Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:11:09]: Formålet med denne interpellasjonen er å få en debatt om landbrukspolitikken her i Stortinget, slik at Stortinget kan få mer informasjon om hva som er den sittende regjeringens landbrukspolitikk. Det vil i så måte også være interessant å kunne få klarhet i om den nye regjeringen har en landbrukspolitikk som skiller seg fra den som den forrige regjeringen hadde.

Så langt etter valget i fjor høst har det vært rimelig stille om hva som skal være utviklingen i landbruket i årene som kommer. Det er også skapt usikkerhet om hva som er den gjeldende landbrukspolitikken, og hvilke rammevilkår landbruket har i vente. Riktignok har det vært mye fokus på de pågående forhandlingene i WTO. Dette har vært en løpende prosess der den sittende regjeringen ikke selv har tatt initiativet, men har vært avhengig av å følge en internasjonal utvikling. Regjeringen har så langt ikke fremmet noen saker om landbrukspolitikk for Stortinget og meg bekjent heller ikke varslet noen saker av betydning i den nærmeste fremtid. Man kan da stille seg spørsmålet om Regjeringen i det hele tatt har noen visjoner innenfor landbrukspolitikken, og om landbrukspolitikken skal fortsette slik som i dag, en politikk som stadig fører til færre bønder og nedlagte gårdsbruk.

Hvis man tar et blikk på hva Soria Moria-erklæringen sier om norsk landbrukspolitikk, har den innledningsvis en del fraser som alle kan være enig i. Formuleringer som at «landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet», og at «landbruket i Norge har flere funksjoner: produsere trygg mat og sikre matforsyningen og samtidig bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet», er formuleringer som de aller fleste både i denne sal og i befolkningen kan stille seg bak. Samtidig er det nedslående når man lenger ut i erklæringen ser hvilke tiltak som skal bidra til dette. Det er de gamle ordningene som har bidratt både til en nedgang i antall sysselsatte i landbruket og til en økt fart i nedleggelsen av bruk, altså helt stikk i strid med hva som er Soria Moria-erklæringens intensjoner. Tiltak som å videreføre markedsordningene, opprettholde kanaliseringspolitikken, gi driftstilskuddsordningene en klarere distriktsprofil, opprettholde et sterkt importvern er velkjent og utprøvd landbrukspolitikk som ikke har gitt noen særlig gode resultater.

De pågående WTO-forhandlingene vil være viktige for norsk næringsliv, herunder landbruket. Men i den norske offentlige debatten har det vært en for ensidig fokusering på mulige minussider for landbruket dersom en avtale blir vedtatt, slik som mange tror. Fokusering på hva en åpnere verdenshandel kan føre til for hele det norske næringslivet, og spesielt den konkurranseutsatte delen av det, har i stor grad vært borte fra den offentlige debatten. Det har heller ikke vært fokusert på om en friere verdenshandel kan medføre noen fordeler for norsk landbruk, og om det norske landbruket har muligheter på eksportmarkedene. Finnes det kresne forbrukere der ute på verdensmarkedet som er villige til å betale en god pris for norsk lammekjøtt som har en god kvalitet, eller er det mulig med eksport av kvalitetsost fra Norge? Jeg mener at svaret på dette er ja. Men når man går inn i internasjonale forhandlinger med et defensivt utgangspunkt, blir gjerne resultatet deretter. Alternativet er å tenke offensivt og se på de muligheter som man også kan ha.

Jeg har inntrykk av at alle politiske partier og den norske regjeringen er enige om at en ny WTO-avtale vil medføre utfordringer for norsk landbruk, og at det tollvernet som vi i dag har, gradvis vil bli nedbygd. Selv med det tilbud som Norges gruppe i WTO-forhandlingene har lagt inn, vil dette få en stor påvirkning på fremtidig norsk landbrukspolitikk.

Min oppfatning er at den norske regjeringen viser en defensiv holdning i utviklingen av det norske landbruket, når man ikke ønsker å tilpasse seg en internasjonal utvikling, og når man ikke iverksetter tiltak som fokuserer på en utvikling av landbruket under nye rammevilkår. Når strategien er at man ikke vil komme med en ny landbrukspolitikk før resultatet av en WTO-avtale er klart, da setter man seg selv på sidelinjen og skaper usikkerhet og liten fremtidstro ute blant bøndene.

Det har vært rimelig tverrpolitisk enighet om den norske landbrukspolitikken i etterkrigstiden, med unntak av Fremskrittspartiet, som har stått for en langt mer offensiv politikk som fokuserer mer på hvilke muligheter landbruket kan ha, og ikke kun fokuserer på mulige begrensninger. Hva har så denne politikken fra flertallet ført til?

Målet for landbrukspolitikken til flertallet skal være å skape livskraftige distrikter, skape arbeidsplasser over hele landet og sikre bosetting. Da forstår ikke jeg at man er fornøyd med den landbrukspolitikken som har vært ført i de siste tiår.

Tallenes tale er klar:

• Det er om lag 2/3 færre gårdsbruk i dag enn for 30 år siden, og det legges ned ca. 3 000 gårdsbruk årlig.

• Antall aktive husdyrbruk går nedover med jevn fart.

• I selve bærebjelken i norsk landbruk, melkeproduksjonen, reduseres antall bruk i stor fart. Hele 25 pst. har blitt borte de siste fem år, men bruksstørrelsen for de gjenværende øker lite.

• Undersøkelser viser at de fleste gårdbrukere er lite fornøyd med den inntekten de får ut av landbruket.

• Kun 39 pst. har gårdsdriften som eneste inntektsgivende arbeid. Blant melkeprodusentene har 40 pst. arbeid utenom, og hele 79 pst. av kornbøndene har dette.

• 46 000 landbrukseiendommer er uten fast bosetting, og dette utgjør 25 pst. av alle bebygde landbrukseiendommer i landet.

• 34 000 bolighus står tomme på landbrukseiendommer, og da først og fremst i de deler av landet som er distrikter.

Denne gjennomgangen viser at de mål som har vært for landbrukspolitikken, ikke har blitt oppfylt, og at mer av den samme politikken ikke er å anbefale.

Det er et paradoks at samtidig som landbruket er landets høyest subsidierte næring, med ca. 12 milliarder kr i overføringer over statsbudsjettet årlig, og har et tollvern som er beregnet til i underkant av 10 milliarder kr årlig, er aktørene i næringen og næringsorganisasjonene svært lite fornøyd med inntektssituasjonen. Her er det noe som ikke stemmer, for situasjonen skulle ha vært helt annerledes.

Landbruket er også landets mest gjennomregulerte næring, noe som setter store begrensninger på bøndenes næringsutøvelse:

• streng kontroll med hvem som kan få etablere seg i landbruket

• offentlig priskontroll ved omsetning av landbrukseiendommer

• et strengt vern mot fradeling av eiendommer

• et strengt vern gjennom jordloven

• bo- og driveplikt

• konsesjonsgrenser for hvor stor produksjon man kan ha

• begrensninger på samarbeid mellom bønder, for eksempel ved samdrift

• prisreguleringer gjennom markedsreguleringsordninger

• en overføringspolitikk som skiller sterkt mellom hvor i landet man driver

Dette er noen av hovedpunktene i dagens landbrukspolitikk, som har vist seg å være feilslått. Dersom man ønsker en politikk som skal bidra til optimisme og nyskaping, må man legge om landbrukspolitikken helt.

«Slipp bonden fri» har vært et utgangspunkt for Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Vi ser på bonden som en selvstendig næringsdrivende og ikke som en offentlig klient som må ha velmenende politikere og byråkrater til å passe på seg. Vi har ingen forståelse for at man ønsker å gjennomregulere landbruket på den måten som man nå gjør. Vi bør ha tillit til bonden. Vi bør ha tillit til at bonden selv er i stand til å ivareta sin eiendom og sine inntektsmuligheter. Vi bør ha tillit til at den enkelte bonde står på egne ben, uten å bli støttet av det offentlige. Dagens landbrukspolitikk er basert på en form for mistillit fra det offentlige overfor bonden.

Jeg har her redegjort for hvorfor vi trenger en ny landbrukspolitikk, og vil utfordre statsråden til å tenke fremover og bidra til nytenkning i landbrukspolitikken.

Statsråd Terje Riis-Johansen [10:19:52]: Jeg er fundamentalt uenig i representanten Kielland Asmyhrs inngang til dette spørsmålet. Jeg synes også det er bemerkelsesverdig at representanten Kielland Asmyhr kritiserer en utvikling som Fremskrittspartiet selv ønsker å forsterke. Slik sett vil jeg si at det kanskje er behov for en utdyping også i forhold til det resonnementet som ble framført her akkurat nå.

Regjeringen møter utfordringene som forhandlingene i WTO skaper, på en offensiv måte. Vi arbeider kontinuerlig for å oppnå et forhandlingsresultat som sikrer grunnlaget for et aktivt landbruk i hele landet. Når et eventuelt forhandlingsresultat foreligger, skal vi tilpasse politikken og endre virkemidlene, slik at vi fortsatt kan nå målene i landbrukspolitikken.

