Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Beate Heieren Hundhammer (H) (ordfører for saken): De tre forslagsstillerne bak Dokument nr. 8:104 fremmer tre forslag for å avhjelpe bostedsløsheten i Norge.

For det første foreslås det at kommunene får plikt til å finne bolig til personer som ikke har et eget sted å bo når de kommer ut fra fengsel eller institusjon.

For det andre foreslås det endringer i lov om sosiale tjenester § 3-4 Boliger til vanskeligstilte,hvor det klargjøres at sosialtjenesten har en plikt til å skaffe folk et varig botilbud.

Det tredje forslaget går ut på å be Regjeringen utarbeide kvalitetskrav til midlertidige overnattingssteder som kommunen henviser bostedsløse til.

En samlet komite ønsker i likhet med forslagsstillerne å avhjelpe bostedsløsheten, og deler bekymringen for at personer som er løslatt fra fengsel eller har avsluttet et institusjonsopphold, ofte blir henvist til hospits som en midlertidig løsning.

Det er imidlertid ikke flertall for noen av forslagene i Dokument nr. 8:104. Jeg vil bruke resten av mitt innlegg til å begrunne regjeringspartienes syn, så regner jeg med at de øvrige partiene selv utdyper sine standpunkter.

Dagens lovgivning sikrer den enkelte rett til midlertidig husvære dersom man ikke selv kan skaffe dette. I så måte bør forslag nr. 1 være dekket av dette. I tillegg har kommunene et generelt ansvar for å medvirke til å skaffe den enkelte et varig botilbud. Forslaget om at kommunene skal ha plikt til å skaffe den enkelte et varig botilbud, vil endre hele den offentlige boligpolitikken. Forslaget vil også utvide det offentliges ansvar betydelig og innskrenke den enkeltes ansvar tilsvarende.

Videre er det et betydelig inngrep i det kommunale selvstyret. Dersom man ikke engang har tro på at kommunene er i stand til å bistå mennesker som har behov for hjelp, til å finne et sted å bo uten at det lovfestes som en plikt, er det knapt noe vi kan ha tiltro til at kommunene klarer. Oppgaven med å hjelpe personer som kommer ut fra fengsel eller institusjon, eller som på annen måte har kommet i en vanskelig situasjon, til å skaffe seg et verdig sted å bo, har jeg stor tiltro til at kommunene skal klare å løse uten at det blir vedtatt som en plikt.

For øvrig er det underlig at SV, som prøver å gjøre seg lekker overfor Kommune-Norge ved å snakke om større grad av selvstyre, kommer med et slikt forslag, som viser at de har null tillit til lokaldemokratiet. Det er av og til langt mellom liv og lære.

Gjennom SVs forslag vil det gå mot at flere blir leietakere i offentlige, leide boliger. Disse blir da fratatt muligheten til å delta i det som regnes som den sikreste sparingen, nemlig det å eie sin egen bolig. Dette vil bety en ny utvidelse av fattigdomsfella.

Når det gjelder forslaget om utarbeidelse av kvalitetskrav til midlertidige overnattingssteder, har sosialministeren allerede sendt ut et rundskriv om kvalitetskrav, noe som burde være dekkende.

Regjeringspartiene støtter ikke forslagene fra SV. Det betyr ikke at vi forholder oss passive i forhold til bostedsløse. Husbanken har fått mer midler til både bostøtte, boligtilskudd og låneramme. Det er foreslått økte ressurser til oppfølging og veiledning av kommunene i boligsosialt arbeid. Regjeringen har bedt Husbanken om å gi kampen mot bostedsløshet topp prioritet. Boligtilskuddet fra Husbanken er det høyeste noensinne, og det er gitt en innretning som prioriterer de vanskeligst stilte. Ved at løpetiden for lån er utvidet fra 30 til 50 år, reduseres kommunens lånekostnader, noe som legger til rette for lavere husleie. Videre vil det i løpet av høsten 2003 bli lagt fram en stortingsmelding om boligpolitikk som også vil inneholde plan for å bekjempe bostedsløshet.

Kommunenes mulighet til å hjelpe de bostedsløse er også styrket i Regjeringens forslag til kommuneproposisjon for 2004, ved en kraftig vekst i kommuneøkonomien. Færre øremerkede midler og økte frie inntekter bidrar til økt kommunalt handlingsrom.

Regjeringen har i tillegg bevilget 19 mill. kr til forskning og tiltak som skal hjelpe de bostedsløse i landets seks største byer. Dette skal også gi oversikt over antall bostedsløse og hvilke behov for tjenester de bostedsløse har.

Selv om det skjer mye positivt i forhold til de bostedsløse, er bostedsløshet fortsatt et stort problem. Regjeringen har gjort en rekke grep, og Stortingets behandling av boligmeldingen til høsten vil forhåpentligvis bidra ytterligere. Forslagene i Dokument nr. 8:104 er lite egnet til å løse noe som helst. De dreier seg i realiteten om hvorvidt man har tillit til at kommunene gjør den jobben de skal, uten at Stortinget trær en lov om plikt nedover ørene deres. Det er neppe slik vi best sørger for de bostedsløse, hvor vi er helt avhengig av at kommunene gjør jobben sin.

