Se også behandlingen av sak 1-4 på formiddagsmøtet.

Statsminister Jens Stoltenberg [18:02:30]: Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gikk til valg på å gi landet en flertallsregjering og en ny politisk kurs for Norge, en politikk for mer fellesskap og mer rettferdighet, en politikk for å skape og dele. Velgerne gav oss mandat til å gjennomføre vår politikk og endre kursen for samfunnsutviklingen. Forhandlingene mellom de tre partiene på Soria Moria la grunnlaget for Regjeringens arbeid.

Forslaget til statsbudsjett viser at vi er i gang med å gjennomføre det vi gikk til valg på. Statsbudsjettet har tre hovedkjennetegn:

• Vi velger fellesskap framfor skattelette.

• Vi omfordeler fra dem som har mye til dem som har lite.

• Vi fører en ansvarlig økonomisk politikk for arbeid og verdiskaping.

Kommunene får et historisk løft. Veksten i de frie inntektene blir på hele 5,7 milliarder kr. Disse pengene vil bli brukt til å finansiere og ruste opp vår felles velferd. I noen kommuner vil pengene bli brukt til eldreomsorg, i andre kommuner vil pengene brukes til skole, og i en del kommuner vil de nye pengene helt sikkert også bli brukt til å nedbetale gjeld og dermed styrke kommunenes evne til å finansiere velferd i framtiden. Uansett vil de økte bevilgningene styrke vår felles velferd, den velferden vi alle trenger før eller siden i livet.

La meg bruke Oslo som eksempel. Her i byen hadde Høyre og Fremskrittspartiet lagt opp til omfattende kutt i viktige velferdsordninger for byens befolkning. De la opp til å redusere bevilgningene til eldreomsorg og skole og barnehager med 350 mill. kr. Mindre hjemmehjelp, nedlagte eldresentre, færre lærere og dårligere undervisning ville blitt resultatet. Med de nye pengene som bevilges i kveld fra flertallet i Stortinget, kan dette gjøres om, slik at Oslo kommune kan satse på nettopp skole og eldreomsorg.

Det er ikke bare i Oslo at pengene kommer godt med. Over hele landet hører vi om kommuner som enten kan reversere planlagte kutt eller i beste fall satse på nye områder innenfor skole, velferd og andre viktige områder for kommunene. I Bærum f.eks. skal de ekstra pengene brukes på skole. Ordføreren i Bærum er tydelig glad for de pengene som skal komme. Han uttalte til Asker og Bærum Budstikke: «Penger lukter ikke. De tar vi med glede imot».

Gjennom budsjettet følger vi opp Soria Moria-erklæringen på mange viktige områder. Barnehageutbyggingen øker, og prisene settes ned. Sykehusene styrkes, og det legges opp til å behandle 20 000 flere pasienter enn med Bondevik-regjeringens forslag til statsbudsjett. Kampen mot kriminalitet trappes opp. Arbeidet med å bygge gasskraftverk med deponering av klimagassen CO₂ settes i gang. Kulturløftet følges opp, slik vi lovet før valget. Og vi trapper opp arbeidet med å vaksinere verdens barn. Alt dette og mye mer får vi til fordi vi velger fellesskap framfor skattelette.

Det andre hovedkjennetegnet ved dette budsjettforslaget er at det har en svært god sosial profil. De som har mye, bidrar mer. De som har lite, får mer. Slik vi varslet i Soria Moria-erklæringen gjennomfører vi skattereformen. Det betyr at skatten på alle lønnsinntekter reduseres, også for dem som har høye lønnsinntekter. Til gjengjeld økes skatten på aksjeinntekter, høye næringsinntekter og på store formuer. Det betyr i sum at de rikeste bidrar mer, fordi de i langt større grad har inntekt fra aksjer og fra formue. For eksempel vil de 100 med høyest inntekt få 30 000 kr i redusert skatt på lønn. Til gjengjeld vil de betale 1,1 mill. kr mer i økt formuesskatt. I tillegg kommer den nye skatten på aksjeutbytte. Samlet sett vil de som har mest, betale mer. For eksempel vil de 10 pst. rikeste betale mer skatt. De som tjener over 1 mill. kr, vil i gjennomsnitt betale 43 000 kr i økt skatt. Vi gjør det vi sa før valget: De som har mye, bidrar mer. De som har lite, får mer.

En virkelig sosial politikk er preget av omfordeling, men også av kampen mot fattigdom og styrking av velferden. Regjeringen øker satsingen overfor arbeidsløse og fattige kraftig. Dagpengene til de arbeidsledige økes. Vi øker barnetilleggene til uføre mennesker på attføring og rehabilitering. Økt integreringstilskudd, tiltak for rusmisbrukere, bedre bostøtteordning og styrking av barnevernet er andre eksempler på at kampen mot sosial urett trappes opp. Budsjettet styrker kampen mot fattigdom med nesten 500 mill. kr.

Det tredje viktige kjennetegnet ved budsjettet er en ansvarlig økonomisk politikk. Flertallsregjeringen øker ikke pengebruken og øker ikke presset mot renten. Regjeringen øker derimot innsatsen for verdiskaping og arbeid til alle gjennom en aktiv næringspolitikk. Regjeringen setter også i verk flere arbeidsmarkedstiltak, bedrer permitteringsreglene og øker investeringene i veg og jernbane med nær en halv milliard kroner i forhold til Bondevik II-regjeringens forslag. Alt dette bidrar til å presse arbeidsløsheten ned.

I sin store tale til Stortinget i 1946 om den økonomiske politikken, sa daværende finansminister Erik Brofoss:

«Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. (…) La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid. Og jeg understreker hverandres, ikke andres.»

Brofoss’ erkjennelse av arbeidet som grunnlaget for velferden stod helt sentralt i gjenreisningen etter krigen. Sammenhengen mellom samfunnets evne til å skape og å dele er like viktig i dag. Det utgjør kjernen i flertallsregjeringens arbeid med å videreutvikle det norske velferdssamfunnet.

Sentrum–venstre i norsk politikk har samlet seg. Sammen vant vi valget, og vi forhandlet fram en felles plattform. Vi har dannet en flertallsregjering. Vi sa da vi tiltrådte, at vi skulle endre politikkens innhold og politikkens form. Budsjettet Stortinget behandler i dag, bidrar til begge deler. Flertallsstyret gjør at budsjettet vedtas uten spill, uten usikkerhet. Denne formen gir klare ansvarsforhold og bedre forutsigbarhet.

Budsjettets innhold er en politikk for fellesskap og verdiskaping, en politikk for mer rettferdighet. Det er et godt budsjett.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [18:09:58]:Ut fra det innlegget statsministeren nettopp holdt, kunne man få inntrykk av at det er gjort dramatiske endringer med denne regjeringens budsjett i forhold til Bondevik II-regjeringens budsjett. Det er faktisk ikke tilfellet. Det er relativt små endringer som er gjort. Jeg lurer på om statsministeren har tatt seg bryet med å sjekke hvor store deler av Bondevik II-regjeringens budsjett vi ender opp med å få flertall for i denne salen i dag.

Så har jeg et annet spørsmål til statsministeren. I dag har utenriksminister Jonas Gahr Støre gitt uttrykk for at Norge skal slutte seg til å innføre en ekstraavgift på flybilletter for å finansiere ytterligere bistand til fattige land. Det utspillet kommer samme dag som Stortinget skal vedta skatter og avgifter for 2006. Det kan ikke tolkes som noe annet enn en snikinnføring av en helt ny avgift.

Mitt spørsmål blir: Hvorfor mener Regjeringen at det akkurat er flypassasjerene som skal finansiere Regjeringens dårlige samvittighet overfor de fattige landene i verden?

Statsminister Jens Stoltenberg [18:11:16]:Først til spørsmålet om det er store eller små endringer. Alle vet at veldig mye på statsbudsjettet går til å finansiere ting som er lovfestet, regelbundet, og som uansett ligger der. Men det er faktisk, etter mine beste vurderinger, store endringer vi gjør.

Det er f.eks. helt åpenbart at for de arbeidsledige, som nå får 20 000 kr mer i dagpenger, er det en stor endring. Vi retter opp en alvorlig feil Fremskrittspartiet gjorde overfor de arbeidsledige da de kuttet ledighetstrygden sammen med regjeringspartiene i forrige periode. Når barnehagene blir opp mot 6 000 kr billigere i året, er det en viktig og stor endring. Når de som er på attføring, uførhetstrygd og rehabilitering får økt barnetillegg, er det en stor endring. Og for de eldre her i byen som nå opplever at man kan styrke eldreomsorgen i stedet for å kutte i eldreomsorgen, er det en stor endring. Det er altså betydningsfulle endringer vi gjør for veldig mange enkeltmennesker, og vi er stolte av de endringene.

Når det gjelder finansieringen av FN, står det i Soria Moria-erklæringen at vi ønsker å styrke FN. Jeg synes det er et uttrykk for en nærsynthet og en manglende evne til å se langsiktig at Fremskrittspartiet er mot å fellesfinansiere FN, bl.a. gjennom skatt på flybilletter.

Erna Solberg (H) [18:12:37]:Bare for å bekrefte at Høyre er et parti som regner: Jeg tror vi er enige om 98,4 pst. av budsjettet. Det er omtrent den lille biten som er igjen, som er forskjellen.

Jeg har lyst til å gratulere statsministeren med et vel gjennomført valgkampopplegg i løpet av hele det siste året. Budsjettet er jeg enig i følger opp den retningen som han signaliserte i store linjer. Men jeg har lyst til å stille spørsmålet om statsministeren føler at hele valgkampen, sett i lys av budsjettet, var redelig overfor velgerne.

Det er tre områder hvor jeg tror mange velgere ble forbauset over det som kom i budsjettet. Når det gjelder kontantstøtten, var utgangspunktet at man fredet og la vekk alle endringer i kontantstøtten. Ingen trodde noe skulle skje før 2008, og det var grunnlaget for manges valg. Når det gjelder boligskatten, ble statsministeren irritert når vi påpekte at det kunne bli økt boligskatt. Og når det gjelder skatteprofilen, er det mange som opplever å ha fått noe annet enn ventet.

Synes statsministeren at det man har gjort på disse tre områdene, stemmer med det man sa i valgkampen?

Statsminister Jens Stoltenberg [18:14:01]:Representanten Solberg spør om vi førte en redelig valgkamp. Det gjorde vi, og vi følger opp det vi sa i valgkampen, nå i budsjettet. Vi lovet f.eks. å øke skattene, og det gjør vi. Vi lovet å føre en mer sosial politikk, og det gjør vi.

Når det gjelder skatteprofilen, er det altså slik som jeg prøvde å dokumentere i innlegget mitt, at de som har mest fra før, skal betale mer skatt. Det regjeringen Bondevik la opp til, var at de som hadde mest fra før, skulle betale mindre skatt. Riktignok innførte man 3,5 milliarder kr i aksjeskatt, men man skulle gi de samme menneskene 8 milliarder kr i redusert formuesskatt, og 8 minus 3,5 blir et stort plusstall som disse menneskene skulle få i skattelettelse.

Vi har en sosial skatteprofil, det hadde ikke Bondevik II-regjeringen. Vi har ikke gjeninnført noen boligskatt, vi har økt formuesskatten. Selv Høyre har et opplegg i sin skattepolitikk der det er formuesskatt på bolig. Kontantstøtten blir videreført. Vi reduserer satsene, men det er en videreføring av kontantstøtten.

Så: Vi førte en god valgkamp! (Munterhet i salen)

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:15:16]: Selvskryt skal man lytte til, det kommer fra hjertet!

Ved Regjeringens tiltredelse uttalte statsministeren at han ville arbeide for et godt forhold til opposisjonspartiene og lytte til deres råd. I dag skryter han av å ha fått en forutsigbar budsjettprosess, ja den har vært så forutsigbar at Regjeringen her i kveld får vedtatt hver tøddel i sitt forslag.

Vi i Kristelig Folkeparti merket oss Stoltenbergs ord med interesse og positiv forventning, og vi har også merket oss en invitt fra finanskomiteens leder her i dag, men vi er skuffet over hvordan ordene er blitt fulgt opp i praktisk handling. Stoltenberg-regjeringen har gjort en rekke provoserende kutt overfor den lokale kirke, overfor frivillige organisasjoner, overfor friskoler og høyskoler, overfor rådgivningstjenesten for gravide og toppen av det hele er kuttet i kontantstøtten. Det man har rukket å gjøre på disse tre ukene man har hatt til rådighet i forbindelse med budsjettet, er å provosere Kristelig Folkeparti på veldig mange områder, og spørsmålet er: Kan statsministeren forklare hvordan de nevnte budsjettkuttene harmonerer med ambisjonen om å bygge bro til opposisjonen?

Statsminister Jens Stoltenberg [18:16:35]: I Regjeringen har vi anstrengt oss til det ytterste for å bygge bro til Kristelig Folkeparti og for å komme med forslag som Kristelig Folkeparti tradisjonelt er tilhenger av. For eksempel øker vi overføringene til kommunene med 5,7 milliarder kr. Det er noe Kristelig Folkeparti pleier å være for, selv om de er imot det akkurat i år. Vi øker bevilgningene til fattigdom med 500 mill. kr ved en lang rekke tiltak som Kristelig Folkeparti pleier å være for, selv om de er imot dem i år fordi de skal finansiere skattelettelsene til Høyre. Vi øker bevilgningene til sykehus, og vi øker bevilgningene til barnevern. Dette er mange eksempler på ting Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV vanligvis står sammen om.

Når det gjelder en del av de kuttene som det reageres på i Kristelig Folkeparti, er ikke det kutt, men at vi lar være å gjennomføre økninger som lå inne i budsjettet fra Bondevik. Vi viderefører f.eks. ordningen med skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner, men vi legger ikke på den økningen som Bondevik-regjeringen la opp til. Det kaller jeg ikke kutt. Det kaller jeg å ta vare på en viktig ordning for Kristelig Folkeparti.

Lars Sponheim (V) [18:17:51]: Statsministeren er i hvert fall blitt god på sitt mantra om fellesskap og ikke skattelette. Jeg synes det var bra at han i dag tok tilbake noen av sine gamle mantra om å skape for å dele – via Brofoss – men min oppfatning er at Regjeringens budsjettopplegg er skreddersydd for å dele uten å skape.

I løpet av Samarbeidsregjeringens levetid ble det altså gjennomført en rekke målrettede skattelettelser mot småbedrifter og gründere, og det har gitt resultater: 50 000 netto flere bedrifter nå enn da Stoltenberg forlot kontoret forrige gang. Nå synes det som målsettingen er å få færre bedrifter gjennom målrettede skatteskjerpelser, og det er nye bedrifter som er å leve av hverandres arbeid. Det er tydelig at også noen innenfor regjeringsapparatet ser det. Senterpartiets Lars Peder Brekk innrømmet i Dagens Næringsliv 16. november at skattepolitikken overfor familieeide bedrifter «er særdeles ubehagelig, for å si det rett ut», og næringsministeren sier at han ikke har verktøy. Hvilke nye næringspolitiske verktøy er det statsministeren har som ikke næringsministeren har oppdaget? Og er han enig i Lars Peder Brekks oppfatning av at Regjeringens politikk er særdeles ubehagelig?

Statsminister Jens Stoltenberg [18:18:59]: Regjeringen har en politikk for å skape. Det er også slik at budsjettet inneholder flere konkrete tiltak for å styrke verdiskapingen i Norge. For eksempel er vi opptatt av noe industrien har vært opptatt av lenge, nemlig å bedre permitteringsreglene, og vi bruker en god del penger på det. Så styrker vi arbeidsmarkedsvirkemidlene, fordi arbeidsmarkedstiltak er viktig for å skaffe fram kvalifisert arbeidskraft til norske bedrifter. Så bruker vi 0,5 milliarder kr mer til investeringer i samferdsel, veier og jernbane. Er det noe norske bedrifter er opptatt av, så er det det. Så vi styrker på mange områder innsatsen for verdiskaping, bl.a. altså med nesten 0,5 milliarder kr på samferdselssektoren.

Det er altså ikke riktig at dette er et budsjett for å svekke verdiskapingen. Det er et budsjett for å styrke verdiskapingen, og derfor viser også anslagene i budsjettet økt økonomisk vekst med den nye regjeringen og redusert ledighet. Det tyder på at det er en budsjettpolitikk for verdiskaping, ikke det motsatte.

Per Sandberg (FrP) [18:20:23]: De rød-grønne drev en god valgkamp, men fortsatt ikke en så god valgkamp at de fikk et reelt flertall i folket. Det synes jeg krever litt ydmykhet.

Statsministeren tilkjennegav at han har snakket med noen ordførere som var veldig glade for at de hadde fått midler: Penger lukter ikke, så vi tar imot dem med glede! Jeg skulle gjerne utfordret statsministeren på hvorvidt han finner en ordfører som hadde sagt nei takk og blitt litt grinete fordi han fikk litt mer midler.

Jeg har også registrert at Arbeiderpartiet og de rød-grønne nå svarer med 5,7 milliarder kr til kommunene som en løsning på alt: eldreomsorg, skole, bredbånd, psykiatri, fylle svømmebasseng, samferdsel og akkumulerte underskudd. Da rekker ikke disse midlene langt.

Men mitt spørsmål til statsministeren går på noe som man glemmer i valgkampen og lovnader. I Nasjonal transportplan stod Arbeiderpartiet og de rød-grønne sammen med Fremskrittspartiet om 2 milliarder kr mer til samferdsel i 2006. Denne lovnaden har denne regjeringen forlatt ganske enkelt, selv om han sier at det er på plass 500 mill. kr nå. (Presidenten klubber.) Mitt spørsmål er: Kommer disse manglende 1,6 milliarder kr i budsjettet for 2007?

Presidenten: Presidenten må be om at ein respekterer taletida.

Statsminister Jens Stoltenberg [18:21:53]: For det første er jeg helt enig i at jeg ikke har truffet noen kommunepolitikere som sier nei takk til økte overføringer. Det er nettopp derfor vi mente det var viktigere å bruke penger på skole og eldreomsorg i kommunene enn å bruke mange nye milliarder kroner på lavere skatt. Forskjellen er altså omtrent 9 milliarder kr i det som kalles påløpte skatteinntekter for 2006, og det er ganske mye mer penger til fellesskap framfor til skattelette. Det vedstår vi oss, og det er også mange fra Fremskrittspartiet rundt omkring i kommunene som er glade for at det nå blir mer penger til kommunene.

Vi har altså fått 0,5 milliarder kr mer til samferdsel enn Bondevik-regjeringen hadde. Vi har aldri lovet å gjennomføre hele Soria Moria-erklæringen på ett år, men vi kommer til å anstrenge oss alt vi kan også i kommende års budsjetter for å styrke fellesskapet, herunder satsingen på samferdsel.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Jørund Rytman (FrP) [18:23:01]: I forbindelse med arbeidet i finanskomiteen om statsbudsjettet, har jeg bl.a. som saksordfører for kapitlet om sjokolade- og sukkervareavgift fått stor kjennskap til en av mange urettferdige avgifter.

Temaet er ikke bare dagsaktuelt når vi nå nærmer oss jul. Det er også dagsaktuelt fordi vi har norske sjokoladefabrikker som sliter på grunn av denne avgiften. Det var eksempelvis senest i dag et stort oppslag i Aftenposten der man viser de utfordringer Nidar sjokoladefabrikk i Trondheim har, som årlig må ut med 215 mill. kr ekstra på grunn av denne avgiften, og som kjemper for å overleve i kampen mot utenlandske konkurrenter.

Sjokolade har de fleste et eller annet forhold til. Norge har også tradisjonsrike sjokoladefabrikker, som er opptil 100 år gamle, og som representerer en viktig del av vår kultur- og industrihistorie.

Dessverre og merkelig nok har denne avgiften knyttet til sjokolade en lang historie, til tross for at bakgrunnen for at den ble innført, er gått ut på dato. Sjokoladeavgiften som ble innført i 1922, ble innført for å få ned sjokoladeforbruket på grunn av mangel på kakaobønner. Det var i en tid da det også var avgift på sjampo fordi det var regnet som en luksusvare.

Det blir ikke mindre tragikomisk når man ser på de faktiske konsekvensene av avgiften og hvor ulogisk dette er:

Vi har den norske stoltheten Kvikk Lunsj, som de fleste kjenner til, som har en historie helt fra 1930-tallet. Den får sjokoladeavgift. Men en Cartoonies kjeks får det ikke fordi den inneholder 49 pst. sjokolade. Hadde sjokoladeinnholdet vært mer enn 50 pst., eller sjokoladen hadde vært utenpå kjeksen i stedet for inni, ville produktet fått avgift.

Wasa Choko Wiking med 59 pst. sjokolade får ikke avgift fordi den ses på som et knekkebrød. Men Max bar inneholder 48 pst. sjokolade, og den ilegges avgift fordi sjokoladen er utenpå kjeksen.

Så har vi husholdningsprodukter som er fritatt for sukkeravgift. Det får merkelige følger, spesielt nå som vi nærmer oss juletiden: 500 g med marsipan er fritatt for avgift. Men julemarsipangris eller marsipanpølser er avgiftspliktige fordi de har en fast form og kan spises som godteri. Det samme gjelder kokesjokolade. Den skal avgiftsbelegges fordi den kan spises som godteri.

Mer komisk blir det. Vi kjenner sikkert alle til halstablettene Vekk i morgen – veldig nyttig hvis man har vondt i halsen. De er til og med sukkerfrie, men de avgiftsbelegges fordi de regnes som godteri! Det samme gjelder for det som trolig kan ses på som det mest populære i politiske kretser, Dent, som også er sukkerfri, men regnes som godteri, og dermed må vi ha avgift på det også.

Etter utallige påpekinger fra Fremskrittspartiet i flere år tok den avgåtte regjering til fornuft og foreslo å avvikle denne avgiften for sjokolade og sukkervarer for neste år. Det vil den nye regjeringen dessverre ikke.

At disse særavgiftene fordyrer varene med ca. 15–20 pst. i utsalgspris, får faktisk store konsekvenser. Det er ikke bare synd for dem som liker sjokolade, men det er kjempetrist fordi det skapes ulike konkurransevilkår i forhold til utenlandske konkurrenter. Vi snakker her om en avgift som fører til økt grensehandel, og da snakker vi om flere tusen arbeidsplasser. Vi snakker om framtiden til ca. 2 000 arbeidsplasser i norsk sjokoladeindustri. Tar vi med ringvirkningene av dette, om norsk sjokoladeindustri blir borte, går dette selvfølgelig ut over underleverandørene. Da får vi plutselig en dobling av antall arbeidsplasser som kan bli borte, deriblant 600–700 norske melkebønder. Derfor er det et tankekors at Senterpartiet kan være med på noe slikt.

Det må også være et tankekors for alle disse tre regjeringspartiene, som under valgkampen var så mye på banen med at de skulle redde norsk industri og norske arbeidsplasser. Nå kommer handlingen. De gjør det vanskeligere for industrien.

Man bør også ha i bakhodet at verdiskapingen fra den eksisterende industri og tilhørende virksomhet er på til sammen 1,5 milliarder kr, en sum som om få år kan bli borte hvis Regjeringen ikke revurderer sitt syn.

Det blir nok ikke noen god jul med billigere julegodt neste år heller, verken for dem som liker julegodt og sjokolade eller for de tusen arbeidstakere i sjokoladeindustrien og deres underleverandører, som nå går en usikker tid i møte.

Tore Hagebakken (A) [18:28:20]: At budsjettprosesser i mange kommuner starter med dystre tall og ender med vonde kutt, har blitt nokså vanlig de siste årene. Men denne gangen var kuttforslagene enda mer dramatiske enn noen gang mange steder. Jeg kjenner i hvert fall ingen som hadde forventninger om at Bondevik-regjeringens statsbudsjett skulle representere noen direkte opptur.

Mange øynet håp om en ny nasjonal politikk, og bidrog nettopp til det. Skiftet kom, og med skiftet kom også penger, som lovet, for 2006. På mange måter har dette blitt høsten da kommunesektoren fikk en ny vår!

Første leveranse viser med all tydelighet at vi mener alvor når vi sier at kommunenes frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden. Vi skal også bruke tiden framover til å se på hvordan vi kan forbedre ulike ordninger som er spesielt viktige for mange kommuner, bl.a. finansieringsordninger knyttet til funksjonshemmede som trenger særlig ressurskrevende tilbud. Vi skal også se på innretningen på vertskommunetilskuddet og de konsekvenser de senere års endringer i dette har hatt.

La meg komme med tre hverdagseksempler på hva vår kommunepåplussing betyr: I Skedsmo vil sykehjemsplasser som i dag står tomme på grunn av dårlig økonomi, kunne tas i bruk. I Vestre Toten var det et kuttebehov på 10 mill. kr. Nå unngår en kutt, og en kan drifte nye omsorgsboliger. Dyrøy kommune med sine 1 300 innbyggere har fått ca. 2,8 mill. kr mer å rutte med, og det er mye penger på de kanter.

5,7 milliarder kr er mye penger. Ja, selv på mine hjemtrakter, til og med der hvor boniteten er på sitt aller beste, blir det betraktet som relativt mye penger. I tillegg kommer betydelige øremerkede midler. Hver krone trengs. Hver krone gir ikke ny aktivitet, men berger viktige velferdstilbud – eller gir kommunene et bedre fundament for velferdstilbudet de skal gi i framtiden.

I den nye vår ser vi det spirer. Vi ser en ny politisk kurs, der sentrale og lokale politikere i større grad spiller på lag. Vi ser endog at vi sprer litt glede, ja, enkelte steder er det rett og slett tilløp til begeistring. Jeg har heller ikke registrert noe opprør fra de tidligere regjeringspartienes ordførere mot de rød-grønne påplusningene. Det har heller ikke vært noe folkekrav om å få byttet inn velferdsforbedringene i skattelette. Også Fremskrittspartiets lokale lederskikkelser tar gladelig imot mer penger, uansett om de, og da tenker jeg på pengene, er aldri så frie. Men kanskje gjør de seg noen refleksjoner omkring sin egen stortingsgruppes totale mangel på tillit til hvordan man lokalt bruker slike beløp til beste for innbyggerne.

Vår kommunesatsing handler om trygghet og like muligheter for alle, om kvalitet i skolen og hjelpen vi er i stand til å gi de pleietrengende – og mye mer. Det handler om god distriktspolitikk og om å gi våre bysamfunn bedre drahjelp til å løse sine spesielle utfordringer.

Kommuneløftet er også viktig for lokaldemokratiet. Å inneha vandrepokalen knyttet til kretsmesterskapet i velferdskutt virker verken motiverende på dem som allerede sysler med den slags, eller særlig rekrutteringsfremmende på andre som kunne tenke seg å slå et slag for lokalsamfunnet sitt gjennom politisk virke.

Jeg synes det også hører med å nevne betydningen som bedret kommuneøkonomi har for hverdagen til de tusener av ansatte som daglig leverer i velferdstilbudet vårt.

Kommune-Norge driver et kontinuerlig arbeid for å få mer ut av ressursene og sikre et best mulig tilbud. Med påplusningene som nå skjer, vil kommunene bli bedre i stand til å frigjøre ressurser til viktig utviklingsarbeid i nært samarbeid med sine ansatte.

Arbeiderpartiet og den rød-grønne alliansen vil ha et ryddig og – jeg tillater meg å legge til – redelig forhold til kommunene, og bidra til mest mulig samsvar mellom oppgaver og økonomi. Løftet som nå skjer, er høyst påkrevd, men det trengtes vilje til å prioritere slik. Den viljen har vi. Derfor er kommunene – dvs. barna, de pleietrengende og mange andre som er opptatt av det kommunale tjenestetilbudet – avhengige av tilbudet som gis våre høyst velfortjente budsjettvinnere. Og dette er bare begynnelsen!

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:33:18]: Forslaget til statsbudsjett viser at det er stort sprik mellom de nye regjeringspartienes praktiske politikk og det statsministeren kjekt karakteriserte som en meget god valgkamp. Det spriket er i hvert fall åpenbart for oss som representerte de politiske partiene i valgkampen, men de siste tiders debatt viser jo at spriket sannelig er åpenbart for ledelsen på Youngstorget, i LO.

Vi snakker ikke om perifere politiske temaer, men vi snakker om kjernetemaer i valgkampen, som skattepolitikken. Fram til valget drev dagens regjeringspartier en intens svartmaling av den forrige regjeringens skatteprofil. Det ble snakket i store overskrifter om usosiale skattelettelser til dem som har mest fra før. Jeg sjekket på Internett og fant 422 000 treff på kombinasjonen «Jens Stoltenberg» og «de som har mest fra før». Det betyr at dette var ikke bare et mantra, det var stort sett hele melodien. I forslaget til statsbudsjett går Regjeringen inn for solide skattelettelser til dem med høye inntekter. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at den nye regjeringen kutter i Bondevik-regjeringens forslag til økt minstefradrag. På denne måten svekker Regjeringen den sosiale profilen, og når man ser på forholdet mellom lettelser i toppskatten og lettelser i bunnfradraget, har Stoltenberg-regjeringen en klart dårligere profil en Bondevik-regjeringens opplegg.

