Signe Øye (A): Arbeidet med å bosette flyktninger i kommunene går svært sakte for tiden og er pr. dato langt unna det antallet som det var forventet at kommunene skulle ta imot både i fjor og i år. Konsekvensene er at rekordmange venter i mottak, og at kommunene nøler med vedtakene.

Det har faktisk aldri vært så mange personer i flyktningmottakene her i landet noen gang som det var ved årsskiftet. Da satt det hele 16 000 personer i de 140 mottakene vi har rundt omkring i landet. Det betyr at statsråden, som sitter med ansvaret, har store utfordringer på dette området. Svaret kan ikke være bare å opprette nye mottak. Ikke alle som oppholder seg i mottak, skal bosettes i kommunene. Mange oppholder seg i mottak i påvente av at søknad om asyl eller oppholdstillatelse skal avgjøres. Saksbehandlingstiden for disse er fortsatt for lang, og målene er heller ikke nådd på dette området.

I fjor var målet å bosette 8 800 flyktninger som hadde fått oppholdstillatelse og som bodde i mottak. Men som kjent ble resultatet at det kun var 4 902 flyktninger som ble bosatt fra mottak. Det er nesten bare halvparten og er svært lite tilfredsstillende for alle parter.

Hvorfor sier så kommunene nei til å bosette flyktninger? Ser vi på en del uttalelser fra aktuelle kommuner, er svaret følgende:

• dårlig kommuneøkonomi

• uventet familiegjenforening

• usikkerhet knyttet til Husbanken

• press på boligprisene

• manglende språkopplæring i asylmottak

Nå er det ikke slik at det er gratis for staten å ha flyktninger sittende i mottak. Det koster over 100 000 kr å ha en person i mottak i ett år, og staten bruker over 1 milliard kr i året til dette formålet. Det er derfor grunn til å tro at en del av disse pengene kunne vært brukt bedre ved å gi kommunene bedre vilkår til å ta imot flyktningene raskere. Dermed ville det ikke vært behov for så mange mottaksplasser. Det ville vært den beste løsningen for alle parter.

UDI sendte i fjor ut en anmodning til 302 kommuner om å ta imot flyktninger. Men dette er ikke enkelt for kommunene for tiden. Det viser seg nå at 90 kommuner har sagt nei eller utsatt saken. Bare 117 kommuner har svart ja. Av de største kommunene som har sagt nei, er Fredrikstad og Mandal. I tillegg har en rekke kommuner på Sørlandet sagt nei. Det mener Arbeiderpartiet er bekymringsfullt, og det er nødvendig at statsråden går i dialog med kommunene og KS for å få kommunene med seg, ikke mot seg, slik man har inntrykk av i dag.

I år var målet at kommunene skulle bosette 7 200 flyktninger. Pr. 1. januar i år hadde landets kommuner fattet vedtak om å bosette drøyt 5 600 personer. Det er 1 600 mindre enn det som var et antatt behov i år. Når vi i tillegg vet at erfaringsmessig bosetter kommunene færre enn det antall de har fattet vedtak om, ja, da ser ikke situasjonen særlig lys ut. De siste tallene fra UDI viser nå at over 2 100 av dem som bor i mottak, har fått bosettingstillatelse. Det sitter altså 2 100 personer og venter på å få tillatelse til å flytte til en kommune, starte en ny tilværelse, komme seg i arbeid og forsørge seg selv. Men slik situasjonen er nå, må mange flyktninger oppholde seg i mottak i lang, lang tid etter at de har fått oppholdstillatelse. Vi vet at all forskning viser at jo lenger flyktninger og andre som får oppholdstillatelse her i landet, oppholder seg i et mottak, desto vanskeligere er det å få til en god integrering. Derfor er det så viktig at tiden i mottak blir kortest mulig. Når vi nå ser at det tar lengre tid, ikke kortere, er det grunn til uro.

Mange kommuner har ikke blitt mer velvillige til å ta imot flyktninger etter at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet fjernet norskundervisningen fra nyttår for dem som venter på å få sin søknad behandlet. Mange av disse flyktningene skal bli i Norge, og skal ut i kommunene, om ikke så altfor lenge. Det hadde vært fornuftig å bruke ventetiden til å foreta seg noe fornuftig, bl.a. å lære seg norsk. Da hadde det blitt lettere for kommunene å fortsette integreringen etter bosetting – men regjeringspartiene og Fremskrittspartiet skulle spare penger. Det er noe som heter å spare seg til fant, og det spørs om ikke det er en god betegnelse i dette tilfellet.

I budsjettinnstillingen for i år vedtok et flertall i kommunalkomiteen at alle flyktninger skulle bosettes innen seks måneder etter at de hadde fått opphold i Norge, og komiteen hadde store forhåpninger om at det skulle skje. Nå viser det seg at gjennomsnittstiden etter vedtak for å bosette innvandrere er oppe i ni måneder. Dette er gjennomsnittstiden. Mange sitter mye lenger – noen i år. Dette er ikke godt nok. Dette er å skyve problemene foran seg. Og kostnadene bare øker. Det koster å sitte lenge i mottak, og det koster mer å integrere. Det er ingen grunn til å tro at det kommer færre flyktninger til neste år og året deretter. Derfor må statsråden og hennes samarbeidspartnere løse problemene nå – og ikke skyve dem foran seg.

Det er også en annen gruppe som sitter altfor lenge i mottak, og som burde bekymre oss. Det er enslige mindreårige. Antall enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, har økt vesentlig det siste året. Det er ikke mange årene siden det kom et par hundre enslige mindreårige hvert år. I fjor oppgav 894 av de 17 480 asylsøkerne å være enslige mindreårige.

Denne gruppen skal bosettes så raskt som mulig og senest innen tre måneder etter at vedtak om oppholdstillatelse er fattet, sa Stortinget. Men kun 287 enslige mindreårige ble bosatt i 2002. Det er bare en tredjedel av dem som kom. Måltallene for i år er på 350 personer. Det er grunn til å spørre om statsråden mener dette er tilfredsstillende. Hvordan har hun tenkt å løse situasjonen med det stadig økende antall enslige mindreårige? Hun er vel enig i at å bo lenge i mottak er en meget dårlig løsning for denne gruppen?