Signe Øye (A): Det er bra at det fremmes tiltak for de mange bostedsløse her i landet, slik det gjøres i Dokument nr. 8:104 fra SV-representantene Holmås, Molvik og Thorkildsen.

Forslagene vil likevel ikke få flertall i dag. Det kan være forskjellige grunner til det, og jeg skal komme tilbake til hvorfor ikke Arbeiderpartiet støtter forslagene.

Kommunene har etter dagens rollefordeling hovedansvaret for boliger for vanskeligstilte, inklusiv de bostedsløse. Dette ansvaret framgår av sosialtjenesteloven § 3-4, som gir kommunen i oppgave å medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. SV vil at det skal fremmes en lovendring, slik at kommunene får en plikt til å finne bolig til personer som ikke har et sted å bo.

Arbeiderpartiet mener at før man kan pålegge kommunene et enda større ansvar, må vi først og fremst få en bedre kommuneøkonomi, slik at det er samsvar mellom oppgavene kommunene skal utføre, og pengene som overføres fra staten. Det er det ikke i dag.

Men for noen grupper er det ikke nok å få et tilbud om en bolig fra kommunen. Av de ca. 6 000 bostedsløse kan en tredjedel hjelpes med økonomiske virkemidler, en tredjedel kan klare å bo dersom de får noe sosialfaglig oppfølging, og den siste tredjedelen må ha tung sosial oppfølging. Det siste gjelder ikke minst grupper med rusproblemer. Derfor er dette et sammensatt problem.

Regjeringen vil opprettholde hospitsene og heller bedre kvaliteten. Det er Arbeiderpartiet helt uenig i. Vi vil avvikle hospitsene. Å bo på hospits er i beste fall et kortvarig, usikkert, dårlig og kostbart tilbud. For alt annet enn helt akutte, kortvarige problemer vil det være både bedre og billigere med et ordinært tilbud. Men det krever at staten legger til rette slik at det blir mulig for kommunene å gjennomføre dette, men det har ikke denne regjeringen gjort så langt.

I 1997 fortalte en kartlegging oss at det til enhver tid bor om lag 1 000 personer på hospits. Det ser ikke ut til at dette tallet er blitt lavere i dag. Å bo på hospits kostet i 1997 om lag mellom 12000 og 15000 kr pr. person pr. måned. Et godt botilbud i ordinær bolig basert på dagens økonomiske midler med 60 pst. tilskudd og utvidet bostøtte, slik Arbeiderpartiet går inn for, vil være å tilby en bolig innenfor en ramme på om lag 3 000 kr pr. måned. Ved å lage slike løsninger kan kommunen frigjøre betydelige økonomiske midler, som i stedet kan settes inn for å gi den enkelte en sosialfaglig oppfølging som kan gjøre det lettere å etablere en vanlig tilknytning til bolig, arbeid og et meningsfylt, sosialt liv.

Men Regjeringen har ikke økt dette tilskuddet vesentlig. Regjeringen har holdt et stabilt tilskudd til boliger. Derfor blir det dyrere for kommunene å etablere et boligtilbud og vanskelig å prioritere blant mange andre akutte problemer. Arbeiderpartiet foreslo å øke tilskuddet til bygging av lavinnskudds- og utleieboliger med 112 mill. kr mer enn regjeringspartiene og Fremskrittspartiet for inneværende års budsjett. Det fikk vi ikke flertall for. Det ville gitt mange kommuner mye større mulighet til å hjelpe de bostedsløse.

I et samarbeid mellom Sosialdepartementet og de største bykommunene er det allerede etablert et eget prosjekt for arbeid med bostedsløse. Arbeiderpartiet mener at det er viktig å få til et samspill med organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, som på et frivillig grunnlag gjør et prisverdig arbeid på dette feltet.

Derfor mener Arbeiderpartiet at det gjennom Sosialdepartementet skal utvikles en støtteordning for kommuner og frivillige organisasjoner som tar et ansvar for særlig vanskeligstilte, hvor de kan få dekket deler av kostnadene ved boligsosial oppfølging. Om det er det sosialministeren med sine uttalelser i avisene i dag har tenkt å følge opp, er det bra. Men dersom det er tilskuddet til storbyene eller tilskuddet til rus og psykiatri som Regjeringen foreslår i kommuneproposisjonen for neste år, som skal være løsningen, er det latterlig. Da vil nemlig f.eks. Kristiansand kommune få 1 mill. kr mindre enn i dag. Det blir ikke mye hjelp av det.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg skal ikke være like kategorisk som representanten Heieren Hundhammer var i sitt innlegg, når det gjelder hvorvidt disse tiltakene kan virke eller ikke. For Fremskrittspartiets del ønsker vi, som det også står i komiteinnstillingen, å komme tilbake til en del av tiltakene i forbindelse med en boligmelding som det er varslet skal komme til Stortinget til høsten. Derfor er det naturlig å se en del av dette, særlig det som framkommer i SV og Arbeiderpartiets merknader, i den forbindelse.

