Ola D. Gløtvold (Sp) (ordfører for saken): Det kom litt brått på, jeg skal prøve å gjenvinne pusten.

Denne saken er fremmet av stortingsrepresentantene John I. Alvheim og Harald Tom Nesvik på vegne av Fremskrittspartiet, og er for så vidt en oppfølger av den smule bevilgningsiver vi har hatt når det gjelder sykehusfinansiering, i løpet av det siste halvåret. I november ble det bevilget 975 mill. kr til utenlandsbehandling av norske pasienter. De pengene kunne man ikke få brukt i løpet av det budsjettåret, og disse ble da gjort overførbare. Det som senere har skjedd, er at vi har fått et forslag om å kunne bruke disse midlene både til innenlands og utenlands behandling. Dessverre ble det nedstemt, mot Senterpartiets og SVs stemmer.

I etterkant av den diskusjonen har komiteen behandlet denne saken, Dokument nr. 8:45, som går ut på å bevilge 1 milliard kr ekstra til økt behandling ved norske sykehus. Helseministeren har i brev til komiteen sagt at han ikke ønsker å bevilge ekstraordinære midler til sykehusbehandling nå, og vil knytte vurderinger av kapasitet og behov til ordinær budsjettprosess. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre, har sluttet seg til dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og SV, mener at en ny vurdering av dette spørsmålet bør gjøres i forbindelse med ordinær budsjettbehandling, og da først i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er grunn til å minne om at det nå er ca. en uke igjen til revidert nasjonalbudsjett blir framlagt, og det er å håpe at det der finnes forslag fra Regjeringen som går ut på at vi kan øke takten i pasientbehandlingen ved norske sykehus.

Det har i løpet av den perioden som vi har diskutert dette med økt bevilgning til sykehusbehandling i Norge, framkommet mange opplysninger fra sykehus om både ordinær og ekstraordinær ledig kapasitet, og et mindretall i komiteen mener at det burde vært mulig å gjøre noen av midlene i forbindelse med den første bevilgningen, altså de 975 millionene som ble bevilget før jul, disponible for både innenlands og utenlands behandling. Når vi imidlertid nå, den 3. mai, vet at revidert nasjonalbudsjett blir lagt fram den 11. mai, så sier alle i komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, at behandlingen av økt bevilgning til behandlingskapasitet ved norske sykehus må vi ta i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Fremskrittspartiet fremmer sitt ordinære forslag og vil sikkert redegjøre nærmere for det.

Jeg ønsker til slutt å gå litt inn på den argumentasjonen vi fra Senterpartiet, sammen med Sosialistisk Venstreparti, her har lagt fram, som merknader. Vi mener det burde ha vært mulig, og også mest tjenlig for en raskest og mest mulig effektiv pasientbehandling fra årsskiftet og framover på vårvinteren, å bruke de midlene som allerede var bevilget i november 2000, slik at man kunne utnytte den bevilgningen som det faktisk var enstemmighet om ved votering i salen før jul, bruke dem nå, og så se på ekstraordinære midler i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett – som da kommer om bare noen dager – etter at departementet forhåpentligvis har fått en samlet oversikt over kapasiteten ved norske sykehus, ut fra det arbeidet som helseministeren har bedt SINTEF-Unimed gjøre for departementet. Vi mener at midlene utnyttet til både innenlands og utenlands behandling tidligere på året nok ville ha vært en mer effektiv og riktig bruk av disse ressursene. Vi ser vel nå at det har vært knyttet atskillige prinsipper og prestisje til disponering og handlemåte når det gjelder å utnytte tilgjengelige midler, istedenfor å bruke dem på en mest mulig effektiv måte.

Det sies også fra helseministerens side at han primært må ha disse bevilgningene lagt til den ordinære budsjettprosessen. For så vidt kan jeg forstå det. Men samtidig sies det at det er et organisatorisk problem i norske sykehus og i norsk helsevesen, og jeg synes at det problemet understrekes ved at vi blir så firkantet i behandlingsformen når det gjelder tilgjengelige midler også for utvidet innenlands behandlingskapasitet.

Jeg synes det er et dårlig forvarsel når det gjelder hva som vil ligge i statlig eierskap og sykehusansvar, at vi skal være så A4-preget i all vår disponering at vi må henvise kun til ordinære budsjettprosesser for å kunne øke behandlingskapasiteten innenlands – som flere sykehus har påpekt finnes der, hvis man får økte bevilgninger.

