Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter og de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Helge Bjørnsen (SV) (ordfører for saken): Når vi i dag behandler Regjeringens melding til Stortinget om nasjonale minoriteter, er det første gang Stortinget behandler en helhetlig gjennomgang av de prinsipper som skal ligge til grunn for statens politikk overfor jøder, kvener, rom og romanifolket samt skogfinner – folk som i mer enn hundre år har bevart sin identitet til tross for og ikke på grunn av slik støtte en kan forvente av et kultursamfunn.

Derfor var det en merkedag da meldingen ble lagt fram, med Regjeringens uforbeholdne unnskyldning for den måten disse kulturfolk er blitt behandlet på av – eller med støtte fra – norske myndigheter. Derfor er det også en merkedag i dag, når Stortinget slutter seg til innrømmelsene og beklagelsene og erklærer landet fri fra systematisk undertrykkende politikk fra storsamfunnets side. Nå gjenstår å meisle politikken og å fremme de bøtende tiltak.

Det er imidlertid skuffende at ikke en samlet nasjonalforsamling kan stille seg bak de gode hensikter. Alle partier mener at dette oppgjøret med en sørgelig side av vår historie har vært etisk riktig, og flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener at dette oppgjøret også er en forutsetning for å kunne komme videre. Flertallet er rede til og har intensjoner om å utvikle en helhetlig og framtidsrettet politikk overfor de nasjonale minoriteter i Norge. Det er uttrykt vilje til å meisle en politikk for en framtid uten diskriminering og uten overgrep og neglisjering – en politikk for likeverd, for respekt, for mangfold og egenart og for åpenhet og synliggjøring av det kulturelle mangfold de nasjonale minoritetene representerer.

Det samme flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener at meldingen er et godt utgangspunkt for dette arbeidet. Regjeringen peker på tiltak for skole og utdanning og på vern av kultur, språk og identitet og å få dokumentert de nasjonale minoritetenes mangfoldige kultur som oppfølging av meldingen. Det er viktig å understreke at de ulike gruppene har helt ulike behov, og at minoritetspolitikk derfor ikke kan være ensartet. Akkurat dette momentet kan ikke understrekes tydelig nok. Det er på dette punktet komiteens flertall og mindretall skiller lag. Det er på dette punktet Fremskrittspartiet fornekter sitt navn og hevder at det må være opp til den enkelte å hevde sin rett og ivareta sine interesser. De greier ikke å se forskjellen mellom den enkeltes rett til selv å utøve eget språk og kultur og det at et samfunn har ansvar for å dokumentere og bidra til å bevare også minoritetenes uttrykksformer.

Det er også skuffende at det ikke har vært mulig å samle flertall for tidfesting av noen sentrale tiltak, ei heller å tidfeste når Regjeringen plikter å fremme sine forslag eller en skisse til framdrift. Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om at Regjeringen bes legge fram en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak og prosjekter i budsjettet for 2002, burde ikke by på problemer for verken storting eller regjering. Når det ikke er politisk vilje til å være konkret, kan vi heller ikke markere det tidsskille i norsk politikk overfor de nasjonale minoriteter som hadde vært naturlig. Til det er det for mange uforpliktende formuleringer, og det er en gjennomgående mangel på konkrete forpliktelser. Det Stortinget i dag inviteres til å vedta, er de gode intensjoner.

Hadde Arbeiderpartiet hatt vilje til å si det samme i Stortinget som Regjeringen mer enn antyder om tiltak og tidsplan, kunne dagens vedtak bygd opp under og forsterket den uttalte unnskyldning. Da hadde det ikke kunnet reises tvil om at vi vil gjøre opp for oss. Det er av stor betydning at de som har vært utsatt for overgrep, føler seg ivaretatt, og at det oppfattes som en vilje til å gjøre opp for gammel urett.

Ikke minst gjelder dette de reisende, taterne. Det er denne gruppa som har vært utsatt for de mest omfattende overgrep og diskriminering. Romanifolket selv opplever det lenge planlagte dokumentasjonssenteret på Elverum som en del av et oppgjør – den materialiserte unnskyldning. Ikke engang her er det flertall for å tidfeste byggestart. Ved det reises en berettiget tvil om herskerfolkets hensikter. Jeg kan forstå deres utålmodighet, og at dette rom for utsettelse som Stortinget etterlater seg, gir grunnlag for stor skuffelse.

Som grupper fordrer de nasjonale minoritetene ikke stort. Jeg har nevnt romanifolkets ønske om et dokumentasjonssenter. Norske Kveners Forbund har uttalt tilsvarende behov for et kultursenter og er særdeles opptatt av kvensk språk, bl.a. som grunnlag for å synliggjøre og gjenreise kvenske kulturtradisjoner. Skogfinner er på samme vis opptatt av å etablere et kompetansesenter, også dette med vesentlig vekt på språk og kultur. Rom, eller sigøynerne, føler seg strengt og urettferdig behandlet, men stiller små krav utover det å få leve som reisende på sitt vis. Dette er også jødenes forventning, at deres religiøst betingede skikker ikke på unødig vis møter hindringer, og at storsamfunnets skoleordning ikke påtvinger dem en kristendomsundervisning som ikke oppleves respektfull. Hjelp til å bevare, dokumentere og informere står sentralt for alle gruppene, likeledes det å bevare språket og å sikre kommunikasjon innenfor den enkelte minoritetsgruppe.

Betraktelig vanskeligere er kravet om skadeserstatning og rettferdsvederlag. I tillegg til at slike prosesser er kompliserte og personlig belastende for den enkelte, er de ressurskrevende. Det er derfor leit å registrere at ordningen med fritt rettsråd og fri rettshjelp i saker der det offentlige er motpart, fremdeles ikke er utvidet, og at Stortingets flertall ikke finner å kunne be Regjeringen sikre god og lik behandling gjennom å instruere fylkes-mennene til å føre en lik og liberal praksis i slike saker. Tilsvarende greide vi ikke å etablere flertall for en egen erstatningsordning for personer som ble utsatt for tvangssterilisering etter modell fra Sverige. Jeg frykter at den uforbeholdne unnskyldning fort kan miste sin kraft hvis ikke Regjeringen viser større handlekraft enn det Stortinget har utvist. Og jeg må innrømme at jeg i denne saken fester lit til Regjeringens intensjon, og at grunnen til at en rekke gode og nødvendige tiltak ikke har flertall bak seg, er at Arbeiderpartiets stortingsgruppe synes å sveve i den villfarelse at det er Regjeringen som skal bestemme, og ikke Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Det er fra saksordfører rettet en viss kritikk mot Fremskrittspartiet. Det føler jeg for så vidt er litt galt, selv om vi har gått ut av mange av de merknadene som er i innstillingen. Og med all respekt for det engasjement som saksordfører har lagt til grunn i denne saken, er det jo slik at vi alle er enig i prinsippet om likeverdighet for norske statsborgere, at det er et helt grunnleggende demokratisk element. Jeg tror ikke det er noen tvil om det.