Stortinget er tidligere orientert om de norske posisjonene i WTO-forhandlingene. Jeg skal derfor ikke dvele særlig lenge ved dem, men bare minne om at det er på markedsadgang, altså i spørsmålet om kutt i tollsatsene, og avgrensingen av sensitive landbruksprodukter og behandlingen av dem at forhandlingene er mest krevende. Samtidig er det på dette området det er viktigst å oppnå et godt forhandlingsresultat for Norge. Et tilfredsstillende importvern er helt avgjørende for å kunne videreføre et aktivt landbruk over hele landet også i framtiden.

Forhandlingene i Genève er for tiden inne i en intensiv fase. På ministermøtet i Hongkong før jul ble man enig om at innen 30. april skulle de såkalte modalitetene på landbruk være på plass, dvs. konkrete forpliktelser knyttet til tollreduksjoner, bruk av nasjonal landbruksstøtte og eksportstøtte. Innen utgangen av juli skal alle land legge fram tilbudslister over hvordan de vil tilpasse seg de konkrete forpliktelsene. Dette er et stramt tidsskjema. Det er en lang rekke viktige spørsmål som gjenstår til avklaring, ikke bare for landbruk, men også på andre forhandlingsområder.

Med en WTO-avtale på plass vil det bli endringer i bruken av landbrukspolitiske virkemidler. Tollsatsene vil bli redusert. Det blir nye krav til bruken av nasjonal landbruksstøtte sammenlignet med i dag. For Norge vil dette innebære at vi vil kunne videreføre eller, om vi vil, øke budsjettstøtten til landbruket – jeg vil gjenta det – men vi må utforme virkemidlene på en annen måte enn før.

Generelt må tilpasningen av den norske landbrukspolitikken til en ny WTO-avtale vurderes når en avtale eventuelt er på plass. Det er først da vi kan få gjort den nødvendige helhetsvurderingen av hvordan vi skal tilpasse både tollvernet og landbruksstøtten for at vi skal kunne nå målene våre for landbrukspolitikken, som altså er et aktivt landbruk i hele landet.

Regjeringen har som mål å opprettholde bosettingsmønsteret i hele landet. Landbruket er en bærebjelke i næringslivet i mange distrikter. Landbrukspolitikken må brukes aktivt for å sikre landbrukets sentrale distriktspolitiske rolle også i framtiden.

Landbruket har en kontrakt med samfunnet og skal levere trygg mat, levende bygder og kulturlandskap. Det gir landbruket legitimitet og støtte i befolkningen, fordi det bidrar til et Norge slik som vi ønsker å ha det. Vi må utvikle landbruket på en måte som sikrer denne legitimiteten for norsk matproduksjon også i framtiden.

Når representanten Kielland Asmyhr snakker om og ønsker et robust landbruk, og etterlyser fokus på omstilling og nyskaping, er det vel grunn til å stille et par spørsmål. Jeg vil aller først gjøre oppmerksom på at omstillingstakten i landbruket har vært og er meget høy, så det å framstille omstilling i landbruket som noe vi må begynne med snart, som representanten Kielland Asmyhr sier, er helt feil. Det omstilles og tenkes nytt i landbruket hver eneste dag. Kreative bønder ser kontinuerlig etter måter å forbedre og endre gårdsdriften på. Knapt innenfor noen næring i Norge har man omstilt mer enn hva man har gjort i landbruket gjennom lang tid.

For landbruket er det selvsagt grunnleggende viktig at hele verdikjeden for mat er kostnadseffektiv. Det er avgjørende for å opprettholde volumene på hjemmemarkedet. Volum gir grunnlag for å bruke de jordbruksarealene som er over hele landet. Det er en helt avgjørende forutsetning som representanten Kielland Asmyhr ikke tar hensyn til i sitt resonnement knyttet til redusert importvern. Volum gir også grunnlag for å ha flere bruk i drift, og det er igjen grunnlaget for knoppskyting og nyskaping. Det er for meg det mest offensive: å skape mer næring og nye arbeidsplasser med utgangspunkt i landbrukets samlede ressurser.

Jeg mener at denne brede inngangen i landbrukspolitikken virkelig er framtidsrettet og offensiv. Det er en politikk som sikrer at landbruket gjennom en aktiv matproduksjon over hele landet faktisk er i stand til å levere trygg og sunn mat, kulturlandskap, levende bygder og nye varer og tjenester. Det er altså ikke en politikk som ensidig har produksjon av billig mat som mål, men som er robust og framtidsrettet.

Matproduksjonen i Norge har mange fortrinn som vi skal utvikle videre. I bygdene rundt om i Norge produseres det mat som en del av den lokale kulturen og identiteten. Et gunstig klima, spredte og forholdsvis små bruk og mye kompetanse i næringen gir produkter med særegen smak, god kvalitet med hensyn til trygghet og renhet og sunn mat.

For noen dager siden fikk jeg en orientering på Matforsk ute på Ås om hvilke unike kvaliteter norsk bygg har når det gjelder ernæring og helse. Det kalde klimaet gir selvsagt lavere avlinger og dermed høyere kostnader pr. kilo vi produserer i Norge, men det gir faktisk også en svært god ernæringsmessig kvalitet som det nå begynner å bli stor interesse for i mange forskermiljøer, og som forbrukerne framover kommer til å etterspørre. Det å utvikle dette eksemplet videre krever kompetanse i næringen, det krever forskning, og det krever et effektivt importvern. Det er framtidsrettet når det gjelder å utvikle den tradisjonelle norske matproduksjonen videre.

Det mest synlige resultatet av en aktiv matproduksjon, med beitende dyr i hele landet, er et velpleid kulturlandskap. Kulturlandskapet knyttet til landbruket gir uutnyttede muligheter for Norge som reisemål. Dette er noe reiselivsnæringen i økende grad fokuserer på. Beitende dyr høyt til fjells og langt mot nord er definitivt ikke den billigste måten å produsere kjøtt på, men svært fornuftig i forhold til opplevelseskvaliteter og verdiskaping i reiselivet, som da blir en tilleggseffekt av matproduksjonen over hele landet.

Videre må en framtidsrettet landbrukspolitikk for et åpent kulturlandskap koordineres med en offensiv energipolitikk, hvor økt satsing på bioenergi også vil bidra til å hindre gjengroing. Dette har potensial til å gi mange verdifulle nye arbeidsplasser ute på bygdene framover. Vi snakker faktisk om flere hundre arbeidsplasser pr. TWh produsert energi fra landbruksnæringen. En slik satsing krever også et samspill med den tradisjonelle matproduksjonen og en landbrukspolitikk som sikrer bosetting og aktive næringsutøvere ute på bygdene med ressurser og vilje til å utnytte bioråstoffet til fornybar og miljøvennlig energi.

Matproduksjonen og det daglige samspillet mellom dyr, mennesker og natur utgjør en verdifull arena for opplæring, rekreasjon og terapi for mennesker som sliter i hverdagen. En landbrukspolitikk som sikrer matproduksjon lokalt, og som gir grunnlag for et samarbeid mellom næringen og kommuner og fylkeskommuner for å utvikle et tjenestetilbud innenfor denne sektoren, er framtidsrettet. Jeg er overbevist om at vi bare har sett begynnelsen på en utvikling der tradisjonell matproduksjon og grønn omsorg går hånd i hånd. Også her snakker vi om et betydelig potensial når det gjelder antall arbeidsplasser.

Dette er noen eksempler på hva jeg mener er vesentlige deler av en offensiv landbrukspolitikk. Vi kan ikke bli billigst, men vi kan bli gode – og på noen områder kanskje best. Grunnlaget for dette må være at vi har et tilstrekkelig importvern og nødvendige virkemidler for lønnsom volumproduksjon av mat i Norge, for det å ta ut konkurransefortrinn i spesialkvaliteter og basere ny næringsutvikling i distriktene på landbrukets ressurser forutsetter et fortsatt aktivt landbruk over hele landet. WTO vil presse oss på kostnader og effektivitet i råvareproduksjon og foredling, men vi må ikke miste fokuset på den brede landbrukspolitikken som sikter mot å utvikle nye næringsveier som ikke er så sårbare for resultatet i WTO, og som gjør at bygdenes ressurser utnyttes i større grad enn i dag. Det er da vi best bidrar til å nå de landbrukspolitiske målene. Og det er da vi best viser at vi har hjerte for hele landet.

Til slutt: Mye av dette er godt i gang. Et viktig bidrag nå er å arbeide for en WTO-avtale som fortsatt gir tilstrekkelig nasjonalt handlingsrom. Så skal vi videreutvikle en bred nasjonal landbrukspolitikk som legger grunnlag for å skape verdier og arbeidsplasser over hele landet.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:28:32]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg synes jo det er merkelig at han skyter tilbake på Fremskrittspartiet. Det er riktig at Fremskrittspartiet ønsker en utvikling hvor vi får effektivisert landbruket mer enn det gjøres i dag, men det er rart at statsråden ikke ser at det er hans egen politikk som har ført til den utviklingen som vi har sett, og som har skapt usikkerhet.

I landbrukspolitikken, som på mange andre politikkområder, handler det også om at man må ligge i forkant av utviklingen og være tidlig ute med tiltak, slik at næringen kan være robust og stå på egne ben. Derfor synes jeg det er merkelig, når Regjeringen vet at en kommende WTO-avtale vil medføre store endringer for landbruket, at man ikke velger å ligge i forkant og komme med tiltak som gjør at landbruket når avtalen trer i kraft, er robust nok til å ta de endringene som da måtte komme.

