Presidenten: Første taler er Harald Espelund. Harald Espelund opptrer på vegne av sakens ordfører, som er Ursula Evje.

Harald Espelund (FrP) [11:45:36]: Det er helt korrekt. Jeg registrerte da jeg kom, at Ursula Evje er saksordfører i nevnte sak, og jeg prøver å gå inn i hennes rolle.

Innst. S. nr. 164 bygger på et Dokument nr. 8-forslag fra bl.a. representanten Reikvam, som er opptatt av å ivareta små og verneverdige fag. Forslaget går ut på at Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at fylkeskommunene etablerer regionskontorer nettopp for å ivareta disse fagene og også gi økonomisk støtte for å få dette opp å gå.

Stortinget har vært opptatt av disse små og verneverdige fagene også tidligere. Vi ser at dette var til behandling også i 1997. Det ble da etablert et sekretariat på Lillehammer nettopp for å styrke disse fagenes stilling, bl.a. ved å drive informasjons- og koordineringsarbeid. Jeg oppfatter at hele komiteen er enig om at dette er et viktig arbeid, som må ivaretas. Jeg oppfatter også at komiteen sier dette veldig klart med følgende setning:

«Komiteen ber derfor Regjeringen vurdere ulike modeller for samarbeid og/eller samhandling for å styrke rekruttering og opplæring i små og verneverdige fag, og fremlegge dette for Stortinget på en egnet måte.»

– Det er egentlig det som også blir konklusjonen.

Komiteen er opptatt av at noen av disse fagene faktisk er så små og vanskelige å skaffe grunnlag for at dette bør ses på i et nordisk perspektiv. Jeg ser at dette er behandlet i Nordisk Ministerråd i 1999, som tok for seg 36 fag som kunne være et samarbeidskonsept i nordisk sammenheng. En har også bedt Regjeringen ta nødvendige skritt for et økt samarbeid innen både Norden og EØS-området, med tanke på felles løsninger på utfordringer i tilknytning til små og verneverdige fag.

Fremskrittspartiets fraksjon i komiteen er litt betenkt over å spre kompetansen for vidt utover i landet. En ønsker å samle denne i et kraftsenter. Å spre denne kompetansen altfor vidt vil medføre en dyr administrasjon, som igjen kan medføre at det blir lite igjen til tilskudd til det enkelte tiltak. Vi har derfor hatt våre egne merknader i Innst. S. nr. 164.

Komiteen går samlet inn for at saken vedlegges protokollen.

Rolf Reikvam (SV) [11:49:58]: (komiteens leder): Rent umiddelbart kan dette virke som en sak for folk med spesielle interesser. Det bør det ikke være. Og det skyldes flere ting. Dette er en kulturpolitisk viktig sak. For en del av disse fagenes del dreier det seg om å ta vare på kulturarven.

I det siste har vi snakket en god del om restaurering av gamle kirkebygg, og vi har snakket om restaurering av kulturminner osv. Skal vi klare det arbeidet, må vi ha folk som har den typen kompetanse. Det betyr at når det gjelder disse håndverksfagene, som tradisjonelt har gått fra generasjon til generasjon, må det finnes noen som kan fange dem opp og føre dem videre, for at vi skal kunne ta vare på kulturminnene våre, ta vare på de gamle kirkebyggene f.eks.

Det dreier seg også om å lage et system for rekruttering til disse fagene. I dag vet vi at rekrutteringen til små og verneverdige fag er skjev på den måten at det i store deler av landet ikke har vært en eneste lærling på mange år. Det skyldes bl.a. at i deler av landet er det opprettet egne kontorer som har et ansvar for disse små og verneverdige fagene. Vi har et kontor i Oslo, vi hadde et kontor i Trondheim, og vi har et kontor i Finnmark som har et spesielt ansvar for disse fagene, som jobber med disse fagene, markedsfører disse fagene, tilbyr læreplasser og organiserer opplæring.

