Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Dagboka frå ein pasient ved Risenga Bo- og Omsorgssenter har med rette vekt sterke reaksjonar. Det blir ropt på forskrifter og bemanningsnormer for å betra situasjonen. Det finst forskrifter, både som grunnlag for den kvaliteten ein kan forventa, og som rettleiing for tilsette og det tilsynet som skal utførast. Det finst òg ei rekkje eksempel på tilsette som viser til at det trengst auka bemanning. Mange lokale folkevalde vil gjerne følgja opp med fleire stillingar. Dessverre har dei så knappe økonomiske rammer at dei både i fjor og i år har måtta kutta i talet på tilsette i staden for å styrkja innsatsen, òg innan omsorgstenestene.

Kva er ei god omsorg? Det avgjerande er det som skjer i møtet mellom den som treng hjelp, og den som yter tenesta. Å bli møtt med respekt og verdigheit er grunnleggjande. Det er viktig å få fram alle dei gode eksempla der opplevinga er slik i dag. Haldningar, kunnskap, personalet sitt eige høve til trivsel – det er mange faktorar som spelar inn.

At ei meir verdig omsorg også handlar om pengar, kan ingen bortforklara. Når undersøkingar no viser at 45 pst. av kommunane førebur stillingsstopp og nedbemanning dette året, har kommunane alt vore gjennom så mange slike rundar at verken skulen eller omsorgstenestene kan sparast.

Demente er ei gruppe som på ein spesiell måte treng ro, kunnskap, stabilitet og trygge omgivnader. Dei mange tusen som har denne diagnosen, treng fleire, ikkje færre, fagfolk rundt seg. Regjeringa og Framstegspartiet har i år sørgt for så knappe økonomiske rammer som kommunane må halda seg til, at det dessverre direkte kan ramma mange demente.

Det einsidige fokuset som kommunane no er nøydde til å ha i forhold til kostnader, gjer at det er behov for å utfordra sosialministeren på tre tema:

• Meiner statsråden at det trengst meir eller mindre pengar for å få til ei meir verdig omsorg?

• Meiner ho at konkurranseutsetjing i seg sjølv er eit verkemiddel for å få til ei betre omsorg, eller vil ho no setja foten ned der?

• No har Regjeringa lovt Framstegspartiet at dei skal greia ut utfordringsrett. Er det noko som i seg sjølv vil føra til ei betre eldreomsorg? Er det ikkje tvert imot slik at det vil ta frå kommunane moglegheit til det lokale sjølvstyret som Regjeringa er flink til å halda fram i andre samanhengar?

Det skal ikkje vera tvil om at Senterpartiet meiner at det trengst meir pengar til kommunane. Vi arbeider for ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen som vi no ser mellom oppgåver og midlar. Vi kjem tilbake til det, både i samband med det reviderte budsjettet og i samband med kommuneproposisjonen.

I boka «Maktens samvittighet», av Hallvard Vike med fleire, viser dei til at mange kvinner i dag gjer langt meir enn det dei har plikt til innafor omsorgssektoren. Difor får svært mange pleie- og omsorgstrengande nødvendig hjelp sjølv om kommunane skjer ned på løyvingane.

Bodskapen frå kommunalminister Erna Solberg er at færre tilsette skal gjera endå meir arbeid i kommunane. Konkurranseutsetjing og privatisering er oppskrifta som skal gjera dette mogleg. Senterpartiet vil ikkje godta ein slik tankegang. Det er sjølvmotseiande at private selskap både kan betra kvaliteten, redusera kostnadene og skapa forteneste samtidig. Og om nokre av dei skulle få det til, kvifor skal då private selskap ta overskotet av skattepengar som folk har betalt inn for å sikra eldre ein sjukeheimsplass og ungane ein god skule?

Noko heilt anna er det å vareta den solide og verdfulle innsatsen som ideelle organisasjonar så langt har medverka til innan omsorgssektoren. Dei har framleis sin klare plass i dette biletet.

I haust var representantar for 38 små kommunar til høyring i kommunalkomiteen på Stortinget. Dei kunne fortelja om lang erfaring med privatisering når det gjaldt avfallshandtering, brøyting, vasking av tøy, varekjøp og anna. Dei kunne også fortelja om ein kvardag der dei no ikkje hadde nokon marknad for fleire tenester, det stod ikkje nokon klar i deira kommunar verken til å ta over sjukeheimar eller skular, slik som representantar for Regjeringa synest å tru. Konkurranseutsetjing av kommunale tenester er jo heller ikkje alltid effektivt. Dette verkemidlet krev at det er bedriftsøkonomisk mogleg med lønsam drift. Det er berre i tettbygde strok «kundegrunnlaget» er stort nok. Eg meiner det er grunn til å stilla spørsmål ved om det ikkje er framstilt eit glansbilete av kor fortreffeleg det er å overlata tenester til dei private. Ein studie frå Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning i Bergen frå 2000 slår fast at

«å bestemme seg for konkurranseutsetting av tjenester primært på ideologisk grunnlag uten gode utredelser på forhånd, kan være uheldig og få utilsiktede følger».

Det er nokre store kommunar i Noreg som har erfaring med konkurranseutsetjing, også når det gjeld omsorgstenester. Bærum er vel den kommunen som har hatt dei største ambisjonane når det gjeld privatisering eller konkurranseutsetjing. Dei ville at 30 pst. av omsetninga skulle konkurranseutsetjast, og så viser det seg i praksis at det berre var mogleg å setja ut 6 pst. I Bærum skulle ein tru at alle forhold låg til rette – tett befolkning, sentral plassering og også med rett ideologisk klima mellom beslutningstakarane. Erfaringane i Bærum kjem fram i ein SINTEF-rapport om konkurranseutsetjing, referert i Dagbladet den 8. mai i fjor. Der står det at Bærum verken har betra kvaliteten eller spart pengar etter at tenestene vart sette bort til eit svensk firma. Konklusjonen var: Kvaliteten har ikkje blitt vesentleg dårlegare. Men målsetjinga må jo vera betre kvalitet.

I Oslo kjenner vi Hovseterhjemmet som den fyrste sjukeheimen som vart overført til privat kommersiell drift. Etter eit halvt år sa ein stor del av dei tilsette at kvaliteten hadde blitt dårlegare etter at dei private hadde teke over. Skifta var nedbemanna, og den nedbemanninga førte seinare til at ein gav opp, etter at mange tilsette hadde trua med å slutta.