Statsråden sier at det har vært stor omstilling i landbruket. Det viser jo tallene, men det er feil å si at det ikke er noen næring som er blitt omstilt mer enn landbruket. Da bør statsråden besøke f.eks. næringslivsledere i industrien, som kjenner konkurransen fra utlandet på pulsen hver eneste dag. Ser man på gjennomsnittet når det gjelder dyr i melkebruk, viser jo det at omstillingen der har stått rimelig stille.

Jeg er enig med statsråden i det han sier om at man må skape mer næring med utgangspunkt i landbrukets ressurser. Det er positivt. Men da bør statsråden være offensiv og komme til Stortinget med saker der han eksemplifiserer og kommer med tiltak som viser hvilken vei han ønsker å gå. Satsing på forskning er viktig. Det samme er satsing på bioenergi og grønn omsorg. Dette er tiltak som bør settes i gang.

Jeg er enig i det statsråden sa, at norsk landbruk ikke kan bli billigst. Vi skal heller ikke ha et norsk landbruk som har ambisjoner om å brødfø hele verden. Men det en del nisjeprodusenter viser i dag, er jo at det er norske landbruksprodukter som er attraktive på verdensmarkedet. Ved å satse på kvalitet og godt markedsarbeid kan vi bli best. Derfor bør statsråden nå invitere Stortinget gjennom konkrete saker til å utforme en ny landbrukspolitikk.

Statsråd Terje Riis-Johansen [10:31:51]: Diskusjonen rundt dette blir i stor grad om spørsmålet om hva som er framtidsrettet. Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet og representanten Kielland Asmyhr definerer «framtidsrettet» som ensidig fokusering på pris og det å forholde seg til verdensmarkedet. Hvis vi ikke klarer å ivareta og videreutvikle det som er det norske landbrukets kvaliteter – i og for seg det norske samfunnets kvaliteter – i forhold til en bred inngang hvor vi ser distriktspolitikken og landbrukspolitikken i sammenheng, ser betydningen av kulturlandskap i sammenheng med matproduksjon og ser hva reiselivet kan utvikle i samspill med landbrukspolitikken, mister vi noe helt fundamentalt.

Vi er ikke robuste i møte med de utfordringene vi har framover. Representanten Kielland Asmyhr erkjenner at vi ikke blir billigst. Vi er knapt nok billigst på noe som helst i Norge. Det har mange forklaringer, som jeg ikke behøver å bruke tid på her. Representanten Kielland Asmyhr erkjenner at det nettopp er andre kvaliteter vi må legge til grunn for et robust norsk landbruk. Det er nettopp ved å se ting i sammenheng, og se at det er ved å ha et småskala landbruk i Norge som er lokalt fundert, at vi også har mulighet til å få fram verdiskaping knyttet til tradisjonell matproduksjon og også til andre næringer som jeg var inne på i stad – ikke bare det som jeg kanskje har aller mest tro på, energiproduksjon, men også reiseliv, grønn omsorg og tjenesteproduksjon for øvrig. Jeg synes slik sett at inngangen til å definere «robust» blir ekstremt snever når man bare tenker kostnadskutt og i og for seg tenker minimering når man skal forholde seg til at tollsatsene skal ned. Man skal være konkurransedyktig på ett område, og så ser man bort fra andre områder som faktisk er vekstområder, mulighetsområder for landbrukspolitikken framover. Da er det faktisk en ganske betydelig risiko for at man skyller barnet ut med badevannet, hvis man ikke ser hva som ligger til grunn for nettopp å få fram det som er de gode, norske utgangspunktene for å skape vekst og utvikling ute på bygda.

Sigrun Eng (A) [10:34:41]: Interpellanten reiser i dag ein svært viktig debatt. Det er viktig at vi drøfter alle sidene av landbrukspolitikken, og særleg det som dreier seg om framtida.

Landbruks- og matministeren svara interpellanten på ein god måte, med ein politikk vi i Arbeidarpartiet stiller oss bak. Eg må få lov å seie at eg ikkje har høyrt nokon som har sagt at dei ikkje har tiltru til duoen Gahr Støre og Riis-Johansen i dei forhandlingane dei så langt har ført i WTO.

Ein skal likevel ikkje stikke under stol at utfordringane også innanfor denne næringa står i kø. Men Framstegspartiet sin medisin for framtidsjordbruket er etter mi meining ikkje vegen å gå. At marknaden skal styre åleine, fritt for kanalisering og utan konsesjonar, vil ikkje gi oss det landbruket denne Regjeringa jobbar for at vi skal ha.

Vi har over år fått sjå kva slags landbruk Framstegspartiet ynskjer seg. Ved siste års budsjettbehandling hadde dei ein reduksjon i overføringane på vel 5 milliardar kr. Det er ein drastisk reduksjon, som ville ha skapt ein svært vanskeleg situasjon i næringa, og som sikkert også ville ha vore startskotet for ei enda meir dramatisk strukturendring enn vi så langt har sett, sjølv då Sponheim styrte tidlegare.

Soria Moria-plattforma er svært ambisiøs på landbruket sine vegner. Ho føreset at landbruket skal spele ei viktig rolle for busetjing og sysselsetjing i heile landet. Landbruket er leverandør til ein næringsmiddelindustri som sysselset godt over 40 000. Denne industrien sørgjer for at ein slepp dei lange transportane inn til foredling, og han er viktig for å kome i mål med målsetjinga om at 15 pst. av matproduksjonen skal vere økologisk innan 2015.

Landbruket har også mange andre funksjonar som vi vil ha. Beiting hindrar attgroing, og bøndene er dei flinkaste kulturpleiarane vi har. Det dreier seg altså ikkje berre om matproduksjon, men om mattryggleik og om landskapspleie, som vi vil at denne yrkesgruppa skal ta seg av for oss. Når reiselivsnæringa er ei av dei næringsgreinene vi skal satse meir på i åra som kjem, må landbruket vere til stades.

Påstanden min er at landbruket ikkje skal sjå mørkt på framtida. Endringar har det vore, og det vil det bli, men WTO gir òg moglegheit til å vidareføre ein politikk som gir grunn til framtidstru.

Pelsdyrnæringa er ei næring der verdsmarknaden er sterkt veksande. Vår dyrevelferd gir fine skinn og gode prisar. Her kan ein hauste milliardinntekter utan at det kjem inn under WTO-regimet.

Støtteordningar gjennom grøn boks gir rom for å vareta landbruket etter våre nasjonale linjer. Økologisk landbruk, som kortreist rein mat, er eitt område, likeins ein skogpolitikk som gir rom for auka inntekter på både eksport og biobrensel.

Noreg har mange naturgitte fortrinn, bl.a. lange lyse dagar og kalde vintrar. Det fyrste gir god smak og aroma, det siste reduserer behovet for sprøytemiddelbruk. Intensivt, industrialisert landbruk, der naturen ikkje klarer å bryte ned overgjødsling og kjemikaliar, er det blitt auka fokusering på i det siste. Vi bør ikkje stille oss i den same situasjonen som andre delar av Europa: gjengroing av innsjøar og vassdrag og forgifta grunnvatn. Vi må tvert imot lære av dei feila andre har gjort, og ikkje gjenta dei.

Vi kan få det landbruket vi nasjonalt ynskjer oss, men då er det ikkje Framstegspartiet og interpellanten sin medisin ein skal skrive ut. Etter mi meining vil det tvert imot føre til mykje brakklagt areal og enda fleire mørklagde hus enn vi har i dag.

Kåre Fostervold (FrP) [10:39:20]: Det er skuffende å observere at Regjeringen ikke er mer offensiv i møtet med de utfordringer som landbruket står overfor i årene som kommer. Signaler man har fått gjennom de pågående WTO-forhandlingene og fra det politiske miljøet innad i EU, er at støtteordninger overfor landbruket vil reduseres og endres. Dessverre ser det ut til at Regjeringens landbrukspolitikk er klin lik politikken som føres på andre næringsområder; den består av brannslukking og gravferdsstøtte.

For næringslivet i dette landet hadde det vært mer ønskelig med større forutsigbarhet. For å møte eventuelle resultater fra WTO-forhandlingene på en mer offensiv måte burde Regjeringen nå se på hvilke begrensninger norsk landbrukspolitikk har lagt i veien for en fremtidsrettet landbruksnæring, for det er grunn til å tro at man i fremtiden vil se på bonden slik Fremskrittspartiet gjør, nemlig som en selvstendig næringsdrivende. Dét vil være positivt for norsk landbruk, for da kan man fokusere på hvilke hindringer som ligger i veien for å drive effektivt, og hvordan man gjennom dereguleringer av regelverk og reduksjon av offentlig byråkrati, skatter og avgifter kan gjøre næringen mer attraktiv og lønnsom.

Planøkonomi har aldri vært noen suksess, og har aldri i tilstrekkelig omfang bidratt til nyskaping og verdiøkning. Å føre en politikk der man bestemmer pris, omfang av produksjon eller hva som skal produseres, vil til enhver tid begrense skapertrangen og nytenkningen.

Fremskrittspartiet har i alle år prøvd å påvirke den vedtatte politikken som bygger på prinsippene om at matvareproduksjon kan byråkratiet og politikerne styre, og gjennom mange forslag i denne sal prøvd å vise veien til nytenkning innen landbrukspolitikken. Jeg har tro på den norske bonden og ønsker et fritt landbruk som gir den enkelte produsent et reelt valg til produksjon innenfor de rammer som markedet, egeninteresser og økonomi setter. Jeg har tillit til at skapertrangen og kreativiteten også er til stede innen landbrukssektoren, men vi mangler incentivene for å dyrke frem dette.

