Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Asmund Kristoffersen (A) [13:06:27]: (ordfører for saken): Stortingets behandling i dag av spørsmål knyttet til bygging av vindkraftanlegg i Norge har utgangspunkt i et privat forslag fra fire representanter fra Fremskrittspartiet.

Nå tar ikke dette forslaget opp det helt overordnede spørsmålet knyttet til den meget bekymringsfulle kraftbalansen i Norge som tilsier at vi i løpet av tre–fire år vil ha et gap mellom produksjon og forbruk som tilsvarer opp mot 10 pst. av vårt forbruk i et år med normal nedbør. Ja, Statnett har anslått underskuddet allerede i 2008, forutsatt normalår, til å være opp mot 10 TWh. Dette betyr at vår forsyningssituasjon begynner å bli vanskelig å håndtere. Derfor er enhver sak som omhandler mulig energiproduksjon og for så vidt også sparetiltak og redusert forbruk, viktig. I så måte er det viktig at Stortinget er invitert til å debattere sider ved vår vindkraftproduksjon. Men det er også slik at et såkalt Dokument nr. 8-forslag ikke egner seg til å få belyst alle sider ved en slik sak på en tilstrekkelig omfattende måte.

Vi trenger mer kraftproduksjon i Norge, og vi har rike naturressurser som kan gi oss den kraft vi trenger, om vi bruker vår kunnskap og vår kompetanse til å finne løsninger som kan redusere utslippet av klimagasser

Det er en samlet komite som i innstillingen uttrykker at vi har et stort potensial til å utnytte nye og fornybare energikilder, der miljøvennlig vindkraft er en av flere muligheter. Ja, komiteen sier:

«Det er derfor rimelig å kunne øke utbyggingen av miljøvennlig vindkraft og gjennom konsesjonssystemet sørge for en god regional og nasjonal koordinering av vindkraftutbyggingen.»

Ingen partier, unntatt Fremskrittspartiet, vil gi sin støtte til forslaget om en samlet plan for utbygging av vindkraftanlegg i Norge. Flertallet mener at dette vil føre til meget omfattende utredninger. Flertallet ser heller ikke for seg at en i et arbeid med en samlet plan vil kunne gå dypt nok til å kunne avdekke alle nødvendige problemstillinger og faktorer som kan ha betydning for det enkelte vindkraftprosjekt. En slik plan vil derfor få liten reell verdi.

Vi som tilhører flertallet i Stortinget, mener at det er gjennom konsesjonsbehandlingen, ved grundige konsekvensutredninger i enkeltsakene, avveining av alle nødvendige hensyn, bruk av vedtatte virkemidler, høringer, tematiske konfliktvurderinger og forbedrede retningslinjer, at en kan få tatt helhetlige beslutninger.

Bygging av vindkraftanlegg kan i svært mange tilfeller være konfliktfylt med hensyn til naturmiljø, biologisk mangfold, naturtyper, friluftsliv, landskap, arealbruk, kulturminner, kulturmiljø, næringsvirksomhet – og ikke minst for reiselivsnæringens vedkommende. Flertallet har derfor bedt Miljøverndepartementet og andre involverte departementer i sitt arbeid med retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg å vurdere en rekke forhold, som f.eks.:

• inkludering av reiseliv og annen relevant næringsvirksomhet i kriteriegrunnlaget

• landskapsverdier sett i lys av landskapsvernkonvensjonen

• rollen til fylkeskommunale og/eller regionale planer, der en bl.a. kan vurdere krav til omfanget av slike planer

• konsentrasjon av større vindkraftanlegg plassert på lokaliteter uten store miljø- og interessekonflikter, i stedet for svært mange små spredte anlegg langs store deler av kysten

Vi legger også vekt på hvordan en skal få til å involvere interessegrupper, utbyggere og næringsliv i arbeidet med regelverket. Vi ønsker å legge til rette for måter å bringe de ulike interessene sammen på, slik at en om mulig kan få til løsninger som kan være akseptable for de berørte parter.

Jeg mener at vi gjennom dette kan få til en fortsatt utbygging av mer vindkraft og utnytte de store mulighetene dette gir for miljøvennlig kraftproduksjon.

Nå vil selvsagt mindretallet i komiteen, Fremskrittspartiet, selv redegjøre for sitt standpunkt. Jeg må likevel si at jeg synes partiets standpunkt i forbindelse med deres samlet plan-forslag er uklart, når de i sine merknader sier:

«Disse medlemmer mener det er fullt mulig å lage en slik plan på et overordnet detaljnivå, uten at det må være like detaljert og omfattende som samlet plan for vannkraft.»

Og så sies det:

«Disse medlemmer mener samtidig at det vitner om forskjellsbehandling når flertallet ikke våger å utsette vindkraftprosjekter for en lignende helhetsvurdering som vannkraftprosjekter utsettes for.»

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:12:02]: Stortinget gir i dag grønt lys for fortsatt storstilt utbygging av vindkraft uten at man legger til grunn en skikkelig nasjonal samlet plan. Det synes jeg er betenkelig. Men det illustrerer samtidig den forskjellsbehandlingen som Stortinget bedriver i favør av vindkraft. Miljøfanen heves høyt når man diskuterer vannkraft og gasskraft, og det innføres en rekke restriksjoner og overordnede planer. Men miljøfanen gjemmes bort i en krok når man diskuterer vindkraft. Konsekvensene av et slikt feilspor kan fort bli store, både energipolitisk og miljøpolitisk.