Man trenger ikke være leder eller medlem i LO for å bli provosert av dette krumspringet. Også på andre områder ser vi at forskjellen er stor mellom det regjeringspartiene sa før valget, og det de gjør etter valget.

Avskrivningssatsene for maskiner er et slående eksempel. I valgkampen reiste SV land og strand rundt og talte varmt om behovet for økte avskrivningssatser for maskiner i industrien. Fire dager før valget sa nestleder Djupedal i SV at næringslivet etterspør bedre avskrivningsregler og en stat som bryr seg. I sitt alternative statsbudsjett for 2005 gikk finansministerens parti inn for det samme. I budsjettforslaget for 2006 innfridde Bondevik-regjeringen SVs krav om å øke avskrivningssatsene fra 20 pst. til 25 pst., men i Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag er dette reversert. Det blir ingen økte avskrivningssatser med den nye regjeringen likevel. Tiltaket som finansministerens parti la så stor vekt på før valget, ble altså droppet umiddelbart etter valget.

Det samme skiftet er vi vitne til når det gjelder barnehagene. Bondevik-regjeringen hadde fullt fokus på å bygge ut barnehageplasser til alle som ønsker det. I valgkampen ble vi beskyldt, særlig av SV, for å drive en halvhjertet og passiv politikk for utbygging av barnehageplasser. Budskapet fra den daværende opposisjonen var at her måtte det et regjeringsskifte til for å få sving på sakene. SVs leder gikk så langt som å sette stillingen sin inn på full barnehageutbygging innen to år. Hva skjer så etter valget? Jo, statsministeren sier i klartekst at det ikke er mulig å angi når man vil oppnå full barnehagedekning, simpelthen fordi etterspørselen etter barnehageplasser går litt opp og ned. Det er til forveksling likt det vi hevdet hele veien. Vi satser på full utbygging, men kan ikke på forhånd si med 100 pst. sikkerhet når full dekning kan oppnås. Riktignok holder finansministeren fast ved sin garanti om full barnehagedekning innen utgangen av 2007, men forskjellen mellom hennes og statsministerens utsagn er vel mest egnet til å skape usikkerhet for barnefamiliene.

Det er ikke mulig å unngå å påpeke at jobben med å fjerne barnehagekøene nok blir enda mer krevende som følge av et annet løftebrudd fra Regjeringen: nedbyggingen av kontantstøtten. Fra nyttår skjærer Regjeringen ned på det månedlige beløpet til barnefamiliene. Man bygger ned en velferdsordning, og det er ikke akkurat noen hyggelig julehilsen fra den nye regjeringen til de 80 000 barna og deres familier som mottar kontantstøtte.

Videre har Regjeringen i et skriftlig svar til finanskomiteen åpnet for å vurdere nye kutt i kontantstøtten fra år til år, noe Senterpartiets parlamentariske leder tidligere i debatten måtte medgi. Det betyr bare én ting: Barnefamiliene får dårligere muligheter til å planlegge framtiden, og det er all grunn til å tro at mange heller vil stille seg i barnehagekø enn å satse på en kontantstøtte som de ikke vet om de vil kunne få. Hvordan Regjeringen har tenkt å framskaffe barnehageplasser til en ukjent andel av disse 80 000 barna har vi hørt svært lite om.

Både i familiepolitikken og i den økonomiske politikken er forskjellen fra før til etter valget slående både i politikk og i retorikk. Det overrasker Kristelig Folkeparti. Vi hadde ventet en mer konsistent linje fra den nye regjeringens side. Vi hadde også ventet en noe mer ydmyk holdning overfor Stortinget i forhold til de signaler statsministeren gav i trontaledebatten, om en åpen dialog. Det hørte vi lite til i dagens innlegg.

Det overrasker nok også de lavtlønte både i og utenfor LO som opplever at Regjeringen ikke tar seg råd til å opprettholde Bondevik-regjeringens forslag om økt minstefradrag, men sørger for at de med de høyeste inntektene får solide skattelettelser. For å si det med en uttalelse som vi parlamentariske ledere fikk oversendt fra LO den 15. november i år: «Hvem kunne ane dette grepet etter å ha fulgt valgkampen?»

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:38:37]: Ja, Bondevik-regjeringen gjennomførte usosiale skattelettelser for 2005. Da ble det ingen økning i formuesskatten, det ble ikke innført utbytteskatt, og en med 2 mill. kr i inntekt fikk en skattelette på 5 000–10 000 kr. I budsjettet for 2006 sørger Stoltenberg-regjeringen for at det blir økt formuesskatt, det blir utbytteskatt, og en med 2 mill. kr i inntekt får en skatteskjerpelse på 35 000 kr.

Jeg er glad for at Kristelig Folkepartis leder har gjort det klart at Kristelig Folkeparti nå ikke vil prioritere skattelette framover. Det er i tråd med det Regjeringen har lagt opp til for neste år. Det har gitt rom for en økt styrking av kommuneøkonomien. Det har gitt rom for en langt sterkere satsing på å redusere utfordringene og lette hverdagen for dem som er fattige. Mener Høybråten at det var galt å kutte skatteletten og heller bevilge mer til kommunene og mer til de fattige?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:39:54]: Jeg har skjønt på representanten Schjøtt-Pedersens innlegg i salen tidligere i dag at han er blitt en ivrig leser av mine taler. Det er jo hyggelig. Men jeg må dessverre si at han ikke leser dem nøye nok, for det han nå gav til beste, er faktisk feil. Jeg har ikke sagt at Kristelig Folkeparti ikke prioriterer skattelettelser. Vi prioriterer de skattelettelser som er nødvendige for å gjennomføre skattereformen på en god måte, og med en sosial profil. Det var grunnen til at Bondevik-regjeringen la så stor vekt på å gi lettelser i bunnfradraget i det skatteopplegget vi la fram for 2006. Jeg skjønner at Schjøtt-Pedersen heller vil diskutere skatteopplegget for i fjor, men det er jo 2006-budsjettet vi nå diskuterer.

Den linjen vi fulgte gjennom hele den forrige perioden, var at det skulle være et rimelig forhold mellom skattelettelser som gis i bunnen, og skattelettelser som gis på toppen. Det dårligste budsjettopplegget i så måte er det forslaget som nå blir vedtatt her i dag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:41:15]: Jeg skal ikke delta i denne kranglingen om skatt. Ved pengemangel forstår jeg at det kan bli en diskusjon, men den skal ikke jeg være med på.

I Bondevik II-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006 foreslås det at den maksimale beløpsgrensen for fradrag til frivillige organisasjoner økes fra 12 000 kr til 15 000 kr. Dette er et godt forslag, men langt fra tilstrekkelig for å tilfredsstille de frivillige organisasjoners behov for penger til samfunnsnyttige formål. Fremskrittspartiet foreslår derfor i sitt alternative budsjett å øke denne beløpsgrensen til 18 000 kr, og ønsker med dette å komme de frivillige organisasjoner mer i møte. På denne bakgrunn er mitt spørsmål til representanten Høybråten følgende: Vil Kristelig Folkeparti støtte Fremskrittspartiet i vårt krafttak for de frivillige organisasjonene og stemme sammen med oss for å heve beløpsgrensen til 18 000 kr?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:42:21]: Skattefradraget når det gjelder frivillige organisasjoner er en av de aller viktigste skatteendringene som ble kjempet gjennom i den forrige stortingsperioden. Jeg vil i og for seg gi honnør til regjeringen Stoltenberg som viderefører den ordningen, til tross for at i hvert fall enkelte av regjeringspartiene i valgkampen sa det motsatte. Det som imidlertid er beklagelig, er at man ikke er med på den opptrappingen av skattefradraget som både Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og de tidligere regjeringspartiene ellers har gått inn for. Vi har i vårt program gått inn for 18 000 kr i fradrag i løpet av denne perioden, og vi vil arbeide for det gjennom perioden. Men vi kan ikke være med på en helhetlig politikk à la det Fremskrittspartiet har lagt opp til. Fremskrittspartiet finansierer jo en del av sine skattelettelser ved å kutte dramatisk i u-hjelpen, og det er vi ikke med på.

Inge Ryan (SV) [18:43:36]: Kristelig Folkepartis parlamentariske leder var lite innom kommuneøkonomi i sitt innlegg, til tross for at er det en sak som engasjerer rundt omkring i det ganske land, så er det kommuneøkonomi. Nettopp her er det mesteparten av velferden i Norge skapes – både skoler, barnehager, eldreomsorg og en rekke andre tjenester, som alle innbyggerne i Norge er avhengige av, før eller senere.

Mitt første spørsmål til representanten Høybråten blir følgende: Syns representanten at det var tilstrekkelig med midler til kommunene i det forslaget som Bondevik II-regjeringa la fram for Stortinget tidligere i høst? Og mitt spørsmål nr. 2: Er representanten Høybråten mer fornøyd med kommuneøkonomien i det forslaget som regjeringa Stoltenberg la fram?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:44:39]: Som mangeårig lokalpolitiker, rådmann og direktør i Kommunenes Sentralforbund har jeg brukt veldig mange år av mitt liv til å slåss for bedre økonomi for kommunene. Den stortingsperioden vi har bak oss, har gitt bedre økonomi for kommunene. Det har innebåret en økning på 15 milliarder kr, målt i faste priser, og det er en fortsatt opptrapping i regjeringen Bondeviks forslag.

Vi har i den innstilling vi er med på i finanskomiteen, brukt det økte handlingsrommet som ligger i Stoltenberg-regjeringens forslag, til å styrke kommuneøkonomien, og det er et uttrykk for at vi prioriterer en fortsatt opptrapping overfor kommunene, men vi gjør det innenfor et helhetlig opplegg hvor vi kan stå for både medaljens framside: styrking av kommunene, og medaljens bakside: hvordan det finansieres. Vi kan ikke være med og finansiere styrking av kommunene gjennom kutt i kontantstøtte og kutt i støtte til frivillige organisasjoner, kirker og friskoler.

Erling Sande (Sp) [18:45:58]: Representanten Høybråten er oppteken av verdiar, og for mange ungdomar er det ein stor verdi å kunne ha ein plass å vere i fritida. Dette er ein verdi som Kristeleg Folkeparti har nedprioritert dei fire siste åra.

Gjennom eit jerngrep på kommuneøkonomien har den forrige regjeringa ikkje berre svekt tilbodet innanfor eldreomsorg og skule. Ifølgje Landsforbundet Mot Stoffmisbruk er 50 fritidsklubbar lagde ned berre det siste året. Og det må vere ein tankekross for Kristeleg Folkeparti-leiaren at alkoholbruken blant ungdom har bite seg fast på eit høgt nivå samtidig som dei rusfrie møteplassane har blitt færre. Den nye regjeringa prioriterer kommuneøkonomien, og det betyr at ein kan opne ungdomsklubbar i staden for å leggje dei ned.

Spørsmålet mitt til representanten Høybråten er: Vil Kristeleg Folkeparti støtte Senterpartiet og dei andre regjeringspartia i det løftet vi nå gjennomfører for kommuneøkonomien og dermed for ungdomstilbodet i kommunane?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:47:10]: Jeg kan forsikre representanten Sande om at her står en mann som tror på forebygging, som vet at forebygging nytter, og som vil støtte gode forslag fra den nye regjeringen i forhold til å forebygge rusmiddelmisbruk, som jeg skjønner at representanten Sande er spesielt opptatt av. Jeg imøteser forslag fra helse- og omsorgsministeren, som nå har ansvaret for ruspolitikken her i landet, når det gjelder å få bukt med det økte rusmiddelforbruket i landet generelt og blant ungdom spesielt. Og det skal Kristelig Folkeparti være de fremste til å støtte med stor glede.

Gunn Karin Gjul (A) [18:48:03]: Representanten Høybråten var i innlegget sitt opptatt av skatt og at skattelette er viktig for verdiskapningen. Men det han ikke nevnte, er at det å ha folk i arbeid, det å ha full sysselsetting, er vel så viktig for verdiskapningen. Statistisk sentralbyrå har foretatt en undersøkelse som viser at dersom yrkesdeltakelsen blant kvinner hadde vært like lav her som den er i Tyskland, ville verdiskapningen i Norge vært mange milliarder kroner lavere. Det ville ha bidratt til lavere skatteinngang og mindre velferd i Norge. Det at 80 pst. av småbarnsmødrene er yrkesaktive, er helt åpenbart viktig for verdiskapningen.

Men når næringsminister Odd Eriksen nettopp påpeker dette i Dagbladet, så stritter Kristelig Folkeparti imot. Er det egentlig sånn at Kristelig Folkeparti ikke ønsker at småbarnsmødre skal være yrkesaktive? Og er det egentlig sånn at Kristelig Folkeparti nå motstridende innser at når barnehagene blir billigere og flere, er det mange kvinner som heller velger det enn å være hjemme?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:49:16]: Kristelig Folkeparti er opptatt av både skattelette og verdiskapning, ja, vi er opptatt av skattelette for verdiskapningens skyld. Derfor er det med glede vi kan konstatere at etter flere år med skattelette til bedriftene og lettelser i skatt på arbeid, så øker skatteinntektene. Politikken har virket.

Så må jeg nok si at jeg er litt overrasket over representanten Gjuls iherdige forsvar av næringsministerens noe famøse uttalelse om at det skulle være noe vi ikke har råd til i Norge, det at en av foreldrene er hjemme mens barnet er under to år. Kristelig Folkeparti står for en annen politikk på dette området. Vi står for valgfrihet, ikke tvang. Vi er stolte av høy yrkesaktivitet i Norge generelt og blant kvinner spesielt. Men vi er enda mer stolte av at vi har ordninger som gjør det mulig å velge – og de ordningene vil vi slåss for i årene som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirin Kristin Sund (A) [18:50:40]: Nå har en altså på 24 dager klart å legge fram et budsjett som vil gi mer fellesskap og mer rettferdig fordeling, og det er jammen ikke verst. Det er et budsjett som tydelig slår ring om fellesskapsordningene våre. Det legger opp til at det ikke er folks lommebok som skal avgjøre om en skal ha en trygg og god hverdag. Det gir et tydelig signal om at fellesskapet ikke skal konkurranseutsettes og privatiseres, men ivaretas og styrkes. Vi vil ikke klare å gjøre alt nå, eller rettere sagt: å tette alle hull som må tettes. Men vi er nå i gang og på rett vei til å endre kurs og retning mot en bedre hverdag for folk flest. Vi er nå på vei mot et samfunn der en ikke skal måtte være sin egen lykkes smed. Og det er spesielt gledelig at en i dag vil få et flertall for å styrke og komme med nye tiltak på ulike områder for å bekjempe fattigdom. Det er et skritt i rett retning mot at det ikke skal være fattigdom i et av verdens rikeste land.

Når kommunene nå skal få 5,7 milliarder kr i frie inntekter, blir det applaudert ute og utover det ganske land – også av Fremskrittspartiets og Høyres ordførere ute i landet. Da blir det litt rart når representanten Sanner fra Høyre nærmest bagatelliserer satsingen på kommuneøkonomi i sitt tidligere innlegg her i dag. For mitt fylke, Rogaland, betyr det altså 252 nye millioner kroner som skal strøs utover kommuner og fylker. For Sandnes, som drives av Høyre og Fremskrittspartiet, betyr det 35 mill. kr ekstra, og jeg vet at samtlige i den bystyresalen gleder seg stort over de pengene. Stavanger kommune med Høyre-ordføreren i spissen skal få 67 nye mill. kr. Og det er ikke lommerusk eller en bagatell i en kommuneverden der en alltid har snudd på hver eneste krone.

I disse byene sier sentrale både Høyre- og Fremskrittsparti-folk at det vil bli mer velferd og fellesskap som følge av denne regjeringens satsing. For det er ute i kommunene de produserer folks hverdag. Regjeringen og stortingsflertallet mener faktisk, i motsetning til Fremskrittspartiet, at lokaldemokratiet er viktig, og at det er fullt ut i stand til å håndtere og prioritere denne viktige produksjonen.

Nå sier flere ordførere, uavhengig av parti, at de vil øke tjenesteproduksjonen på ulike områder. Flere sier nå at det ikke blir kutt i barnevern og sosial omsorg, flere sier nå at det ikke blir kutt i skole og spesialundervisning, de sier at de ikke skal legge ned dagtilbudene for eldre, de sier at de slipper å øke foreldrebetalingen i SFO og i kulturskolen, og flere sier til og med at de vil bruke en del av disse pengene til å øke bevilgningene til lag og foreninger innen f. eks. idrett og speiderbevegelsen. Det er gode eksempler på å gi folk mer fellesskap og trygghet og gi folk bedre liv. Det er også med og bekjemper fattigdom.

Det at denne regjeringen nå foreslår å gi den største bevilgningsøkningen noensinne til satsing på barnehager, er også gledelig. Det blir merkelig når representanten Skei Grande tidligere her i dag sa at de mener at det å gi makspris i barnehage nesten er å gi et eller annet til lønnsadelen. Det er det slett ikke. Det er en klar melding til foreldrene at når en skal ut i jobb igjen, så skal det på sikt være en plass for alle av god kvalitet, det skal være trygt, og det skal være billig. Vi er veldig mange som vet mye om hvordan det er når en ikke får en barnehageplass. Og når vi fikk en barnehageplass, så kostet den så mye at det var ikke mye igjen i lønningsposen etterpå.

Så er det en «flott blomst» som dette stortingsflertallet skal vedta i kveld, og det er at denne regjeringen skal satse på kultur og frivillighet. En sier at kultur og frivillighet er viktig. Som tidligere kommunepolitiker i 16 år og med godt kjennskap til en kommunepolitikers følelser angående kommuneøkonomi og velferdsproduksjon gleder det meg stort å vite med sikkerhet at hjemme i min kommune kan de ta julemiddagen på bedehuset – for der er det billigst å ha den – etter å ha hatt kommunestyrets budsjettbehandling. Da vil samtlige representanter fra alle partier sitte der med litt mer senkede skuldre, litt mer lettelse i blikket og større smil om munnen. Dette er bare begynnelsen på Soria Moria, og jeg kan love at fortsettelsen vil følge.

Erna Solberg (H) [18:55:56]: Etter å ha hørt siste taler skulle man vel kanskje si at «etterpå levde de lykkelig alle sine dager».

Jeg synes faktisk det er på sin plass å gi Regjeringen litt ros, jeg, for det budsjettet som er lagt frem. Mesteparten er bra – det meste i budsjettet er bra. Det kjenner jeg relativt mye til, siden 98,4 pst. av dette er fremlagt av den forrige regjeringen. Og det skal ikke overdrives, det som er det negative. Jeg er fornøyd med at Regjeringen ikke har funnet grunn til å flytte på mer enn 8 milliarder kr. Det tar vi som har jobbet med budsjettet, i utgangspunktet som en kompliment.

Til gjengjeld er vi ikke fornøyd med hvordan Regjeringen har valgt å omfordele de 8 milliarder kronene som de har flyttet på. For det er noen fellestrekk ved det – det er mer penger til subsidier og mindre til fremtidsrettet næringspolitikk. Det er en innretning av velferdstilbudene som gir mer til dem som har fra før, på bekostning av dem som ikke har et tilbud. Det er etter min mening en merkelig skatteprofil – de gir altså mer skattelettelser til de rike og mindre skattelettelser, innskjerpinger, i forhold til den forrige regjeringen for de lavere inntektene. Det er et stort politisk etterslep til senere budsjetter, med mange forventninger som er skapt, men som man ikke innfrir nå, og som legger et press på hvordan budsjettene kommer til å se ut fremover. Og det er en innretning i budsjettet som gir mer press på renten og på kronekursen som vil ha konsekvenser for verdiskaping i Norge og etter hvert også konsekvenser for velferden fremover.

Det jeg synes er påfallende, er at på mange områder er det dårlig samsvar mellom retorikken før valget og politikken etter valget. Jeg synes at noen burde tenkt seg mer om i forhold til hva man sa i valgkampen, hvis man visste at man ikke skulle gjennomføre det. Det gjelder kontantstøtten, det gjelder beskatningen av bolig, det gjelder også skatteprofilen, f.eks., eller satsingen på forskning. Hvis man visste man ikke ville få det til, så burde man kanskje ha dempet ned det man sa i valgkampen.

Å velge en ny kurs betyr å velge bort noe annet, og det er altså ikke bare spørsmål om å velge vekk skattelettelser, som er et tema i dette, man velger vekk de tingene som forbereder dette landet bedre på fremtiden. Mye av det er det blitt mindre av med det budsjettet som er lagt frem. Jeg er enig både med Brofoss og Stoltenberg i at vi lever mest av hverandres arbeid i dette samfunnet. Men vi må også sørge for å tenke igjennom at når velferden bygges og skapes av mennesker, så må mennesker få muligheter gjennom forskning og innovasjon, gjennom kunnskap og utdanning, gjennom lav rente og stabil kronekurs, tryggheten til å kunne satse, til å ha tro. Og vi må ha tro på og tillit til menneskene når det skal satses. Da er ikke reversering av forskning, innovasjon og nyskapende satsing fremtidsrettet, da er ikke det å bruke penger på næringssubsidier i stedet det som bygger fremtiden.

En av de tingene som mest av alt forbauser meg, er mangelen på diskusjon om hva det er som bidrar til at folk faller utenfor i vårt samfunn. Det er mange i denne debatten som har snakket om den nordiske velferdsmodellen. Jeg synes vi har grunn til å skryte av den nordiske velferdsmodellen. Men husk at det er én ting som ligger ved siden av den nordiske velferdsmodellen: Det er et høyt kostnadsnivå, og det er relativt få arbeidsplasser for ufaglærte. Det møter vi som utfordringer i integreringspolitikken, vi møter det som utfordringer når det blir en stor omstillingstakt. Da er det sånn at høyere kapitalbeskatning bidrar til at bedriftene kommer til å kreve høyere avkastning på investeringene sine, det kommer til å bidra til å øke omstillingstakten. Det betyr at innretningen vil sende flere inn i raskere omstilling.

Vi har et mål om at flest mulig skal ha sjansen til å skape velferd for seg og sin familie. Det gjør kompetanse viktig, og det gjør mangel på kompetanse alvorlig. Derfor er vi opptatt av at hvis en av kildene til ikke å kunne møte omstillingene i vårt samfunn er at man har dårlig opplæringsbakgrunn, at man ikke mestrer de grunnleggende ferdighetene som gjør at man klarer omstilling, må man satse på det. Det er altså nesten 400 000 mennesker som er i risikogruppen for å falle helt utenfor arbeidsmarkedet fordi de ikke kan lese og skrive eller mangler grunnleggende ferdigheter på en måte som gjør at de ikke klarer å delta i fremtidens arbeidsmarked. Det er ingen skam å ha den typen problemer – vi må fjerne skammen fra det. Og vi må sørge for også å satse fremover på å få flere av disse til å klare omstillingene. Velferd handler jo ikke først og fremst om penger og trygd, men om hjelp og muligheter for de fleste i vårt samfunn, og også om at vi sørger for at det ikke blir for raske omstillinger. Dette er et budsjett for raske omstillinger, og jeg synes det er rart at venstresiden er så stolt av det.

Carl I. Hagen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [19:01:14]:Jeg registrerte med glede at representanten Erna Solberg modererte litt av den kraftige kritikken mot regjeringen Stoltenbergs budsjett som har kommet fra andre Høyre-representanter i denne debatten. Høyre sliter, men må bestemme seg: Er det ubetydelige endringer som er gjort på statsbudsjettet, eller er det slik at det som Stoltenberg-regjeringen har lagt fram, representerer en ødeleggende politikk for verdiskapingen her i landet?

Men det kanskje mest oppsiktsvekkende som har funnet sted i dagens debatt, er det generaloppgjør som fant sted på formiddagens møte mellom partiene på høyresiden, mellom Fremskrittspartiet og Høyre. Mange i Høyre har ved ulike anledninger bedt om et nærmere samarbeid med Fremskrittspartiet. Etter dagens debatt må man kunne konstatere at det er uendelig mye lenger til samling på borgerlig side enn det var til Soria Moria. Er representanten Erna Solberg enig i det?

Erna Solberg (H) [19:02:47]: Hvis man tenker på at man bare har flyttet 8 milliarder kr, er det klart at det er en liten flytting, til tross for at vi hører en statsminister og andre talere her som forteller om det store eventyret de 8 milliardene betyr.

Det Høyre har gjort, er å peke på tre ting som er problemet med det som skjer. Det ene er at det skaper mindre grunnlag for fremtidig velferd, fordi man kutter på de tingene som skal til, og man forplikter seg ikke for fremtiden. Det andre vi har påpekt, er at det kan bidra til, som jeg har sagt, en betydelig høyere omstillingstakt, fordi det blir mindre lønnsomt for nordmenn å investere i norske bedrifter, kapitalkravene kommer til å bli høyere. Og det tredje vi har sagt, er at det er liten sammenheng mellom det man sa i valgkampen, og de områdene man kutter på. Det er vår kritikk. Det er nå engang sånn i politikken at det er forskjellene den politiske debatten dreier seg om. Og så er det sånn at de 98,4 pst. som vi la frem, er vi fornøyd med.

Når det gjelder forholdet til Fremskrittspartiet, må jeg bare si at det jeg opplevde før i dag, var med sterk forbauselse. Det skal jeg tenke over, og så skal jeg lytte til hva Siv Jensen har å si. Men det må være lov til å drive politisk saksdebatt i dette landet, og det mener jeg at alle innleggene fra Høyres side overfor Fremskrittspartiet i dag har båret preg av.

Jørund Rytman (FrP) [19:04:15]: Det sies at mange Høyre-folk liker å hygge seg med rødvin eller øl. Det tror jeg også folk flest gjør, og fattigfolk. Spørsmålet mitt er ikke om representanten også liker det eller ikke liker det. Men jeg lurer på hvorfor Høyre ikke ønsker å støtte Fremskrittspartiet i å senke den høye alkoholavgiften vi har i Norge, en avgift som ikke bare truer bryggerinæringen i Norge, men som også medfører høy produksjon og høyt konsum av hjemmebrent, medfører smugling og organisert kriminalitet og at grensehandelen forblir høy, en avgift som gjør at de fattige faktisk ikke har råd til å nyte alkoholholdig drikke.

Jeg antar at representanten vil svare med at nei, nå har man vært i regjering med Kristelig Folkeparti, og at man bruker det som unnskyldning. Så da får jeg ta et oppfølgingsspørsmål: Vil representanten få med Høyre på å støtte Fremskrittspartiet ved neste korsvei og foreslå et kraftig kutt i alkoholavgiftene?

Erna Solberg (H) [19:05:28]: Vi har lagt opp til relativt store skattelettelser i det budsjettet som Bondevik-regjeringen la frem, knyttet til å skape et sunnere skattesystem for norsk økonomi for å sikre velferd, for å sikre jobber, for å sørge for å legge grunnlaget for fremtiden. Så er det sånn at vi ikke har hatt plass til alle de skatte- og avgiftslettelsene som Høyre måtte ønske. Høyres program er klart: Vi ønsker en senking av alkoholavgiftene. Om vi ønsker å gå like raskt og like langt som Fremskrittspartiet, får vi se i forbindelse med hvert enkelt budsjett.

Jeg forbeholder meg å ta de viktigste tingene først, og det viktige for meg er å sørge for at vi bl.a. får et sunnere norsk næringsliv, som innebærer at vi vrir f.eks. ned formuesskatten, som vil sørge for at det blir interessant å investere i norsk næringsliv, og at vi sørger for å bygge fremtiden i årene som kommer. Og så vil vi også justere ned alkoholavgiftene, mest etter hvor stor grensehandelen og presset kommer til å være.

Åsa Elvik (SV) [19:06:51]: Representanten Erna Solberg var ei av dei som eg ofte tenkte på i valkampen. Då eg reiste rundt i kommunane i Nordland og hadde samtalar med ordførarar og anna godtfolk, må eg innrømme at då tenkte eg ofte at her skulle jammen kommunalminister Erna Solberg ha vore. Når eg trefte ordførarar som har skore ned til beinet, og som berre har lovpålagde oppgåver igjen å skjere i, tenkte eg at her skulle jammen kommunalministeren ha vore.

Bondevik II-regjeringa sitt forslag til budsjett var ei auking i dei såkalla frie inntektene på 1,9 milliardar kr. Dei er brukte iallfall to gonger, og det går tydeleg fram av merknadene i finansinnstillinga frå medlemmene i finansfraksjonen også. Så prøver ein altså å bagatellisere den aukinga som Stoltenberg-regjeringa legg inn. Ja, aldri har vel nokon blitt så glad for bagatellar. Eg lurer litt på kva slags beskjed representanten Erna Solberg har tenkt å gi framover. Har ho tenkt å seie at omsynet til veksten når det gjeld privat forbruk, skal vere større, og så har vi ikkje tenkt å gjenopprette den økonomiske balansen i kommunesektoren, så har vi ikkje tenkt å dekkje aukinga i demografiske kostnader, så har vi ikkje tenkt å rette opp etterslepet i vedlikehald i kommunane?

