Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Kari Lise Holmberg (H) (ordfører for saken): Behandlingen av den såkalte mulla Krekar-saken har medvirket sterkt til at fokus har blitt rettet mot flyktningers og asylsøkeres reiser mellom Norge og hjemlandet. Også rapporter fra politiet viser at enkelte asylsøkere reiser utenlands mens deres søknader er under behandling, til tross for at asylsøkere som hovedregel ikke skal tildeles reisedokumenter. Mye tyder på at en del illegal innvandring er mulig på grunn av misbruk av nettopp reisedokumenter. Det er på denne bakgrunn en må se Fremskrittspartiets forslag om å gjøre eksisterende lovverk både strammere, smalere og mindre fleksibelt.

Spørsmålet er om en innstramming av regelverket er nødvendig eller hensiktsmessig. Med unntak av Fremskrittspartiet mener samtlige partier i komiteen at dagens lovverk i utgangspunktet er godt nok. Det gir klart grunnlag for at personer som har fått opphold på uriktig grunnlag, kan få asyl- eller oppholdstillatelsen tilbakekalt. Dagens praksis sier dessuten at søknaden henlegges eller blir avslått uten realitetsbehandling dersom en asylsøker reiser ut av Norge eller forsvinner til et annet sted mens søknaden er under behandling. Det er hovedregelen og det normale.

I likhet med de fleste mener Høyre det er uakseptabelt at personer som har fått flyktningstatus i Norge, bruker sine norske utlendingspass og reisedokumenter til å reise til hjemlandet på ferie. Slik reisevirksomhet vil være misbruk av asylinstituttet. Det «er alvorlig og krever reaksjon», sier en samlet komite. Det er også en samlet komite som påpeker hvor viktig det er å gi de riktige signalene, slik at økt tilstrømning av asylsøkere uten beskyttelsesbehov unngås.

Dagens lovverk er ikke absolutt, men det gir rom for skjønn. En viss fleksibilitet i lovverket er viktig for å kunne ivareta individuelle hensyn i en flyktnings vanskelige livssituasjon. Det er dessuten viktig å merke seg at reisevirksomheten i de langt fleste tilfellene er uproblematisk. Når en person med utenlandsk bakgrunn har oppnådd norsk statsborgerskap, er dette en tillatelse som innebærer at vedkommende har de samme rettigheter som alle andre nordmenn, også i forhold til reisevirksomhet. Jeg viser her til Regjeringens fyldige redegjørelse i forslaget til revidert nasjonalbudsjett. Dette som svar på et tidligere anmodningsvedtak i Stortinget.

Mediene setter ofte et skarpt søkelys på enkeltpersoner og uheldige enkeltepisoder. Det er i slike tilfeller forståelig at folk reagerer, og at det kan være både nødvendig og riktig med et kritisk blikk på våre egne lover og regler og på hvordan disse blir praktisert. Både forslagene i denne saken og tidligere vedtak i Stortinget har satt søkelyset på relevante problemstillinger. Det er problemstillinger og utfordringer som Regjeringen orienterer Stortinget om nettopp i revidert nasjonalbudsjett for 2003.

Et bredt flertall i komiteen viser dessuten til kommunal- og regionalminsterens brev til komiteen den 12. mars 2003, der det framgår at statsråden ønsker å se nærmere på hvordan regelverket faktisk praktiseres. Med sikte på innskjerping vil det også bli sett nærmere på rutinene ved fornyelse av reisedokumenter og ved utstedelse av nye dokumenter etter at dokumenter er meldt tapt. Også den geografiske avgrensningen for reisevirksomhet vil bli vurdert.

Fremskrittspartiet vil, i langt større grad enn det øvrige flertallet på Stortinget, ha lover og regler som er absolutte, automatiske og gir lite rom for å kunne ta menneskelige hensyn. Det finner ikke flertallet i komiteen å kunne støtte og vil derfor at forslaget vedlegges protokollen. Jeg vil avslutningsvis anbefale komiteens tilråding i denne saken.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Signe Øye (A): Problemstillingene i Fremskrittspartiets forslag som vi har til behandling i dag, er tidligere tatt opp av kontrollkomiteen i Stortinget. Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen fremmet da følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sikre at regelverket er i samsvar med intensjonene og eventuelt fremme forslag til lovendring hvor hovedregelen må være at opphold i hjemlandet fører til tilbakekall av asylstatus.»

I revidert nasjonalbudsjett har statsråden gitt en fyldig redegjørelse for anmodningsvedtaket fra Stortinget.

