Ivar Østberg (KrF): Jeg vil innledningsvis peke på at kommunalkomiteen i forrige periode avholdt høring vedrørende behovet for arbeidsinnvandring. Vi hørte mange, og ett av de klare budskap vi fikk, var at det var provoserende at det ble foreslått arbeidsinnvandring når vi hadde så mange ledige hender. Samtidig viste høringene at Norge trenger mer arbeidskraft – ikke minst gav NHO, i spissen for arbeidsgiverne, uttrykk for dette.
Virkeligheten er at bruttoledigheten ved utgangen av februar var på 82 500 personer, ifølge Statistisk sentralbyrå. 435 000 personer i yrkesaktiv alder er enten på attføring, i sykefravær eller på uføretrygd, melder trygdeetaten. Hvert år går nær 35 000 mennesker ut av yrkeslivet gjennom uføretrygden. De fleste av disse kommer aldri tilbake til arbeidslivet.
Ali og Muhammed er innvandrere til Norge. De har universitetsutdanning i teknologiske fag fra sine hjemland. Ali kjører drosje i Oslo, og Muhammed er arbeidsledig. De får ikke arbeid i Norge som står i forhold til deres kvalifikasjoner. Ingrid er jurist. Hun kunne vært klient ved det PP-kontoret der jeg jobbet i mange år. Hun er lam fra livet og ned. Hun er i dag tilbudt uføretrygd. Vi sloss for at hun skulle få en verdig skolegang og en verdig utdanning, og det fikk hun.
Norge trenger mer arbeidskraft, sies det. Det er viktig. Hvordan oppnår vi så dette? Arbeidsgiverne har et ansvar. For å få flere arbeidstakere tilgjengelig enn i dag, må vi utnytte bedre den arbeidsstyrken vi har, og vi må ta i bruk de arbeidskraftreservene som utvilsomt finnes. Bedriftene bør for sin egen og samfunnets del ha en bevisst og aktiv personal- og rekrutteringspolitikk. Hvordan man rekrutterer har betydning for hvilke og hvor mange interesserte arbeidssøkere som melder seg. Det har også betydning for hvordan arbeidsstokken på den enkelte bedrift er sammensatt. Hvordan man forholder seg til de eldre arbeidstakere, til ansatte småbarnsforeldre mv., har betydning for bevaring og utnyttelse av bedriftens kompetanse. Hvordan man tilrettelegger arbeidet har betydning for hvor attraktivt det oppleves å arbeide for bedriften og hvor lenge den enkelte ser seg i stand til å delta i arbeidslivet. Dette er det viktig for næringslivet å ha et bevisst forhold til.
Jeg vet at mange bedriftsledere og -eiere vil ha seg frabedt innblanding i ledelse, styresammensetning og rekruttering for øvrig. Jeg har stor respekt for eierskapets selvråderett, men jeg føler et ansvar som politiker for de mange som søker en jobb, men som ikke får det. Både private og offentlige arbeidsgivere har et samfunnsansvar når det gjelder å inkludere arbeidsføre mennesker i arbeidslivet. Arbeidsgiverne forvalter et samfunnsgode, og de må være seg dette ansvaret bevisst.
Arbeid har stor betydning for enkeltmennesket. Deltakelse i arbeidslivet er viktig for den enkeltes økonomi, for sosial kontakt, for selvfølelsen og for muligheten til samfunnsdeltakelse også på andre områder. Samfunnsøkonomisk er det dessuten en ubetinget fordel at flest mulig får lov til å forsørge seg selv ved hjelp av egen inntekt. Det er derfor viktig at det legges til rette for at så mange som mulig får en jobb. Det dreier seg om menneskeverd, likeverd, livskvalitet, og det dreier seg om god samfunnsøkonomi.
Hva kan så gjøres? Tilrettelegging for å oppnå dette kan skje fra det offentliges side gjennom pålegg og krav til arbeidsgivere om aktiv og mangfoldig rekruttering – kvotering vil mange si, som en av tidens melodier. Men tilrettelegging kan også skje gjennom et samarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgiverorganisasjoner. Jeg tror mest på å løse utfordringen gjennom målrettet arbeid sammen med arbeidslivets parter. Gulrot og pisk bak speilet er typer av virkemidler som flere ganger har vist seg å være virkningsfulle.
Ofte rettes søkelyset utelukkende mot arbeidsgiverne og deres ansvar for arbeidsmiljø og rekruttering. Arbeidsgiverne har – og skal ha – ansvar for dette. Men det er viktig for meg å minne om de ansattes deltakelse under intervjuer og i rekrutteringsfase, og videre de ansattes rolle som tillitsvalgte og verneombud. Ansvaret for diskriminering, utestenging og utfrysing ligger ikke på arbeidsgiverne alene.