Asmund Kristoffersen (A): Hva som er riktig beløp å bevilge til behandling av pasienter ved sykehusene, kan en aldri være sikker på.

Forbruket av midler avhenger både av behov og etterspørsel og ikke minst måten disse bevilgede midler disponeres og utnyttes på. Det blir ofte sannsynliggjort at større bevilgninger alene ikke løser de utfordringer som det norske helsevesenet har.

Ifølge en OECD-rapport er Norge på sjetteplass i verden hva angår bevilgninger til helsevesenet i forhold til brutto nasjonalprodukt, og nr. 3 i verden når helseutgiftene beregnes pr. innbygger. Og vi har kanskje verdens tetteste legedekning etter Cuba. Siste statistikk jeg så, viste at det var 283 innbyggere pr. aktive lege. Likevel har vi ventelister som ikke er akseptable, og store kvalitetsforskjeller.

Dette skulle med all tydelighet tilsi at en ikke ensidig kan bevilge seg til et bedre helsevesen. Jeg viser også til oppslag i media som refererer seg til undersøkelser om nedgang i effektiviteten ved norske sykehus. Regjeringen har tatt andre grep, og jeg viser til forslaget om statlig overtakelse av sykehusene med 100 pst. offentlig eierskap og ny organisering i helseforetak.

Finansiering av pasientbehandling er komplisert, og de vurderinger som må gjøres, hører så absolutt hjemme i de ordinære budsjettprosesser. Jeg er derfor tilfreds med at flertallet i Stortinget viser til dette og avviser forslaget om å bevilge 1 milliard kr nå.

John I. Alvheim (Frp): La meg få lov å replisere til representanten Asmund Kristoffersen at på Verdens Helseorganisasjons statistikk er Norges helsevesen plassert på ellevteplass i forhold til europeiske land når det gjelder kvalitet og tilgjengelighet. Så denne tredjeplassen som det ble referert til, skal vi ikke ta særlig mye på alvor.

Det er på ingen måte overraskende for Fremskrittspartiet at vi står alene om å ville bevilge midler for å utnytte ledig behandlingskapasitet ved våre offentlige og private sykehus. Vi er vant til å stå alene om å sørge for at sykehusene får driftsmidler og pasientene får behandling i det norske helsevesenet.

Nå hadde flertallet i Stortinget en meget god anledning til å vise solidaritet – som man snakker høyt om i andre sammenhenger – med dem av våre medborgere som har stått i den norske helsekøen over lang tid. Både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti må i dag føle seg særlig ille til mote fordi de for ikke mange ukene siden gikk sterkt inn for å bruke noe av utenlandsmilliarden til behandling i Norge, fordi sykehusene hadde tilmeldt ledig behandlingskapasitet over hele landet.

Når nå muligheten ble lagt til rette for å utnytte denne kapasiteten, som disse partiene angivelig ikke visste fantes tidligere, så benytter man seg ikke av den anledningen. Det blir ingen ekstrabehandling av norske pasienter i Norge i dette driftsåret, fordi helseministeren i en tidligere debatt meddelte at han ikke ville legge inn ekstra midler til helsevesenet i det kommende reviderte nasjonalbudsjett, og jeg regner med at det fortsatt står ved lag. Jeg har ikke hørt andre signaler. Og dette gjør Regjeringen på tross av at den samme regjeringen nesten daglig proklamerer at Arbeiderpartiet vil prioritere helse og omsorg i tiden fremover, og dette skal være en valgkampsak i den forestående valgkampen.

Jeg synes faktisk heller ikke Høyre og Kristelig Folkeparti har noe særlig å skryte av når det gjelder å ivareta norske pasienters behov for raskere behandling og kortere ventetid under smerter og lidelser.

I denne sammenheng og i forhold til denne innstillingen er det rett og slett uforståelig at noen fremdeles snakker om inflasjonspress og press på den norske innenlandsøkonomien ved å bevilge 1 milliard kr mer til våre offentlige sykehus. Uansett hvilken regjeringskonstellasjon en har hatt de seneste år, har ikke flertallet i denne sal så langt vært villig til å ta våre pasienter på alvor. Dette understrekes også i denne innstillingen. Å snakke om formaliteter, om at budsjettene også for sykehusdriften vedtas én gang i året, er lite troverdig og et vikarierende moment.