Restriksjoner på driftsformer bør liberaliseres slik at bøndene bli likestilt med det øvrige næringsliv. Støtteordninger og reguleringer må gradvis reduseres, eventuelt kombineres med kompensasjonsordninger som i en periode gir støtte til dem som på en negativ måte blir vesentlig berørt av endringer i landbrukspolitikken. Det samme bør gjelde for skatter og avgifter, slik at produsentene kan konkurrere på like vilkår, uten annen innblanding fra det offentlige enn hva som måtte fremkomme av helse- og miljøkrav samt krav til dyrevern.

Det er kanskje på tide at bonden også får nyte godt av de fordeler som markedsøkonomien har gitt alle andre. Hvorfor bonden ikke kan levere det produktet han selv har produsert, til den han ønsker, til høyest mulig pris, vil for meg alltid fremstå som underlig. Men så ser ikke jeg det heller som en politisk primæroppgave å gjennomregulere hverdagen for næringsdrivende, slik som visse andre gjør.

Når regjeringspartiene i denne diskusjonen blander næringspolitikk og distriktspolitikk, blir bildet enda mer skremmende. Det at politikere ønsker å styre bosettingsmønsteret i dette landet gjennom å bestemme hvor man skal bo for å ha eiendomsrett til en eiendom, er et synspunkt som burde vært lagt dødt sammen med kommunismen.

At man ikke kan ha større styringsrett over sin egen eiendom, som bryter sterkt med den private eiendomsretten, er ønsket politikk fra regjeringspartiene. At politikere som er valgt for å tjene folket, i så stor grad overkjører enkeltmennesket, blir bare godtatt innen landbruksnæringen. Det faktum at man har en prisregulering på landbrukseiendommer slik at disse ikke kan omsettes fritt til markedspris når kjøper og selger er enige, viser jo bare hvor svakt eiendomsretten står i Norge. En fremtidsrettet jordbrukspolitikk må sikres ved å styrke den private eiendomsretten.

Men det som er det største problemet, og som viser staheten til Regjeringen, er det faktum at den gjennomregulerte politikken som er ført på dette området i alle år, og som ikke har stoppet nedgangen i antall næringsdrivende innen landbruket, fortsatt er den prioriterte løsningen for flertallet i denne sal.

Min oppfordring til Regjeringen vil være å snu i tide. For å møte de utfordringer landbruksnæringen står overfor, må man øke muligheten og fleksibiliteten når det gjelder forvaltning av egen eiendom og salg av egenproduserte produkter, og la eiere og drivere av landbrukseiendommer nyte godt av fordelene som markedsøkonomien gir alle andre næringsdrivende. Dette er den eneste måten vi kan skape vekst og optimisme innen landbruksnæringen på, og som vil gi oss et forsprang når vi skal møte resultatene av WTO-forhandlingene.

Torbjørn Hansen (H) [10:44:29]: Høyres utgangspunkt er at økt frihandel, reduksjon av tollvern og bedre beskyttelse mot handelshindringer er av stor positiv betydning for det norske samfunnet. Globaliseringen har gitt oss store gevinster over mange år gjennom rimelig import, tilgang på kapital og tilgang på sentrale eksportmarkeder. Norge er som en liten nasjon utsatt for handelshindringer og proteksjonisme, og det er svært viktig at det internasjonale regelverket for handel er effektivt og gir markedsadgang også for land som i mindre grad kan legge makt bak sine handelspolitiske interesser. Derfor er Høyre opptatt av at WTO-prosessen må ende opp i en avtale som gir større grad av frihandel.

WTO-forhandlingene får etter all sannsynlighet store konsekvenser for norsk landbruk. Utviklingen går utvilsomt i retning av reduksjon i tollvern og reduksjon i statsstøtte til norsk jordbruk. Effekten av dette vil først slå inn om en del år, og det gir Norge store muligheter når det gjelder å forberede landbruket på den omstillingen som en WTO-avtale vil innebære. Det å utnytte mulighetene i perioden fram til WTO-avtalen får virkning, mener vi er helt avgjørende for hvilke konsekvenser det vil ha for landbruket, og hvordan omstillingen vil foregå. I så henseende har Regjeringen de neste årene et betydelig ansvar. Jeg synes derfor det er lite tilfredsstillende at landbruksministeren først vil se på landbrukspolitikken når en avtale foreligger. Det er langt fram, mye tid vil gå tapt i forhold til omstilling, og omstillingen vil potensielt sett kunne bli tyngre.

Jeg registrerer også at statsråden støttet Priors oppkjøp av Norgården for å ta høyde for en eventuell WTO-avtale, og synes det er en argumentasjon som henger dårlig sammen med den argumentasjonen som i dag blir framført i forhold til jordbrukspolitikken.

Så vil jeg understreke at forhandlingsposisjonen til Norge, å skaffe et størst mulig handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk, har bred støtte i Stortinget. Bondevik II-regjeringen jobbet for den posisjonen, akkurat slik som Stoltenberg II-regjeringen gjør nå. Derfor var det etter min oppfatning lite ryddig av Senterpartiet i opposisjon å kritisere den daværende regjeringen og den daværende landbruksministeren i forhold til arbeidet for å ivareta norske interesser. Jeg tror de fleste partier har akkurat det samme standpunktet når det gjelder disse WTO-avtalene, og jeg synes det hadde vært nyttig om landbruksministeren i dag kunne erkjenne og bekrefte at de norske posisjonene på dette området er de samme nå som de var i forrige periode.

Det er åpenbart at WTO-avtalen vil ha til dels negative konsekvenser for mange innenfor landbruket. Nedgangen i antall bruk og arbeidsplasser som har preget utviklingen i næringen de siste årene, vil sannsynligvis skyte fart. Isolert sett vil dette kunne bli vanskelige og krevende prosesser for enkelte i landbruket, og det vil by på distriktspolitiske utfordringer i mange kommuner. Jeg mener at dette må møtes med en strategi som går langs flere linjer.

For det første må landbruket omstilles for å møte endringer i rammebetingelsene. Bøndene må i større grad settes i stand til å skape større økonomiske verdier ut av sine bruk, og det må stimuleres til mer lønnsom drift. Effektiviseringen av landbruket som har skjedd de siste årene, bør forsterkes. Det betyr at de som ønsker og vil og kan satse på mer effektiv drift, må få muligheter til det.

Høyre mener også at eiendomsretten står helt sentralt i omstillingen av norsk landbruk. Bøndene eier store verdier i form av land og bygninger, og det er viktig at disse verdiene blir tilgjengelige og realiserbare i en situasjon hvor omstillinger skyter fart. Derfor mener vi at en friere omsetning av gårdsbruk, nedbygging av konsesjonskrav, mindre boplikt og oppheving av forbudet mot deling i jordloven er nødvendig. Sånn sett mener vi at de signalene vi har sett hittil fra den nye regjeringen, går i feil retning i forhold til eiendomsrett.

Vi mener også at de landbrukspolitiske virkemidlene må tilpasses det som kan bli en ny WTO-avtale. Støtteordningene må justeres gradvis. Vi tror ikke det er realistisk å erstatte det totale bortfallet av tollvern og statsstøtte med nye ordninger, og mener at dagens landbrukspolitikk bør ta det innover seg og legge til rette for en gradvis omstilling.

Vi tror også at andre distriktspolitiske virkemidler, f.eks. satsing på næringspolitikk og reiselivspolitikk, blir veldig viktig. Reiseliv er en veldig arbeidsintensiv virksomhet, det er en vekstnæring, og det er en aktivitet som står sterkt ute i distriktene. Vi tror at det å satse videre på den økningen innenfor reiselivsstimulering som den forrige regjeringen satte i gang, vil bli veldig sentralt i forhold til å møte de utfordringer som en omstilling for landbruket vil medføre.

Næringsmiddelindustrien må også forberede seg på økt konkurranse. Vi tror det er viktig at næringen får mer konkurranse innenlands før WTO-avtalen får effekt, og at det vil være veldig uheldig hvis man skjermer næringsmiddelindustrien for mye for konkurranse i tiden framover.

Høyre vil advare mot en landbrukspolitikk som går ut på å stikke hodet i sanden og håpe at WTO-forhandlingene ikke gir resultater. Vi tror det er viktig at man gjennomfører en omstilling i landbruket, selv om det er krevende – det krever politisk mot, det tar tid. Foreløpig har vi sett lite til en framtidsrettet landbrukspolitikk i forhold til WTO-prosessen.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:49:54]: All ære til interpellanten, som sette på dagsordenen eit aktuelt tema.

Det ligg i interpellasjonsteksten ein insinuasjon om at det er Regjeringa som skaper usikkerheit hos bøndene. Det er det ikkje. Det som skaper usikkerheit hos bøndene, er nettopp WTO, frihandel og det å la marknaden styre. Det er det som skaper usikkerheit blant norske bønder.

Så blir det også etterlyst signal frå Regjeringa. Eg skal komme tilbake til eitt av dei signala – det er mange signal som ligg frå Regjeringa – eg skal komme tilbake til eit som går på økologisk landbruk og 15 pst. målsetjing.