Det er ikke slik som Fremskrittspartiet prøver å gi inntrykk av i innstillingen, at det kun er de som er opptatt av misbruk av asylinstituttet, og at det kun er Fremskrittspartiet som er opptatt av at utstedte reisedokumenter benyttes til å reise til hjemlandet, når det ikke er tillatt. Mye av regelverket er i stor grad på plass. Men det er all grunn til å se på praktiseringen av dagens regler.

Dagens regelverk er slik at dersom en asylsøker reiser ut av landet, trekkes søknaden, og dette er også praksis. Kommer imidlertid vedkommende asylsøker tilbake og fremmer ny søknad, har vedkommende rett til etter flyktningkonvensjonen å få den behandlet. Med fingeravtrykksregisteret bør det være lett å finne ut om personen har søkt tidligere, men så reist ut av landet, og at det neppe er grunn til beskyttelse. En slik søknad kan gis hurtigbehandling, mener Arbeiderpartiet, og er dermed ikke det store problemet.

Arbeiderpartiet mener at Regjeringen må gjennomgå dagens praksis for å se om praktiseringen av reglene og rutinene likevel er i henhold til regelverket.

Når det gjelder reisebegrensninger for dem som har asylstatus eller oppholdstillatelse, mener Arbeiderpartiet at redegjørelsen fra statsråden i revidert viser at håndteringen av dagens regelverk må bli bedre.

Da man i år 2000 ble kjent med at over 1 500 nordirakere med norske reisedokumenter hadde krysset den syrisk-irakiske grensen dette året, foretok regjeringen Stoltenberg en innstramming. Etter at man fikk kjennskap til at det var så mange som reiste hjem i perioder, ble det gitt avslag på søknad om oppholdstillatelse til nordirakere som ikke hadde et individuelt beskyttelsesbehov.

Arbeiderpartiet mener at oppholder man seg i perioder i det landet man har flyktet fra, er det en indikasjon på at behovet i Norge ikke er reelt. En praksis som åpner for at asylanter kan reise på ferie e.l. til hjemlandet, vil bidra til å undergrave asylinstituttet og lett komme i strid med folks alminnelige rettsoppfatning, og det krever at det reageres.

Arbeiderpartiet mener, slik hele komiteen gir uttrykk for i innstillingen, at det er uheldig at personer med flyktningstatus eller vern i Norge omgår reisebegrensningen til hjemlandet i sine norske utlendingspass og reisedokumenter ved først å reise til et naboland for så å reise til hjemlandet. Dersom praksisen i UDI og UNE i dag kan tyde på at det i utgangspunktet utstedes reisebevis og utlendingspass uten andre reisebegrensninger enn reiser til hjemlandet, er det grunn til å se nærmere på dette. Det må ses på om det er flere land som må omfattes av hvor asylanten ikke kan få reisedokumenter til. Jeg regner med at statsråden kommer tilbake til dette enten som egen sak eller i forbindelse med revideringen av hele utlendingsloven som Stortinget får til behandling om ikke altfor lenge.

Arbeiderpartiet er enig i at saken vedlegges protokollen.

Per Sandberg (FrP): Saksordfører Holmberg sa et eller annet som gir meg en forståelse av hvorfor Stortinget ikke ønsker å ta noen grep. Det saksordføreren gav uttrykk for, var en bagatellisering av problemet. Jeg kan gjerne være med på å diskutere hvorvidt Krekar-saken var den utløsende faktor, men det er ikke en enkeltsak vi snakker om. Det synes jeg representanten Øye gav sterkt uttrykk for gjennom å vise til de tallene som hun opererte med.

Vi har registrert stadig gjentatte grensepasseringer foretatt av mennesker som har midlertidig opphold og opphold i Norge på bakgrunn av at de har vært forfulgt. Da er det litt synd, synes jeg, at Stortinget ikke gir Regjeringen, kall det gjerne en instruks eller i hvert fall en mulighet til å stramme inn praktiseringen i tråd med omfanget av problemet.