Omfanget av vindkraftprosjekter er betydelig. 22 vindkraftprosjekter er allerede i drift eller har fått konsesjon. I tillegg er hele 71 vindkraftprosjekter til konsesjonsbehandling eller forhåndsmeldt til NVE. Det tilsvarer minst 3 360 vindmøller langs kysten. Og bransjen varsler stadig om nye prosjekter.

La meg derfor understreke at en samlet plan for vindkraft, hvis den blir vedtatt, ikke vil være til hinder for å oppnå målet Stortinget allerede har vedtatt, om 3 TWh vindkraft innen 2010. Det målet har vi allerede oppnådd med dagens gitte konsesjoner. Men en samlet plan vil bidra til at vi ikke går oss vill i en masse enkeltsøknader og enkeltkonsesjoner i den vindmølleskogen som vokser fram som en konsekvens.

Jeg synes det er viktig å lytte til grasrota. Jeg ser at det opprettes en rekke folkeaksjoner mot vindkraftanlegg langs hele kysten. Regionale og lokale politikere både fra regjeringspartiene og fra opposisjonen etterlyser en samlet plan. Sist ut nå var årsmøtet i Finnmark Venstre. Men jeg registrerer at avstanden er lang fra Stortinget til grasrota. Men folkeopinionen reagerer på dagens politiske kurs, og det med rette.

Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren har nylig vurdert 52 planlagte vindkraftprosjekter. De konkluderte med at det er store eller svært store miljøkonflikter ved 29 av disse prosjektene. Miljøvernorganisasjonene er derfor bekymret over storstilte, statssubsidierte inngrep på urørte områder, og reiselivet frykter for turistsatsingen.

Et eksempel på det ser vi i Haugesunds Avis 1. mars i år. Der kan man lese:

«Norsk Hydro og Haugaland Kraft ønsker å fjerne et stort skogsområde i Karmøyheiene for å gi bedre plass til den planlagte vindmølleparken.»

Det er ingen politiker som går ut og tar sterkt avstand fra dette. Andre steder ser vi at det bygges 150 meter høye vindmøller langs kystlinjen, i urørte naturområder og med politikernes velsignelse. Samtidig er det interessant å reflektere litt over den kampen Regjeringen har varslet mot dem som våger å bygge seg en hytte i denne strandsonen. Da er man ute på tynn is. Så kanskje framtidige hyttefelt må utformes som små vindmøller for å bli godkjent?

Stortingsflertallet vil påstå at fylkesvise delplaner ivaretar miljøutfordringene, og man viser bl.a. til konsesjonsbehandlingen. Ja, jeg forstår argumentet, og jeg kan delvis akseptere det, men problemet er at dagens system ikke fungerer tilfredsstillende. Hadde det gjort det, hadde vi ikke sett alle de konfliktene vi ser nå. Jeg forstår ikke hvorfor det er kurant og helt uproblematisk å oppfordre fylkene til å lage fylkesvise planer, mens det er byråkratisk og umulig å ta de fylkesvise planene og koordinere dem på et nasjonalt nivå. Det smaker mest av vond vilje.

Problemet er at de fylkesvise planene ikke tar tilstrekkelig hensyn til Statnetts overordnede ansvar for investeringer i nettet, og de koordinerer ikke arbeidet på tvers av fylkesgrensene, noe representanter fra reiselivsnæringen gav uttrykk for da de traff komiteen for noen uker siden. De ser jo hele kysten under ett når de reiser opp og ned med Hurtigruten. Det gjør ikke fylkespolitikerne, og derfor ville en nasjonal plan vært bra.

Kanskje er dette bare et typisk tegn på norsk energi- og miljøpolitikk i praksis. Vi har jo ingen nasjonal energiplan. Regjeringspartiene stemte sågar imot forslaget fra Fremskrittspartiet og resten av opposisjonen om å utarbeide en. Vi tallfester målene for politisk korrekte tiltak som vindkraft og fjernvarme, men vi utelater måltall for gasskraft og vannkraft. Regjeringen subsidierer vindkraft villig vekk, men sier den ikke har verktøy som kan utløse investeringer i gasskraftverk.

Administrerende direktør Storegjerde i Sunnfjord Energi satte vel egentlig tingene på rett plass da han uttalte til NRK Sogn og Fjordane den 21. desember i fjor at vindkraft er ulønnsomt, men «dette er jo politisk bestemt, det er den rådende energipolitikken i kongeriket i dag at det desidert dyreste alternativet skal løftes opp».

Trolig er det nettopp det vi ser konturene av nå. Regjeringen har rotet vekk ordningen med grønne sertifikater. Dermed vil framtidig satsing på vindkraft skje gjennom ytterligere statlige subsidier, og dette skal skje basert på byråkratiske skrivebordsøvelser, noe som understreker behovet for en samlet plan enda mer. Regjeringen legger vekk markedsbaserte løsninger som grønne sertifikater ville sikret. De vil ligge og støve ned ved siden av ønsket om en samlet plan for vindkraft. Begge deler er gode verktøy både i energipolitikken og i miljøpolitikken, men Regjeringens verktøykasse er pr. i dag like godt bortgjemt som de grønne sertifikatene.

Jeg tar med dette opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ivar Kristiansen (H) [13:17:37]: Først av alt: Høyre stemmer ikke for Fremskrittspartiets forslag i den saken vi nå behandler. Jeg tror at bare ordene «samlet plan» burde fått Fremskrittspartiet til å ta seg litt bedre tid i garderoben før de fremmet dette forslaget. Hvis man har litt kunnskap om byråkrati og hvor mange saksbehandlere som i årtier har vært i sving med «samlet plan», burde man ha tenkt mer på om det var fornuftig å fremme dette forslaget – særlig i en situasjon der vi vet at vi har instrumenter, at vi har institusjoner, ja at vi har «vesen» nok i Norge i dag som også behandler spørsmål om vindkraftanlegg, hvor alle tenkelige hensyn blir ivaretatt – og jeg tror de blir ivaretatt på en betryggende måte. På den bakgrunn ønsker ikke Høyre å støtte dette forslaget, som bare vil glede dem som er opptatt av å få enda flere hender i arbeid, enten det er i et eller annet direktorat eller i et eller annet fylkesbygg rundt om i Norge. Høyre er heller ikke tilhenger av å sette fylkeskommunene i gang med å utarbeide fylkesvise planer – bare for å tilføye det.

