Se også behandlingen av sak 1-4 på formiddagsmøtet.

 

Presidenten: Før vi fortsetter på talerlisten, vil presidenten gjøre oppmerksom på at representanten Carl I. Hagen har bedt om ordet for å gi en stemmeforklaring.

Carl I. Hagen (FrP): I sitt innlegg i dag morges meddelte statsminister Kjell Magne Bondevik i realiteten at Regjeringen ville tre tilbake hvis Stortinget i kveld ikke vedtok en budsjettramme i samsvar med regjeringspartienes forslag. Ved dette kabinettsspørsmålet er i realiteten voteringsgrunnlaget dramatisk endret, fra å dreie seg om et rammebudsjettvedtak til å dreie seg om landet skal gjennomføre et regjeringsskifte kort tid etter at vi har hatt et regjeringsskifte.

Dette kabinettsspørsmålet føler Fremskrittspartiets stortingsgruppe har vært rettet mot Fremskrittspartiets stortingsgruppe for ved tvang å få oss til å stemme for noe vi egentlig ikke er for. Stortingsgruppen har i sitt møte drøftet denne saken meget inngående, og ved et flertallsvedtak i stortingsgruppen er gruppen kommet til at vi ved denne korsvei vil unnlate å stemme mot noe vi er imot. Vi vil da stemme for noe vi egentlig er imot, fordi vi ser det slik at et regjeringsskifte ikke vil være fornuftig for landet i den situasjonen vi nå er i. Jeg er takknemlig for å få lov til å gi denne stemmeforklaring om at vi subsidiært vil gi tilslutning til rammevedtaket i Budsjett-innst. S. I og de fire rammene i arabertallsinnstillingen. Jeg er glad for å få anledning til å gjøre det, slik at Stortingets debatt på slutten av finansdebatten kan bli ryddig når det gjelder spørsmålet om hvordan det kommer til å gå.

Presidenten: Da går vi videre på den oppsatte talerlisten.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg skjønner at det ikke er lagt opp til en stigning i programmet. Men jeg vil allikevel si at det budsjettet som Regjeringen og regjeringspartiene har lagt frem, er et meget godt budsjett, og det er godt å vite at vi får flertall for det her i kveld.

Samarbeidsregjeringens beskjed til store og små bedrifter over hele landet er klar. Næringspolitikken og kursen for den er lagt om. Arbeiderpartiregjeringens stadige skatte- og avgiftsøkninger de siste årene er avløst av et program der lavere skatter og avgifter og gode rammevilkår for verdiskaping står helt sentralt.

For meg er det en grunnleggende erkjennelse at verdiene som skapes i næringslivet, er grunnlaget for velferd og sysselsetting. Gode arbeidsvilkår for bedriftene er derfor helt nødvendig for å trygge fremtidens velferd og bosetting. Med dette budsjettforslaget begynner Samarbeidsregjeringens arbeid med å legge til rette for bedrifter og for mennesker med pågangsmot og skaperevne. Budsjettet inneholder skatte- og avgiftslette som vil øke tilgangen på risikovillig kapital, forbedre vilkårene for kunnskapsbasert næringsliv og styrke det private eierskap. Der andre nøyer seg med å snakke om å skape og dele, gjør Samarbeidsregjeringen noe med det.

For Norge er det en særlig utfordring å utvikle et vekstkraftig næringsliv som kan redusere avhengigheten av olje- og gassvirksomheten. Innføringen av euroen hos mange av våre viktigste handelspartnere kan påføre norsk næringsliv nye konkurranseulemper. Det er derfor særlig viktig å gjøre forbedringer i andre rammebetingelser. For å redusere avstandsulempene foreslår Regjeringen både økt satsing på samferdsel og veibygging, og avvikling av flyplassavgiften. Også utviklingen av infrastruktur for høyhastighetskommunikasjon vil ha stor betydning. I tillegg til å stimulere offentlig etterspørsel etter bredbåndsløsninger er Regjeringen opptatt av å sikre konkurransen i markedet for levering av disse tjenestene.

Kapitaltilgangen til gode prosjekter er avgjørende for nyskaping og næringsutvikling. Derfor er fjerning av utbytteskatten særlig viktig for bedrifter i etableringsfasen. Avviklingen av utbytteskatten vil også stimulere egenkapitalmarkedet og bidra til at overskuddet i bedriftene investeres der det kaster mest av seg og gir den største verdiskapingen.

Jeg mener det er behov for en helhetlig og kritisk gjennomgang av virkemiddelapparatet for å se hva vi får ut av de midlene som brukes, hva som virker, og hva som ikke virker. Samarbeidsregjeringen mener virkemidlene i større grad må konsentreres om idé-, etablerings- og kommersialiseringsfasene i bedriftene. Det er særlig i disse fasene det kan være vanskelig å hente inn privat kapital og kompetanse.

Sterkere privat eierskap er viktig for å vitalisere norsk næringsliv og stimulere til næringsutvikling.

Et omfattende offentlig eierskap fører samtidig til uheldige konflikter mellom statens rolle som eier, lovgiver og myndighet. Regjeringen legger stor vekt på at vi har et velfungerende kapitalmarked, og vi arbeider for å styrke både det aktive private eierskapet og det institusjonelle private eierskapet. I løpet av våren vil Regjeringen derfor legge frem en sak for Stortinget med en strategi for et sterkere privat eierskap og et redusert og profesjonalisert statlig eierskap. Behandlingen av denne saken blir bestemmende for Regjeringens eierskapspolitikk i de årene som kommer.

Valg av tidspunkt og fremgangsmåten for reduksjon i statens eierandel vil avhenge av verdiutviklingen og hva som sikrer det enkelte selskap en best mulig industriell utvikling. Reduksjon av den statlige eierandelen kan gjennomføres ved nedsalg, aksjeemisjon eller gjennom en kombinasjon av disse. Jeg mener det er avgjørende at staten opptrer som en ansvarlig og profesjonell eier i de bedriftene den skal forbli eier av. Det betyr at staten må forholde seg profesjonelt til kapitalutvidelser, erverv av nye virksomheter, oppsplitting av selskaper og fusjon med andre, selv om det skulle føre til at statens eierandel reduseres.

I markeder med store omskiftninger er det viktig at eieren kan håndtere slike spørsmål raskt. For å ivareta statens verdier og hensynet til selskapenes utvikling vil det være en fordel å la Nærings- og handelsdepartementet få muligheten til å utøve eierrollen på en effektiv måte. De foreslåtte fullmaktene er derfor et virkemiddel for å profesjonalisere og redusere det statlige eierskapet. Omfattende salg av aksjer i de store selskapene anser jeg ikke som aktuelt før Stortinget har behandlet den bebudede saken om statlig eierskap. Det innebærer at de foreslåtte fullmaktene hva gjelder nedsalg, først og fremst vil bli brukt i forbindelse med strukturelle grep i de enkelte selskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): I juni i år behandla Stortinget meldinga om SND. Då stod stort sett Høgre, til dels i lag med Framstegspartiet, åleine på eine sida, mens alle dei andre partia stod på den andre sida. Det var slik at Høgre og Framstegspartiet ønskte store kutt, at SND skulle få lågare løyvingar, og at dei skulle få færre område som dei skulle ha ansvar for – kort og godt ei nedbygging av SNDs ansvar. No, eit halvt år seinare, gjennomfører den nye regjeringa denne politikken, som Høgre altså stort sett stod åleine om i vår. Med den bakgrunnen må det vera all mogleg grunn til å gratulera næringsministeren med fullt gjennomslag for Høgres politikk internt i Regjeringa, og at ein dermed òg har trassa Kristeleg Folkepartis standpunkt frå i vår.

Eg vil ikkje kritisera Høgre for å ha fått gjennomslag for sin politikk, det er det me alle ønskjer å få, men det må likevel vera lov å kritisera resultatet av denne politikken. Det vil føra til at me no får ei overføring av midlar frå nyetablerte, små bedrifter til store, oppegåande konsern, og frå distrikta inn til byane, og me vil få ein situasjon som gjer at det blir vanskelegare å skapa nytt næringsliv, særleg i distrikta. Dersom dette budsjettet var så bra som næringsministeren hevdar, skulle ein tru at det var jubel i næringslivet. Den protestbunken som næringskomiteen har fått, tyder på noko heilt anna.

Eg må likevel innrømma at eg har ei viss forståing for dei kutta som ein har gjort når det gjeld SND, fordi ein treng den inndekninga til andre tiltak. Det eg har mindre moglegheit til å forstå, er dei kutta ein har gjort i låneordningane for risikolån. Korleis kan det ha seg at ein kuttar på eit område som faktisk gjev staten inntekter? Eg vil gjerne at næringsministeren stadfester at dette kuttet berre er gjennomført ut frå ei ideologisk grunngjeving.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: La meg ta det siste først. Når det gjelder en ideologisk begrunnelse, kan jeg ikke se at det er gjort grep i det statsbudsjettet som ligger fore, som utelukkende har referanse til ideologiske begrunnelser.

Nå er det slik at de justeringene som er gjort for SND, medfører en redusert bevilgning på ca. 400 mill. kr. Det er helt riktig. Imidlertid er det kanskje litt underlig at Akselsen er en av dem som tar opp dette. For når jeg ser på grafen over SNDs utvikling gjennom hele 1990-tallet, er det på en måte en fremskriving av den kurven som Arbeiderpartiet i vesentlig grad har bidratt til.

Så sies det at det nærmest har utspunnet seg dramatiske scener i næringskomiteen etter at den har fått inn næringslivets reaksjoner på SND. Jeg har også møtt en del folk i næringslivet siden dette budsjettet ble lagt frem. Jeg har til dags dato ikke møtt én, ikke én, som foretrekker det statsbudsjettet som nåværende leder av næringskomiteen var med på å lage i Stoltenberg-regjeringen. I det øyeblikket de får valget mellom den totale pakken som ligger fra denne regjeringen, og det som lå fra Stoltenberg-regjeringen, har jeg ikke opplevd at de tar bølgen for det som er alternativet til det som ligger her.

Det innebærer at når man snakker med næringslivsfolk og man snakker utelukkende om en liten bit av totaliteten, har ikke jeg dårligere fantasi enn alle andre til å skjønne at man ville egentlig også der ha valgt på øverste hylle. Nå er livet slik at man ikke kan det. Det gjelder også for norsk næringsliv. Alle de møtene jeg har hatt med organisasjoner og enkeltbedrifter, har endt opp med at i valget mellom det som lå fra Stoltenberg-regjeringen totalt sett, og det som ligger fra denne regjeringen, har jeg ikke møtt noe annet ønske. Det skulle ha vært interessant å fått navn på noen bedrifter som har en annen preferanse, og ikke minst kanskje fått et møte med dem.

Øystein Hedstrøm (FrP): Bondevik I-regjeringen startet opp et program for et enklere Norge sommeren 1999. Bondevik og Sponheim gikk ut med brask og bram og lovte reduksjoner i skjema- og registreringsplikten for selvstendig næringsdrivende, og løfter kom om at hvis den regjeringen fikk fortsette, skulle man redusere belastningen med 25 pst. på to år.

Nå satt jo ikke Bondevik I-regjeringen særlig lenge etter dette, og den fikk ikke særlig gode kortsiktige resultater. Skjemaveldet ble redusert med 6 promille på de 8–9 månedene regjeringen satt.

Men nå, i Sem-erklæringen, tas dette programmet «Et enklere Norge» opp på nytt igjen, og jeg regner med at vår nye statsråd, som her har store utfordringer, vil kunne gi de samme løfter som vår tidligere nærings- og handelsminister Sponheim gav, nemlig å redusere denne belastningen på næringslivet med 25 pst. i løpet av to år, eller andre løfter, slik at de små og mellomstore bedriftene som tynges ned av skjemaveldet, kan få tillit til den regjeringen som nå er innsatt.

Så mitt spørsmål til vår nye nærings- og handelsminister blir: Vil man kunne gi konkrete løfter, slik at man ser at denne regjeringen har troverdighet på dette området?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Som representanten Hedstrøm sa innledningsvis, lanserte Bondevik et program, ved Sponheim – det som den gang hadde tittelen «Et enklere Norge». Det var en relativt detaljert beskrivelse av hvordan man skulle nå noen mål. Og som representanten Hedstrøm sa, var vel ambisjonen den gang 25 pst. reduksjon på to år. Nå ble det referert til et tall på 6 promille. Kanskje Hedstrøm har regnet ut hvor lenge man må sitte for å gjennomføre det, hvis vi skal holde på i samme tempo.

Men la meg si det slik: Denne regjeringen har til hensikt å relansere det som ble igangsatt av Bondevik I-regjeringen hva gjelder et enklere Norge. Og det er vi i full gang med. I tillegg tar vi for oss i enda videre forstand ikke bare skjemaveldet, men alle de ting næringslivet må forholde seg til som er en hindring på veien.

Et eksempel på noe som vi allerede har satt i gang, gjelder ervervsloven. Og som Hedstrøm kjenner godt til fra jobben i næringskomiteen, er det en lov som har «sørget for» at 2 000 bedrifter har meldt inn sine planer om kjøp, oppkjøp, fusjon osv. Det har faktisk avstedkommet kostnader for næringslivet på mellom 150 og 200 mill. kr, og som mange vil kunne si egentlig har vært relativt unødvendig.

Jeg er etter arbeidet i næringskomiteen og etter mange bedriftsbesøk godt kjent med mange av de skjemaene som fylles ut, og som egentlig får meg til å stille spørsmålet: Hvem er egentlig interessert i å vite det som står i disse skjemaene? Har man besøkt en bakerforretning, får man servert et skjema der det skal fylles ut hvor mange wienerbrød som er solgt på det stedet hvor de produseres, og hvor mange på de enkelte utsalg. Da stiller jeg det grunnleggende spørsmålet: Bør vi ikke ha en gjennomgang og stille spørsmål om hvorfor vi skal spørre om så mye rart? Og hvem er interessert i dette?

Jeg har kommet til den konklusjon at det er et ikke ubetydelig antall mennesker i offentlig sektor som lever av å sende ut skjema, purre på skjema og behandle skjema. Og de rapportene som sendes til næringskomiteen, og også til næringsministeren, har vel på mange områder begrenset verdi. Disse bør vi luke ut.

Åsa Elvik (SV): Eg synest det er frigjerande at dei ideologiske forskjellane mellom partia med jamne mellomrom kjem til overflata. Men eg må seie at eg følte meg ikkje spesielt frigjort då eg første gongen gløtta på næringsbudsjettet frå regjeringa Bondevik. Næringsministeren sitt ønske om fullmakt til å selje unna statlege selskap var det som gjorde meg heller nedtrykt. Vi må vedgå at det som er strategiske selskap, risikerer å bli kjøpt opp av utanlandsk kapital om dette forslaget går gjennom sånn som det ligg no.

Eg må seie at eg er overraska over at næringsministeren tilrår Stortinget å vedta eit budsjett som av fleire interessentar utafor Stortinget har fått karakteristikken direkte næringsfiendtleg. Regjeringa har kutta omfattande i kommunale næringsfond, i SND og i FoU-arbeid. Som medlem av næringskomiteen har eg mottatt ei rekkje førespurnader frå næringslivet, frå stort og smått, rikt og fattig, som går godt og som slit, frå kommunar og fylkeskommunar. Og dei varslar alle om alvorlege konsekvensar av Regjeringas forslag på desse områda.

Men i finansdebatten kjem sanneleg Regjeringa sine medlemer til Stortinget og ønskjer honnør for at dei fjernar utbytteskatten for middelaldrande, velståande mannfolk i Austlandsområdet. Ja, for det gjer det jo enklare å etablere ny verksemd i Distrikts-Noreg! Og dei kjem til Stortinget og ønskjer honnør for det fantastiske distriktskompensatoriske tiltaket det er å bruke 1,5 milliardar kr på å fjerne flypassasjeravgifta. 124 kr billigare flyreise frå Bodø til Oslo må då gjere det fantastisk mykje meir lønsamt for næringslivet i distrikta – eller kanskje ikkje?

Regjeringa Bondevik har valt skattelette og berre skattelette, atter skattelette, for næringspolitiske tiltak. Det held ikkje; det er ikkje målretta nok, seier næringslivet sjølv.

Eg vil spørje næringsministeren: I statsråden si draumeverd, der han har pengar til alt han vil ha, kan han der tenkje seg å halde oppe støtta til kommunale næringsfond, til SND og til FoU-arbeid, eller er det statsråden si ideologiske meining at staten ikkje skal leggje seg bort i næringsutviklinga på denne måten? Og dersom det siste er tilfellet, lurer eg endå meir på kva i all verda Kristeleg Folkeparti gjer i denne regjeringa.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Elvik var bekymret for forslaget om fullmakt til nedsalg i noen statlige selskaper, og så var det SND og kommunale næringsfond.

La meg ta det siste først – kommunale næringsfond. Jeg har selv vært styreleder i kommunalt næringsfond i seks år som ordfører. Jeg vet om mange nye arbeidsplasser som er etablert i vår kommune. Jeg vet om mange som ble etablert fordi vi hadde næringsfond, og ikke minst – iallfall fins det oversikt over – hvor mange det var på tross av at vi hadde næringsfond.

I den grad jeg ikke har fått signal om at Arbeiderpartiets budsjettforslag var å foretrekke for næringslivet fremfor dette, er jeg i hvert fall helt sikker på at alt som har med SV og næringspolitikk å gjøre, ikke er etterspurt i nevneverdig grad.

Når det sies fra SV at skattelette ikke er svaret, aksepterer jeg at man ikke har det synet, men de massive skatteøkningene som vanligvis foreskrives fra det hold, kan i hvert fall ikke sies å være etterspurt i den verdenen hvor jeg opererer.

Så var det snakk om næringsministerens drømmeverden. La meg bare si at denne jobben har vært så krevende frem til nå at det har vært liten tid til å drømme. Men hvis jeg skulle antyde en drøm jeg har mens jeg er våken, så er det at vi i Norge må få rammevilkår for norsk vekst og for norsk næringsliv som gjør det konkurransedyktig, slik at også investorer i andre land synes det måtte være interessant å etablere seg i Norge, og at det ikke blir slik at de som holder ut her, gjør det på tross av de rammebetingelsene vi har. Og da er det i hvert fall helt sikkert: La oss holde oss unna den politikken som Elvik og hennes medkompanjonger står for.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Heidi Sørensen (SV): Det aller mest miljøvennlige SV gjør i sitt alternative budsjett, er at vi demper oljeinvesteringene. Vi ser at dagens hoveddebatt dreier seg om hvor mye av pengene i oljefondet vi skal bruke. En kanskje viktigere debatt er: Hvor mye fossil energi skal vi ta ut, og hvor raskt skal vi gjøre det? Vår oppfatning er at det aller beste oljefondet ligger på bunnen av Nordsjøen, eller på bunnen av Norskehavet. Og som en kjent miljøverner som heter Kåre Willoch, ofte har gjentatt: Det å pumpe opp olje er ikke verdiskaping, det er tæring på formue. Når vi har et så høyt oljeutvinningstempo som vi har i dag, veksler vi den oljeformuen som kunne ligget trygt under havets bunn, inn i dollar og i store klimagassutslipp. Og deretter setter vi pengene på fond.

Det har ikke vært noen enkel sak å forsøke å redusere oljeutvinningstempoet opp gjennom årene. Det har vært mange debatter om det, men etter at oljefondet kom, har vi ikke maktet å løfte denne debatten. Den enkleste måten å redusere oljeutvinningstempoet på i dag er å redusere de områder vi leter etter olje i. Det nest enkleste er å redusere midler til letevirksomhet, deretter å prøve å begrense de faktiske investeringene.

