Torstein Rudihagen (A) (ordførar for saka): Dokument nr. 8:60 for 2000-2001 tek opp to forslag. Det første omhandlar eit stadig meir fokusert tema, som bl.a. framveksten av Attac-rørsla har medverka til, nemleg spørsmålet om ei avgift på valutatransaksjonar. Det blir fremma forslag om at Stortinget skal be Regjeringa om å legge fram ein plan for korleis Noreg skal arbeide internasjonalt for innføring av ei avgift på valutatransaksjonar. Det andre forslaget er at Stortinget skal be Regjeringa årleg legge fram for Stortinget ein rapport om verksemda i Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken, og Noregs stemmegiving og innsats elles i desse.

Spørsmålet om ei mogleg styring og stabilisering av den internasjonale valutamarknaden er eit viktig tema – eit tema som òg har vore debattert her i salen tidlegare, m.a. på bakgrunn av ein interpellasjon den 1. mars i år.

Vi har fått ein enorm auke i internasjonaliseringa av økonomien og handelen, både på godt og på vondt. Det gode er at auka handel, meir samkvem land og verdsdelar imellom og meir openheit i seg sjølv kan medverke til demokratisk utvikling i delar av verda som så absolutt treng det. Men her er òg ein del negative konsekvensar. Vi opplever valutaspekulasjonar i fleire grader, frå kortsiktig valutahandel, der det dagleg blir spekulert i små endringar i relative kursar, til det som ein kallar ei form for «kjøring» av ein valuta, der det blir spekulert i større endringar i eit lands valuta.

Vi har sett at finans- og valutakriser har sett den økonomiske utviklinga i mange land fleire år attende. Derfor blir arbeidet med å etablere system for å førebygge internasjonale finanskriser viktig. Og eg synest det er positivt at det nå veks opp ei internasjonal rørsle som fokuserer på desse utfordringane. Ei global avgift på spekulative valutatransaksjonar, om den er riktig utforma, kan medverke til å fremme stabilitet i valutamarknaden og samtidig vere ei stor og viktig finansieringskjelde for FN og for å få bukt med fattigdomsutfordringa i verda. Men for å få ei slik valutaavgift med den tilsikta verknaden er det mange føresetnader som må på plass. Her er mange utfordringar. Mellom anna må det vere stor tilslutning internasjonalt til å innføre ei slik avgift. Skal det vere realistisk, må aktørar som USA og EU støtte opp om dette. Ei slik avgift må i tilfelle bli innført i alle land av eit visst omfang, òg i land utanom OECD. Ein samrøystes komite seier da òg i innstillinga at ein ser det som uaktuelt for Noreg å innføre ei slik avgift på einsidig basis.

Ei anna utfordring er å unngå at avgifta i stor grad rammar handel mellom land og langsiktige investeringar. Ein liten skatt på f.eks. 0,1 pst., som er nemnt i debatten omkring dette, vil nok ramme kortsiktig valutahandel, der det dagleg blir spekulert i små endringar i kursane, utan å ramme handelen med varer og tenester. Men det vil sannsynlegvis vere utilstrekkeleg for å hindre spekulasjon og «kjøring» av ein valuta der det blir spekulert i større endringar. Problemet er at ei større avgift fort vil kunne ramme handel over landegrensene og langsiktige investeringar. Dette er eit par eksempel på at vi treng ei utgreiing om korleis vi skal medverke til betre styring av dei internasjonale marknadskreftene. Det har utanriksministeren teke initiativ til, og komiteen viser i innstillinga til at dette skal drøftast i ei eiga stortingsmelding som Regjeringa tek sikte på å legge fram innan utgangen av neste år. Fleirtalet i komiteen ber òg om at Regjeringa ser på andre verkemiddel enn valutaavgift for å skjerme utviklingslanda, da dei blir spesielt ramma av valutaspekulasjonar.

Når det gjeld spørsmålet om ein årleg rapport om verksemda i IMF og Verdsbanken, viser komitefleirtalet til behandlinga av St.prp. nr. 56 for 1997-98, der ein samrøystes finanskomite slutta seg til at ordninga med å legge fram ei eiga stortingsmelding om IMF annakvart år blei avvikla. Komitefleirtalet legg til grunn at Regjeringa held fram med å orientere Stortinget om IMF-saka på ein eigna måte, deriblant stemmegiving og norske synspunkt i viktige saker.

