Carl I. Hagen (FrP) (ordfører for saken): Dette grunnlovsforslaget er fremsatt av Kjell Magne Bondevik og Åse Gunhild Woie Duesund, og det tar sikte på å innføre en egen bestemmelse i Grunnloven til vern av liv og menneskeverd. Det heter i forslaget at vern av menneskelivet og personlig frihet er så grunnleggende prinsipper at de bør komme til uttrykk i Grunnloven, og forslaget er begrunnet med at en grunnlovsbestemmelse som den foreslåtte vil understreke at den grunnleggende respekt for liv og menneskeverd fortsatt skal prege vårt samfunn.

Det er en samlet komite som konstaterer at de norske verdier, med respekt for liv og menneskeverd, har fått sin utforming i norsk lovgivning innenfor rammen av den nåværende grunnlov. Norge har også, som forslagsstillerne skriver i sitt forslag, sluttet seg til Verdenserklæringen om menneskerettighetene, hvor retten til liv, frihet og personlig sikkerhet er fastslått. I tillegg er bl.a. Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om barnets rettigheter inkorporert i menneskerettsloven av 21. mai 1999. Bestemmelser om retten til liv er inntatt i begge disse konvensjonene. Det er således etter en samlet komites oppfatning klart at en grunnleggende respekt for liv og menneskeverd gjelder og skal gjelde for det norske samfunn.

Når det gjelder vårt eget syn, vil jeg si at både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet finner at det er gode grunner for å innta en bestemmelse i Grunnloven i samsvar med det fremsatte forslag, men også gode grunner som taler mot det. Vi konstaterer at grunnlovsforslaget i seg selv ikke vil medføre noen konkret endring i rettstilstanden, idet det i henhold til tredje ledd vil være vanlig ordinær lov som skal sikre borgernes frihet, rett og rettsvern på de områder som er omtalt i grunnlovsforslaget. De pågående og fremtidige politiske diskusjoner om de avgrensninger og situasjoner som er omtalt i forslagets begrunnelse, vil således skje uavhengig av om grunnlovsforslaget innlemmes eller ikke innlemmes i Grunnloven.

Vi er således etter en nøye og grundig overveielse kommet til at når grunnlovsforslaget i seg selv ikke vil medføre en konkret endring i vårt rettssystem, bør forslaget avvises. Jeg går ut fra at Kristelig Folkeparti, som opprettholder sitt forslag, naturlig nok, vil begrunne sitt eget standpunkt. Det gjelder også de øvrige i komiteen.

Kjell Engebretsen (A): Jeg vil komme med noen få, korte kommentarer, ettersom jeg totalt slutter meg til hva saksordføreren sa i sin innledning her.

Arbeiderpartiet er også av den oppfatning at dette forslaget ikke på noen måte, dersom det skulle bli vedtatt, endrer rettstilstanden i Norge. Grunnen til at jeg bad om ordet, er at ut fra Arbeiderpartiets synspunkt i denne saken kommer ikke vern av liv og en eventuell grunnlovfesting av det i strid med retten til selvbestemt abort.

Grunnen til at jeg nevner dette, er SVs merknad i denne saken, som Arbeiderpartiet ikke slutter seg til, nettopp ut fra det syn at dette forslaget ikke ville endre rettstilstanden i Norge. Om det hadde blitt vedtatt, hadde det ikke stått i strid med retten til selvbestemt abort.

Martin Engeset (H): Jeg må si jeg synes representanten Engebretsen legger en litt pussig argumentasjon til grunn for grunnlovsforslagets forhold til gjeldende lovgivning. Jeg tror kanskje det standpunktet han her tar til orde for, er litt vanskelig å forsvare. Etter mitt skjønn er det foreliggende grunnlovsforslag helt opplagt i strid med gjeldende lovgivning i forhold til selvbestemt abort.

Dette grunnlovsforslaget er en gjenganger her i Stortinget. Det er selvfølgelig enkeltrepresentanters og partiers fulle rett å fremme forslag til endring i Grunnloven, selv om det er blitt avvist i tidligere perioder. Fra Høyres side konstaterer vi at dette grunnlovsforslaget omhandler sentrale menneskerettigheter som respekten for liv og menneskeverd, og at hensikten med forslaget er å understreke at den grunnleggende respekten for liv og menneskeverd fortsatt skal prege vårt samfunn.

Gjennom Stortingets vedtakelse av den nye § 110 c i Grunnloven om menneskerettighetene mener vi at dette hensyn er tilstrekkelig ivaretatt, og at det derfor ikke er naturlig å innføre i Grunnloven en ytterligere understreking av enkelte av de sentrale menneskerettigheter.

I begrunnelsen for forslaget anfører forslagsstillerne at menneskelivet er ukrenkelig fra begynnelse til slutt, og at retten til liv og legemlig integritet må omfatte hele livsspennet fra den første begynnelse ved befruktning til døden inntreffer. Det er her vi kommer inn på forholdet til gjeldende lovgivning knyttet til selvbestemt abort. Dersom Stortinget skulle slutte seg til dette grunnlovsforslaget, ville etter mitt syn den gjeldende lov om selvbestemt abort umiddelbart komme i konflikt med Grunnloven. Det er kanskje noe av formålet med å fremme dette grunnlovsforslaget. Nå er det nok i de fleste politiske partier, i hvert fall i mange politiske partier, sterkt delte oppfatninger om abortlovgivningen. For min del tror jeg at en langt verre ulykke kunne ramme land og folk enn at abortlovgivningen ble endret noe i retning av å gi et bedre vern av livet.