Det å begrense midler til letevirksomhet og investeringer er kanskje det viktigste enkeltgrepet vi kan gjøre for å redusere dette landets avhengighet av nettopp oljeøkonomien. Og så har det også et demokratiaspekt ved seg. Jeg synes man skal ta innover seg at aldri noensinne har dette storting sagt nei takk til et oljeutvinningsprosjekt som man har blitt seg forelagt. Det i seg selv kan noen kanskje mene betyr at man ikke har hatt noen demokratisk kontroll over oljeutvinningstempoet, men det kan også vanskelig hevdes at vi har hatt det. Og den kanskje viktigste enkelte økonomiske føring for vårt land har vi altså nesten ingen debatt om.

Det å redusere oljeutvinningstempoet, det å redusere oljeinvesteringene, er det viktigste for at vi skal kunne redusere vår oljeavhengighet. Vi har valgt å investere i kunnskap og utdanning isteden. Kunnskap er en miljøvennlig ressurs. Det er faktisk den eneste ressursen vi kjenner som vokser i bruk. Og skal vi klare å skape et grønt kunnskapssamfunn, trenger vi denne vridningen vekk fra å investere i det fossile, ved å redusere investeringene i det fossile, og over på kunnskap og utdanning. Jeg synes det hadde vært interessant å få utfordret en olje- og energiminister som kommer fra et parti som stadig vekk understreker at dette skal være en miljøregjering, på at man i så liten grad har adressert dette hovedspørsmålet som vi prøver å reise.

Noe annet vi har i vårt alternative budsjett, er at vi skal satse kollektivt når det gjelder samferdselssektoren. Vi var gjennom en valgkamp hvor kollektivtrafikken kanskje var hovedtema i alle de store byene, spesielt i Oslo. Og vi kjenner alle den situasjonen som nå er i Oslo Sporveier, som trenger et løft om vi skal opprettholde det som er, for ikke å snakke om hvis vi skal ha ytterligere satsinger. Vi må realitetsorientere oss når vi snakker om kollektivtrafikk her i salen. Det er faktisk sånn at Oslo Sporveier frakter dobbelt så mange passasjerer hvert eneste år som hele NSB gjør til sammen. Og det er ikke alltid vi har det med oss.

T-banetunnelen som går fra Majorstua til Jernbanetorget, frakter hver eneste dag passasjerer tilsvarende en tolvfelts motorvei. Det mest overraskende med det er at kapasiteten i den tunnelen er det dobbelte. Det går altså en ubrukt tolvfelts motorvei gjennom Oslo sentrum som vi kunne satt i stand og tatt i bruk hvis vi hadde vært villige til det. Dessverre har verken regjeringen Stoltenberg eller regjeringen Bondevik lagt inn mer penger til kollektivtrafikken enn det flertallet gjorde i fjor. Det skulle man ikke tro etter valgkampen og de lovnadene vi hadde der.

Det samme gjelder for jernbanen. Bevilgningene er redusert med 1/3 i forhold til flertallsrammene i Nasjonal transportplan. Og det er altså bare et halvt år siden Nasjonal transportplan ble behandlet her. Den gangen syntes vi flertallet var veldig dårlig når de ikke ville bevilge mer til jernbanen enn det som ble gjort den gangen. Nå har man altså et budsjett der man går inn for å redusere dette med ytterligere 1/3. Jeg må få si: Dette er dramatisk med tanke på å utvikle en mer miljøvennlig transport i Norge.

Statsråd Einar Steensnæs: Norge har fra naturens side alle forutsetninger for å bli en ledende energileverandør i Europa. Gjennom en bevisst satsing på kompetanse- og teknologiutvikling kan vi se interessante utfordringer både innen internasjonal oljeindustri og når det gjelder elektrisitets- og gassmarkedet i Europa. Petroleumsvirksomheten er av svært stor betydning for norsk økonomi, ikke alene ved de inntekter som kommer inn i statskassen, men også gjennom industriell utvikling som sikrer sysselsetting, verdiskaping og kompetanseheving i store deler av landet.

Det foreligger i dag en stor grad av konsensus mellom ulike politiske partier når det gjelder hovedmålene i petroleumspolitikken. Det er bra, for det tilrettelegger for større grad av forutsigbarhet og stabilitet i politikken. Samarbeidsregjeringen kommer til å videreføre hovedtrekkene i det som karakteriseres som konsensus, men samtidig varsler Samarbeidsregjeringen en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig utvikling. Dermed håper jeg at jeg har kommet Heidi Sørensen noe i møte, selv om vi selvfølgelig må komme tilbake til de konkrete tiltakene.

Vi ønsker å legge forholdene til rette for en konkurransedyktig norsk sokkel og en norsk petroleumsnæring som med høy kompetanse kan styrke sin konkurranseposisjon både på norsk sokkel og i internasjonal målestokk. Vi ønsker å bygge videre på den brede enighet som er etablert om bl.a. eierskap i Statoil og framtidig forvaltning av SDØE. Delprivatiseringen og børsnoteringen av Statoil og nedsalget i SDØE innebærer et veiskille i forvaltningen av petroleumssektoren som er fremtidsrettet og som er tilpasset nye utfordringer og konkurransebetingelser på sokkelen.

Samarbeidsregjeringen vil legge til rette for en helhetlig energipolitikk med basis i Sem-erklæringen. Det vil si at vi ønsker å se de ulike energikilder i sammenheng – elkraft, nye fornybare energikilder, gasskraft, enøktiltak og bioenergi. Regjeringen vil føre en energipolitikk som kombinerer målsettingen om økt verdiskaping med målet om bærekraftig utvikling. En trygg energiforsyning med tilstrekkelig fleksibilitet er avgjørende for å nå våre mål på de fleste andre viktige samfunnsområder.

Etableringen av Enova skal skape klare ansvarsforhold og en ny giv i arbeidet med en omlegging til mer miljøvennlig energibruk. Det er en spennende nyetablering som vil tre i kraft i Trondheim fra 1. januar neste år. Det er store forventninger til denne virksomheten, og alt skulle være lagt til rette for at disse store forventningene vil bli innfridd. Regjeringen har som mål at det innen 2010 skal være nye fornybare energikilder tilsvarende produksjon av minst 3 TWh fra vindkraft og minst 4 TWh fra vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder. Her vil Enova spille en sentral rolle. Jeg vil prioritere denne satsingen. Dette har allerede kommet til uttrykk gjennom Regjeringens tilleggsproposisjon til statsbudsjettet, og vi vet at dette også er en satsing som energi- og miljøkomiteen er sterkt opptatt av.

Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om bruk av gass i Norge. Den vil sette innenlands bruk av gass inn i en helhetlig energipolitisk ramme basert på de overordnede målsettingene om en energipolitikk for verdiskaping og bærekraftig utvikling. I dag blir så godt som all gass fra norsk sokkel eksportert til utlandet. Dette må vi snu på. Naturgass kan brukes på en miljøvennlig måte både som energikilde, som råstoff til industrien og i transportsektoren. Dette er et annet område som jeg ønsker å gi betydelig politisk oppmerksomhet og tid.

Jeg ser det som viktig at Norge skal være en ledende energileverandør som skal ligge langt framme i utviklingen av framtidsrettede løsninger. Gjennom en målrettet satsing på forskning og utvikling kan vi se for oss en situasjon der nye, moderne gasskraftverk som håndterer CO2-problematikken på en miljøvennlig måte, kan introduseres før konvensjonelle gasskraftverk vil bli reist.

La meg bare til slutt for ordens skyld – siden prosenttall og beløp går litt om hverandre – klargjøre at Regjeringen legger til grunn et fast beløp, nemlig 2 690 mill. kr når det gjelder utbytte fra Statkraft. Det vil klargjøre dette og fjerne den usikkerheten og eventuelle uforutsigbarheten som måtte ligge i de to formuleringene som går parallelt i Regjeringens innstilling til Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A): På hele 1990-tallet ble utbyttepolitikken til Statkraft diskutert her i Stortinget. Senest i vår ble det gjort endelig vedtak om at man ikke skulle ta ut mer enn 50 pst. i utbytte fra Statkraft. Kristelig Folkeparti var den gang med på en kapitalinnsprøyting for å styrke selskapet. Men så ved første anledning øker Regjeringen utbyttet fra Statkraft til nesten 90 pst. Jeg må spørre hva som er Regjeringens politikk på området. Et privat selskap kunne aldri akseptert en slik utbyttepolitikk. Hvor er statsrådens holdning i forhold til at Norge faktisk skal være en ledende energinasjon i Europa?

Så vil jeg gå over på et helt annet felt. Oljeselskapene som opererer i Norge, krever nå at nyansatte skal bo i Stavanger-området. De krever også at en skal bo ikke mindre enn en halv time fra basen dersom en skal få lærlingkontrakt. Dette er en regulering av fritiden til arbeidstakerne og skatteinntektene til Distrikts-Norge som ikke kan godtas. Olje- og energiministeren har virkemidler i forhold til oljeselskapene dersom han ønsker å bruke dem. Ut fra de angrepene Regjeringen Bondevik allerede har foretatt i forhold til distriktene, forventer jeg at statsråden benytter de mulighetene han har til å få orden på en slik uholdbar utvikling innenfor sektoren.

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder utbytte fra Statkraft, har nok dette variert over tid. Og jeg har ingen problemer med å bekrefte at denne gangen har utbyttet fra Statkraft vært særlig høyt. I tillegg til de 75 pst., tilsvarende 2,5 milliarder kr, som regjeringen Bondevik la opp til, så har det ved behandlingen i Stortinget blitt ytterligere 190 mill. kr. Men jeg må bare til prosentregningen da få bemerke at det i prosent beløper seg til 80,5 pst., altså ikke 90 pst., som ble nevnt her i innlegget.

Nå er det slik at også Arbeiderpartiet har oppdaget at en kan finansiere ytterligere velferdsgoder og prioriterte oppgaver gjennom et økt utbytte av Statkraft. Og etter min kunnskap har da Arbeiderpartiet nå i Stortinget utover Gul bok, som de selv la fram, lagt inn ytterligere 667,2 mill. kr, tilsvarende 72 pst. av resultatet. Det er også et rekordhøyt beløp. Og så kan en selvfølgelig diskutere hva som er forsvarlig og hva som ikke er forsvarlig.

Jeg ønsker på bakgrunn av det forholdsvis høye utbyttet å klargjøre at Regjeringen legger til grunn at det tallet som er fastsatt, er det Statkraft kan forholde seg til, og at en fjerner den usikkerheten som kunne være i det at en fastla dette gjennom en prosent. Da vil en først vite dette utpå nyåret, når regnskapet er gjort opp. Den usikkerheten er nå fjernet, den uforutsigbarheten er nå borte.

Når det gjelder nyansatte som må bo i Stavanger, vil jeg nok primært si at dette er noe som de ansattes organisasjoner bør ta opp med oljeselskapene. Det er i forhandlinger og møter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver slike spørsmål hører hjemme. Jeg skal selvfølgelig se nærmere på i hvilken grad også statsråden kan interessere seg for spørsmålet, men primært hører det hjemme i forhandlinger mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Øyvind Vaksdal (FrP): Det er i dag dessverre et faktum at det aller meste av våre gassressurser blir eksportert ut av landet, som statsråden nå var inne på.

Våre gassressurser bør i langt større grad kunne brukes innenlands som energikilde, både i industrien og i husholdningene. Naturgass egner seg også bra i transportsektoren og som råstoff i industrien, og selvfølgelig også til kraftproduksjon.

Regjeringen sier i Sem-erklæringen at den i større grad vil «ta i bruk naturgass til innenlands verdiskaping.» Dette gjentas også i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4, og så langt er alt vel og bra.

Disse fagre ord følges imidlertid ikke opp med økte bevilgninger til formålet, og jeg tenker da spesielt på støtte til bygging av infrastruktur for gass.

Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Når har Regjeringen tenkt å følge dette opp med konkret handling, og på hvilket tidspunkt har Regjeringen tenkt å legge fram den helhetlige strategi for bruk av gass innenlands som Stortinget har bedt om?

Statsråd Einar Steensnæs: De sitater som representanten Vaksdal nå tok ut fra Sem-erklæringen, og det han for øvrig fylte ut med for egen del, lover godt i forhold til de ambisjoner som Regjeringen og jeg selv har når det gjelder i sterkere grad å utnytte naturgassen innenlands. Det vil bringe oss over fra en ren råvareeksport til i større grad å foredle den råvaren her hjemme. Jeg må bare tilføye at med de store volumer av naturgass som produseres på norsk sokkel, vil det uansett bli en beskjeden del vi kan bruke innenlands. Men så lite som det brukes i dag, er det all grunn til å ha en fornyet strategi for i større grad å bruke naturgass innenlands. Representanten Vaksdal regnet opp en del av formålene, og de er jeg helt enig i. Jeg synes det er bra at det tegner til at vi kan få en felles strategi her. Dette har jeg vært opptatt av også som stortingsrepresentant. Og jeg kan love representanten Vaksdal at jeg ikke har så kort hukommelse at jeg ikke tar dette med meg også i Regjeringen og den anledning jeg nå får som olje- og energiminister til å følge disse ambisjoner opp.

Så spør representanten Vaksdal når en vil følge opp i forhold til støtte til infrastruktur. Det er helt klart at hvis vi ønsker i større grad å bruke naturgass, så må vi også komme opp med et system som kan støtte infrastruktur. I Sem-erklæringen er det sagt noe om hva vi ikke ønsker å støtte, nemlig et rør hvor det i den andre enden er et konvensjonelt gasskraftverk, men vi ønsker å støtte alle mulige initiativ som har med miljøvennlig anvendelse av gassen å gjøre. Dette må vi få tid til i Regjeringen. Jeg holder på å jobbe fram gassmeldingen. Den skal presenteres for Regjeringen. Der skal vi få et regelverk opp. Og når Regjeringen er ferdig med sin behandling, kommer dette til Stortinget i form av en gassmelding. Den vil forhåpentligvis foreligge i juni, og da vil Stortinget i løpet av høsten, avhengig av når de kan ta dette, få gi sin tilslutning og eventuelt komme med de innspill som Stortinget ønsker å supplere med.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg først berre kommentera dette med gassmeldinga. Eg håper statsråden der tar inn ei evaluering i forhold til det som har skjedd i hans heimby, Haugesund, i forhold til kva faktiske klimagassreduksjonar ein kan få ved slik satsing. Og noko av føresetnaden for å satsa på landbasert bruk av gass må vera at ein ikkje aukar klimagassutsleppa, men faktisk kan bidra til å redusera dei, slik ein bl.a. har gjort i Haugesund. Og då treng ein ei evaluering av det inn i meldinga.

Så vil eg starta med å gje honnør til statsråden når det gjeld å ha tunga beint i munnen, som me seier i Stavanger, og setja foten ned og seia til gasskraftverket på Skogn at det blir ikkje noka subsidiering av rørsystema der, iallfall ikkje før ein har diskutert dette i den omtalte gassmeldinga. Så der synest eg statsråden har opptrådt som han burde. Det gjer òg utgangspunktet for samarbeid med miljøpartiet SV enklare når han er tydeleg i slike saker.

Men så melder problema seg raskt i forhold til å subsidiera f.eks. gasskraftverk eller infrastruktur. For når ein reiser litt lenger nord i landet, så skal altså statsråden vera entreprenør for eit gasskraftverk der som skal sleppa ut betydelege mengder CO2. Det skal ein endåtil gjera før Stortinget har diskutert klimameldinga. Ein skal endåtil gjera det òg før statsråd Brendes melding om havmiljø kjem. Og det er her det er brest i logikken. Statsråden må gjera greie for om det er den rette rekkjefølgja som er vald.

Til slutt Statkraft. Kristeleg Folkeparti har stått saman med Arbeidarpartiet og SV om å halda fast på eigarskapen, på konsesjonslovgjevinga og på heimfallsinstituttet når det gjeld Statkraft. Er det næringsministeren eller EU/EØS som nå pressar Kristeleg Folkeparti på defensiven i spørsmålet om eigarskapen til Statkraft?

Statsråd Einar Steensnæs: På det siste spørsmålet vil jeg bare understreke at Regjeringen foreløpig ikke har tatt noe standpunkt i den saken. Det får vi komme tilbake til. Men for å si det slik: Det er ingen utenforliggende krefter som presser Regjeringen eller Statkraft i en slik beslutning. Det måtte være ut fra rene strategiske overlegninger om hva som er tjenlig for en effektiv omsetning i et åpent energimarked, hvor konkurransen i dag på en helt annen måte enn tidligere er en viktig premissleverandør.

Statkraft har en betydelig oppgave i å sikre en effektiv omsetning i kraftmarkedet. Og skal de videreføre denne viktige oppgaven, må de også få anledning til å strukturere seg slik at de kan handle i markedet i tråd med de nye rammebetingelsene. Det er ikke sikkert at den måten Statkraft har vært konstruert og satt sammen på på eiersiden, er like hensiktsmessig og god for de framtidige utfordringene i forhold til hva som var godt og tjenlig noen år tidligere.

Når det gjelder Snøhvit, vil jeg anbefale både representanten Langeland og andre å gjøre seg kjent med det som er Regjeringens politikk, uttrykt i Sem-erklæringen. Snøhvit har fått en egen formulering, et eget avsnitt, hvor en i detalj på en måte har foreskrevet hvordan Regjeringen vil behandle dette prosjektet. Det har vært debatt omkring Snøhvit, jeg legger ikke skjul på det. Jeg har også sagt åpent at jeg tidligere har vært skeptisk til Snøhvit-prosjektet. Jeg har også sagt nei til det. Men det har vært såpass mange miljømessige og klimamessige utfordringer knyttet til denne utbyggingen at jeg har villet gjøre meg nærmere kjent med prosjektet før jeg tok en avgjørelse. Når jeg nå er statsråd, har jeg det ryddige og greie forhold at jeg forholder meg til Sem-erklæringen, som er Regjeringens politiske basis. Der har jeg tatt initiativ til å utsette tidsmessig behandling av Snøhvit, for å kunne foreta en forsvarlig saksbehandling. Men jeg har lagt opp til en saksbehandling som tar sikte på at Stortinget skal kunne behandle denne saken innen 1. mars 2002.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tor-Arne Strøm (A): Bondevik II-regjeringens budsjett for neste år er et slag i ansiktet på mange av oss og er spesielt en hilsen til Distrikts-Norge.

Regjeringen har satt dagsorden for sin politikk. De ønsker å gi mer til de som har mest fra før. Det er et alvorlig bilde som tegnes. Dette betyr ikke bare et linjeskifte i distriktspolitikken, men også en fullstendig kursendring i norsk politikk – til det verre for folk flest. Det vil vi antakeligvis få se om ikke så altfor lenge. En stor del av regningen dekkes gjennom kutt i støtteordninger til distriktene.

Næringspolitikken blir sterkt skadelidende under den sterke prioriteringen av skattelettelser. Næringspolitikken er blitt erstattet av en aksjemarkedspolitikk. Raseringen av SND er et stort tilbakeskritt for dem som vil drive næringsutvikling rundt omkring i dette landet. Statsbudsjettet betyr godt over 1 milliard kr mindre til utviklingsprosjekter i norsk næringsliv. Det vil spesielt ramme små og mellomstore og nyetablerte og ufødte bedrifter som satser på utvikling og nyskaping. Bedrift etter bedrift har fått nødvendig drahjelp på denne måten. Dette vil få dramatiske konsekvenser.

Det har vært gitt signaler fra regjeringspartiene om hvor viktig distriktspolitikk og distriktssatsing er. Årets budsjett viser det stikk motsatte. Kuttene kommer på et svært ugunstig tidspunkt, når vi trenger nyskaping i norsk næringsliv og den statlige risikokapitalen mer enn noensinne. Distriktene sliter med fraflytting, og da er det enda viktigere at vi satser på næringsutvikling for å bidra til bosetting i distriktene.

Forslaget som ligger her, er av en slik karakter at det kan bety en avvikling av dagens SND-system, som er bygd opp siden 1993. SND vil ikke kunne opprettholde den kundenære strukturen, med kontor i hvert fylke, og det meste av utviklingsaktiviteten vil falle bort.

