Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter til hvert av de øvrige partiene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Asmund Kristoffersen (A) [11:39:31]: (ordfører for saken): Sosialkomiteen har i sin behandling av endringer på statsbudsjettet på Helse- og omsorgsdepartementets område for 2004 bare gjort én forandring. Komiteen har for øvrig sluttet seg til alle de endringer departementet har foreslått, med unntak av kapitlet om helseforetaksøkonomien, hvor Fremskrittspartiet og Senterpartiet har et annet bevilgningsforslag. Forandringen er gjort på kap. 710, Nasjonalt folkehelseinstitutt. Denne forandringen er imidlertid vesentlig. Det ble kjent under budsjettbehandlingen at Nasjonalt folkehelseinstitutt hadde anbefalt nyvaksinering for kikhoste for barn i seks–sju-årsalderen innenfor Barnevaksinasjonsprogrammet. Dette var det etter de opplysninger som kom fram, meget god grunn til, ettersom Nasjonalt folkehelseinstitutt den 1. desember i år meldte følgende:

«Kikhoste er nå den smittsomme sykdom som er hyppigst meldt til MSIS. Alle fylker har kikhostetilfeller, slik at man må påregne at kikhostesmitte sirkulerer i hele landet, og at uvaksinerte barn reelt er utsatt for risiko for å bli utsatt for smitte.»

Det er med forundring og bekymring jeg må konstatere at departementet åpenbart ikke hadde tenkt å følge opp denne krystallklare tilråding. Jeg synes ikke det skulle være nødvendig at det var forslag direkte i Stortinget som skulle tvinge fram en løsning for å få barn vaksinert på en tilfredsstillende måte i Norge. En kan jo være fristet til å spørre om det er andre saker av stor helsemessig betydning, med fagmedisinske tilrådinger, som heller ikke er brakt fram i dagen.

Når det gjelder de regionale helseforetakene, er det et bredt flertall som slutter seg til departementets forslag om å tilleggsbevilge 160 mill. kr. Jeg har lenge vært opptatt av at helseforetakene skal få betalt for det de faktisk gjør, og at de forutsetningene som Stortinget legger ved årsbudsjettene, skal gjelde for hele året, slik at det er full forutsigbarhet i finansieringssystemet. Når det nå viser seg at den endrede registreringspraksisen var lavere enn antatt og aktivitetsveksten høyere enn det som ble lagt til grunn, er det viktig at enhetsprisen reflekterer dette og settes opp. Det ville skapt vansker om helseforetakene ikke skulle få betalt for faktisk utført arbeid. Forslag fra tidligere år fra departementet om avkorting i enhetsprisene har gitt nettopp manglende forutsigbarhet.

Så har bl.a. Fremskrittspartiet knipset med fingrene ut i lufta, og 2 milliarder kr ramlet ned for å dekke underskudd i 2004. Det viktigste sett utenfra er vel ikke at Fremskrittspartiet ikke har anvist dekning for disse pengene, men at effekten av dette forslaget ville være svært begrenset om det hadde fått flertall.

I helse- og omsorgsministerens svar til representanten Bjarne Håkon Hanssen på spørsmål om effekten av å bevilge 2 milliarder kr i 2004 svarer ministeren slik i sitt svar 7. desember i år:

«Til ditt første spørsmål; dersom Stortinget bevilger 2 mrd. kroner i 2004 som også blir utbetalt til de regionale helseforetakene inneværende år, er mitt svar at dette vil bedre helseforetakenes likviditet og dempe behovet for driftskreditt i 2005, og vil ikke ha noen resultateffekt i 2005 utover reduserte rentekostnader knyttet til denne ekstra likviditeten slik du riktig påpeker.»

For egen regning legger jeg til at dette trolig ville tilføre alle landets helseforetak til sammen et sted mellom 60 og 70 mill. kr.

Bent Høie (H) [11:44:12]: Jeg viser til saksordførers innlegg og slutter meg i all hovedsak til det.

