Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet 10 minutter hver, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Ivar Østberg (A) [10:05:47]: (ordfører for saken): Som saksordfører for kommuneproposisjonen for 2005 føler jeg behov for å takke hele komiteen for en ryddig prosess under behandlingen av proposisjonen. Videre vil jeg takke Fremskrittspartiet for et konstruktivt samarbeid og en god avtale.

Store utfordringer knyttet til stigende etterspørsel og økte krav til gode og tilpassede tjenester vil prege kommunesektoren de nærmeste årene. Jeg er tilfreds med at en samlet komite ser behovet for omstilling og nytenking. Det er også gledelig at det er bred politisk vilje til å styrke lokaldemokratiet og øke den kommunale handlefriheten. Nærhet til innbyggerne gir kommunene et godt utgangspunkt for å tilpasse tjenestene til lokale behov og for å se ulike tjenester i en sammenheng. Innbyggerne skal tilbys likeverdige tjenester av god kvalitet og med god tilgjengelighet tilpasset individuelle behov, uavhengig av hvor i landet de bor. Arbeidet med desentralisering av oppgaver, myndighet og ansvar må videreføres.

Sammen med Fremskrittspartiet legger regjeringspartiene opp til en inntektsvekst i kommunesektoren på mellom 2 og 2,5 milliarder kr fra 2004 til 2005, en økning som er på linje med økningen de fem-seks siste årene. Innenfor denne veksten ligger midler til oppfølging av pågående reformer og handlingsplaner, i første rekke når det gjelder barnehager og psykiatri. De øvrige partiene har forslag som innebærer ytterligere økonomisk vekst for kommunene, men jeg legger til grunn at de vil redegjøre for dette i sine respektive innlegg.

Det vil alltid være slik at det er behov for mer penger i en tjenesteytende offentlig sektor. Også jeg og Kristelig Folkeparti skulle ønsket at vi kunne brukt mer penger, men inntektsveksten må ses i sammenheng med den finansielle situasjonen i landet for øvrig, der bl.a. pensjons- og sykelønnsutgifter har medført at bruken av oljeinntektene har kommet opp på et høyt nivå.

For Regjeringen har det vært en overordnet strategi å føre en stram økonomisk politikk, der utfordringen er å finne balansepunktet mellom inntekter og utgifter med tanke på rente og kroneverdi. Kroneverdien har stor betydning for vår konkurranseevne, noe som er avgjørende for om vi skal opprettholde velferdskommunen og redusere arbeidsledigheten. Det er mange år siden renten har vært så lav som nå. Det kommer også kommunesektoren til gode med flere milliarder kroner i sparte renteutgifter.

Det økonomiske opplegget for 2005 må også ses i sammenheng med at kommunesektoren får en historisk høy inntektsvekst i inneværende år - en høyst nødvendig vekst, vi vet at mange kommuner fortsatt sliter. Sammen med kommunesektorens effektiviseringspotensial mener regjeringspartiene at dette vil gi kommunene rom for å styrke kommunenes økonomiske situasjon også i 2005. Målet om 3 pst. i driftsresultat, som alle er enige om, mener vi er i sikte.

Den demografiske utviklingen med flere elever i videregående skole de nærmeste årene trekker i retning av økte utgifter for fylkeskommunene. En samlet komite er derfor enig om at veksten i de frie inntektene skal fordeles kronemessig likt mellom kommuner og fylkeskommuner, noe som innebærer en betydelig sterkere prosentvis vekst for fylkeskommunene enn for kommunene.

Hele komiteen ser viktigheten av at kommunene kontinuerlig arbeider for å sikre best mulige tjenester til lavest mulig kostnad. Det gjør også kommunesektoren selv. Kommunenes Sentralforbund viste på komitehøringen til at det ligger et samlet effektiviseringspotensial på om lag en halv milliard kroner årlig de nærmeste årene.

Både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet tar til orde for å inngå en forpliktende plan for å rette opp ubalansen i kommuneøkonomien. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har forståelse for de innvendinger Regjeringen gjør rede for i proposisjonen når det gjelder å forplikte seg til flerårig, konkret opptrapping av de frie inntektene. Vi vil imidlertid understreke nødvendigheten av at departementet gjennom konsultasjonsordningen i samarbeid med KS fortsatt har fokus på å styrke kommunesektorens finansielle situasjon, herunder vurdere hvordan ubalansen kan rettes opp. KS gav under høringen klart uttrykk for at kommunesektoren var svært opptatt av å bedre situasjonen, og viste til kommunesektorens driftsresultat for 2003 som en bekreftelse på dette.

Interkommunalt samarbeid skjer i stadig større utstrekning. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet mener at et slikt samarbeid aldri kan erstatte behovet for en bærekraftig kommunestruktur tilpasset dagens situasjon og utfordringer, men kun være et nyttig supplement. Prinsipielle innvendinger mot interkommunalt samarbeid er først og fremst knyttet til demokratiunderskudd, stort byråkrati, svakere kostnadskontroll og uklar ansvarsfordeling.

Det er betimelig å stille spørsmålet om det utstrakte interkommunale samarbeidet som skjer i dag, kan være uttrykk for et stort behov for strukturendringer for å kunne tilby innbyggerne et bedre og mer effektivt tjenestetilbud med basis i større enheter, større fagmiljø og samordning av tjenester.

Slik jeg oppfatter det, er hele komiteen opptatt av at kommunestrukturdebatten må møtes på en åpen og hensiktsmessig måte. Flere av partiene understreker behovet for en mer robust kommunestruktur. På vegne av Kristelig Folkeparti vil jeg understreke at det er et grunnleggende prinsipp at kommunesammenslutninger skal bygge på frivillighet. Dette er også i tråd med Sem-erklæringen. Vi ser på denne bakgrunn med forventning fram til resultatet av det pågående prosjektet mellom KS og departementet. Kommunene får der anledning til å sette kommunestruktur på dagsordenen og vurdere om strukturendringer kan være ett av svarene på de utfordringene kommunesektoren står overfor.

Regjeringen foreslår i proposisjonen å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene fra 2005. Det vil gi lokalpolitikerne incentiver til å satse på næringsutvikling og verdiskaping. Dette er en positiv reform som vi mener vil gi seg utslag i bedre tjenester. For å kunne opprettholde velferden og redusere arbeidsledigheten er det helt nødvendig at nye arbeidsplasser skapes, også lokalt.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet støtter dette forslaget. Men reformen er omfattende. Vi ønsker derfor et bredere beslutningsgrunnlag og flere modeller utredet før vi tar stilling til modellvalg, innfasing og innretning. For å ivareta de skattesvake kommunene og finne en rettferdig omfordeling kommunene imellom er det imidlertid svært viktig at det parallelt med tilbakeføringen av selskapsskatten legges om til symmetrisk inntektsutjevning.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet avviser forslaget, og ber om at Inntektssystemutvalget foretar en vurdering av denne reformen. Jeg regner med at disse partiene grunngir dette nærmere i sine innlegg.

For å sikre kommuner og fylkeskommuner størst mulig grad av frihet mener regjeringspartiene at rammetilskudd skal være hovedfinansieringsmodellen for kommunesektoren. En slik frihet ønsker tydeligvis ikke opposisjonen å gi kommunesektoren. Disse partiene går nemlig imot å innlemme flere øremerkede tilskudd i rammen fra neste år, og vil ikke ta stilling nå til innlemming i 2006. Vi har registrert at komiteflertallet mener at vilkåret for at øremerkede ordninger skal innlemmes, må være at de er fullfinansiert.

Kristelig Folkeparti stiller seg undrende til en slik argumentasjon. De fleste øremerkede ordninger er finansiert ved en kombinasjon av øremerking og rammeoverføring. Å innlemme alt i rammen vil etter vårt syn medføre at kommunen selv kan disponere hele overføringen i samsvar med lokale og individuelle behov uten å ta hensyn til detaljstyrte statlige rapporteringskrav. Det er å vise i handling at man mener alvor med å styrke lokaldemokratiet.

Det er imidlertid gledelig at Fremskrittspartiet gir sin tilslutning til at tilskuddet til vertskommuner delvis innlemmes i rammen. Målet med dette tilskuddet har vært å skjerme 33 vertskommuner for sentralinstitusjoner for psykisk utviklingshemmede mot omfordelingsvirkninger i inntektssystemet.

Som følge av reduksjon i antall psykisk utviklingshemmede som i dag omfattes av denne øremerkede ordningen, foreslår departementet å overføre om lag 84 mill. kr til det ordinære inntektssystemet. I proposisjonen er det ikke vurdert om disse midlene skal inngå i overgangsordningen i inntektssystemet.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er opptatt av at vertskommunene skal komme skadesløse ut, og ber derfor departementet om å komme tilbake med en nærmere vurdering av denne innlemmingen i statsbudsjettet for 2005. Det vises i den forbindelse til komiteens møte med vertskommunene og avtalen inngått mellom Sosialdepartementet og vertskommunene i 2001. Vår forutsetning er at Regjeringen følger opp avtalen vedrørende overgangsordningen i denne avtalen.

En samlet komite viser til at det har vært ulik oppfatning mellom Sør-Trøndelag fylkeskommune og departementet om kompensasjonen for uttrekk i sykehusoppgjøret knyttet til kapitalkostnader ved RiT 2000-utbyggingen. Hele komiteen er enig om at det er behov for å sette punktum i denne saken, og slutter seg til at Sør-Trøndelag fylkeskommune gis en endelig kompensasjon på til sammen 55 mill. kr via skjønnsmidlene.

Til slutt vil jeg fremme forslagene i innstillingen som vi har tatt opp sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten har tatt opp de forslag han selv har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [10:16:16]: Kristeleg Folkeparti har i alle fall i tidlegare tider gjort eit stort nummer av at partiet har eit stort hjarte for dei som treng hjelp og omsorg. Regjeringa ønskjer meir konkurranse og inspirerer til private, kommersielle løysingar innanfor eldreomsorga. Vi kjenner fleire eksempel på at det dessverre har gitt uverdige forhold for mange eldre. Dei uheldige erfaringane skulle tilseie at det blir sett ein stoppar for desse forsøka til vi kjenner verknadene av dei for brukarane og for dei tilsette.

Spørsmåla må derfor bli:

Kvifor vil ikkje Kristeleg Folkeparti vurdere konsekvensane av konkurranseutsetjing?

Er representanten Østberg uroleg for kva ei slik evaluering vil avdekkje?

Ivar Østberg (KrF) [10:17:42]: Verken for Kristelig Folkeparti eller for Regjeringen, som det er beskrevet i proposisjonen, er konkurranse noe mål i seg selv. Konkurranse er ett av flere midler for å få til større effektivitet, for å få til bedre løsninger.

Når det gjelder evaluering av forsøk som foregår, vil jeg minne om at alle institusjoner har et kontinuerlig tilsyn, og dette blir ivaretatt på beste måte.

Per Sandberg (FrP) [10:18:37]: På tross av at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har inngått et forlik vedrørende kommuneproposisjonen for 2005, er det visse skillelinjer.

Det jeg ønsker å utfordre representanten Østberg på, er den skillelinjen som går på innlemming av øremerkede tilskudd. Det er forlokkende, det regjeringspartiene sier og mener i forhold til å gi lokalt selvstyre og frihet for lokalpolitikere til å håndtere midlene gjennom frie inntekter. Men mitt spørsmål til Østberg er: Fins det ingen betenkeligheter i forhold til å til gi kommunene frie inntekter, når vi ser at prioriteringene kan bli forskjellige rundt om i Kommune-Norge, noe som kan resultere i at de som virkelig har behov for ressursene, får lide under de lokale prioriteringene?

Ivar Østberg (KrF) [10:19:57]: Forskjellige prioriteringer rundt omkring i de forskjellige kommunene tror jeg er både riktig og rett. Jeg tror det er riktig at vi skal innrømme kommunene å finne de løsningene som er riktige i den respektive kommune, og ikke lage A4-løsninger for alle. Derfor er det viktig at det er stor frihet.

Når det gjelder øremerkede tilskudd, må vi ikke bruke dem på generelle ordninger, men kun der hvor det er enkeltkommuner som gjør en jobb for hele landet eller for en stor region.

Når det gjelder spørsmålet om man ikke ser faren hvis det går ut over dem som lider mest: Jo, og da må vi ha en tilsynsordning, slik at dette blir påpekt. Jeg er ikke veldig redd for at slike ting skal oppstå.

Karin Andersen (SV) [10:21:08]: Hvordan vi prioriterer den felles velferden og skolen når kaka blir større, er et verdispørsmål. For SV er det et verdispørsmål at når vi blir rikere, skal vi for det første sørge for at de som har det vanskelig, skal få del i den rikdommen. Vi skal bruke forholdsvis mye mer på å sikre folk omsorg og pleie og en god skole enn på å bidra til å øke det private forbruket til dem som har svært mye fra før.

Det er med både forundring og - må jeg si - litt tristhet jeg oppfatter at Kristelig Folkeparti nå står ensidig sammen med Høyre, og mener at det er viktigere at det private forbruket øker mange ganger mer enn den offentlige velferden vi har sammen. Hvordan kan det ha seg at Kristelig Folkeparti plutselig mener at det er viktigere med flere nye privatbiler enn flere nye skolebøker og flere hjelpepleiere til å hjelpe dem som trenger det mest?

Ivar Østberg (KrF) [10:22:33]: Kristelig Folkeparti er enig med SV i at når vi er rike, må vi i hvert fall kunne sørge for å ta oss av dem som er fattige. For oss er det viktig at vi finner fram til løsninger hvor vi spisser ordningen mot dem som virkelig trenger hjelpen. Det er viktig å styrke skolen, og i løpet av en treårsperiode blir alle bøkene i skolen skiftet ut.

Men vi lager også noen reformer, hvor bl.a. de som er rike og virkelig har råd til å betale for en barnehageplass, nå betaler en makspris etter hvert som gjør at de får like mye som de som virkelig kunne trengt hjelpen bedre. Regjeringen er den første regjering som virkelig har lagt fram en handlingsplan for å ta seg av de fattige.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ivar Østberg (KrF) [10:22:33]: Kristelig Folkeparti er enig med SV i at når vi er rike, må vi i hvert fall kunne sørge for å ta oss av dem som er fattige. For oss er det viktig at vi finner fram til løsninger hvor vi spisser ordningen mot dem som virkelig trenger hjelpen. Det er viktig å styrke skolen. I løpet av en treårsperiode blir alle bøkene i skolen skiftet ut.

Men vi lager også noen reformer, hvor bl.a. de som er rike og virkelig har råd til å betale for en barnehageplass, nå betaler en makspris som gjør at de får like mye som dem som virkelig trenger hjelpen bedre. Regjeringen er den første regjering som virkelig har lagt fram en handlingsplan for å ta seg av de fattige.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Reidar Sandal (A) [10:23:51]: Kommunen er den dominerande velferdsbyggjaren i landet vårt. Det er nemleg der svært mange av velferdstilboda blir skapte. Svært mange av innbyggjarane som treng velferdstenester, vender seg til kommunen og ber om hjelp. Slik har det vore i landet vårt i fleire tiår. Eg føler meg sikker på at størstedelen av folket ønskjer at det framleis skal vere slik. Arbeidarpartiet vil gjerne føre ein politikk som gjer det mogleg for kommunen å vere krumtappen når velferdstenester skal ytast. Kommunen kan syte for å gi likeverdige tilbod. Dessutan kan kommunen vere garantisten for at velferdstilbodet blir politisk styrt, ikkje styrt av marknaden.

Regjeringa derimot står for ein annan politikk. Den seier med klare ord at målet er auka bruk av konkurranse i kommunesektoren.

"Regjeringen mener derfor at flere kommuner kan utnytte konkurranseeksponering som et virkemiddel for å bedre effektiviteten og heve kvaliteten i tjenesteytingen ",

heiter det i Regjeringa si eiga språkdrakt. Statsråd Solberg krev meir konkurranse, og den skal gi meir effektivitet. Det skal gi større innsparingar på kommunale budsjett.

Arbeidarpartiet er så avgjort tilhengar av omstilling i offentleg sektor. Dette omsynet må likevel balanserast mot ønsket om å gi god kvalitet på tenestetilbodet. Vi avviser Regjeringa sitt einsidige fokus på konkurranseutsetjing og privatisering. Det finst mange eksempel på at det rammar personar som sårt treng hjelp og omsorg.

Arbeidarpartiet vil stanse alle forsøk med konkurranseutsetjing innanfor eldreomsorga. Sjukeheimspasientar skal ikkje vere prøveklutar for konkurranseutsetjing. Slike eksperiment må stansast. Konsekvensane for kvaliteten på tenestene må utgreiast. Det må også følgjene for arbeidsvilkåra for dei tilsette. Uverdige tilstandar ved private, profittbaserte sjukeheimar burde vere grunngiving god nok.

