Gunhild Øyangen (A) [14:29:26]:(ordfører for saken): Som komiteen viser til i innstillingen, går forslaget ut på å be Regjeringen utrede internasjonale skatter som alternative og supplerende inntektskilder til FN, og hvordan disse kan utformes i praksis. Skatt på ulike finansielle transaksjoner, internasjonale miljøavgifter, avgift på våpenhandel og skatt fra land som fungerer som skatteparadiser, bør vurderes spesielt. Forslaget går også på å be Regjeringen presentere forslag til hvordan og hvor slike internasjonale initiativ kan tas.

Komiteens flertall går inn for å avvise forslaget, mens mindretallet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fullt ut støtter forslagets intensjon om å styrke FN finansielt. Jeg regner med at flertallet kanskje vil redegjøre for sitt syn senere. Jeg skal derfor kort ta for meg mindretallets syn.

Spørsmålet om global skattlegging var framme i forbindelse med behandlingen av utviklingsmeldingen, hvor et flertall, herunder medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mente at det var naturlig å søke etter nye finansieringskilder som bl.a. kan styrke FN og andre globale institusjoner finansielt. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk lenger enn flertallet og mente at man må søke etter nye finansieringskilder og mekanismer for omfordeling som er globale i sin natur, og viste til den internasjonale diskusjonen som pågår om Tobin-skatt, karbonskatt og skatt på våpenhandel. I den samme innstillingen foreslo derfor vi å be Regjeringen utrede alternative former for global beskatning til inntekt for FN-systemet, men det ble ikke flertall for dette.

FN er særlig sentral i arbeidet med oppfølgingen av tusenårsmålene om å halvere verdens fattigdom innen 2015. I mars i år la FNs generalsekretær Kofi Annan fram sin rapport, In Larger Freedom, hvor det framkom at uten et gjennombrudd i 2005 kommer ikke det internasjonale samfunn til å nå tusenårsmålene. Som mindretallet viser til, pågår det også internasjonalt en diskusjon og et arbeid på dette området.

Utenriksdepartementet viser i sitt brev til komiteen til debatten i EU om innføring av flybensinavgift til inntekt for utviklingsformål. Det vises også til at det er fornyet oppmerksomhet om såkalte innovative finansieringsmekanismer, inkludert internasjonale skatter, bl.a. ved et felles initiativ fra Frankrike, Brasil, Chile og Spania. Disse landene har utredet problemstillingene i en arbeidsgruppe som framla sin rapport i et møte i tilknytning til FNs generalforsamling i september 2004.

Det er interessant å merke seg at Høyre og Kristelig Folkeparti i innstillingen trekker fram både GAVI og Global Fund. Det var som kjent Arbeiderpartiet som i sin tid tok initiativet til at Norge skulle støtte den globale alliansen for å sikre vaksiner til alle verdens barn, og vi har siden vært en pådriver for å øke bevilgningene. Senest i budsjettet for inneværende år foreslo Arbeiderpartiet og SV å øke bevilgningene til GAVI. Når det gjelder Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, GFATM, har det vært en nedgang i Regjeringens bevilgning. Arbeiderpartiet og SV foreslo også å øke bevilgningen til det globale fondet på inneværende års budsjett, men dette fikk vi ikke støtte for. Det er gledelig dersom henvisningen til GAVI og Global Fund i innstillingen innebærer en økt satsing på disse institusjonene fra Høyres og Kristelig Folkepartis side i framtiden.

Til slutt vil jeg si at det er litt merkelig at da Stortinget behandlet globaliseringsmeldingen i fjor, var Høyre og Kristelig Folkeparti faktisk åpne for å vurdere karbonskatt og andre internasjonale miljøavgifter. Men nå omtales slike forslag bare som «mindre realistiske prosjekter».

Finn Martin Vallersnes (H) [14:34:25]: Utgangspunktet for merknaden fra Høyre – og regjeringsfraksjonen – er selvfølgelig også den knallharde realiteten som ligger bak tusenårsmålene om å få finansiert dem, ikke minst fattigdomsreduksjonen. Men vi har en annen tilnærming til hvordan dette kan skje, enn det som fremkommer av merknaden fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Vi for vår del mener at den beste måten å få opp finansieringen av gjennomføringen av tusenårsmålene på er å sørge for at de bistandsløftene som er gitt, der målet er 0,7 pst. av BNI, blir gjennomført av industrilandene. Det er en rekke land som ikke har gjennomført dette, selv om det er med en viss tilfredshet en ser at et økende antall nå begynner å legge planer for en fremdrift for å komme opp i den nødvendige bevilgningen. Så vi mener, som vi har ment tidligere, i forbindelse med diskusjonen om både globaliseringsmeldingen i fjor og bistandsmeldingen i år, at den største utfordringen på området ikke er mangelen på mekanismer, men det å mobilisere tilstrekkelig politisk støtte – eller for den saks skyld vilje – til finansieringen av de globale fellesoppgavene, inklusiv tusenårsmålene, hvor man da gjerne i første omgang må bruke de foreliggende mekanismer. Vi deler den bekymringen som vi møter hos mange parter også internasjonalt, at det å konsentrere seg om ulike – jeg hadde nær sagt – luftige forslag lett kan tilsløre den oppmerksomheten som burde vært for å øke den tradisjonelle utviklingsbistanden, og det er skepsis til hvordan en teknisk skulle gjennomføre noen av de etter vår mening politisk urealistiske forslagene om valutaavgift og global skattlegging som har kommet opp. Vi registrerer at det er en betydelig skepsis ute også når det gjelder nye ordninger, hvor man kanskje på forhånd ikke helt har definert hvordan pengene skal innkreves, hvordan de skal administreres, og hva administrasjonen vil koste, og for den saks skyld heller ikke har klare nok målsettinger for hvordan disse pengene skal brukes.