8 av 434 norske kommunar har konkurranseutsett eldreomsorga – kanskje er det endå fleire i den seinare tida. Dei kommersielle selskapa slit for å gå i økonomisk balanse – det finst eksempel frå fleire kommunar på akkurat det. Ifølgje Dagsavisen seier private aktørar at politikarane har overdrivne forventningar til kor billeg sjukeheimar kan drivast.

På dette feltet finst det så langt i Noreg få eksempel på konkurranseutsetjing og privatisering som har vore vellukka. Internasjonalt, bl.a. frå Sverige, er det ei rekkje eksempel på det motsette. I ein rapport frå De Facto blir det hevda at erfaringane dei fyrste åra i Sverige gjekk ut på hovudsakleg akseptabel kvalitet. Det vart også sagt at ein dei fyrste åra kunne visa til ei innsparing på 10–12 pst. – dette når kostnadene ved sjølve anbodet ikkje vart rekna med. Seinare anslag tilseier at desse kostnadene utgjer 6–20 pst. av dei totale kostnadene ved eit anbod. Årsaka er at kommunane treng mykje administrasjon for å følgja opp anbodet.

Det er særleg grunn til å merka seg erfaringane frå dei aller siste åra. No opplever svenskane både monopoldanning og dårlegare kvalitet. Dei prosessane som har vore både i Helsingborg og i Stockholm, er eksempel på det.

Eg er glad for at statsråden har signalisert at ho no vil setja søkjelyset på innhaldet og kvaliteten i omsorgstenestene. Eg finn grunn til å minna om at det faktisk òg vart gjort i ei stortingsmelding som vart lagd fram i januar 2000, og som nettopp hadde overskrifta: Innhald og kvalitet i omsorgstenestene – Omsorg 2000.

Eg er veldig uroleg for at ein no skal vikla seg inn i debattar som ein allereie har teke, og som ein har avklart tidlegare – medan tida går og kommunane blir nøydde til ytterlegare å kutta ned bemanninga si. Vi risikerer faktisk at kvaliteten blir ytterlegare forringa.

Lat meg seia heilt til slutt: Heldigvis er det slik at vi kan finna veldig mange eksempel på at kvaliteten så langt har blitt monaleg forbetra på kort tid. Men det er altså i kommunane folk bur, og det er der tenestene skal utøvast. Det betyr at kommunane må utrustast med nødvendige midlar til å vareta det dei sjølve ynskjer.

Statsråd Ingjerd Schou: Beboer og sykepleier Solveig Skinnarlands dagbok fra hennes opphold på Risenga sykehjem i Asker har gjort sterkt inntrykk. Regjeringen er opptatt av den brukeropplevde kvaliteten i eldreomsorgen. Nå har vi fått en beretning fra en bruker som også var faglig kvalifisert på området. Statlige tilsynsmyndigheter har nå gått inn i saken. De vil granske det som har skjedd, og gi sin vurdering både til Asker kommune og Norlandia Omsorg AS som er ansvarlige for driften av Risenga sykehjem. Jeg ber derfor om forståelse for at jeg ikke kan kommentere det faktiske innholdet i denne konkrete saken.

Representanten Magnhild Meltveit Kleppa viser til at Risenga sykehjem er privat drevet, og reiser spørsmål om hvorvidt konkurranseutsetting og privatisering fokuserer så mye på kostnadseffektivitet at det medvirker til en lite verdig eldreomsorg. Dette har vi i dag ikke holdepunkter for å kunne si. Tvert imot. De statlige tilsynsmyndigheter har ansvar for å føre tilsyn med de privat drevne institusjonene på lik linje med de offentlige. Jeg har hatt en dialog med Statens helsetilsyn om dette. Slik tilsynet ser det, er det ikke avslørt systematiske avvik som gir holdepunkter for at privat drevne institusjoner er verken dårligere eller bedre enn de som har kommunal drift. Jeg har imidlertid bedt Helsetilsynet på generell basis systematisere erfaringene de har med privatisering av pleie- og omsorgstjenestene.

Den kommunalt drevne pleie- og omsorgssektoren vil mange steder ha godt av å bli utfordret av private virksomheter. Jeg mener konkurranseutsetting vil bidra til at kommunene i større grad er seg bevisst hvilken kvalitet de ønsker på tjenestene, og hvordan dette skal oppnås. Dette vil i sin tur gi bedre innsyn, og synliggjøre svikt og mangler som oppstår.

Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at konkurranseutsetting fører til at private aktører overtar driftsansvaret for en tjeneste. Det er også eksempler på at en kommune selv har vunnet anbudsrunder, f.eks. i Oslo kommune, hvor bydel St. Hanshaugen–Ullevål selv vant anbudet. Det Oslo kommune oppnådde i denne prosessen, var nettopp at det ble større fokusering på selve innholdet i tjenesten, hvordan disse var organisert, og hvordan kommunen kunne organisere dette på en annerledes, men bedre måte.

Eldreomsorgen er et kommunalt ansvar. I dag står kommunene fritt med hensyn til hvordan de velger å organisere tjenestene, herunder om de vil overlate driften av enkelte deler av tjenestene til private aktører. Kommunene kan derimot ikke overlate til andre å sørge for at det finnes et tjenestetilbud, at dette har tilfredsstillende kvalitet og tilstrekkelig omfang. Kommunene har også ansvaret for de avtaler de forhandler frem med private. Å sikre kvaliteten på tjenestetilbudet er og må være kommunenes ansvar, uavhengig av hvilken driftsmodell de velger. Kommunene må også ha frihet til selv å velge hvordan de skal sikre innbyggerne et kvalitativt godt tilbud. Etter dagens system kan ikke kommunene ensidig fokusere på kostnadseffektivitet. De har fortsatt et ansvar for å sikre nødvendig kvalitet på tjenestene.

Konkurranseutsetting er kort og godt et virkemiddel for å oppnå noe annet, nemlig å få mer igjen for pengene, og da mener jeg mer kvalitet og bedre tjenester igjen for de pengene man har. Det er ulike måter å gjøre dette på – Oslo har jeg nevnt. I Trondheim kommune, derimot, valgte de det annerledes. Målet med konkurranseutsetting der var ikke å spare penger, men å få best mulig kvalitet for samme sum penger. Moss har også, fra januar 2000, konkurranseutsatt hjemmetjenesten i én sone. Kommunens eget foretak fikk anbudet. Også her er det årlige brukerundersøkelser, og scoringen er like god som i kommunens øvrige virksomheter.