Dersom et politisk flertall skulle ønske å endre lovgivningen på dette eller andre punkt, vil det etter mitt skjønn være mer ryddig å gjøre nettopp det enn først å endre Grunnloven for deretter å måtte konstatere at gjeldende lover er i konflikt med Grunnloven.

Jeg vil anbefale Høyres representanter å stemme mot grunnlovsforslaget i Dokument nr. 12:15.

Christian Holm (SV): Flere har understreket hvor viktig det ukrenkelige menneskeverdet er for vårt samfunn, herunder retten til liv og legemlig integritet. SV støtter opp om disse rettighetene som grunnleggende for vårt samfunn. Vi vil i likhet med forslagsstillerne understreke at Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale konvensjoner som skal verne om menneskets liv, frihet og personlige sikkerhet.

Etter SVs syn er det imidlertid en motsigelse bygd inn i dette forslaget. Vi synes ikke forslagsstillerne i tilstrekkelig grad har tatt innover seg motsigelsen mellom å hevde at retten til liv skal gjelde fra unnfangelsen, og samtidig hevde hvert enkelt menneskes rett til legemlig integritet.

Vi registrerer at flertallet mener grunnlovsforslaget ikke vil endre rettstilstanden, og jeg registrerer Kjell Engebretsens understreking av det samme. Vi vil like fullt understreke at retten til legemlig integritet, til å bestemme over sin egen kropp, ikke synes å være godt nok ivaretatt i det framlagte forslaget. For SV er dette den viktigste grunnen til at vi ikke kan anbefale Stortinget å bifalle det. Jeg vil våge å påstå at den viktigste kampen om legemlig integritet som har vært ført i Norge de siste 50 årene, har vært den kampen som resulterte i lov om selvbestemt abort.

Forslagsstillerne reiser viktige etiske spørsmål omkring sorteringssamfunnet, bio- og genforskning, utvikling innenfor reproduksjonsteknologi osv. Dette er spørsmål som i stor grad også opptar SV. Jeg kan imidlertid ikke se at den foreslåtte grunnlovsbestemmelsen egentlig vil bringe oss noe videre i disse vanskelige spørsmålene.

Det forslaget vi har til behandling, berører ikke bare livets begynnelse, men også dets avslutning. Det understreker retten til en naturlig død. Jeg vil slutte meg til den frykten som Kristelig Folkepartis representant gir uttrykk for når han skriver at han er redd for at en alminneliggjøring av aktiv dødshjelp kan føre til at døende og alvorlig syke mennesker kan kjenne seg presset til å gjøre bruk av slik dødshjelp, idet de kan føle at de er en byrde for andre ved å være i live. Mennesker i en slik situasjon trenger en klar forsikring fra samfunnet om at man ønsker å ta vare på dem, uttrykt gjennom de tilbud samfunnet er villig til å stille opp med.

Nettopp fordi retten til liv og legemlig integritet er så avgjørende for den enkeltes frihet og trygghet, er det uaktuelt for SV å gå inn på en grunnlovsbestemmelse som kan synes å være uklar med hensyn til hver kvinnes rett til å bestemme over sin egen kropp. SV vil derfor stemme mot forslaget.

Modulf Aukan (KrF): Respekten for menneskeliv og menneskeverd er heilt grunnleggjande for vår kulturarv. Det har prega både lovgjeving og etiske normer i Noreg. Vernet om menneskelivet og verdien til det einskilde mennesket burde stå så sterkt i samfunnet vårt at det var mogleg å einast om å nedfella denne retten i Grunnlova.

Mennesket oppnår ikkje denne eineståande stillinga og eigenarten i kraft av ei særskild utrusting eller som følgje av prestasjonar. Nei, mennesket er gjeve ein ibuande vørdnad i kraft av at det er eit menneske. Dette synet på mennesket er utgangspunktet for vår haldning til eit framtidig «sorteringssamfunn».

Stadig meir avansert fosterdiagnostikk opnar for å sortera bort foster med eigenskapar ein ikkje likar, f.eks. sortera etter kjønn eller sortera bort funksjonshemmingar. Utan ei lov som konkret vernar det spirande livet, er faren at det vert gjort kvalitative vurderingar av menneskeverdet. Dette er ei utvikling eg vil åtvara mot.

Den medisinske utviklinga har også ført til at ein står framom vanskelege etiske avvegingar mot slutten av livet. Kva svar har vi når ein av våre ber om hjelp til å avslutta livet? Legen som er ansvarleg for ein pasient i ein slik situasjon, vert ofte ståande åleine med dette ansvaret.

Kristeleg Folkeparti ønskjer eit samfunn som har ei grunnlov som klart og utvitydig sikrar livet fram til ein naturleg død. Alle vi som ein eller fleire gonger har fått oppleva å sitja ved eit dødsleie, vil vita at det samfunnet må stilla opp med i ein slik situasjon, er lindrande behandling. Målet med ei slik lov er å understreka at den grunnleggjande respekten for livet og menneskeverdet skal prega samfunnet vårt også i framtida.

Eg er glad for det som vert sagt frå Arbeidarpartiet og Framstegspartiet i merknadene, at det faktisk er gode grunnar til å føra ein slik rett inn i Grunnlova. Eg er ikkje einig i at det er like gode grunnar imot. Eg skulle ønskja at flest mogleg i den norske nasjonalforsamlinga, uansett parti, kunne støtta dette framlegget til ny § 95 a i Grunnlova.