Mitt utgangspunkt er dette: Arbeidsgivernes melding om mangel på arbeidskraft og tallene jeg nevnte innledningsvis, henger ikke i hop. I samfunnsdebatten har svaret på arbeidsgivernes ønske om flere hender i all hovedsak vært arbeidsinnvandring. Ikke misforstå: Jeg støtter utvidelsen av reglene for arbeidsinnvandring, men jeg kan ikke akseptere at dette alene er svaret på utfordringen. Flere av dem som allerede lever i Norge, må komme i jobb. Utfordringen er: Hvordan og på hvilken måte kan Regjeringen bidra til at det skjer?
Mangfold i arbeidslivet er et honnørbegrep. Jeg tror et mer mangfoldig arbeidsmarked er en nødvendighet. Ett forhold er at vi trenger mer arbeidskraft i landet, men utviklingen av et flerkulturelt samfunn nødvendiggjør også at alle grupper er representert på alle nivåer i arbeidsmarkedet. Dessuten er respekten for enkeltindividet en av vårt samfunns viktigste pilarer. Respekten for enkeltindividet fordrer fravær av diskriminering. I dag opplever etniske minoriteter, funksjonshemmede, kvinner og eldre diskriminering på arbeidsmarkedet. Dette er et sykdomstegn som aktivt må bekjempes.
De med villige og ledige hender opplever en «øredøvende taushet». Etniske minoriteter opplever å bli negativt forskjellsbehandlet i arbeidssøkerkø. Funksjonshemmede tilbys uføretrygd framfor hjelp til jobbsøking og praksisplass. Mange kvinner støter på det berømmelige glasstaket, eldre arbeidstakere opplever utstøting fra arbeidslivet og har vansker med å finne nytt arbeid. Så snakker vi politikere ikke så mye om dette. Hvorfor?
Noen hevder at vår nasjonale økonomi har det bedre når landet har en viss arbeidsledighet. Mangel på arbeidskraft leder til inflasjon, sies det. Jeg ønsker verken et høyere rentenivå eller et høyere lønns- og prisnivå. Men mitt dilemma er: Arbeidsledighet og utestenging fra arbeidsmarkedet på grunn av ulike typer diskriminering viser at mange personer i vårt land trenger bistand for å komme i jobb. Vi har et ansvar for disse enkeltpersonene, som utgjør en ikke ubetydelig gruppe. Hva gjør vi? Hva vil Regjeringen gjøre?
I Danmark er problemene med diskriminering av etniske minoriteter på arbeidsmarkedet betydelig. For å bøte på problemet vurderer regjeringen å gi arbeidsgiverne mulighet til å prøvetidsansette innvandrere i inntil ett år uten å betale lønn. Det offentlige vil utbetale lønn tilsvarende det man ville fått på sosialkontoret. Dette er et tiltak for å få et mer mangfoldig arbeidsmarked, men det er et dårlig tiltak. Konsekvensen av det er at man får et segregert arbeidsmarked, hvor innvandrere fra myndighetenes side gis et nest best-stempel. Jeg anbefaler derfor ikke at noe slikt overføres til Norge, men jeg savner konkrete tiltak fra Regjeringens side for å utnytte arbeidskraftreservene bedre.
Arbeids- og administrasjonsministeren uttalte til Dagens Næringsliv i oktober i fjor:
«Det er mange former for sløsing med ressurser. Den mest graverende er å la den arbeidskapasitet og de kunnskaper som finnes i befolkningen ligge brakk.»
Hva gjør Regjeringen, og hva vil den gjøre for å få en bedre forvaltning av våre menneskelige ressurser og vårt mangfold?
Statsråd Victor D. Norman: Å mobilisere arbeidsstyrken er en av de store utfordringene Norge står overfor. Arbeidskraft er den viktigste ressursen vi har, og knappheten på hoder og hender er stor og økende, som representanten Østberg var inne på. Det er sløsing med ressursene å la arbeidsføre mennesker gå ledige, det er sløsing med ressursene å bruke førtidspensjonsordninger og uføretrygd til å støte arbeidsvillige mennesker ut av arbeidsstyrken, og det er sløsing med ressursene ikke å gi yrkeshemmede, seniorarbeidstakere eller etniske minoriteter en sjanse i arbeidslivet. Hvis man mener alvor når man snakker om å få mer ut av ressursene her i landet, er første bud å sørge for at ressursene faktisk blir brukt. Innsatsen for å redusere arbeidsledigheten og øke yrkesaktiviteten blant folk i yrkesaktiv alder må ses i det perspektivet. Det er god samfunnsøkonomi, som Østberg var inne på, og det er en sentral del av innsatsen for en mer effektiv bruk av ressursene i Norge.