Det er positivt at kommunene i 2001 sa seg villig til å ta imot flere flyktninger enn tidligere, og at spesielt kommunene i sentrale strøk, der presset på bosetting er størst, var positive. En av årsakene til at disse kommunene var positive, var tanken om en rask, god og stabil bosetting under en viss form for kontroll og et godt samarbeid mellom kommunene og staten. Men da må også staten stille opp med sine virkemidler, slik at kommunene har mulighet til å fortsette med denne positive holdningen. Det gjør staten neppe i dag.

Arbeiderpartiet mener det er to vesentlige grunner til at kommunene nå sier nei eller er avventende til å bosette flyktninger og har snudd den positive holdningen de hadde for et par år siden. Den ene er dårlig kommuneøkonomi. Den andre er rammene til Husbanken og lavere boligtilskudd.

Det er faktisk slik at det er svært vanskelig å skaffe et tilstrekkelig antall boliger, særlig i østlandsområdet, der boligprisene er svært høye og flyktningene helst ønsker å bosette seg. Kommunene melder at det er vanskelig å finne boliger til en rimelig pris, og at dette er et av de største problemene i integreringsarbeidet. Bolig er selvfølgelig en helt nødvendig forutsetning for overhodet å si ja til å ta imot flere flyktninger.

Vedtak om å bosette flyktninger sitter derfor «langt inne» i mange kommunestyrer for tiden. Jeg mener dette ikke skyldes viljen til å ta imot innvandrere, men at økonomien i mange kommuner er svært dårlig, og at kommunepolitikerne har store problemer med å kunne prioritere disse tiltakene innenfor altfor små rammer. Det må vi akseptere.

Derfor har jeg meldt en interpellasjon til statsråd Solberg i dag. Og jeg vil spørre: Hva vil statsråden foreta seg, slik at målsettingen om å bosette flyktninger nås?

Statsråd Erna Solberg: Jeg er enig med representanten Øye i at det er ønskelig med en raskere bosetting av flyktninger og kortere ventetid i mottak. Jeg har imidlertid behov for å nyansere hennes beskrivelse av situasjonen. Jeg synes ikke den yter kommunene rettferdighet.

I 2002 bosatte norske kommuner 8 231 personer som har fått asyl eller opphold på humanitært grunnlag, eller som er familiegjenforente til disse gruppene. 1 223 var overføringsflyktninger som kom fra mange ulike deler av verden, og de fleste kom direkte til en kommune – uten å ha oppholdt seg i mottak og uten kunnskaper i norsk språk. Familiegjenforente utgjorde 3 558 personer, det største tallet vi har hatt til nå, noe som til dels skyldes nedbygging av restanser i UDI. 230 av de familiegjenforente kom mens herboende fortsatt oppholdt seg i mottak. Tidligere asylsøkere som har fått opphold, blir normalt bosatt fra mottak, og denne gruppen utgjorde i fjor 3 450 personer. Antall bosatte i 2002 er det høyeste vi har hatt, med unntak av bosettingsdugnaden for bosnierne i 1994. Jeg ønsker å gi en velfortjent honnør til de mange kommuner som lojalt følger opp arbeidet med bosetting av flyktninger, og som på den måten bidrar til at vi kan oppfylle våre internasjonale forpliktelser på dette området.

2002 var det første året med den nye bosettingsordningen, en ordning som kommunene selv ønsket, og som Stortinget sluttet seg til ved behandling av St.meld. nr. 17 for 2000-2001, Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg. Ordningen involverer i større grad kommunesektoren i alle deler av bosettingsarbeidet. Et nasjonalt utvalg med representanter for både staten og kommunesektoren fordeler det antall flyktninger det antas å være behov for å bosette kommende år, til fylkene. Fordelingsnøkkelen er basert på innbyggertall og på hvor flyktningene erfaringsmessig har tilknytning og ønsker å bo. Innen hvert fylke samarbeider Utlendingsdirektoratet og Kommunenes Sentralforbund om hvor mange hver kommune skal anmodes om å bosette. Ved denne fordelingen skal det også tas hensyn til muligheten for å komme i arbeid. Det legges til grunn at kommunene kun anmodes om det antall plasser det forventes å være behov for, og at kommunene ikke skal knytte betingelser til bruk av plassene. I forbindelse med anmodningsprosessen har KS møter med kommuner i pressområder for å stimulere til økt bosetting og interkommunalt samarbeid og for å informere om virkemidlene, f.eks. Husbankens ordninger.

Mangelen på plasser for bosetting er i hovedsak et problem for befolkningstette kommuner i østlandsområdet. Mange av dem som venter over seks måneder på bosetting, har tilknytning til dette området og bør bosettes der. Flyktninger som ikke får bosette seg der de har familie eller kjente, vil før eller senere flytte til en annen kommune. Ett av målene med den nye bosettingsordningen er nettopp å unngå denne formen for sekundærflytting. Det forutsetter imidlertid at kommunene i østlandsområdet øker bosettingen ytterligere og tilbyr plasser i samsvar med den fordelingen Nasjonalt utvalg for bosetting foretar til fylkene. I tillegg må plassene selvfølgelig kunne tas i bruk når UDI har behov for dem, og uten at kommunene knytter vilkår til hvilke de vil bosette, slik at vi unngår unødvendig ventetid i mottak.

Jeg har i likhet med representanten Øye registrert at stadig flere kommuner sier nei til å bosette flyktninger. Det gir grunn til bekymring. I 2002 ble bosettingsbehovet i løpet av året redusert fra 8 800 til 6 000 plasser. Per i dag er bosettingsbehovet for 2003 anslått til å være i overkant av 7 000 plasser, og vi mangler fortsatt over 1 000 plasser. Om noen få kommuner ønsker pause i bosettingsarbeidet et år, er ikke det nødvendigvis et problem. Men dersom mange tenker slik på samme tid, vil en stor del av arbeidet bli skjøvet over på andre kommuner, og da kan det oppstå misnøye fordi noen unnlater å ta sin del av ansvaret. Jeg har lyst til å minne om at den bosettingsordningen vi har etablert, er gjort i samarbeid med KS og forutsetter en solidaritet mellom kommunene, slik at alle tar sin del av lasset. Jeg håper og tror at kommunene selv innser at det å si nei til bosetting er en dårlig løsning, da alle som får opphold i Norge, før eller senere skal bo i en kommune. En utsettelse av bosettingen betyr lengre og dyrere mottaksopphold, og integreringsarbeidet blir vanskeligere og mer tidkrevende for kommunene.

