Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Carsten Dybevig (H) (ordfører for saken): Stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen har fremsatt et Dokument nr. 8-forslag der man ber Regjeringen fremme forslag om at straffelovgivningen endres slik at det innføres faste ubetingede tilleggsstraffer – uten mulighet for reduksjon – dersom kriminelle benytter seg av eller er i besittelse av våpen når de begår kriminelle handlinger.

I begrunnelsen for forslaget vises det til at stadig flere kriminelle bevæpner seg når de utfører kriminelle handlinger. Denne tendensen har medført et råere og mer brutalt samfunn samt en høyere risiko for dem som tilfeldigvis, eller av tjenestemessige grunner, blir stående ansikt til ansikt med de kriminelle. Forslagsstilleren mener at samfunnet bør gi kraftige signaler om at det faktisk er uønsket adferd å bevæpne seg når man begår kriminelle handlinger. Undertegnede er av den oppfatning at det i tillegg også er uønsket adferd å faktisk begå de kriminelle handlingene.

Forslagsstilleren mener at det bør innføres en fast tilleggsstraff i form av ubetinget fengsel – uten mulighet for reduksjon – dersom noen benytter våpen når de begår en straffbar handling.

Dette forslaget er i realiteten et forsøk på å innføre minstestraff for kriminelle handlinger med bruk av våpen. Jeg vil vise til at problemstillingene blir drøftet i Straffelovkommisjonens delutredning VII, jf. NOU 2002:4. Før en slik praksis vedtas, er det behov for en prinsipiell gjennomgang av bruken av minstestraffer. I den sammenheng vil jeg vise til justisministerens brev til komiteen av 2. juli 2002, som varsler at dette vil bli gjort som ledd i oppfølgingen av Straffelovkommisjonens utredning.

Stortinget har tidligere i år, forut for Dokument nr. 8-forslaget, vedtatt en rekke lovendringer som har til hensikt å redusere ulovlig bruk av bl.a. kniv og skytevåpen, jf. Innst. O. nr. 62 for 2001-2002. Her ble bl.a. strafferammene for å anskaffe ulovlig våpen med den hensikt å begå en kriminell handling hevet til inntil ti års fengsel i svært grove tilfeller. Politiet har også fått en utvidet adgang til å ransake etter kniver og skytevåpen. I dagens rettstilstand skal det være et straffskjerpende moment dersom noen benytter seg av våpen ved en kriminell handling.

Som sagt har Stortinget allerede vedtatt strengere straffer for grov vold. Tiden vil vise om domstolene tar tilstrekkelig hensyn til dette i sine domsavsigelser. Når et samlet storting eller et flertall i Stortinget vedtar straffeskjerpelser, er det i den hensikt at den dømmende myndighet skal etterfølge disse vedtakene. Tidligere domspraksis skal da ikke gis effekt, annet enn at domsavsigelse skal være strengere enn hva tilfellet var før lovendringen. Om ikke nødvendige hensyn tas til straffeskjerpelser i domsavsigelser, vil Stortinget ved en senere anledning kunne vurdere å innføre minstestraffer, men da som en følge av behandlingen av Straffelovkommisjonens utredning.

Som følge av en råere og mer brutal kriminalitet ber flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, departementet tilrettelegge for en fortsatt straffeskjerpelse for bruk og særlig for trussel om bruk av våpen i forbindelse med kriminelle handlinger. Det fremmes derfor et forslag om dette. Mange mennesker blir utsatt for grov vold, men i tillegg blir også veldig mange utsatt for trusler om vold. Dette er for dem som blir utsatt for det, en svært stor belastning, som lett kan føre til psykiske lidelser resten av livet. Mange opplever det som frustrerende at trusler om bruk av våpen i mange tilfeller gis ganske milde straffer når den langvarige virkningen for den enkelte kan være like belastende.

Rent prinsipielt kan bruk av minstestraffer eller pålagte obligatoriske straffeformer ha uheldige bieffekter. Minstestraffer kan begrense domstolenes skjønnsmessige mulighet til å anvende en mest mulig hensiktsmessig reaksjon. Andre reaksjonsformer, som f.eks. ulike opptrenings- eller rehabiliteringsprogrammer, kan i noen tilfeller være mer hensiktsmessige enn fengselsstraff. Derfor kan en innskrenking av domstolenes mulighet til å anvende andre reaksjonsformer de facto resultere i uriktige frifinnelser eller mildere straffebud.