Den energipolitiske debatten vi har gående i Norge i disse dager, er slik sett svært interessant. Saksordføreren var på en utmerket måte inne på komiteens behandling av denne saken. Vi får nå på løpende bånd energipolitiske saker til behandling i denne sal. Det som det er størst grunn til å stille spørsmål ved i vår energipolitikk, er hvordan det er mulig at Norge, som en energipolitisk stormakt som forsyner vesentlige deler av Europa med energi, har stilt seg i en situasjon hvor vi har energiknapphet, og hvor vi nesten ikke vet hvordan vi skal håndtere de kriser som kommer til å dukke opp i fremtiden. Vi ser at vi har stilt oss i en situasjon her hjemme der vi i et tørrår kan ha et gap på opp mot 50 TWh, der spørsmålet om inndekning av energibehovet vårt er uløst. Jeg har ikke sett at Regjeringen har fremsatt noe slags forslag til løsning på hvordan vi skal få en tilfredsstillende og trygg inndekning av det som er et spørsmål som nærmer seg en krise.

Jeg tror som sagt at saker om vindmøller og vindmølleparker blir behandlet tilfredsstillende i dag. De nødvendige hensyn blir ivaretatt i de enkelte søknader. Men alle som er opptatt av energipolitikk, og i særdeleshet grønn fornybar energi, har nå sett at Regjeringen elegant har lagt også den grønne sertifikatordningen til side. Etter hvert som vi ser konsekvensene av det, vil vi få en sidevirkning ved at det vil dukke opp færre typer søknader om enten vindmøllepark eller andre typer fornybar energi i Norge. På den måten har vi sett at den nye regjeringen har valgt de energipolitiske spørsmål og malt seg inn i et hjørne – et hjørne der de ikke kan anvise utgangen selv. Og jeg er redd for at dette kan ende med at det er andre som må hjelpe dem ut av det hjørnet de har malt seg inn i.

Bare for å avslutte: Vi vet at et nei til gasskraftverk i Midt-Norge kan løses ved å bygge 800 100–200 meter høye vindmøller. Jeg er ikke sikker på at det er den veien vi må bevege oss. Vi må tvert imot advare mot en slik ordning. Men å få dette løst ved en eller annen form for samlet plan for vindmøller i Norge er ikke svaret. Det som trengs, er politisk initiativ og politiske beslutninger. Der tror jeg vi har langt mer å diskutere med Fremskrittspartiet enn det å få flere hender i arbeid i norske fylkesbygg.

Heidi Sørensen (SV) [13:22:41]: Vindkraft er en fornybar ressurs som vårt land er velsignet med å ha stort potensial for å utnytte i rikt monn. Det er en fornybar ressurs som kan gi grunnlag for evig verdiskaping langs kysten, hvor de store vindressursene befinner seg. Vindkraft har også det ved seg at det er en av de energikildene som ikke bidrar til at det blir produsert klimagasser som ødelegger klimaet på jorden, som vi ser i stadig større grad. Jeg legger merke til at det fremdeles er et hensyn som Fremskrittspartiet velger ikke å legge avgjørende vekt på når de utformer sin energipolitikk. Når vi utformer vår energipolitikk, er vi opptatt av at den skal være bærekraftig på sikt, og da er vindkraft et viktig element nettopp fordi den ikke medfører klimaendringer.

Vindkraften har stort potensial. Mye av det som har skjedd de siste fem årene, er svært gledelig. Stortinget satte i forrige perioder opp ambisjoner og målsettinger som vi kommer til å overoppfylle, og det er bra. Det er allerede søkt om 3 TWh vindkraft, og det er planer om opptil 30 TWh. Jeg tror ikke alle disse planene blir realisert. De som har vært med så pass lenge som meg, vil huske den tid det var sånn at hvis man var på seminar for å diskutere energi, var man heldig hvis det var en dame som på slutten av dagen fikk 3 minutter til å si noe om alle de nye fornybare energikildene til sammen. Nå har vi kommet dit at det er her de store potensialene diskuteres.

Likevel må det sies at i en nordisk sammenheng er ikke Norge et foregangsland på dette området. Vi vet at Danmark har utviklet en vindmølleindustri som har gitt en av deres største eksportartikler. Det har ikke skjedd ved en tilfeldighet. Det har skjedd ved en systematisk satsing gjennom årtier fra den danske stats side, som har bygd en industri de i dag er svært stolt av og glad i å vise fram. I Sverige har de en bioenergiindustri som er slik at de har mer bioenergi enn vannkraft og atomkraft. Og i det nordiske energimarkedet står bioenergien i dag for mer enn vannkraften. De nye fornybare energikildene er ikke noe småtteri lenger. Det er store, tunge saker som er avgjørende for vår miljøvennlige energiforsyning i framtiden. Men vi er fremdeles der at hvis man skal investere i vindkraft i Norden, er det mer lønnsomt å gjøre det i en svensk skog enn på norskekysten. Det er vårt ansvar at det ikke lenger skal være tilfellet.