Jeg så en dokumentar på NRK forleden dag, og hvis flere av representantene så den, burde de umiddelbart ha endret sin innstilling i dag. For den viser helt klart hvor stort problemet kan bli i Norge. Dokumentaren handlet om andre land i Europa, men den utviklingen som vi ser i resten av Europa, kan vi ikke være blinde for eller stå rolige og se på og innbille oss ikke vil skje i Norge. Det er faretruende trekk ved den utviklingen. Jeg vil ikke utdype det noe mer. Det er årsaken til at Fremskrittspartiet, som det eneste partiet nå, faktisk tar denne saken på alvor, og det uavhengig av hva representanten Øye sier. Det er ikke slik at vi i Fremskrittspartiet tror at vi er det eneste partiet som er opptatt av dette. I merknadene i innstillingen og ikke minst i den utredningen som ligger i revidert, ser vi hvor stort problemet er, og at hele Stortinget har forstått at det er et stort problem. Forskjellen på Fremskrittspartiet og de andre partiene er at vi vil handle. Vi legger fram forslag til handling, mens resten av Stortinget og Regjeringen fortsatt vil utrede og vurdere.

Det er heller ikke slik at dette handler om menneskelige hensyn, for hvis det hadde vært et argument, skulle det ha veid på Fremskrittspartiets side. Det er heller ikke riktig, som det blir påstått, at regelverket er på plass. Regelverket er mangelfullt, selv om vi også kan se at praktiseringen i forhold til det regelverket som eksisterer, er feil. Men det som ligger i våre forslag, er ytterligere regelverk for å stramme inn enda mer i forhold til den reisevirksomheten som skjer, ikke til opprinnelseslandet, men til naboland og derigjennom over til opprinnelseslandet, noe som vi ikke har en sjanse til å kontrollere. Det er der problemet ligger, og der må det regelendringer til.

Jeg vil bare til slutt gi uttrykk for noe tilfredshet, i og med at alle partiene på Stortinget, og Regjeringen gjennom sin utredning i revidert, i hvert fall innser at dette er et problem. Da har vi kommet et stykke på vei. Det har tatt fire-fem-seks år å innse det. Jeg håper, selv om Stortinget stemmer ned våre forslag, at Regjeringen og statsråden ikke vil bruke enda tre-fire-fem år for å få iverksatt nytt regelverk eller endre praktiseringen av regelverket, så vi ikke kommer i den situasjonen som ble avslørt på den dokumentaren som ble sendt på NRK forleden dag.

Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV): SV er med i flertallet i innstillingen og går inn for det. Vi gir klar melding til Regjeringen om at de lover og regler som er på plass, skal praktiseres, og det er også en klar beskjed om at man må se på deler av regelverket for å se om det trengs å strammes inn.

Forskjellen på flertallet og Fremskrittspartiet er at Fremskrittspartiet mener at folk skal behandles helt summarisk, helt uavhengig av hva slags situasjon de er i, mens flertallet mener at det kan finnes noen unntak, og at det er noen vurderinger som må gjøres av forvaltningen i slike saker. For eksempel når det gjelder de registrerte grensepasseringene inn til Nord-Irak, som er veldig debattert, er det ikke noen tvil om at det i mange tilfeller kan være forhold som gjør at det er grunn til å si at vedkommende ikke er truet. Men sjøl om det er mange grensepasseringer, betyr ikke det at det er alle som reiser. Det kan jo være noen som reiser mye, og å si at alle skal behandles helt likt fordi de har passert en grense, blir feil. Det må ligge en vurdering til grunn.

SV har også vært med på å be Regjeringen se nærmere på rutinene når det gjelder utstedelse av reisedokumenter, for om mulig å begrense muligheten til å reise til naboland. Men å gjøre det helt summarisk kan medføre at man faktisk begår overgrep mot mennesker hvis eneste mulighet til å treffe sin familie, er at det skjer i et naboland. Det er også en mulighet.

Jeg kan berolige representanten Sandberg med at jeg også så den dokumentaren som gikk på TV forrige kvelden, og en del av det vi så der, var ganske opprørende. Man skal ikke være naiv og blind for det. Men man kan ikke samtidig si at dette gjelder alle som er flyktninger og asylsøkere, at det gjelder alle som er kommet til Europa, og at alle derfor skal behandles som om de er potensielle terrorister og ekstremister som er villige til både å omstyrte samfunn og ta livet av folk, for slik er det ikke. Vi kan ikke oppføre oss på den måten at vi mistenkeliggjør samtlige selv om noen har misbrukt vår tillit eller gjør ting som er ulovlig.