Først vil eg take opp dette med internasjonale forhold i høve til norske bønder. Der har vi her i denne salen all grunn til å vere stolte over norske bønder. Dei har gjort det viktigaste av alt, nemleg å løyse problemet med overproduksjon. Eg seier ikkje at det ikkje av og til er svingingar i konjunkturane når det gjeld overproduksjon i Noreg, men ein har i all vesentleg grad klart å take bort det store problemet i internasjonalt landbruk, nemleg overproduksjon.

Korleis har ein klart å få dette til? Jo, ved å organisere seg i samvirkebedrifter og derigjennom ha eit aktivt forhold til den norske stat. Dette har vore eit seriøst, langsiktig arbeid. Og korfor? Jo, sjølvsagt, i høve til det som blir sagt frå Framstegspartiet og også Høgres representantar her: Slepp bonden fri!

Kor fri var bonden då marknaden gjaldt? Kor fri var bonden då ein på 1930-talet måtte gå og falby ei ku og knapt få ei krone for kiloet? Derfor var det at bøndene organiserte seg. Derfor var det at samvirkebedriftene kom på plass. Vi ser ein tendens innafor internasjonal politikk til at ein ønskjer å rive ned alle desse typane samvirketiltak som gav bonden ei sikker inntekt, og som sjølvsagt også er ein del av dei sentrale målsetjingane i norsk landbrukspolitikk – at bonden skal ha ei rimeleg og sikker inntekt, akkurat som andre folk har det.

Så kjem sjølvsagt andre målsetjingar i landbrukspolitikken i forhold til dette med distriktspolitikk. Der meiner vi at vi kanskje kan sjå på om vi får nok distriktspolitikk igjen for den støtta vi gjev, eller om forholdsvis mykje av desse tilskotta går til bynære strøk – rundt Oslo, rundt Stavanger, rundt Trondheim. Kunne vi ha fått meir distriktspolitikk igjen for dette? Det er ein dialog vi bør kunne ha med landbruket. Talas tale er klar: Ein bruker 300 milliardar dollar årleg på eksportsubsidiar, dvs. at det er overproduksjon i dei ulike landa som ein i dag kvittar seg med. Mykje av dette blir også dumpa i sør.

Vi bør også få inn som ei målsetjing i norsk landbrukspolitikk at det skal vere marknadstilgang for land frå sør. Det er fullt mogleg dersom vi klarer å kutte ut den trippelsubsidieringa som vi har i enkelte rike land. Eg sa at Noreg stort sett har klart det. Det må vi få til.

Og så er det no eingong sånn at vi må tore i Noreg å begynne å seie: Kva er det som er sensitive produkt? Kva er det for slags produkt vi særleg vil verne om? Vi ser no at dei fire kjedene som driv norsk matvareomsetjing, har klart å nå heim til forbrukaren i Noreg i forhold til at den fattige bonden kan møtast på butikken. På min ICA-butikk i Molde møter eg, gjennom seks hyllemeter, varer frå den tredje verda som er produserte av fattige bønder. Dei har marknadstilgang 300 meter frå der eg bur. Ingen av dei produkta kan produserast av bønder i Molde.

Vi må ikkje tru at når det norske landbruket ligg knust etter overdriven frihandel, er det dei fattige bøndene som kjem til å få marknadsdelane. Det veit vi at det ikkje er. Det er det industrigigantane innafor landbruket som kjem til å få.

Vi skal vere stolte over at norske bønder klarer å halde oppe samvirket og klarer å halde oppe organisasjonsgraden. Det er det småbønder i den fattige verda treng. Den organisasjonskunnskapen norske bønder har bidrege med, er enormt viktig.

Så kort om økologisk landbruk. Der skal vi nå måla fort. Eg har eit eksempel frå Frøya, der ein visst no har villsau. Det kan ikkje bli meir økologisk. Den blir då frakta til Oppdal, men blir nedklassifisert til ikkje-økologisk nettopp fordi transporten har vore for lang. Så her må ein tore å sjå på strukturen i slakterisamvirket, ein må tore å møte dei utfordringane som økologisk etterspørsel gjev, for forbrukarane vil ha økologiske varer. Det er opp til landbruket å klare å produsere dei. Vi politikarar må stille opp med dei stimuleringstiltaka som er nødvendige.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:55:15]: Sjølv om meiningane er svært forskjellige, er det ein kjempeviktig debatt me har i dag. Så langt har det spesielt vore interessant å lytta til meiningsutvekslinga mellom representanten Kielland Asmyhr og statsråden.

Lat meg med ein gong slå fast: I Kristeleg Folkeparti vil me først sjå dei endelege resultat frå forhandlingane i WTO. No er det altfor tidleg å trekkja konklusjonar.

I Kristeleg Folkeparti oppfattar me situasjonen slik at det framleis vil vera mogleg å utforma ein landbrukspolitikk som er tilpassa norske tilhøve. Det er eit viktig krav frå Kristeleg Folkeparti til Regjeringa at WTO-avtalen får ei utforming som sikrar rom for å ta omsyn til norske tilhøve.

Kristeleg Folkeparti meiner òg at Regjeringa må halda på eit reelt tollvern for viktige kjerneprodukt i norsk landbruk. Me forstår at det kan verta nødvendig å gjera endringar i utforminga av støttesystemet for landbruket etter ein WTO-avtale. Men Kristeleg Folkeparti ser ikkje trong for å redusera landbruksstøtta over statsbudsjettet. Eventuell redusert støtte som følgje av WTO-reglane må koma landbruket til gode. Eg vil utfordra statsråden til å klårgjera om Regjeringa er einig i dette.

Eit aktivt landbruk er viktig for busetjing og for arbeidsplassar, for matproduksjon og for kulturlandskap. I tillegg er landbruket viktig for reiseliv, småindustri og servicenæringar.

For Kristeleg Folkeparti er eit levande landbruk i heile landet både eit mål og eit middel. Det er for det første eit mål i seg sjølv, men det er òg det viktigaste verkemiddelet me har for å sikra levande bygder i heile landet.

Dersom me ser på statistikken over inntekt, finn me at inntekta i landbruket er låg. Behovet for nye inntekter set nye krav til og mål for mat- og landbrukspolitikken. Dette må me møta på ein offensiv måte. For Kristeleg Folkeparti er målet å gje bønder den sama utviklinga i inntekt som andre yrkesgrupper i samfunnet vårt.

Eg har merka meg at Regjeringa vil satsa på familiebruket. Dette meiner me i Kristeleg Folkeparti er rett. Men me ønskjer å utvida innhaldet i uttrykket «familiebruk». Det nye familiebruket må leggja meir vekt på mangfald og utnytting av dei menneskelege og naturgjevne ressursane på bruket. Utforminga av støtteordningane må leggja til rette for ei slik utvida forståing av familiebruket. Skal me lukkast med dette, må familiebruket ha ei økonomisk plattform som gjev moglegheit for mangfald. Me treng betre velferdsordningar for å sikra rekruttering, og me treng å sjå på naturbruksutdaninga i eit entreprenørskapsperspektiv. Me må òg få verkemiddel for investeringar og risikokapital som nettopp er øyremerkte utvikling av mangfaldet på gardane.

Jordbruksforhandlingane er sentrale for å få næringa med på ei framtidsretta utvikling. Kristeleg Folkeparti meiner at eit samarbeid mellom staten og organisasjonane i landbruket er nødvendig for å få til ei god utvikling. I Kristeleg Folkeparti har me derfor lagt vekt på semje og på å få til avtaler, i dei åra me hadde regjeringsmakt. Det er viktig at den noverande regjeringa følgjer opp denne linja og ikkje trugar med å fjerna jordbruksforhandlingane om ein ikkje får det som ein vil, slik som enkelte representantar frå noverande regjeringsparti tidlegare har gjort.

Kristeleg Folkeparti meiner at utviklinga i jordbruket må skje i nært samarbeid med bøndene. Me meiner at ein ny landbrukskommisjon, slik som enkelte frå Arbeidarpartiet har teke til orde for, er eit feilspor. Me meiner at prinsippa frå St.meld. nr. 19 for 1999-2000 framleis står seg godt. Nødvendige endringar kan på ein ryddig måte gjerast gjennom dei årlege jordbruksforhandlingane.

Me har nyleg òg sett at mattryggleik er viktig både for forbrukarane, for bøndene og for matvareindustrien. Dette kjem til å verta meir og meir aktuelt. Utfordringane frå ein meir globalisert handel med mat, men òg frå miljøet, forbruksvanar, eit meir effektivt jordbruk, endringar i matindustrien osv. krev nye strategiar og nye tiltak. Eg vil derfor på nytt be om at Regjeringa kjem med ei stortingsmelding om dette.

Så til slutt: Det er forskjell på Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet si tilnærming i landbrukspolitikken. Kristeleg Folkeparti erkjenner at matproduksjon i Noreg skjer under klimatiske tilhøve som krev offentleg støtte om bøndene skal ha ei inntektsutvikling på linje med andre yrkesgrupper. For Kristeleg Folkeparti er ikkje billigast mogleg mat eit mål, for oss er faktisk trygg mat det aller viktigaste. Me ser gode grunnar for å halda på ei samvirkeorganisering i landbruket, me meiner at det er ein fordel både for bønder og for forbrukarar. Kristeleg Folkeparti ønskjer eit landbruk over heile landet, difor må me ha ein bevisst politikk som gjer det mogleg. Reguleringar er naudsynte for å nå dei måla me har.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:00:41]: Forvaltning av fornybare ressurser er det viktigste fellestrekket ved jordbruksnæringen, skogbruksnæringen og utmarksnæringen. De næringene er helt sentrale for å oppfylle viktige samfunnsmål som å forsyne landet med de matvarene vi har naturlig grunnlag for å produsere, danne grunnlag for et desentralisert næringsliv og, ikke minst, opprettholde et desentralisert bosettingsmønster. Næringene er også viktige for langsiktig forvaltning av jord- og skogressursene i landet og for å ta vare på artsmangfold og kulturlandskap.

