Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:34:00]: Gjennom min interpellasjon har jeg forsøkt å sette søkelyset på det som jeg mener er en viktig prinsipiell problemstilling.
1. januar 1991 gjennomførte vi en stor og omfattende velferdsreform i Norge. Særomsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming ble avviklet. Mennesker med psykisk utviklingshemming skulle integreres i samfunnet. Tilbudet skulle normaliseres. Gamle sentralinstitusjoner ble avviklet. Tusenvis av enkeltmennesker skulle ut av institusjonene. I kommunene ble utfordringen møtt offensivt, og det ble etablert tusenvis av boliger og leiligheter. En helt ny ansatteorganisasjon ble bygd opp.
Jeg hadde selv gleden av å jobbe i helsevernet for psykisk utviklingshemmede på denne tiden, altså i HVPU. Jeg vet derfor veldig godt at mange pårørende både gledet seg og gruet seg til det som skulle skje. De gledet seg fordi store deler av det gamle HVPU-tilbudet var preget av uverdighet. De gruet seg fordi man tross alt visste hva man hadde, men ikke hva man ville få. Mange av dem som flyttet ut av institusjonene, hadde bodd der i flere tiår. I praksis hadde mange bodd der i hele sitt liv.
Fra samfunnets side, fra statens side og fra kommunenes side ble denne usikkerheten som preget mange pårørende og mange av dem som bodde på institusjonene, møtt med det jeg vil kalle offensive tiltak og forståelse. Alle fikk sin individuelle plan, som beskrev hva de skulle flytte til. Med på flyttelasset fulgte det med øremerkede midler. Økonomien var det jeg vil kalle relativt god. De nye tilbudene skulle sikre god kvalitet.
Hvordan har det så gått? Ja, i så måte finnes det mye god forskning til bruk hvis man skal svare utfyllende på det spørsmålet. Jeg skal ikke i denne interpellasjonen gå inn i den forskningen, men svare på mitt eget spørsmål like mye ved å komme med mitt eget inntrykk. Mitt inntrykk er at det har gått ganske bra. Variasjonene er selvfølgelig store fra kommune til kommune. Det finnes helt sikkert enkeltmennesker som vil si at tilbudet var bedre før, men det finnes også helt sikkert enkeltmennesker som sier at tilbudet er mye bedre nå. Jeg har det klare inntrykk at kommunene stort sett har bygd opp mange gode tilbud. Kommunene har tatt dette på alvor og bygd opp mange gode tilbud. Og det skulle egentlig bare mangle.
Vi inngikk det jeg vil kalle en slags uformell kontrakt med alle dem som flyttet ut av institusjonene, og med deres pårørende. Den kontrakten inneholdt en klar forståelse av at den enkelte skulle få et minst like godt tilbud dit de flyttet – og for de fleste var det snakk om at de flyttet hjem – som det tilbudet de hadde der de var.
Så ser vi nå at en rekke kommuner sliter med dårlig kommuneøkonomi. Det er selvfølgelig fristende i denne sammenhengen å gjøre et stort poeng av det og få en bred og omfattende debatt om kommuneøkonomi. Men jeg tror vi i og for seg får rikelig anledning til det i tiden som kommer, og i hvert fall fram mot 12. september. Derfor skal jeg ikke nå legge veldig stor vekt på det, men bare konstatere at en rekke kommuner sliter med det de selv i alle fall beskriver som en dårlig kommuneøkonomi.
Vi ser at tilskuddene til tilbud til mennesker med psykiske utviklingshemninger ikke lenger er øremerket, men integrert i rammetilskuddet. Vi ser at kommunene møter en dårlig kommuneøkonomi ved å kutte kostnader, og veldig ofte kommer ikke kommunene utenom kutt i pleie- og omsorgssektoren, naturlig nok, fordi en så stor andel av budsjettene i kommunene er knyttet til nettopp pleie- og omsorgssektoren. Da ser vi at en del av dem som flyttet ut av sentralinstitusjonene i forbindelse med HVPU-reformen, som skulle normaliseres, som skulle integreres, igjen tilbys institusjonsplass. Etter min mening er det denne gangen et dårligere tilbud enn noen gang, nemlig et tilbud om sykehjem.
I interpellasjonen bruker jeg et konkret eksempel fra en kommune i mitt eget hjemmeområde, Flatanger i Nord-Trøndelag, der de ved flere anledninger seriøst har vurdert å flytte en 43 år gammel kvinne ut av hennes leilighet som hun fikk etter at hun flyttet fra Halsetheimen, og som hun har fungert godt i. De beste intensjoner i HVPU-reformen har blitt ivaretatt overfor denne kvinnen, fordi hun har fått en flott bolig, og fordi kommunen har tatt på alvor å bygge opp et godt tilbud til henne, faglig og menneskelig. Men nå står altså kommunen i fare for å måtte legge ned tilbudet og tilby henne en ordinær sykehjemsplass.