Jeg oppfatter det slik at Stortinget nå har gitt en klar melding om at vi mener at det lovverket og det regelverket som er på plass, og som etter vårt syn gir hjemmel for å praktisere disse reisebestemmelsene strengt og i henhold til våre internasjonale forpliktelser, faktisk skal brukes, og at Regjeringen har fått beskjed om at de må gå igjennom sine rutiner for å sørge for at dette blir praktisert i tråd med slik det faktisk er. Det betyr også at flertallet i Stortinget har erkjent at her har det vært noen åpninger som kanskje har vært for store, og at de nå skal lukkes igjen.

Jeg oppfatter dette som en seriøs måte å håndtere dette spørsmålet på. Å gå på de forslagene som Fremskrittspartiet nå har, vil bety en summarisk og vilkårlig behandling av enkeltmennesker som ikke er en rettsstat verdig.

Ivar Østberg (KrF): I likhet med andre hadde jeg nytte av å se den dokumentaren som gikk på NRK forleden dag. Det er neppe vanskelig for noen av oss å ta avstand fra rekruttering til terrorisme, fra voldsbruk og kriminalitet mot egne religiøse institusjoner, som også ble dokumentert.

Men vi er nødt til å klare å tenke flere tanker samtidig, og i denne saken vil jeg uttale at for Kristelig Folkeparti er det – og det har det alltid vært – viktig å verne om asylinstituttet, bevare respekten for det og ikke minst sikre retten til asyl som en reell rett for dem som trenger beskyttelse. Skal vi makte å bevare denne respekten for asylinstituttet, må det reageres dersom asylinstituttet misbrukes.

Flertallet, som Kristelig Folkeparti er en del av, mener at «dersom personer har fått opphold på uriktig grunn, skal asyl/annen oppholdstillatelse tilbakekalles». Det er det også grunnlag for i dagens lovverk. Dagens praksis er at en asylsøker som reiser ut av landet, eller som forsvinner til ukjent sted mens søknaden er til behandling, anses som å ha trukket sin søknad. Komiteen viser til statsråd Solbergs brev av 12. mars 2003, hvor det framgår at asylsøknaden «enten henlegges eller det fattes negativt vedtak uten realitetsbehandling» i slike tilfelle.

Kristelig Folkeparti har, som andre partier, registrert at det forekommer uheldige episoder. Vi er tilfreds med at Regjeringen vil foreta en gjennomgang av regler og rutiner for å se om praksisen bør forbedres.

Med hensyn til forslag 2 i Dokument nr. 8:58, som omtaler reisebegrensninger, viser komiteen til Regjeringens redegjørelse i revidert nasjonalbudsjett 2003. Komiteen ber samlet Regjeringen om å se nærmere på praktiseringen av regelverket med hensyn til omgåelse av reisebegrensningene i asylantens norske utlendingspass og reisedokumenter ved reise til sine hjemland via naboland. Komiteen ber Regjeringen foreta en innskjerping av rutinene ved fornyelse av reisedokumenter når slike er meldt tapt. Videre ber komiteen om en vurdering av om omliggende land også bør omfattes av reisebegrensninger for å hindre misbruk.

Kristelig Folkeparti vil avslutningsvis vise til brev av 7. mars 2003 til kommunalkomiteen og justiskomiteen fra NOAS, Norsk Organisasjon for Asylsøkere, hvor det heter:

«Samtidig som misbruk av asylsystemet må bekjempes aktivt, er det imidlertid maktpåliggende at asylsystemet beholder den fleksibiliteten og den grunnleggende, mellommenneskelige forståelsen som flyktningers livssituasjon forutsetter.»

Kristelig Folkeparti er enig med NOAS i dette. NOAS viser bl.a. i sitt brev til UNHCRs Håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling, pkt. 125, der det bl.a. heter:

«Det har en annen betydning i vurderingen av flyktningens forhold til hjemlandet dersom han besøker en gammel eller syk forelder, enn ved jevnlige besøk i landet i form av ferie eller i den hensikt å etablere forretningsmessige forhold.»

Det heter at slike tilfeller bør «bedømmes individuelt». Kristelig Folkeparti er enig med UNHCR og NOAS i deres påpekning av dette.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar i komiteen): Som det framgår av innstillinga, er det her eit breitt fleirtal som står saman. Senterpartiet er med i det fleirtalet.

Vi synest det er bra at alle parti, unnateke Framstegspartiet, understrekar at det er viktig at asylinstituttet og respekten for asylinstituttet blir bevart. Retten til asyl skal vera reell for dei som treng det. Vi synest eigentleg det er pinleg at ikkje òg Framstegspartiet kan stå for ein slik politikk.