Nå er det imidlertid slik at saksordfører rent prinsipielt hevder at likestilling mellom individer, likestilling mellom grupper, nærmest bare kan oppnås gjennom iverksettelse av ulike tiltak og ulike rammebetingelser for de forskjellige gruppene. Det er der jeg ikke kan være enig. Forskjellsbehandling på etnisk grunnlag, forskjellsbehandling på grunnlag av forskjellig nasjonal opprinnelse er etter mitt syn uheldig. Det kan være kilde til konflikter. Vi har jo allerede sett tilløp til at det finnes motsetninger i dag mellom de fem-seks nasjonale minoritetsgruppene vi har i Norge, og for så vidt også mellom andre minoritetsgrupper i Norge. Er det virkelig noen som tror at mer forskjellsbehandling vil kunne dempe slike motsetninger? Og siden det har vært en gjennomgående rød tråd i saksordførers innlegg at en må ha forskjellsbehandling for å få likestilling og likebehandling, vil jeg gjerne utfordre saksordføreren på akkurat det.

Helge Bjørnsen (SV): De meningsforskjeller som er mellom folk i et folk, skal få leve. Det vi her snakker om, er om et lite folk skal ha anledning til å bevare sitt språk og sin kultur.

Det er slik at storsamfunnet har små omkostninger ved f.eks. å lage lærebøker på norsk til elevene i skolen. Omkostningen pr. elev ville være meget omfattende hvis vi skulle lage skolebøker på kvensk. Og hvis en halt og en som ikke er halt, skal gå samme strekningen og vi ønsker at begge skal komme til mål på vel vis og ikke helt ulikt, må en få forskjellsbehandling. Det kan ikke være slik at det er å forskjellsbehandle å gi en halt en rullestol hvis det er hensiktsmessig. Og det er det dette handler om.

Det er viktig i et kultursamfunn å dyrke ulikhetene, men da må de som trenger hjelp til å få dyrket sin egenart, få hjelp til det. Og det er der Fremskrittspartiet gjør konsekvent feil. Ideen til Fremskrittspartiet er at markedet skal styre dette på markedets vis, men markedet er helt uegnet til å bidra til at minoriteter får beholde sin egenart og sin kultur.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Leif Lund (A): Som saksordfører sa, omhandler meldingen vi behandler i dag, politikken overfor minoriteter i Norge. Meldingen omhandler ikke omtale av samene, da disse er å betrakte som urfolk og har egen lov og eget sameting. Stortinget behandler Sametingets årsmelding hvert år, og Stortinget behandler en prinsippmelding om samene hvert fjerde år.

Arbeiderpartiet er enig i at denne meldingen representerer den første helhetlige gjennomgangen av prinsippene som skal ligge til grunn for statens politikk overfor nasjonale minoriteter, og det er en viktig milepæl i seg selv.

Dette er første skritt i politikkutformingen overfor de nasjonale minoritetene i Norge, og vi har nå fått en god plattform for politikken. Noe av det viktigste ved meldingen er at den slår fast at Norge har en lang historie som et mangfoldig samfunn, og viser at det er mange måter å være norsk på. Det er en viktig erkjennelse i dag, hvor vi står i en situasjon hvor hele samfunnet tar sterk avstand fra diskriminering og rasisme. For Arbeiderpartiet er utgangspunktet for all politikk at kulturelt mangfold er berikende for fellesskapet, og dette gjelder spesielt når vi står overfor minoritetsgrupper som vi vet og ser blir diskriminert og undertrykt.

Vi skal aldri prøve å forstå overgrepene mot minoritetene. Jeg tror hver og en av oss innerst inne vet hva som er årsaken til en del feilgrep. Vi vet at innvandring og tilstedeværelse av minoriteter i samfunnet alltid har satt vår toleranse på prøve, derfor tror jeg det er særlig viktig at vi trekker lærdom fra vår egen historie når vi skal utforme dagens innvandringspolitikk. Således er meldingen viktig for oss alle, og ikke bare for de enkelte grupper som omhandles. Vi skal bekjempe tilsvarende fremtidige hendelser, og vi skal kunne si unnskyld for de feilgrep vi har gjort. Det er viktig å lære av tidligere feil.

Jeg er glad for at komiteen slutter seg til Regjeringens beklagelse for de grove overgrep som ble gjort mot romanifolket, taterne/de reisende, og således støtter opprettelsen av et senter for dokumentasjon og formidling av kulturen og historien til romanifolket ved Glomdalsmuseet på Elverum. Siktemålet er å dokumentere og formidle historien og kulturen til et folk som har bodd i Norge i flere hundre år, men som i liten grad har vært påaktet i positiv mening. Den planlagte utstillingen skal fokusere på historien om romanifolket og deres egen kultur, mens en mindre del av utstillingen vil dreie seg om storsamfunnets holdninger til og tiltak overfor denne minoriteten. Museet vil få fram hva en minoritet er, og medvirke til økt viten om overgrep og undertrykking og økt toleranse og forståelse for de som er annerledes. Dette er vår måte å si unnskyld på, selv om vi vet at mange mener det ikke er tilfredsstillende.

Jeg la også merke til at saksordføreren var uenig i fremdriften når det gjelder dette museet, men det står vel faktisk omtalt at det vil bli igangsatt i 2002. Det synes jeg er rimelig når vi allerede er i 2001.

Det er videre bra for å markere avstand til den politikk som har vært ført, at komiteen gir støtte til at Regjeringen medvirker til at planene for Kvæntunet i Porsanger blir gjennomført.

Komiteen slår fast at alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser, og at rasisme og diskriminering er i strid med våre grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt. Det er viktig med en politisk forankring av disse verdiene.

Det er et viktig prinsipp i innstillingen at de generelle ordningene vi har i landet, også skal omfatte nasjonale minoriteter. Dette har ikke vært en selvfølge i alle år.

Flertallet i komiteen peker også på viktigheten av at det gjennomføres visse særtiltak for bevaring av språk og kultur, f.eks. ved at det undervises i kvensk/finsk språk og ved at det gis særskilt støtte til kvensk/finsk avis. Det er ikke hensiktsmessig å kutte ut alle slike tiltak, og jeg er derfor glad for at flertallet ser dette behovet.