Jeg er likevel litt overrasket over måten problemstillingen rundt kikhostevaksine ble framstilt på. En kunne der få et inntrykk av at dette var en anbefaling fra Nasjonalt folkehelseinstitutt som var kommet under denne regjeringen, men at denne regjeringen ikke hadde fulgt opp. Da er det grunn til å minne om at denne anbefalingen lå rimelig tydelig også under den forrige arbeiderpartiregjeringen, som heller ikke, på linje med denne regjeringen, klarte å prioritere dette prosjektet høyt nok. At vi nå i fellesskap i Stortinget har funnet en løsning på denne saken, er positivt. Men her er det ingen som kan slå seg på brystet og si at en har vært bedre enn andre. Denne anbefalingen var like klar under den forrige arbeiderpartiregjeringen.

Når det gjelder saken som sådan, er det ikke så mye å si til de ulike forslagene. Det som er lagt fram fra Regjeringen, har fått gjennomslag.

Det er likevel grunn til å kommentere Fremskrittspartiets og Senterpartiets forslag om å etterbevilge penger. Dette har blitt en årlig øvelse i disse debattene. Hvert år er også svaret fra departementet i forhold til betydningen av disse etterbevilgningene og den manglende betydningen av dem rent økonomisk sett for foretakene like klart. Men like sikkert som det svaret kommer det nye bevilgningsforslag fra disse to partiene i tilsvarende sak.

Men det er et forhold som ikke berører det konkret økonomiske, men som kanskje er vel så alvorlig, knyttet til dette bevilgningsforslaget, nemlig at selv om det ikke ville hatt den store økonomiske effekten for foretakene, ville det etter vår oppfatning hatt en ganske stor negativ effekt når det gjelder måten helsereformen skal fungere på, og forholdet mellom Stortinget og helseforetakene. Hvis en hadde lagt opp til et system der Stortinget i omgrupperingsproposisjonen hadde etterbevilget beløp av denne størrelsen, ville en i realiteten revet et av beina vekk under helsereformen, nemlig det som dreier seg om at helseforetakene skal ha et selvstendig ansvar for sin økonomi. Det ansvaret hadde rimelig raskt smuldret bort hvis det var slik at en regnet med at uansett hvor dårlig en styrte økonomisk, ville Stortinget komme springende etterpå og etterbevilge beløpene.

Sosialistisk Venstreparti har et veldig godt poeng i sine merknader når de skriver at en stor del av dette underskuddet faktisk relaterer seg til lønnsoppgjør, lønnsoppgjør som tok helt av, og som foretakene har et selvstendig ansvar for, nemlig fordi lønnspolitikken skal være et av de virkemidlene som foretakene skal bruke i sitt arbeid med å gi et godt helsetilbud i dette landet. Når de ikke klarte å styre denne lønnsutviklingen, må de selv også ta ansvaret for utviklingen.

Ranveig Frøiland hadde her teke over presidentplassen.

John I. Alvheim (FrP) [11:48:10]: Jeg har levd i den tro at det er Stortinget som er ansvarlig for sykehusenes økonomi. Men det er tydeligvis ikke riktig, ifølge representanten Bent Høie.

Helseforetakenes økonomi og gjeldssituasjon og kravet om balanse i 2005 har vært et gjennomgangstema også etter at Hagen-utvalgets innstilling ble avgitt og behandlet av Stortinget i forbindelse med St.meld. nr. 5 i fjor.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet gjennom sin budsjettavtale med regjeringspartiene klarte å øke sykehusenes inntekter for 2005 med 500 mill. kr gjennom rammene, og at ISF igjen skal utgjøre 60 pst. av beregnet utgift. Dette vil bidra til å opprettholde den utviklingen vi så i første tertial i år, nemlig at ventelistene og ventetiden for behandling aldri har vært kortere enn ved inngangen til dette året. Fra annet tertial er dessverre ventetiden og ventelistene igjen blitt økende. Dette skyldes selvfølgelig overgangen fra 60 pst. til 40 pst. ISF-refusjon, noe som vi alle måtte regne med. Jeg regner nå med at det skal bli mulig med en aktivitetsøkning i hvert fall på noen prosent. Det er de mindre sykehusene, altså lokalsykehusene, som vil profittere på at ISF-prosenten øker, idet de kan drive for fullt med omtrent 100 pst. refusjon.