Målsettingen er å oppnå redusert voldskriminalitet. Dette oppnås ikke nødvendigvis bare gjennom bruk av minstestraffer eller økt straffeskjerpelse alene, men gjennom godt og preventivt politimessig arbeid, forbedrede etterforskningsmetoder, raskere avvikling i straffereaksjonskjeden og et godt ettervern.

Jeg vil til slutt bare gjenta at Stortinget ber Regjeringen tilrettelegge for en straffeskjerpelse for bruk – og særlig for trussel om bruk – av våpen i forbindelse med kriminelle handlinger.

Knut Storberget (A): Jeg tror også det er svært viktig, som saksordføreren var inne på, på mange måter å gi signaler fra Stortingets talerstol i forhold til behovet for fortsatt skjerping når det gjelder straffenivået ved den type forbrytelser som vi her diskuterer. Voldsforbrytelser begått med våpen er vel den type voldsforbrytelser man nå «sliter mest med» i flere lokalmiljø, og den grove volden er faktisk også den som i større grad enn andre typer vold vokser. Så dette er det grunn til å ta på alvor.

Jeg er derimot av den oppfatning at domstolene faktisk har tatt Stortingets signaler på alvor gjennom flere år, særlig gjennom den lovendringen som Stortinget gjorde da man ikke bare omfattet våpen, men også særlig farlige redskap, som f.eks. flasker, kaffeglass, køller osv. Dette er jo noe man ikke tradisjonelt karakteriserer som våpen, men som når man bruker dem som det, blir å karakterisere som særlig farlige redskap. Jeg oppfatter derfor at forslaget fra Fremskrittspartiet i veldig stor grad begrenser mye av den rettstilstanden som vi faktisk har i dag, ved at man i straffeloven, etter Stortingets enstemmige vedtak, har bestemt at når man bruker særlig farlige redskap, skal det være straffeskjerpende. I det alt vesentlige av tilfellene idømmes det i dag også ubetingede fengselsstraffer. Så etter Arbeiderpartiets oppfatning er strafferammene vide nok og mulighetene for å reagere absolutt til stede.

Det som derimot er et problem i forhold til denne type forslag, og som vi justispolitikere på mange måter må ta et oppgjør med, er den type politikk som man her ser blir forfektet, at man på mange måter begrenser domstolenes mulighet til å reagere med nyanser. Vi fester i dag stadig større lit til at domstolene og strafferetten skal løse mye av den uønskede atferden som er ute i samfunnet. Og det er bra. Men når vi gir domstolene mer myndighet i forhold til å gripe inn før det blir dom, altså i form av varetekt, samtidig som vi vedrørende straffereaksjonene ønsker å gi strengere sanksjoner, og å bruke sanksjonene mer, da syns jeg at vi politikere skal være varsomme med å begrense det skjønnet som domstolene alltid har hatt. For vi politikere er alltid de første til å skrike opp hvis vi ser at reaksjonen ikke har virket.

Det står i fellesmerknader i budsjettinnstillinger fra år til år at vi krever at resultatene fra domstolene skal bli mer hensiktsmessige, og at de også må virke mer hensiktsmessig. Fremskrittspartiet har også støttet ønsket om å utvide bl.a. ordningen med soning utenfor anstalt. Da vil jeg gjerne be Fremskrittspartiet fortelle meg om det finnes noen lokale meddommere fra Fremskrittspartiet ute i det ganske land som ut fra et slikt forslag ville domfelle en 16-åring som har veivet med en eller annen kniv i en trusselliknende situasjon, til ubetinget fengselsstraff når man ser at det er helt andre tiltak som hjelper. Eller ville man ta en rusmisbruker som har plass på en eller annen institusjon og kan sone der, og som har gjort det samme med et eller annet redskap som kan karakteriseres som våpen, og ødelegge en positiv rehabilitering fordi vi har vedtatt her i Stortinget at det skal være en fast, ubetinget fengselsstraff. Dette er en type politikk, som også saksordfører var inne på, som i altfor stor grad begrenser domstolenes muligheter og setter dem i mindre stand til å nå de mål som et flertall i denne sal, inkludert Fremskrittspartiet, faktisk har bidratt til å sette.