Vi har Kulturringen i Akershus, som har vært en viktig bidragsyter til å rekruttere unge mennesker inn til disse fagene. Andre plasser finnes ikke disse strukturene som kan fange opp elever som kan tenke seg å starte i lære i det som vi kaller små og verneverdige fag.

I dag er det ca. 35 håndverksfag som er registrert som små og verneverdige. La meg også understreke, slik at det ikke skal være noen tvil: Det er fylkeskommunen som har ansvaret også for disse fagene, på samme måten som for de øvrige fagene i videregående skole. Det er fylkeskommunen som skal legge til rette også for disse fagene, for at det finnes læreplasser og muligheter for elever som ønsker å ta slike fag. Men det er klart at alle fylkeskommuner ikke har samme mulighet til å gjøre en god nok jobb, og at det her er behov for å se på tvers av fylkesgrensene, og kanskje også i noen tilfeller se dette på landsplan.

Kontoret på Lillehammer, som ble opprettet i 1997, har et landsomfattende ansvar, men det er begrenset hva dette ene kontoret kan gjøre. Derfor er det helt nødvendig hvis vi skal ta vare på disse fagene, hvis vi skal utvikle disse fagene, hvis vi skal sikre lærlinger til disse fagene, at vi har en organisering som har som oppgave å utvikle læreplasser, markedsføre tilbud i hvert fylke og lage et system for opplæringen.

Mange av de bedriftene som driver innenfor håndverkstradisjonene, er for små til å ha eneansvaret for en egen lærling. Dette vet vi mye om. Vi vet også at det ikke bare er de små og verneverdige fagene som er i den situasjonen. Mange steder er det små bedrifter som ikke klarer å ta ansvaret for en lærling alene, men der flere bedrifter samarbeider gjennom et fylkeskommunalt opplæringskontor.

I og med at bedriftene innenfor disse fagområdene hovedsakelig er så små, må vi ha et system som koordinerer dette, på samme måte som opplæringskontorene i fylkene gjør det for en del andre fag. Der kan vi tenke oss flere alternativer. Det har også komiteen for så vidt påpekt. Vi kan tenke oss regionale kontorer som dekker alle fylkene, tilsvarende det vi har i Oslo og i Trondheim. Det er ikke behov for nye stillinger. Det er ikke det som er poenget, men at fylkeskommunene regionalt går sammen og pålegges å lage regionale løsninger. Vi har eksempelvis et system med landsdekkende linjer, som ikke omfatter de fagene vi her snakker om, hvor fylkeskommunene går sammen om å etablere et utdanningstilbud på ett eller flere steder. Vi kan tenke oss en noe lignende modell, at det blir opprettet et regionalt samarbeid som får ansvar for å holde disse fagene i hevd, får ansvar for å framskaffe læreplasser, og at man så får til et samarbeid mellom de ulike bedriftene.

Et annet alternativ kan være å ta utgangspunkt i sterke fagmiljøer på landsbasis, og at de sterke fagmiljøene innenfor dette området får et nasjonalt ansvar for å koordinere på landsplan. Når det f.eks. gjelder en del av bunadsølvtradisjonen, som er lite fagområde, kan vi tenke oss at et sterkt fagmiljø et eller annet sted i landet får ansvar for denne opplæringen på landsbasis. Deres ansvar blir bl.a. å hegne om disse fagene, utvikle dem, bygge nettverk med andre fagmiljøer og ikke minst med fylkeskommunene, som har ansvaret, slik at læreplasser blir registrert og blir tilbudt over hele landet. Hvis vi hadde klart å få til det, tror jeg det ville ha vært en god modell.

En enstemmig komite, slik også fungerende saksordfører påpekte, har sagt til departementet at vi ønsker en gjennomgang, vi ønsker å få en oversikt over hvordan dette kan gjøres, ulike forslag, og at vi får en tilbakemelding til Stortinget om hvorledes man kan utvikle og ta vare på disse fagene på en best mulig måte. Det regner jeg med at vi får. Jeg regner med at statsråden vil følge opp, og at vi får en tilbakemelding slik at vi klarer å slå ring om og ta vare på mange av de fagene som er i ferd med å dø for oss. Dette er som sagt fag som er helt nødvendige hvis vi skal ta vare på deler av kulturarven.