Norsk landbruks viktigste oppgave er å produsere trygg og ren mat. Dette er et gode for samfunnet. Et livskraftig Norge krever et livskraftig landbruk. Det innebærer et landbruk der det er rom for både små og store enheter, og hvor man oppmuntrer til lokalt mangfold og kreativitet, som statsråden så riktig påpeker i sitt innlegg. Landbrukets betydning for et levende Distrikts-Norge er stor, og det er ingen annen næring som på samme vis bygger dette langstrakte landet. Derfor er det også så viktig å ivareta en variert bruksstruktur, og da blir også importvernet en viktig og grunnleggende forutsetning for å kunne føre en nasjonal landbrukspolitikk.

Alle land må ha rett og en moralsk plikt til å sikre egen matforsyning og ha et variert landbruk som gjør det mulig. I motsetning til Fremskrittspartiet ser Senterpartiet landbrukspolitikken som en av grunnpilarene i distriktspolitikken nå og i årene framover. Norge har rike beiteressurser, et kaldt klima, og vi har i stor grad små eiendommer. Det betyr at den internasjonale kampen om billig mat vil Norge aldri kunne vinne. Norge har likevel et ansvar for å bidra med sin del for å trygge verdens matvaresikkerhet. Senterpartiet vil føre en landbrukspolitikk som legger grunnlag for å utnytte våre ressurser, landets ressurser, til matvareproduksjon.

Landbrukspolitikken de siste tiårene har gjort at lønnsomheten i landbruket har falt, og at landbrukets mulighet til å bidra til viktige samfunnsoppgaver er svekket. Et sterkt landbruk i hele landet er derfor viktig for å sikre bosetting og sysselsetting og for å ivareta kulturlandskap og miljø. Landbrukspolitikken må ta utgangspunkt i landbrukets betydning for samfunnet og ikke minst også i en grunnleggende respekt for eiendomsretten.

Nye teknologiske løsninger, andre produksjonsformer og skiftende rammebetingelser gjør at landbruket er en næring som har gått gjennom store omstillinger. Også her vil jeg gi min støtte til den framstillingen statsråden gir, og ikke til den framstillingen som er feil, som Fremskrittspartiet gir. Den varierte bruksstørrelsen har sikret Norge et miljømessig godt landbruk, med god dyrevelferd og god kvalitet på produktene dersom vi sammenligner oss med andre land. Vi ønsker å arbeide for en landbrukspolitikk som skal videreutvikle bredden i norsk landbruk. En videre industrialisering av landbruket vil føre til at disse konkurransefortrinnene vil bli svekket. Så i den forstand vil Senterpartiet ha en omlegging av landbrukspolitikken, vi vil ha mer fokusering på familielandbruket, og vi må ikke minst ha sterkere fokusering på de mulighetene et variert landbruk gir, det er det som er mest robust, med norsk natur, med norske rammebetingelser. De økonomiske rammevilkårene som legges i jordbruksoppgjøret, skal sikre lønnsomheten for en variert matvareproduksjon. For at ungdom skal velge å satse på en framtid i landbruket, må virkemidlene for de unge som vil satse, forbedres.

Som sagt, et mangfoldig land krever en mangfoldig landbrukspolitikk. En for sterk liberalisering av landbrukspolitikken er ikke forenlig med de mange oppgaver som er tillagt landbruket i Norge. For Senterpartiet er det viktig at Norge tar klare posisjoner og skaffer seg gode allianser for å sikre alle lands rett til egen matproduksjon i det internasjonale regelverket for handel med mat. Gjennom en aktiv bruk av nasjonale landbrukspolitiske virkemidler vil Senterpartiet utnytte det handlingsrommet dagens og eventuelle nye handelsavtaler gir for fortsatt å sikre et variert norsk landbruk, og ikke minst en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper innenlands.

Så til slutt: Når interpellanten påpeker i sitt hovedinnlegg at de vil «slippe bonden fri», vil jeg påpeke at det er et mantra med mange sider. Han ønsker et fritt landbruk, et markedsøkonomisk landbruk. Jeg har da lyst til å spørre: Hva slags land i verden i det hele tatt er det som har et markedstilpasset landbruk? Og hvordan skal denne friheten oppnås? Jo, ved å åpne grensene, som fører til reduserte priser. Men hva fører reduserte priser til? Jo, det fører faktisk til at det landbruket som Fremskrittspartiet ønsker, det industrialiserte landbruket, er det landbruket som vil stå mest utsatt til, ved en mer åpen politikk. Så her er det store, store hulheter i Fremskrittspartiets politikk. Det de foreslår, stemmer ikke med virkeligheten.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

André N. Skjelstad (V) [11:06:13]:   Interpellanten reiser et viktig tema. Det er ingen tvil om at norsk landbruk står overfor store omstillinger i årene som kommer. Men samtidig blir det å høre Fremskrittspartiets bekymringer for norsk landbruks framtid litt som å oppleve en lege som stiller helt rett diagnose, men som foreskriver feil medisin for å bli frisk.

Den nye landbruksministeren, Terje Riis-Johansen, har brukt sine drøye fem måneder i statsrådsstolen til å flytte landbrukspolitikken mange skritt tilbake, til en politikk som beviselig ikke virker, og slett ikke om målet skal være å stoppe nedgangen av søkere til produksjonstilskudd i jordbruksavtalen, slik statsråden og statsrådens parti til stadighet gjentar. Det er et politisk mål som omtrent er like enkelt å oppfylle som det er å stoppe framtiden – i og for seg ikke et ukjent ønske fra senterpartihold det heller.

Det er i det hele tatt ytterst vanskelig å få øye på hva som skal være den nye og offensive landbrukspolitikken den sittende regjeringen skal føre. Så langt har vi hørt noen vage formuleringer om viktigheten av familiejordbruket, mens statsrådens partifelle Per Olaf Lundteigen vil gi bøndene samme kronetillegg som øvrige grupper ved vårens inntektsoppgjør, uten at det forslaget har blitt nevneverdig godt mottatt av stortings- og regjeringskollegaene i SV og Arbeiderpartiet, for å si det forsiktig.

Landbruksministeren har imidlertid vært svært aktiv i revers-politikk. Forslaget om å oppheve delingsforbudet i jordloven – noe som ville ha ført til økt bosetting i distriktene, næringsutvikling og forenkling – er stoppet. Nå får imidlertid statsråden anledning til å tenke seg om på nytt igjen fordi Lars Sponheim og jeg har fremmet det opprinnelige forslaget, og det ligger nå til behandling i næringskomiteen.

Fornyelse av Statskog er reversert. Odelsloven skal bestå, og det er varslet innføring av boplikt på utmarks- og fjelleiendommer. Det siste bidrar utelukkende til at de som eier eiendommene, får verdiene sine sterkt redusert, med et pennestrøk, samtidig som det er en gammeldags måte å tvinge folk til å bli boende på bygda og gjøre Bygde- Norge mindre attraktivt på – stikk i strid med det som burde ha vært Regjeringens politikk. Samtidig pågår det viktige WTO-forhandlinger, hvor den sittende regjeringen har gått mye lenger i innrømmelser enn det som Riis- Johansens partileder med stor patos og tårer i øynene kalte «Venstre og Kristelig Folkepartis siste dramatiske hilsen til distrikts-Norge».

I stedet for å se bakover og reversere burde den nye landbruksministeren fortsette den vellykkede politikken som Lars Sponheim og Bondevik II-regjeringen førte. Den skapte en ny optimisme i landbruket og i Distrikts-Norge. Moderniseringen av det norske landbruket må derfor fortsette. Venstre ser på bonden som en sjølstendig næringsdrivende med et spesielt forvalteransvar. Derfor er det viktig at gründermentaliteten får en viktig plass innenfor landbruket. Ressursgrunnlaget på bygdene må i større grad utnyttes til næringsutvikling og til bosetting også for folk uten direkte tilknytning til primærnæringene. Det må bli mer mangfold i landbruket. Lokale myndigheter må få større anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk.

Nettopp det kompliserte regelverket og mange av landbrukets lover er til hinder for utvikling av et mer fleksibelt landbruk der de som har lyst til å satse på næringen, får mulighet til det. Venstre ønsker derfor en full gjennomgang av lov- og regelverk med sikte på en kraftig modernisering. Signalene fra landbruksministeren er dessverre det motsatte: Det er baklengs inn i framtiden.

Denne våren vil unektelig sette Regjeringens landbrukspolitikk på en del prøver. Innspurten i WTO-forhandlingene faller omtrent samtidig med årets jordbruksoppgjør. Her har Regjeringen, i det minste statsrådens parti, klart det kunststykket å sende helt motsatte signaler om hva de vil med framtidens landbrukspolitikk. Resultatet av WTO-forhandlingene vil, med Regjeringens velsignelse, kreve omstilling og nyskaping. Signalene om innretningen på statens tilbud i jordbruksforhandlingene er akkurat det motsatte – minst mulig omstilling og nyskaping.