Regjeringens arbeid for mobilisering av arbeidsstyrken er basert på tre hovedpilarer. Den ene er et nært samarbeid med partene i arbeidslivet om mål, virkemidler og forpliktende tiltak, både fra bedriftenes, organisasjonenes og myndighetenes side. Det skjer i første rekke gjennom intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Den andre pilaren er styrking og omorganisering av de deler av offentlig sektor som har et særskilt ansvar på området. Det gjelder i første rekke Aetat, men det berører også bl.a. trygdeetaten. Den tredje pilaren er konkrete programmer rettet inn mot de gruppene som utgjør den største del av det uutnyttede arbeidskraftpotensialet. Jeg har lyst til å si litt om hver av disse pilarene.
Jeg skal ikke gå i detalj når det gjelder intensjonsavtalen, siden den er velkjent for Stortinget; la meg nøye meg med å minne om at avtalen forplikter partene – staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene – til konkrete tiltak for å redusere sykefraværet, forhindre utstøting og gi grupper som i dag faller utenfor, en sjanse i arbeidslivet. Avtalen er basert på prinsippet om at arbeidsplassen skal være den viktigste arena for å skape et arbeidsliv som inkluderer, og avtalen innebærer at myndighetene stiller flere nye virkemidler til rådighet. Avtalen er inngått for en prøveperiode på fire år fra oktober i fjor, men den skal evalueres grundig etter 2. kvartal 2003. Det er etter min mening nødvendig at det kan vises til klare, konkrete resultater når vi kommer til den evalueringen, og jeg har lyst til å benytte denne anledningen til å understreke at partene har et ansvar for en sterk og løpende oppfølging av avtalen.
I forbindelse med intensjonsavtalen er det viktig også å betone det mer langsiktige, forebyggende arbeid. Den beste måten å forhindre både sykefravær og utstøting på er et målrettet arbeid for å skape et godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø og et systematisk arbeid for å utvikle livsløpsarbeidsplasser der de ansatte hjelpes over i nye oppgaver etter hvert som interesser, kvalifikasjoner og fysiske forutsetninger endres. For å forsterke det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet tar jeg sikte på å styrke Arbeidstilsynet og trekke dette tilsynet sterkere inn i oppfølgingen av intensjonsavtalen, og for bl.a. å utvikle livsløpsarbeidsplasser skal staten styrke sitt generelle personalutviklingsarbeid.
Omorganisering og styrking av Aetat og andre deler av det offentlige apparatet som har et nøkkelansvar for mobilisering av arbeidsstyrken, er som nevnt den andre pilaren. Dette er en oppgave som har svært høy prioritet. Aetat må bli en moderne kvalifiserings- og formidlingsenhet som er organisert med utgangspunkt i enkeltbrukernes behov, som først og fremst bruker ressurser på å sette folk i stand til å få arbeid, og som både er og oppleves som en serviceorganisasjon.
For å få det til må Aetat gis større frihet og ansvar. Det er nettopp fremmet en odelstingsproposisjon, Ot.prp. nr. 70 for 2001–2002, med forslag til endringer i sysselsettingsloven. Forslaget er å oppheve detaljerte bestemmelser om organiseringen av Aetat, for derved å gi etaten stor frihet til å organisere sin virksomhet på en tjenlig måte. Det vil bidra til både å styrke og å ansvarliggjøre etaten. Samtidig har jeg varslet at vi vil foreslå endringer i finansieringsmodellen for etaten, med større innslag av resultat- og aktivitetsbasert finansiering. En prøveordning i den retningen i begrenset skala vil bli foreslått for Stortinget med virkning allerede for inneværende år.
Disse endringene i Aetats oppgaver og rammevilkår er første trinn i den større samordning og forenkling av den offentlige innsats på områdene arbeid, trygd og sosiale tjenester som Regjeringen arbeider med, og som Stortinget er kjent med. Det er behov for en vidtgående omorganisering av innsatsen på hele dette feltet, med samling av brukerrettede tjenester og med samordning av etater og økonomiske støtteordninger. I den utredningen av alternative modeller som Regjeringen arbeider med i den forbindelse, vil det bli lagt stor vekt på å finne en løsning som sikrer at arbeidslinjen ligger fast, og at målet for det offentliges innsats derfor hele tiden skal være at flest mulig skal ha muligheter for å delta i arbeidslivet.
I tillegg til å styrke de statlige aktørene på arbeidsmarkedsområdet vil Regjeringen vurdere ordninger for å konkurranseutsette tjenester og benytte flere aktører i formidling og kvalifisering av arbeidssøkere. Slike tilbydere kan være private, de kan være kommunale, eller de kan være ideelle virksomheter. Jeg er overbevist om at et slikt samspill mellom statlige og andre aktører vil gi et bedre samlet tilbud til brukerne, og at det i siste instans også vil være i Aetats og andre statlige etaters interesse.
Den tredje pilaren i mobiliseringsinnsatsen er målrettede programmer skreddersydd for de enkeltgruppene det er særlig viktig å få ut i arbeidslivet. Tiden tillater meg ikke å gå i detalj, og jeg skal ikke ta for meg alle gruppene, men la meg stikkordsmessig nevne noen av dem.