Så helt til slutt: Vi har også prøvd å se dette i et nordisk perspektiv. Det er allerede i dag samarbeid på tvers av landegrensene, mellom Norge og Sverige, om helt spesielle fag, der det kanskje er snakk om én eller to lærlinger på landsbasis, og der det er naturlig å samarbeide med andre nordiske land, kanskje først og fremst Sverige, som er nærmest. Vi prøver også å trekke inn det perspektivet og peke på at det finnes fag der en må ha et større perspektiv enn bare det norske.

Jeg ser fram til å få en tilbakemelding til Stortinget. Dette er en viktig sak. Det er, som jeg sa, ikke en sak bare for spesielt interesserte. Det er en sak for alle som er opptatt av kulturarven, opptatt av bl.a. å utvikle og ta vare på gamle håndverkstradisjoner.

Elsa Skarbøvik (KrF) [11:57:57]:Jeg er enig med representanten Rolf Reikvam i at det er viktig å ta vare på kulturarven. Jeg vil bare understreke at disse små og verneverdige fag kjennetegnes av at vi ivaretar tradisjonelle håndverkstradisjoner, og at det både er næringspolitiske og kulturelle årsaker til at det er viktig å ta vare på disse.

Siden det er snakk om svært få utøvere og små bedrifter, trenger de ekstra ordninger og støtte for i det hele tatt å kunne overleve. Det viser seg at man i løpet av perioden 1996–2002 har hatt en tilbakegang i antall lærlinger på ca. 35 pst. Dette kan skyldes flere faktorer. Det kan bl.a. ligge i Aetats utfasing av fag på tiltak, og at det er et synkende antall elever. Men den største utfordringen nå ligger i å styrke rekrutteringen til fagene. Da er det flere tiltak som kan settes inn, bl.a. opprettelse av en database, som komiteen påpeker. Et annet tiltak er et utvidet samarbeid over fylkesgrensene. Det er viktig at informasjonen om fagene når ut så bredt som mulig, slik at søkningen til fagene kan styrkes. De enkelte fag kan jo vanskelig på egen hånd nå ut med tilstrekkelig informasjon. Det er viktig at Regjeringen nå vurderer ulike modeller for samarbeid, nettopp for å styrke rekrutteringen og opplæringen i små og verneverdige fag.

De nordiske land har flere likhetstrekk i forhold til håndverkstradisjoner, som det er påpekt. Et utvidet samarbeid over landegrensene vil derfor være fruktbart. Ved å intensivere det internasjonale samarbeidet omkring disse fagene kan det oppnås store fordeler i forhold til utviklingen av fagmiljøene. Ved å ta skritt til et økt samarbeid, ikke bare innen Norden, men i hele EØS-området, med tanke på felles løsninger på utfordringer i tilknytning til små og verneverdige fag, tror jeg man kan styrke interessen rundt fagene og utvikle dem i positiv retning.

Sekretariatet for små og verneverdige fag på Lillehammer gjør en viktig jobb med å formidle informasjon om de ulike fagene. Gjennom Internett og utsendelse av brosjyrer til skoler, offentlige instanser og bedrifter når sekretariatet ut med generell informasjon om fagopplæring, spesielt om de små og verneverdige fagene. Sekretariatet gir også informasjon til skoleelever, rådgivere og enkeltpersoner.

Jeg tror det kan være behov for å se om en kanskje kan slå sammen enkelte fag. Utvalget er stort, samtidig som det er flere fag som har like elementer i kompetansekravene. Det er derfor viktig å se om man kan slå sammen fag der hvor dette er mulig.

Gjennom de små og verneverdige fagene har vi kunnskaper som har lange og rike tradisjoner i landet, og som det er verdt å verne om for framtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.