Etter at jeg tok opp denne interpellasjonen, har jeg fått henvendelser fra en rekke pårørende, i brevs form, gjennom e-post og telefoner, som sier at også i deres kommune sliter man med dette. Det er spørsmål om å avvikle tilbud, og det er spørsmål om å tilby sykehjem.
Det kan hende – det kan hende – at dette ikke er noe brudd på noen lov. Men det er i alle fall helt sikkert et brudd på de klare moralske forpliktelser jeg mener vi har overfor alle de menneskene med psykisk utviklingshemning som flyttet ut av sentralinstitusjonene for å få bedre, normaliserte og integrerte tilbud i kommunene for litt over 14 år siden. Unge funksjonshemmede har, etter min mening, generelt ikke noe å gjøre på sykehjem, og det er ikke slik at det er noe annerledes selv om funksjonshemningen er en psykisk utviklingshemning.
Derfor ser jeg med spenning fram til svaret fra helseministeren på det som er hovedspørsmålet mitt: Hva slags rettigheter er det psykisk utviklingshemmede og deres pårørende har i en slik situasjon?
Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:42:27]:HVPU-reformens formål var å avvikle store, sentrale institusjoner for å integrere mennesker med utviklingshemning i lokalsamfunnet. Etter min oppfatning har dette ført til en betydelig berikelse for våre nærmiljøer, samtidig som personer med utviklingshemning har fått mulighet til større deltakelse i samfunnet.
Det er en klar målsetting at personer med behov for praktisk og personlig bistand skal få mulighet til å leve og bo selvstendig. Det er et kommunalt ansvar å legge til rette for dette. Etter min mening er det ikke akseptabelt at yngre personer blir boende i institusjoner for eldre, dersom de ønsker et annet tilbud. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen har iverksatt tiltak overfor kommunene for å bidra til at yngre tjenestemottakere får en egen, egnet bolig.
Interpellasjonen inneholder to spørsmål, og jeg vil først svare på spørsmålet om hvilke rettigheter psykisk utviklingshemmede og deres pårørende har i en slik situasjon som representanten Hanssen har beskrevet. Dernest vil jeg gjøre rede for Regjeringens tiltak for å sette kommunene i stand til å ivareta sin viktige rolle som produsent av velferdstjenester, som er det andre spørsmålet.
Når det gjelder rettighetene, er hovedregelen at kommunen har plikt til å yte nødvendige pleie- og omsorgstjenester der tjenestemottakeren bor eller ønsker å bo. Dette prinsippet følger både av siktemålet med HVPU-reformen og av gjeldende regelverk. Etter sosialtjenesteloven har kommunen plikt til å rådføre seg med brukeren, og det skal legges stor vekt på hva hun eller han måtte mene. Pasientrettighetsloven har egne regler om samtykke og pasientens rett til medvirkning og informasjon i tillegg til regler om informasjon til pasientens nærmeste pårørende.
Det kan i særlige tilfeller gjøres unntak fra hovedregelen om at tjenestemottakeren har krav på pleie- og omsorgstjenester der vedkommende bor. Dette kan f.eks. gjelde hvis det vil medføre særlig store praktiske problemer for kommunen å yte tjenestene der, eller hvis dette vil kreve uforholdsmessig store ressurser. Kommunen må i alle tilfelle prioritere sine tjenester opp mot de behov som skal dekkes i den enkelte sak. I noen tilfeller kan eller bør tjenestetilbudet endres på grunn av nye forhold. I slike tilfeller har tjenestemottakeren krav på et nytt enkeltvedtak.
Vedtak om tildeling eller endring av tjenestetilbud kan påklages til klageinstansen, som vil være fylkesmannen eller Helsetilsynet i fylket, avhengig av hva vedtaket går ut på. Klageinstansen må vurdere vedtaket på vanlig måte og ta stilling til om vedtaket bør opprettholdes eller endres. Klageinstansen kan også sende vedtaket tilbake til kommunen for ny vurdering, og klageinstansen og tilsynsvirksomheten kan ivareta brukerens rettssikkerhet ved utforming av tjenestetilbudet.
Erfaring viser at kommunens kommunikasjon med bruker og pårørende har avgjørende betydning for at tjenestetilbudet er tilpasset brukerens behov på en god måte. Jeg vil derfor understreke at det er viktig at kommunen gjør en helhjertet innsats for å få til et godt samarbeid med brukerne og deres pårørende. Representanten Hanssen var inne på at han selv jobbet i HVPU-omsorgen i 1991. Jeg var ordfører i 1991, da vi fikk denne reformen, og jeg er enig med representanten Hanssen i at det var et veldig engasjement i kommunene for å tilrettelegge dette på en individuelt basert og god måte.
Når det gjelder den enkeltsaken i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag hvor det har vært en diskusjon om å avvikle pleie- og omsorgstilbudet for en multihandikappet kvinne som flyttet til kommunen som følge av HVPU-reformen, har jeg vært i kontakt med kommunen. Jeg har snakket med ordføreren om det. Jeg vet at Helsetilsynet og fylkesmannen har hatt møte med dem om saken, og jeg forutsetter at den enkeltsaken som ble omtalt i interpellasjonen, finner sin løsning i tråd med de regler og det lovverk som jeg her har redegjort for.