Eg tek med dette opp forslaget frå Kristeleg Folkeparti i innstillinga.

Marit Arnstad (Sp): Det er viktige problemstillinger som tas opp i dette grunnlovsforslaget. Det er en vesentlig problemstilling ved livets begynnelse. Det er også en vesentlig problemstilling gjennom hele livsløpet. Man kunne i den sammenheng kanskje kalt det vern av liv og verdighet, uansett hvilken livssituasjon man har, uansett hvilket krav man burde ha til at samfunnet stiller opp, uansett psykiske eller fysiske problemer. Det er ikke minst også en viktig problemstilling i forhold til det som kan oppstå av skisma i livets avslutningsfase. Debatten om aktiv dødshjelp som vi har hatt de siste par årene, er også en viktig bit av det.

Det er delte meninger i Senterpartiet om det bør innføres en egen bestemmelse i Grunnloven om vern av liv, eller om dette spørsmålet er godt nok ivaretatt gjennom de eksisterende bestemmelsene. Det gjelder særlig den nettopp innførte § 110 c om menneskerettighetene, som enkelte av oss vil mene er tilstrekkelig for å ivareta intensjonene bak det forslaget som ligger her i dag. Derfor vil noen av Senterpartiets representanter i denne saken stemme for en egen bestemmelse om dette spørsmålet, mens andre representanter vil stemme imot spørsmålet, med den begrunnelse at det er ivaretatt gjennom de allerede gjeldende bestemmelser i Grunnloven.

Steinar Bastesen (Kp): Grunnloven bør ikke endres i tide og utide. Den skal heller ikke detaljregulere alle forhold i samfunnet. Men i dagens situasjon er selve menneskelivet mer utsatt enn på lenge. Derfor er det viktig å få en ekstra vektlegging av livsvern i det lovverket som står over og er retningsgivende for andre lover.

Det er en økende tendens i samfunnet til å gradere noe så fundamentalt som selve livet. I mange land diskuterer man om livet skal kunne avsluttes før man dør en naturlig død. Én ting er å gi smertelindring. En helt annen ting er det å ta liv. I den grad økonomiske momenter kommer inn i vurderingen av om et menneskeliv skal avsluttes, er vi virkelig på ville veier.

Moderne vitenskapelige metoder gjør det i dag mulig å påvirke selve skaperverket. Forskere i mange land presser på for å kunne eksperimentere med de menneskelige gener og med allerede påbegynte menneskeliv. Slike eksperimenter kan ha helt uforutsigbare konsekvenser. En spesiell grunnlovsbestemmelse om vern av liv vil også ha føringer på den ordinære lovgivningen på dette feltet.

Som et verdikonservativt sentrumsparti med stor lojalitet overfor Grunnloven er det derfor naturlig for Kystpartiet å støtte forslaget som Kristelig Folkeparti har fremmet, om vern av liv.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Som forslagsstiller er jeg glad for at en samlet komite så klart gir uttrykk for at en grunnleggende respekt for liv og menneskeverd fremdeles skal gjelde for det norske samfunn. Dette er hovedhensikten med grunnlovsforslaget. Dessuten er det viktig at vi stopper opp og tar en debatt om så viktige problemstillinger. I takt med ny medisinsk og teknologisk viten utfordres vi hele tiden, fra livets begynnelse til livets slutt.

Kristelig Folkeparti mener at retten til liv er den mest fundamentale av alle menneskerettigheter. Den er selve bærebjelken i vårt verdisyn. Vår kultur er bygd på at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av funksjonsdyktighet, alder, kjønn, sivil status og etnisk opprinnelse.

Flertallet mener at retten til liv allerede er inkorporert i lovene våre fordi denne retten er en del av menneskerettighetene som er nedfelt i § 110 c i Grunnloven. Jeg synes det er litt inkonsekvent. Vi vet f.eks. at ytringsfriheten og religionsfriheten er hjemlet både i Grunnloven og i menneskerettighetene. Det er vel ingen i denne sal som ville fjernet paragrafen om ytringsfriheten i Grunnloven fordi den også er nedfelt i menneskerettighetene. Som andre også har nevnt, er også retten til arbeid grunnlovsfestet. Hvorfor skulle ikke retten til liv, som er så overordnet alt annet, ha sin plass i Grunnloven? Kristelig Folkeparti mener denne retten er så prinsipielt viktig at den bør komme til uttrykk både i Grunnloven og i menneskerettighetene.

Jeg har forstått det slik at det er formuleringen «fra Undfangelse til naturlig Død» som er problematisk for flertallet i komiteen. For meg blir det vanskelig med en annen definisjon. Hvor mye verd har et foster til enhver tid? Grensene blir vanskelig å sette, og jeg frykter en gradering av menneskeverdet ut fra bestemte kvaliteter og egenskaper.

I Dagbladet den 18. desember 2003 sa statsminister Kjell Magne Bondevik, som også er en av forslagsstillerne:

«Dagens abortlov samsvarer dårlig med retten til liv, men jeg vil ikke stille som forutsetning at de som støtter vårt forslag må være imot abortloven.»

Jeg håper at mange vil støtte forslaget vårt, selv om de ikke er enige med Kristelig Folkeparti i at vi trenger en mer restriktiv abortlov.

Som medlem av sosialkomiteen er jeg glad for den store enigheten det er der om abortforebyggende tiltak. Det gis støtte til Amathea, tidligere AAN, og prevensjonsveiledningen til ungdom blir stadig bedre.

