John I. Alvheim (FrP): I et desperat forsøk på å slå ned Finnmarks-opprøret mot Arbeiderpartiet i forkant av valgkampen i 2001 lovet tidligere statsminister Jens Stoltenberg å skaffe opptil 50 nye arbeidsplasser i Finnmark ved å foreslå å legge et sentralt innkjøpskontor for helseforetakene til Vadsø. Forslaget var utarbeidet av LO Finnmark og Finnmark fylkeskommune utelukkende i den hensikt å skaffe nye arbeidsplasser. Det tidligere statsminister Jens Stoltenberg burde vite, var jo at et forslag av denne art var stikk i strid med Ot.prp. nr. 66 for 2000-2001, proposisjonen om sykehusreformen, hvor det er anført følgende:

«At det strategiske ansvaret for forsyning legges på de regionale helseforetakene, er et vilkår for at en modell for mer desentralisert samordning vil kunne lykkes. Det dreier seg altså ikke om å etablere sentrale forsyningsbyråkratier, men å nettverksorganisere samarbeidet.»

Videre siterer jeg fra Ot.prp. nr. 66:

«Slike forsyningsnettverk kan også tenkes etablert mellom de regionale helseforetakene, særlig i forhold til innkjøp av kostbart og komplisert medisinsk-teknisk utstyr.»

Og videre står det:

«Det bør derfor vurderes å gi enkeltmiljøer i foretakene med særlige faglige forutsetninger status som kompetansesentre med nasjonale oppgaver.»

Å etablere et nasjonalt innkjøpssenter og plassere dette i en utkant av landet som Vadsø er således stikk i strid med Ot.prp. nr. 66, noe som også tidligere helseminister Tore Tønne synes å ha vært enig i da han i brev til fylkesordfører Evy Ann Midtun i Finmark slår fast at det blir opp til styrene i de fem nye helseregionene om en skal gå inn på felles løsninger for innkjøp.

Måten denne saken er reist på, nemlig som et desperat distriktsvalgkampinnspill fra LO og Arbeiderpartiet i Finnmark, er bortimot uhørt. Like uhørt og uakseptabelt er det at den eneste utredningen som foreligger, er en partsutredning fra Finnmark fylke utført av et stedlig konsulentfirma, Norconsult, og at denne ensidige partsutredningen alene har vært grunnlaget for departementets høring.

Det er gevinster å hente ved en bedre organisering av innkjøpene til sykehusene, men en bedre organisering av innkjøpene forutsetter imidlertid korte kommunikasjonsveier og enkle beslutningsprosesser. Det er videre viktig med en tett kommunikasjon og kontakt mellom selger og kjøper for å kunne treffe de riktige faglige og prismessige valg. Et sentralt innkjøpskontor i Vadsø tilfredsstiller ikke disse kravene. Med et kontor i Vadsø må en forvente en betydelig kostnadskrevende reisevirksomhet av leverandørene og av helseforetakenes kompetente faglige innkjøpere, noe som vil svekke den nødvendige faglige nærkontakt med sykehusene. I det materialet som foreligger fra Norconsult, er det overhodet ikke dokumentert noen gevinst på denne form for sentrale innkjøp. Konklusjonene i rapporten er mer basert på synsing og antakelse, uten dokumentasjon, som jeg finner lite troverdig.

Om helseministeren akter seriøst å vurdere en felles innkjøpssentral, noe jeg håper han ikke gjør, må det først gjøres en offentlig uhildet utredning av saken. Det må man nesten kunne forlange. Jeg viser i denne sammenheng til den særdeles dårlige erfaringen offentlige sykehus gjorde for noen år tilbake med den såkalte innkjøpssentralen i KS som påførte sykehusene betydelige merutgifter og tap. Både medisinsk-teknisk utstyr og i særlig grad forbruksmateriell må faglig tilpasses det enkelte sykehus/bruker, og innkjøp må skje i forståelse med fagekspertisen på regionalt nivå.

Det er også grunn til å frykte at et felles innkjøpskontor for hele landet vil føre til redusert konkurranse og leverandørmonopol. Løsningen på innkjøpsproblematikken bør være å etablere konserninnkjøp ved de regionale foretakene. Det finnes i dag ved alle de større offentlige sykehus en meget høy kompetanse på innkjøp av medisinsk utstyr og medisinsk forbruksmateriell. Denne fagekspertisen må en uavhengig av innkjøpsordningen beholde i sykehusene.

Sykehusene har etter hvert opparbeidet seg en betydelig kompetanse på innkjøp. Hvis denne kompetansen nå skulle fjernes fra sykehusene og regionene og samles i en innkjøpssentral, ville dette på sikt svekke kvaliteten og logistikkprosessene i det enkelte foretak. Dette vil også kunne påvirke servicen fra leverandørene og trivselen blant brukerne. Sårbarhetsproblematikken i forsyningstjenesten bør også i denne sammenhengen tillegges stor vekt, sett fra et beredskapsmessig ståsted.

Jeg er kjent med at flere sykehus enkeltvis har uttalt seg mot å etablere et sentralt innkjøpskontor i Vadsø av samme grunn som jeg tidligere har nevnt. Det gjelder Haukeland sykehus, det gjelder sykehusene i Østfold, og det gjelder Agder-sykehusene. Høringsuttalelsene fra Helse Øst har følgende ordlyd:

• «1. Styret anser forslaget om å etablere en nasjonal innkjøpssentral for helseforetakene i Vadsø som uhensiktsmessig vurdert ut fra en innkjøpsfaglig økonomisk synsvinkel.