Som jeg sa innledningsvis, representerer denne meldingen den første helhetlige gjennomgang av prinsippene som skal legges til grunn for statens politikk overfor nasjonale minoriteter. Det er en viktig milepæl i seg selv. La oss betrakte dette som et første skritt i riktig retning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Østberg (KrF): Representanten Leif Lund uttrykte glede over at vi nå har fått prinsippene for en helhetlig politikk, og understreket tidlig i sitt innlegg og til slutt at vi har tatt et første skritt.

Arbeiderpartiet fikk, slik jeg ser det, med rette kritikk fra saksordfører for at man ikke er villig til å si noe om når man har tenkt å ta de neste skrittene, og hvordan. Og mitt spørsmål til representanten Leif Lund blir: Hvilken framdrift ønsker Arbeiderpartiet i Stortinget, og på hvilken måte ønsker man å følge opp, slik at det ikke bare blir prinsipper og ord, men også handling?

Leif Lund (A): Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg skal svare på dette, fordi det var jo ikke noe konkret i forhold til eksempler representanten Østberg la fram. Men det er klart at Stortinget forholder seg til enhver tid til de budsjetter som blir vedtatt i dette hus, og det er vel fremdrift nok. Vi har sagt mange fine ord, og vi har laget mange fine prinsipper i dette hus, men når dette skal omgjøres i praksis i budsjettene, er det ikke alltid det står i forhold.

Når det gjelder saksordførerens bemerkning om museet, sa jeg at det står omtalt at dette skal startes opp i 2002, og det forventer jeg blir gjort. Og av de andre forholdene som også omtales i meldingen, er det en del tiltak som en forventer at Regjeringen følger opp. Det er riktig, som representanten Østberg sier, at det står ikke konkret omtalt tid, klokkeslett eller dato vi skal gjennomføre dette på. Men, som jeg sa, vi har jo budsjettene i huset å forholde oss til, og jeg går ut fra at det blir rikelig anledning både for Østberg og andre til å ta opp ting når det gjelder nasjonale minoriteter under budsjettbehandlingen som kommer.

Helge Bjørnsen (SV): Det gjelder samme forhold. I Regjeringens melding står det at en tar «sikte på» å realisere dokumentasjonssenteret i 2002. Det var forsøk på å få komiteen og således også Stortinget til å si at en ber Regjeringen om å iverksette tiltaket i 2002, og det gjelder flere forhold som omtales i meldingen. Og det er altså forskjell på at Regjeringen melder til Stortinget at en tar sikte på, og at Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at det blir slik.

Det Arbeiderpartiet har gjort i denne saken, er å stille i tvil om det Regjeringen tar sikte på, faktisk blir realisert, for det vet en ikke før budsjettbehandlingen for 2002. En klar marsjordre fra Stortinget derimot har vesentlig mer tyngde. Og det er denne forskjellen som kanskje her i huset kan virke teoretisk, men som når man skal forstå det ute, er ganske vesentlig. I dag har Stortinget ikke vært i stand til å gjøre noe vesentlig annet enn å si unnskyld. Og det hadde vært lite, svært lite, som skulle til – og det er fremdeles ikke for sent – for å sørge for at vi får en mer bindende tempoplan som føles godt for dem unnskyldningen er rettet til.

Leif Lund (A): Som jeg sa i mitt svar til Østberg, regner jeg med at Regjeringen kommer med dette i 2002. Det er riktig som du sier, at det står omtalt at de tar «sikte på» byggestart i 2002, men jeg forventer at senteret kommer i 2002. Jeg syns at det å ta sikte på er et sterkt nok uttrykk, og som jeg sa i mitt forrige svar til representanten Østberg, er det budsjettrutiner i dette huset, og det går jo an å komme tilbake til dette. Jeg må si det slik at jeg tar sikte på at dette starter i 2002.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ivar Østberg (KrF): Saksordfører har gitt en god og fyldig redegjørelse for dokumentet, og jeg deler hans synspunkt.

Regjeringen Bondevik la fram St.meld. nr. 21 for 1999-2000, Menneskeverd i sentrum – Handlingsplan for menneskerettigheter. Ett av tiltakene som ble foreslått, og som Stortinget gav sin tilslutning til, var i løpet av 2000 å fremme en stortingsmelding om nasjonale minoriteter. Siktemålet skulle nettopp være å meisle ut en helhetlig politikk på området nasjonale minoriteter. Stortinget avgav sin innstilling til St.meld. nr. 21 den 2. november 2000. Og Regjeringen fremmet St.meld. nr. 15, som vi behandler i dag, om de nasjonale minoriteter 8. desember 2000, altså en knapp måned etterpå. Regjeringen skal ha honnør for raskt å ha fulgt opp Stortingets vedtak. Jeg tror noe av det viktigste Regjeringen gjør i denne stortingsmeldingen, er uforbeholdent å be om unnskyldning for overgrepene mot romanifolket og unnskyldning for fornorskingsprosessen som har rammet alle de nasjonale minoriteter.

Som jeg allerede har vært inne på, er Kristelig Folkeparti opptatt av de konkrete tiltakene og ikke bare av ord – vi er opptatt av å få en tidsplan. Det er derfor Kristelig Folkeparti så sterkt ber Regjeringen i budsjettet for 2002 legge fram en forpliktende handlingsplan. Det betyr ikke at alt skal skje i budsjettet som skal legges fram til høsten, men det betyr at skal det bli mer enn ord, må vi få en forpliktende handlingsplan. Jeg er derfor forundret over at Arbeiderpartiet ikke kan være med på å be om en slik forpliktende tidsplan.

Jeg er også forundret over Fremskrittspartiet, som i replikkordveksling her har gitt uttrykk for at man ønsker å behandle alle på samme måte. På andre områder tar Fremskrittspartiet utgangspunkt i folks behov, ikke minst når de diskuterer helsepolitikk. Norge har altså bedrevet en til dels brutal fornorskingspolitikk, og rettferdighet i forhold til nasjonale minoriteter betinger en politikk med varierte tiltak i dialog med de nasjonale minoriteter og ut fra deres behov. Ser ikke Fremskrittspartiet at deres holdning kan støtte opp ikke om etnisk likhet, men om etnisk diskriminering?