I høst ble det flertall for en politikk som legger til rette for et samfunn der det er plass til alle. Da klarte vi å bygge bro over ulike abortsyn og likevel bli enige om viktige verdispørsmål. Ved å innføre retten til liv i Grunnloven ville vi understreke kampen mot sorteringssamfunnet enda sterkere. Jeg tror det ville ha blitt vanskeligere å nedprioritere tiltak og rettigheter for funksjonshemmede og deres nærmeste med en slik rettighet.

Forslaget har også et mål om at en prioriterer sterkere omsorg ved livets slutt. Dette er lite vektlagt i innstillingen. Likevel føler jeg meg trygg på at de aller fleste er enige med Kristelig Folkeparti om at uhelbredelig syke og døende mennesker trenger livshjelp framfor dødshjelp. Det må aldri bli slik at mennesker føler seg presset til å avslutte livet. Følelsen av å være til bry, oppleve smerte, lidelse og mangel på håp kan gi signaler som kan misoppfattes.

Samfunnets oppgave er å gi kvalitativt god smertelindring, omsorg og fellesskap i livets sluttfase. Denne prioriteringen har Stortinget sagt ja til. Det er et viktig og riktig signal, som samsvarer helt med grunnlovsforslaget.

Inge Lønning (H): Grunnlovsforslag har ofte det ved seg at de inviterer til to helt forskjellige debatter på samme tid. Det ene er debatten om innholdet i den formuleringen som foreslås innskrevet i Grunnloven, og det kan det føres lange, viktige og meget interessante debatter om i dette tilfellet. Den andre debatten, som det automatisk også inviteres til, er en debatt om hvorvidt det er formålstjenlig å skrive inn en slik bestemmelse i Grunnloven, og eventuelt hvilke konsekvenser det vil ha for den alminnelige lovgivning dersom man gjør det. Jeg finner det viktig fordi dette forslaget berører den mest fundamentale av alle rettigheter. Man kan til og med si at det berører den rettighet som kvalitativt er forskjellig fra alle andre rettigheter, fordi den er forutsetningen for alle de andre rettigheter. Hvis et menneske fratas retten til liv, er det ingen andre rettigheter som er tilbake, eller som er aktuelle i det hele tatt. Slik sett er det ingen tvil om at dette dreier seg om det kvalitativt sett mest fundamentale verdigrunnlag for et samfunn.

Derfor blir det dobbelt viktig at man forsøker å holde de to spørsmålsstillingene fra hverandre, slik at man unngår den feilslutning som ellers lett kan inntreffe, nemlig at dersom et flertall i Stortinget ikke ønsker å skrive inn en slik formulering i Grunnloven, er det fordi det samme flertall er uenig i innholdet. Det ville være en fatal feilslutning, etter mitt skjønn.

Representanten Woie Duesund viste til når det gjelder problemstillingen hvorvidt retten til liv under henvisning til menneskerettighetene er dekket eller ikke i vår nåværende grunnlov, at vi har mange formuleringer i vår grunnlov som representerer en dobbel inndekning, f.eks. ytringsfriheten. Ja, det er riktig. Men samtidig tror jeg det er en litt misvisende problemstilling, fordi den overser at Grunnloven er et historisk dokument, som er blitt til over lang tid. Ingen ville ha funnet på i dag, gitt at fedrene på Eidsvoll ikke hadde skrevet inn ytringsfriheten i Grunnloven, å foreslå at vi skulle innføre en slik paragraf, for i dag er den selvinnlysende. Det var den ikke den gang. Den er dessuten dekket gjennom de generelle henvisninger til menneskerettighetene. Så jeg tror man må skjelne ganske klart historisk her. Grunnloven er blitt til ut fra en historisk samfunnsutvikling. Man kunne jo stille spørsmålet på denne måten: Hvorfor skrev ikke fedrene på Eidsvoll inn en paragraf av den type som dette forslaget? Svaret på det gir seg selv. Det anså de som så selvinnlysende at de ville ha oppfattet det som helt meningsløst å skrive det inn i det hele tatt. Nå lever vi naturligvis i en historisk periode hvor det ikke uten videre er selvinnlysende, og derfor er diskusjonen viktig og grunnleggende.

Det som er problemet, er jo at det er umulig å føre denne debatten i dagens Norge uten at man snubler inn i debatten om lovgivningen om svangerskapsavbrudd. Det har historiske grunner tilbake til 1960-/1970-tallet, og det er nå en gang slik ut fra den historie vi har bak oss, at det er ikke mulig å unngå at debatten automatisk kobles dit hen. Min oppfatning er den at Stortinget som lovgiver til enhver tid står fritt til å forandre alle deler av norsk lovgivning, også lovgivningen om adgang til svangerskapsavbrudd, selvsagt. Det gjelder helt uavhengig av hvorvidt det finnes en slik grunnlovsparagraf som dette eller ikke.

Man må også understreke at hvis det skulle være et flertall i Stortinget for en slik grunnlovsparagraf, følger det ikke automatisk noen endring av noen del av norsk lovgivning, heller ikke lov om svangerskapsavbrudd. Det er en debatt som Stortinget i tilfelle selv må initiere og konkludere gjennom et konkret lovvedtak.

Allikevel er min konklusjon den at fordi det oppstår så mye uklarhet – det er jo komiteinnstillingen et klart bevis på – og det er så mange ulike forståelser av hva som er den eventuelle konsekvens av å skrive inn dette i Grunnloven, finner jeg at det rimeligste standpunkt er å stemme imot.