Fremskrittspartiet har tatt opp et forslag om en samlet plan. Jeg tror ikke det er noen god idé. Jeg tror ikke vindkraft er det samme som vannkraft. Det er en stor forskjell på vann og vind. Vannkraften innebærer irreversible inngrep i naturen. En vindmølle kan man etter 20 år ta ned igjen, og man kan føre naturen tilbake uten at det er vanskelig. Vindressursen er ikke det samme som en fallressurs for vann, og kan ikke vurderes likedan. Således vil ikke vind representere noen irreversible inngrep i naturen, selv om vi skal ta de konfliktene vi kan få som følge av vindkraftutbygging, på alvor. Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren har lagd de tematiske konfliktvurderingene, og de avslører først og fremst følgende: Det er mulig å redusere konfliktnivået dramatisk i de aller fleste tilfeller hvis man tilpasser, legger til rette og tar hensyn.

Jeg tror det er meget mulig å få til en fornuftig sameksistens mellom både reiseliv, friluftsliv, naturmangfold og vindkraft langs kysten. Og det er min målsetting at vi skal få det til.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ola T. Lånke (KrF) [13:27:26]: Kristelig Folkeparti mener det er viktig å øke energiproduksjonen basert på nye fornybare kilder. Derfor satser vi bl.a. på utbygging av vindkraft. Vindkraft er ren energi uten utslipp under drift. Norge har som kjent gode naturgitte forutsetninger for vindkraft.

Utbyggingen av vindkraft er en viktig del av arbeidet for mer fornybar energi. Norge har som mål at det skal bygges ut 3 TWh vindkraft i Norge innen 2010. Det er allerede gitt konsesjon for nærmere 3 TWh, og flere meldinger og søknader for ytterligere vindkraftanlegg foreligger. Det er positivt.

Men vi må sikre at vindkraftutbyggingen skjer på en bærekraftig måte. Vindkraftanlegg er arealkrevende og kan komme i konflikt med andre areal- og samfunnsinteresser. De vanligste konfliktene vi ser i dag, dreier seg om forholdet til reindrift, forsvar, reiseliv og miljø. De viktigste miljøkonsekvensene vil være knyttet til kulturminner og kulturmiljø, landskapspåvirkning, reduksjon av inngrepsfrie naturområder og biologisk mangfold. Mange av de planene for utbygging vi ser i dag, har så stort konfliktpotensial i seg at de ikke vil bli bygd. Det er derfor helt nødvendig at vi bruker tematiske konfliktvurderinger for planlagte vindkraftverk og også andre retningslinjer.

Alle berørte instanser må komme inn og bli hørt når vindkraftanlegg planlegges bygd. I konsesjonsbehandlingen må det foretas konsekvensutredninger, høringer og tematiske konfliktvurderinger for hvert enkelt prosjekt. Først da kan vi trekke de nødvendige konklusjonene om egnethet og konfliktpotensial. Først da kan vi sikre at utviklingen skjer på en bærekraftig måte.

Kristelig Folkeparti ønsker en koordinering slik at det ikke blir en masse små anlegg langs hele kysten. Det er det mange langs kysten som frykter. Mange anlegg spredt langs kysten vil komme i konflikt med miljø og kulturminner og bidra lite til den samlede energiproduksjonen. Noen fylker har utarbeidet fylkesdelplaner for vindkraft, for derved å få en mer helhetlig plan for hvordan arealene i fylket skal brukes. Kristelig Folkeparti ønsker, i likhet med flertallet, derimot ikke en samlet plan. En samlet plan vil ikke kunne belyse grundig nok hvert enkelt prosjekt. Vi vil da ikke få avdekket nødvendige problemstillinger og faktorer som kan påvirke den enkelte vindkraftutbygging.

Som innstillingen påpeker, vil en slik plan da ha liten reell verdi. Den vil være tid- og kostnadskrevende. Den vil også være utdatert før den er ferdig, siden teknologien innen vindkraft er i så stor utvikling. I sum ville det mest sannsynlig stanse vindkraftutbyggingen i Norge, og det ønsker vi ikke. Av Fremskrittspartiets merknader kan det se ut som om nettopp det er deres mål med å fremme et forslag om en helhetlig plan.

Alle partier utenom Fremskrittspartiet har kommet med en rekke forslag som vi ber Miljøverndepartementet vurdere, nå som retningslinjer og lokalisering av vindkraftanlegg er under utarbeidelse. Tiltakene går nettopp på å sikre en koordinering, og at alle berørte instanser blir hørt. Disse punktene går på å inkludere reiseliv og annen relevant næringsvirksomhet i kriteriegrunnlaget, på ikke å spre vindkraftanlegg langs store deler av kysten og på å se på rollen til fylkeskommunale og regionale planer, der en bl.a. kan vurdere de krav som stilles til omfanget av slike planer. Departementet blir også bedt om å se på ulike løsninger etter en «sameksistensmodell» for å finne gode løsninger alle parter kan akseptere. I tillegg ønsker flertallet i komiteen en kartlegging av behovet for offshore vindkraftutbygging.

Under komitehøringen kom det fram at dersom vi ønsker å stoppe vindkraftutbygging i Norge, kan vi innføre en samlet nasjonal plan, eller vi kan avlyse ordningen med elsertifikater. Mandag kunngjorde Regjeringen at den gjør nettopp det – avlyser grønne sertifikater. Ordningen med elsertifikater ville gitt produsenter av ny fornybar energi et tilskudd på 15–20 øre på toppen av kraftsalget.