At kommuner sier nei til bosetting av flyktninger for å demonstrere sin misnøye med den generelle kommuneøkonomien, er ikke akseptabelt. Selv om den enkelte kommune i dag ikke er pålagt å bosette flyktninger, bygger denne frivilligheten på at kommunene tar et kollektivt ansvar for å bidra til at alle som får opphold i Norge, kan bosette seg i en kommune. Integreringstilskuddet ble økt kraftig for tre år siden og er nå på nivå med de gjennomsnittsutgifter kommunene har i forbindelse med bosettingsarbeidet. Det er derfor ikke noe utgangspunkt for å si at kommunene ikke får dekket utgiftene knyttet til bosetting.

Husbanken prioriterer søknader til utleieboliger for flyktninger og avslo ingen søknader til dette formålet i 2002. Denne typen boliger utgjør for øvrig kun om lag 15 pst. av den boligmassen kommunene bruker til bosetting av flyktninger, og er bare én av flere måter kommunene bruker for å skaffe boliger. Husbanken kan fullfinansiere boliger, men vurderer størrelsen på tilskuddsdelen i forhold til prisnivå og boligmarked lokalt. Husbankens ressurser vil uansett være begrenset, og kommunene kan derfor ikke basere all bosetting av flyktninger på husbankfinansierte boliger.

Ved årsskiftet var det i underkant av 2 000 personer med vedtak om opphold i Norge som ventet i mottak. Nå er det slik at personer som får vedtak om opphold, vil fortsette å bo i mottak mens de enten på egen hånd eller i samarbeid med UDI finner frem til best egnet bosted. Det vil også måtte ta noe tid å legge forholdene best mulig til rette etter et vedtak om bosetting av en flyktning. Det er urimelig å forvente bosetting den dagen en person får vedtak om opphold.

Enslige menn er den gruppen som er vanskeligst å bosette, og som må oppholde seg lengst i mottak i påvente av kommuneplass. Regjeringen vil foreslå å gjeninnføre krav om underhold for personer som søker familiegjenforening med tidligere asylsøkere som har fått opphold på humanitært grunnlag, men som ennå ikke har fått bosettingstillatelse. Vårt regelverk for familiegjenforening vil da bli mer i samsvar med reglene i andre europeiske land. Denne endringen vil kunne føre til at færre enslige menn søker beskyttelse i Norge. Regelendringen vil trolig også føre til en reduksjon i antall familiegjenforente de nærmeste årene, samtidig som den vil stimulere herboende til å skaffe seg nødvendig inntekt for å kunne underholde familien. Jeg vil understreke at selve retten til familiegjenforening fortsatt vil bestå. Endringen innebærer kun en innskjerping av kravet til underhold frem til bosettingstillatelsen blir innvilget.

Jeg har også lyst til å understreke at fra en del kommuner har nettopp det overraskende store antall familiegjenforeninger vært sett på som et problem i forbindelse med bosetting, noe som har gjort at man iallfall har begrenset det antallet man ville bosette, fordi man har trodd at belastningen ville bli større.

Noen vil bruke den manglende måloppnåelsen som et bevis på at den nye bosettingsordningen ikke virker. Jeg velger imidlertid å legge vekt på at ordningen er ny og har vært gjennom en innføringsfase, samt at en relativt høy ankomst av familiegjenforente i enkelte kommuner i fjor gjorde det vanskelig å skaffe boliger til alle. Etter min mening er det for tidlig å felle noen endelig dom over bosettingsordningen. Jeg har tro på at kommunesektoren vil greie oppgaven med bosetting av flyktninger, men vil følge nøye med i utviklingen utover våren og fortløpende vurdere behovet for tiltak. Eventuelle endringer i bosettingsordningen vil jeg først drøfte med kommunesektoren. Jeg har regelmessig kontakt med Kommunenes Sentralforbund og tar opp spørsmål om bosetting av flyktninger både i de faste konsultasjonsmøtene og i egne møter når det er behov for det. Vi har hatt flere gjennomganger av hvordan vi kan få opp målsettingen, og av hvordan informasjonen til kommunene kan bli bedre.

Nå er det altså slik at bosetting ikke bare er avhengig av hvilke ordninger vi har, den er også avhengig av hvilken politisk vilje som utøves. Derfor synes jeg det er et samfunnsansvar for oss alle som rikspolitikere å informere våre kommunepolitikere om at det faktisk er et fellesansvar og en felles forpliktelse vi har i vårt samfunn. Så når Arbeiderpartiets representant påpeker at Regjeringen har et stort ansvar, vil jeg si at også Arbeiderpartiet har et stort ansvar. Arbeiderpartiet har et stort ansvar for å være med på at denne felles internasjonale forpliktelsen kan gjennomføres i de enkelte kommunene, ved at deres politikere også stiller opp for bosetting lokalt.

Jeg synes av og til at det er en mismatch mellom de signaler som gis på rikspolitisk plan, og hva man gjør på lokalpolitisk plan. Jeg har lyst til å minne om at vi i vårt budsjett i år begrenset antallet overføringsflyktninger, bl.a. fordi det kostnadsmessig, men også pressmessig overfor kommunene, er en av de tyngste oppgavene i bosettingssammenheng. Og for å få til en bedre bosetting av de mange som kommer, var det etter Regjeringens mening viktig at vi også reduserte antallet av de andre internasjonale forpliktelsene vi hadde, og som vi hadde kontroll over, når vi har en så stor tilstrømning av asylsøkere.