• 2. Helse Øst vil foretrekke å organisere innkjøpsvirksomheten etter føring som er gitt i Ot.prp. 66 og i Sosial- og helsedepartementets rapport «Sykehusreformen noen eierperspektiver». Det vil si innkjøpsvirksomheten organiseres som regionale nettverk med koordinering mellom helseregionene.

• 3. Helse Øst ser følgelig behov for en utvidet supplerende utredning som kan klargjøre hvorledes innkjøpsvirksomheten i Helse Øst konkret skal legges opp for best mulig å tjene helseforetakenes økonomi og funksjon.

• 4. Styret gir adm. direktør fullmakt til å informere den endelige høringsuttalelsen basert på styrets innspill og vurderinger i saksutredningen.»

Det foreligger nå også høringsuttalelser både fra Helse Sør, Helse Vest og Helse Nord som alle er imot at det etableres en innkjøpssentral i Vadsø. Jeg ber helseministeren nøye vurdere de innspillene som har kommet fra de nevnte helseforetak, og jeg vil sterkt fraråde at helseministeren går inn på et forslag om å etablere et sentralt innkjøpskontor i Vadsø.

De regionale foretakene bør videreutvikle og utbygge sin innkjøpstjeneste ut fra de ordninger som i dag praktiseres, og for bedring av disse ordningene både når det gjelder kvalitet og pris.

Statlig faglig god sykehusdrift er et overordnet mål med sykehusreformen, og den må ikke forkludres og svekkes ved at man tar distriktspolitiske hensyn, som det tydeligvis er lagt opp til fra Finnmark fylke i denne saken.

Jeg mener også det strider mot foretaksreformen om eier nå blander seg inn i foretaksstyrenes disposisjoner. Det er sterkt i strid med hele prinsippet om foretaksmodellen som Odelstinget tidligere har vedtatt. Også departementet og helseministeren må føle seg bundet av odelstingsproposisjonens innhold og det vedtak som Odelstinget i sin tid gjorde.

Ranveig Frøiland hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Under den forrige regjeringen gav Sosial- og helsedepartementet Helse Nord i oppdrag å utrede hvordan en felles innkjøpssentral i Vadsø kunne organiseres. I utredningsoppdraget lå også å skissere hvordan denne eventuelt kunne se ut. I dette arbeidet har man søkt råd hos en referansegruppe med medlemmer fra alle de fem regionale helseforetakene. Dette utredningsarbeidet er nå ferdig og har vært på høring i de regionale foretakene. Det er denne høringen det refereres til fra representanten Alvheims side. Helse Nord behandler faktisk saken på sitt styremøte i dag, og vil i løpet av kort tid gi et svar til Helsedepartementet. Den videre oppfølging av saken fra Helsedepartementets side vil skje på dette grunnlaget.

Jeg oppfatter at det til grunn for oppdraget fra regjeringen Stoltenberg lå en klar intensjon om at det skulle etableres en innkjøpsenhet i Vadsø. Jeg har også forstått at det før henvendelsen hadde vært en dialog mellom departementet og styrene for de regionale helseforetakene. Jeg følger opp saken ut fra denne intensjonen. For meg er det samtidig avgjørende at løsninger som velges, må sikre foretakenes muligheter til å løse innkjøpsoppgaver på en rasjonell måte. Det er også helt avgjørende at løsningene er forankret i de regionale helseforetakene. Jeg er kjent med at det i prosessen som nå er gjennomført, har kommet kritiske innspill. Dette vil bli studert nøye, slik interpellanten bad om, og tatt med i den dialog som nå skal skje med de regionale helseforetakene. I den prosessen som vi nå skal gjennomføre, bør det holdes åpent for at det i forhold til Vadsø også kan tenkes andre fellesoppgaver lagt dit som bør løses på en tilsvarende måte.

Generelt vil jeg si at når det gjennomføres en så stor omstilling som sykehusreformen er, kan det ikke ses som en isolert restrukturering av sykehusvirksomheten i Norge. Det må også ses med et bredere perspektiv hen til de samlede samfunnsmessige effektene av omstillingen. Opplegget med en oppkjøpsenhet i Vadsø må ses i et slikt perspektiv. Det følger av reformen at det vil skje en nedbygging av de fylkeskommunale sykehusadministrasjonene. Størst vil effektene av dette bli for de steder der man ikke har sykehus. Vadsø er et slikt sted. Etablering av innkjøpsenhet i Vadsø vil således kunne være et bidrag til å redusere negative effekter for byen og distriktet.

Samtidig er det åpenbart at den nasjonale sykehusorganiseringen ikke kan styres av regionalpolitiske hensyn ensidig. Jeg viser her til Ot.prp. nr. 66 for 2000–2001, som trakk fram samordnede innkjøp som et satsingsområde framover. Det ble der påpekt at å legge det strategiske ansvaret for forsyning til de regionale foretakene var et vilkår for at en modell med desentralisert samordning ville kunne lykkes. Videre ble det også pekt på at forsyningsnettverk kan etableres mellom de regionale foretakene.