Vi har registreret også ei anna skuggeside av konkurranseutsetjinga i kommunane. Veldig ofte blir vilkåra for arbeidstakarane klart svekte når private aktørar kjem på bana. Løns-, arbeids- og pensjonsvilkår blir normalt ramma ved konkurranseutsetjing. Ei slik forringing av vilkåra for arbeidstakarane ønskjer Arbeidarpartiet å setje ein stoppar for. Derfor foreslår vi at det skal stillast klare krav i anbodskriteria dersom ein kommune først gjer vedtak om å konkurranseutsetje ei teneste. Dei tilbydarane som vil gi sine tilsette dårlegare vilkår enn kommunalt tilsette allereie har, skal ikkje lenger få vere med i konkurransen om å få overta drifta av den kommunale tenesta. Eg konstaterer at regjeringspartia og Framstegspartiet avviser eit slikt forslag. Det er ein negativ bodskap til f.eks. omsorgsarbeidarar i mange kommunar.

Regjeringa foreslår at ein del av selskapsskatten skal førast tilbake til kommunane. Det store fleirtalet av ordførarar blei negativt overraska då fordelinga kom på bordet. Ikkje berre dei som fekk erfare store tap for eigne kommunar, også ordførarar i kommunar som tener på det nye forslaget, er klart kritiske. Dei slår fast at fordelinga av midlane er urimeleg.

Det er stort sett kommunar med eit inntektsnivå under gjennomsnittet som tener på omlegginga, hevdar Regjeringa. Det er ein påstand med svært mange unntak. Eg veit at mange kommunar som har låge skatteinntekter, får til dels store tap på grunn av Regjeringa sitt nye forslag. Skien kommune har ei skatteinntekt på 91,8 pst. av landsgjennomsnittet. Kommunen taper likevel 10,3 mill. kr neste år dersom Regjeringa når fram med forslaget sitt. Fredrikstad er så avgjort i same situasjon. Kommunen har ei skatteinntekt på 88,7 pst. av landsgjennomsnittet. Det økonomiske tapet neste år blir på 12,2 mill. kr. Det finst mange liknande eksempel. På den andre sida finst det kommunar som har relativt høge skatteinntekter, og som får økonomisk gevinst av omlegginga. Stavanger er ein slik kommune, som tener 96,8 mill. kr på endringa som blir foreslått, samtidig som kommunen har ei skatteinntekt på vel 116 pst. av landsgjennomsnittet.

Det er eit faktum at det forslaget som Regjeringa har fremma om selskapsskatt, vil føre til skiftande inntekter frå år til år for kommunane. Rammeoverføringar som er rimeleg konstante, vil bli erstatta med skiftande og meir usikre skatteinntekter. For kommunane er skatt frå bedrifter klart meir ujamnt fordelt enn skatt frå personlege skattytarar.

Forslaget frå Regjeringa vil auke inntektsforskjellane mellom kommunane. I sin tur vil det føre til at det blir endå større forskjellar i tenestetilbodet enn det er i dag. Ikkje nok med det: Forslaget om å føre tilbake delar av selskapsskatten vil gi ei stor og uakseptabel omfordeling av midlar mellom kommunane. Det kan ikkje Arbeidarpartiet stille seg bak.

Vi meiner at heile saka må vurderast i ein større samanheng av Inntektssystemutvalet, som no er i arbeid. Det må vurderast om delar av selskapsskatten verkeleg bør førast tilbake til kommunane. Dessutan må inntektsutjamninga sjåast på i forhold til verknadene av selskapsskatten. Vi meiner at utvalet også må vurdere bruk av verkemiddel som i større grad enn skatt kan motivere til samarbeid mellom kommunar om næringspolitikk.

Dersom vi i dag skal ta kommunesektoren på pulsen, er det dessverre ikkje eit lysteleg bilete som teiknar seg. Kvardagen for mange kommunar er vanskeleg. Regjeringa gir ikkje noko håp om betring - tvert imot.

Det er for tida ein økonomisk ubalanse i kommunesektoren. Det er ikkje samsvar mellom dei oppgåvene som skal løysast, og dei ressursane som blir stilte til disposisjon. Kommunenes Sentralforbund har i lengre tid påvist dette. Derfor er det sett fram krav om at det blir utarbeidd ein plan mellom staten og kommunesektoren som analyserer kva som er den faktiske situasjonen. Dette kravet har Regjeringa dessverre avvist, merkeleg nok.

Arbeidarpartiet meiner at det må utarbeidast ein forpliktande plan om den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Deretter må det vere ei oppgåve for Stortinget over nokre år å løyve så mykje midlar at kommunesektoren kjem ut av det økonomiske uføret som han no er oppe i. Før det skjer, blir det ikkje ro rundt denne omstridde saka. Ja, det trur eg faktisk at statsråd Solberg sjølv innser.

Vel ein firedel av kommunane og fylkeskommunane er no sette under statleg tilsyn. Det fortel veldig mykje om den økonomiske tilstanden i kommunesektoren. Aldri før har talet på kommunar med tunge økonomiske problem vore så høgt. Dessutan er det eit sterkt og klart signal om at rolla til dei folkevalde er under stort press. Mange stader er det fylkesmannen som har den reelle styringa.

Det finst dessverre fleire mørke skyer: Ved utgangen av 2003 var underskotet i kommunesektoren 13,1 milliardar kr før lånetransaksjonar, og det utgjer 6 pst. av inntektene. Den økonomiske situasjonen i kommunane er blitt vesentleg forverra under regjeringa Bondevik II.

Vi er vitne til at velferdstilboda i mange kommunar er under stort press. Velferda blir bygd ned mange stader. Det rammar tilbodet til eldre personar som fortener ei verdig omsorg. Pengeproblema i kommunane fører til at elevar får mangelfull opplæring. Hardast ramma blir dei elevane som har aller størst behov for støtte, rettleiing og aktiv oppfølging. Den svakaste parten blir mest skadelidande. Slikt er kritikkverdig.

Den vanskelege kvardagen som pregar mange kommunar, krev politisk handling. Arbeidarpartiet meiner at det viktigaste poenget er at kommunesektoren har for lite pengar å hjelpe seg med. Derfor er det nødvendig å auke den økonomiske ramma vesentleg utover Regjeringa sitt forslag. Arbeidarpartiet foreslår at ramma blir auka med 3-4 milliardar kr for neste år. Heile veksten skal komme i frie inntekter. Forslaget frå Arbeidarpartiet vil gi Bergen kommune ei meirinntekt på minst 121 mill. kr utover forslaget frå Regjeringa, og Tromsø vil få ein gevinst på minst 27,4 mill. kr. Det fører til at eldreomsorga blir av høgare kvalitet, og elevar vil få ei betre opplæring. Slikt skaper optimisme. Slikt styrkjer velferda.

Det sentrale poenget for mange kommunar er dette: Det er veldig vanskeleg å greie å halde den offentlege velferda, fordi ressursane ikkje kjem. I sin tur kan det føre til at kvaliteten på offentlege tenester går ned. Då ligg arenaen open for private løysingar. Sveltef rar ein kommunane økonomisk, legg ein grunnlaget for konkurranseutsetjing og privatisering. Arbeidarpartiet vil kjempe imot ein slik politikk. Det er all grunn til å merke seg at regjeringspartia får støtte frå Framstegspartiet. Den økonomiske kvardagen i kommunane vil bli svært vanskeleg neste år. Reaksjonane blir venteleg sterke frå dei som er brukarar av tenestene, og dei som er tilsette i kommunal sektor.

Eg vil ta opp forslag nr. 5, frå Arbeidarpartiet.

Presidenten: Representanten Sandal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:34:08]: Det nye politiske regimet i Trondheim har sørget for å gi LO-forbundet, fagforbundet, ikke bare en hånd på rattet, men også en fot på bremsen. Endringsforslag fra arbeidstakerne skal følges opp og utvikles av arbeidsgrupper. Beslutninger skal fattes gjennom en styringsgruppe som består av like mange representanter for politikere, administrasjon og arbeidstakere. Beslutninger skal fattes ved konsensus. Med andre ord: Alle involverte har de facto vetorett.

Det mest alvorlige er likevel de konsekvenser en slik avtale kan få for demokratiet. Det er viktig å arbeide tett sammen med de ansatte i omstillingsarbeid, men det er galt med så mye makt i hendene på aktører som ikke står til rette for folket ved valg.

En annen side av saken er at Arbeiderpartiet mottar store beløp fra LO hvert eneste år. Til gjengjeld går Arbeiderpartiet i bresjen for å gi fagforbundet en sterk posisjon, som går rett inn i kommunal saksbehandling.

Ønsker Arbeiderpartiet å utvide avtalen? Ønsker Arbeiderpartiet å utvide avtalen til også å gjelde staten?

Reidar Sandal (A) [10:35:21]: Det er ingen sensasjon at Arbeidarpartiet legg opp til å utvikle velferdspolitikken i samfunnet vårt, både på lokalt, regionalt og statleg nivå, i dialog med dei tilsette. Om dei er organiserte i LO-forbund eller i forbund utanfor LO, er ikkje avgjerande for om vi lyttar til og tek omsyn til dei synspunkta og innspela dei kjem med.

Det er ein grunnleggjande forskjell på den omstillingspolitikken som vi vil ha i kommunal sektor, og den politikken som representanten Gitmark og Regjeringa legg opp til. Vi seier at som eit alternativ til den konkurranseutsetjinga og privatiseringa som Regjeringa no er ein sterk eksponent for, vil vi ha omstilling i dialog med dei tilsette, og vi vil g løyve midlar til den typen tiltak. Det foreslår vi faktisk i innstillinga, og vi viser til dei svært gode erfaringane vi har med modellkommuneforsøka i Sørum, i Porsgrunn og i Steinkjer.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:36:46]: Representanten Sandal fra Arbeiderpartiet brukte veldig mye av sitt innlegg til å tilkjennegi sin motstand mot konkurranseutsetting. Sandal tok til orde for at ytterligere konkurranseutsetting innenfor helsesektoren og eldreomsorgen må stanses inntil konsekvensene av konkurranseutsetting er evaluert.

Dette er et høyst merkelig forslag. Mener Arbeiderpartiet virkelig at staten skal forby kommunene å konkurranseutsette? I så fall: Er et forbud mot å konkurranseutsette i tråd med prinsippene om respekt for det lokale selvstyret? Jeg bare spør!

Reidar Sandal (A) [10:37:52]: Det er eit grunnleggjande skilje mellom regjeringspartia og Framstegspartiet på den eine sida og Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet på den andre i synet på konkurranseutsetjing og privatisering. Det er eit skilje som ikkje er av ny dato. Det har materialisert seg sterkt i kommunalkomiteen sine innstillingar i heile denne stortingsperioden.

Når Arbeidarpartiet og dei to andre partia som vi har felles syn med i denne saka, meiner at vi må kjenne konsekvensane av konkurranseutsetjing og dette fokuset på profittbasert sjukeheimstilbod, som vi har sett har vore svært uheldig i fleire kommunar, er det for å verne om tilbodet til brukarane og gi det ein skikkelig kvalitet. Det er faktisk g å ta omsyn til at arbeidsvilkåra for dei tilsette skal halde ein skikkeleg standard.

Karin Andersen (SV) [10:39:12]: SV er veldig glad for at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå står sammen når det gjelder kommuneøkonomien, om at kommunene både skal ha en større del av den økte samfunnskaka, en større del til velferd og skole, og at det må lages en plan for å rette opp underskuddet i kommunesektoren. Det er et viktig vegvalg. Da er det med desto større skuffelse vi opplever at Arbeiderpartiet for andre år på rad inngår avtale med Regjeringen om revidering av årets budsjett, uten én krone til kommuneøkonomien. Det hadde det kanskje gått an å forstå hvis det var slik at inntektsforutsetningene i kommuneøkonomien var slik som de var da budsjettet ble vedtatt - for dette er en revidering - men det er de altså ikke. Skatten sviktet med 3,4 milliarder i forhold til utgangspunktet i 2003, og ser ut til å svikte med 2,3 milliarder i 2004, hvis prognosene slår til.

Kan Arbeiderpartiet gi noen fornuftig forklaring på hvorfor de ikke greide å få til én krone til kommuneøkonomien?

Reidar Sandal (A) [10:40:30]: Eg takkar for dei velvillige synspunkta som representanten Andersen gav uttrykk for. Eg skal for så vidt prøve å vere velvillig. Eigentleg trefte ikkje representanten Andersen heilt, verken den rette saka eller den rette dagen, det er i morgon Stortinget debatterer revidert nasjonalbudsjett for 2004, men eg skal likevel vere vennleg og svare på spørsmålet.

Arbeidarpartiet vel å konsentrere merksemda om pengar til kommunesektoren til handsaminga av kommuneproposisjonen for 2005.

Når det gjeld skatteinntektene, har det under ulike regjeringar vore slik at dersom det har vore større skatteinntekter enn føresett, har kommunesektoren fått behalde dei. I perioden frå 1993 til og med 2003 har det i alle år frå 1993 til og med 2001 vore større skatteinntekter enn det som har vore lagt til grunn i saldert budsjett og i rekneskapen. Når det er slik at inntektene sviktar, må kommunesektoren ta ansvaret for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:42:12]: Regjeringen følger i forslaget til kommuneproposisjonen for 2005 opp sin politikk for å styrke lokaldemokratiet og øke det kommunale handlingsrommet. Det er en politikk for å møte den mest sentrale utfordringen for kommunesektoren i tiden fremover, nemlig stigende etterspørsel etter og økte krav til gode og tilpassede tjenester. Her er det nok å vise til at den demografiske utviklingen med flere eldre og flere elever i grunnskole og videregående skole trekker i retning av økte utgifter i kommunal sektor de nærmeste årene.

Jeg synes det er viktig å understreke at nærhet til innbyggerne gir kommunene et godt utgangspunkt for å tilpasse tjenestene til lokale behov og til å se ulike tjenester i sammenheng. Det vil være en stor utfordring fremover å sikre seg kompetent arbeidskraft som kan levere de tjenester innbyggerne etterspør. Da skal vi ta på alvor at mange av landets kommuner vil oppleve at de er for små til å kunne tilby brede og attraktive fagmiljøer som er konkurransedyktige. Det vil utløse at sterkere og mer robuste kommuner vil være en viktig forutsetning både for å kunne være attraktive arbeidsgivere, opprettholde et likeverdig tjenestetilbud og sikre et godt fungerende lokaldemokrati i årene som kommer.

For oss i Høyre er visjonen fortsatt mer lokaldemokrati. Det betyr mer makt, mer myndighet og større handlingsrom til kommunene. Vi vil desentralisere oppgaver, myndighet og ansvar. Høyre vil ha mindre statlig styring og mindre detaljreguleringer fra Stortinget. Vi har tillit til våre egne og andre partiers lokalpolitikere. Vi tror faktisk at de er minst like opptatt av å utforme omfattende og gode velferdstilbud til innbyggerne som det vi rikspolitikere er. Det er kanskje også fortsatt noe med det at den som har skoen på, best kjenner hvor den trykker.

Vi må ta innover oss at lokale forhold varierer sterkt rundt om i landet. Vi vet at behovene er forskjellige, og da mener vi det er viktig at den enkelte kommune i størst mulig grad får styre seg selv og sine ressurser.

Derfor er vi fra Høyres side positive til at Regjeringen mener at kommunene skal rammefinansieres, og at det på denne bakgrunn arbeides med å redusere antallet og omfanget av øremerkede tilskudd. Da er det også svært positivt at regelverket og rapporteringen rettet mot kommunesektoren forenkles, samordnes og reduseres.

Jeg vil også understreke behovet for at den statlige styringen av kommunesektoren balanseres mellom hensynet til et likeverdig tjenestetilbud for alle og kommunesektorens behov for størst mulig frihet til å tilpasse sine tjenester til lokale behov. Det er behov for at lokale folkevalgte får enda bedre rammevilkår og økt handlingsrom som stimulerer til nytenking, omstilling og utvikling. Et vitalt lokaldemokrati er en stor verdi i seg selv, og jeg er tilfreds med at Regjeringen vil gi lokaldemokratiet vide rammer og stort handlingsrom, der det støttes opp om lokalt utviklingsarbeid i kommunene, noe som bidrar til større effektivitet og god samfunnsutvikling.

For å være helt konkret så handler rammefinansiering om å redusere omfanget av og antallet øremerkede tilskudd, det handler om å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene, og det handler om en revisjon av inntektssystemet. Videre snakker vi om forenkling av rapporteringen fra kommunene og en bedre samordning av det statlige tilsynet med kommunene. Jeg er også opptatt av at vi stimulerer til økt bruk av konkurranseeksponering, og stikkordene her er jo kommunal revisjon, momskompensasjon, konkurranseportalen, veileder om brukervalg og effektiviseringsnettverket. Jeg håper også at arbeidet i lokaldemokratikommisjonen vil styrke lokaldemokratiets status.

