Presidenten: – Ordfører for saken er Jon Olav Alstad, som presidenten ikke kan se i salen foreløpig. Presidenten vil foreslå at vi går videre på talerlisten og eventuelt gir Alstad ordet når han måtte komme.

Inge Ryan (SV): Forslaget fra Steinar Bastesen syns vi i SV er meget betimelig og godt. Dette med nasjonalt eierskap over en del viktige naturressurser syns vi igjen bør settes i fokus i nasjonalforsamlinga.

Hvis vi går mange år tilbake, var nasjonalt eierskap over naturressurser et sentralt tema, sjøl så langt tilbake som før første verdenskrig. Det vi opplever i dag langs sjøen, er at en god del av de naturressursene står i fare for å bli oppkjøpt – noen er allerede oppkjøpt – av utenlandske eiere. Så kan man si at det at utenlandske eiere kommer inn, kan være en betydelig fordel, fordi man får inn kapital, kompetanse osv. Men det store problemet man ser i dag, er at utenlandske eiere da vil ha stor styring over hvordan man organiserer ulike foredlingsanlegg, og ikke minst er det de utenlandske eierne som får, eller tar, den store delen av det overskuddet som man kan forvente av disse naturressursene. Senest i går hadde jeg et møte med en kommune i Sør-Trøndelag som har brukt massevis av millioner. De har i tillegg fått penger fra SND og fra andre aktører for å bygge opp en infrastruktur for oppdrettsnæringa. Så skjer det at staten selger seg ut til et nederlandsk selskap, som overtar dette. Og hva blir resultatet, fem år etter at det er gjort betydelige investeringer? Jo, resultatet er at selskapet nå strukturrasjonaliserer, i den forstand at det legger ned alle arbeidsplassene og flytter dem et annet sted, med den begrunnelse at økonomien er krevende for tida, og derfor må man gjøre en del nye grep.

Jeg syns at forslaget fra Bastesen må vi komme grundig tilbake til i Stortinget. Jeg er enig med resten av komiteen i at dette er en så stor sak at vi kunne ikke ta den til realitetsbehandling her og nå, men jeg vil be statsråden om at denne saken får høy prioritet i Regjeringa, og at man kommer tilbake til Stortinget når man er ferdig med det arbeidet.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Jon Olav Alstad (A) (ordfører for saken): Det er kanskje uvanlig i Stortinget at det går fort i svingene, men jeg følte at det gjorde det en periode her!

Det foreligger altså et Dokument nr. 8-forslag om å be Regjeringen fremme forslag overfor Stortinget slik at naturressursene skal forbli under nasjonal kontroll og eierskap. Det er vel ikke noe mitt parti i hvert fall er veldig uenig i. Intensjonene bak forslaget ser vi, som det framgår av innstillingen også, behov for å gå nærmere inn i. Det er en gjennomgang i innstillingen av hvordan «stoda» er for ulike naturressurser, og det er vedlagt et brev fra Fiskeridepartementet som går mer gjennom det. Jeg tror kanskje at det nå er grunnlag for å be om å få en nærmere gjennomgang av dette. Vi får jo en egen melding som går på statlig eierskap, men den vil ikke i like stor grad dekke opp det som er intensjonene bak det forslaget som er fremmet av Bastesen. Derfor har vi også fått et flertall og et mindretall i komiteen. Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – som antakeligvis blir et mindretall i Stortinget – ber, som det framgår av innstillingen, om at man på en egnet måte får en orientering til Stortinget om hvordan staten bør håndtere eierskapet til naturressursene, også matressursene, samt se nærmere på fordelingen av norsk og utenlandsk eierstruktur når det gjelder viktige naturressurser.

Nå var representanten Ryan inne på et eksempel som jeg syns er veldig godt, fra Osen. Det viser hvordan vi kan komme galt ut når det gjelder måten naturressursene våre forvaltes på, ved at kommuner bruker betydelige offentlige midler, bygger opp og legger til rette for å bruke sine arealer for å skape verdier i dette landet, for så å oppleve at verdiene og arbeidsplassene bare blir flyttet ut når man har fått bygd det opp og fått det på plass. Det bør ikke være et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner. Vi kan bl.a. havne i problemer ved at kommunene blir mer restriktive med å benytte arealer til den typen verdiskaping, fordi man ser at verdiskapingen forsvinner utenlands – den verdiskapingen som i det minste burde ha forblitt nasjonal, kanskje først og fremst lokal, slik at man får nytte av de arbeidsplassene og den verdiskapingen som skjer der.