Har vi behov for å øke behandlingskapasiteten, og dette kan gjøres ved å bevilge mer penger, er det helt naturlig, i hvert fall for Fremskrittspartiet, at slik bevilgning blir foreslått. Særlig er dette riktig fordi vi alle vet at Norge har råd til å bruke mer på helse.

Til slutt vil jeg kort kommentere at jeg virkelig ser fram til den bebudede sykehusreformen. Jeg tror faktisk at den reformen vil sette pasienten i fokus på en helt annen måte enn det vi tidligere har vært vant til, og at politikerne blir nødt til å ta sterkere hensyn til brukerne. Det betyr imidlertid ikke at det også i årene som kommer med statlig sykehusdrift, ikke blir nødvendig å tilføre sykehusdriften langt større ressurser enn det Stortinget hittil har vært villig til å gjøre.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp det forslag han refererte til.

Are Næss (KrF): Spørsmålet om sykehusøkonomi er vanskelig, og jeg tror det var mange som opplevde det som frigjørende da daværende helseminister Dagfinn Høybråten oppnevnte sitt utvalg med representanter fra tre departementer, sykehusene, eierne og forskningsmiljøene, som kunne levere oss en konsensusrapport med hensyn til den økonomiske situasjonen for sykehusene.

Sykehusøkonomi er som sagt et komplekst område, og Kristelig Folkeparti finner det derfor mest betryggende å ta opp slike saker i forbindelse med den ordinære budsjettbehandlingen. Til tross for at komitelederen sier at det gjør vi én gang i året, gjør vi det da vitterlig to ganger i året, og det er en hel uke til neste gang. Derfor er Kristelig Folkeparti med i det flertallet som mener at dette forslaget ikke kan støttes, men at vi vil komme tilbake til saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Og vår holdning her betyr selvsagt ikke at vi ser bort fra økte bevilgninger til sykehusene i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg tror representanten Alvheim må være offer for en selektiv glemsel. Det er faktisk slik at Fremskrittspartiet og Høyre har stått sammen i kravet om en bedre organisering av helsevesenet, om statlig ansvar og økte bevilgninger. Derfor støttet også Høyre Fremskrittspartiets forslag før jul om 1 milliard kr til utenlandsbehandling. Men selv om pasientene nå har fått tilbud om utenlandsbehandling når kapasiteten i Norge ikke har vært stor nok, må målet være at flest mulig skal kunne få et godt tilbud i Norge innen medisinsk forsvarlige frister. Det er ikke tilfellet i dag, det vet vi alle. Det er 290 000 personer som venter på behandling. Av disse er det 90 000 som har ventet mer enn tre måneder, mens ca. 40 000 har ventet mer enn et halvt år på behandling.

Men for å øke kapasiteten i det norske helsevesenet, er det nødvendig med omfattende reformer, for manglene i helsevesenet er åpenbare. Organiseringen er preget av uklare ansvarsforhold og bidrar til at ressursene som settes inn, både menneskelige, økonomiske og tekniske, utnyttes for dårlig. Annenhver sykepleier arbeider deltid, mange utdannede sykepleiere arbeider utenfor helsetjenesten, og kostbart medisinsk utstyr står ubrukt store deler av døgnet. Dette synes jeg viser at det er mer enn mangel på penger som preger det norske helsevesenet.

Høyre har i årevis foreslått å overføre ansvaret for sykehusene til staten, og vi er nå glad for at Arbeiderpartiet også har kommet til det og vil gå inn for statlig overtakelse av sykehusene. Men jeg har behov for å peke på at denne prosessen ville blitt enklere dersom man hadde fulgt Høyre også når det gjaldt nedleggelse av fylkeskommunen. Men det som er sikkert, er at en slik reform vil bidra til en helhetlig styring av spesialisthelsetjenesten og en bedre utnyttelse av økonomiske og personellmessige ressurser og dermed sikre bedre helsetjenester og redusere de uverdige helsekøene.

