Presidenten: Også her har justiskomiteen foreslått at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Dette anses vedtatt.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:02:41]: (ordfører for saken): Komiteen vil gi forslagsstillerne honnør for å sette fokus på voldtektsofrenes rettssikkerhet. De psykiske skadevirkningene etter en voldtekt kan vare livet ut. Derfor er det viktig at politiet og hjelpeapparatet er godt rustet til å bistå dem som har vært utsatt for voldtekt eller seksuelle overgrep. Det er også viktig at rettsapparatet behandler disse sakene på en skjønnsom måte.

Anmeldelseshyppigheten og antall anmeldte saker som ender i fellende dom, er foruroligende lav. Komiteen mener at dersom flere voldtekter fører til domfellelse, er det grunn til å anta at dette vil virke forebyggende. All erfaring tilsier også at det er viktig for ofrene i en rehabiliteringsfase å få plassert skyld.

Komiteen mener at tilgjengelige og kvalitetssikrede voldtektsmottak, grundig politiarbeid, høy kompetanse i alle ledd i rettsapparatet og bistand og hjelp tilpasset individuelle behov, både i akuttfasen og i rehabiliteringsfasen, er sentrale suksesskriterier. Også der saken ikke ender i fellende dom, må fornærmede ivaretas på en skikkelig måte. I tillegg må det finnes gode tilbud til dem som velger ikke å utsette seg for den belastning en rettssak kan medføre.

Regjeringa og Riksadvokaten har tatt viktige initiativ når det gjelder vold og overgrep. Jeg kan garantere at vi er flere som vil følge framdriften i dette med argusøyne. Tålmodigheten har, etter vårt syn i hvert fall, vært stor nok nå.

Komiteen har delt seg i synet på hva som må gjøres for å styrke voldtektsutsattes rettssikkerhet. Arbeiderpartiet og SV har fremmet åtte forslag i innstillingen. Flertallet, bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, ønsker på sin side ikke å foreslå noe som helst, heller ikke å støtte noen av forslagene fra SV og Arbeiderpartiet.

Det er etter SVs og Arbeiderpartiets oppfatning stor forskjell på hvor langt man vil gå for å få til endringer på dette feltet. Et eksempel er når komiteen i fellesskap viser til at styrking av politibudsjettet for 2005 vil gi politiet mulighet til å anskaffe video- og lydopptaksutstyr, slik at avhøret kan gjennomføres på en bedre og mer rettssikker måte.

SV og Arbeiderpartiet fremmer på sin side forslag om at Regjeringa må sørge for at alle politidistriktene i løpet av 2005 skaffer til veie video- og lydopptaksutstyr slik at rettssikkerheten kan styrkes både for fornærmede og for mulige gjerningspersoner. Dette forslaget avvises altså.

Dokument nr. 8-forslagets punkt 1, om et offentlig utvalg for å utrede voldtektsofrenes stilling, blir ikke fremmet. I stedet fremmer Arbeiderpartiet og SV et forslag om en detaljert handlingsplan for å styrke voldtektsofres rettssikkerhet og gi tilbud om bistand og hjelp. Sentralt i denne handlingsplanen må være igangsetting av forskning knyttet til politiets og rettsapparatets behandling av voldtektssaker der muligheter for forbedring identifiseres. Vi foreslår at det etableres et rådgivende organ for gjennomføring av en slik handlingsplan. Forslaget avvises altså av flertallet.

SV og Arbeiderpartiet fremmer videre forslag som skal styrke voldtektsofrenes tilgang til bistand og informasjon. For det første vil vi gi fornærmede rett til bistandsadvokat i voldtektssaker fra det tidspunkt vedkommende kommer i kontakt med det offentlige. For det andre ber vi Regjeringa legge fram en plan i revidert nasjonalbudsjett for hvordan den vil bygge ut rådgivningskontorene for kriminalitetsofre, og for det tredje ber vi Regjeringa etablere en nettportal og en døgnåpen grønn telefonlinje for ofre for vold, voldtekt og seksuelle overgrep, i løpet av 2005. Ingen av forslagene får flertall.

Arbeiderpartiet og SV vil framheve de to DIXI-sentrenes fantastiske innsats for å støtte voldtektsutsatte i deres mangslungne behov. Vi håper Justisdepartementet vil verdsette disse sentrenes arbeid framover i større grad enn hittil.