Jeg vil allikevel knytte et par kommentarer til de forslagene som ligger her. Når det gjelder forslag nr. 3, fra SV, tror jeg helt klart at det går altfor langt. Man skal etter dette forslaget sørge for å skaffe bostedsløse varig bosted. Det vil si at den eneste måten å løse det på, er faktisk at kommunene går til innkjøp av boliger. Det er kun på den måten man kan gi en varig løsning og fordele disse boligene til dem som kommer inn under denne kategorien. Jeg tror ikke det er måten å gjøre det på, vi må finne andre og mer fleksible løsninger på den problemstillingen.

Når det gjelder det som går på kvalitetskrav, som står i forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, vil jeg støtte opp om det som representanten Heieren Hundhammer var inne på, nemlig det som står i brevet fra sosialministeren om at man utarbeider og er i ferd med å sluttføre et rundskriv om kvalitetskrav til midlertidig husvære etter § 4-5 i loven. Jeg tror det er den måten vi først må forsøke å løse disse tingene på, og så får vi se på hvor man går videre.

Jeg tror at vi i denne saken gjør lurest i å se dette i sammenheng i forbindelse med den boligmeldingen som kommer til høsten. Den måten Fremskrittspartiet stemmer på i dag, tilsier at vi ikke avviser noen av disse tiltakene, men vi ønsker å se dem i sammenheng og i forbindelse med boligmeldingen. Så får vi komme tilbake til saken og se om det er en del av forslagene vi da eventuelt kan støtte.

Sigbjørn Molvik (SV): Noe av det aller mest uverdige jeg kan tenke meg i et rikt og moderne velferdssamfunn, er at folk ikke har et sted å bo. En trygg og god bolig er helt fundamentalt for folks mulighet til å leve et godt liv. Det er også derfor retten til bolig er nedfelt som en menneskerett. Det er en svært uverdig situasjon for dem som er bostedsløse, og alle muligheter må prøves for å rette opp dette.

Bostedsløse har svært ulike og sammensatte problemer, og derfor mener SV at det må settes inn mange og ulike tiltak. Vi er klar over at de tre forslagene som SV fremmer i dag i denne saken, ikke alene løser alle problemene, men de vil kunne løse de mest prekære problemene. Det ene dreier seg om kvaliteten på midlertidige overnattingssteder, som ofte er hospitser. Det aller beste ville selvfølgelig være om vi kom dit at behovet for denne typen overnattingssteder ikke lenger var til stede, og at alle hadde en god og permanent bolig. Vi erkjenner at det vil ta tid før vi kommer dit. I mellomtida er det derfor viktig at kvaliteten på disse midlertidige bostedene er så god som mulig. Derfor foreslår vi at det blir utarbeidet klare kvalitetskrav som er klart forpliktende for kommunene. Det er spesielt uheldig og uverdig at personer som kommer ut fra institusjon eller fengsel, og som skal inn i en positiv rehabilitering, blir plassert på hospitser og i miljøer som lett fører til tilbakefall og nye store sosiale problemer. Jeg er klar over at Regjeringa arbeider med denne type kvalitetskrav, og vi får håpe de gjøres så forpliktende som mulig.

Det er slik at kommunene i dag har et generelt ansvar for å sikre personer som ikke sjøl kan skaffe seg bolig, et sted å bo. Praksisen rundt om i mange kommuner viser imidlertid at dette generelle ansvaret ikke er tilstrekkelig til å sikre de bostedsløse verdige boforhold. Vi fremmer derfor forslag om at kommunene ikke bare skal ha et generelt ansvar i denne sammenheng, men at de skal ha en klar plikt til å sørge for varig botilbud. Denne plikten må i det minste gjelde for dem som kommer ut etter opphold i fengsel eller på institusjon. De er i en så sårbar og vanskelig situasjon at kommunene må ha en svært tydelig plikt til å stille opp for disse. Jeg er skuffet over at flertallet ikke ønsker å utvide kommunenes ansvar når det gjelder boliger for vanskeligstilte.

Flertallet viser til at Regjeringa til høsten vil fremme en nasjonal plan for å bekjempe bostedsløshet og i tillegg en stortingsmelding om boligpolitikken. Det er sjølsagt lov å håpe at disse to dokumentene inneholder tiltak som kan sørge for å bedre situasjonen for personer som har vansker med å skaffe seg en god og varig bolig. Et samlet Stortinget sier i innstillinga i dag at de støtter intensjonene om å avhjelpe bostedsløses vanskelige situasjon, men flertallet støtter altså ikke forslagene til tiltak.

Til høsten vil altså Stortinget få en ny sjanse, og da er det å håpe at flertallet gjør mer enn å dele SVs bekymringer og støtte våre intensjoner. Bekymringer og gode ønsker hjelper ikke folk som bor på gata. Det er bare konkrete tiltak og oppfølging av pålegg om økt ansvar og økte ressurser som kan rette opp disse forholdene. Men etter Høyres innlegg her i salen i dag har jeg ingen tro på at de to nevnte dokumentene vil komme til å inneholde noe som helst som løser noe som helst for de bostedsløse.

Representanten Heieren Hundhammer er åpenbart mye mer bekymret for kommunepolitikere som får lover tredd nedover ørene, som hun sa, enn hun er for folk som bor på gata. Høyre har ingen forslag til tiltak i denne saka, de viser ingen vilje til å gi kommunene et økonomisk løft. Dermed vil situasjonen for de bostedsløse forbli dårlig.