Signe Øye (A): Det er bra at statsråden sier at det er grunn til bekymring, og at vi er enige om det. Men vi er ikke enige om virkemidlene for å få kommunene til å si ja til å ta imot flere. Statsråden sier at jeg bør yte kommunene rettferdighet, og jeg vil skryte av kommunene. Det er ikke det det står på. Men vi i denne salen må også ta de signalene som kommer fra kommunene, på alvor. Mange av de kommunene der flyktningene ønsker å bosette seg, er blant de mest pressede kommunene både når det gjelder bolig, når det gjelder å ta imot flere barnehagebarn og flere skolebarn, og i forhold til at kommuneøkonomien er så dårlig at det kommer til å gå ut over andre ting.

Hvis statsråden mener at det er noen spesielle kommuner rundt omkring i Norge som sier nei, og andre som sier ja, vil jeg si at jeg har gått gjennom en liste over hvem som sier ja, og hvem som sier nei. Og det er slik at dette gjelder kommuner som er styrt både av Høyre, av Kristelig Folkeparti og av Arbeiderpartiet, for å nevne noen, så det er ikke noen rød tråd gjennom det.

Statsråden sier også at man ikke avslo noen søknader i 2002 når det gjaldt tilskudd gjennom Husbanken, og det er nok riktig. Men jeg vil tro at tilskuddsbeløpet var vesentlig lavere i forhold til tidligere år.

Arbeiderpartiet ville bevilge 2 milliarder kr mer til kommunesektoren enn regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Vi mener at det var nødvendig og ville gitt mange kommuner muligheten til å si ja til å ta imot flere flyktninger. Nå sitter isteden staten med regningen, ved at mange må sitte lenger på mottak enn nødvendig.

Arbeiderpartiet foreslo også å øke utlånsrammen i Husbanken med 2 milliarder kr utover Regjeringens forslag, og vi ville gi økte bevilgninger til boligsektoren med 200 mill. kr. Det ville gitt flere boliger, flere kunne fått botilskudd, flere kunne fått høyere botilskudd, og flere kommuner ville sagt ja til å ta imot, og kanskje ja til å ta imot flere. Nå kan det bli nødvendig å øke bevilgningene til mottak isteden. Derfor mener jeg at Stortinget må lytte til kommunenes signaler om hvorfor de ikke tar imot flyktninger. Hvis vi gjør det, kan det hende at saken løser seg.

Statsråd Erna Solberg: Jeg er enig med representanten Øye i at det er mange forskjellige politiske farger på dem som i dag sier nei. Jeg bruker veldig ofte min tid til å fortelle Høyre-ordførerne at dette er et fellesansvar, og at også de må være med og dra lasset. Jeg håper at Arbeiderpartiet gjør det samme med sine ordførere, og at dårlig kommuneøkonomi på et område der de beregningene vi har i fellesskap med KS, viser at det er full dekning i forhold til utgiftene, ikke brukes for å legitimere at man sier nei.

Jeg synes også at det viktigste vi gjør nå, er å forsøke å få til tiltak som begrenser presset på bosetting. Ikke minst når vi skal innføre den nye introduksjonsloven og nye endringer, er det viktig at kommunene, når de skal bygge opp et bedre apparat for å håndtere integreringen, finner måter å avlaste bosettingen på. Det er noe av bakgrunnen for at vi har stilt strengere krav knyttet til familiegjenforening – et ikke populært, men nødvendig tiltak.

Når det så gjelder spørsmålet om hva kommunene får, synes jeg ærlig talt at Arbeiderpartiet nå dobbeltselger sine egne bevilgninger betydelig. I forhold til boligtilskuddet har altså Arbeiderpartiets alternative budsjett en helt klar målretting mot utleieboliger for ungdom og lavinnskuddsboliger. Det står ikke et ord i Arbeiderpartiets alternative budsjett om at det boligtilskuddet som ble økt i deres budsjett, skal brukes til å øke graden av betaling til kommunene i forhold til flyktningboliger, eller at det skal gå til flere flyktningboliger. Og på bakgrunn av den kritikk som Arbeiderpartiet har rettet mot Regjeringen for mangel på satsing på vanlige ungdomsboliger og lavinnskuddsboliger, og deres forslag om å øke boligtilskuddet med 112 mill. kr, har jeg lyst til å minne om at 112 mill. kr mer ikke hadde gitt mange leiligheter. Skulle man ha økt innskuddet, hadde man brukt opp de 112 millionene i de tettbygde strøkene bare på flyktninger. Jeg synes at det er grenser for hvor mange ganger man i den politiske retorikken kan bruke de samme pengene ved å hevde at man kunne brukt dem på flere forskjellige områder. Jeg synes at Arbeiderpartiet bør bestemme seg for om vi skulle brukt av det ekstra boligtilskuddet til utleieboliger til ungdom, til lavinnskuddsboliger – Karl Eirik Schjøtt-Pedersen kritiserer undertegnede sterkt for at vi måtte prioritere flyktninger istedenfor å ha ekstra penger til dette – eller om dette var ekstra penger som skulle brukes til å bedre bosettingen av flyktninger. Det svaret synes jeg egentlig man bør gi. Det går ikke an å bruke de samme pengene to ganger. Det forsøker Arbeiderpartiet å gjøre i mange av debattene for tiden.

Britt Hildeng (A): Jeg har lyst til å peke på det grelle bakteppet denne interpellasjonen har. En del av bakteppet handler om politiske og menneskelige tragedier der ca. 40 millioner mennesker er på flukt. Deres liv er preget av fattigdom, politiske konflikter og krig, og mange er utsatt for tortur og sosial fornedring.

En annen del av bakteppet er den norske virkeligheten. Et av verdens rikeste land greier ikke å oppfylle meget begrensede internasjonale forpliktelser og politiske målsettinger om å bosette noe over 8 900 flyktninger. Til tross for denne beskjedne målsettingen greide norske kommuner å bosette bare i underkant av 5 000. Det vil si at flyktninger blir boende i asylmottak langt over tiden og ofte mye lenger enn hva som er forsvarlig – familier med små barn, personer med traumatiske opplevelser i det land de flykter fra, enten på grunn av krig eller fordi de er blitt torturert eller har sett sine nærmeste bli utsatt for vold eller bli drept.