Det er bra at kvalitet i eldreomsorgen er på dagsordenen. Det jeg imidlertid synes er uheldig, er at kvalitet i eldreomsorgen gjøres til en debatt om offentlig versus privat drevne sykehjem. Vi kan gjerne gjøre det også, men enda mer konstruktivt hadde det vært om den politiske debatt konsentrerte seg om hvilke verktøy vi må utvikle for å sikre det vi alle er opptatt av, nemlig gode tjenester av høy kvalitet, og hvordan vi skal utvikle dem.

Rekruttering, fleksibel organisering, kompetent personell og ledelse er ofte avgjørende for en god tjeneste. Kvalitetsforskriften er et annet viktig verktøy, f.eks. i forhold til å få ivaretatt grunnleggende behov. Ikke minst blir det viktig å sørge for tilstrekkelig kompetansebygging i kommunene, slik at de blir enda bedre til å definere hva kvalitet skal bety i den enkelte kommune. Kommunene må bli gode til å vite hva de vil ha, og ikke minst kontrollere det de får.

Kvalitet er gjerne forutsatt av gode og hensiktsmessige bygg. Vi vet at gode bygg rekrutterer. Som også interpellanten er godt kjent med, har Handlingsplan for eldreomsorgen medført en kraftig utbygging og fornyelse av norsk pleie- og omsorgstjeneste. Over 12 000 nye årsverk er tilført sektoren, nesten halvparten av sykehjemmene er nybygde eller fullrenoverte, enerommene kommer på plass og mange tusen nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger er bygd. I St. meld. nr. 31 for 2001-2002, Avslutning av handlingsplan for eldreomsorgen, foreslo Regjeringen at handlingsplanen skulle avløses av et nytt utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere og mer brukervennlige ordninger i pleie- og omsorgstjenestene. Det er behov for løsninger som er tilpasset enkeltmennesket, og for å rydde opp i regelverk og finansieringsordninger som flytter oppmerksomheten vekk fra nettopp brukerens behov.

Pleie- og omsorgstjenestens store og komplekse organisasjoner representerer en av de største utfordringene når det gjelder organisasjon og ledelse i offentlig sektor. Det er dominerende arbeidsplasser i lokalsamfunnet med virksomhet som går kontinuerlig døgnet rundt. Det er få ledere pr. ansatt. Lederne rekrutteres fra fagfeltet og mangler ofte formell lederkompetanse. God ledelse og god kvalitet henger sammen. Derfor har Regjeringen sammen med KS satt i gang et fireårig program for å bedre kompetansen og etablere faglig nettverk for 6 000 ledere i pleie- og omsorgssektoren. Dette har vi også store forventninger til.

Vi trenger flere hender i pleie- og omsorgstjenestene. Gjennom rekrutteringsplanen for helse- og sosialpersonell satser Regjeringen 110 mill. kr på rekruttering og kompetanse, bl.a. for å øke den årlige tilveksten av hjelpepleiere med 50 pst. Og gjennom arbeidet med intensjonsavtalen ser vi at sykefraværet går ned i pleie- og omsorgssektoren.

Det er påvist omfattende svikt i saksbehandlingen i pleie- og omsorgstjenesten. Det er derfor utviklet en egen veileder som vil sendes ut om kort tid. Dette vil bli fulgt opp med opplæring og veiledning fra fylkesmannsembetenes og direktoratets side. Dette er et viktig tiltak for å sikre brukerne en individuell vurdering og et tilpasset tilbud ut fra hver enkelt brukers behov.

Regjeringen har nedsatt et lovutvalg under ledelse av professor Jan Fridtjof Bernt som skal gå gjennom den kommunale helse- og sosiallovgivningen med sikte på forenkling og harmonisering. Regelverket skal være enkelt å forstå for brukerne og enklere å praktisere for kommunene.

Fra nyttår har Statens helsetilsyn også ansvaret for det overordnede faglige tilsynet med sosialtjenesten, slik at hele helse- og sosialtjenesten blir sett i sammenheng. Samordningen av disse oppgavene under fylkesmannen bidrar også til dette. Ikke minst er dette viktig i forhold til de som nå får sitt pleie- og omsorgstilbud i omsorgsbolig eller eget hjem.

Dette er tiltak som samlet sett vil bidra til å heve kvaliteten i eldreomsorgen, uansett hvilken driftsform kommunene velger.

I kvalitetsmeldingen som legges frem denne våren, vil Regjeringen ta utgangspunkt i det enkelte menneske og behovet for at tilbudene i større grad utformes med utgangspunkt i vedkommendes behov, som et av de viktigste grepene for å styrke kvaliteten i eldreomsorgen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil takka statsråden for ei ryddig orientering både om kva ho har gjort så langt, og om korleis Regjeringa har tenkt å følgja opp omsorgssektoren vidare. Og det skal heller ikkje vera tvil om ifrå mi side at handlingsplanen for eldreomsorga var svært viktig og har gitt eit godt grunnlag for ei meir verdig omsorg, sjølv om Senterpartiet i avslutninga hadde eit eige forslag om at det behovet kommunane hadde meldt inn, skulle vore følgt opp fullt ut òg når det gjeld einingar.

Så sluttar eg meg til statsråden si understreking av at det er kommunane som har ansvaret, og at det er opp til kommunane sjølve å velja korleis dei organiserer omsorgstenestene. Ho meiner det er ei avsporing å diskutera konkurranseutsetjing versus offentleg og kommunal omsorg. Eg er uroleg for at det kan bli ei avsporing å diskutera kvalitet lausrive ifrå ressursar. Det går ikkje an å krevja meir av kommunane no på dette området utan at ein er villig til å stilla opp med ressursar. Og eg undrar meg over at ho så enkelt sidestiller kommunal verksemd med konkurranseutsetjing. Er det mogleg å få eit korrekt oversyn over alle kostnader, rekna inn eventuelle innsparingar i høve til konkurranseutsetjing, når det gjeld omsorgstenestene? Kvifor ville det ikkje vore klokt no å lytta til dei erfaringane ein har så langt ifrå Sverige, ifrå Danmark og ifrå det alternativet som alt er prøvt ut i Noreg – eg tenkjer på modellkommuneforsøket – og heller seia at vi ynskjer ei eldreomsorg der den enkelte blir møtt med respekt og verdigheit? Vi veit at tryggleik og stabilitet både for dei eldre, for dei pårørande og for dei tilsette faktisk då er avgjerande. Difor bør Regjeringa sin prioritet nummer ein no vera å utrusta kommunane med midlar som gjer det mogleg. Det er Senterpartiet sitt alternativ, og det håpar eg òg Regjeringa vil lyfta meir fram.

Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Meltveit Kleppa får det til å høres ut som det er en motsetning mellom det å ha respekt for den enkelte og behandle folk med verdighet og det å være opptatt av kvalitet og se på ulike virkemidler som faktisk kan føre til denne kvaliteten. Kommunene har ansvaret for eldreomsorgen. Det er ikke automatikk i at kommuner med god råd driver god eldreomsorg. Det er heller ikke vanskelig å drive dyrt og ikke godt.

Representanten Meltveit Kleppa understreker at det er kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen. Allikevel påpeker representanten at hun vil ha mer penger til eldreomsorgen. Det ville i så fall være en detaljstyring. Jeg er opptatt av at det er kommunene som er det forvaltningsorganet som faktisk har ansvaret for eldreomsorgen, og slik sett ville det være en detaljstyring. Regjeringen har signalisert at det kommer mer penger til kommunene.

Representanten Meltveit Kleppa ønsket også i sin innledning og kommentar nå å påpeke at man skulle si nei til konkurranseutsetting. Det ville i så fall i stor grad være en detaljstyring av kommunene, og jeg må slik sett spørre hvor Senterpartiet egentlig står, fordi representanten Haga fra Meltveit Kleppas parti mener at kommunene er altfor detaljstyrt, og at det er milliarder å spare på ikke å detaljstyre ytterligere. Men jeg håper både storting og regjering har det samme målet, nemlig å medvirke til at vi får fokus på kvalitet, og det er ulike virkemidler som kan føre oss dit.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg har lyst til å starte med å gi honnør til interpellanten, for gjennom denne interpellasjonen tas det opp en viktig sak som krever et bredt engasjement i denne salen.

Jeg tror at vi alle her i denne salen er opptatt av en best mulig eldreomsorg. Det er enighet om behovet for å bedre kvaliteten i norsk eldreomsorg, ikke fordi alt i norsk eldreomsorg er dårlig, at det gjennomgående er store feil og mangler, men vi innser at for mange får et for dårlig tilbud. Det store spørsmålet er hva vi skal gjøre for å bedre kvaliteten i norsk eldreomsorg, og denne interpellasjonen reiser jo spørsmålsstillingen knyttet til hvorvidt konkurranseutsetting, kommersialisering av norsk eldreomsorg, er et virkemiddel for å bedre kvaliteten. Til det vil jeg si: For oss i Arbeiderpartiet er det et hovedpoeng å understreke at vi tror at kommersialisering gjennom konkurranseutsetting vil bringe oss lenger bort fra målet om en god eldreomsorg. Vi mener at det vil være å gå i feil retning. Og så er det én viktig sak som må understrekes: Det er forskjell på kommersialisering og konkurranseutsetting på den ene siden og det å bringe flere inn enn bare det offentlige som drivere av f.eks. eldreomsorg på den andre siden. Vi har lange, gode tradisjoner i Norge knyttet til at f.eks. kommuner inngår langsiktige samarbeidsavtaler med tredje sektor, med ikke-kommersielle organisasjoner, som f.eks. Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Norske Kvinners Sanitetsforening. Arbeiderpartiet mener at det kan være viktige supplement i forhold til at bare det offentlige driver f.eks. eldreinstitusjoner. Men det er en stor forskjell på det å ha et samarbeid med Frelsesarmeen og det å legge en eldreinstitusjon ut på anbud, for da etablerer vi eldresektoren som et forretningsområde. Da bringer vi inn ord og uttrykk som avkastning, utbytte, profitt, altså rene forretningsmessige vurderinger og analyser i det å drive eldreomsorg. Vi tror at det er et virkemiddel for å kutte kostnadene, og vi får bekreftet vår tro når vi hører kommunalministeren gjentatte ganger fra denne talerstol si at konkurranseutsetting er svaret på kommunenes stramme økonomiske rammer. Da tror jeg vi går bort fra målet om bedre kvalitet, og over til dårligere kvalitet og kostnadsjag.

Beate Heieren Hundhammer (H): Er det kynisk å kreve best mulig tilbud til våre eldre? Jeg stiller spørsmålet fordi det i debatten om drift av pleie- og omsorgstjenesten er enkelte som framstiller konkurranseutsetting som en form for kynisk markedstenkning som medfører at våre eldre blir ofre for profitthensyn. Tvert imot er konkurranseutsetting med på å sikre et best mulig tilbud til våre eldre. Hele poenget med konkurranseutsetting er å vurdere en aktørs tjeneste opp mot andres, i motsetning til en situasjon der det offentlige har monopol på å utføre tjenester. Det er imidlertid underordnet om det er private aktører, ideelle organisasjoner eller det offentlige selv som vinner anbudsrunden. Det avgjørende er at brukerne får best mulig tjenester ved å sammenlikne ulike tilbud.

Imidlertid er det viktig å understreke, som også sosialministeren gjorde i sitt innlegg, at det er kommunen som har ansvaret for kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten, uavhengig av driftsformen. Derfor må kommunene stille klare krav til kvalitet i tjenestene og ha systemer som sikrer at dette blir fulgt opp. Det er kommunens innbyggere som er oppdragsgivere for dem som utfører tjenestene, og det er de som definerer hva som er gode tjenester. Kommunen må derfor legge vekt på både kvalitet og brukertilfredshet, i tillegg til økonomiske betraktninger, når de vurderer anbud på omsorgstjenester. Den som vil vinne anbudet, må tilby det innbyggerne vil ha. Konkurranseutsetting innebærer at private aktører får anledning til å utføre tjenester, ikke å definere hva slags innhold de skal ha, og uavhengig av om man liker konkurranseutsetting eller ikke, er det vanskelig å benekte at konkurranseutsetting i seg selv har ført til mer fokus på kvalitet.

Etter at Handlingsplan for eldre har medført at halvparten av alle bygg er nye eller renoverte, og at alle som ønsker det, får tilbud om enerom, er fokuset flyttet over på innhold. Statsråden redegjorde i sitt svar for konkrete satsinger, for rekruttering av personell til sektoren og for et program for å utvikle bedre ledelse og kompetanse. I tillegg kommer Regjeringen med sin varslede kvalitetsmelding i løpet av våren. Et lovutvalg er også satt ned for å forenkle helse- og sosiallovgivningen. Og endringer er allerede gjort: Statens helsetilsyn har fått det overordnede faglige tilsynet med sosialtjenesten, slik at helse- og sosialtjeneste ses i en sammenheng. Dette vil være med på å heve kvaliteten, uavhengig av om den eldre har institusjonsplass eller hjemmebasert omsorg, og uavhengig av hvilken driftsform kommunen velger.