Innstillinga frå fleirtalet er derfor at Dokument nr. 8:60 blir lagt ved protokollen.

Siv Jensen (Frp): Kapitaltransaksjoner på tvers av landegrenser skyldes at land handler med hverandre. Skal man selge en vare i et land, oppstår det behov for en valutatransaksjon, slik at selger kan bruke den inntekten i sitt eget hjemland. Det er godt dokumentert at internasjonal handel er en viktig årsak til at vi har velstandsvekst i hele den industrialiserte verden. Alle forsøk på å begrense denne handelen har en kostnad som i realiteten dreier seg om redusert velferd.

I dagens situasjon er det helt åpenbart at det beste man kan gjøre, er å trekke u-landene med i det internasjonale varebyttet. Det vil kanskje være det viktigste tiltaket for å bringe disse landene ut av fattigdom. Det er godt underbygd at frihandel gir økt økonomisk vekst. Siden frihandel vil være noe av det viktigste for u-landene for å komme ut av fattigdommen og sikre sin befolkning en bedre levestandard, er det oppsiktsvekkende at et parti som SV går i spissen for både en avgift på valutatransaksjoner og ikke minst nok engang et forsøk på å begrense frihandel. Jeg skulle veldig gjerne like å vite hva slags oppskrift SV har for at u-landene skal bli invitert inn i det gode selskap, altså inn i de industrialiserte landenes handel, slik at de på et eller annet tidspunkt kan stå på egne ben, være selvhjulpne og ha en økonomi som går rundt, og på eget grunnlag kan være med på å trygge egne innbyggeres velferd for fremtiden. Det har jeg ikke oppfattet at SV har noen klare svar på, men i stedet er man på full fart mot å legge en avgift på et marked som i all hovedsak fungerer svært tilfredsstillende.

Etter mitt skjønn vil det være gal bruk av ressurser hvis Norge skal arbeide internasjonalt for å utrede en eventuell innføring av en avgift på valutatransaksjoner. Det er rimelig åpenbart at en slik avgift må være helt global hvis effekten skal være det den måtte være tenkt, og det er ingen tegn til at et slikt forslag vil få internasjonal tilslutning. Så dette er ingen ny sak fra SVs side, men jeg er fortsatt glad for at stortingsflertallet er rimelig samlet i synet på en slik avgift. Jeg vil igjen utfordre SV til å beskrive hvordan de mener at u-landene skal komme ut av fattigdomsfellen sin på annen måte enn gjennom frihandel, for det er åpenbart SVs politikk.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Denne saka rettar fokus mot noko som Kristeleg Folkeparti er svært oppteke av, nemleg internasjonal solidaritet og ein global kamp mot fattigdom. Samtidig er det viktig at dei verkemidla me tek i bruk for å nå desse måla, må vera både nyanserte og heilskaplege, og at dei må ha internasjonal støtte, samtidig som dei må vera moglege å gjennomføra i praksis.

Valutaspekulasjonar fører til ein enorm straum av pengar dagleg over kontinenta. Av og til kan dette karakteriserast som egoisme sett i system. Globalisering og marknadsliberalisme kombinert med rask teknologiutvikling gjer forskjellane mellom fattig og rik tydelege. Utfordringane er klare, men løysingane kan nettopp derfor verta ganske mangfaldige. Det er derfor behov for å gå djupare inn i nyansar og problematisera litt rundt konsekvensane som både globalisering, marknadsliberalisme og ein open økonomi fører med seg.

Når det så gjeld Tobin-avgifta, vil ei eventuell innføring av ei slik avgift sannsynlegvis verka stabiliserande og avgrensa omfanget av kortsiktige kapitalflyttingar og plasseringar. Men dersom ei slik avgift skal ha nokon verknad, må den innførast på global basis. Samtidig vert det reist ganske mange praktiske utfordringar, som korleis ein skal kanalisera denne avgifta vidare til dei som treng det, osv. Frå Kristeleg Folkeparti si side har me derfor gått inn for å leggja dette dokumentet ved protokollen. Til grunn for det ligg at me har merka oss at Regjeringa tek sikte på å drøfta nettopp moglegheitene for ei betre styring av dei internasjonale marknadskreftene i ei eiga stortingsmelding. Her legg me til grunn at Regjeringa i den varsla meldinga til Stortinget òg vil gjera greie for det internasjonale arbeidet som er på gang og vil verta utvikla vidare for å avgrensa valutaspekulasjonane. I dette tek me det som sjølvsagt at drøftinga av spørsmålet om ei internasjonal valutaavgift vert teken med.