Når det gjelder balansekravet som stilles til foretakene i løpet av 2005, vil dette være umulig å oppnå for noen foretak dersom sykehusene ikke får tilført mer penger, noe Fremskrittspartiet vil komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett. Fremskrittspartiet hadde i sitt alternative budsjettforslag for 2005 et forslag om å utsette balansekravet til 2006 for å unngå en reduksjon av sykehusenes behandlingstilbud og oppsigelse av helsepersonell. Vi fikk dette bare delvis til, ved at man skal komme tilbake til spesielt Helse Sør.

I våre generelle merknader i Budsjett-innst. S. nr. 11 til ramme 16 har vi gjort det klart at vi ville komme tilbake til foretakenes gjeld ved behandlingen av høstens omgrupperingsproposisjon, og vi foreslår at det bevilges 2 milliarder kr ekstra til gjeldssanering for foretakene. Foretakene vil ved utgangen av 2004 ha et opparbeidet underskudd på i overkant av 4 milliarder kr. Selv om renten er lav og de direkte utgiftene til betjening av gjelden ikke er overveldende, men dog ca. 100–150 mill. kr, er det demoraliserende og lite inspirerende å drive et foretak der gjelden bare øker og faren for nedbemanning og økonomikutt hele tiden utgjør et ganske stort press på alle kategorier ansatte i sykehusene. Dette bidrar også til en usikker arbeidssituasjon for alle som jobber i foretakene våre. Dersom sykehusene ikke får tilført midler til nedbetaling av gjeld, vil nye underskudd bli resultatet i 2004 og kravet om balanse i 2005 utopisk.

I høstens debatt rundt Regjeringens budsjettforslag og regjeringspartienes og Fremskrittspartiets avtale har løftene fra andre partier, særlig Arbeiderpartiet og SV, om mer penger til sykehusene vært omfattende. Det merkelige er at sykehusøkonomien var like vanskelig da vi behandlet inneværende års budsjett, hvor regjeringspartiene inngikk et forlik med Arbeiderpartiet, men de kom heller ikke lenger på det tidspunktet. I dag å vifte med store bevilgninger i alternative budsjetter er bare et spill for galleriet.

Jens Stoltenberg uttalte i finansdebatten i fjor:

«Vi har vårt primære budsjett, som vi mener er enda bedre, men vi mener faktisk at det er viktig å få til noen ordentlige milliarder og ikke bare TV-milliarder».

Jeg regner derfor med at disse partiene, også Arbeiderpartiet, nå bidrar til at vi kan få tatt et løft for å bedre sykehusenes økonomiske og organisatoriske driftssituasjon, slik at de kan kvitte seg med den betydeligste del av gjelden.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten John I. Alvheim har teke opp det forslaget som han refererte til.

Sigbjørn Molvik (SV) [11:53:19]: Det kan ofte skapes et inntrykk av at sykehusene i Norge får mindre og mindre penger å rutte med, men tallene viser at det ikke er tilfellet. Neste år er budsjettet på om lag 67 milliarder kr, og det er ca. 5 milliarder kr mer enn for inneværende år. I landet vårt bruker vi altså mye penger på å drive sykehus. Det er riktig og nødvendig, for behovene er store, og det er mange som trenger behandling.

I tillegg til å sikre spesialisthelsetjenesten med tilstrekkelig midler er SV opptatt av å sørge for at de økte midlene som tilføres år for år, kommer de pasientgruppene til gode som trenger det mest. Vi trenger med andre ord en mer målrettet bruk av helsemilliardene.

Den økte aktiviteten vi har sett gjennom flere år, vil de fleste mene er positiv. Men det er helt åpenbart at en betydelig del av denne veksten ikke har vært målrettet mot prioriterte pasientgrupper. Vi vet f.eks. at i den perioden vi har hatt opptrappingsplan for psykiatri, har ressursveksten i andre deler av spesialisthelsetjenesten vært betydelig høyere enn i psykiatrien.