Regjeringen satser på et bredt sett av virkemidler for å få flere innvandrere og folk med en annen etnisk bakgrunn enn den norske ut i arbeidslivet. Virkemidlene omfatter et særskilt introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere: prioritering av innvandrere i Aetats arbeidsmarkedstiltak, bedre muligheter for realkompetansevurdering, oppmuntring til statlige arbeidsgivere om å ansette flere med innvandrerbakgrunn, og en serie ytterligere tiltak som i vår vil bli fremlagt i en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering.
Vi gir tilsvarende høy prioritet til enkelttiltak og programmer rettet inn mot yrkeshemmede. Aetat er pålagt å prøve flere på attføring før uførepensjonering vurderes, og vi jobber med ordninger som vil gjøre det lettere for personer med lese- og skrivevansker å fungere i arbeidslivet, ordninger som gjør det lettere å anskaffe nødvendige hjelpemidler for funksjonshemmede arbeidstakere, og ordninger som vil forhindre at manglende transporttilbud eller høye transportkostnader stenger funksjonshemmede ute fra arbeidsmarkedet.
Den tredje gruppen jeg vil nevne, er de som allerede er på uføretrygd, men som ønsker og har muligheter for å komme tilbake til arbeidslivet. For å bidra til reaktivisering innførte Stortinget fra 1. januar 2002 et eget lønnstilskudd til arbeidsgivere som ansetter uførepensjonister i ordinært arbeid. Ordningen er etter min mening et viktig tiltak overfor en gruppe som både representerer en stor og viktig arbeidskraftressurs, og som gjennom reaktivisering kan få muligheter til et langt rikere og mer fullverdig liv.
Jeg innledet med å si at mobilisering av arbeidsstyrken er god samfunnsøkonomi. Det handler imidlertid om noe mye viktigere enn det, nemlig den enkeltes mulighet til å utfolde seg, delta på sosiale arenaer og bli del av sosiale nettverk. Å bidra til at flest mulig kan delta i arbeidslivet, er og blir derfor en av de viktigste oppgavene det offentlige har, og det er en oppgave vi fortsatt vil gi svært høy prioritet.
Ivar Østberg (KrF): Jeg vil takke for statsrådens innlegg.
Til tross for at han gav uttrykk for at det var umulig å komme konkret inn på detaljene, rakk han å nevne en rekke ting i sitt innlegg. Jeg er veldig glad for avslutningen, at det skal stå høyt på prioriteringslisten at flest mulig skal komme i arbeid.
Statsråden var opptatt av tre pilarer, for det første samarbeidet med partene i arbeidslivet. Han nevnte intensjonsavtalen, som har til mål å få sykefraværet ned. Den andre pilaren, slik jeg oppfattet statsråden, var omorganisering av Aetat til en moderne kvalifiserings- og formidlingsenhet, basert på brukernes behov. Samtidig pekte statsråden på at man vil vurdere ordninger for å konkurranseutsette tjenester og benytte flere aktører i formidling og kvalifisering av arbeidssøkere.
Vi skal være ærlige. Den gruppen som jeg har prøvd å fokusere på i dag, er vanskelig å formidle. Hvordan ønsker statsråden å sikre at Aetat ikke bare får dem som er vanskelige å formidle? Hvordan sikre at andre aktører også tar ansvar for disse gruppene, og ikke bare skummer fløten ved å formidle dem som det er lett å formidle og lett å kvalifisere?
Jeg er også glad for at statsråden nevnte den tredje pilaren, nemlig målrettede programmer for enkeltgruppene. Her har vi store oppgaver, og jeg er glad for statsrådens kreativitet på dette området. Men jeg vil understreke at jeg tror man i tillegg til dette har en viktig jobb å gjøre som statsråden ikke nevnte, nemlig holdningsskapende arbeid både hos private og hos offentlige arbeidsgivere, ikke minst i staten selv, som statsråden har et stort ansvar for. Kan statsråden være konkret med hensyn til hvordan det er mulig å drive holdningsskapende arbeid, slik at vi blir flinkere til å gi disse gruppene arbeid – også i staten?
Statsråd Victor D. Norman: Takk for vennlige ord fra representanten Østberg.
Jeg har tenkt å konsentrere meg om de to sentrale spørsmålene som Østberg stilte. Det ene er: Hvordan kan man sikre seg at konkurranseutsetting ikke innebærer at andre enn de statlige etater skummer fløten, og at Aetat blir sittende igjen med alle de vanskelige tilfellene? Hovedløsningen på det er å sørge for at det er Aetat som velger ut hvilke deler som kan konkurranseutsettes, og faktisk bruker private eller ideelle tilbydere av konkrete tiltaksprogrammer på den måten Aetat har lang erfaring for. Men i tillegg tror jeg ikke vi skal utelukke den muligheten at det finnes ideelle organisasjoner eller private aktører som kan gjøre en god kvalifiseringsjobb også for vanskelige grupper, og kan gjøre den bedre enn Aetat. Jeg tror derfor vi skal ha et åpent sinn for at det alle brukere er tjent med, er et system der de som har de beste forutsetninger for å gjøre en jobb i forhold til disse gruppene, faktisk får slippe til. Men jeg tror hovedmodellen vil være at Aetat sitter med det samlede ansvar, og at Aetat i hovedsak er den som velger hva som kan konkurranseutsettes, og hvordan man kan få et godt samspill med andre aktører enn den statlige aktøren selv.