Med den spesielle bakgrunnen som denne saken har, vil departementet på basis av det innspill som vi nå forventer å motta fra Helse Nord, ta tak i den videre oppfølging. Følgende elementer vil stå sentralt i dette oppfølgingsarbeidet:

For det første må de regionale helseforetakene ha en betydelig innflytelse når det gjelder valg av systemer og organisering for foretakenes innkjøp, inklusiv å avklare den rolle de selv skal spille i den samlede innkjøpsorganiseringen. Dette er viktig for den samlede kvalitet og kostnadseffektivitet i arbeidet med helsetjenester, og det vil stemme dårlig med det helhetlige ansvar som de regionale helseforetakene skal ha, dersom beslutningskompetansen på dette området fratas dem og styres fra eiers side.

For det andre legger jeg til grunn at det også innenfor en ramme der mye beslutningskompetanse er lagt til de regionale helseforetakene, vil kunne identifiseres oppgaver som bør løses av en felles nasjonal enhet. Utredningen som har skjedd i regi av Helse Nord, bygger her på et opplegg for rolle- og arbeidsdeling mellom en slik sentral enhet, det regionale nivået og helseforetaksnivået. Jeg er kjent med at det i høringsrunden er kommet innspill som ønsker å legge det strategiske ansvaret til det regionale helseforetaksnivået. Dette vil naturligvis være et viktig vurderingstema i den videre prosess, og løsningene som velges, vil naturligvis i stor grad påvirke rolle, oppgaver og dimensjonering for en sentral enhet. Slike innspill må vurderes på en åpen måte. Departementets arbeid med dette vil naturligvis også bli foretatt med bakgrunn i den omtale av innkjøpsfunksjonen som er gitt i Ot.prp. nr. 66.

For det tredje: Gitt sakens bakgrunn er det min intensjon at forhold som gjøres til nasjonale fellesoppgaver som et resultat av den prosessen jeg nå har beskrevet, bør plasseres i en enhet som lokaliseres til Vadsø.

Jeg arbeider med det utgangspunktet at det i dialogen som skal skje mellom departementet, Helse Nord og de øvrige regionale helseforetakene, skal søkes en løsning som samsvarer med de regionale helseforetakenes synspunkter på hvordan innkjøpsfunksjonen bør organiseres, og samtidig gir grunnlag for å etablere en felles enhet i Vadsø. Med den vekt som må legges på at det finnes rasjonelle løsninger og at disse er forankret i de regionale helseforetakene, kan altså dette tilsi at det i prosessen også bør ses på andre felles funksjoner for å ivareta det samfunnsperspektivet som er et viktig premiss i saken. Det er avtalt med Helse Nord at den oppfølgende dialogen skal skje så snart departementet har mottatt innspillet derfra. I denne oppfølgingen vil naturligvis også de øvrige regionale helseforetakene bli trukket inn.

Interpellasjonen tar utgangspunkt i utredningens modell om hvilke funksjoner som skal legges til en felles enhet, og at disse vil medføre kostnadsdrivende konsekvenser i form av reiseaktivitet, dårlig tilpassede innkjøp og oppbygging av et byråkrati. Jeg har ikke til hensikt å gå inn for et opplegg som pålegger løsninger med slike konsekvenser. Den prosess som beskrives, har nettopp til hensikt å finne løsninger som både samlet og for det enkelte foretak skal understøtte en rasjonell innkjøpsfunksjon. Jeg føyer til at både foretaksmodellen og den integritet som forutsettes å ligge i styrene, bør borge for at man ikke ender opp med slike resultater. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og vil der presentere konklusjonene etter den prosessen jeg nå har beskrevet.

John I. Alvheim (FrP): Helseministerens innlegg var både avklarende og ikke avklarende. Hvis jeg oppfattet det som ble sagt, korrekt, vil helseministeren i denne sammenheng fremdeles se på såkalte samfunnsøkonomiske ordninger og distriktsproblematikken, arbeidsplasser osv. Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hva distriktspolitikk har med denne saken å gjøre. Vi har vedtatt en sykehusreform med foretaksmodell, og foretakene er tillagt all myndighet i hvordan man skal organisere, drive og utvikle den fremtidige spesialisthelsetjenesten i Norge. At vi med vårt mandat, fra et politisk ståsted, skal komme inn med distriktspolitikk og legge dette inn i denne sammenheng, det skjønner jeg ikke.

På den annen side: Det som var positivt i helseministerens innlegg, var at de farene jeg har gjort rede for i min interpellasjon, både i teksten og i innlegget, nemlig betydelig reisevirksomhet, fordyrende innkjøp, monopolisering av levering og et formidabelt byråkrati, ville ikke helseministeren gå inn for. Og det er betryggende å høre, men det skal bli meget interessant å se hva sluttresultatet av dette blir. Men jeg synes nok at det er på sin plass å etterlyse en offentlig utredning om dette som er god nok. Den foreligger ikke. Og den konsulentrapporten som er utarbeidet i nord, er for mitt vedkommende ikke god nok som dokumentasjon for å påvise noe som helst.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Etter mitt syn går det ikke an å ta det utgangspunktet som representanten Alvheim nå gjør, at sykehusreformen overhodet ikke har noe med regional distriktspolitikk å gjøre. Hvorfor har man da valgt å legge hovedadministrasjonen av de regionale foretakene utenfor en del av de største bysentrene i Norge – f.eks. administrasjonen av Helse Øst til Hamar og Helse Sør til Skien? Det er vel også regionalpolitiske grunner, vil jeg gå ut fra, som har ligget til grunn for det, selv om jeg ikke var delaktig i den prosessen.