Jeg vil avslutningsvis utfordre statsråden til å svare på følgende spørsmål: Vil Regjeringen la egne innrømmelser i WTO-forhandlingene gjenspeiles i statens tilbud i forbindelse med årets jordbruksforhandlinger, og kan statsråden garantere, slik som Senterpartiets parlamentariske leder, Magnhild Meltveit Kleppa, så frimodig hevdet i Stavanger Aftenblad 12. mars i år, at årets jordbruksoppgjør blir det beste bøndene har fått på fem år? For det er vel ikke slik at Senterpartiets parlamentariske leder går ut med et slikt utspill i mediene uten å ha klarert det med partiets egen landbruksminister? Eller er det nok et eksempel på Senterpartiets strategi om å synliggjøre nederlagene?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [11:10:57]: Solidaritetstanken til det norske folk har blitt svekt i løpet av dei siste åra. Svenskehandelen aukar, og folk flest bryr seg lite om norsk landbrukspolitikk. Arbeidarpartiet meiner det er viktig å fokusere på den store oppgåva og verdien til landbruket utover det å produsere trygg mat til såkalla rett pris. Det blir nemleg to forskjellige debattar dersom målet utelukkande skal vere effektiv og billig matvareproduksjon. Jordbruket må også vareta andre omsyn, så som distriktspolitikk, busetjing, kulturlandskap, biologisk mangfald m.m. Framstegspartiets budsjettforslag for 2006 ville ha rasert alle desse viktige politiske områda.

Me har store utfordringar innan norsk landbrukspolitikk. Som på nesten alle andre område representerer den aukande internasjonaliseringa, for ikkje å seie globaliseringa, dei største utfordringane. Dette er ei utvikling som Noreg berre til ein viss grad kan påverke, langt mindre styre på politisk grunnlag. Det blir i stor grad eit spørsmål om å tilpasse seg nye forhold, anten me snakkar om moglegheiter eller trugsmål. Heilt fram til dei siste åra har me kunna utforme vår politikk nesten utelukkande ut frå nasjonale omsyn. Detaljane i jordbruksavtala når det gjeld tilskotsordningar som m.a. varetek særskilde geografiske omsyn, er eit døme på dette. Eksportsubsidiar for å dumpe vår overproduksjon i den internasjonale marknaden er eit anna.

I dag har me heile verda inn på livet. Langs svenskegrensa gror det opp handlediskar som lokkar nordmenn i hopetal over grensa kvar einaste dag. Denne handelen har ei omsetning på fleire milliardar kroner i løpet av eit år. I EU, som også Sverige er ein del av, senkar dei prisane til forbrukarane endå meir. I WTO-forhandlingane møter me krav om reduksjonar i tollsatsar og eit sterkt press mot produktivitetsretta støtte som omfattar både skjermingsstøtte og prisstøtte over statsbudsjettet.

Når det gjeld dei økonomiske overføringane til landbruket, vil eg hevde at auka overføringar ikkje løyser problemet for landbruket. Overføringane er heller ikkje isolert sett så oppsiktsvekkjande høge. Dei representerer f.eks. ikkje meir enn tre års utbetaling av kontantstøtte, og det kan vel ikkje vere tvil om kva som har størst samfunnsnytte av desse to kontantoverføringane. Det er berre det at det ikkje går an å sjå på dei økonomiske overføringane isolert.

Me må berre erkjenne at globaliseringa har sett i gang store sosiale og politiske endringar. Forbrukarane blir viktige som pressgrupper i marknaden og dermed premissleverandørar for utviklinga. Forbrukarane er blitt mykje meir bevisste enn tidlegare. Mange reiser utanlands og opplever dermed andre kvalitetar og produktvariantar. Ønska til forbrukarane går i fleire retningar, og interessene er svært samansette.

Forbrukarane representerer i denne samanhengen marknadskreftene. Me kan seie mykje negativt om marknadskreftene. Det gjer eg òg frå tid til anna, men dei produsentane som ikkje produserer det som marknaden spør etter, vil heller ikkje ha livets rett. Her er det ingen motsetnader. Det at norske restaurantar ikkje får norsk kjøtt av den kvaliteten dei krev, kan ikkje næringa vedkjenne seg.

Når det gjeld pris, kan ein sjølvsagt snakke om motstridande interesser mellom produsent og forbrukar, men så lenge me har ein grensehandel som berre aukar, må produsentane strekkje seg langt for òg å møte denne utfordringa.

For oss som politikarar kan det vere ei enkel, og dermed feil, løysing å overlate næringa til seg sjølv og marknadskreftene, slik Framstegspartiet vil. «Slipp bonden fri», sa interpellanten i sitt innlegg. Ja, då kan me skyte ein kvit pinn etter eit livskraftig jordbruk og levande bygder over heile landet. Dermed seier eg ikkje at alt skal vere som før. Det vil vere å lure både seg sjølv og næringsutøvarane. Då vil me møte veggen ganske brutalt og få tilstandar i distrikta som ikkje er i tråd med den politiske målsetjinga. Ei slik utvikling ønskjer me ikkje.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:16:15]: Det inviteres til en strategi for framtidens landbruk. Jeg må si det er en ganske vanskelig debatt. Vi er ikke enige her i salen om hva som er formålet med dagens politikk, og vi er ikke enige om hva som faktisk skjer i næringen. Hvordan kan vi få en strategi for framtidens landbruk når vi har en så forskjellig virkelighetsoppfatning?

Det er noen her i salen som tror at dagens jordbrukspolitikk har som formål å ta vare på bøndene, ta vare på bygdenæringene. Så dårlig har aldri politikken vært i forhold til et formål at det kunne utvikle seg i årtier etter årtier. Poenget har jo vært billigst mulig mat og fiber. Det har vært hovedlinjen i politikken når alt kommer til alt.

Hva skjer i jordbruket i dag med bruken av landet? For landbruk er egentlig bruk av land. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve Grüne Woche og hvordan norsk landbruk der ble presentert ved hjelp av statens midler, nemlig som et landbruk som er framtidsrettet, som er dynamisk, som gir mattrygghet, som gir levende bygder, og som gir en økologisk forsvarlig drift – i det hele tatt et trygt, langsiktig og kreativt landbruk. Men det som blir presentert i utlandet, er noe som vi kjenner veldig lite igjen i presentasjoner i Norge, hvordan det blir seende ut.

I dag har vi en dårlig måloppfyllelse på de fleste landbrukspolitiske områdene som er viktige for folk flest, men vi har god måloppfyllelse på ett punkt, nemlig billigst mulig mat. Av en forbrukers hundrelapp brukes i dag mindre enn 1,80 kr som betaling for den norske bondens råvarer – les melk, kjøtt, korn og grønnsaker. Selvsagt er det fortsatt litt å hente. Fortsatt kan vi gå lavere ned enn 1,80 kr, men vi har ikke mer enn 1,80 kr å gå på. Hvis det er helt gratis, blir det altså 1,80 kr til disposisjon for forbrukerne. Dette setter det vi driver med, inn i et større perspektiv i forhold til den diskusjonen vi hadde her om dagen om trygghet, både når det gjelder kvalitet og forsyning.

Jeg vil påstå at WTO-resultatet vil innebære at de land som har mulighet til det, fortsatt vil få mulighet til, gjennom WTO-regelverket, å gjøre det de kan for å produsere sin egen mat til forbrukerne. Fremskrittspartiets Siv Jensen har ennå ikke svart på hvilke land som er forbildene for Fremskrittspartiets politikk, i betydningen hvilke land som praktiserer Fremskrittspartiets politikk. Jeg etterlyser svar på det. Vi må få fram hva som er politikken i praksis.

Det som er klart, er at staten medvirker i utformingen av landets matforsyning. Slik er det, og slik har det vært. Det har ført oss inn i en situasjon hvor vi i dag har en stor statsstyring av jordbruket som følge av at råvareprisen har gått ned, og hvor det er bevilgningene over statsbudsjettet som gir nettoinntekten.

Hovedproblemet mitt i forhold til Fremskrittspartiet er at de sier at de er for friere bønder. Men saken er den at når en skal ha et felles europeisk marked på mat, hvor det er dumpingprisene som blir toneangivende, vil jo det føre til at den dynamiske bonden, som Fremskrittspartiet ønsker å heise fram, den som er framtidens entreprenør, som driver stort, vil få de største inntektsbortfallene. Der vil risikoen være størst. Der vil usikkerheten være størst. Og så, delvis for å kompensere det i en viss periode, skal en da øke statsbevilgningene. Altså: Dess mer fremskrittspartipolitikk, dess større avhengighet av staten og dess mer ufri bonde i økonomisk forstand.

Det skal bli veldig interessant å diskutere jordbrukspolitikk framover, men det forutsetter at vi har en rimelig felles virkelighetsoppfatning av hva som er formålet med dagens politikk. Hva skjer ute på bygdene? Det er et faglig spørsmål. Så kan vi få fram visjonene: Er det billigst mulig mat, under 1,80 kr, som er poenget, eller er det trygghet for kvalitet og forsyning?