Erna Solberg (H) [19:08:22]: Jeg kan garantere Åsa Elvik at jeg var i mange norske kommuner da jeg var kommunalminister. Jeg tror faktisk at min reisevirksomhet som kommunalminister var større enn reisevirksomheten til de fleste andre kommunalministre tidligere, og jeg vet utmerket godt hvordan situasjonen i norske kommuner er. Jeg har besøkt mange forskjellige typer kommuner. Jeg har f.eks. besøkt kommuner hvor kronekursen og rentenivået i 2002 tok grunnlaget vekk fra næringsbedriftene langs Finnmarkskysten. Hva resulterte det i? Det var faktisk ikke kommuneøkonomien som var det første kommunene stilte spørsmål ved, men mulighetene for å etablere arbeidsplasser og sørge for at folk ikke flyttet derfra. Det var viktigere, for det hadde også sammenheng med kommuneøkonomien i de kommunene. Derfor er det så viktig at måten vi doserer økt offentlig forbruk på, henger sammen med hva vi har, altså hvordan det norske næringslivet har det, og hvordan vi klarer å opprettholde det. Hvis ikke kommer vi i utakt, og da blir det mindre penger til kommunene, mindre til velferd, og betydelig større grad av sentralisering i dette landet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:09:45]: Det er interessant at Erna Solberg etter fire år i regjering varslar forslag for å vareta folk med lesevanskar. Det er eit prisverdig forslag, men det må òg bety at Erna Solberg erkjenner at ting tek tid. Samtidig er det oppsiktsvekkjande at ho i dag forlangar av den nye regjeringa at ho skal gjennomføra på fire veker alle tiltak varsla i valkampen. Her er noko som ikkje stemmer.

Ho stiller eit prisverdig spørsmål: Kva er det som gjer at folk fell utafor? Det ligg altså føre tiltak for fleire i arbeid, det er varsling om ein meir sosial bustadpolitikk, eit meir finmaska tryggingsnett og ikkje minst betre offentlege tenester. I Senterpartiet er vi strålande fornøgde med at kommunane no får moglegheit til betre førebygging, til betre å følgje opp sine mest vanskelegstilte. Kristeleg Folkeparti har teke eit oppgjer med si fortid på dette området. Vil ei slik erkjenning koma i Høgre?

Erna Solberg (H) [19:11:09]: Jeg synes det er greit at vi forholder oss til hva folk sier i debatten, og jeg har ikke kritisert Regjeringen for at den ikke har gjennomført alle tingene på fire uker. Jeg har tvert imot sagt det motsatte. Det var det jeg sa i innlegget mitt, og jeg synes det er ryddig at man forholder seg til det, og ikke til det man har tenkt man skal si på forhånd.

Det er tre områder, som jeg påpekte også i min replikk til statsministeren, der jeg synes ingen velgere, i forhold til retorikken, kunne forvente at de skulle gjøre det de gjorde. Det er forbausende bl.a. fordi det gjaldt områder der statsministeren i valgkampen brukte tid på å si at vi svartmalte, da vi sa at de kom til å gjøre noe med kontantstøtten, da vi sa at de kom til å øke boligbeskatningen. Nå har de altså gjort det, og det går inn i en boks som inneholder hva jeg tror bidrar til at tilliten til politikere blir mindre.

Jeg er kjempestolt av to ting som vi har gjort i regjering. Det ene er det vi har gjort innenfor skolen i forhold til lese- og skrivevansker, der er det gjort mye, og jeg er kjempestolt av det vi har gjort innenfor boligpolitikk i forhold til bostedløse, og den kraftige satsingen på å gjøre noe på de områdene som faktisk kom under forrige regjering.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [19:12:31]: Høyre ser spøkelser som andre ikke ser. Ingen andre mener budsjettet vil gi økt rente. Høyre snakker om kutt der andre ser økning. Regjeringen øker bevilgningene til forskning med 1,3 milliarder kr neste år. Høyre kaller det et kutt. Høyre ser rettferdighet der andre ser økte forskjeller. Ja, det er riktig at en med 150 000 kr i inntekt ville fått 1 kr mer i skattelette pr. dag med Bondevik-regjeringens opplegg, mens en med 5 mill. kr i inntekt ville fått 72 000 kr mer i skattelette neste år enn det vedkommende får nå. Er det det Høyre og Kristelig Folkeparti kaller for et mer sosialt opplegg? Eller kalles det for avlat?

Erna Solberg (H) [19:13:35]: Jeg skjønner egentlig at skatteprofilen plager regjeringspartiene, nettopp fordi det er så stor mismatch mellom hva de sa i valgkampen, og hva de faktisk gjør. Jeg har selv vært i debatter hvor jeg har spurt: Skal dere gjennomføre skattereformen, eller skal dere ikke gjennomføre skattereformen? Skal dere gjøre det uten å senke marginalskattene? Og Arbeiderpartiets representanter har altså snakket det vekk. Det er historien, og derfor er det så forbausende. Nei, vi er jo for den profilen som ligger også i Regjeringens forslag. Vi synes at det er viktig å senke marginalskattene, og når det dreier seg om spørsmålet om renten, har jo også Finansdepartementet svart at å øke offentlige utgifter presser mer enn å gi skattelettelse. Det er ikke slik at vi er de eneste. Blant annet har seniorøkonomen i Nordea Market gått ut og sagt at det er selvfølgelig slik at når man har den innretningen man har på budsjettet, vil presset på renten øke raskere enn det ellers ville ha gjort.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): President! En åpenbar misforståelse!

Presidenten: Presidenten tillater seg å påpeke at representanten Schjøtt-Pedersen kan oppklare den åpenbare misforståelsen senere gjennom et innlegg, og representanten har også muligheten til en kort merknad i ettertid.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): Jeg skal være kort.

Presidenten: Presidenten fastholder at han kan ta det i en replikk senere.

Marianne Aasen Agdestein (A) [19:15:19]: Budsjettet som i dag vil bli vedtatt, har fått en behandling i Stortinget som er et statsbudsjett verdig. Inntrykket de fleste har sittet igjen med etter tidligere behandlinger, er at norsk politikk preges av kaos, krise, uro og kranglete politikere. Det har svekket politikkens anseelse generelt og gjort det vanskelig for den enkelte velger å sette seg inn i og vurdere de ulike partienes politikk.

I dag vil vi få vedtatt et budsjett hvor tre partier som utgjør et flertall, står sammen bak Regjeringens forslag. Alle tar ansvar for helheten, og alle tar ansvar for budsjettets enkeltelementer. Det er oversiktlig og gjør det mulig for vanlige velgere å ta stilling til den politikken Regjeringen fører.

Stoltenberg-regjeringens budsjett har en annen profil enn det budsjettet Bondevik-regjeringen la fram. På vesentlige punkter er det klare endringer fra det opprinnelige budsjettet til den forrige regjeringen. Denne endringen kan man lese om i lokalaviser landet rundt. Kommunene har fått mer penger, de slipper å kutte. Dette er en klar satsing for å bøte på den offentlige fattigdommen som er blitt større år for år. Kommunene gjøres nå i stand til å gjennomføre de oppgavene de er satt til, nemlig å gi de eldre nødvendig omsorg, bygge og drifte barnehager for alle og gjøre skolen bedre, bl.a.

I min hjemkommune, Asker, har mange en meget god privatøkonomi. Likevel har også mange vært frustrerte over kutt i velferdstjenestene som stadig kommer, og mer var i vente. Frivillighetssentralen skulle legges ned. Eldresenteret skulle legges ned. Dagtilbud til psykisk syke skulle legges ned. Det skulle kuttes i skolen, eldreomsorg, idrett og frivillige organisasjoner – inntil budsjettet som i dag skal vedtas, ble lagt på bordet. Alt dette reverseres nå. I tillegg skal det satses på skolen. Dermed slipper kanskje ungene på Billingstad skole å oppleve å dele én lærer med opp til 38 andre elever. Dermed blir begrepet «tilpasset opplæring» noe mer enn bare tomme ord, det blir noe den enkelte elev opplever som reelt.

I tillegg til økt satsing på kommunene gir dette budsjettet billigere barnehager, tredobling av tiltakene mot fattigdom og økt innsats mot arbeidsledigheten. Alt dette får vi til fordi vi omfordeler. De rikeste må betale mer skatt enn under borgerlig styre. Men vi får det også til fordi vi lever i et eventyrlig rikt land. Særlig olje- og gassinntektene er store. Hver tolvte krone i dette budsjettet stammer fra aktiviteter i Nordsjøen. Men også resten av næringslivet i Norge går godt og sikrer inntekter til landet. Uten et velfungerende næringsliv som skaper verdier, har vi ikke noe å fordele. Men uten en god fordelingspolitikk og en sterk offentlig sektor klarer vi ikke å sikre tilgang på den viktigste ressursen næringslivet har, nemlig kompetente, velfungerende og produktive mennesker.

Flertallet i Stortinget har en politikk som innebærer en kombinasjon av bedre fordeling og fortsatt gode rammevilkår for verdiskaping.

Vi er verdens suverent rikeste land i forhold til bruttonasjonalprodukt. Tidsskriftet The Economist forventer ca. 480 000 kr i nasjonalinntekt pr. innbygger neste år i Norge. Samme tall for Sveits er «bare» 360 000 norske kroner. Resten av verdens land ligger etter Sveits på listen. En slik rikdom forplikter.

Derfor er jeg spesielt glad for at vi øker bevilgningene til internasjonal bistand med 1,9 milliarder kr, og at vi med dette bruker 0,96 pst. av vårt store nasjonalprodukt til å hjelpe verdens fattige. Med så store summer i bistand er det særdeles viktig med konkrete resultater. Derfor er det gledelig at helse og utdanning prioriteres. Ytterligere 200 mill. kr til vaksinering av verdens barn er ett eksempel på en slik riktig satsing. Vaksinen virker. Hjelpen når fram, og det redder liv. I tillegg fører det beviselig til bedre helse i befolkningen, som igjen er med på å sikre økonomisk vekst i framtiden.

Eneste skår i gleden er at et så stort parti som Fremskrittspartiet, som attpåtil tar lett på det å føre en ansvarlig økonomisk politikk, vil kutte bistand med 9,2 milliarder kr. Resten av Stortinget står sammen i kampen mot fattigdom i verden. Det er en styrke for norsk politikk at enigheten på dette området er så bred. Bare så synd at landets nest største parti ikke ser den moralske forpliktelsen som ligger i det å være verdens rikeste land.

Per Sandberg (FrP) [19:20:04]: Jeg har lyttet med interesse til debatten i dag, og jeg må få lov til å gi litt ros til de rød-grønne partiene, eller sosialistene. For maken til sammensveising av tre parti har ikke jeg registrert på lang tid. De har til og med gått til finansdebatten med samme manus, og det vitner jo om at det har vært en god del sammensveising på kammerset. Det skal bli interessant å se om de går til senere debatter med likelydende manus.

Overskriften på dette manuset har vært: 5,7 milliarder kr til kommunene skal løse alt, og 5,7 milliarder kr til kommunene er definitivt en helt ny politisk kurs. Da er det interessant å registrere at i 2004 fikk kommunene et løft på mellom 4 og 5 milliarder kr. Da var det ingen ny kurs. Da var det en videreføring av kursen fra 2003, 2002 og 2001, for da fikk også kommunene meget store løft. Det er ikke noe nytt. Det er ikke noen ny kurs når kommunene nå får et løft på 5,7 milliarder kr. Det er en videreføring av hele forrige periodes politikk når det gjelder overføringer til kommunene. Det skiller bare noen få hundre millioner kroner på det løftet som kommer for 2006 i forhold til 2004 og 2005. Det kan ikke kalles noen ny kurs.

Men jeg registrerer med interesse, og dette skal jeg følge med argusøyne, at disse 5,7 milliarder kr skal fjerne det akkumulerte underskuddet i kommunene. De skal rette opp mangler i eldreomsorgen. De skal rette opp alle manglene i skolen. Det skal bli en større satsing på barnehager, en bedre integrering av alle flyktningene i kommunene etter fem år. De skal fylle alle landets svømmebasseng. Det skal bli bredbåndssatsing i alle disse 433 kommunene. Ja, til og med psykiatrien skal få et løft ved disse 5,7 milliarder kr. Og det som ingen av de rød-grønne, eller sosialistene, har nevnt, som faktisk er det største løftebruddet deres, er: Innenfor disse 5,7 milliardene forstår jeg nå at også satsningen på samferdsel kommer. Disse 5,7 milliardene rekker ikke langt hvis det er det som skal være den nye kursen.

Det fører meg videre til det som er – og som jeg registrerer at statsministeren og alle andre ikke nevner med et ord – det største løftebruddet overfor sine egne velgere som sosialistene har foretatt, gjennom å bryte avtalen med sine velgere gjennom hele valgkampen, og det gjelder Nasjonal transportplan. Her kommer den nye kursen. For i Nasjonal transportplan stod sosialistene sammen med Fremskrittspartiet om at det nå skulle bli et løft på samferdsel på 22 milliarder kr – 2,1 milliarder kr hvert eneste år i ti år. Og hva er det da disse sosialistene får til i 2006? 500 mill. kr. Det er et løftebrudd på 1,6 milliarder kr. Ingen skal få meg til å tro, selv om Soria Moria-erklæringen sier det, at dette skal man greie i løpet av fire år. Jeg vil derfor stille et spørsmål til transport- og kommunikasjonsstatsråden, hvis jeg får lov til å si det slik: Er det slik å forstå at dette løftebruddet på 1,6 milliarder kr på samferdsel vil komme som en påplussing i 2007, eller vil vi dra med oss disse 1,6 milliardene i etterslep i 2007, i 2008 og i 2009?

Jeg er redd for at vi også i 2007 vil få et felles manus fra sosialistene som sier at innenfor rammen fant vi heller ikke denne gangen å kunne plusse på disse 1,6 milliardene, som vi har lovet velgerne våre, og vi finner heller ikke å kunne følge opp løftet i NTP i forhold til 2007. Da øker etterslepet med enda 1,5 milliarder kr.

Det er den nye kursen til denne regjeringen: en rekke løftebrudd som de dekker seg bak ved å gi 5,7 milliarder kr til 433 kommuner – som for øvrig er å gi mer til de rike. For alle kommunene får et løft. Alle disse 300 kommunene som går med overskudd og har milliarder på bok, får nå økte overføringer. Det blir altså mer til de rike kommunene.

Magnar Lund Bergo (SV) [19:25:27]: Det kjennes fint å stå her og få være med på å legge fram og senere i kveld vedta flertallsregjeringens budsjett. På tross av kort tid og stramme rammer og med utgangspunkt i et budsjett som den høyredominerte regjeringen la fram, har resultatet blitt bra: mer penger til fellesskapet, mer penger til bekjempelse av fattigdom, økt velferdsproduksjon i kommunene og billigere og flere barnehager, for å nevne noe. Prisen for dette er mindre skattelette, hovedsakelig til dem som minst trenger akkurat det. Den prisen betaler vi gjerne.

Jeg ønsker å ta utgangspunkt i kulturpolitikken for å vise forskjellen i prioriteringer og ambisjoner mellom Bondevik II og den rød-grønne regjeringen.

For ca. halvannet år siden, i forbindelse med behandlingen av kulturmeldingen, hadde jeg gleden av å være med på å legge fram det såkalte Kulturløftet, en i motsetning til selve meldingen forpliktende plan for opptrapping og satsing på kulturfeltet for de neste ti år – en forpliktende plan som har som konkret mål at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kulturformål innen 2014. For oss som jobbet fram Kulturløftet, er det i ettertid ekstra tilfredsstillende å se at det var vi som la malen for det videre arbeidet mellom de tre partiene. Det var vi som slik sett, på vårt fagfelt, utarbeidet det første utkast til regjeringserklæring for de rød-grønne partiene.

I Bondevik-regjeringens melding ble det også fremmet ønsker om satsing på kultur, men det er to utsagn som, i hvert fall i mitt hode, sitter igjen. Det ene er ambisjonene om «monaleg auke» på de fleste feltene, og det andre er Valgerd Svarstad Haugland, som med påholden penn fra Per-Kristian Foss «tok atterhald om den økonomiske stoda». I dag har vi gjentatte ganger hørt fra representantene for Bondevik II-regjeringen at økonomien går så det suser. Jeg er ikke uenig i at det går bra, men hvorfor er det da nødvendig «å ta atterhald om den økonomiske stoda»? Hvorfor er det da ikke mulig å gi «monaleg auke» på kulturfeltet? For det er det ikke. De har ikke engang klart å ta pris- og lønnsvekst med på årets kulturbudsjett.

Siden vi la fram Kulturløftet, har Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre aldri klart å bestemme seg om det vi la inn i Kulturløftet, var å slå inn åpne dører, eller om det var populistisk overbudspolitikk. Valgerd Svarstad Haugland konkluderte i våres. Hun sa klart fra: Dette får de aldri til.

Budsjettet som er lagt fram, viser at de rød-grønne partiene mente det de sa. I dag blir det vedtatt et budsjett som viser forskjellen mellom regjeringsalternativene. I underkant av 170 mill. kr i statsbudsjettsammenheng – hva er nå det? I kultursammenheng er dette så mye penger at jeg kunne brukt hele min tilmålte taletid til å ramse opp gode tiltak vi kunne få for disse pengene. Det er mange gode enkelttiltak, men jeg vil framheve det kulturpolitiske ansvaret som er tatt ved å bevilge mer både til Kulturfondet og til Fond for lyd og bilde og ikke minst ved å gi økt pressestøtte.

«Kultur-Norge jubler», stod det i avisene etter at budsjettet ble lagt fram. Ja, man jublet ikke bare for kulturbudsjettet, men kanskje like mye for det store løftet til kommunene. Det er jo i den enkelte kommune mye av norsk kultur utvikles og utøves. Situasjonen i kommune etter kommune de siste årene har vært nedskjæringer i bevilgninger til frivillighet, idrett og kultur. I kommune etter kommune ser vi at de sliter med å klare de lovpålagte oppgavene, og da vet vi hvordan det går med alle andre gode tiltak. Med de ekstra milliardene som nå går til kommunene, betyr det at mange flere kommuner nå har budsjetter som muliggjør satsing nettopp på kultur, idrett og frivillighet.

Kultur er et viktig element i samfunnsbyggingen. Satsing på kultur betyr flere arbeidsplasser, bedre integrering, fattigdomsbekjempelse, bedre helse, bedre livskvalitet, læring og næringsutvikling. I denne sammenheng er det heller ikke urimelig å ta et blikk tilbake og trekke linjene fra forrige stortingsperiode, der de rød-grønne partiene, sammen med Fremskrittspartiet, sloss fram det eneste store tiltaket, nemlig Den kulturelle skolesekken. Dette er kanskje det tiltaket som den tidligere kulturministeren mest framhevet og var stolt av i forrige periode – et tiltak som hun selv stemte imot å innføre.

Dette får de aldri til, sa Svarstad Haugland. Jo da, dette får vi til. Første skritt vedtas i dag. Ruta videre er klar: 1 pst. av statsbudsjettet til kultur innen 2014. De rød-grønne partiene har både vilje og evne til å fullføre Kulturløftet, til glede både for oss og for et samlet norsk kulturliv.

Torgeir Micaelsen (A) [19:30:38]: Det har vært spennende å være en del av et politisk skifte. Gjennom en lang valgkamp fikk velgerne presentert et klart flertallsalternativ til den forrige Høyre-dominerte – med vekt på dominerte – regjeringen, som stort sett støttet seg på Fremskrittspartiet. Resultatet av det kjenner vi jo: De rød-grønne partiene vant flertall i folket og regjeringsmakten.

Rapportene fra mange steder nå sier at flertallsregjeringen allerede er godt i gang med et politisk linjeskifte. På knappe tre uker har vi presentert et skatteopplegg som gir en klart bedre fordelingsprofil enn dagens opplegg. Sammenlikner vi oss med den avgåtte regjeringens skatteopplegg for neste år – eller med Fremskrittspartiets opplegg for den saks skyld – er vår fordelingsprofil også klart bedre.

La meg bare ta et kort eksempel. Fremskrittspartiet hevder i dagens debatt at deres skattelettelser har en bedre sosial profil enn Regjeringens. Men samtidig foreslår de å fjerne hele formuesbeskatningen. Dette vil alene innebære en gjennomsnittlig skattelettelse for de hundre rikeste i Norge på om lag 5 mill. kr. Til forskjell vil Regjeringen gi disse en skatteskjerpelse på 1,1 mill. kr. Dette viser med all tydelighet at man må ta for seg hele skatteopplegget når man skal vurdere hva som er rettferdig eller ikke.

Så er det slik – det er mulig vi har likt manus, men jeg synes representanten Hagebakken sa det veldig godt i stad – at det nå er tilløp til jubel i mange kommuner. For eksempel vil Drammen kommune neste år få nærmere 30 mill. kr til å bruke på våre eldste, på de unge og på kulturen, for den saks skyld. Eller en kommune som Nedre Eiker i Buskerud, som ellers ville måtte skjære drastisk ned, slipper nå litt billigere unna med vårt opplegg. I tillegg til disse satsingene har vi på kort tid klart å få til et løft for kulturen, for barnehagene, ja mange andre små og store endringer.

Vi er på ingen måte i mål, for det budsjettet vi i dag debatterer, er første steg i en ny retning mot en ny kurs og bort fra privatisering og andre tiltak, som ligger veldig langt unna oss som har hjerter som banker for gode fellesskapsløsninger.

Det er en styrke for demokratiet at vi nå har plassert ansvaret for politikken i en regjering med flertall her i Stortinget. Men jeg synes også det er en styrke at vi har en opposisjon som vil noe annet med Norge og med verden.

Tidligere i dag har vi hørt flere påpeke turen til parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet Siv Jensen til et krigsherjet og fattig Uganda. På reisen møtte representanten Jensen bl.a. den 14 år gamle gutten Okene Keneth, som ble tvunget til å bortføre og drepe som barnesoldat allerede som 11-åring. Det ble etter det jeg forstår, et sterkt og gripende tårevått øyeblikk på St. Mary’s Hospital i Gulu, Uganda. Ja, Jensen selv beskriver ifølge VG møtet med den skuddskadde gutten slik:

«Det var et gripende øyeblikk. Han var et levende bevis på hvor grusom en menneskeskjebne kan være, og hvor lite verdt et barns liv er i denne konflikten».

Dette må jeg si var usedvanlig godt sagt. Og det finnes millioner av barn som har det like ille i verden i dag. Men da må det også være grunn til å spørre om det er mange tårene representanten Jensen og de andre i Fremskrittspartiet i dag feller rundt omkring på kontorene i stortingsbygningen, etter å ha sett Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag på disse områdene. Vi har hørt det før, men det kan sies mange ganger, for det er ikke bra nok, spør du meg: De kutter altså 9,2 milliarder kr i bistandsbudsjettet og bruker pengene til å finansiere mer eller mindre fornuftige formål i Norge.

Tidligere i dag forsvarte finanspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet Ulf Leirstein i debatten bistandskuttene med at handel var den eneste saliggjørende løsningen for verdens fattige. Med all respekt: Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene mener at dette ikke er godt nok. Når man kan ta seg slike friheter med budsjettkniven, er det ikke vanskelig å lage statsbudsjett i Norge. Fra Arbeiderpartiets side skal vi mer enn gjerne være med på å diskutere en mer rettferdig verdensorden for handel, men vårt utgangspunkt er at dette i seg selv ikke er nok til å løfte fattige mennesker ut av elendigheten. Derfor inneholder regjeringspartienes budsjett en økning i bistanden til verdens fattige, i motsetning til Fremskrittspartiets, som kutter med over 9 000 mill. kr.

Budsjettdebatten og mine eksempler tror jeg varsler en spennende politisk framtid i dette landet – en politisk situasjon, hvor vi har en flertallsregjering som vil satse på fellesskap i Norge og i verden, mot et fremskrittsparti som tydeligvis ikke skyr noen midler for å finansiere sine skatte- og avgiftslettelser, spesielt til folk med store formuer.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:35:49]: Det begynner nå å bli en stund siden valget var over og det rød-grønne alternativet kunne starte utmeislingen av sin nye kurs for det norske samfunnet, gjennom sene forhandlinger på Soria Moria. Forventningene om hva som skulle komme, var skyhøye, all den tid det norske folk hadde hørt på eventyrfortellingene om hva som skulle skje bare en fikk på plass en flertallsregjering bestående av de rød-grønne partiene, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Ja, det skulle bli nye sykehus flere steder i landet. Egenandeler i helsevesenet skulle reduseres, ja, en kunne nesten få inntrykk av at de skulle fjernes helt. Riksfergene skulle bli gratis, sykehus skulle styrkes betydelig, det skulle bygges flere nye fengsler, og det skulle nærmest drysse veimilliarder over hele landet. Men det som var helt klart, var at det skulle komme 10 000 nye årsverk innen pleie og omsorg, og det skulle ikke komme en eneste krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen.

Så kom det etterlengtede statsbudsjettet. Det første man så gjør, er å tilbakebetale LO for innsatsen de gjorde under valget, ved å gi nettopp skattelette til disse medlemmene gjennom en mangedobling av fradraget for fagforeningskontingent, uten at man er sikker på at eldreomsorgen blir tilført så mye som et eneste nytt årsverk. Det er selvfølgelig fordi man ikke har øremerket noen av midlene som skulle tilfalle kommunene til eldreomsorgen.

Hva så med de andre løftene? I Soria Moria-erklæringen under kapitlet Helsetjenester er det listet opp en rekke kulepunkter. Det siste av disse punktene lyder som følger – for å være helt sikker tok jeg meg med Soria Moria-erklæringen, så jeg skal lese punktet:

«(…) redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå.»

Soria Moria-erklæringen rakk knapt nok å bli kald før man torpederte sin egen regjerings erklæring gjennom å påføre syke mennesker som har behov for fysioterapitjenester, en helt ny egenandel. Regjeringen sørget for at de pasientene som står på den såkalte diagnoselista, nå må betale en egenandel på 50 kr som de tidligere ikke måtte betale. I tillegg økes egenandelene knyttet til dem som ønsker å benytte seg av ordningen med fritt sykehusvalg.

Det er helt åpenbart at de lovnader som er gitt til det norske folk gjennom en lang valgkamp, ikke på noen måte blir fulgt opp slik som en kunne forutsette.

Hvem var det som skulle tro at nettopp denne regjeringen, som har vært så høyt på banen når det gjelder fattigdomsbekjempelse, legger opp til en politikk som gjennom dette budsjettet nettopp vanskeliggjør situasjonen for denne gruppen mennesker.

Det er ikke de rike som rammes av at matmomsen økes fra 11 pst til 13 pst. Og det er heller ikke de hundre rikeste i dette landet – som har blitt det nye slagordet for finansministeren – som rammes av en ny egenandel for dem som virkelig trenger fysioterapibehandling. Og det er heller ikke de hundre rikeste i dette landet som ikke kan benytte seg av muligheten for fritt sykehusvalg, fordi de ikke har råd til å betale den formidable økningen i egenbetalingen som Regjeringen nå gjennomfører.

En skulle nesten kunne forvente at denne typen løftebrudd ikke hadde blitt gjennomført så kort tid etter at regjeringserklæringen kom. Man skulle også kunne forvente, når det er nettopp hjertesakene – som alle hevder dette har vært – som nå ikke gjennomføres, at det hadde medført at alle i stortingsgruppa til Sosialistisk Venstreparti hadde stått med plakater nede på plenen foran Stortinget i dag. Men den protesten har stilnet. Man har akseptert det som kommer, og i dag er det spørsmålet om hvordan de hundre rikeste skal kunne tas, som gjelder. Og da virker det faktisk som det ikke er noe problem for disse regjeringspartiene å ofre nettopp de personene som har minst fra før. For det er det som er tilfellet med det budsjettet som i dag blir vedtatt.

Kari Henriksen (A) [19:41:17]: I høst gav velgerne klar beskjed: Vi vil at andre verdier skal styre norsk politikk. Velgerne ønsket stabilitet og forutsigbarhet og valgte en flertallsregjering. Regjeringen slår fast at politikken skal bygge på frihet, rettferdighet og fellesskap. Målene er klare: arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsstaten.

Frihet, rettferdighet og fellesskap er viktige verdier i vår politikk. Verdiforankringen betyr et viktig retningsskifte i den økonomiske politikken: Den omfordeler 8,1 milliarder kr i forhold til regjeringen Bondeviks budsjettforslag, uten å endre rammen – flere får mer. Fellesskapet og grunnleggende velferdsordninger prioriteres til fordel for økte skatteletter til noen av de rikeste i Norge. Budsjettet viser at Regjeringen har gjort verdier om til handling.