Representanten Heieren Hundhammer sier at hun har stor tiltro til at kommunene vil kunne løse dette. Det er mulig Heieren Hundhammer har det, men det er over 6 000 bostedsløse i dagens Norge, og jeg mener det er ganske uansvarlig å ikke forsøke å sette i verk konkrete tiltak for å få rette opp dette.

Jeg tar da opp de forslagene som SV har fremmet i innstillingen, alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Molvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Norge er stolt av å ha blitt kåret av FN for andre år på rad til verdens beste nasjon å bo i. Når vi samtidig har nær 6 000 bostedsløse, utfordrer dette oss på en spesiell måte.

Regjeringen Bondevik I erkjente dette problemet og sa i utjamningsmeldingen at det ikke er akseptabelt at en så stor gruppe mennesker ikke har et sted å bo i Norge.

Kristelig Folkeparti er takknemlig for at Frelsesarmeen og andre frivillige organisasjoner skaffer tak over hodet til vanskeligstilte, men i likhet med resten av komiteen er Kristelig Folkeparti bekymret for at personer som er løslatt fra fengsel eller nettopp har avsluttet et institusjonsopphold, ofte blir henvist til hospits som en midlertidig løsning. For personer som over lengre tid har vært til rehabilitering for sitt rusproblem, kan det være en ekstra stor påkjenning å komme tilbake og møte de miljøene som de har ønsket å bryte med. Noen vil makte det, men jeg tror at for de aller fleste vil prognosen bli bedre om de får starte på nytt i et rusfritt miljø.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at den enkelte får hjelp til botrening, godt ettervern og tett oppfølging. Kommunene har etter lov om sosiale tjenester ansvar for botilbud til to ulike grupper. Etter § 4-5 er kommunen forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer seg selv. Etter § 3-4 skal sosialtjenesten medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet.

Kristelig Folkeparti synes det er en betydelig utvidelse av kommunens ansvar om kommunen skal ha plikt til å skaffe varig botilbud for bostedsløse. Vi støtter ikke forslaget, men minner om at etter at Samarbeidsregjeringen har lagt fram kommuneøkonomiproposisjonen for 2004, bør det ligge godt til rette for at kommunene kan prioritere denne gruppen. Kommunene får den kraftigste vekst i sine inntekter på flere år.

Husbanken har fått mer midler både til bostøtte og boligtilskudd, og ikke minst er lånerammen utvidet. Tiden for å betjene et lån er utvidet fra 30 til 50 år. Dette reduserer kostnadene for kommunene og gir mulighet for lavere husleie.

Det er også foreslått økte ressurser til kommunene, slik at de kan gi bedre botrening, veiledning og oppfølging til vanskeligstilte.

Regjeringen legger fram en egen boligmelding til høsten. Den nasjonale planen for å bekjempe bostedsløshet blir en integrert del av denne. På denne måten følger Regjeringen opp det som ble varslet i Utjamningsmeldingen og i Fattigdomsmeldingen.

Regjeringen er også opptatt av at de midlertidige overnattingsstedene må ha en viss standard. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at departementet har sendt ut et rundskriv om kvalitetskrav til de midlertidige husværene etter lov om sosiale tjenester § 4-5.

Skal behovet for midlertidig husvære minke, er det viktig at vi forebygger, slik at rusmisbruk og kriminalitet ikke gjentar seg. Hver enkelt må følges opp på en god måte.

Målet må være at alle kommer i arbeid. På den måten kan en selv skaffe seg egen bolig og starte et nytt og bedre liv.

Ola D. Gløtvold (Sp): Vi har i dag om lag 6 000 bostedsløse i landet. Dette er ikke noe nytt fenomen. Det ble også påpekt i utjamningsmeldinga for en del år tilbake at dette var et uverdig fenomen, som det burde gjøres noe med.

Det er også andre vanskeligstilte i boligmarkedet som har problem med å skaffe seg bolig. Og om de klarer å skaffe seg bolig, er det ofte til en slik pris at de har problem med å kunne fortsette å bo der. Derfor er en sosial boligpolitikk veldig viktig. En god boligpolitikk skal sikre alle en rimelig og god bolig i et godt bomiljø. De som er bostedsløse, eller som har problem med å skaffe seg bolig, er en sammensatt gruppe med ulike problemer, og derfor må det settes inn mange forskjellige tiltak. Det er ikke mulig å løse problemene for de bostedsløse med enkle løsninger og enkeltstående tiltak.

Vi er enig med forslagsstillerne i at det er uheldig og uverdig at de som er bostedsløse, ikke skal få et tilfredsstillende botilbud, men i stor grad er henvist til gaten eller til dårlige hospitsløsninger. Spesielt vanskelig blir dette når man vet at personer som kommer ut fra institusjon eller fengsel, og som skal være inne i en positiv rehabiliteringsfase, blir henvist til hospits eller bomiljøer som lett fører til tilbakefall og store sosiale problem.

