Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt adgang til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som tegner seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Michael Momyr (H) (ordfører for saken): Utgangspunktet for den saken vi behandler i dag, er et Dokument nr. 8-forslag fra representantene Åslaug Haga og Marit Arnstad. Næringskomiteen har behandlet denne saken, og vi har enstemmig gått inn for at dokumentet skal vedlegges protokollen. Et flertall i komiteen har også gått inn for et forslag til vedtak II, som jeg føler meg trygg på at de selv vil redegjøre for.

Departementet har i skriv til komiteen, et skriv som er vedlagt saken, redegjort for de spørsmålene som komiteen har stilt. Jeg føler at de er blitt besvart på en meget betryggende måte. Vi har gode internasjonale avtaler som ivaretar matsikkerhet og opprinnelsesmerking.

Jeg har lyst til å nevne at forslagsstillerne i sitt forslag tok utgangspunkt i en meget kjedelig episode der nederlandske egg ble ommerket og omsatt som om de var norske. Det er en helt klart lovstridig aktivitet, og det er naturligvis også i strid med det lovverket vi har i dag. Derfor er det ikke først og fremst snakk om endring av lover og regelverk, men om håndheving av disse.

Jeg ser fram til at vi får en ny matlov som koordinerer de lover vi har, og gjør lovverket enda bedre for å oppnå det som vi er enige om, opprinnelsesmerking og mattrygghet. Det er flere lover i dag som vil bli sett på i den sammenheng, og det vil gi forbrukerne og kontrollapparatet en bedre mulighet for å utøve den kontrollen som vi skal ha med matvarer.

Grethe Fossli (A): Det er flere grunner til at vi i Arbeiderpartiet støtter forslaget fra forslagsstillerne om en nasjonal strategi for opprinnelsesmerking av matvarer. Et godt argument finner vi også i brev fra statsråd Sponheim til komiteen. Det står:

«Dagens bestemmelser gis oss betydelig beskyttelse mot villedning, selv om de kan bli bedre. Bestemmelser om merking vil bli vurdert endret. Jeg mener det er viktig at vi tar hensyn til forbrukernes ønske om bedre opprinnelsesmerking av matvarer. Det gjøres best ved at Norge, helst i samarbeid med naboland og andre land med felles syn, arbeider i internasjonale fora for at slike regler kommer inn i felles internasjonale standarder.»

Det er vi enig i. Men for at det skal kunne gå, må man fra Norges side ha en egen strategi for hvordan man skal få inn egne syn på en matmerking. Derfor er vi med på det forslaget som SV og Senterpartiet også står bak.

Som representanten Momyr sa, er forslag til en ny matlov ute på høring, og i dette høringsdokumentet omtales også matmerking. Det er helt klart at i den omtalen i dokumentet står forbrukernes ønsker og rettigheter sentralt. Det har også vært forbrukerundersøkelser, bl.a. i de nordiske land, som viser at nettopp tydelig merking av matvarer, opprinnelseslandet for produktet osv., er viktig for forbrukerne. Man kan få inn et konglomerat av merking som igjen gjør det uforståelig for forbrukerne, og derfor er en strategi viktig i denne sammenheng. Derfor har altså vi fra Arbeiderpartiets side støttet det flertallsforslaget i innstillingen som ligger til votering.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er positivt at forslagsstillerne gjennom det forslag som Stortinget behandler, retter oppmerksomheten mot mattrygghet. Mattryggheten i hele verdikjeden er et viktig politisk tema i veldig mange land. Det er et faktum at de fleste bestemmelser som regulerer forholdet til trygg mat, har vi fått som et resultat av prosesser i internasjonale fora, spesielt innenfor rammen av EU-samarbeidet, men også i andre internasjonale organisasjoner.

Fra 1. januar 1999 fikk vi en utvidelse av EØS-avtalen på det veterinære området. Vi fikk en ordning som reduserte mulighetene for kontroller ved grensepasseringer med en hovedregel om kontroller på produksjonssted og mulige stikkprøvekontroller på mottakstedet. Dette har bedret forholdene for fiskerinæringen. Ordningen har fungert tilfredsstillende.