Når det så gjeld ein årleg rapport om verksemda til IMF mv., vil eg her berre visa til saksordføraren sitt innlegg og hans grunngjeving.

Øystein Djupedal (SV): Vi har fra SVs side funnet det nødvendig å fremme dette forslaget selv om det også er fremmet tidligere, rett og slett fordi man i stigende grad i et bredt politiske miljø er opptatt av å finne styringsgrep som skal gjøre det mulig i noe større grad å skape sin egen framtid og ikke la markedet skape framtiden.

Det som har skjedd gjennom de siste to tiår, etter det man kan kalle den nyliberalistiske revolusjon, er at deregulering av markedet, deregulering av statlig kontroll, deregulering av ulike former for konsesjonslovgivning har gjort det mulig at en helt ny vekstnæring har vokst opp. Denne vekstnæringen er ikke handel i tradisjonell forstand. Denne vekstnæringen er ikke investeringer i tradisjonell forstand. Denne vekstnæringen er valutatransaksjoner på kortsiktig basis for å hente ut gevinster, ved at man har et stort volum av penger som flyttes på kort tid, og at man på den måten skaper man seg store formuer. Dette medfører ikke minst store stabilitetsproblemer. Det betyr altså at valutatransaksjoner er den største vekstnæring i verden. Dette skaper betydelige styringsproblemer, også for oss. Det er ikke bare u-landene som taper på dette. Også de store industriland taper på det. Norge har selv vært offer for det, i 1992 og 1993, da store valutabevegelser førte til at vi fikk et skyhøyt rentenivå. De medførte sågar at til og med det engelske pundet ble presset ut av den gang EMS, det europeiske valutasamarbeidet, som gjorde at noen få fikk vanvittig store fortjenester.

Dette er bakgrunnen for SVs engasjement. Så er spørsmålet: Hvordan finner vi disse styringsgrep? Det finnes sikkert mange ulike tolkninger av dette, men det mest konkrete forslag så langt er den såkalte Tobin-tax, altså denne avgiften på valutatransaksjoner som ikke er ment å ramme de langsiktige investeringer, men som er ment å ramme de kortsiktige transaksjonsgevinster.

Det er ikke vanskelig å se at det finnes mange argumenter mot dette. I den grad en nasjon er i fritt fall og valutaen er på vei mot bunnen, er det klart at en slik avgift ikke vil ha noen effekt overhodet. Men tanken er at man skal ha styrings- og stabiliseringsgrep som gjør det mulig i noe større grad å ha kontroll over sitt eget lands valuta. Derfor er denne Tobin-avgiften diskutert internasjonalt i brede fora, men også blant mange politikere fra ulike politiske ståsteder. I Norge er det sågar konservative politikere som står bak denne avgiften. Det viser at flere enn bare SV og våre miljøer er opptatt av dette.

Vi har ønsket at det skal lages en plan for hvordan Norge skal kunne arbeide internasjonalt for dette. En talerstol vi nå har, som vi ikke har om få år, er den i Sikkerhetsrådet. Vi ønsker at Norge også i Sikkerhetsrådet skal gå foran for å vise at dette er mulig. Norge er i så måte ikke alene. Canada er ett eksempel, Mexico et annet, på andre land som også er opptatt av denne typen problemstilling. For det er helt åpenbart, som det er sagt av flere, at en slik avgift ikke vil ha effekt hvis ikke de store valutaene er med. Poenget er iallfall at man må prøve å finne nye styringsgrep, for ellers betyr det at fremtiden nærmest er en slags markedsliberalistisk motorvei, der politikere og enkeltmennesker overhodet ikke skal ha innflytelse. Denne form for defaitisme er SV sterkt imot.