Når det så gjelder spørsmålet om holdningsskapende arbeid overfor grupper som ikke slipper til, er det klart at man kan komme langt med direkte arbeid for å påvirke folk. Men jeg tror personlig at det som virker best, er det gode eksempel. Hvis staten selv faktisk ansetter folk med en annen etnisk bakgrunn enn den vanlige, ansetter folk som i utgangspunktet er yrkeshemmede, og som derfor har problemer i arbeidsmarkedet, eller ansetter seniorarbeidstakere, og man så viser at disse fungerer minst like godt som de 50 år gamle menn av norsk opprinnelse som i dag dominerer, vil det gjøre inntrykk.
Vi ser f.eks. allerede at når staten har gått foran i å ansette kvinnelige ledere, begynner dette å gjøre inntrykk også på resten av samfunnet. Jeg tror derfor det viktigste staten kan være her, er en rollemodell – ikke i den forstand at vi snakker fagert om de gruppene som bør slippe til på arbeidsmarkedet, men at vi viser gjennom konkret handling at vi har tro på dem som arbeidstakere, slipper dem til og derved viser hvor godt de kan fungere. Det er det som er formålet, bl.a. med den linjen Regjeringen har valgt når det gjelder å insistere på at folk med ulik etnisk bakgrunn skal slippe til i konkurranse om stillinger i staten. Jeg tror det er den veien som er den mest farbare, også i det langsiktige, holdningsskapende arbeidet.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Den stigande arbeidsløysa har dessverre ikkje hatt stort nok fokus i det siste.
Det er viktig å føre ein offensiv politikk på arbeidslinja. Eg skal nok ikkje vere så vennleg som min kollega Østberg, for Regjeringa har etter mi meining ei altfor defensiv haldning til desse spørsmåla. Arbeidarpartiet har i heile vinter teke opp dette, og nå ser me altså ein tydeleg negativ trend.
Det er rett at me har ein stor uutnytta arbeidskraftreserve her i landet. Vel 70 000 personar er heilt arbeidsledige, over 70 000 er på attføring, mange er sjukmelde, og fleire går over til tidlegpensjonering eller anna trygdeordning.
For inneverande år er det lagt opp til eit gjennomsnittleg nivå på vel 8 000 ordinære arbeidsmarknadstiltaksplassar. Arbeidarpartiet gjorde framlegg om å auke desse tiltaka med 57 mill. kr i inneverande års budsjett – dette på grunn av nye tal for arbeidsløyse. Dette tok ikkje Regjeringa omsyn til. Vidare kutta Regjeringa 30 mill. kr i Aetat, og Aetat blei dermed sett i dårlegare stand til å skaffe arbeidsledige jobb.
Det er viktig å leggje til rette for eit arbeidsliv med plass til flest mogleg. Arbeid sikrar den enkelte inntekt, eit sosialt nettverk og ikkje minst moglegheit til å bruke sine evner og ressursar, uavhengig av om ein er sjuk, er funksjonshemma eller tilhøyrer ein etnisk minoritet. Det er og må vere eit hovudmål at flest mogleg kan forsørgje seg sjølv gjennom eige arbeid. Det er god fordelingspolitikk. Det inneber at me må setje inn krefter på å førebyggje aukande arbeidsløyse. Det er ein mykje betre medisin enn det å prøve å reparere dersom arbeidsløysa bit seg fast på eit høgt nivå.
Frå årsskiftet blei det gjort endringar i lov om lønnsplikt under permittering. Det kan sjå ut som det blir enkelte uheldige utslag av denne lovendringa. Eg er kjend med at Fellesforbundet, Teknologibedriftenes Landsforening og Byggenæringens Landsforening i brev av 18. mars i år har bede om overgangsordningar for enkelte bransjar. Eg utfordrar statsråden til å kommentere dette på slutten av debatten.
Eg er bekymra for utviklinga på arbeidsmarknaden. På meg verkar det ikkje som om Regjeringa er like bekymra. Eg ønskjer ikkje med dette å spreie pessimisme, men vil peike på den realistiske situasjonen. Eg forventar at Regjeringa tek denne situasjonen meir alvorleg enn det som er tilfellet i dag.
Ord er ikkje nok – nå hastar det med handling!