Jeg er skuffet over at vi i forhold til kvenene ikke får til flere konkrete tiltak. Vi har i innstillingen vist til at Regjeringen selv har pekt på at Troms fylkeskommune med sin fylkesplan vil være en støttespiller i Regjeringens arbeid for den kvenske befolkning og kvensk kultur. Kvænkultursenteret i Nordreisa, som er planlagt med byggestart i 2002, har ved sin arbeiderpartiordfører i Nordreisa sendt søknad om statlig medvirkning. Vi er skuffet over at det ikke er et flertall for å be om konkret handling.

Til slutt: Romanifolket har lidd mye. Kristelig Folkeparti er glad for Regjeringens oppfølging av tidligere statsråd Queseth Haarstads unnskyldning overfor overgrepene mot dette folk. Flere har henvendt seg til meg. De forteller om en skjebne hvor de føler at de nå sitter ribbet. De har aldri fått lov til å gå på skole, de er fratatt mor, søsken, de har mistet sin barndom, når de møtte på skolen, ble de møtt med en oppfordring om å fylle ut et flytteskjema. De tør ikke være med i romanifolkets organisasjoner. Glomdalsmuseet er OK, men det tar ikke høyde for det mange i romanifolket ønsker seg: en trygd å leve av, for å leve et anstendig liv.

Torbjørn Andersen (Frp): Fremskrittspartiet har valgt å stå utenfor de fleste komitemerknadene i innstillingen til St. meld. nr. 15 om nasjonale minoriteter, og henviser alternativt til fraksjonens generelle kommentarer. Men det er slett ikke i mangel av respekt for noen av de nasjonale minoritetene eller minoritetsgruppene som omtales i innstillingen.

Av Fremskrittspartiets generelle kommentar fremgår det at partiets grunnsyn er at alle norske statsborgere skal behandles mest mulig likt i det norske samfunn, både nå og i fremtiden. Fremskrittspartiet tror ikke på at en egen politikk for enhver nasjonal minoritet nødvendigvis er det beste for fremtiden. Vi bør alle ha de samme plikter og rettigheter i samfunnet, uavhengig av eventuell gruppetilhørighet eller kulturbakgrunn. Dette er et syn som understrekes av alle partier, jeg viser til at det i en komitemerknad bl.a. står at

«det norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper».

Og videre står det:

«Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet.»

Disse overordnede retningslinjene for likebehandling er vi jo alle helt enig i. Prinsippet om likeverdighet er et grunnleggende element i Fremskrittspartiets samfunnssyn, og derfor ser vi det som ønskelig å styre unna politiske forsøk på å utforme ordninger som medfører særbehandling av mennesker ut fra en eller annen definerbar gruppetilhørighet – om det er på etnisk, kulturell eller annen bakgrunn. Og for min del synes jeg det er vanskelig å forestille seg at det er noen fordel å utforme en egen politikk for å bevare en spesiell kultur eller et eget språk for alle de grupper som etter hvert vil bli å regne som nasjonale minoriteter i det norske samfunn. Det kan bli ganske mange. Jeg tror derfor at en skal være svært varsom med å tro at det vil være fornuftig å føre en slags særpolitikk for innbyggere i Norge som tilhører en bestemt nasjonal minoritet. Og som jeg sa i sted, vi vil jo få flere slike nasjonale minoriteter innenfor nasjonalstaten Norges grenser etter hvert.

En egen politikk som baseres på økonomiske eller andre former for statlige støttetiltak til én nasjonal minoritetsgruppe fremfor en annen minoritetsgruppe er negativt, for dette kan ofte fremprovosere konflikter gruppene imellom, og da er altså veldig lite oppnådd med en slik politikk. Fra statens side bør derfor prinsippet om full likebehandling legges til grunn i størst mulig grad.

Alle minoritetsgrupper, nasjonale eller andre, har selvsagt rett til selv å ta vare på sitt eget språk og sin egen kultur, men dette bør altså fortrinnsvis være deres eget ansvar og ikke et statlig ansvar. Jeg er derfor grunnleggende uenig i det syn at likebehandling bare kan skje ved hjelp av forskjellsbehandling, for det er faktisk det som er det gjennomgående hovedtrekket i denne saken.

Jeg skal avslutte med at vi i Fremskrittspartiet har full respekt for de nasjonale minoritetenes selvsagte rett til å hevde eget språk, egen identitet, egen kultur. Men nok en gang: Dette må først og fremst være et selvstendig ansvar for de grupper dette gjelder, og det bør ikke, slik jeg ser det, bli et forpliktende statlig ansvar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Østberg (KrF): Jeg opplever at Fremskrittspartiet er bekymret for alle de mange minoriteter vi etter hvert får, og at kostnadene kan bli altfor store hvis de skulle få rett til å beholde sitt eget språk, med mindre de klarer det på egen hånd. Ser ikke Fremskrittspartiet, som tross alt har vært med på å beklage overgrepene mot romanifolket, at det norske storsamfunnet har tatt fra de nasjonale minoriteter vi i dag behandler, rettigheter, og at vi har plikt til å rette opp disse tingene? I dagens Norge har vi morsmålsundervisning på en rekke språk. På 1950-tallet var det forbundet med straff hvis en norsk lærer i Finnmark snakket samisk i skolestua.

Ser ikke Fremskrittspartiet at det kan være helt nødvendig å rette opp de feilene vi har gjort gjennom de over hundre årene vi har hatt disse fem nasjonalitetene?

Torbjørn Andersen (Frp): Vi har sagt at når det gjelder spesielt romanifolket, som det kan dokumenteres at det er begått grove overgrep mot, kan vi alle være med på å beklage det og gjøre så godt vi kan for å rette på det meget alvorlige som tross alt har skjedd.

Allikevel vil jeg når det gjelder replikken til meg, få si: Vi er alle nordmenn, det er ingen tvil om det, og da kan etter mitt syn prinsippet om likebehandling være det beste og mest anvendelige for at vi alle skal være en del av det norske samfunn og kunne fungere med de samme rettighetene. Likebehandling betyr at alle norske statsborgere skal ha de samme rettigheter til offentlig finansierte velferdstjenester, alle skal være like for loven, og for øvrig skal det ikke føres en politikk som begunstiger individer eller grupper av folk på en urettferdig måte på bekostning av andre grupper. Slike prinsipper ligger til grunn for hele mitt syn i denne sammenhengen.

Jeg vil til slutt si at de seks nasjonale minoritetene vi faktisk snakker om – det er jo slik at samene også er en nasjonal minoritet – stort sett har blitt integrert som en del av det norske samfunn. Som jeg sa innledningsvis: Vi er da alle nordmenn! Og skal det ikke være slik? Er det ikke en fordel at det er slik? Jeg tror det er en fordel for ethvert samfunn at alle har en identitetsfølelse overfor det landet de bor i, at en ikke begynner å tro at en kanskje tilhører noe som ligger utenfor det landet en befinner seg i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Sverre J. Hoddevik (H): Høyre har sluttet seg til hovedtrekkene i St.meld. nr. 15 og inngår således i det flertallet som er enig om det meste i dagens innstilling.