Mange kommuner gjør en aktiv innsats for å skaffe vanskeligstilte bostedsløse bolig. Men problemet er at mange kommuner på grunn av dårlig økonomi må kutte både i stillinger og tiltak som de ønsker å opprettholde og videreutvikle. Derfor mener vi at det viktigste som nå må gjøres, er å sikre kommunene en økonomi som gir samsvar mellom oppgaver og midler. Kommuneøkonomien og virksomhetsrammen for Husbanken er de to store nøklene for å få til en sosial boligbygging og en boligpolitikk som også rommer boveiledning og andre sosialpolitiske oppfølgingstiltak, slik at man kan bidra til en god bo- og rehabiliteringspolitikk for de bostedsløse.

Regjeringen har varslet at den til høsten kommer med en boligmelding med konkrete forslag til finansiering av boliger for bostedsløse. Regjeringen vil også komme med en nasjonal plan. Jeg håper at disse vil inneholde virkemidler som duger. Jeg synes at spesielt innlegget fra regjeringspartiet Høyre var defensivt og litt provoserende i forhold til de problemer som ligger i denne saken.

Senterpartiet er enig med forslagsstillerne i at det hospitstilbudet som i dag finnes, er for dårlig. Det har varierende kvalitet. Vi støtter derfor det forslag som fremmes i Dokument nr. 8:104, om at det nå forskriftsfestes klare kvalitetskrav når det gjelder hospits som brukes til midlertidig overnatting, inntil det blir nok varige boliger. Vi mener at hospits er en dårlig form for botilbud. Det ble også sagt i Innst. S. nr. 95 for 2002-2003. De midlene som brukes på hospitsløsninger i dag – og det er ikke få – burde settes inn i boligsosiale tiltak der en hadde permanente løsninger som gav et helt annet tilbud enn hospitsløsningene. Husbanken må være drivkraften i det sosiale boligprogrammet. Kommunene må settes bedre i stand til å følge opp, bl.a. med sosial oppfølging og boveiledning. Dette er av de viktigste punktene som en god boligpolitikk, ikke minst for de bostedsløse, må inneholde.

Vi vet også at funksjonshemmede og folk med andre problemer som gjør at de er vanskeligstilte i forhold til et ordinært boligmarked, har problemer i dag. En del kommuner tilrettelegger boligtilbud for disse, men investeringsutgiftene er så store at det blir for høye boutgifter, og dermed kan de ikke greie å bo der uten eventuelt en meget sterk subsidiering fra kommunene. Dette må løses først, før en kan pålegge kommunene større oppgaver nå, mener vi. Vi mener at dette må komme i boligmeldingen fra Regjeringen til høsten. Da vil vi ta opp forslag som gjør at dette kan bli en realitet.

For øvrig er jeg enig med representanten Øye i at de frivillige aktører som vi har, bl.a. Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, må være aktive samarbeidspartnere. Det offentlige må tilrettelegge for at disse kan være med og gi gode sosiale boligtiltak og boveiledning, slik at man kan få et samvirke her.

Statsråd Ingjerd Schou: Først og fremst vil jeg understreke at jeg fullt ut deler forslagsstillernes engasjement for de bostedsløses vanskelige situasjon. Det er altfor mange som ikke har en bolig som de kan kalle sitt hjem. Regjeringen er opptatt av at både nødvendige og effektfulle tiltak iverksettes nettopp for å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Jeg er også glad for at det er en bred politisk oppslutning og dermed også et engasjement knyttet til dette.

Som det fremkommer i mitt brev til komiteen, mener jeg at det fremlagte forslaget griper både praktisk og prinsipielt inn i dagens ansvarsdeling for den offentlige boligpolitikken. Jeg har merket meg at flertallet i komiteen synes å være enig i dette, ved at de mener at forslaget om kommunal plikt til å skaffe bostedsløse varige botilbud innebærer for stor utvidelse av kommunens ansvar. Allerede i dag er det dessuten slik at kommunene har et klart ansvar for å sikre midlertidig husvære, jf. lovens § 4-5.

For å forebygge bostedsløshet satser Regjeringen på et bredt spekter av virkemidler:

• Regjeringen sendte i desember 2002 ut et rundskriv til landets kommuner og namsmenn som gir veiledning i hvordan disse nettopp kan bidra til at den enkelte kan mestre sin bosituasjon bedre. Det er et felles boligsosialt rundskriv i samarbeid mellom Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Sosialdepartementet.

• Regjeringen viderefører Prosjekt bostedsløse, som er et metode- og modellutviklingsprosjekt med deltakelse fra sju storbykommuner og tre frivillige organisasjoner. Til sammen får de 10,5 mill. kr. Pr. i dag er det 24 bolig- og oppfølgingstiltak under utprøving. Langt de fleste kommunene rapporterer tilbake at bruken av hospits er redusert, og det viser seg også at kommunene nettopp er opptatt av dette.

• Regjeringen har tildelt 19 mill. kr til seks storbyer til styrking av det ordinære tjenestetilbudet i kommunene, slik at de i større grad kan bistå personer med behov for oppfølging for å mestre et boforhold – noen trenger hjelp til å bo. Kommunene som nå får midler, er Bergen, Drammen, Oslo, Kristiansand, Stavanger og Trondheim.