Lodve Solholm (FrP): Eg deler òg det synspunktet som har vore fremma både av Ryan og av Alstad, at det er eit viktig dokument som representanten Bastesen her har lagt fram. Men til liks med kva Ryan sa, er det klart at dette er ei så stor og omfattande sak at å behandle den grundig gjennom eit Dokument nr. 8-forslag blir vanskeleg. Derfor er det ein samstemd komite som ønskjer at dette i ei eller anna form skal kome tilbake til Stortinget, slik at vi får eit grundig dokument frå Regjeringa – ei melding, eller på annan eigna måte – der ein ser heilskapen i dette med rett til naturressursar og eigarskap i det heile.

Derfor vil eg ikkje gå inn i realiteten i denne saka no, men berre be det såkalla fleirtalet i komiteen – som ikkje er fleirtal i salen, for å seie det slik – om dei kan vurdere å gjere I om til eit oversendingsforslag, i og med at merknaden til det som er fleirtalet i salen, for så vidt seier det same, og det er kanskje litt dumt at det då blir nedstemt ved at ein pålegg Regjeringa dette. Eg har forstått det slik at Regjeringa vil kome tilbake til denne saka, og at det kanskje vil vere fornuftig at vi gjer dette om til eit oversendingsforslag, sidan heile salen – i alle fall heile komiteen – er einig om at vi ønskjer dette tilbake, vi ønskjer å få dette vurdert, for dette er store og viktige saker. Så eg ber om at fleirtalet i komiteen vurderer om ein skal gjere dette om til eit oversendingsforslag.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Dokument nr. 8:5 frå representanten Bastesen om kontroll og eigarskap til naturressursane i Noreg er eit omfattande forslag og set søkjelyset på mange problemstillingar.

Ei side av saka er at myndigheitene på ei rad område driv med ressursforvaltning, miljøforvaltning og sektorpolitikk – til beste for landet. Denne forvaltninga skal skje uavhengig av statleg eller privat eige av ulike selskap.

For å ta eitt eksempel, fiskeri og havbruk: Her er det sett grenser for kor mykje eitt selskap kan eige av det samla konsesjonsvolumet. Desse grensene gjeld både for norske og utanlandske selskap. Når det gjeld fiskeri, har vi deltakarlova og råfisklova, som sikrar norske fiskarar kontroll over norske ressursar. I Sem-erkæringa er det slått fast at desse to lovene skal stå fast. Samstundes veit vi at staten eig eller har eigardelar i mange ulike selskap som baserer seg på ulike norske naturressursar. Forvaltinga av desse eigardelane får vi god moglegheit til å drøfte seinare i vår når Regjeringa har lagt fram ei stortingsmelding om statleg eigarskap.

Den statlege eigarskapen i norsk næringsliv er omfattande. I mange tilfelle kan det oppstå konfliktar mellom staten si rolle som eigar og staten si rolle som kontrollmyndigheit, særleg om desse rollene ligg i det same departementet. For å unngå slike rollekonfliktar arbeider Regjeringa for å samle den statlege eigarskapen i eitt departement.

Samarbeidsregjeringa går inn for at staten ryddar opp i eigarskapen sin i næringslivet og definerer kva ein vil med eigarskapen i kvart tilfelle. Staten sin framtidige eigarskap må avgrensast til selskap av forvaltningsmessig karakter og selskap der eigarskapen har ei klar politisk grunngjeving. Ei slik grunngjeving for direkte offentleg eigarskap kan vere å løyse oppgåver marknaden elles ikkje kan løyse, f.eks. når det gjeld infrastruktur, forvalting av viktige fellesverdiar og forskings- og utviklingsinnsats. I mange tilfelle kan fellesskapet sine interesser sikrast like godt eller betre gjennom utforminga av lovverk, rammevilkår og utøving av kontrollmyndigheit.