Dårlig og uverdig eldreomsorg opprører oss alle. Tragiske skjebner som vi har fått meddelt gjennom media, er historier om uverdig behandling som ikke skal forekomme. Derfor er det viktig å løfte debatten utover diskusjonen om private eller offentlige aktører og konkurranseutsetting. Den negative fokuseringen på privat sykehjemsdrift er en skikkelig avsporing av debatten. Svikt i eldreomsorgen skjer både ved offentlige og privatdrevne institusjoner. Etter Høyres mening er eldreomsorgen best tjent med en diskusjon om hvordan man kan gi gode tjenester, uavhengig av hvem som utfører dem.

Sigbjørn Molvik (SV): Sosialministeren har ved flere anledninger sagt at hun vil sørge for å fokusere på kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene, og gjentar det her i dag. Men det vi ser av handling, er at det åpnes for mer konkurranseutsetting og privatisering, mens Regjeringa og sosialministerens konkrete tiltak for å sikre kvaliteten lar vente på seg. Og dette haster. For sjøl om det blir gjort svært mye godt arbeid og mange eldre og pleietrengende får god omsorg og pleie i norske kommuner, er det fortsatt for mange rapporter om det motsatte. Og beskrivelsen av forholdene ved Risenga er dessverre bare en av mange.

Mens dette skjer, er beskjeden og signalene fra Regjeringa til norske kommuner at de fortsatt må effektivisere, at de må konkurranseutsette mer og at de ansatte må løpe enda fortere. Det kan umulig bli god kvalitet av slikt.

For SV er kvaliteten på den pleie og omsorg som den enkelte får, det aller viktigste. Alle skal være sikret et verdig liv, og dette kravet må regjering og storting stille til norske kommuner. Men SV er ikke med på å stille slike krav uten samtidig å sørge for at kommunene har mulighet og frihet til å skape denne kvaliteten.

Regjeringspartiet Høyre, sosialministerens eget parti, har i den siste tida raljert over at SV ønsker større kommunal frihet samtidig som vi vil sette krav til kvalitet og standard på de tjenestene kommunene tilbyr, enten det gjelder barnehager, skoler eller det som er temaet her i dag, pleie og omsorg.

For SV er det ingen motsetning i dette. Årsaken til det er at vi ønsker å gi kommunene en frihet som Høyre og Regjeringa ikke vil gi, nemlig den økonomiske friheten. Der Høyre vil gi kommunene sjølstyre og frihet til å forvalte knapphet og armod, vil SV gi kommunene frihet til å kunne tilby innbyggerne velferd og trygghet til alle ut fra den enkeltes behov. Der Høyre vil påtvinge kommunene konkurranseutsetting og privatisering, vil SV gi kommunene sjølstyre og frihet til å velge de løsningene på velferdsoppgavene som passer i den enkelte kommune, men med en kvalitet og en standard vi mener innbyggerne har krav på i et velferdssamfunn. Der Høyre vil gi pleiere og omsorgsarbeidere frihet til å løpe enda fortere, vil SV gi de ansatte frihet til å gi den pleie og omsorg de ønsker å gi, men som de i dag ofte ikke rekker på grunn av for lav bemanning. Dette er den grunnleggende forskjellen mellom Høyres og SVs kommunale sjølstyre.

Når Regjeringa kommer med sine forslag til å heve kvaliteten i eldreomsorgen, enten det nå dreier seg om bemanning, kompetanseheving eller bedre ledelse og organisering, kan de regne med SVs støtte. Men vi er ikke med på å skape forventninger om en bedre eldreomsorg ute i kommunene uten å være villig til å betale prisen. Og det blir den store prøvesteinen for Høyre, sosialministeren og Regjeringa.

Magne Aarøen (KrF): Enkeltdøme på sviktande kvalitet på sjukeheimar og omsorgssenter, slik det er synt til i interpellasjonen, reagerer Kristeleg Folkeparti sterkt på. Det kan ikkje aksepterast, uansett privat eller offentleg drift. Mange kommunar har ein vanskeleg økonomisk situasjon, men det kan ikkje vere ei orsaking for desse tilfella. Noko har gått gale for dei som er ansvarlege. No vil eg understreke at eg kjenner saka berre gjennom media, men det verker som det er eit truverdig og godt vitne. Om tilbodet er utført av kommunen sjølv, ein ideell kristen organisasjon eller eit privat firma, skal ikkje vere avgjerande for kvaliteten på tenesta. Då er ein inne på feil spor i alle fall. Dei tilsette har nokså lik kvalitet, vil eg tru, anten dei arbeider i ein privat, ein offentleg eller ein ideell organisasjon.

Interpellanten tek opp problematikken omkring anbod og konkurranseutsetjing. For Kristeleg Folkeparti er det avgjerande at det vert sett kvalitetskrav som sikrar brukaren. Så får kommunane sjølve avgjere korleis dei vil ordne tilbodet til dei som treng ei teneste og som dei har ansvaret for. Skjer konkurranseutsetjing på ein slik måte at kvaliteten vert god og trygg, er ikkje hovudpoenget om det er eit privat eller eit konkurranseutsett tilbod.

Kristeleg Folkeparti er uroa over rapportane vi får om at ideelle organisasjonar, som t.d. Sanitetsforeininga, må leggje ned drifta si fordi meir profittorienterte selskap utkonkurrerer dei. Vi veit at ideelle og kristne organisasjonar i tillegg til den avtala kvaliteten har mange frivillige i bakgrunnen som er med på å heve kvaliteten vesentleg. Dei gjev brukarane eit utvida tilbod med trivselsfremjande tiltak. Vi ser at konkurranseutsetjing kan ha noko for seg ein del stader, særleg i større kommunar. I mindre kommunar, som min heimearena, trur eg at konkurranseutsetjing på denne sektoren i dei fleste tilfella er lite aktuelt.

Når det gjeld kommuneøkonomien, har Kristeleg Folkeparti og Regjeringa varsla at ein innser at kommunane har det for trongt, og at ein vil kome med auka midlar til kommunane for neste år.

Lat meg til slutt leggje til at eg ser fram til den kvalitetsreforma som sosialministeren har sagt at ho vil leggje fram. Eg trur at vi i den samanhengen vil få ein ryddig og skikkeleg debatt om kvalitetsnivå og kva slags krav vi ynskjer at både kommunar og det offentlege skal setje til denne tenesta, som er så uhyre viktig, og som gjeld ei gruppe som vi på jamnen ikkje kan rekne med er i stand til å seie så veldig klart ifrå om det ikkje vert heilt tilfredsstillande.