Vi vet at flyktninger har behov for hjelp til å takle sine traumer. Én ting er at vi ikke har greid å stille opp med tilstrekkelig psykiatrisk hjelp. En annen ting er at disse problemene blir ytterligere forsterket gjennom usikkerhet om hvilke framtidsutsikter de har. Lange opphold på asylmottak – uten arbeid, uten språkopplæring – skaper frustrasjon, fortvilelse og et høyt konfliktnivå, både på asylmottaket og i forhold til omverdenen. Dess fortere flyktninger som kommer til Norge, kan komme i gang med arbeid, med utdanning, med å lære seg norsk, dess fortere vil de bli en del av vårt samfunn, bidra med sine evner og anlegg og bli en integrert del av vårt samfunn. Dess lenger vi venter, dess vanskeligere blir det, og dess større er sjansene for at flere vil ha behov for langvarig hjelp, både psykisk og økonomisk. For den enkelte vil rask hjelp til å komme i gang med sitt nye liv være avgjørende for vedkommendes levekår. For samfunnet vil det på sikt lønne seg å investere i arbeidsplasser, i boliger, i språkopplæring og i kommunene, slik at man kan gi den nødvendige støtte i etableringsfasen i et nytt land.

Peter Gitmark (H): Ordningen med sentrale avtaler mellom UDI og KS har fungert forskjellig fra kommune til kommune. En skal likevel huske at de fleste kommuner følger lojalt opp statlige ønsker og vedtak, noe som interpellanten synes å ha glemt. Denne variasjonen skyldes i første rekke at UDI forventer svar fra kommunene om antall flyktninger som kan bosettes, allerede i september. Kommunene ønsker diskusjon i forbindelse med plan og budsjett for kommende år. Den pågår som kjent langt inn i desember. Det ville vært en fordel for kommunene om UDI ikke fulgte årskalenderen, men at dette muligens gikk fra 1. mars til 1. mars.

Skepsisen i kommunene går i særlig grad på at antall flyktninger med særlige vansker, både når det gjelder traumer, helse og utdanningsnivå, øker, og behovet for mer omfattende kommunale tjenester stiger. Voksenopplæring, styrket grunnskoleundervisning og helse- og sosialhjelp er eksempler.

Når arbeidsmarkedet strammes inn, ser vi særlig at det blir vanskelig å skaffe tiltaksplasser eller faste arbeidsplasser for flyktninger og våre nye landsmenn. Når vi nå får en rettighetslov, der norskopplæring og arbeidstrening skal kombineres, stiller dette langt større krav til kommunene og fører til betydelig mer skepsis. Her har vi en stor utfordring. Jeg mener f.eks. at Aetat, sammen med kommunene, burde legge opp til yrkesrettede kurs med en kombinasjon av norsk, yrkestrening og utdannelse, der man utdanner til yrker som det er behov for, f.eks. sykepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere.

For de største kommunene ser vi at deres kanskje største utfordring er familiegjenforening. Kommunene mener at man i UDI ikke er flink nok til å synliggjøre mulig omfang av flyktninger. Én mulighet er å inngå avtaler med større kommuner om f.eks. treårige avtaleperioder. Kommunene vil over en treårsperiode binde seg til et totalt antall flyktninger fra mottak, inklusiv familiegjenforeninger. Dette vil gjøre det lettere for kommunene å planlegge både boliger og norskundervisning.

Per Sandberg (FrP): Saken burde egentlig ikke overraske noen.

Jeg vil i likhet med statsråden prøve å nyansere debatten litt, for hvis en skal lete etter hvem som har ansvar i forhold til det som er situasjonen i Kommune-Norge i dag, tror jeg nok at det ansvaret bør fordeles på flere partier, inklusiv Arbeiderpartiet.

Det er jo litt interessant å lytte til interpellanten når hun peker på at dette må løses fra Regjeringens side i samarbeid med samarbeidspartnerne. Da regner jeg med at interpellanten tenker på Fremskrittspartiet. Når det gjelder flyktning-, innvandrings- og integreringspolitikken, er Arbeiderpartiet faktisk en viktigere samarbeidspartner for denne regjeringen enn det Fremskrittspartiet noensinne har vært. Det går på ansvarsfordeling.

Jeg tror at vi nå, ut fra denne debatten, i større grad bør se på asylinnvandring, og innvandring generelt, i sammenheng med integrering. Jeg registrerte at statsråden ikke har hatt noe ønske om det tidligere, men det er klart at det bør vi absolutt gjøre nå. Det er klart at det antall mennesker som kommer hit og søker asyl, og som blir plassert på mottak i Norge, selvfølgelig vil få en indirekte konsekvens for folk som får opphold og skal plasseres ute i kommunene. Og når UDI etablerer asylmottak rundt omkring i små kommuner, vil det automatisk føre til at kommunene får utfordringer bare i forhold til det, samtidig som de skal integrere og bosette flyktninger som har fått opphold.

Det blir for enkelt – der er jeg enig med statsråden – å si at dette har med den generelle kommuneøkonomien å gjøre. Men når integreringstilskuddet faller bort, vil det automatisk bli en belastning for den enkelte kommune på mange felt, både når det gjelder skoler, barnehager og sosialtjenester. Da blir den oppgaven vi nå har foran oss i forhold til rettighetsloven, veldig viktig – at vi får på plass en skikkelig integreringspolitikk. Men jeg kan ikke la være å peke på at det er like viktig at vi ser på det som har med den generelle innvandringspolitikken å gjøre, for at vi skal greie dette. Det går selvfølgelig på at vi skal forholde oss til internasjonale konvensjoner, selvfølgelig skal vi det, men der er det full åpning for at Norge kan være mye mer restriktiv enn det vi har vært hittil.