Når Regjeringen nå sier nei til grønne sertifikater, sier den også nei til å øke satsingen på ny fornybar energi. Mange vindparker vil ikke lønne seg uten elsertifikater. Energibedriftenes landsforening, EBL, bekrefter at mange prosjekter nå vil bli skrinlagt. Det vil øke både usikkerheten og faren for prisstigning, uttaler EBL. For Kristelig Folkeparti, som ønsker å satse på mer fornybar energi, var dette en svært skuffende beslutning fra Regjeringen.

Ola Borten Moe (Sp) [13:32:57]: Jeg skal begynne med å si at jeg håper presidenten legger merker til at jeg har på meg slips i dag.

Presidenten [13:33:07]: Det har presidenten merket seg med stor tilfredshet.

Ola Borten Moe (Sp) [13:33:11]: Det antok jeg.

Dette forslaget kommer jo fra Fremskrittspartiet. Jeg har nå sittet her fire–fem måneder og fulgt den nasjonale energidebatten, og det er med en viss forundring jeg registrerer at dette partiet har fremmet et slikt forslag. Det man har som hovedlinje ellers, er at all utbygging er god utbygging, enten det kommer fra den ene eller den andre energikilden. Man lufter til og med muligheten for atomkraft i Norge. Det andre er at det overordnede målet, uavhengig av miljøkostnader, er balanse i energisektoren, altså kraftbalanse. Det er viktig nok, men jeg synes av og til at man doserer galt når man f.eks. sier at man er usikker på om CO₂-utslipp som en følge av gasskraftproduksjon overhodet har negative effekter. Den andre hovedlinjen man på en måte har fulgt, ikke bare her, men ellers også, er kampen mot byråkratisering, kampen mot skjemavelde, og det at man skal stilles friest mulig til å foreta de utbyggingene det er mulig å foreta.

Når man så kommer til vindkraft, finner Fremskrittspartiet det nødvendig å fremme forslag om en samlet plan om vindkraftutbygging, som etter alt å dømme kommer til å stoppe opp det som er av utbyggingspotensial på kort sikt innenfor denne sektoren i Norge. Det finner jeg veldig rart. Det er i hvert fall et spørsmål som jeg ikke får til å høre i hop med det som har vært partiets innstilling ellers.

Jeg har lyst til å sitere litt fra komiteens innstilling, i forhold til hvorfor vi ikke synes at en samlet plan for vindkraft er en god idé. Det står:

«Flertallet viser til at det under komitéhøringer kom fram at en samlet plan for vindkraft på den ene siden vil medføre en kraftig økning i utredningspålegg for utbygger, samtidig som at en samlet plan umulig kunne gå dypt nok til å avdekke alle nødvendige problemstillinger og faktorer som kan påvirke den enkelte vindkraftlokalitet, og at en slik plan dermed ville få liten reell verdi. Det ble hevdet at en først gjennom konsekvensutredninger for det enkelte prosjekt kunne trekke de nødvendige konklusjonene med hensyn til konfliktpotensiale og egnethet.»

De som har greie på dette, sier at en samlet plan er unødvendig og sannsynligvis vil være et lite egnet virkemiddel for styringen av denne sektoren.

Senterpartiet er av den oppfatning at vi har styringsmekanismer i det norske samfunnet som er mer enn godt nok egnet til å ta unna de konfliktene som ligger rundt det enkelte vindkraftprosjekt.

Noen hevder at det er et norsk vindkraftpotensial på mellom 20 og 30 TWh. Jeg er ikke av den oppfatning. Vi har nå realisert i underkant av 1 TWh. Det foreligger gitte konsesjoner på rundt 3 TWh. Konfliktnivået er stigende. Jeg tror at når man ser fasiten om noen år, vil den samlede norske vindkraftutbyggingen ligge betydelig under både 20 og 30 TWh. Til det vil konfliktnivået være altfor høyt. Den eneste muligheten til å få til det vil i så fall være at teknologien utvikler seg på en slik måte at man flytter vindkraftanleggene ut på sjøen – ut i åpent hav.

Det er heller ingen tvil om at vindkraft vil kunne være et betydelig og godt supplement til den norske energiforsyningen. Det er miljøvennlig. Det gir oss muligheter for å komme med ny teknologi, og da vil det være galt at man på det tidspunktet man er på nå, går inn og fatter et eller annet byråkratiserende vedtak i Stortinget i Norge som kommer til å stoppe opp den videre utviklingen på dette området.

Jeg har lyst til å avslutte med å si: Solvik-Olsen sa vi hadde stemt ned forslaget om en samlet energiplan. Dét tror jeg derimot var et forslag man burde ha gått videre på. Jeg tror at man med god grunn kunne gått inn og nasjonalt sett på hvordan man kunne avklare strategier, ambisjonsnivå og virkemiddel for å få balanse i den norske energiproduksjonen. Det kunne også kanskje – med fordel – roet debatten som preger landet i dag.

Gunnar Kvassheim (V) [13:38:02]: Venstre har vært og skal være en pådriver for å få økt produksjon av ren energi. Vi mener at produksjon av vindkraft kan være en viktig del av en slik strategi. Vi trenger ny kraft i Norge. Ren kraft, sparing og mer effektiv bruk av energien er de beste løsningene.

Det er stor interesse for vindkraft i dag. Bare i Rogaland, mitt hjemfylke, foreligger det nå prosjekter på 3 TWh, det samme som den nasjonale målsettingen. Det betyr at vi for landet som helhet kan nå de målene som er satt, og mer enn det. Men den store interessen for vindkraft viser også at det er et sterkt behov for å sortere, for en del av de prosjektene som i dag er omsøkt, er det så store konflikter knyttet til at de bør få nei. Derfor trengs det verktøy for å sortere, slik at en kan få klarlagt hvilke prosjekt man ønsker, og hvilke man ikke ønsker.