Det vi også har sett, og som bør gjøre oss særlig skeptiske til å begrense slik fast straffeutmåling, er at i saker hvor vi i dag har minstestraff, har domstolene faktisk tydd til frifinnelse fordi man syns at straffene blir for strenge. Gode eksempler i så måte er jo den minstestraff som har man har for pengefalsk, som dog begynner å bli noen år gammel. Når en 16-17-åring i dag domfelles for å ha brukt skanneren på gutterommet til å forfalske penger, er en fast minstestraff fastsatt i straffeloven tre års fengsel. Det er klart at det virker støtende på de fleste meddommere og også fagdommere at man skal idømme en slik straff. Det viser nettopp at når vi skal bruke strafferettsapparatet mer for å løse samfunnsproblemer, må vi også gi domstolene den tilliten som ligger i å kunne måle ut en skjønnsmessig reaksjon som faktisk virker. Forslaget vi her har på bordet, er et skritt i motsatt retning.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Jeg lytter bestandig med interesse til mine politiske kolleger og meddebattanter, for det er slik at det er ingen forunt alene å forvalte den hele og fulle sannheten. Det er gjennom debatter man kan gå opp grenselinjene mellom hverandre. Så også i denne debatten.

I forrige debatt hørte vi en antydning om at Fremskrittspartiet gikk lengst i en del saker og hadde en feil tilnærming til problemet. Det hører jeg også i denne saken, av representanten Storberget. For Fremskrittspartiet er dette en sak som er viktig. Vi er bekymret for den grove volden som vi dessverre registrerer ute i samfunnet, på lik linje med det de to foregående talerne har vært. Men forskjellen ligger i hva vi ønsker å gjøre med det. Vi har sagt at for vår del ønsker vi, der man bruker våpen, en straffeskjerping som går på å innføre ubetinget fengselsstraff. For oss handler det om å gi et signal om alvorlighetsgraden av denne typen kriminalitet. Det er det som er det primære i saken.

Så blir det hevdet at vi legger føringer på domstolene og domstolenes evne til å utøve skjønn. Men jeg trodde da visselig, med all mulig respekt, at det var Stortinget som var lovgiver, som utsteder lovene, og så var det opp til domstolene å forvalte dem innenfor den rammen de fikk. Av og til kan det se ut som at domstolene langt på vei er uenig med Stortinget eller vegrer seg for å ta innover seg signalene fra Stortinget. Iallfall er det slik at jeg som stortingsrepresentant av og til stusser over enkelte straffeutmålinger som jeg leser om, eller på annen måte blir informert om, som jeg synes er et klart brudd på det som jeg faktisk trodde Stortinget hadde gitt et signal om. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet å gi et signal om at i noen sammenhenger er det på tide at vi sier fra at nok er nok.

Det er også helt korrekt, som andre har vært inne på, at vi fikk en straffeskjerping nå i vår som er et skritt i rett retning. Men også der gikk Fremskrittspartiet lenger, ikke fordi vi ønsker å være best i klassen, men vi synes faktisk det er så alvorlig at det er på tide å gjøre noe mer drastisk med det. Det er en av våre tilnærminger til dette.

Jeg forutsetter iallfall at domstolene, som jeg var inne på i stad, forholder seg til og følger opp de signalene som gis herfra, det være seg enstemmige vedtak fra Stortinget eller andre innspill som kommer herfra.

Representanten Storberget lurte også på hvordan Fremskrittspartiet vil forholde seg til legdommere ute, hvordan man vil gjøre det i forhold til straffeutmålingen. Det synes jeg det blir vanskelig å svare på, men jeg forutsetter at de utøver et skjønn som er fornuftig, basert på hva slags sak de har, og hvilke rammer Stortinget har satt i forhold til hva vedkommende er tiltalt for. Den tilliten har jeg til dem, at de gjør det. Det synes iallfall jeg er den måten man skal forholde seg til dette på.

Som sagt er det klart for oss at vi må gjøre noe, og vi gjør det ved å gi et signal til de kriminelle om at en atferd ute hvor man bevæpner seg, er uakseptabel. Det er jo slik at når man kommer på Stortinget på mandagene og leser avisene, må man i veldig mange tilfeller være forberedt på en liten mediestorm fordi det har skjedd masse kriminalitet i helgen. Vi kan godt diskutere bakgrunnen for det, men det er et faktum at det begås kriminalitet som vi ofte blir spurt om vi har et syn på. For Fremskrittspartiets del synes vi i mange sammenhenger at man er for defensiv. Det tar for lang tid å få sakene gjennom straffesakskjeden, og ikke minst sliter vi med soningsplasser. Det er et forhold som komiteen har vært bekymret for mer enn en gang, og som også er et vesentlig moment nå når vi diskuterer budsjettet for neste år. Vi har utfordringer alle sammen, men akkurat denne saken er en klart politisk sak hvor skillelinjene går mellom det vi står for, og det som resten av komiteen står for.