På den annen side følger selvfølgelig også vi nøye med i den debatten som foregår, ikke minst i FN og i foraene rundt de multilaterale organisasjonene, om innovative finansieringsmekanismer, og vi synes det er positivt at dette er en debatt som det siste året er blitt mer pragmatisk og konstruktiv, og hvor det også er nye aktører med – jeg tenker da både på Verdensbanken og på IMF. Det er da ikke tale om global skattlegging eller direkte finansiering av FN. Diskusjonen dreier seg nå snarere om nasjonalt baserte avgifter, som via tradisjonelt mellomstatlig samarbeid kan kanaliseres til utviklingsspørsmål av de land som finner dette egnet for utviklingsfinansiering. Det er da heller ikke ønskelig å etablere nye, byråkratiske ordninger eller institusjoner, men å kanalisere dette gjennom de eksisterende multilaterale kanalene.

Vi har endt opp i en flertallsmerknad sammen med Fremskrittspartiet hvor vi beskriver det fremlagte forslaget som et forslag som har liten oppslutning internasjonalt, og som ikke står sentralt på den internasjonale dagsordenen. Vi ser derfor heller ikke at det er behov for en særnorsk utredning, men vi skal følge opp det som foregår internasjonalt.

Morten Høglund (FrP) [14:38:46]: At det kan være et behov for å styrke FN finansielt, er vi fullt ut innforstått med, og at man vil se seg om etter måter å gjøre det på. Vi mener imidlertid at å angripe det fra denne vinkelen, med å ty til skattlegging – internasjonal skattlegging – ikke er veien å gå. Vi forsøker etter beste evne å redusere skattenivået nasjonalt, og vi har ikke til hensikt å forsøke å etablere nye skatter internasjonalt. Finansieringsbehovet til internasjonale organisasjoner må løses, og det er et ansvar for medlemslandene. Norge bidrar sterkt til FN som organisasjon, og til mange av FNs underorganisasjoner, og står seg godt i den sammenheng. Man får heller ta en diskusjon om landenes bidrag.

Man kan selvfølgelig gå langt inn i materien her og snakke om hvor realistisk, ikke realistisk eller praktisk dette er, men for vår del er dette en avvisning på et prinsipielt grunnlag.

Jeg må for øvrig få legge til at jeg er enig med representanten Vallersnes i at gjennomføring, innføring og de rent praktiske forhold rundt en slik skattlegging trolig ikke bare vil være vanskelig, men nær sagt umulig.

Presidenten: Presidenten registrerte ikke at saksordføreren tok opp mindretallsforslaget, kanskje neste taler, Øystein Djupedal, kan passe på å gjøre det?

Øystein Djupedal (SV) [14:40:49]: Jeg tar hermed opp forslaget i innstillingen.

Det som har skjedd etter at SV la inn dette forslaget, er at det har vært en betydelig internasjonal bevegelse, særlig på et av forholdene knyttet til dette – skatt på internasjonale flyavganger. Senest har EUs finansministere i et møte for bare få uker siden tatt til orde for en frivillig beskatning av flyruter for å finansiere FN, i første omgang i EU, men også på internasjonale flyruter. Dette er et av mange forslag som kommer internasjonalt, igjen som en del av den samme debatten som vi hadde tidligere i salen, nemlig: Finnes det mer permanente måter å finansiere nødhjelp, u-hjelp og FNs arbeid på?

Det finnes særlig fire aktuelle spørsmål som diskuteres internasjonalt. Det ene er ulike avgifter på finansielle transaksjoner. Det er et forslag som selvfølgelig har betydelig grad av urealisme i seg, fordi det krever at svært mange land er enig i det. Men samtidig er det svært mange land som har gjort prinsipielle vedtak om at de er for dette, i den grad flere klarer å bli enige.

Dette har to hensikter. Det ene er å lage fartsdumper for spekulasjonsøkonomien, og det andre er å finansiere FN. Mange land har tatt til orde for dette, og det er et svært godt forslag som også diskuteres i økonomiske kretser – om dette kan være en måte å dempe hurtigheten i verdensøkonomien på. Mange av de finansielle transaksjonene som foregår, er utelukkende spekulativt motivert, og ikke motivert ut fra handel eller ut fra varebytte.

Den andre diskusjonen internasjonalt er internasjonale miljøavgifter. Det henger spesielt sammen med at man i forbindelse med Kyoto-avtalen ikke klarte å bli enige om deler av disse klimautslippene som er globale, og særlig knyttet til fly. Det gjør at en diskusjon har vært hvordan man skal klare å skattlegge flyutslipp på en måte som blir rettferdig. Man har ikke klart å finne en klok mekanisme for å gjøre det, og dermed fikk man ikke noe om det i Kyoto-protokollen. Derfor har man i etterkant diskutert om man bør legge en avgift på flytransport og på den måten sørge for at FN får en inntektskilde som er beskjeden sett ut fra hver enkelt billett, men selvfølgelig betydelig for FN.

Det EUs finansministere nå nylig har gjort, er å gå i den retning, nemlig å innføre en frivillig avgift i EU for å finansiere internasjonalt miljø- og solidaritetsarbeid gjennom FN. Hvorvidt dette vil bli operativt nå, er vanskelig å si. Mange har vært motstandere av det, også i EU. Men et flertall av EUs finansministere har som sagt ønsket denne typen skattlegging.

Det er også en diskusjon internasjonalt om internasjonal våpenhandel, om det er mulig å tenke seg en avgift på det. Det er vel den diskusjonen som har kommet kortest internasjonalt, men det er en idé som flere har.