Det som også er bekymringsfullt, er at Regjeringen neste år kutter 600 mill. kr til landbruket og 300 mill. kr nå i siste halvdel av dette året. Det vil føre til stor usikkerhet i landbruket.

Det som også vil være med på å svekke distriktene, er forslaget om å fjerne fraktutjamningstilskuddet til drift. Det vil resultere i at bensinen blir om lag 50 øre dyrere, altså nok et kutt som rammer hardt.

Under valgkampen lovet Høyres leder Jan Petersen å øke skattefradraget for fagforeningskontingenten og fridde hemningsløst til bl.a. LO-medlemmer. Nå snur han de samme ryggen etter at Høyre har inntatt regjeringskontorene. Løftebruddet er dokumentert skriftlig, med lederens egenhendige underskrift. Brevet er datert 6. september 2001, og det står:

«Høyre vil utvide ordningen med fradrag for bidrag/kontingent til frivillige organisasjoner, og øke rammen for fradrag. Fagforeningskontingent skal kunne trekkes fra innenfor denne økte rammen.»

– Nok et løftebrudd.

Vi har i høst sett en svak stigning i tallene på arbeidsledige. Det som er mest bekymringsfullt ved disse tallene, er at andelen arbeidsledige blant innvandrere er mye høyere enn gjennomsnittet i befolkningen. For Arbeiderpartiet er god flyktning- og asylpolitikk også god sysselsettingspolitikk. Vi har en jobb å gjøre for å få flest mulig ut i arbeid. Da holder det ikke med å øke potten for dagpenger, vi må kunne tilby tiltak. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å øke med 500 tiltaksplasser til neste år, utover Stoltenberg-regjeringens forslag på 8 200.

Vi er nær ved å få flere langtidssyke og uføretrygdede enn vi har industriarbeidere. Derfor er intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv av stor betydning. Aetat og trygdeetaten er helt avgjørende instrumenter for myndighetene for å kunne oppfylle sin del av avtalen. Derfor kan ikke Arbeiderpartiet gå med på å kutte 30 mill. kr i Aetats driftsbudsjett, slik Bondevik-regjeringen foreslår. Dette budsjettet er et opplegg som peker mot et samfunn med større økonomiske forskjeller, mer satsing på markedskreftene og et hardere arbeidsliv.

Statsråd Erna Solberg: Det budsjettopplegget som vi har fått avklart at vi får vedtatt i kveld, innebærer etter min mening en meget god ramme for Kommune-Norge. Det er få år der man har hatt en slik vekst innarbeidet i rammene ved behandling av budsjettopplegget på høsten. Det vil komme etter et år, nemlig 2001, hvor den totale økningen i inntekter i kommunesektoren vil være større enn den har vært siden 1997, og de to årene vil fremstå som de to beste årene i løpet av de siste 20 årene når det gjelder vekst i kommunesektoren.

Jeg har lyst til å kommentere en del ting knyttet til budsjettet. For det første har jeg lyst til å si noe om den debatten vi har hatt om underskuddene i fylkeskommunen, særlig knyttet til sykehusene. Jeg har først lyst til å understreke at de underskuddene vi nå ser, for øyeblikket først og fremst er snakk om prognoser. Ingen vet hva underskuddet i sykehussektoren kommer til å bli. For det andre er det ganske viktig for oss at de signalene vi har gitt i budsjettforslaget, og som bygger på det Stoltenberg-regjeringen også gjorde på dette området, har vist en vei til hvordan vi skal håndtere disse underskuddene.

Det er altså gitt et tilskudd på 1 milliard kr til feriepenger som ikke er bundet til tidligere pådratte utgifter. Disse pengene kan brukes til å dekke underskudd i fylkeskommunene. Det er også gitt tilskudd til dekning av gjeld i forbindelse med sykehusoppgjøret. Fylkeskommunene kan – hvis nødvendig – nytte deler av dette tilskuddet til å dekke underskudd. Det innebærer at ingen fylkeskommuner behøver å stå igjen med udekket underskudd etter 2001. De fylkeskommunene som har behov for å innrette seg på denne måten, vil sitte igjen med en noe høyere langsiktig gjeld, altså ikke et kortsiktig underskudd som de må håndtere innenfor den vanlige fireårsfasen, men en gjeld som de må håndtere over langt flere år. Det betyr at det ikke er noe grunnlag for å si at underskuddene i 2001 kommer til å påvirke nevneverdig aktiviteten i fylkeskommunene for 2002. Det er mulig å unngå det.

I tillegg har Regjeringen i budsjettet varslet at man i revidert nasjonalbudsjett vil foreta en vurdering av det økonomiske oppgjøret som følge av den statlige overtakelsen av sykehusene i forhold til hver enkelt fylkeskommune for å se om det er spesielle negative utslag for enkelte fylkeskommuner. Det betyr at vi mener at det er mulig for fylkeskommunene å leve med det opplegget som vedtas i dag.

I tillegg har vi sagt at vi vil komme tilbake til pensjonsutgiftsspørsmålet i revidert nasjonalbudsjett, for vi vet i dag ikke hvordan pensjonsutviklingen kommer til å være, og hvordan kravene til innbetaling kommer til å være for 2002. Vi mener at vi i hovedsak har avhjulpet kommunene for 2001 ved at de har fått lov til å holde tilbake de ekstra skatteinntektene som er blitt dokumentert utover høsten.

Det har i denne debatten vært rettet mye kritikk mot regionalpolitikken og distriktspolitikken til Regjeringen. Jeg har lyst til å si at det er riktig at denne regjeringen endrer regional- og distriktspolitikken. Det betyr ikke at vi satser mindre, men at vi satser på en annen måte enn det som har vært gjort tidligere. Vi ønsker mer målretting av distriktspolitikken, samtidig som vi ønsker større fokusering på rammebetingelsene for næringslivet i distriktene. Vi ønsker altså at næringslivet i distriktene først og fremst skal kunne bli levedyktig på egne premisser istedenfor å få bidrag gjennom ulike stønadsordninger. Da er det viktigste vi har i fokus, å få kostnadene for næringslivet ned. Og en av kostnadene vi har i Distrikts-Norge, er bl.a. at det er dyrere å reise. I alle fall i store deler av Distrikts-Norge og i regionalpolitikken har flyplassavgiften vært oppfattet som et problematisk spørsmål knyttet til at det er dyrere å lokalisere ting utenfor det sentrale Oslo-området på grunn av høyere kostnader. Derfor er det bra at vi fjerner flyplassavgiften også for distriktene. Og det blir litt påfallende at representantene for Arbeiderpartiet, som bl.a. i denne debatten har sagt at dette jo ikke vil hjelpe Nord-Norge, glemmer å si det som er sannheten, nemlig at vi ved alle reiser i Norge ville måtte påføre en avgift på grunn av ESA-pålegg, slik at vi måtte ha utjevnet det over hele landet. Alternativet til dagens modell, hvis vi skulle opprettholdt en flyplassavgift, ville vært en flyplassavgift som hadde rammet alle reisende fra alle steder i Nord-Norge – hvis vi skulle opprettholdt den. Vi har fjernet den. Det betyr en lettelse. For en tobarnsfamilie betyr det en lettelse som altså er på mer enn 1 000 kr på en tur-returreise til bestemor, hvis hun tilfeldigvis skulle bo i andre deler av landet. Det betyr noe for økonomien i de fleste familier.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg merket meg at statsråden understreket betydningen av de bevilgninger som foreslås til kommunesektoren. Jeg er glad for den tilslutning som i det ligger til det forslaget som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg.

Statsråden understreker at denne regjeringen endrer distriktspolitikken, og det har også vært et sentralt tema i dagens debatt. Den endrer distriktspolitikken slik at Regjeringen går mot det som var flertallets syn ved behandlingen av distriktsmeldingen i vår, mot det som var Kristelig Folkepartis syn ved behandlingen av Stortinget i vår, og for mindretallets syn – det som var Høyres syn ved behandlingen i vår.

Men også et annet område er interessant, og det er oppgavefordelingen mellom de ulike forvaltningsnivå. Også her var det en klar ulikhet ved behandlingen i Stortinget, hvor et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti bl.a. sluttet seg til at man skulle overføre oppgavene innen miljøvern og landbruk fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen. Høyre hadde et annet syn.

Jeg registrerer at statsråden nå har sendt brev til en rekke ulike instanser hvor hun langt på vei stopper den prosessen som følge av Stortingets beslutning. La meg understreke at bl.a. Kristelig Folkeparti den gang uttalte følgende i innstillingen:

«Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag om overføring av oppgaver innenfor landbruk og miljø fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen. Disse medlemmer er enig i at en slik overføring kan bidra til større engasjement for miljøspørsmål og en bærekraftig ressursforvaltning. Desentralisering av oppgaver og myndighet er viktig for å bidra til større nærhet til beslutningene.»

Jeg har også merket meg at Kristelig Folkepartis kommunalpolitiske talsmann, Ivar Østberg, i dagens Aftenposten og i Kommunal Rapport i dag veldig klart slår fast at han står ved den beslutning som Kristelig Folkeparti da hadde.

Vil statsråden i denne saken legge Stortingets flertalls syn til grunn, Kristelig Folkepartis syn til grunn og Østbergs syn til grunn? Eller vil hun legge Stortingets mindretalls syn til grunn, sitt syn til grunn og Høyres syn til grunn? Det er det som nå er avgjørende. Vil hun fortsatt gå imot det som var Stortingets flertall, og heller bygge på det som var Stortingets mindretall?

Statsråd Erna Solberg: For å begynne med den første invitten, eller at vi har tilsluttet oss Stoltenberg-regjeringen, vil jeg si at det er jo slik at det kommuneopplegget som blir vedtatt i dag, ligger midt mellom det Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mente, og det Kristelig Folkeparti mente ved behandlingen av kommuneproposisjonen i vår. Vi har økt kommunerammen noe i forhold til det som Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslo, som vi stod samlet om, og som Stoltenberg-regjeringen la til grunn. Den rammen har vår regjering økt noe, slik at vi ligger midtveis opp til det som Kristelig Folkeparti foreslo, nemlig 500 mill. kr mer enn vi andre. På dette området har vi altså hatt en rimelig bred enighet, og ikke så stor avstand.

Så til oppgavefordelingen: Det vi har sagt, er at vi tar «time out», for å si det på dårlig norsk. Vi har sagt at vi trenger litt tid for å jobbe oss gjennom prinsipper fra Sem-erklæringen, prinsipper som går på at den nye fylkeskommunen ikke skal innebære at fylkeskommunen blir overkommune i forhold til primærkommunene. Det sa også Arbeiderpartiet i debatten her i salen. Jeg spurte konkret Arbeiderpartiets talskvinne om dette, og hun sa at de ikke la opp til at det skulle bli en overkommune. Da vi så startet med å gå gjennom hvordan man praktisk skal gjennomføre det, og hvilke myndigheter man skal overføre, kom vi fort borti spørsmålet om overkommune. Det har vi altså sagt i Sem-erklæringen at fylkeskommunen ikke skal utvikle seg til. Det betyr at vi nå går gjennom hva det er vi skal overføre i forbindelse med landbruk og miljø. Vi har en fordomsfri diskusjon knyttet til dette, og vi har sagt at vi skal konkludere i januar/februar.

I det brevet som har gått til fylkesmennene og fylkeskommunene om dette, har vi også klart sagt at dersom det ut fra den konklusjonen skulle bli aktuelt at vi ikke fulgte opp Stortingets flertallsvedtak, vil vi selvfølgelig komme tilbake og få det forankret i Stortinget. Men akkurat nå går vi praktisk gjennom hvordan vi skal løse dette. Jeg må minne om at Arbeiderpartiet selv sa i debatten her at de ikke ønsket at fylkeskommunen skulle bli overkommune, og vi føler at vi i dette arbeidet må garantisikre oss at de ikke blir det.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg merket meg statsrådens innlegg. Jeg vil gjerne legge til at jeg synes det er oppløftende at Regjeringen både i Sem-erklæringen og i tilleggsproposisjonen sin varsler et positivt syn på konkurranseutsetting av offentlig tjenesteproduksjon, for her er det virkelig en formidabel jobb å gjøre i offentlig sektor. Her trenger vi nærmest en liten revolusjon.

Statsråd Solberg har jo selv i sin tid som stortingsrepresentant flere ganger fremmet forslag om å tilrettelegge for konkurranseutsetting i den monopolpregede offentlige tjenesteproduksjon. Norske kommuner har etter hvert blitt svært dyre i drift, mye på grunn av at kommunen selv har hatt et tilnærmet monopol på å utføre og drifte alle offentlige velferdstilbud i egen regi, uten å være brydd med effektiviserende konkurranse av noe slag. De kommunale velferdsmonopol har vært den eneste leverandør av kommunale tjenester til innbyggerne i de fleste kommunene helt fram til dags dato. Men når Regjeringen nå fremmer sin tilleggsproposisjon til statsbudsjettet, står det at Regjeringen må ha noe mer tid for å utrede bruk av konkurranse. Nå er det jo slik at regjeringspartienes egne medlemmer i innstillingen sier at de iallfall vil ha rengjøring inn i momskompensasjonsloven allerede fra 1. januar 2002, selv om det ikke ble foreslått fra Regjeringen. Men det er ikke det som er poenget.

Fremskrittspartiet ønsker allikevel å gå lenger. Vi ønsker faktisk å gjøre selve momskompensasjonsloven generell. Jeg håper derfor at statsråd Solberg kan bekrefte at hun vil være en ivrig pådriver i Regjeringens arbeid fremover for å innføre konkurranse på alle relevante områder for offentlig tjenesteproduksjon. Kan statsråden bekrefte at dette arbeidet er en høyt prioritert sak som vil bli forelagt Stortinget til behandling så fort som mulig i løpet av neste år?

Statsråd Erna Solberg: Jeg kunne i grunnen bare ha sagt ja, det vil jeg, og så gått ned igjen og satt meg. Vi er helt enige om at det er behov for konkurranseutsetting, og at det er behov for at staten ikke gjør konkurranseutsetting ulønnsomt for kommunene, slik man faktisk har gjort. Det er rart med alle de representantene som vanligvis snakker pent om det kommunale selvstyret. På ett område skal de ikke ha selvstyre, og det er på det området hvor man skal kunne velge tjenesteleverandør. Der skal man på en måte ha en 24 pst.-buffer for å forhindre denne konkurransen.

Når det gjelder renhold – opprinnelig et forslag fra begynnelsen av 1990-tallet som jeg var med på, et privat forslag i Stortinget– er det ferdig utredet til å kunne tas ut. Det er den praktiske grunnen til at vi sier at vi kan gjøre det ganske raskt. Vi trenger litt mer tid for å lage gode regler når det gjelder generell momskompensasjon. Det er rett og slett teknikken som skal være ordentlig. Om vi velger momskompensasjon eller en annen form for likestilling, er ikke 100 pst. sikkert ennå, men vi skal sørge for at det ikke er disincentiver til konkurranseutsetting for kommunene, og vi skal sørge for at vi får gjort dette ferdig i løpet av neste år. Fra 2003 er det i alle fall min ambisjon – og det er også Regjeringens ambisjon – at dette skal kunne gjennomføres og være helt likestilt i Kommune-Norge.

Karin Andersen (SV): Jeg har registrert at Regjeringen ganske friskt går imot det flertallet som var i Stortinget i vår når det gjelder ganske så mange store, tunge saker som har vært nevnt her før i dag.

Det som forundrer meg mer, er at Regjeringen også går imot sitt eget syn på viktige saker fra i vår, sjøl om den faktisk har flertall i Stortinget for det samme synet nå, og det dreier seg f.eks. om sykehusoppgjøret. I vår var SV, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet i kommunalkomiteen enige om prinsipper for sykehusoppgjøret. Høyre og Kristelig Folkeparti, som nå sitter i Regjeringen, mente endog at det opplegget man var kommet fram til, ikke var slik at fylkeskommunene kunne løse sine oppgaver etter det oppgjøret, og at det ikke var i tråd med målsettinger som de partiene kunne rette seg etter. I Stortinget stemte også Venstre, som er et regjeringsparti, for det forslaget som da ble nedstemt av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Jeg registrerer at når statsråden er på talerstolen i dag, sier hun at hun på dette området bygger sin politikk på Stoltenberg-regjeringens forslag. Jeg kunne tenke meg å spørre: Hva i all verden er grunnen til det? Regjeringen har faktisk flertall i Stortinget, sammen med SV, for det synet på denne saken som alle regjeringspartiene hadde i juni, og som hadde vært svært vesentlig, fordi fylkeskommunene nå er i en helt annen situasjon enn det statsrådene faktisk beskriver. De er nødt til å gå løs på videregående tilbud med både øks, spett og snart dynamitt for å få vekk så mye at det passer med budsjettene.

Har det vært hensynet til Fremskrittspartiet i denne budsjettbehandlingen som har vært så vesentlig for Regjeringen at de måtte gå imot sitt eget syn? Eller er de fremdeles enig i de prinsippene som ble lagt i kommuneproposisjonen i vår? Statsråden må også kunne antyde om Regjeringen har tenkt å følge de prinsippene på en ordentlig måte når den kommer med sitt opplegg i revidert nasjonalbudsjett til våren.

Statsråd Erna Solberg: Da vi behandlet sykehusoppgjøret i vår, var det ett vesentlig element som Stoltenberg-regjeringen har innført etter den tid, som ikke var inne. Det var den gjeldslettelsesmekanismen som er lagt inn nå, hvor man kan få lov å gjøre underskudd om til langsiktig gjeld – altså bruke oppgjøret på gjeldssiden for sykehusene til å dekke påløpt underskudd. Det er en ganske stor forskjell i forhold til det som ble sagt før sommeren med hensyn til det å kunne håndtere de underskuddene som er.

Så har vi sagt at vi skal gå en runde med fylkeskommunene for å finne frem til om det er noen som er kommet særskilt dårlig ut av sykehusoppgjøret, og rapportere tilbake om det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det vi foreslo, og stod sammen med SV og Senterpartiet om før sommeren, var en helt annen metodikk enn den flertallet valgte, nemlig det å gå til forhandlinger med hver enkelt fylkeskommune, basert på noen prinsipper, og voldgift. Vi tok til etterretning da høsten kom, at man rett og slett var ferdig ved den tidsfasen – man kan ikke gå til det skrittet når man har gjort alle de andre tingene som lå i opplegget mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, bl.a. når det gjelder de ekstra skjønnsmidlene som ble bevilget, og som er delt ut til fylkeskommunene. Det har gjort at vi ikke synes det har vært naturlig å gå tilbake til det opprinnelige opplegget som var lagt frem av et mindretall på Stortinget, fordi vi var gått for langt i den andre prosessen.

Så er det noen prinsipper fra det vi behandlet i vår, som jeg har tenkt å sørge for at vi har med oss inn i de samtalene vi skal ha med fylkeskommunene om hvordan de er kommet ut, om det er noen som er kommet særskilt dårlig ut, og se på aktivitetene i forhold til det. Men fremdeles mener jeg at de mekanismene som nå er lagt inn – den metodikken som nå er lagt inn fra Stoltenberg-regjeringen – bør følges opp videre. Det blir utrolig uryddig hvis vi skal begynne å trekke ut det som er lagt inn allerede, og så legge opp et helt nytt opplegg etter de prinsippene som mindretallet ønsket i forbindelse med den ordningen.

Personlig mener jeg at mindretallets modell sannsynligvis hadde vært bedre, men av og til er toget gått for slike ting – spesielt når vi er kommet så langt at sykehusene faktisk overføres fra nyttår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola D. Gløtvold (Sp): Fra representanter i regjeringspartiene er det nå flere ganger blitt poengtert at Samarbeidsregjeringen står for et systemskifte. Det vi klart kan se av dette systemskiftet i dag, er at Samarbeidsregjeringen gir mest til dem som har mest fra før, samtidig som de strammer inn og forverrer situasjonen for dem som har det vanskeligst. Spesielt gjelder dette i skattepolitikken og i virkemiddelbruken overfor næringslivet og distriktsbosettingen.