Gunn Berit Gjerde (V) [11:21:28]: Det er ein viktig interpellasjon og eit viktig tema som vert reist i Stortinget i dag. Jordbruk er vi avhengige av i heile landet. Men når eg høyrer på Framstegspartiet og interpellanten, lurer eg faktisk på om dei trur på det dei sjølve seier. Er det mogleg å skape eit levande jordbruk ut frå den politikken som Framstegspartiet her skisserer?

Eg har ein kjenning som har jobba i Sverige som forskar på landbrukspolitikk og har fått anledning til å sjå litt på nært hald kva som har skjedd i Sverige, der dei har ført ein heilt annan distrikts- og landbrukspolitikk enn Noreg har gjort. Noreg har stort sett stått for ein samla landbrukspolitikk, og eg trur faktisk at alle partia, unnateke Framstegspartiet, har nokolunde same retningslinjer når det gjeld landbrukspolitikken. I Sverige har dei ikkje hatt den desentraliseringspolitikken som Noreg har ført, og vi kan sjå eit heilt anna landskap og eit heilt anna busetjingsmønster enn det Noreg har. Sjølv om vi ser at også ein del av det norske landskapet er i ferd med å gro igjen, og vi ser ein del nedlagde gardsbruk, er det ikkje tilnærma det vi ser i store delar av Sverige i dag. Det er takk vere den offensive landbrukspolitikken som er ført dei siste åra i Noreg, og lang tid tilbake.

Når det er sagt, vil eg seie at sameleis som interpellanten er eg også utolmodig med omsyn til den nye landbrukspolitikken som den nye regjeringa har varsla. Det betyr heilt sikkert ikkje noko om eg får vete det fort, men det som eg er redd for no, er at det er ein del bønder som er i ferd med å verte forvirra og misse motet. Eg trur difor det er viktig at den nye regjeringa no kjem på bana med dei nye tiltaka som dei har varsla skal kome, men som vi ikkje får vete så mykje om. Eg tenkjer då på dei tema som var nemnde her i dag, f.eks. bioenergi. Det vart starta opp av den førre regjeringa som eit satsingsområde, og det kan, som landbruksministeren viser til, gje mange arbeidsplassar for norske bønder. Men kva vidare? Kva skal ein gjere for å få opp marknaden? Kva slags tiltak vil Regjeringa kome med? Sameleis med økologisk landbruk: Vi fekk ei utruleg positiv utvikling, og ein optimisme vart skapt, og no ser vi at det flatar ut. Kva vil Regjeringa gjere for å drage det vidare, for å kome opp på 15 pst., som er målsetjinga?

Eg ser også i lokalavisene rundt om i landet, og spesielt på mine kantar av landet, på Vestlandet, at det er ein del bønder som hadde sett fram til, trur eg, den nye regjeringa sin nye landbrukspolitikk, og som begynner å stille spørsmål om kva som kjem. Det er også ei uro over den styringa som ein kanskje no ser meir tendens til – at ein vil styre over den regionale landbrukspolitikken. Eg trur det er nødvendig at distrikta får utvikle seg ut frå dei føresetnadene som er. Vi har ikkje store flatbygder på våre kantar. Vi må ha anledning til å slå oss saman, med felles fjøs, med felles drift og med felles avløysarar. Det er heilt nødvendig dersom vi skal ha mjølkeproduksjon. Og mjølkeproduksjon er nødvendig for at vi skal ha eit landbruk.

Det er fleire bønder som no hevdar at landbruksministeren overkøyrer dei regionale strategiane for landbruket. Og når vi snakkar om å sleppe bonden fri, er det iallfall viktig at ein tek med dei kunnskapane ein har i ulike delar av landbruket, slik at det vert skapt eit landbruk som er tilpassa både kreativiteten, evnene og føresetnadene til dei enkelte gardbrukarane. Så eg oppmodar landbruksministeren no om iallfall å gi bøndene – som eg sa, det betyr sikkert ikkje så mykje om eg får vete det – nokre signal om konkrete tiltak. Eg trur det vert for lenge å vente til WTO-forhandlingane er avslutta. Regjeringa bør kome med nokre signal før det, slik at optimismen som er skapt i landbruket, held fram.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:26:21]: Jeg vil takke for en god debatt og også for skryt for at jeg har tatt opp denne problemstillingen.

Det som har vært felles for alle de talere som har hatt ordet i denne debatten, er at man har uttrykt usikkerhet for landbrukets fremtid. Det er vel den fellesnevneren jeg vil peke på som har vært den røde tråden i denne debatten. Når et samlet storting er usikre på hvordan fremtiden skal bli for landbruket, er det viktig at man møter den usikkerheten offensivt. Det er i hvert fall vår politikk.

Den største erkjennelsen som kom i denne debatten, var fra representanten Lundteigen, som sa at poenget med landbrukspolitikken som har vært ført så langt, har vært å ha billigst mulig mat. Den uttalelsen står i sterk kontrast til hva både statsråden og andre representanter for regjeringspartiene har sagt, at formålet ikke har vært kun pris, og man har kritisert Fremskrittspartiet for å fokusere kun på pris. – Nei, det er ikke riktig. Fremskrittspartiet fokuserer ikke kun på pris, men vi må se at vi på enkelte områder må ha større enheter i produksjonen, og at vi på andre områder må finne nye muligheter for mindre produsenter.

Så er det enkelte talere som har sagt at det er andre kvaliteter som skal være styrende for norsk landbruk. Det har vært sagt at grønn boks i WTO-avtalen vil gi muligheter. Det har vært pekt på landskapspleie. Jeg vil advare mot at landbruket skal få en annen hovedoppgave enn å produsere mat. Vi må aldri komme dit hen at bonden skal bli en eller annen form for statsansatt gartner, og at det er det som skal være hovedoppgaven.

Bjørn Jacobsen sa at det er WTO og frihandel som skaper usikkerhet hos landbruket, ikke Regjeringen. Det kunne være interessant å spørre representanten Jacobsen om han ønsker å avskaffe frihandel på andre områder, f.eks. på energiområdet.

Representanten Lundteigen pekte også på den positivitet som var rundt norsk deltagelse i Grüne Woche. Jeg er enig med representanten i at det er en fremtidsrettet arena å spille på. Derfor må vi rette ressursene våre nå fremover mot denne typen områder hvor vi jobber mot de krevende markedene, slik at vi skaper ny vekst i landbruket.

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:29:33]: Jeg har med interesse forsøkt å følge interpellantens og Fremskrittspartiets resonnementer her i debatten i dag i forhold til robusthet og framtidsrettet landbruk. Jeg har ikke klart å høre noe annet enn oppskrift på avvikling, nedbygging og utarming, færre bruk, færre arbeidsplasser og lavere verdiskaping. Det er det jeg har hørt her i dag. Det er jo fullt lovlig å ha et slikt resonnement, men å kalle det robust – nei, og å kalle det framtidsrettet – nei. Jeg hørte til og med representanten Fostervold bruke ordet «kommunisme» i forbindelse med en kobling av distriktspolitikk og næringspolitikk. Jeg kan ikke bli mer uenig, rett og slett.

Jeg har hørt mye som er en oppskrift på en utvikling som mange av oss er veldig uenig i. En gjennomført deregulering er heller ikke, som en kan få inntrykk av fra Fremskrittspartiets talere her i dag, noe folkekrav ute på bygda. Jeg vil med respekt å melde si at jeg både reiser litt rundt ute på bygda, har vært på en del møter og har truffet en del av de folkene som lever der. Jeg har ikke hørt det folkekravet som Fremskrittspartiet her refererer til, og jeg har heller ikke, når jeg reiser til utlandet, sett de store suksessene der som følge av de målsettingene og den politikken som Fremskrittspartiet her skisserer. Så det jeg har hørt noe om i dag, er en oppskrift til en lite vellykket landing, men heller ikke så mye mer.

Når det gjelder WTO, er det åpenbart betydelige utfordringer der. Det er jeg den første til å omtale. Jeg er også av dem som bekymrer seg for de utfordringene som WTO-prosessen kan medføre for norsk landbruk. Det er en krevende prosess, og det er ikke tvil om at de posisjonene som Norge, G10-landene mfl. har, er satt under et press i forhold til de forhandlingene. Mitt svar på det er å vise fasthet og tydelighet i forhandlingsprosessen, ha vilje til å kompensere for de ulempene som en ny avtale vil kunne føre til, og utvikle den norske modellen i forhold til desentralisert, småskalabasert landbruk og landbrukspolitikk, og med en bred inngang i forhold til politikkutformingen.

Jeg har lest senest i dag, i Aftenposten, at Fremskrittspartiets leder nå konstaterer at det er behov for revisjon av barnehagepolitikken og familiepolitikken til Fremskrittspartiet, for det var visst ikke helt sammenheng i alt som var formulert der. Jeg tror kanskje det kan være greit å putte landbrukspolitikken i samme kurven i forhold til å se litt på konsekvensene av det som blir sagt her i dag.

Så må jeg bare helt til slutt få komme med en liten kommentar til det som representanten Gjerde fra Venstre sa. Når representanten Gjerde kan få seg til å si fra Stortingets talerstol at de er bekymret for den sittende regjerings vilje til å følge opp den forrige regjeringens satsing på bioenergi, syns jeg nok at det er verdt å merke seg de ordene. Det er en relativt enkel oppgave å følge opp. Jeg skal garantere at vi skal komme lenger i løpet av fire år enn hva den forrige regjeringen gjorde på det området.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten i sak nr. 1 avsluttet.