Konsekvensene av veterinæravtalen er behørig evaluert uten at det kan påvises noen forverring når det gjelder helsesituasjonen for dyr eller mennesker som følge av endrede kontrollregler. Fremskrittspartiet kan derfor ikke se hensikten med å innføre særnorske regler for kontroll av importerte matvarer.

Det arbeides kontinuerlig med å gjøre kontrollen mer effektiv innenfor rammen av internasjonale avtaler. Det bør også nevnes at det nye mattilsynet er tiltenkt en sentral rolle her. Tilsynet vil ha et bredt internasjonalt engasjement og bidra til en styrket innsats for bedre mattrygghet. Dette forholder Fremskrittspartiet seg til.

Kravet til opprinnelsesmerking av matvarer øker. En forbrukerundersøkelse viste at folk flest ønsker å vite hvor matvarene kommer fra. Opprinnelse er en viktig opplysning for konsumentene. Dette har nok noe med trygghet å gjøre, selv om det ikke ligger noe angående trygghet i selve merkingen, fordi all mat i utgangspunktet skal være trygg.

Fra og med 15. februar i år trådte den nye forskriften om krav om opprinnelsesmerking på frukt og grønnsaker i kraft. Det er en utbredt oppfatning blant norske produsenter at det skal bli lettere å ta ut en merpris når forbrukerne vet at produktene er norske. Frivillig matmerking f.eks. gjennom Matmerk har vi hatt lenge. Det viser seg at 50 pst. av bedriftene øker salgsvolumet på produkter merket med «Godt Norsk». Én av fem bedrifter tar høyere priser på merkede produkter og mener merkingen har påvirket bedriftenes strategi.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å følge opp konsumentenes ønske om en bedre opprinnelsesmerking på matvarer. Et slikt arbeid vil gi best resultater gjennom samarbeid med andre land. Her er det et behov for å samle kreftene i Norden for å få størst mulig gjennomslag i internasjonale fora der kriterier og standarder for mattrygghet bestemmes. På områder som merking og sporbarhet av matvarer, er det viktig at Norge i samarbeid med andre kan forene krefter slik at vi kan påvirke regelverket i en retning av hva som er mest mulig tjenlig for våre innbyggere.

Forslagsstillerne omtaler temaet om nye virkemidler og strengere straffer ved villedende markedsføring. For Fremskrittspartiet vil det være naturlig å vurdere disse forhold i samband med Stortingets behandling av forslaget til ny matlov. Helsedepartementet har i samarbeid med Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet lagt frem et høringsforslag til ny matlov 14. februar i år. Utkastet inneholder forslag til hvordan straffebestemmelsene kan harmoniseres, også at de bør skjerpes. Det er slik i dag at det er ulike straffebestemmelser i de 13 lover som en ny matlov skal erstatte, enten helt eller delvis.

Når det gjelder forslaget om hyppigere kontroller hos norske leverandører, finner vi det naturlig at det nye mattilsynet får spille en helt sentral rolle. Det vil bety at et ressurseffektivt tilsyn tar vare på helhetsperspektivet og hensynet til et samlet ansvar for tilsyn i hele matkjeden.

Det er knapt noe sted hvor maten er tryggere enn i Norge og Norden. Vi har en felles interesse av å videreføre dette fortrinnet. Det er også viktig at forbrukerne får innflytelse på utformingen av matpolitikken. Det arbeidet Regjeringen legger opp til på dette området, virker fornuftig og hensiktsmessig ut fra Fremskrittspartiets ståsted og har vår støtte pr. i dag.

Heidi Sørensen (SV): SV står også i dag bak flertallsinnstillingen. Flertallet ønsker at vi offensivt skal utarbeide en nasjonal strategi for opprinnelsesmerking av matvarer.