Denne politikken har som konsekvens en velferdsmessig og sosial skjevfordeling.

Senterpartiet har som mål at den velferdspolitikken vi skal føre, må gi trygghet for alle og skape en rettferdig fordeling med hensyn til inntekter og levekår. Mye er bra i Norge, men for dem som har det vanskeligst, er ikke engang det en fattig trøst. Barn som lever i familier med store fattigdomsproblemer – en del av disse har hospits som sitt hjemsted – unge uføre som har store eksistensproblemer og eldre pleietrengende som dør alene, er forhold som vi må gjøre noe med, slik at det ikke er en del av Hverdags-Norge.

Senterpartiet ønsker å rette opp disse forholdene både med kortsiktige og langsiktige tiltak. Vi må reparere og rette opp skjevhetene på kort sikt, og på lang sikt må vi forebygge og fordele for å få et bedre, mer rettferdig og harmonisk samfunn. Et mer robust og samtidig mykere samfunn krever ressurser for en bedre samfunnsutvikling, der alle kan føle trivsel og velferd.

Jeg har fra denne talerstolen tidligere tatt til orde for at vi burde ha en generaldebatt om rikets sunnhetstilstand. Den burde muligens ha som arbeidstittel: Hvordan skape det gode liv i Norge – for alle?

En slik generalgjennomgang av landets sunnhetstilstand må inneholde en helhet langt utover rammene for helse- og sosialbudsjettet. Alle fagkomiteer i Stortinget burde trekkes inn for å belyse roller og ansvarsforhold, slik at barrierer mellom sektorer og fagområder kunne brytes ned der det er nødvendig.

Målet for Senterpartiet er å skape et samfunn der ressurser som brukes på forebygging, er investering til inntekts ervervelse. Klarer vi å forebygge på en skikkelig og god måte, vil vi nemlig kunne spare store utgifter på mange budsjettposter. Men skal vi lykkes med dette forebyggende arbeidet, må det skapes trivsel og levekår for folk der de bor, slik at dette bedrefungerende samfunnet kan føles på kropp og sjel.

Alle i Norge har i hvert fall én ting felles: Vi bor alle i en kommune. Alle vokser opp i en kommune, får sin utdannelse der, har sitt arbeid, sitt bosted, sin omsorg der, og ender også til slutt sin livsdag der. Med dette som utgangspunkt burde alle kunne innse at det er særdeles viktig at kommunene settes i stand til å løse de fellesskapsoppgaver som befolkningen trenger gjennom livsløpet.

Her på Stortinget og i regjeringskvartalet har vi mange meninger om mange oppgaver som kommunesektoren blir pålagt å utføre til befolkningens beste, men vi har ikke like mange penger å sende med for å løse de pålagte oppgavene. Misforholdet mellom nødvendige ressurser og forventet tjenesteutføring gjør at politikerforakten og frustrasjonen brer seg. Dette tjener ingen på, bortsett fra at det synes å være god ammunisjon for dem som til enhver tid nærmest frenetisk skyter på kommunene og offentlig sektor.

Senterpartiet har gjennom sitt alternative statsbudsjett for 2002 igjen reist forslag om å styrke kommuneøkonomien. Vi ser at dette er tvingende nødvendig om bl.a. barn og unges oppvekstmiljø skal bli bedre.

Skal ungdommen kunne møte et utdanningstilbud som er relevant for interesser og vegvalg, må både skolens ressurser og studentenes vilkår styrkes.

Skal yrkesaktive ha et arbeidstilbud der de bor, for bl.a. å kunne utnytte lokale ressurser, må det legges til rette for dette gjennom virkemiddelbruk og positive rammevilkår.

Skal syke og omsorgstrengende, om de er gamle eller unge, ha en trygg og skikkelig tilværelse med muligheter for egenutfoldelse og et aktivt liv ut fra egne forutsetninger, må det være tilstrekkelige ressurser for tilrettelegging, støtte og omsorg.

Senterpartiet har gjennom sitt budsjettforslag prioritert disse oppgavene, både ved å styrke kommuneøkonomien og ved å styrke boligpolitikken, barn og unges oppvekst- og læringstilbud, næringsutviklingsmulighetene og omsorgs- og rehabiliteringstilbudet. Det er nemlig også forebygging å påse at personer som har behov for rehabilitering etter skade eller sykdom får tilbud om tilstrekkelig opptrening og rehabilitering, slik at de kan få tilbake en optimal funksjonsevne. For mange betyr det at de kan gå tilbake til yrkeslivet, og for alle betyr en god rehabilitering at de kan fungere best mulig i sin egen hverdag. Dette skaper trivsel, verdiskaping og reduserte utgifter både for den enkelte og for samfunnet.

Senterpartiet er bekymret for at en del av dette som jeg nå har vært innom, går i feil retning. Blant annet mener vi det nå er et stort behov for et løft i rehabiliteringstilbudet til folk. Det tilbudet vi i dag har, er i ferd med å forvitre om vi ikke ser nødvendigheten av å legge inn mer ressurser fra statens side. Det er i det store og hele private aktører som gir et tilbud om opptrening og rehabilitering. Med Samarbeidsregjeringens iver etter å trekke fram de private aktørene i helse- og omsorgssektoren er det påfallende at de ikke her har vist større engasjement for å sikre et godt og nødvendig helsetilbud med en alt i alt meget velfungerende privat sektor som aktør.

Jeg vil ved behandlingen av helse- og sosialbudsjettet komme tilbake til de enkelte områder og bevilgningsforslag som Senterpartiet er involvert i.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Et budsjett er et signal om hvilke oppgaver en regjering prioriterer, og slik er det også for de partier som er i opposisjon. For Fremskrittspartiets del er vår bekymring for forslaget til budsjett for justissektoren stor. Det må da være et paradoks, og samtidig gi noen av de herværende representanter et visst ubehag, når vedtaket skal gjøres. Hvor er de store satsingene på kriminalitetsforebygging og oppgjør med den økende kriminalitet som de fleste partiene viste til under valgkampen? Man kan jo undres på om det hele kun var store ord uten substans, med håp om at velgernes hukommelse er kort – svært kort.

For Fremskrittspartiets del er konklusjonen den motsatte. Vår satsing innen justissektoren er vesentlig høyere enn før, noe som tilsier at vi vil gjøre noe med dagens samfunnsproblemer, ikke bare snakke om dem.

I vårt samfunn, som er et av de beste å bo i, finnes det likevel mennesker som frykter å møte hverdagen. Det er eldre som frykter hverdagskriminalitet gjennom trusler fra pårørende, veskenapping, som blir lurt opp i stry av «snille» selgere, og som tvinges til å gi fra seg sine medisiner og pensjoner. Ungdom utsettes for pengeutpressing, blir frastjålet klær og mobiltelefoner. Og ikke minst er det mange unge kvinner, gjerne sammen med sine barn, som lever et liv i frykt i egne hjem og som er redde for kjente overgripere. Det alle disse og andre som utsettes for kriminalitet har felles, er sin redsel for dem som utøver kriminaliteten.

Fremskrittspartiet har vært og skal fortsatt være de kriminelles største trussel.

I dagens system, hvor samfunnet i mange tilfeller har mer forståelse for overgriperens begrunnelse enn for offerets situasjon, tar Fremskrittspartiet selvfølgelig ofrenes side.

Når man går gjennom de ulike kapitler innen justissektoren, er det ikke til å unngå at en av og til lurer på om beskrivelsene er virkelige. Man viser f.eks til en stor økning på hele 52,6 pst. innen et kapittel. Når man så leser innholdet, fremkommer det at økningen hovedsakelig skyldes innføring av merverdiavgiftsreformen og således ikke er noen større reell økning – kun et spill med ord. Slikt fremmer ikke akkurat respekten for oss politikere.

Faktum er at verken den avgåtte Stoltenberg-regjeringen eller den nye Bondevik-regjeringen har tatt et større ansvar innen justissektoren. Faktum er at begge disse regjeringene gjemmer seg bak fagre ord, uten at disse følges opp med midler.

Så da kan jo folk flest fremdeles lure på hvordan kriminaliteten skal bekjempes her i landet, og det gjør vi i Fremskrittspartiet også!

Hva som skal til, må da være rimelig klart: en fortsatt gjennomgående styrking av politi- og påtalemyndighet, en ytterlig styrking av domstolene og av kriminalomsorgen. Det er først når det skjer, at resultatene vil komme. En slik satsing har vi i Fremskrittspartiet foretatt i vårt alternative statsbudsjett. Vi styrker politi og påtalemyndighet med ca 300 mill. kr, vi styrker domstolene vesentlig, og ikke minst kriminalomsorgen. I tillegg til dette vil vi selvfølgelig fortsette å gjøre oppgavene på en ny måte. At dette er nødvendig, er en selvfølge når en ser de manglende bevilgningene de øvrige partiene er ansvarlig for. Vi skal tørre der de andre tviler.

Målet med alternative løsninger er å vise at det som tidligere var selvfølgeligheter, ikke nødvendigvis er det lenger. Der det tidligere dessverre var naturlig å stå i soningskø fordi kapasiteten var for lav, kan man i dag finne nye løsninger. For Fremskrittspartiet er slike løsninger f.eks. å kjøpe soningsplasser i utlandet og å benytte seg av tidligere forsvarsanlegg og eventuelt sivilforsvarsanlegg for å ta unna noe av dagens soningskø. Det er et faktum at det står noe slikt som 1 600 mennesker i soningskø. Dagens situasjon er uakseptabel, fordi den som har begått en kriminell handling, må få gjøre opp for seg, og ikke minst må de eller den som er blitt utsatt for kriminalitet, se at lovovertredelser straffes konsekvent. Det inngir ikke mye respekt når et kriminalitetsoffer møter sin overgriper på gaten, når vedkommende visselig skulle vært i fengsel.

I tiden etter 11. september har det i hovedstaden vært mer uniformert politi enn det som vanlig er. Etter det vi kan erfare, har det ført til at kriminaliteten i Oslo er redusert. Med andre ord virker den medisinen Fremskrittspartiet har vist til. Mer politi betyr mindre kriminalitet. Slik sett er det en samfunnsinvestering som betaler seg.

Et annet moment er at som en følge av mer politi blir flere kriminelle tatt. Dermed får domstolene økte oppgaver, noe som tilsier at også de må styrkes. Det har Fremskrittspartiet tatt konsekvensen av og tilført nødvendige midler. Etter politi og domstoler kommer kriminalomsorgen, og hvis det skal unngås at det blir «flaskehalser» i systemet, må også denne styrkes. Fremskrittspartiet har derfor, som det eneste partiet på Stortinget, foretatt en gjennomgående styrking av samtlige ledd i straffesakskjeden. De problemer som eksisterer i dag, ville med vårt budsjett ha blitt minimalisert. En kan jo derfor undre seg over at ikke flere ser den åpenbare nødvendighet for en gjennomgang og styrking av samtlige ledd.

Trond Giske (A): Stortinget skriver historie i dag. For første gang på mange, mange år skal et budsjett vedtas på bakgrunn av et kabinettsspørsmål – ja, det er så lenge siden noe slikt har skjedd at man antakelig må ty til historiebøkene for å finne maken. Det å få et budsjett vedtatt ved et kabinettsspørsmål er selvsagt en parlamentarisk mulighet, og det blir jo bevist i dag. Men det er også et alvorlig svakhetstegn. Det betyr at det ikke er flertall for det viktigste dokumentet som Stortinget behandler, og som Regjeringen styrer etter gjennom hele året. Det betyr at når alle justeringer og revideringer underveis skal gjøres i budsjettet, har man ikke et grunnlag i Stortinget å bygge på når man skal gjennomføre det. Det betyr at behandlingen i fagkomiteene blir uoversiktlig og vanskelig, fordi det rett og slett ikke foreligger en enighet om hva de ulike rammene på de ulike områdene faktisk betyr i praktisk politikk, ja vi kan sågar risikere at vi i de ulike komiteene ikke får flertall for hvordan pengene skal brukes. Spørsmålet blir jo da selvsagt om vi får nye kabinettsspørsmål på de enkelte rammeområdene. Regjeringen har rett og slett ikke klart å få flertall for et budsjett i stortingssalen. Det er historisk, og det er et kraftig svakhetstegn.

Det framstilles som om kabinettsspørsmål nærmest er en normal del av vårt parlamentariske liv. Det er ikke riktig. Ifølge en studie av Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning har det etter annen verdenskrig blitt stilt kabinettsspørsmål 18 ganger. En del av dem er også kabinettsspørsmål der regjeringen har gått inn for å stoppe forslag fra Stortinget, ikke alltid har det vært regjeringens egen politikk som skulle tvinges gjennom i Stortinget. De siste 20 årene har vi faktisk kun hatt fem kabinettsspørsmål i Norge, i dag har vi fått det sjette. Det betyr faktisk at statsminister Bondevik har stått for halvparten av alle kabinettsspørsmål de siste 20 årene. Det er mer enn ett kabinettsspørsmål pr. år, og det er sannsynligvis norsk rekord for en statsminister i å stille kabinettsspørsmål. Til sammenlikning stilte Harlem Brundtland på sine ni år som statsminister for mindretallsregjeringer ikke et eneste kabinettsspørsmål.

Det betyr også at spillet rundt politikken blir viktigere enn politikken selv. Vi ser hvordan regien, timingen av kabinettsspørsmålet, gruppemøter, standpunkter blir viktigere enn det som faktisk er innholdet bak de budsjettallene som vi diskuterer. Det betyr også at avstanden til det folk syns er viktig i sin hverdag, også blir større, og det betyr at avmakten i forhold til politikk, og kanskje også forakten for politikerne, øker. Jeg tror det er uheldig, jeg tror vi hadde vært tjent med ryddigere forhold i politikken, klarere flertalls- og mindretallskonstellasjoner, sånn at ikke bare vi blir nødt til å ta stilling, men at også velgerne kan forholde seg til det.

Jeg tror at løftebruddene som den nye regjeringen står for, også bidrar til å øke avstanden mellom folk og politikere. I valgkampen lovte de nåværende regjeringspartiene mer til en rekke sektorer – 1 milliard kr mer til timer i skolen, mer til forskning, mer til kommuneøkonomien, mer til Forsvaret, mer til studiefinansiering. Resultatet ser vi nå, bare noen få uker etterpå er det en rekke løftebrudd. Verst er kanskje det soleklare løftebruddet i forhold til studiefinansieringen, der regjeringspartiene – Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – så sent som i juni i år kritiserte arbeiderpartiregjeringen for ikke å gi nok til studiefinansiering høsten 2002. Når de så selv kommer til regjeringskontorene, fjerner de 260 mill. kr fra det forslaget som vi hadde, og bryter et soleklart løfte om at dette skulle skje fra høsten 2002, slik de skrev i Innst. S. nr. 337 for 2000-2001 i forbindelse med behandlingen av reformen av høyere utdanning i juni år. Jeg husker at jeg så sent som i september deltok i valgkampen i en debatt med Lønning og nåværende statsråd Dørum, der det ble sagt at det var bare å sørge for at Arbeiderpartiet mistet sitt flertall i Stortinget – bl.a. sammen med Fremskrittspartiet – så skulle studiefinanseringen ordne seg. Jeg undres på hvordan statsrådene har det når de ser seg selv i speilet i forhold til de løfter de gav, og jeg tror dette er med på å bidra til større politikerforakt og større avstand mellom velgere og politikere. Det er et meget negativt bidrag som den nye regjeringen med sitt budsjettforslag og sin budsjetthåndtering har gitt.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen.

Ivar Kristiansen (H): Foregående taler hadde tatt seg bryderiet med å gå igjennom, med nokså stor grad av nøyaktighet, et regnestykke over hvor mange kabinettsspørsmål som har vært stilt i Stortinget i løpet av en lengre periode. Og han refererte da meget presist et korrekt tall.

Andre halvdel av sitt innlegg brukte han på begrepet «løftebrudd». Det kunne ha vært interessant hvis representanten Giske hadde tatt seg bryderiet med å regne over fordelingen av løftebrudd som har vært foretatt gjennom de siste 10, 20, 30 år i denne sal, og kanskje fått en presis gjennomgang også der. Da er jeg redd for at regnestykket ville ha vært nokså interessant også med hensyn til utfallet for Giskes eget parti – det ville sannsynligvis ha gått i hans disfavør.

Det er interessant når Giske bruker så mye tid på begrepet «løftebrudd». Også de som i dag subsidiært har tvilt seg frem til at de skal stemme for Regjeringens budsjettforslag, må ha klart for seg hva som er alternativet. Det kan man aldri glemme i disse tider, og heller ikke når vi skal behandle et forslag til statsbudsjett for neste år. Slik er det også for Høyre. Vi fikk ikke 51 pst. oppslutning ved siste valg, men 21 pst. Det betyr at vi er nødt til å samarbeide oss frem til løsninger. I et land med den største tradisjon for å være i en regjeringssituasjon hvor det er mindretallet som utgjør regjeringen utgått fra Stortinget, må man stille seg spørsmålet: Hva er gevinsten? Og gevinsten har i hvert fall vi fra Høyres side ingen problemer med å hente ut, og vi slår fast at de henter vi best ved å være i regjeringssituasjon.

Jeg går ut fra at det spørsmålet må også Fremskrittspartiet stille seg på en slik dag som i dag. Hva er alternativet hvis man ikke subsidiært har valgt å stemme for det alternativet som så soleklart ligger nærmest Fremskrittspartiet?

Det må man også tenke på i en situasjon der vi i dag har den laveste OECD-veksten på 20 år. Hva er det som er utfordringen, når det som kunne ha vært alternativet, i hele debatten har konsentrert seg om ett poeng når det gjelder næringspolitikken, og det er SND-kuttene. Nå er det jo ikke noen sanering av SND man snakker om. Men som næringsministeren tidligere var inne på, er det en utflating av en kurve som har vært iscenesatt av en tidligere regjering, som gjør at man denne gangen får et kutt som er betydelig. Det er på 17 pst., men det er ikke ensbetydende med at man drar ut kontakten når det gjelder aktivitet i Distrikts-Norge.

Det den foregående regjering har sørget for, er at vi har smykket oss med å legge oss på bunnen i produktivitetsutvikling fra tidlig på 1990-tallet. Vi ha smykket oss med å ligge på topp hva angår lønnsvekst og på bunn hva angår produktivitetsvekst. Vi har smykket oss med å være i en situasjon hvor vi møter et brutalt fall i våre viktigste markeder i Europa og Amerika. Vi har Europas høyeste rentefot. Hvis man glemmer suverent – som man sannsynligvis velger å gjøre i denne situasjonen – at den mest konkurranseutsatte delen av norsk næringsliv, som også er mest eksportorientert, den har vi i Distrikts-Norge, så har man også fått med seg at det er denne delen som skal leve videre, og som har krav på å få styrket sin konkurransekraft, som har vært systematisk svekket i Norge siden tidlig på 1990-tallet og frem til i dag. Da er det ett krav som må ligge over alt annet, og det er å få en rask nedgang i rentefoten, som i hvert fall kan bidra til at vi kan nærme oss et gjennomsnittlig europeisk nivå.

Det er jo interessant å registrere at man bruker så mye tid på SND og begrep som «sanering» av hele SND. Jeg registrerte med stor oppmerksomhet at vår forrige næringsminister, muligens ved en tilfeldighet, i løpet av sommeren valgte å peke ut ny styreformann i SND, som nå har gått ut med meget sterk kritikk av den nye regjeringens politikk. Med like stor oppmerksomhet har jeg registrert at den nylig avgåtte næringsministeren nå har inngått kompaniskap i et aksjeselskap med den nye styreformannen i SND. Og jeg tviler ikke på at dette vil bidra til en økonomisk, forretningsmessig suksess i det nye aksjeselskapet når forretningsideen også skal være døråpner inn til den nye delen av næringslivet. Men mitt råd til den nye næringsministeren må i denne forbindelse være å ta en titt på denne konstellasjonen og på hvordan han kan leve med å ha en styreformann som velger å gå ut med den type kritikk av den nye regjeringens politikk.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen følger opp intensjonen om å forsterke innsatsen overfor de aller svakeste.