Samtidig hører jeg at statsråden peker på innstramming når det gjelder familiegjenforening. Jeg hadde håpet at Regjeringen og statsråden også ville se på kravet om egnet egen bolig i forhold til familiegjenforening, som ville være enda et bidrag med hensyn til å stramme inn på det feltet og gjøre det litt mer lempelig for kommunene i forhold til bosetting av flyktninger.

Heikki Holmås (SV): Hvis det gamle ordet om at verden går framover, var sant, skulle vi hatt færre asylsøkere og færre som trengte å få beskyttelse i Norge. Men dessverre er det sånn at verden går faktisk ikke bare framover. Forskjellen mellom fattige og rike mennesker i verden blir større, og vi er alliert med en stat som ønsker å drive forebyggende krig – så absurd det uttrykket enn måtte være – på egen hånd. Begge deler skaper flyktningstrømmer og folkevandringer blant mennesker som søker et bedre og tryggere liv – et liv i trygghet for seg og sin familie. Folk kommer til å søke asyl, og folk kommer til å sitte i flyktningleirer, i årene som kommer, og da har vi i Norge en juridisk og en moralsk forpliktelse til å ta imot flere mennesker som har behov for det. Vi i SV ville faktisk ha en sterkere innsats i statsbudsjettet enn det Regjeringen ville, for å kunne ta imot flere overføringsflyktninger i det året som er gått.

Jeg er helt enig med statsråden i at det ikke bare er denne regjeringens skyld at kommunene ikke tar imot flere flyktninger. Det er ingen tvil om at andre folks opphaussing og sammenblanding av kriminelle asylsøkere og flyktninger som har behov for hjelp, bidrar til skepsis blant lokalpolitikere og bidrar til at flere kommuner sier nei.

Men det er faktisk tre ting som har endret seg siden KS og Regjeringen inngikk en avtale om bosetting. Det ene er at norskopplæringen i asylmottakene er blitt fjernet, introduksjonsprogrammene er blitt gjort obligatoriske for kommunene, og kommunenes økonomi er blitt ytterligere forverret, noe bl.a. Arbeiderpartiets representant Signe Øye tok opp også i forhold til Husbankens rammer.

Jeg vil si noe om dette med fjerning av norskopplæring, for jeg synes det er fryktelig viktig. Det er klart at for de menneskene som fikk opphold i Norge, og som har sittet i mottak, har det i snitt gått 43 uker før de fikk innvilget søknaden sin. Det er nesten ti måneder, og det er altfor lang tid. Forskning viser at motivasjonen synker dess lenger man sitter i mottak, men ikke minst er det for lang tid å sitte uten å lære norsk.

Kommunalministeren og jeg var sammen på en konferanse i Bergen og diskuterte disse tingene. En av mottakslederne i Bergen sa at dette var en katastrofe, fordi man merket at folk hadde fått en mye vanskeligere hverdag. Det er ikke rart at kommunene er skeptiske, for hvis folk kan dårlig norsk, er det vanskeligere for dem å komme seg i arbeid. I tillegg er Aetats rolle i introduksjonsprogrammene og økonomien som ligger i det, uklar. Man er nødt til å kunne norsk for fullt ut å kunne delta i introduksjonsprogrammer, også for å få seg ufaglærte jobber.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er vel bred enighet om at langvarig opphold i mottak er den verst tenkelige situasjonen både for asylsøkere og for samfunnet som helhet. Det hindrer en vellykket integrering, det reduserer mulighetene til å lære norsk fort, og det reduserer også mulighetene til å få seg arbeid og dermed kunne klare seg på egen hånd uten hjelp fra samfunnet så raskt som mulig.

Det er riktig som statsråden sier, at for langvarig opphold i mottak ikke er noen ny situasjon. Det er et problem som de fleste kommunalministre har slitt med, undertegnede inkludert. Jeg tror vi skal være såpass ærlige at vi tar et felles ansvar og innser at dette ikke er noen ny situasjon. I min tid hadde vi en særdeles stor tilstrømming av flyktninger og asylsøkere, ikke minst på grunn av Kosovo-konflikten, som satte apparatet på svært store prøver i forhold til å klare bosetting. Men samtidig ble integreringstilskuddet økt for første gang på mange år, så her er det mange som har en historie i forhold til ikke å ha gjort den jobben som bør gjøres. Men det at situasjonen ikke er ny, gjør selvfølgelig ikke behovene for tiltak noe mindre, tvert imot. Kommunene er krumtappen i bosettingsarbeidet, og det er mange kommuner som gjør en prisverdig innsats. At kommunene i dagens situasjon er mer tilbakeholdne i forhold til bosetting, er for så vidt ikke så vanskelig å forstå. For det første er kommuneøkonomien strammere enn noensinne. Mange kommuner makter ikke engang å opprettholde lovpålagte oppgaver. De sliter hver eneste dag med kutt i de lovpålagte oppgavene overfor egne innbyggere og kvier seg derfor for å påta seg nye oppgaver.

I tillegg øker arbeidsledigheten. Dermed minker også mulighetene til å få til en vellykket integrering, som også innebærer at de som blir bosatt, så raskt som mulig skal ha et arbeid. Når så stortingsflertallet etter forslag fra Regjeringen har redusert perioden for arbeidsledighetstrygd, har man altså på toppen av det hele skjøvet flere over til sosialkontorene, og dermed også økt kommunenes kostnader på dette området. Mange kommuner er med rette redde for å ende opp med økte sosialutgifter. Når da kommunalministeren i sitt første innlegg mer enn antydet, riktignok med adresse til Arbeiderpartiet, at partiene sentralt bidrar til at kommunene ikke driver aktiv bosetting som en demonstrasjon mot kommuneøkonomien, går kommunalministeren for langt. Det var ikke mulig å oppfatte kommunalministeren på noen annen måte.

Vi har et felles ansvar, og det er et ansvar som Regjeringen også i aller høyeste grad sitter med. Det blir for enkelt bare å sende ballen over til kommunene, også i denne saken. Det er nødvendig at Regjeringen tar sitt ansvar i forhold til kommuneøkonomien, i forhold til fortsatt å øke integreringstilskuddet, ikke minst i forhold til å øke tilgangen på egnede boliger, og til slutt i forhold til at norskopplæringen i mottak er blitt fjernet. Dette var et særdeles viktig tiltak for å gjøre det enklest mulig for kommunene å få til bosetting så raskt som mulig.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er bekymringsfullt når en får signaler fra en rekke kommuner som tyder på at det er mindre vilje til å bosette flyktninger nå enn tidligere. Det er et forhold som bør bekymre oss alle.