Det som det derimot er fullt mulig å tenke seg, er at man lager et internasjonalt regime som hindrer skatteparadis i å unndra seg den beskatning som fellesskapet ellers i verden må betale. Det er tenkt som et system for å hindre at skatteflyktninger gjemmer seg bort. I det øyeblikket man beveger seg ut i den internasjonale verden, må man også betale skatt. Dette er også tenkt som en måte å finansiere FN og humanitært arbeid på.

Det som er interessant, er at det er mange land som deltar i disse diskusjonene internasjonalt. Mange kan si at disse diskusjonene ikke er reelle, de er ikke slik at dette vil bli gjennomført i morgen, og det er selvfølgelig riktig. Men det som er trist, er at Norge som stat ikke deltar i dette, at den regjeringen vi har, hver gang denne typen forslag kommer opp, sier at dette er umulig, dette synes vi ikke er interessant, vi bakker ut. I denne regjeringen følger Høyre opp den gamle tradisjonen med å være en kontinuerlig bremsekloss, istedenfor å si ja, dette synes vi faktisk er spennende, vi har lyst til å bidra internasjonalt for å se om vi får til noe.

Det er interessant at flertallspartiene i innstillingen, da inkludert Fremskrittspartiet, sier at de ikke ønsker å delta i noe som har liten oppslutning internasjonalt, og som ikke står sentralt på den internasjonale dagsorden, og derfor avviser de forslaget. Man trenger ikke å ha vært mer enn én uke i FN før man forstår at dette er internasjonale debatter som mange land deltar i, også de som har mer konservative regjeringer enn den norske. Man trenger ikke gå lenger enn til EU, der man finner at EUs finansministere har denne typen debatt på sine egne møter og også gjør vedtak om at man ønsker å innføre denne typen beskatning for å finansiere de samme formålene som ligger i dette dokumentforslaget. Det betyr at enten er de norske konservative ikke helt oppdatert når det gjelder internasjonal debatt, eller også er det fordi man bare er en bremsekloss og ikke synes at dette er spennende.

Det hadde vært interessant – la meg bare si det – om man fra norsk side prøvde å gå videre, for Norge har en tradisjon og en posisjon som gjør at dette ikke nødvendigvis har partifarge. La meg bare si at dette også er et viktig poeng. Mange oppfatter denne type beskatning eller denne type forslag som å være den norske venstresidens forslag. Internasjonalt er det ikke slik. Internasjonalt er det slik at toneangivende talsmenn for disse forslagene er borgerlige politikere. Jacques Chirac i Frankrike kan i så måte være et godt eksempel på dem som har gått lengst. Det å politisere, i politisk term, disse forslagene er uheldig. Jeg tror det er derfor de norske konservative er så til de grader bakstreverske. Internasjonalt er dette forslag som har bred aksept i mange miljø, og som man ønsker å utrede og gå videre med. Hvis man bare ser på de land som er omtalt i vårt forslag, som er de som har tatt initiativ, vil man se at alle disse land styres av regjeringer som ligger langt fra det SV, Arbeiderpartiet eller Senterpartiet ønsker. Frankrike, Brasil, Chile og Spania har et helt knippe av ulike regjeringer. Det er vårt utgangspunkt for dette. Vi ønsker ikke at dette skal politiseres i den tradisjonelle partifargen, men at Norge tar et initiativ for å se om ikke det er mulig at vi kan delta internasjonalt i dette knippe av land som mener at dette er en god idé.

Når man utreder det, finner man kanskje ut at det ikke var en god idé, og dermed sjalter man det bort. Vi har ikke prestisje knyttet til disse forslag. Men det vi med sikkerhet vet, og som jeg egentlig tror at hele Stortinget vet, er at det å tenke seg nye mekanismer for finansiering av FN, nødhjelp, u-hjelp, internasjonalt solidaritetsarbeid, det som bringer verden noen skritt videre, betyr at mange flere må delta og mange flere må finne løsninger, for vi vet også at mange land unndrar seg disse forpliktelsene. Det er i stor grad den vestlige verden – det finnes et knippe av land – som bidrar massivt til FN, og bra er det. Men det er klart at hvis man hadde funnet andre finansieringskilder som var permanente og trygge, ville FNs rolle internasjonalt også blitt styrket betydelig. La meg avslutte med det. Når enkelte ikke støtter disse forslag, selv om de burde ha gjort det, er det kanskje fordi man ikke ønsker at FN skal få den finansielle tyngde og den førerrolle som SV og de andre forslagsstillerne ønsker at FN skal ha internasjonalt. FN skal være den organisasjon som viser vei når det gjelder humanitært arbeid og solidaritetsarbeid i verden. Det er klart at hvis man struper FN, blir ikke FN det instrumentet. Da har vi altså en USA-ledet verdensorden som alternativ. Derfor er vi veldig for denne type utredning og denne type forslag. Derfor er dette en stor debatt internasjonalt, ikke bare på venstresiden, men blant mange konservative og rettskafne mennesker: Hvordan skal vi styrke FN?

Jeg synes det er trist – la meg bare si det avslutningsvis – at det norske Høyre og den norske regjeringen ikke er med på dette, for dette er et veldig godt og anstendig forslag, som flere burde ha vært med på. Men jeg synes kanskje det er spesielt trist å se at begrunnelsen for hvorfor man ikke er med, er så til de grader utdatert og kunnskapsløs. Det synes jeg kanskje er det tristeste ved dette. Men det jeg med sikkerhet kan si, er at dette forslaget ikke er debattert for siste gang av Stortinget i plenum, for jeg vet heldigvis at det er mange som ønsker å gå videre i denne retning.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sigmund Kroslid (KrF) [14:48:41]: I september vil verdens ledere samles på et toppmøte i New York for å diskutere utviklingen for tusenårsmålene. Alle FNs medlemsland har sluttet seg til disse. I de siste 25 år har vi sett en stor nedgang i antall fattige. Likevel har mange land blitt fattigere. Mer enn én milliard mennesker lever i dag på under 1 dollar om dagen. Halvparten av verdens befolkning lever på under 2 dollar om dagen. Fattigdom, sult, sykdom og analfabetisme påvirker dagliglivet til milliarder av mennesker. Hvert år dør tre millioner mennesker av hiv/aids. Elleve millioner barn dør før de har fylt ett år. Vi ser en tendens til at kløften mellom rike og fattige land øker.