Venstre mener det er viktig å bygge på de nasjonale virkemidlene man har i dag, bl.a. de nasjonale konfliktvurderingene. Men vi ser også behovet for å få nye redskaper for å kunne se ting i en større sammenheng. Vi har kommet til at den nasjonale planen ikke er det rette grepet. Det vil bety stopp i flere år for vindkraft, og det vil i tillegg ikke kunne bli en så grundig vurdering som det en må ha for at slike planer skal ha verdi. Jeg viser her til saksordførerens redegjørelse.

Vi tror derimot at regionale planer kan være gode verktøy for en slik gjennomgang som vi tror må til, i tillegg til de sentrale virkemidlene. Vi håper at departementet kan stimulere til at slike planer blir laget. I Rogaland har man nå med full bred politisk støtte gått i gang med å lage en fylkesvis plan, bl.a. har Høyres fylkesordfører vært pådriver for å få det til.

Venstre er altså positivt til vindkraft, men vi ser en del prosjekter som det ikke bare er lokale, men også nasjonale konflikter knyttet til. Jeg viser i den forbindelse til det engasjementet som reiselivsnæringen har, og som peker på at det er behov for å få avklart at noen områder ikke skal brukes til vindkraftutbygging. På denne bakgrunn er det at komiteens behandling har resultert i at bare Fremskrittspartiet står bak forslaget om en nasjonal plan.

I går hadde energi- og miljøkomiteen besøk av en delegasjon fra Tsjekkia. De fortalte at de der arbeidet med å vurdere flytting av landsbyer for å frigjøre brunkullressurser. Det sier litt om forskjellene og de mulighetene ulike land har på dette området. Vi i Norge er i en svært begunstiget situasjon. I bunnen har vi vannkraft og store olje- og gassressurser, og nå diskuterer vi hvor vi skal plassere vindmøller – og det er viktig.

Regjeringen er mot en nasjonal plan for vindkraft. Nå har vi de senere dagene også fått klart for oss at en heller ikke har noen sterk plan for hvordan en skal få økt produksjon av ren energi. En nasjonal plan for vindkraft eller nei til grønne sertifikater har samme effekt, nemlig at nye prosjekter stopper opp. Vi konstaterer at den rød-grønne regjeringens satsing på grønn energi er helt i det blå. Den offensiven som i Soria Moria-erklæringen er lovt for å få økt produksjon av ren energi, den ser ut til å utebli.

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:42:15]: Forslagsstillerne mener det bør utarbeides en samlet plan for bygging av vindkraftanlegg i Norge, og viser bl.a. til Samlet plan for vannkraft. Spørsmålet om en samlet plan for vindkraft har vært tatt opp flere ganger tidligere i Stortinget, og blitt avvist.

Regjeringen er opptatt av å øke utbyggingen av miljøvennlig vindkraft. Det er ikke slik som representanten Kvassheim sier, at Regjeringen ikke har en plan for hvordan vi skal få til produksjon av miljøvennlig energi. Det Regjeringen har sagt nei til, er et felles sertifikatmarked med Sverige.

Det framgår av Soria Moria-erklæringen at en gjennom konsesjonssystemet skal sørge for en god regional og nasjonal koordinering av vindkraftutbygging.

Vi er nå i full gang med å etablere et system med tematiske konfliktvurderinger av vindkraftprosjekter og utarbeide retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraft. Formålet med tematiske konfliktvurderinger er å legge til rette for en mer samlet vurdering av konsekvensene av planlagte vindkraftparker, hvor både meldte og konsesjonssøkte prosjekter kan ses i sammenheng. Gjennom retningslinjene skal det bl.a. redegjøres for hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved lokalisering av utbygging av vindkraftanlegg. Vi vil også stimulere kommunalt og regionalt nivå til aktivt å vurdere egnede områder for vindkraftformål i overordnede arealplaner.

Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren, Reindriftsforvaltningen og Forsvarsbygg har nylig ferdigstilt tematiske konfliktvurderinger av 67 meldte og konsesjonssøkte vindkraftprosjekter. Disse prosjektene er vurdert i forhold til konsekvenser for landskap, kulturmiljø, naturmiljø, reindrift og forsvarsinstallasjoner.

I forrige uke sendte NVE alle disse konfliktvurderingene ut på en bred høringsrunde til bl.a. berørte kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, interesseorganisasjoner mv. Høringen gir alle interesserte anledning til å uttale seg om samtlige vindkraftprosjekter sett i sammenheng og i et regionalt perspektiv. Høringen vil også gi anledning til å fange opp hensynet til reiseliv, som ikke var inkludert som eget tema i de tematiske konfliktvurderingene.

Høringen kommer i tillegg til de alminnelige høringer av forhåndsmeldinger, konsekvensutredninger og konsesjonssøknader for hvert enkelt prosjekt. Slik behandling er nedfelt i energiloven og plan- og bygningsloven. De tematiske konfliktvurderingene, sammen med bl.a. konsekvensutredninger og høringsuttalelser, vil inngå i grunnlaget for NVEs konsesjonsbehandling av prosjektene.

Samtidig pågår det et arbeid med å lage retningslinjer for lokalisering og planlegging av vindkraftprosjekter. Dette arbeidet ledes av Miljøverndepartementet i tett samarbeid med Olje- og energidepartementet og andre berørte departementer.

Regjeringen vil nå følge opp komiteens uttalelser i innstillingen knyttet til disse retningslinjene. Det samme gjelder merknadene om kartlegging av egnede områder for offshore vindkraftutbygging. Det er viktig for meg å understreke at de tematiske konfliktvurderingene og retningslinjene kommer i tillegg til en omfattende behandling etter energiloven og plan- og bygningsloven.