Fra 1. januar i år overtok staten ved de regionale helseforetakene også ansvaret for behandling av rusmiddelmisbrukere. Også på dette området vet vi at det er store mangler og behov for mer ressurser. Vi kjenner også til at høyinntektsgrupper ved sykehusene har hatt en lønnsutvikling som langt overstiger det som var forutsatt, og det som det var bevilget midler til. SV mener derfor det er behov for en grundig gjennomgang av helseforetakenes økonomi, både for å motvirke den lønnsutviklingen som har skjedd for høyinntektsgrupper, og for å sikre at de virksomheter som Stortinget har vedtatt skal prioriteres, faktisk blir prioritert.

De regionale helseforetakene står overfor store utfordringer når det gjelder å få balanse i driften – det er det ingen tvil om. Men for SVs del tror vi ikke veien å gå er å gi en ekstrabevilgning på inneværende års budsjett. Denne typen gjeldssletting vil kun ha marginal betydning for driften av helseforetakene, som også saksordfører var inne på, og vil i tillegg kunne bidra til å forsterke kommende års underskudd gjennom ytterligere vekst av de aktiviteter og den lønnsutvikling som har bidratt til underskuddene. SV ønsker isteden å styrke basistilskuddet til sykehusene med 1 milliard kr, slik vi foreslo i vårt budsjettalternativ, og i tillegg skyve balansekravet ut i tid – til 2006.

Når det gjelder vaksinasjonsprogrammet for kikhoste, vil jeg bare vise til saksordførers innlegg og slutte meg helt til det.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:56:01]: Saksordfører har gått igjennom saken på en grei måte, og Kristelig Folkeparti støtter i hovedsak hans synspunkter. Jeg vil derfor bare kommentere et par punkter.

For Kristelig Folkeparti er det svært positivt at alle barn som ble utsatt for feil strålebehandling ved Rikshospitalet i perioden 1971–1978, nå får utbetalt erstatning for den skade de ble påført.

Vi er også fornøyd med at en samlet komite fremmer forslag om å bevilge 7,5 mill. kr for at en kan sette i gang oppfriskningsvaksinasjon mot kikhoste for alle førsteklassinger i grunnskolen. Denne smittsomme sykdommen sirkulerer nå i alle deler av landet. Det er viktig at en forebygger, slik at flest mulig slipper unna kikhoste.

Våre regionale helseforetak er en stor utfordring både for oss på Stortinget og for dem som skal ha den daglige driften. Det blir ikke lett for noen av dem å få balanse i driften ved utgangen av 2005. Dette målet står fast, selv om vi i forliket med Fremskrittspartiet har lempet noe på kravet for Helse Sør.

I proposisjonen viser en til at helseforetakene har hatt større utgifter til insulinpumper og insulininjektor med forbruksmateriell. Denne veksten skyldes i hovedsak at en har fått flere brukere. Det er svært positivt at stadig flere får hjelp. Samtidig er det viktig å peke på de mulighetene helseforetakene har for å bedre innkjøpsrutiner. På den måten tror jeg en kan kjøpe topp kvalitetsutstyr til en rimeligere pris.

For helseregionene er det også positivt at enhetsprisen for 2004 settes opp, og at det tilleggsbevilges 180 mill. kr i år til dette formålet.

Det er en selvfølge at det utbetales refusjon gjennom ISF-ordningen for all reell aktivitet. Denne aktiviteten kjenner en ikke nøyaktig før året etter. Først da får en et korrekt oppgjør.

Kristelig Folkeparti får kritikk fordi vi er med på å endre ISF-andelen fra 40 pst. til 60 pst. til neste år. Jeg vil minne om at i avtalen med Fremskrittspartiet står det at en skal komme tilbake med en ny vurdering i revidert nasjonalbudsjett for å sikre at dette ikke går ut over pasienter som ennå ikke inkluderes i denne ordningen. Jeg tenker da spesielt på psykiatri, men også på personer med langvarige lidelser.

Det har vært mindre forbruk under egenandelstak 2-ordningen enn forventet. Dette er nå i ferd med å endre seg. Utgiftene i andre kvartal i år var 137 pst. høyere enn tilsvarende periode året før. Informasjonstiltakene begynner å virke, slik at stadig flere kan få de fysikalske behandlinger de trenger, behandlingsreiser til utlandet eller opphold på en opptreningsinstitusjon. Kristelig Folkeparti er glad for at denne ordningen nå er på plass, og at den begynner å fungere tilfredsstillende.