Jeg er godt fornøyd med at regjeringspartiene har inngått en avtale med Fremskrittspartiet om kommuneproposisjonen for 2005. Viktige elementer i den avtalen er jo at rammene for kommuneøkonomien for 2005 som er presentert i kommuneproposisjonen, skal holdes. Videre sikres at veksten i de frie inntektene skal fordeles kronemessig likt mellom kommuner og fylkeskommuner, og vi forutsetter at det innenfor veksten i de samlede inntektene ligger tilstrekkelige ressurser til oppfølging av reformer og handlingsplaner. Avtalen innebærer også at en andel av selskapsskatten skal tilbakeføres til kommunene fra budsjettåret 2205, men Regjeringen blir altså bedt om å komme tilbake med en særskilt sak tidlig i oktober, der alternative modeller for gjennomføringen blir utredet. Det er også viktig for meg å understreke det fortsatte behovet for effektivisering i kommunesektoren, der KS selv har pekt på et potensial på en halv milliard kroner.

Tilbakeføring av en andel av selskapsskatten til kommunene er for meg en viktig del av kommuneopplegget for 2005. Siktemålet med en slik omlegging er jo å styrke kommunenes incentiver til å drive næringsutvikling, og dermed sikre næringsetablering. Jeg vet av egen erfaring at en slik andel vil stimulere til lokal satsing og ikke minst lokal oppmerksomhet omkring det å legge forholdene til rette for å utvikle lokal verdiskaping. Jeg er enig i at man innfører en ordning med symmetrisk inntektsutjevning i kommunenes inntektssystem for å unngå de mest uheldige fordelingsvirkningene kommunene imellom, samtidig som det vil bidra til å beholde incentivene for næringsutvikling.

Avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gir oss en anledning til å dykke litt dypere i modellvalget for hvordan dette praktisk skal utformes. Riktignok gir dette kommunene litt mindre forutsigbarhet for kommuneøkonomien i 2005 enn hva jeg ville ha foretrukket, men det viktige for meg her er at vi nå sikres en gjennomføring av ordningen med tilbakeføring av en andel av selskapsskatten til kommunene fra 2005.

Jeg vil også dvele litt ved momskompensasjonen, og viser til flertallsmerknaden fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i Budsjett-innst. S. nr. 5 for 2003-2004, der Regjeringen ble bedt om å legge stor vekt på at ordningen med nøytral merverdiavgift ikke skal gi en utilsiktet omfordeling i kommunesektoren. Regjeringen ble dessuten bedt om at det i kommuneproposisjonen for 2006 blir redegjort for hvordan refusjoner og trekk balanserte i 2004, og at det blir laget oversikt for sektoren samlet og for den enkelte kommune og fylkeskommune, senest fremlagt i statsbudsjettet for 2006. Vi forutsetter her at det blir fremmet forslag om oppretting av eventuell utilsiktet omfordeling av ordningen.

Det er også grunn til å si noen få ord om interkommunalt samarbeid og eventuell sammenslutning av kommuner. Dette kan være gode stimulanser for å få til en mer hensiktsmessig organisering i deler av kommunesektoren. For noen kan sammenslutning med andre kommuner vise seg å være hensiktsmessig, men jeg synes det er viktig at interkommunalt samarbeid og kommunesammenslutninger bygger på frivillighet og lokalt initiativ. Men for meg er det slik at interkommunalt samarbeid ikke kan erstatte en robust og bærekraftig kommunestruktur.

Samlet sett vil jeg si at kommunesektoren i 2005 har et godt utgangspunkt for å levere gode resultater. Slik det nå ser ut, kan den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 2003 til 2004 anslås til 3 pst., eller drøyt 7 milliard kr. Inntektsveksten i 2004 blir dermed den høyeste siden 1997. Nå skal vi riktignok ta et lite forbehold for skatteinngangen i 2004, som de første månedene i år ligger noe lavere enn budsjettert. Nå har vi indikasjoner på at dette vil kunne rette seg opp i annet halvår, men fortsatt knytter det seg altså litt usikkerhet til disse anslagene. Realveksten i de frie inntektene til kommunene i 2004 er dermed anslått til å bli på nær 5 milliarder kr. Når vi trekker fra at den demografiske utviklingen medfører økte utgifter på vel 1 milliard kr, må vi også ta med at kommunene også vil nyte godt av at rentenivået i gjennomsnitt antas å bli lavere i 2004 enn i 2003. Dette vil kunne gi mange kommuner en mulighet til å styrke den finansielle situasjonen og balansen.

Det er fortsatt stramt for Kommune-Norge, men samtidig skjer det mye positivt i arbeidet med å modernisere og forbedre tjenestetilbudet. Opplegget for 2005 er en god oppfølging av dette arbeidet.

Jeg anbefaler med dette de forslag som er fremmet her, og som er en del av avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:52:12]: I Høyre har vi tillit til våre egne og andres lokalpolitikere; den vet best hvor skoen trykker, som har den på, sa Hogsnes.

Har da Høyre også tillit til Høyres og Kristelig Folkepartis ordførere når de beskriver situasjonen i kommuneøkonomien som rimelig dramatisk, eller har Høyre kanskje likevel ikke så mye tillit til ordførernes vurderinger?

Hogsnes viser også til behov for omstilling og effektivisering. Hvis Høyre mener noe mer med omstilling enn bare privatisering, hvorfor går da Høyre imot å støtte omstillingsprosjekter etter en modell som bl.a. har vært gjennomført i Steinkjer og i Porsgrunn, og som har vist seg veldig vellykket? Er det fordi de er imot omstilling, eller er det fordi de vil sementere myten om at de ansatte er imot omstilling?

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:53:32]: Jeg og Høyre og regjeringspartiene har tillit til norske ordførere. Vi har selvfølgelig tillit til de av våre partifeller som nå gir uttrykk for at det er stramt. Det er på mange måter litt av jobben deres som ordfører - og det der kan jeg mye om. Jeg har vel av og til også sagt til enkelte ordførere at disse innleggene holdt jeg kanskje bedre selv da jeg selv var ordfører. Jobben er jo å fokusere på at de ønsker best mulig vilkår for seg og sine.

Så spør representanten Schjøtt-Pedersen hvorfor vi sier nei til modellkommuneforsøkene. Det er ikke en riktig fremstilling av saken. Regjeringen støttet jo disse pilotprosjektene, men det vi har reist spørsmål om, er hvorfor noen ikke kan være med på å la disse forsøkene være litt videre, og også tillate mer konkurranse.

Per Sandberg (FrP) [10:54:53]: I tidligere replikkordskifter i dag har vi hørt at Arbeiderpartiet ønsker å stanse all form for økt konkurranseutsetting, og særlig der hvor private er inne og drifter sykehjem. Nå vet vi at det har vært uheldige forhold i mange offentlige sykehjem. Faktisk viser tall at det kan være så mye som 30 pst. av sykehjemmene innen eldreomsorgen som har mangler.

Jeg kunne gjerne ha spurt representanten Hogsnes om han vil bruke Arbeiderpartiets metode og stenge noen offentlige sykehjem eller stoppe den prosessen. Men det skal jeg ikke gjøre. Min utfordring til Hogsnes er: Vil vi få en tryggere finansiering og bedre forhold i offentlig eldreomsorg, sykehjem og omsorgsdelen hvis vi tar i bruk en annen finansieringsmodell, slik at pengene i større grad følger brukeren, og slik at brukeren selv blir den som kvalitetssikrer det tilbudet vedkommende måtte få?

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:56:17]: For Høyre og for Regjeringen er det meget viktig at vi til enhver tid strekker oss etter å få best mulig tilbud, få mest mulig ut av ressursene vi setter inn, og finne de beste løsningene. Det handler om innbyggernes behov, det handler om dem som faktisk er våre oppdragsgivere. De er ikke alltid like opptatt som politikerne av hvem som utfører tjenestene, de er mer opptatt av hva og hvilke tjenester de får, og av at de får dem når de trenger det.

Jeg er av dem som er tiltalt av at vi i større grad legger opp til systemer hvor ressursene følger brukeren. Det gir en valgfrihet, men det forutsetter selvfølgelig et system hvor det er noe å velge i. Derfor reagerer vi på dem som konsekvent forsøker å forhindre enhver anledning til å skape disse valgmulighetene.

Karin Andersen (SV) [10:57:31]: Høyre gikk til valg i 2001 på lavere skatt og bedre skole. På det første har de innfridd, men på det siste er det blitt verre.

Det er 7 280 flere elever i grunnskolen nå enn det var for to år siden, og det er 1 641 færre lærere. Det betyr at det er færre undervisningstimer og færre årstimer som danner grunnlaget for å kunne gi tilpasset opplæring. Det skulle jo være hovedgrepet i Regjeringens skolepolitikk. Det hovedgrepet ligger i kommuneøkonomien, og der er ikke disse pengene. Nå blir det altså færre delingstimer, mindre tilpasset opplæring. Det er slik at barna våre trenger ulik undervisning, ikke fjerning av delingstimer og tilpasset opplæring. Barna trenger trygge skoler, synlige voksne, ikke færre lærere. Og barna trenger mange gode erfaringer og gode opplevelser som gjør at de blir glad i skolen og får lyst til å lære mer.

Hvordan kan Høyre forklare at de skal få til mer tilpasset opplæring med færre timer?

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:58:58]: Etter min oppfatning er nok dette bildet atskillig mer sammensatt enn det representanten Karin Andersen her beskriver. Etter min oppfatning har man fra Regjeringens side levert på lavere skatt, og man er på god vei til å levere på bedre skole. Veldig mange kommuner har kommet meget langt på veien med å ruste opp skolebyggene sine. Gjennom kvalitetsmelding og annen innsats begynner man også nå å ta tak i innholdet i skolen. Vi er altså på god vei. Jeg tror vi er enige om beskrivelsen av at barn trenger ulike tilbud. De trenger den kvaliteten vi er enige om at vi skal tilføre skolen.

Mitt poeng er at jeg tror vi er på god vei, men dette bildet er sammensatt. Jeg er ikke enig i den krisebeskrivelsen som representanten Karin Andersen her gir.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Sandberg (FrP) [11:00:16]: Fremskrittspartiet har en alternativ modell for å styre offentlig sektor. Vi har en alternativ modell når det gjelder å finansiere offentlig sektor, og i særdeleshet kommunesektoren. Denne modellen vil sannsynligvis tvinge seg fram av seg selv, gjennom at brukerne og innbyggerne i de enkelte kommunene vil stille krav til de tilbud som leveres, og gjennom at folk som bor i kommunene, etter hvert ikke kjenner kommunegrensene, men vil inneha en mobilitet som fjerner kommunegrensene.

Flertallet i denne salen, og også Regjeringen, vil fortsatt bygge kommunegrenser som lukker inn innbyggerne innenfor de grensene, uavhengig av om det bor 1 000 mennesker i kommunen, eller om det bor 100 000 mennesker i kommunen. Det finnes ikke noen differanse eller forskjell i de andre partienes kommunepolitikk.

Fremskrittspartiet åpner for en modell der finansieringen av hovedoppgavene prioriteres, der brukerne i større grad får bestemme over de tilbudene som leveres, og der ressursene følger brukeren uansett om en ønsker en sykehjemsplass, en omsorgsbolig eller en skoleplass.

Det er mulig Fremskrittspartiet er utålmodig, som ønsker å framskynde en slik modell. Jeg tror det er nødvendig at det finnes et parti som forteller denne forsamlingen to ganger i året at dette uansett vil tvinge seg fram, så får en håpe at realiteten omsider også vil framstå for flertallet i denne salen.

Fremskrittspartiet har de to siste årene unnveket og gått bort fra sin primære modell. Vi har vært med på å overføre betydelige midler til kommunesektoren, gjennom forlik i denne salen og gjennom egne forslag, rett og slett fordi vi har sett at brukerne i de enkelte kommunene har lidd under det eksisterende systemet. Vi kan ikke akseptere og være vitne til at brukerne lider under prioriteringer som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foretar i kommunene.

Da representanten Sandal viste til at Arbeiderpartiet ønsker å øke overføringene til kommunene med 3-4 milliarder kr neste år, pekte han på to kommuner. Blant annet pekte han på Tromsø, som sannsynligvis ville få 27 mill. kr mer til å styrke eldreomsorg og skole. Men det er ikke det som skjer. Hvis Tromsø kommune hadde fått 27 mill. kr mer neste år, hadde de vært nødt til å bruke det på sitt nye kulturhus. De hadde ikke hatt mulighet til å prioritere eldreomsorg og skole, fordi de har prioritert helt andre ting. Det er det altså Arbeiderpartiet og SV som har gjort i Tromsø. Derfor er det strengt tatt nødvendig at vi får styring med hvordan pengene brukes. Brukerne må bestemme det, og da må pengene også følge brukeren.

Det er ikke riktig, det representanten Sandal sier, at når andre får muligheten til å drifte omsorgen innenfor eldreomsorg og sykehjem, så er det årsaken til at det kan være tilfeller med dårlig tilbud. Da burde Sandal på et tidligere tidspunkt ha stengt en masse offentlige sykehjem. Det er ikke konkurransen som gjør at det oppstår et dårlig tilbud, det er kontrollen og kvaliteten som det er problemer med. Så lenge brukerne ikke får være kontrollører, får man en slik situasjon.

Vi er fornøyd med at vi i forliket med regjeringspartiene har fått tatt ut selskapsskattereformen, slik at vi får ta en større runde på det. Jeg må forresten få lov til å si at den modellen som er lagt fram i kommuneproposisjonen, viser hvor komplisert det norske kommuneinntektssystemet er, hvor vanskelig det er å finne et rettferdig system. Vi vil bruke mye mer tid på det, for dette er en enorm skattereform. Det er snakk om å fordele 5-6 milliarder kroner, og det kan ikke Stortinget gjøre i løpet av 14 dager. Derfor er vi fornøyd med at vi får en egen sak om dette i begynnelsen av oktober, slik at Stortinget får ta en større runde på det og får flere alternativer å velge mellom.

Helt til slutt vil jeg fremme de forslagene som Fremskrittspartiet har i innstillingen, og de forslagene som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [11:05:36]: Representanten Sandberg snakker bare positivt om privatisering. Han nevner ikke at det finnes flere eksempler på at konkurranseutsetting av kommunale tjenester har ført til at arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår er blitt svekket. Det mener Arbeiderpartiet er uakseptabelt. Vi mener at kommunene i sine anbudskriterier bør kunne legge inn en forutsetning om at dersom anbudet innebærer dårligere vilkår enn det som er gjeldende i den enkelte kommune, skal anbudet ikke tas med videre i vurderingene.

Mener representanten Sandberg det er helt greit at ansatte f.eks. kan miste pensjonsrettighetene sine ved konkurranseutsetting?

Per Sandberg (FrP) [11:06:40]: Jeg kjenner til situasjonen i mange private institusjoner, og jeg kjenner til mange solskinnshistorier derfra. Jeg har snakket med ansatte i private institusjoner som er meget fornøyd med situasjonen der.

Når det gjelder det representanten Øye spør om, er det et stort skille mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Forskjellen er at Fremskrittspartiet ønsker at den typen forhandlinger skal skje på den lokale arbeidsplassen. Jeg vil ikke som stortingsrepresentant stille meg som en - hva skal jeg si - rådgiver overfor de forhandlingene som skal skje på lokale arbeidsplasser. De forhandlingene skal skje på den lokale arbeidsplassen! Jeg er i motsetning til Arbeiderpartiet opptatt av at organisasjonsfriheten skal eksistere. I motsetning til Arbeiderpartiet ønsker ikke jeg å ha en dialog eller kontrakter med forskjellige organisasjoner, Kommuneforbundet, LO osv., som skal diktere lønnsforhandlingene på det lokale planet. Jeg ønsker at det skal bestå frivillighet.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:07:59]: Først vil jeg si meg godt fornøyd med den avtalen regjeringspartiene har fått med Fremskrittspartiet om kommuneproposisjonen for 2005.

Representanten Sandberg tar i replikken til Ivar Østberg opp at vi har forskjellig innfallsvinkel til det lokale selvstyret. Er Fremskrittspartiet enig i at ulike kommuner med ulike innbyggere har ulike behov og ulike prioriteringer, og at poenget med det lokale selvstyret er at kommunen velger sine egne representanter som prioriterer ulikt? Er det ikke slik at med Fremskrittspartiets modell for det lokale selvstyret blir svært mye statliggjort og det lokale selvstyret satt til side?

Per Sandberg (FrP) [11:08:54]: Jeg er særdeles fornøyd med spørsmålet fra representanten Gitmark, for da får jeg oppklart en åpenbar misforståelse.

Når vi ønsker at pengene skal følge brukeren i større grad, betyr det langt ifra mer stat. Det innebærer kun at staten garanterer at finansieringen er til stede. Det er jo det Kommune-Norge etterlyser i dag. Alle vedtak som blir fattet, og reformer som blir vedtatt her i huset, blir ikke finansiert, sier Kommune-Norge. Den eneste garantisten for at dette skal finansieres, er Fremskrittspartiet, fordi vi sier at staten skal være garantisten for at dette er 100 pst. finansiert.