For større vindkraftprosjekter er det krav til konsekvensutredning der berørte myndigheter sentralt og lokalt og interesseorganisasjoner trekkes inn og kan påvirke hvilke mulige konsekvenser som må utredes for å kunne ta stilling til prosjektet. På denne måten blir alle viktige sider ved utbyggingsplanene belyst.

Normal behandlingstid for vindkraftprosjekter, fra forhåndsmelding til endelig vedtak, er i dag fra to til tre år. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at vindkraftutbygging ikke allerede underlegges en meget grundig saksbehandling.

Det ville være meget ressurskrevende å lage en samlet plan for vindkraft. Dersom utarbeidelse av en samlet plan for vindkraftutbygging skulle ha reell verdi i forhold til vurdering av egnede lokaliteter for utbygging, måtte det foretas grundige vindmålinger i terrenget. En slik vindkartlegging forutsetter oppsetting av et meget stort antall vindmålermaster langs kysten. Kostnadene ved slike vindmålinger er omfattende.

I tillegg til å sikre vinddata for et svært stort antall lokaliteter måtte kapasitet og kostnader for kraftoverføring fra anleggene beregnes, og det måtte foretas vurderinger av infrastruktur, som veier, bl.a. Først når dette arbeidet var gjennomført, kunne man starte arbeidet med å vurdere konsekvensene for miljøet og andre viktige samfunnshensyn.

Situasjonen var vesentlig annerledes da arbeidet med en samlet plan for vannkraft ble startet opp tidlig på 1980-tallet. Potensialet for vannkraft er, i motsetning til vindkraft, begrenset til vassdragenes lokalisering, og man hadde da allerede kartlagt de fleste aktuelle økonomisk nyttbare vannkraftprosjektene.

Regjeringen er opptatt av at utbygging av vindkraft skal skje på en bærekraftig måte og i et helhetlig perspektiv, der alle relevante hensyn tas i betraktning. Jeg har stor tiltro til at dagens system med plan- og konsesjonsbehandling, tematiske konfliktvurderinger og retningslinjer for vindkraft vil bidra til at vi får fram de gode vindkraftprosjektene. På den måten kan vindkraft føre til miljøvennlig og fornybar energiproduksjon.

Jeg er derfor tilfreds med at flertallet i komiteen ikke slutter seg til forslaget om en samlet plan for bygging av vindkraftanlegg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:47:38]: Jeg hører at miljøretorikken holdes høyt både av energiministeren og av de fleste andre som har holdt innlegg, men at en likevel velger å legge vekk alt som har med særlige krav å gjøre, i forhold til det en ser når det gjelder vannkraft.

Vindmålinger ble trukket fram som et eksempel på at dette blir fryktelig vanskelig. Jeg forstår ikke hvorfor det er så vanskelig å ha vindmålinger i tilknytning til en nasjonal plan, når en sannsynligvis allikevel vil måtte ha vindmålinger for å utarbeide fylkesvise planer eller tematiske konfliktvurderinger.

Det som er hovedpoenget vårt når vi fremmer dette forslaget, er at en del av disse overordnede problemstillingene, som en gjerne fanger opp fylkesvis, men som en ikke klarer å koordinere over fylkesgrensene, ikke blir ivaretatt uten en samlet plan. For eksempel har Statnett advart mot at hvis en bygger ut all den vindkraften en kan ønske i Finnmark, vil det koste oss 6–8 milliarder kr å føre strømmen ned til f.eks. Trøndelag, der den skal brukes. Vil man uten en samlet plan kunne ivareta Statnetts investeringsbehov, når en bare ser på fylket alene?

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:49:03]: Jeg brukte ganske store deler av mitt innlegg til å gå igjennom de hensyn som skal ivaretas i forbindelse med planlegging av vindkraftprosjektene – hensyn som skal ivareta miljøet, som skal ivareta de fleste av de bekymringene som representanten Solvik-Olsen her gir uttrykk for. Mye av dette er godt ivaretatt. Vi er godt i gang med de tematiske konfliktvurderingene, som vi har fått inn for veldig mange av de planlagte prosjektene.

Forskjellen på å starte et arbeid med en nasjonal plan hvor alt dette skal kartlegges, og den måten vi nå gjør det på, er at man altså tar hensyn til bl.a. de planer som allerede foreligger.

Jeg må si at det forundrer meg å høre representanten Solvik-Olsen argumentere for en langvarig utsettelse av bygging av vindkraftprosjekter, som dette i realiteten blir, når jeg samtidig har registrert hans indignasjon de siste dagene over at Regjeringen ikke lyktes i å få til et felles grønt sertifikatmarked med Sverige. Den planen som Solvik-Olsen nå ber om, vil jo nettopp komme til å innebære at det vil ta mange år før vi kan komme i gang med utbygging av vindkraft i Norge og dermed realisere det potensialet som han mener er mulig å realisere gjennom grønne sertifikater.

Ivar Kristiansen (H) [13:50:28]: Statsråden henviser i sitt innlegg til at det foreligger 67 prosjekter til konsesjonsbehandling. Jeg vil tro at nær alle disse 67 prosjektene har sin bakgrunn i tilliten til at vi ville være i stand til å få på plass et grønt sertifikatmarked sammen med Sverige – hvilket den nye regjeringen har skrinlagt.

Mitt spørsmål er da: Den begrunnelsen for å skrinlegge den norsk-svenske sertifikatordningen, grønn sådan, som er gitt i pressemeldingen fra departementet, mener statsråden fortsatt at den er holdbar? Mener han fortsatt at den begrunnelsen som er gitt, er 100 pst. korrekt?