Jeg registrerer at 90 kommuner har sagt nei eller har utsatt saker, slik interpellanten viste til i sitt første innlegg. Derfor er det behov for at statsråden og hennes departement tenker grundig gjennom hva som er årsakene til det, og hva som kan gjøres i et samspill med Kommunenes Sentralforbund for å stimulere kommunene til å øke sin interesse for å ta imot flyktninger. Det beklagelige faktum er jo at flere blir sittende i mottak i lengre tid etter at de har fått oppholdstillatelse, med de problemer det måtte medføre.

Jeg er naturlig nok enig i de forhold som interpellanten har påpekt som viktige årsaker til det som nå skjer. Det at kommunesektoren har en så vanskelig økonomisk situasjon, bidrar selvfølgelig til å gjøre det vanskeligere for kommunene å ta på seg den type oppgaver som vi her snakker om. Det andre er at grep som f.eks. Regjeringens forslag om endringer og innstramminger i forhold til språkopplæringen heller ikke akkurat har stimulert til økt vilje i kommunene til å ta imot flyktninger. Og sist, men ikke minst, har interpellanten pekt på manglende rammer i Husbanken og den betydning det også har for å kunne bosette flyktninger.

Jeg registrerer at statsråden antyder at Arbeiderpartiet bruker penger to ganger. Det er ikke riktig. For det første har Arbeiderpartiet altså foreslått 2 milliarder kr mer i utlånsramme til Husbanken. Det ville gjort det mulig å bygge flere boliger, som har betydning også for flyktninger på grunn av den virkningen det har i det generelle boligmarkedet. Det andre er at Arbeiderpartiet har foreslått betydelig økte bevilgninger til boligtilskudd. Det gir rom for å bygge flere utleieboliger for ungdom uten særskilte problemer, men det gir selvsagt også rom for å bygge mer for flyktninger på grunn av at den samlede rammen som er til disposisjon, er større, og at det derfor også er muligheter for å bedre boligtilbudet generelt.

Så merket jeg meg at representanten Sandberg viste til at det her er regjeringspartiene og Arbeiderpartiet som utgjør samarbeidspartnerne, og ikke Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Jeg tror nok representanten må ta inn over seg her som på andre områder at Fremskrittspartiet har inngått et budsjettforlik med regjeringspartiene som innebærer så stramme økonomiske rammer at det vanskeliggjør kommunenes aktivitet også på dette området. Man har inngått et budsjettforlik som har konsekvenser for språkopplæringen. Man har inngått et budsjettforlik med de rammer som gjelder for boligfinansieringen. Arbeiderpartiet har hatt andre vurderinger på alle disse områdene.

Karin Andersen (SV): Det dårligste bidraget til å få bosettingen til å fungere bedre enn i dag har Regjeringen gitt ved å fjerne norskundervisningen. SV tror at det beste bidraget som vi kan få på plass, er en introduksjonsprogramordning som er finansiert slik at vi vet at vi lykkes med den. Det som blir viktig, er å få kommunene til å etablere arbeidet med integrering og bosetting som en varig oppgave. Dette er ikke en skippertaksoppgave som man kan gjøre av og til. Derfor synes vi at de innspillene som Peter Gitmark kom med under debatten nå, om en treårig avtale med UDI og at man ser på når avtaleperioden skal inngås, var positive bidrag. Det kan også virke i retning av at man får en mer langsiktig jobbing med det.

Jeg har lyst til å peke på noen få punkter. Det ene er psykiatri, som har vært nevnt her. Det er ingen tvil om at dette er et alvorlig problem, det er det jo i den norske befolkningen også . Man må få et bedre system for å sikre at de som virkelig har store psykiske problemer, både får helsehjelp og blir tatt hånd om på en måte som gjør at de ikke er en fare for seg selv og andre.

Da vi behandlet utjamningsmedlingen, vedtok Stortinget at det skal lages en trygdeordning for asylsøkere og flyktninger som ikke har opptjening i folketrygden. Det er veldig mange kommuner som peker på at dette er et problem, og dette er en oppfordring til Regjeringen om å komme med denne ordningen så raskt som mulig. Dette gjelder de varige sosialklientene som kommunene frykter.

Så ville det også hjelpe om man hadde fått på plass en ordning der mottak for enslige mindreårige asylsøkere var etablert med en standard som barnevernsinstitusjoner, og at man fikk på plass en forsterket fosterhjemsordning for disse asylsøkerne. Det er også disse vi vet at det er vanskelig å bosette, og som lider størst skade av å sitte lenge i mottak og ha en uavklart situasjon. Dette ville bidra vesentlig.

Så sier statsråden at det ikke går an å akseptere at kommuner ikke oppfyller bosettingsforpliktelsene sine. Det er vi for så vidt enig i. Jeg har tidligere hørt at statsråden har sagt at hvis man ikke får til denne bosettingsordningen, må man finne andre tiltak. Statsråden sa også nå at man skal se på dette utover våren. Da synes jeg statsråden må si hva slags tiltak hun da i så fall kan sette inn. Betyr det at hun kan tenke seg en ordning med fri bosetting? Betyr det at hun kan tenke seg en ordning der kommunene skal tvinges til å ta imot et visst antall? Hvilke tiltak er det statsråden ser for seg er brukbare for å få på plass en bosettingsordning der færre blir sittende lenge i mottak, særlig etter at de har fått et positivt vedtak? Jeg tror ingen er interessert i at det skal fortsette slik det er i dag.