Når det gjelder Dokument nr. 8-forslagets punkt 3, om voldtekts- og voldsmottak m.m., viser komiteen til brev fra justisminister Dørum av 25. november 2004. Her går det fram at Sosial- og helsedirektoratet på bakgrunn av kartleggingen av tilbudet i kommunene til personer utsatt for vold og seksuelle overgrep har utarbeidet flere anbefalinger til Regjeringa. SV og Arbeiderpartiet er svært opptatt av at anbefalingene fra direktoratet tas til følge, og fremmer forslag om dette. I tillegg foreslår vi at Regjeringa må sørge for tilgjengelige voldtekts- og voldsmottak over hele landet knyttet til helseforetakene, og at legevakt/akuttmottak har kompetanse og utstyr til å sikre bevis.

Vi registrerer at resten av komiteen mener at Regjeringa gjør et tilfredsstillende arbeid på dette feltet, og at man derfor ikke ønsker å stemme for disse forslagene.

Når det gjelder forslaget om DNA-registrering, mener komiteen at bruk av DNA-test er et viktig virkemiddel for å oppklare straffesaker. Særlig gjelder dette saker som omhandler ulike former for vold, seksuallovbrudd og drap. SV og Arbeiderpartiet vil dessuten presisere at det bør legges opp til en sentral finansiering av DNA-prøvetaking, slik at ikke økonomi blir et hinder for å benytte metoden.

Med hensyn til Dokument nr. 8-forslagets punkt 5, om landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud for voldsutøvere, sier Regjeringen i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner at man vil arbeide systematisk for å utvikle hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere og overgripere. Dette er positivt, men komiteen framhever behovet for et mangfoldig tilbud og ber departementet stimulere til dette. Vi mener det er viktig at personer som utøver vold, eller som begår seksuelle overgrep, får tilbud om hjelp og behandling. SV og Arbeiderpartiet mener dessuten at Alternativ til Vold må spille en viktig rolle i en slik satsing, som ikke bare må knyttes til behandling i fengslene.

Jeg har ikke mer tid, så jeg vil sette fram de forslagene som SV og Arbeiderpartiet står sammen om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Inga Marte Thorkildsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Torny Pedersen (A) [13:08:19]: Arbeiderpartiet har fremmet dette forslaget for å styrke voldtektsofrenes stilling. Dette er et rettighetsspørsmål, knyttet til noe av det verste et menneske kan bli utsatt for. Voldtekt kan ramme både menn og kvinner. Alle har krav på et liv i frihet, uten å bli utsatt for seksuelle overgrep eller å måtte frykte for slike overgrep.

Voldtekt er en alvorlig krenkelse av hver enkelt. Et slikt overgrep kan gi fysiske skader og fysiske sykdommer, med synlige arr, men slike skader leges som regel etter en tid. Det aller verste er nok de psykiske skadevirkningene, som ofte varer livet ut, og som svært lenge kan virke hemmende på livsforhold og på livsutfoldelse.

Voldtekt er brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Vi vet at færre enn hver tiende voldtektsanmeldelse ender med fellende dom, og at vissheten om nettopp dette gjør at mange voldtektsofre ikke tar den tilleggsbelastningen det er å anmelde udåden. I dag anmelder bare én av tolv kvinner voldtekt.

Arbeiderpartiet mener det er viktig å forebygge at voldtekt skjer. For å forebygge og bekjempe seksualisert vold mot kvinner må det settes i verk en rekke tiltak. Dersom flere voldtekter fører til domfellelse, er det grunn til å anta at også det vil virke forebyggende.

Når voldtekter skjer, er det viktig at ofrene vet hvor de kan henvende seg og raskt få menneskelig og medisinsk riktig behandling. Bevissikring som holder i retten, er avhengig av voldtektsmottak der en har god kompetanse og relevant utstyr – f.eks. godt fotoutstyr. Vi er skuffet over at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke vil være med på å styrke rettssikkerheten til både fornærmede og mulige gjerningspersoner ved å støtte forslaget fra SV og Arbeiderpartiet om at «alle politidistriktene i løpet av 2005 skaffer til veie video- og lydopptaksutstyr».

Det bør på enhver legevakt landet rundt sørges for opplæring i sikring av DNA-spor. Dette kan bidra til å styrke politiets etterforskning og øke oppklaringsprosenten. DNA-testing må heller ikke være avhengig av om politiet har økonomi til å utføre den. Derfor mener vi det må utredes en alternativ, sentral finansiering av DNA-testingen, og at en bør vurdere å utvide DNA-registeret. Vi må ta i bruk den teknologien som finnes, slik at viktige bevis i straffesaker ikke går til spille.

Det er av avgjørende betydning at voldtektsmottak finnes over hele landet. Det gjør det ikke i dag. Regjeringens satsing på å ha et voldtektsmottak i hvert fylke er ikke tilstrekkelig, mener vi. Vi etterlyser et høyere ambisjonsnivå. Voldtektsmottakene kan gi et svært viktig tilbud om rådgivning og psykologisk hjelp, slik at ofrene kan komme videre etter overgrepet.