• Regjeringen har også avsatt 3 mill. kr til forskning om bostedsløshet. Norges byggforskningsinstitutt er gitt i oppdrag å gjennomføre en nasjonal kartlegging av omfanget av bostedsløshet og hvem som rammes. Tallene vi har i dag, er fra 1996. Fafo har også fått i oppdrag å kartlegge hva oppfølging i bolig innebærer, og hvilke resultater oppfølgingen får for bostedsløse.

For Regjeringen er det et mål å øke kommunenes frihet og handlingsrom. Derfor har også Regjeringen foreslått en betydelig økning i kommunens frie inntekter. Husbanken har også fått flere midler til både låneramme, boligtilskudd og bostøtte, i tillegg til at det er foreslått økte ressurser til oppfølging og veiledning av kommunene i boligsosialt arbeid. Regjeringen vil i sin boligmelding til høsten ta opp både praktiske og prinsipielle spørsmål knyttet til grupper som står svakt på boligmarkedet.

Vi er alle enige om at midlertidig husvære, som f.eks. hospits, ikke er noen ideell boform. Imidlertid vil det alltid – om vi vil det eller ei – av ulike grunner kunne oppstå situasjoner der et midlertidig husvære er helt nødvendig. Det avgjørende her vil imidlertid være hva slags tilbud som gis, og også hvilken kvalitet det tilbudet har. Den 3. juni sendte departementet derfor ut et rundskriv om kvalitetsveileder for midlertidig husvære. Det rundskrivet har nettopp til hensikt å fokusere på kvalitet i det tilbudet som gis, og at kommuner er seg dette bevisst når kommunene skal inngå slike avtaler.

Det er et mål at så mange som mulig kan få tilegnet seg en bolig som de kan kalle sitt hjem. Da er det også viktig at vi iverksetter de tiltak som bidrar til dette. Regjeringen har iverksatt flere slike tiltak.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Med så stor entusiasme på vegne av de bostedsløse kan det umulig ta særlig lang tid før vi har fått avskaffet bostedsløsheten.

Jeg vil starte med å sitere representanten Heieren Hundhammer, som sier:

«Forslaget om at kommunene skal ha plikt til å skaffe den enkelte et varig botilbud, vil endre hele den offentlige boligpolitikken.»

Ja, det er nettopp det som er poenget. Jeg tror ikke det er særlig mange i Norge som vil karakterisere en boligpolitikk som har resultert i 6 000 bostedsløse mennesker, som særlig vellykket. Hensikten med dette forslaget er nemlig å endre hele den offentlige bostedspolitikken.

Så sies det at SV ikke har tillit til kommunene. Det er ikke det dette handler om. Dette handler ikke om tillit, det handler om å ta innover seg at vi har 6 000 bostedsløse mennesker i dette landet, som altså ikke har et ankerfeste i sitt liv, slik at de kan leve livene sine i frihet, noe Høyre-representanter kanskje burde være opptatt av. Jeg syns ærlig talt at Høyre kunne være ærlige nok til å si at dette egentlig dreier seg om at bostedsløse er ganske langt nede på den økonomiske prioriteringslista til partiet Høyre, istedenfor å si at dette dreier seg om tillit. Bolig er en menneskerett, og det er altså ikke uten grunn. Sjøl sitter jeg i justiskomiteen, og ser ganske ofte hva det er som skjer når mennesker ikke har et sted å bo, og spesielt når det gjelder rusmisbrukere, spesielt når de kommer ut av fengsel. Vi har kanskje investert masse penger i disse menneskene, prøvd å få dem rusfrie, jobbet med å få til en endring i atferd, slik at de ikke kommer ut som kriminelle. Og så svikter ettervernet, gang på gang på gang. Noe av det mest meningsløse jeg kan tenke meg, er at vi bruker masse penger på mennesker for å prøve å få dem på rett kjøl, for så bare å slippe dem totalt etter at de har kommet ut fra f.eks. en institusjon. Det er en meningsløs bruk av offentlige midler. Samtidig mener jeg at det er en investering i kriminalitet og elendighet. Og det straffer seg, det ser vi hele tida.

Det har vært en del som har påpekt viktigheten av det frivillige initiativ, og det synet deler jeg. Men det jeg syns blir så galt, er at man på en måte skal overlate dette til frivillige, f.eks. Kirkens Bymisjon. Jeg har sjøl sett en fyr, en rusmisbruker uten bein, bli båret opp i andre etasje hos Kirkens Bymisjon. Han får ikke en bolig hos kommunen, fordi han er rusmiddelmisbruker. Det er så uverdig! Hvorfor skal ikke han ha det samme tilbudet som vi har? Hvorfor skal ikke han ha den samme friheten som vi andre har? Dreier dette seg egentlig om manglende identifisering med dem som er lavest på rangstigen? Men med et så sterkt engasjement som vi har sett fra alle partier her, kan det ikke ta lang tid før det blir gjort noe på dette feltet.