Peter Gitmark (H): Økt tilgang på arbeidskraft er avgjørende for å gi gode muligheter for vekst og nyskaping i Norge. I dette landet har vi store ubrukte reserver av arbeidskraft. Det er i underkant av 80 000 arbeidsledige, vi har en reell pensjonsalder på ca. 58 år, og mange med nedsatt funksjonalitet holdes utenfor arbeidsmarkedet. I tillegg til dette viser det seg at mange av våre nye landsmenn har problemer med å finne seg arbeid som bygger på deres faglige kompetanse og bakgrunn. Alle disse menneskene er en kjemperessurs. Det er dessverre, som Oppebøen Hansen sier, altfor lite fokus på dette – på den enkeltes ønske om og gevinst ved å jobbe. Men også det samfunnsøkonomiske ved å hjelpe disse enkeltindividene ut i jobb blir glemt.
Denne regjeringen har lagt opp til at den reelle pensjonsalderen skal heves med positive virkemidler. Eldre arbeidstakere må selv ønske å stå lenger i jobb. Derfor går regjeringspartiene inn for å styrke de skattemessige og pensjonsmessige incentivene til arbeidet.
Regjeringspartiene ønsker også å styrke ordningen med lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne, slik at arbeidsgiver lettere kan ansette mennesker med nedsatt funksjonalitet. I tillegg til dette må det gjøres lettere å kombinere alders- og uførepensjon med deltidsarbeid, og Aetat må omgjøres til å bli en kvalifiseringsetat for lettere å få mennesker med problemer i arbeidsmarkedet ut i jobb.
Dette landet er tjent med et inkluderende arbeidsliv, der mennesker uansett alder, kjønn, utdannelse, etnisitet eller funksjonalitet aktivt tar del i arbeidsmarkedet.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det blir brukt mange fine ord og uttrykt mange gode ynske i Stortinget i forhold til eit meir inkluderande arbeidsliv. Det er bra at Stortinget tek sine drøftingar når det gjeld dette temaet. Det er viktig at me tilrettelegg vår del av rammene, og at me ber Regjeringa intensivera innsatsen i denne tida.
Det aller viktigaste skjer likevel på den enkelte arbeidsplassen. Senterpartiet gjev si fulle støtte til det sitatet som statsråd Normann i dag igjen vart møtt med:
«Det er mange former for sløsing med ressurser. Den mest graverende er å la den arbeidskapasitet og de kunnskaper som finnes i befolkningen ligge brakk.»
Når unge funksjonshemma blir tilrådde uføretrygd, når eldre arbeidstakarar blir oversette sjølv om dei har verdifull kompetanse og erfaring, og når arbeidsløysa blant innvandrarar framleis er påfallande høg, er det graverande sløsing med ressursar.
Så nemner statsråden i dag tre hovudområde.
Samarbeid med partane i arbeidslivet: Heilt einig!
Styrking i form av omorganisering av Aetat: Ja, det er ei sak som me frå Senterpartiet vil koma tilbake til. Aetat har jo ikkje utan vidare hatt gode vilkår for den tilliten, den tryggleiken og den moglegheita som dei skal ha for å utøva gode tenester, i fyrste halvår i år.
Så det tredje, spesielle program. Der har eg tre spørsmål til statsråden. For det fyrste: Vil han i samband med dette intensivera innsatsen i forhold til statens eige engasjement, altså statens engasjement for å syta for eit meir inkluderande arbeidsliv, med òg å opna for arbeidstakarar som ikkje alltid er 100 pst. effektive?
Mitt andre spørsmål er: Vil han som eit ledd i at fleire skal ha høve til å vera i arbeidslivet kunna godta eit visst nivå på sjukefråværet? Og for det tredje: Vil han vera open i samband med spesielle situasjonar som oppstår, i dette tilfellet dei signala som no har kome om verknadene av endringar i lov om lønnsplikt ved permitteringar? Vil han sjå på overgangsordningar på ny, slik at vi kan behalda kompetansen i verkstadindustrien?
Signe Øye (A): Jeg vil starte innlegget med å stille spørsmålet: Mangler vi faktisk arbeidskraft her i landet? Mange mener det. Næringslivet mener det. Kommunalministeren mener det og vil åpne for økt arbeidsinnvandring av ufaglærte.
Arbeiderpartiet mener at før det kan skje, må vi gjøre en mye bedre jobb for å få dem som er arbeidssøkende, inn i de ledige jobbene. Regjeringen må sette inn flere og bedre tiltak for å få de mellom 70 000–80 000 arbeidssøkende vi har her i landet, i jobb. I tillegg til disse er det faktisk omtrent like mange yrkeshemmede arbeidssøkere, og legger vi til dem som er på arbeidsmarkedstiltak, og dem som er registrert som delvis sysselsatte, er vi faktisk oppe i 190 000 ledige hender som ønsker jobb. Omskolering, arbeidstrening og utdanning er stikkord. Ledigheten er økende – det siste året har ledigheten økt med ca. 10 000 personer. Det er alarmerende i en tid da svært mange snakker om at vi mangler arbeidskraft.