Vi er også skuffet over at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke vil være med på å utarbeide en detaljert handlingsplan for å styrke spesifikt voldtektsofres rettssikkerhet og tilbud om bistand og hjelp. Igangsetting av forskning knyttet til politiets og rettsapparatets behandling av voldtektssaker der muligheter for forbedring identifiseres, er av avgjørende betydning for å løfte viktigheten av dette spørsmålet.

Som nevnt er antallet voldtektssaker som ender med fellende dom, svært lavt. Retten til bistandsadvokat oppstår idet kvinnen anmelder forholdet. Arbeiderpartiet mener denne retten bør utvides til å gjelde fra det tidspunktet man kommer i kontakt med det offentlige, enten gjennom hjelpeapparatet eller gjennom politiet. Det er beklagelig at regjeringspartiene ikke ønsker å gi kvinner rett til bistandsadvokat på et tidligere tidspunkt i voldtektssaker – og bidra til at bevis sikres bedre. Dette ville kunne bidratt til at man fikk en fellende dom i flere voldtektssaker, og at man ivaretok både ofrenes og overgripernes rettssikkerhet.

Kvinner som utsettes for voldtekt, har krav på en verdig behandling. Vi kan ikke lenger akseptere at kvinners rettigheter i voldtektssaker ikke ivaretas.

Linda Cathrine Hofstad (H) [13:13:49]: Det å bli utsatt for voldtekt er en svært alvorlig krenkelse av den som blir rammet. I all hovedsak dreier det seg om kvinner, og det er en stor utfordring å kunne sikre at de får den hjelpen de trenger – fra helsevesenet, fra politiet og fra rettsapparatet.

Det gir grunn til bekymring at relativt få velger å anmelde en voldtekt, og at mange av de anmeldte sakene ender med frifinnelse. Det bidrar definitivt ikke til at flere velger å gå til anmeldelse. Dette er en stor utfordring for politiet, for påtalemyndigheten og for domstolene.

For en som er blitt utsatt for voldtekt, kan det være en stor belastning å kontakte helsevesenet og politiet for bistand og anmeldelse. Fornærmede må derfor vite at det er et profesjonelt og godt apparat som kan gi den bistanden man har behov for.

Under et besøk på voldtektsmottaket i Trondheim ble jeg imponert over den kompetansen og den kunnskapen som innehas der, og ikke minst over den innsatsen som gjøres for å utvikle et godt samarbeid med politiet. Det at det er et godt samarbeid mellom politiområdet og helsevesenet, er viktig for at offeret skal bli ivaretatt på best mulig måte. Dessverre er det slik at helsetilbudet til voldtatte er varierende med hensyn til kvalitet, innhold og organisering av tjenesten rundt om i landet.

Regjeringen har i løpet av de siste tre årene prioritert arbeidet mot vold og seksuelle overgrep høyt. I juni la Regjeringen fram en handlingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner, og den inneholder flere tiltak for å bedre situasjonen for personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Derfor kan jeg selvfølgelig ikke slutte meg til det som saksordføreren og representanten Pedersen sa i sitt innlegg, når det gjelder Regjeringens innsats på dette området. For det første har det gjennom handlingsplanen som justisministeren la fram, blitt iverksatt en rekke tiltak for å bekjempe vold og seksuelle overgrep. Veldig mye har også skjedd i forhold til tiltak i rettsapparatet. Det Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser ut til å glemme, er at slike endringer ikke kan skje over natten. Vi kunne alle sammen ha ønsket at så skulle skje. Men her tror jeg at vi må utfordre seiglivede kulturer og ta innover oss at et slikt arbeid er langsiktig, og vi må ha tålmodighet.

Flere av de forslagene som representanten Pedersen refererte til, er allerede iverksatt, bl.a. et utvidet DNA-register. Det er en gruppe som arbeider med det nå, og vi på Stortinget venter på at den gruppen skal komme med sitt resultat. Jeg synes ikke regjeringspartiene har noen grunn til å gå inn for et forslag som går ut på det samme.

Jeg er glad for at Regjeringen vil iverksette tiltak for å styrke helsetjenestens kompetanse når det gjelder undersøkelser, sporsikring og skadedokumentasjon i voldtektssaker. Dette vil være et viktig bidrag for å øke domfellelsesprosenten, og det vil også ha en stor forebyggende effekt.