Trygg mat handler for meg om flere ting. Det handler om å skaffe nok mat til alle som ikke har nok mat i dag, det handler om å produsere maten på en slik måte at den er ufarlig å spise, og det handler om at den skal produseres på en slik måte at vi også kan produsere nok mat om 20–30 år og enda lenger fram i tid.

Norske forbrukere har blitt mer og mer kravstore. Vi lever nå i en tid hvor kokker er blitt kjendiser, og det går flere matprogram enn musikkprogram på tv-en. Kokebøker selger mer enn romaner. Og forbrukerne som har fått slik økt bevissthet, vil stille strenge krav til den maten som skal kjøpes inn i framtiden. Jeg vet det selv. Jeg vil bruke min innflytelse som forbruker, bruke min makt til å fremme den formen for matproduksjon jeg synes er mest bærekraftig, mest miljøvennlig, og som gir den kvaliteten jeg synes det er rimelig å forvente av matprodukter. I hele Europa har vi sett at denne trenden de siste fem årene er blitt sterkere og sterkere.

Forbrukermakt har flyttet steiner vi for få år siden ikke trodde det var mulig å flytte – det gjelder ikke minst forbrukerne i Europa, som sa klart nei takk til å ta i bruk genmanipulert mat. Det var en massiv aksjon, hvor det store flertallet av forbrukerne bare sa: Dette har vi ikke etterspurt. Dette ønsker vi ikke å ha på våre matbord.

Kontrollen med norsk mat slik den er i dag, er ikke tilfredsstillende. Men jeg er veldig glad for den utviklingen vi ser ved at vi skal få ett mattilsyn, og at vi skal få en ny matlov. Jeg har tilhørt en bevegelse som lenge har tatt opp spørsmål knyttet til kontrollen av mat. Vi sliter fremdeles med f.eks. kontrollen av rester av sprøytemidler i grønnsaker. I det øyeblikket vi oppdager at et parti som har kommet på det norske markedet, inneholder for store rester av sprøytemidler, ja, så er de grønnsakene og den frukten allerede spist av norske forbrukere fordi vi ikke klarer å teste raskt nok eller ikke har hatt god nok teknologi. Slik var det for noen år siden. Nå har vi teknologien, men vi har ikke vært villig til å sette av store nok ressurser til å bruke metoder som gjør at vi kan avsløre dette tidligere – før det når forbrukerne.

Det er mange spørsmål som vil komme til diskusjon når vi får den nye matloven. Hva er trygt? Hvilket nivå av trygghet skal vi legge oss på? Hva er de nye, store utfordringene knyttet til matbårne sykdommer og introduserte arter? Dette er utfordringer som i andre land når høyere opp på den politiske dagsordenen enn de har gjort i Norge til nå. På mange måter kan vi være glad for det fordi vi har vært skånet for en del av de verste dyresykdommene, og vi har vært skånet for en del av de verste matbårne sykdommene fordi vi har hatt en relativt streng kontroll.

Til slutt vil jeg si at en strategi for opprinnelsesmerking av mat slett ikke bare er forbrukerpolitikk. Forbrukerpolitikk er også viktig, men nesten viktigst, og først og fremst, er den strategien som gjør at vi kan få økt verdiskaping i det norske landbruket. Og økt verdiskaping i det norske landbruket, det trenger vi sårt! Opprinnelsesmerking vil øke betalingsvilligheten. Den kan også bidra til å fremme kvaliteten. Jeg vil vite hvor osten jeg kjøper, kommer fra.

Når jeg reiser på ferie, sørger jeg for å få kjøpt en lokal spesialitet, noe de er flinke til akkurat der jeg er på besøk. Der tror jeg vi har et stort potensial i Norge. Vi har etter hvert mange – jeg har vært så heldig at jeg har fått lov til å reise rundt og besøke en del av dem som driver med gårdsbedrifter og gårdsmat – som vil satse. De fortjener en nasjonal strategi for opprinnelsesmerking. Jeg håper også at flertallet i denne salen vil komme tilbake med forslag om det.