Store deler av verdens kvinner, menn og barn lever under forhold vi ikke kan sette oss inn i. Ekstrem fattigdom, krig, sult, sykdom og daglig utrygghet preger deres hverdag og barnas oppvekst. Epidemier, skader og ulykker som ingen lenger dør av i Norge, tar tusenvis av barns liv hver dag. Mangel på medisiner, livreddende helsetjenester, vaksiner, skolegang og bolig preger mange menneskers dagligliv – hele livet.

Norges utenrikspolitikk er preget av at vi ikke må være oss selv nok. Vi har et ansvar for å bidra til å dele vår velstand med andre enn oss selv og ta vare på verdens samlede ressurser på en god måte for kommende generasjoner, innenfor og utenfor egne grenser. De føringer som ligger i utenriks- og miljøpolitikken, tar et slikt ansvar.

De fleste har det godt i Norge, men velferden er ikke rettferdig fordelt. Noen grupper og enkeltpersoner kommer skjevt ut, veldig skjevt ut. Vi har alle hørt om kommuner som må kutte i tiltak til eldre, barn og unge, hjemløse og kronisk syke. 5,7 milliarder kr til kommunene er et viktig bidrag for å snu utviklingen.

Representanten Flåtten fra Høyre sa tidligere i dag at Regjeringen har skrevet ut en resept på sykdom som ikke finnes. Mon det.

Noen tendenser er sykdomsskapende. Lang utdanning og god økonomi forsterker sunnhet og lang levealder. Lite utdanning og arbeidsledighet forsterker fattigdom, høy sykelighet og kortere levealder. Fattigdommen varer lenger. Undersøkelser viser at ulikhet i helse også i Norge henger sammen med sosial status. Ulikhetene har vært stabile over år og ser ut til å øke.

En nylig publisert undersøkelse i Kristiansand anslår at det der er mellom 200 og 400 barn som lever i fattigdom. Det verste med å være fattig, fortalte barna, var ikke mangelen på materielle ting. Det verste var opplevelsen av ikke å kunne delta i fellesskap med andre, enten det var innen idrett eller kultur, eller ikke å kunne gå i bursdager fordi de ikke hadde råd til gave. Å holdes utenfor fellesskapet var det vondeste for disse barna. Jeg tror ikke det er en erfaring som bare gjelder fattige barn.

Å skape sammenheng i og utvide tiltakene for personer i legemiddelassistert rehabilitering er veldig bra. Det er også Regjeringens satsing på forebygging og behandling av kvinner og barn som er utsatt for vold. Disse tiltakene bidrar til å bryte negative spiraler og skaper mer helhet i tiltak for marginale grupper.

Tiltakene inkluderer mennesker. De ønskes velkommen inn fordi personene er verdifulle i seg selv, og fordi de er verdifulle for fellesskapet. Total økning i tiltak mot fattigdom beløper seg til 263 mill. kr mer enn det Bondevik-regjeringen fant penger til. Dette, sammen med forskjellige arbeidsmarkedstiltak, er målrettet, solidarisk velferdspolitikk nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen Stoltenbergs kursskifte var nødvendig og viktig. Det er faktisk rett medisin til rett tid. Spredning av uheldige sykdomstegn skal stoppes.

Anne Grete Preus synger: «Ekte saker vokser når de deles med fler.» Denne regjeringen vil fortsette å dele de ekte sakene. Jeg gleder meg til neste års budsjett, og det tror jeg faktisk mange med meg gjør.

Torbjørn Hansen (H) [19:46:24]: Mange i næringslivet var skuffet over Regjeringen Stoltenbergs forslag til endringer i statsbudsjettet. Næringslivet er inne i en høykonjunktur. Man har økonomisk bæreevne til å tåle et skudd for baugen eller to. Problemet er at det er i de gode tider man skaper grunnlaget også for de dårlige tider. Forslag om milliarder i økte skatter, milliarder i økte offentlige utgifter og kutt på områder som sikrer den langsiktige vekstevnen i økonomien, er å sage av den gylne grenen vi sitter på i Norge akkurat nå. Det gir en kortsiktig glede, men det resulterer i større problemer på lengre sikt.

I Høyre er vi litt undrende til den meget offensive retorikken som vi opplevde fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet på næringsområdet i forrige periode og i valgkampen. Da ble Samarbeidsregjeringen anklaget for å legge for lite vekt på tradisjonelle virkemidler og for stor vekt på generelle rammevilkår i næringspolitikken.

Ingenting er viktigere for næringslivet enn gode generelle rammevilkår. Tilgang på arbeidskraft til konkurransedyktig kostnad, tilgang på kapital til konkurransedyktige vilkår, skatte- og avgiftsnivå som ikke slår beina vekk under bedriftene, og tilstrekkelig satsing på forskning og kunnskap er sentrale forutsetninger for å sikre arbeidsplasser og velferd i landet.

Samarbeidsregjeringen har ryddet pent opp i problemene som kom i kjølvannet av Stoltenberg I-regjeringen. Tilstanden i økonomien og næringslivet i dag er helt upåklagelig, men dessverre er altså Stoltenberg II-regjeringen kommet i en prosess hvor de er i ferd med å bringe landet tilbake til situasjonen vi husker fra 2001, med høyere rentenivå, økte lønnskostnader og høyere skatter. Og det gjør de til tross for at de kommer til duk og dekket bord i norsk økonomi.

Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett medførte en underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på 0,75 pst. Denne veksten blir altså fordoblet av Stoltenberg II-regjeringen. Dette vil, som mange eksperter har spådd, påvirke presset i norsk økonomi. Det fører igjen til høyere rente for bedriftene og for folk flest, høyere kronekurs og større utfordringer for bedriftene som lever av å eksportere, og dem har vi ganske mange av, f.eks. ute i distriktene og oppover langs kysten av Norge.

Ikke nok med at de generelle rammevilkårene blir dårligere, men Regjeringen Stoltenberg kutter også i de tradisjonelle virkemidlene, den såkalte verktøykassen i næringspolitikken. Man kutter i tilskuddene til Norges forskningsråd, til romforskning, til forsknings- og utviklingsprosjekter for næringslivet og i tiltak under Innovasjon Norge.

Dette er etter min mening et næringspolitisk mageplask, et løftebrudd i forhold til det som ble sagt i valgkampen og i flere av formuleringene i Soria Moria-erklæringen. Næringspolitisk er Stoltenberg II-regjeringens forslag etter min mening en ganske underlig affære og et klart steg i feil retning.

Den nye regjeringen gir altså bedriftene en trippelsmell med sitt budsjettforslag: skattene økes, presset i økonomien økes og de tradisjonelle virkemidlene kuttes. Så registrerer jeg med interesse at representanten Lundteigen tidligere i dag regnet med at Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om avskrivningssatser for maskiner. Det ville være gledelig, men jeg har veldig liten tro på at det faktisk kommer til å skje.

Derimot er jeg meget stolt over profilen til det justerte opplegget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Her er det ytterligere satsing på innovasjon, forskning og utdanning. Samarbeidsregjeringen foreslo å øke budsjettet for forskning og innovasjon i 2006 med 1,4 milliarder kr. Økt handlingsrom i tilleggsproposisjonen blir fra vår side brukt til å styrke satsingen på forskning, Innovasjon Norge og reiseliv ytterligere. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger opp til mindre bruk av oljepenger enn Regjeringen, og i tillegg vil de pengene vi bruker, gi mindre press enn det Regjeringen legger opp til.

Dette viser at vi, i motsetning til Stoltenberg II-regjeringen, har en reell vilje til å satse på et framtidsrettet næringsliv i Norge, som kan sikre velferden i landet også etter at oljeinntektene begynner å falle.

Det er skremmende å konstatere at Regjeringen på bare tre uker har brukt opp det meste av handlingsrommet som ligger i å øke skattene tilbake til 2004-nivå. Det er nå igjen under 2 milliarder kr tilbake til 2004-nivå på skatt. Likevel gjenstår det milliardsatsinger i regjeringserklæringen. Det betyr at det ligger en svær, ubetalt regning i form av løfter som ikke har inndekning, dersom man skal ta formuleringen i erklæringen om ikke å øke skattene utover 2004-nivå, eller bruke mer oljepenger, på alvor.

Vi står overfor en løftepolitikk fra den nye regjeringen som kan innebære skatteskjerpelser langt utover det som er lovet i forhold til 2004-nivå, eller økt bruk av oljepenger. Vi har altså bare sett konturene av det som blir næringslivets rammevilkår i denne stortingsperioden.

Jeg mener at de gode resultatene som Samarbeidsregjeringen oppnådde på næringsområdet, taler et tydelig språk. Veksten er i dag tre ganger høyere enn i euro-området. Det er skapt 55 000 nye bedrifter på fire år. Sysselsettingen går opp og ledigheten går ned.

Skal vi oppnå en god velferdsutvikling i Norge med trygge arbeidsplasser og et godt offentlig velferdstilbud, må det være langsiktighet over den økonomiske politikken og vilkårene for bedriftene. Vi må skape, ikke bare fordele. Det er dessverre på dette punkt at kursendringen er mest tydelig – og den går i feil retning.

Statsråd Trond Giske [19:51:45]: I valgkampen lovte de tre rød-grønne partiene et kursskifte. Det løftet har vi holdt. Vi har styrket innsatsen mot arbeidsløshet. Vi har sørget for en mer rettferdig fordeling. Og vi har en kraftig styrking av velferd og fellesskap. På område etter område er vi i ferd med å gjennomføre løftene fra valgkampen, fra Soria Moria-erklæringen og fra regjeringserklæringen.

Et av de områdene hvor vi kanskje gikk høyest på banen og hadde de mest konkrete løftene, var innenfor kulturområdet. For første gang løftet store viktige partier i Norge kultur inn i en valgkamp og sa at de ønsket en offensiv satsing. Bakgrunnen var debatten om kulturmeldingen, hvor de tre rød-grønne partiene forpliktet seg til å trappe opp innsatsen til 1 pst. av statsbudsjettet – et mål SV har hatt i mange år, som Senterpartiet har sluttet seg til, som Arbeiderpartiet også gikk med på, og som vi gikk til velgerne med. Det ble sagt den gangen, fra daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, at dette var å slå inn åpne dører, det lå også i regjeringens planer. Fra Venstre fikk vi i valgkampen høre at 2014 var altfor lenge til, det burde skje innen 2009. Så det var ikke uten forventning vi så fram til budsjettet fra regjeringen Bondevik da det ble lagt fram i oktober. Men det viste seg at de innslåtte dørene så visst var på plass. Statsbudsjettet til Bondevik-regjeringen innebar ingen opptrapping mot 1 pst. Tvert imot, det innebar en nedgang i kulturbudsjettets andel av statsbudsjettet. Så istedenfor en opptrapping mot 1 pst. innen 2014, bar det mot en halvering innen 2025. Det er sagt mange ganger her i dag at vi kom til dekket bord. Det gjaldt så visst ikke på kulturområdet.

Vi hadde 24 dager på å utforme vårt alternativ. Vi skulle følge opp løftet om å trappe opp kulturbevilgningen – 1,3 milliarder kr på ni år. Vi fikk plass til 166 mill. kr det første året, 149 mill. kr til rene kulturformål. Vi er i rute. Regjeringen gjennomfører løftene.

Bare for å sette det i perspektiv: Dette kulturløftet på ett år tilsvarer, hvis vi sammenligner med den skatteletten de forrige regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gav i forrige periode, en og en halv dags skattelette. Så hadde vi hatt det samme skattenivået som vi hadde i 2001 i en og en halv dag, hadde vi hatt råd til å doble det kulturløftet i 2006. Men de andre partiene hadde altså andre prioriteringer. Her får vi plass til 15 mill. kr til Frifond, ti nye frivillighetssentraler, 14 mill. kr mer til film, 22 mill. kr mer til musikk, til festivaler, til musikkverksted, 5 mill. kr til fri scenekunst og dans – og mange, mange flere tiltak. Per Sandberg sa her at vi er en sammensveiset gjeng. Ja, vi er en entusiastisk, sammensveiset gjeng på dette området.

Men det dreier seg ikke bare om kultur. Det dreier seg om gode oppvekstvilkår, det dreier seg om livskvalitet og helse, det dreier seg om integrering, det handler om kreativitet og næringsutvikling, og det handler ikke minst om bekjempelse av fattigdom.

I Dagbladet for noen uker siden kunne man lese om ei som var fattig, og som beskrev sin situasjon. Hun sier:

«Man blir jo utestengt fra sosiale aktiviteter. Alt koster. Det koster å dra på Tøyenbadet, det koster å gå på kino. Jeg har ikke mulighet til å gjøre det andre gjør.»

Kanskje er dette den viktigste dimensjonen ved kultursatsingen, at alle inkluderes i de aktivitetene og tiltakene som betyr så mye for livskvaliteten. Kanskje er det aller viktigste kulturløftet vi gjør, ikke statsbudsjettsbevilgningene, men de 5,8 milliarder kr på kommuneøkonomien. Det er det som gir tusenlappene til skolekorpset, som gir teaterlaget litt mer å drive for, som gjør at vanlige unger har råd til å gå på kulturskolen, til å være med i speideren, som gjør at kommunen kan låne ut rimelige lokaler til frivillige lag og organisasjoner, eller berge en bibliotekfilial truet av nedleggelse. Det må jo være til gremmelse for enkelte av de gamle regjeringspartiene ikke å kunne stemme for de tiltakene som vi nå gjennomfører. For det må jo være midt i blinken for representanter som Ola T. Lånke, Trine Skei Grande eller andre som ofte snakker om kultur, å være med på en slik satsing. Det er synd at man ikke bruker den anledningen.

For oss er Kulturløftet ikke bare penger, det er også å løfte kultur. Finansministeren har sagt det slik: Kultur er investering i demokrati, nytenkning og alt som gjør livet verdt å leve – og god næringspolitikk. Statsministeren sier: Kultur handler om de grunnleggende tingene i vårt samfunn, om identitet, tilhørighet, engasjement, om glede og underholdning, og om å gi mening med tilværelsen. Enhver kulturminister er opptatt av kultur. Jeg er stolt av å tilhøre en regjering hvor finansministeren, statsministeren, kommunalministeren og hele regjeringen er opptatt av å gi kulturen et løft.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [19:57:12]: I forbindelse med budsjettbehandlingen for 2005 uttalte Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det var en prekær situasjon i kommunene, hvor de kirkelige fellesrådene måtte redusere kraftig på helt sentrale områder innen menighetsarbeid og kirkelige handlinger. I forhold til fellesrådenes arbeidsgivervirksomhet ble det også uttrykt at statstilskuddet måtte reflektere fellesrådenes utgiftsforpliktelser. Regjeringen har nå foreslått en reduksjon på tilskuddet på nær 18 pst.

Mitt spørsmål til kirkeministeren er: Hvorfor er ikke situasjonen lenger prekær? Hvordan skal fellesrådene nå ivareta sin arbeidsgiverfunksjon? Eller var det kanskje dette som var årsaken til at han ikke nevnte Kirken med ett ord i sitt innlegg?

Statsråd Trond Giske [19:58:01]: Grunnen til at jeg ikke nevnte det med ett ord, var at jeg var helt sikker på å få akkurat det spørsmålet, og jeg gledet meg til å ha svaret i bakhånd.

Jeg har sett i avisene at en del fra opposisjonen er bekymret for et kutt på 10 mill. kr til de kirkelige fellesrådene i kommunene. Vel, kommunene får 5 800 mill. kr mer i sine rammeoverføringer. Så hvis man tar de 5 800 mill. kr og trekker fra 10 mill. kr, blir det 5 790 mill. kr i pluss. Og man kan jo spørre de kirkelige fellesrådene, de som skal pusse opp kirkene rundt omkring i Norge, de som skal holde varme i kirkene gjennom vinteren, de som skal holde ved like kirkegårder, de som skal ansette noen diakoner, de som skal sørge for vikarordninger til prestene, de som skal sørge for at konfirmasjonsundervisningen har nok penger, eller alle de andre tiltakene som kommunene er med på å bidra til i Kirken, synes det er bedre å få pluss 5 790 mill. kr på statsbudsjettet til kommunene, eller om de synes det er bedre å få 5 800 mill. kr mindre i overføringer, men få 10 mill. kr i øremerking til kirkelige fellesråd. Jeg tror svaret er ganske klart.

Olemic Thommessen (H) [19:59:24]: Det er en glede å se en entusiastisk kulturminister. Jeg ser formelig hvordan han må ha delt ut penger med begge hendene, der han har sittet og spredt sine 170 mill. kr. Nå skal jeg allikevel ikke gå så mye inn på det, men bare komme inn på kulturministerens tale på Norsk kulturråds årskonferanse forleden dag. Da var nemlig kulturministeren inne på at det var kanskje ikke helt uproblematisk å ha en ensidig statlig finansiering. Kulturministeren var inne på at vi hadde små miljøer, og han nevnte eksplisitt at man også i kulturrådssammenheng ønsket seg private midler.

Jeg regner jo med at Kulturløftet skal fortsette, og at det fortsatt blir rikelig med midler. Mine spørsmål er: Vil kulturministeren gå inn på prosjekter der private og offentlige midler matches? Hvordan tenker kulturministeren seg at også flere private penger skal komme inn i denne sammenhengen? Og kan han også tenke seg å gå inn på ordninger der vi får flere besluttende organer enn bare Norsk kulturråd?

Statsråd Trond Giske [20:00:42]: Svaret er ja. Jeg ønsker å få mest mulig penger til kultur, også private penger. Det er en viss sunn skepsis til sponsing av kultur eller private donasjoner, fordi man er redd for at pengene skal binde opp kunstnernes frihet og integritet. Men jeg tror det er fullt mulig å utvikle også i Norge en mesenkultur eller en donasjonskultur, hvor rike mennesker ser en forpliktelse til å yte tilbake til fellesskapet, slik som enkelte er veldig, veldig flinke til, men som mange kunne vært enda flinkere til. Det kan godt hende at noe av det også kan gjøres i kombinasjon med offentlige midler, men vi må sørge for å ha en solid og god offentlig finansiering i bunnen.

Jeg er derimot mer skeptisk til å skulle opprette stadig flere nye organer til å fordele pengene. For jeg tror en utfordring er å redusere byråkratiet, redusere administrasjonen, redusere skjemaveldet, og få mer av pengene ut til kultur. Men det gleder meg at representanten Olemic Thommessen sier at han regner for sikkert at Kulturløftet vil fortsette. En slik tillit til Regjeringen er god å ha fra opposisjonen.

Ola T. Lånke (KrF) [20:01:55]: Jeg vil gratulere statsråd Giske med et flott kulturbudsjett, men jeg vil minne om at han også er kirkeminister, og det hørte vi ikke så mye om. Men jeg går ut fra at kirkeminister Giske er enig med meg i at tros- og religionsfrihet er en viktig menneskerett. I Soria Moria-erklæringen er dette veldig sterkt understreket, og også at en vil bidra økonomisk, slik at det blir et mangfold av religionsutøvelse i Norge. De sier også at dette er en berikelse for samfunnet. Da er det desto mer ubegripelig at det første Regjeringen tyr til, er å fjerne tilskuddet til private kirkebygg, hvor formålet er å støtte oppføring av bygg i regi av trossamfunn utenfor Den norske kirke. På Tautra, inne i Trondheimsfjorden, har noen katolske nonner etablert et nonnekloster, til stor berikelse for lokalsamfunnet og for regionen. De har byggeplaner, og venter på å få støtte fra det offentlige til dette. Nå mister de denne støtten på grunn av at den blir fjernet. Jeg håper at statsråden kan bekrefte at han vil se på om det er mulig å finne en ordning slik at slike bygg kan oppnå støtte også i framtiden.

Statsråd Trond Giske [20:03:19]: Det er også nødvendig for vår regjering å gjøre noen kutt, for vi skal holde en ansvarlig linje og handlingsregel og budsjettbalanse og alle disse tingene som finansministeren snakker seg god og varm om, og som hele Regjeringen står bak.

Når det gjelder kuttet til de private kirkebyggene, kan ikke det komme som en overraskelse for noen, for det foreslo også regjeringen Stoltenberg i sitt budsjett høsten 2001. Så vi har i hvert fall sagt ganske klart fra tidligere hva vi mener om det. Jeg tror de pengene utgjorde en veldig liten andel av disse byggeprosjektene, og sånn sett ikke får så veldig stor konsekvens for gjennomføringen av bygging. Men jeg er hundre prosent enig i representanten Lånkes synspunkt om å ha et mangfold av religiøse bevegelser og aktiviteter i Norge, og at staten har et ansvar for å legge til rette for det. Vi har en av verdens beste finansieringsordninger, hvor de frie kirkegruppene får den samme støtten som statskirkemedlemmene får, for det går krone for krone etter samme system.

Jeg vil benytte anledningen til å si at vi får en kjempeviktig diskusjon i denne stortingsperioden om vår statskirke. Jeg gleder meg, og håper at vi her får et tett samarbeid, opposisjon og regjering, for her trenger vi bred deltakelse og brede løsninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kenneth Svendsen (FrP) [20:04:48]: Vi får nå foruroligende meldinger fra flere og flere kommuner om at minstepensjonistene utgjør en stadig større del av dem som trenger sosialhjelp. Mange av dem som i dag er minstepensjonister, er den generasjonen som gjennom et langt og aktivt liv har vært med på å bygge opp den velstanden vi i dag tar for gitt. Hva gjør så flertallet på Stortinget med dette, og hvordan påvirker Regjeringens budsjettforslag det?

Vi hørte i valgkampen, og spesielt fra Arbeiderpartiet, at kampen for eldre og mot fattigdom skulle være første bud.

Jeg vil starte med å si noe om hvordan økningen i formuesskatten først og fremst rammet minstepensjonistene. Mange av dem som i dag sitter med store verdier, er nettopp minstepensjonister, ikke fordi at de har bygd opp store formuer i form av aksjer eller penger i banken, men fordi verdien av huset som de bygde på 1950- og 1960-tallet har steget dramatisk. Mange bygde hus på den tiden i et område som var lite utbygd. Men i løpet av 40 år har det som var et lite tettsted, blitt et bylignende område med skyhøye priser. Det er mange eksempler på dette, hvor bykjernen har vokst dramatisk de siste 20 årene, en utvikling som var umulig å forutse for 40 år siden. Dette har selvfølgelig ført til et voldsomt press i boligmarkedet, noe som igjen har ført til at boligprisene har gått i været. Dette har ført til at helt ordinære hus har hatt en verdistigning som i dag vises i form av å være en formue. En må ta med at ingen av dem som i dag er minstepensjonister og som investerte i hus på 1950- og 1960-tallet, gjorde det for å ha et investeringsobjekt, men for å få seg et trygt hjem.

Når så den rød-grønne regjeringen øker formuesskatten ved å skrive opp verdien med 25 pst. for disse husene, er det minstepensjonistene som rammes hardest. De må ta av minstepensjonen, som i dag er ca. 110 000 kr, for å betale denne skatteøkningen. Denne skatteøkningen føyer seg inn i bløffen fra de rød-grønne om at de såkalte rike skal betale mer skatt. Fremskrittspartiet ønsker å gå motsatt vei, nemlig å fjerne denne usosiale skatten. Det kan nesten se ut som om den rød-grønne regjeringen ønsker å øke skatten for minstepensjonister, slik at de har penger til å senke skattene til sine venner i LO, og da tenker jeg på fagforeningsfradraget som økes kraftig, og det må som kjent finansieres.

Som om ikke dette er nok, øker de rød-grønne matmomsen med 2 pst. Nå er det slik at også fattige spiser, men det er bare hvis de får mat eller hvis de har penger til å kjøpe mat. Hvis Regjeringen tror at det er de såkalte rike som rammes hardest av denne avgiftsøkningen, tar de feil. Det er nettopp de som kategoriseres som fattige, og de som har minst, som rammes hardest av denne økningen. Avgifter er den mest usosiale skatten, fordi den rammer hardest dem som har minst å betale med.

Det er etter mitt syn uverdig at et land med den rikdommen vi har, skal behandle dem som står nederst på rangstigen, på denne måten. De skatte- og avgiftsøkningene som de rød-grønne partiene påfører minstepensjonistene og andre med dårlig råd, kommer til å føre til at flere må ta den tunge veien til det kommunale sosialkontoret.

Fremskrittspartiet mener det er uverdig at de som deltok i oppbyggingen av dette landet etter krigen, skal behandles på en slik måte. Vi mener at det er på tide å gå motsatt vei, nemlig å la dagens pensjonister ta del i den velstandsøkningen som de faktisk har vært med på å bygge opp. Det er direkte egoistisk at vi setter alle pengene inn i pensjonsfond slik at vi som har det godt i dag, også sikrer våre etterkommere – uten tanke på at dagens minstepensjonister skal kunne unne seg noen av de godene vi har. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at minstepensjonen økes i budsjettet, med 5 000 kr pr. år. Det skal være i tillegg til de årlige trygdeoppgjørene i mai.

I tillegg foreslår Fremskrittspartiet at likestillingen mellom pensjonene som gifte og ugifte pensjonister får, fortsetter til full likestilling er oppnådd.

Under spontanspørretimen i går fikk jeg til svar fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen på et spørsmål om gjeninnføring av gravferdsstøtte til alle at det var Fremskrittspartiet som i budsjettforliket med regjeringen Bondevik hadde avviklet ordningen. Det er rett at Fremskrittspartiet – i likhet med Arbeiderpartiet, som inngikk budsjettforlik med regjeringen Bondevik året før – måtte gi seg på områder hvor vi i utgangspunktet var uenig. Det er slik forlik fungerer. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er at vi i Fremskrittspartiet prøver å rette opp tingene når vi kan. Derfor foreslår vi å gjeninnføre ordningen med 5 000 kr til alle, og med en behovsprøvd del på 12 000 kr, slik at man totalt kan få 17 000 kr. Men det er tydeligvis ikke så nøye for Arbeiderpartiet.

Bekjempelse av fattigdom skjer ikke ved bruk av ord, slik den rød-grønne regjeringen legger opp til, men ved handling, slik Fremskrittspartiet foreslår.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil hevde at «bløffen» ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

Gunvor Eldegard (A) [20:09:39]:I dag skal me vedta eit budsjett for styrking av fellesskapet og av velferdssamfunnet. Det er eit budsjett for meir rettferdig fordeling. Me skal bruka dei store pengane på dei store oppgåvene. Men det er også viktig at me skapar verdiar til å fordela.

For Arbeidarpartiet er «å skapa» og «å dela» to omgrep som heng nøye saman. Difor gler det meg at næringspolitikk vart eit sentralt tema under valkampen i haust. For oss i Arbeidarpartiet har ein aktiv næringspolitikk alltid vore viktig. Veljarane valde no i haust eit nytt fleirtal og ei ny regjering, som skal fylla opp igjen verktøykassa.

Den nye regjeringa si Soria Moria-erklæring var eit farvel til næringsnøytraliteten. Arbeidarpartiet vil saman med SV og Senterpartiet føra ein offensiv næringspolitikk for å sikra verdiskaping og vidareutvikla velferdssamfunnet. Me vil etablera nye og betre verktøy for å sikra sysselsetjing og vekst over heile landet. Målet vårt er at Noreg skal verta ein av dei leiande, mest innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomiane i verda innan dei områda der me har føremoner. Noreg skal vera eit godt land å driva næringsverksemd i. Staten skal vera engasjert, i partnarskap med næringsliv og arbeidstakarar.

Det offentlege verkemiddelapparatet må styrkjast. Statsbudsjettet som me vedtek i dag, legg eit godt grunnlag for å sikra konkurranseevna for norsk industri.

I Soria Moria-erklæringa har me også fokus på gründerar. Me vil m.a. utvida ordninga med etableringsstipend i regi av Innovasjon Norge og greia ut ein gründerbank. Me ønskjer å sikra gründerar og å etablera dei gode sosiale ordningane, m.a. sjå på vilkåra for sjølvstendig næringsdrivande når det gjeld å kombinera yrkeskarriere med barneomsorg. Og me vil satsa på kvinner. Me vil oppretta finansieringsordningar som særleg stimulerer til innovasjon og entreprenørskap blant kvinner.

Norsk skipsfartsnæring har lange tradisjonar. Skipsfarten og den maritime næringa bidreg til mange og viktige kompetansearbeidsplassar langs heile kysten. Soria Moria-erklæringa er klar når det gjeld ambisjonane om at Noreg skal vera ein verdsleiande nasjon innan maritim forsking, kompetanseutvikling og nyskaping. Gjennom gode og stabile rammevilkår vil me bidra til å sikra arbeidsplassar og vekst i dei maritime næringane.

Ei utviding av refusjonsordninga for sjøfolk, slik det er føreslått i statsbudsjettet, vert eit av dei viktigaste verktøya for å få dette til. Verktøykassa er med andre ord i ferd med å verta fylt opp.

Sjøfartsnæringa og sjøfolka går tryggare tider i møte, og – kanskje det viktigaste – fleirtalsregjeringa er føreseieleg og langsiktig for næringa, noko ho treng for å investera i ny tonnasje.