Men det jeg er enig med representanten Alvheim i, er at man ikke ensidig kan la regionalpolitiske hensyn styre organiseringen av sykehusvesenet i Norge. Jeg tror det vil være til skade for distrikts- og regionalpolitikken hvis man kommer fram med løsninger som virker byråkratiserende, kostnadsdrivende og lite rasjonelle, og som er i strid med interessene til de foretakene som i henhold til loven faktisk skal bære ansvaret for slike funksjoner som vi her snakker om, nemlig innkjøpsfunksjonene. Og da er jeg enig i at det utredningsgrunnlaget som lå der, i utgangspunktet ikke var tilstrekkelig. Derfor ble Helse Nord under den forrige regjering satt i gang med å foreta et supplerende utredningsarbeid. Resultatet av den prosessen venter jeg å få om kort tid, og det er da naturlig at jeg i denne interpellasjonsdebatten ikke konkluderer, men venter til jeg har fått det materialet. Jeg vil da gå inn i den prosessen med to klare intensjoner: For det første skal vi finne fram til en rolle som tar utgangspunkt i de regionale helseforetakenes strategiske ansvar for innkjøpsfunksjon, og samtidig skal vi søke å finne fram til fellesfunksjoner som på en rasjonell måte kan legges til Vadsø, fordi det er et politisk utgangspunkt i denne saken, men også fordi Vadsø faktisk er en av de byene i Norge som på grunn av helsereformen kanskje har tapt svært mange helseadministrative oppgaver.

Asmund Kristoffersen (A): Tanken om et tettere samarbeid om store innkjøp ble reist i saken om statlig overtakelse av sykehusene og fulgt opp i Regjeringens budsjettforslag for 2002.

I lys av denne interpellasjonen vil jeg understreke noe av grunnlaget for at staten skulle overta ansvaret for bl.a. sykehusene, slik det er sagt i Ot.prp. nr. 66 for 2000-2001. Målet er å legge et bedre grunnlag for en helhetlig styring av spesialisthelsetjenestene og lovfeste et tydelig statlig ansvar. Dessuten skulle en legge til rette for bedre utnyttelse av ressursene som settes inn i helsesektoren, slik at hele befolkningen i Norge får bedre helsetjenester.

Vi bruker mange milliarder pr. år til utstyr og forbruksmateriell i sykehussektoren. Dette store volumet for sektoren samlet vil, om en makter å samordne vesentlige deler, gi helseforetakene en gunstig forhandlingsposisjon om pris.

En annen og like viktig faktor ved innkjøpssamarbeid kan være å utnytte felles kompetanse. Dette ble også lagt til grunn i budsjettet for 2002, der det sies på side 194 i proposisjonen fra Sosial- og helsedepartementet:

«Eierskaps- og foretaksreformen gir nye muligheter for samarbeid om innkjøps- og forsyningsfunksjonen. Ved å samarbeide tettere om innkjøp vil foretakene stille sterkere overfor leverandørene, både i volum og kompetanse. Det er igangsatt et utviklingsarbeid for en regional statlig innkjøpsenhet.»

Dette var også helseministeren inne på.

Tidligere helseminister Tore Tønne traff altså en eierbeslutning om at denne sentralen skulle legges til Distrikts-Norge, og da til Vadsø. Jeg går ut fra at den nye regjeringen og helseministeren i denne saken står på prinsippet om en slik innkjøpsenhet, og jeg viser til helseministerens positive omtale av en sentral i Vadsø.

Jeg skjønner selvsagt interpellantens frykt for oppbygging av byråkratiske strukturer. Men jeg legger til grunn at helseforetakene innenfor sine vide fullmakter styrer sine innkjøp bl.a. gjennom en strategisk samordning i helseregionen.

Jeg forutsetter at vi selvsagt ikke skal etablere noen sentral forsyningsenhet, men få en desentralisert samordning der en kan høste gevinsten av en sentralenhet som har spisskompetanse til å få til de beste innkjøpene hva angår både pris og kvalitet.

Det er ikke tvil om at mange sykehus har strevd hardt med å kunne stille de riktige kravspesifikasjoner, vurdere funksjonalitet og behov for service, pris og leveringssikkerhet. Dette har vi altså mulighet til nå å gjøre noe med.

Bent Høie (H): Den forrige regjeringen bad Helse Nord om å utrede behovet for en felles innkjøpssentral for de regionale helseforetakene. Det var forutsatt at denne sentralen ble lokalisert til Vadsø.

Jeg oppfatter lokaliseringen som mindre problematisk. Med dagens teknologi trenger ikke geografisk avstand mellom de ulike aktørene å være et poeng fordi en har behov for de samme tekniske løsningene uavhengig av hvor denne sentralen blir lagt, og fordi de regionale helseforetakene har sine hovedkontor spredt over hele landet og innkjøpene skal foregå fra mange ulike leverandører både innenlands og utenlands. I så måte er det positivt at sånne statlige funksjoner kan spres. Jeg oppfatter at det er bred politisk enighet om å flytte og etablere statlige arbeidsplasser utover hele landet der dette er funksjonelt og faglig riktig. Det har tidligere vært vanskelig å gjennomføre dette i praksis, men den nåværende regjeringen har på rekordtid klart å vise at dette er mulig. Men forutsetningen for dette er at det tjener samfunnet som helhet.