Når det gjelder det andre spørsmålet, om hva Regjeringen vil gjøre for å bedre kommuneøkonomien, er det nok slik som representanten sier, at vi kan holde på lenge og snakke om det. Det vil antakeligvis også være en del av temaet fremover mot en dato ikke så langt ut i september. Jeg vil allikevel nytte anledningen til å vise til hva vi har sagt om disse tingene i Sem-erklæringen. Her ble det lagt opp til en realvekst i kommunesektorens inntekt i inneværende stortingsperiode. Til tross for økte pensjonskostnader i 2002 og skattesvikt i 2003 er dette målet fulgt opp. Nivået på kommunesektorens samlede inntekt er reelt sett 11 milliarder kr høyere i 2005 enn det var i 2003. Når det gjelder inntektsramme for 2006, vil Regjeringen selvfølgelig komme tilbake til dette i den kommuneproposisjonen som vi fremmer om ikke veldig lenge.
Vi er selvfølgelig opptatt av at kommunene skal utnytte tilgjengelige ressurser på en best mulig måte. Det er derfor lagt vekt på å stimulere kommunens egne muligheter til å få en effektiv ressursbruk innenfor gjeldende ramme.
Regjeringens politikk for modernisering i kommunesektoren går langs to hovedlinjer for å frigjøre midler til det viktigste, som f.eks. denne saken dreier seg om. For det første er det et mål for Regjeringen å styrke kommunene ved å øke handlingsrommet de arbeider innenfor. Økt handlingsrom gir kommunene mulighet til å utforme tjenestetilbudet i tråd med lokale forhold og tilpasse brukernes samlede behov. Regjeringen vil også slutte opp om det utviklingsarbeidet som bidrar til at kommunene blir en bedre tjenesteprodusent. Dette gjøres ved å utvikle resultat- og effektivitetsindikatorer og ved å bidra til å bedre kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren. Her vil jeg særlig vise til den samarbeidsavtalen med Kommunenes Sentralforbund som vi har gående om kvalitetsutvikling på pleie- og omsorgstjenestene. I samarbeidsavtalen med KS er det bl.a. lagt vekt på å videreføre arbeidet i kommunenettverkene for fornyelse og effektivisering.
For 2004 har Samarbeidsregjeringen opprettet en ny, øremerket toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere. Hovedretningslinjen er imidlertid, som representanten var inne på, at midlene inngår i generelle rammer, slik at kommunene skal kunne foreta prioriteringer selv. Jeg forutsetter at representanten Hanssen og jeg er enige om at vettet er jevnt fordelt mellom dem som er politikere i Oslo, og dem som er det ute i kommunene. De av oss som har vært politikere i kommunene, tok det med oss da vi kom hit. Dette betyr at prioriteringene ofte gjøres best nærmest brukerne. Men formålet med dette øremerkede tilskuddet er å sikre at brukere som krever en ekstra stor ressursinnsats fra det kommunale tjenesteapparatet, skal få et best mulig tilbud, uavhengig av kommunens økonomiske situasjon. Det vil ofte være slik at det er store utslag i små kommuner. Derfor tror jeg det er klokt å ha slike ordninger.
Til slutt vil jeg også vise til at i rapporten for 2004, da vi opprettet denne ordningen, er det sagt noe om denne toppfinansieringsordningen for ressurskrevende brukere. Formålet med bevilgningen er altså å sikre brukere som krever stor ressursinnsats fra det kommunale tjenesteapparatet, et godt tilbud, uavhengig av kommunens økonomiske situasjon. Det ble i 2004 faktisk delt ut over 1,5 milliarder kr til dette. Det dreide seg om ca. 350 kommuner og nesten 3 400 brukere. Etter Regjeringens vurdering er dette en ordning som er forutsigbar for kommunene, og som sikrer drift av tiltak for ressurskrevende brukere i kommunene, uavhengig av om disse bor på institusjon eller i eget hjem. Denne ordningen skal vi nå evaluere fullt ut i 2005. Det er viktig å få belyst om ordningen virkelig sikrer ressurskrevende brukere et godt tilbud, som vi alle er enige om at det skal være, og som var utgangspunktet for hele HVPU-reformen.
Som jeg nevnte innledningsvis, har Regjeringen iverksatt tiltak for å sikre at yngre personer med bistandsbehov ikke blir boende i institusjoner for eldre. Det er opprettet samarbeid med brukerorganisasjoner og to rehabiliteringsinstitusjoner samt med fylkesmennene, som har veiledet kommunene i dette arbeidet.