Ola D. Gløtvold (Sp) [11:59:35]: La meg først få uttrykke glede over tilslutningen til forslaget om å bevilge 7,5 mill. kr til oppfriskningsdoser når det gjelder kikhostevaksine. Saksordføreren var inne på den saken, og jeg deler hans bekymring. En kan være betenkt over at et klart råd fra Nasjonalt folkehelseinstitutt ikke blir fulgt opp av Regjeringen. En kan også stille spørsmålet: Er det andre forhold som vi ikke kjenner til i denne sammenhengen?

Kikhostevaksinen har vel, for å gi en liten replikk til representanten Høie, større betydning nå når vi ser at denne sykdommen brer seg veldig raskt utover i hele landet – det gjelder samtlige av landets fylker – enn den kanskje hadde i en tidligere regjerings tid, hvis det er et poeng.

Så til de regionale helseforetak og økonomien der. Her sies det mye rart, og det er stor sett den samme kampen og de samme argumentene. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet strides om hvem som har den dårligste innflytelsen i forlik når det gjelder å rette opp helseforetakenes økonomi. Jeg synes det er grunn til å se på den regnekunsten som bedrives her, og de argumenter som føres mot å bevilge mer penger til helseforetakene. Det blir en regnekunst nærmest på linje med det å regne seg til at en er eldre enn sin egen far!

Jeg synes at 2 milliarder kr må være 2 milliarder kr, om de bevilges i 2004 eller i 2005. Når det er et driftsunderskudd på over 2 milliarder kr, er det klart at 2 milliarder kr gitt nå i 2004 i hvert fall vil rette opp en stor del av ubalansen og gjeldssituasjonen, som staten må ta et visst ansvar for, tipper jeg, i 2005 uansett, i og med at også balansekravet settes så klart til 2005. Det ville, slik som Senterpartiet og Fremskrittspartiet nå sier, sette helseforetakene i en bedre situasjon ved avslutningen av regnskapet for 2004, og gi større rom for handling, først og fremst for pasientbehandling, i 2005. Regjeringspartiene Høyre og Kristelig Folkeparti presiserer klart i innstillingen at en må holde fast ved at statens eierstyring og budsjettdisiplin undergraves i helseforetakene hvis en bevilger mer penger. Jeg synes det blir en veldig fokusering på budsjettbalanse og disiplin og lite fokusering på det som vi burde være enige om, nemlig pasienten først.

Samtidig sier de samme to partier at «det å tilgodese enkelte regionale helseforetak, enten i form av tilleggsbevilgninger eller i form av ettergivelse av gjeld, vil undergrave de incentivene helseforetakene har på både kort og lang sikt når det gjelder å følge de rammebetingelsene som er gitt av Stortinget». Men hva er det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har gjort i forliket? Jo, de har bl.a. funnet fram til spesielle løsninger for Helse Sør. Så dette holder ikke!

Vi ønsker å bedre rammevilkårene og dermed bedre mulighetene for pasientbehandling i helseforetakene. Det har vi gjort ved flere anledninger. Jeg synes det er et veldig vanskelig krav Stortinget setter. Stortinget er bevilgningsmyndighet i et delt ansvar med Regjeringen overfor helseforetakene. Vi sier det skal være balanse i 2005, og vi vet at ved inngangen til 2005 er gjeldssituasjonen og også driftssituasjonen vanskelig på grunn av underbudsjettering. Da mener jeg vi burde være mer enige om å gjøre noe med rammevilkårene.