La meg så føye til til sist: Representanten Engebretsen pekte på en særmerknad fra SVs side i komiteinnstillingen som Arbeiderpartiet ikke er enig i. Men han glemte å peke på den fellesmerknaden fra Arbeiderpartiet og SV som etter mitt skjønn er den mest oppsiktsvekkende i hele komiteinnstillingen, og i dette tilfellet utgjør jo de to partiene til og med flertallet i komiteen:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at kvinners lovfestede rett til selvbestemt abort er et viktig eksempel på alle menneskers rett til å bestemme over sin egen kropp, eller som det heter i forslaget, rett til legemlig integritet.»

Dette er, etter mitt skjønn, et klassisk eksempel på at man snakker forbi hverandre, for her legger man et innhold inn i begrepet «legemlig integritet» som er et helt annet enn det som ligger i forslaget, og det som er den nedarvede forståelse av begrepet «legemlig integritet». Legemlig integritet betyr ikke, etter mitt skjønn, retten til å bestemme over sin egen kropp, for den retten er fra naturens side begrenset uansett, og det kan ingen parlamentariske vedtak gjøre særlig mye fra eller til med. Dertil kommer at legemlig integritet historisk er et uttrykk som skal ivareta det enkelte menneskes rett til beskyttelse mot krenkelse, mot overgrep mot vedkommendes kropp. Det er fullt mulig å gi en etisk brukbar begrunnelse for vår nåværende lovgivning om svangeskapsavbrudd. Men den begrunnelse som er gitt i SV og Arbeiderpartiets fellesmerknad, er absolutt umulig, simpelthen fordi den fremsetter en påstand som er i strid med de aller enkleste biologiske kjensgjerninger.

Det er også mulig å invitere en parlamentarisk forsamling til å vedta at jorden er flat. Men jordens karakter forandrer seg ikke gjennom et slikt vedtak. Det forhold at et foster er en selvstendig potensiell kropp som ikke er en integrert bestanddel av kvinnens kropp, lar seg ikke rokke gjennom politiske vedtak. Jeg trodde at vi var kommet litt lenger. Jeg kan veldig godt forstå at man i den fasen da man kjempet frem lovgivningen om rett til selvbestemt abort, betjente seg av et retorisk språk, for det gjør man ofte i politikk av dette slag. Men jeg trodde ærlig talt at vi i 2004 var kommet litt lenger når det gjelder elementær biologisk kunnskap.

Jon Lilletun (KrF): Fyrst vil eg gje uttrykk for glede over at denne debatten vert ført med slik seriøsitet, og over at innstillinga òg i så stor grad ber preg av stor respekt for den saka som forslagsstillarane har teke opp. Det er bra at nasjonalforsamlinga kan diskutere, som representanten Lønning sa, den mest grunnleggjande av alle rettar, retten til liv, som er føresetnaden for alle rettar, på ein slik måte som det her har vore gjort i dag.

Representantane Aukan og Woie Duesund har framført Kristeleg Folkeparti sine argument, og eg sluttar meg til dei. Men eg vil kome med nokre kommentarar til nokre forhold i debatten.

Representanten Lønning argumenterer svært godt for den mest grunnleggjande av alle rettar. Men det vert ikkje fullt så prinsipielt når ein kjem over på Grunnlova, Grunnlovas historie og Grunnlovas utvikling. Det går an òg å føre eit resonnement om at kanskje var retten til liv så sjølvsagd for fedrane på Eidsvoll at det i det heile ikkje var nokon grunn til å seie noko om det, for det var ikkje nokon som såg det slik at det kunne verte eit spørsmål at mennesket sette seg opp til dommar over retten til liv.

Så til det resonnementet at ein må sjå det berre ut frå det historiske, og at ein ikkje ville ha kome på å innføre paragrafen om ytringsfridom i dag, for det er så sjølvsagt. Ja, retten til arbeid skulle ein òg tru var sjølvsagd. Det er ført inn for ikkje så veldig lenge sidan i Grunnlova. Difor er det på viktige område framleis ei vurdering av kva som høyrer heime der. Etter mitt og Kristeleg Folkeparti sitt syn er det ein beklageleg konklusjon at ein så sterkt understrekar den mest grunnleggjande av alle rettar, men likevel konkluderer med at det ikkje er grunn til å føre den mest grunnleggjande av alle rettar inn i Grunnlova. Eg respekterer sjølvsagt at ein her kjem til forskjellige standpunkt, men eg beklagar det.

Så vil eg òg innom det som representanten Lønning snakka om når det gjeld merknaden frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Eg vil òg gje uttrykk for glede over delar av innlegget til representanten frå SV, som deler mange av dei bekymringane som låg i merknadene frå forslagsstillarane. Men så kom ein til at den mest grunnleggjande ivaretakinga av mennesket sin integritet var abortlova, fordi det var kvinna sin kropp det dreidde seg om. Eg er òg overraska over at dette finst i eit stortingsdokument anno 2004, og over at det vert sagt her i salen. For det er jo dokumentert for all verda at det finst ein grensefase der det framleis vert føreteke svangerskapsavbrot, og der det er i nærleiken av, og nokre gonger over grensa for, at liv eksisterer. At det kan definerast som kvinna sin kropp, må verte grunnleggjande feil.

