Einar Olav Skogholt (A) (ordfører for saken):I Dokument nr. 8:11 for 2000-2001 har stortingsrepresentantene Korsberg, Vaksdal og Eriksson fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen.»

Lignende forslag har blitt behandlet to ganger før i inneværende stortingsperiode. Etter anmodning fra Stortinget har Sosial- og helsedepartementet utredet kostnader og konsekvenser ved å overføre ansvaret for tildeling av trygghetsalarmer til hjelpemiddelsentralene der kostnadene dekkes av folketrygden. Av behandlingen av St.prp. nr. 1 for 1997-98 framgår det at de årlige kostnadene er anslått til å bli ca. 200 mill. kr, hvorav 11 mill. kr vil gå til nyinnkjøp av trygghetsalarmer.

I etterkant ble det utarbeidet en rapport fra en arbeidsgruppe med medlemmer fra Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket. Rapporten ble lagt fram for Stortinget i St.prp. nr. 1 for 1998-99.

Utredningen viser at en rettighetsfesting av trygghetsalarmer i folketrygden ikke vil gi brukerne lik tilgang til trygghetsalarmer og trygghetsalarmtjenester. Mange av dagens brukere vil bli utelukket. De statlige utgiftene ved en overtakelse av trygghetsalarmer vil variere fra 40 til 130 mill. kr, viser utredningen.

Stortinget sluttet seg til Regjeringens anbefaling om at ansvaret for trygghetsalarmer med tilhørende tjenester fortsatt skal ligge i kommunene.

Forslagsstillerne fastslår at folketrygden etter dagens system dekker alarm for dem som fyller betingelsene for støtte til tekniske hjelpemidler. Dette er ikke korrekt.

Et bredt flertall i Stortinget, alle unntatt Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, foreslår at forslaget avvises.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det er av grunnleggende betydning at mennesker føler seg trygge. For eldre som bor alene, er det helt nødvendig at de kan få kontakt og hjelp i en truende situasjon. Det kan dreie seg om alt fra redsel for tyver til at de ikke kan reise seg opp etter et fall på gulvet. Ved å trykke på en trygghetsalarm får de tilkalt hjelp.

Ved hjelp av dette enkle hjelpemidlet blir flere eldre og funksjonshemmede i stand til å bo hjemme så lenge som mulig.

Forslagsstillerne er opptatt av at alle skal ha like muligheter til å få dette tilbudet, og påpeker den store forskjell det er mellom kommunenes tilbud, og at egenbetalingen varierer tilsvarende.

Kristelig Folkeparti har tidligere ønsket at trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen. Etter at en arbeidsgruppe med medlemmer fra Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket har presentert sin rapport «Mulige modeller for organisering og finansiering av trygghetsalarmer og trygghetsalarmtjenester», er vi ikke lenger så sikre på om dette er den beste løsningen.

Utredningen viser at brukerne ikke vil få lik tilgang til trygghetsalarmer, slik både forslagsstillerne og Kristelig Folkeparti er opptatt av. Kriteriene for å få trygghetsalarm dekket av folketrygden vil føre til at flere av dagens brukere ikke ville få tildelt en trygghetsalarm.

I dag får noen trygghetsalarm av kommunen, fordi de har en bestemt alder eller som et rent angstdempende hjelpemiddel. En trygghetsalarm til disse kan være et godt forebyggende tiltak og bør kunne videreføres.

Kristelig Folkeparti synes det er positivt at det utarbeides en veileder rettet mot kommunesektoren, og håper at den snart er ferdig. Det må ikke være så høy egenandel at eldre ikke kan ta seg råd til å leie trygghetsalarm. Det bør heller ikke være urimelige tilknytningsavgifter.

Kristelig Folkeparti finner det ikke riktig å gi kommunene pålegg om at trygghetsalarmer skal være en pliktmessig ytelse. Kommunene må selv og i samarbeid med brukerne bestemme hvilke tiltak og hjelpemidler som er best for den enkelte. Vi stemmer derfor for innstillingen.

Harald T. Nesvik (Frp): Stortingsrepresentantene Øyvind Korsberg, Øyvind Vaksdal og Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet har i Dokument nr. 8:11 fremmet forslag om å be Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen.