Vi har ressurser og teknologi til å endre dette. Vi kan snu den negative utviklingen. Alle land har sluttet seg til tusenårsmålene. Nå må de også vise vilje til å oppfylle dem. Målene kan nås, men da må vi øke innsatsen. Nå må verdens ledere vise at de står ved sine forpliktelser. Om vi ikke øker innsatsen, vil mange land ikke nå tusenårsmålene. Dette gjelder særlig de fattigste landene sør for Sahara, i Andesfjellene og i Sentral-Asia.

Det er på bakgrunn av dette at SV har fremmet forslag der de ber Regjeringen utrede internasjonale skatter som alternative og supplerende inntektskilder til FN, og hvordan disse skal utformes i praksis. Kristelig Folkeparti er enig i at det trengs mer midler for å bekjempe fattigdom. Vi tror imidlertid ikke at SVs forslag er den mest farbare vei, slik situasjonen er nå, med særnorske utredninger og direkte finansiering av FN. Det vi trenger, er et globalt, felles initiativ for å øke finansieringen til utviklingsformål. Forslaget fra SV tilhører gårsdagens debatt. Det som diskuteres nå, er en mulighet til å vinne fram og få flertallets støtte. Derfor må vi være med i denne diskusjonen og støtte positive og realistiske forslag som fremmes nå.

Man har i de siste årene sett en interessant utvikling i spørsmålet om innovative finansieringsmekanismer. Den internasjonale diskusjonen er nå mye mer pragmatisk og konstruktiv. Det er nå en levende internasjonal diskusjon om teknisk gjennomførbare, juridisk mulige og politisk realistiske tiltak. Mange aktører engasjerer seg aktivt, også Verdensbanken og IMF. Temaet vil stå sentralt i Finansiering for utvikling-toppmøtet denne måneden og også på FNs toppmøte i september.

Diskusjonen dreier seg ikke lenger om global skattlegging, heller ikke om direkte finansiering av FN. Det som diskuteres nå, er nasjonalt baserte avgifter som gjennom klassisk, mellomstatlig samarbeid kanaliseres til utviklingsformål. Det betyr ikke at nye institusjoner eller byråkratier skal etableres. Midlene skal gå gjennom eksisterende kanaler, som FN-organisasjoner, multilaterale banker og institusjoner som GAVI og Global Fund. Målet er å sikre at tusenårsmålene nås. Det er svært viktig at Norge er aktivt med i disse diskusjonene, inkludert internasjonale utredninger. Selv små skatter og avgifter vil kunne innebære avgjørende forskjeller. Kofi Annan understreker betydningen av å bruke nye og innovative finansieringsmekanismer i rapporten «In Larger Freedom».

EUs finansministere ble nylig enige om en frivillig skatt på flybilletter. Midlene skal brukes til utviklingshjelp i fattige land. Skatten blir sett på som en mulighet rike land har til å øke bistanden til Afrika og verdens fattigste. Det var Frankrike og Tyskland som stod bak forslaget. Et annet forslag, om skatt på flybensin, ble avvist. Dette er et frivillig bidrag, men hvert enkelt land kan gjøre det obligatorisk. Det er ventet at skatten blir obligatorisk i Belgia, Frankrike og Tyskland, mens Malta, Kypros og Irland vil gjøre skatten frivillig. EUs finansministere diskuterer nå hvordan de videre skal øke utviklingshjelpen, slik at de kan presentere en helhetlig pakke med forslag som kan fremmes på FN-toppmøtet i september. Utviklingen i EU og diskusjonen om disse spørsmålene viser at det er mulig å komme til enighet om felles tiltak som kan brukes i kampen mot fattigdom.

Det er helt sentralt at dette kommer i tillegg til den offentlige bistand. I debatten om finansiering for utvikling må ikke diskusjonen om innovative finansieringsmekanismer flytte oppmerksomheten bort fra behovet for økt utviklingsbistand og økte utenlandsinvesteringer. Hadde alle industrilandene fulgt opp sine forpliktelser om å gi 0,7 pst. av BNI, ville vi nådd tusenårsmålene. Vi må derfor arbeide for at industrilandene holder sine løfter om bistand. Det er positivt at flere land har tatt forpliktelsene fra Monterrey-konferansen om finansiering for utvikling og fra Johannesburg-toppmøtet om bærekraftig utvikling seriøst. Det er et steg i riktig retning at EU og USA har økt sin bistand.

Det er ingen uenighet om at FN må styrkes finansielt. Finansieringen av FN i dag skjer gjennom kontingent og frivillige bidrag fra medlemslandene. FNs finansielle situasjon er ikke prekær, men organisasjonen har fremdeles sesjonspregede likviditetsproblemer på grunn av manglende eller sen innbetaling av pliktige bidrag fra medlemslandene. Medlemslandene hadde ved årsskiftet en samlet gjeld på 2,964 milliarder US dollar. USA var det landet som skyldte mest penger, men også land som Japan, Tyskland, Storbritannia og Kina skyldte FN penger. FN er uunnværlig som vår mest universelle og representative organisasjon. Alle FNs medlemsland må derfor være med på å styrke FN økonomisk og politisk, slik at FN fortsatt kan være vårt viktigste redskap i kampen mot fattigdom.