Jeg forventer også at kommunene selv tar et ansvar for å sikre en verdig tilværelse for dem som trenger samfunnets sikkerhetsnett aller mest, nemlig de som er avhengige av bistand for å klare alminnelige, hverdagslige gjøremål. Disse menneskene må ikke bli en salderingspost i de kommunale budsjett. Innenfor en total ramme på 225 milliarder kr i inntekter til kommunene mener jeg det er mulig å prioritere et botilbud som gir yngre mennesker med bistandsbehov en mulighet til å leve selvstendig.
Som representanten Hanssen selv sa, peker kommunesektoren – i hvert fall selv – på dårlig kommuneøkonomi. Jeg synes å huske at siden jeg begynte i politikken midt på 1970-tallet, har melodien vært mye av den samme. Man føler at man har behov som kunne vært dekket. De er til stede hvis man hadde økonomisk ramme til det, men innenfor de rammene som er, må det jo være mulig å prioritere dem som trenger det aller mest. Det er denne gruppen, enkelttilfellene, representanten Hanssen, etter mitt skjønn, på en god måte har tatt opp.
Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:53:05]: Jeg takker statsråden for et skikkelig svar.
Jeg vil konsentrere meg om spørsmålet knyttet til rettighetsproblematikk. Som statsråden sier, plikter kommunen å gi nødvendige pleie- og omsorgstjenester. Kommunen plikter å rådføre seg med brukeren. Men så er det altså dette men-et som tross alt ligger i systemet, som er knyttet til at man skal imøtekomme, være positiv og være lydhør overfor brukeren dersom det ikke påfører kommunen særlig store praktiske problemer, eller dersom det krever særlig store ressurser, da fortrinnsvis økonomiske ressurser. Det er vel det vi opplever rundt omkring, både i Flatanger og i alle de sakene vi leser om der unge funksjonshemmede fortsatt bor på sykehjem, at kommunen sier at det er særlig store praktiske problemer, og det har særlig store økonomiske konsekvenser å forhindre flytting til sykehjem.
Det spørsmålet som henger igjen i denne salen når vi nå har etablert en egen ordning for brukere som har ekstra store økonomiske konsekvenser, er om ikke denne salen også skal ha rett til – overfor kommunene – å si at når en egen ordning for brukere med ekstra store økonomiske kostnader er etablert, må det være en avtale på andre siden om at det må bli slutt på å ha unge funksjonshemmede på sykehjemmene, og det må gis et klart signal til tilsynsmyndighetene om at dersom denne typen saker kommer opp, må tilsynsmyndighetene klart gi medhold til de funksjonshemmede som ikke ønsker å bo på sykehjem.
Så er jeg selvfølgelig enig med statsråden i at det skulle være unødvendig, og det skulle ligge innenfor det kommunale selvstyret og det gode, lokale vett, slik at man ikke hadde trengt å gjøre dette. Men dessverre tilsier erfaringene noe annet. Jeg synes i hvert fall ikke det er urimelig at Stortinget stiller vilkår til en ordning som tar toppkostnadene. Å stille det vilkåret uten denne ordningen ville ha vært en annen historie. Det kan være interessant å få høre hva statsråden mener om en slik innfallsvinkel.
Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:56:16]: Jeg deler representanten Hanssens grunnleggende tilnærming til dette. Det ligger underforstått en kontrakt mellom de to forvaltningsnivåene ved det faktum at vi har en ordning som gir økonomisk kompensasjon til de kommunene som har pleietrengende med særlige behov. Den pleietrengende har en rettighet gjennom sosialtjenesteloven til å få stilt et tilbud til disposisjon som er rimelig i forhold til den situasjonen vedkommende er i. Det vurderes ikke som et rimelig tilbud i utgangspunktet at man skal ha et permanent opphold i et sykehjem mot sin vilje. Det er helt definitivt.
Nå er vel kanskje psykisk utviklingshemmede i enkelte tilfeller et lite unntak innenfor gruppen på ca. 125-130 unge, tror jeg det er pr. i dag, som er beboere i alders- og sykehjem. Det er klart at det er en situasjon vi ikke kan ha. Nå har jeg forstått det slik at ca. halvparten av dem ikke har motsatt seg å bo i det tilbudet de har. For den andre halvparten tror jeg det er slik at en stor del av dem er på et høyst midlertidig opphold. Vi vet at en del unge som er utsatt for trafikkulykker, og som er blitt fysisk handikappet, plutselig kommer hjem til kommunen, og det tar ofte litt tid å bygge opp disse tilbudene. Poenget er at man kan ikke akseptere dette. Tilsynsmyndighetene har de hjemlene som skal til for ikke å akseptere den situasjon at unge skal sitte i en aldersinstitusjon eller et sykehjem mot sin vilje. Da er det slik som representanten Hanssen sa til slutt, at det må gis medhold til brukeren. Rettigheten er på brukerens side, og så må det kommunale nivå og staten finne ut av tilbudet.