Heidi Larssen (H): Engasjementet er der, men spørsmålet er bare hvordan man skal løse dette. Og jeg synes SV ofte taler med to tunger. På landsmøtet i mars vedtok de mye bra, bl.a. når det gjelder kommunal frihet. For eksempel: Staten styrer kommunene i dag, og SV har vedtatt at klokskapen er jevnt fordelt rundt om i landet, og vil derfor gi folk direkte innflytelse over eget liv, og kommunene skal ha frihet fra detaljstyring. Veldig bra! Dette er vi helt enig i. Men så går det ikke mange dagene før de løper bort fra dette, sist i forbindelse med det Dokument nr. 8-forslaget vi behandler her i dag, der ett forslag er at kommunene skal ha en plikt til å sørge for at personer skal ha bolig, et annet er at staten skal utarbeide kvalitetskrav til midlertidige overnattingssteder som kommunene skal følge. Tror virkelig ikke SV at kommunene klarer noe selv? Hvordan mener man det egentlig er med klokskapen i kommunene?

I Høyre har vi faktisk tro på kommunene, og det viser seg faktisk at de klarer oppgaven. Oslo synes jeg er et godt eksempel. Det er Høyre-dominert. Inga Marte Thorkildsen tror de bostedsløse kommer langt ned på prioriteringslisten. Snarere tvert imot, de gjør ikke det.

I Aftenposten for noen dager siden kunne vi lese at Lae, byrådslederen i Oslo – som er fra Høyre – tok knekken på hospitshaiene. Man har redusert antall personer på hospits i Oslo fra over 1 000 for noen år siden til nå 250, og man har innført kvalitetskrav, uten at staten har bedt om det. Det Høyre-dominerte byrådet har faktisk vært opptatt av de bostedsløse, opptatt av at de skal ha det bra, opptatt av at det skal være kvalitetskrav.

I Oslo er det også laget en boligkjede. Man prøver å plassere menneskene riktig ved å utnytte de 12 000 kommunale boligene – faktisk ganske mye bedre enn svært mange andre – og det er satt i gang et oppussingsprosjekt, og man har botrening.

Woie Duesund sa at Norge er verdens beste land å bo i, og at det ikke bør være slike uverdige forhold som noen har på boligmarkedet. Oslo er kåret til Europas miljøby, og et av kriteriene er hvordan man tar seg av de vanskeligstilte. Det skal vi fortsette med å gjøre. Jeg er glad for at Oslo er kommet så langt, jeg er glad for at Regjeringen også tar dette alvorlig og kommer med en boligmelding til høsten. Sammen tror jeg faktisk man skal kunne løse problemet. Men, vær så snill: La kommunene få fred og lov til å gjøre den jobben de skal gjøre. Da viser all erfaring at det faktisk går an.

Beate Heieren Hundhammer (H): Jeg tror representanten Molvik må ha hatt propper i ørene da jeg holdt mitt innlegg, for han sa at Regjeringen ikke har kommet med noen konkrete tiltak, men bare har kommet med fagre ord. Jeg kan ikke gjenta alt jeg sa i innlegget mitt, men jeg sa bl.a. at Husbanken har blitt gitt mer midler til både bostøtte, boligtilskudd og økt låneramme, og at kampen innenfor disse midlene mot bostedsløshet skal gis topprioritet. Det er også meningsløst å høre at Høyre og Regjeringen skulle være mer opptatt av at vi ikke skal træ lover ned over ørene på kommunene enn av å hjelpe bostedsløse, når vi samtidig foretar en kraftig styrking av kommuneøkonomien til neste år som vil gi et økt handlingsrom til kommunene, nettopp til å løse utfordringer når det gjelder bostedsløse. Og vi mener tvert imot at lover ikke er fremmende for å løse problemene når det gjelder bostedsløse, det er heller å gi kommunene økt frihet som vil gi løsninger. Det er også viktig å understreke at å hjelpe bostedsløse er så mye mer enn å gi dem en bolig. Det dreier seg også om å kunne klare å beholde den boligen man har, hjelp til å ordne økonomien, til å betale regninger, hjelp til daglige gjøremål, og nettopp her er kommunen sentral. Derfor må vi gi brede, frie fullmakter til kommunene til å kunne hjelpe disse menneskene på et bredt grunnlag, ikke bare det å skaffe bolig.

I motsetning til SV mener vi at det er ikke slik at jo viktigere oppgaven er, desto større mistro har vi til at kommunen løser oppgaven. Det er ikke viktigheten av oppgaven som er det riktige å måle etter, det er egnetheten. Og det er kommunene som er best egnet til å løse problemet med bostedsløse, og da må de få den friheten de har behov for. Og Oslo har vist, som Heidi Larssen sa i sitt innlegg, at det går an. Brukere av hospits var i 1998 1 000 mennesker. Nå er det nede i 263.

De er på god vei til å løse det problemet også der man fortsatt må bruke hospits, ved kun å gjøre nye avtaler med hospitser som har kvalitetsavtale.

Det var noen som ble provosert av innlegget mitt og syntes jeg ikke var ydmyk nok i forhold til det problemet som utspilte seg. Jo, jeg er veldig ydmyk, og det er derfor jeg synes det er naivt å tro at disse forslagene som ligger her i dag, skal være noe sesam, sesam og føre til noen som helst løsning. For bostedsløshet er et altfor alvorlig og sammensatt problem til det, og hoveddebatten om dette problemet skal vi ta til høsten. Men det som er helt sikkert, er at vi trenger ulike typer virkemidler, og vi trenger et nært samarbeid mellom flere ulike institusjoner og etater. Det er utrolig viktig for å få til en god løsning for den enkelte at det er et tett sammensydd program for den enkelte bruker som tar vare på mange forskjellige aspekter.