For Kristeleg Folkeparti er det som ligg i forslaget, viktig, og for oss er det òg eit viktig forhold at vi gjerne ville hatt ei anna lov om svangerskapsavbrot, om abort. Men i dag behandlar vi altså eit forslag som dreier seg om noko langt meir, som dreier seg om alle livets fasar. Vi håpar at flest mogleg av dei som konkluderer med at dette er eit viktig spørsmål i lova, stemmer for forslaget, sjølv om ein vil dra forskjellige konklusjonar i ein annan fase, ved diskusjon av ei anna lov.

Elsa Skarbøvik (KrF): Helt siden legekunstens far, Hippokrates, og med den kristne kulturarv som basis, har vår vestlige verden en felles etisk tradisjon som bygger på respekten for liv og menneskeverd. Denne er til stede i kraft av at man er et menneske, og ikke ut fra hva man har gjort seg fortjent til. FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 bekrefter også dette synet. Retten til liv slås fast i artikkel 3.

Retten til liv er den mest fundamentale og en forutsetning for alle andre rettigheter. Ifølge et kristent menneskesyn gjelder denne retten hele livet, fra unnfangelsen til en naturlig død. Menneskeverdet er ukrenkelig, og alle har samme verdi. Det kan ikke graderes. For alle mennesker er skapt forskjellige, og mangfoldet er en verdi og også en ressurs. Men det er samfunnets ansvar å sikre retten til liv. Derfor er grunnlovsforslaget så viktig.

Lover skaper holdninger, og vi ønsker å skape holdninger som fremmer respekten for livet. Dette er fundamentalt, ja, faktisk er dette grunnen til at jeg er politiker i dag. For da jeg på 1970-tallet begynte å fatte interesse for politikk, møtte jeg jo nettopp debatten om retten til liv. Jeg møtte kvinner på min egen alder som framhevet det ufødte liv som en del av kvinnens kropp. Derfor måtte kvinnen selv ta avgjørelsen om dette liv skulle fortsette eller ikke, bestemme over sin egen kropp, sa de den gang. Som også andre har nevnt i debatten før her, er jeg overrasket over at man kan lese de samme argumenter i innstillingen som man møtte på 1970-tallet. Arbeiderpartiets og SVs merknader om dette gjør jo retten til liv til en abortsak. Jeg er enig med representanten Lønning i at jeg trodde vi var kommet lenger i dag. Jeg vil ta et eksempel. Da jeg på 1970-tallet fødte en sønn som i tillegg til å ha et annet kjønn enn meg selv, også hadde en annen blodtype, viste vel det at han var noe annet enn en del av min kropp. Han var og er fortsatt noe for seg selv, et eget individ.

FNs menneskerettighetserklæring kom i kjølvannet av Nürnbergprosessen etter annen verdenskrig, der menneskerettighetene som begrep var nytt. I erklæringen blir menneskerettigheter sett i sammenheng med og vurdert som en ivaretaker av menneskeverdet. Anerkjennelsen av menneskets iboende verdighet er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred. Også i den europeiske konvensjonen står det om ethvert menneskes rett til liv. Hvorfor kan vi ikke da ta det inn i vår egen grunnlov? Vi har rettigheter ene og alene fordi vi er mennesker, rett og slett basert på naturretten.

Nå forstod jeg representanten Lønning slik at han ville tilbake til historien og eidsvollsmennene, som kikker på oss bakfra her, og at de ikke ville ha føyd dette inn i Grunnloven, fordi det var så selvsagt. Vi har føyd inn, som vi har hørt, andre rettigheter i Grunnloven, f.eks. retten til et godt miljø. Hvorfor ikke da retten til et menneskeliv? Livet er truet fra så mange kanter, ikke minst fra vår forbrukerkultur. I takt med den medisinske og teknologiske utvikling reises nye etiske problemstillinger. Vår kultur, som bygger på det kristne menneskesyn, legger til grunn at alle mennesker har samme verdi, fordi vi er skapt i Guds bilde.

Marie Aakre får Livsvernprisen en av de nærmeste dagene. Hun har arbeidet med pasienter i livets sluttfase en lang tid, og hun sier det slik:

«Vi bør i hele vår kultur gjeninnføre begrepet naturlig dødsprosess og død. Moderne medisinsk teknologi og vår kulturs fornekting av lidelsen og døden som naturlige deler av et menneskeliv har ført til at vi ikke lenger har evnen til å se det naturlig menneskelige.»

Videre:

«Å være sammen med alvorlig syke mennesker og den nære familie gjennom dødsprosessen gir en livskompetanse som majoriteten i vårt samfunn mangler. Visst har også helsevesenets hjelp vært mangelfull og ofte feilslått, men innsikt i livsprosessene nær livets grense har overbevist oss om nødvendigheten av å beholde respekten for livet som den styrende norm i dette arbeidet.»

Og videre:

«Spørsmålet om dødshjelp må møtes med hjelp til å leve. Helsepersonell har en etisk plikt til å verne om livet. Aktiv dødshjelp som helsetjeneste bryter med respekten for denne merkesteinen, og er utenkelig. Dette er en grense vi aldri må overskride.»

Derfor mener jeg at retten til liv må være styrende også på dette området, og derfor håper jeg at flere enn Kristelig Folkepartis representanter kan stemme for dette grunnlovsforslaget.

Kjell Engebretsen (A): Representanten Skarbøvik sier at SV og Arbeiderpartiet gjør spørsmålet om retten til liv til et spørsmål om selvbestemt abort. Vi gjør altså ikke det. Arbeiderpartiet for sin del avviste det ganske klart, og jeg viser til mitt tidligere innlegg her i dag, hvor jeg sa at dette forslaget, om det skulle bli vedtatt, ikke vil endre rettstilstanden i Norge. Vi er helt overbevist om at ved en prøving i Høyesterett mellom dette grunnlovsforslaget og eksisterende lovgiving om retten til selvbestemt abort ville man komme til at de ikke stod i strid.