Det offentlege verkemiddelapparatet, gjennom t.d. Innovasjon Norge, har vorte vesentleg svekt under Bondevik-regjeringa. Med støtte frå Framstegspartiet har budsjetta for nyskaping og innovasjon vorte kutta dramatisk i høve til budsjettet frå den førre Stoltenberg-regjeringa. No vert det teke eit krafttak for å retta det opp. I høve til budsjettet for 2005 er det ein stor auke – og nok eit verktøy som ligg klart til bruk i verktøykassa.

Av andre verktøy vil eg nemna arbeidet med ny ervervslov og ein aktiv eigarskapspolitikk.

Det nye fleirtalet på Stortinget har som mål å oppretta eit levande landbruk i heile landet. Dette er eit krevjande mål, og det trengst ein målretta politikk for å få dette til. Ikkje minst er utfordringane store i høve til dei forhandlingane som er i gang i WTO. Men det er all grunn til å gi honnør til utanriksministeren og landbruksministeren for den innsatsen dei gjer i samband med desse forhandlingane.

Det er også ei glede for ein eksordførar å kunna vera med på å leggja fram eit budsjett som styrkjer kommuneøkonomien i ein slik grad. Berre for Ski kommune utgjer denne styrkinga 15,1 mill. kr. Det er kjærkomne midlar, som heilt klart vert brukte på velferd, på skule og på eldre.

Difor er det ei glede å vedta eit budsjett for arbeid, for kunnskap og for trygg alderdom.

Odd Einar Dørum (V) [20:14:35]:Der jeg vanligvis er ansatt, i Kirkens Bymisjon, kaller vi av og til noen hendelser for en styrelse. Det forrige innlegget handlet jo om forskning og innovasjon, og det er det jeg skal snakke om.

Det kan virke som om representanten som hadde ordet før meg, med glede hadde fordypet seg i Bondevik II-regjeringens budsjett: Når vi ser på det budsjettet og de signalene som kommer fra Stoltenberg II-regjeringen, ser vi at det på to viktige områder som handler om langsiktighet, om forutsigbarhet og om det å skape verdier for framtiden og å bygge sivilisasjonen, er gjort to viktige grep.

Det ene store grepet er at man i de budsjettrundene som foregår, har foreslått å redusere avsetningen til Fondet for forskning og nyskaping med 25 milliarder kr. Det beløpet – og avkastningen av det beløpet, ca. 900 mill. kr i 2007 – er ikke hovedtyngden av norsk forskning, men det er den kjernen som skaper langsiktighet og forutsigbarhet på et politikkområde hvor en ikke kan regne med at populistiske vinder bringer fram at noen tar bølgen for å satse på det. Er det noe område som krever langsiktighet og politisk vilje, er det viljen til å holde forskningen i fokus. Det er et område som er en test på politikeres evne til å gå forbi det kortsiktige. Akkurat på samme måten som at en i miljøpolitikken må ha et slikt perspektiv, så har forskningspolitikken det perspektivet. Her har Stoltenberg II-regjeringen valgt å gi to signaler. Det ene har jeg vært innom, det er det signalet hvor man kutter i Forskningsfondet. Det rammer ikke noe budsjett i 2006, men det rammer budsjettet i 2007. Alle vet vi hva det handler om: Det handler om sosialøkonomenes resonnement om langsiktige bindinger i budsjettet. Og på noen områder må man ha langsiktige bindinger. Det var det som skjedde da Stortinget i sin tid, under Bondevik I-regjeringen, vedtok å lage et forskningsfond: Det var nettopp for å skape en langsiktighet. Og det å ta ned dette fondet har skapt uro blant alle dem som er avhengige av å tro på at framtiden skal være forutsigbar.

Det andre grepet er ikke like stort i verken beløp, avsetning eller når det gjelder virkningene på en budsjettramme. Det er det som er skjedd under Næringsdepartementet i kutt på Innovasjon Norge, på SIVA og ikke minst på kapittel 920, som går på oppdragsforskning, forskning som næringslivet kan styre. Og det er ganske bemerkelsesverdig, fordi den regjeringen som sitter nå, hadde en kritikk til den forrige regjeringens forskningsmelding. Den trodde ikke på den forrige regjeringens melding i troen på at norsk næringsliv kunne bidra i forskning. De var svært skeptiske til det. Og hvis en er så skeptisk som en var, hvorfor i all verden kutter man da på virkemidlene som nettopp er lagt der for å stimulere næringslivet, og til å vokse? De av oss som kjenner en del av det næringslivet, kanskje spesielt i denne store byen, vet jo at det nå er en kraftig understrøm av folk som synes det er en stor ting å skape en jobb for seg selv og skape en jobb for andre. Og så, nettopp på det området, velger man å kutte – ikke store beløp, men det er nettopp derfor det er så ufattelig, fordi man da nettopp gir de gale signalene. Man gir signalene som går i stikk motsatt retning. Hvis man skal sette det i kontrast, må en jo gi anerkjennelse på mange måter til partiet SV, som under forskningsmeldingens behandling i forrige storting nettopp gikk inn for at fondet burde vært på 70 milliarder kr. Det første som skjer når SV kommer i regjeringsposisjon, er at fondet krymper fra 75 til 50 milliarder kr. Og på det punktet hvor man er kritisk – man tror altså ikke at næringslivet kan levere nok – foretar man et kutt.

Når jeg velger å snakke om dette emnet, er det fordi jeg har lovet meg selv at dette emnet skal jeg snakke om så mye at det til slutt blir bortimot umulig i den kampen som foregår på budsjettkonferanser, det være seg her eller der, å foreta den type grep senere. Det skal ikke være mulig i Norge å svekke det som er langsiktigheten, og som har i seg både det å være sivilisasjonsbyggende når det gjelder grunnforskningen, og det å være skapende for næringslivet når det gjelder hvordan grunnforskning og anvendt forskning kan gi arbeidsplasser. Det er jo nettopp de arbeidsplassene som ikke er født, altså de arbeidsplassene som er i ferd med å bli skapt, som skaper framtiden. Det er nettopp dette grepet som er avgjørende for Norge for at vi skal kunne se framover i en periode hvor vi ikke har oljeinntektene. Og den regjeringen som sitter nå, og den forrige, har det til felles at den ønsker ikke å kaste oljepenger etter folk, den ønsker å opptre ansvarlig på det området. Nettopp fordi man er ansvarlig, var kuttet i Forskningsfondet overraskende – og jeg vil si skuffende – fordi det er mulig å sikre dette nettopp i en langsiktighet.

Senere i dag vil det bli votert over et forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som nettopp gir en sjanse til å markere om en fortsatt skal sende forskerne der ute – og husk på at mange av forskerne, stipendiatene, er vår tids proletarer, det er mennesker som for en luselønn sliter med et samfunnshjerte bankende dypt inne i seg, og som tror på det å bygge samfunnet – et godt signal eller et dårlig signal. Det er spørsmålet. Sjansen er der!

Statsråd Åslaug Haga [20:19:47]: Også i dag skrives det et lite stykke norsk politisk historie, når Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets stortingsrepresentanter vedtar rammene for neste års budsjett.

Senterpartiet er stolt av å være en del av en sentrum-venstre-regjering som har begynt på jobben med å gi landet en ny politisk kurs, hvor utjamning, fellesskap, likeverd og bærekraft er ledestjernene.

Senterpartiet gikk til valg på tre saker som vi sa til velgerne at vi skulle løfte fram i neste stortingsperiode: Vi skulle styrke lokal velferd, vi skulle ta et krafttak for kultur og frivillighet, og vi skulle få på plass en mer aktiv næringslivspolitikk.

Gjennom det framlagte budsjettet viser vi at vi leverer i de sakene som vi sa i valgkampen at vi skulle løfte fram. Kommunene får en kraftig styrking: 5,7 milliarder kr mer i frie inntekter i 2006 enn i 2005 er viktig for folks hverdag. Det vil føre til at vi får flere lærere i skolen, at det blir flere hender til omsorg, at det blir mer støtte til det lokale, frivillige kulturlivet. Det gir rom for at man i kommunene kan ta fatt igjen på det viktige forebyggende arbeidet. Det er mulig å ha rom til fortsatt å satse på eldresentrene, det er mulig fortsatt å styrke innsatsen for ungdom gjennom bl.a. ungdomsklubber. Det viser at det er mulig å gå i retning av et mer forebyggende samfunn og i mindre grad et reparerende samfunn. Kommunene er avgjørende for at vi skal få til den omformingen i tenkning at vi evner å tenke forebyggende, ikke bare reparerende.

Sultefôringa av kommunene har ført til at man en god del steder rundt omkring i Kommune-Norge har fattet både ukloke og kortsiktige vedtak, ikke fordi kommunepolitikerne ønsket det, men fordi de rett og slett ikke hadde noe valg. Vi vil gi våre lokalt folkevalgte muligheten til å opptre rasjonelt, til å gjøre det de ønsker, nemlig å utvikle lokalmiljøene sine. Og det er hyggelig å registrere den glede og lettelse som gjør seg gjeldende i Kommune-Norge, helt uavhengig av politisk tilhørighet.

Kommuneøkonomi handler også om folkestyre. Sultefôring av kommunene undergraver folkestyre og lokaldemokrati. Levende folkestyre forutsetter at en har handlefrihet lokalt, at en kan bruke hodet lokalt, at en kan gjøre kloke ting, at en kan være noe mer enn en utøver av statlig politikk. Gjennom styrket kommuneøkonomi legger vi òg grunnlaget for framtidig rekruttering til lokalpolitikken, og – ikke minst – til et bredt lokalpolitisk engasjement.

Mitt parti snakket mye om kultur og frivillighet i valgkampen. Nå følger vi opp kulturløftet. Vi er av dem som tror at kultur gjør oss gladere og friskere, gjør oss mer kreative, mer empatiske. Noen av oss tror faktisk at kultur er botemiddel for det meste. Det bidrar til livskvalitet, gir oss mer meningsfylte liv. Er det noe vi trenger å snakke masse om i tida framover, er det nettopp hvordan vi skal gi folk meningsfylte liv.

Senterpartiet har snakket mye om aktiv næringspolitikk og økt satsing på samferdsel. Med dette budsjettet viser vi at vi er på vei. Samferdselsbudsjettet øker med godt og vel 460 mill. kr. Det var det beste vi fikk til. Det er ingen tvil om at hvis vi skal greie å foreta det distriktspolitiske løftet som Regjeringa har ambisjoner om, må vi se disse tingene i sammenheng. Da må vi se kommuneøkonomi, næringspolitikk og nye satsinger innenfor distriktspolitikken i et helhetlig perspektiv. Vi er opptatt av at folk skal ha valgfrihet, og ikke minst skal folk ha valgfrihet i forhold til hvor de ønsker å bo.

Regjeringa er på vei. Vi tar viktige løft. Vi styrker den lokale velferden, vi tar et kulturpolitisk løft, vi tar et miljøpolitisk løft. Ja, vi er på vei til å ta det distriktspolitiske løftet som vi har ambisjoner om. Vi er ikke i mål, men vi er på vei.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [20:25:10]: Var det noe regjeringspartiene snakket om i valgkampen, var det mer penger til eldreomsorg og mer penger til skole. Da er det interessant å se hva kommunene faktisk gjør nå når Regjeringen kommer med ekstrabevilgninger i frie inntekter til kommunene. Det er nettopp det som er problemet – de frie inntektene som kommunene kan disponere og bruke som de selv vil. I Bergen skal de nedbetale gjeld. I Fredrikstad skal de redusere kommunens underskudd. I Sandnes og Larvik skal de gjøre det samme. Faktisk er det slik at rundt 60 pst. av kommunene, ifølge undersøkelser som Kommunal Rapport har gjort, sier at de ikke skal bruke mer penger på eldreomsorg og skole.

Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er statsråden villig til nå å ta i bruk øremerkede midler for å sørge for at kommunene bruker pengene slik som regjeringspartiene faktisk lovte i valgkampen?

Statsråd Åslaug Haga [20:26:25]: Svaret på spørsmålet om vi ønsker å gi øremerkede midler til kommunene, er nei. Svaret på spørsmålet om vi tror at vi vil få en styrking av den lokale velferden i forhold til skole og omsorg, er ja.

Forskjellen på regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er at vi, regjeringspartiene, har tillit til lokalpolitikerne. Vi veit at det sitter usedvanlig mange engasjerte folk i kommunestyrene rundt omkring i Norge som har én ambisjon: Å bidra til å gi folk bedre tjenester der de bor, og legge grunnlaget for at folk kan engasjere seg lokalt. Det gir ingen mening at jeg skal sitte i sjuende etasje i en høyblokk i Oslo og definere hva som er riktig å gjøre i de ulike kommunene i Norge. Til det er Norge og norske kommuner altfor ulike.

Ja, det blir bedre velferd i norske kommuner med vårt opplegg.

Presidenten: «Eders tale skal være ja, ja, nei, nei,» står det ein eller annan plass.

Bent Høie (H) [20:27:44]: Regjeringen viser ofte til at de er stolte over den nordiske velferdsmodellen. Det er Høyre også. I Danmark mottar 38 000 eldre sin hjemmehjelp fra private, men på kommunens regning. Sosialministeriets nye undersøkelse slår fast at av dem som benytter seg av fritt brukervalg og velger private hjemmehjelpere, er 73 pst. meget fornøyd, mens blant de som får hjelp av kommunen, er 54 pst. meget fornøyd. For kommunen og for brukerne koster de to ordningene det samme.

Vil kommunalministeren bruke disse erfaringene fra den nordiske velferdsmodellen til å legge til rette for at flere eldre i Norge får oppleve å kunne velge ordninger som de blir mer fornøyd med? Eller – for å stille spørsmålet på en annen måte – kan kommunalministeren garantere at en ikke vil stikke kjepper i hjulene for at kommunene fortsatt kan legge til rette for denne type ordninger for sine innbyggere?

Statsråd Åslaug Haga [20:28:51]: Når det gjelder eldreomsorgen, tror jeg mange i denne sal er enige i ambisjonen om å bedre den. Vi har klare målsettinger om nettopp det, og vi mener at vi legger til rette for det ved den måten vi nå bidrar til å styrke kommuneøkonomien på. Det avgjørende er sjølsagt at folk får de tjenestene de har behov for. Vi er overbevist om at vi gjennom det offentlige systemet er i stand til å gi eldre i Norge et kvalitativt sett godt tilbud.

Er det noe vi skal jobbe med i tida framover, er det nettopp å styrke kvaliteten. Det er fullt mulig innenfor rammen av det offentlige systemet å bidra til at kvaliteten øker, og du kommer til å høre denne statsråd snakke usedvanlig mye om kvalitet i tida framover.

Vi er opptatt av at vi skal legge til rette for at alle skal få styrket velferd, også innenfor eldreomsorgen. (Presidenten klubber.) Et likeverdig tilbud legger vi best til rette for gjennom at det er det offentlige som har hovedansvaret.

Presidenten: Presidenten vil minne om taletida, som er 1 minutt i replikkordskiftet.

Odd Einar Dørum (V) [20:30:16]: Senterpartiet og Venstre har det til felles at vi har vært glade i hus og hjem og å skape trygghet for det. Vi som husker representanten Lundteigens innsats for å sørge for at det var trygghet for hus og hjem, stiller oss undrende til at Senterpartiet i den sittende regjeringen har vært med på å øke likningsverdien med 25 pst. Sammen med formuesskatten slår det ut slik at vi får en reell ekstrabeskatning av institusjonen hjemmet, som partiet legger stor vekt på. Dette rammer selvfølgelig folk overalt. Det rammer også dem som i vår tid tar ansvaret for å ha hjemmet som grunnlag for å drive gård og på den måten skape verdier til landet. Jeg må innrømme at det er med en viss undring jeg ser at dette skjer, fordi jeg hadde trodd at Regjeringen, som har vært åpen og ærlig om at det finnes skatteinntekter, skulle funnet det på en annen måte enn å gjøre hjemmet til et beskatningsobjekt. Jeg undrer meg på hvordan kommunalministeren, som også har tunge lederverv i Senterpartiet, kan forklare denne beskatningen av folks hus og hjem, og det det betyr for folk både i byen og på bygda.

Statsråd Åslaug Haga [20:31:34]: Representanten Dørum og jeg er fullstendig enige om hvor viktig det er å sikre trygghet for hus og hjem, som det her ble sagt. Det har vi alltid vært enige om, og det kommer vi sannsynligvis alltid til å være enige om.

Noe av det viktige vi har gjort i dette budsjettet i forhold til formuesskatten, er at vi har økt bunnfradraget. Det har vi økt utover det regjeringen Bondevik II la opp til. Vi har også videreført det som lå i budsjettet til regjeringen Bondevik II, at i en situasjon hvor det er to ektefeller, vil begge kunne ha det samme fradraget, og er man samboere, vil man kunne ha det samme. Faktum er at bunnfradraget, som er økt, vil ivareta den bekymringen som representanten Dørum her omtaler.

Det er også et faktum at med vårt opplegg vil færre pensjonister få formuesskatt enn med det opplegget som regjeringen Bondevik II la opp til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Saera Khan (A) [20:33:01]: I Soria Moria-erklæringen viser den nye Stoltenberg-regjeringen en sterk vilje til å føre en politikk som skaper mer rettferdighet og fellesskap. Med den høyredominerte Bondevik II-regjeringen havnet Norges kommuner dessverre på sparebluss. Altfor mange er uten arbeid, og de fattige opplever en brutal og uverdig virkelighet. Vi har arvet et borgerlig budsjett som var bygget på helt andre verdier og prioriteringer enn det Arbeiderpartiet ønsker. Jeg ser med stor begeistring at flertallsregjeringen har gjort det den kan for å rette opp dette, til tross for de korte, men svært effektive 24 dagene den har hatt til disposisjon. Allerede med dette budsjettet bevises det forbedringer, og at det er mulig å levere.

Den formidable økningen til kommunene er ikke bare til jubel for landets skoler og eldresentre. Den gir også storbyene, som i et moderne samfunn har spesielle utfordringer, som kriminalitet, integrering og fattigdom, et kraftig løft. For hovedstadens del ble forventningene overoppfylt. Bare Oslo får 364 mill. kr mer og til sammen 500 mill. kr mer enn i år. I praksis betyr det mer innsats i skolefritidsordningene, fritidsklubbene, politiet i nærmiljøene og bibliotekene, som har en uerstattelig rolle i det forebyggende arbeidet.

Groruddalen er endelig for første gang med i tittelen på en egen budsjettpost, som det tidligere glemte området fortjener. Det gir en god start på den framtidige Groruddalsplanen, som trengs for de godt over 100 000 menneskene som bor der i dag. Støtten til Oslo indre østs spennende skoler og utviklingsprosjekter økes til 40 mill. kr. Det er ikke rart at selv borgerlige ordførere og kommunepolitikere er storfornøyde.

Regjeringen har slått fast at fattigdommen skal avskaffes, et meget ambisiøst prosjekt hvor det må jobbes på flere felter. Men det vi vet, er at en forutsetning for å få til dette er at det ligger en sosial boligpolitikk til grunn. Derfor er det på sin plass at Regjeringen forbedrer bostøtten for de vanskeligstilte i store byer som Bergen, Oslo, Stavanger, Drammen og Kristiansand, hvor det har blitt altfor dyrt å bo. I Oslo, som har vært høyrestyrt i 25 av de siste 30 årene, har man ført en kynisk politikk, hvor man har markedsleie i kommunale boliger. Det har ført til at veldig mange mennesker unødvendig har blitt sosialklienter. Og nettopp fordi man har ført en så urettferdig gjengs leieordning som er inntektsgradert, lønner det seg heller ikke for mange å jobbe. Jeg merker meg, og jeg synes det er flott, at Regjeringen tar ansvar og grep for disse menneskene som har havnet i dette uføret og denne vanskelige livssituasjonen. I kampen mot bostedsløshet og fattigdom er heving av bostøtten et absolutt nødvendig bidrag.

Vi er særlig glade for den barnepolitiske fokuseringen i innsatsen mot fattigdom. Vi har lenge nok hørt triste historier om barn som gruer seg til festdager og ferier, barn som spiser suppe og grøt til middag hver kveld, og barn som ikke har råd til å gå på legebesøk fordi mamma og pappa ikke har god nok økonomi. Derfor er det gledelig og veldig viktig at barnetillegget for mottakere av attføring og rehabiliteringspenger med foreldreansvar nå økes betraktelig, og at barnefattigdommen skal få mer oppmerksomhet gjennom barnevernet.

Jeg er svært stolt over at dette budsjettet er et klart brudd med den avgåtte Høyre-dominerte regjeringens usosiale profil. Med dette utgangspunktet er jeg veldig optimistisk, og jeg gleder meg til å se hva vi kan utrette de neste fire årene.

Presidenten: Presidenten er noko i tvil om ordet «kynisme», eller «kynisk» som ble brukt i denne samanhengen, er eit parlamentarisk uttrykk.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [20:37:43]: Det hadde vært fristende å starte med å følge opp forrige talers forventning til den kommende regjering og skrytet som var der. I så måte hadde det kanskje vært på sin plass å si: Er det noen som bør se fram til det, er det de som bedriver kriminalitet her i landet, for de har all verdens muligheter til å ha Herrens glade dager – hvis man kan si det slik – med den regjeringen vi nå har fått.

Det er mange av oss som har hatt store forventninger til Regjeringen, og som var rimelig spente på hva slags håndgrep de kommer til å ta. For min egen del var jeg det ikke minst i forhold til den nye justisministeren. Jeg har hatt gleden av å kjenne ham i fire år, og det er en særdeles dyktig og oppegående herremann og en god politiker, som jeg har hatt stor tro på. Da blir skuffelsen desto større når jeg får se hva han faktisk evner å levere når han først kommer til Stortinget og skal vise hva han har fått gjennomslag for i egen regjering.

Selv om man er fornøyd med ca. 87 mill. kr til politiet, er vel det egentlig minimalt sett i et større perspektiv. Jeg har jo registrert at parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og andre i dag kontinuerlig har sammenliknet det som Fremskrittspartiet gjør, med det man selv har gjort. Da er det fristende for oss andre òg å kunne gjøre det. Når jeg hører at justisministeren sier at vi nå har fått til en styrking utover de 87 millionene til politiet, tør jeg minne forsamlingen om at for inneværende år var den samme styrkingen på 250 mill. kr – altså tre ganger så mye, og vi hadde ikke engang en flertallsregjering. Likevel evnet vi tre ganger så mye som denne regjeringen får til.

Så til en annen ting som gjelder hovedstaden vår, med de problemene man her har i forhold til kriminalitet, organisert kriminalitet og andre typer kriminalitet. For inneværende år styrket vi Oslo med i overkant av 100 mill. kr. Nå har altså Stoltenberg slått om seg med 6 mill. kr. Seks millioner er årets tall! Man skal kanskje ikke snakke om Joker Nord her, men at noen trenger hjelp, er helt klart.

Kriminalomsorgen, som har vært et mantra for den nåværende justisministeren, skal man styrke med 19 mill. kr. For inneværende år styrket vi den med 30 mill. kr sammen med Bondevik II-regjeringen. Når det gjelder bygging av nytt fengsel i Halden, har det vært et gjennomgående tema for justiskomiteen og ikke minst for den nåværende justisministeren at soningskøen skal ned. Justisministeren var i Halden og sa at nå skal fengslet bygges. Problemet var at han ikke hadde med seg en krone, med unntak av det som Bondevik-regjeringen faktisk har foreslått. Det er mulig at man kan høste laurbær på andres bekostning, og i så fall var det akkurat det som skjedde der.

For mitt eget fylke, og for min egen del i så måte, har det vært jobbet tverrpolitisk i justiskomiteen for bygging av et eventuelt nytt fengsel i Indre Salten. Der fjernet Bondevik-regjeringen 80 pst. av bevilgningene for neste år. Det må jo være et slag i ansiktet på dem som har stemt på Arbeiderpartiet og SV, iallfall i den regionen som jeg bor i.

Et annet område som òg bekymrer meg, gjelder offer- og pårørendeomsorg. Det er òg et tema som justiskomiteen har holdt høyt, nettopp ut fra at det er kjempeviktig. De som begår kriminalitet, gjør det gjerne ut fra at de drives av ulike krefter. Men å bli et offer skjer ofte gjennom en tilfeldighet. Vi synes det er positivt at man støtter en forening som Livet Etter Soning og Kirkens Sosialtjeneste, Barmprosjektet. Men jeg blir jo direkte lei meg når jeg ser at Regjeringen ikke har funnet rom for å støtte Stine Sofies Stiftelse, en stiftelse som har som misjon å støtte foreldre i familier hvor ett av barna er drept. Det har altså ikke denne regjeringen tatt seg råd til å støtte opp om! Det er vel ikke noen av oss som kan tenke seg en verre situasjon enn at vi skulle miste en av ungene våre. Det er jo det mest dyrebare vi har! Den jobben Stine Sofies Stiftelse gjør, er unik i Norge, etter mitt skjønn. Men på nytt viser denne regjeringen sitt sanne ansikt og gir ikke én krone i bevilgning, etter det jeg kan se.

En annen ting som har vært debattert mye i det siste, er redningstjenesten i Nord-Norge. Jeg håper at Stortinget nå kan samle seg om at man også i Nord-Norge skal få like god dekning som man har på vestlandskysten. Sola har 15 minutters reaksjonstid. Jeg vil utfordre samtlige partier til å ta et håndgrep slik at nordlendingene kan bli likeverdige når det gjelder kapasitet og tilstedeværelse for redningstjenesten.

Avslutningsvis: Det er jo slik at Politiets Fellesforbund som fagorganisasjon har nære bånd til Arbeiderpartiet. De har bedt om et investeringsbudsjett på 730 mill. kr. Det ligger ingenting inne fra regjeringspartiene. Vi utfordrer dem på nytt til å være med på å opprette et investeringsbudsjett. Hvis de skulle snu om og være med på det, vil vi ønske dem hjertelig velkommen etter.

Eva Kristin Hansen (A) [20:42:59]: Regjeringen har satt seg som mål å avskaffe fattigdommen i Norge. Det mener jeg er ambisiøst, men også helt riktig i ett av verdens rikeste land. Det er ulike oppfatninger av hva det vil si å være fattig, og på hvilket punkt man faktisk er det. Begrepene er ikke det viktige, men at man faktisk tar tak i det faktum at vi har store forskjeller i Norge, en kløft som vokste under regjeringen Bondevik, en kløft mellom den som har mest, og dem som har minst.

Å bekjempe fattigdom er ikke enkelt. Det krever atskillig mer enn noen poster på et statsbudsjett. Det krever en omfattende politikk. Jeg er av dem som mener at fattigdomspakker og handlingsplaner alene aldri vil kunne løse fattigdomsproblemet. Det er det fordelingspolitikken som kan. Det hjelper ikke å lage pakker eller gi almisser til dem som har minst, samtidig som man gir enorme skattelettelser til dem som har aller mest fra før. Derfor er jeg glad for at Regjeringen tar grep og har startet opp arbeidet for å få en mer rettferdig fordeling i Norge. Skal vi få et samfunn hvor alle har muligheten til å leve et godt og verdig liv, må vi faktisk omfordele gjennom skattesystemet og ved å sikre kommunene en god økonomi, slik at de kan gi alle innbyggerne et godt tilbud og gode tjenester. Det handler om flere hender innenfor eldreomsorgen, slik at de som trenger omsorg, skal få det. Det handler om flere lærere i skolen, om bedre tilbud til ungdom og om kultur. Vi skaper mer rettferdighet ved å si nei til private løsninger hvor de som er mest ressurssterke, kommer best ut av det, ved å sørge for arbeid til alle dem som har muligheten til å stå i arbeidslivet, og ved å gjennomføre den planlagte reformen for en ny arbeids- og velferdsforvaltning, hvor det er folk og ikke systemer som står i sentrum, og hvor man skal hindre at folk kastes mellom ulike etater og stønadsordninger. Det krever en opprydding i regelverk og i de ulike ytelsene, i alt fra attføring og uføretrygd til rehabilitering, slik at folk får verdige liv og ikke ramler i de fattigdomsfellene som finnes. Det er mange som sliter med å få endene til å møtes, nettopp fordi de møter veggen i stivbente regelverk, noe som kan føre til at mange ender opp på sosialkontoret helt ufrivillig.

Å gi folk muligheten til å komme seg ut i arbeid er en av de viktigste forutsetningene for å gi trygghet. Derfor er jeg glad for at Regjeringen foreslår å øke antall tiltaksplasser og styrke Aetat, i tillegg til at det føres en offensiv næringspolitikk, og at man legger til rette for nyskaping og tar vare på eksisterende arbeidsplasser. Vi må ha et arbeidsliv som det er mulig å være i. Derfor er det helt nødvendig at regjeringen Bondeviks politikk når det gjelder arbeidsmiljøloven, ikke blir iverksatt, men i stedet reverseres. Det vil bety mye for folks hverdag i arbeidslivet.