Når det gjelder dette med endret boligpolitikk, som representanten Thorkildsen var inne på, er nettopp kjernen å se forskjellen mellom f.eks. Regjeringens og SVs politikk. Dette forslaget som SV har, er et generelt tiltak for å ta vare på alle bostedsløse, men det vi gjør, er å målrette tiltakene mot dem som virkelig trenger det, gjennom Husbanken. Vi trenger ikke å endre hele den offentlige boligpolitikken for å hjelpe disse, men vi trenger en enda sterkere grad av målretting for å hjelpe dem som virkelig trenger det.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg skjønner godt at Høyre har behov for å gjøre dette til en debatt om kommunal frihet eller ikke frihet i stedet for en debatt om det saken dreier seg om, nemlig de bostedsløse.

Jeg er helt enig med Heieren Hundhammer, som nå i sitt siste innlegg sa at disse tre forslagene som vi nå fremmer, ikke er noe sesam, sesam. Det sa jeg også, og presiserte i mitt innlegg at dette er tre forslag som vi har tro på, av mange og av flere som må til.

Til den kommunale friheten: Erfaringen viser at hvis kommunene bare får lov, så klarer de det. Ja, jeg tviler ikke på kommunenes vilje til å gjøre dette. Hvis Oslo kommune har klart å gjøre bedringer når det gjelder hospits, så er jeg glad for det. Men det det står om, er ofte kommunenes evne. Og kombinert med de forslagene vi nå fremmer i forhold til et utvidet kommunalt ansvar, har vi også forslag til en kommuneøkonomi som vil sette kommunene i stand til å få evnen til å gjøre bosituasjonen for de bostedsløse bedre. Det er ikke kommunenes vilje dette dreier seg om. For den viktigste kommunale friheten som SV snakker om, men som Høyre ikke snakker om, er den økonomiske friheten for kommunene. Det hjelper ingenting for kommunene – eller iallfall hjelper det svært lite for kommunene – at man innenfor de trange rammer som man har i dag, fjerner noen øremerkede tilskudd og legger disse inn i ramma. Ramma blir ikke større av den grunn.

Høyre sier de vil komme med en økning for neste år på noe over 4 milliarder kr, er det vel. Hvis man går inn og ser på hva det dreier seg om, og ser på utviklingen ellers, lavere skatteinngang enn det som allerede ligger i økning i antall eldre, antall skoleelever osv., og hvis man summerer dette, vil man se at det er ingen realøkning i dette. Det er ingen realøkning, og det er det kommunal frihet også dreier seg om.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg fikk nettopp tilgang til kvartalsrapporten fra Husbanken for første kvartal 2003, og tenkte det kunne være interessant lesning for flere enn undertegnede. Det blir jo skrytt svært mye av Husbanken, og den skal få så veldig mye større rammer og større muligheter. Nå sies det riktignok fra Beate Heieren Hundhammers side at Høyre ønsker å målrette tiltakene. Hele veien skal vi være sikre på at det bare er de som akkurat trenger det, som skal få hjelp. Noen ganger kan man få inntrykk av at det er bedre at noen som trenger det, ikke får det, enn at noen som ikke trenger det, faktisk får det.

Noe av det som kommer fram i denne kvartalsrapporten fra Husbanken, er at det er igangsatt 5 914 boliger, og det er samme nivå som i fjor. Husbankens andel av dette er 45 pst. Det er 15 pst. reduksjon. Av dette er det 212 boliger til studenter og 11 boliger til bostedsløse. Det er så å si full stopp i byggingen av omsorgsboliger til psykiatriske pasienter. Kommunene kvier seg, fordi det følger driftsutgifter til bemanning med.

Det er bare 237 boliger som er godkjent for boligtilskudd til etablering, og av utleieboliger som har fått tilskudd, har det vært en dramatisk nedgang – dette er Husbankens egen ordbruk. Kun 182 boliger har fått et slikt tilskudd, og det er ned 72 pst. Av disse er 16 utleieboliger for bostedsløse.

Poenget er at jeg tror at engasjementet fra denne salen må resultere i helt konkrete tiltak og penger på bordet. For hvis ikke det skjer, vil man fremdeles fra denne sal uttrykke sterk bekymring i debatt etter debatt uten at noe skjer. Vi skal kanskje til og med være glade for at det ikke sitter bostedsløse på alle radene oppå galleriet her, som ser ned på oss og tenker: Hva slags gjeng er dette? De bryr seg egentlig ikke om oss, men de liker å slå seg på brystet i forhold til vår situasjon.

Bostedsløshet er så utrolig alvorlig, for det handler om at du ikke har det spøtt frihet i ditt eget liv. Det handler om at du ikke har en sjanse til å komme deg ut av en kriminell løpebane f.eks., at du ikke klarer deg på egen hånd. Da kan vi ikke overlate til frivillige organisasjoner å ordne opp i det som egentlig bør være et offentlig ansvar, nemlig å innfri FNs menneskerett at folk skal ha et sted å bo.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.