Det er likegyldig for oss hvorvidt det er kommunen, en humanitær organisasjon eller private som drifter et sykehjem, for det er brukerne som er kontrollørene. Da er det brukerne som bestemmer hvorvidt de vil være på institusjonen, og hvorvidt tilbudet er godt nok, fordi brukerne vet at de har pengene i ryggen, gjennom at staten har garantert for det.

Karin Andersen (SV) [11:10:12]: Ja, det er lett å forstå hvorfor Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å overstyre alle lokalpolitikerne. Hvis en slår opp og ser på kommuneøkonomien, f.eks. tallene fra Os kommune, som skal være Fremskrittspartiets utstillingsvindu, ser en der nesten norgesrekord i underskudd og dårlig drift. Men nok om det.

Jeg har lyst til å spørre Fremskrittspartiet om Fremskrittspartiet føler seg bekvem med og er enig med Regjeringen, for når skatteinntektene i kommunesektoren for andre år på rad har sviktet med til sammen over 5 milliarder kr, lager Regjeringen et etter mitt og SVs syn useriøst regnestykke som viser at fordi de tapte penger i fjor og i år, så er det med de pengene de får i år, en stor økning i inntektene. De regner dette fram, slik at det ser ut som en økning. Er Fremskrittspartiet enig i at når kommunesektoren har tapt flere milliarder kroner, så har de fått bedre råd av det?

Per Sandberg (FrP) [11:11:23]: Hvis representanten Andersen hadde lest innstillingen, hadde hun fort oppdaget at Fremskrittspartiet påpeker akkurat den framstillingen i våre merknader. Vi setter spørsmålstegn ved hvorvidt det er riktig å opptre på den måten, i forhold til å peke på økning fra det ene året til det andre.

Det var en av årsakene til at Fremskrittspartiet i sitt reviderte budsjett, som skal behandles i morgen, foreslo 700 mill. kr mer til kommunesektoren for å kompensere for tapte skatteinntekter, i motsetning til Arbeiderpartiet, som skriker høyt om mer penger til kommunesektoren, men som ikke følger opp i revidert. Vi har tatt det innover oss, og vi er faktisk inne i en prosess der vi vurderer om vi må ha en modell som setter rammene for kommunesektoren slik at de kan være litt forutsigbare for kommunesektoren. Det innebærer også at hvis det er økte skatteinntekter, må de dras inn. Men det er bare for å få stabilitet for kommunesektoren.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Karin Andersen (SV) [11:12:42]: SV mener at kommunesektoren må styrkes med minst 5 milliarder kr i forhold til det Regjeringen og Fremskrittspartiet nå vedtar. Det gjør vi fordi vi vil ha moderne kommuner, der skolen og omsorgen er fullt på høyde med standarden i samfunnet rundt. Den store forskjellen mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk er hvor høyt vi vil prioritere velferd og skole for alle. Høyresiden tror at vi får det bedre og blir tryggere ved at noen blir mye rikere, og ved at privat forbruk økes mye mer enn det vi bruker til det vi har i fellesskap, og at det er viktigere med flere nye privatbiler enn flere nye skolebøker.

Kaka vi har fått til fordeling, har blitt større også i år. Hvordan den skal fordeles, og hvordan vi sikrer at den blir større, er de viktige verdivalgene. I disse verdivalgene står SV nå sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om at det er viktigere med moderne og kvalitetsmessig gode skoler, at det er viktigere at den som er gammel og syk, skal få omsorg og pleie, og at den som trenger hjelp fra barnevernet, skal få det på dagen når de trenger det, og ikke få nei fordi budsjettet er oppbrukt, og at de som har en funksjonshemming, skal få brukerstyrt personlig assistent og transportordning som gjør at de kan ta de samme frie valgene som vi som sitter her, kan ta. Det er viktigere at kommunene har råd og mulighet til å gi jobb også til folk som har stått utenfor arbeidslivet og har dårlig helse. Og det er viktigere at kommunene ikke må kjøre sine ansatte så hardt som det er nå, at mange blir syke, sliter seg ut og blir uføre, fordi det er for få på jobb. Vi mener det er viktigere enn å stramme inn.

Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har nå gitt oss flere syke og flere arbeidsledige for pengene. I dagens VG går arbeids- og administrasjonsministeren og sosialministeren prisverdig ut og peker på at sykefraværet i offentlig sektor øker katastrofalt. Kanskje man da bør gå litt i seg sjøl og se på hvordan man drifter dette, hvordan effektivisering og omorganisering blir gjort, ikke at det blir gjort, men hvordan det blir gjort, og om ikke det er med på å gjøre at folk ikke greier å bevare helsen.

Trang kommuneøkonomi og privatisering fører altså til at det blir flere og ikke færre syke og uføre. Den som skal vinne et anbud, har jo ikke råd til å ansette den som ikke er friskest, og som ikke kan være effektiv hele tida. Man må ha tid nok til å gjøre jobben ordentlig, tid nok til å hjelpe akkurat den ungen over kneika, slik at lærelysten og sjølbildet er i god behold, tid nok til å gi trøst og omsorg til et menneske som er hjelpeløst avhengig av andre til absolutt alt. Tid er omsorg, og tid er vokster, men tid er også penger. SV er overbevist om at det er lønnsomt å investere i nok tid, slik at framtidas arbeidskraft og kompetanse blir best mulig utviklet gjennom en god skole, og at det er lønnsomt å investere i bedre helse og mindre sykdom.

For SV er frihet og rettferdighet to sider av samme sak, og derfor er kommuneøkonomien så utrolig sentral for at denne friheten skal bli reell for alle. I en moderne kommune mener vi altså at skolen skal være så god og mangfoldig at alle har lyst til å ha ungene sine der. Det skal være en skole for kunnskap og lærelyst. Den er det aller viktigste for at vi skal kunne se framtida trygt i møte, både som enkeltmenneske og som samfunn. Det er jo det vi skal leve av i framtida. Derfor har SV satt satsing på barn og unge først. Skolen må være så god at ikke ett talent går tapt, ikke én lærelyst blir drept, at man går ut av skolen med større tro på seg selv og har lyst til å lære mer, at elevene skal være mer likestilte med hensyn til å lykkes i egne liv når de går ut, enn når de kom inn. Slik er det ikke i dag, og det er vi nødt til å rette på. Kommuneøkonomien må gi rom for en skole med tilpasset opplæring til alle. Regjeringens opplegg gir færre muligheter til delingstimer, som skal gi tilpasset opplæring.

SV mener også at skolen må være oppdatert med nye skolebøker, ikke ha fotokopier av skolebøker, som en del av de foreldrene som har besøkt meg, har vist fram. Elever trenger ulik undervising. De trenger voksne som er til stede, altså flere lærere, og de trenger alle de gode opplevelsene. Da kan man ikke kutte ut alt det som gjør det litt spennende å gå på skolen, som turer ut, besøk i næringslivet, besøk i samfunnet rundt seg, leirskoler, alt det som gjør det gøy og spennende og mangfoldig. Mangfoldet og friheten innen den offentlige skolen er nå truet. Da kan jo ikke svaret være at vi sier at folk skal få lov til å velge seg bort. Den skolen som ikke er god nok for alle, skal ikke være god nok for noen.

SV mener også at det er moderne og riktig at eldre og syke som trenger det, skal får omsorg når de trenger det, og at syke og funksjonshemmede skal kunne stå opp når de vil, gå på do når de vil, dusje når de sjøl mener det er nødvendig, og ikke når det passer den kommunale turnusen. Det er et verdivalg. Mot dette står Kristelig Folkeparti nå sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, som mener at det er viktigere at vi skal gi en større bit av kaka til alle oss som har mye å rutte med fra før, slik at vi skal kunne øke det private forbruket vårt. Og mens kjøpefesten øker, skal andbudsøksa henge som en trussel over hodet på hjelpepleierne, slik at de springer fort nok og blir billige nok for denne regjeringen. Men det er ikke hjelpepleieren som er for dyr, eller bestemor som er for dyr. Det mangler rett og slett både mot og vilje hos denne regjeringen og Fremskrittspartiet til å velge det som er viktigst, først, og si til dem som har mer enn nok, at de må være så snill å vente litt, for det er noe annet som er viktigere for oss.

Barnehageavtalen er nå på plass. Den skal gi plass til alle og maksimalpris. Det er bra både for foreldre, barn og næringsliv. Men i Aftenposten i dag uttaler statssekretær Syversen i Barne- og familiedepartementet at på makronivå er finansieringen på plass. Da har jeg lyst til å si at i svar til finanskomiteen under behandlingen av revidert vises det til at for at forutsetningen om 80 pst. statlig finansiering skal være på plass, mangler det ca. 240 mill. kr. Det er mange penger, og det er overhodet ikke fullfinansiering fra statens side.

Det er mange som er fattige i Norge, dessverre mange barn. Det er ingen som er så avhengige av at kommuneøkonomien f.eks. kan gi dem et kultur- og fritidstilbud som de kan være med på sammen med andre unger, og ikke bli henvist til noen målrettede og spissede tilbud som er et tilbud til fattigungene, slik at de kan ha litt å drive med også. De skal kunne gå på musikkskolen og være med på fotballen akkurat som alle de andre, på like vilkår. Da må kommunene ha muligheter til å tilby det.

Vi har fått veldig mange alvorlige signaler fra kommunene om forholdene for psykiatriske pasienter. Tømmingen av de psykiatriske sykehjemmene gir innsparing for staten og helseforetakene, men store økte kostnader for kommunene. Mange pasienter har mistet sitt lokale tilbud uten tilgang til noe som erstatter det som forsvant. SV forutsetter at Opptrappingsplanens intensjoner om et bedre tilbud til brukerne må ivaretas. Ingen tilbud skal forsvinne før de er erstattet av andre. Med den kommuneøkonomien som vi får nå, blir dette veldig vanskelig, og til dels umulig. Da må vi spørre: Hva er det som er viktigst? Er det viktigst at disse pasientene får et tilbud, eller er det viktigere at det private forbruket økes ytterligere?

Regjeringen har lovet mye skattelette og holdt mange av de løftene, men det er én skatt som øker, og det er skatten på sykdom, altså egenandeler. SV har derfor foreslått å lage en plan for å få ned bruken av egenandeler. Det er også et verdivalg, for skatt skal være etter evne, ikke etter helse eller behov.

Så kort om inntektssystemet ellers. SV står sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i synet på de endringene som Regjeringen har foreslått. Spesielt har jeg lyst til å kommentere selskapsskatten. Regjeringen argumenterer med at kommunene skal oppmuntres til å drive næringsutvikling. Det kan jo være bra. Jeg har for min del ikke truffet en eneste kommunepolitiker som ikke er opptatt av det. Men det er rart hvordan man tror at kommuner som sliter med dette fra før, etter at de har hatt en dårlig kommuneøkonomi og nå taper flere millioner kroner i tillegg, skal bli gode og attraktive kommuner for næringsvirksomhet. Jeg har ingen tro på det. Enten det nå er folk med høy kompetanse eller næringslivet, vil de jo slå seg ned i en kommune som har gode skoler, der barnehagene er på plass, der omsorgstilbudet er der den dagen man trenger det, der man har en moderne kommune som har tid til å saksbehandle deg raskt. Det er klart at det ikke er mulig for en kommune som må kutte i alle disse tjenestene, å gjøre seg attraktiv for næringslivet. Derfor har vi sagt at omleggingene må vurderes i en helhet. Vi har også sagt at inntektene må fordeles bedre kommunene imellom.

Jeg vil ta opp de forslagene i innstillingen som SV enten står alene om eller er medforslagsstiller til, i tillegg til det forslaget som ligger på bordet i dag.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:23:18]: I Trondheim sitter SV med varaordføreren. Der har man nå fått en avtale med fagforbundet uten noen som helst forankring i politiske fora. Vi merker at maktarrogansen tydeligvis nå har blitt så stor at byens nye politiske ledelse ikke tar seg bryet med å lytte til opposisjonen.

Mener SV det er riktig å inngå en forpliktende avtale med fagforbundet, uten at avtalen verken godkjennes eller debatteres av folkevalgte? Mener SV det er riktig at ansatte og administrasjon skal ha vetorett i saker som omhandler omstilling?

Karin Andersen (SV) [11:24:16]: Jeg synes kanskje Høyre bør være litt forsiktig når de snakker om samrøre og hvem det er som får mer igjen for pengene ved å være på lag. For Høyre har jo sjøl motsatt seg veldig sterkt å offentliggjøre hvem det er som sponser Høyre.

Når det er sagt, har jeg lyst til å minne om noe av det som avgåtte statsråd Norman sa i sitt første innlegg i Stortinget, der han snakket om modernisering. Et av hans hovedpunkter var at omstilling som de ansatte ikke er med på, er dømt til å mislykkes. Nå er det riktignok slik at jeg tror ikke han en eneste dag fulgte dette prinsippet da han holdt på. Men det er et riktig prinsipp, og det er dét dette dreier seg om.

Jeg la også merke til at representanten Gitmark, da han adresserte dette temaet før i en replikk, mente at konsensus betyr det samme som veto. Da har i hvert fall representanten Gitmark og jeg veldig ulik oppfatning av hva konsensus er for noe.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:25:43]: Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står sammen om en alternativ politikk til Regjeringen og Fremskrittspartiet i denne innstillingen. En politikk med mer penger til skole, mer satsing på eldreomsorg og mer satsing på helsetjenester. Det viser et veldig klart alternativ i det politiske Norge som jeg synes det er positivt at man har fått så klart fram som man har gjort i denne innstillingen.

SV har i innstillingen bedt om en vurdering av en friere beskatningsrett. En del distriktskommuner står overfor den situasjonen at man har en nedgang i folketallet og får en reduksjon av de innbyggeravhengige overføringene som følge av det. Ser SV noen fare for at man ved en friere beskatningsrett kan få et ytterligere press i denne typen kommuner, som altså har en nedgang i økonomien, på å måtte sette skattenivået høyere enn i andre kommuner, og at man med det kan bli enda mindre attraktiv i forhold til ny virksomhet?

Karin Andersen (SV) [11:27:01]: KS har hatt et utvalg nedsatt, som har jobbet med velferd. De har anbefalt at man skal gå inn på tidsbegrensede muligheter til en type skattedugnad for å gjennomføre prosjekter. Det er SV enig i. Den største muligheten til å bruke dette ligger i større kommuner. Det er jo helt åpenbart. Det er mange større kommuner der folketallet øker raskt, og det er behov for å få løst akutte oppgaver. Vi tror at det vil styrke demokratiet at lokalpolitikerne kan gå til befolkningen og inngå en avtale om en type dugnad der man sier: Nå betaler vi litt mer i skatt i tre-fire år, og så får vi gjennomført dette. Vi tror at det er viktig og riktig, for det viser seg at befolkningen faktisk er villig til å betale noe mer når det blir litt kortere avstand mellom det de betaler inn, og det de ser de får igjen for den økte dugnaden.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:28:17]: Som vanlig er det SV som foreslår å bevilge mest penger til kommunesektoren. SV ser bare én eneste løsning på kommunenes utfordring, nemlig å bevilge mer og mer penger, og mye mer penger enn alle andre partier. Skatter og avgifter skal sendes til himmels. Bedrifter og lønnsmottakere får regningen, og arbeidsplassene trues.

Ser SV overhodet ingen andre løsninger for kommunene enn å bevilge mer penger? SV er jo helt i vranglås når det gjelder konkurranseutsetting, nytenkning og offentlig drift og tjenesteyting. Offentlig drift og tjenesteyting skal bli organisert som et monopol. Hvilke andre forslag har egentlig SV for å sikre en mer effektiv ressursutnyttelse og bedre velferdstilbud i kommunal sektor, enn bare ensidig å være verdensmester i å foreslå mer penger?

Karin Andersen (SV) [11:29:33]: Hvis vi går tilbake og ser på en debatt vi hadde forrige dagen, der Fremskrittspartiet var verdensmester, for å si det slik, i å bevilge penger for at vi skulle bygge mye mer vei i Norge, er ikke SVs kommunesatsing i nærheten av det. Det vi sier, er at når vi blir rikere, skal vi bruke en forholdsmessig like stor andel til å sikre velferd og skole som til å sikre privat velstand. For oss er det et verdivalg. Vi synes at det er viktigere.

Så til dette med hvordan vi skal gjøre kommunene bedre. SV er veldig opptatt av det. Vi tror at vi først og fremst er nødt til å ha et samarbeid med de ansatte, for det er de ansatte som skal ta vare på barna våre og stelle de gamle, og det er de som skal gi oss service når vi trenger det. For å få det til er vi nødt til å ha et klima som ikke gjør at folk blir syke og uføre av å jobbe i offentlig sektor, i kommunesektoren. Det blir de i dag. Derfor vil det være lønnsomt å ha bedre arbeidsforhold og flere ansatte på en del av disse arbeidsplassene. Det vil lønne seg på sikt og slett ikke bli dyrt, slik som Fremskrittspartiet tror.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:31:05]: Desentralisering og folkestyre er eit nødvendig fundament for ei positiv utvikling i samfunnet. Når makt blir flytta frå lokalt til sentralt nivå, frå folkestyre til byråkratistyre og frå samfunnstenking til marknadstenking, kan ein få fleire dårlege løysingar og større folkeleg avmakt. Det er heilt klart grunn til uro over dei totale verknadene av Bondevik II si politiske linje. Auka sentralisering og auka forskjellar i samfunnet er resultata så langt.