Så til hvordan helseforetakene bruker pengene sine. Det kan helseministeren som generalforsamling i stor grad influere på i styringsbrev. Når Senterpartiet og SV skrev så pass mye om lønnsutviklingen som er feil i helseforetakene, som representanten Høie var inne på, og når vi også skrev noe om pensjonsutviklingen, hvor var representanten Høie og Høyre da? Hvorfor kunne de ikke ha sluttet seg til en del av det vi skrev om at vi må få bedre styring på lønnsutviklingen i helseforetakene? Her finnes det en del motiver og brukes det en del argumenter som ikke holder mål, hvis hovedmålet er å bedre situasjonen i helseforetakene for pasientbehandling og å gi større rom for det ansvar som spesialisthelsetjenesten har, både i forhold til det som da finansieres gjennom ISF-ordningen, og det som ikke finansieres derigjennom, som også er et meget stor ansvar for spesialisthelsetjenesten. Det er kanskje spesielt det Senterpartiet tenker på når vi går inn for å øke rammene for spesialisthelsetjenesten og sykehusene, dette samfunnsmedisinske ansvaret som spesialisthelsetjenesten har for å opprettholde akuttberedskap, å ha en god ambulansedekning, et godt fødetilbud, osv., som er veldig avhengig av helseforetakenes økonomiske rammer og soliditet.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:04:54]: Bare et par randbemerkninger knyttet til innstillingen slik den foreligger, der komiteen i det alt vesentlige slutter seg til det som er foreslått av Regjeringen. Komiteen har kommet med en tilføyelse knyttet til det som gjelder kikhoste. Det var ikke med i forslaget til statsbudsjett for neste år, og det var heller ikke med i omgrupperingsproposisjonen fra min side, men når en så seriøs helsepolitiker som Asmund Kristoffersen, som jeg har kjent gjennom tre perioder, uttrykker «forundring og bekymring» – når hr. Kristoffersen er både forundret og bekymret – så er det slik at det også bekymrer statsråden!

Når det gjelder denne kikhostevaksinen, er det det å si at den har vært anbefalt av Folkehelseinstituttet de to siste stortingsperiodene. Det er altså relativt kjente problemstillinger, uavhengig av hvem som har sittet i regjeringskontorene, hvis det skulle være et poeng. Så hvis det er grunn til «forundring og bekymring» i dag, kan det tyde på at Kristoffersen har vært både forundret og bekymret ganske lenge. Nå tror jeg imidlertid at vi bare skal glede oss over at Stortingets sosialkomite har tatt tak i denne saken og gjort det den har gjort, og vi skal effektuere det, selvfølgelig.

Jeg vil også føye til til det som Kristoffersen videre sa i sitt innlegg, der han lurte på om det var andre fagmedisinske anbefalinger som det ikke var bevilget penger til, at det er mange! Det er en meget lang liste. Vi måtte nok hatt bortimot et statsbudsjett til på 65 milliarder kr, antakeligvis, for å kunne gjøre alt det medisinen kan gjøre, og som man alltid vil finne en fagmedisinsk gruppering som vil advokere. Det tror jeg nokså definitivt.

Når det gjelder de regionale helseforetakene, skal jeg ikke gjøre meg til oppmann i kampen mellom gladiatorene i salen, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, om hvem som er best, og hvem som er dårligst. Det at partiene årelater hverandre, får de kanskje fortsette med, men la meg si at det i hvert fall er en betydelig utfordring å ha 80 sykehus fordelt på 30 foretak, som igjen er fordelt på fem regionale helseforetak. De har et budsjett på 65 milliarder kr, hvor 1 pst. avvik utgjør 650 mill. kr. Representanten Molvik nevnte at veksten i helsebudsjettet er på 5 milliarder kr. Det er like mye som to–tre andre departementers samlede budsjett. Det er det i vekst bare på dette området.

Det er klart at det er ikke uten betydning hva som sies fra denne talerstol i tillegg til det som står i innstillingene, for hvordan det ageres der ute. Nå skal ikke jeg be om flere almisser enn det jeg rettmessig fortjener, men jeg tror det vil være klokt av oss, totalt sett, at vi følger opp det som Stortinget nå sier knyttet til balanse, at man prøver å få en konsentrasjon i foretakene om de 65 milliarder kr som de har fått, og i mindre grad konsentrere oss om den halve eller hele milliarden de ikke fikk, eller muligens får om et halvt år. Det tar fokus bort fra det helt nødvendige. Er det én ting jeg er ganske sikker på i norsk helsevesen, så er det at behovet for tilpassinger og omstillinger er nøyaktig det samme enten budsjettet er på 65 milliarder kr, på 64 milliarder kr eller på 66 milliarder kr. Det er også et ansvar som vi har.

