Torbjørn Hansen (H) (ordfører for saken): I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2003, som ble vedtatt i desember 2002, ble det vedtatt å innføre miljøavgift på hydrofluor- og perfluorkarboner, også kalt HFK/PFK-avgiften. Hensikten med avgiften er å redusere det totale norske utslippsnivået på skadelige klimagasser som bidrar til global oppvarming.

Innføring av avgifter er sjelden en populær øvelse i forhold til dem som rammes, og som må endre sin atferd eller får rammevilkårene for sin virksomhet forverret. Skatte- og avgiftspolitikken må imidlertid ha et helhetlig perspektiv. Samarbeidsregjeringen har redusert skatter og avgifter med nærmere 20 milliarder kr i løpet av 2002 og 2003, og det meste av dette har kommet næringslivet til gode. Hvis man har mulighet til å vri enkelte avgifter til også å ha en positiv miljøeffekt i tillegg til en provenyeffekt, samtidig som man får redusert det totale skatte- og avgiftsnivået, tror jeg dette står seg meget godt i forhold til rammevilkår for næringslivet.

Vedtaket om å innføre HFK/PFK-avgiften er kun noen få måneder gammelt. Avgiften hadde virket i knapt to måneder da Dokument nr. 8:74 med forslag om å gjennomgå erfaringene med avgiften ble fremmet. Forslaget er således åpenbart et forsøk på omkamp i forhold til et vedtak i et helhetlig statsbudsjett, vedtatt kun noen få måneder tilbake.

Samtidig som avgiften ble vedtatt, ble det også vedtatt å etablere en refusjonsordning for HFK/PFK-gassene. Denne ordningen blir iverksatt i løpet av inneværende år og har altså ikke vært i bruk i den perioden forslagsstillerne ønsker avgiften evaluert.

I brev fra Finansdepartementet med uttalelse til dette forslaget blir det understreket at avgiftsmyndighetene og miljømyndighetene er opptatt av at avgiften skal gjennomføres på en smidig måte i forhold til berørte bedrifter. Ulike justeringer og presiseringer av regelverket vurderes altså underveis, bl.a. etter innspill fra de berørte næringene. Avgiften er altså åpenbart i en gjennomføringsfase.

I Dokument nr. 8:74 foreslås det i tillegg til en generell gjennomgang også at man skal undersøke hvor mange bedrifter som ikke har anledning til å benytte seg av refusjonsordningen, som følge av at gassen blir sluppet direkte ut i atmosfæren i produksjonsprosessen. For slike bedrifter foreslås det at det inngås avtaler om å fase ut bruken av HFK-gassen. I brevet fra Finansdepartementet vises det til at dette spørsmålet ble vurdert forut for innføring av avgiften, i tilknytning til at det ble identifisert én enkelt bedrift, Jackon AS, hvor en stor del av gassen blir sluppet ut i forbindelse med produksjonsprosessen. I forhold til denne bedriften ble spørsmålet om en utfasingsavtale vurdert, men avvist, grunnet at en slik avtale åpenbart ville påvirke utslippet fra denne bedriften, at en særordning i dette tilfellet ville ha ført til økt press for flere særordninger, at en slik ordning ville vært mer kostbar og administrativt krevende, og at en slik ordning antakelig måtte forelegges ESA for godkjennelse i forhold til konkurranseregelverket. Så både miljøhensyn og hensyn til likebehandling taler mot denne type avgiftsfritak.

For øvrig kommenterer brevet fra Finansdepartementet en del påstander om HFK/PFK-avgiften som er fremmet i Dokument nr. 8:74, og som komiteen i forbindelse med behandlingen av dette forslaget i liten grad har lagt vekt på. Flertallet i komiteen viser derimot til at avgiften åpenbart er i en gjennomføringsfase, og at den bør få virke i lengre tid før den evalueres på generell basis. Flertallet viser også til at vedtaket om skatter og avgifter i hovedsak gjøres i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet, og at det vil bli full anledning til å vurdere HFK/PFK-avgiften i de kommende års statsbudsjett.

På denne bakgrunn foreslår flertallet i komiteen at forslaget i Dokument nr. 8:74 vedlegges protokollen.

Svein Roald Hansen (A): Jeg er enig med saksordføreren i at avgifter kan være et effektivt virkemiddel for å redusere utslipp av miljøskadelige stoffer, altså et virkemiddel i miljøpolitikken. I dette tilfellet er det ikke det beste virkemiddelet. Det var igangsatt en frivillig avtale om innsamling av mesteparten av de produkter som bruker denne gassen i lukkede systemer – varmepumper, kjøleanlegg, brannslukkingsutstyr osv. Det var framforhandlet en avtale om å videreutvikle dette. Det ville vært den beste miljøpolitikken å gå videre på, i samarbeid med bransjen. Derfor har Arbeiderpartiet hele tiden vært mot innføring av denne avgiften. Vi mente det var bedre å fortsette på den veien man hadde begynt på, og få til en samarbeidsavtale som kunne sikret at man tok hånd om gassen når de produktene som hadde disse gassene i seg, var utrangert, gjennom en innsamlingsordning.