Jeg føler meg trygg på at Regjeringens arbeid mot vold og seksuelle overgrep videreføres med stor styrke i tiden som kommer. Vi skal sikre at ofrene blir behandlet med respekt og med verdighet, og samtidig sørge for at det forebyggende arbeidet blir styrket.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:18:07]: Først er det fristende å starte med en kommentar til representanten Torny Pedersen fra Arbeiderpartiet. Etter å ha hørt på avslutningen til representanten Pedersen, følte jeg nesten at dette var en likestillingsdebatt. Hun snakket om kvinners rettigheter som voldtatte. Det håper jeg ikke er tilnærmingen. Tilnærmingen er vel at loven i utgangspunktet skal være kjønnsnøytral. Hvis ikke blir dette etter mitt skjønn langt på vei suspekt, men greit nok!

Jeg tror en voldtekt er noe av det mest nedverdigende man kan bli utsatt for. Enten man er kvinne eller mann, tror jeg at voldtekt er et overgrep som til de grader rokker ved ens personlige integritet på en måte som jeg tror ingen andre kan forestille seg. Det tror jeg er kjønnsnøytralt. Jeg tror det er like fælt for en mann som det er for en kvinne. Jeg tror følelsen er like inngripende hos begge kjønn. Derfor må tilnærmingen være at dette skal gjelde alle som blir utsatt for denne typen overgrep. Det er overgrepet vi ikke aksepterer, ikke hvem det blir rettet mot. Det er overgrepet som er tilnærmingen her, og jeg tror det må være det videre.

Det viktigste ellers er hvordan disse menneskene blir møtt når de skal fortelle at de har blitt utsatt for noe slikt. Den kunnskapen, forståelsen og innsikten som menneskene man treffer i førstelinjen, besitter, tror jeg er et av de viktigste momentene i dette. Det gjelder selvfølgelig også holdningene – holdningene som en blir møtt med når en kommer og forteller at en er utsatt for det ene eller det andre. En skal bli møtt med respekt og forståelse underveis. Hvis ikke vil vi ende opp med mørketall, for belastningen med å stå fram med dette, er så stor at man heller lar det være. Derfor er kvaliteten på de menneskene som møter disse ofrene her, helt avgjørende for hvordan resultatet blir.

Videre er selvfølgelig kompetansen hos politi og påtalemyndigheter, som skal danne grunnlag for en eventuell straffesak, viktig. Har ikke de kompetanse, har ikke de kunnskap, blir resultatet deretter. Dette er helt avgjørende, og det ligger det til rette for, ikke minst med bakgrunn i den styrkingen som justissektoren nå får.

Det samme gjelder, som saksordfører var inne på, domstolenes kunnskap og forståelse. Selv om domstolen skal være nøytral, er vi også avhengige av at domstolen ser ting i sammenheng. Hvis ikke blir det vanskelig. Grunnen til at dette er så viktig, er at en domfellelse skal skje på basis av objektive, rettmessige kriterier. Vi kan altså ikke la følelsene styre oss i en slik sak. Det er ikke lovens intensjon heller. Derfor er det helt avgjørende at vi har ryddighet, ryddighet og ryddighet. Det må være det overordnede i en slik tilnærming.

En annen ting som vi tidvis også har debatt om i justiskomiteen, er holdningen til bistand fra hjelpeapparatet – underveis og etterpå – hos offeret, men også hos gjerningsmannen. Vi diskuterer tidvis hvordan man kan snu holdningene til en del av dem med en kriminell løpebane. Der er det også utfordringer i forhold til gjerningsmennene – som oftest er det menn – få dem til å jobbe med egne holdninger og få innsikt i konsekvensene av de handlingene de faktisk har utført.

Målet må være – for oss alle – at færre skal bli utsatt for denne type kriminalitet. Det er først da vi kan si at vi har lyktes, at de og de tiltakene var bra. Vi ser av statistikken at tallene går ned, ikke fordi mørketallene øker, men fordi kvaliteten på tilbudet blir bedre. Kanskje man også kan bidra gjennom et holdningsmessig aspekt når det gjelder de tjenestefolk som berøres, og også samfunnet for øvrig.

I budsjettforliket har flertallet påpekt en del ting som er viktig. Vi har vedtatt her i salen en videreføring av familievoldsprosjektet i Vestfold, som vi tror vi kan dra stor nytte av. Politiet er også vesentlig styrket, jf. det som saksordfører etterlyste av teknisk utstyr. Det tror jeg det må være en mulighet for å skaffe.

Summen av alt dette må til syvende og sist være at dersom flere skal dømmes, må det være fordi de beviselig har gjort den handlingen, og ikke nødvendigvis for å skåre bedre på statistikken.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [13:22:48]: Både kvinner og menn kan bli utsatt for voldtekt. Voldtekt er en svært alvorlig krenkelse av den enkelte. De psykiske skadevirkningene kan vare livet ut. Derfor er det svært viktig at politiet og hjelpeapparatet er godt rustet til å bistå voldtektsofre. Det er også viktig at rettsapparatet behandler disse sakene på en skjønnsom måte.