Statsråd Lars Sponheim: I Dokument nr. 8:28 foreslår stortingsrepresentantene Marit Arnstad og Åslaug Haga bedre kontroll med mat og tydelig merking av opprinnelsesland.

Vi har et omfattende regelverk om mat med krav til helse, kvalitet og redelighet under de tre matdepartementene Fiskeridepartementet, Helsedepartementet og Landbruksdepartementet. Tidligere var utvikling av regelverket om mat i hovedsak et nasjonalt anliggende. Hvert land hadde stor frihet. Dette gjaldt også Norge. Bildet har endret seg.

Norge har inngått internasjonale avtaler – også om mat. Internasjonale standarder knyttet til avtalene blir mer forpliktende. Det begrenser handlefriheten vår, men gjør samtidig at vi kjenner til reglene i de landene som vi handler mat med.

Gjennom WTO-avtalen har standardene til Codex Alimentarius fått økt betydning. Gjennom EØS-avtalen er norsk lovgivning på matområdet i stor grad harmonisert med EUs. Utviklingen har ført til økte krav til norsk matproduksjon og handel. Ny lovgivning i EU er en av drivkreftene bak de reformene vi nå foretar i Norge.

I EU utvikles for tiden nye felles regler om kontroll med fôr og mat. Reglene gir kontrollbestemmelser for samme område som EUs matlov, Food Law, gjelder for. Reglene vil danne det viktigste grunnlaget for framtidige norske bestemmelser om kontroll.

Codex Alimentarius, som nevnt, har også etablert standarder for merking av mat. Innenfor EØS er merking av mat generelt regulert i det såkalte merkedirektivet. Norges og EUs lovgivning om merking var nesten identisk også før EØS-avtalen – nettopp fordi begge bygde på Codex Alimentarius" generelle merkingsstandarder.

I norsk lovgivning finnes generelle bestemmelser i den såkalte merkeforskriften. Merkeforskriften gir generelle krav bl.a. om opprinnelsesmerking og villedning. Vi tilføyde nylig et krav om å angi varebetegnelse og opprinnelsesland for frisk frukt, bær, grønnsaker og poteter som frambys uemballert til sluttforbruker.

Videre finnes særskilte bestemmelser om merking av mat i en rekke forskrifter. Noen av ordningene er obligatoriske, andre er frivillige for å gi økt verdiskaping. Jeg nevner forskrift 28. mars 2001 om opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt og forskrift 5. juli 2002 om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på landbruksbaserte næringsmidler. Den siste ordningen utvides nå til også å omfatte fisk og fiskeprodukter. Regjeringen tar sikte på at Norge skal være ledende i verden på systemer for sporbarhet for sjømat.

Selv om de gjeldende regler er omfattende, vet vi at mange vil ha enda bedre merking. Vi tar hensyn til forbrukernes ønsker, bl.a. om bedre opprinnelsesmerking. Dette kan vi best oppnå ved at Norge, sammen med andre land med samme syn, arbeider i internasjonale fora for at slike regler skal tas inn i internasjonale standarder. I Codex Alimentarius drøftes det å utvide kravene til merking av opprinnelsesland. Norske myndigheter har hittil støttet dette. Men fortsatt gjenstår det diskusjoner.

Troverdig opprinnelsesmerking forutsetter gode systemer for sporbarhet. Disse må virke i alle ledd i matkjeden og fungere likeverdig i alle land som fôr, råvarer og ferdig mat kommer fra. Det kreves også et helhetlig tilsynssystem. Norske produsenter kan lage slike ordninger for norskprodusert mat – noe vi har lagt til rette for gjennom nye merkeordninger.

Jeg finner grunn til å peke på at den saken som omtales i bakgrunnen for forslaget – egg fra Nederland som ble merket som norske – strider mot gjeldende lovgivning, slik også saksordføreren gav uttrykk for. Dette viser behov for etterlevelse av reglene, mer enn behov for nye regler.