I et rikt land som Norge er det uverdig at så mange ikke får ta del i denne velstanden. Gjennom budsjettet for neste år har Regjeringen foreslått viktige omprioriteringer, slik at tiltakene blir målrettet mot å bekjempe fattigdom.

For foreldre som er uføre, betyr det mye at barnetillegget i folketrygden øker fra 30 til 40 pst. av grunnbeløpet. Det betyr en økning på 5 136 kr for hvert barn pr. år. Merutgiftene i forhold til Arbeiderpartiets forslag er på 81 mill. kr.

Uføre med barn under 18 år som mister sin ektefelle, får i dag ikke barnetillegg. Fra 1. mai neste år vil disse få mulighet til barnetillegg, selv om barnet får rett til barnepensjon. Det vil være en god hjelp i en vanskelig situasjon.

Er en avhengig av sosialhjelp, er det viktig at kontantstøtten holdes utenfor, og at sosialhjelpssatsen prisjusteres. Kommunenes frie inntekter øker med 70 mill. kr for å kompensere for dette.

Kristelig Folkeparti synes det er svært positivt at Regjeringen ønsker å bedre økonomien til pasienter som har langtidsopphold innen psykisk helsevern. De aller fleste av disse er uførepensjonister og har lite igjen å klare seg for når pensjonen blir avkortet etter fem måneder i institusjon. Forslaget om ingen avkorting det første året i institusjon støttes, og er med på å likestille pasienter innen somatisk og psykisk helsetjeneste.

I budsjettdebatten er det sagt at arbeidskraften er den viktigste ressursen i norsk økonomi. Tilgangen på arbeidskraft vil i årene som kommer, være den viktigste begrensende faktor i norsk økonomi.

Mindre skatt på lav inntekt kan gjøre det lønnsomt for flere å gå fra deltids- til heltidsarbeid, og dermed øker arbeidskraften.

Det er svært positivt at minstefradraget økes fra 40 300 kr til 43 000 kr. Det kan også stimulere til høyere yrkesaktivitet.

Jeg tror at flere alderspensjonister mellom 67 og 70 år vil benytte muligheten fra nyttår til å tjene 2G uten at pensjonen avkortes. Det kan være med på å gjøre overgangen til en pensjonisttilværelse mer aktiv og fleksibel.

Under valgkampen ble det fokusert mye på egenandeler. Stor var min forbauselse da Stoltenberg-regjeringen økte egenandelstaket. Heldigvis har Arbeiderpartiet snudd, og egenandelstaket er redusert med 100 kr.

Brukerorganisasjonene står samlet bak et krav om et nytt egenandelstak, tak 2. Kristelig Folkeparti støtter dette, da det vil skjerme kronikere og andre med store utgifter til medisinsk behandling.

Det er bra at flere sykdommer inkluderes i gratis fysikalsk behandling. For mange betyr en nedgang i egenbetalingen på opptreningsinstitusjonene mye for å hindre tilbakefall av sykdom og kunne mestre hverdagen, og dermed få bedre livskvalitet.

For alle som sliter med store rusproblemer, vil en ekstra økning på 6 mill. kr til legemiddelassistert rehabilitering hjelpe dem fram i metadonkøen. Det er viktig at disse brukerne følges tett opp lokalt der de bor. Et lavterskeltilbud om helsetiltak for rusmisbrukere kan bokstavelig talt redde liv.

Det knyttes usikkerhet til sykehusøkonomien etter at regionale helseforetak er etablert. Finansieringsordningen skal gjennomgås for å stimulere til rask pasientbehandling på riktig nivå. En økning av ISF-ordningen fra 50 til 55 pst. vil helt sikkert være et incitament til større aktivitet.

Flere godkjente somatiske sykehus er inkludert i innsatsstyrt finansiering fra neste år – likedan dagkirurgisk behandling hos private avtalespesialister. Målet er at helsekøene minker.

Jeg har nevnt flere tiltak som vil bedre livskvaliteten og økonomien for folk som sliter. Heldigvis vil Regjeringen bekjempe fattigdom både i Norge og internasjonalt. Bistanden øker fra 0,89 pst. i år til 0,92 pst. neste år, og skal i løpet av en fireårsperiode opp i 1 pst.

Selv om vi i dag vedtar budsjettet for landet vårt, er jeg glad for – og det er viktig – at vi aldri blir oss selv nok.

Signe Øye (A): Bondevik-regjeringen prøver å gi inntrykk av at den er opptatt av fattigdomsproblemene. Det er ikke tilfellet. I boligpolitikken, som i svært mange tilfeller er en vesentlig grunn til at folk er fattige, kutter regjeringen Bondevik i forhold til Stoltenbergs budsjett. Det er stikk i strid med det Kristelig Folkeparti har stått for tidligere – det er ren Høyre-politikk.

Inngangsbilletten til boligmarkedet i dag gjør det vanskelig for stadig flere å skaffe seg en egen bolig, særlig gjelder dette i de største byene, men også i pressområdene der boligprisene er høye. I innstillingen til statsbudsjettet for neste år ser det nå ut til at Bondevik-regjeringens kutt dessverre får flertall her i Stortinget. Det må vi fra Arbeiderpartiet bare beklage.

Stoltenberg-regjeringen la opp til en økning av Husbankens låneramme med 2 milliarder kr for neste år, fordi dette var nødvendig og ville medført at 4 000 flere husstander kunne fått etableringslån i forhold til i år. Bondevik-regjeringen reverserer hele økningen. I tillegg til at ungdom i etableringsfasen rammes betyr dette kuttet også ca. 1 000 færre nye boliger med husbanklån.

Arbeiderpartiet la videre opp til en styrking i Husbanken i forhold til boligetablering for ungdom og vanskeligstilte gjennom å øke bevilgningen til boligtilskuddet.

Som kjent er boligtilskuddet rettet direkte inn mot husstander med svak økonomi og ville hjelpe dem som trenger det aller mest, bl.a. de bostedsløse.

Men når Bondevik-regjeringen trengte penger til skattelette til de rikeste, kutter Regjeringen i boligtilskuddet. Penger som så sårt trengtes til de aller, aller fattigste, gis nå til de aller rikeste.

Arbeiderpartiet har i Stortinget foreslått å øke bostøtten ytterligere. Bostøtten er rettet direkte inn mot dem som har lave inntekter og høye boutgifter, og er et meget viktig virkemiddel i fattigdomsproblematikken. Denne økningen ville gitt rom for bostøtte til de barnefamiliene som bor i nøkterne boliger som ikke er husbankfinansierte, men som har lav inntekt og høye boutgifter. Men Bondevik sier nei.

Arbeiderpartiet foreslår å bevilge ytterligere 5 mill. kr i støtte til tiltak for bostedsløse i storbyene, som i tillegg til Oslo omfatter både Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette får vi sannsynligvis ikke flertall for, til tross for at Bondevik har uttalt at hans regjering skal bli husket for å ha gjort noe for de aller fattigste i samfunnet.

At Bondevik også trekker Arbeiderpartiets forslag om å sikre rimelige tomter til boligformål, viser bare at Bondevik-regjeringen ikke har noen solidarisk boligpolitikk. Dette er ren Høyre-politikk. Stoltenberg-regjeringen gikk i sitt budsjettforslag inn for å endre regelverket for å sikre statlige tomter til boligprosjekter for unge og vanskeligstilte. Bondevik-regjeringen sier nei og pålegger staten å selge tomter til markedspris. Hvis Bondevik-regjeringen mente alvor med sitt snakk om å hjelpe de vanskeligst stilte, er dette å gå i helt feil retning.

Så til noe helt annet, nemlig utbyggingen av stamveiene her i landet. Jeg vil våge den påstand at det er ingen her i Stortinget som ikke er kjent med de mange alvorlige ulykkene, ikke minst de mange dødsulykkene og den sterkt økende trafikken som er på E6 og E18 i Østfold. Og som en sa forleden dag: Hadde E6 i Østfold vært en oljeplattform, hadde den vært stengt for lenge siden. Her må det være noe feil med prioriteringen.

Ser vi på ulykkestallene de siste ti årene, er det faktisk slik at det står en kiste for hver kilometer langs E6. Dette er meget alvorlig, og slik kan det ikke fortsette.

I valgkampen var alle partilederne ute og lovte en rask framdrift av Østfoldpakken, men nå er de fleste løftene borte. Da regjeringen Bondevik fikk handlingsrom for å øke veibevilgningene, var det andre steder i landet som ble prioritert – ikke én krone til Østfoldpakken. Da Arbeiderpartiet fikk økt handlingsrom, prioriterte vi 40 mill. kr til disse prosjektene. Det betyr at framdriftsplanen kan forseres, og vi kan være ferdig innen 2009, altså fem år tidligere. Det er mange sparte liv. En slik forsering er ikke mulig om det ikke blir flertall for Arbeiderpartiets forslag til bevilgninger for neste år.

Øyvind Halleraker (H): Samarbeidsregjeringen har i motsetning til Stoltenberg-regjeringen understreket betydningen av de maritime næringer. Det er svært gledelig. Flere generasjoner har bygd opp en kompetanse som har gjort denne til ledende i verden. Det unike maritime miljøet som utgjør en såkalt klynge av relaterte miljøer innenfor maritim sektor, er gjensidig avhengig av hverandre. Den erfaring norske sjøfolk har opparbeidet på sjøen, rederienes kompetanse, skipsverftene, utstyrsleverandørene og det finansielle miljøet, utgjør denne klyngen som er så viktig for en internasjonal næring.

Skipsfarten har alltid vært en mobil næring, men nå ser vi en generell tendens til økt mobilitet av også kompetanse og kapital. Dette innebærer enda større grad av konkurranse mellom land når det gjelder å trekke til seg investeringer. Skips- og utstyrsleverandørene har gjennom teknisk kompetanse levert stadig mer effektive og sikre skip. Men vi ser også en interessant utvikling innenfor miljøteknologi for å begrense utslipp av uheldige forurensende gasser. Deres ekspertise og kunnskap er imponerende, og denne ekspertisen må videreutvikles, støttes og stimuleres. Det er derfor gledelig at Samarbeidsregjeringen har dette høyt på dagsordenen. – Så langt teknologiutvikling og miljøsatsing.

Det er også en viktig utfordring å utdanne, rekruttere og beholde kompetente sjøfolk i konkurranse med andre sektorer og andre land. Hele det maritime klyngemiljøet er innforstått med at dette er selve fundamentet. Kunnskap, kompetanse og kreativitet gir trygghet og evne til å mestre utfordringer og omstillinger i en næring hvor forandringene skjer raskere enn tidligere. Et høyt utdannings- og kompetansenivå er viktig for å opprettholde og øke verdiskapingen og ikke minst sikre konkurransen innenfor denne næringen, som er så viktig for kysten vår.

En hel generasjon norske sjøfolk gikk tapt da internasjonal skipsfart opplevde en dramatisk strukturell endring på 1970-tallet. Dette i sin tur medførte svekket rekruttering av norske sjøfolk på 1970- og 1980-tallet.

Men næringen selv har gjort mye for å legge grunnlaget for en ny generasjon norske sjøfolk. Utfordringene er fortsatt store. Jeg synes næringen har vært seg sitt ansvar bevisst, og selv om det i framtiden vil være et stort behov for utlendinger på norske skip, er det også svært viktig at den norske maritime næringen kan rekruttere norsk ungdom til norske skip.

I EUs retningslinjer for støtte til sjøtransport, som også Norge er bundet av gjennom EØS-avtalen, legges det til rette for at så vel sjøfolkene som rederiene gjøres konkurransedyktige i et internasjonalt marked. I flere EU-land er de generelle skattereglene gitt en form som innebærer fritak for skatt både for sjøfolk og rederier. Norge kan i framtiden neppe definere seg uavhengig av slike ordninger.

Når det gjelder den spesielle refusjonsordningen for å beholde og rekruttere sjøfolk til norske skip, har det borgerlige flertallet i dette hus ved flere anledninger sikret en refusjonsordning som kan møte konkurransen fra EØS-landene.

I Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag for 2002 ble det foreslått å ta ut offshorerederiene og brønnbåtene fra ordningen. Dette er det borgerlige flertallet uenig i, og det er derfor flertall i denne sal for å ta inn igjen refusjonsordningen for disse fartøyskategoriene. Og det er faktisk slik at skip knyttet til petroleumsvirksomhet er svært viktige i den kompetansebaserte norske skipsfarten. Blant annet vet vi at offshorerederiene har et betydelig antall opplæringsstillinger. Faktisk er det slik at 40 pst. av opplæringsstillingene i refusjonsordningen finnes i denne gruppen. Det er derfor gledelig at det ser ut til å være flertall for en nærmere dialog om å utvikle ordningen ytterligere. Men det viktigste er at vi sikrer næringen rammebetingelser som er mest mulig stabile og forutsigbare over tid, og som selskapene kan leve med.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Halvorsen (A): Budsjettet for 2002 er det første etter valget og viser at vi nå har fått en politisk forskyvning i Norge, fra en sosialdemokratisk regjering til en sentrum/Høyre-regjering.

Hvis en skal være snill, kan en si at det ikke er de dramatiske endringene, men retningen kan bli dramatisk om ikke roen og fornuften etter hvert senker seg over Regjeringen.

Det positive i budsjettet er at Bondevik II-regjeringen fører videre mange av Stoltenberg-regjeringens forslag på viktige områder som utbygging av barnehager, opprusting av skoler og fjerning av egenandel på blå resept for eldre og uføretrygdede. Ja, merkelig nok er vi også blitt enige om rammene til Forsvaret. Hvem skulle tro det etter debatten sist vår da Arbeiderpartiet ble beskyldt for å drive «det brukne geværs»-politikk. Men det var før valget.

Fra mitt utsiktspunkt i Aust-Agder er det ikke mulig å beskrive budsjettet som distriktsvennlig. Aust-Agder er et fylke som har hatt stor fordel av et sterkt SND. Kuttet på 659 mill. kr vil ramme bedrifter som er i etableringsfasen eller i startfasen, hardt.

Det blir også dramatiske konsekvenser for mange kommuner etter at de kommunale næringsfond ikke blir tilført midler i 2002. Kuttet i frakttilskudd på bensin vil også ramme distriktene. Til sammen kuttes frakttilskuddet med 90 mill. kr.

Heltidsstudenter, som vi hadde som mål, blir det heller ikke noe av i og med kuttet i stipendandelen. 1,5 millioner lønnsmottakere mister retten til å trekke fra 1 800 kr i fagforeningskontingent. Dette er ikke fornuftig med tanke på vårens lønnsoppgjør.

I denne finansdebatten vil jeg igjen til slutt kommentere raskt AFP-ordningen, som jeg føler er en bra ordning for arbeidstakere som er utslitte, men som kanskje etter hvert ønsker å utføre mindre arbeid. Da blir inntektsgrensen på 4 000 kr for lav og bør økes til 1G. Jeg ber Regjeringen om igjen å se på denne ordningen.

Jeg vil også nevne at jeg har sterke følelser fra valget med hensyn til at mange ønsket et skattesystem der bunnfradraget heves, slik at folk med lave inntekter og pensjoner ikke skal betale skatt. Det er jeg også enig i.

Eli Sollied Øveraas (Sp): I Sem-erklæringa går Samarbeidsregjeringa inn for eit investeringsnivå på veg som representerer ein auke på om lag 600 mill. kr i høve til arbeidarpartiregjeringa sitt framlegg i Nasjonal transportplan. I tilleggsproposisjonen er dette redusert til 100 mill. kr, altså med ½ milliard kr frå Sem-erklæringa vart lagd fram til tilleggsproposisjonen vart lagd fram!

Under valkampen gjorde Høgre eit poeng av å framheve at når det gjaldt samferdslepolitikk, var Høgre til å stole på! Samferdslesatsing er god distriktspolitikk. Med ei Høgre-dominert regjering som har kutta tilskota til kommunale næringshagar, fjerna fraktutjamningstilskotet på bensin og drivstoff, redusert SND sine låne- og tilskotsordningar med 1,7 milliardar kr, for å nemne nokre av dei distriktsfiendtlege forslaga til vår nye regjering, er ikkje 100 mill. kr akkurat det store lyftet for Distrikts-Noreg innanfor vegsektoren. Den statlege satsinga for å få fast dekke på alle riksvegar i løpet av ein fireårsperiode, og som skal vere avslutta i år 2003, ser også ut til å kome på etterskot.

I valkampen var både Venstre og Kristeleg Folkepartis Kjell Magne Bondevik høgt på banen i Møre og Romsdal og stilte seg positive til bruk av ferjesubsidiar til realisering av fastlandssamband.

I tilleggsproposisjonen frå Regjeringa kan eg ikkje sjå den heilt store entusiasmen til alternativ bruk av ferjetilskot. Denne modellen for å realisere nye vegprosjekt fortener å bli utprøvd. Møre og Romsdal er mellom dei fylka som har interessante prosjekt, og fylkestinget har samrøystes stilt seg bak Nordøyvegen som førsteprioritert prøveprosjekt. Dette er noko eg håper vi kan skape fleirtal for.

Distrikts-Noreg er heilt avhengig av ei bevisst satsing på samferdsle. Nattestengde riksvegsamband hemmar mobiliteten både for einskildmennesket og næringslivet. Det er derfor viktig med tanke på framtidig verdiskaping at auka ressursar blir sette inn både for å redusere ferjetakstane og for å auke ferjefrekvensen, særleg på stamvegnettet.

Dei rasutsette strekningane berre i mitt heimfylke, Møre og Romsdal, har eit investeringsbehov på meir enn 1 milliard kr. Denne problemstillinga går både på tryggleik og sambandsforhold og syner svært tydeleg at det her er eit stort behov for auka midlar.

Til slutt vil eg peike på at Regjeringa har skapt stor uro med si innstilling når det gjeld fullføringa av eldrereforma. Her har kommunane brukt tid, energi og ressursar på planlegging, dei har levert søknadene i tråd med søknadsfristar, for så å gå inn i ein lang periode med uvisse. Det vil eg karakterisere som ei uverdig avslutning på eldresatsinga som det fram til nå har vore brei politisk semje om.

Bjørgulv Froyn (A): Det er nesten som om man befinner seg i et absurd teater. Tidlig i dag stilte statsministeren et kabinettsspørsmål på bakgrunn av finansinnstillingen. Et flertall i Stortinget skulle tvinges i kne for å sikre Regjeringen et flertall. Siden har debatten i hovedsak fortsatt om andre ting som om kabinettsspørsmålet ikke fantes. Det stilte meg overfor et valg: Skal jeg ta kabinettsspørsmålet på alvor, eller skal jeg bidra til teaterforestillingen? Jeg valgte teateret.

Jeg har tidligere uttrykt bekymring for Bondevik-regjeringens satsing på storbyene, spesielt Oslo. Avstanden mellom løftene fra valgkampen og det som ble formulert i Regjeringens erklæring, var mer enn pinlig. Dette er nå konkretisert i foreliggende finansinnstilling. Det er trist lesning, spesielt for Oslo. De rike kommer godt ut av det, men Oslo og byens store majoritet tilbys glassperler og tomme ord. I Sem-erklæringen blir det lovet penger til kollektivtrafikken med inntil 2 milliarder kr. Det skulle betydd 500 mill. kr i 2002, om man skulle følge planperioden for Nasjonal transportplan. I finansinnstillingen er dette kokt ned til 90 mill. kr. Dette er løftebrudd, og det skaper politikerforakt.

I Dagsavisen i dag blir vi igjen konfrontert med katastrofemeldinger fra ledelsen i Oslo Sporveier. Det kan ikke være tillatt å ta lett på slike meldinger. For å rydde opp i den aktuelle situasjonen og samtidig skape mulighet for en fornuftig utvikling vil statens bidrag være avgjørende. Arbeiderpartiet vil et samarbeid for å rette opp forholdene. Nå har Bondevik-regjeringen et ansvar for at noe blir gjort. Statsråd Dørum har ved ulike anledninger snakket om spleiselag for Oslo. Disse løftene virker mer som rituelle øvelser enn vilje til handling.

