Ola T. Lånke (KrF) (ordfører for saken): Jeg tar ordet nærmest for å kvittere ut en sak på dagsordenen som komiteen ikke har tatt opp til realitetsbehandling.

Regjeringen har tatt det ansvar som tilligger den, og ved kgl. resolusjon vedtatt å overføre forhandlingsansvaret for lærere og skoleledere til kommuner og fylkeskommuner. På vegne av komiteen tar jeg denne beslutningen til etterretning. Jeg regner med at det kan bli noen innlegg med merknader til det som er foregått, men selve behandlingen har komiteen ikke funnet å ville gå inn på.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Da jeg satt i utdanningskomiteen i forrige stortingsperiode og fremmet forslag om overføring av forhandlingsansvaret til kommunene, fikk jeg ikke akkurat noen stormende applaus i denne sal. Forslaget falt med meget klar margin, til tross for støtte bl.a. fra kommunene. Derfor var det med stor glede vi registrerte at Arbeiderpartiet endret sitt syn på saken. Dette var også bakteppet for at Fremskrittspartiet valgte å ta opp igjen Dokument nr. 8-forslaget, som i dag ligger til behandling. Vi ville teste ut om Arbeiderpartiets meningsskifte stod til troende.

Så skjedde noe som endret saken radikalt, nemlig vedtaket i Regjeringen – et modig og godt vedtak, som naturlig nok skapte reaksjoner. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og SV i innstillingen mener at det burde vært gjort på en annen måte. Det er jeg uenig i. Hvis vi hadde lagt dette ut til en lang utredningsprosess, er jeg redd det hadde rent ut i sanden. Det måtte skjæres igjennom.

Det hadde vært å håpe at den sittende regjering hadde vist den samme handlekraft i andre saker, f.eks. i kriminalpolitikken og asylpolitikken, hvor man viser seg nærmest handlingslammet.

Dette er et gledelig vedtak som går i riktig retning. Det må være klart at det har vært en klar brist i logikken at lærerne har forhandlet med staten, men fått sin lønn fra kommunene. Vi håper at utviklingen får gå i retning av enda mer desentralisering, hvor lærerne forhandler med den enkelte kommune og etter hvert med den enkelte skole. Fremskrittspartiets mål er en individuell lønnsfastsettelse ut fra kvalifikasjoner, innsats og resultat.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Torny Pedersen (A): Som representanten fra Fremskrittspartiet sa, vedtok Arbeiderpartiet på sitt landsmøte å overføre forhandlingsansvaret for lønn til lærerne fra staten til kommunene og fylkeskommunene. Det skulle være en prosess i godt samarbeid med lærerorganisasjonene. Det tror jeg hadde vært mulig dersom Stortinget hadde fått behandlet dette på den vanlige måten som vi behandler ting på.

Vi hadde fått et Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet og var klar til å ta fatt på det. Men i mellomtiden kom Regjeringen og avgjorde denne saken nærmest over natta, uten noen form for dialog med organisasjonene og de involverte partene. Denne måten å jobbe på fra myndighetenes side er veldig uheldig. Det skaper misnøye og dårlig samarbeidsklima, noe som igjen skaper opprør og usikkerhet faktisk i hele samfunnet. Det er ikke alltid at ordtaket om at det er lettere å få tilgivelse enn å be om tillatelse er riktig. I dette tilfellet måtte faktisk selve statsministeren ut og forhandle med lærerorganisasjonene i ettertid. Det endte tross alt opp med 60 mill. kr til prosessen og noenlunde enighet.

Prosessen synes vi i Arbeiderpartiet er beklagelig, men dessverre ser vi det også igjen i forslaget om utflytting av tilsyn i St.meld. nr. 17. Det burde vært mulig å ha bedre dialog forut for saker som legges fram for Stortinget, spesielt i et så lite samfunn som det Norge er.