Senterpartiet vil ha ein snuoperasjon, både i økonomisk politikk og i maktfordeling i samfunnet.

Senterpartiet meiner at samla vekst i kommunesektoren sine inntekter skal vera inntil 7 milliardar kr i 2005, dvs. 4,5 milliardar kr meir enn Regjeringa sitt forslag. Veksten i dei frie inntektene skal vera om lag 3,7 milliardar kr, av desse er 700 mill. kr kompensasjon for sviktande skatteinntekter i 2003.

Inntektene utover Regjeringa sitt opplegg skal fordelast etter ordinær fordelingsnøkkel.

Regjeringa opererer med usikre tal når det gjeld kostnadene knytte til fleire av dei statlege reformene som er vedtekne, m.a. barnehagereforma, introduksjonsprogrammet og toppfinansieringa av brukarar med spesielle behov. Senterpartiet legg fullfinansiering til grunn.

Kommunesektoren sin økonomiske situasjon er kraftig forverra under Bondevik II. Dette heng saman med både høge pensjonskostnader og ein dramatisk svikt i skatteinntektene, og ikkje minst Regjeringa si nedprioritering av fellesløysingar til fordel for store skattelettar.

Lat meg minna om følgjande:

• Underbalansen i kommunesektoren er på om lag 5,5 milliardar kr.

• Den driftsrelaterte gjelda er på om lag 13 milliardar kr.

• Kvar fjerde kommune står på ROBEK-lista, dei er under administrasjon av fylkesmannen.

• Netto driftsresultat vart i 2003 rekna til 0,5 pst., 0,1 pst. lågare enn i 2002.

• Netto driftsresultat skulle ha vore 3 pst. - det akkumulerte underskotet i kommunesektoren har auka kvart år under Bondevik II.

• Skattesvikten var i 2003 3,2 milliardar kr.

• Skatteanslaget for 2004 er no nedskrive med 1,2 milliardar kr.

Regjeringa sitt opplegg for 2005 dekkjer på langt nær utgiftsauken for demografiske kostnader eller folkeauke, langt mindre gir det rom for betring av underbalansen i kommunesektoren. Det er i kommunane folk bur! Ein god skule og ei meir verdig omsorg krev eit anna og betra økonomisk armslag for kommunane.

Regjeringa har ved fleire høve kamuflert den grunnleggjande debatten om kva økonomisk nivå vi skal ha på kommunesektoren, med ulike forslag som dei kallar styrking av lokaldemokratiet. Det skjer g i proposisjonen i år, både ved forslag om innlemming av tilskot som går til nokre få kommunar, og ved Regjeringa sitt forslag om tilbakeføring av selskapsskatten til kommunane. Regjeringa må ikkje lykkast med å flytta fokus frå kommunane sine totale økonomiske rammer til ein "liksom-diskusjon" om korleis kommunane skal sikra seg eigne inntekter gjennom skattesystemet. Det er eit stort paradoks at den same regjeringa som har sett ned eit eige inntektssystemutval som skal leggja fram innstilling neste år, i mellomtida sjølv fremmer forslag til omfattande endringar nettopp i inntektssystemet.

Kommunesektoren må sikrast nødvendig fridom til å kunna tilpassa tilbodet til lokale forhold. Dei folkevalde organa på lokalt og regionalt nivå må sikrast legitimitet til å representera innbyggjarane i sitt område, og også autoritet til å fatta avgjersler til beste for lokalsamfunna.

Det avteiknar seg eit klart politisk alternativ til Høgre si nedpining av kommunane. Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV står saman om ei heilt annan prioritering av gode lokale velferdstilbod enn det Regjeringa legg opp til:

• ein betydeleg auke i kommunesektoren sine frie inntekter

• fullfinansiering av statlege reformer

• ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen

• ei meir forpliktande konsultasjonsordning mellom Regjeringa og KS

• privatisering og konkurranseutsetjing er ikkje eit eigna verkemiddel for modernisering av offentleg sektor

• avvising av Regjeringa sin modell for tilbakeføring av selskapsskatten

• oppretthalding av vertskommunetilskotet, som går til 333 kommunar

• full og varig kompensasjon for meirkostnadene for kommunar som har store meirutgifter fordi dei har overteke ansvaret for skyss av helsepersonell

• 55 mill. kr til Sør-Trøndelag fylkeskommune til kapitalkostnader knytte til RiT 2000

• ei orientering om nynorskbruk i skular og kommunar i kommuneproposisjonen for 2006

• ei open haldning til endra kommunegrenser basert på frivilligheit og lokale initiativ

Regjeringa sitt forslag til kommuneøkonomi for 2005 er ei kynisk nedvurdering av eit godt skule- og omsorgstilbod der folk bur. Opplegget stadfestar Regjeringa sitt hovudmål: å halda fram med nedbygging av offentleg sektor. Då blir det ikkje så mykje meir midlar, korkje til nødvendig opprusting av kommunal bygningsmasse eller til forsterka innsats for funksjonshemma eller rusmiddelmisbrukarar. Ein rå utskrivingspraksis på sjukehusa gjer at nye grupper fortrengjer omsorgstrengande i kommunane.

Regjeringa sin kamp mot fattigdom kan bli eit slag i lufta dersom kommunane må kutta i talet på stillingar som må til for å følgja opp dei som har det vanskelegast.

Sjukefråveret i kommunal sektor er på rekordhøge 9 pst. Dette talet rommar både enorme menneskelege kostnader for dei tilsette i kommunane og ein like stor samfunnskostnad i form av sjukepengar. Regjeringa sitt opplegg for 2005 inneber at endå meir arbeid skal gjerast med færre hender. Det kan innebera ytterlegare auke i sjukefråveret.

Regjeringa fremmer forslag om å føra ein del av selskapsskatten attende til kommunane. Forslaget inneber ein reduksjon av kommunane si personskatteinntekt på ca. 5 milliardar kr. Desse midlane blir førte attende til kommunane etter andre fordelingsprinsipp. Den reelle omfordelinga kommunane imellom er på om lag 800 mill. kr.

Senterpartiet meiner kommunane skal ha større kontroll enn i dag over eigne skatteinntekter. Vi fremmer i dag forslag om ei utgreiing om akkurat det. Men vi kan ikkje gå inn for eit opplegg for selskapsskatt som utelukkande er ei omfordeling frå dei 350 kommunane som taper på ordninga, til 80 vinnarar. Regjeringa sitt opplegg inneber at kommunane samla sett ikkje får auka inntekter, og at dei økonomiske skilnadene kommunane imellom aukar.

Inntektssystemet skal fyrst og fremst fungera slik at alle kommunar skal ha det same høvet til å tilby kommunale tenester. Dei endringane Regjeringa føreslår i selskapsskatt og inntektsutjamning, vil forsterka verknadene av ujamn næringsstruktur og lønnsskilnader mellom landsdelane.

Kommunalministeren har ved fleire høve trua med tvang for å få til det ho kallar ein robust kommunestruktur.

Det er lite konstruktivt å drøfta endra grenser utan å sjå på dei oppgåvene kommunane er sette til å løysa. Hovudpoenget er korleis ein kan få til ein god skule og ei verdig omsorg der folk bur. Det er mangel på midlar og ikkje kommunegrensene som er hinderet for ei god utvikling i mange kommunar.

Ynsket om eit minimumstal på innbyggjarar i kommunane er meiningslaust, ikkje minst grunna geografiske tilhøve. Det er faktisk slik at 21 av 23 kommunar i Hedmark er større enn Oslo. Det same er samtlege kommunar i Finnmark. Dei 26 kommunane i Sogn og Fjordane er i snitt tre gonger så store som kommunane i Akershus, mens Akershus-kommunane i snitt har fem gonger så mange innbyggjarar som kommunane i Sogn og Fjordane.

Regjeringa bruker også mangel på arbeidskraft i framtida som eit argument for kommunesamanslåing. 41 pst. av dei som jobbar i kommunesektoren, er deltidstilsette. Talet har auka frå 32 til 41 pst. på to år. Mange ynskjer å arbeida meir, ein fantastisk ubrukt arbeidskraftreserve, som i hovudsak ikkje blir utnytta, fordi kommunane ikkje får tilført midlar i tråd med dei oppgåvene dei skal løysa.

Ei målretta satsing på interkommunale samarbeidsløysingar er naudsynt for å løysa dei utfordringane mange kommunar no har. Senterpartiet og SV fremmer fleire forslag i denne innstillinga for å styrkja nettopp interkommunalt samarbeid.

I fjor vedtok eit flerital etter initiativ frå Senterpartiet ein nasjonal offensiv for IKT-basert tenesteutvikling. Eg ber statsråden gjera greie for status så langt.

Til slutt: Avtalen mellom Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti er trist lesnad. Framstegspartiet kunne i lag med Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet sikra fleirtal for tilbakesending av selskapsskatten, for å halda fram med vertskommunetilskotet og for statleg fullfinansiering av transport av helsepersonell i Austevoll og andre kystkommunar. Men då hadde også kommunane fått meir midlar til neste år. Det ser ut til å vera hovudsaka for Framstegspartiet denne gongen - Regjeringa si ramme skal haldast. Det skal skapast usikkerheit om selskapsskatten. Kristeleg Folkeparti teier klokeleg stilt. Dei haustar jo ikkje akkurat jubel ute for dette opplegget. Men ved ikkje å stå på for auka rammer er det nettopp dei som blir hovudansvarlege. Eg håper at presset utanfrå snart blir så stort at Kristeleg Folkeparti seier frå i høve til dette forkastelege Høgre-opplegget.

Så vil eg til slutt ta opp forslag nr. 14.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:41:30]: I saka som vi no debatterer, er det mykje som samlar Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet. Det er eit viktig politisk signal. Dei tre partia står i lag i kampen om å skape betre velferd i kommunane våre. Det synest eg er svært gledeleg. Men Senterpartiet følgjer ikkje Arbeidarpartiet og SV heile vegen i synet på kommunesamanslutning. Arbeidarpartiet og SV understrekar at samanslåing må vere frivillig og byggje på lokalt initiativ, og dei kommunane som slår seg i lag, skal ikkje få mindre rammeoverføringar som følgje av kommunesamanslåing. Vi meiner at det er viktig med meir samarbeid og betre arbeidsdeling på tvers av kommunegrensene. Kvifor kan ikkje Senterpartiet og representanten Meltveit Kleppa vere med på eit slikt synspunkt?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:42:54]: Av omsyn til dei mange som har behov for ei meir verdig omsorg, ein betre skule og fleire kultur- og fritidstilbod, og med tanke på at kommunane også skal ha moglegheit til næringsutvikling, er eg veldig glad for at det her er ein brei allianse mellom Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet når det gjeld meir midlar til kommunane. Så føler eg nok at det er ein nyanse på dette feltet, som gjeld kommunestrukturen, mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet, også når det gjeld interkommunalt samarbeid. Arbeidarpartiet har ein merknad der dei vil ha interkommunalt samarbeid som legg til rette for modellar for ein ny kommunestruktur. Senterpartiet meiner det skal vera ein strategi for å sikra dagens struktur. Men når kommunesamanslåing skulle vera aktuelt på basis av frivilligheit og lokalt initiativ, skal Senterpartiet stilla opp for at kommunane ikkje skal bli trekte, verken når det gjeld rammer, eller når det gjeld inndelingskostnader.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:44:19]: Det virker som om Senterpartiet, i likhet med SV, bare ser én eneste løsning på de utfordringer kommunesektoren står overfor, nemlig å bruke mer, mer og atter mer penger. Man kan spørre: Hva er egentlig forskjellen på Senterpartiet og SV når det gjelder kommunepolitikk? Er Senterpartiet mer eller mindre motstander av konkurranseutsetting enn SV, eller er Senterpartiet 100 pst. på linje med SV når det gjelder motstand mot konkurranseutsetting? Og en ting til: Senterpartiet er jo den store beskytter av det lokale selvstyre og den lokale selvråderett. Men Senterpartiet er altså med på et forslag som i realiteten vil forby kommunene å konkurranseutsette. Er det respekt for den lokale selvråderetten, slik Senterpartiet hevder det er, og kan Senterpartiet være bekjent av å ville forby konkurranseutsetting i forhold til det lokale selvstyret?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:45:32]: Når det gjeld kampen for ein betre skule og ei meir verdig omsorg, er det nok ikkje der ein finn dei største forskjellane på SV og Senterpartiet. For nokre dagar sidan såg ein stor forskjell når det gjeld synet på privat eigedomsrett.

Så er eg litt overraska over angrepet frå Framstegspartiet i forhold til lokalt sjølvstyre. Det er altså frå eit parti som f.eks. ikkje finn det nødvendig med folkerøysting ved endra kommunestruktur.

For Senterpartiet er det viktig at kommunane tøyer midlane så langt som mogleg for å få betre omsorgstenester. Vi meiner det er solide erfaringar for at det skjer aller best i eit samspel mellom dei tilsette og dei lokale folkevalde. Vi synest ikkje det er nødvendig å eksperimentera meir med konkurranseutsetjing av omsorg før ein har fått visse fundamentale element på plass.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:46:56]: Senterpartiet hamrar stadig, også i dag, på at skattelette er årsaka til den private rikdommen i Noreg, og at den såkalla offentlege fattigdommen har same årsak. Mon det er det riktige og viktigaste svaret.

No har mesteparten av dei ca. 20 milliardane som er gjevne i skattelette, gått til næringslivet, og der var det heilt nødvendig for å sikra arbeidsplassane. Dei ca. 10 pst. som det kan argumenterast for er skattelette til dei rike, er neppe svaret på behovet i kommunesektoren.

Men det stemmer at vi aldri før har vore rikare, og lønnsnivået, som alt ligg 35 pst. over Sveriges, stig kvart år. I år betyr lønnsauken 6 milliardar kr i auka utgifter for kommunane. Lønn utgjer faktisk 80 pst. av utgiftene. Og dette er berre eitt eksempel på bakgrunnen for eit enkelt spørsmål. Skjønnar Senterpartiet og representanten Meltveit Kleppa at analysen dei leverer av årsakene til offentleg fattigdom, i beste fall er svært mangelfull?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:48:17]: Vi forstår i alle fall at den analysen som Regjeringa leverer, er svært mangelfull. Vi har enno ikkje, trass i gjentekne forsøk, klart å få fram dokumentasjon på at dei 20 milliardane som er gitt så langt, har gått til næringslivet. Det er faktisk slik at næringslivet no sjølv bed om f.eks. styrkt samferdsel i staden for ytterlegare skattelettar.

Så skal vi ikkje berre halda oss til fortida, vi skal fyrst og fremst sjå på framtida. Der har Regjeringa no lagt fram ein modell som skal sikra ytterlegare skattelette til dei som har mest, der 10,5 av 12 milliardar - utruleg, men tilfellet - går til dei som tener mest. Og då er valet enkelt. Det er ikkje det å gi hjelpepleiarar og reinhaldarar ei anstendig lønn som kveltrar dette landet, men det er dette valet som Regjeringa får støtte for av Framstegspartiet, om å nedprioritera fellesskapssektoren.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:49:47]: Mange av de viktigste oppgavene i samfunnet utføres av kommunene. Det finnes knapt noe viktigere i et samfunn enn å gi opplæring til våre barn, pleie til våre eldre og helsetjenester til dem som er syke. Men mulighetene til å gi befolkningen et godt tjenestetilbud på disse områdene avhenger selvfølgelig av at kommunene har penger nok til å utvikle tjenestetilbudet.

Selvsagt må kommunene hele tiden spørre hvordan man kan få et enda bedre tjenestetilbud ut av de penger som er til disposisjon. Kan en bruke mindre til administrasjon og mer til tjenester? Kan en bruke pengene på en annen måte? De av oss som er mest opptatt av gode fellestjenester, må også være de som er mest opptatt av en stadig fornyelse av tjenestetilbudet.

Men Høyre og Fremskrittspartiet har gjort den feilslutning at fornyelse er det samme som privatisering. Det så vi ikke minst da Oslo kommune for en tid siden satte veiarbeid ut på anbud. Det kommunale veiselskapet hadde faktisk lavest pris. Høyre og Fremskrittspartiet valgte likevel å gi oppdraget til et privat selskap, som forstod at kommunens selskap faktisk kunne gjøre dette arbeidet billigere, leide inn det kommunale selskapet, og kunne selv ta fortjenesten. Slike eksempler er tåpelige.

Og som Kristelig Folkepartis ordfører i Skjervøy sier: Det går en grense for effektivisering og rasjonalisering. Man kan ikke gjøre eldreomsorgen maskinell. Noe lignende sa statsminister Bondevik da han var stortingsrepresentant, før valget. Og dette er Arbeiderpartiet enig i.