Begrepet nasjonale minoriteter har her funnet sin naturlige avgrensing ut fra norsk historie gjennom 300-400 år. Men det er også slik at internasjonalt minoritetsvern som bygger på ikke-diskrimineringsprinsippet og prinsippet om likebehandling, over tid vil kunne utviske avgrensingene overfor andre minoriteter – på mange felt vil det iallfall kunne være slik.

Fra en side sett er det viktigste tiltaket i meldinga en verbal unnskyldning for de grove overgrepene romanifolket har vært utsatt for av eller med aktiv støtte fra legale norske myndigheter. Dette er forhold som ligger mange tiår tilbake i tid, men det er likevel viktig å ta et prinsipielt oppgjør med en totalt uakseptabel politikk.

Det fins dermed naturlige motiv for å profilere en annen politikk som får karakter i den andre enden av skalaen, altså en politikk preget av forståelse og velvilje. Alt som her er sagt om kultur og bidrag til tospråklighet, dokumentasjon og informasjon etter grundig belyst historisk faktum, er viktig. Spørsmålet er om dette er treffsikker kompensasjon for direkte overgrep. Svaret er selvsagt nei. Vi kan ikke komme forbi at de faktiske overgrep gjort mot romanifolket med hensyn til internering og sterilisering, påkaller en skikkelig vurdering av mulig erstatning på personlig grunnlag. Dette var også konklusjonen sist Stortinget behandlet erstatningsspørsmålet, da i forhold til en mulig gruppeerstatning til romanifolket.

Haken ved gjeldende praksis for billighetserstatning er ifølge Senter mot etnisk diskriminering at sammenlikningsgrunnlaget for søkerne har vært for snevert. Internerte har vært sammenlignet med andre internerte, man har altså ikke det brede sammenlikningsgrunnlaget i samfunnet for å få fram kontraster som kunne styrke søknadene.

Komiteen har i innstillinga bedt Regjeringa om i samråd med Billighetserstatningsutvalget å foreta en vurdering av beviskrav i slike sammenhenger. Foreldelse har i slike saker med reelt innhold kun teoretisk betydning. Høyre er også med i et mindretall som ønsker at Regjeringa skulle utrede en erstatningsordning etter svensk modell på dette punktet.

Fri rettshjelp er et aktuelt tema knyttet til denne type saker, men Høyre har ikke funnet det rett å forhåndskonkludere på detaljerte endringer i fri rettshjelp-ordninga. Her får vi avvente Regjeringas forslag, slik justiskomiteen har bedt om. Det må ikke tolkes som mindre vektlegging av fri rettshjelp at Høyre ikke er med på mer detaljerte mindretallsmerknader her.

Helt til slutt må vi gjenta at både meldinga og innstillinga omfatter en rekke tiltak innenfor de fleste offentlige ansvarsområder. Vi har selvsagt registrert at sentrum og SV stresser en forpliktende plan for alt som her er nevnt, allerede i samband med budsjettet for 2002. For vår del må vi nok støtte regjeringspartiets syn om at dette kan bli en for urealistisk tempoplan, og vi er derfor ikke med på nevnte mindretallsmerknad. Dette ut fra at vi allerede her har tatt både et prinsipielt og et praktisk oppgjør med det vi ofte og med rette kaller en forkastelig politikk. Så får heller de ulike vimplene som ytterligere bekrefter dette, få lov å komme i tur og orden i en fornuftig framdriftsplan.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): St. meld. nr. 15 for 2000-2001 føyer seg inn i ei rekkje av initiativ som vart tatt av sentrumsregjeringa og som arbeidarpartiregjeringa etter tilslutning frå Stortinget følgjer opp. Meldinga er ei oppfølging av at Noreg i 1999 ratifiserte Europarådet sin rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar. Den er òg ei oppfølging av sentrumsregjeringa sin handlingsplan for menneskerettar. Der var ein gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoritetar eit av tiltaka.

Eg vil gi kommunalministeren honnør for at ho har sørgt for ein fullstendig gjennomgang, slik ho no har gjort. Eg finn òg grunn til å understreka det solide arbeidet som den opphavlege saksordføraren har gjort, sjølv om ho ikkje er her i dag. Ho har leidd arbeidet med denne meldinga på ein svært god måte.

Noreg har eit sjølvstendig politisk ansvar for å leggja samfunnet til rette slik at personar som tilhøyrer minoritetar, blir møtte med likeverd, og slik at den enkelte kan uttrykkja, halda oppe og vidareutvikla eigen identitet, både som gruppe og som individ.

Samepolitikken blir drøfta i eigne dokument, politikken overfor nye innvandrargrupper like eins. Meldinga tar likevel opp generelle minoritetspolitiske spørsmål og får dermed følgjer for korleis eit kulturelt mangfald skal takast vare på.

Senterpartiet meiner at ei oppfølging av dei ulike tiltaka skulle vore meir konkrete i form. Vi er med i ein felles merknad med Kristeleg Folkeparti og SV der vi ber Regjeringa i budsjettet for 2002 leggja fram ein forpliktande plan for gjennomføring. Det er ikkje eit forslag som inneber at alle tiltaka skal innbakast i budsjettet for 2002, men det er eit forslag om ein plan for oppfølging.

I både regjering og storting går det føre seg ein omfattande produksjon av ord. Skal denne meldinga få følgjer for jødar, for kvener, for romanifolk og for skogfinnar, krevst det handling. Eg trur det ville vera klokt av kommunalministeren å ta eit initiativ til ein plan for oppfølging i 2002-budsjettet, og eg vil særleg grunngi det med at i arbeidet med denne meldinga er det svært mange involverte, både organisasjonar og enkeltpersonar, som på ny har fått rulla opp sine historier og sine behov, og at det faktisk ville kjennast både trygt og godt for dei at me no har ein kommunalminister som sørgjer for oppfølging.

Tidlegare kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad tok viktige initiativ på dette politikkområdet. Ho etablerte Senter mot etnisk diskriminering, eit senter som i dag utfører eit uvurderleg viktig arbeid. Ho gav òg ei offisiell orsaking til romanifolket for dei overgrepa som skjedde mot dei, og Regjeringa følgjer dette opp no.