Etter dagens system er det den enkeltes bostedskommune som er avgjørende for hvilket tilbud en skal få om trygghetsalarm, og hvilken pris en skal måtte betale i egenandel. Det er en uttalt målsetting at de eldre som ønsker det, skal kunne få bo hjemme så lenge som mulig. I en slik situasjon er det viktig å presisere at for pleietrengende eldre er det nødvendig med et variert omsorgstilbud. For Fremskrittspartiet er det et viktig prinsipp at den dagen en person har behov for bistand, skal en ha den trygghet at en får den hjelpen en trenger. Dette tilbudet må i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønske og behov. Trygghetsalarmer er i så henseende et meget viktig hjelpemiddel for mange hjemmeboende eldre, slik at de skal kunne føle seg trygge dersom uhellet skulle være ute og en skulle trenge assistanse.

Fremskrittspartiet mener at trygghetsalarmer må godkjennes som hjelpemiddel på lik linje med krykker, rullestoler o. l. Fremskrittspartiet mener derfor at hjelpemiddelsentralene må være godt egnet som distribusjonskanaler for dette hjelpemiddelet. På denne måten kan en også få til en ensartet behandling og tildeling, der ikke bostedsadressen er avgjørende for hvilken kostnad denne tjenesten vil innebære for den enkelte. Mange eldre har svært små inntekter, og en kan derfor frykte at mange ikke kan ta seg råd til en trygghetsalarm fordi egendelene er for høye.

Det er også grunn til å vise til et forslag fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV som ble fremmet i Innst. S. nr. 294 for 1996-97, der det heter:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen.»

Når vi ser på det forslaget som i dag foreligger, og som er nesten identisk, er det interessant å legge merke til at det bare er Fremskrittspartiet og SV som står på det samme forslaget som den gang. Jeg håper Kristelig Folkeparti og Venstre kan fortelle oss hvorfor de nå har skiftet syn i denne saken.

Representanten Einar Olav Skogholt var inne på at dersom dette gikk gjennom, er det flere som ikke får muligheter for trygghetsalarm. Det vil være riktig dersom man står på de samme kriteriene som folketrygden og hjelpemiddelsentralen for tildeling av denne tjenesten. Disse kriteriene føler vi også ligger inne i forhold til å fremme de nødvendige lovendringsforslag, fordi det tilbudet som allerede er pr. i dag, skal dekkes gjennom folketrygden.

Jeg vil til slutt ta opp mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet og SV som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Harald T. Nesvik har tatt opp det forslag han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp): Denne saken har vært til behandling i Stortinget ved ulike anledninger, noe tidligere talere også har berørt. Blant annet i St.prp. nr. 1 for 1997-98 la Sosial- og helsedepartementet fram en vurdering av dette spørsmålet, der det sier at en overtakelse av utgiftene i forbindelse med innkjøp og drift av trygghetsalarmer vil komme på nær 200 mill. kr pr. år, og av det var 11 mill. kr nyinvesteringer hvert år. Så ble det nedsatt et utvalg, satt sammen av medlemmer fra Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket, som la fram en rapport i forbindelse med St.prp. nr. 1 høsten 1998, der man ikke anbefaler at trygghetsalarmene blir statens ansvarsområde eller rettighetsfestet på det grunnlag. Det grunngis bl.a. med at man da får en ordning som vil gjøre at det blir mange som allerede har trygghetsalarm, som ikke vil være berettiget til trygghetsalarm bare ut fra kriteriene om høy alder eller trygghets- og angstdempende tiltak.

Vi har for så vidt snudd noe i denne saken, som representanten Nesvik var inne på, og det står vi ved. Likhetsprinsippet og bl.a. det å fjerne veldig ulike egenandelsbetalinger stod sterkt hos oss da vi behandlet dette spørsmålet på siste halvdel av 1990-tallet. Men vi ser også at likhetsprinsippet har sin pris, bl.a. at det da vil bli en mye mer hardhendt vurdering av hvem som har rett på trygghetsalarm eller ikke. Det er et annet uløst spørsmål her også. Hvis en trygghetsalarm skal ha en god funksjon, må det være en trygghetssentral som fungerer, og dermed er man veldig avhengig av et godt og nært samarbeid med lokale, enn si kommunale myndigheter, for å få dette til å være et trygghetssystem. Det er ikke nok bare å trykke på en knapp slik at det varsles et sted, det må jo være et sted hvor man raskt kan rykke ut og gi den som har behov for det, assistanse og støtte. Det gjør at det her alltid må være et nært samarbeid med kommunenivå.

Samtidig tror jeg at likhetsprinsippet også i noen tilfeller må vike for lokalt basert kunnskap, der bl.a. den åpne og hjemmebaserte omsorgen kanskje i mye større grad enn Rikstrygdeverket ser hvor behovet er, og at det da kan lages et trygghets- og varslingssystem tilpasset den enkeltes behov. Det er mye av årsaken til at vi i dag går inn for flertallsinnstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.