Når det gjeld dette Dokument nr. 8-forslaget, er det forholdsvis samstemde merknader i innstillinga. Som representanten Lodve Solholm tok opp, deler ein seg i forhold til forslag til vedtak I, og det er fordi Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV har fleirtal i komiteen med leiaren si dobbeltstemme, og derfor har romartalsinnstillinga, medan Kristeleg Folkeparti, Høgre, Framstegspartiet og Venstre normalt vil ha fleirtal i salen. Eg ser at vi er einige i intensjonen, og eg støttar representanten Lodve Solholm i å oppfordre Arbeidarpartiet til å gjere forslag til vedtak I om til eit oversendingsforslag, sidan vi er einige om innhaldet og problemstillinga. Men fleirtalet i komiteen har altså knytt dette opp til den meldinga om statleg eigarskap som er varsla i april 2002. Vi ønskjer ikkje å få den saka utsett, for skulle ein implementere alle desse sidene, ville jo det bety ei forseinking av den saka. Eg synest det er viktig at den kjem, slik at vi får gå i gang med det, og at Regjeringa kjem tilbake til dette både når det gjeld naturressursar og matressursar, slik at Stortinget kan bli orientert om desse viktige problemstillingane på eigna måte.

Ivar Kristiansen (H): I likhet med de tidligere talere i denne saken synes også jeg at dette er en interessant sak hvor det er viktig å ha målsettingene i orden og på plass, men hvor det ikke finnes noen enkle veier frem til å nå de målsettingene som jeg tror vi alle sammen er enige om og skal prøve å nå. Det er flere fasetter i innholdet i Dokument nr. 8-forslaget som går på matressurser, men også i videste forstand naturressurser. Vi har naturressurser, vi har matressurser i sjø og på land. Da blir det et sett av målsettinger og veier til å nå mål som blir nesten umulig å binde sammen i et regelverk, som man etterlyser og skal få på plass. Jeg tror eksempelvis ikke at en naturressurs som bergverk ville kunne ha hatt den suksess den har hatt nasjonalt, hvis det ikke hadde vært for internasjonale selskap som har funnet veien for å kunne satse i Norge.

Vi ser at norske selskap i betydelig grad har vært med og utviklet fiskerinæringen i andre land. Vi ser nå innenfor havbruksområdet at norske selskap står som lokomotiv for utviklingen i Skottland, Chile, Irland, Færøyene osv. Mye av det vi snakker om, er internasjonale næringsgrener, og det gjør at vi er en del av et internasjonalt samspill, også gjennom et internasjonalt lovverk, som vi har å ta følgene av. Men det reduserer ikke betydningen av forslaget som er fremmet.

Det som jeg tror er viktig å få på plass, er internasjonale trafikkregler som må kunne fortelle litt om kjørereglene, i alle fall for det som går på villfiskbestanden, som uten sammenlikning med noe annet er mest truet. Her står det sannelig dårlig til med de internasjonale trafikkreglene. Da blir det også vanskelig hvis vi tror at vi via et nasjonalt lovverk kan binde i alle ender for en bestand som tross alt krysser nasjonsgrensene, uavhengig av hva vi måtte finne frem til av trafikklys her i Stortinget.

Vi har også sett at Stortinget uten noen særlig blunking syntes det var en god idé at vårt eget majoritetseide selskap, Norsk Hydro, solgte det som var lokomotivet, Hydro Seafood, ut av landet og over på utenlandske hender. Vi ser hva slags instrumenter vi har til å kunne styre denne utviklingen, når vi faktisk er satt til å ta stilling til disse.

Så til det som representanten Solholm og representanten Molvær Grimstad har tatt opp som går på forslaget som sådant. Når det gjelder intensjonen i det som disse representantene viste til, er et flertall i salen langt på vei helt enig i fremstillingen. Det som blir komplisert, er at komiteens flertall sier at når det gjelder vurderingen av det som man har fremmet i I, bør det ses i sammenheng med at Regjeringen har varslet en egen melding om statlig eierskap i april 2002. Jeg tror rett og slett at praktisk er det umulig å få det til på denne korte tiden. I realiteten er vi enige, og komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sier i innstillingen:

«Når det gjelder naturressurser, herunder matressurser, regner disse medlemmer med at Regjeringen vil orientere Stortinget om problemstillingen på egnet måte.»

Jeg har forstått det slik at dette er noe som også fiskeriministeren i betydelig grad er opptatt av. Derfor slutter jeg meg til anmodningen om å omgjøre I-forslaget til et oversendelsesforslag.