Ola D. Gløtvold (Sp): Sosialministeren sier at hun ikke kan kommentere saken ved Risenga Bo- og Omsorgssenter. Men det er klart at sosialministeren og vi har ansvar for alle enheter, enten de er i offentlig eller privat regi. Sosialministeren vil heller ikke innrømme at konkurranseutsatt og privatisert omsorgsdrift fører til dårligere drift. Hun sier tvert om. Men ser da ikke sosialministeren hva som nå skjer i vårt naboland Sverige, som i mange tilfeller reverserer sine konkurranseutsettingsprosjekter fordi de ikke har ført til god drift?

Så sier sosialministeren at det er bra at kvaliteten i eldreomsorgen er til debatt. Det er vi vel alle enige om, men det kan bli et munnhell.

Sosialministeren sier videre at den politiske debatten bør konsentrere seg om hvilke verktøy man skal bruke. Ja, det er jeg helt enig i. Blant annet kompetanse og kvalitet er mantra for sosialministeren. Når det gjelder kompetanse, hadde vi i denne uken til behandling en sak i salen her der Regjeringen foreslo at kommunehelsetjenesteloven § 3-3 om kvalifikasjonskrav for helsepersonell ved ansettelser skulle oppheves. Jeg mener det er feil hvis vi ønsker å fokusere på kvalitet og kvalifikasjoner. Og jeg mener det blir enda mer feil hvis kommunene igjen skal konkurranseutsette dette. Hva slags krav og press kan konkurranseutsettingen da innebære for kommunen hvis kommunen ikke har et krav på seg til å ivareta kompetanse og kvalifikasjoner ved ansettelser?

Og så til kvalitet. Det må det være ressurser til. Svak kommuneøkonomi gjør at driftsrammene for en del sykehjem allerede er for dårlig. Ved konkurranseutsetting til privat drift blir denne driftsøkonomien enda dårligere. Det skal være lavest mulig anbudsbeløp. Når anbudsbeløpet da er bestemt som en stram ramme for driften og har det som utgangspunkt, skal den private operatøren eller det private driftsselskapet også tjene sine penger, og dermed er det spist enda mer av lasset innenfor de stramme rammene for drift. Og hva blir da igjen til selve driftsbudsjettet og den rammen man har for kvalitet, når det gjelder alt det som rommes her – oppsummert til forsvarlighet, trygghet og trivsel?

Ved romslige rammer kunne kommunene ha fått mer selvstyre og mer frihet til å velge egne løsninger, og vi kunne hatt mindre detaljstyring og øremerking. Det er nå svaret på det. Konkurranseutsetting er i hvert fall ikke svaret. Men at det er et bra samspill mellom både private og offentlige aktører i en del av helse- og omsorgssektoren vår, har vi aldri vært imot. Det har vi historie for, med Røde Kors, Sanitetsforeningen og en del andre som er inne. Men å lage dette om til profitt for noen få sterke aktører vil føre aldeles galt hen på sikt.

Dessuten burde man, når man snakker om rammer for eldreomsorgen, også vært med og bygd ut de plassene det var behov for i 2001, nemlig 9 400 plasser. Svaret fra Regjeringen var 2 000.

Kari Lise Holmberg (H): Vi må dessverre erkjenne at ikke alt er som det skal være i Helse-Norge. Det har vært og er fortsatt for mange enkeltepisoder som viser svikt i eldreomsorgen. Og vi skal la oss berøre når enkeltmennesker lider urett, når hjelpetrengende eldre ikke blir behandlet som individer eller enkeltmennesker med ulike meninger, ønsker og behov. Alle har rett til å få en skikkelig vurdering av hvilke behov en har. Det må være selve grunnlaget for omsorgen.

Men man skal være forsiktig med å generalisere i saker om enkeltpersoner. Det er stor forskjell på pasienter, og det er stor forskjell på pårørende. Det er trender en må slå ned på og forholde seg til.

Jeg synes det er trist at interpellanten gjør denne debatten til en sak om privatdrevne sykehjem. Det er langt flere årsaker til ulykkelige enkelthendelser. Denne saken handler ikke om en institusjon er privat eller kommunalt drevet, ei heller er det snakk om bare ressurser. Holdninger, etikk og god ledelse er svært viktige faktorer. De eldre skal bli møtt med forståelse og verdighet, som det ble sagt her tidligere, enten sykehjemmet er offentlig eller privat drevet. Uverdige forhold innen eldreomsorgen må tas tak i enten driften er privat eller kommunal. Det er like ille uansett.

For Høyre er ikke konkurranseutsetting et mål i seg selv. Det later til at opposisjonen overdriver den troen. Det er et middel for å få best mulig kvalitet i tjenestetilbudet. Prinsippet med konkurranseutsetting er at ett tilbud måles opp mot et annet, slik at man kan sammenligne kvalitet og kostnad. Vi mener at det gir et bedre grunnlag for gode tjenester enn en situasjon der en offentlig aktør har monopol på å utføre tjenestene. Vi har eksempler på dårlige kommunalt styrte sykehjem. Og Helsetilsynet har fastslått at det ikke er grunnlag for å hevde at kvaliteten er dårligere i privatdrevne sykehjem. Det er synd at partier som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker å gjøre dette til en kamp mot private sykehjem.

Konkurranseutsetting innebærer at krav til kvalitet spesifiseres nærmere. Kommunene kan være strengere. De kan definere behovene og så finne ut hva tjenesten skal inneholde. Man må vite hvor man vil, og hva man vil ha. Og etter en grundig prosess i kommunen og med god oppfølging kan bestemor være trygg på sykehjemmet – også hvis det er satt ut på anbud.

Kommuner som har konkurranseutsatt pleie- og omsorgstjenester er ofte de som har kommet lengst i arbeidet med kvalitetskrav. For Høyre er det kvaliteten på eldreomsorgen som er viktigst, ikke hvem som utfører den. Og Høyre har dessuten tillit til at det lokale selvstyret og den kompetansen kommunene har til å finne løsninger for å sikre en god eldreomsorg, er det beste. Det vil være lokale variasjoner så lenge vi har med mennesker å gjøre.

Heikki Holmås (SV): Kari Lise Holmberg synes det er trist at dette blir en debatt om privatisering. Ja, det var dumt!