Jeg vil også minne Regjeringen om de utfordringer vi står overfor i Groruddalen. 130 000 mennesker lever under helt uakseptable forhold. Miljø- og forurensningsproblemene er formidable og krever et nasjonalt ansvar for å finne løsninger. Min oppfordring er at Regjeringen, på linje med det Stoltenberg-regjeringen gjorde, gir en statsråd et særskilt ansvar for å følge opp planene for Groruddalen, slik at Groruddalens problemer kan bli løst.

Linda Cathrine Hofstad (H): Vold mot kvinner er brudd på grunnleggende menneskerettigheter og er et alvorlig samfunnsproblem. Det er derfor svært positivt at man nå har startet oppfølgingen av den vedtatte handlingsplanen «Vold mot kvinner».

Handlingsplanen forplikter på mange måter politi og rettsvesen til å prioritere arbeidet for å styrke kvinners rettssikkerhet gjennom ulike tiltak. Kvinner må sikres et bedre vern mot truende og trakasserende gjerningsmenn. Det er derfor meget viktig at politi- og lensmannsetat utarbeider rutiner for hva som skal gjøres overfor volds- og trusselutsatte kvinner. Politiet må utnytte de muligheter lovverket gir, til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner.

Jeg er svært fornøyd med at Samarbeidsregjeringen iverksetter et forsøksprosjekt i 2002 med mobile voldsalarmer. Det er gledelig for veldig mange, da det kommer til å hjelpe mange kvinner til en tryggere hverdag. Jeg har stor tro på at denne samarbeidsregjeringen, med justisministeren i spissen, vil komme til å prioritere dette arbeidet. Jeg har også stor tro på at denne regjeringen faktisk vil levere resultater slik at kvinner som utsettes for vold, faktisk kan få muligheten til å leve uten frykt for eget liv i sine egne hjem.

Jeg er veldig tilfreds med at Regjeringen prioriterer opprettelsen av spisskompetanse på områdene vold og seksuelle overgrep ved de enkelte politidistriktene. Det er veldig bra at det i løpet av 2002 vil bli tatt initiativ til å opprette familivoldskoordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikt.

Til slutt vil jeg bare nevne at behovet for ytterligere styrking av kompetansen på dette området vil bli kartlagt som en del av det arbeidet som skal gjennomføres av det regjeringsoppnevnte kvinnevoldutvalget.

Knut Storberget (A): Når man kommer såpass langt ned på talerlisten, kan man i hvert fall driste seg til å prøve å oppsummere noen av de inntrykkene man har fått etter en slik debatt.

Debatten har etter min mening så langt handlet mye om prosedyren eller spillet her i Stortinget: mangel på samarbeidsvilje, Regjeringas manglende fundament, ja, egentlig signaler om en sterkt svekket regjering. På den måten blir beklageligvis den politiske debatten også preget av de alvorlige startvansker Regjeringa nå har, og den konfliktlinje som avtegner seg her i Stortinget. I så måte har jeg stor sans for representanten Froyns beskrivelse av teateret.

Det er ikke fristende å debattere reell politikk når en må gå i dager og vente på klarsignal for budsjettets rammer fra Fremskrittspartiets gruppemøte. De politiske utfordringer er kommet i bakleksa. En svak regjering setter prosessen og spillet i fokus for debatten.

Det er særlig to hovedutfordringer der Regjeringas klargjøring av engasjement savnes. Først og fremst gjelder det Regjeringas visjoner om framtidas offentlige pengebruk, og som nr. 2: Hvilke konsekvenser har dette i kampen for å få flere ut av fattigdommen? Når de offentlige budsjetter i de kommende fire år skal reduseres ytterligere – jf. også de skatteløfter som ble gitt i valgkampen – hvor skal da framtidas kutt komme? Er kuttene vi nå ser i SND, i jordbruket og i distriktene, en angivelse av hvor slaget eventuelt vil stå i kommende budsjettforslag? Hvor er visjonen?

Jeg hørte for øvrig næringsministeren i sted erklære at ingen næringsdrivende overfor ham hadde ytret misnøye med Regjeringas totale næringsopplegg. Det sier vel egentlig mer om næringsministerens omgangskrets enn om Regjeringas næringspolitikk. Det bringer oss også over på det som kanskje bør være viktig i forhold til SND-problematikken og utfordringen: Det hjelper ikke først og fremst å snakke med de næringsdrivende, man må snakke med dem som ønsker å bli næringsdrivende.

Debatten har ikke klarlagt om Regjeringa ønsker å fortsette sin profil når det gjelder kutt. Skatteløftene tatt i betraktning: Årets budsjettforslag er bare en desimeter av en fryktet meter. Dette bringer meg over på neste utfordring.

I kampen mot fattigdom står arbeidet med å skape mer arbeid sentralt. Sosialhjelpen må bedres for barnefamiliene, men den samme sosialhjelpen må ikke bli en varig løsning. Det må bli et mål å sørge for at færre får behov for sosialstønad. De kutt vi nå opplever, risikerer å øke fattigdomsproblemet. Når de samme skattelettene gir en meget skjev fordelingsprofil, ikke bare med hensyn til person, men også med hensyn til geografi, må en med god grunn frykte hvordan politikken blir når skattelettene får den størrelse flere av regjeringspartiene antydet i valgkampen. Da vil situasjonen lett bli at vi beveger oss mot et samfunn hvor flere trenger sosialstønad og godvillige sosialministre. Dette er fattigdomsutfordringen et samlet storting står overfor. Når velferden brytes ned, står bare almissen igjen, og det å ha gått fra velferd til almisse bør ikke bli noen regjerings ettermæle.

Jan Olav Olsen (H): Til tross for kort tid har samarbeidsregjeringen klart å sette sitt stempel på budsjettet. Budsjettforslaget slik det nå foreligger, bærer preg av en ny kurs. Det gir signaler om en ny politikk, det angir nye retninger.

Budsjettet er den første oppfølging av Sem-erklæringen, regjeringserklæringen, og det er imponerende mye som er kommet på plass etter så kort tid. Det gir forhåpninger om hva et budsjett som det arbeides med helt fra grunnen av, vil inneholde.

Regjeringen innfrir løftene. Vi får tidenes skatte- og avgiftslettelser, og vi får klare prioriteringer på viktige felt samtidig som stramheten beholdes.

Jeg vil særlig kommentere et par punkter i skolebudsjettet. Studentorganisasjonene har angrepet Regjeringens forslag til studiefinansiering. «Historisk løftebrudd», er det sagt om forslaget, som faktisk gir studentene økt stipend – med 3 000 kr – til neste år, og som opprettholder ordningen med at stipendandelen på 30 pst. skal være uavhengig av vekttall og studiepoeng, samtidig som det er sagt at en høyere stipendandel kombinert med en konverteringsmodell for økningen gradvis skal innføres. Regjeringen og regjeringspartiene holder løftene. I det ligger også at den konverteringsordningen som lederen i Norsk Studentunion i en pressemelding 11. oktober 2001 karakteriserte som «helt uakseptabel», er fjernet. Tilleggsproposisjonens klare ord om at stipendandelen gradvis vil bli trappet opp, er en sikker garanti for at løftene om studiefinansiering vil bli holdt.

I innstillingen fra finanskomiteen er ordningen med direkte statlig tilskudd til landslinjene i den videregående skolen foreslått opprettholdt. Jeg er svært glad for at dette er kommet med. Eksistensen til flere av landslinjene er avhengig av at direkte tilskudd opprettholdes. Det er ikke riktig å gjøre disse viktige linjene, som har elever fra hele landet, og som dekker behovet for næringslivet langt utover det enkelte fylket, avhengig av vertsfylkets økonomi og prioriteringer. Det er stor glede mange steder over at tilskuddet igjen er på plass, og det er å håpe at vi kan unngå den stadige gjentakelse av forslaget om å fjerne det. Komiteinnstillingen viser bred enighet om ordningen. Vi bør derfor få ro om dette, men vi bør kanskje vurdere om ikke tilskuddet bør justeres. Det har nå stått i ro i lang tid.

Fra mitt ståsted i Aust-Agder vil jeg si at dette er et budsjett som gir klare signaler om ny politikk og ny kurs. Det trengs, og det gir optimisme.

Martin Engeset (H): Etter å ha fulgt denne finansdebatten i to dager, er det ett meget påfallende forhold som har slått meg, nemlig det virkelighetsbildet som Arbeiderpartiets representanter synes å omgi seg med: Enhver skattelettelse som Regjeringen foreslår, er uansvarlig, usosial og distriktsfiendtlig, mens enhver skattelettelse som Arbeiderpartiet foreslår, nærmest pr. definisjon er ansvarlig, sosial og rettferdig.

Sagt på en annen måte er det etter min erfaring med arbeiderpartifolk gjennom mange valgkamper og debatter slik at ethvert avvik fra det skattenivå som Arbeiderpartiet til enhver tid måtte lande på, nærmest er en trussel mot selve velferdssamfunnet, og at jo høyere skattenivået er, jo bedre blir velferden. Merkelig da, forresten, at ikke sosialdemokrater har gått inn for 100 pst. beskatning og 100 pst. velferd for lenge siden. En slik Erasmus Montanus-argumentasjon tyder på en grov undervurdering av velgernes evne til å tenke selv, hvilket jo velgerne faktisk gjorde ved det nylig avholdte stortingsvalget.

Når det er sagt, tar vi fra Høyres side gjerne æren for at den avgåtte Stoltenberg-regjeringen – helt utypisk for en arbeiderpartiregjering – faktisk foreslo ikke ubetydelige skattelettelser i sitt forslag til statsbudsjett. Dette hadde selvfølgelig aldri skjedd dersom vi ikke nylig hadde vært gjennom en valgkamp hvor Høyres budskap og velgernes beskjed om lavere skatter og avgifter var så tydelig.

Samarbeidsregjeringens endringer i Stoltenberg-regjeringens statsbudsjettforslag viser at det faktisk er mulig å kombinere skatte- og avgiftslettelser med en videre utbygging av velferdssamfunnet, med satsing på fattigdomsbekjempelse, mer til eldreomsorg, mer til barnehager og kvalitet i skolen, for å nevne noe. Det er mulig bare dersom det er reell vilje til nytenkning og prioritering. Det har samarbeidsregjeringens folk, både i regjeringskontorene og her på Stortinget.

Olemic Thommesen (H): Årets forslag til statsbudsjett representerer betydelige løft for norsk kulturliv. Budsjettet anviser riktige og nødvendige grep som faller godt inn i en helhetlig politikk for utformingen av det moderne Norge.

Vi lever i en tid med store forandringer. Den teknologiske utviklingen og fremveksten av et internasjonalisert samfunn gir nye perspektiver for kulturlivets rolle og samfunnsmessige betydning. Møtet med internasjonale kulturuttrykk, eksempelvis gjennom media, kan over tid lett bli oppfattet som en trussel dersom vår egen kulturelle identitet er for svak. Den satsingen vi nå ser i forhold til kulturarv og dokumentasjon, ligger derfor som en viktig forutsetning for politikken fremover.

I det internasjonale bildet vokser nye uttrykksformer frem. Norsk kulturliv må være best mulig i stand til å delta i denne utviklingen, enten det dreier seg om norske kulturuttrykk i utlandet, eller utformingen av internasjonalt pregede uttrykk i Norge. Dette gjelder ikke bare innenfor de tradisjonelle områdene, men også særlig i forhold til fremveksten av nye næringer og deltakelse i det viktige arbeidet som handler om å bygge broer mellom mennesker og kulturer.

I lys av de internasjonale konflikter som har opptatt oss denne høsten, er det kanskje særlig grunn til også å understreke de fredsskapende perspektiver som ligger i det internasjonale kulturarbeidet. I den videre utviklingen av et fungerende internasjonalt samfunn er byggingen av kulturelle broer en nødvendig, men så langt meget undervurdert forutsetning.

Samarbeidsregjeringen viser gjennom budsjettet vilje til solid offentlig satsing på kultur. Imidlertid må kulturpolitikken også rettes inn mot nødvendig modernisering. Dette handler om prosesser som målrettet styrker våre kreative miljøer, bygger aktive internasjonale nettverk, satser på utvikling på tvers av skillelinjer mellom institusjoner, genrer eller landegrenser, og som utvikler nye finansieringsformer der også private aktører er mer aktive deltakere enn det vi ser i dag.

Morgendagens utfordringer krever en god kulturpolitisk kondisjon. Dette budsjettet, sammen med en målrettet moderniseringspolitikk, er et godt treningsprogram for videre innsats.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Svik er et sterkt ord, men svik er et ord som er brukt av studentene sjøl for å betegne Regjeringens forslag til studiefinansiering. Og studentene har faktisk grunn til å føle seg sveket. Løftene i valgkampen om å øke stipendandelen til opp mot 40 pst. var unisone. I debatter med skoleelever og studenter ble det holdt fram med den største selvfølgelighet. Venstre ville endog innføre borgerlønn på 100 000 kr som et svar på studiefinansieringen.

Hva innebærer Regjeringens forslag til studiefinansiering? Riktignok å øke kostnadsrammen, men som lån. Dette betyr en økt lånebyrde og forverret økonomisk situasjon når studietiden er over, og lånet skal tilbakebetales.

I dag har vi også en ordning med inntektsavhengig tilbakebetaling av studielån. Denne ordningen foreslo Stoltenberg-regjeringen å kutte, noe Bondevik-regjeringen fastholder. Ordningen gjelder ikke mange, men for dem som bruker den, er den viktig. Og da er spørsmålet mitt: Hvor er det blitt av løftene som Samarbeidsregjeringen har gitt om å støtte de økonomisk vanskeligst stilte? Ordningen for å hjelpe folk som har det økonomisk hardt, med stor studiegjeld og liten inntekt koster faktisk under en halv million kroner årlig.

Så til utlånsordningen for skolebøker i videregående skole. Stoltenberg-regjeringen foreslo 103 mill. kr for å følge opp ordningen. Samarbeidsregjeringen kutter hele summen i påvente av utgreiing av en stipendordning. Senterpartiet støtter forslaget om en bokstipendordning. Vi har lagt summen over på stipendordningen, slik vi lovet – som en begynnelse.

Statsråd Kristin Clemet begrunnet i går budsjettkuttet med at ordningen må utredes, og nevnte som et eksempel på det at lærebøker snart blir gratis tilgjengelig på nett. Det er mulig at det skjer raskt. Men da må det helt andre summer til, for å skaffe elever i den videregående skole tilgjengelig pc både på skolen og hjemme. Det ville vært en god begynnelse på den utfordringen å bygge opp stipendordningen nå. For jeg antar at Regjeringen, som Senterpartiet, har som mål at også den videregående skole skal være gratis.

Hans R. Kjæstad (H): Etter å ha foretatt flere snuoperasjoner i skattepolitikken er det sårt å være vitne til at Arbeiderpartiet sliter med gammel skatteretorikk, spesielt tydelig når det gjelder utbytteskatten. Velgerne gjør vel i å merke seg at Arbeiderpartiet gjør felles sak med Sosialistisk Venstreparti i et voldsomt forsvar av en ordning som gjør det dyrere å kjøpe andeler i norske selskaper enn å sette de samme pengene i bank – knapt noen oppskrift på å trygge arbeidsplassene.

SVs innsats i finansdebatten er en eneste lang anskueliggjøring av et hel- eller semimarxistisk parti med et helstøpt statisk syn på skatt. I denne litt fremmede psykologiske verden finnes det en mennesketype som nærmest robotaktig arbeider med den samme iver like lenge og like hardt enten han taper eller vinner på innsatsen. I denne sosialistiske verden investerer mennesker sine midler ufortrødent uansett mulighetene for gevinst. I denne SV-verden tar ungdommen like lang utdannelse, er like målrettet og arbeider like hardt enten man blir straffet eller belønnet for innsatsen.

Bondevik-regjeringen vil føre en dynamisk skattepolitikk, en stimulansepolitikk der menneskelig atferd samfunnet er tjent med, faktisk skal lønne seg. Det er det som karakteriseres som en skattelette for de rike. Det vil være like riktig å beskylde Regjeringen for å utbytte de rike, for å friste de rike til gjennom stimulansepolitikken å bruke sine penger på risikoprosjekter, som jo nødvendigvis kan ende med at de taper sine penger. Pengene kan lett bli borte, og det er argumenter å anføre for at det er uanstendig å friste mennesker til næringsetablering og forskningsinnsats som i ettertid kan vise seg å være tapsprosjekter. Å bruke mennesker som melkekyr er ikke pent.

Selvfølgelig innfører ikke Bondevik-regjeringen skattelettelse for å gjøre fete pengebøker fetere, men fordi det er overordentlig smart å friste folk til å bruke sine oppsparte penger til å investere i våre barns fremtidige arbeidsplasser. Det må lønne seg å arbeide ekstra. Det må lønne seg å ta utdannelse, fordi det er atferd samfunnet vokser på. Ved å stimulere vekstkraften gir vi nettopp de svake et økonomisk fundament som de mer enn noen annen er tjent med og avhengige av. Dette er en helt sentral side ved Regjeringens skattepolitikk.

Det er lite rosverdig å ville fordele den kaken man ikke engang tar seg bryet med å undersøke oppskriften på. Med sin skattelette- og stimulansepolitikk viser Regjeringen at den kan bake kake, og med bekjempelse av nyfattigdommen vil den vise at den også evner å fordele denne kaken.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Opposisjonen har på ulike måter i særlig grad forsøkt å framstille Kristelig Folkeparti som en taper i dette budsjettet, som et parti som løper fra sitt program, som et parti som er overkjørt av Høyre. Mange andre beskrivelser er også gitt. Selvsagt er det opposisjonens rolle å være kritisk, men jeg synes det har manglet mye på kraft og overbevisning i det som er framført. Det har liksom vært et pliktløp, et forsøk på å sette noen opp mot andre, slik vi gjorde da vi var barn. Det var ikke alltid det var like vellykket, men det hendte at man klarte å skape en motsetning som man begynte å tro på fordi det var så mange som sa det så mange ganger. Det har blitt nesten en type mantra i denne salen i denne budsjettdebatten.

Jeg synes ikke minst det har vært interessant å høre sammenligningene som har blitt gjort mellom sentrumsregjeringen og den nåværende samarbeidsregjeringen, hvor altså sentrumsregjeringen plutselig var så mye bedre. Ja, det skal ikke så store avstanden i tid til før beskrivelsene skifter. Den gang het det f.eks. at den var «enestående svak», mens en nå sier at det var en så mye bedre regjering. Det er i grunnen noe løfterikt over dette, ettersom en altså ikke skal legge for mye i beskrivelser som viser seg ikke å ha rot i virkeligheten, men i fantasiens verden. Men jeg er ikke noe glad for politiske beskrivelser som springer ut av behovet for vikarierende motiver.

Regjeringens budsjett for justissektoren har blitt godt mottatt. Årsaken til det tror jeg er en veldig stor grad av enighet om justispolitiske spørsmål i denne salen. Det er også stor grad av enighet om den justispolitiske hverdag, beskrivelsen av den, likedan om de justispolitiske virkemidlene og om hvor innsatsen må styres. Når Samarbeidsregjeringen bevilger mer penger til justisområdet, blir det selvsagt mottatt med glede. Når det også gis signaler om hvor ytterligere økninger vil finne sted i kommende budsjetter, viser Regjeringen at den styrer etter en kurs som Stortinget bifaller.

Justispolitikken handler om å skape og sikre trygghet og rettferdighet i samfunnet, og reaksjonen på kriminalitet skal stå i forhold til den kriminelle handlingen som er begått. Dessuten skal straffen bidra til å få den dømte ut av en mulig kriminell løpebane. Derfor satser Regjeringen på alle ledd i straffesakskjeden. Bevilgningene styres slik at det offentlige kan gjøre jobben sin best mulig, og at de frivillige aktørene på justisområdet kan utfylle der de er gode.