Vi vet at mange voldtektsofre vegrer seg for å anmelde saken til politiet. En av grunnene til det kan være at få anmeldte saker ender i fellende dom.

Målet for domstolene er å avsi riktige dommer. Det er ikke et mål å få flest mulige fellende rettsavgjørelser. Det er imidlertid grunn til å tro at domfellelsesprosenten når det gjelder voldtektssaker, er for lav. Det er en utfordring både for politi- og påtalemyndighet og for domstolene å bidra til at seksualforbrytere dømmes for begåtte overgrep.

Politibudsjettet for 2005 er økt med hele 465 mill. kr. Vi i Kristelig Folkeparti forutsetter at denne betydelige ressurstilførselen vil gjøre det mulig for politiet å anskaffe video- og lydopptaksutstyr, slik at avhørssituasjonen kan gjennomføres på en bedre og mer rettssikker måte. Vi forutsetter også at politiet prioriterer grundig etterforskning av saker som gjelder voldtekt og andre seksuallovbrudd.

Forbrytelser som går på enkeltmenneskers integritet, liv og helse er etter vår mening de verste forbrytelser. Det er svært viktig for folks tillit til politi og rettsvesen at overgripere må stå til rette for sine handlinger.

Vi må erkjenne at helsetilbudet til voldtatte er varierende med hensyn til kvalitet, innhold og organisering av tjenesten rundt om i landet. Det er tverrpolitisk enighet i justiskomiteen om at alle som utsettes for vold og seksuelle overgrep, skal få et godt og likeverdig hjelpetilbud. Det er Regjeringens oppgave å sørge for at målsettingen nås med det aller første. Det er imidlertid ikke bare behov for å bedre hjelpetilbudet til voldtatte, det er også behov for å gjøre kjent de tilbud som allerede eksisterer. Nettopp derfor ønsker Kristelig Folkeparti at det skal utvikles en nettbasert veiledningstjeneste til hjelp for personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. En slik nettverkstjeneste bør utvikles av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og driftes av de regionale helseforetakene. Målet må være at den som trenger navnet på et krisesenter, en lege eller en psykolog i nærheten av hjemstedet, lett kan finne fram til det.

Jeg vil gi representantene Gjul, Storberget og Rui, som dog ikke er i salen i dag, honnør for å ha fokusert på de voldtattes rettssikkerhet ved framleggelsen av Dokument nr. 8:94 for 2003-2004. Forslaget har bidratt til en gjennomgang av hva som gjøres, og av hva som er gjort for å bedre voldtattes rettssikkerhet under Bondevik II-regjeringen.

Jeg tror det er bred enighet i komiteen om at Regjeringen har tatt på alvor de utfordringer som vold og seksuelle overgrep reiser. Handlingsplanen om vold i nære relasjoner, som inneholder hele 30 tiltak, er etter mitt syn et bevis på nettopp det. Det samme er oppnevningen av det såkalte Fornærmedeutvalget og etableringen av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Vi ønsker alle at rettssikkerheten til ofre for voldtekt skal være så god som overhodet mulig. Hva som skal til for å nå dette målet, kan det imidlertid være en viss uenighet om.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at det arbeidet som er i verksatt for å bedre fornærmedes stilling i straffeprosessen, gjennomføres så raskt som mulig og deretter følges opp fra departementets side. Vi er også veldig opptatt av at handlingsplanen om vold i nære relasjoner følges opp som forutsatt. Jeg minner om at tre av tiltakene i planen direkte berører voldtattes rettssikkerhet.

Det er også viktig at iverksatte tiltak gis tid til å «sette seg» og virke før nye tiltak iverksettes. Planlagte tiltak må dessuten settes ut i livet så snart som råd er.

Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen arbeider godt for å bedre volds- og voldtektsofres rettssikkerhet. Mye er gjort, men ennå er ikke jobben ferdig utført. Jeg vil ønske statsråden lykke til videre med arbeidet – og samtidig forsikre om at vi vil ha et våkent øye med utviklingen.

Marit Arnstad (Sp) [13:27:50]: Det er etter Senterpartiets mening særlig tre problemer som gjør seg gjeldende knyttet til voldtekt i forhold til andre kriminelle handlinger. Det ene er, som en rekke talere har vært inne på, at det er svært få som anmelder, og mangelen på anmeldelser er i seg sjøl et stort problem. Det andre er en manglende støtte under etterforskning, som gjør at mange ikke fullfører løpet: etterforskning og prosedering av saken, og det er også de langsiktige psykiske skadevirkningene som ofrene for voldtekt er utsatt for i etterkant, og som det ofte tar lang tid å reparere.