I meldinga er det ein gjennomgang av ei historie om, av røter og tradisjonar for minoritetar i Noreg som er lite kjend. Det er òg ein svært verdifull oversikt over status i dag. På tiltakssida er det bra at alt frå moglegheiter til økonomisk støtte i samband med deltaking i møter til skadeerstatning er drøfta. Eg finn grunn til spesielt å understreka behovet for å sjå nærmare på ei eiga erstatningsordning for personar som urettmessig vart utsette for tvangssterilisering. Eg føreset at statsråden har merka seg at både Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og SV ber henne greia ut ei ordning tilsvarande den svenske.

For å ta vare på språk, kultur og identitet er arkiv eit viktig fundament. Og eg gir mi støtte til at Åndssvakeregisteret og Taterregisteret blir bevarte utan anonymisering. Eg er svært fornøgd med at Regjeringa gjorde desse vedtaka etter oppmoding frå og i samråd med Romanifolkets Landsforening og stiftelsen Rettferd for Taperne.

Saksordføraren har gjort grundig greie for dei ulike enkelttiltaka og den breie semja som er der, og Senterpartiet er ein del av dette fleirtalet.

Statsråd Sylvia Brustad: Den stortingsmeldinga vi behandler i dag, er et nybrottsarbeid. Og som det har vært sagt her av flere, det er den første helhetlige gjennomgangen av de prinsipper som skal ligge til grunn for statens politikk overfor jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinnene.

Regjeringas politikk har som utgangspunkt at Norge skal være et mangfoldig og tolerant samfunn som det er godt å leve i for oss alle. Alle, uansett bakgrunn, skal ha like rettigheter, muligheter og plikter til å delta i samfunnet og til å bruke sine ressurser. Regjeringa ser det som et mål at behovene til de nasjonale minoritetene så langt som mulig skal bli møtt innenfor de generelle ordninger vi har.

Samtidig vil jeg understreke at vi vil arbeide for et samfunn som gjør at personer som tilhører nasjonale minoriteter, skal kunne uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin identitet, sitt språk og sin kultur. Det er derfor vi i denne meldinga fremmer ulike tiltak – nettopp for at en skal kunne opprette kulturen og språket, tiltak for barn og unge, tiltak på utdanningsområdet og tiltak for å fremme deltakelse i samfunnet på like vilkår med majoritetsbefolkninga. Åpninga for å godkjenne trespråklige kommunenavn, på samisk, kvensk og norsk, kan også bidra til å synliggjøre det kulturelle mangfoldet lokalt.

Regjeringa har hele veien lagt vekt på å involvere de nasjonale minoritetene i arbeidet med denne meldinga. Det er et viktig prinsipp i minoritetspolitikken at minoritetene skal bli hørt og få delta i saker som er viktige for dem. Dette prinsippet gjelder også på det kommunale og det fylkeskommunale nivået.

Stortingsmeldinga synliggjør at Norge har hatt minoriteter i lang tid. Men det sørgelige bildet vi får av Norges forhold til minoritetene opp gjennom store deler av historien, er det ingen grunn til å være særlig stolt av. Vi kjenner f.eks. historiene om unger som ble tvangsfjernet fra sine foreldre fordi de tilhørte ei gruppe som hadde et annet levesett enn flertallet. Staten arbeidet også målbevisst, bl.a. gjennom skolen, for at man skulle snakke kun ett språk, norsk, i dette landet.

Derfor tar Regjeringa i denne meldinga et oppgjør med den fornorskningspolitikken som myndighetene tidligere førte overfor de nasjonale minoritetene. Videre tar Regjeringa sterkt avstand fra de overgrep som har vært gjort, spesielt mot romanifolket. Her vet jeg at jeg har et bredt flertall på Stortinget bak meg, og jeg er glad for det.

Fornorskningspolitikken som ble ført overfor romanifolket, medvirket til å undergrave den tradisjonelle livsformen og kulturen. For å bøte på noe av den uretten foreslår Regjeringa i meldinga at det blir etablert et senter for dokumentasjon og formidling av romanifolkets kultur og historie på Glomdalsmuseet på Elverum, med sikte på byggestart i 2002. Det er nå en dialog mellom Kulturdepartementet, Elverum kommune og senteret om hvordan framdriften av denne saken skal være.

Synliggjøring av minoritetene er viktig, både fordi det kan være med på å formidle positive bilder av gruppene og fordi kommuner og andre institusjoner kan få kunnskap slik at de bedre kan tilpasse sine tilbud til gruppene. Informasjonsbrevet om nasjonale minoriteter som Kommunal- og regionaldepartementet har begynt å gi ut, er ei brikke i dette arbeidet. Det er også viktig at skolen som kunnskaps- og verdiformidler gir et sannferdig og fordomsfritt bilde av de nasjonale minoritetene i dagens samfunn og deres historie i Norge.

Dette er den første helhetlige gjennomgangen av de prinsipper som skal ligge til grunn for arbeidet videre. Det viktigste med denne meldinga og med den innstillinga som er til behandling her i dag, er altså at de beskriver de prinsipper vi skal legge til grunn for politikken videre. Det er altså ikke slik at vi med denne meldinga eller med denne innstillinga, er kommet i mål i minoritetspolitikken. Jeg vil heller si at vi med dette har stilt oss på startstreken.

Når dette er gjort, skal det selvfølgelig følges opp med konkrete forslag til hvordan vi bør gå videre, og da er det slik at det må vi ta i forbindelse med de årlige budsjettdebatter. Men for Regjeringa er det viktig at det følges opp også i konkrete forslag, og det har vi til hensikt å gjøre.

La meg ellers si til slutt at jeg synes det er trist at det ikke er et samlet storting som står bak hele denne innstillinga, særlig sett i lys av hvordan historien har vært på dette området. Det synes jeg ikke det er noen særlig grunn til å være stolt av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Østberg (KrF): Jeg er glad for at statsråden så klart understreket at minoriteter skal bli hørt. Samtidig har komiteen gjennom sine høringer klart hørt, ikke minst fra romanifolket, at det er mange som på grunn av den undertrykking de har vært utsatt for, nettopp ikke ønsker å gå inn i organisasjoner, stå på lister osv., fordi dette var grunnlaget for undertrykking.