Det er vel ellers ikke helt som representanten Gløtvold sa, at det er delt ansvar mellom storting og regjering. Stortinget og Regjeringen har ikke noe delt ansvar, så vidt jeg kan komme på i farten. Ansvaret ligger enten det ene eller det annet sted. Jeg oppfatter det slik at det er mitt ansvar å sørge for at Stortingets både lov og bokstav i plenarvedtak gjennomføres. Det har jeg også tenkt å prøve på, men det er en betydelig utfordring, særlig i det ene helseforetaket, i Helse Sør. I forhold til merknaden om dette foretaket fra komiteens flertall i selve budsjettinnstillingen kan jeg si at vi allerede er i en dialog, og at det blir en meget tett oppfølging fra departementets side, som vil bli nedfelt i det foretaksmøtet som vi skal ha i begynnelsen av januar. Vi skal ha en meget tett oppfølging for å kunne oppfylle Stortingets intensjon, nemlig at vi skal komme i balanse.

Jeg synes for så vidt det er ganske betimelig det som også representanten Molvik påpekte, at det er flere årsaker til at man ikke er i balanse. Man må f.eks. ikke undervurdere effekten av lønnsøkninger langt utover den alminnelige lønnsvekst og prisstigning. Det blir ikke mer pasientbehandling om folk får 10 pst. mer i lønn.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [12:10:22]: Jeg skal ikke legge opp til å fortsette den store holmgangen om sykehusøkonomi neste år, men jeg tror at det må være viktig at vi i Stortinget iallfall har en felles holdning til og en generell kunnskap om hvordan en sykehusøkonomi fungerer. Hvis vi ikke kan de grunnleggende trekkene i hvordan en sykehusøkonomi nå fungerer, kan vi i hvert fall få store problemer med å styre den.

Det som fikk meg til å ta ordet, var noe komiteens leder sa i sitt innlegg. Nå har jeg selvfølgelig ikke det skriftlig, men jeg mener at jeg siterer representanten Alvheim noenlunde rett, hvis jeg sier at han sa: Hvis vi ikke sanerer gjeld i år, blir en drift i balanse neste år utopisk. Det er en uttalelse jeg stiller meg fullstendig uforstående til. Det er da jeg stiller spørsmål ved hvorvidt representanten Alvheim skjønner det økonomiske systemet, for om man bevilger 2 milliarder kr i år, vil det altså bare føre til at de som eventuelt går med underskudd i år – og det gjør jo de aller fleste helseforetakene – får et mindre behov for en eventuell kreditt neste år. Da er det renteeffekten av den kreditten som har noe med driftssituasjonen å gjøre neste år. Med dagens rentenivå vil 2 milliarder kr utgjøre ca. 60 mill. kr neste år. En bevilgning til en gjeldssanering på 2 milliarder kr nå vil altså gi en driftsmessig effekt neste år på 60 mill. kr.

Når sanering av gjeld på 2 milliarder kr er forutsetningen for at et krav om drift og balanse neste år ikke skal være utopisk, sier man i praksis ikke noe annet enn at det budsjettforliket man har stemt for, er utopisk. Jeg kunne sagt mye hardt om det. Så langt tror jeg ikke jeg vil gå, men uttalelser à la «hvis vi ikke får brunost nå, går klokken feil» er jo ganske alvorlige, ikke minst når de kommer fra sosialkomiteens leder. Det føler jeg at det er all mulig grunn til å påpeke.

Det blir en tøff utfordring å få sykehusene i balanse neste år. De burde hatt en høyere bevilgning. Man løser jo ikke det problemet med det forslaget som Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer i dag.

Ola D. Gløtvold (Sp) [12:13:37]: Først og fremst vil jeg ta opp det forslaget som Senterpartiet fremmer i innstillingen.

Så litt til dette om hvem som er best eller dårligst av Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet. Jeg synes det er veldig unyanserte og veldig firkantete argumenter som brukes. Det er klart at hvis man nå greier å få vekk en del av det driftsunderskuddet og den gjelden som er, vil det være enklere å imøtekomme et krav om at hvert enkelt helseforetak skal være i balanse i 2005. Om det er utopisk eller ikke, så er det kanskje slik at det er flertallets helsepolitikk her i Stortinget som er en politikk som hører hjemme i Utopia. Det kan tyde på det.