Signe Øye (A): Avslutningsvis et par punkter: Det ene er det som representanten Karin Andersen tok opp om at flyktninger som har kort botid her i landet, ikke kommer inn under alderspensjonsordningen. Dette er et irritasjonsmoment som kommunene stadig tar opp. Det betyr at disse personene blir avhengige av sosialhjelp så lenge de lever og blir en belastning for kommunene. Jeg vet at det har vært jobbet lenge med dette i departementet. Nå burde vi få en løsning på dette, slik at vi får denne saken ut av verden.

Det som forundrer meg, er noe statssekretæren i Kommunaldepartementet sa til Kommunal Rapport den 13. februar i år, at grunnen til at kommunene ikke tar imot flere flyktninger, er at det er blitt en mindre positiv holdning etter 11. september 2001. Jeg synes uttalelsen var ganske oppsiktsvekkende, og det er i hvert fall ikke de samme signalene som vi får fra kommunene, når vi snakker med dem. Derfor håper jeg statsråden kan avkrefte at problemet ligger der.

Så har representanten Sandberg igjen vært oppe på denne talerstolen og fraskrevet seg sitt ansvar i forhold til den problematikken vi nå har debattert. Det går ikke an å si at det ikke har noen betydning hvordan kommuneøkonomien er, og det går heller ikke an å si at kutt i norskopplæringen ikke har betydd noe i forhold til velvilligheten eller viljen hos kommunene til å ta imot nye flyktninger.

Så er det slik at det faktisk sitter over 250 enslige mindreårige og venter på å kunne flytte til en kommune i dag. Og UDIs Regionkontor Øst gikk ut med en oppfordring til kommunene om å gjøre en ekstra innsats for å bosette noen av disse barna. Det var noen kommuner som sa ja, men samtlige kommuner bl.a. på Romerike sa nei. Det er det all grunn til å ta på alvor, og jeg kunne tenke meg at statsråden sa noe om hvorledes hun mener man kan ta tak i dette.

Ellers kan jeg ikke se at statsråden har gitt noen spesielle signaler om noen politiske grep som vil bedre situasjonen framover, og derfor er det all grunn til at vi må følge med på dette. Nå sier statsråden at man skal vurdere dette utover våren, og det ville være ønskelig om hun nå fra denne talerstolen kom med noen signaler om hvordan hun mener dette bør tas tak i.

Statsråd Erna Solberg: Jeg er glad for at vi alle er enige om at det er viktig å få til bosettingen. Jeg har likevel lyst til å minne om at siden 1994 har kommunene aldri gjort en så stor dugnad som de gjorde i 2002, og også 2003 ser ut til å bli et meget bra år. Altså: Det er mange som sier ja, og jeg synes det er veldig viktig at man også fokuserer på alle de kommunene som faktisk bidrar og gjør en innsats i bosettingsarbeidet.

Britt Hildeng sa at vi ikke klarer å oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Vi må være klar over at i internasjonal sammenheng i Europa, er vi blant dem som har kortest saksbehandlingstid i asylsaker. Vi har også valgt en modell i Norge hvor lokaldemokratiet avgjør om vi klarer bosettingsmålene eller ikke. Danmark har tvangsbosetting, altså man bestemmer hvor mange hver kommune skal ta imot, og dem må man ta imot. Sverige har 50 pst. av sine bosettinger på direktebosetting, dvs. at personer flytter til en kommune i asylperioden, og får de opphold, så blir de der og deltar i et integreringsarbeid. Modellen i andre land er at de får til raskere bosetting, men til en kostnad når det gjelder vedtakene i forhold til lokaldemokratiet som vi ikke har villet ta i Norge – noe som senest kom frem under diskusjonen våren 2001.

Jeg har ikke lyst til å spekulere i alternative metoder for bosetting. Jeg har på en konferanse blitt spurt om alternativet tvangsbosetting, og jeg har sagt at da kan direkte bosetting være like riktig. Men det er altså hypotetiske debatter. Jeg har sagt i mitt svar til interpellanten at jeg mener vi skal ha bosettingsordningen slik den er vedtatt, og slik den nå er bygd opp, og la det apparatet som nå er laget, få virke en periode for å se om det fungerer. Og så langt, selv om vi ikke når målene våre, har vi oppnådd ganske mye.

Representanten Gitmark var inne på flere tiltak, som selvfølgelig kan bidra til mer stabilitet i ordningen – at man kan se på kvalitetsutvikling over flere år ved å ha mer faste avtaler. Ikke minst kommer det til å være viktig i forhold til mindreårige. Vi jobber her med et helt nytt bosettingskonsept, der det å ha en samarbeidspartner blant enkeltkommuner som rett og slett kan og vil gi oss lengre avtaler, kan være én viktig modell.

Så til Sandberg vil jeg bare si at det ikke er nytt at vi vil lette presset ved å se på asylpolitikken. En av de viktigste grunnene til at vi fjernet 15-månedersregelen, var jo faktisk at det var en rekke personer som fikk opphold i Norge bare på grunn av lang saksbehandlingstid – den bygde seg opp under den forrige regjeringen – som ikke hadde behov for beskyttelse. De som ikke hadde behov for det, fikk altså bosetting. Det synes jeg gir mindre troverdighet til hele flyktningpolitikken, men det er også en belastning i forhold til kommunene.

Det er mange andre ting jeg kunne valgt å kommentere. Jeg har bare lyst til å si én ting. Det er altså ikke slik at lavere bosettingstall er skyld i at norskopplæringen er fjernet. Det er ingen indikasjoner på det. Det er fortsatt slik at når man kommer ut etter å ha vært bosatt, har man fått norskopplæring. Det er overføringsflyktningene som ikke har norskopplæring i det hele tatt ved bosetting i kommunene. Jeg synes det er litt påtakelig at Arbeiderpartiet bare kuttet halvparten, men det høres ut som om de ikke kuttet noe. De la altså opp til et meget komplisert system. Og til slutt til Arbeiderpartiet: Skal man gi 60 pst. dekning, som, slik jeg forstod det, var viktig i enkelte tettbygde strøk, så gir bevilgningen på 112 mill. kr mer som de hadde i budsjettet, 200 flere boliger, og da er det ingenting igjen til ungdoms- og utleieboliger. Det er dobbeltbudskap det man holder på med.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 3 avsluttet.