Marit Arnstad (Sp): Det er riktig som andre talere har sagt, at det er et viktig spørsmål som her er tatt opp. Jeg synes det er prisverdig at man fra Kystpartiets side har tatt opp den type problemstillinger i Stortinget. Det har gitt næringskomiteen mulighet for en debatt omkring problemstillingene, som man jo må erkjenne er sammensatt, ut fra de ulike felt.

Men det er en ting som er felles når det gjelder forvaltningen av naturressurser, og det er at vi historisk sett har vært ganske flinke i Norge til å sikre både fornuftig og langsiktig forvaltning av eierskapet til naturressursene.

Norge er et naturressursland, og det er ikke gitt at et land med en så overveldende grad av naturressurser som det Norge har, kan beholde eierskapet og dermed også en viss kontroll over utøvelsen og forvaltningen av naturressursene. Det har vi hatt et bevisst forhold til, og vi har hatt et bevisst forhold til eierskapet av ressursene. Det tror jeg har tjent det norske samfunnet på sikt. Jeg tror det har tjent det norske samfunnet at vi etablerte en hjemfallsrett og en statlig forkjøpsrett for vannkraftanlegg i 1917. Jeg tror det er tjenlig for det norske samfunnet at vi har eiendomsretten til petroleumsressursene sjøl om vi tildeler konsesjoner av en viss varighet, både til norske og internasjonale selskap. Dermed har vi også hatt mulighet til å sikre oss den grunnrenten som bør tilfalle det norske samfunnet basert på olje- og gassressursene. Jeg tror det er tjenlig at vi har en bo- og driveplikt knyttet til en langsiktig forvaltning av matressursene, og jeg tror det har vært tjenlig at man har en deltakerlov som sikrer at det er en fiskereid fiskeflåte i Norge.

Det vi jo opplever i dag, som enkelte av partiene i komiteen er opptatt av, er at en del av disse ordningene er under press. De er under press enten på grunn av den politiske diskusjonen i Norge, eller de er under press fra utlandet, særlig da fra ESA og EØS-organene. Vi står derfor overfor en diskusjon om hvordan eierskapet til kraftrettigheter, fisk, olje og gass skal sikres over lang tid. Det er en viktig debatt. Jeg er glad for at den debatten har blitt tatt opp. Jeg er enig i at det trengs mer tid knyttet til en slik debatt, og at det kan være tjenlig å få en egen sak om det til Stortinget på et senere tidspunkt. Eierskapsutvalget vil berøre noen av problemstillingene, men de vil ikke gå i dybden på det som er kjernen, nemlig forholdet til naturressursene og eierskapet til naturressursene som sådan. Eierskapsutvalget vil altså ikke være dekkende i så måte.

Men ut fra de positive signal som nå er kommet fra enkelte av de andre partiene om betydningen av en egen sak og en egen debatt om disse spørsmålene, er flertallet innstilt på å omgjøre sitt forslag til et oversendelsesforslag.

Karl-Anton Swensen (Kp): Jeg er glad for at denne omfattende saken har fått en slik behandling og fokusering som den har fått av komiteen.

På område etter område har norske politiske myndigheter åpnet for utenlandsk overtakelse av norske bedrifter og naturressurser. De mest omfattende begrensningene i norske myndigheters muligheter til å sikre nasjonalt eierskap er foretatt i forbindelse med tilpasningen til EØS-avtalen. Dette bekreftes i Fiskeridepartementets brev til Stortingets næringskomite om saken.

EØS omfatter ikke EUs felles fiskeripolitikk. EØS-avtalen gjør unntak for eierskap til norske fiskefartøy i forhold til de alminnelige bestemmelser om fri etableringsrett og fri kapitalbevegelse som gjelder i EØS-området. Likevel viser det seg nå at EØS-tilpasningen prøves gjennomført også på fiskerisektoren. Dette skaper en helt ny og dramatisk situasjon for Norge, da fiskerinæringen baserer seg på fornybare ressurser som vil kunne utgjøre en stadig viktigere del av inntektsgrunnlaget for hele Norges befolkning og gi grunnlag for sysselsettingen i distriktene spesielt i fremtiden.

I forbindelse med forberedelsene til kompensasjonsavtalen med EU ved utvidelsen østover er det fra EU-hold kommet ønske om å endre eller avvikle den norske deltakerloven. Denne loven sikrer lokalt, norsk eierskap til fiskeflåten og derved også til flåtens fiskekvoter.

