi ikke være med på, er altså et drøyt stykke. Om noe parti har signalisert behovet for at folk og nasjoner skal kunne stå på egne ben, så er det Fremskrittspartiet. Derfor blir det merkelig når de inntar den holdningen de gjør til utviklingsbudsjettet og utviklingshjelpen.

Det at folk og land skal stå på egne ben, er det dette handler om – å bidra til at folk og stater skal kunne klare seg selv. Når man er neddynget av gjeld, har liten mulighet til selv å foredle sine produkter, utvikle sin infrastruktur, utdanne sin befolkning eller til å etablere stabile sivile strukturer, som en del av disse landene har, må man ha bistand og hjelp til å komme seg på bena. Det er dette bistandsbudsjettet handler om. Dette burde vi stå sammen om, og så kan vi diskutere metode, prioriteringer, tempo og forventninger.

Dette er en oppgave vi med fordel kunne løfte litt ut av den partipolitiske, strategiske diskusjonen, og i stedet erkjenne behovet for nødvendigheten av at vi alle drar dette lasset sammen. På noe lengre sikt vil denne innsatsen også være av stor betydning for oss selv, med nye handelspartnere, utvidet kulturutveksling, disse landenes muligheter til å bidra i miljøarbeidet, osv. Dessuten er vi alle klar over at så lenge det fins stor fattigdom i deler av verden og så store forskjeller som vi i dag har, er sikkerheten for oss alle også svekket.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at dagens møte heves, og at behandlingen av sakene på dagens kart fortsetter på formiddagens møte i morgen. – Det anses vedtatt.

Behandlingen av sakene 2-8 fortsetter på formiddagsmøtet i morgen.