Jeg tror ikke en engang trenger å si at dette er et likestillingsspørsmål. Sjølsagt er det et likestillingsspørsmål! Jeg har ikke det konkrete tallet, men jeg vil regne med at mellom 95 og 100 pst. av dem som blir voldtatt, er kvinner. Sjølsagt er dette et likestillingsspørsmål! Frykten for å bli voldtatt er en frykt som kvinner bærer med seg hele tiden.

Jeg opplever at skillet i innstillingen først og fremst dreier seg om hvor langt en vil gå med hensyn til å foreslå konkrete ting knyttet til å bedre rettsstillingen til voldtektsofre, og hvor forpliktende disse konkrete tingene faktisk skal være. Senterpartiet synes at de forslag som er framsatt av SV og Arbeiderpartiet, har mye fornuftig ved seg, og vi mener at det hadde vært mulig for Regjeringen, uten stor møye og uten store økonomiske kostnader, å følge opp de forslag som ligger fra mindretallet i innstillingen.

På den bakgrunn vil Senterpartiet støtte de forslag som er framstilt av Arbeiderpartiet og SV i denne saken.

Statsråd Odd Einar Dørum [13:29:55]: Jeg vil innledningsvis understreke at Regjeringen har gitt arbeidet for å bekjempe seksuelle overgrep høy prioritet, og det er i løpet av de senere år satt inn mye ressurser på å straffeforfølge og forebygge denne kriminaliteten.

Like fullt vurderer Regjeringen det, i likhet med forslagsstillerne, som bekymringsfullt at anmeldelseshyppigheten og antall anmeldte saker som ender i fellende dom, er lavt. Det er også bekymringsfullt at helsetjenestetilbudet til voldtatte kan være varierende med hensyn til kvalitet, innhold og organisering rundt om i landet.

Voldtekt rammer i all hovedsak kvinner, og representerer en særlig utfordring for både rettsapparatet og helsetjenesten. Jeg har notert meg at FN har kritisert Norge for ikke å sikre voldtatte kvinners rettigheter godt nok og bedt norske myndigheter kartlegge og analysere årsakene til de mange henleggelsene og hvorfor man har relativt få dommer. Jeg kan forstå kritikken og at de som utsettes for voldtekt, opplever henleggelse av sakene som både provoserende og frustrerende. Selv om vi har gjort mye på dette området, er en slik kritikk en spore til å ta fatt i det som fortsatt står ugjort. Voldtattes rettsvern må fortsatt styrkes.

I juni 2004 la Regjeringen fram en ny handlingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner. Planen inneholder flere tiltak for å bedre situasjonen for personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, herunder styrking av helsetjenestetilbudet og tiltak for å heve kvaliteten på sporsikring, etterforskning og påtalebehandling i voldtektssaker.

I min jevnlige kontakt med Riksadvokaten har jeg henstilt til ham om å se på mulighetene for å forbedre og tydeliggjøre rutinene for behandling av voldtektssaker, ikke minst med hensyn til politiets og påtalemyndighetens samarbeid med andre instanser. Organiseringen av etterforskingen av voldtekter kan variere geografisk. Samarbeidet mellom rettsvesenet og andre instanser er det også nødvendig å ha for øye hele tiden. Jeg skal gjøre mitt for at kompetanse og dyktighet i politi og påtalemyndighet blir bedret, noe som kan bidra til at henleggelsesprosenten kan bli lavere.

Det er i løpet av de siste årene iverksatt en rekke tiltak som etter min oppfatning ivaretar det behovet som et bredt sammensatt offentlig utvalg for utredning av stillingen for voldtektsutsatte kvinner er ment å skulle fylle. Det gjelder bl.a. den omfattende utredning som ble gjennomført av Kvinnevoldsutvalget. Utvalget la fram sin utredning i desember 2003, NOU 2003 : 31 Retten til et liv uten vold, der det foreslås en rekke tiltak med sikte på å forbedre situasjonen for kvinner og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, herunder forslag om styrking av behandlingstilbudet til overgripere, styrking av tilbudet til barn som er vitne til vold, og forslag om innføring av en ny straffebestemmelse som rammer vold mot kvinner i nære relasjoner, for å nevne noe. En rekke av forslagene som ble fremmet i Kvinnevoldsutvalgets utredning samt innspillene fra høringsrunden, følges opp med konkrete tiltak i nevnte handlingsplan om vold i nære relasjoner, bl.a. overfor kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Justisdepartementet oppnevnte 2. juli 2004 et utvalg, Fornærmedeutvalget, som skal utrede de prinsipielle spørsmålene som ble reist i utredningen om fornærmedes stilling i straffesaker – Anne Robberstad:Kontradiksjon og verdighet, 2002 –for å styrke fornærmedes stilling i strafferettsprosessen, spesielt ofre for volds- og seksuallovbrudd.