Så seier òg fleirtalet at «dersom personer har fått opphold på uriktig grunn, skal asyl/annen oppholdstillatelse tilbakekalles». Det er altså grunnlag for det i dagens lovverk. Vi er samde i at misbruk av asylinstituttet er alvorleg, og at det krev reaksjonar.

Så er òg dagens praksis slik at dersom ein asylsøkjar reiser ut av Noreg eller forsvinn til ukjent stad mens søknaden er til behandling, blir søknaden rekna for å vera trekt. I brevet frå statsråden til komiteen av 12. mars 2003 går det fram at anten blir asylsøknaden i slike høve lagd bort, eller det blir fatta eit negativt vedtak utan realitetsbehandling. Så har det førekome uheldige episodar. Difor er fleirtalet fornøgd med at Regjeringa føretek ein nærmare gjennomgang av reglar og rutinar for å sjå på om praksisen bør forbetrast. Fleirtalet seier òg at personar med flyktningstatus normalt ikkje skal kunna bruka sine norske utlendingspass og reisedokument til reiser til heimlandet på ferie. Men det er svært viktig at vi her avviser den automatiske behandlinga av slike saker og dermed den vilkårlege behandlinga som enkeltmenneske kan bli utsett for, og som ligg i Framstegspartiet sitt forslag. Det er eit breitt fleirtal som vil at UDI skal vurdera kvar enkelt sak, og òg vurdera kvar enkelt sak opp mot forhold som kan endrast over år, og vi viser til UNHCRs handbok på dette feltet. Det kan ikkje vera tvil om at det kan vera personar som bevisst må velja å utsetja seg for fare av omsyn til f.eks. heilt spesielle familieforhold, medlemer av familien som ikkje er komne til Noreg, og som det er viktig å ha kontakt med.

Komiteen ynskjer at det blir sett nærmare på rutinane ved fornying av reisedokument og utferding av nye dokument etter at dokument er melde tapt. Komiteen ynskjer òg at Regjeringa ser på om den geografiske avgrensinga for reiseverksemd i enkelte høve bør omfatta omliggjande land. Så er det jo noko med UDIs eigen informasjon om gjeldande regelverk, og komiteen understrekar òg det. Det kan nok tenkjast at sjølve informasjonen om dei reglane som i dag gjeld, kan bli betydeleg betre.

Eg synest totalt sett at komiteen her har føreteke ei god avveging, som Senterpartiet føler seg fortruleg med, og eg er glad for at det er eit så breitt fleirtal som avviser Framstegspartiet sine forslag.

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med å si at dette er et problem som berører ganske mange deler av hele asylpolitikken. For det første er det her ingenting som er statisk. Når asylsøkerne kommer, når de eventuelt har fått opphold og asyl, vil jo noen av dem bli boende lenge i dette landet, faktisk bli norske statsborgere etter hvert, og ting kan skje i hjemlandet. Det er derfor veldig vanskelig i denne sammenheng å snakke om absolutter, men det er derfor også viktig å si at det er vurderinger som må foretas i forhold til den enkelte sak på det enkelte tidspunktet.

Samtidig er det ganske viktig å understreke at det er et enormt problem at man misbruker asylinstituttet, at man gjennom sin hjemreise faktisk dokumenterer at man ikke hadde behov for asyl, eller ikke hadde behov for beskyttelse. Det er også et stort problem at det forekommer misbruk av norske reisedokumenter, som ikke bare brukes til å reise tilbake igjen til hjemlandet. Det er også en høy tapsprosent i enkelte grupper. Disse dokumentene beslaglegger vi med jevne mellomrom med feil identitet i utlandet – altså de brukes som reisedokumenter for andre personer for å komme inn til landet. Derfor er det ingen grunn til å si at ikke dette er et spørsmål som man må vurdere sterkere hvordan vi regulerer, hvordan vi praktiserer, og hvordan vi gjennomfører eventuelle endringer på området.

Det er etter min mening relativt vid adgang til å reagere mot misbruk av asylinstituttet og misbruk av norske reisedokumenter med det regelverket vi har. Det er slik at man kan fortolke inn og gjennomføre stort sett alle reaksjonene så lenge det er en vurdering av de enkelte sakene, hvis folk har reist tilbake. Det er også slik at regelverket er blitt brukt til å frata folk asylstatusen i ettertid, og regelverket har vært brukt til tider for å ha reisebegrensninger til flere land enn hjemlandet, altså at man også har hatt reisebegrensninger til naboland i enkeltperioder.