Det er klart at hovedgrunnen til at en debatt der man diskuterer kvalitet i eldreomsorgen, også blir en diskusjon om privatisering, er at Høyre lanserer privatisering sammen med konkurranseutsetting som den store redningen for hvordan vi kan klare å skape bedre kvalitet. Når en da ikke får bedre kvalitet, må det være lov til å stille enkelte helt basale og enkle spørsmål som f.eks.: Hvis dette skulle gi så mye bedre kvalitet, hvorfor ser vi ikke den kvaliteten da? Hvorfor kommer ikke denne kvaliteten? Da er det vi drar fram våre argumenter, og det er da vi trekker våre slutninger om hvordan vi ønsker å organisere eldreomsorgen. Og den er fundamentalt annerledes enn Høyre tenker seg den.

Det er en setning i Sem-erklæringen som er i ferd med å bygge ned eldreomsorgen og de andre velferdstilbudene i landet vårt, og det er setningen om at mindre og mindre av verdiskapningen her i landet skal gå til fellesskapet. Hva betyr det? Det betyr at mindre og mindre av det som drives av fellesskapet, skal få penger til å sikre en bedre kvalitet i årene som kommer, og at forskjellene mellom det offentlige tjenestetilbudet som finnes, det fellesskapet sammen skaper, og den private økonomien blir større og større. Slikt blir det altså dårligere kvalitet av, ikke bedre.

En oppsummering når det gjelder økonomien ved forskjellige private sykehjem som ble foretatt i fjor, viste at ingen gikk med overskudd. De kommer altså ikke til å drive på den måten lenge. Ingen private aksjeselskaper kommer til å drive på lenge når de ikke tjener penger. Det går ikke an å kutte mer enn det man allerede har gjort. Da kutter man i kvaliteten. Det er det vi ser resultatene av nå. Det er kuttene overfor kommunene som ligger til grunn for det som skjer.

Det ble trukket fram eksempler på at privatisering også kan gå på kvalitet. Men rundt omkring i de kommunene kommunalkomiteen – der Kari Lise Holmberg også er med – har besøkt, hører vi at de sier: Vi er nødt til å spare penger, derfor setter vi sykehjemmene våre ut på anbud. Det er vanskelig å lage presise kvalitetskrav. Dermed skaper altså anbudsutsetting mer byråkrati, ikke mindre.

Jeg har en stefar som driver i industrien og jobber opp mot anbud. Han sier at for hver ting som kommer opp som ikke er spesifikt kontraktsfestet, må man krangle om hvem som skal betale. Dette skaper mer byråkrati og vanskeligheter på en helt annen måte enn om dette hadde skjedd innenfor det offentlige.

Det er ikke noe folkekrav om konkurranseutsetting. Jeg har aldri sett en folkeaksjon for konkurranseutsetting på Løvebakken, i fakkeltog med slagord som f.eks. sier: Bestemor på anbud nå! Man gjør heller det motsatte.

Peter Gitmark (H): Dessverre er det altfor mange enkelthistorier som viser svikt i eldreomsorgen, selv om vi ikke må glemme det gode arbeidet som gjøres i eldreomsorgen. Men vi ser og opplever at mange eldre ikke får dekket sitt grunnleggende behov. Slik kan vi ikke ha det.

For regjeringspartiene som fører en politikk med mennesket i sentrum, er ikke dette tilfredsstillende. Det er tvert imot svært alvorlig. Fra regjeringspartienes side er vi villige til å se på dagens system med et kritisk blikk, og ikke minst er vi villige til å se på forandringer og forbedringer. Vi ønsker en konstruktiv gjennomgang av eldreomsorgen, der hovedfokuseringen skal være på innhold og kvalitet i tjenestene.

Det er noe underlig å høre representanten Heikki Holmås, som ene og alene gjør dette til et spørsmål om private kontra offentlige tjenestetilbud, og framstiller det som en hovedsak for Høyre at vi kun ønsker private løsninger. Det er ikke tilfellet. Det vi ser, er at der man har private supplement, private sykehjem, er det mye som tyder på at man stiller strengere krav til kvalitet.

Det er påfallende at det først er i forbindelse med at driften av enkelte sykehjem er blitt satt ut til private etter konkurranseutsetting, at kommunene har begynt med brukerundersøkelser. Hvorfor det? Nettopp fordi man er opptatt av kvalitet! Kommuner som har konkurranseutsatt pleie- og omsorgstjenester, er ofte de som har kommet lengst i arbeidet med kvalitetskrav. Konkurranseutsetting tvinger nemlig kommunene til å tenke gjennom problemstillinger knyttet til kvalitet, definere kvalitet og sette kravene ned på papiret. Det interessante spørsmålet her er: Hvorfor har ikke alle sykehjem, offentlige som private, grundige brukerundersøkelser? Og hvorfor er det slik at i de kommuner der man bruker private sykehjem, har man kommet lengst med brukerundersøkelser?

Det er kvaliteten som betyr noe, ikke hvem som leverer tjenesten. For regjeringspartiene er det kvaliteten på eldreomsorgen som er det viktigste, ikke hvem som utfører tjenesten. Derfor mener vi at det må satses enda mer enn det gjøres på brukerundersøkelser. For oss er det viktig å fokusere på hva det er som plager folk. Våre eldre fortjener at man kommer til bunns i problemene, uten å være redd for hvilket svar man kommer til å få. De fortjener at vi tar problemene på alvor og ser hvilke løsninger vi kan komme opp med, slik at historier som dette ikke skjer igjen.

For å få økt kvalitet i eldreomsorgen må man finne ut om det tilbudet som gis, er godt nok. Dette klarer vi kun ved å spørre dem det gjelder, og de som bruker tjenestene.

Signe Øye (A): Kommunene har ansvaret, sier sosialministeren gang på gang. Det er å skyve fra seg det ansvaret sosialministeren har. Kommunene skal tilby innbyggerne det de vil ha, sa representanten Beate Heieren Hundhammer fra denne talerstol. Dette er bare ord og har ingen sammenheng med virkeligheten ute i kommunene i dag.

Sosialministeren skrøt også av Moss kommune, som er styrt av Høyre og Fremskrittspartiet, der mange sykehjem er konkurranseutsatt, uten at det har gitt kommunen bedre budsjetter eller bedre tjenester – tvert om. Moss kommune sliter med økonomien og prøver å få det billigste anbudet gang på gang. Nå sier rådmannen at nok er nok. Nå er det ikke noe mer å hente.