Så langt har jeg fått veldig få henvendelser knyttet til problemstillingen hva gjelder tidligere HVPU-pasienter og sykehjem. Det har ofte dreid seg om andre grupper yngre mennesker. Men åkke som – det er akkurat like uverdig for begge grupper.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:59:10]: Representanten Hanssen tar i interpellasjonen opp en svært viktig sak, en problemstilling som Regjeringen gjennom St. meld. nr. 40 for 2002-2003 og i budsjettet for 2004 satte på dagsordenen ved å opprette en ny toppfinansieringsordning for at nettopp ressurskrevende brukere som ønsker det, skal kunne flytte ut av eldreinstitusjon og inn i egen leilighet innen utgangen av 2005.
Dessverre opplever vi at pårørende nesten uten unntak må kjempe en hard kamp for at deres nærmeste ikke skal bli sykehjemspasienter, med mangel på den omsorg og pleie de har krav på og behov for.
Til tross for den statlige satsingen hevdes det at antall unge, tyngre brukere øker i eldreinstitusjoner, og vi opplever dessverre altfor ofte å lese i media om nettopp slike tragiske tilfeller som beskrives av interpellanten.
Å flytte en ung, multihandikappet kvinne ut fra hennes leilighet inn i en eldreinstitusjon og dermed frata henne et livsviktig pleie- og omsorgstilbud, er fra mitt ståsted direkte umenneskelig.
Kommuner som løper fra sitt ansvar ved å tillate at sterkt funksjonshemmede – ofte svært unge personer – blir liggende i sykehjem uten noen særlig form for oppfølging, bryter med det meste av det et samlet storting har vedtatt.
Jevnlig trening og god omsorg for denne gruppen pasienter er svært viktig. Når vi vet at slik behandling er nesten fraværende i eldreinstitusjoner, og at mange sjelden eller aldri blir tatt ut av sengen, tør jeg nok en gang påstå at slik behandling er direkte umenneskelig.
I St.meld. nr. 40 for 2002-2003, slår Regjeringen, med støtte fra et samlet storting, fast følgende:
«…unge personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker det skal kunne flytte ut fra institusjon og få et individuelt tilpasset bo- og tjenestetilbud. Det er ikke akseptabelt at unge personer med nedsatt funksjonsevne som ikke ønsker det bor på institusjon. Alle har rett til å leve et selvstendig og aktivt liv uavhengig av behovet for bistand.»
Når vi vet at de totale kostnadene ved et verdig behandlingstilbud for disse brukerne fort kan beløpe seg til 2–3 mill. kr i året, skulle man tro at den statlige toppfinansieringen, som dekker 80 pst. av kommunenes utgifter, ville stimulere kommunene til å bidra til å gi sine brukere et verdig bo-, pleie- og omsorgstilbud utenfor eldreinstitusjon.
Helseministeren viser til at toppfinansieringsordningen skal evalueres i løpet av 2005. En slik evaluering haster og er viktig for at eventuelle mangler eller svake ledd snarest kan bli rettet opp til beste for brukerne, og ikke minst for deres pårørende, som burde slippe en slik ekstrabelastning som det er å måtte slåss mot det offentlige for at deres kjære skal få ha et noenlunde verdig liv.
Harald T. Nesvik (FrP) [12:02:41]: Innledningsvis vil jeg få takke interpellanten for at han har satt denne saken ytterligere på dagsordenen, for dette er en veldig viktig sak å diskutere. Det er jo helt åpenbart at viljen til at det skal gjøres noe er til stede i denne sal, men problemet er bare at det tar så uendelig lang tid.
Hvis vi vinkler dette opp mot f.eks. de unge på sykehjem, vedtok faktisk Stortinget at alle som ønsket det, skulle få flytte ut innen 2005. Nå er vi snart halvveis i året.
Det vises her til bl.a. toppfinansieringsmodellen for særlig ressurskrevende brukere. Ja, den er på plass. Men vi skal ikke glemme at man samtidig har fjernet det såkalte utflyttingstilskuddet til de kommunene som hadde disse personene i institusjon, noe som var til stor hjelp når det gjaldt å etablere et tilbud utenfor institusjonene i den fasen.
Å evaluere toppfinansieringsmodellen i 2005 er veldig viktig. Jeg tror at dette bør gjøres såpass raskt at man har tid til å legge inn forslag til endringer, og senest i budsjettet for 2006. Man sier at man skal evaluere i løpet av 2005, så blir man ikke ferdig før på slutten av året, og så må man utsette til 2006 å ta stilling til det – og så går tiden. Jeg synes det allerede har gått lang nok tid.