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:51:31]: Vi skal nok i dagene som kommer, få rikelig anledning til å diskutere både grønne sertifikater og nye virkemidler, for å sørge for at Regjeringens ambisjon om en kraftig satsing på ny fornybar energi, bl.a. vindkraft, skal kunne bli realisert.

Den pressemeldingen som er sendt ut, er selvsagt den korrekte versjonen i forhold til de resultater som det var mulig å oppnå i forhandlingene. Hvis representanten Kristiansen er opptatt av å få beregninger og regnestykker på bordet – som jeg for så vidt allerede har fått spørsmål om fra Stortinget – er eksemplene på hvordan dette vil slå ut for norske forbrukere, underveis. Representanten skal få rikelig anledning til å studere effekter av en eventuell avtale med Sverige.

Gunnar Kvassheim (V) [13:52:39]: Statsminister Stoltenberg begrunnet i onsdagens spørretime havariet i forhandlingene med Sverige om grønne sertifikater med at det ville gi en økt pris for forbrukerne. Dette havariet har stor negativ betydning for framtidig produksjon av ren energi og vindkraft. Først må vi betale 25 øre for strømmen, og så må vi betale 15 øre for grønne sertifikater. Det blir 40 øre, sa statsministeren. Han gav inntrykk av at grønne sertifikater ville gi en prisøkning for forbrukerne på 15 øre. Det er en åpenbar misforståelse. Jeg ber statsråden bekrefte at dette gir et feilaktig bilde av den virkningen grønne sertifikater har for forbrukerne.

Så har jeg et spørsmål til: Er statsråden enig i at regionale planer kan være et egnet verktøy til å få konfliktavveininger når det gjelder vindkraftutbygging, og hvordan kan han stimulere til at slike blir laget?

Statsråd Odd Roger Enoksen [13:53:56]: Hvis representanten Kvassheim mente at det oppstod en åpenbar misforståelse i ordvekslingen med statsministeren, burde han kanskje ha bedt om ordet da for å oppklare den åpenbare misforståelsen.

Det er ikke urealistisk at sertifikatprisen kan komme til å bli på 15 øre. Den vil sannsynligvis komme til å bli høyere enn det. De regnestykkene som viser hvor stort utslag dette vil kunne komme til å få på strømprisen, vil representanten Kvassheim få seg forelagt i løpet av relativt kort tid.

Jeg er enig med representanten Kvassheim i at de regionale planene er et svært godt egnet virkemiddel for å sørge for at man ivaretar de hensyn som skal ivaretas ved utbygging av vindkraft. Jeg er glad for at Venstre støtter Regjeringen og flertallet i at dette forslaget bør avvises.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Presidenten vil få lov til å legge til at det ikke er adgang til å rette en åpenbar misforståelse i den muntlige spørretimen. For ordens skyld vil presidenten – som ledet den muntlige spørretime – også legge til at det i statsministerens svar ble brukt ordene «f.eks.» 15 øre. Det var utelatt fra representanten Kvassheims gjengivelse.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tord Lien (FrP) [13:55:36]: Vi får vel klare oss med tre minutter.

Det har vært en spennende diskusjon og debatt i Stortinget om dette. Og vi får høre at Regjeringen har en plan for utbygging av fornybar energi. Så vidt jeg har fått med meg, er dette foreløpig en hemmelig plan som verken kraftutbyggerne i Norge eller denne sal er blitt orientert om. Slik sett vil jeg si at planen ikke har mye for seg – foreløpig i hvert fall.

Så blir det sagt at utbyggingen vil stoppe opp med en nasjonal plan, mens med regionale planer i alle regioner vil ikke utbyggingen stoppe opp. Det forstår jeg ikke. Men hvorfor fremmet Fremskrittspartiet dette forslaget? 1 600 vindmøller i Finnmark er omsøkt. Disse skal produsere strøm som man ikke har bruk for i Finnmark, og som man ikke får transportert bort fra Finnmark. Det primære motargumentet vi har møtt i salen i dag, er at embetsverket eller denne sal kommer til å ta fornuftige beslutninger om utbygging av vindkraft. Men hvorfor støtter da størstedelen av denne salen en nasjonal plan for vannkraft? Er det ikke de samme politikerne og byråkratene som skal fatte gode avgjørelser også om vannkraftutbygging? At lokale politikere rundt omkring i Norges land ønsker utbygging av vindkraft i sine kommuner, med dertil hørende ekstrainntekter, er ikke rart. Men det er vår oppgave i denne salen å sikre at det er de prosjektene som har minst miljøinngrep og best samfunnsøkonomi, som blir bygd ut, ikke de prosjektene som hører hjemme i kommuner med dårlig økonomi.

I denne debatten snakker Høyre kun om kraftaspektet. Ivar Kristiansen fra Høyre snakker kun om kraftaspektet. Høyre har altså sittet fire år i posisjon, og hver gang vi i de fire årene har diskutert energispørsmål i denne salen, har Høyre snakket om miljøaspektet. Når vi i Fremskrittspartiet prøver å fremme en sak som primært handler om miljøaspektet, snakker Høyre bare om kraftaspektet. Gitt den retorikken som kom derfra, spør jeg meg om Høyre nå vil fjerne nasjonal plan for vannkraft.

Og så – hvis jeg får lov: Det ble sagt her at Fremskrittspartiet har tidligere ment at all utbygging er god utbygging. Men slik er det ikke. Fremskrittspartiet mener at den utbyggingen av energi i Norge som medfører minst mulig miljøinngrep og best mulig samfunnsøkonomi, er den energiutbyggingen vi skal foreta oss. Så er det mitt inntrykk at Regjeringen mener at ingen utbygging er god utbygging.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.