Utgiftene til innkjøp i helsevesenet er enorme og utgjør en betydelig del av våre helseutgifter. Det er derfor et område som må ha stor oppmerksomhet. Smarte løsninger kan gi staten betydelige innsparinger og gir oss muligheten til å bruke ressursene bedre. Som det er pekt på i Ot.prp. nr. 66, kan et samordnet innkjøp gi sånne innsparinger. De regionale helseforetakene kan som en samlet enhet opptre som en stor og viktig kunde overfor de store internasjonale selskapene. En nasjonal enhet har også mulighet til å ha spisskompetanse på kompliserte innkjøp, som det ikke er mulig å ha for de enkelte foretakene. Det må derfor være en forutsetning for opprettelse av den nasjonale enheten at samordningen gir bedre rasjonelle og økonomiske løsninger enn om disse innkjøpene foretas av regionene selv. Jeg er derfor enig med interpellanten i at dette er forhold som det må legges størst vekt på i forbindelse med Regjeringens videre arbeid med saken.

Det er også en forutsetning at en slik ordning må forankres i de regionale helseforetakene, og at foretakene ser seg tjent med en felles løsning. Men i den sammenheng er det også viktig at departementet klarer å ha et overordnet syn i forhold til behovet i denne type saker. Det vil alltid være innvendinger som ikke alltid er like faglig godt fundert. Innenfor rammen, der mye beslutningskompetanse legges til de regionale helseforetakene, vil det kunne bli identifisert oppgaver som kan løses av en felles nasjonal enhet. Jeg viser til at helseministeren i sitt svar sier at han vil søke en løsning som samsvarer med de regionale helseforetakenes synspunkter på hvordan innkjøpsfunksjonen bør organiseres og samtidig gir grunnlag for å etablere en innkjøpsenhet i Vadsø. Denne løsningen skal ikke og må ikke ha kostnadsdrivende konsekvenser.

Jeg ser fram til at Regjeringen i denne saken kommer tilbake til Stortinget med en løsning som også bygger på innspillene fra de andre regionale helseforetakene.

Harald T. Nesvik (FrP): Selv undertegnede har visse begrensninger når det gjelder å gripe inn både overfor Regjeringen og ikke minst overfor foretakene. Dette er en sånn typisk sak hvor jeg mener at man virkelig er på ville veier. Det er først og fremst på grunn av det representanten Høie var inne på i sitt innlegg, altså grunnlaget for utredningen når det gjaldt en felles innkjøpssentral. Det var på forhånd forutsatt hvor den skulle ligge. Det var ikke noe som f.eks. foretakene selv har kunnet få lov til å vurdere. Man skulle utrede en felles innkjøpssentral, men den skulle ligge i Vadsø. Det viser at det faktisk er det distriktspolitiske som kommer først, og så er det virksomheten og sentralen som kommer i neste omgang. Man viser til at det ikke nødvendigvis er kostnadsdrivende å opprette denne sentralen i Vadsø, og at det heller ikke er meningen å bygge opp et større byråkrati. Men helseforetakene har faktisk allerede bygd opp en del byråkrati rundt sine organisasjoner, og det må da være fornuftig å kunne bruke en del av dette. Det er i hvert fall ingen i denne sal, med den debatten som vi har hatt tidligere, som kan si at det er like billig å reise fra Finnmark og ned til markedet, som det er å vurdere en del andre alternativ.

Jeg må også si at det sikkert er enkelte som vil sammenlikne dette med øvrige utflyttinger av etater, som bl.a. Kystdirektoratet. Men det var fornuftig fordi Kystdirektoratet faktisk hører hjemme langs kysten og ikke nødvendigvis i indre Oslofjord, i Oslo-gryta. Men enkelte ganger bør vi sette ned foten og la andre vurdere dette. Det har ikke den tidligere regjeringen gjort i denne saken. Først har man pekt på kartet hvor sentralen skal ligge, og så har man fått lov til å utrede. Dette er feil utgangspunkt, og dette bør faktisk endres.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg tror sjelden jeg fra denne talerstolen har hørt ord som «distriktspolitikk» og «utkant» bli uttalt med større indignasjon. Det synes jeg er tankevekkende. På mange måter synliggjør dette Fremskrittspartiets politikk og engasjement, ikke for et mangfold i landet og for distriktene, men nettopp aktivt imot det. Det som jeg også syntes var interessant, var det som siste taler nå gjorde, nemlig aktivt å bruke argumentet om hvor mye dyrere det er å bo i distriktene og avstanden nedover til Oslo, et argument som Fremskrittspartiet stort sett ellers aldri tar i bruk. Man argumenterer for sine valg, man sier at folk får velge hvor de vil bo, og man vil ikke være med på å tilrettelegge for at det skal kunne være mindre kostbart å bo i distriktene, og for at kommunikasjonene bør bli bedre.

Nå er det ikke første gang man tar initiativ i forhold til å legge virksomheter til andre steder enn det sentrale østlandsområdet. Kystdirektoratet ble eksempelvis lagt til hjemkommunen til representanten Nesvik – Ålesund. Vi har sett at Norsk Polarinstitutt har havnet i Tromsø, og Statens innkrevingssentral har i mange år vært i Bjørnevatn. Nasjonalbiblioteket er i Mo i Rana, og man kan nevne andre rundt omkring i landet, f.eks. Brønnøysundregistrene. Det som jeg synes er tankevekkende i forhold til mange distriktslokaliseringer, er at erfaringene har vært gode. Jeg har vært overrasket over en del av tiltakene, at man virkelig skulle gjennomføre dem, slik som f. eks. med Polarinstituttet, og jeg registrerte at det i sin tid var stor motstand mot det. Så har signalene etter hvert blitt mer og mer positive.