Det siste tallet vi har på såkalte unge personer i sykehjem i Norge i dag, er 132. Og det er riktig som statsråden påpeker, at ca. halvparten har gitt uttrykk for at de ønsker å flytte ut. Men spørsmålet vi må stille oss, er: Hvilke rettigheter har denne gruppen som enten er i ferd med å bli flyttet inn på institusjon eller er i egen bolig, men som har en hverdag som, etter min mening i hvert fall, ikke er tilstrekkelig tilrettelagt, slik at de har et verdig liv? Hva skal vi gjøre med dette? Jeg tror ikke den henvisningen vi gjør til sosialtjenesteloven, er tilstrekkelig. Sosialtjenesteloven gir en del innspill som bl.a. knyttes til særlig store utfordringer og særlig store økonomiske ressurser. Jeg tror at vi er nødt til å se på hvordan vi kan rettighetsfeste og legge bedre til rette for et verdig liv for disse personene – og det er et paradoks etter alle disse debattene vi har hatt. I denne uken er dette den andre debatten når det gjelder unge ut av sykehjem, og da er det jo underlig at vi fremdeles er i en situasjon der det er flere som flytter inn enn som flytter ut av sykehjem! Det kan vi faktisk ikke leve med lenger.
Sigbjørn Molvik (SV) [12:05:57]: Stortinget har gjennom de siste 10-15 årene vedtatt flere store reformer som har hatt stor betydning for norske kommuner. HVPU-reformen var på mange måter kanskje den første av disse. Siden har vi hatt eldrereform, psykiatriplan, sykehusreform, rusreform og barnehagereform. Felles for alle disse reformene er at de har stilt nye og store krav til kommunene og det kommunale tjenestetilbudet og tjenesteapparatet.
En annen fellesnevner er at Stortingets iver og vilje til å vedta reformer ikke alltid har vært fulgt av en like stor vilje til å ta ansvar for finansieringa av reformene, kanskje med unntak av barnehagereformen. Dermed har det gjennom år bygd seg opp et stadig økende gap mellom på den ene siden de oppgaver som kommunene skal løse, og de rettmessige forventninger som dette har skapt i befolkningen, og på den andre siden kommunenes evne og ressurser til å løse oppgavene og innfri forventningene.
Derfor er situasjonen i mange kommuner blitt slik at ulike grupper av hjelpe- og bistandstrengende kan bli satt opp mot hverandre. Parallelt med at nye grupper som har behov for støtte og bistand, har fått politisk fokusering både fra Stortinget og fra politiske myndigheter i den enkelte kommune, kan andre, f. eks. psykisk utviklingshemmede, komme til å havne i bakgrunnen og dermed få et dårligere tilbud.
De fleste av de psykisk utviklingshemmede har behov for et langvarig og sammensatt tjenestetilbud. Dette stiller store krav til både ressurser og kompetanse. Noen er svært ressurskrevende, og det er et spørsmål om finansieringsordninga for ressurskrevende brukere er god nok til å sikre disse et godt og verdig tilbud. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke den er god nok til nå å få slutt på den uverdige situasjonen som vi har hatt altfor lenge, som flere har vært inne på, med fortsatt mange unge funksjonshemmede plassert i sykehjem og at nye faktisk flytter inn.
Så registrerer jeg at helse- og omsorgsministeren er opptatt av kommunal handlefrihet. Ja, det er viktig. Men den kommunale handlefriheten må også ha et økonomisk handlingsrom som gjør at kommunene ikke tvinges til å måtte velge hvilke grupper og enkeltpersoner av hjelptrengende de må nedprioritere. Her på Stortinget har flere med stor patos omtalt hvor uverdig dette er, og vi kan ikke fri oss fra vårt ansvar for å bidra til at økonomien blir slik at vi får slutt på disse uverdige forholdene.
Per Steinar Osmundnes (KrF) [12:08:49]: Kristeleg Folkeparti er oppteke av at pleie- og omsorgstilbodet til menneske med psykisk utviklingshemming ikkje må bli ein salderingspost. Vi er også opptekne av at unge funksjonshemma skal ha moglegheit til å flytte ut av sjukeheimar dersom dei ønskjer det, iallfall skal ingen mot sin vilje vere plassert der. Derfor ønskjer eg å takke interpellanten for eit prisverdig initiativ når han fokuserer på rettane til denne gruppa.
Det kan ikkje vere slik at det er dei pårørande som i kvar enkelt situasjon skal vere nøydde til å kjempe gjennom at dei funksjonshemma skal få den omsorga og dei rettane som dei faktisk har krav på. Eg ser likevel ingen grunn til å gå inn på alle desse rettane, når eg synest at helse- og omsorgsministeren svarte godt på spørsmålet om kva moglegheiter og rettar som denne gruppa har. Men eg vil streke under at ein må byggje vidare på nokre av dei føremåla som HVPU-reforma la, og som det er viktig at ein klarer å følgje opp, slik at det blir meir enn berre ord.
Eit av dei store måla var at denne reforma skulle avvikle institusjonsomsorga for personar med utviklingshemming. Det er ikkje utan grunn at denne reforma, iallfall det eg i hovudsak kjenner til frå mitt område på Vestlandet, blei kalla ei bustadsreform, som har fått både kritikk og ros. Men det viktige med denne reforma var at utviklingshemma skulle ha høve til å leve eit liv så langt opp mot det normale som mogleg. Då blir det relativt uhaldbart dersom unge funksjonshemma skal vere på sjukeheimar mot sin eigen vilje.