Vi bor i et av verdens rikeste land, og da er det helt opplagt at vi bør ha en politikk som er rettferdig, som tar vare på folk, og hvor alle får de samme mulighetene. Den politikken står den nye regjeringen for.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Arne Sortevik (FrP) [20:46:56]: I køen av løftebrudd fra regjeringen Stoltenberg står også løftebrudd innenfor samferdselspolitikken, og på veisektoren i særdeleshet. Den ekstra årlige milliarden som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet la inn til veiutbygging i Nasjonal transportplan 2006–2015, er blitt til 200 mill. kr i det første året av den nye veiplanperioden. Når det gjelder veiutbygging, er det fortsatt bare Fremskrittspartiet som leverer!

Verre blir det når vi ser på totaliteten. Regjeringen – der Senterpartiet til og med har fått samferdselsministeren – gjør ingenting for å dempe prisgaloppen på bensin- og dieselpris. Det var også et hett tema i avslutningen på valgkampen. Om jeg ikke husker helt feil, var også Senterpartiet på banen sammen med Fremskrittspartiet og mente at Norge hadde råd til ordninger som demper sterk innenlands prisøkning på drivstoff til bil, når internasjonal oljepris går opp. Senterpartiet var enig med Fremskrittspartiet i at bilen er viktig for folk flest i det daglige, ute i virkelighetens verden! Også her er det bare Fremskrittspartiet som leverer: Vi foreslår avgiftslette for bensin og diesel som sikrer pumpepris på 8 kr.

Det er også slik at veibløffen fra regjeringen Stoltenberg lar bilbrukerne betale for det som kommer av nye midler til veibygging. 200 mill. kr til veier følges av en ny regning til bilbrukerne på nesten 400 mill. kr – økt årsavgift for mopeder, traktorer og veterankjøretøy, engangsavgift på lastebiler med totalvekt mellom 3,5 og 7,5 tonn og økt årsavgift for laste- og trekkbiler med tillatt vekt under 7,5 tonn. Det er bilbrukerne – næringsliv og enkeltpersoner – som betaler den såkalte veisatsingen fra denne regjeringen.

Stoltenberg-regjeringen har også videreført mye av det som ligger i budsjettforslaget fra Bondevik-regjeringen. Innenfor samferdsel gjelder det særlig ett forhold: bompengefinansiering av statlig veiutbygging. Bompengefinansiering er et misvisende begrep, kjøreskatt er mer dekkende.

I 2003 var såkalt «annen finansiering» av stamveinett og riksveinett på ca. 2,1 milliarder kr. I budsjettforslaget for 2006 er dette blitt nesten 3,4 milliarder kr – en økning på over 1 milliard kr, nesten 60 pst. på fire år. Oljenasjonen Norge går så det griner, pengene flommer inn i statskassen. Samtidig betaler brukerne mer kjøreskatt enn noen gang, kjøreskatt for å finansiere statens veibygging. Bare Fremskrittspartiet tar tak i dette. Fremskrittspartiet foreslår at staten sletter gjelden på alle eksisterende bompengeprosjekter. Fremskrittspartiet øker satsingen på veivedlikehold, veiinvesteringer og rassikring slik at det virkelig monner, og slik vi lovet i Nasjonal transportplan, med hele 7,5 milliarder kr. Det er en god investering for nasjonen.

Arild Stokkan-Grande (A) [20:50:11]:Opptøyene i Frankrike har vært en vekker for hele Europa. Mange er blitt overrasket over at noe slikt kunne skje, og over omfanget. Men allerede i januar 2004 hadde FNs generalsekretær en kronikk i Aftenposten hvor han advarte mot nettopp dette. Han skriver:

«Alle som føler ansvar for Europas fremtid og menneskets verdighet, burde derfor ta et standpunkt mot tendensen til at innvandrerne gjøres til syndebukker for sosiale problemer. Et overveldende flertall av innvandrerne er driftige, dristige og målbevisste. De vil ikke være gratispassasjerer. (…) De ønsker ikke å leve for seg selv. De vil være en del av samfunnet.»

Den nye regjeringen vil i større grad ta signalene fra FNs høykommissær for flyktninger og etter hvert ta inn flere av dem som trenger vår beskyttelse aller mest. Samtidig vil vi allerede i dette budsjettet forsterke innsatsen for å få sendt hjem de som har fått avslag.

Det har gjennom årene blitt påstått at den norske innvandringspolitikken har vært blåøyd. Ja, det er nok blitt gjort en del feil. Vi har f.eks. ikke vært flinke nok til å si at alle trengs, til å si at alle har en verdi. Men jeg må også tillate meg å spørre: Hva er en blåøyd innvandringspolitikk? Kan det f.eks. være å etablere lukkede mottak som vil isolere alle som søker opphold, og dermed forsterke deres problemer? Eller kan det være ikke å bevilge penger til egne introduksjonsprogrammer? Hva med å ville sette nye landsmenn i bås av typen «gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse»? Jeg er sikker på at dette er eksempler på en blåøyd politikk som vil trekke oss nærmere franske tilstander enn vi er i dag.

Regjeringen går i motsatt retning. Gjennom gratis kjernetid i barnehager vil vi sørge for at barn ikke blir skoletapere, men at de lærer seg norsk før de begynner på skolen. Ved å gjeninnføre integreringstilskudd til kommunene kan vi på en bedre måte sikre at alle blir inkludert i vårt samfunn.

I går fikk stortingsrepresentantene tilsendt hver sin plakat fra Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene. Her står det:

• Punkt 1: Slipp oss til i arbeidslivet!

• Punkt 10: Politikere: Vis genuin interesse for minoriteter også når det ikke er valg!

Hører vi ekkoet fra gatene i Frankrike?

Arbeiderbevegelsens historie er et sammenhengende frihetsprosjekt. Vi glemmer aldri vår ambisjon om å løfte alle nordmenn til selv å bli i stand til å velge sin framtid.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [20:53:23]:Jeg vet at rundt om i Kommune-Norge i kveld sitter det mange og lytter til denne debatten og er spent på resultatet. Vi skal fatte et positivt vedtak for kommuneøkonomien, og vi skal vise at vi er i stand til å gå fra ord til handling. Jeg har fått mange tilbakemeldinger – i motsetning til en representant fra Fremskrittspartiet – fra ordførere i mitt distrikt i nord, som unisont gleder seg over det som skal skje i kveld. I motsetning til andre har jeg fått en klar forsikring om at den bedrede økonomien skal gå til kvalitetssikring av velferdsnivået. Og – igjen, i motsetning til andre – har Senterpartiet og Regjeringen tillit til at lokalpolitikerne er i stand til å prioritere, og vi har respekt for de prioriteringene som de gjør. Det kan selvsagt vises til unntak der det er gjort uheldige vedtak, men det er unntakene.

Det som er viktigere i denne debatten, og i det som blir gjort i kveld, er at vi har forpliktet oss til en gradvis opptrapping for å bedre kommuneøkonomien også på sikt, for å få et samsvar mellom oppdrag og de økonomiske rammene. Vi erkjenner at kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter. Og jeg tror vi må tenke utover det som har vært dagens situasjon. Vi må bevege oss over fra en konsultasjonsordning mellom kommunene og staten til en forhandlingsløsning. Vi må grunnlovsfeste lokal- og regionaldemokratiet. Vi skal ha likeverdige partnere ute i lokalsamfunnene, og vi skal unngå en situasjon med svarteperspill der svarteper er utpekt på forhånd.

I den debatten som har vært, savner jeg litt perspektiver utover detaljer i budsjettet der man har påpekt pluss og minus. Vi har lagt fram et budsjett som indikerer, som mange fra vår side har vært inne på, en ny politikk. Vi vil gjennom styrket kommuneøkonomi – og la meg bruke tall fra vårt område: 250 mill. kr – gjøre kommuner og fylkeskommuner til utviklingspartnere. (Presidenten klubber.) Og så innrømmer vi at vi har en rekke områder igjen, som vi med godt mot skal ta fatt på.

Presidenten: Presidenten vil igjen be om at ein respekterer taletida.

May Hansen (SV) [20:57:01]: Regjeringspartiene kjempet hardt for barnehagereformen i forrige stortingsperiode. Jeg er glad for at noen av vinnerne i Regjeringas budsjett er alle barn som går i barnehage, og de som ønsker å få en barnehageplass. Det vil de nå få i takt med utbyggingen, og når målet om full barnehagedekning med høy kvalitet og makspris er gjennomført.

Maksprisen settes ned til 2 250 kr fra 1. januar. Regjeringa vil sørge for at alle barn som ønsker det, skal få tilbud om en plass, uavhengig av foreldrenes økonomi og bosted. Det er helt nødvendig å redusere maksprisen for å få vite om det reelle behovet for barnehageplasser i Norge. Vi vet nå at når prisen settes ned, vil flere ønske seg plass. Det er jeg kjempeglad for, for det viser jo at denne reformen er vellykket.

Regjeringa legger inn 1,3 milliarder kr mer til barnehager enn regjeringa Bondevik. Et kvalitetsmessig, godt omsorgstilbud er viktig for småbarnsforeldres mulighet til både omsorg og yrkesdeltakelse. Det gjelder for begge kjønn. Barnehagereformen er ved siden av å være et godt pedagogisk tilbud et godt likestillingstiltak.

Gjennom den fellesarenaen som barnehagen er, vil Regjeringa investere i barns framtid. Jeg vil understreke barnehagens pedagogiske betydning, og at førskolealderen er en læringsintensiv periode som danner starten på den livslange læringen. For å få til en helhetlig og sammenhengende politikk av opplæringstilbudet til barn og unge, er barnehageområdet av Regjeringa flyttet til Utdannings- og forskningsdepartementet.

Barnehager drevet etter lov om barnehage og rammeplaner er et godt sted å være, med trygge voksne som jobber etter pedagogiske prinsipper. Dette styrker barnehagen som læringsarena, en frivillig del av opplæringsløpet. Barnehagen er helt sentral i Regjeringas oppvekst- og familiepolitikk, og Regjeringa vil gjennomføre barnehagereformen med full barnehagedekning, makspris på 1 750 kr, og lovhjemlet rett til barnehageplass.

Bondevik-regjeringa avviklet et universelt velferdstilbud i 2003, småbarnstillegget. Barn med kontantstøtte fikk beholde småbarnstillegget. I årets budsjett har vi justert kontantstøtten med et kutt tilsvarende 354 kr pr. måned. Dette er ikke en urimelig harmonisering. Ny sats for kontantstøtten er fremdeles høyere enn før avvikling av småbarnstillegget.

Thomas Breen (A) [21:00:08]: Å sørge for trygghet i samfunnet er et velferdsspørsmål og en viktig offentlig oppgave. Derfor setter Regjeringen seg høye mål for fellesskapet, også innenfor justisfeltet. Vi sier i Soria Moria-erklæringen at vi skal «forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre», og for å få til det må vi ha en målrettet og balansert satsing på hele strafferettskjeden.

Når vi foreslår å øke bevilgningene til politiet med over 87 mill. kr, betyr det at politiet kan oppklare mer og reagere raskere. Hoveddelen av ekstrabevilgningen går her til å styrke politiets generelle driftsrammer, noe som er viktig med tanke på å gjennomføre politireformens fase 2. Men i tillegg vil vi også styrke Økokrim, noe som vi håper skal føre til avdekking av mer svart økonomi. Dette er et stort fellesskapsproblem fordi det unndrar penger fra felleskassen. Regjeringen styrker også Oslo-politiet, slik at det kan videreføre arbeidet med å gjøre Oslo til en tryggere by.

Når vi i vårt budsjett foreslår å styrke kriminalomsorgen med over 33 mill. kr, er det fordi vi ser viktigheten av å få ned soningskøene gjennom en kapasitetsutvidelse.

Vi styrker også innholdet i straffegjennomføringen gjennom budsjettet til Kunnskapsdepartementet, Kulturdepartementet og Helsedepartementet med til sammen 28 mill. kr. Vi må rehabilitere bedre. Dette er viktig når vi vet at én av to kommer tilbake i fengsel i løpet av fem år etter endt soning.

Vi som skal arbeide med justispolitikk de neste årene, kan også se fram til en del spennende arbeid som allerede er i gang, eller som er varslet igangsatt. Jeg finner det naturlig å trekke fram noe av det her. Vi har satt av penger til å forberede et pilotprosjekt med ny avhørsmodell for barn som har vært utsatt for overgrep. Prosjektet er kjent under navnet Barnas Hus etter en modell fra Island. Målet for prosjektet er et mer samordnet, helhetlig tilbud for disse barna.

Vi skal også behandle St.meld. nr. 42 for 2004–2005 om politiets rolle og oppgaver. Dette blir en grundig behandling om hvordan politi- og lensmannsetaten skal møte de utfordringer som samfunnet står overfor i de neste ti årene. Dette arbeidet har ikke blitt gjort siden Politirolleutvalget la fram sitt arbeid i 1987, og politiet står i dag overfor en del nye utfordringer som ikke var så sterkt til stede da.

Vi må også i nær framtid behandle spørsmålene rundt redningshelikopter og tilstedevakt. Dette er et arbeid som stort sett lå på vent under Bondevik II-regjeringen, men som jeg vet at den nye regjeringen nå fokuserer sterkt på. Vi vil derfor be om at denne saken kommer til oss i justiskomiteen så snart som mulig i 2006.

I sum mener jeg at den nye regjeringen er godt i gang med å levere det den har lovet i Soria Moria-erklæringen, og jeg er glad for at den nye regjeringen satser mer på trygghet i samfunnet enn den forrige regjeringen gjorde.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Magnar Lund Bergo (SV) [21:03:17]:På dagens kart foreligger det også et forslag fra representantene Ulf Leirstein og Gjermund Hagesæter om heving av beløpsgrensen for tollfri import.

Det er slik i dag at det er lov å importere tollfritt for 200 kr, og representantene fremmer da et forslag om at denne grensen skal heves til 1 000 kr. Forslaget har ingen støtte i komiteen fra noen andre partier enn Fremskrittspartiet. Flertallet viser til at et tilsvarende forslag var til behandling i Stortinget så sent som våren 2005, og jeg må si jeg forundres noe over Fremskrittspartiets iver for dette forslaget. Gjentatte ganger i dagens debatt har Fremskrittspartiet bekymret seg for problemet med økt grensehandel, nettopp med begrunnelse i tapt salg i Norge, og derav trussel mot norske arbeidsplasser. Og det må være lov å spørre: Vil ikke en tollfri grense på 1 000 kr ha nøyaktig samme effekt, med tap av norske arbeidsplasser som konsekvens?

De sier at det er urimelig at grensen på 200 kr ikke er endret på mange år. Ja, det kan høres logisk ut i første omgang, men når vi ser hva vi i dag får for 200 kr med det som nå blir importert fra Kina av tekniske duppeditter, klær, dvd-er og cd-er, ser vi at slike produkter faktisk har blitt billigere. Å heve grensen i dagens situasjon ville få katastrofale følger for norske produsenter, norske distributører og selgere av slikt utstyr. Det er drøssevis av produkter som er egnet for slik distribusjon og salg. I dag kan en for under 1 000 kr få dvd-spillere som for fem–seks år siden kostet 5 000 kr, en kan få små musikkanlegg, en kan få klær, en kan få mikrofoner, musikkutstyr. I det hele tatt er det en mengde produkter som kan selges på denne måten, og ikke minst med også etablering av Internett og e-post vet vi hvor lett det er å bestille slike varer. En slik grense vil sannsynligvis bety omfattende handelslekkasje på bekostning nettopp av norske produsenter og forretninger.

Dersom det var slik at vi bare var konsumenter, er dette et godt forslag. Som samfunnsborgere må vi også ha en videre forståelse og ta ansvar for mer enn eget forbruk. Det er mulig at dette er for mye forlangt av Fremskrittspartiet, men dersom de tar den forståelsen de har vist i dag i forbindelse med bekymringen for økt grensehandel med i sine vurderinger videre, kan vi håpe at det er en stund til neste gang vi ser et liknende forslag fra Fremskrittspartiet.

Sverre Myrli (A) [21:06:15]: Flere av dagens talere har gjort et poeng ut av at de drøye 8 milliardene som endres på i forhold til Bondevik-regjeringa sitt budsjett, bare utgjør 1 eller 2 pst. av det totale budsjettet. Det sier imidlertid svært lite om sannheten. Tar jeg ikke feil, utgjør bare den delen av folketrygdas utgiftsposter som går til alderspensjon, 88 milliarder kr. Jeg har ikke registrert at så mange vil flytte penger fra den posten, heldigvis. De drøye 8 milliardene som nå endres, er viktige 8 milliarder. Det varsler nemlig starten på en ny politisk kurs.

Norge går godt, Norge går svært godt, og mange har det bra. Men la oss minne hverandre om at langt fra alle tar del i denne velstandsutviklinga. Det er noen som sitter nederst ved bordet, og det er vanskelig å være fattig i et rikt land. Derfor er det en viktig fattigdomssatsing som nå skjer. Og jeg vil legge til: Det er en annen fattigdomssatsing. De fattige skal nemlig være en del av velferdsstaten, de skal ikke stå på utsida og måtte søke på spesielle fattigdomsordninger.

Den private kjøpekraften har økt voldsomt. Det er i og for seg bra – det er ikke noe galt i det. Men det må være grunn til å stille spørsmål ved om det er riktig at pengeboka for enkelte, spesielt for dem som har nok fra før, blir større og større samtidig som skolen og eldreomsorgen enkelte steder har blitt nedbygd. Det er uforståelig for folk at kommuner har måttet kutte i tjenestetilbudet samtidig som vi leser i avisene om rekordhøyt privat forbruk. Derfor er jeg glad for at det nå blir et kursskifte i norsk politikk, at det blir mer penger til fellesskap og velferd, og kanskje litt mindre i de tjukkeste lommebøkene.

Jeg skal komme med en innrømmelse: Jeg har mange gode venner i Kristelig Folkeparti rundt på Romerike og i Akershus. Dette er solide, jordnære, arbeidsomme folk som står langt fra Høyre og Fremskrittspartiet politisk. Jeg er derfor glad for klare signaler fra Kristelig Folkeparti etter valget – kanskje signalene ikke har vært like klare i dag – om avstandtaken til Høyres og Fremskrittspartiets politikk. Den eneste måten å holde høyresida utenfor makta på i mange land med noenlunde lik partistruktur som den vi har, har vært at sosialdemokrater og kristeligdemokrater har samarbeidet. Jeg håper derfor at Kristelig Folkeparti etter hvert skjønner sitt eget beste og sine verdiers beste ved å finne sin plass på sentrum-venstresida. Velkommen skal de være i alle fall!

Gunnar Gundersen (H) [21:09:45]: Arbeiderpartiet og de rød-grønne har i hele valgkampen hamret løs på budskapet om at mer til de rike ikke er løsningen framover. Retorikken fortsetter helt inn i dagens stortingsdebatt – en rød-grønn allianse som vil ha mer velferd framfor skattelettelser, sa Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Schjøtt-Pedersen, i sitt innlegg. Det snakkes om økt velferd framfor privatisering, framfor skattelettelser og framfor konkurranse, som om det er noen motsetning mellom dette.

Representanten Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiet må vite at dette er en retorikk som er bygd på syltynt og tvilsomt grunnlag. Føres den for langt, kan det komme til å skade Norges framtidige velferd. Det er faktisk en sammenheng mellom skattenivå og folks vilje til å ta risiko for å starte nye virksomheter. Dermed er det en sammenheng mellom verdiskaping, innovasjon, nyskaping, sysselsetting og skatt. Det er faktisk en sammenheng mellom skattenivå og folks incentiv til å delta aktivt i arbeidsmarkedet. Dermed er det en sammenheng mellom arbeidsstyrkens størrelse og skattenivå som igjen får virkning for utviklingen av vår velferd. Det er faktisk en sammenheng mellom skattenivå og Norges evne til å tiltrekke seg innvandring og nye kreative krefter som kan bidra til å utvikle velferdssamfunnet videre.

Den kanskje alvorligste koblingen mellom velferd og skatt som Arbeiderpartiets retorikk overser, er utviklingen av det private norske eierskap og skattenivå. Norge må være internasjonalt konkurransedyktig på betingelser for eierskap, ellers taper vi i den internasjonale konkurransen.

Det vedtas nå et budsjett der formuesskatten opprettholdes, og beskatning av kapital skjerpes betydelig. På sikt svekker dette egenkapitaldannelsen i norsk næringsliv, og det svekker det private eierskap. Norge har en utfordring i at staten, om den ønsker, kan overta egenkapitalansvaret for norske virksomheter. Men staten kan ikke sørge for at spekteret og bredden i beslutningsmakt opprettholdes. Det kan bare en god balanse mellom spredt norsk privat eierskap og et statlig eierskap sørge for. I så måte er dagens regjerings retorikk svært skadelig.

Det er en sammenheng mellom skattenivå og verdiskaping. Dagens regjering erkjenner at norsk økonomi går så det suser, men den erkjenner ikke årsakene til at utviklingen er så positiv som den er.

Ny kurs er blitt feil kurs. Det er godt at flertallet står til ansvar – og det alene.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [21:12:38]: Ei av Senterpartiet sine hovudsaker i valkampen var opptrapping av dei lokale velferdstilboda til innbyggjarane i landet. Vi snakka varmt for fellesskapsløysingar, for ei meir verdig eldreomsorg og for ein god gratis skule. Soria Moria-erklæringa med formuleringar om at kommunane skal sikrast ressursar og handlefridom for å løyse viktige velferdsoppgåver, skapte forventningar blant landets lokalpolitikarar, like eins dei klare formuleringane om at det skal vere samsvar mellom oppgåver og finansiering av kommunesektoren, noko lokalpolitikarar har spurt etter i fleire år.

Fleirtalet – Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet – innfrir i dag dei lovnadene som ligg i Soria Moria-erklæringa. Og eg vil streke under at Senterpartiet er svært godt fornøgd med at det no vert løyvt 5,7 milliardar frie kroner ekstra til kommunane.

Eg vil våge den påstanden at dei aller fleste innbyggjarane i landet vil frå 2006 merke at landet har fått ei ny regjering – ei fleirtalsregjering der hovudmålet er å sikre alle gode og trygge velferdstilbod.

Mange lokalpolitikarar har i år etter år måtta kutte i tenestetilbodet til innbyggjarane. I kommune etter kommune har vi registrert kutt i timetalet i skulen, kutt i eldreomsorga og nedlegging av skular som eit resultat av Bondevik II-regjeringa sin velferdspolitikk. Og eg vil hevde at det er mange veljarar som under valet sa nei takk til den mangelen på velferdspolitikk som Bondevik II-regjeringa førte. Fleirtalet sa i val nei til dei store skattelettene, og dei sa ja til auka satsing på dei store fellesskapsløysingane.

Senterpartiet var også oppteken av samferdsel i valkampen. Vi har høge ambisjonar når det gjeld samferdselspolitikken generelt. Ein aktiv samferdselspolitikk vil bidra til ei positiv utvikling i heile landet. Det vil bidra til ein god næringspolitikk og ein god miljøpolitikk, og det er avgjerande når det gjeld både busetnad og trivsel. Fleirtalet vil auke samferdselsbudsjettet i tråd med Stortinget sitt vedtak i samband med NTP.

Eg må vedgå at vi ikkje er komne i mål, men at vi i kveld løyver ein halv milliard ekstra til samferdsel, viser at det er vilje. Vi er ikkje i mål, men vi skal nå målet. Auken for 2006 viser at vi er på rett veg.

Lise Christoffersen (A) [21:16:00]:Høstens valgseier og det historiske Soria Moria har bidratt til å spenne forventningens bue høyt. Stoltenberg II-regjeringen viser med all mulig tydelighet at landet har fått en regjering som akter å leve opp til de forventningene, i trygg forvissning om at flertallet i Stortinget følger opp – ja, vi tar det ansvaret.

Bondevik II-budsjettet er endret med 8,1 milliarder kr på 24 dager. Det skulle gi noe sånt som 337 mill. kr om dagen. Det er mye penger på kort tid. Vi kan neppe regne med at Regjeringen kan fortsette å flytte penger i samme tempo perioden ut. Men nesten viktigere enn beløpet så langt er tydeligheten i det politiske budskapet: Skattelettefesten for de få er over, pengene skal dit hvor de behøves mest.

Ser vi bort fra de obligatoriske øvelsene fra opposisjonen, eller «finn fem feil-leken» som det også heter, har debatten stort sett dreid seg om budsjettets vinnere.

Men det er én solid vinner til i dette budsjettet, utenom kommunene og barnehagene, som ikke så veldig mange har snakket om – merkelig nok, for det er en særdeles viktig del av den nye politiske kursen. Når kommuner og barnehager har fått sitt, går nesten hele restbeløpet på litt i overkant av 1,2 milliarder kr, til Arbeids- og sosialdepartementets budsjett. Vi finner pengene på dagpengekapitlet, under lønn ved konkurs, på barnetilleggene i yrkesrettet attføring og medisinsk rehabilitering, under ventelønn og, ikke minst, i en tydelig styrking av arbeidsmarkedstiltakene, som særlig skal komme langtidsledige, innvandrere og ungdom til gode.

Regjering og storting retter opp mange usosiale kutt og høyner ambisjonsnivået mot ledighet og fattigdom gjennom en markert mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk enn Bondevik II. Det er interessant å registrere at de tidligere regjeringspartiene i finansinnstillingen delvis har valgt å henge med på ferden, mens Fremskrittspartiet, ikke uventet, ensidig fortsetter med skattelette som sitt politiske mantra, samtidig som oljepenger skal brukes i hurtigtempo. Vi får altså til fulle demonstrert, dersom noen skulle ha vært i tvil, den grunnleggende ideologiske forskjellen mellom høyre- og venstresiden. Sporene av det såkalte nye arbeiderpartiet er vanskelig å få øye på.

I det perspektivet må vi også se uttalelsen til opposisjonsleder Siv Jensen, som ikke skjønte hva Regjeringen hadde drevet med de siste ukene. Forklaringen ligger opp i dagen: Regjeringen har jobbet på andre politikkområder enn dem Fremskrittspartiet er opptatt av. Men de som er opptatt av arbeidstakerrettigheter og offensiv mot ledighet og fattigdom, kan ta det med ro. Budsjettet kommer til å bli vedtatt, med tre soleklare vinnere: kommunene, der velferden produseres, barnehagene og alle de som pr. i dag står utenfor arbeidsmarkedet og gjerne vil inn.

Vigdis Giltun (FrP) [21:19:11]: Det har vært mye snakk om barnehagedekning, men det har vært lite snakk om de små barna i denne debatten så langt.

Hvem er barnehagene til for – er det foreldrene, eller er det barna? I de aller fleste tilfellene er det foreldrene. De fleste av oss mener nok at barna har det fint og lærer mye av å være i barnehage, men ikke alle er like sikre på at barnehage er det beste alternativet for barn under to år.

«Jeg kan ikke få skamrost barnehagene nok. (…) Om hele familien min var hjemme på fulltid, kunne vi ikke gitt det tilbudet barnehagene gir.»

Det har kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalt, ifølge Dagsavisen. Nei vel, men kanskje familien kunne gitt noe helt annet? Kanskje de kunne ha gitt barna mer ro og trygghet? Og kanskje de kunne få mer tid til å være sammen, være sammen når gleder og sorger dukket opp?

Videre uttalte han:

«Altså, jeg mener rett og slett at det er et forfeila syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn.»

Med denne uttalelsen viser kunnskapsministeren at han på vegne av de små barna har konstatert hva som er best for dem, samtidig som han til de grader undervurderer foreldrenes rolle i barnas liv. Spør man små barn hva de savner, er det mer tid med foreldrene sine og ikke flere pedagoger i barnehagene.

Det er vondt for mange foreldre å levere fra seg ettåringer, som ikke kan snakke og knapt nok gå. Den kjærligheten og den oppdragelsen som barna får av sine foreldre, kan aldri erstattes av noen som er ansatt i en barnehage. Foreldre skal ikke være i tvil om hvem som er hovedpersonene i barnas liv.

Hvorfor har Regjeringen som målsetting å gjøre det vanskeligere for foreldre som av ulike årsaker ikke ønsker å benytte barnehagene de første par årene? Hvorfor undervurderes betydningen av foreldrenes rolle?

Regjeringen snakker stadig om valgfriheten og at den ikke er reell før full barnehagedekning er nådd. En reell valgfrihet får foreldrene først den dagen man likestiller foreldrenes rett til å være hjemme eller velge omsorgsperson med en barnehageplass ved å gi det samme stønadsbeløpet. Hvis Regjeringen hadde valgt å øke eller å opprettholde kontantstøtten i stedet for å redusere den, ville flere hatt muligheten til et reelt valg, og barnehagekøene ville krympet, noe som hadde gledet småbarnsforeldrene, uansett hvilken omsorgsform de måtte velge.