Derfor har vi fremmet dette forslaget. Det er dessverre et mindretallsforslag, men jeg vil likevel si at flertallet går i riktig retning i sine merknader, for flertallet ønsker at det skal lages en plan. Flertallet sier også at man skal komme tilbake med en stortingsmelding i løpet av neste år. Dette er noen forsiktige skritt, som vi hilser velkommen.

SV har også fremmet et forslag om at vi i større grad skal få en debatt rundt de store internasjonale organisasjonene, som IMF og Verdensbanken. Grunnen til det er at disse i dag i all hovedsak ikke diskuteres i de nasjonale parlamenter. Jeg tror at det hadde vært fornuftig. Det er mange grunner til at Stortinget årlig burde fått en melding om deres virksomhet – av to grunner særlig. Den første er at det i all hovedsak vil være sentralbanksjefene som møter i disse organer. Disse er i større og større grad frikoblet fra det politiske miljø, ved at sentralbanker verden over har blitt uavhengige. Vi har fått et skritt i den retning også i Norge.

Den andre grunnen er at de råd som disse institusjonene gir, i all hovedsak er de samme. Det betyr at helt uavhengig av hvilke nasjoner man skal gi råd, er rådene mer eller mindre: Selg unna statseiendom, gjør mest mulig av kapitalmarkedet fritt, så vil dette gå bra. All erfaring viser at de råd IMF og i en viss grad Verdensbanken har gitt, har vært feil. Disse kritiseres da også på bred front av alt fra Financial Times til andre økonomer som rett og slett mener at IMF og Verdensbanken må gjennomgå sin egen rolle, fordi verden har blitt mer kompleks, og det er ikke uten videre gitt at det å selge unna statseiendom og det å privatisere næringslivet er det som gir grunnlag for vekst.

Her kommer jeg inn på det som var fru Jensens spørsmål til meg: Hvordan ser SV for seg at u-landene skal ha en viss mulighet i dette? Hvis vi ser på vår egen nasjons rolle, vil vi se at den har lyktes i all hovedsak, ved to ulike trekk. Det ene er at vi har hatt kloke politiske beslutninger, faktisk, ved at man i starten av vårt århundre innførte ulike former for konsesjonslovgivning, samtidig som vi tillot internasjonal kapital å komme inn. Det betyr altså at Norge hadde muligheten til nærmest å plukke på øverste hylle, for vi lot franskmenn og engelskmenn betale utbygging av våre vannkraftanlegg, samtidig som vi innførte streng konsesjonslovgivning. Det samme gjorde vi da vi utbygde Nordsjøen. Det er denne muligheten også u-landene må få, nemlig selv å bestemme på hvilket nivå og i hvilken grad man ønsker å delta i det internasjonale varebyttet. For det vil i praksis være helt umulig for de fattigste land å kunne få noen form for utvikling hvis ikke man selv har muligheten til nasjonal lovgivning, der man selv bestemmer i hvilken grad internasjonal kapital skal få dominere landet. Dette har også bidratt til at u-land synker ned i dypere fattigdom, og det betyr at klasseskillet eller skillet i verden mellom rike og fattige land har blitt større, dessverre.

Vi ønsker at disse land skal få muligheten til å fremme sin egen vei, og vi tror også at en større grad av internasjonal debatt om disse spørsmålene i seg selv vil virke positivt. Så vil selvfølgelig ingen av de forslagene vi i dag fremmer, bringe u-landene fram i førstedivisjon – det hadde jo vært sterkt ønskelig. Vi er heller ikke imot frihandel i den forstand at handel bringer med seg vekst. Det er fremdeles slik at de som er utenfor handelskaravanene, dessverre synker tilbake, mens de som deltar i det internasjonale varebyttet, går fram.

Vi har altså ingenting imot frihandel og ingenting imot internasjonalt varebytte. Det vi har imot, er en framtid som utelukkende skal styres etter markedsliberalismens prinsipper. Dette tror vi menneskeheten ikke er tjent med.

Vi har kommet et lite stykke på vei med de forslag vi i dag fremmer – jeg tar opp de forslag som er referert i innstillingen. Men dette vil være en debatt som i mange, mange år fremover vil prege det internasjonale ordskiftet i de vestlige land, som de gjør i u-land. Det betyr at med noen skritt i dag vil vi klare enda flere skritt i morgen.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp de forslag han refererte til.