Det man kan si om regelverket, er nok at det er relativt vidt, men at det kanskje også burde vært mer spesifikt og konkret på enkelte områder ved å gi beskjed om at i visse situasjoner må det altså være en hovedregel at man har større grad av begrensninger i forhold til reisedokumentene. Det har vi i revidert nasjonalbudsjett rapportert tilbake til Stortinget om at vi vil gjennomføre, og vi vil ikke minst vurdere situasjoner og regelverksregulere sterkere når man oppdager at det er stort misbruk i enkelte områder, eller stor hjemreisefrekvens, slik at det automatisk skal innebære at man for fremtiden definerer et videre område som begrensninger for hjemreise. Pr. dags dato er det to områder hvor dette har vært et hovedproblem, og det er de to områdene hvor vi har hatt store tilstrømninger av flyktninger og asylsøkere fra, nemlig Somalia og Irak. Felles for de to områdene har vært at de ikke har hatt en nasjonal myndighet som har hatt grensekontroll, og at den faktiske innreisen derfor ikke kontrolleres på grensen. Men den kan kontrolleres gjennom reise til naboland. I slike situasjoner er det viktig at man i regelverket klarere sier at begrensningene i reisedokumentene skal gjelde en videre krets/land, for det er rett og slett umulig å kontrollere bare enkeltlandet når det ikke finnes myndigheter som vil foreta en stempling på grensen, eller som har en kontroll. Det er noe av det jeg har som intensjon å gjennomføre, eventuelt også forskriftsfeste sterkere, siden dagens styring av utlendingsforvaltningen faktisk må skje gjennom forskriftsfesting, slik at man også klarer å ha noen rutiner og retningslinjer som man skal følge.

Vi vurderer også sterkere reaksjoner ved misbruk av reisedokumenter, særlig knyttet til fornyelse av dokumentene. Det er selvfølgelig vanskelig, fordi det også vil oppfattes som urimelig for personer som helt klart bare har mistet eller fått stjålet dokumentene sine. Men vi vet fra enkelte områder at det foregår en relativt stor handel med norske reisedokumenter som reisepapirer rundt i landet. Vi leter der etter de gode, men også rettferdige reguleringsmekanismer for å gjøre noe med det.

Vi må på dette området, som på alle andre områder, også holde oss innenfor de internasjonale konvensjonene vi er bundet av i forhold til beskyttelse og menneskerettigheter. Det betyr at hvis en asylsøker har reist fra landet, og vi har henlagt saken ved å anse den som trukket, vil problemet oppstå neste gang man kommer over grensen og søker asyl. Da har man en konvensjonsmessig rett til å få gjenopptatt saken sin. Da vil selvfølgelig den forrige behandlingen veie tungt, og det er fullt mulig at man da kan hurtigbehandle. Men man må også vurdere saksinnholdet, og asylsøkere må ha en veldig klar forklaring på hvorfor man har forlatt landet, hvor man har vært i den perioden, for å kunne synliggjøre at man da ikke gjør det som er hovedgrunnen til at vi er restriktive, nemlig at man faktisk dokumenterer gjennom sin egen atferd at man ikke har behov for beskyttelse. Men vi kan ikke ekskludere at folk får lov å fremme søknaden sin. Jeg må innrømme at det synes jeg av og til er et problem.

Vi har her snakket om fjernsynsopplevelser flere ganger. For meg sitter fortsatt et nesten 1½ år gammelt bilde på netthinnen, et bilde av en person fra Estland som hadde blitt sendt ut for femte gang med politieskorte, og som viste V-tegn og sa «I’ll be back». Som asylsøker er det en person som vi rett og slett konvensjonsmessig selvfølgelig må opprette sak på, selv om saken raskt avslås og personen sendes ut igjen. Det er et av problemene vi pr. i dag har, men vi har ikke mulighet til å avvise og ikke behandle saken, selv om den type saker blir meget hurtig behandlet. Det er rettigheter som ligger i internasjonale konvensjoner, og vi må også gi de asylsøkerne som kommer, mulighet til å forklare seg hvis de har vært ute av landet, om hvorfor de faktisk har vært ute av landet.

Presidenten: Presidenten oppfattet det slik at Per Sandberg bad om ordet til replikk. Replikk er det ikke adgang til i denne saken, men treminuttersinnlegg er mulig.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Sandberg (FrP): Jeg beklager at jeg misforstod. Da får jeg litt mer tid disponibelt.