Etablering av Mattilsynet fra 1. januar 2004 vil gi mer effektiv kontroll med mat og fôr, så vel det som produseres innenlands, som det som eksporteres og importeres.

Utkast til ny matlov er nå ute til høring. Den skal avløse en rekke gjeldende lover. Regjeringen tar sikte på å legge proposisjonen fram for Stortinget i løpet av våren.

Jeg er svært opptatt av at reformene skal føre til et helhetlig og moderne regelverk, og at det nye mattilsynet skal gi grunnlag for en mer målrettet og effektiv kontroll. Borgerne skal være trygge på at aktørene i matkjeden oppfyller sine forpliktelser.

La meg også få tilføye, med tanke på det forslaget som er fremmet her i dag: Aldri har det vært arbeidet mer intenst med oppfølging av både merking og regelverk for trygg mat enn det som gjøres i regjeringsapparatet nå om dagen, både i internasjonale fora – og alt det som knytter seg til omstillingen av mattilsyn og matlov – og som en del av den generelle næringspolitikken, for det er også åpenbart en næringsstrategi. Det var denne regjeringen som fremmet forslag om et regelverk for en nasjonal opprinnelsesmerkeordning. Det har aldri vært gjort før – andre land har hatt det i årtier. Så Regjeringen har en betydelig strategi på dette området. Jeg registrerer at det er noen i Stortinget som mener vi trenger det nå. Det er en betydelig nasjonal strategi for Regjeringen å styrke merking, og det har vi holdt på med lenge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er betryggende å høre fra vår landbruksminister at det jobbes bredt på dette feltet, og det er også mitt personlige inntrykk at det er slik det foregår. Et skikkelig opplegg her kan også bidra til å øke konkurransedyktigheten for norske landbruksprodukter.

Men mitt spørsmål går ikke på det. Det gjelder den opprinnelsesmerkingen som ble innført i Norge 15. februar, i form av en forskrift på frukt og grønnsaker. Den krever ikke bare merking i forhold til opprinnelsesland, men for en del produkter, som epler, pærer, plommer, jordbær og kirsebær, skal det også opplyses om hvilken sort det er. Dette er i tråd med hva forbrukerne ønsker, som også flere har vært inne på her. Opprinnelsesmerking anses som positivt. Men etter at denne forskriften ble innført, har enkelte gjort sonderinger i butikkene, bl.a. journalister, og det viser seg at en del av de ansatte ikke kjenner til dette regelverket, og det følges ikke opp.

Nå er det rimelig at det tar en viss tid å innarbeide en ny ordning, men alle her i salen synes jo det er veldig viktig at dette ikke blir noen papirforskrift. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Vil man nå følge opp dette kontinuerlig, slik at man ser at butikkene er seg sitt ansvar bevisst og forbrukerne får fullt kjennskap til opprinnelsen til frukt og grønnsaker i Norge?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få si at jeg er enig i at det er bra at vi nå har fått et regelverk for opprinnelsesmerking innenlands i Norge – regioner og lokale distrikter kan utvikle særegenheter og få beskyttelse for bruk av den opprinnelsen. Det er jo mye av dette som har bygd opp fransk jordbruk, som vi kjenner som noe av det mest spennende verden har. Det er en veldig bra ordning som blir viktig også som en del av en næringsstrategi.

Jeg deler den oppfatning – og, skal vi si den bekymring – at det regelverket vi iverksatte for kort tid siden når det gjelder merking av alt på grøntsektoren, frukt og bær, må bli tatt enda mer på alvor ute i butikkene. Nå tar det litt tid før folk lærer dette – jeg var senest på en konferanse i går hvor produsentene var opptatt av at butikkene skulle bli flinkere til å gjøre dette. Butikkene sier at de nå gjør hva de kan for å lære opp sitt personale og finne måter å gjøre dette på. Noen steder registrerer jeg at det er veldig bra, andre steder er det behov for å bli bedre. Vi skal fra myndighetenes side bli flinkere framover, ikke minst vil det skje når vi får det nye enhetlige mattilsynet til å følge opp disse merkebestemmelsene ute i butikkene.