Så vil jeg avslutningsvis si at vi kommer til subsidiært å støtte det forslaget som flertallet har fremmet.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets eget forslag.

Presidenten: Representanten har tatt opp det forslag han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg må si jeg faktisk er fristet til å gjøre noe så uvanlig som å trekke meg fra talerlista her fra talerstolen, etter å ha hørt representanten Storbergets innlegg, for jeg syns at det var et særdeles glimrende innlegg.

Det som er problemet, slik jeg ser det, er at en del av disse forslagene som kommer fra Fremskrittspartiet, virker tilsynelatende utrolig fornuftige og utrolig rettferdige. Hvorfor skal vi ikke bare låse inn folk som har brukt våpen til å begå kriminelle handlinger? Det virker helt på sin plass. Problemet oppstår jo bl.a., som representanten Storberget påpeker, når det f.eks. er en 15-åring som har begått den kriminelle handlingen. Skal man da fengsle den 15-åringen, helt uavhengig av eventuelle formildende omstendigheter, helt uavhengig av om dette er et fornuftig tiltak på lang sikt?

Jeg mener at vi som justispolitikere er nødt til å ta hensyn til flere ting. For det første gjelder det offeret som har vært utsatt for en kriminell handling. For det andre gjelder det også framtidige ofre for kriminelle handlinger. Det betyr faktisk ganske mye. Man kan få veldig lyst til mange ganger f.eks. å kastrere voldtektsforbrytere, fordi man tenker: Fy søren, hvis det hadde skjedd meg eller min søster, er det ingen straff som er passende, fordi dette er å ødelegge liv. Men det er ikke alltid slik at de reaksjonene er smarte. Det er ikke alltid slik at det er smart f.eks. å sperre inne seksuelle overgripere uten å gi dem noe som helst tilbud om behandling. For når de slipper ut igjen, kan de være mye farligere enn da de kom inn, og det kan ramme nye ofre.

Vi hadde f.eks. en diskusjon tidligere i år, om vi skulle «oute» seksuelle overgripere på en egen hjemmeside, med navn og adresse. Det var jo fordi Fremskrittspartiet da mente at det var viktig for å forhindre overgrep, for da visste alle naboene om at denne personen hadde begått seksuelle overgrep tidligere. Men hvis det kan føre til at mennesket aldri får startet på nytt, aldri får nye venner, aldri får muligheten til å fungere som et normalt menneske, med f.eks. seksuelle relasjoner til andre voksne, kan det føre til nye overgrep senere, og altså nye ofre. Har vi da gjort jobben vår? Hvis det at domstolene ikke kan vurdere hver enkelt sak for seg, men må fengsle enhver forbryter som har begått en kriminell handling ved å bruke våpen, fører til at mennesket ikke kan rehabiliteres, men blir verre, har vi da gjort jobben vår, eller har vi gjort oss sjøl en bjørnetjeneste?

Det jeg syns blir så håpløst, er når representanten Ellingsen sier at Stortingets jobb på en måte er å bestemme over domstolene. Vi skal jo prøve å la være å detaljregulere dem. Det er faktisk et poeng å prøve å unngå at det settes så detaljerte krav at domstolene ikke kan bruke skjønn. Poenget er nemlig at de møter hver enkelt tiltalt. Vi gjør jo ikke det. Vi har ikke muligheten til å gå inn i hver enkelt sak og vurdere hva som egentlig er formildende omstendigheter.

I deler av USA har de gjort det slik at de har laget egne tabeller. Da stiller de en del spørsmål, som f.eks.: Har vedkommende begått kriminelle handlinger tidligere? OK, da plusser vi på noen år. Så, ut fra en del gitte kriterier, kan de komme fram til en helt passende straff. Der sier de eksplisitt at man ikke skal ta noen hensyn til eventuelle formildende omstendigheter – ikke når det gjelder alder, ikke når det gjelder oppvekst, ikke når det gjelder eventuell psykisk tilstand. Ingenting. Så skal rettferdighet skje fyllest. Jeg mener det er helt på bærtur, for da får man ikke rehabilitert folk! Det er en helt meningsløs behandling av mennesker, og det fører til et samfunn som vi overhodet ikke vil ha.