Vi går altså imot å ta inn dette, fordi vi mener det er unødvendig. Vi er enig i Lønnings resonnement rundt hvordan Grunnloven bør fungere.

Så til et annet innlegg fra den samme Lønning som jeg ikke er like enig i, hvor vi fikk en forelesning i biologi. Nå kan ikke jeg mye om biologi, men det som ligger i vår merknad, og som man nærmest ble bestyrtet over kunne stå i en innstilling i 2004, er følgende resonnement: Når en kvinne blir gravid og ikke ønsker å gjennomføre fødselen, men ønsker å avbryte svangerskapet og gjør det før den fastsatte fristen, og dersom samfunnet for sin del nekter henne denne avbrytelsen, er det vår oppfatning at det er et angrep på hennes kropp. Så kan man diskutere forståelsen av begrepet «integritet». Men man får da tillate oss den mulighet å legge vår fortolkning i dette, og det er dette som ligger til grunn for vår tenkning, vår forståelse og vårt resonnement rundt denne merknaden.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Retten til liv er den mest grunnleggjande av menneskerettane, og som representanten Inge Lønning understreka, er det utan denne retten faktisk absurd å snakka om andre menneskerettar. Berre når ein lever, er det interessant å krevja ytringsfridom og trusfridom, rettar som naturleg nok er grunnlovfesta – det skulle berre mangla – i Noreg. For grunnlovsfedrane såg at det var viktig å spikra fast grunnleggjande og viktige rettar.

Kvifor er då ikkje retten til liv så langt grunnlovfesta? Det er sannsynlegvis fordi, som fleire har vore inne på, at det var sjølvsagt og udiskutabelt på det tidspunktet. I dag er det ikkje slik lenger. Aktiv dødshjelp vert på skremmande måte praktisert i land på kontinentet, der sjølv barn vert overlatne til ei slik løysing. Det er gode grunnar til å byggja eit så sterkt vern mot pasientdrap som det er mogleg å få til, i denne forsamlinga. Eit forslag om aktiv dødshjelp vart også fremja som eit privat lovforslag i denne sal i førre periode, men heldigvis vart det avvist av eit stort fleirtal. Eg treng ikkje vera spåkvinne for å anta at den utfordringa kjem på nytt. Derfor er det skuffande at ingen andre parti enn Kristeleg Folkeparti og Kystpartiet er villige til å grunnlovfesta den grunnleggjande menneskeretten, nemleg retten til liv. Eg håpar på at mange enkeltrepresentantar på ein slik bakgrunn vil støtta forslaget.

Så meiner naturlegvis vi i Kristeleg Folkeparti at dagens abortlov ikkje gjev det ufødde barnet nødvendig rett til liv. Kristeleg Folkeparti er krystallklar på at mennesket er unikt og verneverdig, og at retten til liv må ha forkøyrsrett. For etter konsepsjon er det berre tid, næring og eit godt miljø som skal til for at barnet skal sjå sola og vera ein av oss, verta ein medlem av den store menneskelege familien. Eg meiner at dersom du ikkje som eit vedunderleg lite barn i mors mage har menneskeverd, kan du neppe få det seinare. Ingen utviklar seg til eit menneske. Du er eit menneske frå du vert skapt.

Kristeleg Folkeparti vil slåst for at livet skal vera ukrenkjeleg, og vi vil behandla barnet i magen som barnet på armen. Det har nemleg rett til liv og menneskeverd. Likevel veit Kristeleg Folkeparti at vårt forslag ikkje ville endra abortpraksisen om det vart vedteke i dag. Det måtte først eit fleirtal til for å avskaffa abortloven. Representanten Kjell Engebretsen har rett i det. Men det ville verna menneskeverdet der retten til liv i framtida kan verta trua – anten det er bestemor som er utsett, eller det er bio-/genforskinga som utfordrar etikken. Derfor er det formålstenleg å fastslå retten til liv i Grunnloven akkurat no, og derfor er eg heilt ueinig i Inge Lønning sin konklusjon, trass i ein god tale. Eg synest at det er trist om stortingsfleirtalet neglisjerer denne moglegheita til å slå ein ring om retten til liv, om dei svakaste og om menneskeverdet.

Inge Lønning (H): Debattens forløp stadfester det som jeg sa i mitt forrige innlegg, at grunnlovsforslag svært ofte inviterer til to helt ulike debatter på samme tid, og at det ikke alltid tjener klarheten når det gjelder innholdet i det man diskuterer.

Mitt dilemma i forhold til debattens forløp er det at jeg er enig i premisser med forslagsstillerne, og i konklusjonen med flertallet i komiteen. Jeg deler de aller fleste av de premisser som er kommet til uttrykk fra talsmenn for Kristelig Folkeparti, men jeg deler ikke konklusjonen, at det er noe å oppnå ved å stemme for forslaget. Jeg deler SVs og Arbeiderpartiets standpunkt til konklusjonen, forslaget, men er vilt uenig i deres premisser.