Hvilken strategi har statsråden tenkt å legge opp til for å høre på disse gruppene, som har mistet skolegang, som føler seg mindreverdige, som kanskje har fått 60 000 kr i billighetserstatning for tapt skolegang, men som ber om å få en sum å leve av? Hvordan tenker statsråden å gå videre med den sterke oppfordring fra et stort mindretall for at det ikke bare skal bli ord, men handling i forhold til dem som vi har gjort det store overgrep mot å tvangssterilisere? Jeg kunne gjerne tenke meg å høre om statsråden allerede har tenkt noe på de strategier man vil følge opp i forhold til dette arbeidet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad: Det er ingen tvil om at de overgrep som har skjedd i tidligere tider, sannsynligvis har vært grovest og verst nettopp overfor romanifolket. Så deler jeg også representanten Østbergs synspunkt at innenfor gruppa romanifolket er det litt ulike meninger om hvordan man burde ha gått videre. Det er litt ulike ønsker, og det er litt ulike behov. Det henger nok også sammen med hva den enkelte har vært utsatt for.

Vi har og ønsker fortsatt å ha en nær dialog med romanifolket, både de som er i organisasjoner, og de som er utenfor. Jeg tror det er veldig, veldig viktig å informere enda bedre enn det vi gjør i dag, og vi har for kort tid siden igangsatt en ordning med et nytt informasjonsbrev som vi skal sende ut to-tre ganger i året til alle kommuner, alle institusjoner osv. for å informere om dette. Jeg mener at skolen har en viktig rolle, og dette jobber vi med.

Når det så gjelder det konkrete spørsmålet omkring tvangssterilisering av en del innen denne gruppa, er jeg selvfølgelig kjent med den svenske ordningen på det området. Vi har fra Regjeringens side ikke tatt stilling til om det er aktuelt å foreslå en slik ordning her i Norge. For øvrig viser jeg til de eksisterende ordninger som er på andre områder, altså innenfor det som dreier seg om billighetserstatning, skadeserstatninger osv. Jeg tror det er viktig at det går an å søke på noen av de ordningene for noen av dem vi her snakker om.

Jeg syns også det er viktig å understreke det som Stortinget slo fast høsten 1996, nemlig at staten skal føre en liberal praksis når det gjelder å frafalle påstand om foreldelse i saker der det er begått overgrep fra offentlig myndighet, særlig når det gjelder overgrep overfor barn og unge. Det syns jeg også det er viktig å ha med seg når vi nå skal gå videre i forhold til disse sakene her.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsråden streka under det alvorlege som ligg i at innstillinga i dag faktisk ikkje er einstemmig. Eg deler hennar vurderingar der. Framstegspartiet har på nytt vist kor kort deira likeverdstenking eigentleg strekkjer seg når det kjem til stykket, og den manglande forståinga dei har for at det å tilretteleggja for at enkeltgrupper og enkeltpersonar kan ha større moglegheiter til å vareta eigen identitet, kultur og tilhøyrsle, faktisk har med likeverd å gjera.

Men så er det slik at på det området som no Ivar Østberg var inne på, nemleg ei vurdering av den svenske erstatningsordninga i forhold til dei som vart utsette for det forferdelege å bli tvangssterilisert, er det Framstegspartiet som sørgjer for eit fleirtal i denne salen for at Regjeringa kan lena seg tilbake og ikkje utgreia den nærmare.

No sa statsråden at ho ikkje hadde tatt stilling til den svenske ordninga. Ho kjente den, men ho hadde ikkje tatt noka nærmare stilling til om den skulle vurderast nærmare. Kan eg ta det som ei stadfesting av at ho er innstilt på å vurdera den svenske ordninga nærmare?

Statsråd Sylvia Brustad: La meg aller først slutte meg til det representanten Meltveit Kleppa sa, som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, nemlig at jeg er skuffet over at det ikke er et samlet storting som står bak den innstillingen som ligger til behandling her i dag. Jeg føler virkelig at dette er en sak der toleransen vår blir satt på prøve, der verdiene våre blir satt på prøve – hva vi egentlig står for både i teorien og ikke minst i den praktiske politikken. Og er det på ett område jeg mener det norske samfunnet har mye å skamme seg over, er det nettopp når det gjelder behandlingen av minoritetsgruppene i Norge, gjennom en lang historie, som var aktivt støttet opp under av staten og offentlige myndigheter. Så det skulle bare mangle om man ikke skulle beklage den urett og de overgrep som har skjedd, på en sterk måte, slik som flertallet stiller seg bak og er med på her i dag. Men jeg er altså skuffet over at ikke alle er med i den innstillingen som i dag ligger til behandling.

Så til spørsmålet fra representanten Meltveit Kleppa. Vi viser jo til de eksisterende ordninger, altså billighetserstatning, skadeserstatning. La meg også legge til at når det gjelder billighetserstatninger, blir kravene til bevis lempet på dersom det offentlige har makulert relevant arkivmateriale. Det kan også være tilfellet i en del av sakene her.

Jeg vil også bare gjenta at det skal føres en liberal praksis når det gjelder å frafalle påstanden om foreldelse i enkelt saker, særlig der barn og unge er inne i bildet. Så det er den biten av det.

Så er det senteret i Elverum, som jeg er glad for det er flertall for. Vi tar sikte på å starte opp med det i år 2002.

Når det gjelder spørsmålet om tvangssterilisering, er det dialog mellom Sosial- og helsedepartementet og representanter for romanifolket. Der er det altså en dialog, men det er selvfølgelig helt umulig for meg i dag å forskuttere noen konklusjon i forhold til det. Men Stortinget kan i hvert fall være kjent med at det er en dialog også på det området.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg blir faktisk litt provosert av det som statsråden nå sa, at hun var skuffet over at ikke alle er med på dette. Jeg har sagt at vi kan beklage det som har skjedd, men at vi ikke kan ta ansvar for det en arbeiderpartiregjering gjorde på den tiden. Dette er overgrep som er gjort så langt tilbake i tid at Fremskrittspartiet som politisk parti ikke engang var på banen den gangen. Vi kan ikke beklage noe vi selv ikke har vært med på. Det må Arbeiderpartiet ta ansvaret for. Den slags insinuasjoner har jeg veldig liten sans for. Arbeiderpartiet får her feie for sin egen dør og ikke komme med slike bemerkninger til Fremskrittspartiet!

Statsråd Sylvia Brustad: Arbeiderpartiet feier for egen dør. De fleste andre partier gjør det også. Jeg mener faktisk at vi som er politikere, uansett hvilket parti vi tilhører, har et ansvar for å beklage den urett som skjedde før vår tid. Vi som representanter for det norske samfunnet i dag bør beklage det som skjedde i tidligere tider.