Åslaug Haga (Sp) [14:55:17]: Jeg hadde tenkt å bruke dette innlegget til å markedsføre Kristelig Folkepartis program. Men jeg ble litt usikker etter det innlegget som nettopp ble holdt, for i Kristelig Folkepartis program for perioden 2001–2005 sies det:

«I denne sammenheng» – det henviser til noe som står foran, men så kommer det viktige – «bør en avgift på internasjonale kapitaloverføringer (Tobin-avgift) utredes som et aktuelt alternativ.»

Det står det i Kristelig Folkepartis program for perioden 2001–2005. Man vil altså ha utredet Tobin-avgift som et aktuelt alternativ. Jeg må si at jeg har vel sjelden hørt et parti som så skarpt har tatt avstand fra sin egen programformulering som det som nå ble gjort i Kristelig Folkepartis innlegg. Derfor kan jeg vel ikke gjøre det jeg i utgangspunktet hadde tenkt, nemlig å drive denne aktive markedsføringa av partiets programformulering.

Da overrasker det vel kanskje ikke at partiet skarpt tar avstand fra det som står i deres eget program, for i innstillinga til den saken vi behandler nå, skriver komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, sammen med medlemmene fra Høyre, at man har

«vært skeptisk til teknisk ugjennomførbare og politisk urealistiske forslag som valutaavgifter (tobinskatten), global skattlegging og direkte finansiering av FN fra slike kilder».

Vi har jo sett allerede i denne innstillinga at Kristelig Folkeparti tar avstand fra sitt eget program, men jeg må si at jeg er overrasket over det innlegget som nå nettopp ble holdt. Det kunne vært interessant å ha visst mer om hvorfor Kristelig Folkeparti er blitt uenig med seg sjøl.

Under behandlinga av St.meld. nr. 35 for 2003–2004, Felles kamp mot fattigdom, var komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,

«opptatt av en større grad av omfordeling, og at det derfor er naturlig å søke etter nye finansieringskilder som kan bidra både til å utjevne forskjeller mellom fattige og rike, og å styrke FN og andre globale institusjoner finansielt».

Som vi vet, er det to forskjellige ting å være opptatt av noe og å ville gjøre noe. Kristelig Folkeparti gikk derfor imot følgende forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:

«Stortinget ber Regjeringen om å utrede alternative former for global beskatning til inntekt for FN-systemet.»

Under behandlinga av globaliseringsmeldinga – St.meld. nr. 19 for 2002-2003 – ønsket også alle partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, å vurdere karbonskatt og andre internasjonale miljøavgifter, men det var kun Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV som gikk et skritt lenger og lanserte globale beskatningsmåter som en måte å finansiere FN-arbeidet på. Tobin-skatten trekkes jo ofte fram i denne sammenhengen. Også dette forslaget gikk Kristelig Folkeparti imot.

Poenget mitt er at vi skulle så gjerne ha hatt Kristelig Folkeparti med i disse spørsmålene. Vi skulle så gjerne ha sett at Kristelig Folkeparti hadde fulgt opp sin programformulering, for sånn som sitsen nå er i Stortinget, ville det nemlig ha gjort forskjellen i forhold til om vi skal komme videre i dette arbeidet.

Trine Skei Grande (V) [14:59:16]: Jeg vil gjerne benytte anledningen til fra Stortingets talerstol å legge fram Venstres standpunkt.

Venstre stiller seg bak intensjonene i forslaget, som går ut på å be Regjeringa utrede internasjonale skatter som alternative og supplerende inntektskilder til FN, og hvordan de kan utformes. Internasjonale miljøavgifter, avgifter på våpenhandel og skatt fra land som fungerer som skatteparadis, kan da vurderes. Forslaget går også ut på å be Regjeringa presentere forslag til hvordan man kan ta slike internasjonale initiativ.

Venstres landsmøte vedtok at partiet skal arbeide for å innføre en internasjonal CO₂-avgift for grensekryssende fly- og båttransport. Inntektene fra en slik avgift kan gå til FN.

Kampen for et sterkere FN og kampen for en bærekraftig utvikling er kanskje vår tids viktigste kamp. Derfor er det naturlig å søke etter nye finansieringskilder som kan bidra både til å utjevne forskjeller mellom fattige og rike og til å styrke FN og andre globale institusjoner finansielt.

1,2 milliarder mennesker lever for mindre enn én dollar om dagen. Én av sju, eller drøyt 840 millioner mennesker, har ikke nok mat til å spise seg mett. Hvert sjette barn i Afrika dør før det fyller fem år. Hvert andre barn i det sørlige Afrika får aldri gå på skole. Halvparten av alle barn i India har ikke tilgang på rent vann. Grunnleggende menneskerettigheter brytes i over 150 land. For å løse disse problemene kreves det en forpliktende, global politikk og internasjonalt samarbeid. Et reformert og sterkt FN og rike nasjoners vilje til å gjøre noe med egne samfunn er avgjørende for å nå dette.

Jeg støtter vurderingen av at den beste måten å øke finansieringen til utviklingsformål på, er å øke bistanden, nettopp slik som denne regjeringa har gjort. Dersom alle industriland hadde fulgt opp sine forpliktelser om å gi 0,7 pst. av BNI i bistand, hadde det vært nok ressurser tilgjengelig til å nå tusenårsmålene. Mange giverland har nå forpliktet seg til opptrappingsplaner for å nå disse målene. Jeg merker meg også den uttrykte bekymring for at slike forslag raskt kan flytte oppmerksomheten bort fra behovet for den økte utviklingsbistanden. Venstre har vært skeptisk til det teknisk gjennomførbare og det politisk urealistiske i forslag som f.eks. valutaavgift – Tobin-skatt – global skattlegging eller direkte finansiering av FN fra slike kilder.