Jeg tror allikevel det generelt er en veldig vilje i butikkene til å etterleve disse reglene. Jeg tror faktisk det kan sies å være salgsfremmende å gi mer informasjon til kundene om hva produktene representerer, både opprinnelsesland, sorter osv. Vi ser det delvis allerede når det gjelder poteter. Vi er i ferd med å få utviklet et atskillig mer spennende potetmarked i Norge, når vi ser på hva som har skjedd det siste halve året, ved å bringe informasjon om sorter, bakgrunnen for sortene osv. og de ulike kvaliteter på sortene ut til forbrukerne. Så ja, vi skal følge opp fra myndighetenes side. Vi skal ha kontakt med butikk-kjedene og sørge for at de etterlever dette. Det går også an å gi en oppfordring til forbrukerne om å være utålmodige i sine egne butikker og gi beskjed til personalet om at man gjerne ønsker å få den lovbestemte informasjonen som de faktisk har krav på, ute i grøntdisken.

Heidi Sørensen (SV): Jeg tror det er mange av oss som har store forventninger til det nye mattilsynet. Mange land i Europa, også i EU, har fått nye mattilsyn de siste årene, og en av diskusjonene både i EU og i mange enkeltland, har gått på hvordan man skal sikre en størst mulig faglig uavhengighet i disse tilsynene. Hvordan skal vi sikre at ikke politiske interesser og næringsinteresser blir styrende, og at forbrukerne har tillit til de faglige råd som tilsynene skal gi? Den debatten har vi kanskje ikke i like stor grad hatt i Norge.

Jeg vet at det er opp til Regjeringen selv å organisere sine tilsyn, men jeg vil likevel av nysgjerrighet få lov til å spørre statsråden: Er det riktig at Mattilsynet i Norge skal ligge under et næringsdepartement, eller bør det ligge under et uavhengig departement? Og hvilke tiltak har statsråden eventuelt tenkt å foreta for å sikre at det nye mattilsynet vil operere faglig uavhengig av næringsinteresser og andre politiske interesser?

Statsråd Lars Sponheim: La meg få starte med å si at representanten Sørensen tar opp et sentralt spørsmål som det er viktig å være åpen på og diskutere også i Norge. Den diskusjonen har vi hatt. Starten på arbeidet med den modell vi har valgt for å organisere Mattilsynet i Norge, ble gjort av regjeringen Stoltenberg og er basert på at Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet har viktige operative oppgaver. Mattilsynet er administrativt og formelt underlagt Landbruksdepartementet, mens vitenskapskomiteen, som bestemmer grenseverdier, regelverk og viktige spørsmål, paragrafer og regelverk under den nye matloven som man i praksis skal etterleve, ligger under Helsedepartementet. Dette er nettopp for å ivareta de hensyn som representanten her er opptatt av.

Jeg vil gjerne få benytte anledningen til å gi uttrykk for at et ensidig syn på Landbruksdepartementet som et næringsdepartement tror jeg ikke fanger realiteten helt. Det har f.eks. til alle tider – i hvert fall i svært lang tid – vært et departement som har hatt det administrative ansvaret for hele vårt offentlige veterinærvesen, og jammen har det med stor integritet måttet ta viktige beslutninger som ikke har gått i næringens interesse, når man må reise rundt og stenge fjøs fordi sykdom har gjort det nødvendig. Den faglige integriteten har man selvsagt også med seg inn i disse spørsmålene. Det tror jeg ikke bare borger for den formelle uavhengighet – vitenskapskomiteen vil ha binding til landbruksnæringen – men også den praktiske kjennskap til å kunne følge matproduksjonen fra jord og fjord, for Fiskeridepartementet, helt fram til vi kjøper maten, tror jeg er ganske avgjørende for at vi skal kunne få et godt mattilsyn som også har et praktisk syn på den meget kompliserte sammenhengen som er i hele denne matkjeden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.