Kristeleg Folkeparti er oppteke av at menneskeverdet blir slått fast ein gong for alle, som ein stor stabbestein. Eg er glad for at det i denne interpellasjonsdebatten, uavhengig av politiske parti, er veldig stor støtte til dette feltet, at ein ikkje skal gradere folk ut frå prestasjonar og funksjonsnivå. Eg synest denne debatten veldig godt viser at det ikkje er fargen på partiet som avgjer kva interesse ein har for dette, men at det er ei genuin interesse i denne salen for å sørgje for at ikkje berre dei som kjem inn under den saka som interpellanten tek opp, men også unge generelt som er på sjukeheim, skal få den hjelpa som dei treng.
Eg vil peike på to verktøy som eg synest at ein i større grad kan bruke for å leggje betre til rette for at ein sjølv kan få bestemme i den enkelte kommunen. Det gjeld den individuelle planen i sosialtenestelova, at han blir nytta på ein måte som gjer at dei som er utviklingshemma, får eit meir heilskapleg og samordna tenestetilbod. Det andre går på brukarstyrt personleg assistanse.
Så kom det opp her at ein skal evaluere toppfinansieringsmodellen. Eg trur det er lurt at han no blir evaluert, og at ein ut frå det kan sjå om det er noko som må endrast for å gjere denne uhaldbare situasjonen betre.
Ola D. Gløtvold (Sp) [12:12:02]: Først honnør til interpellanten, som tar opp et problem som opptar veldig mange kommuner. Det gjelder kanskje ikke veldig mange personer, men likevel for mange – av de svakeste medmenneskene vi har i dette samfunnet.
Det har vært pratet om de store reformene. HVPU-reformen er en av de største og en av de første av slike store reformer der en overførte oppgaver til kommunene og dermed påla dem utgifter som det ikke var – og ikke er – tatt høyde for å sikre gjennom finansiering til kommunene.
Senterpartiet har foreslått at slike reformer i større grad skulle – og skal – konsekvensutredes og dekkes inn økonomisk av dem som vedtar slike reformer, og som pålegger andre forvaltningsnivåer å løse disse oppgavene. Det skjer ikke. De som oftest vedtar og pålegger kommunene slike oppgaver, er staten ved storting og styringsverk. Man overfører disse oppgavene, gjerne med fine ord og formuleringer om at dette gjøres i nærdemokratiets navn, til beste for brukerne og de nære, gode og tilpassede løsningene. Men slik er det ikke. I praksis lesser man i stedet oppgaver over på kommunene som de ikke makter å løse, oppgaver som vi diskuterer her etterpå som uløste og utilstrekkelige, der vi snakker om uverdige løsninger og forhold.
Årsaken til mange av disse uverdige forholdene og løsningene ligger i at vi ikke har tatt høyde for og tatt innover oss ansvaret for at det skal være en god nok finansiering og ressurser til stede for å løse oppgavene i forbindelse med disse såkalte reformene.
Helse- og omsorgsministeren viste til ordningen med statlig toppfinansiering av ressurskrevende brukere. Den er i mye og mangt meget god, og prinsipielt har Senterpartiet kjempet for en slik ordning og fått til det i prinsippet. Men ordningen er ikke god nok i praksis. Beløpsgrensen før statlige finansieringssystemer slår inn, må ned. Jeg mener at den må ned på et nivå som tilsvarer kostnaden ved en sykehjemsplass. Men jeg vet at det i enkelte kommuner er veldig små marginer og forskjeller som utløser kravet om at folk skal flytte inn på sykehjem. Derfor må beløpsgrensen ned på dette nivået. Det må være en tilstrekkelig statlig medfinansiering. Det betyr at det meste av dette beløpet bør være statlig, og ikke minst må beregningene for dette være gode og kjente og gjøres slik at det oppleves som rettferdig, både for brukerne og for kommunene, de som skal utføre arbeidet. Da må det ikke være slik som det har blitt nå, at man har fått uforutsigbarhet og usikkerhet inn i dette som gjør at til tross for denne ordningen flyttes folk fra sine boliger, der de trives, og inn i institusjoner – og gjerne da eldreinstitusjoner.
Harald Espelund (FrP) [12:15:30]: Dette er en sjanse jeg må gripe når jeg har den, til å rose både komiteen og ikke minst interpellanten for at man tar opp de utfordringene som en står overfor. Det er nok mange fortvilte foreldre som ser på sine unge. De har dem ofte i sine hjem. Når de ikke makter det lenger, kan det å tilby institusjonsplass for noen kommuner være å legge dem inn på et sykehjem. Det er tragisk. Jeg tror at kommunene gjør alt de kan for å unngå å komme i den situasjonen. Det er kritikk, det er medieoppslag, og sånn skal det egentlig være også hvis de ikke klarer å følge opp intensjonene fra Stortingets side.