Som det ble understreket av saksordføreren, mener også Høyre at vurderingen med hensyn til om vedtatte bevilgninger er tilpasset de behov, den kapasitet og de forutsetninger som ligger i helsevesenet, må gjøres i forbindelse med de ordinære budsjettene. Derfor har ikke Høyre nå i denne saken støttet Fremskrittspartiets forslag om 1 milliard kr til innenlands behandling. Først må sykehusene bruke de pengene de allerede har fått, og det var jo økte bevilgninger for inneværende år. Riktignok var det slik at denne utenlandsmilliarden synliggjorde ledig kapasitet ved norske sykehus, men det er også synliggjort at alternativer og konkurranse i helsevesenet vil bidra til å øke kapasiteten slik at flere kan få behandling.

Det er også slik at hvis det virkelig er ledig kapasitet ved sykehusene, står fylkeskommunene fritt til å kunne utnytte denne kapasiteten, for staten stiller opp med 50 pst. av finansieringen gjennom ISF-ordningen. Og dersom innslaget av stykkprisfinansiering hadde vært større og gått direkte til sykehusene, ville sykehusene i dag både hatt bedre økonomi og bedre incentiver til å utnytte kapasiteten. Så her er det ikke bare snakk om penger, men det er snakk om en bedre organisering av den interne driften av sykehusene, og det er snakk om å få denne statlige eierskapsreformen på plass slik at vi kan frigjøre mer kapasitet.

Høyre er positiv til å bevilge mer penger til helsevesenet, og det har vi også foreslått i våre årlige budsjetter gjennom flere år. Men vi er av den oppfatning at så store bevilgninger til et formål hører hjemme i de ordinære budsjettene, og da har vi både revidert og årsbudsjettet til høsten hvor vi kan komme tilbake til dette hvis det viser seg at det er behov for mer penger til helsesektoren.

Harald T. Nesvik (Frp): Har denne salen nå gått tom for argumenter for hvorfor man ikke skal gå inn for Fremskrittspartiets forslag om økte bevilgninger til helsesektoren?

Man har prøvd seg med flere argumenter tidligere – det har gått på inflasjon. Nå har vi kommet på at det ikke passer å bevilge 1 milliard kr nå, fordi det passer best i forbindelse med statsbudsjettet.

Det er mulig det er riktig at man fortrinnsvis skal bevilge via statsbudsjettet. Men da stiller jeg meg spørsmålet: Hva da med alle de andre sakene som man behandler i denne salen? Hva skjedde da man skulle ettergi gjelden til Gardermobanen – skjedde det via budsjettet? Alt som bevilges av penger i denne sal – skjer det i forbindelse med budsjettbehandlingen? Når det gjelder Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, hevder de at når det gjelder utenlandsmilliarden, kan den brukes innenlands, for her er det jo ledig kapasitet.

Så kommer man til denne saken, og da sier man: Nei, denne saken må vi se på i forbindelse med budsjettbehandlingen. Så vi kan ikke da bruke de samme argumentene for å bruke av utenlandsmilliarden til behandling innenlands fordi det er ledig kapasitet her, nei, da skal vi vente til budsjettbehandlingen!

Det er tydelig at enkelte føler seg rimelig ubekvemme i denne situasjonen. Norske pasienter står fortsatt på ventelister og venter på behandling. Vi vet at det er ledig kapasitet både ved offentlige sykehus og private sykehus. Dette er et forslag som er innlevert nettopp for å bidra til å bøte på den situasjonen med noe smerter og lidelser som mange pasienter i dette landet opplever mens de venter på behandling. Og da må jeg si at jeg er skuffet over flertallet i komiteen og Stortinget i denne saken. Man er ikke villig til å ta det ansvaret man har, og sørge for at norske pasienter får den behandling de bør ha krav på i dette landet. Så lenge vi har ledige sykehussenger, så lenge vi har ledig behandlingskapasitet, og så lenge vi har køer av pasienter for å motta behandling, da bør denne sal ta på seg ansvaret og sørge for at de personene får den behandlingen og oppfølgingen som er Norge verdig.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne ta for meg Fremskrittspartiets forslag II, men først vil jeg nevne at det er litt merkverdig at man avviser vårt forslag I om å bevilge mer penger til alle offentlige sykehus, fordi det skal tas opp under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Jeg går da ut fra at de samme komitemedlemmer har den samme holdningen når det gjelder forslaget fra Regjeringen om tilleggsbevilgninger til Rikshospitalet. Det må da også tas opp i revidert nasjonalbudsjett. For om et forslag kommer fra en representant eller fra Regjeringen, så er det med hensyn til behandlingsmåten identiske regler som gjelder. Konsekvensen av det komiteens flertall sier, er at man heller ikke vil behandle Regjeringens forslag om tilleggsbevilgning til Rikshospitalet.