Venstre registrerer at den globale debatten om innovative finansieringsmekanismer de siste årene har antatt mer pragmatisk og konstruktiv karakter, der også aktører som Verdensbanken og IMF har engasjert seg.

EUs finansministere har senest 14. mai 2005 blitt enige om å vurdere frivillige avgifter på flybilletter som bidrag til økt utviklingshjelp. Det er ikke tale om en global skattlegging eller direkte finansiering av FN. Snarere dreier diskusjonen seg om nasjonalt baserte avgifter som via klassisk mellomstatlig samarbeid kan kanaliseres til utviklingsspørsmål av de land som finner at dette er en egnet form for utviklingsfinansiering. Det er heller ikke ønskelig å etablere nye institusjoner eller byråkratier, men kanalisere eventuelt addisjonelle ressurser gjennom eksisterende multilaterale kanaler, som FN-organisasjoner, multilaterale banker og institusjoner.

Denne typen forslag drøftes nå i forberedelsen til konferansen om finansiering for utvikling i slutten av juni og fram mot FN-toppmøtet i september.

FNs generalsekretærs rapport «In Larger Freedom» understreker også betydningen av bruk av nye og innovative finansieringsmekanismer.

Venstre støtter medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Høyre i komiteen, som mener at det er et framskritt at den globale diskusjonen om finansieringsmekanismene nå har tatt en mer realistisk retning. Vi støtter oppfordringen om å be Regjeringa delta i de internasjonale prosessene, inklusiv det felles utredningsarbeidet som nå foregår.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jan Petersen [15:04:05]:Det er, som det nettopp ble sagt, internasjonale diskusjoner og samtaler om disse spørsmålene som også Regjeringen deltar i. Det som er det springende punktet med denne saken, er hvorvidt vi skal foreta enda en utredning om spørsmålet. Det er det det dreier seg om. Når man hørte på representanten Djupedal, kunne man få inntrykk av at det dreide seg om en masse andre ting også, men det er dette selve saken dreier seg om.

Nå er det helt riktig, som det også er blitt sagt, at dette er en debatt som på mange måter har dreid i løpet av de senere årene, rett og slett fordi det er trukket en del erfaringer hittil. Disse erfaringene virker det på meg som om ikke Djupedal helt har fått med seg. Her har det nå foregått en debatt i årtier, og det har ikke vært lett å komme frem til noe som er praktikabelt. Det virker på meg som om heller ikke Djupedal har noen særlige tanker om hvilken vei man skal gå, men bare har håp om at noen skal komme opp med ett eller annet hvis man får utredet det.

Jeg er dessverre redd for at selve kjernen i spørsmålet dreier seg om politisk vilje til å avgi midler og ressurser til FN, og for så vidt også til utviklingsformål. På det området tror jeg at den sittende regjering ligger meget langt fremme. Vi har en av verdens aller høyeste BNP-andeler til bistand. Vi er en solid og trofast støttespiller til FN, slik at jeg tror vi kan si at vi er godt i rute når det gjelder disse bidragene.

Det som er det springende punktet, er hvorvidt man virkelig tror at hvis et lands regjering og et lands styre ikke har vilje til å yte de nødvendige midler, slik som vi gjør, skal det plutselig ha vilje til å la seg beskatte for de samme formålene. Det er det som er selve kjernen. Jeg tror ikke man kan regne med at man skal finne en beskatningsform som alle land kommer til å akseptere uten at de er klar over hva de egentlig går inn i. Den politiske viljen til å gå inn i det, tror jeg ikke vil være tilstrekkelig bred.

Når det gjelder denne EU-ideen om å beskatte flybilletter, synes jeg det for så vidt er noe som setter saken i et ganske eiendommelig dilemma, men i et meget klart lys. Hvordan har det seg at det er flypassasjerene som nå skal betale bistanden? Jeg mener at noe av det grunnleggende må være at dette er et fellesskapsformål, og at det ikke er en spesiell etterspørselsgruppe som skal ha et spesielt ansvar, men at man nettopp gjennom de offentlige budsjetter sørger for å fordele ansvaret på alle skattyterne. Det er gjerne slik at hvis man ikke er flypassasjer, er det greit å beskatte flypassasjerene, for da er det noen andre som skal betale. Da er vi tilbake igjen til det jeg tror er noe av hovedproblemet med både FN-finansiering og bistand, at det alltid er ideer om hvordan andre skal betale og en selv skal slippe unna.

Jeg vil for øvrig si at når det gjelder spørsmålet om skatteparadiser, mener jeg at det er en helt separat og meget viktig problemstilling som man uavhengig av hvor pengene eventuelt måtte gå hen, bør forsøke å gjøre noe med. Det er et problem for alle land, men det er en helt separat problemstilling. Det har ikke noe med bistand å gjøre, det har ikke noe med FN å gjøre, men det har noe med skatteparadiser som sådanne å gjøre. Det er altså en separat problemstilling som under enhver omstendighet bør adresseres, hvis det er praktisk mulig å adressere den.

Sigmund Kroslid (KrF) [15:07:50]:Det som får meg til å gripe ordet, er at representanten Haga velvillig hadde lest vårt program. Hvis representanten Haga hadde beflittet seg på å lese litt videre, ville man også ha sett i vårt program at når det gjelder støttetiltak, går man inn for ganske høye prosentsatser av BNI. Vi foreslår nemlig i vårt nye program 1,3 pst., og vi foreslår også 2 pst. på lengre sikt, og kanskje det ville vært et langt bedre tema å diskutere i denne sal i dag. Jeg håper at det er stor tilslutning til dette når en skal diskutere det i neste periode.

Problemstillingen er ikke i dag at vi har behov for mange nye utredninger. Problemstillingen er at vi må være på hogget – slik den nåværende regjering har vært – og følge med og legge til rette for at FN får den finansielle styrke som FN skal ha, og det må prioriteres.