ESA-domstolen har uttalt at den anser vilkåret om lokal tilknytning i oppdrettsloven for å være i strid med EØS-avtalen. Dette bestrider norske myndigheter. Akvakultur er for øvrig en del av EUs felles fiskeripolitikk. Et eventuelt pålegg fra EU om å avvikle bestemmelsen om lokal tilknytning i oppdrettsloven bør møtes med et bastant norsk veto.

ESA har foreløpig ikke kommentert havbeiteloven, som er en omstridt sak. Her bør norske myndigheter markere et klart standpunkt mot innblanding fra ESA.

I tillegg til de lovene som er berørt i komiteinnstillingen, vil Kystpartiet spesielt vise til problemene med nasjonalt eierskap i forbindelse med mineralloven og vannressursloven. For å sikre både lokalt, regionalt og nasjonalt eierskap til vannkraften må hjemfallsretten opprettholdes. Det er en unik fornybar, ikke forurensende ressurs som Norge har i store mengder, som representanten Arnstad påpekte i stad.

Hensikten med å sikre nasjonal kontroll over våre rike naturressurser er at utbyttet fra disse ressursene skal komme oss og våre etterkommere til gode. Men for å kunne gjenvinne en slik kontroll må Norge melde seg ut av EØS og gå tilbake til den gamle handelsavtalen med EU. Vi vil derfor foreslå at Regjeringen i sin orientering til Stortinget om eierskap til norske naturressurser gir en oversikt over hva vi kan oppnå både innenfor EØS og etter en eventuell utmeldelse av EØS. Vi vil videre presisere at Regjeringen ikke bør begrense seg til å orientere om statlig eierskap, men også muligheten for å opprettholde fylkeskommunalt, kommunalt og privat norsk eierskap til naturressursene og nøkkelbedriftene.

Jeg er innforstått med at flertallet ønsker dette som et oversendelsesforslag, og er i og for seg enig i det, for dette er en omfattende sak som trenger grundigere behandling fremover. Så jeg støtter også at man gjør dette til et oversendelsesforslag.

Statsråd Svein Ludvigsen: Forslaget fra stortingsrepresentant Bastesen om at kontrollen og eierskapet til naturressursene kan forbli på norske hender, er formulert som et meget omfattende spørsmål, som flere har sagt i dag. Det reiser mange interessante problemstillinger ved at det favner så vidt som det gjør.

Jeg har lyttet til debatten med stor interesse, og jeg er enig i at nasjonal kontroll med naturressursene står sterkt i Norge, og slik ønsker vi at det fortsatt skal være. Problemstillingene som reises, er komplekse, og de lar seg ikke i uttømmende grad belyses ved denne anledningen, og jeg er tilfreds med at det synes som om alle er enige om at det forslaget som foreligger, skal gjøres til et oversendelsesforslag. Jeg kan forsikre om at Regjeringen helt klart vil komme tilbake til Stortinget med flere problemstillinger, slik komiteen forutsetter i innstillingen. Jeg vil da finne ut hvordan vi på en best mulig måte kan både ivareta helheten og samtidig ivareta sektorproblemstillingen i måten vi melder tilbake til Stortinget på. Men Stortingets og komiteens merknader og intensjoner skal jeg følge opp.

I brevet som jeg sendte til komiteen 25. januar, og som er vedlagt innstillingen, har jeg i tillegg til å omtale fiskeri og havbruk også omtalt landbrukseiendommer, petroleumsressurser, vannfallsrettigheter, mineralressurser, genressurser osv. Det bare understreker hvor vidtfavnende og kompleks den problemstillingen er som er reist i Dokument nr. 8-forslaget.

Det vil selvfølgelig føre for langt om jeg i dag skulle gå inn på de forskjellige typene naturressurser og redegjøre for hensyn som taler for og imot behovet for nasjonal kontroll og eierskap på hvert enkelt område. Jeg vil likevel bruke denne anledningen til å komme tilbake til situasjonen innenfor fiskeri- og havbrukssektoren når det gjelder nasjonal kontroll og eierskap, samt si noe om genressursproblematikken.