Per-Kristian Foss (H): Hvorvidt akkurat debatten om Tobin-skatt preger det internasjonale ordskiftet om økonomi og politikk, er jeg noe mer i tvil om. Det tror jeg i så fall baserer seg på et meget snevert utsiktspunkt. Det er iallfall tydelig at hr. Tobin selv, altså professor og tidligere nobelprisvinner James Tobin, føler et sterkt ubehag ved å bli knyttet til denne skatten. Han uttaler, som vi også refererer til i innstillingen, at han ikke ønsker at hans navn skal brukes og forbindes med skatten eller med Attacs program.

Internasjonalt har det vært – men det er en stund siden nå – en viss faglig debatt om hvorvidt en avgift på valutahandel vil virke stabiliserende eller destabiliserende. Synspunktene står mot hverandre. Jeg registrerer at forslagsstillerne ikke ønsker utredning, men ønsker iverksettelse uten forutgående faglig utredning. Det tror jeg er det tryggeste, for hvis ikke, vil motforestillingene bli overveldende.

Det ble både av saksordføreren og av Kristelig Folkepartis talsperson her brukt begreper som skulle indikere at man kunne skille ulike valutatransaksjoner fra hverandre. Det ble brukt uttrykk som de egoistiske transaksjoner, eller de spekulative valutatransaksjoner. Jeg utfordrer gjerne flertallet til å gi en slik definisjon: Hva er det som er spekulative transaksjoner, og når vet man det? Man snakker om kortsiktige valutatransaksjoner som om det skulle være ille, mens langsiktige transaksjoner skulle være bra. Det vet man ikke før det er gått en stund, og det kan godt tenkes at de kortsiktige transaksjonene kan vise seg å være meget nødvendige.

Vi kan ta eksemplet med norske bedrifter som er internasjonale, f.eks. en bedrift som Norske Skog. Det er en bedrift som daglig må foreta kortsiktige valutatransaksjoner for å sikre seg. Jeg vil gjerne utfordre de talere som kommer etter meg, til å definere: Hva av Norske Skogs daglige transaksjoner er det som er spekulative og kortsiktige? Såpass konkret må man være hvis man skal prøve å få begrepene ned på jorda, og ikke bare forsøke å late som om man kan sette slike skiller.

Jeg er enig i at den nye globale økonomien stiller politikere overfor mange utfordringer, men jeg mener at de ligger på helt andre plan enn å innføre 0,1 pst., 0,2 pst. eller for den saks skyld høyere avgifter på valutatransaksjoner. En slik avgift tror jeg rett og slett vil ha den effekt at det vil de store og rike ha god råd til å betale, og de fattige vil igjen stille bakerst i køen. Faktisk er det slik at en del av de land som har tjent mest på den globale økonomien, er en del av utviklingsøkonomiene – altså land som har beveget seg fra et u-landsnivå og oppover. Men dessverre har en del av disse land ikke beveget seg inn i den globale økonomien uten å ta de forholdsregler som utviklede økonomier tidligere har tatt, bl.a. i form av et ganske omfattende regelverk for finansinstitusjoner som sikrer soliditet, konkurranse og åpenhet – tre viktige forhold som i Norge og i vestlige land for øvrig, i USA og EU er sikret gjennom lovgivning.

Ser man på årsakene til valutakrisene i Asia, eller for den saks skyld i Mexico, er det jo behagelig for en del av disse land selv å si at årsaken var at man internasjonalt spekulerte. Men det holder jo ikke som beskrivelse. Ser man på det som har skjedd i ettertid i land som Thailand, Japan og Indonesia, der krisen satte ganske dramatisk inn, var det helt klart underliggende svakheter i disse landenes økonomi som var den egentlige årsak til valutakrisen. Så man kan ikke tro at man blir frisk bare man unnlater å ta tempen. Det er altså ikke termometerets skyld. Eller for å bruke et annet bilde: Om musikkstykket kanskje ikke er det man hadde ønsket seg, er det ikke akkurat sikkert at det er pianistens skyld.