Min utfordring til statsråden er å utdype litt mer om bruken av konvensjoner. Stadig vekk møter Fremskrittspartiet den argumentasjonen at vi har enkelte internasjonale avtaler og konvensjoner å forholde oss til, og derfor er vi på en måte låst oppi et hjørne. Da er min utfordring til statsråden: Hvorfor er det slik at Norge, som har ratifisert slike konvensjoner og avtaler, er låst, mens våre naboland står fritt gjennom sin utlendingslovgivning til å foreta slike endringer som Fremskrittspartiet gjør? Det synes jeg er en interessant problemstilling, for det har vært argumentasjonen mot Fremskrittspartiets endringsforslag nå i mange år. Derfor kunne jeg tenke meg en avklaring av det.

Vår øverste juridiske ekspertise har jo også konkludert med at i forhold til suverenitetsprinsippet er det ingen internasjonale avtaler eller konvensjoner som kan hindre Norge i å lage bestemmelser i utlendingsloven. Hvorfor er det da slik at vi i regjering eller storting ikke kan gjøre det som vår øverste juridiske ekspertise fastslår at vi kan gjøre? Hvorfor er det slik at Fremskrittspartiet, som fremmer disse forslagene, hele tiden blir kritisert av statsråden for å ha en annen agenda? Når vi fremmer forslag – som vi gjør uansett om vi har 4 pst. på meningsmålingene, eller om vi har 30 pst. på meningsmålingene – er det eneste, retoriske svaret statsråden har, at hver gang Fremskrittspartiet opplever 1½ pst. nedgang på meningsmålingene, drar vi fram innvandringspolitikken, til tross for at statsråden vet at dette er et prioritert område for oss. Storbritannia har innført likelydende endringer. Danmark gjør det, og kanskje blir dette på sikt regler som EU vedtar.

Så har jeg en ny utfordring til statsråden. Det er riktig at det står i revidert at statsråden og Regjeringen lover at dette skal de gjøre noe med. I 2000 var vi fullstendig klar over situasjonen. I 1998 var vi fullstendig klar over situasjonen. Men i 2000 tok Stoltenberg-regjeringen noen grep. Hvorfor er det ikke slik at vi i storting og regjering kan fatte vedtak i sammenhenger der vi ser problemene? Hvorfor er det slik at vi skal ha byråkrater som skal jobbe i fire-fem år for å få foretatt endringer som vi faktisk kan gjøre umiddelbart, når statsråden i revidert sier man er så fullstendig klar over problemet? Det er flere sider med utredninger av problemet. Hvorfor kan vi da ikke gjøre endringene?

Statsråd Erna Solberg: Jeg mener at dette ikke er en sak om Fremskrittspartiets forslag eller om Fremskrittspartiets eventuelle utvikling på meningsmålinger. Jeg bare konstaterer at av og til går Per Sandberg meget høyt opp på banen i disse sakene og hevder at vi ikke gjør noe i saker som vi faktisk gjør noe med.

Det vi i revidert nasjonalbudsjett har gjort, er å melde tilbake på det vedtaket som Stortinget fattet tidligere år, hvor man bad om å få en gjennomgang av saken og hva vi i Regjeringen gjorde med det. Der har vi listet opp hva vi kommer til å gjøre. Jeg nevnte noe av det i innlegget mitt. Vi har nå en gjennomgang av UDIs og UNEs praksis når det gjelder utstedelse av reisedokumenter, og av praksisen i forhold til å gjøre geografiske begrensninger av reisedokumenter. Det har altså ledet til at det kan være mulig at vi nå må få en forskrift som klarere spesifiserer når man bør gjøre videre begrensninger i reisedokumentene for å sikre at man her, innenfor det man har hjemmel til, faktisk også bruker hjemmelen med en klarere styring. Det er også svaret på hvorfor man ikke kan gjøre vedtak i denne salen og så regne med at det da skal bli stående. For når man har vedtatt at utlendingsområdet styres gjennom lover og forskrifter, må det pr. i dag enten fremmes lovendringsforslag i Norge for å gjøre styringsendringer innenfor utlendingsområdet, eller så må man bruke den biten som går på at vi innenfor lovhjemler kan skrive forskrifter. Og det tar dessverre sin tid å lage forskrifter. Det er slik at ifølge utredningsinstrukser skal forskrift på høring. Det skal gjennomarbeides, og det tar i gjennomsnitt ni måneder å lage en forskrift for å gjøre endringer.