Inger Løite (A) [21:21:58]: Arbeid til alle og et inkluderende arbeidsliv er et av hovedmålene for Arbeiderpartiet. Mitt hjemfylke, Aust-Agder, ligger høyt på arbeidsledighetsstatistikken og har altfor mange som ufrivillig er trygdemottakere istedenfor å være i arbeid. I tillegg ligger mange av kommunene i Aust-Agder over landsgjennomsnittet når det gjelder sosialhjelpsutbetalinger. Dette er en av de største velferdspolitiske og økonomiske utfordringer vi har. Dette handler om livskvalitet og selvrespekt, samtidig som menneskene er landets viktigste ressurs i vår verdiskaping.

For å nå målet om å få flest mulig i arbeid må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler og samarbeid på tvers. NAV-reformen er derfor et viktig og riktig grep i starten på dette arbeidet. Forutsetningen for at denne reformen skal lykkes, er at en har god forankring lokalt. Det er svært viktig at kommunene inkluderes fullt ut med sin kompetanse allerede i planleggings- og etableringsfasen. Det må bli en tjeneste som folk opplever som bedre enn den som har vært, og noe av det viktigste må være å se potensialet og behovet til hvert enkelt menneske.

Men samtidig som vi skal få flere i arbeid, må vi også tilrettelegge arbeidslivet på en slik måte at det er plass til alle, også dem som av en eller annen grunn ikke kan yte 100 pst. Lover, regelverk og avtaler mellom partene i arbeidslivet har stor betydning for arbeidstakernes livsvilkår og mulighet til å arbeide.

Jeg er derfor glad for at den nye regjeringen har reversert de innskjerpinger som ble gjort i arbeidsmiljøloven, og ikke minst når det gjelder bruk av midlertidige ansettelser. Å ha fast arbeid betyr trygghet og er en forutsetning for at unge kan etablere seg. Jeg tror ikke – og jeg forstår ikke – at behovet for arbeidskraft skulle bli større dersom arbeidstakerne er lettere å bli kvitt, slik den forrige regjeringen visstnok mente.

Jeg er også glad for den nye regjeringens mer aktive næringspolitikk. Dette har allerede gitt konkrete resultater for ansatte i ferjerederiene og ved en del bryggerier, bl.a. i Arendal, der 160 bryggeriansatte ville ha mistet jobben dersom det ikke hadde blitt regjeringsskifte.

Høy sysselsetting og et sunt arbeidsliv er god velferdspolitikk, både for Norge og for de menneskene som bor her. Opplevelsen av å være med på å bidra og skape er viktig for enkeltmenneskets egenverdi og selvbilde. Derfor vil arbeid til alle fortsatt være jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet.

Steinar Gullvåg (A) [21:25:26]: Få dager etter at Soria Moria-erklæringen ble lagt fram og det ble kjent at Regjeringen ville videreføre nettolønnsordningen for sjøfolk, la rederiet Color Line fram sine framtidsplaner: Color Line blir i Norge. Rederiet investerer 7 milliarder kr i et helt nytt ferjekonsept som ventelig vil komme til å revolusjonere ferjetrafikken mellom Norge og utlandet. Jeg noterer nå også at rederiet Fjord Line har bestemt seg for å bli i Norge, som en direkte følge av vår politikk.

Dette er svar på tiltale. Nettolønnsordningen er altså en betingelse for rederienes satsing i Norge. Det dreier seg enkelt sagt om å gi en av våre mest konkurranseutsatte og utviklingsdyktige næringer like vilkår som andre land. Så å si alle ledende skipsfartsnasjoner i Vest-Europa har tilsvarende ordninger for sine sjøfolk. Uten stabile og konkurransedyktige rammevilkår – og her er altså nettolønnen et hovedelement – ville både Fjord Line og Color Line flagget ut, med den følge at viktige norske arbeidsplasser både på sjø og land hadde forsvunnet. 1 500 av disse arbeidsplassene befinner seg i mitt hjemfylke Vestfold.

Uten et regjeringsskifte, uten en ny retning i sjøfartspolitikken, hadde de ansatte i våre maritime næringer gått en trist jul i møte.

Litt avhengig av hvordan man regner har våre maritime næringer rundt 75 000 ansatte. Dette er leverandørindustri og tjenesteytende virksomhet med en samlet verdiskaping på 60 milliarder kr. Vår kunnskap og kompetanse på dette området er – og må fortsatt være – en av våre komparative fordeler. Og jeg har vanskelig for å forestille meg maritime næringer uten norske rederier og uten norske sjøfolk! Jeg er derfor glad for at nettolønnsordningen utvides til også å gjelde konkurranseutsatte skip i NOR-registeret fra 1. juli neste år. Jeg er også tilfreds med at finanskomiteens flertall foreløpig har ryddet av veien det som kunne ha blitt en arbeidsulykke ved denne anledningen, ved å be Regjeringen vurdere skattleggingen av hyretillegget for sjøfolk på nytt, og da i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til våren.

I statsbudsjettet for neste år økes også bevilgningene til maritim forskning og utvikling. Det er i seg selv et uttrykk for framtidstro. Og da viser jeg nesten i en bisetning til Aftenpostens oppslag forleden, der det går fram at norske redere nå bygger skip for 75 milliarder kr, og det mesteparten i Norge.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [21:28:49]: Først en kommentar til representanten Lund Bergo, som har frekkhetens nådegave angående vårt Dokument nr. 8-forslag om tollgrensen på netthandel. Jeg viser til hva de rød-grønne sa før valget:

Avgiftspolitisk talsmann i Arbeiderpartiet Svein Roald Hansen sa til Dagbladet at den nåværende 200-kronersgrensen er altfor lav, og at partiet ville foreslå en økning av tollgrensen til 1 000 kr hvis de kom i posisjon.

Senterpartiets medlem i finanskomiteen, Morten Lund, sa til Dagbladet at dagens grense er meningsløs, bl.a. på grunn av det økte papirarbeidet ved en så lav grense. Han la til at han syntes at Fremskrittspartiets foreslåtte grense på 1 000 kr kunne virke rimelig.

Finanspolitisk rådgiver i SV, Bernt Sverre Mehammer, sa at de var positive til å øke beløpsgrensen, men ville ikke tallfeste hvor positive de var.

Så mye for valgløftene. Men nå er valget over, og stemmene innkassert.

Flere representanter fra regjeringspartiene har i dag fra denne talerstolen klaget over at veksten i offentlig sektor har vært lavere enn veksten i privat sektor. Konklusjonen disse da har trukket, er at nå er det det offentliges tur til å vokse, slik at man kan ta igjen det tapte. Ikke minst SVs finanspolitiske talsperson, Heikki Holmås, fokuserte på dette i sitt innlegg. Ikke vet jeg hvilke skoler som lærer sine elever slike selvmotsigende økonomiske teorier, men egnet til drøftelse rundt statsbudsjettet er de i alle fall ikke.

Hele poenget med den sterke veksten i privat sektor er at behovet for vekst i det offentlige reduseres. Jo flere mennesker som engasjeres i verdiskapende arbeid i privat sektor, desto flere mennesker vil være netto bidragsytere til de offentlige budsjetter. Jo flere bransjer, bedrifter og enkeltmennesker som gjør seg uavhengig av offentlige støtteordninger, subsidier og overføringer, jo mer offentlig velferd blir det mulig for oss å fordele på dem som virkelig trenger det.

Med andre ord: En privat økonomi i vekst fjerner behovet for og omfanget av enkelte offentlige velferdsytelser og gjør at veksten i offentlig sektor kan reduseres. Å påstå at vekstratene i offentlig og privat sektor skal være parallelle størrelser, vitner om en total mangel på kjennskap til de makroøkonomiske sammenhenger.

Hver tolvte krone i forslaget til statsbudsjett er en oljekrone, uttalte finansministeren da hun fremla Regjeringens tilleggsproposisjon 10. november. De av oss som har noe større problemer enn finansministeren med å se forskjellen på en krone generert i petroleumssektoren og en krone generert la oss si i møbelindustrien, undrer på hvilken relevans en slik opplysning har. Ved henvendelse til Finansdepartementet får vi opplyst at det beregnes på denne måten fordi olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Ja vel, men hva da med all næringsvirksomheten som har kommet som en konsekvens av olje- og gassforekomstene? Bør ikke også slik virksomhet inkluderes i dette regnestykket?

Når oljen og gassen er borte, forsvinner jo behovet for svært mye av leverandørindustrien, og ikke minst behovet for relaterte tjenester innenfor bank og forsikring. Restaurantnæringen vil videre få seg en nedtur, antall overnattinger på hoteller vil gå ned. Hvem skal betale regningen når Stavanger-folk skal klippe håret på hverandre? Ja, nesten enhver aktivitet vil oppleve nedgang som en konsekvens av en avsluttet petroleumsvirksomhet.

Men slike økonomiske sammenhenger appellerer åpenbart ikke til byråkratene i Finansdepartementet. Den dagen petroleumsvirksomheten tar slutt og konkurranseutsatt næringsvirksomhet har flagget ut (presidenten klubber), er det i hvert fall godt å vite at Finansdepartementet innehar en utømmelig verktøykasse for økonomiske analyser. (Presidenten klubber igjen.)

Presidenten: Presidenten vil be representantene om å holde seg til taletiden.

Signe Øye (A) [21:32:14]: Regjeringens budsjett gir en ny kurs for samfunnsutviklingen her i landet. Dette budsjettet prioriterer mer til de viktigste oppgavene: barnehage og skole, arbeid og kultur, helse og eldreomsorg. Det var det vi lovte før valget. Det er det som ligger i Soria Moria-avtalen. Vi stanser de delene av arbeidsmiljøloven som åpner for mer midlertidig ansettelse og mer overtid, og de arbeidsledige får tilbake feriepengene som Bondevik-regjeringen og Fremskrittspartiet tok fra dem.

Den største endringen på budsjettet er bevilgningen til kommunene. Nesten 4 milliarder kr mer enn Bondevik II foreslo. Det er en god start på den opptrappingen av inntektene til kommunene som er varslet. Kommunepolitikerne jubler – fra alle partier. Nå kan de endelig begynne å bedre tilbudene til innbyggerne i stedet for å lete etter nye kutt. Det gir også tilfredse innbyggere, og det viser at vi leverer.

Så til Forsvaret. Regjeringen opprettholder forsvarsbudsjettet på samme nivå som Bondevik II. Det innebærer en fortsatt sterk satsing på Forsvaret. Stoltenberg II har imidlertid foretatt en markant omprioritering innenfor budsjettet for å styrke nordområdene, samt å styrke innsatsen i FN-operasjoner i Afrika og Afghanistan.

Regjeringen ser på nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Det betyr at vi styrker Forsvarets tilstedeværelse og evne til suverenitetshevdelse i nord. Mer penger til Kystvakten og mer penger til Orionflyene. Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge skal holdes på et høyt nivå. Beredskap langs kysten skal prioriteres høyere enn i dag, og Forsvarets rolle i miljøovervåking, ressurskontroll, beredskap og maritimt redningsarbeid skal styrkes. Det har vi sett de siste ukene er høyst nødvendig – der Kystvakten har brakt inn flere skip som driver med ulovlig fangst i Svalbardsonen. Slikt må vi forhindre.

Det er også nødvendig å gjennomføre tiltak for å bedre økonomistyringen i Forsvaret. Stortingets økonomiske rammer må og skal holdes. Bruken av eksterne konsulenter må gjennomgås og holdes på et restriktivt nivå. Det er prisverdig at forsvarsministeren allerede har nedsatt en ekstern granskingskomite som skal se på konsulentbruken i Forsvaret.

Dette er en god dag for de mange, for folk flest, som vil få det bedre i 2006 etter at vi har fått en ny regjering og en ny kurs for landet.

Ingrid Heggø (A) [21:35:29]: Med fare for å bli skulda for å bruke manuset til ein av dei andre raud-grøne vil eg likevel seia at dette finansbudsjettet viser ein ny politisk kurs. Det er ein kurs med rettferd og fellesskap i fokus, og det er ein kurs der vi ser heilskapen i politikken – det at alt heng saman med alt.

Når vi satsar 5,7 milliardar kr meir på kommuneøkonomien, er dette meir pengar til både barnehage, skule og dei eldre. Som representanten Hagebakken så flott sa det i stad: Denne hausten får kommunane ein ny vår.

I heimkommunen min, Høyanger, gjorde ekstraløyvingane at vi kan opna Kyrkjebø sjukeheim med 24 nye plassar – 24 nye plassar! Då vert det så mykje lettare å få ein sjukeheimsplass, det er tryggare for familien og i tillegg gir det fleire arbeidsplassar.

Ja, det handlar om tryggleik i kvardagen, at vi er trygge for at ungane våre får godt nok pass i barnehagen, at det er lærarar nok i skulen, og at ho bestemor får ein trygg og god alderdom, og at vi bur i eit trygt og godt samfunn.

Når fleirtalsregjeringa aukar løyvinga til politiet med 87 mill. kr, betyr det at vi framleis kan ha eit sterkt og nært politi i lokalsamfunna våre over heile landet. At politiet har tilstrekkelege ressursar, er også ein føresetnad for å kunna prioritera det viktige kriminalitetsførebyggjande arbeidet.

Styrking av kommuneøkonomien betyr meir pengar til førebygging, fleire lærarar i klasserommet, fleire barnehageplassar og eit fritidstilbod til alle.

Det er nettopp barnehagetilsette, lærarane og den lokale lensmannen som kjenner nærmiljøet og lokalsamfunnet best, og som tidleg kan sjå kven som kan ramla utpå, og dermed gjera noko med livssituasjonen deira.

Vi veit at å styrkja velferda og føra ein heilskapleg politikk for meir fellesskap er med på å fjerna mange startblokker for ei kriminell laupebane.

Den nye kursendringa i norsk politikk har viktige konsekvensar for lokalsamfunn over heile landet. Dette handlar om at vi satsar meir på menneska.

Ib Thomsen (FrP) [21:38:16]: Mer til kommunene. Tanken er god, og den tanken deler Fremskrittspartiet med Regjeringen. Men det er viktig at det går til eldre og skole. Det er viktig at det går til dem som trenger det i kommunene. Regjeringen sier at 30 pst. av de frie midlene skal brukes til skole, og at 40 pst. av de frie midlene skal gå til eldreomsorg, men når vi leser avisen, ser vi at de frie midlene som Regjeringen overfører til kommunene, ikke kommer til å nå dem som skal nås – eldre og skole – og når 60 pst. av kommunene sier at de skal nedbetale gjeld, så er det noe som ikke stemmer.

De kommunene som er på Robek-listen, må etter mitt syn nå nedbetale gjeld før de kan disponere de frie inntektene fritt. Vi ser også at kommunene nå pusser støv av gamle kulturhusplaner, gamle rådhusplaner, og jeg leser at man på Kongsberg også velger å øke ordførerlønningen med 17 pst. Er det disse prioriteringene Regjeringen mener er riktige, og er det dette man ønsker at kommunene skal bruke sårt tiltrengte midler til? Kaller man det styrking av lokaldemokratiet?

Med Fremskrittspartiets budsjett kan man virkelig garantere at pengene går til eldre og skole og ikke til kulturhus, rådhus og høye godtgjøringer til ordførere, eller til å nedbetale gjeld.

5,8 milliarder kr i frie midler – hva ligger det i det? Det betyr at kommunene kan disponere midlene fritt, men nå har jeg forstått – og jeg tror at Kommune-Norge også kommer til å oppdage det – at inni disse såkalte frie midlene ligger det faktisk bindinger. Og kjenner jeg Regjeringen rett, har den vært kreativ nok til å bake inn mer i disse såkalte frie midlene. Her ligger også kirke, og her ligger overføringer til politiske partier. Hva ligger mer i disse såkalte frie midler?

Fremskrittspartiet garanterer skole og eldre med sitt budsjett.

Erling Sande (Sp) [21:40:45]: Den raud-grøne regjeringa har store ambisjonar for kulturen og for frivillig sektor. Dette blir slått fast i Soria Moria-erklæringa, og vi i Senterpartiet er særdeles fornøgd med at Regjeringa no følgjer dette opp med auka løyvingar på kulturbudsjettet. Derfor kan vi allereie neste år starte den opptrappinga av kultur- og frivilligheitspolitikken som vi lova veljarane våre i valkampen.

Gjennom frivillig arbeid blir folk aktiviserte til meiningsfylt og samfunnsnyttig verksemd. Frivillige organisasjonar yter dessutan viktige økonomiske bidrag til samfunnet gjennom tenesteproduksjon og omfattande ulønna innsats.

Særleg gledeleg er det at Regjeringa satsar spesielt på å sikre barn og unge eit godt fritidstilbod. I Regjeringa sitt framlegg til endringar i statsbudsjettet har vi fått på plass auka løyvingar til aktivitetar for barn og unge gjennom Frifond-ordninga på 15 mill. kr. Den førre Regjeringa har år for år kutta desse løyvingane, og til slutt foreslo dei å fjerne løyvingane heilt frå statsbudsjettet. No er den trenden snudd.

Frifond skal ikkje i framtida utelukkande vere avhengig av speleoverskotet i Norsk Tipping, men prioriterast som ei viktig ordning for å styrkje den frivillige barne- og ungdomsaktiviteten. I tillegg ligg tilskot til innkjøp av instrument for korpsa og auka støtte til Ungdomens kulturmønstring.

Senterpartiet vil at det skal spire i kultur- og organisasjonslivet over heile dette landet. Vi veit òg at når kommunane får meir pengar, blir det lettare å prioritere kultur lokalt. Med ei satsing på kultur får menneska meir å leve for, ikkje berre å leve av. Kultur og frivilligheit er fine ord, men vi skal hugse at bak desse orda ligg den opplevinga gamle Alma snart får når barnekoret oppsøkjer ho på gamleheimen og syng julesongar for ho. Der ligg dei opplevingane som miniputten har fyrste gong han fer over fjorden for å spele fotballkamp, og den opplevinga 15-åringane har på ungdomsklubben når dei sit og «jammar» og finn ut at dei etter kvart skal starte eit band. Kultur er ein god film, det er musikk som vi får gåsehud av, det er dramatiske teaterstykke, og det er sjølvsagt mykje, mykje meir.

I motsetnad til den avgåtte regjeringa har den nye regjeringa lova eit løft for kulturen og det frivillige arbeidet. No er vi i gang. Dette skal bli moro.

Karin Andersen (SV) [21:43:31]:Først en liten visitt til Fremskrittspartiet, som tydeligvis ikke helt kan bestemme seg for om de vil ha mer penger til kommunene eller ikke mer penger til kommunene. Det er helt ulike meldinger fra dem. Kanskje det mest oppsiktsvekkende er at de ikke forstår at økte ressurser til kommunene skulle treffe Fremskrittspartiet midt i hjertet, for jeg har oppfattet at de er opptatt av eldreomsorg. Det er jo nettopp fordi kommunene ikke har nok penger, at det nå er køer for å få hjemmehjelp, at det er kutt i hjemmehjelpstjenesten, og at det er køer for å få plass på sykehjemmet. Derfor er det meningsløst å snakke om valgfrihet for eldre før vi har fått på plass nok økonomi til at dette lar seg realisere. Dette har SV slåss for i alle år, og derfor er vi stolte og glade og lettet for at vi har fått dette på plass nå, og at vi også har sagt at vi skal trappe dette opp over flere år. Dette er et verdispørsmål. Det er et verdispørsmål om vi vil bruke pengene på disse tingene eller om man vil bruke dem til økt privat velstand for dem som har nok fra før. Og i det valget er vi rykende uenige med Fremskrittspartiet.

Kanskje er de største etiske, velferdspolitiske og økonomiske utfordringene vi har i samfunnet i dag, at noen er fattige og står utenfor arbeidslivet, og at arbeidslivet er så tøft at det er færre og færre som greier å stå til pensjonsalderen. Veldig mange av dem er kvinner, og veldig mange av dem velger å gå ned i stilling og tar det på sin egen økonomiske kappe. Dette er vi faktisk nødt til å gjøre noe med. Vi er nødt til å gjøre noe med arbeidslivet, slik at man faktisk kan stå der til pensjonsalderen og ha et arbeidsforhold som gjør det mulig. Derfor gjør vi nå disse endringene i arbeidsmiljøloven. Vi er nødt til å gå videre med det. Vi er også nødt til å se på omstilling i offentlig sektor på en slik måte at det ikke skaper unødvendig utstøting, for det har det gjort til nå. Det er vi nødt til å snu. Vi er nødt til å få en annen ideologi inn i dette. «New Public Management»-ideologien holder altså ikke hvis vi vil at folk skal stå i arbeid til pensjonsalderen.

Vi er nødt til å få på plass en mye mer aktiv politikk, slik at folk faktisk kan komme tilbake til arbeidslivet når de f.eks. har fått en funksjonshemming. Det mangler det mye på i dag, og denne regjeringen har en høy ambisjon om å få det til. Da er vi nødt til å gå gjennom hele systemet, slik at vi får på plass et virkemiddelapparat som henger sammen, fra helsevesenet til det som skal skje i Aetat, og det som skal skje i kommunesektoren.

Til slutt: Den etiske utfordringen er at det er noen som er så fattige at de ikke har hodet over vannet, og ikke greier å se lys i tunnelen. Dem er vi altså nødt til å løfte, slik at de også kan få ta del i velferden. For det er noen som aldri kommer til å kunne peke på statsbudsjettet og si: Jeg går i pluss. Da er det bare politisk etikk, moral og verdisyn som kan avgjøre om vi greier å løfte dem sammen med oss andre, når alle får det mye bedre.

Ola T. Lånke (KrF) [21:46:47]: Den forrige regjeringen hadde høye ambisjoner om økt kompetanse og verdiskaping. Viktige virkemidler for å få dette til var forbedring av kvaliteten i utdanningen i alle ledd og ikke minst å satse på forskning. Dette kjennetegner det framlagte budsjettet fra Bondevik-regjeringen. På denne bakgrunn er det grunn til å understreke hvor uheldig det er at den nye regjeringen ikke synes å ha de samme høye ambisjonene. Dette kommer til uttrykk på flere måter gjennom en dramatisk lavere avsetning til Forskningsfondet, reversering av forslaget om et obligatorisk annet fremmedspråk i ungdomsskolen og ikke minst smertelige kutt i overføringene til en rekke frittstående skoleslag.

De som kanskje vil merke dette aller mest, er de private høyskolene, der Regjeringen har foretatt vilkårlige kutt i basistilskuddet. På direkte spørsmål svarer statsråden at det ligger politiske vurderinger til grunn. Disse kuttene er også skjevt fordelt og virker tilfeldige. Mediehøgskolen Gimlekollen får størst kutt med 12 pst., Lovisenberg diakonale høgskole får 5 pst. og BI 1 pst. Noen saklig begrunnelse for at nedskjæringene i basistilskuddet har ulik størrelse, er heller ikke gitt.

Det som også er en kjensgjerning, og som understreker hvor uforståelig denne politikken er, er at de private høyskolene dekker en stor del av det nasjonale utdanningsbehovet innen vitale fagfelt som helse- og sosialfag, lærer- og førskolelærerutdanning. Et av de utdanningsområdene som i tiden som kommer, vil ha en betydelig underdekning, er førskolelærerutdanningen. Hovedårsaken til dette er at svært mange førskolelærere går over i skolen, og ikke minst den store barnehagesatsingen. Tall fra ECON Analyse viser at det i forbindelse med barnehagesatsingen trengs 3 000 flere førskolelærere, men vi savner en sammenheng mellom satsing og budsjett. På denne bakgrunn er det både ulogisk og ufattelig at en av de eldste og viktigste utdanningsinstitusjonene for førskolelærere i Norge, nemlig Dronning Mauds Minne i Trondheim, blir gjenstand for et kutt i basistilskuddet på over 1 mill. kr. Det er ikke til å legge skjul på at dette kuttet vil få store konsekvenser for det tilbudet skolen gir. Hvilket signal gir dette? Si meg: Har man virkelig ikke bruk for førskolelærere som ikke er utdannet ved en offentlig eid institusjon? Jeg tar i rettferdighetens navn med at den nye regjeringen har foreslått å øke kapasiteten ved førskolelærerutdanningen i landet med 80 studieplasser for å bedre rekrutteringen. Men hva monner det i disse tider? Alle skoler har behov for å tenke langsiktig i sin satsing. Det gjelder også private høyskoler. Nå skapes det usikkerhet. Det er grunn til å spørre om hvilken plass de private høyskolene skal ha i Regjeringens politikk. Regner Regjeringen i det hele tatt med de private høyskolene i den totale universitets- og høyskolepolitikken? Jeg håper at Regjeringen vil ta dette på alvor og sørge for en annen tilnærming – og ha høyere ambisjoner i kommende budsjetter.

Dag Ole Teigen (A) [21:50:15]: Eg synest det er interessant å leggje merke til kor stor effekten er av å auke skattane for dei som har dei høgaste inntektene.

Den førre, Høgre-dominerte regjeringa senka skattane med mange milliardar kroner. Dei med inntekt på 1 mill. kr fekk 20 000 kr i skattelette. Likevel merka vanlege folk lite eller ingenting til desse skattelettane. Dei som berre hadde 100 000 kr i inntekt, fekk faktisk ein auke i skattane på 1 500 kr.

Fleirtalsregjeringa legg opp til eit skattesystem der dei som er lågt lønna, og dei som har gjennomsnittlege inntekter, i all hovudsak skal betale same skatt eller mindre skatt neste år i forhold til 2005.

Det er berre dei 10 pst. rikaste som får skatteauke, men likevel blir skattane kraftig auka samla sett, fordi effekten av å auke skatten for dei rikaste er så stor som han er. Sagt på ein annen måte: Den førre regjeringa senka skattane for dei rikaste og bidrog dermed til mindre rettferdig fordeling, samtidig som dei fekk mindre pengar å bruke på velferd. Fleirtalsregjeringa aukar skattane for dei 10 pst. rikaste og bidreg dermed til meir rettferdig fordeling, samtidig som vi får meir pengar til å bruke på velferd. Dermed gir ikkje budsjettframlegget berre ein gevinst i forhold til at vi får ein meir rettferdig fordelingspolitikk, budsjettframlegget gir oss ein dobbelt gevinst: Effekten av å auke skattane for den rikaste tidelen i samfunnet er så stor at vi samtidig får fleire milliardar kroner meir å bruke på velferd. Dermed kan vi auke løyvingane til kommunane med 3,8 milliardar kr i forhold til det Bondevik II-regjeringa foreslo, slik at vi legg til rette for ein betre skule og ein tryggare alderdom enn det vi elles hadde lagt til rette for.

Vi kan auke løyvingane til helseforetaka med 500 mill. kr, slik at det kjem meir pengar til pasientbehandling ved sjukehusa. Neste år kan 20 000 fleire menneske få pasientbehandling i Noreg enn det den førre regjeringa la opp til.

Vi kan leggje inn 400 mill. kr meir enn den førre regjeringa til målretta tiltak mot fattigdom. 90 av desse millionane går til å styrkje rusomsorga. Og vi kan bruke 50 mill. kr til å redusere eigenandelstak 2 med 1 000 kr for betre å kunne skjerme dei som har stort behov for helsetenester. Kursendringa er tydeleg. Ved å auke skatten på kapital samtidig som vi senkar skatten på inntekt, sørgjer vi for at skatteauken så å seie berre rammar dei høgast lønte. Samtidig aukar vi inntektssida på statsbudsjettet.

Dermed legg budsjettet grunnlag for tre ting på ein gong – nesten som eit kinderegg: meir velferd, ein meir rettferdig fordelingspolitikk og ein ny og tydeleg situasjon med klare prioriteringar i norsk politikk.

Olemic Thommessen (H) [21:53:24]: Jeg vil gjerne få lov til å knytte noen kommentarer til noen av de forslagene som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har på kulturområdet.

Nå er det jo slik at Regjeringen har hatt veldig mange penger å rutte med på kultur, og sånn sett skulle man kanskje ha regnet med at det skulle vært ordnet opp i det meste. Og svært mye er det kommet prisverdige og gode påplussinger på, men det er noen huller også i denne sammenheng.

For det første har vi merket oss at det området som kalles for ABM, altså arkiv, bibliotek og museum, ikke har fått særlig store påplussinger i forhold til de forventninger – og jeg vil si berettigede forventninger – dette feltet har. Siden behandlingen av ABM-meldingen for ca. fem år siden har det vært store forventninger, og det har vært tøft å leve opp til. Jeg merker meg at man ikke har greid å føre det videre, til tross for at de partiene som nå regjerer, også er forpliktet på dette feltet.

Det andre området gjelder en liten sak i og for seg: Norsk Amatørteaterråd. Det har vært mye fokus på denne organisasjonen, for at den skulle legge om sine tildelingskriterier internt. Det har vi alle signalisert at de burde gjøre, og at de skulle belønnes for det. Nå har de gjort jobben, og de fikk ingen belønning. Det bør vi også komme tilbake til.