Jeg er enig i at det er behov for å gjøre mye på internasjonalt plan, ikke minst gjennom Verdensbanken og Det internasjonale valutafond, for å forebygge – jeg vil ikke gå så langt som å si internasjonale finanskriser, for det er dog ganske voldsomt, men iallfall regionale finanskriser som kan få internasjonale effekter. Og da synes jeg faktisk at begge disse organene, både Verdensbanken og Valutafondet, har gjort en del på disse områdene. Men noe av dette er ubehagelig, bl.a. er det ubehagelig for en det utviklingsland å måtte avlevere jevnlig statistiske opplysninger og praktisere en åpenhet om sin økonomi som gjør at det er mulig å se når eventuelle kriser er under oppmarsj. Debatten internasjonalt om Mexico-krisen har jo nettopp knyttet seg til dette: Hvorfor så man ikke hva som var i ferd med å skje tidlig nok til å kunne forebygge iallfall noe? Årsaken ligger bl.a. i disse landenes – skal vi si – nasjonale, for ikke å si nasjonalistiske tradisjoner som gjør at de er ganske lite åpne og har til dels også dårlig statistisk verktøy. På disse områdene bør det gjøres mer, men Verdensbanken går også her i riktig retning.

Så med andre ord: Jeg undervurderer ikke den globale økonomis utfordring, men jeg tror at Tobin-skatten som internasjonalt fremmarsjområde er en blindvei både faglig og politisk, og ikke minst når det gjelder å skaffe oppslutning. En regjering må gjerne levere en rapport årlig til Stortinget og fortelle om hvordan det går. Vi fikk Canadas støtte i fjor. Det får vi også i år og sannsynligvis også neste år, men det blir med det. Vi kunne sikkert legge til enkelte land. Men for å si det sånn: Like urealistisk vil det være uansett hvor ofte rapportene kommer. Dette stanses uansett av en gruppe av større land.

Til slutt bare den lille refleksjon til hr. Djupedals utdyping av u-landenes vei å gå, at det var å sørge for å skaffe seg nasjonale konsesjonsordninger for viktige områder som energi. Meg bekjent har de fleste utviklingsland faktisk det. Hvis man skulle bruke Mexico som et av de viktige oljeproduserende land som eksempel, har den meksikanske sokkel lenge vært totalt sperret for utlendinger. Det fremheves ikke internasjonalt som noen suksesshistorie. Dessverre er det meksikanske statlige oljeselskap heller eksempel på et motsatte. Brasils sokkel har lenge også vært temmelig lukket for utlendinger. Og u-landene har her valgt å gå frem stort sett som Norge, kanskje med enda mer restriktive holdninger i utgangspunktet.

Faktisk kan vel ikke noen av disse eksemplene fremheves som land som har hatt stor suksess med seg, og det var i og for seg interessant at nettopp Mexico var eksemplet som ble brukt på et land som ble rammet av internasjonal valutahandel, ifølge hr. Djupedal. Mexico er også det land som mest konsekvent har brukt konsesjonspolitikken for å hindre utenlandske selskapers adgang til meksikansk sokkel. Men det er under oppmykning, etter initiativ fra Mexico selv.

Øystein Djupedal (SV): Den nylig avgåtte sjeføkonom i Verdensbanken, Joseph Stiglitz, var nylig i Sverige og kom da med en kraftsats om økonomene som styrer de store internasjonale organisasjonene. Han kalte dem tredjerangs økonomer fra førsterangs universiteter, og han sa videre at de har mer forstand på femstjerners hoteller enn på landsbyene de skal besøke. Det betyr altså at kritikken mot en del av de råd som gis, faktisk ofte er sterkere fra de faglige miljøene enn de er fra politikere eller allmennheten generelt. Det er jo fordi disse institusjonene har hatt en veldig viktig rolle, men dessverre har de altså kjørt seg fast i et spor som gjør at de ikke i samme grad lever i den nye tid og gir de råd som er nødvendige i den tid vi nå lever i. Og det er særlig det forhold at valutatransaksjoner har økt så vesentlig gjennom de siste to tiår, som gjør at man må komme med nye typer råd.

Hr. Foss var inne på Tobin, som han sa tar avstand fra sitt eget forslag. Det gjør han jo ikke, han tar avstand fra Attac. Og det må han gjerne. Mitt poeng er følgende: Vi vil ikke legge oss opp i hva som er langsiktige og kortsiktige transaksjoner. Det må hver enkelt virksomhet gjøre. Poenget er at i det øyeblikket man gjør en del transaksjoner ulønnsomme, vil bedriftene ut fra en kommersiell vurdering ikke foreta slik transaksjon, rett og slett fordi den av natur kanskje vil være kortsiktig, og da vil man ikke få den forespeilte fortjeneste på transaksjonen. Det er jo det som gjør dette forslaget klokt, og som gjør det operativt.