Finn Martin Vallersnes (H) [15:08:59]:Jeg kan heller ikke avstå fra en liten kommentar til Djupedals innlegg.

Ganske kort: Djupedals problem må være at han skal trekke med seg venstresidens tradisjonelle løsninger inn i en internasjonal debatt som nå viser en pragmatisk evne til å gå nye veier. Jeg erkjenner egentlig ganske greit at partiene på venstresiden var først på denne banen og begynte å spille med denne ballen. Men de får erkjenne at nå er det flere som er inne på banen, ikke fordi de er tvunget inn på den, men fordi de gjerne vil være med og spille, og de har til dels ballen. Min oppfordring til Djupedal og hans meningsfeller er: Bli nå endelig med fremover på banen, slik at vi sammen kan sette ballen i mål!

Øystein Djupedal (SV) [15:10:02]:Med all respekt så var dette et helt uforståelig innlegg.

Mitt hovedpoeng har hele tiden vært følgende: Det å politisere i forhold til den tradisjonelle partifloraen i Norge i denne debatten er uklokt for debatten som sådan. Vi erkjenner godt at vi har løftet dette inn i den norske debatten, men vi har ikke noe ønske om eierskap til det. Tvert imot har vi et sterkt ønske om å gå i dialog med de ulike partiene og ulike gruppene i Norge for å fremme den typen forslag som bringer verden videre. Jeg må nok si at også utenriksministerens innlegg i stor grad bærer preg av fordom og ikke kunnskap, og det er synd. Vi har ikke noe ønske om på noen måte å tillegge mennesker eller partier holdninger og standpunkt som de ikke har, men jeg registrerer at man, med den begrunnelsen som er gitt i innstillingen for hvorfor man har avvist dette, ikke kan ha fulgt med i timen.

La meg bare ta dette med flyavgift, som utenriksministeren også nevnte. Han kunne ikke forstå hvorfor dette var et godt forslag, hvorfor flypassasjerer skal betale. Ja, det er mange gode grunner til at flypassasjerer skal betale. Først og fremst kanskje fordi det administrativt er meget enkelt. Det er slik at man for de internasjonale flyruter ikke betaler miljøskatt, men flyene forurenser betydelig. CO₂-utslipp i atmosfæren har langt større miljøeffekt enn det CO₂-utslipp på bakken har. Det betyr at det finnes en miljøpolitisk begrunnelse for dette, som mange internasjonale skatter faktisk har. Hvis man legger på 1 dollar pr. flybillett, betyr det at hvis en drar Oslo–New York og tilbake, betaler en 2 dollar som går til FN. Administrativt er dette så enkelt å administrere at det nesten ikke har administrasjonskostnad. Derfor er dette et forslag som har stor internasjonal oppslutning. Det er praktikabelt, og det kan gjennomføres i løpet av kort tid. Alle land trenger ikke å være med. Men hvis de store landene er med, vil det likevel bli mye penger. Så kan man godt si at ja, men alle er jo ikke med. Dette er urettferdig, hvorfor i himmelens navn skal en turist som drar til New York, betale? Ja, sånn er altså verden. Poenget er at noen må ta disse skrittene framover for å prøve å finne finansieringsordninger som gjør FN mer stabil, og som gjør det mulig å bringe penger inn til nødhjelp og humanitært arbeid som er av et annet omfang enn det hver enkelt nasjonalstat er i stand til.

Så står jo ikke dette i noen motsetning til at Norge som nasjonalstat skal bidra til bistand. Jeg ser at også dette blir brukt som et argument fra Regjeringen for å avvise vårt forslag. Det er ikke noe argument. Det er flott! Det er flott at den sittende regjeringen og opposisjonen er enige om at vi skal øke bistanden i Norge, og at hver enkelt norsk borger gjennom skatteseddelen betaler for norsk bistand. Hvis en skal fortsette denne typen argument, kan en si: Hvorfor skal norske borgere betale skatt og gi dette til bistand til et annet land? Grunnleggende sett dreier denne debatten seg om følgende: Har vi mot nok, er vi djerve nok til å prøve å gå foran internasjonalt sammen med andre land – det er mange ting vi er uenige om – og å prøve å utrede om det finnes nye måter å bringe verden framover på?

Den måten som høyresiden og Regjeringen her har avvist forslaget på, skuffer meg veldig. Jeg synes det er trist, og det er kunnskapsløst. Men jeg har tro på at man kan lære. Jeg har tro på at neste gang vi reiser denne debatten, har finansministeren og hans kampfeller her i Stortinget hørt den internasjonale debatten og sett at til og med EUs finansministere, som slett ikke er mine kampfeller, har tatt den debatten og gjort vedtak om det. Neste gang kan det være FNs sikkerhetsråd som gjør det, eller som starter utredningsarbeid for å gjøre det, eller så kan det være land som står oss politisk fjernt, som gjør det. Vårt ønske er altså ikke noe annet enn dette, og jeg synes det er trist at forslaget avvises. Jeg har ikke noe ønske om å politisere denne debatten, jeg har et ønske om at vi skal klare å gå sammen den veien framover. Derfor er også forslaget formulert på en slik måte at det ikke står i motsetning til noen mål som noen partier eller Regjeringen måtte ha. La meg bare avslutte med å si at det er trist, for både Venstre og Kristelig Folkeparti er jo egentlig enig i dette. De er jo egentlig enig, de har programfestet akkurat den samme typen målsettinger. Derfor er det Høyre og Fremskrittspartiet som egentlig er imot, og de har ikke flertall i Stortinget. Men det er vel i erkjennelse av at de sitter i regjering, at de har måttet gi seg på dette, og det er trist, og det er trist at det har blitt sånn en partipolitisk debatt. Men igjen: Jeg er sikker på at denne debatten kommer tilbake, og jeg er sikker på at også andre partier da ser det kloke i dette, for dette er altså ikke SVs kloke tanker, det er mange mennesker verden over som synes at dette er en god ide.