Arbeidsledigheten blant innvandrere er flere ganger høyere enn dagens generelle ledighet. De siste tallene blant disse gruppene viser en ledighet på rundt 11 pst. Blant de ledige er det også mange med høy kompetanse som det er behov for i arbeidslivet. Men jobb får de ikke. Dette er ikke akseptabelt. En ny stor undersøkelse om forholdene for minoriteter i arbeidslivet er nedslående lesing. Arbeidsgiverne driver systematisk forskjellsbehandling og velger bort innvandrere fra ikke-vestlige land. De blir ikke ansatt fordi de mangler arbeidserfaring. De blir ikke ansatt fordi utdannelsen i f.eks. Pakistan ikke blir godkjent eller tar urimelig lang tid å godkjenne. De blir ikke ansatt fordi norskkunnskapene er for dårlige. Kommer de i jobb, er de de siste som får jobb, og de første som mister den.
Da blir det helt uforståelig for Arbeiderpartiet at mens man på den ene siden ikke gjør noe mer for å få de ledige innvandrerne i jobb, slik at de slipper å leve på staten, men kan leve av sin egen inntekt, ja, så er Regjeringen opptatt av å åpne for enda flere arbeidsinnvandrere. Hvem vil det gå ut over? Dem som er ledige i dag, selvfølgelig. De får enda flere å konkurrere med. For det er vel ikke slik at «nye» innvandrere er gode i norsk, har mer arbeidserfaring eller godkjente utdanningspapirer i orden når de kommer hit til landet? Og liker næringslivet disse noe bedre, når de ikke liker dem som både er norske statsborgere og har utdannelse fra høgskolene her i landet og fra BI?
Nå må Regjeringen vise at de vil gjøre noe for å få alle dem som ønsker jobb her i landet, inn i de ledige stillingene. Det er sløsing med ressursene, sier statsråd Normann. Da forventer Arbeiderpartiet at det skjer noe, ikke bare kutt, slik vi har opplevd fra denne regjeringen til nå.
Kari Lise Holmberg (H): Signe Øye innledet med å spørre om det virkelig kunne være stor mangel på arbeidskraft framover. Prognoser viser at det i 2010 kan være et udekket behov for over 200 000 arbeidstakere i Norge, dette ifølge Aftenposten, som den 24. april skriver at de siste tallene fra Aetat viser en mangel på 43 000 arbeidstakere. Denne bekymringen har kommet fra mange hold i Norge gjennom lengre tid. Nettopp derfor har Regjeringen laget regler for arbeidsinnvandring. Disse er allerede liberalisert. Statsråd Erna Solberg har sagt at det alt fra neste år kan bli åpnet for arbeidsinnvandring.
Når det er sagt, er jeg glad for at vi har en interpellant som i dag har tatt opp nettopp denne saken om et inkluderende arbeidsliv med å se på hvordan vi skal legge forholdene til rette for de som allerede er i landet vårt. Dette er ingen motsetning. Arbeidsinnvandring er én løsning, men helt klart – det er jeg enig i – skal vi ikke glemme den arbeidskraftreserven vi har i eget land. Det er riktig å bekymre seg over at stadig flere unge faller utenfor arbeidslivet gjennom uføretrygding. Det er nødvendig å være kritisk til at innvandrere og funksjonshemmede møter hindringer og har vanskeligheter med arbeidsmarkedet. Jeg er enig i at bekymring ikke er nok, og at det må handles. Jeg er glad for at statsråden i sitt innlegg nå sier at første bud er at ressursene faktisk blir brukt. Og til hans orientering om de tre pilarenes innhold: Her er det mye innhold som skal virkeliggjøres.
Jeg var for ikke lenge siden på en konferanse i Madrid. Den gikk nettopp bl.a. på arbeidskraftsbehovet i de ulike land. Den nederlandske statssekretæren Dick Benschop hadde tre momenter for sitt land når det gjaldt arbeidskraftsbehovet. Det kan av og til være litt greit å se hva andre land bedriver. Han sa, som første moment: Arbeidet starter først hjemme i eget land. Det er viktig å få folk i jobb igjen, bl.a. ved mindre tildeling av uføretrygd, bedre utnyttelse av eldre arbeidstakere og bedre tilrettelegging. Det er det første budet, ifølge Dick Benschop. Det andre er å legge press på arbeidsgiverne, og det tredje momentet åpner for arbeidsinnvandring hvis arbeidsgiver kan dokumentere at det er absolutt nødvendig.
Når et land mangler arbeidskraft og har utfordringer, må vi sette i verk tiltak på en lang rekke områder, og jeg er glad for at vi har en regjering som ser den ene veien samtidig som blikket også rettes utover.