Jeg har varslet at jeg kommer tilbake til Stortinget med en gjennomgang av styringsforholdet på utlendingsområdet, for jeg mener at dette er et område med så mye skjønn at denne formen for styring ikke fungerer lenger. Ikke det at vi skal gå tilbake til den gamle ordningen, med anke til departementet på enkeltsaker, men vi må ha en større grad av mulighet til å kunne definere og lovfortolke, i tråd med den forståelse av lovene Stortinget måtte ønske, uten å gå veien via en lengre forskriftsrunde. Så jeg er faktisk enig med Per Sandberg i at av og til, slik som på dette området, synes det å være et tungvint instrument å bruke når det gjelder å kunne foreta en lovfortolkning og gi en reell og enkel instruks til Utlendingsdirektoratet om hvordan man skal praktisere på området.

Så til spørsmålet om konvensjoner. Vi kan formelt selvfølgelig bryte internasjonale konvensjoner, men da bryter vi internasjonale konvensjoner. Vi kan lage lover som bryter internasjonale konvensjoner eller fortolker dem på andre måter, og så vil kanskje fortolkningsspørsmålet om hva som har forrang i rettsvesenet, til slutt ende opp i norsk høyesterett. Så flytter vi det over dit. Jeg skal ikke gå god for at disse reglene er gjennomført verken i Danmark eller England, at man automatisk avviser asylsøkere fordi de har vært hjemme i landet sitt.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Per Sandberg (FrP): Jeg skal ikke drive mer polemikk med statsråden. Men jeg registrerer at argumentasjonen skifter hver eneste gang statsråden skal forsvare sin trenering av framdrift i saken. Jeg har merket meg at i framtiden skal Fremskrittspartiet fremme forslag til nye forskrifter og lovendringer. Det skal bli morsomt å se hvilken argumentasjon statsråden da har i de sammenhengene.

Jeg vil bare få lov til å kommentere noe som ble sagt av representanten fra Kristelig Folkeparti om at Fremskrittspartiet ikke er med på merknaden der det står at komiteens flertall «ser det som viktig at asylinstituttet og respekten for asylinstituttet bevares». Men vi ønsker ikke at det skal bevares slik som det er i dag. Vi ønsker at respekten for asylinstituttet skal styrkes. Vi ønsker ikke å bevare det slik som det er i dag, for i dag er respekten for asylinstituttet tynnslitt. Det er helt ødelagt. For å få styrket respekten for asylinstituttet er vi nødt til å stille noen krav og gjøre noen lovendringer, som, ut fra debatten og statsrådens uttalelse, jeg skjønner skal ta mange, mange år.

Statsråd Erna Solberg: Jeg vil bare korrigere Per Sandberg. Det vil ikke ta mange år å gjøre endringer i en forskrift. Det tar ca. ni måneder med høring og annet. Det er styringsforholdene som er lagt opp på denne måten.

Hvis vi skal diskutere hvem som skifter argumentasjon i saken, tror jeg Per Sandberg er en læremester i det når vi diskuterer utlendingsfeltet. Det er vanskelig å holde en sammenhengende diskusjon om det temaet som er satt. Særlig synes jeg det er problematisk når man kontinuerlig blander inn en rekke andre forhold. Jeg har lyst til å si at asylinstituttet tror jeg alle i denne salen er opptatt av å bevare. Men det betyr at alle skal ha en rett til å få vurdert sitt beskyttelsesgrunnlag. Hvis det viser seg at en person under asylperioden har en syk fetter på et asylmottak i Tyskland, ville det klokeste være at den personen varslet UDI før man reiste. Jeg mener faktisk ikke at vi kan ta asylretten fra en person som har gjort det, men da må personen forklare hvor man har vært, og kunne dokumentere det. Men å frata en person asylretten for å gjøre noe slikt, synes jeg faktisk er å trekke begrensningene altfor langt.

Ivar Østberg (KrF): Jeg mener at jeg klart gav uttrykk for at skal vi bevare respekten for asylinstituttet, må vi sørge for at det reageres når dette instituttet misbrukes. Jeg er enig i at hvis vi bare lar det bli misbrukt, svekker man respekten for asylinstituttet. Å gjøre det Kristelig Folkeparti anbefalte, vil være en styrking av asylinstituttet. Sånn sett er vi enige med Fremskrittspartiet i at asylinstituttet bør styrkes. Det er ikke noen uenighet på det området. Men vi er uenige om hvordan vi skal gjøre det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.