I tillegg til ovennevnte utvalg har Justisdepartementet nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere en del praktiske aspekter ved avvikling av straffesaker. Gruppen skal se på hvordan fornærmede og pårørende møtes i forbindelse med straffesaker, de såkalte ikke-rettslige problemstillinger, og hvordan rutinene for måten denne gruppen tas imot av politiet og rettsapparatet på, kan bedres.

Retten til bistandsadvokat utløses i dag når det foreligger en sak om overtredelse av bl.a. voldtektsbestemmelsen, jf. straffeprosessloven § 107a. Dagens tilknytning mellom bistandsadvokatordningen og krav til anmeldelse har gode grunner for seg og bør fastholdes.

Når retten til bistandsadvokat skal utløses, bør bl.a. ses i sammenheng med hva som er bistandsadvokatens rolle og arbeidsoppgaver. Det bør også arbeides videre med å klarlegge hvilket behov voldtektsofre kan ha for rettslig bistand dersom forholdet ikke anmeldes. Hjelp til å fremme erstatningskrav utenom straffesaken dekkes allerede av rettshjelpsloven.

Helse- og omsorgsdepartementet vil følge opp tiltak for å bedre situasjonen når det gjelder voldtekts- og voldsmottak over hele landet, knyttet til helseforetakene, og at legevakt/akuttmottak har kompetanse og utstyr til å sikre bevis, jf. St. prp. nr. 1 for 2004-2005 for Helse- og omsorgsdepartementet.

DNA-profiler har blitt et stadig viktigere bevis i straffesaker. Hensynet til en effektiv kriminalitetsbekjempelse kan tilsi at det bør være en videre adgang til registrering i det sentrale registeret over DNA-profiler enn dagens regler tillater. Imidlertid må det også tas hensyn til personvernet og rettsikkerheten. For å vurdere problemstillingene i denne sammenheng, oppnevnte Regjeringen 2. juli 2004 et utvalg for å vurdere om og hvordan man ved lov- og forskriftsendringer eventuelt kan utvide adgangen til bl.a. å ta DNA-prøver, slik at adgangen blir den samme som for fingeravtrykk, og åpne opp for å registrere DNA-profiler i flere typer saker.

La meg understreke til slutt at Regjeringen legger vekt på at rettssikkerhet er mer enn et individs rettssikkerhet overfor staten. Rettssikkerheten er også en borgers rettssikkerhet overfor overgrep fra andre borgere. Vi kan etter min mening gjøre mye uten at rettssikkerheten i rettslige prosesser krenkes, og det gjelder også på det området som er tema for initiativene og debatten i dag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:35:13]: Jeg har lyst til å trekke fram noe som kom fram i debatten, f.eks. fra representanten Linda Cathrine Hofstad. Hun sier at man ikke må tro at arbeidet for å styrke voldtektsofrenes rettssikkerhet er gjort over natta. Nei, vi tror ikke det. Men vi kan ikke akseptere at den tålmodigheten som i så mange år er utvist på voldtektsofrenes vegne, får lov til å fortsette.

Hofstad viser også til at flere av forslagene som er fremmet, er ivaretatt av Regjeringa, hun trekker fram forslaget om DNA-registrering som et eksempel. Forslaget om DNA-registrering er ikke fremmet i innstillingen i denne saken fra våre to partier. Jeg må også si at jeg er veldig forundret over at ikke flere enn Arbeiderpartiet og SV kan vise til de faktiske forhold når det gjelder voldtektsofres stilling i Norge i dag. Vi viser til helt klare fakta om hvordan situasjonen er – f.eks. at færre enn hver tiende voldtektsanmeldelse ender i fellende dom, at det ble anmeldt 681 voldtekter i 2002 og 724 i 2003. I 2002 førte bare 52 saker til straffereaksjoner. Det anslås også at bare én av tolv kvinner anmelder en voldtekt. At ikke dette er noe komiteen kan slutte seg til, er for meg totalt uforståelig.

I mitt eget fylke, Vestfold, finnes det ikke noe voldtektsmottak. Et menneske som er i sitt livs verste krise, har ikke noen nettside å oppsøke eller en telefon å ringe for å få vite hvor hun – som oftest – eller han, kan få hjelp. Det finnes ikke noe rådgivningskontor for kriminalitetsofre i Vestfold som kan gi informasjon og bistand eller som f.eks. kan være vitnestøtte dersom hun er så heldig å få saken inn i retten. Det finnes ikke et tilgjengelig behandlingstilbud heller, fordi køene i psykiatrien er så lange at en er nødt til å velge mellom å vente i flere måneder, kanskje et år, for å få hjelp, og å betale i dyre dommer, noe ofte den typen ofre ikke har råd til fordi de ofte får økonomiske problemer som en følge av det overgrepet som er skjedd.