Noe av det som overrasker meg mest i forhold til interpellanten, er at man kan bli så harmdirrende over at det kan være verdt å forsøke å få til arbeidsplasser andre steder enn i det sentrale østlandsområdet. Jeg tror mange av oss har hatt kontakt med dem som har jobbet fram idéen omkring en slik felles innkjøpssentral. Jeg har selv vært skeptisk i utgangspunktet. Jeg tenkte: Kan man ha den kompetansen i Vadsø? Så ser man underveis noen som brenner for en idé, hvordan det mer og mer er substans i idéen, og man tenker etter hvert at nettopp fordi man har folk i et lokalmiljø som tror på noe, bør man være med og bakke dem opp. Det har båret båten helt fram i mål. Det er slik saker ofte løses, ved at man tar initiativ lokalt, der man får flere og flere til å tro på idéen og til slutt bærer det fram. Jeg er oppriktig overrasket i forhold til John Alvheims interpellasjon, at det skal forårsake så stor indignasjon. La oss tenke oss at et slikt initiativ kom fra hans eget hjemfylke, Telemark, og så skulle han stå på denne talerstol og tale så indignert i forhold til at man klarer å finne den type løsninger kanskje i Porsgrunn eller i hjemkommunen hans. Det ville John Alvheim ikke gjort. Da synes jeg at man i stedet skal gå inn på realitetene i den grunntanken som ligger her, og se på om man i fellesskap i Stortinget kan være med på å få den realisert.

Magne Aarøen (KrF): Som ein del av den statlege overtakinga av sjukehusa har det vorte bestemt at det skal opprettast ein felles innkjøpssentral for desse sjukehusa i Vadsø, under Helse Nord sitt ansvarsområde. Som det gjekk fram av svaret frå helseministeren, er saka ute til høyring i helseføretaka.

Interpellanten stiller seg kritisk til ordninga på grunn av frykt for lange avstandar, dobbeltkompetanse og omfattande byråkrati, og etterlyser dokumentasjon på at dette er ei god ordning.

Når det galdt statleg overtaking av fylka sine sjukehus, var det etter Kristeleg Folkeparti si meining betre argument mot enn for, men det vart no ein gong slik. Opprettinga av kompetansearbeidsplassar i Vadsø er i så måte eit plussargument i denne samanhengen. Svært ofte når kompetansearbeidsplassar vert etablerte utanfor dei større byområda, møter ein motkrefter som seier at det vert for langt, for dyrt og for vanskeleg.

Kristeleg Folkeparti har god tru på at den planlagde innkjøpseininga i Vadsø på ein god måte vil stå for spisskompetanse og samordning helseføretaka imellom som det er rasjonelt å operere med. Det er viktig å ta heile landet i bruk. Kristeleg Folkeparti innrømmer gjerne at i slike saker vil distrikts- og regionalpolitikken alltid vere eit viktig argument ved sida av mange andre. I våre dagar med moglegheiter for god datakommunikasjon er ikkje avstandane lenger eit sterkt motargument, det er desentralisering av arbeidsoppgåver.

Kristeleg Folkeparti er trygg på at helseministeren i samarbeid med helseføretaka finn fram til ei god arbeidsfordeling mellom sentralen i Vadsø og dei ulike føretaka. Her er det snakk om å forme ut noko i lag, ikkje om å træ ting nedover hovudet på nokon. Men nokre basiselement skal bestemmast på eit toppolitisk nivå, og når det m.a. gjeld slike geografiske plasseringar, synest eg det er riktig at det vert bestemt på sentralt politisk hald, og ikkje av dei enkelte føretaka.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg tror det i denne saken er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Det er en lokaliseringdebatt som kan komme ut av dette, men det er også en organiseringsdebatt som bør tas i forbindelse med dette.

For dem som ivret sterkest for foretak, var noen av argumentene at man skulle unngå stivbeint byråkratisering og administrative og organisatoriske ordninger. Jeg tror nok at noen av de ordningene vil vi fortsatt se, noen vil følge med på lasset, og noen vil komme nettopp på grunn av foretaksmodellen og den ideologien som ligger til grunn for den.

Nå er det ikke riktig, som interpellanten John Alvheim hevder, at det som foreslås i forbindelse med en felles innkjøpssentral i Vadsø, er stikk i strid med Ot.prp. nr. 66. Det er faktisk slik at det i proposisjonen ble foreslått en samordning, og Fremskrittspartiet støttet den proposisjonen og innstillingen som lå til grunn fra flertallet. Så det tror jeg at Alvheim i hvert fall må ta noe ansvar for.

Så sier Alvheim nå at han ikke ønsker noen sentral innkjøpsordning og en felles innkjøpssentral, og at det må bli en debatt som må komme i etterkant av hva som ble vedtatt i forbindelse med Ot.prp. nr. 66.

Jeg kan være skeptisk til en felles innkjøpssentral hvis det betyr en sentralisering av alle innkjøp. Man kan tjene mye på samordning, men nærhet til brukerne, brukerbehovene og kompetansen må være avgjørende. Likeså er det noe avgjørende her hva som ligger i dette med beredskap og beredskapshensyn, som en ønsker å få fram. Men når interpellanten gjør dette med avstand til et stort problem, og at det er hovedpoenget, så er jeg uenig. Lokalisering er ikke her noen hovedsak. Avstanden til Vadsø er ikke avskrekkende i dag. Med hensyn til logistikk, informasjon og kommunikasjon er Vadsø like egnet som de sentrale strøk av landet når en tenker på de informasjons- og kommunikasjonsmulighetene en har i dag, med dagens teknologi.