Den siste representanten som var oppe her, fra Senterpartiet, var inne på et moment som jeg synes er verdt å ta med seg videre i arbeidet. Hvor er det den statlige finansieringspakken skal slå inn? Bør det være før ca. 700 000 kr netto? Dette er et vurderingstema. Vi ser også at fylkesmannen ofte blir engasjert, men det er veldig få tilfeller der kommunene blir pålagt av fylkesmannen å gi et bedre tilbud enn det som er skissert.
Når jeg står her nå, har jeg også lyst til å be om en vurdering når det gjelder foreldre og pårørende som tar med seg sine til utlandet – i den sammenhengen har kommunene ikke lenger noe ansvar for en som er psykisk utviklingshemmet, og som har behov for pleie. Heller ikke en som har leddgikt, og som har bedre nytte av å være i et varmere land, har kommunene lenger noe ansvar for å følge opp. Det bør kanskje også vurderes et reglement som sier at et slikt tjenestetilbud bør ha et sterkere vern. Men ellers synes jeg at den støtte som Stortinget gir, er det godt å ta med seg ut i lokalsamfunnet når vi skal til å fordele de trange rammene og midlene som er. Når det f.eks. gjelder støttekontakter for gruppen psykisk utviklingshemmede, er dette kanskje av de ressursene som en må spare på i enkelte kommuner. Dette har i hvert fall noen fokusert på.
Bjarne Håkon Hanssen (A) [12:18:58]: La meg starte med å takke gode kolleger for sterkt engasjement. Det som jo er helt åpenbart i denne saken, er at her har Stortinget én vilje. Dette er ikke saken for de partipolitiske skillelinjer, vi er enige. Vi er enige om at unge mennesker skal ikke mot sin vilje bo på sykehjem. Så enkelt kan det sies. Unge mennesker skal ikke mot sin vilje måtte bo på sykehjem. Vi har også, for én gangs skyld, tatt konsekvensen av vår politiske vilje ved å etablere et mer eller mindre godt system for å bidra økonomisk overfor kommunene.
Jeg synes at innlegget fra Harald T. Nesvik var veldig godt. Dette har vi altså gang på gang vedtatt, og hver gang vi debatterer det, er vi helt krystallklare i våre synspunkter. Og likevel opplever vi, som Nesvik sier, at det er flere unge som flytter inn på sykehjem enn som flytter ut. Vi kan jo ikke leve med det. Vi kan ikke leve med det av hensyn til dem det gjelder, men vi kan jo rett og slett ikke leve med det av hensyn til oss selv heller. Det må jo være mulig å sette makt bak et sånt standpunkt.
Vi må nå tenke oss om: Hva er det vi kan gjøre for å konkretisere makt bak det standpunktet? Jeg mener i alle fall at det med basis i denne og flere debatter burde vært naturlig for helseministeren å ta en samtale med helsedirektør Lars Hanssen og understreke at Stortinget, at myndighetene, klart uttrykker at man ikke aksepterer at unge mot sin vilje blir plassert på sykehjem, og så klart uttrykke det gjennom en egen økonomisk ordning – bl.a. for å unngå dette. Som følge av det burde det være åpenbart at dersom denne type spørsmål kommer til klagebehandling, ikke hos fylkesmannen som fylkesmann, men hos det lokale helsetilsyn utøvd av fylkesmannen, må det være utenkelig at klageren ikke skal få medhold. Det kunne i hvert fall vært et operativt grep som en avslutning på denne debatten, om helseministeren kunne være villig til – han behøver ikke å svare nå spontant – å vurdere å ta en sånn samtale, sånn at man forsikrer seg om at Helsetilsynets øverste leder også har forståelsen av Stortingets så til de grader uttrykte vilje i dette spørsmålet.
Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:22:07]: Jeg ser på representanten Hanssens oppmoding som et relativt beskjedent tiltak. Det skal jeg definitivt gjøre.
Men det jeg har tenkt å gjøre nå i etterkant av denne debatten, er å skaffe meg detaljoversikt over de ca. 130 som er inne på sykehjem: Hvor mange eksakt er det som ønsker å flytte ut? Hvor mange er det som ikke har det behovet? Av den halvdelen, ca., som vi vet ikke ønsker å være der, hvor lenge har hver av dem vært der? Og hva er den individuelle planen i den enkelte kommune? Hvilken tidshorisont har de for å få dette ned på mikro, slik at vi er helt sikre på at vi snakker om sikre og gode realiteter? Man kan absolutt forestille seg at et betydelig antall av de ca. 60-65 som er på sykehjem, men som ikke ønsker å være der, er på vei inn i andre boligforhold, men man er der inntil videre, til man har fått gjort noe med dette. Da er situasjonen veldig annerledes enn om det er noen som permanent er plassert på et sykehjem, for livstid.
Det er altså to ting: Jeg skal definitivt ta oppmodinga i forhold til Helsetilsynet hva gjelder behandlingen av enkeltsaker, men – kanskje det aller viktigste – sette i gang en slik undersøkelse og la det komme sosialkomiteens medlemmer til kunnskap så fort det praktisk lar seg gjøre.
Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten avsluttet.