Det jeg syns er så betenkelig, er når Fremskrittspartiet samtidig står for en politikk, hvor vi skal være mye tøffere, som man sier, overfor kriminelle, uten nødvendigvis å si at dette er en fornuftig handlemåte. På den annen side skal partiet deregulere hele veien og sørge for at vi har minst mulig sikkerhetsnett, sørge for at barnevernet fungerer egentlig dårligst mulig – det er det partiet gjør – slik at vi ikke fanger opp mennesker underveis. Det minner meg litt om holdningen til den politimannen som vi møtte i New York, som mente at når barn har begått en kriminell handling, får de takke seg sjøl for den reaksjonen de får – som i dette tilfellet var å bli sperret inne på en celle på 10 m2 med menn som bare ønsket å voldta dem – fordi de visste sjøl hva som var resultatet av en slik handling. Vi skal ikke tenke på den måten.

Geir Øystein Andersen (KrF): Kriminaliteten har de siste årene blitt råere og mer organisert. Bruk av våpen forekommer stadig oftere i tilknytning til lovbrudd. Dette er en skremmende utvikling. Utviklingen nødvendiggjør ikke bare økt forebyggende innsats, men også økt politiinnsats på etterforskningsiden og klarere reaksjoner fra samfunnets side. Kristelig Folkepartis klare budskap er og vil være at kriminalitet i alle former er uakseptabelt.

Representanten Ellingsen mener å trekke skillelinjer mellom Fremskrittspartiet og øvrige partier i denne saken. Det blir galt. En fast holdning om å bekjempe kriminalitet innebærer nødvendigvis gjengjeldelse som tiltak. Tiltakene i denne saken ønsker samtlige partier å legge til rette for skjerpelse av. Men Fremskrittspartiets forslag om å innføre faste, ubetingede fengselsstraffer dersom noen benytter seg av våpen når man begår en kriminell handling, er lite nyansert. Det at man skal kunne definere seg selv og stille i en egen klasse fordi man er unyansert, blir galt.

Forslaget vitner også om manglende forståelse for at domstolene gjennom sin saksbehandling skal og bør ha en viss frihet til å utmåle straff som er passende i det enkelte tilfellet. Saken omhandler reelt sett et forslag om minstestraff. Straffelovkommisjonen og andre fagmiljøer uttrykker stor skepsis til bruk av minstestraffer. Også vi i Kristelig Folkeparti er betenkt over økt bruk av minstestraff.

Vi vet at det er vanskelig å overskue konsekvensene av slik generelt utformet lovgivning. Det kan dukke opp tilfeller som lovgiver har oversett, og da er det viktig at domstolene gis mulighet til en konkret straffeutmåling. Minstestraffer kan dessuten erfaringsmessig lede til sterkt urimelige enkeltresultater eller til juridisk tvilsomme frifinnelser. Kristelig Folkeparti ønsker ingen slike konsekvenser.

Bruk av våpen er pr. i dag et straffeskjerpende moment i straffesaker. Straffen skal skjerpes i slike saker, og etter min erfaring gjøres det da også. Fast reaksjon som samsvarer med forbrytelsen – ja – men strafferammer som ikke gir et nødvendig rom for domstolens skjønn, det er Kristelig Folkeparti imot.

Presidenten: Carsten Dybevig har hatt ordet en gang før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 3 minutter.

Carsten Dybevig (H): Jeg tar ordet fordi Inga Marte Thorkildsen kom med en beskrivelse av situasjonen i New York. Hun beskrev at polititet nærmest voldtok dem som man hentet på gaten, som drev ungdomskriminalitet, når de ble puttet i varetekt.

Det er en skremmende opplevelse, hvis det er riktig, men det var i hvert fall ikke slik jeg opplevde det da jeg var i New York. Jeg opplevde politiet som faktisk veldig dyktige og veldig «down to earth». De hadde veldig god kjennskap til hva som skjedde ute på gata, de hadde faktisk en meget god oversikt over hvordan ungdomskriminaliteten var i New York, og de gav et nyansert bilde av hvordan de skulle bekjempe dette.