Representanten Holmberg sa at konkurranseutsetting er et middel for å få best mulig kvalitet. Da kan man ikke gjøre som Moss kommune har gjort. Tilsynslegen ved Melløsparken sykehjem har skrevet brev til kommunen om at tilstanden ved og kvaliteten på sykehjemmet er meget alvorlig. Pasienter får liggesår på grunn av mangel på pleie. Det gis for mye beroligende midler. Det er mangelfull ajourføring. En pasient mishandler en annen. Men da kom kommunen på befaring og sa at alt var såre vel – og kuttet ytterligere i bemanningen. Kommunen er bundet av at de ikke kan bevilge mer penger og håndterer også sakene deretter. Da kan ikke vi tro at kommunens tjenester får bedre kvalitet.

Nå tror jeg Stortinget må være seg sitt ansvar bevisst. Hvis vi mener noe med at de eldre skal få bedre kvalitet på de tjenestene de tilbys, må vi også være villige til å bevilge de midler kommunene trenger for at så skal skje.

Statsråd Ingjerd Schou: Liggesår finnes dessverre også i offentlig eldreomsorg.

Jeg skal bare kort berøre Risenga en gang til, og si at Risenga på sin side ligger høyt når det gjelder bemanning. De ligger faktisk over landsgjennomsnittet når det gjelder antall pleiere pr. bruker.

Og så en kommentar i forbindelse med det som blir nevnt hele tida i forhold til Sverige, at man der har sluttet med konkurranseutsetting. Ifølge de nyeste tallene fra SCB, tilsvarende SSB i Norge, og svensk næringslivs motsvar til NHO finnes det overhodet ikke grunnlag for å si at svenske kommuner faktisk reverserer konkurranseutsettingen. Det som imidlertid viser seg i Stockholms-området, hvor man har hatt konkurranseutsetting en del år, er at trenden nå snus innenfor et nytt stort domene, nemlig det som går på brukervalg.

Jeg er opptatt av kvalitet i eldreomsorgen. Konkurranseutsetting er et virkemiddel. Og jeg må si at jeg tror faktisk Kommune-Norge trenger mer kompetanse i forhold til det å ha kunnskap om det å bestille en kvalitet, eller en kontraktskompetanse om man vil. Men det gjelder både i forhold til den offentlige eldreomsorgen og det man eventuelt konkurranseutsetter.

En gammel dame på over 90 år sa til meg: Kan ikke du få Regjeringen og Stortinget til å forby vaktrom, ukeblader og strikketøy? Jeg synes det er ganske tankevekkende, for jeg er av den oppfatning at det gjøres veldig mye bra i norsk eldreomsorg, men det viser samtidig at ikke alt handler om mer penger. Det handler om ledelse, det handler om organisering, det handler om kompetanse og holdning og rekruttering. Nei, det er ikke noe folkekrav om konkurranseutsetting, men det er faktisk et krav om at det skal være kvalitet.

Representanten Molvik er opptatt av de ansatte, det er også Regjeringen. Men jeg er faktisk mer opptatt av at mange eldre i dette landet ikke opplever at de får trygghet, ikke opplever at de faktisk får et tilbud i eldreomsorgen som er preget av kvalitet. Tilsynsrapportene er altfor mange. Bruddene er altfor mange. Det gjelder offentlige så vel som ideelle og dermed også konkurranseutsatte institusjoner. Men det er intet grunnlag for å si at omsorgen ved de institusjoner som drives i henhold til konkurranseutsetting, er dårligere eller bedre enn i andre. Utfordringen er der åkkesom.

Erfaringene i de kommunene som faktisk har gått inn i dette med å konkurranseutsette, om det er til Røde Kors eller Frelsesarmeen eller til et mer privat firma, er at det er prosessen i seg selv som er det viktige, fordi man lærer seg til å stille kvalitetskrav til nettopp innholdet i eldreomsorgen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Debatten har vist at det er eit breitt tverrpolitisk engasjement for ei meir verdig omsorg. Men eg må få seia at eg finn det underleg at korkje den personen som er rysta og sjokkert annankvar dag over forholda innan eldresektoren, leiaren i sosialkomiteen, eller andre frå hans parti er til stades og deltek i denne debatten.

Statsråden spurde kvar Senterpartiet står. Senterpartiet vil åtvara mot konkurranseutsetjing av omsorgstenester i dag som vi gjorde då sentrumsregjeringa la fram St.meld. nr. 28 for 1999-2000. Vi synest at argumentasjonen har blitt styrkt i den retninga, men registrerer at Kristeleg Folkeparti har endra syn sidan då, jf. Aarøens innlegg.

Kva er det leiaren i Senterpartiet har sagt? Jo, ho har teke utgangspunkt i Sarpsborg kommune, og det dei seier, er at dei kan spara 5 pst. av sine utgifter viss kommunen blir meir fristilt. Vi trur at det er mykje å henta på større fristilling av kommunane og mindre regelstyring. Men lat meg understreka: Skule og omsorg er for oss kjerneoppgåver, og der skal det vera samsvar mellom oppgåver og midlar. Det er det som må vera hovudfokuset på dei to områda.

Det var ikkje mitt ynske å glorifisera dei offentlege sjukeheimane i forhold til situasjonen ved private institusjonar. Men eg synest det er rett å stilla spørsmål i forhold til både dei pleie- og omsorgstrengande, dei tilsette og dei pårørande.

Kva er det som gir ei meir verdig omsorg? Har vi ikkje noko å læra av erfaringane så langt med konkurranseutsetjing? Er det det å velja det billigaste anbodet som gir størst tryggleik? Eg synest erfaringane så langt understrekar at det er andre faktorar som spelar inn.

I St.meld. nr. 28 var det forslag om tiltak for å sikra kvaliteten og betra tenestetilbodet og rettssikkerheita til demente, kompetansehevande tiltak og organisasjonsutvikling og leiing. Eg forstår at statsråden no vil koma med ei melding som understrekar nettopp desse punkta, og eg ser fram til den meldinga.

Men lat meg seia til slutt: Glorifiseringa av privatisering i Noreg synest å vera rein humbug. Det er umogleg å få eit korrekt oversyn over alle kostnader og eventuelle innsparingar ved konkurranseutsetjing. Det har heller ikkje blitt motbevist i denne debatten. Men det som ein dessverre alt har oppnådd, er å flytta fokus vekk ifrå det faktumet at vi er i ferd med å slita ut ei av dei mest verdifulle yrkesgruppene vi har i dette landet, nemleg alle dei som i dag utfører ein formidabel innsats innan pleie og omsorg. Dei må vi ta betre vare på enn i dag viss vi skal få ei verdig omsorg.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.