Jeg har ikke gjort noe annet enn å høre på innlegget som Torbjørn Andersen selv hadde her, hvor han bl.a. sa – jeg tar forbehold om at jeg siterer riktig – at han ikke ville utforme en særpolitikk overfor minoritetene, at det ville være deres eget ansvar å ivareta sitt eget språk, kultur og identitet, ikke samfunnets. Det må jeg si skuffer meg, fordi jeg mener faktisk at vi som representanter for det norske storsamfunnet har et ansvar for å gjøre opp for den urett som har skjedd, og sørge for at de minoriteter vi her snakker om, også får mulighet til å delta på like vilkår med alle andre i samfunnet vårt, at de skal slippe å bli undertrykt fordi noen av dem lever på en litt annen måte enn det som er det vanlige i Norge, noen av dem ser litt annerledes ut enn de fleste av oss og noen av dem har et annet språk og en annen kultur enn oss. De er for oss like verdifulle som alle andre. Derfor er det også så viktig at det norske samfunnet viser det i konkret handling, også framover.

Det var vel det jeg følte behov for å understreke. Jeg tror også jeg føler behov for å si at Norge på mange måter alltid har vært og – også i økende grad – alltid kommer til å være et kulturelt mangfoldig samfunn. Det mener jeg faktisk er en berikelse for Norge, og ikke det motsatte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Ane Sofie Tømmerås (A): De som leser denne meldingen, får se at Norge egentlig aldri har vært kulturelt ensartet. Vi har hatt vandring gjennom fjell og skog, uavhengig av grenser, som har gjort at vi har fått minoriteter. Vi har hatt en langstrakt kyst hvor folk har kommet og søkt havn. Det gjør at de aller fleste nordmenn i dag har dråper av et eller annet i blodet sitt. Det er det som er Norge, selv om representanter fra Fremskrittspartiet tydeligvis ikke skjønner det.

Jeg synes det var pinlig avslørende da denne representanten fra Fremskrittspartiet snakket om lik rett til å være norsk og ha identitetsfølelse overfor det landet en bor i. Hva er det landet? Mange hundre år før representanten fra Fremskrittspartiet var påtenkt, bodde det altså kvensktalende i Norge. Det bodde jødisktalende her. Vi hadde rom og romanifolk, og de praktiserte og praktiserer sin kultur. Det er faktisk norske nordmenn bosatt i Norge gjennom hundrer av år og mange generasjoner som har et annet morsmål enn det representanten Andersen har, som tror på en annen gud, og som danser annerledes enn ham. Men de er også en del av Norge. Deres kultur er en del av den norske kulturen og har vært det gjennom mange generasjoner. Derfor har det norske samfunnet og myndighetene et ansvar for å ivareta også den delen av vår kultur.

Det er ikke dermed sagt at det er uproblematisk. Det å ha ulike levesett og kulturer som møtes, fører til kollisjoner. Da kommer også ofte det verste i menneskene fram.

Men de groveste overgrepene har likevel vært i statlig og offentlig regi. Det var forbudt for jøder å komme inn i Norge til langt ut på 1800-tallet. 90 år senere sendte den norske staten jødene med tvang til Nazi-Tyskland. Sigøynerne sendte de samme veien. Norsk misjon blant hjemløse, med Svanviken arbeidskoloni, var etablert og eksisterte helt opp i 1980-årene. En erstatning kan aldri gjøre opp for den uretten, men det kan symbolisere den beklagelsen som Regjeringen og Stortinget gir gjennom denne meldingen. Derfor hadde vi jødebooppgjøret.

Når det gjelder erstatning, er det veldig bra det komiteen og statsråden nå sier om foreldelse, og det er bra at man ber om en ny vurdering av grensedragningene innenfor billighetserstatningen. I Innst. S. nr. 75 for 1996-97 inntok Stortinget en prinsipiell holdning til det å gi billighetserstatning til omstreifere når det gjaldt mangelfull skolegang. Da fastsatte man den prinsipielle holdningen at omstreifere ikke skal sammenlignes med andre omstreifere dersom de har kommet spesielt uheldig ut, men de skal sammenlignes med andre bofaste. Det kan være grunn til å se på det Stortinget sa den gangen, når man nå skal ha en ny gjennomgang av grensedragningene for billighetserstatning til omstreifere.

Sverre Myrli (A): Jeg har med interesse lest stortingsmeldinga og komiteinnstillinga og hørt debatten her i dag, og bortsett fra Fremskrittspartiet virker det som om det er stor oppslutning i forhold til det som er skissert. Det er kanskje ikke særlig interessant å diskutere med Fremskrittspartiet heller, jeg føler vel i grunnen at de har meldt seg litt ut av debatten. Det er kanskje like interessant som å diskutere hva som står i Skriften, med representanter fra Hedningsamfunnet. Det virker iallfall som om Fremskrittspartiet befinner seg på en annen planet enn det resten gjør.

En ting er iallfall klart i forhold til statens og storsamfunnets behandling av de nasjonale minoritetene jøder, kvener, sigøynere, tatere og det som nå kalles skogfinner: Den er ikke særlig mye å være stolt av. Jeg er glad for at det uttrykkelig både i stortingsmeldinga og i innstillinga slås fast at statens oppførsel og statens behandling av minoritetene er å beklage på det sterkeste.

Jeg har imidlertid lyst til å dvele litt ved begrepet «nasjonale minoriteter». Når vi diskuterer jøder, kvener, sigøynere, som kalles rom i dag, tatere, som kalles romanifolk, og skogfinner, beveger vi oss i skjæringspunktet mellom språk, historie og kultur. Det er, som stortingsmeldinga på en god måte beskriver, et utrulig komplekst bilde. Det går ikke an å si at staten har behandlet de fem ulike minoritetsgruppene på en enhetlig måte – heldigvis, skal vi kanskje si.

Jeg tilhører den delen av befolkningen som ganske sikkert har blod i årene fra den sistnevnte minoriteten, altså det som nå kalles skogfinner, og mitt poeng med innlegget her i dag er at det finnes vesentlige forskjeller mellom finnebefolkningen på det indre, østlige Østlandet og befolkningsgrupper som jøder, sigøynere og tatere. Vi må ikke komme i den situasjon at vi – skal vi si – lager minoriteter for minoritetenes skyld. Det er utrulige forskjeller mellom f.eks. skogfinnene og andre minoritetsgrupper. Det eksisterer i dag ikke finskspråklig befolkning i østlige deler av landet vårt. Kulturen, musikken og litteraturen eksisterer – ja, i høyeste grad. Jobben vår i dag er å legge til rette for at historie – både innenfor musikk, litteratur, matlaging og hva det måtte være – tas vare på. Men som sagt, det finnes vesentlige forskjeller på måten vi skal behandle skogfinneminoriteten og andre minoritetsgrupper på.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.