Inge Lønning (H) [15:14:29]:Det er et godt norsk folkelig uttrykk som sier «mye skrik og lite ull», og etter å ha hørt hr. Djupedals innlegg i denne debatten, må jeg si at det er sjelden jeg har hørt et så dramatisk misforhold mellom lydvolum og innhold. Det Djupedal argumenterer for, er jo ikke det forslaget han har vært med på å fremme, men et helt annet. Han har ikke behov for noen utredning av noe som helst, han har jo allerede tatt standpunkt og vet hva løsningen er. Når han vet så utmerket godt at dette er de riktige og fremtidsrettede svarene, hadde det vært ryddig og greit å fremsette et konkret forslag. Men det som det er vanskelig å få tak på, er hva han ønsker å få utredet i denne sammenheng, og hva det skulle kunne bidra til.

Problemet med tilnærmingen i forslaget er dels at det er uten adresse, nemlig hva det er de pengene man ønsker å drive inn gjennom forskjellige kreative tiltak, skal brukes til. Det er helt uspesifisert. Er det den alminnelige drift av FNs organisasjon, som medlemslandene er forpliktet til å finansiere, og eventuelt til erstatning for medlemslandenes direkte forpliktelse til å finansiere det? Er det andre av de mangfoldige formål som ligger under FN-hatten, dette skal dreie seg om? Det flertallet har sagt i innstillingen, er at den reelle utfordring vi står overfor i dagens verden, er realiseringen av tusenårsmålene, ikke alle andre tenkelige formål når det gjelder å holde organisasjoner gående.

Det vi videre har sagt, er at det er viktigere at alle FNs medlemsland følger opp de forpliktelser de faktisk har inngått, istedenfor å snakke om noe annet, og istedenfor å henlede oppmerksomheten på global skattlegging som alternativ til de forpliktelsene de selv ikke er villig til å innfri. Det må jo være mulig å se at en stor del av de kreative ideene som er lansert, er kommet nettopp fra de politikere som er aller lengst borte fra å ta sin egen nasjonale forpliktelse på alvor når det gjelder å bidra til å realisere FNs tusenårsmål. Det er et element av kompensatorisk retorikk ute og går i dette, som det er vanskelig å ikke bli slått av.

Så sier Djupedal at han ikke ønsker å politisere dette. Nei, vel. Da er det litt pussig at han har laget et Dokument nr. 8-forslag sammen med to andre representanter fra ett eneste parti. Hvis man er opptatt av ikke å politisere noe, pleier man gjerne å gå frem på en litt annen måte her i huset. Da er det også litt oppsiktsvekkende at han forsøker å fremstille dette som et norsk innenrikspolitisk problem, som en alminnelig høyre–venstre-motsetning. Det er det ikke.

Vår oppfatning av dette og de ideene man ønsker utredet til tross for at man allerede har konkludert, er at samtlige er dårlige ideer. De representerer et sidespor, hvor debatten om de store utfordringene ikke bør parkeres. Man bør sørge for å holde den debatten på hovedsporet, og ikke på sidesporene.

Til sist: Den siste argumentasjonen Djupedal fremførte til fordel for akkurat ideen om en flyskatt, gjør det nødvendig for meg å presisere at miljøavgifter som egentlig er oppfunnet av andre grunner enn hensynet til miljøet, nemlig for å skaffe inntekter til det ene eller andre formål, er og blir en uting. Det er en sammenblanding av formål. Enten det skjer nasjonalt eller internasjonalt, er det en sammenblanding av formål som er egnet til å avspore oppmerksomheten.

Til aller sist en ørliten merknad til representanten Haga, som var velvillig omsorgsfull i forhold til Kristelig Folkeparti og Kristelig Folkepartis program. Hun antydet at det er oppsiktsvekkende hvis et parti ikke til punkt og prikke følger et program som dreier seg om hva man vil utrede. Men det forekommer faktisk nærliggende eksempler på at partier har betydelige problemer med å følge sitt eget program når det gjelder det de har lovet å gjøre. Åslaug Hagas prefererte fremtidige regjeringspartner SV har i sitt program for inneværende stortingsperiode et ubetinget løfte til SVs velgere om at de i denne perioden skal fremsette forslag om at Norge skal melde seg ut av NATO. 14 dager før avslutningen av perioden må man vel kunne konstatere at det var et løfte som ikke var alvorlig ment, og som man aldri hadde tenkt å innfri.

Utenriksminister Jan Petersen [15:20:13]: Jeg har bare lyst til å ta ordet for å be representanten Djupedal tenke seg litt om, simpelthen. Hvis det er slik at han mente at han verken skulle polemisere eller politisere, og ønsket å strekke ut en hånd, hvordan kan det da ha seg at han følger opp ikke bare en gang, men mange ganger og forteller at alle som er uenige med ham, både er kunnskapsløse og ikke har fulgt med i timen? Det er en form for selvopptatthet som jeg synes er useriøs. Det minste Djupedal kunne gjøre hvis han ønsker en bred tilslutning, var kanskje å respektere at det kan finnes andre vurderinger. Men for Sosialistisk Venstreparti er jo ikke det spesielt nærliggende.

Det er et grunnspørsmål som jeg tror man må ta innover seg, og det er at etter mange tiår med debatt og utredninger mener også Djupedal at man ennå ikke har funnet noe man kunne bruke. Og når det er konklusjonen, er det kanskje på tide å være litt mer ydmyk overfor at det kan finnes andre vurderinger enn hans egne.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.