Det ble sagt her at de regionale helseforetakene må ha avgjørende innflytelse. Man skal ikke styres fra eiersiden, sa helseministeren. Det er greit. Men jeg tror likevel at en skal gå veldig forsiktig fram her hvis en ikke skal etablere ordninger som virker stivbeint, og som kan være like vanskelig å administrere som dem man hadde før, med overstyring og eierdiktat fra noen som sitter på en annen plass enn i den daglige ledelse. Det må være fleksibilitet og indre selvstyre med hensyn til mye av dette hvis den enkelte institusjon skal ha den frihet som nettopp var hovedargumentet for helseforetakene. Men en samordning av kompetanse og av forskjellige ting her som vi trenger i forbindelse med innkjøp, er selvsagt viktig. Og jeg syns at det får man gå videre på – kravspesifikasjoner, spisskompetanseoppbygging og samordning – men det må kunne bety at en ikke overstyrer det enkelte sykehus. Og så kan denne innkjøpssentralen like gjerne ligge i Vadsø som andre steder i kongeriket.

Eva M. Nielsen (A): Debatten dreier seg om to ting. Det ene er om vi skal ha en innkjøpssentral, og det andre er om den skal ligge i Vadsø. Jeg vil forholde meg til organiseringsdebatten.

I Ot.prp. nr. 66 sies det i kap. 2 under punkt 2.7, særskilt om innkjøp, at det er ønskelig med en klarere samordning av innkjøpene for å utnytte de storkjøpsfordeler dette måtte gi. Videre påpekes det at samordningen må organiseres mellom regionene. Likeledes slås det fast at de enkelte regionene har ansvaret for forsyning og for at denne blir mest mulig effektiv. Disse momentene lå i bunnen da etableringen av innkjøpssentralen ble besluttet. Gode argument for etableringen er først og fremst: Sykehusene i Norge bør koordinere sine innkjøp for å dra nytte av storkjøpsfordelen. Og for det andre: Ansvaret for innkjøpssentralen og eierskapet tilligger fortsatt regionene gjennom det foreslåtte eierselskapet AS Helseanskaffelser.

Interpellanten sier at det strategiske ansvaret for forsyning må ligge i de regionale helseforetakene. Det vil det også gjøre. Ansvaret vil ikke bli delegert all den tid nettopp foretakene blir eneeiere av innkjøpsenheten. Jeg gjør oppmerksom på at vi her snakker om en modell for hvordan eierskapet på en praktisk måte kan utøves. Det er ikke snakk om en ansvarspulverisering eller at andre regioner skal ha eierskap. Dette vil sikre nødvendig brukermedvirkning for den koordineringen som nødvendigvis må ligge et eller annet sted – denne gangen i Vadsø.

Det hersker liten tvil om at en koordinering av sykehusinnkjøp av varer og tjenester er økonomisk lønnsomt. Det viser all erfaring fra offentlig og privat sektor over hele Europa. Og jeg tillater meg derfor å ha min sterke tvil om hvorvidt unntaket beror akkurat i norsk helsevesen. Hvorvidt koordineringen med tanke på infrastruktur og teknologi, sånn som vi har det i dag, etableres i Oslo, Trondheim eller Vadsø, har liten betydning. I dag er koordineringen mer eller mindre fraværende, i beste fall mangelfull, og helsekronene blir ikke optimalt utnyttet. Man kan saktens spørre hvem sitt ærend representanten Alvheim løper i denne saken. Omsorg for statens utgifter er det neppe. Koordinering av sykehusenes innkjøp vil kreve disiplin, det vil kreve samhandling av sykehuslederne, det vil gi innsyn, det vil gi budsjettkontroll, samtidig som det er tiltak som vil gi flere effektive helsekroner som vi kan bruke på våre pasienter.

Raymond Robertsen (H): Når vi diskuterer denne saken, bør vi kanskje også se litt tilbake og se på bakgrunnen for sykehusreformen. Meningen med mye av det man gjorde, var bl.a. at man ville samordne ressurser og få til et mer helhetlig eierskap, og ikke minst se på investering og innkjøp i et helhetsperspektiv.

Innkjøp utgjør en svært stor del av de totale budsjettene for sykehusene. Å få ned kostnadene på produkter og utstyr til sykehusene er viktig for at vi skal kunne få mer helse ut av hver krone – jeg har alltid trodd at det var veldig viktig for Fremskrittspartiet, og det er jo selvfølgelig i alles interesse.

I forbindelse med sykehusreformen blir det utformet en idé i Vadsø-miljøet om en felles innkjøpssentral for alle sykehusene. Beregninger viser at Helse-Norge kan spare mellom 600 mill. kr og 1 milliard kr på å samordne sine innkjøp. Det å samle så mange enheter som det tross alt her er snakk om, til én kunde, gir også markedsmakt både overfor norske og utenlandske leverandører. Det må være i Stortingets interesse at skattebetalerne sparer penger på innkjøp av utstyr til sykehusene. Og jeg trodde også at Fremskrittspartiet var opptatt av hva skattebetalerne sparte. Jeg registrer også at leverandørene til sykehussektoren er bekymret for den markedsmakten som vi som kunder er i ferd med å skaffe oss. Det må vi tolke som at vi er på rett vei. Jeg registrerer også at Fremskrittspartiet, ved John I. Alvheim, er bekymret for de reisekostnadene som leverandørene vil få.