Dagens utfordringer i kommunesektoren kan ikke løses gjennom omorganisering, det er behov for mer penger. Dette er et spørsmål om verdier. Velger vi som samfunn å gi et bedre skoletilbud til våre barn, velger vi å gi et bedre omsorgstilbud til våre eldre, velger vi å gi et bedre helsetilbud til dem som er syke, eller velger vi å dele ut pengene i skattelette? Dette er et valg. Det er ingen naturnødvendighet, ei heller en nasjonaløkonomisk nødvendighet, at kommunene må ha trang økonomi.

Dagens innstilling bekrefter at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjør et helt annet veivalg enn Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil styrke skoletilbudet, vil styrke eldreomsorgen, vil styrke helsetilbudet. Derfor vil vi styrke kommuneøkonomien. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil gi skattelette. Derfor strammer de til kommuneøkonomien og lar kommunepolitikerne ta den vanskelige jobben å fortelle lokalbefolkningen at det blir dårligere skoletilbud, dårligere eldreomsorg og dårligere helsetilbud, ikke fordi lokalpolitikerne vil, men fordi Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet lar barn og eldre betale skattelettelsene.

Regjeringens og Fremskrittspartiets opplegg for kommuneøkonomien i 2005 er oppsiktsvekkende. 114 kommuner og fylkeskommuner er satt under statlig tilsyn. Det er flere enn noen gang siden den nye tilsynsordningen ble innført.

Underskuddet i kommunesektoren er anslått til hele 13,1 milliarder kr før lånetransaksjoner i 2003. Det tekniske beregningsutvalget bekrefter at den økonomiske situasjonen i kommunesektoren er betydelig forverret de to siste årene. Arbeidsledigheten innen de kommunale velferdssektorene øker. I en slik situasjon velger altså Stortingets flertall, regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, pluss Fremskrittspartiet å stramme til kommuneøkonomien, slik at kommunesektoren ikke engang får nok penger til å dekke opp de merkostnader som kommunene neste år får som følge av at det blir flere skoleelever og flere eldre.

Men det er et valg. Dagens debatt viser at befolkningen kan velge mellom et alternativ med bedre velferd og et alternativ med dårligere velferd. I så måte er både innstillingen og debatten klargjørende.

Statsråd Erna Solberg [11:54:13]: Kommuneproposisjonen for 2005 har jeg karakterisert som i stor grad å være et status quo-opplegg. Det er et opplegg som forhåpentligvis, litt avhengig av hvilke vedtak som måtte fattes av Stortinget i andre saker, vil kunne bidra til at vi kan vedlikeholde, men ikke nedbygge, etterslepet i den opparbeidede ubalansen i kommuneøkonomien. Men det må altså ses på bakgrunn av at det økonomiske opplegget for 2004 er det desidert verste økonomiske opplegget kommunesektoren noen gang har hatt. Det har aldri vært tilnærmelsesvis slik vekst i frie inntekter. Det har aldri tidligere vært en så stor ramme for veksten. Og det er en gyllen anledning for norske kommuner i 2004 til å gjøre noe med den opparbeidede ubalansen og komme inn i et bedre spor.

Det er mye som kan tyde på at det faktisk kan være slik at det vil gå bedre i 2004 for svært mange kommuner. For det dårligste året i forhold til driftsresultater i kommunesektoren var 2002 - et år som også hadde veldig høy vekst i de frie inntektene, og høy vekst i rammene til kommuneøkonomien. Men det var andre omstendigheter som gjorde det. I 2003, som var et knappere år i overføringssammenheng, viser resultatene bedring i forhold til 2002-opplegget. Det kan tyde på to ting, både at omstillingsarbeidet er kommet noe bedre i gang i kommunesektoren, og at det vi ikke har snakket om her, det lave rentenivået, faktisk bidrar til en betydelig forbedring, som ikke kan leses ut av de tallene vi har for vekst i overføringer, men som gjør at kostnadsnivået for kommunesektoren er lettet, selv om veksten i 2003 var lavere enn både i 2002 og 2004.

Jeg understreker det, for det er ganske viktig å se at det er kostnadssiden som er det viktigste for kommunesektorens evne til å levere gode tjenester. Det er ikke inntektsoverføringene herfra, men det er kostnadsutviklingen. Og da er det utrolig viktig at vi holder en økonomisk politikk som bidrar til at kostnadsutviklingen blir lav.

Årets lønnsoppgjør bidrar positivt til større handlingsrom i kommunesektoren. Basert på det moderate lønnsoppgjøret vi har fått til, samtidig som vi sørger for at folk får en inntektsforbedring på grunn av lav rente og et moderat oppgjør, får vi både mer velferd for pengene og en bedre privatøkonomi.

Jeg sier det for å understreke at det er mange andre dynamiske faktorer enn det denne debatten synes å vise om hva som er rammene rundt hva vi får ut av omsorg og velferd for menneskene som bor her.

Så har jeg lyst til å si at det jeg synes er mest leit, er at Stortinget fortsatt ikke ønsker å gjøre noe med den kommunale friheten. Vi får dessverre ikke gjennomslag for mer enn innlemming på ett område. Det er jeg glad for at vi får til. Men jeg har lyst til å understreke at den planen som Arbeiderpartiet også var enig i var nødvendig, da de satt i regjering, nemlig å innlemme øremerkede midler for å gi større kommunal frihet om prioriteringer, burde vi ha fulgt opp, særlig på bakgrunn av alle de fine ordene som ble uttrykt i fjor om den kommunale friheten, og ønskene om å få gjort noe med det.

Jeg registrerer at vi har fått flertall for å innføre selskapsskatt fra 2005, men ikke nødvendigvis for hvilken modell, og vi kommer tilbake til høsten med et opplegg for det. Jeg synes det er helt ryddig at SV og Arbeiderpartiet er imot. De har alltid vært imot. De var for å innlemme det i forrige ramme. Jeg er litt forbauset over at Senterpartiet, som faktisk snudde relativt raskt etter at de var med på å fjerne selskapsskatten, og i forrige periode hadde mange retoriske runder om hvor viktig det var å tilbakeføre den, nå rygger tilbake, fordi det blir plusser og minuser. Selvfølgelig blir det plusser og minuser. Det blir flere minuser enn plusser når man tilbakefører selskapsskatten til kommunene. Uansett hvilken modell man velger, vil det være slik med fordelingen av inntekter fra selskapsskatten. Jeg er forbauset over at det gjør at man skal rygge tilbake for noe som man har hatt høy profil på i en rekke debatter tidligere.

Så må jeg få lov å si at jeg synes fokuseringen på at alt er vondt og vanskelig, særlig i forhold til konkurranseutsetting, og arbeid for å få mer brukervalg og for å få mer igjen for pengene samt omstilling, er negativt. Jeg vil si til Karin Andersen - hvis vi skal ta for oss begrepet "vi må få mer tid" sammen med f.eks. pasientene - at jeg synes man skulle se med åpne øyne på brukervalgsmodellen i Oslo. Evalueringen viser at gjennom å jobbe smartere- ikke raskere løping og mindre tid - er det blitt bedre tid og mer tid sammen med den enkelte brukeren. Det burde ha snudd Karin Andersens synspunkt, at brukervalget ikke er en bra modell.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:59:40]: Kjell Arvid Svendsen er ein erfaren ordførar i Karmøy. Han er g fylkesleiar for Kristeleg Folkeparti. Etter at kommuneproposisjonen blei lagd fram, reagerte han sterkt m.a. på forslaget om tilbakeføring av selskapsskatten. Til Haugesunds Avis uttaler ordføraren:

"Rimelig dramatisk. Dette er en omfordeling som tilgodeser de store Høyre-styrte byene som vil stikke av med kaka."

Ordføraren poengterer at ein må få fram

"hvilke skjevheter den foreslåtte omleggingen vil føre med seg.

Dette er en sak vi ikke kan la være å forfølge politisk helt til topps".

Eg vil derfor spørje: Har statsråd Solberg forståing for dei synspunkta som Karmøy-ordføraren gir uttrykk for, eller opererer han på sviktande grunnlag?

Statsråd Erna Solberg [12:00:57]: Så lenge har jeg jobbet med både inntektssystem og omfordelinger knyttet til kommuner, at jeg vet hvordan rolledelingen er. Enhver som får en minus, vil alltid synes at det vi gjør av endringer, er urettferdig - med et heroisk unntak av én kommune, nemlig Oslo. I Oslo har man sagt at selv om de får minus, er man prinsipielt for selskapsskattilbakeføringen. Men de som får pluss, vil selvfølgelig synes at dette er voldsomt rettferdig. Vårt ansvar er selv å ta stilling til det. Vi som nasjonalforsamling og Regjeringen har et ansvar for å sørge for et rettferdig helhetssystem som hver av dem som har et postkassestandpunkt, ikke kan ha, og som det alltid er umulig å forklare deres egne velgere.

Vi har gjort to ting. Vi har tilbakeført selskapsskatten. Karmøy ville ha vært vinner i forhold til tilbakeføring av selskapsskatten, men så har vi samtidig innført symmetrisk inntektsutjevning, som gjør at de ikke får den effekten. Og hvorfor gjør vi det? Hadde vi bare tilbakeført selskapsskatten, ville det vært bånn urettferdig. Det ville blitt veldig store inntektsomfordelinger. Når vi har symmetrisk inntektsutjevning, er jeg forbauset over at Arbeiderpartiet argumenterer mot det, for det gir en mye større grad av utjevning mellom rike og fattige kommuner.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per Sandberg (FrP) [12:02:21]: Jeg har registrert at arbeiderpartistyrte storkommuner faktisk jubler over at selskapsskatten skal tilbakeføres. Det er bare å lytte til hva man sier i Trondheim.

Så til dette med å skape forutsigbarhet for kommunesektoren. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på tankene rundt dette med å kompensere for tapte skatteinntekter, hvis det skjer, og eventuelt trekke tilbake hvis skatteinntektene er over det som er prognosert. Vi ser at hvis staten taper inntekter, er det lett å bare knipse og så hente noen midler for å kompensere staten for tapte inntekter. Nå er det også slik at Stortinget bestemmer rammene for kommunesektoren. Mener ikke også statsråden at Stortinget bør skaffe forutsigbarhet for kommunesektoren ved lengre budsjettering over flere år, eventuelt en balanse i forhold til tapte skatteinntekter, pluss og minus?

Statsråd Erna Solberg [12:03:39]: Det er jo slik at når kommunene taper skatteinntekter, taper faktisk også staten skatteinntekter samtidig, siden vi deler på de samme inntektsformene. Det er en utfordring også for staten når vi skal gjøre opp og revidere budsjettet. Det er ikke sikkert at Regjeringen bare har knipset og latt være å foreta omprioriteringer og endringer. Vi har altså lagt inn kutt i vårt forslag til revidert nasjonalbudsjett, men så har ikke Stortinget akseptert en rekke av de endringene som vi gjorde i budsjettet. Det er klart at det er mer begrensede muligheter for å foreta endringer midt i et budsjettår, fordi en del av pengene bl.a. er utdelt til andre, og fordi vi forsøker å skape så stor grad av forutsigbarhet som det er mulig å få til. Det er selvfølgelig en utfordring for kommunesektoren at når de har egne skatteinntekter, vil det kunne bidra til mer forutsigbarhet. Men det må vi leve med. Så lenge kommunesektoren ikke ønsker at deres situasjon bare skal være et resultat av en omfordeling eller tilbakebetaling og overføringer direkte på statsbudsjettet, betyr det at vi alltid må har rom for at det skjer ting i løpet av året, og at vi må gjøre endringer i budsjettene.

Karin Andersen (SV) [12:05:01]: Først til det at statsråden gir et inntrykk av at SV ikke ønsker at de som er brukere av kommunale tjenester, skal ha noe å velge mellom. Det er jo derfor SV ønsker et godt kommuneopplegg, slik at man skal ha noe å velge mellom. Problemet nå er jo at man ikke får, og da er ikke valgfriheten mye verdt.

Så til denne diskusjonen om svikten i skatteinntektene. Statsråden kan nok ha rett i noen av de resonnementene hun kom med nå, men hun glemmer å si at staten, når den skal saldere budsjettene sine, bruker mer oljepenger. Det kan ikke kommunesektoren, men det gjør statsråden. Men det mest provoserende med dette er ikke at statsråden velger, som hun gjør, å ikke gi nok penger til kommunesektoren, men det er det at hun setter opp et finurlig regnestykke og sier at 2004 er det året hvor vi hatt den største veksten i frie inntekter som kommunene har hatt. Hele grunnlaget for det regnestykket er jo at de har tapt 5 milliarder kr i skatteinntekter. Hvordan går det an å få et stort tap til å se ut som en økning i inntektene?

Statsråd Erna Solberg [12:06:22]: Når vi snakker om økning i inntektene, snakker vi alltid om økning fra ett år til et annet. Så kan man godt si at over lang tid kan det være noen år hvor det har vært skattesvikt, som gjør at økningen, hvis vi fordeler det på år, blir mindre. Men bakgrunnen for at det er relevant å gjøre det, er at det er det man f.eks. må måle ubalansen i kommuneøkonomien etter. For ubalansen i kommuneøkonomien, som vi og KS er enig i, er en regneoperasjon basert på hvordan driftsresultatene har blitt i forhold til målet vårt om at det skal være ca. 3 pst. i balanse. I fjor kom vi altså frem til at det var 5,5 milliarder kr i ubalanse. Da er det, i forhold til driftsresultatene og ubalansen, også relevant å se på hvilken vekst man har fra det ene året til det andre. Så kan vi godt si at vi også skulle operert med vekst over mange år, altså over intervaller, for å se hvor mye det ble i gjennomsnitt. Da ville det kommet opp ulike tall. Hvis vi skal få et skifte i skatteinntektene i dag, vil f.eks. skatteinntektene i år bidra til at resultatene kunne bli bedre, samtidig som vi ville operere med veksten i utgangspunktet, f.eks. fra revidert nasjonalbudsjett.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:07:54]: Eg har her tilstandsrapporten for utdanningssektoren i Rogaland for 2003-2004. Utdanningsdirektør Svein Helgesen seier:

"No lir skulane under kraftige kommunale kutt.

Det vert færre lærarar, kommunane brukar assistentar istadenfor pedagogar og mindre pengar til inventar, utstyr og bøker."

Og vidare:

"Helgesen meiner at fleire elevar no må få spesialundervisning fordi det ordinære skuletilbodet ikkje er godt nok for elevar med ekstra behov."

At statsråden ikkje vil lytta til Senterpartiet når det gjeld kommuneopplegget, er trist. Men når Regjeringa sine eigne tilsynsorgan seier frå, er det g verkeleg signal som statsråden vil oversjå, eller vil ho studera noko nærare korleis situasjonen no er på skulesektoren?

Statsråd Erna Solberg [12:09:02]: Regjeringen har fulgt nøye med på hvordan ressurssituasjonen i skolen er, og har levert en egen skriftlig redegjørelse til Stortinget om ressurssituasjonen i skolen i fjor.

Det som er et faktum i norsk skole, er at det er litt mindre ressursinnsats pr. elev, det er riktig. Men det er fortsatt slik at Norge bruker mer ressurser pr. elev både læremessig og på andre områder enn det andre land gjør. Det betyr at det innenfor skolesektoren faktisk er et potensial for at man må finne frem til gode måter å organisere undervisningen på for bl.a. å oppnå bedre resultater.

Det er altså ikke slik at Norge har en fattig skole. Norge har verdens rikeste skole. Vi har dessverre ikke verdens beste resultater å vise til. Så de to tingene burde vi kanskje få til å matche litt bedre. Og det er det Høyre forsøker å gjøre, ved å gjøre noe i forhold til innholdet i skolen, i forhold til måten vi organiserer det på, og i forhold til frihet. Noen av partiene på Stortinget er jo mer opptatt av andre ting enn selve innholdet og selve undervisningen. Derfor ønsker de å opprettholde mest mulig øremerkede ordninger og dermed prioritere de øremerkede fremfor det som er basis i innholdet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:10:24]: Jeg ber ikke om statsrådens vurdering av rammene for 2004. Jeg ber om hennes vurdering av rammene for 2005. For selv etter Arbeiderpartiets forbedring av opplegget for 2004 må en jo forvente at en går inn i 2005 med et alvorlig opparbeidet underskudd i kommunesektoren.

Regjeringens opplegg for 2005 er knapt nok til å dekke utgiftsøkningen som følge av befolkningsendringene. Det intervallet Regjeringen har presentert, gir rom for en betydelig lavere overføring enn det befolkningsendringen medfører av økte utgifter.

Da er mitt spørsmål: Hvordan kan kommunalministeren begrunne at Regjeringen legger fram et økonomisk opplegg for kommunene som med visshet må føre til at underskuddet i kommunesektoren må øke til dels betydelig i 2005?