Så er jeg når som helst villig til å diskutere andre gode forslag. Det jeg kanskje tror representanten Foss og andre motstandere ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg, er at vel har markedsliberalismen vunnet, og den har nok vunnet en knusende seier, og heller ikke er det mulig å se at det fins noe som helst som kan erstatte den – kanskje heldigvis. Men poenget er: Hvilke styringsgrep skal man da bruke for å prøve å skape en relativt større grad av stabilitet enn det vi i dag har? Og høyresiden i Norge, som høyresiden i mange land, sier at markedet fikser dette. Men markedet gjør jo ikke det. Poenget er at det er denne kombinasjonen av politiske styringsgrep og markedet som sannsynligvis vil skape en bedre verden for folk flest, og ikke denne ensidige fokuseringen på at markedet i seg selv er så genialt. Jeg tror at mange land over tid vil se at man har bruk for dette.

Jeg kunne godt tenkt meg at man diskuterte dette i et bredere fora enn bare i Stortinget. Jeg mener at Sikkerhetsrådet burde være en naturlig arena for dette. Jeg mener at Sikkerhetsrådet burde hatt en internasjonal konferanse for å prøve å diskutere styringsgrep. Det er dessverre ikke vilje til dette i Det norske storting, men i mange andre land diskuterer man denne type problemstilling.

Jeg syns det er synd at norsk høyreside velger å stille seg på utsiden. Hvis vi ser på det internasjonalt, er det faktisk sterke krefter i konservative, økonomiske miljøer som mener at det nå er nødvendig å finne nye styringsgrep. Dette er et forslag. Hvis det kommer opp andre forslag, er jeg når som helst villig til å diskutere også dem.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er enig i at mange økonomer, også konservative, gir interessante bidrag til debatten om hvordan man skal forebygge uheldige utslag av den åpne internasjonale økonomien. Det er to trender som preger disse økonomenes forslag. Det ene er åpenhet, som fortsatt møter store motforestillinger. Skal man forebygge kriser, må man ha åpenhet om økonomiske data for å kunne gjøre noe i tide. Det andre rådet er tettere regionalt og overnasjonalt forpliktende økonomisk samarbeid. Det beste eksempel på det vi hittil har internasjonalt, er EU. Jeg skjønner at representanten Djupedal er mot begge deler.

Det er godt mulig at Verdensbanken opp gjennom årene kan ha gitt råd som ikke har fungert godt nok i forhold til enkelte utviklingsøkonomier i krise. Men gjennomgående har jeg registrert at det er en endring i Verdensbankens råd som tar hensyn til et kanskje noe bredere perspektiv enn bare det isolert økonomiske. Det er klart at for en del utviklingsøkonomier er det ikke bare interessant å se hvordan markedet fungerer. Utviklingsland som i dag har en trussel mot sin befolkning som ligger i en enorm vekst i hiv/aids-sykdom, må også gjøre noe helsemessig, opplysningsmessig, for å motvirke en slik trussel. Så det er ikke bare spørsmål om å se på markedet. Men det er ett godt råd jeg tror IMF og Verdensbanken kanskje burde stått hardere på i forhold til en del av utviklingsøkonomiene i Asia: Før de slapp internasjonal kapital fritt inn i sitt land, burde de hatt et lovverk som sikret finansinstitusjonene soliditet, og man burde latt være å blande seg politisk inn i enkeltavgjørelser i bank- og finansinstitusjoner. Dessverre har vi en del eksempler på slik innblanding, grensende til den rene korrupsjon, som har bevirket noe av krisen i en del av de asiatiske land. Her burde Verdensbanken kanskje vært tøffere i sine krav. Det er synspunkter jeg skjønner representanten Djupedal ikke deler.

Ellers var vel det mest oppsiktsvekkende i det siste innlegget at SVs representant mente at det ikke var noe alternativ til den internasjonale kapitalismen. Han brukte vel også uttrykket «heldigvis». Det må i hvert fall sies å være et ideologisk stormskritt fremover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.