La meg innledningsvis vise til Sem-erklæringen, hvor det fra Regjeringens side i relasjon til oppdrettsnæringen bl.a. er sagt at lokalt eierskap må prioriteres. Det står vi fast ved, og dette er en problemstilling jeg vil komme tilbake til Stortinget med når oppdrettsloven skal gjennomgås i Fiskeridepartementet og eventuelle behov for endringer er klarlagt.

I Sem-erklæringen er det også sagt at utformingen av skattesystemet har stor betydning for utviklingen av det private eierskapet. Formuesskatten og dobbeltbeskatningen av utbytte fører til at private norske eiere diskrimineres i forhold til utenlandske og offentlige eiere, noe som medfører at det private norske eierskapet fortrenges. Regjeringen vil snu denne utviklingen og sikre norske private eiere konkurransedyktige skattebetingelser, og det berører helt klart også det forhold som tas opp i dagens sak.

Det er videre en hovedutfordring for oss å styrke kapitaltilgangen til norske bedrifter og nyskapingsprosjekter. Økt tilgang på risikovillig norsk kapital og et bedre fungerende kapitalmarked er avgjørende for at norsk næringsliv og norske eiere skal være i stand til å utnytte nye ideer og næringsmuligheter knyttet til utnyttelsen av naturressursene. Regjeringen vil derfor legge forholdene til rette for nyetableringer og større privat eierskap i næringslivet, og har også varslet, som det står i innstillingen, en stortingsmelding i april i år om det statlige eierskapet.

Når man diskuterer dette med nasjonalt og utenlandsk eierskap, er det viktig å ha in mente EØS-avtalen. EØS-avtalen legger klare føringer for hvordan norsk regelverk kan utformes og håndheves med sikte på fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer. I forbindelse med dette stilles det krav om ikke-diskriminering og likebehandling for aktører innenfor EØS-området. Det er også forhold vi må ta hensyn til i utformingen av politikk knyttet til utnyttelsen av eierskapet av naturressursene.

Oppdrett at nye marine arter og nye produksjonsformer er eksempler på store uutnyttede muligheter som finnes i havbruksnæringen. Også innenfor oppdrett av laks og ørret er det fortsatt store vekstmuligheter. Regjeringen vil derfor styrke havbruksnæringens betydning for distriktene og legge til rette for fortsatt vekst. Konsesjoner er da et viktig virkemiddel i utviklingen av havbruksnæringen, hva angår laks og ørret, og som jeg nevnte innledningsvis, har Regjeringen sagt at lokalt eierskap må prioriteres.

Flere av talerne har i dag nevnt ESA, og Stortinget er kjent med at ESA i enkelte saker den senere tid har reist spørsmål om Norges tilpasning til EØS-avtalen. Jeg registrerer at det er en utvikling i forståelsen av avtalen som medfører at nye problemstillinger behøver å behandles.

Et eksempel på dette er ESAs grunngitte uttalelse av 15. november i fjor om vilkåret om lokalt eierskap ved tildeling av konsesjoner til laks og ørret. Den saken er til behandling i departementet, og jeg håper vi skal kunne tildele de 40 konsesjonene som Stortinget har klarert, i juni i år, og at saken med ESA da skal være avklart. ESA konkluderer i sine uttalelser med at vilkårene er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om rett til fri etablering og fri flyt av kapital. Vi er da av en annen oppfatning. Dette må avklares, og det går jo rett inn i problemstillingene i saken vi behandler i dag.

Regjeringen forholder seg til ESAs grunngitte uttalelse og har nå en uformell dialog med ESA for å se om det er mulig å komme fram til en løsning som ivaretar Norges behov for å ha en tildelingspolitikk som styrker det lokale næringslivet og det lokale eierskapet.

Når det gjelder muligheten for å kunne innføre nye krav om nasjonalt eierskap, vil dette på en rekke områder kunne være problematisk i forhold til EØS-avtalen. Selv om forvaltningen av naturressursene i utgangspunktet er lagt til nasjonale myndigheter, innebærer avtalen, som nevnt innledningsvis, krav til likebehandling osv. Dette innebærer meget generelt sagt at når man først tillater private å utnytte en naturressurs, kan man ikke diskriminere EØS-borgere, med mindre man befinner seg på områder som f.eks. fiskerisektoren, hvor det er gjort unntak.