Så trekker Fremskrittspartiet fram at hvis flere skal dømmes, må det være bevis til stede. Snakk om å slå inn åpne dører! Spørsmålet er jo hvordan vi skal kunne klare å skaffe de bevisene. Da er f.eks. voldtektsmottak sentralt. Da er det sentralt at det er høy kompetanse i alle ledd. Da er det også sentralt at man i det hele tatt tør å anmelde voldtekten, i visshet om at dette blir tatt på alvor.

Jeg må til slutt spørre statsråd Dørum: Hvordan vil Regjeringa nå helt konkret følge opp anbefalingene fra Sosial- og helsedirektoratet når det gjelder voldtektsofferets stilling? Og når det gjelder f.eks. voldtektsmottak og de andre anbefalingene som er gitt: Hvordan vil Regjeringa følge opp i forhold til Kvinnevoldsutvalget? Vil det gjøres i sin helhet? Eller vil man bare ta det stykkevis og delt og så overlate en god del til – kanskje en skuff?

Ranveig Frøiland hadde her overteke presidentplassen.

Statsråd Odd Einar Dørum [13:38:38]: Det er vel litt frimodig å antyde at vi skal putte i en skuff noe fra et utvalg som ble nedsatt på den forrige regjeringens initiativ, og videreført og forsterket av oss. Vi tar selvfølgelig Kvinnevoldsutvalget på alvor. Derfor er en rekke av forslagene fra utvalget allerede tatt inn i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. De andre forslagene vil bli spesielt vurdert. De er nevnt helt konkret i mine svar til komiteen.

Jeg tror noe av det viktige, som flere representanter har vært inne på, er hvordan helsevesenet organiseres. Her er det slik at Helse- og omsorgsdepartementet har initiert at man skal utvikle ordninger i de ulike fylkene. Det er selvfølgelig et arbeid jeg vil følge med på i min rolle som statsråd, også fordi jeg gjennom Justisdepartementet har ansvaret for alle tiltak som handler om å bekjempe vold i nære relasjoner. Og voldtekt faller i høyeste grad innenfor en slik sammenheng. Så jeg er opptatt av at ikke bare justisfeltet, men hele samfunnsapparatet, skal møte dette.

Jeg er også opptatt av at man får et offentlig ordskifte, hvor holdninger brynes, og hvor det dreier seg om at kvinner som sier nei, blir tatt på alvor. Men jeg vil gjerne vise til at jeg i sin tid var en sterk pådriver for å få fram Seksuallovbruddutvalgets innstilling, at jeg foreslo å kriminalisere grov uaktsomhet ved voldtekt, og at jeg i andre sammenhenger selvfølgelig verdsetter alle selvhjelpsgrupper, inkludert Dixie. Jeg mener at jeg ved eget engasjement, ved departementets engasjement og ved Regjeringens engasjement har et trykk. Men jeg forstår veldig godt at man ønsker å være pådriver i denne saken, og ser det ikke engang som politisk problematisk, for det at det er et trykk på saken, er med på å holde en sak framme for noe som ikke alltid oppfattes som det mest behagelige og lette å takle. Det er utfordrende juridisk, men krenkelsen for dem som opplever det, er stor. Også debatten i dag viser en bred vilje til å holde trykk på saken.

Som statsråd er jeg veldig tilfreds med det, ikke tilfreds i den forstand at vi da har kommet i mål, men tilfreds med at det er et slikt trykk. Av og til føler man at trykket i Stortinget er ubehagelig. Jeg synes ikke et trykk i en slik sak som denne er ubehagelig i det hele tatt. Jeg oppfatter det tvert imot som en vilje i Norge til å holde saksfeltet framme. Jeg er også som statsråd sterkt engasjert i det og ønsker ikke å legge det engasjementet til side. Med de virkemidler som står til min rådighet, både som konstitusjonelt ansvarlig på Justisdepartementets område og som statsråd i et kollegium med andre statsråder, ønsker jeg å være pådriver, i tråd med de svar jeg har gitt til komiteen, og i tråd med de innlegg jeg har holdt tidligere, og som jeg gjerne gjentar her, for å understreke både at jeg forstår motivene til dem som har fremmet forslagene, verdsetter påtrykket og ønsker å kvittere ut at jeg jobber meget aktivt med det.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13.