Når det gjelder den ene bedriften som er identifisert, Jackon i Fredrikstad, som bruker gassen for å blåse opp isolasjonsmateriale, har den gjennom flere år systematisk arbeidet for å redusere utslippene eller bruken av klimaskadelige gasser, som den har redusert med bortimot 95 pst. Bedriften er innstilt på å fortsette det arbeidet, og derfor er det veldig synd at man ikke har funnet grunnlag for å inngå en avtale om det. Det ville også bidratt miljømessig. Nå kan resultatet bli at disse produktene blir importert – produsert med samme gassen – i bedrifter som vi ikke har noen mulighet til å komme med inngrep overfor for å få til avtaler om reduksjon. Derfor er Arbeiderpartiet medforslagsstiller til forslag 1 i innstillingen, og jeg tar opp det. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kystpartiet står sammen om forslaget om å få til den type avtaler med Jackon og eventuelt andre bedrifter i samme situasjon.

Derimot er Arbeiderpartiet enig med flertallet i at det å evaluere denne avgiften før refusjonsordningen er på plass, og før den har virket særlig lenge, er lite hensiktsmessig. Jeg har lyst til å legge til at når Fremskrittspartiet finner å fremme forslag om dette to måneder etter at budsjettet er vedtatt, et budsjett som de har stemt for, og som inneholder avgift på gassen, er det et forsøk på en politisk dekkmanøver for å unndra seg ansvaret for det de har vært med på å gjøre her i salen. Det er det Fremskrittspartiet gjør, de skal dømmes på, ikke det de sier de gjerne skulle ha gjort.

Presidenten: Representanten Svein Roald Hansen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Erik Monsen (FrP): I forbindelse med budsjettet for 2003 ble det vedtatt å innføre en miljøavgift på hydrofluor-/perfluorkarboner, og denne avgiften har allerede medført en god del konsekvenser.

Grunnlaget for avgiften var i utgangspunktet at 2 pst. av det norske CO2-utslippet skulle komme fra HFK/PFK. Statens forurensningstilsyns framskrivningsmodell beskrev en teoretisk utvikling uten bransjens allerede etablerte tiltak. Av disse 2 pst. utgjør ca. 1,55 pst. utslipp fra aluminiumsindustrien, utslipp som er regulert i egen avtale.

En effektiv varmepumpe til f.eks. nærings- eller industriformål vil kunne gi som resultat at man reduserer strømforbruket med opptil 60–70 pst. Det økonomiske incentivet til å gjøre en slik investering forsvinner når avgiften på HFK/PFK spiser opp hele den økonomiske innsparingen. Avgiften rammer ikke bare varmepumper, men også en rekke kuldetekniske anlegg som bruker HFK. Kostnadene ved slike anlegg har i de fleste tilfeller gått opp 15–20 pst., og brukerorganisasjonen, FOKU, har gått ut og anbefalt at man ikke kjøper slike anlegg, men beholder HKFK-anleggene lengst mulig. I praksis motvirker derved avgiften det som norske myndigheter ønsker, nemlig utfasing av disse anleggene i henhold til Montreal-protokollen. Dette er en aktuell problemstilling for store deler av fiskeflåten.

Avgiften virker dessuten konkurransevridende internasjonalt. HFK brukes i mange skipsanlegg og fryse-/kjølecontainere i internasjonal fart. Kundene er mobile, og den norske kuldenæringen står i fare for å miste mange oppdrag. I f.eks. Danmark gis det fritak for dette – også for danske fartøyer.

HFK benyttes også i brannslukkingsanlegg, og særlig på mindre fartøyer finnes det ikke fullgode alternativer. Avgiften gir en tre–fire-dobling av prisen på slike anlegg og kan føre til at det benyttes mindre effektive anlegg, med fare for at liv og verdier kan gå tapt.

Avgifter på CO2 når det gjelder fyringsoljer og drivstoff, går på forbruk. Dagens ordning regner import som avfall og avgiftsbelegger derfor alt, også det som går i tette systemer. Dette blir helt urimelig. Skal man først avgiftsbelegge, må det riktige være å gjøre det på utslippene og samtidig ha en refusjonsordning på det som bringes i retur til godkjente mottak. En slik ordning finnes pr. i dag ikke. Men selv med en fungerende refusjonsordning hvor refusjonsbeløpet er på et nivå som minst dekker gjennomsnittlig markedspris, den offentlige avgiften og omkostningene knyttet til retur, vil avgiften ha en rekke negative virkninger, som f.eks.:

• Irregulær import av HFK vil skape uheldige konkurransevridninger i markedet.

• Det vil bli tap av oppdrag til utlandet og tap av arbeidsplasser.

• Avgiften stimulerer ikke til utfasing av kuldemedier som er regulert gjennom Montreal-protokollen.

• Avgiften stimulerer ikke til teknologiskifte og bruk av naturlige kuldemedier.

• Avgiften fører til helt unødvendige merkostnader.

• Avgiften virker konkurransevridende i den internasjonale konkurransen.

• Det blir forskjellsbehandling av næringer knyttet til HFK og SF6, som faktisk fikk avgiftsfritak.

Et godt alternativ til avgift hadde vært en rekke teknologiske tiltak gjennomført i samarbeid med bransjen.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Erik Monsen har tatt opp det forslaget han viste til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.