Vårt forslag II lyder:

«Private sykehus som kan påta seg operasjoner for normal DRG (diagnoserelaterte grupper)-pris inkluderes i systemet for Innsatsbasert Finansiering.»

Innsatsbasert finansiering er en form for stykkpris hvor man har ulike tilskuddssatser for de ulike typer operasjoner. Den er ikke ment å dekke alle kostnader, den er vel nå på 55 pst. av et totalbudsjett over et år, men den er avhengig av aktiviteten. Og for hver operasjon eller behandling man foretar, får man en stykkprisbetaling fra Rikstrygdeverket, for å si det enkelt og kort. – Akkurat det samme som gjelder for takster f.eks. for røntgeninstitutter.

Det som er det artige, er at man i neste sak faktisk skal behandle takstsystemet for røntgeninstitutter. Der går altså et flertall, bestående av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, inn for likt takstsystem for offentlige og private røntgeninstitutter. Det skulle jo være en selvsagt ting i et land som Norge. Der sier de ja til likebehandling med en gang. Hvorfor avviser da – så vidt jeg forstår – disse partiene nøyaktig det samme prinsippet når det gjelder DRG-betaling? Hvis et offentlig sykehus får en DRG-betaling, som altså ikke er 100 pst. dekning av alle utgifter fordi den dekker bare 55 pst. av et totalbudsjett over et år, for en grå stær-operasjon eller for en brokkoperasjon, og hvis det er private klinikker eller private sykehus som er villig til å påta seg operasjoner bare for DRG-satsen, og dem er det, så vidt jeg skjønner, en del av, for i visse sammenhenger er den god, hvorfor sier man da nei til det? Hvilken prinsipiell holdning har de øvrige partier til dette med samme betaling for samme tjeneste enten det er en privat eller offentlig eier? Det er det jeg ikke begriper. Jeg utfordrer de partier som i hvert fall når det gjelder røntgeninstituttene, aksepterer et pålegg til Regjeringen om like rikstrygdeverkstakster for MR-undersøkelser osv. i private og offentlige røntgeninstitutter for 2001, til å være med på vårt forslag II, for det vil ikke koste staten fem øre, for DRG-satsen vil man allikevel på et senere tidspunkt betale til det offentlige sykehuset. Og hvis det er et privat sykehus som får DRG-tilskuddet, slipper man å betale det offentlige senere. Så det koster altså ikke fem øre, og det bevilges over et overslagsbevilgningskapittel. Det er helt ubegripelig hvis ikke de samme partier som mener dette når det gjelder røntgeninstituttene, stemmer for Fremskrittspartiets forslag II i den foreliggende saken.

Ola D. Gløtvold (Sp): Vi skal diskutere røntgeninstituttene i en annen sak, så jeg skal ikke gå så veldig mye inn på det nå.

Når det gjelder innsatsstyrt finansiering – DRG-systemer og ISF-ordningen – tror jeg kanskje flere bør gå grundigere inn på den. Den 50 pst.-innsatsstyrte finansieringsandelen som vi har, kan ikke på noen måte sammenliknes med det som vi går inn for når det gjelder finansiering med hensyn til private og offentlige røntgeninstitutter. Det som vi har sagt i den forbindelse, er at de skal behandles på like vilkår, og det betyr ikke at det skal være lik sats. Det er også grundig dokumentert og påpekt i innstillingen.

For øvrig skal jeg være enig med Fremskrittspartiet i én ting, og det er at det er helt håpløst å snakke om inflasjonspress på grunn av én ekstra milliard til pasientbehandling. Den debatten er heller ikke jeg med på. Det er jeg enig med Fremskrittspartiet i.