Statsråd Erna Solberg [12:11:35]: La meg bare få legge til når det gjelder det forrige svaret, at målt i kroner bruker vi altså mer penger i 2004 på skole enn det vi noen gang tidligere har gjort.

Når det gjelder intervallet mellom 750 mill. kr og 1,5 milliarder kr, vil jeg si at klarer vi å holde frie inntekter på 1,5 milliarder kr, som er ytterpunktet i intervallet, vil vi klare å opprettholde det også i forhold til den demografiske utviklingen. Klarer vi ikke å nå det målet, vil vi altså ligge litt i underkant i forhold til den demografiske utviklingen. Men da må kommunesektoren legge til grunn at de må omstille seg for å finne frem til smartere løsninger for å kunne opprettholde et godt tjenestetilbud. Og det er nok fortsatt rom for det, ikke minst når vi ser hvor mange kommuner som fortsatt ikke vet hvordan sammensetningen av utgiftene deres er, og hvor dårlig oversikt de har over hvordan kostnadsøkningene er. Men ambisjonen min er selvfølgelig at vi skal få rom til å nå ytterpunktet av intervallet for kommunesektoren. Men det er avhengig av hva vi ender opp med av andre pålegg, og den økonomiske utviklingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:12:55]: Budsjettavtalen mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet om neste års kommuneproposisjon gir et nøkternt, men ansvarlig opplegg som burde gi et forsvarlig økonomisk handlingsrom samlet sett for norsk kommunesektor i 2005.

Avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sikrer en vekst i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 2 milliardar og 2,5 milliarder kr. Samtidig får kommunesektoren en meget solid realvekst i de samlede inntektene fra 2003/2004 på anslagsvis drøyt 7,5 milliarder. Dessuten vil fortsatt lav prisvekst og lavt rentenivå være til kommunenes fordel også i 2005.

Veksten i kommunens realinntekter har vært stigende i alle år. Inntektsøkningene har vært til dels meget store over tid, men samtidig har også kommunenes utgiftsvekst vært betydelig, som en følge av nye reformer, økt oppgavemangfold og at stadig flere innbyggere benytter de ulike kommunale tjenestene og velferdstilbudene.

De siste årene har imidlertid inntektsveksten vært lavere enn veksten i utgiftene, og kommunesektoren har dermed gått med til dels betydelige underskudd. De økende underskuddene i kommunesektoren vekker grunn til bekymring, og effektive tiltak for å rette opp den økonomiske ubalansen er påkrevd.

Mens Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet bare synes å ha en eneste løsning på kommunenes økonomiske problemer, nemlig å overføre stadig mer penger fra staten til kommunene, så har Fremskrittspartiet og regjeringspartiene et mer nyansert syn på virkemiddelbruken for å rette opp denne ubalansen.

De borgerlige partiene er langt mer positivt innstilt til å bruke virkemidler som konkurranseutsetting og omstilling for å fremme kvalitet og spare penger i kommunesektoren.

Kritikken fra sosialistpartiene mot det økonomiske opplegget for kommunesektoren i avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, må oppfattes som overdreven og ubegrunnet, for nok en gang får kommunene en realvekst i sine inntekter.

Den største framtidige utfordringen for norsk kommunesektor er ikke pengemangelen alene, men det å være omstillingsvillig og endre på en gammeldags organisasjons- og driftsstruktur - for på den måten å legge til rette for en bedre ressursutnyttelse. Når både drift og tjenesteyting i kommunesektoren stort sett er organisert som et offentlig monopol uten noen form for effektivitetsfremmende konkurranse, er det svært nærliggende å anta at driftskostnadene blir unødvendig høye og kvaliteten ikke god nok.

Mangelen på konkurranse om å utføre de kommunale oppgavene har ført til at mange norske kommuner aldri har hatt noe virkelig stort press på seg med hensyn til å organisere og utføre oppgavene på en billigere og bedre måte, slik private bedrifter alltid har måttet gjøre. Marked og konkurranse er slett ikke verre å forholde seg til for offentlig sektor enn det er for privat sektor. All kommunal drift og tjenesteyting burde vært underlagt en konkurranselovgivning, slik det private næringsliv alltid har vært. Selv om konkurranseutsetting i kommunal sektor ikke er direkte forbudt, har kommunene i realiteten allikevel en monopolstilling på velferdsområdet - på grunn av utstrakt lokalpolitisk motstand mot konkurranse.

Det kommer imidlertid stadig flere rapporter som tyder på at kommunene ikke er i stand til å utnytte ressursene godt og effektivt nok, og at det er et stort økonomisk innsparingspotensial i konkurranseutsetting. Allikevel brøler sosialistene ensidig om mer penger til kommunesektoren, samtidig som man panisk vegrer seg mot konkurranseutsetting. Ingen kommune som motsetter seg konkurranseutsetting, burde ha lov til å klage. Man bør vurdere å lovpålegge kommunene å konkurranseutsette drift og tjenesteyting. Et pålegg for kommunene om å drive aktiv konkurranseutsetting innenfor alle områder der de i dag driver tjenesteyting i egen regi, ville ha skapt et velferdsmarked der pris og kvalitet ville være mer i fokus, til fordel for både brukere og skattebetalere.

Velferdskonsumentene må tilbys full valgfrihet mellom kommunale og private aktører innen skole, helse og eldreomsorg. Over tid vil konkurranseutsetting, valgfrihet og tilbudsmangfold gi bedre og billigere tjenester på alle disse viktige velferdsområdene, hvilket er helt nødvendig dersom velferdskommunen skal opprettholde bærekraft og legitimitet i framtiden.

Signe Øye (A) [12:18:19]: I kommuneproposisjonen ser vi igjen et klart skille mellom den politikken som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fører, og den som høyresiden, Høyre og Kristelig Folkeparti, går inn for - godt fulgt av Fremskrittspartiet.

Regjeringens forslag om å øke bevilgningene til kommunene med 2-2,5 milliarder kr for neste år - som i dag får flertall fordi Fremskrittspartiet støtter det - vil gi et vesentlig dårligere tjenestetilbud og kutt i skole og eldreomsorg.

Arbeiderpartiet er uenig og mener en slik økning er altfor liten, slik vi kjenner situasjonen ute i kommunene. 114 kommuner er satt under statlig tilsyn. Underskuddet i sektoren er anslått til mer enn 13 milliarder kr. Vi vil gå inn for en økning på mellom 3 og 4 milliarder kr i kommunesektorens frie inntekter for neste år. Arbeiderpartiet mener at det er uakseptabelt at barn og eldre skal svi for at Regjeringen prioriterer skattelettelser til de rikeste framfor velferd og trygghet.

Det opplegget for 2005 som Bondevik II-regjeringen presenterer for kommunene, er det dårligste den har lagt fram. Neste år vil det bli en vekst på kun 1 pst. Det vil si at den foreslåtte veksten i frie inntekter knapt nok dekker de merutgiftene i 2005 som er knyttet til endringer i befolkningssammensetningen, bl.a. at vi får flere eldre.

Samtidig sier Regjeringen at den har som mål at kommunene skal få økt handlefrihet. Hvilken økt handlefrihet vil kommunene få i 2005? Selvfølgelig ingen - bortsett fra handlefrihet til å legge ned nødvendige tilbud til innbyggerne og å si opp kommunalt ansatte. Det er den handlefriheten flertallet - regjeringspartiene og Fremskrittspartiet - i dag sender ut til landets 434 kommuner og 18 fylkeskommuner.

Stortinget vedtar i dag å sende enda flere kommunalt ansatte ut i ledighet. En del av den økte arbeidsledigheten er selvfølgelig en konsekvens av dårlig kommuneøkonomi. Det bekrefter også tall fra Aetat. Ved utgangen av mai 2004 ble det registrert 36 pst. flere arbeidsledige innen helse-, pleie- og omsorgssektoren, sammenlignet med situasjonen i januar 2003. Dette rammer ikke minst distriktene, der det svært ofte ikke er andre jobber å få innen akseptabel pendleravstand.

Det er merkelig at Kristelig Folkeparti kan være med på en slik prioritering. Det synes også nesten alle Kristelig Folkepartis ordførere og kommunepolitikere. For inneværende år var det Arbeiderpartiet som reddet situasjonen, ved å kreve mer til kommunene i budsjettet. Kommunene fikk 2,2 milliarder kr mer enn det Regjeringen la opp til. Mange politikere fra Kristelig Folkeparti og fra Høyre jublet. Det er langt fra sikkert at det blir Arbeiderpartiet som blir den reddende engel nok en gang. Nå er det inngått forlik med Fremskrittspartiet - uten en eneste krone i økning her i Stortinget. Det er ikke overraskende. Fremskrittspartiet har penger til kommunene bare i revidert budsjett. Det er pussig - for å si det mildt.

Regjeringen vil tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene. Igjen ser vi store og plutselige endringer over natta som rammer svært mange kommuner negativt, jf. det som skjedde for et år siden som gjaldt overføringer til rus og psykiatri. Mange av de samme kommunene kommer igjen negativt ut. Det motsatte skjer med dem som skal få mer penger. Bergen ser ut til stadig å være den utkårede i kampen om mer penger. Hvordan tenker Regjeringen seg at de kommunene som kommer dårlig ut gang på gang, skal takle en slik brå utfordring? Det kunne statsråden kanskje fortelle disse kommunene.

Alle kommunene i Østfold tapte i fjor - over 30 mill. kr ved omleggingen av kostnadsnøkkelen for rus og psykiatri. Nå skal så å si de samme kommunene på nytt rammes av omlegging av selskapsskatten. Østfold-kommunene taper igjen 40 mill. kr. Dette er totalt uakseptabelt.

Arbeiderpartiet avviser hele forslaget om tilbakeføring av selskapsskatten nå. Vi mener at dette må ses i sammenheng med hele finansieringssystemet for kommunesektoren og behandles av Inntektssystemutvalget, som nå er midt i dette arbeidet, og skal legge fram sin innstilling innen utgangen av 2005.

Med Arbeiderpartiets økte ramme på mellom 3 og 4 milliarder ville Østfold fått 133 mill. kr mer. Det ville vært et godt og nødvendig bidrag.

Steinar Bastesen (Kp) [12:23:45]: Jeg skal prøve å være kort. Jeg tar presidentens anmodning ved begynnelsen av møtet ad notam.

Det er ikke mulig på fem minutter å gå inn i detaljene i en innstilling en ikke har vært med på å komitebehandle.

Gro Harlem Brundtland sa i sin tid at alt hang sammen med alt. Det er Kystpartiet enig i. Et hovedproblem i kommunene er fallende skatteinntekter og økende pensjonsutgifter. Det er ikke et resultat av at det blir flere ansatte, men det er et resultat av at Høyre-politikken fungerer.

Målet var å frigi arbeidsplasser. Mellom 20 000 og 30 000 arbeidsplasser for yrkesvalghemmede er nå frigitt. Det er også frigitt mellom 17 000 og 20 000 industriarbeidsplasser. Vi har nettopp behandlet skipsfartsmeldingen, og flere arbeidsplasser vil utvilsomt bli frigjort i de maritime næringene. Kommunene frigjør arbeidsplasser for administrativt ansatte, lærere og sykepleiere i raskt tempo. Samlet gir dette betydelige skattetap for kommunene. Hva har Kommunaldepartementet tenkt å gjøre for å kompensere for dette skattetapet som de selv har vært med på?

Når frigivelsen tar form av tvungen førtidspensjonering, og når yrkesvalghemmede anmodes om å søke uføretrygd, fører dette til en betydelig utgiftsøkning både for pensjonskassene og for trygdebudsjettet.

Alle sammen ble rammet av streikene i sommer. Det skulle vitne om at pensjoner er viktig. Ja, kanskje det er viktig at vi får billig arbeidskraft fra østblokklandene. Jeg tror at det var med på å utløse de streikene vi hadde i sommer.

I tillegg viser tall fra jordbruksoppgjøret, jordbrukssektoren og fiskerisektoren at et betydelig antall årsverk er frigjort i disse sektorene. Den frivillige kondemneringsordningen i fiskerisektoren skulle tale om det. Salg av melkekvoter fører til færre og færre bønder. Det betyr tapte skatteinntekter. Dette er gode eksempler.

Regjeringen ønsker ny vekst, men hemmer veksten. Næringsutviklingen i kommunene blir hemmet. Kommunene tvinges til å etablere bomringer, som i økende grad trekker næringsaktiviteten ut av distriktskommunene. Igjen er det bileierne som skal være statens melkeku.

Kystpartiet beklager at Regjeringens politikk langsomt kveler Kommune-Norges økonomi, og at den ikke tar ansvar for dette gjennom overføringer som treffer de kommunene som trenger det mest.

Kystpartiet ønsker å støtte alle forslag som vil bedre kommunenes økonomi.

Presidenten: Presidenten savnet avslutningen om at landet selges stykkevis og delt, men det kommer vel kanskje neste gang.

Steinar Bastesen (Kp) (på veg ned fra talerstolen): Jeg skulle ha sagt det, men det får bli en annen gang!

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Lise Holmberg (H) [12:28:03]: Dagens debatt etterlater ingen tvil om at mange kommuner sliter økonomisk. Det er da også riktig, som KS hevder, at den finansielle situasjonen i kommunesektoren er svak, og at det er behov for tiltak som kan bidra til å forbedre denne situasjonen. Det er derfor nødvendig at departementet og KS viderefører positive konsultasjonsordninger for sammen å vurdere hvordan en kan gjenopprette en balanse. Men det er like nødvendig at kommunene selv ser på mulige endringer i egen organisasjon og eget aktivitetsnivå. Kommunestrukturen er dessuten et helt klart element i denne sammenheng. Dette har for øvrig kommunalministeren lenge frontet på en aldeles utmerket måte, og jeg er sikker på at det vil gi resultater framover.

Representanten Reidar Sandal kom i sitt innlegg med harde utfall mot konkurranseutsetting og privatisering. Ingen positive elementer ble trukket fram. Jeg synes det er merkelig at Arbeiderpartiet aldri kan trekke fram de gode eksemplene, at de aldri kan trekke fram de fornøyde brukerne eller vise til at det faktisk er mange fornøyde ansatte.

Sterke kommuner, med stor grad av handlefrihet, vil være best i stand til å gi innbyggerne nødvendige tjenester. Da må rammefinansiering være hovedfinansieringsmodell for kommunesektoren. Antallet og omfanget av øremerkede tilskudd bør derfor begrenses framover. Jeg beklager at opposisjonen ikke vil være med på det. Jeg beklager at opposisjonen ikke ønsker sterkere kommuner, som bedre kan ivareta brukernes behov for de gode tjenestene. I tillegg synes jeg det er merkelig at man ikke ser fordelen av å slippe detaljstyrte statlige rapporteringskrav og tilpasninger.

Jeg er fornøyd med budsjettavtalen med Fremskrittspartiet. Den sørger for at vi tar grep i forhold til viktige utfordringer på kommunesektoren. For kommunesektoren som helhet vil det være positivt å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene. Dette vil styrke kommunenes incentiver til å drive næringsutvikling, og det vil bedre sikre næringsetablering lokalt. Mange kommuner taper imidlertid på den foreslåtte modellen, og det er derfor positivt at ordningen nå får en bredere utredning, slik at man best kan sikre et godt beslutningsgrunnlag når saken kommer tilbake til Stortinget til høsten, for en kan ikke se bort fra at denne omleggingen kommer i en periode hvor kommunene er pålagt store utfordringer gjennom endringer i inntektssystemet og omfattende reformer som er vedtatt nettopp her i Stortinget.

Det kommer an på øynene som ser, sies det. Men når jeg hører på deler av opposisjonen, særlig SV og Senterpartiet, blir jeg slått av negativiteten. Jeg har lyst til å si at jeg sterkt tar avstand fra all svartmalingen, for Norge er verdens beste land å bo i.

Britt Hildeng (A) [12:31:37]: Regjering og storting er full av velvilje og forståelse for Oslos spesielle sosiale problemer og full av honnørord når Oslo omtales som hovedstad. En snakker om hovedstaden som den økonomiske motoren, som ansiktet utad. Men disse tilløpene til festtaler som vi fra tid til annen opplever, forstummer når de harde realitetene diskuteres. Når det er snakk om økonomi og økonomisk fordeling kommunene imellom, er den verbale forståelsen for Oslo forstummet.

Regjeringens forslag om å tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunen er isolert sett en god ting for Oslo. Men når tilbakeføringen ses i sammenheng med inntektsutjevningen som foreslås, fører det til et tap for Oslo på ca. 160 mill. kr. Da er det på sin plass å minne Stortinget om historien om selskapsskatten og Oslo.

Da selskapsskatten ble statliggjort, fikk Oslo et hovedstadstilskudd som delvis skulle kompensere for bortfallet av selskapsskatten. Hovedstadstilskuddet til tross ble Oslos nettotap den gang 300 mill. kr. Ytterligere tap av inntekter fikk vi da hovedstadstilskuddet senere falt bort. Og nå, med det foreliggende forslag, vil Oslo tape ytterligere 160 mill. kr.