Peter Gitmark (H): Representanten Skjælaaen omtaler Samarbeidsregjeringens budsjettforslag når det gjelder stipendordningen, som et «svik» – et meget sterkt ord. Det er underlig å bevitne en slik fremferd når man vet at Senterpartiet for fire år siden programfestet 40 pst. stipendandel. Jeg har ikke registrert et eneste forslag fra Senterpartiet i hele foregående periode som går på dette. Jeg vil ikke karakterisere en slik fremferd, i mangel på parlamentarisk riktige ord.

Det er sagt mye om Regjeringens studiefinansiering. Dessverre er ikke alt basert på fakta. Studentorganisasjonene er blant dem som har reagert kraftig på Regjeringens forslag. Uttrykk som «historisk løftebrudd» er benyttet, og Regjeringen er beskyldt for «å begrave heltidsstudenten en gang for alle». Det kan være fristende å holde seg på samme polemiske nivå og spørre om hvordan 3 000 kr i økt stipend for alle studenter og en økning i kostnadsnormen på 10 000 kr kan oppfattes som et anslag mot heltidsstudenten. Da vil jeg heller forsøke meg på en oppklaring.

La meg begynne med noen dokumenterbare fakta. Da tidligere statsråd Giske la fram sitt forslag i statsbudsjettet, var reaksjonen fra Norsk Studentunion at «studiefinansieringen som foreslås i statsbudsjettet for 2002 er helt uakseptabel og legger ansvaret for dårlig studiekvalitet over på studenten».

Studentenes Landsforbund påpekte at de hele tiden har vært mot forslaget fra den nå heldigvis avgåtte arbeiderpartiregjeringen om ny stipendmodell. De konstaterte også «Løftebrudd fra Giske». Det er kanskje ikke så rart når det i informasjonsbrosjyren fra Giske står å lese:

«… fra høsten 2002 skal studiefinansieringen være 80000 kroner i året. Ny stipendmodell blir ikke innført før bedre studiekvalitet og evalueringsformer er på plass».

Stipendmodellen fra Giske det henvises til, innebærer at all støtte i utgangspunktet gis som lån, og at 39 pst. omgjøres til stipend fra Lånekassen ved bestått eksamen. Når vi samtidig vet at mange som i dag mottar fullt lån og stipend, ikke klarer å følge normert studieprogresjon, eventuelt stryker til eksamen, innebærer det at et betydelig antall studenter faktisk ikke ville fått stipend i det hele tatt.

Samarbeidspartiene har foretatt prioriteringer, prioriteringer som kommer studentene til gode. Risikoen ved stryk fjernes, og kostnadsnormen heves til 80 000 kr i året. Dette kan ikke kalles løftebrudd, men et løft.

Torbjørn Andersen (FrP): La meg få minne om at Norge gikk inn i det 20. århundre som Europas fattigste land. Men 100 år senere kan vi være stolte av at vårt land gjorde sin entré i det 21. århundre som verdens rikeste land. I en slik radikalt endret økonomisk situasjon er det fullstendig meningsløst at det norske folk anno 2001 fortsatt skal plages med verdens dyreste mat, verdens høyeste bensinpriser, verdens dyreste biler, verdens høyeste flyavgifter, alkoholavgifter, særavgifter osv., uten at dette gjenspeiles når det gjelder gode eller tilstrekkelige offentlige velferdstilbud til folket. Stadig flere føler at man får for lite igjen av offentlige tjenester, og at det man betaler i skatt, ikke står i forhold til hva man får igjen. Mange er trette av offentlige løsninger og offentlige monopoler i velferdssammenheng. På tross av store statlige inntekter har vi altså lange sykehuskøer, vi har en heller middelmådig skole, vi har en skrantende eldreomsorg og dårlige veier, og alt dette skaper altså en stigende skepsis til offentlig sektor.

Jeg forventer at en ny regjering skal rydde opp i mange av de skavankene det norske velferdssamfunn anno 2001 er belemret med. En del av svaret er privatisering og konkurranseutsettelse av offentlige tjenester. Verden over går det faktisk en bølge når det gjelder etablering av private skoler, private sykehus og privat eldreomsorg. Konkurranse viser seg å skape både billigere og bedre offentlige tjenester, og her henger altså Norge katastrofalt etter. Vi er rett og slett blitt en sinke. I Norge pøser man heller på med mer personell i offentlig skjermet sektor og bygger ned verdiskapende privat sektor, og dette vil selvsagt gå helt galt. Det er denne utviklingen som truer velferdsstaten, og ikke privatisering eller konkurranseutsetting.

Offentlig sektor er blitt for stor, den er for lite produktiv, og det hovedsakelig på grunn av fravær av effektivitetsfremmende konkurranse – effektivitetsfremmende konkurranse om å produsere velferdstjenester som skole, helsevesen og eldreomsorg. De offentlige monopoler er i praksis skjermet for enhver effektivitetsfremmende konkurranse fra private foretak. Og motarbeiding av en åpen konkurranse om å produsere offentlig finansierte velferdstilbud er til stor skade for norsk velferd. Jeg håper tiden nå endelig er inne for at det kan skje noe skikkelig omfattende på dette området.

Jan Simonsen (uav): Som parlamentarisk leder for meg selv synes jeg dette er et passende tidspunkt å holde et innlegg på.

Politikk er det muliges kunst, en kunstart som Fremskrittspartiet har vist at partiet ikke mestrer. Fremskrittspartiet kommer nå til å stemme for det fremlagte budsjettforslaget fra de tre regjeringspartiene slik at det blir vedtatt. Dette forslaget er vesentlig dårligere for Fremskrittspartiets velgere enn det forslaget som kunne blitt vedtatt dersom Fremskrittspartiet hadde godtatt det forslaget til budsjettforlik som partiet ble tilbudt. Dette forslaget inneholdt bl.a. en garanti for politihøgskolestudentene om fast jobb i politiet etter endt utdanning, fjerning av engangsavgiften for politibiler, slik at politiet ville fått frigjort ressurser til flere nyttige investeringer, en reduksjon på 25 pst. av årsavgiften for motorsykler, heving av frikortgrensen for betaling av skatt med 10 000 kr, noe som ville vært nyttig for studenter og skoleelever. Fremskrittspartiet sa nei, vel vitende om at partiet ville bli tvunget i kne i stortingssalen og være nødt til å sikre flertall for et dårligere forslag. Det kan knapt kalles det muliges kunst.

Fremskrittspartiet bør gå ut og fortelle politihøgskolestudentene at flere av dem risikerer å bli gående arbeidsløse, mens landet trenger flere politifolk, fordi det var viktigere for partiet å tiltrekke seg medieoppmerksomhet. Fremskrittspartiet bør fortelle vårt politikorps at de går glipp av viktige investeringer i nytt utstyr fordi Siv Jensen og Carl I. Hagen gikk sure i forhandlingene med Sanner og Bondevik. Fremskrittspartiet bør fortelle motorsykkelinteressert ungdom at deres motorsykler blir dyrere enn nødvendig fordi partiet ville vise at Regjeringen er avhengig av partiets støtte. Fremskrittspartiet bør fortelle studenter og skoleungdom som har en deltidsjobb, at de må betale mer skatt enn nødvendig fordi det politiske spillet og partiets langsiktige strategi ble viktigere enn hensynet til egne velgere. Det blir ikke lett å fortelle at et politisk parti foretrekker en dårligere løsning for sine velgere enn det de optimalt kunne fått. Siv Jensens og Carl I. Hagens budsjettfiasko er det som vil bli husket best fra denne høsten.

Heikki Holmås (SV): Den gang jeg var ung på ordentlig, fikk jeg meg et sted å bo til en all right pris. I dag koster den leiligheten jeg kjøpte, tre ganger så mye. Det er ikke tilfeldig. Det er veldig bra at så mange folk her i landet har et sted å bo, og selv eier det. Faktisk er det slik at omtrent to tredeler eier boligen sin selv. Det er ikke tilfeldig. Det er faktisk ikke tilfeldig i det hele tatt.

Da mine besteforeldre og sikkert mange av representantenes foreldre, ja kanskje noen av representantene selv, kjøpte sin første bolig etter krigen, var den husbankfinansiert. Og den var husbankfinansiert fordi folk trengte bolig. Og politikerne, altså de som ledet landet den gang, sa at dette må vi gjøre noe med. Og de gav store tilskudd gjennom Husbanken, de gav store, rimelige lån til boligbygging, og de gav billige offentlige tomter. Dette var god sosialdemokratisk politikk, og det funket! I dag skal man være blind for ikke å se at det fins en haug med folk som har problemer på boligmarkedet – problemer med å skaffe seg et sted å bo. Unge folk har trøbbel, folk med minoritetsbakgrunn har trøbbel og arbeidsløse har trøbbel. De kalles med en fellesbetegnelse vanskeligstilte på boligmarkedet. Men det er boligmarkedet som er vanskeligstilt, når folk ikke får seg et sted å bo.

Da kan vi velge én av to løsninger: Vi kan velge å bruke politikk, slik SV vil, for å løse problemet. Vi vil bruke 800 statlige millioner kroner på tilskudd til utleieboliger til unge folk og til andre. Vi vil gi gode lånebetingelser gjennom Husbanken, og vi vil bruke offentlige, statlige og kommunale, tomter til å bygge boliger på – fordi vi trenger det. Eller man kan velge den andre løsningen, som er å la markedet løse problemet, og nå ser jeg at tidligere rektor – nå statsråd – Norman sitter i salen, og han vil sikkert gi meg rett i at markedet aldri vil løse problemet for dem som ikke har penger. Det ligger i markedets natur. Derfor trengs det en politikk. Jeg ble veldig glad da jeg så Sem-erklæringen, der det faktisk stod noe om dette, nemlig at Husbanken i større grad skal bidra til bygging av boliger for vanskeligstilte. Og så stod det: «Spesielt må det legges opp til en betydelig satsing på boligbygging.» Jeg ble blid, men jeg ble desto sintere da jeg så budsjettet som ble lagt fram, der det ble kuttet i tilskuddet til boligbygging. Det ble kuttet i utlånsbeløpet i Husbanken, og muligheten til å bruke offentlige tomter til billige boliger ble fjernet. Jeg skjønner statsråd Foss som sier at man kan ikke klare å løse alle problemer i ett budsjett, man kan ikke oppnå hele Sem-erklæringen i ett budsjett. Men skal vi satse på boligbygging, og skal vi tro på den nye regjeringen, er det en utrolig dårlig start å begynne med å kutte.

Morten Lund (Sp): Jeg har hørt flere innlegg fra regjeringssiden hvor de har forklart hvor lite dramatisk de kuttene som er gjort, bl.a. til SND og til kommunale næringsfond, er. Det finnes dem som har framstilt det slik at det antakelig blir bedre uten de pengene.

Jeg har hørt næringsministeren si at han ikke trodde på dem som sa at kommunale næringsfond var viktig, og han fortalte om egne erfaringer. I hans ordførertid, sa han, han var leder i styret for næringsfondet, hindret det kommunale næringsfondet flere arbeidsplasser enn det skapte. Så tror han vel heller ikke på andre henvendelser som kommer om andre sektorer.

Men i hvert fall er det slik andre steder at de har gode erfaringer. Den mest effektive statlige ordningen for å hjelpe dem som vil noe lokalt, og som har sine små planer, er søkkt. Det har vært god starthjelp sammen med private midler og sammen med banklån for å få til nye arbeidsplasser, 30 000 kr i gjennomsnitt pr. nye arbeidsplass, i tillegg til at mange har fått hjelp til å modernisere og fortsette den bedriften de allerede har.

En annen virkning av disse pengene er at kommuner som mottar slike penger, forplikter seg til å ha en næringsansvarlig, enten i kommunen eller i næringsforeningen. Da finnes det et kontaktpunkt nærmere SND som den enkelte kan gå til, og det har vært viktig for mange. Senterpartiet ønsker absolutt at denne bevilgningen kommer tilbake, og vi ønsker også at selskapsskatten skal komme tilbake til kommunene for å gjøre kommunene mer opptatt av næringsutvikling.

Så vil jeg også denne gangen si lite grann om den budsjetteringsprosedyren vi har i Stortinget. Jeg har vært medlem av næringskomite og kommunalkomite og erfart hvor bundet vi er på hender og føtter etter at finanskomiteen har sagt sitt, på tross av den mengde informasjon som blir samlet i fagkomiteen, på tross av alle de høringene vi har hatt, og på tross av alle de som tror at vi som sitter i fagkomiteen, har muligheter. Jeg har ikke forandret oppfatning om denne budsjetteringsprosedyren etter å ha kommet i finanskomiteen. Jeg mener fortsatt at den er uheldig på det viset at vi har for liten mulighet i fagkomiteen til å gjøre noe. I finanskomiteen er overskuddsinformasjonen meget, meget stor. Jeg tror vi er i en situasjon der vi har flertall på Stortinget for å gjøre noe mer på enkelte punkt, spesielt overfor dem som trenger statlig hjelp aller mest.

Så vil jeg til slutt benytte anledningen til å trekke forslagene nr. 21, nr. 22, nr. 23 og nr. 24.

Kristin Halvorsen (SV): Det hadde jo vært krona på verket i Stortinget i dag om det var slik at i en situasjon der regjeringen Bondevik var tvunget til å stille kabinettsspørsmål med et absolutt forutsigbart utfall, skulle det ikke engang være en liten runde blant de parlamentariske lederne. Det synes jeg ikke Stortinget kunne være bekjent av, så jeg melder meg herved frivillig.

Dette er historien om et varslet gjesp. Det har ikke på noe tidspunkt vært noen spenning rundt det om Bondevik kom til å stille kabinettsspørsmål når Carl I. Hagen bestilte det, og hva Fremskrittspartiets gruppe kom til å stemme når kniven ble satt på strupen. De bad jo om det for å stemme på det Bondevik ønsket at de skulle stemme på, uten at de har fått forandret noe det går an å skrive hjem om, i julekort i hvert fall.

Det er et rituelt kabinettsspørsmål, og statsminister Bondevik sier at dette kan man ikke gjøre så ofte. Men man har jo nå stilt seg i den situasjonen med én gang til jul, én gang til sommeren. Vi kommer nå til å ha et revidert nasjonalbudsjett der intet flertall i Stortinget har noen som helst slags avtale om hva som skal skje til våren, som man skal forholde seg til. Så da begynner vel spetakkelet igjen. Dermed tror jeg dette er en historie med bare tapere. Jeg tror det stiller Stortinget som sådan til latter, selv oss arme, uskyldige mennesker som ikke har noe med spillet å gjøre, og jeg tror det stiller Bondevik overfor en ydmykende seanse, og Fremskrittspartiet blir avslørt som et skrekkelig dårlig forhandlingsparti.

Fremskrittspartiet har ikke gjort jobben sin på vegne av velgerne. Fremskrittspartiet har hatt en gyllen sjanse på vegne av f.eks. landets hundretusener av pensjonister til å få til en regulering av grunnbeløpet slik som Fremskrittspartiet har slåss for lenge – hvis de hadde villet, hvis de ikke hadde tatt hele partiprogrammet sitt og alt mellom himmel og jord, slik som alle Fremskrittspartiets talere har snakket om i hele dag. Det har ikke Fremskrittspartiet hatt lyst til. Og neste gang jeg treffer Alvheim i en TV-debatt og han retter en harmdirrende finger, som er omtrent dobbelt så lang som min, og snakker om hva slags overgrep som blir gjort mot landets pensjonister, uføretrygdede og alle andre som sliter med lave inntekter, så kan vi si at det er jammen takket være dere selv, for Fremskrittspartiet har nemlig hatt mulighet til å gjøre noe med dette, en mulighet som de ikke har brydd seg om å bruke. På et eller annet tidspunkt må det jo bli kjent for Fremskrittspartiets velgere at de synes det er mer stas å være på TV enn å skaffe cash til slitne pensjonister med dårlig råd.

Trond Giske (A): Mange har på slutten av debatten vært innom påstandene om løftebrudd når det gjelder studiefinansiering. La oss bare kort ta litt historikk før vi ser på hva som har skjedd. I valget i 1997 gikk flere partier, bl.a. de tre sentrumspartiene, til valg på at de ville innføre 40 pst. stipendandel i løpet av perioden 1997–2001. I Arbeiderpartiet sa vi nei til det, for vi trodde ikke at vi kunne klare å gjennomføre det i den stortingsperioden. Sentrumspartiene som kom i regjering, gjorde ingen verdens ting for å løfte stipendandelen en millimeter over 30 pst. Vi derimot la fram forslag i februar om at stipendandelen skulle bli 40 pst. Vi gjennomførte mer enn det vi lovte. Sentrumspartiene klarte ikke å gjennomføre det de lovte.

Så kom behandlingen i Stortinget i juni i vår. Da var kritikken mot Arbeiderpartiet den motsatte, nemlig at vi ikke gikk langt nok. Et historisk løft i studiefinansieringen på 1,3 milliarder kr i årsvirkning, et løft fra 30 pst. til 40 pst. i stipendandel og en kostnadsnorm 10 000 kr over det som den gang var, var ikke nok for Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Høyre. Nei, de ville brukt mer penger på studiefinansieringen. Og studentene sa selvsagt ja til det, og foretrakk en ordning som var enda bedre enn den Arbeiderpartiet hadde lagt fram. Vi skal ikke se bort fra at en og annen student til og med stemte på noen av disse partiene i håp om at det de sa i juni, fortsatt gjaldt i oktober. Derfor var skuffelsen stor blant studenter, men også blant de andre partiene, da den nye regjeringen fjernet 260 mill. kr fra studiefinansieringen.

Så sier de at dette er en forbedring av studiefinansieringen for dem som blir forsinket og stryker. Nei, heller ikke det er sant. Med Arbeiderpartiets stipendandel og studiefinansiering ville f.eks. en sykepeleierstudent som studerer i fire år, men blir ett år forsinket, få i alt 124 000 kr i stipend. Med Samarbeidsregjeringens forslag vil den studenten få 120 000 kr, og altså tape 4 000 kr. En person som gjennomfører studiene sine på normert tid, vil faktisk med Samarbeidsregjeringens forslag tape 28 000 kr i stipend. Det er et gigantisk løftebrudd. Det ble sagt i innstillingen i juni i år at det skulle gjennomføres fra høsten 2002. Finansministeren sier at man rekker ikke å gjøre alt i løpet av tre uker. Men det er et faktum at hvis de ikke hadde vært der et eneste minutt, ville studiefinansieringen vært 260 mill. kr bedre enn det den ble da de slapp til i regjeringskontorene.

Jens Stoltenberg (A): Dette har vært en underlig dag og en underlig debatt, fordi vi alle har vært forberedt på et kabinettsspørsmål og vi alle har vært forberedt på utfallet av det. Det som er underlig, er at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet åpenbart har litt problemer med å ta konsekvensen av det regjeringsskiftet vi hadde tidligere i høst. For det normale burde være at de partiene som tok ansvaret for å gi landet en ny regjering – for å gi landet en ny kurs, som de sa – også skulle ta ansvaret for å gi landet et nytt budsjett. Det har de ikke greid. Det de har greid, er å innsette en ny regjering, etter en del om og men og fram og tilbake, men de har ikke greid å bli enige om et nytt budsjett. Den eneste måten det blir vedtatt et budsjett på, er gjennom et kabinettsspørsmål. Jeg opplever at det bagatelliseres av regjeringspartiene. Det er et alvorlig og et sterkt virkemiddel, og det innebærer at vi får vedtatt et budsjett, men et budsjett det reelt sett ikke er flertall for i Stortinget. Da blir det noe halvveis. Det blir halvveis i den forstand at regjeringspartiene har dannet en regjering som bare kunne se dagens lys ved hjelp av Fremskrittspartiet, som aldri kunne inntatt posisjonene og regjeringskontorene uten Fremskrittspartiet, men de har problemer med å ta konsekvensene av det, nemlig å vedta et økonomisk opplegg sammen med det partiet som brakte dem regjeringsmakten.