Det er ikke riktig som Inga Marte Thorkildsen sier, at de kun benyttet seg av straff som den eneste måten å løse ungdomskriminalitet på. Den samme polititjenestemannen som Inga Marte Thorkildsen sikter til, uttalte faktisk at det var over tusen ungdomsprogrammer for unge kriminelle i New York. Og New York har kommet veldig langt i forhold til bekjempelse av ungdomskriminalitet, både på grunn av at man har nulltoleranse i forhold til kriminalitet, og fordi man har fått en rekke sosiale programmer for å få ungdom ut av forskjellige typer ungdomsgjenger. Det er jo nærmest en religiøs sekt, disse ungdomsgjengene.

Vi har tilsvarende ungdomsorganisasjoner i Norge. Vi har kanskje ikke tilsvarende utviklede programmer som man har i New York. Kanskje det hadde vært noe å kjempe for også i Norge, å få tilsvarende holdninger fra politiets side i forhold til disse ungdomsgjengene, både når det gjelder behandlingen og kommunikasjonen mellom ungdomsgjengene og politiet. Jeg tror vi har en del å lære. Men den troverdigheten som Inga Marte Thorkildsen nå viser i forhold til den beskrivelsen som hun gav av New York, synes jeg ikke er god. Er det tilsvarende troverdighet vi skal ha i forhold til de opplevelser som Thorkildsen har på tilsvarende saker i Norge, da vet jeg ikke hva. Men det er i hvert fall viktig å ha et nyansert bilde av den kriminaliteten vi har. Ett av de momentene som det er viktig å slå fast, er at det er ikke bare er straff som er det viktige her i denne saken i forhold til kriminalitetsbekjempelse. Det er faktisk godt politimessig arbeid, forbedrede etterforskningsmetoder, ikke minst en raskere avvikling i straffereaksjonskjeden og til sist et godt ettervern. Det innbefatter også et godt sosialt nettverk rundt de personene som faktisk begår kriminelle handlinger.

Presidenten: Nå oppfattet ikke presidenten Inga Marte Thorkildsen dit hen at hun beskyldte politiet for å gjennomføre voldtekter. Det var vel i andre institusjoner hun fryktet det.

Inga Marte Thorkildsen har bedt om ordet og får ordet til en kort merknad, begrenset til 3 minutter.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg kan berolige representanten Dybevig med at han misforstod. Poenget var at da vi var på besøk på NYPDs lokale politistasjon, trodde politimannen som tok imot oss, at vi var politifolk, så han var nok litt mer «outspoken» enn det politifolk vanligvis er når de møter en justiskomite på tur. Men det synes jo jeg i og for seg var en fordel, for da fikk vi vite sannheten.

Sannheten var selvsagt ikke at politiet voldtar mindreårige eller noe i den duren. Sannheten var at han fortalte oss at når en ungdom – eller det kunne være et barn, fordi de har en kriminell lavalder på 6 år, så det kunne være en liten unge – har begått en kriminell handling og på forhånd er blitt advart om at denne kriminelle handlingen kan medføre at han ender på en celle som er like stor som det rommet vi var i, som han selv viste oss – det var, la oss si, ca. 10-15 m2 – med 20 mannfolk som kjempet om å ha han som sexslaven sin, og han griner for dette, da synes jeg ikke synd på ham, for han visste hva konsekvensen var. Det hadde jeg fortalt. Det var det politimannen sa til oss.

Jeg må si at jeg syns det er underlig hvis ikke flere enn jeg reagerte på dette og kanskje også stilte seg spørsmålet: Hva i all verden kan vi lære av denne mannen? Jeg syns at det var en veldig selsom opplevelse, og min hensikt i stad var selvfølgelig ikke å insinuere at representanten Ellingsen eller Fremskrittspartiet mener at dette er framtida for norske fengsler. Hensikten var å illustrere litt hvordan det kan gå hvis vi begynner å se bort fra de helt fornuftige, saklige argumentene om hva som fungerer, og bare begynner å tenke på hva som skal være en rettferdig, kanskje hevnaktig, reaksjon i de enkelte tilfellene, istedenfor å fokusere på rehabilitering og muligheten for at f.eks. ungdommene skal klare seg når de kommer ut igjen i samfunnet, eller å sørge for at vi får straffer som hjelper ungdom til å starte et lovlydig liv. Det kan være mange årsaker til at de ungdommene har sklidd utpå, om ikke nødvendigvis ondskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.