Jeg føler at det på en måte foregår to debatter, én om hvorvidt man skal ha en nasjonal enhet for innkjøp, og én der beliggenheten er problemet. Slik jeg tolker innleggene i dag fra Fremskrittspartiet, er det beliggenheten som er problemet. Jeg tror ikke denne interpellasjonen hadde vært reist dersom lokaliseringen hadde vært i Kristiansund i Møre og Romsdal eller i Skien, som ligger i John I. Alvheims hjemfylke.

En innkjøpssentral, slik den er beskrevet, kunne ha vært lokalisert hvor som helst i Norge. At nettopp Vadsø ble valgt, ble behørig begrunnet av helseministeren og av representanten Bent Høie. Jeg reagerer sterkt på representanten Alvheims beskrivelse av Finnmark og Vadsø som såkalt utkant i landet. På bakgrunn av slike uttalelser må man spørre seg hvorfor folk og næringsliv i det hele tatt kan være der.

Dersom reisekostnadene er et problem, bør Fremskrittspartiet kanskje være mer bekymret for reisekostnadene til befolkningen som tross alt bor i Finnmark, enn for reisekostnadene til leverandører som ønsker å selge tjenester til den norske stat.

John I. Alvheim (FrP): Ikke særlig overraskende har vi fått en distriktspolitisk debatt, med særlig fokusering på Nord-Norge.

Utgangspunktet mitt var ikke Vadsø eller ikke Vadsø. Utgangspunktet mitt var – og er – at vi ikke har behov for denne sentralen. Det står tydelig og klart i Ot.prp. nr. 66 – som jeg har sitert fra tidligere – at «ansvaret for forsyning legges på de regionale helseforetakene».

Så langt har de regionale helseforetakene ikke bedt om en egen innkjøpssentral. Hadde de gjort det, ville saken ha vært helt annerledes. Da kunne vi ha tatt lokaliseringsdebatten i etterkant – hvis det hadde blitt utviklingen. Her har man tatt utgangspunkt i Vadsø, og så har det hele ballet på seg av rent politiske/strategiske grunner – og også som et viktig ledd i den valgkampen som pågikk i fjor høst. Man sier at man skal spare mellom 600 mill. kr og 1 milliard kr. Er dette dokumentert i noen av de papirene som foreligger? Overhodet ikke! Dette er synsing og påstander, noe også Helse Nord påpeker i sitt skriv til departementet.

Hovedanliggendet i denne debatten var – og er – at dette innkjøpskontoret ikke skal etableres før vi har sett hva de regionale helseforetakene får til. De fleste som her har hatt ordet, tror at det i dag ikke foregår samordnet innkjøp i det norske helsevesen overhodet. Det er ikke riktig. Det foregår et meget tett og utvidet samarbeid om innkjøp i regionene, i fylkene og i flere fylker i fellesskap. Vi har oppnådd store gevinster, og jeg har liten tro på at gevinstene kan bli større – jeg kan ikke helt svare på det, men jeg tror det ikke – i hvert fall ikke på den måten det her legges opp til.

Foretakene må i hvert fall få den frihet Stortinget har gitt dem, uten at verken distriktene eller sentrale helsemyndigheter griper inn. Det er mitt hovedpoeng. Enkelte her synes ikke å ville være med på det. Fortsatt vil man ha en hånd på rattet i forhold til foretakene, særlig i distriktspolitisk øyemed. Det synes jeg er sterkt å beklage.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tolker debatten her i dag dit hen at det – i hvert fall så langt – er tilslutning til den angrepsvinkelen som jeg skisserte i mitt hovedsvar. Den kommer jeg til å følge. Det vil si at jeg med utgangspunkt i det ansvaret som de regionale foretakene har, og ut fra det innspillet som Helse Nord kommer med, vil føre en dialog med alle de regionale foretakene for å finne en løsning på hva som skal være fellesfunksjoner. Det er mitt syn og min intensjon at slike fellesfunksjoner – eventuelt sammen med andre fellesfunksjoner – skal legges til Vadsø.

Jeg har registrert de kritiske synspunktene som har kommet, både fra noen av helseforetakene og i debatten her i dag. Det er mitt klare siktemål at vi må finne løsninger der vi unngår å komme i en situasjon hvor helseforetakene opplever at deres ansvar blir underminert, eller at de pålegges løsninger som helt klart oppfattes som urasjonelle.

Det som representanten Nesvik var inne på, at man på forhånd bestemmer at en del funksjoner skal ligge bestemte steder, er heller ikke i helsepolitikken et ukjent fenomen. Dette ble gjort da man vedtok helsereformen. Det ble gjort av det flertallet som vedtok sykehusreformen. Man gav daværende helseminister myndighet til politisk å bestemme administrasjonsstedene for de fem regionale helseforetakene. Fra de regionale helseforetakenes side ville man neppe ha valgt akkurat den løsningen hvis man hadde stått helt fritt.

Slik er det. Vi har noen politiske rammebetingelser, og vi skal gjennomføre denne reformen på en lojal og effektiv måte. Jeg tror det er mulig å finne en vei i dette, basert på den prosessen jeg har skissert for Stortinget. Jeg vil i revidert nasjonalbudsjett melde tilbake om mine endelige konklusjoner når det gjelder dette.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten avsluttet.