Regjeringens forslag til kommuneøkonomi innebærer en viss realvekst for kommunene. Oslo kommune får ingen andel av denne veksten.

Nå er Arbeiderpartiet de første til å minne om at Oslo kommune ikke tar i bruk sitt eget inntektspotensial - det som ligger i eiendomsskatten. Men det kan ikke forsvare at en systemmessig straffer landets hovedstad og landets største kommune. Skal Oslo kunne løse sine oppgaver, må det kommunale inntektssystemet være slik at det gjør det mulig. Og jeg vil minne om de spesielle utfordringene Oslo har; det er en kommune med store forskjeller, med mange under fattigdomsgrensen, kommunen har den høyeste innvandrerandel i landet, og den er et samlingssted for mennesker med rusproblemer og bostedsløse. Et rettferdig inntektssystem må ta høyde for dette.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [12:35:10]: Når eg reiser rundt om i landet, ser eg vekst og nybygging overalt; Oslo vert pynta på rundt Stortinget, det å kjøra inn og ut av Bergen er eit eventyr no i forhold til for ti år sidan - berre som nokre eksempel.

I eit av verdas rikaste land, med ein offentleg sektor som nok fortonar seg som ein utopi for mange av verdas nasjonar, har elendigheitsbeskrivinga også i denne debatten nærmast vore total frå venstresida. Det vert litt uverkeleg.

Likevel ser Kristeleg Folkeparti at mange kommunar strevar. Fleire eldre - og det kan jo verta fleire etter kvart - og andre demografiske utfordringar og svikt i skatteinntektene er eksempel på årsaker som gjer at økonomien er strammare enn ein kunne ynskja. Så er lågare rente, minkande arbeidsløyse og eit næringsliv med ein gryande optimisme moment som borgar for ei lysare framtid.

Men lat det vera klart: Kristeleg Folkeparti er stadig på leiting etter moglegheiter for å styrkja kommuneøkonomien. Å berre vidareføra ein situasjon der underdekning er erkjent, er sjølvsagt problematisk. Men Kristeleg Folkeparti trur også at større fridom, forenkling, nedbygging av lovar og reglar - kort sagt eit enklare Noreg - kan gje betre løysingar og dermed betre økonomi i Kommune-Noreg.

Kristeleg Folkeparti ser ikkje på kommuneproposisjonen som optimal. Vi synest at det er lite kjekt at modellen for selskapsskatt ikkje er vald. Det betyr usikkerheit for kommunane med omsyn til kva dei kan rekna med til neste år, og det undergrev mykje av føremålet med kommuneproposisjonen, nemleg at kommunane får ein meir føreseieleg situasjon. Men vi får noko meir tid på oss. Og når selskapsskatten og symmetrisk inntektsutjamning skal fastsetjast til hausten, vil Kristeleg Folkeparti vera svært merksam på resultatet for dei mange små distriktskommunane som har tapt på fleire av endringane i inntektssystemet. Det er viktig for oss at det ikkje er desse som sit igjen med rekninga etter omlegginga av selskapsskatten.

Så vil eg til slutt leggja til at symmetrisk inntektsutjamning i alle høve er ei svært positiv, enkel og rettferdig utjamning mellom rike og fattige kommunar. Det er ei viktig endring, som fortener både større merksemd og tilslutning i saka.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:37:54]: Senterpartiet er opptatt av hvordan vi kan sikre våre barn og barnebarn en god skole. Det er kommunene som har ansvaret for skolens økonomi. Nå vet vi at mange kommuner sliter økonomisk, og det fører også til kutt på skolebudsjetter. Senere i dag skal vi debattere St.meld. nr. 30 for 2003-2004, Kultur for læring. Meldingen tar for seg hele grunnopplæringen og inneholder en rekke tiltak som vil være med og gi en bedre skole. Men en forutsetning for dette er at de økonomiske ressursene er til stede, slik at man kan drive en god skole og sette i verk de tiltak som bl.a. denne meldingen varsler.

Den politikken som Regjeringen varsler på skatt framover, gir grunn til bekymring for om tiltakene og satsingen på skole virkelig blir gjennomført. For hva er situasjonen i skolen i dag? Jo, Econ Analyse slår i dette års rapport om kommunale utdanningsbudsjetter fast følgende:

"Nedgangen i ressursbruken for hver elev vil fortsette "

Det blir flere elever pr. lærer, mindre penger blir brukt til nytt utstyr, og flere skoler blir lagt ned. Antall delingstimer er blitt redusert drastisk, og dette vil fortsette, noe som rammer de svake elevene.

Rapporten konkluderer med at tallet på lærertimer pr. elev er redusert med 3 pst. i grunnskolen siden denne regjeringen tiltrådte. I 289 kommuner blir det flere elever pr. lærer, og i videregående er nedgangen i lærertettheten fra 2002 og til i fjor på 4 pst. Det slås fast at denne utviklingen kommer til å fortsette dersom det ikke gjøres noen grep. Er det slik vi skaper en bedre skole?

Senterpartiet vil arbeide for en vesentlig bedring av kommunenes økonomi. Vi har gjort vår prioritering. Det er det mange som både har understreket og anklaget Senterpartiet for i denne debatten. Vi har sagt at vi vil satse på skole, og vi har fulgt opp våre løfter i valgkampen til de mange foreldre og barn som ser at dette er viktig.

Jeg tror ikke at alle partier her i denne sal kan si det samme, at man har satset på skole.

Jeg synes det er viktig - og jeg har lyst til å si det - å lytte til alle de signalene som kommer om store kutt på utdanningsbudsjettene rundt om. Kommunepolitikerne ønsker ikke å gjøre det, men de blir faktisk tvunget til det, fordi kommunebudsjettene krever det.

Karin Andersen (SV) [12:41:05]: Symmetrisk inntektsutjevning er mer rettferdig enn den inntektsutjevningen vi har i dag. Det er SV enig i. Men SV vil oppfordre Regjeringen til i hvert fall å følge sin egen tankegang når de har lagt fram en skattemelding der de for første gang i historien også tør si at det skal betales skatt på aksjeutbytte. Når de rikeste må det, skjønte Regjeringen at de måtte sukre den pillen litt og gi ut noen andre skattelettelser. Men når kommunesektoren skal få endret sine inntekter vesentlig, blir det gjort samtidig som det skal strammes inn, og da må Regjeringen erkjenne at det er helt umulig for mange kommuner å akseptere dette, fordi det skjer i en situasjon der de har altfor lite penger fra før. Så hvis man ønsker å få gjennomført slike endringer, må man gjøre det i en situasjon der det er balanse i økonomien, og der det er mulig for kommunene å få det til.

Så sier representanten Holmberg fra Høyre at Norge er verdens beste land å bo i. Ja, det er det for de aller fleste, og det blir bedre og bedre, særlig for dem som har aller mest. Jeg vil spørre representanten Holmberg fra Høyre - det er et viktig verdispørsmål - om det da er det aller viktigste vi greier å prioritere. Høyre gjør det ikke. SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør det, fordi vi prioriterer bl.a. skolen, der statsråd Solberg innrømmer at det blir færre lærere, det blir større klasser, og samtidig er statsråden helt klar over at det er elever i den norske skolen som ikke engang lærer å lese og skrive. At svaret da er at det skal være færre lærere, at det skal være større klasser, og at det skal bli færre delingstimer, er det helt umulig å forstå både for oss i SV og for alle lærere og for alle foreldre jeg har snakket med. Det er umulig å forstå at det skal være en riktig prioritering. Det er helt umulig å forstå hvorfor skolen, der elevene skal lære det som er viktig, som de skal greie seg med for framtida, skal henge etter når det gjelder teknologi, når det gjelder det å ha mulighet til å komme ut i samfunnet og ha kontakt med det, og når det gjelder det å kunne ha moderne, oppdatert læremateriell til enhver tid. At det er framtidsrettet, er umulig å forstå.

Så til at høyresiden mener at spesielt SV er opptatt av å detaljstyre, og at man har mange statlige ordninger. Jeg har bare lyst til å minne Regjeringen og flertallet om at de i fjor innførte en ny momskompensasjonsordning. Vi har fått henvendelser fra svært mange kommuner som sier at de faktisk er nødt til å bruke årsverk - byråkratiske årsverk - på denne nye ordningen. Fra SVs side er det helt klart: Vi ville heller hatt en hjelpepleier eller en lærer istedenfor en ny byråkrat som skal sitte og regne på dette.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:44:25]: Jeg blir litt forundret, men ikke overrasket, når Arbeiderpartiet og SV er uenig i markedstenkningen i kommunesektoren. De mener at utviklingen i kommunene skal være politisk styrt, og det kan man til dels være enig i, men den skal være politisk styrt på markedets, dvs. innbyggernes, vilkår og premisser. Forskning viser at trenden både i Norge og i andre land er at vi går over til mer markedstenkning, og at befolkningen vil kunne velge hvilket tilbud de vil ha, og hvordan de vil ha disse tilbudene. Dette verken kan eller bør politikerne styre. Innbyggerne må ha frihet til å velge.

Karin Andersen nevnte i sitt innlegg barnehageforliket og at det nå legges opp til at det blir plass til alle i barnehagen, dvs. alle som vil. Nå blir det vel slik en gang at alle skal få plass i en barnehage, forhåpentligvis ikke i den samme. De aller fleste kommuner har flere barnehager, både kommunale og private, dvs. at foreldrene kan få velge. Det samme mener Fremskrittspartiet bør gjelde på flere områder, bl.a. innen omsorgssektoren og skolen. Det kan skje når pengene følger brukeren og det blir konkurranse, slik at kvaliteten på tjenestene blir bedre og de som tilbyr tjenester, må konkurrere om brukere og innbyggere.

Markedet, dvs. innbyggerne, skal styre utviklingen i kommunene, ikke politikerne. Det er beklagelig at sosialistene vil ha et liksom-demokrati, med slagordet: Velg oss, og vi skal styre dere.

Sigbjørn Molvik (SV) [12:46:28]: Sosialkomiteen behandlet tidligere i vår St.meld. nr. 45 for 2002-2003, Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene. Også her er anbud og konkurranseutsetting et sentralt virkemiddel fra Regjeringas side.

Men så er spørsmålet om dette er et virkemiddel som gir god effekt, både når det gjelder kostnader og kvalitet. Det sier stortingsmeldinga en del om. Når det gjelder kostnadene, sier Regjeringa sjøl i stortingsmeldinga følgende:

"Det er er derfor vanskeleg å seie noko eksakt om potensialet for kostnadsreduksjonar i kommunesektoren på generelt grunnlag."

Det heter videre, i forbindelse med at Asplan har gjort en undersøkelse i Trondheim:

"Undersøkinga viser ingen vesentleg kostnadsreduserande effekt av konkurranseutsetjinga."

Det som da videre sies, er:

"Når det gjeld bruk av anbodskonkurransar indikerer dei fleste studier at dette har størst effekt på kostnadene på kort sikt."

Det er altså slik at når man konkurranseutsetter en tjeneste, vil de som vil inn i dette markedet og vinne anbudskonkurransen, legge inn en lav pris, og disse kostnadene stiger etter hvert. Da er det altså slik at konkurranseutsetting i seg selv legger til rette for at de som jobber i denne sektoren, de skal løpe enda fortere og gjøre arbeidet på enda kortere tid.

Hva så med kvaliteten? Econ har oppsummert erfaringer både fra Sverige og fra Norge om dette. De konkluderer med:

"ECON sine analysar viser ikkje signifikante funn i høve til endringar i "objektiv" målbar eller brukardefinert kvalitet."

Oppsummert blir det altså slik at det vi har av erfaringer og seriøse undersøkelser, gir lite grunnlag for å si at kostnadene eller kvaliteten påvirkes i noen positiv retning gjennom anbudsutsetting og konkurranseutsetting. Til tross for dette vil regjeringspartiene og Fremskrittspartiet likevel legge til rette for mer konkurranseutsetting og anbud i kommunene. Dette kan, på bakgrunn av det jeg har sagt, kun ha én begrunnelse: den ideologiske.

Regjeringa sier også i St.meld. nr. 45:

"Trugsmålet om sjølv å bli utsett for konkurranse fungerer som eit incentiv til å drive verksemda meir effektivt."

Javel, det er altså truslene som skal gjøre tjenestene bedre, og ikke samarbeid med den ansatte.

Per Sandberg (FrP) [12:49:39]: Mye av debatten har dreid seg om konkurranseutsetting og privatisering. Siste taler var inne på dette med ideologi. Jeg må få lov til å si at for Fremskrittspartiets del har vi ikke noe prinsipp om at alt skal privatiseres. Det er ikke noe ønske fra vår side at vi skal privatisere alt, det er ikke det som er målet. For oss er målet at de som har behov for tjenester, i større grad skal få lov til å bestemme kvaliteten på de tjenestene de får. Det er ikke slik at fordi om vi bruker et anbudsprinsipp og får større konkurranse inn i bildet, så slippes det løs i forhold til at folk skal løpe raskere, og at det skal bli større press på arbeidsplassen. Det er det fortsatt myndighetene som skal regulere.

Jeg synes det er litt trist at det, når en snakker om konkurranse og tjenestetilbud, skal være så svart/hvitt. Konkurranse fungerer på mange andre områder, og da tror jeg også det kan fungere på dette feltet.

Jeg vil bare kort kommentere forslagene nr. 16, 17 og 18, fra Fremskrittspartiet. Når det gjelder forslag nr. 16, er det et nesten likelydende forslag fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i innstillingen, altså forslag til vedtak V. Den eneste forskjellen er at vi mener at hvis det skal legges fram noe forslag til den type plan, må det være grundighet som ligger til grunn. Da må vi bruke noe mer tid, og jeg tror ikke at sånne drøftinger vil føre til noe resultat hvis vi skal få dette i budsjettet for 2005. Derfor foreslår vi her at Regjeringen kan legge fram et forslag i kommuneproposisjonen for 2006.

Når det gjelder forslag nr. 17, er det bare en presisering av det forliket vi har inngått med regjeringspartiene om at Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 følger opp avtalen mellom Sosialdepartementet og vertskommunene i 2005. Det er en presisering, det kan kanskje være litt uklart, det som står i merknadene og i avtalen, men fra Fremskrittspartiets side er det veldig viktig at vi følger opp den avtalen.

Jeg vil beklage at forslag nr. 18 er litt uklart. Det Fremskrittspartiet mener med det, er å inkludere 14-kommunegruppa i kompensasjonsordningen vedrørende arbeidsgiveravgift. Vi mener at den saken ikke er helt avklart ennå, og at Regjeringen bør vurdere hvorvidt disse 14 kommunene også skal inkluderes i den kompensasjonsordningen som resten av Kommune-Norge deltar i.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:52:51]: Eg vil kommentera to forhold. Det eine er delvis tilbakeføring av selskapsskatten. Når Regjeringa her legg fram ein modell der sju kommunar, frå Sør-Trøndelag og nordover, ser ut til å få meir midlar, der f.eks. seks av 21 kommunar i Rogaland ser ut til å få meir midlar, dei resterande får mindre, er det ein modell som Senterpartiet ikkje kan akseptera. Vi har g øyre i forhold til synspunkt som kjem inn. Eg vil minna om at både KS og LVK meiner ein bør sjå på ei slik omlegging i samband med det arbeidet som går føre seg om inntektssystemet.

Det er no skapt utryggleik frå fleirtalet om korleis situasjonen blir til hausten. Det var ein liknande utryggleik på dette tidspunktet i fjor. Då gjaldt det rus og psykiatri. Då kom Regjeringa tilbake i ei eiga sak, men det var jo ikkje endra eit komma i fordelinga i forhold til det som låg i kommuneproposisjonen. Eg håper at Framstegspartiet her har gardert seg noko betre enn i fjor.

Så har det vore diverse skuldingar når det gjeld svartmåling. Eg synest det blir like gale anten vi foretek svartmåling eller skjønnmåling av situasjonen i Kommune-Noreg. Vår tilnærming er realisme. Det er sagt både frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet at vi ynskjer forenkling. Vi ynskjer modernisering og effektivisering, men vi ynskjer at dei tilsette skal vera med på dette. Senterpartiet meiner at den beste ressursen kommunane har, er fornøgde og kvalifiserte tilsette. Då når ein lengst når det gjeld modernisering, og i tillegg er det behov for samsvar mellom oppgåver og midlar og behov for ein plan for å retta opp økonomien.

Dei to siste innspela har komme det siste døgnet. Bystyret i Lillesand har gjort vedtak om å protestera på kommuneøkonomien overfor både regjering og storting. Høgre-ordføraren skal ha møte med statsråden om akkurat dette. Det andre innspelet er frå utdanningsdirektøren i Rogaland, som finn grunn til å melda frå når det gjeld forfallet i skulen. Det er ikkje svartmåling å vera realistisk i forhold til framtida. Det gjeld det viktigaste vi har i dette landet. Det gjeld å sikra ein god skule for barna våre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.