Det følger ansvar med å ta et regjeringsansvar. Det å ta et regjeringsansvar basert på Fremskrittspartiet er et ansvar som innebærer at man også måtte være forberedt på å lage budsjett sammen med Fremskrittspartiet. Men det har man åpenbart ikke orket, og istedenfor valgt en løsning som i lengden ikke er god, verken for landet eller for norsk økonomi.

Det vi også ser i dag, er at det blir vedtatt et budsjett som inneholder betydelige løftebrudd. Representanten Giske nevnte studiefinansiering. Jeg var selv på en lang rekke debattmøter i valgkampen hvor representanter fra regjeringspartiene var entydige på 40 pst. stipendandel og at det skulle komme i forbindelse med den store kvalitetsreformen. Nå trekkes pengene tilbake, og det varsles at det skal komme senere en gang.

Jeg var på et utall av møter hvor man fra regjeringspartienes side sa at det var viktig å styrke forskning og nyskapning. Nå kuttes det i forskning. Det kuttes i nyskapning. Det kuttes i det såkornet som skal gi ny verdiskapning. Jeg hørte regjeringspartiene snakke om mer til distriktene. Nå kuttes det på det. Man sa at man skulle ha et forsvarsbudsjett som kostet om lag 3 milliarder kr mer enn det vi la fram. Nå kom det ikke én krone. Det er massive løftebrudd i et budsjett som vedtas i strid med det Stortinget egentlig mener.

Carl I. Hagen (FrP): Det var det bedrevitende og belærende innlegget fra Kristin Halvorsen som fikk meg også til å falle for fristelsen til å gå opp.

Det er klart at for et parti som SV, som hadde et godt valgresultat, men som har null innflytelse og har null betydning, er det lett å bli akkurat som en del av tilskuerne til fotballkamper, håndballkamper og ishockeykamper: Man er så mye bedre enn de som er med. Og det er det som preger Kristin Halvorsen nå når hun kommer med en kanonade av kritikk med hensyn til hvor elendig jobb man har gjort. Hun ville hatt rett hvis vi hadde gitt oss for de meget små tingene vi ble tilbudt når det gjaldt disse forhandlingene, men det gjorde vi altså ikke. Vi har faktisk kjempet som noen løver for de velgerne som hun snakker om, og hun kommer helt sikkert til å møte John I. Alvheim i debatt om disse tingene senere. Men hun selv og SV har jo ikke oppnådd noen ting. Det er klart at stemmevolumet, sarkasmen og den belærende tonen overtar da. Det er vel også det samme som hun i SV i realiteten holder på med når det gjelder bombingen av Afghanistan. De har være så høyt på banen og dummet seg til de grader ut, for det har vist seg at de har tatt feil, og det har de gjort også her.

Jens Stoltenberg har ett poeng – og der er jeg enig. Jeg synes også det er beklagelig at de partier som stod bak regjeringsdannelsen, ikke fant frem til en løsning. Det burde ha vært mulig. Vi mener vi burde ha greid det. Hadde det vært en imøtekommenhet hos regjeringspartiene og en fleksibilitet, burde vi kunnet komme i havn. Det er ikke noen god situasjon at vi går inn i en periode hvor det altså reelt sett ikke er flertall for det budsjettet som blir vedtatt, på grunn av at Regjeringen i dag setter sin stilling inn på å få rammene vedtatt.

Men det er også klart at vi må se det fra vår synsvinkel. Alle partier, inkludert Fremskrittspartiet, har som rettesnor å få gjennomført den politikken de har fortalt velgerne. Det er for oss hovedrettesnoren. Og nå vil vi i hvert fall få frihet til å kunne påvirke politikken når det gjelder resten av budsjettet, i alle komiteer. Utgangspunktet er at vi gjerne vil ha innflytelse for vår politikk og er åpne for videre forhandlinger, som det har vært sagt tidligere.

Og så kommer det en periode på våren. Jens Stoltenberg, og for ikke å snakke om Kristin Halvorsen, synes sikkert det er fælt at det kanskje kan bli nye situasjoner hvor de som tilskuere vil se på at andre kan få innflytelse under forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett og andre ting. Men det er noe som Fremskrittspartiet er klar over, at vi da har frihet til å kunne forhandle om å få til løsninger til beste for den politikken vi står for. I så måte er det klart at det er et bedre utgangspunkt for oss det som nå er situasjonen, enn om vi hadde gitt oss for de knapper og glansbilder vi ble tilbudt under forhandlingene.

Jon Lilletun (KrF): Representanten Kristin Halvorsen har hatt fleire innlegg i dag der ho har snakka om «spillet». Representanten Kristin Halvorsen er retorisk god og alltid spennande og morosam å høyre på, sjølv om det etter mitt syn i hovudinnlegget vart vel mykje karakteristikkar i forhold til dei realitetane som låg føre.

Men det var ein ting som representanten Halvorsen køyrde på, og det var dette med at når Carl I. Hagen seier hopp, så hoppar vi – sjølv representanten Lilletun, sjølv om ho tok ein liten korreksjon på det i etterkant.

Det som er realiteten her i dag, er nemleg det motsette. Det som er grunnen til at budsjettet vert vedteke på den måten som det vert, er at regjeringspartia ikkje har hoppa i den grad som representanten Stoltenberg og representanten Halvorsen syntest vi skulle ha gjort for å imøtekome Carl I. Hagen. Heller ikkje Framstegspartiet har hoppa. Dei har stått på sine prinsipp.

Eg er usamd i den skildringa som representanten Carl I. Hagen gjev av kva tilbod vi gav. Men realiteten er likevel at dei har stått på sine prinsipp og vi har stått på våre, og det er då eit nesten uendra budsjett frå Samarbeidsregjeringa som i kveld vert vedteke. Og då vil eg gjerne nytte høvet til å takke Carl I. Hagen og Framstegspartiet for å vere ryddige i forhold til det som dei gjer i kveld: stemme subsidiært for budsjettet.

Og så til representanten Stoltenberg. No er det jo opp til Arbeidarpartiet og representanten Stoltenberg å beskrive kva dei synest samarbeidspartia skulle ha gjort. Men no er det jo ikkje automatisk slik at dei som har hjelpt ei regjering til makta, er dei som ein sidan samarbeider med om budsjettet. Vi hadde jo ein situasjon der ei regjering gjekk av òg for eit par år sidan, og då kom representanten Stoltenberg til andre parti for å få vedteke sitt budsjett. Så det er ikkje automatikk i korleis det skal gå vidare, som representanten Stoltenberg sa.

Det som er realiteten no, er at vi får eit budsjett som er godt for landet. Vi får eit budsjett som syter for rentenedgang før jul, og vi skal òg arbeide hardt for at komiteane på ein god måte skal kome gjennom det som er Stortingets samla jobb.

Oddvard Nilsen (H): Kristin Halvorsen var inne på «spillet». Jeg vil gjerne så sterkt jeg kan få understreke fra Samarbeidsregjeringen at forhandlingene i forbindelse med budsjettet så langt fra har vært noe spill fra vår side.

Jeg har forsøkt flere ganger i innlegg i dag å understreke at vi både hadde vilje og forsøkte alt vi kunne å få til et samarbeid rundt budsjettet. Så registrerte vi at avstanden var for stor, og at vi ikke fikk det til.

Samtidig har jeg full respekt for det syn som Fremskrittspartiet hadde på dette området. Men å karakterisere det hele som et spill, synes jeg er galt.

Så til representanten Stoltenberg. Man skal lytte intenst når Arbeiderpartiet snakker om løftebrudd. Det er mange eksempler på at Arbeiderpartiet i opposisjon har lovet ting som de aldri har gjennomført i posisjon. Det vet representanten Stoltenberg aldeles godt.

Og så til representanten Carl I. Hagen. Jeg var uenig i den beskrivelsen som han gav av det tilbudet som vi la frem. Jeg mener at det må være forståelse for at når Regjeringen har tre uker på seg for å lage et nytt budsjett, og vi samtidig gir en betydelig skattelettelse, var det rommet vi hadde for å gi til Fremskrittspartiet i form av nye tiltak, sterkt begrenset. Det hadde selvsagt vært en annen situasjon om vi hadde lagd budsjettet selv. Det ber jeg om forståelse for. Og vi mener også at vi gav betydelig til Fremskrittspartiet, men jeg registrerer at det ikke var nok.

Så er det riktig som representanten Lilletun sa: Norge har fått et godt budsjett hvis det går slik som vi alle tror nå. Vi får et budsjett og en ny kurs for landet, og det er bra.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg tror ikke det er grunn for noen i denne sal til å forundre seg over at det er mange av oss som har en følelse av at det er et spill som har pågått i relativt lang tid.

Fremskrittspartiet har, i alle fall ifølge Jan Simonsen, endt opp med å stemme for et budsjett som er langt dårligere enn de tilbud de fikk i forhandlinger. Jeg kan ikke bekrefte det, for jeg vet ikke hva slags tilbud Fremskrittspartiet har fått i de forhandlinger man har ført, men det vet tydeligvis Jan Simonsen.

Det er i alle fall grunn til å gratulere finansministeren med – sannsynligvis som den første finansminister i historien – å ha fått vedtatt et budsjett i Stortinget uten å ha flyttet på ett komma, annet enn det man har gjort av rent indremedisinske hensyn, ikke av hensyn til forhandlingspartnerne, men av hensyn til de partier som deltar i denne regjeringen.

Følelsen av at det er et spill som har foregått, forsterkes av to ting. For det første: Det innspill som Senterpartiet kom med for snart to uker siden, om å gjøre en del endringer i budsjettforslaget fra Regjeringen som i alle fall kunne føre til en minimumsløsning i Stortinget, har ikke regjeringspartiene engang tatt seg bryderiet med å respondere på. Heller ikke den invitasjonen som parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet har gitt til et samarbeid, er besvart på annen måte enn at det er blitt betraktet nærmest som useriøst fordi innspillet har kommet for sent. Men det er jo med respekt å melde regjeringspartiene som har ansvar for å sørge for flertall for sitt budsjett. Dette vitner ikke om noe annet enn at man har følt seg 100 pst. sikker på at man ville få Fremskrittspartiets støtte når man satte ting på spissen i salen, og at man følte seg bekvem med en sånn løsning som man har kommet fram til i salen her i kveld, og derfor overhodet ikke har hatt ønske om å gjøre noe forsøk på å finne fram til løsninger med andre partier. Det får vi ta til etterretning, men det viser også hva vi kan vente oss i tiden som kommer.

Presidenten: Kristin Halvorsen har hatt ordet to ganger. Ettersom dette er en debatt som omhandler et kabinettsspørsmål, vil presidenten tillate at de parlamentariske lederne får gå noen flere runder – hvis det er veldig nødvendig.

Kristin Halvorsen (SV): Heldigvis lever vi i et fritt land der presidentens ønske om å ta kvelden ikke kan legge lokk på den frie debatt.

Jeg skal ikke påberope meg å være noen stor fotballekspert, men jeg vet i hvert fall så pass at man kan få gult kort for filming. Og det tror jeg faktisk Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet har fått i dag. Det har ikke vært noen spenning rundt det Carl I. Hagen faktisk har foretatt seg her i dag. Han har kommet på TV, det er jo riktig. Hvis man syns det er stimulerende med kameraer i fjeset, blitsregn, folk som springer etter en og lurer og sånn, så er det kjempefint. Men jeg tror faktisk ikke det går veldig mange ganger til, for det Bondevik og Regjeringen kan gjøre med kaldt blod, er å tenke: Ja vel, han der er ikke sånn som folk vi vanligvis pleier å forholde oss til.

La meg ta et eksempel fra min egen kraftigste ungdomstid – og ikke henge ut ungene mine, men bruke meg selv. Da var diskusjonen i forhold til foreldrene mine omtrent sånn: Dere kan ikke tvinge meg til å være med på den kjedelige hytteturen. Jeg vil heller gjøre noe annet. – Jo, det kan vi, sa moren og faren min. – Det kan dere ikke! – Jo, det kan vi, sa de. Og så gjorde de det. Men Carl I. Hagen er jo helt motsatt. Han sier: Tving meg, tving meg! (Latter i salen!) Ja vel, sier Bondevik. Ja vel, sier Carl I. Hagen. Hvorfor i all verden skal noen drive og forhandle eller gjøre noe i forhold til Carl I. Hagen en annen gang? Hvis Bondevik-regjeringen bare er interessert i å gå disse ydmykende og nedverdigende rundene, så vet de jo utmerket godt at i hvert fall et stykke på vei så kan de bare behandle Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet på den måten, for de er ikke interessert i å oppnå resultater på vegne av sine velgere. De er mer interessert i å være på TV. Og veldig mange velgere tror at det de ser på TV, er det man jobber med når det gjelder politikk. Men sånn er det faktisk ikke, for det som avgjør deres trygd, deres rettigheter eller hvor mye de får når de er ektefeller og pensjonister, er faktisk de vedtakene som blir fattet her. Og det bryr Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen seg døyten om. Det kan jo være greit å vite.

Men jeg syns ikke at Stortinget som sådant kommer noe særlig styrket ut av det. Skal vi sitte her med navneopprop, ja og nei og tegne ned, og Bondevik sitter? Kan vi holde på sånn i fire år – to ganger i året, tre ganger i året, fire ganger i året? Det er ingen som kommer styrket ut av det. Folk vil miste troen på at politikk er et seriøst arbeid. Det kan muligens øke underholdningsverdien for noen, men at det øker tilliten til at det er noe poeng i å delta i politikk, at det er noe poeng i å avlegge stemme, til at det er noen som gjør en skikkelig seriøs jobb, tror ikke vi.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg lurer på om Kristin Halvorsens opptreden på talerstolen i dag bidrar til at politikk ses på som et seriøst arbeid. Jeg minnes også uttrykket om at på seg selv kjenner man andre, når det gjelder å gjøre ting for å komme på TV.

Jeg har lyst til å si som både parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, tror jeg, og Høyre har sagt, at det som har foregått, er aldeles ikke noe spill. Mener man at hver gang det er intensive forhandlinger, så er det et spill? Har det som har skjedd når det gjelder Kværner, bare vært et forhåndsavtalt spill? Er lønnsoppgjørene bare et spill? Er politiske forhandlinger om et statsbudsjett og om regjeringsdannelser bare et spill fordi det tilfeldigvis dekkes av landets medier? Selvsagt er det ikke det. Det er knallharde realiteter. Insinuasjonene om at Fremskrittspartiet skulle ha noen andre motiver enn å gjøre sitt beste for å få gjennomslag politisk for de tingene vi har lovet våre velgere, synes jeg er et forsøk på slag under beltestedet. Det var nettopp hvis vi hadde gitt etter og ikke stått på, at man kunne sagt det.

Jeg har også gitt uttrykk for – og det tror jeg statsministeren har merket seg, og jeg er veldig glad for at statsministeren også sa det selv i dag – at det å stille kabinettsspørsmål og bruke tvang er noe man kan gjøre et begrenset antall ganger. For mottagelsen det får, er aldeles ikke slik som Kristin Halvoren mener, at dette er noe vi har bedt om. Det har vi aldeles ikke. Vi hadde ønske om å komme i havn med forhandlinger. Men vi har sagt at hvis vi skal stemme for noe som vi er imot, må det være fordi voteringen i realiteten blir noe annet. Det er det statsministeren har gjort med budsjettvoteringen i kveld – gjort det til et spørsmål om Regjeringens eksistens. Vi har fått ganske mange henvendelser fra velgere som har sagt at noe annet ville de ikke akseptert, hvis vi ikke hadde fått mer gjennomslag når det gjelder en del av de tingene vi har kjempet for.

Men jeg vil fastholde at det er slik som jeg sa i sted. Kristin Halvorsen er grenseløst sjalu fordi hun selv ikke er med i det hun kaller «spillet», og fordi hun vet at så lenge vi har den nåværende situasjon, vil hun være i skyggenes dal. Det er klart at hun derfor gjør sitt beste for å gjøre livet mest mulig surt særlig for Kristelig Folkeparti. Hele SVs strategi er å gjøre livet så surt som overhodet mulig for Kristelig Folkeparti, slik at de skal gå ut av den nåværende regjeringsdannelse og sammen med Arbeiderpartiet. For da vil sannsynligvis SV komme litt ut av skyggenes dal, få en hånd på rattet og få den innflytelsen som hun nå er grenseløst misunnelig på at Fremskrittspartiet sannsynligvis kommer til å ha en stund.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes også representanten Halvorsen skal være litt forsiktig med å beskylde andre for å gjøre politikk til underholdning, når hennes eget innlegg var til de grader underholdende, men ikke tilsvarende skarpt når det gjelder den politiske analysen.

Jeg vil til slutt si at jeg er tilfreds med at det ligger an til et budsjettvedtak som er ansvarlig og som gir grunnlag for lavere rente, til glede for personer, bedrifter og kommuner. Det ligger an til et budsjett som blir bedre enn Stoltenberg-regjeringens forslag når det gjelder skatter og avgifter, til glede for personer og bedrifter, som også er bedre når det gjelder miljø, fattigdomsbekjempelse og arbeidsvilkår for frivillige organisasjoner, for å nevne noen viktige saker hvor Samarbeidsregjeringen har presentert et godt og bedre budsjett enn Stoltenberg-regjeringen.

Noen har så vært opptatt av at budsjettet blir vedtatt ved hjelp av et kabinettsspørsmål. Men helheten i budsjettet og rammene for den økonomiske politikken er vel den viktigste saken Stortinget behandler. Så er det noen sak som kvalifiserer til bruk av kabinettsspørsmål når det ikke blir en avtale, må det være rammene for budsjettet. Det har faktisk vært statsministere før meg som på grunn av det gamle budsjettsystemet vi hadde opp til 1997, savnet en slik mulighet. Det å bruke kabinettsspørsmål er ikke ydmykende. Det er tvert imot å sette en grense og så å stille Stortinget overfor den.

Ellers konstaterer jeg at i debatten har representanter fra Arbeiderpartiet og SV kritisert samarbeidspartienes budsjett for å være for Høyre-dominert, mens Fremskrittspartiet har kritisert det for å være for lite Høyre-dominert. Det er for meg et godt uttrykk for at dette er et balansert budsjett i samarbeid mellom Høyre og to sentrumspartier.

Jens Stoltenberg (A): Jeg hadde sovet dårlig i natt hvis Kjell Magne Bondevik hadde fått det siste ordet i denne debatten. (Munterhet i salen!) Jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle si noe, og prøvde å holde meg på plass, men når statsministeren på nytt gjentar ting som er feil, må det en kommentar til.

Det er ikke riktig at det budsjettet som regjeringspartiene nå stemmer for, er bedre når det gjelder fattigdomsbekjempelse, bedre når det gjelder miljø, eller bedre på de andre områdene statsministeren nevnte. Det er mange grunner til det, men én grunn er at han ikke sammenligner likt med likt. Det er to helt ulike forutsetninger for de budsjettene vi nå behandler, og som han sammenligner. Det ene er vårt opprinnelige budsjett, og det andre er de justerte oppleggene både fra regjeringspartiene og fra oss. De justerte oppleggene er bedre for oss alle, simpelthen fordi vi har 2 milliarder kr ekstra å bruke fordi forutsetningene og anslagene i budsjettet er endret. Med 2 milliarder kr ekstra kan vi alle lage et hyggeligere budsjett. Derfor er det slik at ser man på vårt endrede opplegg, er det en klarere sosial profil i Arbeiderpartiets opplegg. Vi har brukt det økte handlingsrommet som vi fikk, til å styrke den sosiale profilen, gi mer til dem som har minst, mens regjeringspartiene har valgt å gi mer til dem som har mest fra før. Det tror jeg det var nyttig å si – om ikke annet for at jeg skal ha en god natts søvn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet.

(Votering, se nedenfor)