For øvrig har jeg også lyst til å si til Fremskrittspartiet at jeg er litt skuffet over at de driver med feilinformasjon, bl.a. gjennom nyhetsformidlingen her i Norge. Det som ble sagt på TV 2-nyhetene denne uken om at det kun var Fremskrittspartiet som hadde forslag om å slette gjeld i helseforetakene, stemmer ikke. Jeg vil minne om det forslaget som Senterpartiet fremmet sist vinter, da Fremskrittspartiet stemte imot en slik gjeldssletting.

Presidenten: Representanten Ola D. Gløtvold har teke opp det forslaget han refererte til.

John I. Alvheim (FrP) [12:15:21]: I denne sal får man høre mye rart. Men jeg er tross alt glad for at representanten Bjarne Håkon Hanssen fra denne talerstol informerte Stortinget om at han har greie på sykehusdrift, og at han vet hvordan et sykehus fungerer, mens representanten Alvheim, som til og med har drevet et sykehus, har null forstand på hva som skjer i et sykehus. Artig! Hans argumentasjon for at han sitter inne med den kunnskapen som han presenterte her, tyder jo bare på – med mange streker under – at han ikke skjønner bæret av det som foregår i et sykehus, i forhold til sykehusenes oppgave overfor det norske folk.

En bedrift som år etter år skal måtte leve på driftskreditt, vil før eller siden ende i uføret. Det som i hvert fall er helt sikkert, er at for arbeidstakerne i en slik bedrift vil denne situasjonen rent psykologisk være meget frustrerende. Det er jo en side av saken. Det er ikke bare penger vi snakker om her, vi snakker altså også om psykologi. Vi snakker om arbeidsmiljø, og vi snakker om trygghet, både for de ansatte og for pasientene. Det er også en av hovedbegrunnelsene for at vi fremmer forslag om å slette gjeld i en størrelsesorden på 2 milliarder kr. Men det er jo også like klinkende klart at det vil lette situasjonen økonomisk for foretakene å bli kvitt 2 milliarder kr i gjeld med tanke på neste års drift, og ikke minst med tanke på neste års budsjettbalanse.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [12:17:43]: Dette blir ikke noe bedre etter hvert, for det er ikke «klinkende klart» at en bevilgning til en gjeldssanering på 2 milliarder kr i år i vesentlig grad vil lette driftssituasjonen til sykehusene til neste år. Det som er klinkende klart, er at det ikke vil gjøre det. Det vil lette driftssituasjonen til sykehusene neste år med omtrent 60 mill. kr.

Selv om representanten Alvheim har vært sykehusdirektør og drevet sykehus, vil ikke det som utgangspunkt føre til at de økonomiske lovene i sykehussystemet oppheves, og selv om representanten Alvheim har vært sykehusdirektør, vil ikke en bevilgning på 2 milliarder kr på årets budsjett plutselig virke på en helt annen måte enn det regnskapsloven foreskriver.

Det er beklagelig at virkeligheten er som virkeligheten er, men det er uansett et faktum som jeg tror representanten Alvheim og alle andre bare må ta innover seg. En gjeldssanering kan i og for seg ha effekt hvis man f.eks. har en likviditetsutfordring. Man vil da stå overfor en bedre likviditetsmessig situasjon. Nå er ikke helseforetakenes hovedutfordring at de står overfor en likviditetsmessig utfordring, men de står overfor en utfordring knyttet til å få driften til å stå i samsvar med bevilgningen. Hvis man er bekymret over at bevilgningene er for små i forhold til driften, må man enten sørge for å kutte i driften eller øke bevilgningene. Men svaret er i hvert fall ikke en gjeldssanering. Det er jeg nødt til å påpeke, fordi i den grad sykehusene står overfor store utfordringer til neste år – og det gjør de – er altså det forslaget som Fremskrittspartiet og Senterpartiet har fremmet i dag, ikke svaret på utfordringene.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.