Men det viktigste som jeg vil peke på, er et forslag som vi har om å opprette en post som dreier seg om kompetansebygging innenfor folkekulturområdet. Det omfatter i første omgang husflid, folkemusikk, folkedans. Dette er det eneste felt – iallfall når det gjelder husflid og håndverk og de små håndverksfagene – der kompetansen bæres gjennom tradisjon. Den bæres fra utøver til utøver. Vi har ikke lenger husflidsskolene, vi har ikke lenger noen formell kompetanse på disse områdene. Og det vi har sett, er at voksenopplæringsmidlene år for år er blitt kuttet ned. Mange hadde nok kanskje håpet at det med de nye regjeringspartiene skulle bli en solid påplussing på voksenopplæringsmidler. Det ble det ikke. I det stykket er vi altså akkurat like gode, eller akkurat like dårlige, alle mann. Det er en ganske alvorlig situasjon, som vi bør få gjort noe med. Og jeg mener at man alvorlig bør overveie å se på hele ordningen, løfte de tingene som er kulturrelatert, over i Kulturdepartementets sfære, og kanskje også spisse dem som da blir liggende tilbake innenfor undervisning. Dette er det selvfølgelig Regjeringens privilegium å bestemme, men jeg tror det er viktig å se på det, fordi de tingene som er kulturrelatert, selvfølgelig taper i enhver diskusjon der det er de kompetanserettede – altså undervisningsmessige – hensyn som råder.

Carl I. Hagen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Jan Tore Sanner har bedt om ordet utenom tur for å fremme et forslag.

Jan Tore Sanner (H) [21:56:39]: På vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar jeg opp forslag nr. 42, som foreligger i endret form.

Presidenten: Jan Tore Sanner har tatt opp det forslaget han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [21:57:05]:Jeg har merket meg debatten her i dag. Jeg tenkte jeg skulle si at jeg synes at Fremskrittspartiet fortjener å bli tatt på alvor som landets nest største parti. Men da må de tåle å bli tatt på alvor også. Det er noe jeg alltid lurer på når det gjelder Fremskrittspartiet, og det er hvordan de klarer å slippe unna med påstanden om at de er et parti for folk flest, når de ikke bare har vært med på alle kjempeskattelettene til Bondevik-regjeringen, som utvilsomt har gitt mest til dem som har hatt mest fra før, men i tillegg i sitt eget budsjettforslag klinker til med 5 mill. kr i formuesskattelette til hver av de 100 rikeste. Hvorfor kan de ikke bare si det som det er: De ønsker at forskjellen mellom rike og fattige her i landet skal øke. Og budsjettet de har lagt fram, viser akkurat det.

Og så utviklingshjelpen: Hver gang Per Sandberg har vært på talerstolen, har han snakket om hvor viktig det er å hjelpe flyktningene der de er, istedenfor å ta dem imot i Norge. Hvordan klarer han og Fremskrittspartiet å slippe unna med det, når det i de landene og konfliktområdene der flyktningene kommer fra, kuttes over 9,2 milliarder kr i utviklingshjelp? Hvorfor kan ikke Fremskrittspartiet bare innrømme det: De er ikke opptatt av å vise internasjonal solidaritet. De synes det er best at folk holder seg i konfliktområdene de kommer fra, så slipper vi i Norge å forholde oss både til verden rundt oss og til våre brødre og søstre som lever der.

Hvordan kan Fremskrittspartiet håpe på å bli tatt på alvor i samferdselspolitikken, når de igjen mener at all bompengegjeld til 13 milliarder kr skal slettes, uten å legge inn fem flate øre av oljepengene i budsjettet for å få det til? Hvorfor kan ikke Fremskrittspartiet innrømme at de gjerne betaler bompengene én enkelt dag hvert fjerde år, sånn som de gjør hver valgkamp, men at de i virkelighetens verden mener at bilistene resten av årets dager må betale bompengene selv, akkurat som de gjør her med byrådsmakt i Oslo. Fremskrittspartiet har et budsjett der de brenner av 30 milliarder kr i skattelette i tillegg til de 13 milliardene som er i bompenger. Dette er enorme skatteletter. Det er å fjerne 6,5 pst. av hele statsbudsjettet. Det er å brenne til – eller å «burne», som det ville hete hvis det var bil det var snakk om – det er å sette cruisekontrollen på 200 km/t og låse rattet – i retning stupet. Jeg husker 1980-tallet og krakket som kom da, etter at vi prøvde Fremskrittspartiets oppskrift i Norge, i Margaret Thatcher sitt England, i Reagan og Bush sitt USA. Jeg har ennå til gode å høre en eneste fremskrittspartiperson komme opp med ett eneste land der det har gått bedre når de har brukt Fremskrittspartiets oppskrift med svære skattelettelser til de rikeste. Fremskrittspartiets budsjettforslag viser at de ikke er for folk flest, men mest for de rike, og det framviser klart for alle at partiet syr sammen sin økonomiske politikk inni en boble der Fremskrittspartiets egne skredderøkonomer kan sitte helt upåvirket av hvordan verdens økonomi i virkeligheten fungerer.

Hans Olav Syversen (KrF) [22:00:24]: Fra starten av i dette møtet, med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og til nå sist Sverre Myrli har det haglet med invitasjoner om nærmere samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Så nå har jeg tenkt å ta dette på alvor og komme med en utfordring til regjeringspartiene.

Vi går nå inn i behandling av fagkomiteenes budsjetter. Dersom de ordene vi har hørt i dag, skal følges av handling, så har Kristelig Folkepartis talere i løpet av denne dagen utfordret regjeringspartiene på en rekke områder hvor vi ønsker å se en endring i det framlagte budsjett. Dersom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener alvor med den invitasjonen flere av representantene har kommet med, så forventer vi faktisk å se at handlingene kommer i respektive fagkomiteer.

Sverre Myrli hadde møtt mange solide, jordnære KrF-ere – han var overbevist om at Kristelig Folkeparti ikke skjønte sitt eget beste. Men nå er det faktisk slik at når vi har tatt opp ulike områder som betyr mye ikke bare for Kristelig Folkeparti, men selvfølgelig mest for dem det gjelder, og som rammes av denne regjeringens budsjettforslag, så har vi fått til svar at dessverre var det ikke mulig å prioritere det innenfor rammen – en ramme som altså er økt fra denne regjeringens side med mangfoldige milliarder kroner.

Skulle representantene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet være i tvil om hvilke endringer vi gjerne skulle sett i de respektive fagkomiteer, så står vi gladelig til disposisjon.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for kveldsmøtet er over, men presidenten vil foreslå at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet, og anser det for vedtatt.

Petter Løvik (H) [22:02:54]:Fleire talarar har i dag snakka om kven som er vinnarar, og kven som blir taparar, med den nye politikken som vi no begynner å sjå ein liten snev av. Eg trur eg vil konkludere, i alle fall så langt, med at den verkeleg store taparen er den framtidige velferda i Noreg, det er den framtidige evna til å skape fornying, skape inntekter, for å sikre norsk velferd. Regjeringa har gått imot svært mange av dei strukturforslaga som den førre regjeringa kom med og fekk vedteke i Stortinget. Eg kan nemne eit eksempel frå samferdselssektoren. Der fekk vi fleirtal i førre periode for å gå inn og konkurranseutsetje Gjøvikbanen i NSB. Resultatet blei, som dei fleste kjenner, 30 pst. fleire ruter, 10 pst. lågare pris og betre materiell sett inn.

Kva seier den nye regjeringa? Den nye regjeringa vil stoppe vidare utvikling av den konkurransen. Her er det altså ideologien som set stopp for noko som ville kunne gi veldig mange eit betre tilbod. Regjeringa og fleirtalet seier også at dei vil heve grensene for anbod i det offentlege, noko som vil hindre mange småbedrifter i å kunne delta i konkurranse, noko som vil kunne stimulere til kameraderi og til nære kontaktar som er usunne for innbyggjarane og for næringslivet. Det er også, som fleirtalet har vore inne på i dag, ein ganske stor svikt elles i verktøykassa, i dei verktøya som skal til for å skape fornying, skape nye bedrifter, skape inntekter som kan drive velferda når oljealderen etter kvart ebbar ut.

Det har vore snakka om avskrivingssatsane, som er kutta med 1,6 milliardar kr i forhold til det som sentrum-Høgre-regjeringa i si tid foreslo. Maskininvesteringane skal framleis avskrivast med 20 pst., ikkje 25 pst., som vi foreslo. Og her er alvorlege kutt på svært mange av dei områda som skulle stimulere bedrifter og næringar til nyskaping og til nytenking. Eg tenkjer då på reiselivet, på Innovasjon Noreg, her er til saman kutt i hundremillionarkronersklassa i forhold til det som den nyleg avgåtte regjeringa kom med. Det er sikkert veldig mange gode ting dei pengane som er løyvde ekstra, kan brukast på, men det er framtida og framtida si velferd som må betale for det som no skjer.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [22:06:03]:Ofte høyrer me at det ikkje er forskjell på dei politiske partia her i landet. Desse påstandane har blitt tydeleg dokumenterte og tilbakeviste gjennom finansinnstillinga og gjennom denne debatten.

Me vil styrkje fellesskapet og etablere gode velferdsordningar for folk flest framfor å gje store skattelettar. Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet tek utgangspunkt i viktige verdiar. Når me no utformar ny politikk når det gjeld skule og utdaning, har våre verdiar og idealet om likskap og solidaritet ført til ei erkjenning av at det er nettopp like moglegheiter til å skaffe seg utdaning som er det viktigaste grunnlaget for eit solidarisk samfunn. Det er nettopp her me kan bidra til utjamning mellom menneske med ulik sosial og kulturell bakgrunn. Og i eit samfunn der kunnskap og kompetanse blir stadig viktigare, dermed òg for næringslivet sine moglegheiter, ja, så står dette heilt sentralt i ei utdaningsmessig demokratisering i landet vårt.

Skal me lykkast med og ha evne til innovasjon og nyskaping i næringslivet, er utdaning og forsking av avgjerande betydning. Det er viktig å skape eit breitt engasjement for å utvikle næringsverksemd i Noreg. Sjølv om Noreg er eit godt land å bu i, skal me bli endå betre. Me må skape verdiar og deretter fordele dei rettferdig. Verdiskaping og produksjon er ein føresetnad for ein god skule, for gode barnehagar til alle og ein verdig alderdom. Alle undersøkingar viser at dei landa som er gode til å fordele, òg blir gode til å skape verdiar. Men dette kjem ikkje av seg sjølv.

Noreg er eit råvare- og industrisamfunn. Men me verken vil eller kan konkurrere med land der det er låge løningar og dårleg utbygde velferdsordningar for folk flest. Vår konkurransekraft ligg framfor alt i at me har eit kunnskapsrikt folk. For å oppfylle vår visjon er me nøydde til å gå bort frå politisk passivitet og i staden ta grep i næringspolitikken. Slike grep er vår regjering i ferd med å ta. Me er i ferd med å fylle opp verktøykassa vår.

Me har inga tru på næringsnøytralitet og passivitet. Derfor er det viktig å vere aktive og medverke til å skape gode rammer for utvikling av framtidig næringsverksemd. Med ei fleirtalsregjering vil norsk næringsliv oppleve å ha stabile økonomiske rammevilkår og ei større føreseielegheit enn det dei har opplevd i dei siste fire åra. Ei fleirtalsregjering vil gje trygge, langsiktige og føreseielege rammer.

Den nordiske samfunnsmodellen har medverka til at dei nordiske landa er blant dei mest konkurransedyktige i verda. Dette skal me byggje vidare på. Me skal halde oppe og styrkje velferdsstaten i framtida. Då er det avgjerande å etablere eit sterkt og godt samarbeid mellom næringsliv, befolkning og forskingsmiljø.

Anette Trettebergstuen (A) [22:09:18]: Statsbudsjettet bærer tydelig preg av at vi har fått et nytt politisk flertall i norsk politikk – et flertall som satser på velferd og fellesskap, et flertall som satser på det som er viktig for vanlige folk.

Den nye regjeringen er ikke bare opptatt av en sterkere satsing på fellesskap, rettferdighet og velferd her hjemme. Kampen mot fattigdom og kampen for utvikling, demokrati og menneskerettigheter er vår største globale utfordring og en viktig oppgave for den nye regjeringen. Nettopp derfor skal vi styrke Norges innsats for fattigdomsbekjempelse, for en mer rettferdig fordeling og for en mer demokratisk verdensorden. Vi skal jobbe for et sterkere FN, og vi skal styrke Norges fredsinnsats.

Hvert eneste år dør det tre millioner barn av sykdommer som kan forhindres ved en enkel vaksine. Vanlige sykdommer som våre barn vaksineres mot, tar millioner av liv i den fattige del av verden. Det globale vaksineprogrammet GAVI trenger en sterkere innsats fra verdens rike land for å kunne vaksinere flere barn. To dråper i munnen eller et stikk i armen, og et liv er reddet. Barnedødeligheten går ned, og færre kvinner dør i barsel.

Det koster under 200 NOK å vaksinere et barn for livet. Vaksinering av barn er en viktig, effektiv og billig form for bistand. Det er en direkte investering i den viktigste ressursen som disse landene har – det er en direkte investering i barna, i framtiden.

Den forrige arbeiderpartiregjeringen gjorde Norge til en av de mest ledende giverne til Vaksinefondet. For den nye regjeringen er det også viktig med en ny offensiv og en styrket innsats til Vaksinefondet.

Kampen mot internasjonal fattigdom er en viktig kamp for den nye regjeringen. Det er en kamp vi skal ta med mange ulike virkemidler. Ett av disse virkemidlene er nettopp vaksinering av barn. Verden har vaksinene, verden har pengene, og verden har kunnskapen. Det mangler bare på verdens vilje.

Jeg er derfor svært glad for at Regjeringen nå øker Norges bidrag til internasjonale vaksineprogrammer med 200 mill. kr på neste års budsjett. For i Norge har vi kunnskapen, vi har pengene, og den nye regjeringen har viljen og musklene som skal til for å investere i den viktigste ressursen i kampen mot global fattigdom, nemlig barns helse.

Ulf Leirstein (FrP) [22:12:09]: Jeg registrerte at representanten Heikki Holmås fra SV ville ta Fremskrittspartiet på alvor, og det ser vi absolutt fram til at han også skal gjøre i framtiden. Men det blir noe hult over det når representanten Heikki Holmås angivelig skal ta oss på alvor og han ikke kan ha satt seg veldig mye inn i hva som er Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, som er presentert gjennom budsjettinnstillingene.

Heikki Holmås etterlyser hvordan vi har tenkt å nedbetale og slette bompengegjelden til landets bompengestasjoner på 13 milliarder kr. Det er sånn at det i denne sal for en liten tid tilbake ble fremmet et Dokument nr. 8-forslag som senere skal behandles og tas stilling til i denne sal, hvor Fremskrittspartiet foreslår å nedbetale denne gjeld på akkurat samme måten som flertallet for noen år tilbake valgte å slette gjelden til Gardermobanen. Det kan da ikke være noen forskjell på å slette gjelden til utbyggingen av Gardermobanen og å slette gjelden til landets bompengestasjoner.

U-hjelp og bistandspolitikk: Jeg konstaterer at i det budsjettet som flertallet kommer til å vedta senere i dag, ligger det inne flere kutt på den direkte bilaterale u-hjelpen. Det tolker jeg og Fremskrittspartiet som et signal fra den nye regjering om at man ikke ser at den direkte bilaterale u-hjelpen kanskje gir de effektene man faktisk ønsket.

Fremskrittspartiet er tilhenger av å ha en skikkelig nødhjelp til katastrofeområder. Vi satt her for noen uker siden og støttet store overføringer til de områdene som var rammet av jordskjelv i Pakistan og India. Det er viktig at Norge som nasjon bidrar ved den type kriser, den type katastrofer, og det er det vi altså ønsker med vår politikk. Hvis man også hadde lest vårt budsjett nøye, ville man sett at på flere områder ønsker vi å bruke betydelige ressurser på det. Men vi har ingen tro på den direkte bilaterale u-hjelpen på mange områder, som i mange land går rett i lomma på griske diktatorer som lar sitt eget folk sulte i hjel. Det er ikke en politikk Fremskrittspartiet støtter.

Så la meg ta en visitt i forhold til formuesskatten. I Fremskrittspartiets forslag fjerner vi hele formuesskatten fra 1. januar 2006. Da betyr det selvfølgelig at om du er rik eller fattig, vil alle de kategoriene som i dag betaler formuesskatt, slippe å betale formuesskatt. Det betyr selvfølgelig at hvis man er såkalt rik, i SVs terminologi, ja, så vil man slippe formuesskatt. Men det betyr også at hvis man er minstepensjonist med et nedbetalt hus og sliter for å få endene til å møtes, skal man slippe å betale formuesskatt, selv om man altså har oppsparte verdier i form av f.eks. bolig. Det er en god og en sosial profil, som den nye regjeringen ikke innfrir.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [22:15:40]: I replikkvekslinga etter innlegget mitt tidlegare i dag kom eg i skade for å bruka for låge tal om nivået på kontantstøtta i budsjettforslaget for neste år. Det rette er 300 kr over nivået sommaren 2003, før Bondevik II auka kontantstøtta bl.a. på kostnad av småbarnstillegget. Eg kom i skade for å seia «200 kr under», og det vil eg ikkje ha ståande.

Så må eg seia at for Senterpartiet er det viktig at folk kjenner oss igjen etter valet på det vi sa før valet. 5,7 milliardar kr til kommunane er på plass, fyrste trinn av Kulturlyftet like eins. På næring, samferdsel og fordeling er vi på rett veg.

Debatten i dag har vist at trass i at vi er tre ulike regjeringsparti, er vi på same lag, og vi har høge ambisjonar. Debatten har òg vist ein splitta opposisjon, med eit framstegsparti som tek eit oppgjer med Høgre, og som står for f.eks. ei halvering av landbruksstøtta og kutt i bistandsbudsjettet på 9 milliardar kr. Debatten har òg vist at Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre står saman i denne innstillinga, men no skal dyrka eigne profilar.

Vi ser med glede og spenning fram til det viktige arbeidet som no skal gjerast i regjering og storting og ute i landet. Folk skal merka eit auka engasjement for næringsliv og busetjing i heile landet, for kampen mot fattigdom, for ein god skule og ei verdig omsorg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [22:17:57]: Som Stortingets nest største parti er det viktig at Fremskrittspartiet tas på alvor. Fremskrittspartiet skal være partiet for folk flest, Fremskrittspartiet skal være det partiet som har et betryggende sosialt ansikt. Som jeg tidligere har sagt, er for svært mange inntektsutviklingen for folk viktigst for å se i hvilken grad en prioriterer sosiale forhold. Jeg har tidligere i debatten tatt fram to sitater fra Fremskrittspartiet i finansinnstillingen. Fremskrittspartiet sier på side 22 at en går inn for et skattesystem som er langt flatere enn det vi har i dag. Er det slik at Fremskrittspartiets velgere er enig i at vi i Norge skal gå vekk fra prinsippet om skatt etter evne, at vi skal gå vekk fra det progressive skattesystemet og innføre det som er høyresidens skattesystem, nemlig å redusere inntektsbeskatningen og øke beskatningen på forbruk, øke beskatningen gjennom moms, eksempelvis? Det er tvilsomt om Fremskrittspartiet har oppslutning selv blant sine egne velgere når det gjelder å gå vekk fra et prinsipp om skatt etter evne.

Punkt 2: På side 35 i innstillingen står det at Fremskrittspartiet skal gå inn for at «lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger (…) blir bestemt individuelt eller på den enkeltes arbeidsplass».

En vil altså fundamentalt endre maktforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, et maktforhold som er helt sentralt for å sikre en balanse i interessene til de ulike grupper, en vil gå til store angrep mot landsomfattende tariffavtaler som er helt avgjørende for at en skal sikre en helhet i inntektsutviklingen i samfunnet. Både internasjonal og historisk erfaring viser at et slikt system når det gjelder inntektsdannelsen, fører til at det blir enorme forskjeller i disponibel inntekt mellom folk som har fulldagsarbeid. Hvorfor er det viktig for Fremskrittspartiet å legge til rette for en slik utvikling? Hvorfor er det så viktig, når en har slagordet «For folk flest», når folk flest taper så til de grader på et slikt samfunnssyn? Det hadde vært befriende om Fremskrittspartiet kunne begynt å fortelle folk hva som er partiets egentlige prioritering, nemlig større inntektsforskjeller mellom folk. Det er konsekvensen i et nøtteskall.

Presidenten: Presidenten vil bekjenne at han sliter med å holde formannen i Fremskrittspartiet unna debatten, men hittil har det gått bra.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [22:21:10]: Vi har vært gjennom en lang dags debatt, som har ført til visse avklaringer i det politiske ordskiftet. Vi har fått avklart en betydelig forskjell mellom det skatteopplegg som vil gjelde for 2006, i forhold til det som gjelder for 2005. En person med 2 mill. kr i bruttoinntekt, og med den formuen og det aksjeutbyttet som er vanlig for denne inntektsgruppen, fikk 50 000 kr i skattelette av Bondevik-regjeringen for inneværende år. Regjeringen Stoltenberg legger opp til en skatteskjerpelse for neste år på 35 000 kr. Vi har fått avdekket den hulheten som har vært i Høyres retorikk om skattelette for dem med lave inntekter, og fått avklart at de med 5 mill. kr i inntekt ville fått 72 000 kr mindre i skatt med Bondevik-regjeringens opplegg enn de får med Stoltenberg-regjeringens opplegg, mens vi skal erkjenne at de med 150 000 kr i inntekt ville ha fått 1 krone mer i skattelette hver dag. Det er denne krona som Høyre og dessverre også Kristelig Folkeparti kaller sosial profil.

Jeg bad om ordet til en åpenbar misforståelse i sted etter å ha hørt Høyres leder snakke om spøkelsene knyttet til økt rente ved det økonomiske opplegget fra Regjeringen, et spøkelse som bare Høyre ser. Det er tvert imot gjennomført grundige analyser av det økonomiske opplegget som har slått fast at opplegget fra Stoltenberg-regjeringen, i likhet med opplegget fra regjeringen Bondevik, vil virke om lag nøytralt på økonomien, og det er derfor ikke noen grunn til å hevde at det vil bidra til økt press i økonomien.

Vi har hatt en debatt hvor det står igjen en økende avstand mellom partiene på borgerlig side. Ikke minst har vi hatt en debatt hvor Fremskrittspartiet har tatt et kraftig oppgjør med Høyre. Det er det bildet som står igjen etter denne debatten.

Så minner jeg også om den ustabilitet, den uro og de kriser som har preget budsjettbehandlingene de siste årene. Vi har sett en helt annen budsjettbehandling knyttet til årets budsjettdebatt, en budsjettbehandling hvor det er et avklart flertall. Det er en ny politisk situasjon, hvor det er et flertall som står sammen om en klar politisk profil som er annerledes enn profilen til den avgåtte regjeringen, en profil som bygger på å prioritere velferd framfor skattelette, som bidrar til en mer rettferdig fordeling, og som bidrar til en ansvarlig økonomisk politikk. Ikke minst har vi sett en ryddig behandling av budsjettet som resulterer i en flertallsbeslutning her i salen i dag, og vi har ikke sett det spill og den usikkerhet som har preget tidligere års budsjettbehandlinger. Det er en klar fordel for norsk demokrati og for norsk økonomisk styring.

Presidenten: Heikki Holmås har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [22:24:36]: Jeg tar ordet for å få sagt to ting helt på tampen av debatten.

Det ene gjelder alle de som har kommet med innspill om de avgifter som har vært nevnt. Der er det altså sånn at fra vår regjerings side har vi en klar ambisjon om en helhetlig gjennomgang av hele avgiftspolitikken, både for å få vite hvordan man vil den skal virke, eksempelvis i forhold til miljø, hva det er som virker, og hvordan avgiftene kan virke på en rettferdig måte. Det er grunnen til at vi har avvist de fleste forslag i budsjettet.

Til slutt må jeg gi Dagfinn Høybråten en innføring i minstefradraget i forhold til vår sosiale profil. Ja, vi hevet ikke den øvre grensen så mye som den forrige regjeringen gjorde. Det er altså sånn at en heving av den øvre grensen gir en skattelette til alle med inntekt over det gamle minstefradraget, men ikke til dem som har de laveste arbeidsinntektene. De tjener derimot på å øke prosentsatsen på minstefradraget. Det gjør vi. En som har en lønn på 179 000 kr, får 1 500 kr i skattelette. Det er to og en halv gang så mye som en som har 400 000 kr. Hvis ikke det er sosial profil, så vet ikke jeg.

Erna Solberg (H) [22:26:07]: Det er sent på kvelden, og jeg vet egentlig ikke om man skal la seg provosere av åpenbart innvortes forbruksinnlegg fra talerstolen.

Det er ikke kommet noen flere avklaringer om Arbeiderpartiets og Regjeringens skatteprofil, men det har vært en total tilsløring fra Arbeiderpartiets side av hva konsekvensen av skatteprofilen deres vil være, særlig i forhold til hva de sa før valget. Det er mulig at man kan regne seg til mange gjennomsnittstall, men det er slik at det man gikk til valg på, har man ikke innfridd. Jeg synes det er bra, for jeg synes det er flott at vi gjennomfører skattereformen. Men det er slik at de med høyest inntekt får senket marginalskatten. Det samme symbolet ble brukt i alle debatter i fjor høst, nemlig symbolet Reiten og Helge Lund – de får store skattelettelser fra regjeringen. Så kan man late som om man har avklart noe. Det har man ikke. Det er stort sett en tilsløring av skatteprofilene som har pågått.

Så til den åpenbare misforståelsen som ble forsøkt tatt inn i replikkordskiftet. Jeg har ikke snakket om spøkelser, men det er ingen tvil om at det har skjedd en forsterkning i forventningene om økt rente etter at Regjeringen tiltrådte. Det leser man i markedet. Det sies også fra Norges Bank. Det man peker på, og det er det flere økonomer som har påpekt, bl.a. Erik Bruce i Nordea Markets, er den rød-grønne regjeringen og finansminister Kristin Halvorsen som forklaring, fordi politikkens sammensetning blir mer ekspansiv, selv om handlingsregelen holdes. Det bekreftes av de brevene og de svarene på spørsmål som er gitt til Høyres gruppe i forbindelse med behandlingen av finansinnstillingen.

Dermed må man se for seg at presset blir sterkere. Det er ikke den eneste grunnen til at vi kommer til å få renteoppgang, men man møter en situasjon hvor det allerede begynner å bli press i deler av økonomien, med å øke det ytterligere. Den langsiktige utfordringen er at arbeidskraften går fra privat sektor over til offentlig sektor. Det er villet politikk, men det har en konsekvens, og jeg synes man skal være ærlig av og til og snakke om den typen konsekvenser.

Jeg skal innrømme at for de laveste inntektsgruppene har man en like god profil fra Regjeringens side, men jeg skjønner ikke hvorfor det er så utrolig viktig å skatte lavtlønnete heltidsarbeidende mer. Det er det man gjør. Den gruppen som nå ligger akkurat i innslagspunktet, over det gamle minsteinntektsinnslagspunktet, de helsearbeiderne, de førskolelærerne, de gruppene som er i full jobb, de kvinnene vi gjerne skulle sett jobbet litt lenger, er de som faktisk opplever å få mindre skattelettelse fra denne regjeringen.

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [22:29:31]: Her gjentar representanten Solberg den misforståelsen som hun har gjort seg skyldig i. Det er altså slik at det er foretatt fullstendige kjøringer av det budsjettopplegg som Regjeringen har lagt fram, i likhet med det som var gjort av den forrige regjeringen. På samme måten som den forrige regjeringens opplegg ville virket nøytralt på økonomien, står det i disse analysene at denne regjeringens budsjettopplegg vil virke om lag nøytralt på økonomien. Det finnes altså ikke fnugg av belegg for å hevde at det budsjettopplegg som i dag blir vedtatt, vil bidra til et press på økonomien som skulle begrunne noen virkning på renta.

Så snakker Erna Solberg igjen om symbolvirkninger. Men Erna Solberg har sett fullstendig bort fra at det ikke var noen økning i formuesskatten i fjor høst. Det var ingen økning i utbytteskatten. Det var en ren lettelse i beskatningen på lønnen som gjorde at en person med 2 mill. kr i inntekt fikk en skattelette på 50 000 kr. Men i år er det en økning i formuesskatten. Og i år er det en økning i skatten på aksjeutbytte. Det betyr at den samme personen kommer ut med en skatteskjerpelse på 35 000 kr. At Erna Solberg ikke tar med seg at det er en forskjell i formuesskatten mellom i fjor og i år, og ikke tar med seg at det er en forskjell i aksjeutbyttebeskatningen mellom i fjor og i år, er betenkelig i seg selv, men det er en realitet som man må ta med for å studere fordelingsvirkningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–4.

(Votering, se nedenfor)