Når vi snakker om nasjonal kontroll og eierskap til naturressursene, har jeg lyst til å nevne også en annen type naturressurs som representanten Bastesen har omtalt i begrunnelsen for sitt forslag, nemlig genressurser. Genressursene er viktige ressurser i mange relasjoner, også når det gjelder matproduksjon.

Det gjelder etter norsk rett ingen generelle regler om eierskap eller rett til å disponere genressurser som sådanne. Internasjonalt finnes det imidlertid forpliktelser som Norge har påtatt seg.

FN-konvensjonen om biologisk mangfold har til formål å bevare det biologiske mangfold samt sikre en bærekraftig bruk av de enkelte komponentene i mangfoldet. Videre skal konvensjonen sikre tilgang til genressurser og en rettferdig fordeling av utbyttet som følger av kommersiell eller annen utnyttelse av genressursene.

Biomangfoldkonvensjonen legger på den ene siden til grunn at statene har suverene rettigheter over sine naturressurser, og at myndigheten til å bestemme over adgangen til genressursene ligger hos de nasjonale regjeringer og er undergitt nasjonal lovgivning.

På den andre siden forutsetter konvensjonen at partene skal legge forholdene til rette for å lette andre parters tilgang til genressurser for miljømessig forsvarlig bruk, og ikke innføre restriksjoner som motvirker målsettingene i konvensjonen. Det er et eksempel på at de problemstillinger som representanten Bastesen tar opp, er mangfoldige og problematiske også i en internasjonal sammenheng.

Norge har i ulike fora arbeidet for en genressurspolitikk internasjonalt som skal sikre fortsatt god allmenn tilgang til genressurser for samfunnsnyttige formål. Det kan også være i norsk interesse.

Når det gjelder genressurser, vil jeg nevne Biomangfoldlovutvalget, som ble opprettet ved kgl. resolusjon av 20. april i fjor. I utvalgets mandat heter det bl.a. at målsettingen for en regulering av genressursene må være:

• å sikre rådighet over egne genressurser

• å legge til rette for utveksling av ressurser mellom landene

• å hindre at det biologiske mangfold reduseres

• å sikre en rettferdig fordeling av fordeler ved bruk av genressurser

I mandatet sies det videre:

«Det er viktig at reguleringen finner en balanse mellom interessen i å ha nasjonal kontroll over uttak av biologiske ressurser og interessen i å ikke hindre nasjonal og internasjonal forskning og utvikling, herunder næringsrettet forskning og næringslivsutvikling ... Eventuelle hindringer i så måte som følger av reguleringen, skal utredes.»

Utvalget skal legge fram sine forslag innen 1. oktober 2003, og det vil jo være en anledning til å rapportere til Stortinget, slik det bes om.

I stor grad har motstanden mot utenlandsk eierskap særlig vært knyttet til fiskeri- og havbrukssektoren, og det skyldes frykten for avfolking av kysten. Så vidt jeg vet, har vi ikke belegg for å kunne hevde at eventuelt økt utenlandsk eierskap faktisk gir slike effekter, men vi holder fast ved at det uansett i dag er slik at vi har regler som gjør at utenlandske selskap kun skal eie inntil 40 pst. av fiskefartøy og fiskebedrifter som eier fiskefartøy.

Når det gjelder fiskerisektoren, vil jeg også nevne Eierskapsutvalget, som ble oppnevnt ved kgl. resolusjon av 8. juni i fjor. Utvalget vil også til en viss grad ta opp problemstillinger som berører utenlandsk eierskap. Det skal legge fram sin anbefaling 1. juni i år, og det vil også være et av de dokumentene som vil danne grunnlag for oss til å rapportere tilbake, i tråd med det som Stortinget og komiteen ber om. Det er også slik at vi på flere felt arbeider med spørsmål som kan sies å gjelde utenlandsk eierskap til naturressurser innenfor internasjonalt rammeverk, som f.eks. EØS-avtalen og biomangfoldkonvensjonen.

Min konklusjon på bakgrunn av det som står i innstillingen, og det som er sagt her i salen, er at det vil være flere anledninger for Regjeringen til å komme tilbake til Stortinget og melde fra om og drøfte problemstillinger knyttet til de enkelte sektorer. Så vil vi vurdere hvordan vi på en samlet måte skal kunne reise problemstillingene og se de totale sammenhengene. Men jeg skal love å følge opp de intensjonene som både er nedfelt i innstillingen, og som er kommet til uttrykk i salen i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.