Så til dette med viljen til å bevilge. Vi har sagt at vi ville bruke de 975 mill. kr som ble bevilget før jul, til behandling både innenlands og utenlands, slik at de kunne brukes mest mulig effektivt, og slik at ventelistene kunne reduseres fortest mulig. Og så sa vi at vi skulle se på hva vi skulle gjøre når vi kom til revidert nasjonalbudsjett, når Regjeringen hadde fått dokumentert en del av de tingene som de ønsket å dokumentere, for i det hele tatt å være med på noen ting. Og jeg håper, som jeg sa i mitt første innlegg, at SINTEF nå har sine utredninger klare, og at det kommer noe i revidert.

Jeg har lyst til å stille helseministeren et spørsmål med hensyn til de 975 mill. kr som vi inviterte til at man skulle bruke både utenlands og innenlands tidligere på vinteren. Hvor mye er nå brukt av den bevilgningen? Jeg regner ikke med at det går an å gå på desimalnivå, men hvor mye sånn omtrentlig er brukt av denne utenlandsmilliarden, som den populært blir kalt. Og hvor mange pasienter er behandlet fram til månedsskiftet april/mai? Er det mulig å få et svar på det?

Are Næss (KrF): Det mangler litt på presisjonsnivået når Fremskrittspartiet omtaler andre partiers synspunkter. Det er ikke riktig, som representanten Nesvik sa, at Kristelig Folkeparti ikke hadde noen motforestillinger mot å bruke utenlandsmilliarden innenlands. Da ville det jo vært nokså ulogisk om vi ikke kunne bruke innenlandsmilliarden innenlands. Det skal jeg være enig med ham i. Men for Kristelig Folkeparti var det to ting som måtte oppfylles for at vi skulle gå inn for å bruke den såkalte utenlandsmilliarden. Det ene var at det skulle være kapasitet innenlands, naturligvis, og det andre var at dette ikke skulle ha noen uheldig innflytelse på økonomien i Norge. Og på bakgrunn av at vi av Finansdepartementet ble frarådet å bruke resten av denne milliarden innenlands, fant vi ikke å kunne gå inn for det.

Så er det heller ikke riktig, som representanten Hagen sier, at vi har gått inn for like røntgentakster for private og offentlige røntgeninstitutter. Det kommer vi, som representanten Gløtvold sa, tilbake til i neste sak. Derimot ønsker vi at det skal behandles på like vilkår, og med utgangspunkt i at Stortinget har bedt om dette allerede for inneværende års statsbudsjett, så blir det en ren oppfølging av dette.

For øvrig er ventetid et kjent fenomen når det er helsevesenet som diskuteres. Og jeg for min del er villig til å akseptere en ventetid på én uke for å få en sammenhengende budsjettbehandling når det gjelder disse forholdene.

Statsråd Tore Tønne: Jeg bad ikke om ordet til selve debatten som nå har vært om det fremsatte forslag, men siden jeg fikk et direkte spørsmål fra representanten Gløtvold, skal jeg i hvert fall forsøke å gi en kort kommentar, også for øvrig i forlengelse av et svar jeg gav i spørretimen i går.

Det har vært det jeg vil kalle en forsiktig oppstart av ordningen med pasientbehandling i utlandet, som ble vedtatt av Stortinget på slutten av fjoråret, og det er i og for seg ikke uventet på bakgrunn av at det er en ny ordning, en ordning som ble innført uten noen omfattende forutgående informasjon, og som også har vært noe omstridt innenfor bl.a. fagmedisinske miljøer. Men ordningen er etter min vurdering nå godt etablert, og det er grunn til å regne med at det vil bli en klar økning i anvendelsen av de muligheter den åpner for når det gjelder behandling i utlandet i tiden fremover.

Jeg har som det vel ble antydet her, ikke forberedt noen nøyaktige data for utnyttelsen til nå. De siste anslagene jeg så, mener jeg var i størrelsesorden 500 identifiserte pasienter som enten hadde fått eller var disponert til behandling i utlandet, og med de gjennomsnittskostnader det skulle ligge på, ville jeg tro at det dreier seg om beløp i størrelsesordenen 20–30 mill. kr. I tillegg kommer da de kostnader som har vært forbundet med etablering av ordningen, og også de tiltak som må treffes i forbindelse med oppfølging av pasienter. Det er fremforhandlet avtaler med utenlandske sykehus om en samlet kapasitet på 4 500 pasienter på årsbasis, og det er videre under forhandling tilsvarende avtaler som forventes å kunne gi en kapasitet i størrelsesorden 10 000 pasienter på årsbasis.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.