La meg nå først komme med en liten utdypning av spørsmålet om hva som er en fornuftig praksis når det gjelder å grunnlovfeste ting. Representanten Skarbøvik viste til eksemplet retten til arbeid, som Stortinget grunnlovfestet for et par tiår siden. Dette er et interessant eksempel, fordi det etter mitt skjønn snarere er et eksempel til advarsel enn et eksempel til etterfølgelse. Jeg tror vi på det tidspunkt var inne i en stemningsbølge hvor Stortinget var i ferd med å skrive inn alle gode ønsker i Grunnloven. Vi har jo et sånt forslag liggende også i dag om retten til bolig, som er av nøyaktig samme art. Jeg tror ikke at det var en fornuftig grunnlovspraksis fra Stortingets side, fordi den omkostningen man får med på kjøpet ved å gå den veien, er at selve ordet «rett» blir mer og mer innholdstomt. Og det er ikke en ønskelig utvikling. Hvis man sier «rett» eller «rettighet», må det ikke bare være mulig å si hva innholdet i rettigheten er, men det må også være mulig for lovgiveren å håndheve den i rimelig grad. For ellers fører lovgiver både seg selv og borgerne bak lyset, fordi man tilsynelatende gir folk en rettighet som i praksis viser seg ikke å være mulig å innfri. Derfor er det eksemplet etter mitt skjønn et eksempel til advarsel og ikke et eksempel til etterfølgelse.

Nå mener jeg ikke at dette forslaget er av den natur at det dreier seg om gode ønsker i sin store alminnelighet om et godt liv for alle mennesker. Det er av en mye mer fundamental natur. Men jeg synes debattens forløp viser at man legger inn så forskjellig innhold i relasjon til samfunnets mulighet til å håndheve rettigheten, at det i seg selv tilsier at det vil skape mer uklarhet enn klarhet dersom Stortinget på det nåværende tidspunkt skulle skrive inn en formulering av denne art i Grunnloven.

Til sist bare en liten replikk til representanten Engebretsen. Biologi er heller ikke mitt fag, men jeg tror sant å si ikke det trengs verken 7-årig, 3-årig eller 4-årig skole for å holde styr på så vidt enkle forhold som dette. Jeg forstår representanten Engebretsens tankegang, og den kan jeg i og for seg følge et stykke på vei, men jeg forstår ikke at han mener at uttrykket «bestemme over sin egen kropp» virkelig treffer den tankegangen. Det uttrykker en helt annen tankegang. Hvis man skulle forfølge den tanke – jeg forstod at Engebretsen her egentlig mener å tale om den nåværende abortlov, som setter et kvalitativt skille mellom utviklingen frem til 12. svangerskapsuke og utviklingen etter 12. svangerskapsuke – ville man tvinges til å trekke den etter mitt skjønn helt meningsløse konsekvens at frem til 12. svangerskapsuke er et foster en del av morens kropp, men fra og med 12. svangerskapsuke er det ikke lenger en del av morens kropp. Og jeg vil anta at representanten Engebretsen ikke trenger noen etterutdanning i biologi for å skjønne at det er et absurd standpunkt.

Jon Lilletun (KrF): Det går godt an å føre fornuftige resonnement for at lovgjevar kan gje folk ei lov som det ikkje er grunnlag for, ut frå det at ein ikkje kan vere presis nok. Det kan godt hende at det i forhold til ein grunnleggjande viktig ting for eit menneske som det å ha arbeid, ikkje er lett å praktisere ei presis lovgjeving. Samtidig veit vi at Regjeringa for tida har til behandling lovgjevinga i forhold til ytringsfridom. Ytringsfridom er vi einige om er ein viktig menneskerett, som finst òg i Grunnlova, men eg trur nok at Stortinget òg kjem til å diskutere innhaldet i lov om ytringsfridom. Så det at Stortinget ikkje nødvendigvis er heilt einig på alle punkt, er ikkje eit argument for at ein ikkje skal ta det inn i lova.

Så vidt eg hugsar, er retten til eit skikkeleg miljø i dei seinare åra teken inn i Grunnlova. Og vi veit at Stortinget nesten konsekvent er ueinig når det gjeld kor langt ein skal gå i føre var-prinsippet i forhold til den retten. Likevel, så vidt eg hugsar, stemte eit nesten samla storting for dette, men her skal eg ta eit atterhald, for eg har ikkje fått sjekka det før debatten, og difor tek eg eit atterhald. Eg må seie at den som i dag har levert den sterkaste argumentasjonen for forslaget frå Kristeleg Folkeparti, er representanten Inge Lønning. Men dessverre har den gode argumentasjonen som representanten Lønning har ført, ikkje overbevist han sjølv. Det beklagar sjølvsagt eg, men eg er alltid takknemleg for god argumentasjon uansett. Så håper eg at den argumentasjonen har overbevist mange andre i salen om at det er rett å stemme for grunnlovsforslaget.

Christian Holm (SV): Når det gjelder SVs og Arbeiderpartiets fellesmerknad, vil jeg slutte meg til Kjell Engebretsens betraktninger om det som står der, og ikke utdype det ytterligere.

Så registrerer jeg at flere representanter har reagert på at man fra SVs og Arbeiderpartiets side trekker inn forholdet til lovgivningen om svangerskapsavbrudd. I forslaget tas nettopp dette opp. Det er ett av de momentene som nevnes. Det vises til problemstillinger knyttet til svangerskapsavbrudd. Det er dette, som bl.a. er med på å skape usikkerhet, som gjør at SV ikke vil bifalle dette forslaget. Også andre, med et annet utgangspunkt, har pekt på det samme, at man ikke bør ta inn forslag som vil skape en slik usikkerhet om forholdet til dette. Så jeg vil gjenta den begrunnelsen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.