Magnar Lund Bergo (SV): Jeg tar til etterretning at spørsmålet dette private forslaget reiser, ble avgjort av Regjeringen allerede 31. januar i år, og at det har et flertall bak seg i Stortinget. Måten dette ble gjort på, uten å inkludere lærernes egne organisasjoner i prosessen, har med god grunn blitt sterkt kritisert. Men jeg skal la det ligge i denne omgang.

Når SV har gått imot overføring av forhandlingsansvaret for lærerne fra staten til kommunene, er det fordi vi mener at skolen står i en særstilling. Begrunnelsen for å ha statlig forhandlingsansvar for lærerne, og dermed kunne ha et enhetlig lønnssystem for lærerne, har vært å sikre en grunnopplæring av høy kvalitet over hele landet. Det er bred politisk enighet om betydningen av godt kvalifiserte lærere for å skape et godt opplæringstilbud og gode resultater i skolen. Det statlige forhandlingsansvaret har bl.a. gjort det mulig å inngå avtaler som har gitt lærerne et betydelig og nødvendig lønnsløft, og bidratt til å øke rekrutteringen til læreryrket.

For SV er det viktig at skoler på alle steder rundt omkring i landet får godt kvalifiserte lærere til å gjøre skolen både spennende og lærerik for elevene. Alle elever har rett til et godt og likeverdig opplæringstilbud, uavhengig av hvor de bor. Evnen til å trekke til seg motiverte og dyktige lærere ved å tilby gode lønns- og arbeidsbetingelser skal ikke avhenge av kommuneøkonomien. Derfor mener SV at forhandlingsansvaret for lærerne fortsatt burde være statlig. Det er selvfølgelig avgjørende at kommunene får nok ressurser til å betale lærerlønningene og andre utgifter ved å drive skolene. Det har også SV vært en pådriver for ved gjentatte budsjettbehandlinger i Stortinget.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Eg skal berre gi ein kort kommentar, fordi det ser ut som om dei fleste partia her kjem med ei tilkjennegiving av dei respektive programma.

I Senterpartiet har vi også programfesta at lønnsforhandlingane for lærarane skal overførast til kommunesektoren. Det vil styrkje det kommunale sjølvstyret, og det er logisk at lønnsforhandlingar foregår mellom tilsette og arbeidsgivar.

Men eg vil også gi uttrykk for bekymring over den etter mi meining lite smidige måten dette vart gjort på. Det burde ha vore mogleg å ha ein inkluderande og ikkje minst orienterande prosess med lærarorganisasjonane i denne saka. Langt på veg deler eg altså den uroa som kjem til uttrykk i merknaden frå Arbeidarpartiet og SV, men elles støttar Senterpartiet både Regjeringa og innstillinga.

Ola T. Lånke (KrF): Bare en kort merknad til representanten Pedersen, som kritiserer Regjeringen for måten den har taklet denne saken på. Det forundrer meg vel litt for det første at Arbeiderpartiet kritiserer Regjeringen for å ta et ansvar som tilligger den, og for det andre at det setter fram en kritikk sammen med Sosialistisk Venstreparti i merknads form i innstillingen uten at nødvendigheten av en slik kritikk på noen måte dokumenteres eller begrunnes. Men det er åpenbart at noen vet mer enn andre om dette. Og hvis det skal framsettes noen kritikk mot dette, vil jeg minne om at vi har et eget organ for det på huset, og at det ikke tilligger familie-, kultur- og administrasjonskomiteen å foreta en slik gjennomgang og kritikk av det Regjeringen har gjort. Så på den bakgrunn vil jeg bare igjen si at vi anser ikke denne saken som satt under realitetsbehandling i Stortinget.

Eirin Faldet (A): Jeg vet ikke om representanten Ola T. Lånke fulgte helt med da representanten Pedersen hadde ordet. Konklusjonen er vi enig i. Det vi kritiserer, er at ikke Regjeringen synes det er nødvendig å snakke med partene som dette angår. Det er det det dreier seg om.

Presidenten: Da synes det å være avklart.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.