Ivar Østberg (KrF): Jeg er glad for at det er flere enn oss i Kristelig Folkeparti som har uro i seg, og som er utålmodig. Jeg opplever det slik at enten representantene nå ha talt på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller Høyre, har vi hatt den samme uro, og det lover godt. Derfor er jeg glad for statsrådens genuine engasjement for denne gruppen. Jeg er glad for at statsråden peker på at staten selv må være en god rollemodell.
Mitt politiske engasjement er nettopp begrunnet i den arbeidserfaringen jeg har gjennom et langt liv i forhold til funksjonshemmede, som jeg har slåss for skulle få sin skolegang, skulle få bygninger tilrettelagt, skulle få sine opplegg gjennomført. Det er bittert å se at de etter å ha slåss seg gjennom dette, gjennom videregående skole, gjennom universitetsutdanning, møter veggen i forhold til arbeidslivet.
Det er vondt å møte de seniorene vi har i arbeidslivet, 45+, som mange ser på som for gamle. Det er gledelig at man i dansk bankvesen, som oppdaget at de hadde kvittet seg med alle med erfaring, etter en tid begynte å tilsette nettopp folk over 50, fordi de hadde bankerfaring.
Det er vondt å treffe våre nye landsmenn med en utdanning som ikke får jobb fordi de ikke heter Olsen, Hansen, Østberg e.l. Vi er nødt til å gjøre en jobb, vi er nødt til å være urolig, og jeg er glad for at statsråden har vist denne uroen i dag, slik han også gjorde det da vi tok opp regelverket for sammenslåing av ASVO og PV-bedrifter, og hvor hele tiden brukerens interesser må stå i fokus. Dette dreier seg om menneskeverd, om likeverd og om rettferdighet. Brukerperspektivet må være det viktige og ikke akkurat hvordan vi skal omorganisere.
Statsråd Victor D. Norman: Jeg har først lyst til å takke representanten Østberg for å ha tatt opp dette temaet i interpellasjonen og for mange gode og poengterte innlegg.
Et par generelle bemerkninger som jeg har lyst til å komme med, går på spørsmålet om det her er nok med uro, eller om det er behov for noe mer. Jeg tror det er behov for noe mye mer, og noe av det vi forsøker, er faktisk å gå fra ord til handling på dette området. Det har vært veldig mye ord. Jeg skulle ønske at en del av Stortinget støttet opp om våre handlinger i større grad og brukte litt færre ord. Hvis vi virkelig skal få store grupper av folk med yrkeshemninger eller andre handikap i forhold til arbeidsmarkedet ut i arbeidslivet, må vi ha en arbeidsmarkedsetat som faktisk kan vie seg til den nye krevende oppgaven det er å være en kvalifiseringsetat. Da må Aetat omorganiseres. Da er det veldig synd at vi i arbeidet for å omorganisere Aetat hele tiden blir møtt med massiv kritikk fra dem som ellers sier at de er de varmeste venner av den etaten. Hvis Aetat ikke klarer å omstille seg til å bli både en kvalifiseringsetat og en formidlingsetat, kan vi glemme veldig mye av arbeidet med å forsøke å inkludere større grupper i arbeidsmarkedet i Norge. På det punktet kommer vi til å stå fast på handling, og hvis opposisjonen mener at man oppnår mer ved besvergelser og ord og kritikk, må de gjerne få lov til å holde på med det, men vi kommer til å gjennomføre programmet for å gjøre Aetat til en god kvalifiseringsetat. Det er den ene refleksjonen jeg har lyst til å gjøre meg.
Den andre refleksjonen er litt i forlengelsen av representanten Øyes bekymring for at vi er så interessert i arbeidsinnvandring, men ikke gjør noe for å få de innvandrerne som allerede er i Norge, ut i arbeidslivet. Jeg vil be representanten Øye om å lese referatet fra mitt innlegg, som er veldig konkret på hva denne Regjeringen faktisk gjør for å få flere innvandrere ut i arbeidslivet i Norge. Det er helt klart at det er en uverdig behandling av innvandrere ikke å gi dem en sjanse i arbeidslivet i Norge, og det er dumt av oss som samfunn, og derfor gjennomfører vi en serie helt konkrete tiltak for å få flere innvandrere ut i arbeidslivet. Jeg vil be om at man studerer hva vi gjør, da ser man at dette vil komme til å gi veldig gode resultater etter hvert som virkemidlene får slå igjennom.
Helt til slutt: Både Oppebøen Hansen og Meltveit Kleppa tok opp spørsmålet om lønnsplikt ved permittering og om loven som Stortinget der har vedtatt, fungerer etter hensikten. Vi har i forbindelse med brev vi fikk fra TBL og Fellesforbundet sett nærmere på ordningen for å se om den kan ha uheldige utslag, og vi sier i vårt svar som vi har sendt til de to, at vi ikke kan se at det her er virkninger som ikke var tilsiktet fra Stortingets side da ordningen ble vedtatt. Vi ser derfor ingen grunn til å fremme forslag om endringer i ordningen.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.